Bryllupet til Ingrid og Pål

Jeg slapp forberedelsesposten fredag, da vi skulle se forestillingen Chicago på Trøndelag teater. Pål er skuespiller der, og Ingrid er dramaturg, så det ble litt av teaterbryllup. Og Chicago var en flott opptakt, med Pål i den mannlige hovedrollen som den sleipe, pengegriske og skruppelløse forsvarsadvokaten Billy Flynn. 35 gjester fra bryllupet var blant publikum under forestillingen, og satte sitt preg på den med ivrig trampeklapp overalt hvor det var mulig, og særlig når Billy Flynn var på scenen som Pål, eller omvendt, og det var han jo stort sett hele tiden utover musikalen. Bandet forstod ogs hva det gjaldt ut, og spilte brudemarsjen til Mendelssohn både som avskjedsmusikk til Billy, og til stykket. Den var på alle måter helt på sin plass, den er jo skrevet for en 1800-talls oppsetning av «En midtsommernatts drøm», og er ordentlig teatermusikk, egentlig. Begeistring vakte det i hvert fall blant publikum, og blant ensemblet, det er jo alltid gøy når teateret møter virkeligheten lite grann, og teaterkarakteren Billy Flynn blir minnet om at han egentlig er skuespilleren Pål Christian Eggen, som skal gifte seg i morgen.

Etterpå hadde Ingrid bestilt hall (jeg er fristet til å skrive det litt stort, det er jo stort at hun og Pål gifter seg, de bestilte en hall) på utestedet «Ni muser», noen minutters gange fra teateret, og der fikk bryllupsgjestene sin første samling og mulighet til å snakke sammen over en god øl og to og tre, og vin, og mer. Etter hvert begynte også folkene fra Chicago å renne inn, mange av dem er jo selvsagt venner av brudeparet, og invitert til festen, og det var en plage for meg at jeg måtte gå såpass tidlig, det var jo morgendagen som skulle bli den store. Og jeg skulle være toastmaster, og hadde fortsatt en del å ordne og planlegge, og et søvnunderskudd å rette opp i.

Søvnunderskuddet ble rettet opp gjennom en god natts søvn. All energi og ro kom på plass gjennom en god frokost på Nove hotell i Trondheim sentrum, jeg var sågar kjølig nok til å lese dagens aviser, fremfor å forberede taler og poenger. Disse ble forberedt mellom frokosten var ferdig mellom ti og elleve en gang (egentlig ti på lørdager og hverdager, men jeg pleier alltid å strekke det litt), og avgang til vielsen klokken 1330. Jeg kjente jo flere av de involverte, og de jeg ikke kjente hadde jeg et oppriktig ønske om å bli kjent med, så å finne på noe å si var ganske lett. Ingrid og jeg hadde jo også snakket litt på fredagen, om hvordan det skulle være. Og alt dette er jo nokså uviktig, det er jo bryllupet og festen som teller, og her var det bare gjester som var innstilt på å gjøre dette bryllupet alle tiders, og som også var sikre på at det kom til å bli det.

Vielsen i Ihlen kirke var riktig så postmoderne med kvinnelig prest, julesangen Deilig er jorden, Beatlessangen I want to hold your hand og om det ikke var «No livnar det i lundar» som ble sunget, i hvert fall en sang av den typen. Presten forsøkte dristig å imøtekomme teaterpublikummet med å sitere Ibsens ord og Brand, i stedet for Guds ord og Bibelen, det var Agnes og sommerfuglen, selvsagt, og jeg gjetter på at hun fant sitatet i en samling sitater mulig å bruke i bryllup, og ikke i en av sine mange lesninger av Ibsens stykke. Hun siterte Paulus’ store ord også, selvsagt, og var mer på hjemmebane da. Brudeparet skinte uansett over alt det andre som foregikk, Ingrid i en nydelig, gammel brudekjole som også hennes mor hadde brukt, atskillig mer dydig og heldekkende enn hva som gjelder i dag, men Ingrid bar den med en verdighet og skjønnhet som viste at den gamle stilen slett ikke er fortapt mot den nye. I konrtast til dette stod brudgommen Pål C. Eggen, som fortsatt var forkledd som Billy Flynn, han hadde måttet farge håret og legge an bart, og det var vel flere enn jeg som tenkte at her var det en sleip forsvarsadvokat fra mellomkrigstidens Chicago som giftet seg, og ikke en staut, norsk bondesønn (eller sønnesønn) fra Gudrbandsdalen (egentlig Espedalen).

Erlend, Pål, Ingrid og Marte utenfor Ihlen kirke

Bryllupsfesten – middag og taler

Etter nødvendig og trivelig fotografering og gratulasjoner, var det en kort times venting inntil festen skulle starte klokken fire på lokalet til Trondheims naturvitenskaplige senter (om jeg her husker navnet rett, det gjør jeg kanskje ikke) noen meters gange unna kirke. Jeg benyttet tiden til å gå gjennom de små talene mine og det lille programmet mitt, kvalitetstid i den denne dagens varme Trondheimssolen. Forlover Marte kom snart etter at hun var ferdig med fotograferingen sammen med brudeparet, og vi brukte resten av tiden til å forberede det vi skulle ha. Klokken var ikke mye over tre da vi gikk bort til lokalet vi skulle være, og slapp greit inn. Det var det flere som gjorde, de var greie og samarbeidsvillige de som jobbet der, og lot oss tusle rundt og til og med kjøpe øl og andre ting de som ville det, mens de dekket opp og forberedte til storfest. Jeg skulle gjerne husket navnet på dem og anbefalt dem.

Klokken fire bel apertiffen servert, men det var nok flere enn jeg som følte at vi allerede var i gang, flere hadde tatt plass ved bordene utenfor, og flere tuslet rundt og snakket med kjente og halvkjente, slik man skal gjøre under apertiffer. Jeg tuslet rundt og forberedte dem som skulle være på talerlisten om når de skulle være, og fikk avklart med Ingrid de siste spørsmål som hadde dukket opp om avviklingen, det var finvær alle steder. Hovmesteren var også enkel å ha med å gjøre, diskret og fin, og han hadde ingen problemer med at vi hadde glemt hans kopi av kjørelisten i en bag i kirken, eller hvor den var glemt. Så lenge han hadde siste taler før hver servering, var alle ting i orden for ham. Det var bare å begynne festen.

Og festen begynte et kvarter før planlagt, kvart på fem ønsket brudeparet Ingrid og Pål velkommen utenfor i solen. De hadde laget en liten velkomsttale der de skulle lese litt hver, og leste elegant litt over i den andres replikker, for å løsne litt på den allerede nokså ledige stemningen. Mottakelsen av talen garanterte allerede for suksess, en suksess som sant å si har vært garantert helt siden de bestemte seg for å gifte seg, de er jo et flott par med flotte venner.

Vel plassert langs bordene gikk praten øyeblikkelig summende, og jeg stod som en lærer i klasserommet og ventet på at bråket skulle legge seg og forsamlingen falle til ro, men akkurat som i klasserommet skjedde dette aldri. Med en helhjertet klinking på glasset kom jeg imidlertid til orde, som den outsider og toastmaster jeg var (de andre gjestene lot seg imidlertid alle fint plassere inn i gtre grupper, stamme (familie), gessel (barndomsvenner fra østlandet) og skinnvester (trøndervenner), jeg var ingen av delene og ergo toastmaster), og i den godt muntre stemningen skulle det mye til å si noe som ikke ble godt mottatt, så det unngikk jeg ved å si nokså nøyaktig det jeg hadde tenkt. Det var som det gikk et jubelbrus gjennom forsamlingen, og det jubelbruset gav seg aldri.

Maten og vinen er et avsnitt for seg, scampi og kreps (eller var det reker?) til forrett, marinert lam til hovedrett og noe med aprikos til dessert, jeg er ikke så flink til å huske alle matrettene når de blir for fashionable (godt skrevet, Eivind), men jeg tar igjen når det gjelder å spise dem og å nyte dem. Vinene var fransk, argentisk og igjen fransk, og det er hva jeg husker av dem, ved siden av at de alle var nydelige, og også ble servert i nydelige mengder. Maten, vinen og serveringen hadde vært helt velegnet til å spille hovedrollen i mange selskaper, men her ble den redusert til en biting gjennom noen usedvanlig fine taler, og altså en usedvanlig fin forsamling.

Planen var å ta brudens foreldre mellom for- og hovedrett, så brudgommens foreldre underveis i middagen, og deretter resten av de viktige talene frem til servering av desserten, der resten skulle komme. Det var også ønske om en liten pause mellom hver tale. Men brudeforelre i perlehumør, Jens og Gerd, satte med sin starttale en meget høy standard, artig og med nødvendig alvor, som slike taler skal være, og da det under middagen ble brudgommens far, Svein Eriks tur, innledet han en intet mindre enn imponerende serie taler fra Eggen-familien. Der var fortellertradisjonen i orden.

Vanligvis pleier folk kjede seg litt under taler, i hvert fall under noen av dem, men her var talene virkelig god underholdning. De tok også lang tid, og i de ønskede pausene forsvant vanligvis en god del gjester ut for å ha seg en sigarett og en prat med andre enn de nærmeste bordpartnerne, eller inn for å stå i kø til de tre toalettene. Det dro seg dermed godt ut, men ikke en ansiktsmine var irritert, når gjester utenfor ble kalt inn, kom de inn med et smil, og alle taler ble fulgt oppmerksomt, og med god grunn. Brudgom Pål Christian hevet seg kanskje et aldri så lite over de andre, slik det også er hans plikt som brudgom, etter å ha satt serier med latterbølger og rørte smil og sukk gjennom publikum, avsluttet han med ektefølt kjærlighet og alvor, og den kvinnelige delen av gjestene tok høyre hånd med et lommetørkle til øyet, som skulle det være koreografert.

 

Brudgommens tale under den også ellers ypperlige middagen

Forlover Erlend har jo teaterbakgrunn, det samme har forlover Marte, og de virket ikke plaget av presset de andre fine talene måtte ha satt på dem, de opprettholdt nivået med sine taler, og til slutt under middagen avsluttet selveste teatersjefen, Otto Holmlung, og han hadde vært ute en festmiddag før. Dette var tale som satt. Forresten hadde bruden Ingrid en rørt tilsvarstale til sin brudgoms Påls, med noen typiske rettinger av faktafeil i talen hans, det er jo ikke alltid vi menn klarer å huske første møtene så godt, og Pål for sin del bommet med to år, og plasserte første møte en tid hvor han ikke var i Bergen, og Ingrid fortsatt var russ. Marte hadde sin tale under desserten, flyttet dit, fordi den inneholdt et sangnummer, og innledet med det de mer uformelle talene, og altså desserten.

Her kom det også et nytt høydepunkt i taler fra Eggen-familien, stammens eldste, som han kalte seg, han Ola, som jeg etterpå fikk høre var nærmere 80, noe som ikke er til å tro, og jeg egentlig ikke tror ennå. På upåklagelig Gudbrandsdalsdialekt (eller Espedalen, som lokalkjente sikkert vil høre) holdt han en tale med stil og sjarm som satte ungdommen greit på plass, de gamle er eldst, dette var en fryd å høre på. Tante Marit til Ingrid holdt en tale som på ny fikk både latteren frem underveis, og tårene frem etterpå, før brudgommens bror Jon Ola fullendte familien Eggens seiersgang gjennom talene, med å etablere seg et talerom, eller hva vi skal kalle det, som ingen av de andre mange, lange talene hadde berørt, dette var tale fra bror til bror, og da kan det godt være litt kjærlig rølpete og ertete, talen ble også forhøyet med energisk gange frem og tilbake på gulvet i midten av hesteskoen vi satt i. Venninne Michelle holdt også en fin tale til Ingrid, med et venninneperspektiv neppe mange av oss til stede kjente til, og til slutt var det skuespiller Hans Petter som holdt en mer enn utradisjonell takk for maten tale.

Brudgom Pål (fortsatt delvis forkledd som stjerneadvokaten Billy Flynn) ser ut til å være fornøyd, hva som enn skjer. Bruden Ingrid ved siden av, i sin mors vakre brudekjole.

Bryllupsfesten – Festen

Deretter var det bare kaffe og fest som gjensto. Brudeparet innledet dansen med en upåklagelig brudevals, og var så fornøyd med at folk danset etterpå, at de egentlig ikke var særlig interessert i å påkalle oppmerksomheten for at de skulle skjære bryllupskake. De ble heldigvis overtalt.

Det var rikelig med kaker, rikelig med kaffe, og cognac i glasset og mer drikke i baren. Dansen tok seg selvsagt øyeblikkelig opp igjen, det var ingenting å frykte, og noen ville også bare sitte utenfor å slappe av i den vakre, lyse Trondheimsnatten. Den var også så varm at vi kunne sitte i dress og sommerkjoler uten å bli nevneverdig plaget, tvert imot, det var nevneverdig deilig.

Nevnes må også bandet the coverlåters, som har som et av sine viktigste prinsipp at de aldri skal øve, og jeg tror for egen del at de ikke egentlig har noen andre prinsipper. Forlover Erlend og brudgom Pål er i hvert fall med i dette bandet, og om spillingen kanskje etterlater noe tilbake å ønske, så går de i underholdningsverdi utenpå de fleste.

Videre utover ble det bare mer prat, dans og moro, noe for enhver, alle gikk bare rundt og gliste til verden, som gliste tilbake. Noen underholdningsbidrag utenfor programmet var da det led mot slutten, og en utenfor på plassen ringte inn til han som for anledningen og øyeblikket var DJ, og lurte på muligheten for nachspiel. Underholdningen lå i at telefonen det ble ringt til også fungerte som musikkavspiller, slik at det tapre og desperate nachspielforsøket kom ut over høytaleranlegget. Til heftig dans, har jeg lyst til å si.

Klokken tre var det slutt. Ingrid fryktet litt på forhånd at det kanskje var litt tidlig, men alle var godt fornøyde etter nærmere 11 timer sammenhengende fest med god mat og drikke, og meget godt lag. Vi som bodde på Nova hotell tuslet oss i alle fall hjemover, Erlend med kjæreste, Marte og jeg, og vi var slett ikke særlig opptatte av hva det ble til med dette nachspielet. Vi var opptatte med å være så fornøyde som vi følte oss.

Takk til Ingrid og Pål for en flott fest, og for at dere er slikt et flott par med slike flotte venner, der jeg er en av dem. Gratulerer også med ekteskapet og med hverandre! Det er dere vel fortjent!

Nova hotell i Trondheim

Denne posten er om Nova hotell i Trondheim, som jeg bodde på mens jeg var i Trondheim for å feire bryllupet til Ingrid og Pål. Om selve bryllupet skriver jeg i morgen.

Nova hotell, kurs- og konferansesenter er plassert midt i sentrum av Trondheim, på Citigonsplass, mellom nordre og søndre gate, og noen minutter fra Torget og Nidarosdomen og alt som er viktig. Selv jeg som ikke er noe kjent fant lett frem etter å ha gått av flybussen der jeg hørte sjåføren si «Nova». Lokaliseringen er ypperlig. For ytterligere forklaring kan nevnes at Teaterhuset Avantgarden er på andre siden av bygningen (fra Olav Trygvassons gate), at det står Terra på bygningen (man må da gå rundt), og at det først synlige fra siden man går inn er Olavs pub pg spiseri (tror jeg det het). Det står Nova med store bokstaver ved inngangen, men det er en kino i første etasje, så man må ta heis til fjerde etasje for å komme til resepsjonen.

I resepsjonen er servicen upåklagelig. Jeg kom med morgenflyet fra Bergen (landet 0740), og var i sentrum litt over åtte, men det var ingen problemer å sjekke inn med en gang så lenge det var ledig. Rommene var små, jeg bodde på singel økonomi, men slett ikke slik at det føltes trangt, og vi som tar inn på slike hotell gjør det jo for å spare penger. 595 kroner betalte jeg for døgnet, og i verdi var dete langt mer for pengene, enn hva jeg fikk forrige gang jeg overnattet på hotell, dobbelt så dyrt og litt større på Thon’s i nærheten av Gardermoen.

Jeg var først litt irritert over at de hadde annonsert med internett på alle rom, men at man trengte passord. Irritasjonen vendte seg imidlertid snart over til meg selv, da passordet stod under ‘I’ for «Internett» i brukerhåndboken eller informasjonsheftet som ligger på bordet med en gang man kommer inn. Nevnte Thon tok 75 kroner for internettbruken, og da bare for 4 timer. På Nova var det gratis, og sånn skal det være. Jeg håper dette blir en selvfølge om ikke altfor lenge, og foreløpig synes jeg det er litt interessant å merke, at det særlig er litt dyrere hotellene som tar seg betalt for nettbruken. Det er i seg selv et argument for å unngå dem. Og man skulle i alle tilfelle unngå å betale. Nettet skal være gratis.

Badet var ikke spesielt fint, men hvem trenger spesielt fint bad? De kunne godt hatt shampo i stedet for håndsåpe, synes jeg, shampo er tungvint å ta med, nå i disse tider hvor det blir sett på som et mulig terrormiddel, om man tar det med i håndbagasjen. Og Norwegian tar 40 kroner ekstra om man vil sende dette og andre ting gjennom innsjekket bagasje. Ellers var seng, møbler og alt som man kan vente og forlange.

Frokosten synes jeg var riktig bra til den prisen. Den var ikke bedre enn den på Thon, men den var langt fra å være 500 kroner verre. Det var godt, meget godt, ferskt brød og rundstykker, og kjøttpålegg, ost og syltetøy, og til og med laks. Jeg savnet imidlertid kaviar, det hadde vært enkelt å få til. Søndagen hadde de heller ikke bløtkokt egg, og det kom ikke nye i tiden jeg satt der fra 0945 til 1100. Det var riktignok ikke mange andre som satt der, og det var kanskje en riktig vurdering å ikke komme med nye egg, så lenge jeg ikke spurte. De hadde også yoghurt i et kjøleskap, og man kunne steke sine egne vafler.

En liten, enkel varmrett til frokost på Nova hotell. Den smaker bedre enn den ser ut.

Her er pålegget vi hadde å velge mellom fanget inn.

Og dette er det meget gode brødet og rundstykkene på Nova i Trondheim.

Da jeg skulle sjekke ut gikk det fint å få en time ekstra, siden flyet mitt ikke gikk før 1530. Litt over 1300 gikk jeg ut, etter et opphold jeg var godt fornøyd. 1190 kroner er mye penger for en helgs opphold for en vanlig lønnsmottaker, men dette er prisen det ligger på å overnatte for tiden. Skal man billigere, må man på gjestehus eller hostell, og begynne å dele rom med andre og slikt noe, i sin prisklasse er Nova hotell et godt tilbud. De går også utenpå tilsvarende standard jeg har prøvd i Russland, Ukraina, de baltiske landene, Italia og London (som var klart verst, der var det dyrt og elendig). Hotellpriser i Norge er egentlig ikke spesielt høye, men standarden er gjerne det. Og Nova hotell i Trondheim har funnet en veldig fin balanse mellom prisen og hva man får for pengene. De er enkle å anbefale.

Til Trondheim for å feire bryllup

Denne posten er skrevet søndag 31. mai, da alt er overstått. Jeg hadde riktignok internett på rommet på Nova hotell, kurs- og konferansesenter, hvor jeg bodde, men jeg hadde aldri tid til å bruke det til å skrive blogger. Så jeg fyller dem ut i ettertid, de blir publisert mens de skrives, så å si.

Gårsdagen ble brukt til en høyst ubehagelig utfylling av selvangivelse for selvstendig næringsdrivende, eller tanken på den var atskillig mer ubehagelig enn å gjøre det. Med god hjelp av komikeren og tryllekunstneren Tor Inge Ulveset gikk det egentlig veldig greit. Men det ble sent, og etter å ha gjort det, ble jeg så lettet og oppspilt, at det tok temmelig lang tid før jeg kom meg i seng. Halv to var klokken, og det er sent, når man skal opp ti over halv fem for  å rekke fly ti over halv syv.

Det viste seg at jeg var vel knapp med marginene. Flybussen jeg tok sikte på gikk 0515 fra SAS-hotellet på Bryggen, litt senere fra Olav Kyrres gate, hvor jeg skulle ta den fra. Men jeg skulle barbere meg, smøre matpakke og pusse tennene, og litt aller siste pakking hadde jeg også å gjøre. Ti over fem var jeg ute av døren og på vei, cirka ti minutter tar det å gå ned til sentrum, hadde ikke flybussen vært litt forsinket, hadde jeg ikke nådd den.

Men nådde den gjorde jeg, og da er alt greit. Da er det ikke mer å snakke om. Neste usikkerhetsmoment var at jeg hadde satset på kun håndbagasje. Siden jeg skulle være borte en hel helg, og attpåtil feire bryllup, var det naturligvis nødvendig med toalettsaker. Jeg var litt spent på hvordan det ville gå gjennom sikkerhetskontrollen, som kjent er jo deodorant og tannkrem regnet som potensielle terrormidler om dagen, så lenge man tar dem ombord på fly, er ellers barske sikkerhetsfolk vettskremte for dem. Jeg hadde derfor satset på billige typer i halvtomme beholdere, men jeg trengte ikke å ha gjort det, så lenge de var plassert i den gjennomsiktige plastposen man får utdelt, gikk det greit å få dem igjennom. I en plastpose er nemlig deodorant og tannkrem mindre farlig, og lettere å kjenne igjen.

På flyet var planen egentlig å tenke gjennom hva jeg skulle gjøre med toastmasterjobben, og også tenke ut et underholdningsinnslag, eventuelt kunne jeg enda bedre få meg litt søvn. Men det ble til at jeg tentke på andre ting.

Trondheim har en statue av Arve Tellefsen nær bytorget…

Fra Værnes til Trondheim sentrum tok flybussen cirka en halv time, og kostet 90 kroner. Jeg hadde riktignok tatt en utskrift av hvor hotellet skulle være, men jeg hadde glemt å ta den med, så jeg måtte stoe på hukommelsen og min sans for retninger. Sjåføren leste opp hotellene i nærheten av stoppestedene, og jeg smatt ut da jeg hørte Nova. Etter å ha surret litt rundt og spurt litt om hjelp, fant jeg greit frem, og det var også greit at jeg sjekket inn allerede da jeg kom, selv om det var på morgenen.

Planen var å få seg litt søvn før jeg skulle møte Ingrid på formiddagen, og jeg slang meg også nedtpå,men jeg hadde mitt for tiden vanlige virvar i hodet, og jeg ble også forstyrret av noen telefonr. Kort sagt, det ble ingen søvn nå heller.

Den ene telefonen var fra Ingrid, bruden, jeg skulle møte henne klokken 1200 på Lille for å planlegge. På ny var det ut for å finne frem, men denne gangen hadde jeg et lite kart på størrelse med et kredittkort fra hotellet, og til torget gikk det greit å finne frem med det. Ingrid var naturligvis full av sommerfugler og jeg var like naturligvis full av manglende søvn. Men det viste seg at vi hadde rimelig grei kontroll.

Deretter tok vi turen opp til Ingrid for at jeg skulle se leiligheten hennes like før den ble solgt, og hilse på Pål og hunden Frida. En liten biting var å skrive ut kjøreplanen for bryllupet. 

Og på torget står Olav den hellige. I format er han mot Arve Tellefsen som Alexander Rybak mot Lars Sponheim.

Øyeblikkelig ute fra Ingrid ringer Marte, forlover, og vil ha møte for å planlegge vårt lille innslag, og selvfølgelig bare møtes litt når vi først er i samme by. Jeg får det nå rimelig travelt med å tenke ut dette innslaget, praktisk talt går det for seg de ti minuttene fra Ingrid til torget. Ideen fikk jeg oppe hos Ingrid, da hun fortalte litt om brylupstalene deres, det var jo litt å velge mellom å lage sang fra. Mrte og jeg møtes også på Lille. Jeg kjøper en ny pizza, og vi snakker først et par dtimer om andre ting, så en liten time om bryllupet og innslaget vårt. Hun hadde en annen ide, som jeg også skulle lage fra.

Marte er altså forlover, så hun måtte ut og tørrtrene, og jeg gikk hjem for å skrive sanger og taler, den siste timen før vi skulle møtes igjen, og se Chicago med Pål, brudgommen, i hovedrollen klokken 1930. Om hvordan det og bryllupet gikk, skriver jeg søndag.

 

Og bryllupet skal stå i Ihlen kirke, noen meter unna leiligheten der Ingrid og Pål bor, og kledelig under oppussing.

Utfyllelse av selvangivelse for selvstendig næringsdrivende

Det har vært utsatt så lenge, og ved å skrive denne lille posten, utsetter jeg det enda litt til. Det gjelder skatten for oss selvstendig næringsdivende, det lille enkeltmannsforetaket mitt, Eivind Salen, fristen er mandag 1. juni, og siden jeg reiser i bryllup hele helgen, er det i kveld siste sjanse. Den må bli ferdig. Jeg kommer til å holde posten oppdatert om hvordan det går. Foreløpig har jeg vært opptatt av å rydde meg ned til papirene mine. Og jeg har fått pakket til reisen i morgen. Nå er det ingen vei utenom, nå skal den skrives.

Takket være stor hjelp av Tor Inge Ulveset gikk det fint. Nå er den sendt og levert, og i orden virker den å være også. Flere detaljer kommer senere. I morgen er det reise til Trondheim, og bryllupet til Ingrid og Pål. Så nå må jeg legge meg.

Siste stand up på Rick’s våren 2009

Det var avslutning for vårsesongen i regi av Stand up Bergen i dag. Som vanlig foregikk det på utestedet Rick’s, nede i Visekjellern, og vi hadde linet opp med et godt hjemmelag bestående av Tor Inge, Vidar, meg og Grim som var konferansier, mot importen Jason Rouse fra Canada. Alle leverte det de er gode for, og det ble en vellykket kveld for alle som var til stede. Det er forresten en fin ting at en som deltar selv, selv skriver anmeldelsen.

Jeg hadde som så ofte før litt forsinkelser med å få ferdig manuskriptet. Det er mye som foregår i livet mitt for tiden, og selv blant mange uvanlig hektiske uker i det siste, er denne uvanlig hektisk. Jeg kom akkurat hjem fra Kiev mandag kveld, enn si natt, og har ikke engang rukket å blogge om hva som da skjedde. En egen bloggpost blir det ikke tid til, men det som var skjedd, var at en flaske var knust, med alt det merarbeid det fører til når man har pakket i sekk. Når det attpå skjer midt på natten, med arbeidsdag dagen etter, og sterk søvnlyst, så blir det gjerne noen ytterligere forsinkelser, som når jeg skulle helle ut glasskårene i søpla, før sekken var pakket ferdig ut. Resultatet var at det falt også en kortbukse og et belte ned i søppeldunken utenfor, og jeg måtte inn etter hodelykt, for å fiske det opp igjen.

Som jeg også skrev i manus ble manus skrevet på flyreisen på vei ned, og frisket opp tirsdagen og særlig onsdagen. Begge dager var arbeidsdager, men særlig nå på vårparten før sommerferien er det mulig å snike seg unna litt for å skrive litt andre ting. Jeg går også rundt og er litt halvsyk, jeg skal til og med til legen for første gang i mitt liv (minus noen konsultasjoner hos far, som knapt kan regnes med, man har jo alltids blitt sydd sammen litt opp gjennom livet), og det gikk litt treigere å lære manuset inn enn vanlig. Men det er likevel artig at det lar seg gjøre fra jeg skriver det ut klokken syv, til jeg går på klokken ti. Folk som ser meg på Rick’s er garantert ferskt stoff, ferskere blir det ikke.

Etter at jeg hadde vært på gikk jeg rett opp i storsalen og fikk med meg avslutningen på mesterligafinalen mellom Barcelona og Manchester United. Manchester United er egentlig mitt lag i England, men mitt hjerte ligger i Italia, og det var helt kjekt at Barcelona vant. I barndommen var jeg helt oppslukt av fotball, både av å spille, se på og lese om, og til og med leke, jeg spilte fotballkamper med plastfigurer. Spillerne var autentiske, og hentet fra alle årstall etter krigen, og ingen kan da sette sammen et større stjernegalleri enn Barcelona. De har vært der alle sammen, Kocksis, Cruyff og Maradona, mange andre, og det ringer noe magisk over laget. De er også storlaget med størst tribunekapasitet, 108 000 er det vel plass til på Nou camp, jeg tar det fra hukommelsen og har ikke sjekket det opp. Det var fullt fortjent at de vant.

At jeg måtte lære meg mitt eget manus og følge med på fotballkampen, gjorde at jeg fikk enda mindre med meg av de andre, enn vanlig. Men utifra publikumsreaksjonene å dømme var det kjempegreier, man hørte latteren og applausen helt inn til bakrommet. Det var en vellykket kveld, som jeg så riktig skrev i innledningen.

Stand up Bergen har i morgen (torsdag) siste kveld for humorlaboratoriet, stedet der nykommere får slippe til og de erfarne får prøve ut nytt stoff. Det er på Pasific, nede på Bryggen i Bergen, og er så vidt jeg vet halv pris i forhold til på Rick’s. Neste gang på Rick’s er i midten av juni, da Stand up Bergen kjører i gang sommerprogrammet sitt. Kanskje skal jeg også være med her, om jeg får plass en g

Fra Borispol, Kiev (Hvorfor reiser jeg hjem)

Borispol flyplass er en av flyplassene hvor innsjekkingen går raskest. Den åpner to timer før avgang, som vanlig, og det er vanligvis nok av innsjekkingsskranker til at man slipper å stå i kø noe særlig. Etter det er det den unødvendige sikkerhetskontrollen, der Ukraina har måttet ta etter den vestlige, vettskremte metoden, og den Ukrainske pass- og migrasjonskortkontrollen, hvor Ukraina har holdt på en variant av den russiske. Alt sammen går uansett raskere enn ved noen flyplass i Norge, og man har tid til å slappe av med en billig øl i en av de små pubene, eller – som jeg – sette seg ned med datamaskinen.

 

Det har som vanlig vært en herlig uke i Kiev. De fulle opplysningene om alt som har hendt vil komme senere, det er nå en gang slik at man har et liv i virkeligheten, og et liv i bloggverdenen, og det finnes enkelte ting som hører hjemme vært sitt sted. Jeg har uansett oppholdt meg et sted med sparsom internettilgang, og har ikke kunnet skrevet noe, selv om jeg hadde villet. Postene vil altså bli lagt ut i ettertid.

 

Nå er det å skifte til hjemreisemodus, og deretter straks til norsk hverdagsmodus, i hvert fall for mitt liv, med mange ting med øyeblikkelig hast å gjøre. I morgen er det møte for å fylle ut selvangivelse for næringsdrivende, onsdag er det opptreden på Rick’s  – der må alle som bor i Bergen komme, Stand up Beren har lagt opp et flott program for sommeravslutningen – og fredag morgen reiser jeg til Trondheim og bryllup. I tillegg til dette er mange ting å gjøre, og sant å si har jeg ikke noe særlig lyst til å gjøre noen av dem. Jeg kunne egentlig tenke meg å bare være her i Kiev, og fortsette livet her.

 

Flyet mitt hjem er AirBaltic, via Riga, og til Bergen ti minutter over midnatt. Det blir ti minutter over ett for min døgnrytme, og jeg kommer til å være dyktig trøtt og sliten. Jeg kunne tatt et annet fly, og kommet meg hjem halv seks, men det ville kostet meg 100 kroner mer, og to timer mindre i Kiev. Det ville jeg ikke.

 

Så nå betaler jeg prisen med å få en ny fly- og flyplassdag, klokken er kvart på tre i Kiev, det er timevis å vente overalt, matpakke har jeg ikke, og flyplassmat byr meg i mot. Det er fem minutter til boarding, en spurv som har forvillet seg inn i ikke bare avgangshallen, men helt inn til gaten, holder meg med selskap. Og så snart sommerferien begynner, er jeg tilbake i Kiev.

Giftemål i Kiev

Hvem skulle trodd at blant alle de ting jeg skulle skrive oppskrift om her på bloggen, skulle være hvordan man gifter seg i Ukraina (og sikkert også i Russland)? Jeg har reist rundt i Russland og Ukraina siden jeg begynte å lære russisk i 2005, og har blogget om reisene siden i fjor. På reisen i februar og mars traff jeg en kvinne, hun var språklærer på en liten språkskole hun driver, og nå skal jeg helt uventet gifte meg med henne. Når denne posten blir lagt ut, er vi allerede gift. Denne posten skal handle om hva som må til for å få gifte seg i Kiev, om alle problemene vi hadde og hvordan vi løste dem.

Det er sikkert flere enn jeg som har stått i denne situasjonen. På flyene fra Wizzair fra Sandefjord til Kiev er det alltid mistenkelig mange god voksne menn, norske, og godt unge kvinner, ukrainske, som reiser. De reiser hver for seg, men det er tydelig mange norske menn som finner seg ukrainske damer for tiden, eller omvendt, ukrainske damer som finner norske menn. Jeg har til gode å se unge norske kvinner reise. Derimot har jeg sett ukrainske menn, som stort sett uten unntak reiser i forbindelse med jobb. Jeg ble kjent med en del av dem da et fly fra Wizz air ble kansellert på grunn av tåke i påsken. Det var i tiden før det var bloggkjent at jeg hadde ukrainsk kjæreste, så jeg skrev ikke noe om det da, men nå vil jeg gjerne ha med at vi fikk skammelig dårlig behandling av selskapet. Vi ble sendt i busser fra Torp til Gardermoen alle sammen, bare for å finne at på Gardermoen var verken fly eller informasjon, vi var alle sammen helt overlatt til oss selv, og måtte bare klare oss som best vi kunne. Det hører med til historien at ankom Gardermoen 2300, så for de fleste av oss ble det til å forsøke å finne et billig sted å overnatte. Etterpå viste det seg svært vanskelig å få kontaktet flyselskapet, og få henvendelsene besvart, og enda vanskeligere å få penger utbetalt fra dem. Selv en så enkel regning som for flyet som ikke gikk, at vi fikk tilbake billetten vi hadde kjøpt, selv ikke det gikk automatisk. Dette skal Wizzair ha kritikk for, og det har i hvert fall gjort meg ivrigrere etter å søke alternative flyselskap for reisene mine ned til Kiev. Men passasjerene som var med på den turen er jeg i alle fall på hils og nikk med, så noe godt førte i det minste kanselleringen og problemene med seg.

Tilbake til det posten skal handle om. Når man vil gifte seg med en utlending slik som jeg, har man en fire, fem alternativer. Alternativet som skiller seg ut er å søke forlovelsesvisum. Det kan man gjøre øyeblikkelig, det er bare å sende søknaden til UDI, og etter normalt seks måneders behandlingstid kan hun komme til Norge, mot at hun gifter seg innen en viss tid. Siden må man søke oppholdstillatelse med familieforening, men hun får da lov til å bli i Norge mens behandlingen om oppholdstillatelse foregår. De andre alternativene er å gifte seg først, og gjøre ventingen etterpå. Hun får da ikke lov til å være i Norge mens søkanden om familiegjenforening blir behandlet. Dette har også seks måneders behandlingstid, så disse seks månederne slipper man ikke unna samme hva man gjør. Forskjellen er om man vil gjøre ventingen før eller etter man blir gift.

Å gifte seg krever også litt forberedelser. Man må velge om man vil gifte seg for norske eller utenlandske myndigheter. Ved giftemål for norske myndigheter gjelder vanlige regler for prøving av ekteskapet, selv om man gifter seg for norske myndigheter i utlandet, ved et norsk konskulat eller sjømannskirke eller noe lignende. Dokumentene for prøving av ekteskap i Norge har for tiden fem ukers behandlingstid. Ved giftemål for utenlandske myndigheter gjelder dette landets regler, og man vil normalt få godkjent ekteskapet i Norge etterpå.

Vi valgte det siste alternativet, å gifte oss i Kiev for ukrainske myndigheter. Dette var fordi hun ikke hadde lyst til å gå rundt og bare være forlovet så lenge, hun ville bli gift raskest mulig, og egentlig var det ikke så vanskelig for meg å være uenig i det. Jeg elsket henne jo, og elsker henne fortsatt, jeg har ingenting å utsette bryllupet etter. Da er det raskest i Kiev. Der leverer man søknaden, og kan gifte seg i løpet av en måned.

Om alt klaffer – som det nå har gjort – får vi da giftet oss fire måneder etter det første møtet. Det er raskt etter norske forhold, og vi gambler jo litt ved å gifte oss så tidlig. Men det er mange ting som spiller inn. Vi er nødt til å gifte oss for at hun skal få oppholdstillatelse i Norge, så vi får uansett ikke prøvd å være ordentlig sammen i hverdagen før giftemålet. Dessuten er arbeidssituasjonen min slik at jeg har anledning til å reise en del om våren og sommeren, men om høsten er det lite med ferier og fridager. Da ville vi måtte være lenge atskilt. Så enten måtte vi gifte oss til sommeren eller til jul. De seks ekstra månedene ønsket jeg ikke. Det ville også utsette oppholdstillatelsen hennes med seks måneder, og vi ville miste mye tid vi egentlig ikke har. Det var ingenting å vente etter.

Kampen om å få lov til å gifte seg i Kiev var begynt.

Forarbeid i Norge

Det er mye som må gjøres, og de første tingene måtte jeg gjøre i Norge. Jeg måtte skaffe meg en attest på at jeg var ugift, og få denne stemplet hos notarius, og deretter apostillestemplet hos fylkesmannen. Som attest holder det med en utskrift fra folkeregisteret, der sivilstand er oppgitt. Man skal ikke prøves for ekteskap, som man må det i Norge og hvis man gifter seg ved en norsk utenriksstasjon. Både utskriften og de nødvendige stemplene får man gratis og greit når man bare finner frem til hvor de forskjellige institusjonene holder til.

Alle dokumentene må oversettes til ukrainsk eller russisk. Det kan gjøres enten i Norge eller der nede. Vi valgte å gjøre det der nede, og fikk med det en del problemer, siden det ikke er så lett å finne kvalifiserte oversettere til norsk i Ukraina, selv ikke i hovedstaden Kiev. Derimot er det garantert mange oversettere i Norge med kvalifikasjoner til å oversette til russisk. Om man oversetter i Norge, må også oversettelsen gjennom samme runde med stempel og apostillestempel.

Med denne attesten på plass og korrekt oversatt med alle nødvendige stempler, så er det i tillegg bare pass og immigrasjonskort man trenger å vise frem på ekteskapskontoret. Pass har man, og immigrasjonskort får man som alle vet i det man ankommer landet. Det er egentlig ikke så vanskelig.

Til Kiev…

Reglene er slik at man leverer de nødvendige papirene på et kontor i Ukraina, og så får man giftet seg en måned senere. Både mannen og kvinnen må møte opp og underskrive begge gangene. Det var derfor svært viktig for meg å få til en ekstra reise ned til Kiev før sommeren, slik at vi fikk giftet oss i begynnelsen av sommeren og ikke bare i løpet av den. Enhver forsinkelse i giftemålet betyr også en forsinkelse i oppholdstillatelsen. Min arbeidsgiver var snill med meg, og gav meg noen ekstra fridager nå i forbindelse med Kristi himmelfartshelgen. Jeg reiste ned tirsdag kveld, og hadde altså tre virkedager på meg til å ordne alt. Det skulle bli meget hektisk.

Oversettelsen og notarius

Min kone er utdannet master i engelsk og italiensk. Ved siden av språkskolen hun driver, er hun også oversetter og har oversettelsesdiplomet. Hun sa at hun kunne oversette de nødvendige dokumentene fra norsk til russisk. Hun snakker ikke så verst norsk, jeg ikke så verst russisk, så sammen skulle vi nok klare det. Det gjorde vi da også enkelt og greit. Problemet var bare å få oversettelsen godkjent.

Det som trengtes var et stempel hos en notarius. Kiev er som alle russiske og ukrainske byer overstrødd av notariuser, det vil enhver i stand til å gjenkjenne skiltet snart se når man er der. Det er imidlertid forskjell på dem, og min kone hadde en helt klar oppfatning om hvilken vi skulle bruke. Hun ville bruke noen hun kjente fra før. Dessverre var vårt kontor stengt da vi kom til det tidlig onsdag ettermiddag, og det var såpass kronglete å komme frem til det, at vi ikke ville rekke tilbake til noen av de andre brukendes i tide heller. Én dag var tapt.

Torsdag morgen var vi tidlig ute ved en alternativ notarius. Dessverre fikk ikke min kone kontaktet denne over telefonen, jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, men det ble i alle fall ikke noe av. Og det fulgte for oss en heseblesende jakt etter notariuser som ville stemple oversettelsen vår. Det viste seg først vanskelig, siden umulig, siden min kones diplom naturlig nok gjaldt for språkene italiensk og engelsk, som hun hadde utdannelse i. Ingen notarius ville stemple dokumentene før de var stemplet av et godkjent oversettelsesbyrå. Og et stempel fra notarius ville heller ikke være gyldig, før dette stempelet var gitt. Torsdagen var godt i gang da vi måtte skifte jakt fra notariuser, til oversettelsesbyråer.

Oversettelsen og oversettelsesbyråer

Det skulle heller ikke bli lett. Min kjære kone sa at vi bare kunne bruke et hvilket som helst byrå, vi trengte bare stempelet, siden oversettelsen hennes allerede var god nok. Det er for så vidt riktig, vår oversettelse var så absolutt god nok, men det var det ingen oversettelsesbyråer som var i stand til å se. For det var ingen av dem som behersket norsk. Først brukte vi litt tid på å gå til fots fra byrå til byrå, siden ringte vi rundt. Noen av de vi ringte til sa de kunne hjelpe oss, men når vi kom til dem, viste det seg at de ikke kunne det likevel. Det samme gjaldt som hos notarius. Byråene kunne godt stemple oversettelsen vår, men det ville ikke ha noen verdi, siden byråene ikke hadde autorisjon for norsk.

Og vi måtte på ny skifte jakt, denne gangen etter en som hadde de nødvendige norskkunnskaper.

Oversettelsen og oversetteren

Det finnes så langt vi vet bare en eneste mann i Kiev som snakker godt norsk og har oversettelseskompetanse fra norsk til russisk. Han heter Alesjej Aleksandrovitsj, og jobber ved et av universitetene der. Min kjære kone visste om ham, siden hun tidligere har kontaktet ham for å høre om han er interessert i å undervise på skolen hennes. Det var han, mot en firedobling av lønnen i forhold til de andre lærerne. Samarbeidet ble ikke noe av.

Min kones stolthet likte ikke dette noe særlig, og hun hadde fint lite lyst til å kontakte ham på ny. Dermed ble det jeg som torsdag ettermiddag banket på døren og lukket opp i en pause i undervisning i norsk på et av Kievs mange universiteter, og spurte ”unnskyld, har du tid et øyeblikk?” til det som måtte være læreren. Det var litt av en situasjon. Overraskelsen til læreren og studentene går ikke an å forestille seg. Men læreren hadde tid, og kom ut og snakket med oss. Han var også riktig så hyggelig, og ville gjerne hjelpe oss.

Sent torsdag ettermiddag hadde vi altså oversetteren vi trengte. Vi hadde da fysisk løpt gjennom Kievs gater for å rekke siste forelesning på universitetet, og vi hadde fått en forløsning av lykke da Aleksej fortsatt var å finne der, og at vi fikk kontaktet ham. Men det var fortsatt mye arbeid som gjensto. Det viktigste var jo å få levert selve søknaden på ekteskapskontoret. Dit var vi fortsatt et stykke unna. Og nå hadde vi bare fredagen igjen.

Oversettelsen godkjent

Avtalen var at vi skulle møte Aleksej Aleksandrovitsj ved Klovskaja metrostasjon, klokken 1400, fredagen. Derfra gikk vi opp til et lite oversettelesbyrå like i nærheten, der Aleksej Aleksandrovitsj gikk god for oversettelsen til min kone uten engang å ha sett på den. Eller, han så på den, men leste den ikke. Og for dette skulle han ha 270 griven, tror jeg det var. Jeg betalte gladelig. Det lille han gjorde var til stor hjelp for oss, og reddet oss. Deretter skulle oversettelsesbyrået ha sin lille sum, og så måtte de ha en time for å stemple og gjøre ferdig dokumentene.

Og til ekteskapskontoret…

Da vi fikk hentet dokumentene våre var klokken blitt drøyt fire. Det ventet oss et nytt kappløp om å komme seg til det min kone kaller Major (engelsk uttale)  i et slags kompromiss mellom språkene vi kommuniserer i. Russere og ukrainere flest kaller dette kontoret ZAGS, som er en forkortelse for Zapis Aktov Grozjsanskovo Sostojanija, eller noe sånt som register angående borgernes forhold – folkeregisteret (takk til signaturen Fomechka, som i en kommentar gjorde meg på en feil jeg hadde gjort her).

For en sjelden gangs skyld tok vi drosje for å ha større sjanse for å rekke dit inn stengning. Det var jo strengt tatt svært mye som stod på spill. Om vi ikke fikk levert dokumentene, ville alt arbeidet med å få dem stemplet og godkjent være av liten verdi. Nå ventet helg, og mandag skulle jeg reise jeg hjem. Flyet gikk om ettermiddagen, så i aller verste fall kunne det være mulig å stikke innom dette kontoret mandag formiddag, men dette ville være svært stress og slett ikke å foretrekke.

Så min kone strakk ut hånden og stoppet første og beste bil, som kjørte oss dit for en mindre sum. I den store hvite bygningen vi også giftet oss i, var døren låst. Men det gikk ikke mer enn noen sekunder, før min kone skjønte at det i denne bygningen også fantes andre dører, og løp rundt huset for å prøve dem. Dramatisk nok var den siste vi prøvde åpen, og det var også den riktige! Den befant seg på kanten av huset.

Klokken var nå litt over fem. Inne på kontoret så en ansatt gjennom papirene våre, og kunne se at de var i orden. Det var en stor lettelse for meg. Jeg var sterkt i tvil om den enkle utskriften fra folkeregisteret var nok, men det var den altså. Stemplene og oversettelsene var også i orden. Problemet nå var bare at kontoret var stengt for dagen. De ansatte satt bare igjen av en eller annen grunn.

… der alt blir ordnet til slutt

Heldigvis hadde de også åpent lørdagen. Åpningstiden var fra 1000 til 1300, og fra 1400 til 1600, mener jeg å huske. Det var fortsatt noen småting å ordne. Vi trengte i tillegg et stempel fra et postkontor, og en kopi av et eller annet, så lørdag morgen ble det en ny løpetur for å finne et åpent postkontor i stand til å gi oss det riktige stempelet. Deretter var det marsjrtuka til den vakre bygningen vi skal gifte oss i, og hvor ekteskapskontoret ligger. Vi hadde typisk oss glemt å ta den siste kopien vi trengte, men også dette løste seg i den reneste parademarsj, da hvilken som helst butikk i undergangen fra marsjrutkastoppen til kontoret hadde en kopimaskin vi kunne bruke for en liten slant.

På ekteskapskontoret var det som alltid lang kø. Men vi var nå elleville av lykke over at vi  kom til å greie det, så denne ventetiden gikk helt fint. Jeg kunne registrere at ingen var mer forelsket i sin blivende kone, enn jeg. De andre parene satt tålmodige ved siden av hverandre, mens jeg alltid må holde på min kone og klenge på henne. Er jeg i nærheten av henne uten å være borti henne ett minutt, sliter jeg. Etter halvannet minutt sliter jeg virkelig. Sånne tanker kunne oppta meg nå.

Vi fikk levert forespørselen vår innen lunsjpausen fra 1300 til 1400, og skulle få godkjennelsen etterpå. I mellomtiden spradet vi bare rundt langs gatene ved bygningen. Min kone gav meg strengt kysseforbud i timen vi måtte vente før vi hadde undertegnet alle dokumenter vi trengte, hun var en ærbar kvinne, som vi fortalte hverandre. Derimot gjaldt ikke forbudte for henne, så hun fikk lov til å kysse på meg om hun følte for det. Og det gjorde hun stort sett hele det siste kvarteret, der vi bare stod og ventet like utenfor den låste døren til den store ekteskapsbygningen.

Bryllup 27. juni!

Vi fikk den beste dagen og den beste timen. Lørdag 27. juni klokken 1200, da blir det russisk bryllup med meg som brudgom, og når denne posten blir lagt ut, er bryllupet allerede gjennomført. Les om det her: Mitt russiske bryllup i Kiev!.

Gratulerer så meget til oss begge!

Japansk språkkurs i Kiev

Blant de mange ting jeg ikke hadde trodd jeg skulle gjøre i livet, er å studere japansk i Kiev. Jeg regner meg som mer språkinteressert enn de fleste, og tenker ennå med glede tilbake til den gang jeg bestemte meg for å utvide språkhorisonten litt med fem nye språk. jeg er og blir en systematiker, så tallene må stemme, fem språk skal jeg kunne godt, det er norsk (selvfølgelig), engelsk (også selvfølgelig), russisk, italiensk og tysk. De skal jeg kunne godt nok til å klare meg i landet, og ikke måtte bruke hjelpespråk. Så tenkte jeg altså å utvide litt, med språk jeg ikke skulle kunne flytende, men vite hva det går i. Da kunne jeg godt gå til litt mer eksotiske språk. Så jeg valgte arabisk, hindi, hebraisk, gresk, latin og polsk. Det ble seks.

Endatil det, så valgte jeg å ligge unna de østasiatiske språkene. Det gjelder særlig japansk og kinesisk, store og vakre språk, men skriftspråket er litt av en barriere. Egentlig synes jeg at et godt utdannet menneske bør kjenne til de viktigste skriftspråkene i verden, slik at han eller hun i det minste kan lese ordene i språket, uten nødvendigvis å vite hva de betyr. Med hebraisk, arabisk, hindi, hebraisk, gresk og russisk skulle jeg være godt på vei, om jeg bare hadde lært dem alle, ta det med ro, det har jeg ikke. Språktiden min bruker jeg for tiden utelukkende på russisk.

Det var ikke det dette skulle handle om, det var de østasiatiske språkene med kinesisk og japansk i spissen, eller kantonesisk og mandarin, da, for å være litt presis med det kinesiske. Disse har et skriftspråk der tegnene står for selve ordet, og ikke for lydene i det, og det går dermed ikke an å lære seg skriften uavhengig av språket. For japansk er det enda verre, for der har de en sammenblanding av både lyder og tegn, etter hva jeg har hørt gjør dette japansk til det vanskeligste skriftspråket i verden å lære. Japanske barn lærer ikke å skrive ordentlig før i fjerde klasse, og det er ikke fordi de har en slapp skole.  De har bare det vanskeligste skriftspråket i verden[1].

Jeg har derfor valgt å holde meg unna. Japansk overgår min tid og mine krefter, det lar seg dessverre ikke gjøre, her er noe så irriterende som en begrensning, det går bare ikke. Men så dukket det altså opp en eksotisk mulighet her i Kiev. Ikke til å lære språket ordentlig, selvfølgelig, knapt nok engang til å få en liten innføring, men i alle fall til å delta i en times undervisning i japansk.

Det har seg nemlig slik at jeg praktisk talt bor på en språkskole her nede. Jeg kom i kontakt med den i min reise hit ned i vinterferien, og var den gang eksotisk gjesteinnslag i engelskundervisningen som også foregår her. Det er nærmest et ubegrenset antall språk som blir tilbudt, man trenger bare studenter som er interesserte og lærere som kan undervise. Man ringer eller sender en mail eller sms og tilbyr sin interesse, om jeg bare hadde vært nede i rette øyeblikk, kunne jeg til og med få undervise i norsk! Det hadde vært noe.

 

Som man ser er skolen riktig så interessert i alt norsk, særlig kursorisk må helsedirektoratet med Bjarne Håkon Hansen være, hvor ellers finner man innrammet utskrift av noe sånt? Bare i Kiev.

Nå fikk jeg altså lov til å delta gratis i en time i japansk. Lærerinnen hadde sin utdannelse fra universitetet i Moskva, fem år med japansk, og to unge menn var på godt begynnernivå og hadde en god vei å gå før de kunne japansk godt nok til å kunne bruke det til noe. De strevde med det aller mest elementære, og jeg er slett ikke den rette til å klandre dem. Jeg kunne ingenting.

Slik sett gav det eventyrlige større utbytte enn språklæringen denne gangen. Det var ikke enkelt å få med seg de japanske ordene via russisk, og når de japanske skrifttegnene ikke ble transkribert, var jeg sjanseløs. Undervisningen var heller ikke systematisk med trinn for trinn i grammatikken, dette var mer konversasjonsundervisning, der lærerinnen stilte spørsmål, og studentene svarte som best de kunne. Det var mest om å gjøre å huske japanske ord og skrifttegn. Jeg tok flittig og samvittighetsfullt notater, men greide sågar å glemme igjen kladdeboken der nede, så jeg er ikke kar om å kunne gjengi et eneste ord. Jeg gjetter ”sore” betyr ”dette” eller ”denne”, russisk это, det er det hele.

Her på bakerste benk satt jeg.

For interesserte nordmenn er disse språkkursene usannsynlig billige. Man kan få timer i et hvilket som helst eksotisk språk – nær sagt – for en liten femtilapp, maksimum. I en storby som Kiev finnes det alltid noen som kan språket, og de er alltid villig til å spe på en sparsom lønn med litt privatundervisning.  Det gjelder bare å finne frem til dem. For å greie det, må man nok kunne litt russisk, og søke seg frem på internettet. Med en gang det blir utlendinger, kommer øyeblikkelig vestlige priser, og som regel noen utenlandske mellommenn (ofte fa Sveits) som tar brorparten av pengene.

Denne skolen ligger i Lecu Ukraina i Pertsjersk-disstriktet. Den er tilrettelagt for Kievanere, og ikke for utlendinger, så om disse opplysningene ikke er nok til at du vil finne frem til den, er den ikke noe for deg. Jeg fant frem til den. Og den er så avgjort noe for meg.

 

  

---

[1] Jeg hørte det mens jeg studerte norsk som andrespråk ved universitetet i Bergen, det er det som er kilden min, jeg er naturligvis ingen ekspert i japansk, og kan meget vel ta litt feil i hvordan tingene er.

Reisedag

Det er enda en reisedag. Jeg har fått en forlenget Kristihimmelfartshelg. Jeg har skrevet om det før, det er noe spesielt med sånne reisedager. Man sitrer litt av spenning, man lurer på om man har pakket alt, om man har glemt noe, og tiden går både for fort og for sent på en gang. I alle fall gjør den det for meg. Jeg ville helst bare være ferdig med Bergen for denne gang, og trygt og godt på flyet, i gang med reisen. Men før avgang 1720 – Bergen Sandefjord med Widerøe – så har jeg ennå litt å gjøre. Og det dirrer liksom i hodet, hvilken rekkefølge jeg skal ta det i.

Jeg pakket en del i går kveld. Det skal være greit. Jeg må pakke i sekk denne gangen, siden jeg la igjen kofferten hjemme, da jeg var på ekstraordinær påsketur. Og jeg vil ikke betale Norwegian 80 kroner for at de skal frakte en tom, men stor, koffert.

Det blir en liten langhelg der jeg må iverksette noe av det hvori jeg har mitt største talent, koble av fra alt, tenke på ingenting, slappe av. For straks jeg kommer tilbake, blir det meget hektisk, som det egentlig har vært alle de siste ukene. Jeg kommer hjem midnatt mandag, tirsdag er full arbeidsdag, tirsdag kveld er møte med andre enkeltmannsforetak i stand up Bergen, om hvordan fylle ut selvangivelse for næringsdrivende. Den skal være utfylt g levert innen på følgende mandag. Onsdagen er det opptreden på Rick’s – kom gjerne! – manuskriptet blir skrevet på reisen. Det er en fin følelse, om en drøy uke skal jeg opptre, og enda har jeg ikke laget hva jeg skal si, alt vil bli kommet på og skrevet ned i uken som kommer. Torsdag er full arbeidsdag, som forresten onsdagen også er det, og fredagen reiser jeg til bryllup i Trondheim, hvor jeg kjekt nok skal være toastmaster.

Det er hvor langt jeg ser fremover foreløpig. Eller hvor langt jeg lar være å se fremover. I dag er det reisedag. Straks etter jobb henter jeg sekken og reisevesken, hopper på første og beste flybuss, og er på vei til Kiev og et annet liv.

«Det er den draumen, om dører som åpnar seg», som Olav H. Hauge skriver. Da skal jeg fare en våg ingen ennå vet om. Det er dette som er poesi, det er dette som skulle være livet. I dag er reisedag. Og jeg skjønner ikke selv, hvorfor jeg skrev om alt det som skal skje etterpå.

Grand prix også på denne bloggen

Jaja. Det er morsomt. Jeg hadde tenkt med letthet å skrive noe som helst her på bloggen om grand prix, det er ikke noe for meg, jeg følger ikke med, og var godt fornøyd med å få meldingen om at vi hadde vunnet, på BBC world service neste morgen. Jeg stod og gjorde meg klar for 17. mai, da de britiske verdensnyhetene plutselig hadde noe fra Norge, jeg trodde det var noe med 17. mai, men så var det at vi hadde vunnet, og det med en rekordsum, og at vår statsminister, Jens Stoltenberg, hadde gratulert. Dette kunne være nok for meg, mer enn nok, hele Grand prix kunne gått forbi uten oppmerksomhet for min del, jeg fulgte med da jeg var unge på 80-tallet, og siden har jeg sett det en gang, og da helst på grunn av at det var vakre damer, reker og hvitvin der jeg skulle se det. Så da så jeg det. Ellers bryr jeg meg ikke.

Men årets grand prix, den har bydd på så mye at det til og med har sivet inn i min verden, og jeg har sågar blitt nysgjerrig og samlet litt stoff å skrive. Ved årets grand prix var det jo en del ting som interesserer selv meg, og som berører de ting jeg er opptatt.

For eksempel dette at det ble arrangert i Russland. Og russere kan av og til opptre som amerikanere med sjarm, stormannsgalskap i USA er alltid litt kvalmt, mens det i Russland alltid er litt komisk. De skulle servere det største og beste Grand Prix som noensinne har vært. Og russerne har i så måte motsetning tilnærming til penger, jo dyrere, dess bedre, om det ikke blir det beste i kvalitet, skal det i alle fall bli det dyreste i pris. Det har de i alle fall klart.

Så er det vår norske helt, Alexander Rybak, som til og med er fra Russland, eller Hviterussland, som han selv stadig presiserer, men det er jo borti der uansett, hvem bryr seg om forskjellen, han er klassisk skolert, spiller fiolin og har laget en sang som heter «Fairytale». Han er en fairytale selv, selv den enkleste journalist klarer å se dette poenget, og skrive om det. Han er skjønn, høflig, svigermors drøm, og synger en sang om et eventyr han fortsatt tror på, «even though it hurts». Det er bare å pøse på med effekter, det blir rett og slett komisk, som alt stemmer. Jeg har hørt ham i intervjuer, han trenger seg inn i radioprogram som også jeg hører på, og det er rent komisk så han sjarmerer programlederne, ved å svare så enkelt og folkelig fornuftig, at selv en erfaren programleder som Steinfeld blir overrumplet. Hør intervjuet på Dagsnytt 18 fredag, der det ender opp med at tøffingen Hans Willelm Steinfeld må synge en russisk sang mutters alene, fordi Sasja Rybak allerede har gledet den.

Selve sangen – Fairytale – har jeg sett på youtube, og hørt utdrag fra på mange radioprogram. Oioi, for en sang, mye kunne vært skravet om den. På bloggen vil jeg nøye meg med å skrive at det er en sang som passer godt å ha forventningspress med. Den er enkel å fremføre når man er nervøs, fiolinspillingen i starten får ut litt energi, og det er lettere å spille enn synge, når man er nervøs, og fiolintrillen er virkelig latterlig enkel å spille, en som kan spille fiolin, vil aldri spille feil på den. Så kommer det enkle verset på fire linjer, der det passer å smile litt nervøs, det er ikke lett å gjøre feil her, og så kommer det forløsende refrenget, øyeblikkelig på maksimum, og nye vers og refreng med akkurat det samme. Jeg tror det skal mye til at Alexander Rybak gjør en dårlig versjon av denne. For å skjønne hva jeg snakker om, må man kunne Jahn Teigen historien fra 80-tallet, Adieu (skrevet på den morsomme måten), Do-re-mi, Glasnost, det er sanger man fort kan få problemer med pusten med. Og med Adieu er det fort gjort å skjelve med mikrofonen. Fairytale er øyeblikkelig forløsning.

Jeg må skrive noen ord om koringen. Grand prix-sanger er ikke skrevet for å analyseres for nøye, de skal være enkle, de er laget for show, men den koringen er jo urkomisk! Akkurat i det verset synger unge Rybak om hvordan han og eventyrpiken hans noen ganger pleide å krangle, og da kommer to damer inn med koringen «bab-bab», eller hva de sier, hvilken krangling! Derimot er dansingen til Frikar ordentlig tøff. De er en del av eventyret, fele og folkemusikk, og folkedansere, og det er akkurat som de er der bare for å få korjentene til å se ordentlig bertete ut.

Det artigste med Grand prix denne gangen er imidlertid kommenteringen til Synnøve Svabø, og folks reaksjoner på den. Denne kommenteringen og reaksjonene setter hele grand prix i sitt rette lys. Jeg ble oppmerksom på den gjennom noen av de nettsidene jeg daglig er innom, jeg sveipet til og med innom noen debatter og la selv til noen anonyme innlegg, der hovedhensikten må jeg innrømme var å fyre opp stemningen, og i dag har det gått så langt at jeg til og med trykket på lenken på NRKs sider, der hele Grand prix ligger inne. Jeg måtte med selvsyn se hva dette var.

Jeg ble ikke skuffet. NRK har for sine kjære seere lagt til et eget kapittel med tittelen «Synnøve snakker seg bort», riktig fornøyelig, både tittelen og måten hun snakker seg bort på. Det var også veldig flott hvordan hun valgte å intervjue Jens Stoltenberg, akkurat i det Alexander Rybak ble utropt til vinner, ingen av gledesbildene ble kommentert, heller ikke når han gikk frem frem på scenen for å ta i mot premien, da var det vår ærverdige statsminister som snakket på statsministermåten sin. Det var som å høre ham kommentere budsjettet. Og Synnøve Svabø må ha vært full. Jeg sier det allerede nå, det kommer til å bli avslørt, det er ikke mulig å si de tingene hun sier, uten å ha drukket litt for å holde nervene «på min side», som jeg så en folkelig debattant skrive i en annen debatt en gang.

Så er det premieutdelingen. Synnøve Svabø har servert tidenes teaser, med at hun skal ned og intervjue vinneren, i ført gullkjole med tennissokker i BHen, sånn man skal si det, når Norge har vunnet Grand Prix med tidenes poengsum, det er jo en del av de hundretusener av seere Grand prix betyr noe for, og man kan tenke seg – med glede – hvordan det ville vært om en sportsreporter (jeg kan ikke navnet på dem, si Karen Marie Ellefsen eller Jon Herwig Carlsen) kommenterte sitt eget antrekk, da de skulle ned og invertjue vinneren av en idrettstevling. Veldig bra. Selv jeg var litt spent på hvordan hun ville se ut.

I mellomtiden hadde sjarmtrollet Alexander Rybak henvendt seg til publikum på sine to morsmål, norsk og russisk, «tusen takk, dere er det beste publikummet i verden» sa han på russisk, på norsk oppfordret han alle som ville til å møte ham på Gardermoen. Det er oppskriftsmessig sjarmerende, som skapt for TV, man henvender seg til det nære, selv om det er millioner som ser på.

Og NRK fulgte opp i Kveldsnytt, der Elisabeth «Bettan» Andreasson var hentet inn som ekspert (slik er det i Grand prix, «Bettan» er ekspert), Per Sunnes er ferdig parodi på seg selv, jeg tenker bare at alle setninger han sier er på tull og de hadde reportasje fra hjemstedet Nesodden. Odd Kristian Dahle er en fremragende reporter, som tidlig får inn setningen «Her er stemningen helt oppunder taket, og her er stor takhøyde, til og med på nordvestlandsdialekt». Få også med intervjuet med Adrian Titnes, der barnet står frem som den voksne med ordentlige svar, på de barnslige spørsmålene fra den voksne intervjueren. Dette veldige alvoret står i nydelig kontrast til alt tøyset fra Svabø.

Så topper det seg med intervjuet mellom Svabø og Rybak, tøyseironikeren møter eventyret.  Det er en grundig finale. Svabø har egentlig ikke noen spørsmål å stille, og står der i gullkjolen sin, mens Rybak er så folkelig og sjarmerende som han alltid er, og vrir noen fine svar ut av spørsmålene som aldri blir stilt. Det ender også med at intervjuobjektet overtar mikrofonen, akkurat som jeg ville regissert det, om jeg skulle lage et humorprogram av dette. Han spør også Svabø om hun ikke var nervøs, og rekker mikrofonen til henne, og hun svarer jo, men ikke i forhold til ham, han hadde hele Norges forventinger på sine skuldre, som hun sier. – Ja, og jeg innfridde, sier Rybak med mikrofonen til sin egen munn.

Ja, i år innfridde Grand Prix. I år ble det det sirkuset det skal være. Det er mange ulike syn på hva Grand Prix egentlig er og skal være. I år kom de fleste av dem herlig til uttrykk. Jeg har til og med skrevet ned mitt syn. Hvem skulle trodd det? Eventyret nådde meg også. Det blir noen år til neste gang.