Vanlige dager i botanisk hage og park slavjany

Mandag ble kandidatturneringen i sjakk avsluttet. Det ble en flott siste runde. Russeren Sergej Karjakin gikk ikke forsiktig ut mot amerikaneren Fabiano Caruana, selv om han bare trengte remis. Han spilte e4, tillot en skarp variant i siciliansk, og kjempet for initiativet og for seieren selv. I en uklar stilling med sjanser for begge sider var det Caruana som fikk problemer med nervene først. Karjakin sendte tøft frem e-bonden til e5, og ofret den, mens Caruana på live-overføringen tydelig satt og svettet. Kort etter gjorde Caruana en avgjørende feil, som tillot Karjakin å ofre et tårn for en bonde, men få et uimotståelig kongeangrep på kjøpet. Få trekk etter hadde Caruana gitt opp, og det blir Karjakin som skal møte Magnus Carlsen til tittelkamp i november.

Jeg fulgte med direkte på den russiske live-overføringen, og kunne høre publikum klappe da Karjakin spilte det avgjørende tårnofferet. Mange i vesten og særlig i USA hadde håpet på Caruana, siden han nå nylig ble amerikansk statsborger, og tittelkampen er planlagt i New York, men ingen kan komme utenom at Karjakin var en verdig vinner og at han rett og slett utspilte de andre. Kanskje den viktigste forskjellen mellom han og resten var at Karjakin ikke så ut til å være så plaget av stundens alvor, han var kvikk og energisk, smilte og virket opplagt. I partiene var han alltid dønn konsentrert, og nølte aldri med å ta sjanser når situasjonen krevde det og med hvilke trekk han skulle gjøre. I det siste partiet ble dette veldig godt illustrert, der Karjakin virket trygg gjennom hele partiet, mens Caruana famlet og helst så ut til å ønske å få det overstått.

Det har vært noen få forsøk på å trekke inn Putin og Russland og storpolitikk, men ikke særlig mange. Vår egen Hans Olav Lahlum postet en merkelig tweet om at «Putin & Co ville sette mange ressurser inn på å knekke Magnus-koden». Fra Lahlum, en begavet SV-politiker, hadde jeg egentlig forventet mer. Putins engasjement i tittelkampen kommer til å være såvidt over null, ikke så helt ulikt Erna Solberg, kanskje. Det er den russiske sjakkføderasjonen som vil forvalte ressursene. Den tror jeg er underlagt det russiske sportsministeriet. De har romslige budsjetter, men det har nå vitterlig idretten i Norge også, uten at man med det trenger nevne Erna Solberg og kongen, selv om det er disse som har siste ord når det gjelder den offentlige pengestøtten. Jeg håper og tror vi Norge ikke vil politisere tittelkampen så mye, ikke gjøre den til en del av en ny kald krig. NRKs sjakkekspert, Torstein Bae, som også tilhører SV, tvitret en oppfordring til Børge Brende om å benytte kampen til å bedre vennskapet mellom våre to naboland. Det mener også jeg er veien å gå.

Denne uken begynte vi å hente lille Tasja på skolen. På mandag rakk vi det slik at jeg bare gikk glipp av de første par trekkene i sjakkturneringen. Skolen ligger i området ved den botaniske hagen, nede i gropen der, foran den, og i det området jeg kaller «Lille Italia», for det er litt sydeuropeisk stemning der, med klesvask på balkongene og sydende liv rundt grønnsaksbodene og små andre utsalg. Vi fant oss en lekeplass, der Irina kunne leke, og så gikk Olia og hentet Tasja når klokken var 1330, og skolen sluttet. Deretter er det 4-5 busstopp hjem, jeg er ikke så sikker, busstoppene kommer tett i denne delen av byen. Jeg vil anslå det er et par kilometer å gå, cirka 20 minutter. Langt for en førsteklassing, så hun må hentes og leveres hver dag.

Tirsdagen kombinerte vi hentingen med å besøke den botaniske hagen. Nå var det også blitt ordentlig varmt, tosifrede varmegrader, og sol. Jeg kunne sitte i t-skjorte på en benk, mens lille Ira løp rundt på lekeplassen. Olia var der også til å begynne med, men da klokken ble halv to, måtte hun hente Tasja, og følge henne hjem. Hun var borte en liten time, eller så.

Lille Irisjka vår er som regel det minste barnet på lekeplassen. Hun har ikke lært forskjellen på mitt og ditt, og hun kan ikke snakke med de andre barna, selv om noen prøver å snakke med henne. Hun pleier å løpe bort når hun ser det er en lekeplass i nærheten, og hun blir særlig ivrig hvis det er andre barn med leker. Som regel er barna først skeptiske, men de voksne sier at hun må få låne, og så får Irina en spade eller en bil hun også. Med bilen lager hun billyder og kjører, med spaden graver hun i vei. Noen av barna pleier ville ha henne til å grave litt systematisk, fylle en bøtte og lage sandkaker, men Irina får sjelden dette med seg. Hun graver for gravingens egen skyld.

Det er morsomt og kjekt å se hvor uredd hun er. Ingen andre barn skremmer henne. Hun pleier stille seg opp foran dem, med et stort smil, og gjerne med et par utfall hyl og rop, for kontakt. Om barna ikke reagerer på henne, eller at hun rett og slett står i veien eller forstyrrer, så står hun bare der forundret og lar barna gjøre som de har lyst til.

Lekeplassen i den botaniske hagen har et lite lekeapparat for de aller minste. Det er 3-4 små trappetrinn opp til en liten plate å stå på, der man kan rutsje en meter ned på en sklie, eller krype gjennom et rør til den andre siden. Der er det et skipsratt og en utsiktskorg, og kan man krype ned igjen og gå over en liten hinderløype der man må gå over noen planker som henger fast, for å komme rundt. Lille Ira var ikke skremt for å krype gjennom røret, hun likte seg der. Og hun fant ut av det når det var andre barn som også ville krype. Ofte var det trangt om plassen.

Det er sunt og godt for henne slik å være med andre barn. Hjemme hos oss, hos mor og far, er det alltid trygt, og hun får det alltid som hun vil, eller sånn vi mener det er best for henne. Det er aldri noen konkurranse, eller forskjellige ønsker som står opp mot hverandre. Med andre barn er det andre også som vil og skal spille hovedrollen, og Ira må finne ut hvordan hun må oppføre seg for at det skal bli gøy. Hun må også finne ut at folk er forskjellige, og at det som virker for noen, ikke virker for andre. Så langt er hun for liten til noen avansert lek, eller til egentlig å skjønne så mye av hva som foregår, men vi tar det som et godt tegn at hun er så sosialt interessert og så sosialt aktiv.

Da Olia kom, hadde hun med seg rikelig med mat og tørre bleier og alt man kan forvente av en god mor. Lille Irisjka fikk spist litt, og skiftet bleie, før hun sprang rundt og lekte enda litt til. Så satte vi henne i vognen, der hun snart sovnet, og Olia og jeg gikk en lang runde i den botaniske hagen. Det er et kjært barndomsminne for Olia. Her gikk hun som et lite barn med foreldrene sine, og hun sier at hennes foreldre gjorde det samme med deres foreldre generasjonen før. Sånn knyttes generasjonene sammen, i en verden i forandring. – Den botaniske hagen er som den har vært, sier Olia. Her blomstrer trærne og utsikten er den samme, samme hvem som går her og er unge.

Olia var i så godt humør etter besøket i den botaniske hagen, at hun ville glede lille Tasja ved å være med og møte henne på gymnastikken hun går på to ettermiddager i uken. Babusjka hentet henne selvfølgelig også, sammen med moren til en venninne. Denne moren er forresten fra Donbass, Olia var usikker på om hun måtte regnes som flyktning, strengt tatt faller hun vel inn under det som på engelsk kalles «displaced people». Bekymringene er imidlertid langt på vei de samme som for folk ellers i Kiev. Denne gymnastikken barna går på koster 1000 hryvnaer i uken, delt på cirka 3 blir det i norske kroner, og for det får barna trene gymnastikk to ganger i uken. Det tar hardt på de små budsjettene. Mandagen snakket Olia veldig lenge med denne moren, timevis, uten at jeg har fått høre så mye om hva de snakket om.

I går var det dags for Ira og jeg å gå ut alene. Da reiste vi til Park slavjany, som jeg sikkert staver feil, her. Det er en park til minne om de som døde under andre verdenskrig, og lenger borte til minne om de som døde under sultkatastrofen på begynnelsen av 1930-tallet. Det er veldig flott der, helt uavhengig av minnesmerkene. Fra høyden har man utmerket utsikt over Dnjeprs venstre bredd, og man ser det ukrainske steppelandskapet strekke seg slik vi i Norge bare er vandt med å se havet bre seg utover. Jeg vet ingen plasser hos oss der det er så flatt at vi kan se så langt, og det ikke er noe hav i horisonten. I Ukraina er det bare land, land, land. Det samme inntrykket husker jeg jeg hadde da jeg besøkte Russland i årene før jeg traff Olia.

Vårt mål for besøket i parken var imidlertid en lekepark like vi. Jeg er småbarnsfar nå, vakker utsikt, kirker og restauranter er ikke lenger noen prioritet. Vi må oppsøke steder der Irina kan løpe rundt. På veien traff vi på en babusjka med to små barn. Lille Irisjka var på pletten med en gang, løp bort, stilte seg foran, og tok på jakken til den eldste jenta. De var tydelig nysgjerrige, men det tar alltid litt tid før kontakten er ordentlig opprettet.

Lekeplassen her var best egnet for litt større barn. Trappene gikk opp litt for høyt, og plankene man måtte stige over hang i kjettinger som dinglet, nesten umulig for lille Irina. Jeg måtte dessuten passe veldig på at hun ikke falt ned. Lekeapparatet var høyere enn jeg. De to jentene vi hadde truffet hadde vært på en annen lekeplass like ved først, og kom nå etter. Irina var veldig ivrig på å løpe bort til dem, men det var slett ikke så lett, for opp til dette lekeapparatet var det mange veier å gå, de fleste umulige for de aller minste. Søtt ble det også da Irina fortet seg ned trappen, den eneste hun kunne komme seg opp og ned, hun legger seg da, og mer eller mindre sklir ned på magen. Under var det imidlertid noe sand, og en liten helling, slik at når hun skulle reise seg opp, kom hendene lavere enn beina. Da ble det vanskelig, og så irriterende når hun skulle skynde seg, hun puffet, og flyttet beina, og henda, rompa opp og ned, og ut, men hun fikk ikke til å flytte balansen fra overkroppen til bakkroppen, og komme seg opp, på barns vis. Jeg måtte dra henne i hetten, og hjelpe henne. Så løp hun.

Plutselig smatt hun opp et av de stedene det skulle være umulig. Det var jernstenger lagt i sirkler, som et slags åpent rør, og så krøp hun inni der fra stang til stang. Oppe på toppen måtte jeg hjelpe henne, det vil si sikre at hun ikke falt ned. Det var god plass mellom hver stang for henne å gjøre det på. Endelig oppe løp hun som bare juling, over broer, og også over de plankene som hang fast i kjettingene. Ingen sak det, krøp og kravlet og holdt seg. Tilbake igjen også.

Kontakten med de andre jentene ble stadig bedre. Og som vanlig best, i det de skulle gå. Den minste av de to jentene fikk lov å rutsje en siste gang på sklia. Lille Irina stod igjen på toppen, og enda hun akkurat for tiden er litt skeptisk til sklier, det virker som hun ikke helt liker hvordan hun mister kontrollen der, så hev hun seg utfor for å komme ned og løpe etter. Jeg fikk så vidt fanget henne, og bremset utfarten. – Hade! sier Irina, og vinker. Siste dagen før vi reiste lærte hun dette ordet på norsk, da vi gikk rundt Stokkalandsvannet og det var noen som vinket til henne og sa hadet, siden har det hektet seg fast.

– Poka, heter det på russisk. Og vi sa poka og vinket, både babusjka og de to jentene og jeg. Men vesle Ira ville ikke finne seg i noe poka, og løp etter på de små beina sine. Hun ville være med, hvor enn denne babusjka og de to jentene skulle, det var ikke snakk om annet. De skulle imidlertid til bussen, og opp til holdeplassen er det noen riktig svære og lange trapper, et stykke å gå, så jeg måtte lirke Irina tilbake til lekeplassen. Det gikk ikke uten gråt, og ikke uten at jeg måtte løfte henne opp og bære henne. Det er veldig koselig Irina så gjerne vil være med andre, også – og stort sett – folk hun nettopp har møtt, og knapt kan sies å ha blitt kjent med.

Denne dagen fikk jeg også endelig gjort et godt innhogg i gloseprogrammet mitt på russisk. Det heter Anki, og er en glimrende app for de som vil lære fremmedspråk, eller har andre fakta de vil pugge. Å være småbarnsfar betyr at du sjelden kan ha annet enn full oppmerksomhet mot barnet. Men må denne turen hendte det at Irina puslet for seg selv, slik at jeg kunne vippe opp mobiltelefonen og ta en titt på en glose jeg måtte huske. Det var en rolig og fin dag. Da Irina begynte å bli trøtt, tok vi bussen hjem igjen, enda de par tre kilometerne det er, ikke er sånt jeg ikke ville gått til fots, om det ikke var for at Irina ikke lenger vil sitte lenge i vognen, om hun ikke sover der. Og når hun går selv, går det sakte. Om i det hele tatt.

På kvelden gikk vi ut enda en gang, Irina og jeg. Både moren til Olia og Olia selv var ganske slitne denne dagen, så vi gav dem litt fred. Olia benyttet riktignok denne freden til å lese på eksamen, hun stresser seg lett opp med denne typen ting, men nå kunne hun i hvert fall stresse seg opp uten at Ira og jeg var der og forstyrret. Bak den brasilianske restauranten over gaten er det en liten lekeplass jeg liker godt som avlastning til den som er like utenfor blokken vår. Det var kveld og begynte å mørkne, men som vanlig er her i Kiev, var det likevel barn ute og lekte. De var veldig imøtekommende overfor Ira, og lånte villig vekk både spader og biler. – Du må ikke være så gjerrig, sa storesøster til lillebror, som ikke ville låne lekene sine bort. På russisk er ordet for gjerdet og ordet for grådig det samme, og det var dette ordet hun brukte.

Slik gikk enda et par timer. Det eneste ordentlige lekeapparatet i denne lekeparken var omtrent så høyt som jeg, litt for høyt for Irina. Uten at det så ut til å bry henne. Hun løp stadig opp der, og syntes det var ustyrtelig morsomt at jeg løp etter henne for å passe på. Så hun løp fra den ene kanten til den andre, og siden jeg måtte løpe en omvei rundt, kom hun alltid litt før meg. I full fart mot en kant uten gjerde var det klart det var litt skummelt, eller rett mot en sklie altfor høy for henne, men hun stoppet jo i tide, og hadde kontroll på sitt lille vis. Mandag falt hun ned en liten trapp på fire-fem trinn på lekeplassen der hentet Tasja på skolen, så vi har jo litt blandede erfaringer med kontrollen hun har selv. Jeg liker imidlertid veldig godt at hun er så uredd, og at hun kaster seg uti alt hun ikke kan, vil opp på alt.

Da det var helt mørkt, og hadde vært det en stund, gikk vi hjem. Nyheter om at «NATO styrker sitt nærvær i Øst-Europa» for å demme opp mot «Russisk aggresjon» er ikke for oss. Det er veldig dumt at det militære får kontrollen over budsjettene, og får fortelle hvem som er farlige og ikke. For hundre år siden var det også slik, det kom det første verdenskrig ut av. Russland er ikke noe aggressive, det er vanlige folk med vanlige bekymringer. Ingen har lyst på noen krig, kanskje utenom enkelte maktpersoner i militærvesenet og andre steder. General Breedlove i NATO er mer aggressiv enn noen nålevende russer jeg vet om. Han og resten av NATO skulle latt Øst-Europa være i fred, så ville det ikke vært noen «russisk aggresjon». Jeg håper fredsbevegelsen på ny vil vokse seg sterk. Og at det på ny vil være riktig å være i mot våpen, opprustning og de mange ulike formene for moderne krigføring. Barna som vokser opp nå, fortjener det. De lærer av foreldrene sine at de skal dele og låne bort lekene sine. Om bare maktpersonene kunne fått litt av den samme oppdragelsen, og lært litt av det samme.

Advertisements

Friske igjen – Vårturer i Kiev!

I helgen kom endelig, endelig de første små vårtegn hit til Kiev. På lørdag så vi Krokus blomstre i gaten fra metrostasjonen Arsenalnaja til klostersystemet Lavra på to toppen av høydedraget langs elven Dnjepr. Det var sol som varmet, skjønt temperaturen ikke kom over 6-7 grader i skyggen. Jeg fikk løpt og trent, og det var knopper og gåsunger på trærne. Friske er vi også blitt igjen, alle sammen. Dagene kan endelig bli som vanlig, og som vi hadde tenkt dem.
På lørdag gikk vi ut en tur alle tre, Olia, lille Irina og jeg. Irina i den lille, rosa vognen. Vi tok bussen i gaten opp til Arsenalnaja, og gikk derfra til en lekeplass i (eller ved) parkanlegget som binder sammen minnesmerkene over andre verdenskrig og det ukrainerne kaller «holodomor», sultkatastrofen på begynnelsen av 1930-tallet. På det karakteristiske hotellet ved dette parkanlegget, det er bygget rundt i stedet for firkantet, og ser ut som noe har med romfart og science fiction å gjøre, der var det katteutstilling. Selvsagt ville det vært overraskende for meg om jeg noensinne skulle gå på en katteutstilling, og i Kiev, men Irina vet at katten sier mjau, og det var nok til at Olia mente vi måtte gå. Men da prisen for en billett var 90 hryvnaer for voksne og 50 for barn, så ombestemte hun seg. Det var det ikke verdt.
Det går sakte å gå nå som vi har et lite barn på halvannet år. Hun liker seg ikke noe særlig i vognen. Om hun ikke sovner der, vil hun ut og gå selv etter noen minutter. Da går det sjelden i noen bestemt retning. Det blir å gå rundt på plassen hvor vi er. Fascinerende, er det, å se hvor mye et lite barn kan finne interessant. Forståelig er det, imidlertid, alt i verden er nytt og sjeldent, vel verdt en liten titt og en utforskning. Spesielt liker hun seg hvis det er en liten trapp, eller noe hun kan klatre opp på. Da går det fort et kvarter, en halvtime, hele dagen. Tid er aldri noe spørsmål for lille Irina. Hun har aldri planer om å gjøre noe annet, senere, det er kun hva som er interessant og nødvendig nå, som teller.
Da vi endelig var kommet frem til denne lekeplassen vi skulle til, så sovnet Irina. Min kjære kone hadde med en bok i statistikk, «Error analysis», med det berømte bildet av et lokomotiv som har ramlet ut av en stasjon på forsiden. Hun tenkte vel hun skulle lese i den, mens Irina og jeg lekte, eller noe. Nå ble det til at hun satt med Irina ved brystet, og hun og jeg så på lekeplassen. Alt det spennende som kunne vært der, hadde gitt tapt for en mur langs veien, og trappene rundt hotellet. Irina tok dette med knusende ro, sov som et trygt barn, aldri ennå i livet har hun hatt følelsen av at hun har gått glipp av noe. At det var noe hun heller skulle gjort.
Olinka og jeg tuslet over i parkanlegget, bar den lille vognen og barnet opp trapper, og kjøpte oss en kaffe og senere en is langs veien. I solen gikk det an å ta av seg jakken, nå og da. Det var en fin, og rolig og behagelig tur. Kjekt å ha Olia hjemme en lørdag. Hun føler jo alltid at hun har noe å gjøre, og vil gjerne ut til datsjaen og arbeide, gjerne lese til senere eksamener, ikke sløse bort tiden.
Etter at vi var ferdige med å gå fikk jeg et par timer for meg selv borte i treningsanlegget i Hydropark. Det var der jeg fikk konstantere at treknoppene var i ferd med å vise seg, at noen trær hadde gåsunger, og det var duer og kråker i ferd med å parre seg. Våren er virkelig i anmarsj. I Kiev som ligger langt sør i Europa, har jeg alltid hatt det for meg at den kommer fort, når den først kommer.
I går, søndag, ble også en koselig dag. Først reiste Olia ut for å arbeide på datsjaen, men hun ombestemte seg og kom hjem med en gang. Tilfeldighetene ville hatt lille Irina og jeg traffe henne akkurat i det vi gikk ut døren fra leilighetsblokken. Så mye kjekkere når også mor ville være med! Lille Ira ble så glad at hun løp rundt på plassen, svingte rundt seg selv, hylte av glede. Alle som kjenner henne vet at hun selv til barn å være er overstrømmende når det gjelder å gi uttrykk for glede, hun hyler! og hun bruker alle krefter i ansiktet for å smile enda litt mer enn maksimalt. Det er ingen tvil når Irina. Det var hun nå, på det brede fortauet langs boulevard Lecu Ukrainka, en åttefeltsvei med stor trafikk. Kunne ikke brydd henne mindre. Her var mor, og her var far. Nå skulle vi ut på tur!
For en gangs skyld gikk Irina fort, og i riktig retning. Hun gikk rett og slett foran oss nedover fortauet langs veien. Snakket og pludret og hvinte, av glede og solen og våren. Aj! Aj! Aj! så kjekt det er å gå nedover her! Babusjka hadde også kledd henne i litt mindre klær enn vanlig, nå var det 7-8 grader, og sol. Hun hadde fått sine egne støvletter eller sjerokser igjen, jeg vet ikke hva den typen fottøy egentlig heter, forete og opp over ankelen, jeg har ikke noe navn på det. Da det var kaldt hadde hun lånt fottøy av søskenbarnet Tasja, altfor store, og litt vanskeligere for Irisjka å bevege seg.
Planen var å komme oss ned til sentrum, gå over til andre siden, og så ta bussen hjem. På et tidspunkt ble Irina utålmodig, og måtte ha en rasteplass med «sessio», som det heter på russisk, mating med morsmelk. Olia fant en bakgård med skygge og lukt, der hun kunne sette seg på en kant og amme barnet. Hun er interessert i bygg og bygninger om dagen, ikke så rart når faget hun har studert er til byggingeniør, og hun har brukt siste året på omfattende utendørs oppussing hjemme hos oss. Løsningene byen Kiev har valgt er ikke gode, vedlikeholdet er elendig, og stilbruddene så mange og omfattende at det er det som er blitt karakteristisk. Mange av problemene skyldes manglende økonomi, noen nok også manglende vilje, og til sist kanskje også noe manglende evne.
Hovedgaten Khresjtsjatik er stengt for trafikk søndager. Det var derfor vi ville ned hit. Sporene fra protestene som var så tydelige i 2014 og også 2015 er borte nå. Man kan bli forledet til å tro at Kiev er en vakker hovedstad i et fungerende land. De har fått det bra til her i hovedgaten. Den er i sovjetisk stil, bred og bombastisk, og med mastodonter av noen bygninger på begge sider. Men det er et yrende folkeliv, mye som skjer, og de digre mur- og betongbygningene har ornament som gir et fredeligere inntrykk enn det massive materialet de er laget av. Her kan man gå, og føle seg vel.
Den eneste som ikke følte seg riktig vel, var lille Irina. For nå ville hun sove. Matstasjonene ble mange underveis. Noen lesere er kanskje interesserte i at her i Ukraina er det ikke så akseptert eller så vanlig at mødre kan amme barna sine hvor som helst, og når som helst. Vi ser aldri noen som gjør det. Men Olia gjør det når hun må, og det er aldri noen som reagerer på det. Hun gjør det imidlertid litt disktret, og går litt unna når hun kan. Midt i sentrum av Kiev kunne hun ikke det, uten at det ble noen problemer for noen.
Maidan nezavisimosti eller Uavhengighetsplassen ligger midt i sentrum, øverst i hovedgaten, Khresjtsjatik. På den ene siden er det høye spiret og hotell Ukraina (tdligere hotell Moskva) bak, på den andre er det nå i ferd med å utvikle seg til å bli et sted for penge- og fargesterke kjedekiosker. McDonalds har plassen øverst, i selskapet her tar de seg nesten godt ut, de har i det minste hatt vett til å være diskrete i fargene og symbolene, svart og hvit, bygningen de er i får se nesten ut som den var. Ellers er det satt opp kiosker og boder som får Narvesen-kiosken midt på Torgallmenningen til å se ut som den skandalen den er. Noen land og byer har ingen respekt for de åpne plassene sine. Det er derfor jeg liker Italia. Aldri en kiosk på Piazza Navarona, eller noen av de tusenvis av andre plasser i landets mange og flotte byer.
Vi kjøpte selvsagt ingenting i disse kioskene og utspjåkede pengelopperne her. Olia fant buss nummer 18, og vi svippet opp til toppen med kirkene og bygningen til utenriksministeriet. Nå ville Irina sove for alvor, og gråt veldig. Særlig når vi forlot bussen. Litt morsmelk på en benk i en liten park der oppe fikk stopp for det, og Irina endelig i søvn. På ny var en morsom lekeplass like ved, hun gikk glipp av.
Olia var veldig glad og fornøyd over endelig å kunne gå i ro og fred og sol og fint vær i byen sin. Hun var oppsatt på å kjøpe kaffe til meg, og hadde lyst til å gå ned Andrevskij spusk, en av de eldste og mest særpregede gatene i hele Kiev, et minne om byen som den var. Jeg hadde en tanke til kandidatturneringen i sjakk, det var en veldig spennende runde, og jeg ville gjerne få den med meg. Men familien går foran alt, vi gikk som Olia ville, og jeg nevnte ikke engang dette med sjakken. Derimot nevnte jeg etter en stund at jeg begynte å bli sulten, og at det derfor kunne være på tide å komme oss hjem.
Ennå gikk det imidlertid en time, og vel så det. Olia kjøpte kaffe ved en av de mange, mange utsalgsstedene som har poppet opp over hele Kiev de siste par årene. Du er aldri langt unna en espresso eller en kapputsjino til en liten penge lenger. De er servert på skammeligste vis, i plastbeger og med lokk og sugerør, og gjerne med noe dill og dall oppi i tillegg, om man skulle ønske det. Italienerne ville grøsset seg. Jeg er imidlertid vunnet over, det er så praktisk og billig at vi kjøper en slik plastkopp kapputsjino nesten hver dag. Men jeg er ikke så beseiret at jeg vil verdige drikken den korrekte, italienske skrivemåten.
Før runde 13 hadde sjakkspillerne Fabiano Caruana og Sergej Karjakin 7 poeng, inderen Andand hadde 6,5, og Aronian og Svidler hadde 6. Med ett poeng for seier og et halvt for remis (uavgjort) hadde de alle samme ennå muligheten, særlig ettersom Aronian spilte mot Karjakin og Svidler mot Caruana. Caruana og Karjakin skal også møte hverandre i siste runde, så det var mye som kunne skje, og veldig spennende for meg som følger med og er engasjert. Jeg heier rett og slett på Karjakin, vi har fått postkort fra ham, og føler nesten at vi kjenner ham litt. Armeneren Aronian liker jeg også godt, selv om sjansene hans før runden nok var ganske små og teoretiske. Caruana som var italiener, og nå er blitt amerikaner, han heier jeg ikke på. Under andre omstendigheter ville jeg kalt en overløper, som å gå fra Bryne til Viking, noe bra til noe dårlig. I anstendighetens navn må jeg ta med at Caruana har amerikanske aner, jeg lurer på om han er vokst opp der, og at dette ikke er noe som stikker dypt for meg. Jeg har ikke lyst til at Magnus Carlsen skal få en amerikansk utfordrer i tittelkampen i New York i november, og jeg har veldig lyst til at Karjakin skal lykkes etter at han er blitt behandlet litt dårlig de siste to årene. Han har vært litt for tydelig på at han støtter at Krim er blitt russisk etter den vestlige verdens og sjakkverdenens smak. Som jeg har skrevet tidligere, har Karjakin imidlertid uttalerett, siden han er fra Krim og har vokst opp der. Han ble russisk statsborger før disse tingene skjedde, og det skulle ikke være så altfor uforståelig at han nå er glad for at også hjemstedet hans er blitt russisk.
Nåvel, dette er politikk, og det er ikke mitt anliggende nå lenger. Heldigvis ser det ikke ut til å være så ømt for verden og sjakkverdenen heller nå lenger, Karjakin blir på ny behandlet på vanlig måte, og er igjen invitert til Norway Chess i Stavangerområdet senere i år, for eksempel. Rundestart i Mosvka er hver dag klokken 1500. I norsk tid er det klokken 1300, i ukriansk tid 1400. Klokken nærmet seg nå 1530 og 1600. Det er imidlertid hos oss blitt sommertid, noe jeg tror russerne har sluttet med. I så fall har jeg bare gått glipp av den første timen, der de profesjonelle sjakkspillerne gjør seg ferdige med åpningstrekkene sine, og det gjerne ikke skjer så mye. Dramatikken kommer senere. Den hadde jeg så lyst å få med meg, at jeg begynte å prøve meg på å koble meg opp på noen av WiFi-systemene til restaurantene langs gaten. Til en av dem greide jeg det nesten, og kom nesten så langt at jeg fikk se hvordan stillingene var. Stort mer trenger man jo ikke når man følger med på sjakk. Før tidsnøden setter inn, tar det jo litt tid før stillingene utvikler seg noe vesentlig.
Olia visste ikke noe om dette, og var i absolutt strålende humør. Hun satte sånn pris på kaffen hun drakk, at hun kjøpte en til, og kom i snakk med en gammel dame på benken hun satt på. Lille Irina krøp opp og ned trappene utenfor St. Andreas-kirken til Rastrelli, , og prøvde å få kontakt med andre barn som var der. Det er ikke så lett for henne, for de barna er 3-4 år eldre, og løper omkring og kan snakke. Men Irina tar ikke det så tungt, og kryper etter i sitt eget tempo, og synes det er veldig morsomt når de andre barna finner på noe, enda de i sin egen lek knapt enser henne.
Full av snakk er Olia også da vi omsider begynner å ta fatt på selve nedstigningen, ned Andrejevskij spusk. Nå har vi ikke tid til å se på krimskramset som er til salgs langs gaten, jeg har ikke spist siden frokost, og ukrainske og russiske damer har det innbakt i genene at mat er veldig viktig, og at ingen må være sultne, og ingen må være kalde. Så vi kommer til bussholdeplassen i nærheten av Kontraktova Plosjad. Der får jeg koblet meg til et nett til en usbekisk restaurant hvor vi tidligere har spist, og jeg får sett at stillingene i alle de fire partiene er normale og interessante, at ingenting har skjedd det gjør noe å ha gått glipp av. Det ser også ut til at jeg har hatt rett med tanke på sommertiden. Partiene er ikke kommet langt.
Kort etter kommer bussen, og vi reiser hjem. Der blir det straks servert en stor skål suppe til meg. Og jeg kan koble til kandidatturneringen på mobiltelefonene mine, og følge med på dem mens jeg spiser. Det ble en lang og intens runde, akkurat som forventet. Partiene Caruana-Svidler og Aronian-Karjakin bølget frem og tilbake, det var store sjanser for at de kunne fått en vinner, slik at stillingen foran siste runde ville blitt endret. Men etter mange, mange timers spill endte de begge to opp i remis, altså uavgjort, og Karjakin leder før han går inn i siste runde med hvit mot Caruana. Det betyr at Caruana må vinne med sort, noe som skal veldig mye til. Andre enn de to har ingen sjanse til å vinne turneringen nå lenger.
Siste runde spilles i dag. Det er ennå morgen, og alle sover. Internett er imidlertid ute av drift, som det hender det er, og jeg vet ikke om jeg får postet det jeg har skrevet med en gang. I alle fall tegner det til å bli en dag med sol, og enda lite grann varmere enn i dag og i går. Olia og jeg har lovet å hente lille Tasja på skolen, hun går på den russiske skolen et stykke unna, og er for liten til å komme seg hjem selv. Skolen ligger i nærheten av den botaniske hagen, de siste gangene vi har besøkt Kiev har vi oppholdt oss en del i dette området, og vi kommer nok til å kombinere å hente Tasja med å gå en liten tur her også denne gangen. Jeg har sett at vi kommer hjem med Tasja omtrent samtidig som siste runde begynner. Men Olia har helt uavhengig av det gjort en avtale med en kar som kan fikse tak, om at vi skal møte med ham ved den botaniske hagen på samme tid.

Friske igjen

I går kunne jeg endelig ta en morgentur ned til treningsparken Katsjalka igjen. Det er en ennå litt rusk igjen i kroppen, så jeg løp bare kvarteret frem og tilbake til metroen Arsenalnaja, og kjørte de to stoppene derfra. I tillegg hadde jeg på tykk treningsbukse, og genser. Temperaturen på mobilen viste da også en kuldegrad, og «føles som» -8. Halvannen uke uten trening gjør at jeg har litt gangsperr i dag, og dropper treningen for en morgenpost i stedet.

Det var en dramatisk dag i kandidatturneringen i sjakk i Moskva i går. Russeren Sergej Karjakin – som en gang var ukrainsk statsborger -, slo tilbake etter tapet mot inderen Anand dagen før, og vant tilsynelatende enkelt mot bulgareren Topalov. Topalov har selv uttalt at han ikke er topp motivert til denne turneringen, og lenge var usikker på om han i det hele tatt ville stille. Han spiller på gøy, tar store sjanser, og er ikke så nøye som de andre på om det blir seier eller tap. Denne dagen var det en stor fordel for Karjakin. Bulgareren prøvde siciliansk forsvar mot Karjakins e4. Det leder gjerne til friskt angrepsspill med kongeangrep på hver sin fløy, midt i blinken for Karjakin. Han virket også godt forberedt, motivert og fokusert, han utspilte Topalov, og stod til seier etter få trekk.

Godt for Karjakin var det også at inderen Anand nokså uventet tapte stort mot amerikaneren Nakamura, som til det har hatt en elendig turnering. Men Nakamura har tradisjonelt hatt et godt tak på Anand, er nokså alene i sjakkverdenen om det, og spillet for inderen gikk skeis med en gang. Det var nesten pinlig så han ble utspilt allerede i åpningen, og fikk en stillig som kan minne om sånne amatører får når de spiller mot mestere. Brikkene stående i hytt og vær, og helt åpen kongestilling. Veldig merkelig etter det svært gode partiet mot Karjakin dagen før, for Anand.

Resultatene gjør at Karjakin ligger meget godt an nå som det er to runder igjen. Han leder over rivalen Caruana på kvalitet, som det heter, eller tiebreaks, på engelsk. Hadde Anand klart remis i går, var det Caruana som ville ledet på kvaliteten. Så jevnt er det. Men selv om det er nesten helt likt, er det Karjakin som er lite grann foran, og siden han skal ha hvit mot Caruana i siste runde, står han frem som klar favoritt. Før lå det an til at Karjakin måtte vinne med hvitt mot Caruana. Nå er det Caruana som kanskje må vinne med svart mot Karjakin. Siden det er hvit som begynner, er det Karjakin som har fordelen, og på aller høyeste nivå har dette en god del å si. Det er imidlertid en runde igjen før sisterunden, der Caruana har hvit mot russeren Svidler, og Karjakin svart mot armeneren Aronian. Den runden er klart vanskeligst for Karjakin. Så det er kanskje her Caruan må håpe det blir avgjort. Han må vinne over Svidler, eller så må Karjakin tape mot Aronian. Siden tittelkampen mot Magnus Carlsen i november er i New York, er det viktig for amerikanerne å få en av sine egne, det vil gi mer oppmerksomhet, og det er gøy med hjemmebane. Jeg holder imidlertid med Karjakin, og var veldig glad for sånn det gikk i går.

Med oss gikk det også ganske godt i det som forhåpentligvis var den siste, kalde dagen. Konemor Olia fikk flyt i eksamenslesingen i statistikk, endelig forstod hun dette med normalfordelingen og binomisk fordeling, hun tegnte grafer i geogebra og skjønte formler og symboler, hun ville være hjemme og lese, mens lille Ira og jeg gikk ut. Godt kledd. I fire lag gensre og to-tre lag bukser så hun ut som en klump i den store kunstpelsen hun har ytterst. Skoene er også altfor store, arvet etter søskenbarnet, slik at hun kan ha tykke sokker i dem, uten at de blir for små. Dette holder henne varm, men minsker bevegeligheten hennes.

Den opprinnelige planen var å ta bussen et sted, gjerne høydene langs elvebredden, men i stedet tuslet vi bare de par hundre meterne opp mot sentrum av Petsjersk, krysset med metrostasjonen. Jeg brukte tiden også til å gå gjennom russiske gloser på Anki, og som vanlig fotografere flittig. Lille Irina er veldig søt i den pelsen, og ser ikke ut til å la seg sjenere av at hun knapt kan bevege seg. Hun vagger omkring, peker på biler og busser, og prøver å klatre over gjerder og opp på benker likevel. Når hun blir sliten, vil hun bæres litt. Og det er slik vi kommer oss fremover.

Noen ganger når det er trygt for biler og andre ting går jeg foran, og hun kommer etter. I andre tanker som jeg så ofte er, kan jeg glemme vesle Irisjka for en stund. På plassen foran administrasjonsbygningen i byen – den ligner forresten litt på den i Sandnes, en skikkelig murblokk, ingenting for estetikken her -, så kom jeg kanskje 40-50 meter foran henne, før jeg snudde meg for å se hvor hun var blitt av. Da hadde hun satt seg ned, og i de gigantiske klærne var det ikke helt enkelt å komme seg opp igjen. De første middelaldrende kievianere var allerede begynt å flokke seg om henne. Hva var dette? Et godt kledd, vakkert barn, alene her? De så seg om etter foreldrene, men i feil retning, opp mot selve plassen, der det var flest folk. Jeg kom fra andre siden, den som går vekk fra sentrum, og sa på russisk «hun er med meg», «hun er med meg», alt er under kontroll. Det ble en morsom liten episode, jeg reiste henne opp, de spurte hva hun het, og alle smilte.

Utenfor en liten lekepark bak den første boligblokken sørøst for plassen traff vi en mor og to små barn som rant på en lang sklie, eller rutsjebane, som det også heter på norsk. Irina stoppet opp og så på den. Hun blir veldig initiativrik, slike øyeblikk. Det må være morens gener, hun kaster seg inn i det, ivrig etter kontakt med andre, mens jeg er norsk og mer forsiktig i starten. Til gjengjeld er jeg god på å bli godt kjent og nær venn med mange ulike mennesker, når kontakten først er oppnådd. Der er kona annerledes, hun er rask på den første kontakten, men lar det så gjerne bli med det. Hennes sosiale nettverk er lite, og det virker på meg og hun sier selv det er slik hun vil ha det. Det gjenstår å se hvordan vår lille Irina blir.

Her, med disse to små barna, vant hun ikke helt frem med smilene og gledeshylene hun prøvde med først. Hun stod ved rutsjebanen, og så på når de rant. Da de var nede, og satt på en benk, gikk hun mot dem. Siden hun ikke kan snakke, og ikke har kommet så langt i tenkingen ennå, så er det ikke så mye mer hun kan gjøre enn å stå der. De to barna, særlig hun eldste, er interesserte, men de vet jo ikke helt hva de skal gjøre. De kan ikke akkurat ta henne med og leke.

Snart skal de gå, og moren tar de to barna i hver hånd, og tusler av gårde mot boligblokkene som nå kommer på rekke og rad. Da de har kommet et stykke unna, smiler lille Irina for full kraft, løfter den lille hånda, og roper fornøyd på klingende norsk «hade». De to barna er for langt unna til å høre hva hun roper, men de ser at hun vinker, og de vinker ivrig tilbake. Jeg vinker også, det samme gjør moren. Kontakt er oppnådd. «Hade», «hade», gjentar Irina, jeg forsøker å rette til russiske «poka», men til ingen nytte. Det norske «hade» og det norske «toge'» har limt seg fast. Det er de to ordene hun bruker.

Et delmål for turen var at vi skulle til en liten sjappe jeg vet om, og kjøpe øl. Jeg har kommet til at jeg vil støtte disse små butikkene, som ikke er med i noen kjede, og som ikke kan være så effektivt drevet. Derfor er det også en tanke dyrere. De kronene har jeg råd til. I den lille butikken, som var enda mindre enn jeg trodde, det var mer som to kott, enn en butikk. I det ene lille rommet stod kjøleskapene med øl og kald drikke, i det andre enda flere kjøleskap, og et bitte lite utvalg bakst, melkeprodukter, kjøttpålegg og godteri. I denne lille butikken var de to barna, og moren. Nå var de de som kom bort til oss, og nå snakket de. De spurte hva vi het, hvor gammel Irina var, og de sa de selv var to og fire, og de sa hva de het, og moren. Jeg ble nesten litt flau for å kjøpe øl, jeg skulle jo ha i halvannenliters flasker, og jeg skulle ikka ha noe annet. Jeg ville ikka ødelegge det koselige inntrykket med faren som var ute på tur med barnet. Så jeg ventet til de hadde gått, og vi på ny hadde vinket og satt «poka, poka», før jeg kjøpte flaskene mine.

Med dem og Irina i armene haltet vi oss hjem i tide til å få med oss runden i kandidatturneringen i sjakk. Mama Irina var også klar med suppen, kjøttfull og kraftig, står seg godt til ølet jeg hadde kjøpt. Sjakk er slik at man trenger ikke følge så intenst, man har tid til å mate barnet eller leke litt med henne om det trengs, og man kan også gjøre andre ting. Konemor Olia fortsatte å lese, mens lille Irina og søskenbarnet Tasja tuslet rundt og fant på moro, eller fordypet seg i filmer på YouTube.

Jeg tenkte også å ta med litt om mordet på han advokaten som forsvarte de to russerne arrestert i Donbass, her nede. Det gjorde litt inntrykk på oss, han ble jo drept i Kiev, mens vi var her. Det virker åpenbart at han ble drept nettopp fordi han forsvarte disse russerne. Han ble utsatt for vold, og så skutt. Dette var for å skremme. Og det klarer de.

Jeg har fått med meg at det var masse oppmerksomhet rundt den ukrainske piloten som nylig ble dømt i Russland for en eller annen forbytelse i Donbass, om hun hadde ledet artilleriild mot to russiske journalister, slik at de ble drept, eller hva det var. Hun ble i hvert fall dømt, og det er blitt fordømt, av en samlet vestlig verden. Jeg kjenner ikke saken godt, hadde ikke tenkt å skrive om den, men kjenne den godt gjør i anstendighetens navn heller ikke de journalistene og kommentatorene som ser seg i stand til å skrive side opp og ned om hva dette var for noe. På et øyeblikk er de i stand til å se at dette er justismord, hun må sendes tilbake til Ukraina. USAs utsending til FN, Samantha Power, har også engasjert seg, og uttalt at sånn er det som skjer i «oppnedlandet» Russland.

De to russerne den drepte advokaten skulle forsvare er slik jeg har forstått det de som ble fanget skadet, og som før de fikk behandling til stor ståhei uttalte at de var russiske soldater i det russiske systemet, og at det var russere sendt av Russland i Donbass, det var ikke bare frivillige, som det ellers blir uttalt fra offisielt hold i Russland. Nå har de gått tilbake på denne uttalelsen. Jeg er ikke helt sikker på hva de nå egentlig er siktet for, men det er forståelig og fair at de nå skal i rettsak for å ha oppholdt seg i Donbass og deltatt i krigen. De kan også godt bli dømt for min del, noe de utvilsomt vil bli, siden det ukrainske rettsystemet ikke er det grann bedre enn det russiske. Var det opp til meg å gjette, var det heller verre.

Det er imidlertid ikke opp til meg å gjette. Derimot har jeg rett til å være bekymret og irritert over at ukrainske nasjonalister fritt kan drepe journalister, advokater og politikere som ikke deler deres syn på hvordan tingene skal være her nede. Det er ikke et ord til fordømmelse fra den vestlige verden, selv om dette temmelig åpenbart er et stort problem i dagens Ukraina. Man blir skutt og drept for meningene sine her, for å utføre jobben sin. Ingen av de tidligere mordene er oppklart, heller ikke volden og truslene. Nasjonalistene går alltid fri for den bøllete, truende og skremmende oppførselen sin. Det skal ikke mye til å gjette at de går fri denne gangen også. Til øredøvende taushet fra den vestlige verden.

Skjærtorsdag, enda en innedag

I dag stod jeg opp, og tok på meg varmt treningstøy for å løpe ut, men lille Irina våknet også, og dermed ble min morgen med henne. Jeg sjekket sosiale medier og nyheter på nettet, mens hun satt søtt ved siden av og så på YouTube. Etter noen timer var mama Irina klar med frokosten, en kraftig pastarett, om pasta kan være kraftig. Stekt i kraft og fylt med kjøtt, kan den det. Ikke italienske tomater og fancy ruccola ved siden av, men solide, russiske sure agurker. Øl i 2,5 liters flaske. Mat for menn.

Lille Irina og konemor sover nå, men det er for sent for meg å løpe og trene, og været innbyr heller ikke til noen ting. Det er tett snø, grått og trist, og +2 grader. Ingen antydning til vår, og heller ingen solfylt påskestemning, som jeg ser bilder av fra Norge. Jeg kan bare godt trene når Ira sover. Det gjør hun ikke lenge nok nå. Derfor blir det en kort bloggpost i stedet.

Dagene våre kommer liksom ikke ordentlig i gang her nede. Jeg liker å gå lange turer med Irina i vognen og til fots, være ute lenge, men surt og kaldt som det er, er det ikke riktig koselig. Når det er runder i kandidatturneringen i sjakk liker jeg også å få med meg dem, men det er noe jeg greit kan prioritere bort om det er andre og viktigere ting som skjer. Konemor Olia organiserer mye med datsjaen vår, og er bekymret for om hun gjør de riktige valgene, og om tingene hun legger igjen der ute, kan bli stjålet. I går forsvant hun inn i en buss da vi var ute og gikk, hun skulle på en utstilling for byggearbeid. Irina og jeg snudde og gikk den korte veien hjem. Underveis sovnet hun i den lille vognen, og jeg satte meg på en benk utenfor blokken vår, der leilighetens WiFi rekker frem, og så på den første timen av sjakkrunden.

Det er fascinerende å være barnefar og å ha så mye tid til barnet. Her nede har hun begynt med en ny ting, en slags fisking etter ros. Når hun har gjort noe hun vet er riktig, så ser hun på meg, slik at jeg kan si «Maladets» og klappe henne på hodet. I favorittfilmen hennes på YouTube, om kattungen som gjerne vil tro at den er en tiger, slik at hundevalpen og de andre dyrene ikke skal plage den så fælt, i den er det en scene der en liten geit drikker av et vann, og så skal kattungen liksom skremme den. Bææ, sier vesle Irina da, hver gang, for geiten er til forveksling lik en sau, den er tegnet som en tynn sau, og det er ganske riktig å si bææ, når den kommer. Det er Maladets.

Hun har fått en annen favorittfilm også, en russisk barnesang, der det er en traktor som kjører og så skal man gjette hvilket dyr den har i tilhengeren. Det er skikkelig rock og kult, både traktoren og dyret danser til tøffe rytmer, Irina smiler og hyler av glede når den filmen kommer. Teksten er slik: På marken, på marken, kjører en traktor til oss/ den har en tilhenger der det er noen som synger på denne måten/ så kom igjen, barn, hvem er det så, hvem er det så, hvem er det så som synger slik? Og så setter dyret i gang med dyrelyden sin. Ganske kult, og med 20 millioner visninger.

Den siste filmen hun liker er om krokodilen Gena og vennen Tsjeberasjka som gjerne vil bli pionerer på Genas fødselsdag. Det er filmen der den søte bursdagssangen blir spilt, den som på norsk må hete «Dessverre er det bursdag bare en gang i året». Hele filmen er søt, med Gena som forsøker å passe sånn på, og ordne det slik at han og Tsjeberaska kan bli pionerer de også. Pionerer er en ungdomsbevegelse som fantes i Sovjettiden, kanskje det kan sammenlignes litt med Speideren, om enn Speideren aldri ville lære ungdommen til å bli gode kommunister og sovjetborere. Det var målet med pionerer, og som de sier i filmen, for å bli en pioner må man gjøre mye bra, og bare de aller beste blir pionerer. Til slutt blir Gena og Tsjeberasjka pionerer de også. Og ganske riktig, etter å ha gjort mye bra.

Når hun ikke ser på YouTube, løper lille Irina etter katten eller leker med de mange lekene hun har arvet etter søskenbarnet sitt, her. Hun har begynt å venne seg til hunden også, men det er katten som er det store, det er den som sier «mjau», og som det går an å løpe etter. Hun har ikke tatt opp noen russiske ord, ennå, ikke annet enn mama og papa, som hun bruker alt annet enn treffsikkert. De norske ordene «hadet» og «toget» gjør det imidlertid bra, bare at toget nå er endt opp med å være ethvert kjøretøy. Hun liker bilene på de sterkt traffikkerte veiene her, og lager billyder når de durer forbi. Ellers løper hun etter folk og sier «hadet» når de går inn på rommene sine, alltid med den lille hånden travelt vinkende, for det er jo noe som hører med når man sier «hadet».

Snart våknre hun nok igjen. Snøværet har ikke akkurat gitt seg. Det går på skrått, og er akkurat slik at man kan være litt i tvil om det skal kalles snø eller regn. Det er ingen vinterstemning, ingen påskestemning, og i alle fall ikke vår. Konemor Olia har kokt poteter og laget lunsj, eller det som for henne er frokost, men det blir for tidlig for meg etter den kraftige frokosten servert av mama Irina. Når lille Irina våkner skal vi nok prøve oss ute, tross været. Om Olia blir med, tar vi buss et sted. Om det blir bare Ira og jeg, tar jeg på meg treningstøyet, og løfter meg litt i en bitte liten treningspark de har like bak en av naboblokkene på andre siden av veien. Det er en lekeplass for barn også, der, hvor Irina kan være. Kaldt som det er, vil hun være tykt kledd, og da blir det ikke så lett å klatre så veldig. Hun vil forsøke seg likevel, som barn gjør. Og ellers tusle omkring og utforske verden, som er hennes oppgave i mange år ennå. Gjerne resten av livet.

Enda en morgen hjemme

Jeg bestemte meg for å vente med morgentreningen i den kalde luften her i Kiev til jeg helt har sluttet å hoste. Våren med sine tosifrede varmegrader fortsetter å være en uke unna. Værmeldingene forskyver seg, kulden klamrer seg fast. Hver natt er det frost, og nå en tidlig morgen er det 3 grader ute, skyet og grått.

Da Olia reiste ut til datsajen på mandag satt hun i bilen til en i fra Azov-bataljonen. Det var uklart om han hadde vært med dem å krige i Donbass, eller han bare støttet dem. Olia sa det var Azov-flagg i bilen, de er karakteristiske, med det ukrainske flagget og symbolet som ikke så rent lite minner om nazisistiske. Det var arbeidsfolkene hun hadde funnet til å hjelpe henne, som var slike ukrainske nasjonalister. De snakket bare ukrainsk hele gjengen.

Min kjære kone var litt ute av seg, da hun kom hjem. Ikke noe alvorlig, og ikke bare av denne grunnen, det er også stort stress for henne med mye penger hun må ta ut for å betale, og mye å styre og ordne. Selv om de er nasjonalister og snakker ukrainsk, snakker hun russisk. Selv om hun kan ukrainsk, kommer hun aldri til å bruke det. Azov-karen i bilen sa at hans plan var et Ukraina som var ukrainsk, ikke noe å gjøre med Russland, ikke noe å gjøre med Europa. Han er neppe den mest utdannede og beleste i verden, og har nok ikke fått med seg at Ukraina er avhengig av hjelp for å få det til å gå rundt. De er bankerott, og vel så det.

Samtalen kom også inn på Krim, han ville selvsagt ha tilbake Krim, det var ukrainsk. Olia er uredd som få, ikke redd for å gå inn i en diskusjon, heller ikke når hun sitter alene i en bil med en fremmed mann. De hadde nok en saftig diskusjon, der i bilen, og mens de arbeidet på datsjaen. Hun på russisk, han på ukrainsk.

Også jeg fikk en liten opplevelse av at alt ikke er som det skal i Ukraina, da jeg tok en tur gjennom sentrum med lille Irina samme dag. Lite er som det skal, hva man ser på overflaten skjuler hva som egentlig foregår. Fattigdommen er ikke synlig, folk går i ordentlige klær, det er flust av biler på veiene, man får inntrykk av at dette er en storby, der folk har det og lever greit. Men nesten hver dag ser vi folk komme og rote i søppeldunkene våre, mon det kan være noe der. Vanlige folk, ikke alkoholikere. Det gjorde vi aldri før.

Oppover Mikhaila Hrusjevskovo ulitsa langs Marinskij-parken i Marsjrutka så jeg også en demonstrasjon utenfor parlamentsbygningen. Det var satt opp telt i det ukrainske flaggets farger, blått og gult, det så ut til å være velfinansierte protester. Jatseniuk må gå, var meldingen. Nok nå med Jatseniuks tariff. Presset mot statsministeren er stort. Min gjetning er at det ikke er så viktig for de som trekker i trådene at Jatseniuk virkelig må gå av, men at han vet å oppføre seg og lydig gjør som han blir fortalt. Han lengter nok tilbake til tiden da vestlige statsledere i hopetall reiste til Kiev for å smilende la seg avbilde med ham. Det er en annen tid nå.

I Brussel var det terrorangrep i går. Det er ganske uhyggelig, selvfølgelig, med enda mer muslimsk terror. Europa ser overhodet ikke ut til å være i stand til å ta den diskusjonen som må følge. Få dager etter at hovedmannen blant de gjenlevende etter Paris-terroren ble tatt, er de i stand til å slå til på ny, og det i samme by som han oppholdt seg i. Det er også byen der både EU og NATO har sitt hovedkvarter, der makten er samlet. Mitt første skritt ville være at Europa innrømmet at vi har et problem, at noe har gått alvorlig galt for oss, og at tiden for enkle, ideelle løsninger for lengst er forbi.

I Kiev hadde de en original vri på hva dette kunne være. Sikkerhetssjefen i landet ville ikke se bort fra at dette kunne være del av Russlands hybride krigføring. Det må ha rablet for ham. Også vestlige journalister og menigmann er i ferd med å innse det, fra Ukraina kommer det mye rart, og det er ikke nødvendigvis samt selv om offisielle representanter for landet sier det. Europa må adressere sine reelle problemer, de er ikke Russland. Selv om Ukraina sammen med de baltiske landene og Polen til enhver tid er klar til å skrike at russerne kommer, så betyr ikke det at det er slik. Europa og NATO har gjort lurt i å ikke la Hellas styre sikkerhetspolitikken mot Tyrkia. Det ville være dumt å lytte til Pakistan for å gjøre seg opp en mening om hva India pønsker på. Men for Russland, gir vi megafon til landets fiender, og innretter vår sikkerhetspolitikk og våre budsjetter etter det. Det er veldig dumt, og veldig farlig.

Jeg har ingen illusjoner om at det vil bli noen endring i dette. Vi går inn i en tid med økte forsvarsbudsjetter og tegning av fiendebilder for år fremover. I stedet for å bli venner og allierte med Russland, skal vi på ny være fiender med dem og redde for dem. Det kommer aldri til å bli noe russisk terror på europeisk jord, de kommer aldri til å angripe noen av de baltiske landene, enn mindre andre land i Europa. De er ikke i krig med oss, og vil ikke være i krig med oss. De er ikke noen trussel. Trusselen og problemene kommer fra andre steder, og om det ikke blir håndtert skikkelig, vil det ta knekken på Europa som vi kjenner det i dag.

Vi får se. EU har et par folkeavstemninger nå fremover som vil vise hvor populære de har blitt. Nederland skal stemme over Ukrainas forhold til unionen, om det skakkjørte landet skal tilbys partnerskap, mens britene skal stemme over om de vil forlate unionen. Særlig den siste avstemningen er kritisk. EU har gapt over for mye og hatt for mange storslåtte prosjekter på en gang. Nå kommer regningen, og den har de veldig store problemer med å betale.

Da er det bedre å skrive om hyggeligere ting. Konsentrere seg om seg selv og sine. I vår lille familie blir vi nå friske, og kan begynne å fungere som vanlig igjen. Olia og jeg tok med vår vesle Irina i den lille, rosa vognen i vår. Den store blå er forsvunnet. Stjålet eller fjernet – hvem vet? Den står ikke i oppgangen lenger, som den gjorde. I den lille vogna sovnet veslejenta vår raskt, hun var nok veldig trøtt, det var blitt ettermiddag. Vi gikk nedover Lecu Ukrainka, uten noe egentlig mål om hvor vi skulle. Ved første regndråpe ville Olia snu og hjem, null stayerevne, ingen motstandskraft.

Vi snudde, og gikk oppover igjen. Mot oss kom en svart afrikaner, veldig mørk, ingen innblanding av hvite gener her, og han spurte oss på russisk hvor nummer 7a, var? Det var jo ganske spesielt. Det var blokken jeg bodde i vinterferien 2009, da Olia og jeg traff hverandre for første gang. I storbyen Kiev ville tilfellet at vi skulle bo i samme gate, jeg i nummer 7, hun i nummer 11. Det var klart det måtte bli oss. Den mørke afrikaneren fikk forklart hvor han måtte gå.

 

 

 

 

Ned til sentrum

I går kunne vi regne oss som såpass friske lille Irina og jeg at vi tok turen ned til Kiev sentrum mens mor var og arbeidet på datsjaen. I morgen håper jeg å være frisk nok til å løpe ned til treningsparken igjen, da blir det kanskje ikke flere regelmessige morgenposter her på bloggen. Forkjølelsen slipper taket, vinteren gjør det ikke. Det er ennå 3-4 grader her nede, surt og kaldt. Og værmeldingen som lovet varmere vær til helgen har utsatt varselet. Nå er det ikke før et stykke ut i neste uke gradene blir tosifrede. Frostnettene varer ved hele uken.

Det var lettere å være barnevakt for lille Irina i går nå som hun er tilbake til å være seg selv igjen, så godt som. Mama Irina er også frisk. De to lørdagene vi har hatt henne hjemme uten Olia har vært ganske intense. Lille Irina var veldig oppmerksom på at moren ikke var hjemme, og at hun ikke fikk morsmelk, når det klart var det hn ønsket og trengte. I går kunne vi gå ut, hun og jeg, nesten som vanlig. Det var ikke bare at vi kanskje måtte være litt forsiktige med å være ute lenge, så vi ikke blir kalde og syke igjen, men at barnevognen er borte, og vi derfor måtte gå til fots.

Jeg tenkte på det mens vi var ute, at det å være uten barnevogn også gav større frihet. Kievs mange og gode transportmuligheter ligger åpne for oss, når vi ikke har den store barnevognen å drasse på. I går tok vi trolleybuss 14 ned til sentrum, den kan vi ta også med vognen, men uten vogn er også metro og marsrutka mulig. I det lette vinterregnet var ikke den lille så ivrig på å gå selv, så jeg måtte bære henne fra Palats sportu (Sportspalasset) til hovedgaten Khresjtsjatik. Det var den som var målet for vår lille utflukt.

De siste to årene har den gaten vært delvis blokkert og okkupert. Det begynte med protestene på Uavhengighetsplassen, Maidan Nezavisimosti, og de fortsatte også etter at tidligere president Janukovitsj var falt, og et nytt styre satt inn. Så sent som i sommer var det rester igjen, uten at jeg helt husker detaljene i hvordan det var. Nå var i alle fall alt sammen forsvunnet. Det gamle posthuset hadde på nytt skilt om post og internettpunkt, ikke lenger flagg til Høyre sektor, og vakthold fra den høyreekstreme og ultranasjonalistiske gruppen. Jeg vet ikke hva som har skjedd med dem. De dominerer ikke bybildet lenger, er knapt synlige.

Oppe på selve plassen var det en enslig, liten kar i militærdrakt som gikk og forsøkte å selge bånd i fargene til det ukrainske flagget. Det var visst en innsamlingsaksjon til en av bataljonene som fortsatt er stasjonert i Donbass. Han kom bort til meg også, sa noe på ukrainsk, og jeg ristet på hodet og viste meg totalt uinteressert. – Inglisj? spurte han. – I’m from Norway, sa jeg. Jeg tenkte jeg kanskje skulle sagt det på norsk, eller tysk. Jeg var virkelig ikke interessert i noen samtale med denne lille soldaten. Han ville selge meg dette båndet, – pliis help us, men jeg viftet ham bare unna, glad for at protestbevegelsen som en gang holdt til over alt her i sentrum nå er redusert til denne lille stakkaren. En bitte liten varevogn i militærfarger spilte fortsatt militærmusikk fra små høytalere, og hadde en liten stand utenfor. Det var alt.

Sånn har også protestbevegelsen i Ukraina endt opp. Enda en gang kan jeg tenke hvorfor i all verden det var så viktig for den vestlige verden at Janukovitsj måtte gå der og da, og det ikke gikk an å vente til valget som skulle være året etter. Mye ville da vært annerledes i Ukraina. Det skal mye til at det hadde vært verre, enn det er nå.

Slike tanker er forgjeves. I stedet tar jeg med min lille datter, Irina, som fremdeles liker seg best på armen, bort til området med vennskapsbuen og utsiktsplassen. Jeg lurer på om det ikke må være en slags nordende for Khresjtsjatik, på høyden før man går ned til det som etter hvert blir Kontraktova Plosjad. Det er områder i Kiev jeg kjenner godt, vi er her ofte, akkurat denne utsiktsplassen er blitt en slags favoritt for meg. Vennskapsbuen illustrerer Ukrainas vanskelige forhold til den mektige storebroren i øst. Det er sovjetisk «kunst», grell og brutal, med ukrainske menn i tradisjonelle nasjonaldrakter stirrende mot to utgaver av «Sovjetmennesket», med hammeren og sigden høyt hevet, overdrevet kraftfullt. Over det hele er spent en bue av «vennskap».

Bak dette spesielle kunstverket er det en utsiktsplass med forskjellige tivoliaktiviteter, og om sommeren små kafeer og boder med små trebord å sitte ved. Her tenkte jeg å kjøpe meg en øl, men nå vinterstid var alle bodene vekk. Kun en liten en var igjen, en liten bil der lasterommet var innredet som en salgsbod, sirlig plassert mikrobølgeovn, kaffemaskin og forskjellige varer og utstyr. Foran satt en dame og hutret og frøs, og foran henne igjen var et bord med et lite utvalg chips og sjokolade. – Vil du ha te eller kaffe, spurte hun på russisk. – Nei, men jeg vil gjerne ha en øl, sa jeg glad, da jeg så hun tilbydde boksøl. – De koster 22 griven, sa hun spent, vel vitende at dette her er blodpris. For meg var det ingenting, 8 kroner for en halvliter i boks, når det er akkurat det du har lyst på. Jeg betalte straks.

Det løste opp litt stemning. Hun fikk sansen for lille Irina, gav meg servietter å tørke snuen hennes med, tilbød henne et sugerør å leke med, og tryllet sannelig også frem en stor kjeks å knaske på. Slett ikke verst!

Vi ruslet rundt på plassen en god stund, Irina og jeg. Utsikten mot Kiev nord en grå vinterdag er ikke det man nå kaller konkurransedyktig. Det er en styggvakker by, synes jeg. De har seks kullkraftverk, som alle er aktive og spyr ut sin godt synlige og godt forurensende røyk. Som i de fleste østeuropeiske byer er industrien ennå inne i selve byene, eller like ved dem. Trafikken går igjennom, i alle retninger, og i flere felt. Men de har den store elven som gir fred, og enorme parkområder med trær og bakker, slik at betongestitikken aldri kan bli fullstendig dominerende. Og bak byen ligger alltid steppen, den flate, endeløse.

Etter at jeg har drukket opp ølet mitt og Irina har spist opp kjeksen tusler vi oss hjemover. Vi tar bussen, for anledningen en marsjrutka, en slik karakteristisk og praktisk drosjebuss som man finner i de tidligere Sovjetrepublikkene. Den er overfylt, men jeg har et lite barn, og en tynn, ung mann reiser seg opp og tilbyr meg plassen sin. Det har aldri skjedd meg før, det er jo alltid jeg som skal reise meg, ung og sterk. Men nå fikk jeg sitte, og Irina på fanget. I den monotone gyngingen fra marsjrutka på brostein, sovnet hun.

Fortsatt vinter

I helgen ble barnevognen vår stjålet. Den stod nede i oppgangen. Noen må ha irritert seg over den, at den tok for mye plass. Og i stedet for å henge opp en lapp, eller finne ut hvem den tilhørte, har de fjernet den. For oss i fjerde etasje er det drøyt at vi skal ta den opp alle trappene, gjennom gangen vår og ut på balkongen, eller hvor vi kan ha den, når vi bruker den hver dag. Forrige uke gjorde vi ikke det, naturligvis, da lille Irina var syk. Mama Irina fortalte at det har stått vogner der nede i alle år, alltid når noen har trengt det, aldri har det blitt stjålet eller fjernet noe.

Vi våkner til et teppe av snø i dag. Det er en kuldegrad. Skal opp til 3-4 pluss. En spurv har bygget seg rede under vindusplatene på rommet vårt. Det er en gammel kjenning, den var her i sommer også. Da husker i hvert fall jeg den spesielle opplevelsen da ungene plutselig en dag hadde forlatt redet. Kvitringen var der ikke lenger. Kanskje får vi denne våren oppleve at kvitringen plutselig en dag blir mer intens, når ungene kommer seg ut av egget? Foreløpig er det bare foreldrene som styrer og romstrerer. Vi hører det trippe og dunke i platene utenfor.

Det har kommet en meningsmåling her i Ukraina som viser at bare 16 % fortsatt tror på drømmen om EU. Det er demonstrasjoner i Brasil også om dagen, mot korrupsjon, kameraderi og vanstyre, men der er ingen amerikanske topper med demonstrantene i gatene og deler ut småkaker og lar seg fotografere. Der er det heller ingen euorpeiske ledere som krever at det valgte styret må gå av, slik det var i Ukraina, da demonstrasjonene var her. Demonstrantene i Kiev lyktes i å kaste den sittende presidenten, men uten at det med det ble slutt på korrupsjonen, kameraderiet og vanstyret. Situasjonen i Ukraina er nå betraktelig verre enn den var. Andelen i den ukrainske befolkningen som mener styresmaktene gjør en god jobb, er lavere enn den var før den såkalte «revolusjonen».

Verden har gått skikkelig på skjeve etter dette. Ukraina er dødsdømt, de seiler videre som vrakgods, og det er uvisst hva landet vil ende opp som. De kan selvfølgelig ikke fortsette å dekke opp underskuddene med utenlandske lån for evig og alltid, de utenlandske kreditorene vil en eller annen gang ha pengene sine tilbake, og det går vel kanskje an å gjette på at det vil føre til greske tilstander her også. Nasjonalistene i landet splitter det, og setter kreftene inn på å rive ned statuer av Lenin og skifte navn på gater og byer og fabrikker. Krim er tapt, Donbass utenfor kontroll. Og Russland og NATO er blitt fiender igjen.

Bravo.

Å sette seg inn i disse tingene gjør en bare deprimert og desillusjonert. Det er bedre å vende seg til de tingene som gir håp og glede. Olia skal reise ut til datsjaen i dag også. Hun har kjøpt tak. Siden vi kom hit har hun vært opptatt på telefoner og nettbrett, lett seg frem til verktøy og utstyr, søkt etter materialer, bestilt og tenkt og ordnet. Hun har fått lagt inn vann og strøm. Kanskje er det ennå tidlig med overnatting der ute, men når alle er helt friske skal i alle fall lille Ira og jeg bli med ut dit. I dag blir en ny dag der vi skal være barnevakt her hjemme. Nå som lille Irisjka er frisk og rask igjen, så skal nok det gå bedre enn på lørdag, da hun ikke ville spise og vi ikke kunne være skikkelig ute.

Heller ikke i dag kan vi være ute lenge. Det er kaldt, snø, slaps, og vi har ikke engang barnevogn lenger, annet enn den lille, rosa som egner seg til lite annet enn bagasje på fly. Selv hoster jeg kanskje lite grann mindre i dag. Jeg håper i alle fall det, slik at dette kan bli en vanlig uke, og ikke enda en syk inneuke.