Russisk og påske

I dag kjøpte jeg med meg et stort kinderegg til Irina på vei hjem fra trening. Det tenkte jeg å gi henne, som et lite hint om norsk påske, om enn den er mange mil unna herfra.

*

Min russisk er ganske god til fremmedspråk å være, men den er primitiv, og jeg må av og til gjøre meg forstått i vendinger som egentlig er feil. I dag, glad til sinns etter å ha trent godt og drukket rikelig med kaffe og begynte på frokosten, sa jeg til Olia at jeg hadde tenkt å åpne noen planer for henne. Otkrit plani. Det høres antagelig ganske likt ut på russisk som på norsk, formuleringen er uvanlig, men forståelig. Irina på 3 var der også. – Jeg vil også åpne planer, sa Irina, og løp inn på rommet. – Kom igjen, la oss åpne planer!

Jeg tror hun forvekslet planer med gaver. I alle fall var det et gjennomgangstema denne morgenen, at Irina ville åpne planer, og at hun ville inn på rommet å gjøre det. Jeg hadde sagt henne det var påske, og at hun kunne vente noe spesielt.

Kinderegget fikk hun. Til stor glede for alle. Inni var en liten bie å bygge. Vi kunne høre hun summe inne på rommet, Olia og jeg, mens vi – det vil si jeg – satt og spiste en lang, god frokost.

Kalde påskedager i Kiev

Her i Kiev er det ingenting som minner om påske. Deres påske er noen uker unna. Dagene her er akkurat som vanlig. Bare at de er litt kaldere og surere i været. I går gjorde vi ikke engang noe forsøk på noe spesielt, men reiste korteste vei til restauranten med det beste lekerommet for barn: Pesto, på venstre bredd. I dag tenkte vi oss ned til Posjtova, og deretter ned Andrejskij spusk, men endte i stedet på restaurant med lekerom i dag også. Der sitter vi nå. Ute går folk hurtig og med bøyde hoder i regnet. Her inne sitter vi med øl, to kanner te og spaghetti carbonara.

I går droppet jeg badingen etter treningen. Jeg var kald nok. Det var 1 til 2 grader, og snø i luften. Men jeg droppet ikke glosetreningen, russisk og tysk, og jeg droppet ikke å stikke innom det lille kaffestedet mitt. Det liker jeg godt. Det er et av de beste stedene i Kiev, og ikke enkelt å finne for de som ikke er veldig godt kjent, enn si bor i området. Det er et stamsted.

Hjemme hadde frokosten stått klar siden jeg forlot leiligheten. Svigermor spurte om jeg eide samvittighet, hun stod og stekte poteter, snøen lavet det, ned var surt og kaldt. Disse potetene spiste jeg like godt da jeg kom hjem.

Så var det ut, da. Snøen var nå så våt at vi ventet ikke på lekeplassen en gang. Vi stod bare rett utenfor døren. Bussen, nummer 118, går rett over gaten. Så kommer vi til venstre bredd, der vi har vært mye oftere om sommeren, for å bade, enn nå, når vinteren gjør sine siste krampetrekninger. Vi var likevel i godt humør. Jeg fotograferte, Irina løp, Olia smilte.

På restauranten hadde de et litt spesielt tilbud. Om man kjøpte et måltid, en rett, så kunne man få en til av samme retten for samme pris. Vi misforstod dette, og bestilte en barnerett, en pastarett, og kun to pizzaer med tilbudet. For pastaen kunne vi fått en til samme pris, men da vi gjorde oppmerksom på det, var det for sent. Beløpene var alt slått inn. Mitt instinkt er at dette er kjedelig, de kunne godt forklart skikkelig, det er jo meningsløst å kjøpe 1 pasta når man få 2 for samme pris. Jeg bestemte meg for ikke å kjøpe noe mer, ikke komme tilbake til denne restauranten på en stund.

Men velviljen tok overhånd. Det er ingen som tjener på at man sitter og er sur. Det er også et tegn i tiden at rike, vestlige turister reiser til fattige land, og irriterer seg over «dårlig service», og annet overklassejåleri. Olia sørget for at jeg fikk en øl til. Selv gikk hun ut for å handle. Irina var i lekerommet, i timesvis. Og måltidet, selv om vi altså kunne fått en pasta til for samme pris, var latterlig billig. Særlig når man tar i betraktning at Irina hadde barnevakt i lekerommet i flere timer.

Klokken sju var vi hjemme.

I dag droppet jeg treningen. Det var et sjeldent værforbehold til meg å være. I dag var det såvidt i pluss, samt nedbør, mens i morgen og søndag spretter det opp i over 15. Da trener jeg heller de tre neste dagene. I stedet leste jeg Heine, Über Polen, en av de mindre kjente tekstene hans, men god trening for meg i tysk, og så er det interessant å se hva tyskerne tenkte om polakkene den gang i 1823. Det er mye kulturhistorie, her, mye mentalitetshistorie. Og så er det meg, da, som har dette umettelige behovet for å forstå verden vi lever i. Og kanskje også litt nytte av å lese hvordan man skriver reiselitteratur, med tanke på noen av innleggene på denne bloggen.

Smilefjes.

I alle fall var det en god frokost og en rolig formiddag. Vi tok ut, i håp om å få komme oss ned handlegaten Andrejskij, men det var enda kaldere og surere enn vi hadde trodd. Den klart kaldeste dagen, selv om temperaturen viste noe annet. Da bussen vi skulle ta, gikk foran øynene på oss, mens vi ventet med rødt lys, så ombestemte vi oss, og reiste heller til Prego. Det er en restaurant jeg tidligere har sett hadde lekerom for barn, men det var i en restaurant som nå er nedlagt. Denne hadde ikke det.

Og sånn ble denne dagen her, lite grann. Vi var nå ved Druzjba naroda, tok metroen derfra til Zolota Voroty, kjøpte en kaffe og en kakao der, alt var jo godt, særlig med denne kaffen og kakaoen, vi var i godt humør og glade til sinns. Lille Irina pilte nedover fortauet, og mama Olia engstet seg for om hun skulle skjene ut i veien. Fra Zoloa voroty kan vi også komme oss til Andrejskij, men det var og ble for surt, vi ville heller til restaurant.

Målet var nå Liubov Markovkov, den med barnerommet i Postjotva. Vi kom oss ikke til den heller. I stedet endte vi ved Rukkola, midt i Kresjtsjatik, hovedgaten. Der bestilte altså Olia straks to kanner te, øl, spaghetti carbonara, og så en til, fordi vi fikk det på kjøpet, og så mer av alt. Vi ble der i timevis. Alt sammen til 500 hryvnaer, inkludert driks. Olia fikk selskap av søsteren sin, som stakk innom, de to skulle handle garn og strikketøy. Det ble søskenklaff, de hadde det topp. Irina og jeg holdt ikke lenge, der på restauranten. Og med rikelig av ting som egentlig skulle vært i Olias veske, kavet vi oss hjemover, opp til buss 62, og hjem, der Olia og søsteren til vår forundring allerede var.

Til minne om Keremovo – blomster ved den russiske ambassaden i Kiev

Det har gått inn på oss hva som hendte i den russiske provinsbyen Keremovo, nord for der Mongolia, Kina og Kasakhstan møtes. Det var brann i et kjøpesenter, og verken brannalarm eller nødutganger fungerte, om noe sånt i det hele tatt var på plass. Det var en katastrofe. I de øvre etasjene var lekerom for barn og kinosaler med barnefilmer. Mange barn var satt igjen der, mens foreldrene var rundt i senteret og handlet. Da brannen brøt ut, fikk ikke barna det med seg før det var for sent. Noen rapporterer også om stengte utganger i kinosalene, slik at barna ikke hadde sjanse til å komme seg ut. Sånt er vanskelig å vite. I alle fall er dødsfallene blant barn uforholdsmessig høye.

Det går inn på oss her nede i Kiev. Jeg leste litt for mange rapporter i sosiale medier, og slo det fra meg. Sosiale medier er egnet til å fyre opp under sterke følelser, og det trengs ikke i katastrofer som dette. Man kan heller ikke vite hva som er sant. Men det er vanskelig å ikke reagere, når det står i avisene og deles i avisene at innestengte barn omringet av flammer og røyk ringer sine nærmeste og sier de er glad i dem.

Det tok litt tid før Olia skjønte omfanget av hva dette var. Da hun gjorde det, tok hun det veldig tungt. Hun er også inne i den russiske verden, der spekulasjonene går vilt. Og da mener jeg vilt. Vi i vest kan ikke fatte og begripe hva de her borte kan få seg til å dele og tro på, og diskutere som reelle teorier om hva som kan ha skjedd. Innsikt i dette har bare de som har levd tett innpå russere, eller som selv har tatt et dypdykk i de russiske sosiale medier og ytterpunktene av den russiske mentalitet. Før jeg giftet meg her nede, ville jeg ikke trodd på dem. Nå vil jeg ikke spre dem.

Det er bedre å reise opp til ambassaden, og legge ned noen blomster og en liten kosebamse. Olia stod for organisering, kjøpte alt riktig, inkludert tape, så vi kunne feste blomstene og bamsen til gjerdet. Både Irina, jeg og Olia selv hadde blomster å legge på.

Det var et sterkt øyeblikk. Yttersiden av ambassaden var dekket av blomster, bamser og hilsener. Med ett ble brannen enda mer virkelig, disse blomstene ville ikke vært her, om denne brannen ikke hadde skjedd. Mange er oppe med kameraer, fotograferer, et TV-team gjør et intervju. En gammel dame kommer til oss, og sier det er grusomt, hun kan ikke holde tårene tilbake. Heller ikke Olia.

For de som vil besøke ambassaden er buss nummer 118 fra Boulevard Taras Sjevtsjenko enklest å ta. Fra baksiden av stasjonen går praktisk talt alle busser og marsjrutkaer til dette området. I hvert fall nr. 401 og 253 eller 243, den vi tok. Turen derfra er omtrent fem minutter. Like ved den russiske ambassaden ligger politiskolen og krigsskolen. Ved siden av har sjokoladegiganten Roshen, den til presidenten, satt opp en ganske stor lekeplass for barn. Der var Irina og lekte, etterpå.

På den engelske bloggen har jeg lastet opp bilder.

Kandidatturneringen i sjakk, Berlin2018 – Caruana!

Disse kandidatturneringene har alle vært spennende å følge med på, men denne i Berlin kommer til å bli husket som en som skrudde det hele opp enda et lite hakk. Det er 2013 i London og denne i Berlin, de to skiller seg ut som sjakkunderholdning på sitt aller, aller beste.

Fra første runde viste det seg å være 8 spillere som var kommet hit for å spille, og for å vinne. Her var ingen forsiktige remiser, ingen som ville føle hverandre litt på tennene, ingen som kjente stundens alvor. Alle gikk til angrep. Det ble hele tre avgjorte partier, Mamedjarov, Caruana og Kramnik, tre av forhåndsfavorittene. De som tapte var Karjakin, So og Grisjuk. Partiet som endte remis, Aronian – Ding, var også et fyrverkeri av et parti, en vill og grisete stilling, der Aronian trakk i nødbremsen, og gikk inn i trekkgjentagelse. Kanskje signaliserte han med det ørlitegrann frykt? Det han ikke skulle trenge, denne turneringen.

Sånn fortsatte det runde etter runde. Grisjuk slo øyeblikkelig tilbake, med å beseire So. Ellers var runde 2 remiser. I runde 3 var det nytt fyrverkeri, med Kramnik i et aldeles utrolig parti mot Aronian. Trekket Tg8 går inn i historien, det vil forandre sjakken. Aronian ble utspilt, og Kramnik hadde fått en kjempestart, med 2 av 3 poeng. I samme runde presset Mamedjarov Caruana med svart, etter selv å ha stått til tap en kort stund. Det viste seg ganske klart at spillerne var villige til å gå rett i strupen på hverandre, med begge farger.

I fjerde runde kom gigantoppgjøret mellom Kramnik og Caruana. Det skulle farge turneringen. Kanskje var det her det ble avgjort. Og det kunne gått begge veier. Kramnik tok enorm risiko, og gikk inn i en stilling som betydde tap, men som det ikke var så lett for Caruana å få realisert. Kramnik hadde motsjanser, og tok dem. Så var det en stund at det var Kramnik som kunne vinne, og det var han som valgte feil variasjon. Dette partiet var usedvanlig rikt på muligheter og forskjellige variasjoner, det må ha vært intenst å spille. Og så var det Kramnik som knakk sammen med to sekunder igjen på klokken. Han gjorde en feil, og tapte.

Etter det klarte han aldri helt å reise seg igjen. Caruana, på sin side, virket også litt rystet, og klarte aldri å gå inn og dominere feltet. For ham ventet nå en lang rekke remiser, avbrutt av en seier mot en Aronian, som presset for hardt. Kramnik, gikk inn i en slags trance, han forlot denne verden, og spilte noen helt vanvittige partier, og hadde noen vanvittige pressekonferanser. Han presset for gevinst i alle stillinger, med hvit og svart, alle parti, og insisterte etterpå at han hadde fordel. Resultatet var han gikk ned gjentatte ganger, og fikk suverent flest avgjorte partier. Det var mye spektakulært med Kramnik, denne gangen.

Og i stedet for å ta det runde for runde, som jeg har gjort i kommentarfeltet for den første posten, så tar jeg nå spiller for spiller.

Aronian, 4,5p – (-5)

Aronian er kanskje den sjakkspilleren med flest fans. Han er en fin type, en spennende spiller, og han provoserer ingen. Men han får det ikke til i kandidtturneringene. I år var resultatet så katastrofalt, at Aronian kan få problemer med å reise seg igjen. Ambisjonene hans er destruktive, han vil bli verdensmester, og han legger mye av sitt livs og sitt lands historie i dette. Han ønsker det intenst, og det suger ham for energi. I kandidatturneringene spiller han med frykt. Denne gangen kunne man få et varsel om det, i partiet mot Ding, der han trakk seg, og i partiet mot Kramnik gikk han ned i panikk, etter å ha fått et nytt trekk mot seg. I nøkkelpartiet mot Caruana i runde 6, var det do or die, som de sier på engelsk. Da var det som om Aronian bestemte seg for å dø, han gikk på mot selvmordet. Aronian delte ut mange gratispoeng og billige poeng i denne turneringen. Mens han ennå hadde sjanser, tok han for drøy risiko, da alt håp var ute, virket det som han hadde problemer med å være helt konsentrert. Mot både Kramnik og Caruana tapte han 2 – 0. I det andre partiet mot Kramnik spilte han sterkt, men det er symptomatisk at det var han som til slutt gjorde tabben som tapte. Etter dette var han en knekket mann, smertefullt å se på i pressekonferansene. I nest siste runde møtte han Caruana igjen, i et parti med direkte innflytelse for turneringsseieren, men i den avgjørende stillingen finner ikke Aronian det beste trekket, og Caruana kan rulle over ham. Denne turneringen var en katastrofe for Aronian.

So, 6p (-2)

So er førstereisegutt, og startet med to tap. Med det var han ute av turneringen, men So er en spesiell type, man ikke kan måle med de midlene man måler andre. So har sine egne mål, sin egen måte å bli nervøs og ambisiøs på. Han kan ikke bli slått ut, som Aronian ble det. Etter disse to tapene i starten, samlet han seg sammen, og spilte normal og sterk sjakk. Han fikk inn en seier mot Aronian, det var ikke noe gratispoeng, So spilte svært sterkt, og han gikk på et nederlag mot Karjakin. Ellers var det bare remis. So hadde et fantastisk seilas opp mot nummer 2 på verdensranking. Jeg er ikke så sikker på om han vil holde seg der. Og jeg er ikke så sikker på om vi vil se ham igjen i noen kandidatturnering.

Kramnik, 6,5 (-1)

Kramnik tapte 5 partier, og vant 3. Han var rett og slett en fest å følge med på. Et par partier midt inni der, grenset det nesten over i det provoserende, slik han fortsatte i timevis i en åpenbar lik stilling. Men så var han tilbake og slo Aronian, i et praktparti. I mange, mange partier serverte Kramnik originale ideer og originale trekk, i åpningen og i midtspillet. Han fikk noen knallharde psykologiske slag, han er vel så ambisiøs som Aronian, og det vil ikke bli lettere for ham med årene å vinne tittelen tilbake, men han spilte opp mot sitt ypperste helt til siste parti. Jeg er fan av Kramnik etter denne turneringen. Jeg liker originale typer. Og med Kramnik er det spesielt, siden han før var kjent som en posisjonellspiller, en forsvarsspiller, en litt kjedelig spiller. Han har forandret seg, og det til en av de mest spennende spillerne i verdenseliten.

Grisjuk, 6,5 (-1)

Grisjuk har alltid vært kjent som en av de kreative, originale spillerne i verdensliten. Kreativiteten og originaliteten tar noen ganger overhånd, og han pådrar seg unødvendig ofte tidsnød. Spillstyrken hans er vel ikke heller helt der oppe blant de aller, aller beste, der vil jeg si vi finner Aronian, Kramnik, Caruana, foruten Carlsen. Med Grisjuk er i stand til å gå gi sine rivaler utfordringer de ikke er helt vant med, det er ofte svært kompliserte stillinger, og svært liten tid. I denne turneringen fikk Grisjuk opp mange svært spennende partier, høydramatiske, men de endte ofte i remis. På den måten var han med i tetstriden, med pluss 1, etter en seier mot Kramnik, men han sprakk de to siste rundene, og endte på -1. Det kunne vært en super turnering for Grisjuk, nå ble det under middels.

Ding, 7,5 (+1)

De aller, aller fleste viste seg fra sin beste side denne turneringen. Ding var et meget hyggelig bekjentskap. Jeg syntes han kvalifiserte seg litt heldig, etter finaleplass i World cup, der han hadde atskillig lettere vei frem enn Aronian, på den andre siden. Men når han først var her, viste Ding seg mer enn verdig, med uredd, sterkt spill, og kamp i alle partier. Poenget hans kom mot Mamedjarov, etter at denne presset for hardt, men Ding hadde også sjanser til flere poeng, blant annet mot Karjakin i sisterunden. Inn mot de siste rundene var Ding en av dem som fremdeles hadde sjanser til å kvalifisere seg. Så for Ding må dette ha vært et bra resultat. Han har grunn til å være fornøyd.

Karjakin, 8 (+2)

Fjorårets vinnre startet elendig med to tap på de fire første rundene, og begge med hvit. Han ble avskrevet, men viste på ny å være en trollmann med det psykologiske. Han klarte å spille seg tilbake, sakte men sikkert, med seier i hvert eneste av hvitpartiene sine, frem til det siste, mot Ding. Først var det ikke så mye snakk, greit nok å vinne mot So, mot Kramnik som presser for hardt, mot Aronian helt ute av form. Så var det i tredje siste runde, mot Caruana, 1 poeng foran, og så vinner Karjakin det partiet helt overbevisende. Plutselig er Karjakin favoritt til på ny å bli Carlsens utfordrer. Sånn går det ikke. Caruana vinner sine to siste parti, Karjakin spiller remis. Likevel har Karjakin all grunn til å være fornøyd, over enda en gang å ha gjennomført en kandidatturnering, langt over det ratingen hans skulle tilsi.

Mamedjarov, 8 (+2)

Mamedjarov gikk inn i denne turneringen som nummer 2 på verdensrankingen, men uten egentlig å ha etablert seg helt i verdenstoppen. Det er liksom så folk ikke helt kan tro at det er han som er nummer 2. Og til tross for den høye ratingen, var det få som holdt ham som favoritt. Det er noe med ham, som gjør at han ikke blir tatt helt alvorlig, selv om han utvilsomt er en svært sterk spiller. I denne turneringen startet han straks med seier mot Karjakin, med svart, og fulgte opp med å presse i hvert eneste parti. I partiet mot Kramnik ble det ny seier, men det var helst fordi Kramnik også mot Mamedjarov presset for hardt, og gjorde en feil. Så var det som Mamedjarov punkterte litt. Det fulgte en serie med uavgjorte partier, alltid i skyggen av andre og mer spektakulære oppgjør, før Mamedjarov bestemte seg for å slå til mot Ding, i tredje siste runde. Han var da et halvt poeng bak Caruana, og måtte ta ham igjen, på et vis. Forsøket slo tilbake på ham selv, Ding contret, og vant. Mamedjarov slo øyeblikkelig tilbake, med seier mot Grisjuk, som også presset for hardt, siden det også for Grisjuk på det tidspunktet var vinn eller forsvinn, remis er som tap, som han selv formulerte det. Men i siste runde kunne han ikke overvinne Kramnik, og det endte dermed med andreplass. Mamedjarov er en ambisiøs spiller, jeg er sikker på at han er misfornøyd. Han ville vinne.

Caruana, 9 (+4)

Det var kjekt at Caruana ikke bare vant, men at han gjorde det overlegent. Til å begynne med fikk han noen seiere det ikke var han som jobbet frem. Det vil si, det var motstandere, Kramnik og Aronian, som kastet all forsiktighet over bord, og Caruana som stod i mot. I dette viste Caruana sterkt spill, men man liker jo også at vinnerne selv skaper sjansene av og til. Det klarte Caruana til å begynne med bare mot So, i det aller første partiet. Med hvit mot Ding, var også Caruana oppe og presset, og burde vunnet, etter selv å ha sørget for fordelen han fikk. Det ble en vekker for ham med partiet mot Karjakin i tredje siste runde. Plutselig måtte han ut og være offensiv. I dette var Caruana suveren. Riktignok var deler av seieren mot Aronian litt shaky, Aronian kunne forsvart seg bedre, men helt stilrene seire er ikke så lette å få inn på dette nivået. Man må ta litt sjanser, og lage litt rot. Og i det aller siste partiet avgjorde Caruana diskusjonen. Han kunne nøye seg med remis, men han utspilte Grisjuk, med svart, og vant svært overbevisende. Det går ikke an å argumentere mot at Caruana er en svært verdig vinner, og at han nå veldig fortjent skal møte vår egen Magnus Carlsen i kampen om verdensmestertittelen.

Den matchen står i november.

 

Siste dag med kandidatturnering i sjakk, inneholdt litt annet også

I dag tenkte jeg å legge dagen opp etter sisterunden i kandidatturneringen i sjakk. Men jeg er familiemann, og da går det ikke helt som man tenker, alltid.

Om morgenen pleier jeg å se over Twitter før jeg kommer meg ut. Det er der sjakkdiskusjonen foregår. Etter å ha oppdatert meg der, og selv lagt ut mine ting, så er det ut for å trene. Det er tredje dag på rad, og nå begynner jeg unektelig å bli litt stiv og støl. Jeg bader hver gang, men det er bare første gangen det har vært opplevd forfriskende. Nå i dag er det vel litt mer tvang, involvert. Men ikke verre enn at det føles veldig godt når det er gjort. Og det føles også greit de første sekundene etter man har dukket, før man skjønner hvor kaldt det egentlig er. Ukrainerne som badet rundt meg, spøkte med at det var mye varmere nå, enn januar. Ennå er det frost om nettene. Ennå ligger snøen og isen helt inntil vannet. Vi kunne se at vannet var steget litt, det var ikke en stripe sandstrand, som det før hadde vært.

På vei tilbake er det gloser på mobilen, og noen kapputsjino på det lille kaffestedet. Jeg studerer tysk, og denne lille glosetreningen er i minste laget for hva jeg egentlig bør gjøre, så nå må det bli sluttspurt når jeg kommer hjem. Hjem her i Kiev kom jeg litt sånn før elleve, til en lang og tung frokost, akkurat som vanlig.

Sånn ikke for langt unne tolv var frokosten ferdig, og vi på vei ut. Målet var Park Sjevsjenko, eller Sjevtsjenko-parken, som vi ville sagt på norsk, oppkalt etter den nasjonale poeten Taras Sjetvsjenko. Men Irina ville først til lekeplassen rett utenfor, hun har langt fra lekt fra seg der. På disse lekeplassene ligger det ennå godt med snø og halvfrossen is, i solen og varmegradene smelter det, og det blir vått og slapsete. Olia har som rutine alltid med en ekstra bukse til Irina, men denne gangen hadde hun ikke ekstra sokker, og andre sko. Siden det under dissene, eller huskene, danner seg groper, er det våtest der, og det er også der Irina liker seg best. Det er umulig ikke å bli våt. Og det er ingenting å gjøre med.

Etter en stund får vi Irina videre med oss bort til bussholdeplassen, og satt oss ombord på nummer 14 ned til sentrum. Det er rushtrafikk, merkelig nok, og vi står bom stille. Det hadde gått like raskt å gå til fots. Det bestemmer vi oss også for å gjøre, ved første holdeplass. Da har vi sikkert vært i bussen i 10-20 minutter, uten at noen har sett på klokken.

Gående nedover i sollyset er det mye koseligere. Vi har gått denne gaten alle de årene vi har kjent hverandre. Butikker og hele bygninger har kommet og gått. Nå er det en, som tidligere var en slags luksusrestaurant, mener vi å huske, som nå står igjen som et tomt skall. Trappen henger i løse luften. Like nedenfor, er stedet Olia og jeg møttes for aller, aller første gang. Det var i februar, og Olia gikk i anledningen i miniskjørt og høye støvletter med høye hæler. Nå er hun godt gift, og godt kledd.

Jeg stikker bakom bygningene, for et lite toalett, og Olia kommer etter med Irina for det samme. På baksiden finner jeg en annen vei, ned til Klovskaja, og jeg vil heller gå den, enn hovedgaten. Alltid noe nytt. Olia er skeptisk, men min overtalelseskraft er stor. Irina ser en lekeplass, og vil til den. Dette er en av de gamle og nedslitte, der ingen apparat er erstattet. De ser ut til å kunne komme fra Sovjettiden. Likevel er vi der en god halvtime. Irine prøver det alt sammen, særlig dissen, eller husken, som det heter på bokmål.

Og så er det ned de smale gangstiene og islagte trappene til Klovskaja. Olia er ennå skeptisk, og Irina blir også skeptisk. Jeg er lykkelig. Her, i dette området har jeg mange minner, og liker meg godt. Og så er det kjekt å se ting man ikke så ofte ser, å gå på baksiden, ikke fremsiden.

Det ender med at jeg må ta Irina på skuldrene, hun er for sliten til at vi får henne med skikkelig. Så langer vi av gårde. Til Sjevtsjenko-parken er det ikke så langt, men det er kronglete og irriterende å komme seg dit. Man må gå i siksak, og de tvinger oss inn i en undergang med mange butikker – Metrograd. Og så er vi i fellen.

Olia ser en butikk, og hun trenger ingen overtalelseskraft for å gå inn i den. Her er det tyngdekraften, hun går inn. Og blir der. Gode 40 minutter går. Irina og jeg kjeder livet av oss, men Olia prøver sko og jakker og klær, glad og blid. Hun sier vi bare kan stikke i forveien, det hadde nok vært det lureste, men Irina vil ikke gå uten at Olia er med, og egentlig vil ikke jeg det heller. Det ser liksom hele tiden ut som Olia er like ved å bestemme seg. Men så er det nye plagg, nye ting, mer prøving, mer venting.

Det ender i et aldri så lite opptrinn. Irina er møkka lei av å vente, og legger seg ned på gulvet, i barnlig fortvilelse. En kunde – i botoks – som Olia sier, sånt ser ikke jeg, reagerer, og spør hvordan jeg i all verden kan la barnet ligge på det kalde gulvet. Gulvet er slett ikke kaldt, det er heller for varmt for oss der inne i butikken, i uteklærne vi står, utenom Irina som omsider har fått tatt dem av. Min tålmodighet er vanligvis stor, men i butikker og guffen varme reduserers den til null, da blir jeg gretten, og jeg tar Irina straks med ut, hva er det for slags tull at jeg skal få kjeft av fremmede folk? Irina hylgriner, og påkaller seg mildt sagt oppmerksomhet. Så er det tilbake, for å få med oss Olia. Men hun må betale først. Så begynner den fremmede kvinnen mot Olia, hvordan det er mulig hun handler så lenge, når barnet ligger på det kalde gulvet, og Olia klikker øyeblikkelig. Her er det ukrainsk diskusjon, russisk temperament. Det er straks til motangrep, og rene munnhuggeriet. Veldig tøysete, egentlig.

Det koker alt sammen ned til at jeg ikke holder ut å være i butikk. Særlig når vi egentlig skal et annet sted. Men jeg er en gift mann, hensynet til kona teller vel så mye som hensynet til meg selv, og Olia har det ingen steder bedre enn i butikker. Så ute igjen, er det alt glemt. Olia har fått kjøpt seg noen sko og en kåpe, hun har hatt kvalitetstid, og min oppgave er å glede meg med henne. Det gjør vi straks vi er ute i friluft. Det er bare hos Olia det sitter i angrepene fra den fremmede kvinnen. Anklagen om å være en dårlig mor er ikke noe noen vil høre. Og det hjelper ikke at anklagene er fullstendig urimelige, Irina er et kjernesunt, elsket barn som har det fantastisk. Som andre barn har hun ingen skade av å vente litt, og ikke straks få det som hun vil, alltid. Hun må lære seg at hun får det som hun vil – etter en stund.

Da vi endelig, endelig kommer oss opp til park Sjevtsjenko er sisterunden allerede i kandidatturneringen allerede i gang. Jeg er desperat etter WiFi, så jeg får sett trekkene. Men parken, som før har vært ganske bra forsynt med WiFi, er denne gangen nettløs. Bare en enkelt gang, etter en drøy halvtime, får jeg på et bestemt sted koblet meg opp, og sett stillingen i partiene, og fått meg en oversikt. Jeg kan ikke bli på det stedet, for jeg må være ved lekeplassen, og følge med på Irina. Og da jeg vendte tilbake til det, får jeg ikke koblet meg opp igjen.

Vi var i parken i to timer. Lekeplassen var en oppvisning i snø, is og slaps. Lekeplassen utenfor der vi bor er våt, der ødelegger man skoene om man er for lenge, denne var bare store, åpne vanndammer og våt slaps. Det var nesten ikke barn der, nesten ikke folk. Men med en av de som var, si søt jente, med flott mor, får Irina umiddelbar og varig kontakt. De løper rundt og leker med hverandre. De klatrer opp og ned, snurrer rundt, disser, sklir, hopper, gjør alt denne barneverdenen har å by på. Og ikke med en mine signaliserer hun at hun vil bli lei. Og Olia sitter og strikker.

Da er jeg barnefar. Da får sisterunde i sjakk være sisterunde så mye den vil. Det finnes ikke noe viktigere enn barnet og kona. I butikker er tålmodigheten min null, i lekeparker og steder utendørs er den endeløs. Det eneste er, når klokken blir over fem, og går mot halv seks, og vel så det, da sier jeg til Olia at jeg vil stikke ned til en kaffesjappe hundre meter nedi gaten, der har jeg tilgang til Internett. – Vi kan heller gå hjem, sier Olia. – Der har du tilgang til alt.

Irina får gjort seg ferdig med det hun holder på med. Så går vi bort for å ta bussen, nummer 118, som sparer oss for siksak-gåingen ned til buss 14. Etter 5-10 minutter kommer den. Og vi kan reise hjem. Klokken er seks da jeg får satt meg til middagsbordet, og endelig, endelig, får fulgt med på sjakkturneringen med full oppmersksomhet. Da har de spilt i to timer. Jeg syntes alle partiene så like ut, typisk remis, men med ekspertkommentarer får jeg forstått at det er mye på gang, og store sjanser.

Tasia har reist til bestemoren sin for et par dager. Klokken åtte trenger Irina en lekekamerat. Og da blir det meg, for et par timer. Sjakk får være sjakk. Turneringen var da også på det tidspunktet avgjort.

 

Mandag i mars, i Kiev

Dagen begynte også i dag med trening, og bading. Det satt litt lenger inne enn i går. Det var et par dager pluss, etter å ha vært frost gjennom natten. Det var god sol, men det var en lei vind, som gjorde at kulden kjentes litt bedre. Baderne i Kiev lot seg ikke affisere. De tok av seg klærne og gjennomførte sine ritualer, som om det var den dagligdagse rutinen det ganske sikkert er for dem. Jeg kunne ikke være dårligere, tok rolig av meg klærne, og tuslet uti vannet jeg også. Det er litt flyting, litt svømming, og litt under, og så er det opp. Vannet er ikke motbydelig, men det kjennes godt under beina når man kommer opp på snøen og isen. Jeg greier det ikke, og må opp og stå på en benk. Demonstrativt blir tykkhudene herfra stående barbeint, i snøen, som var det ingenting.

Det blir dog en fin start på dagen for meg, dette. Klokken er litt over ti, og jeg har allerede trent og badet, og jeg har hørt flere program om den romerske senantikken, og det bysantiske riket. Nå er det tysk og russisk grammatikk, på mobilen, og noen plastkopper kapputsjino og espresso på kaffestedet.

På veien går jeg forbi en aldri så liten demonstrasjon. Det er alltid noe som skjer, her i Kiev. Denne gangen er det de ortodokse, de troende, som protesterer mot en ny type biometriske pass. Jeg tar meg ikke tid til å sette helt inn i hva som er problemet, men uti fra slagordene kunne det virke som om mennesket har en sjel, er et individ, og ikke må reduseres til en ID i statistikken. Noe sånt. Demonstrasjonen besto av vakker korsang, så den var jo ganske vennligsinnet. En enslig vakt stod og passet på, og han virket til å ha det ganske fint der i den sene vintersolen.

Hjemme er det frokost, oksekjøtt og potetstappe, med rikelig med dill og persille strødd over. Skikkelig mat. Jeg får oppdatert meg på sjakken og andre nyheter, ikke så mye det siste, som det første. I nyhetene ser det ut som det er om å gjøre å bli uvenner med hverandre nå om dagen, jeg er ikke med i den, jeg styrer unna, men noe må jeg jo ha å lese på, der med froksten.

Kort etter går vi ut. For første gang denne ferien, er det bare Olia, Irina og meg. Tasia blir hjemme. Turen går med buss 62 ned til Posjtova plosjad, der vi tar den lille funikoloren opp til høydene. Der er det noen fine lekeplasser for Irina, litt uvanlige, i mosaikk, og det er det salgsboder for Olia å kikke i. Alle blir tilfredsstilt. Jeg møter veggen i russisk grammatikk, jeg klarer ikke å få alle partisippene inn i hodet, fortid og nåtid, aktiv og passiv, adjektivisk og adverbial, sterk og svak bøyning. Jeg stanger og stanger i appen min på mobilen, Anki, og må nok kanskje restrukturere dette her. – Du må bare gi opp, sier Olia, da jeg ber henne forklare.

Vi rekker bort til restauranten. Moi Chere, før businesslunsjen er slutt. Denne er en gjenganger for oss, hit vender vi ofte tilbake. Den er ekstra fin om sommeren, da det går an å sitte utendørs, men de har det ikke så verst inne heller, med rolig og fin stemning. Jeg tror restauranten prøver å være persisk, men den sklir litt inn i å være lik de andre denne også, særlig når det gjelder businesslunsj. Vi har det likevel veldig flott. Olia har med strikketøy, og kan strikke. Jeg kan følge med på sjakk. Og Irina kan leke med leken Olia har kjøpt til henne.

Mama slavnaja, papa slavnyj, sier hun. Slava er ikke så lett å oversette, men det er det samme ordet de bruker i slava Ukraina, engelsk glory, norsk heder og ære. Sånn deromkring. Ja tsjatliva, fortsetter hun så. – Jeg er lykkelig. Det er så bra det kan bli, barnet sier mor er herlig, far er herlig, jeg er lykkelig. For en fin dag!

Bading! i minusgrader!

I det vi kom vendte det fra minus til plussgrader på dagtid her i Kiev. Men om nettene er det ennå godt i minus, helt opp mot tosifret. Da jeg tok av gårde til morgentreningen min ved elven, viste telefonen at det skulle være minus 5. Solen var imidlertid oppe, klokken var godt over sju, nærmere åtte, og jeg kjente den tok. Storbyen lå nydelig i det tidlige morgenlyset, frosten, og snøflekkene som pyntet bylandskapet.

Treningen var rett og slett sjekk. Med apparatene i skyggen var det riktignok kaldt på hendene, men det var varmt i solen, og på ingen måte sånn at jeg følte jeg frøs. Jeg gjennomførte mine 300 repetisjoner i ro og mak, med foredrag om det bysantiske Rom på øret, og gikk hjem i veldig, veldig godt humør. Klokken var omtrent ti.

Og elven lå så forlokkende. På de stillere stedene lå isen. Ellers fløt den blank og klar, i sollyset. Jeg har så mange minner av å ha badet i den. Nå trengte jeg et vinterminne også. Og det var slik det skal være, jeg var liksom litt for varm etter å ha trent. Det var så jeg kunne trenge å kjøle meg ned litt.

Her i Kiev er det ingen som blir imponert av å bade vinterstid. Det er en folkesport. Hele tiden kommer en jevn strøm av nye badende. Ikke sånn at det blir trangt om plassen. Men hele tiden mens jeg er der, er det en håndfull som enten bader, eller gjør seg klar.

Jeg går også ned. Gjør meg en rask regning at jeg vil være i store problemer om noen rapper klærne mine, men det får gå. At jeg ikke har håndkle og overhodet ikke har planlagt dette, har aldri vært noe problem. Sånn er det alltid. Jeg vet jeg må være med benkene, for det vil gjøre vondt å være barbeint på snøen og isen, det er ikke å tenke på. Jeg tar av skoene og sokkene først, det tar lengst tid. Så er det resten av klærne, og rett uti. Uten nølen. Sånn det skal være.

Det er så forfriskende at det er en fryd. Jeg gjør noen svømmetak, frem og tilbake, ligger litt på ryggen og spreller, dukker hodet under, gjennomfører ritualene, og så er det opp. Vannet er iskaldt, selvfølgelig, men ikke sånn at det gjør vondt. Jeg stiller meg på benken, så de våte, bare beina ikke skal være i kontakt med snø og is, og så er det å ta klærne rett på den våte huden. Det tørker raskt, alt sammen.

Rundt meg er neste pulje i ferd med å slenge seg uti. Kvinner og menn. I fellesskap i vinteren, snøen og isen, og det kalde, forfriskende vannet. Jeg slenger ut noen ord også, til en av dem, – det er fantastisk i dag. Ja, det er det, sier han, – når det er sol. For ham er det rutine. Og han har i likhet med alle de andre, unntatt jeg, både håndkle og fottøy, så det går an å ordne seg den tiden man ikke bader.

Min søndags morgen ble avsluttet med noen cappuccino og espresso, og russiske gloser, på det lille kaffestedet. Før det var frokost hjemme, med øl og plov. Sånn kommer dagen godt i gang.