Mandag ble kandidatturneringen i sjakk avsluttet. Det ble en flott siste runde. Russeren Sergej Karjakin gikk ikke forsiktig ut mot amerikaneren Fabiano Caruana, selv om han bare trengte remis. Han spilte e4, tillot en skarp variant i siciliansk, og kjempet for initiativet og for seieren selv. I en uklar stilling med sjanser for begge sider var det Caruana som fikk problemer med nervene først. Karjakin sendte tøft frem e-bonden til e5, og ofret den, mens Caruana på live-overføringen tydelig satt og svettet. Kort etter gjorde Caruana en avgjørende feil, som tillot Karjakin å ofre et tårn for en bonde, men få et uimotståelig kongeangrep på kjøpet. Få trekk etter hadde Caruana gitt opp, og det blir Karjakin som skal møte Magnus Carlsen til tittelkamp i november.
Jeg fulgte med direkte på den russiske live-overføringen, og kunne høre publikum klappe da Karjakin spilte det avgjørende tårnofferet. Mange i vesten og særlig i USA hadde håpet på Caruana, siden han nå nylig ble amerikansk statsborger, og tittelkampen er planlagt i New York, men ingen kan komme utenom at Karjakin var en verdig vinner og at han rett og slett utspilte de andre. Kanskje den viktigste forskjellen mellom han og resten var at Karjakin ikke så ut til å være så plaget av stundens alvor, han var kvikk og energisk, smilte og virket opplagt. I partiene var han alltid dønn konsentrert, og nølte aldri med å ta sjanser når situasjonen krevde det og med hvilke trekk han skulle gjøre. I det siste partiet ble dette veldig godt illustrert, der Karjakin virket trygg gjennom hele partiet, mens Caruana famlet og helst så ut til å ønske å få det overstått.
Det har vært noen få forsøk på å trekke inn Putin og Russland og storpolitikk, men ikke særlig mange. Vår egen Hans Olav Lahlum postet en merkelig tweet om at «Putin & Co ville sette mange ressurser inn på å knekke Magnus-koden». Fra Lahlum, en begavet SV-politiker, hadde jeg egentlig forventet mer. Putins engasjement i tittelkampen kommer til å være såvidt over null, ikke så helt ulikt Erna Solberg, kanskje. Det er den russiske sjakkføderasjonen som vil forvalte ressursene. Den tror jeg er underlagt det russiske sportsministeriet. De har romslige budsjetter, men det har nå vitterlig idretten i Norge også, uten at man med det trenger nevne Erna Solberg og kongen, selv om det er disse som har siste ord når det gjelder den offentlige pengestøtten. Jeg håper og tror vi Norge ikke vil politisere tittelkampen så mye, ikke gjøre den til en del av en ny kald krig. NRKs sjakkekspert, Torstein Bae, som også tilhører SV, tvitret en oppfordring til Børge Brende om å benytte kampen til å bedre vennskapet mellom våre to naboland. Det mener også jeg er veien å gå.
Denne uken begynte vi å hente lille Tasja på skolen. På mandag rakk vi det slik at jeg bare gikk glipp av de første par trekkene i sjakkturneringen. Skolen ligger i området ved den botaniske hagen, nede i gropen der, foran den, og i det området jeg kaller «Lille Italia», for det er litt sydeuropeisk stemning der, med klesvask på balkongene og sydende liv rundt grønnsaksbodene og små andre utsalg. Vi fant oss en lekeplass, der Irina kunne leke, og så gikk Olia og hentet Tasja når klokken var 1330, og skolen sluttet. Deretter er det 4-5 busstopp hjem, jeg er ikke så sikker, busstoppene kommer tett i denne delen av byen. Jeg vil anslå det er et par kilometer å gå, cirka 20 minutter. Langt for en førsteklassing, så hun må hentes og leveres hver dag.
Tirsdagen kombinerte vi hentingen med å besøke den botaniske hagen. Nå var det også blitt ordentlig varmt, tosifrede varmegrader, og sol. Jeg kunne sitte i t-skjorte på en benk, mens lille Ira løp rundt på lekeplassen. Olia var der også til å begynne med, men da klokken ble halv to, måtte hun hente Tasja, og følge henne hjem. Hun var borte en liten time, eller så.
Lille Irisjka vår er som regel det minste barnet på lekeplassen. Hun har ikke lært forskjellen på mitt og ditt, og hun kan ikke snakke med de andre barna, selv om noen prøver å snakke med henne. Hun pleier å løpe bort når hun ser det er en lekeplass i nærheten, og hun blir særlig ivrig hvis det er andre barn med leker. Som regel er barna først skeptiske, men de voksne sier at hun må få låne, og så får Irina en spade eller en bil hun også. Med bilen lager hun billyder og kjører, med spaden graver hun i vei. Noen av barna pleier ville ha henne til å grave litt systematisk, fylle en bøtte og lage sandkaker, men Irina får sjelden dette med seg. Hun graver for gravingens egen skyld.
Det er morsomt og kjekt å se hvor uredd hun er. Ingen andre barn skremmer henne. Hun pleier stille seg opp foran dem, med et stort smil, og gjerne med et par utfall hyl og rop, for kontakt. Om barna ikke reagerer på henne, eller at hun rett og slett står i veien eller forstyrrer, så står hun bare der forundret og lar barna gjøre som de har lyst til.
Lekeplassen i den botaniske hagen har et lite lekeapparat for de aller minste. Det er 3-4 små trappetrinn opp til en liten plate å stå på, der man kan rutsje en meter ned på en sklie, eller krype gjennom et rør til den andre siden. Der er det et skipsratt og en utsiktskorg, og kan man krype ned igjen og gå over en liten hinderløype der man må gå over noen planker som henger fast, for å komme rundt. Lille Ira var ikke skremt for å krype gjennom røret, hun likte seg der. Og hun fant ut av det når det var andre barn som også ville krype. Ofte var det trangt om plassen.
Det er sunt og godt for henne slik å være med andre barn. Hjemme hos oss, hos mor og far, er det alltid trygt, og hun får det alltid som hun vil, eller sånn vi mener det er best for henne. Det er aldri noen konkurranse, eller forskjellige ønsker som står opp mot hverandre. Med andre barn er det andre også som vil og skal spille hovedrollen, og Ira må finne ut hvordan hun må oppføre seg for at det skal bli gøy. Hun må også finne ut at folk er forskjellige, og at det som virker for noen, ikke virker for andre. Så langt er hun for liten til noen avansert lek, eller til egentlig å skjønne så mye av hva som foregår, men vi tar det som et godt tegn at hun er så sosialt interessert og så sosialt aktiv.
Da Olia kom, hadde hun med seg rikelig med mat og tørre bleier og alt man kan forvente av en god mor. Lille Irisjka fikk spist litt, og skiftet bleie, før hun sprang rundt og lekte enda litt til. Så satte vi henne i vognen, der hun snart sovnet, og Olia og jeg gikk en lang runde i den botaniske hagen. Det er et kjært barndomsminne for Olia. Her gikk hun som et lite barn med foreldrene sine, og hun sier at hennes foreldre gjorde det samme med deres foreldre generasjonen før. Sånn knyttes generasjonene sammen, i en verden i forandring. – Den botaniske hagen er som den har vært, sier Olia. Her blomstrer trærne og utsikten er den samme, samme hvem som går her og er unge.
Olia var i så godt humør etter besøket i den botaniske hagen, at hun ville glede lille Tasja ved å være med og møte henne på gymnastikken hun går på to ettermiddager i uken. Babusjka hentet henne selvfølgelig også, sammen med moren til en venninne. Denne moren er forresten fra Donbass, Olia var usikker på om hun måtte regnes som flyktning, strengt tatt faller hun vel inn under det som på engelsk kalles «displaced people». Bekymringene er imidlertid langt på vei de samme som for folk ellers i Kiev. Denne gymnastikken barna går på koster 1000 hryvnaer i uken, delt på cirka 3 blir det i norske kroner, og for det får barna trene gymnastikk to ganger i uken. Det tar hardt på de små budsjettene. Mandagen snakket Olia veldig lenge med denne moren, timevis, uten at jeg har fått høre så mye om hva de snakket om.
I går var det dags for Ira og jeg å gå ut alene. Da reiste vi til Park slavjany, som jeg sikkert staver feil, her. Det er en park til minne om de som døde under andre verdenskrig, og lenger borte til minne om de som døde under sultkatastrofen på begynnelsen av 1930-tallet. Det er veldig flott der, helt uavhengig av minnesmerkene. Fra høyden har man utmerket utsikt over Dnjeprs venstre bredd, og man ser det ukrainske steppelandskapet strekke seg slik vi i Norge bare er vandt med å se havet bre seg utover. Jeg vet ingen plasser hos oss der det er så flatt at vi kan se så langt, og det ikke er noe hav i horisonten. I Ukraina er det bare land, land, land. Det samme inntrykket husker jeg jeg hadde da jeg besøkte Russland i årene før jeg traff Olia.
Vårt mål for besøket i parken var imidlertid en lekepark like vi. Jeg er småbarnsfar nå, vakker utsikt, kirker og restauranter er ikke lenger noen prioritet. Vi må oppsøke steder der Irina kan løpe rundt. På veien traff vi på en babusjka med to små barn. Lille Irisjka var på pletten med en gang, løp bort, stilte seg foran, og tok på jakken til den eldste jenta. De var tydelig nysgjerrige, men det tar alltid litt tid før kontakten er ordentlig opprettet.
Lekeplassen her var best egnet for litt større barn. Trappene gikk opp litt for høyt, og plankene man måtte stige over hang i kjettinger som dinglet, nesten umulig for lille Irina. Jeg måtte dessuten passe veldig på at hun ikke falt ned. Lekeapparatet var høyere enn jeg. De to jentene vi hadde truffet hadde vært på en annen lekeplass like ved først, og kom nå etter. Irina var veldig ivrig på å løpe bort til dem, men det var slett ikke så lett, for opp til dette lekeapparatet var det mange veier å gå, de fleste umulige for de aller minste. Søtt ble det også da Irina fortet seg ned trappen, den eneste hun kunne komme seg opp og ned, hun legger seg da, og mer eller mindre sklir ned på magen. Under var det imidlertid noe sand, og en liten helling, slik at når hun skulle reise seg opp, kom hendene lavere enn beina. Da ble det vanskelig, og så irriterende når hun skulle skynde seg, hun puffet, og flyttet beina, og henda, rompa opp og ned, og ut, men hun fikk ikke til å flytte balansen fra overkroppen til bakkroppen, og komme seg opp, på barns vis. Jeg måtte dra henne i hetten, og hjelpe henne. Så løp hun.
Plutselig smatt hun opp et av de stedene det skulle være umulig. Det var jernstenger lagt i sirkler, som et slags åpent rør, og så krøp hun inni der fra stang til stang. Oppe på toppen måtte jeg hjelpe henne, det vil si sikre at hun ikke falt ned. Det var god plass mellom hver stang for henne å gjøre det på. Endelig oppe løp hun som bare juling, over broer, og også over de plankene som hang fast i kjettingene. Ingen sak det, krøp og kravlet og holdt seg. Tilbake igjen også.
Kontakten med de andre jentene ble stadig bedre. Og som vanlig best, i det de skulle gå. Den minste av de to jentene fikk lov å rutsje en siste gang på sklia. Lille Irina stod igjen på toppen, og enda hun akkurat for tiden er litt skeptisk til sklier, det virker som hun ikke helt liker hvordan hun mister kontrollen der, så hev hun seg utfor for å komme ned og løpe etter. Jeg fikk så vidt fanget henne, og bremset utfarten. – Hade! sier Irina, og vinker. Siste dagen før vi reiste lærte hun dette ordet på norsk, da vi gikk rundt Stokkalandsvannet og det var noen som vinket til henne og sa hadet, siden har det hektet seg fast.
– Poka, heter det på russisk. Og vi sa poka og vinket, både babusjka og de to jentene og jeg. Men vesle Ira ville ikke finne seg i noe poka, og løp etter på de små beina sine. Hun ville være med, hvor enn denne babusjka og de to jentene skulle, det var ikke snakk om annet. De skulle imidlertid til bussen, og opp til holdeplassen er det noen riktig svære og lange trapper, et stykke å gå, så jeg måtte lirke Irina tilbake til lekeplassen. Det gikk ikke uten gråt, og ikke uten at jeg måtte løfte henne opp og bære henne. Det er veldig koselig Irina så gjerne vil være med andre, også – og stort sett – folk hun nettopp har møtt, og knapt kan sies å ha blitt kjent med.
Denne dagen fikk jeg også endelig gjort et godt innhogg i gloseprogrammet mitt på russisk. Det heter Anki, og er en glimrende app for de som vil lære fremmedspråk, eller har andre fakta de vil pugge. Å være småbarnsfar betyr at du sjelden kan ha annet enn full oppmerksomhet mot barnet. Men må denne turen hendte det at Irina puslet for seg selv, slik at jeg kunne vippe opp mobiltelefonen og ta en titt på en glose jeg måtte huske. Det var en rolig og fin dag. Da Irina begynte å bli trøtt, tok vi bussen hjem igjen, enda de par tre kilometerne det er, ikke er sånt jeg ikke ville gått til fots, om det ikke var for at Irina ikke lenger vil sitte lenge i vognen, om hun ikke sover der. Og når hun går selv, går det sakte. Om i det hele tatt.
På kvelden gikk vi ut enda en gang, Irina og jeg. Både moren til Olia og Olia selv var ganske slitne denne dagen, så vi gav dem litt fred. Olia benyttet riktignok denne freden til å lese på eksamen, hun stresser seg lett opp med denne typen ting, men nå kunne hun i hvert fall stresse seg opp uten at Ira og jeg var der og forstyrret. Bak den brasilianske restauranten over gaten er det en liten lekeplass jeg liker godt som avlastning til den som er like utenfor blokken vår. Det var kveld og begynte å mørkne, men som vanlig er her i Kiev, var det likevel barn ute og lekte. De var veldig imøtekommende overfor Ira, og lånte villig vekk både spader og biler. – Du må ikke være så gjerrig, sa storesøster til lillebror, som ikke ville låne lekene sine bort. På russisk er ordet for gjerdet og ordet for grådig det samme, og det var dette ordet hun brukte.
Slik gikk enda et par timer. Det eneste ordentlige lekeapparatet i denne lekeparken var omtrent så høyt som jeg, litt for høyt for Irina. Uten at det så ut til å bry henne. Hun løp stadig opp der, og syntes det var ustyrtelig morsomt at jeg løp etter henne for å passe på. Så hun løp fra den ene kanten til den andre, og siden jeg måtte løpe en omvei rundt, kom hun alltid litt før meg. I full fart mot en kant uten gjerde var det klart det var litt skummelt, eller rett mot en sklie altfor høy for henne, men hun stoppet jo i tide, og hadde kontroll på sitt lille vis. Mandag falt hun ned en liten trapp på fire-fem trinn på lekeplassen der hentet Tasja på skolen, så vi har jo litt blandede erfaringer med kontrollen hun har selv. Jeg liker imidlertid veldig godt at hun er så uredd, og at hun kaster seg uti alt hun ikke kan, vil opp på alt.
Da det var helt mørkt, og hadde vært det en stund, gikk vi hjem. Nyheter om at «NATO styrker sitt nærvær i Øst-Europa» for å demme opp mot «Russisk aggresjon» er ikke for oss. Det er veldig dumt at det militære får kontrollen over budsjettene, og får fortelle hvem som er farlige og ikke. For hundre år siden var det også slik, det kom det første verdenskrig ut av. Russland er ikke noe aggressive, det er vanlige folk med vanlige bekymringer. Ingen har lyst på noen krig, kanskje utenom enkelte maktpersoner i militærvesenet og andre steder. General Breedlove i NATO er mer aggressiv enn noen nålevende russer jeg vet om. Han og resten av NATO skulle latt Øst-Europa være i fred, så ville det ikke vært noen «russisk aggresjon». Jeg håper fredsbevegelsen på ny vil vokse seg sterk. Og at det på ny vil være riktig å være i mot våpen, opprustning og de mange ulike formene for moderne krigføring. Barna som vokser opp nå, fortjener det. De lærer av foreldrene sine at de skal dele og låne bort lekene sine. Om bare maktpersonene kunne fått litt av den samme oppdragelsen, og lært litt av det samme.