Bardamen fra Narva

Forleden var jeg ute lite grann, spiste en bedre middag, og hadde meg et par øl etterpå. I baren stod ei dame som så østeuropeisk ut, het Jelena, og snakket norsk med en aksent. Da anledningen bød seg, spurte jeg henne hvor hun kom fra, og da hun sa hun var fra Estonia, spurte jeg på russisk om hun skjønte russisk, vy po-russki ponimaete? Det gjorde hun, hun snakket det flytende og uanstrengt, og jeg spurte da hvor hun kom fra. Ganske riktig, det var Narva.

Narva er den russiske byen i Estland. Det er en ganske utrolig by, rik på Europas historie, og åsted for mange maktkamper og slag. Den ble grunnlagt av danskene, på 1200-tallet, det var de som bygde den berømte borgen i byen, den suverent største turistattraksjonen i byen. Narva ble solgt til tyskerne i 1346, til den tyske orden, og i 1492 fikk byen en russisk naboby på andre siden av eleven, Ivangorod, grunnlagt av Ivan III. Elven heter for øvrig Narva, og den bringer vann fra europas største innsjø utenom i Russland, Peipsi, til Østersjøen. Byen Narva ble erobret av russerne i 1558, og av svenskene fra 1581. Det var på denne tiden Sverige var en stormakt, og den dominerende makten i området rundt Østersjøen. Blant de kjente svenskene – kjente for spesielt interesserte, selvsagt – som har oppholdt seg i Narva, er Urban Hjärne, legen, naturforskeren og poeten, renessansemennesket som også deltok i statsforvaltningen. I 1700 klarte svenskene å slå tilbake et angrep fra russerne, i 1704 klarte de det ikke, og siden var byen mer eller mindre under russisk kontroll frem til oppløsningen av Sovjetunionen. Det vil si, etter første verdenskrig erklærte Estonia seg selvstendige, og forble det frem til de ble erobret av Sovjetunionen og gjort til Sovjetrepublikk i 1940. Narva var da en by i den estoniske sovjetrepublikken.

Det er sånn cirka hvordan det henger sammen. I Sovjettiden ble byen og området sterkt russifisert, mange, mange russere flyttet inn i byen og også resten av Estland, mens estlenderne i store antall ble deportert og sendt til konsentrasjonsleire, men det kan vel også sies at når estlenderne har hatt kontrollen, som nå, og i mellomkrigstiden, så har de forsøkt å derussifisere den. Med det går vi inn i politikken, og jeg og den kloke bartenderinnen unngikk ethvert snakk om politikk. I disse områdene er politikken betent, og som betente sår flest er det best å la det være i fred, ikke ta i det unødig. Jeg besøkte byen Narva på min reise i Russland og de baltiske statene i 2008, og skrev en lang post kalt Rett øst i Estland.

En av de jeg hadde spist middag med var videre med bort i baren. Han skulle overnatte på hotellet, og reiste ikke hjem, som de fleste andre. Han overhørte selvfølgelig at jeg snakket russisk med denne damen, og lurte på hva det var. Han er godt opplyst, godt utdannet, og får med seg det som skjer i politikken og i verden. Så da han hører hun er fra Estonia, sier han som vi lærer det her i Norge, at alle i Estonia var tvunget til å lære russisk i Sovjettiden, så alle kan det. Det er riktig det, folk i Sovjetunionen måtte lære russisk enten de ville eller ikke, slik det er helt vanlig i alle land og stater at alle innbyggerne må lære seg makthavernes språk, sånn har det alltid vært, og sånn var det i Sovjetunionen også. Men denne bardamen var så ung at hun neppe kan ha levd noe særlig i Sovjettiden, og i alle fall ikke ha gått på skole, der, årsaken til at hun kunne russisk, og snakket det så flytende og lett som man gjør det med sitt eget morsmål, årsaken til det er at hun var er fra Narva. Der snakker de russisk.

Bartenderinnen har nok lært seg alle problemene som kan vente om man begynner å gå inn i disse forklaringene. Man risikerer å ende opp i politikk, og derigjennom i krangel og uvennskap. Så hun sier bare «mor er fra Russland,» og smiler. Det er jeg som er opptatt av å få frem at hun er fra Narva, og at det er en russisk by, og at den ligger i Estonia. Og at om man kommer derfra, er sjansene store for at man kan russisk bedre enn estisk.

Påsken 2017

Så er påsken slutt. For oss ble det Arboretet, Ulvatjørn, Alsvik, Melsvatn, Sælandskogen, Edlandsfjell, Melshei og Hellestø. Mandag gikk vi litt rundt omkring i Kvernelandsheiene og boligstrøket der, etter å ha vært på besøk og spist lunsj hos Tante Trude og Nygård-familien. Lørdag, påskeaften, gikk lille Irina og jeg fra huset vårt til stasjonen på Ganddal, og fra stasjonen som heter Øksnevadporten til bestemors hus på Klepp stasjon. Så de to dagene var turene litt amputert. Ellers har vi vært ute hver dag. Til Alsvik og Edlandsfjellet var mama Olia med, til Ulvatjørn og Hellestø var hele gjengen med, og til Sælandskogen var bestemor og tante Tone med Sara, med. Ellers har det vært Irina og jeg, litt rundt i Arboretet, rundt hele Melsvatn, og standard rundtur i Melshei fra SI-hytta og over Storafjellet. Hver dag har vi hatt med det nye kompaktkameraet, Sony rx100 v, og fotografert flittig. Hver dag i påskehøytiden har dagene begynt med ferske brød eller rundstykker, bakt av meg. Alle dagene har vi hatt bedre middag, hjemme, eller på besøk.

Jeg har ikke fått lest og skrevet så mye som jeg hadde tenkt. Slik har det alltid vært, siden studentdagene. Påsken hører familien til, den skal knytte familien sammen, kjernefamilien, og storfamilien. Det har vært veldig kjekt for Irina å være med far hele dagene igjen, hun skjønner ikke så mye av det, når far er på jobb, og hun liksom ikke skal være med. At det er kjekt for faren å være med Irina, det er ikke til å uttrykke i ord, det er det største som finnes. Jeg våkner alltid først, og setter meg i stuen. Før eller siden kommer Irina trippende inn, og så er det som om teaterstykket begynner, med den store stjernen – Irtsjik!

Det var kjekt å få en skikkelig finale i dag, med tur til Hellesø. Det er bra med Jærfjell og heier og skog, men det er havet og strendene som er kongen, det er dette vi har å vise Norge og verden. Strendene er evige, de er laget for liten og stor, det passer absolutt alle aldre, det eneste problemet er at det gjerne blir litt kaldt, her hos oss. Vi bor jo i Rogaland, vestlandet, Jæren. Vi vet hva det vil si å hutre langs sjøen. Men når vi skal være der i lang tid, og grille pølser og ha det kjekt, da er det viktig å ha været på lag. Det er viktigere langs stranden, enn i skogen og naturen ellers. Er det regnvær og vind, må man i skog. Er det sol og fint, er det stranden. Og om det går for lang tid mellom hver gang, må man til stranden uansett. Ingenting kan bedre lade opp batteriene, stille én til restart, gjøre én optimistisk til tilværelsen og til livet.

Irina og jeg var de siste som kom i dag. Bålet var allerede tent opp, og pølsene satt på spidd. Vi hadde nettopp spist frokost med ferske rundsstykker, og var ikke spesielt sultne, men det er rart med det, Irina og jeg spiser sikkert mest av alle familiene uansett. Det er jeg som er så storspist, og pølser teller liksom ikke, de er bare å spise mens man tenker på noe annet. Etterpå var det horn og boller og sjokolade, bakt og brakt med av mor. Irina var overlykkelig der på stranden, ikke bare verdens største sandkasse, men alle sammen på en gang, og fullt av folk å leke med. Hun hylte av glede, slik hun har for vane. Og ute i sjøbruset fra bølgene, er det fritt frem å hyle og være glad, det er inne hun må legge bånd på seg.

Da far levde var det alltid fotballkamper og forskjellige konkurranser på gang, mye som skjedde. Siden har det blitt mindre, enda vi gjenværende gjør vårt for å holde på tradisjonene. Jeg må vel kanskje si for egen del, at jeg bruker så lang tid på å spise og drikke kaffe, at når jeg er ferdig med det, så skal de andre hjem. Det var i alle fall det som skjedde i dag.

Og det var så langt jeg kom med posten i denne omgang.

Sælandskogen og Edlandsfjellet

Jeg vil slå et slag for hjemmepåske. Dagsutflukter. Naturen rett utenfor stuedøren. For oss er det Jæren og Sandnesheiene, skog og lave fjell. Ingen snø, ingen ski, ikke noe eksotisk, ikke noe å imponere med. Men det er slike påsker jeg er oppvokst med, og har lært meg å like.

Sælandskogen

I går reiste vi til Sælandskogen, langt ute på Jæren. Vi hadde litt dårlig tid, siden mor hadde et arrangement på kvelden, og vi som vanlig har store problemer med å komme oss ut noe særlig før klokken 1200. De andre som skulle være med var Tante Tone og søskenbarn Sara, og så Irina og jeg, selvfølgelig. Vi reiste ut i hver vår bil. Jeg kjørte først og skulle vise vei, men kjørte grundig omvei, så vi ble ytterligere forsinket. Sælandskogen lå så å si uberørt før i tiden, jeg besøkte ikke skogen før i voksen alder, men nå bor det så mange folk på Jæren at det var fullt på den romslige parkeringsplassen. Irina og jeg måtte parkere langs veien, så vi ble ytterligere litt forsinket. En liten grøft med vann måtte vi også forsere på veien, over en liten trestamme falt over, eller lagt over.

Lille Irina og Sara har instinktene i orden, og forsvinner straks inn i terrenget når vi skal på tur. Mor og tante Tone finner praten, og jeg går for det meste rundt og fotograferer. Bare den korte biten fra parkeringsplassen bort til hovedstien, den som følger runden, er det mange interessante ting å se og gjøre, og å fotografere. Det går to fine broer over to enda finere bekker, og det er mange fine trær, mye spennende. Sælandskogen er en av de aller, aller siste av de opprinnelige skogene på Jæren, et av de få stedene vi kan gå for å se hvordan det var før vi mennesker kom for alvor. Sælandskogen skal få lov til å være urskog, den blir ikke forvaltet. Men det er fremmedelement av barskog, den opprinnelige besto av løv, hovedsakelig eik, så vidt jeg tror. I dag er skogen også berømt for heggen, som blomstrer så fint, litt senere på våren. Denne aprildagen stod de fleste av trærne bare i knopp.

Tone og jeg ble enige om at vi skulle gå runden motsatt vei, denne gangen. Tyngdekraften drar oss liksom mot høyre, da vi kommer opp til hovedstien, det er den som går langs vannet, og har den kjekkeste biten først. Den mot venstre har vi aldri gått, der går turen først langs en sti i løvskogen, og så over det lille fjellet, ned en bitte liten barskog, og så er den imponerende bondeveien langs den karakteristiske elven. Dette er skikkelig vei, lagt med nevene, og ikke sånn som veier lages nå, der det rent blir for mange av dem.

Irina er i toppform. Hun er veldig begeistret for Sara, et søskenbarn 9 år eldre enn henne, er det vel, og hun er begeistret for tante Tone og begeistret for bestemor, og så begeistret for meg, selvfølgelig, jeg som er faren. Men meg ser hun jo hele tiden, det er noe ekstra når disse andre er med, og Irina skrur på all sin sjarm på maks, for å holde på og gjøre seg fortjent til oppmerksomheten. Sara er sikkert ikke vant med å være et sånt forbilde hun kommer til å bli for Irina, Irina roper på henne og snakker om henne hele tiden. Sara er klatrejenta i familien, og løper opp på enhver stein, opp i alle trær. Det liker vi alle å gjøre, men ingen gjør det bedre og oftere enn henne. Den lille, tynne kroppen er råsterk, og det gunstige forhold mellom styrke og vekt, kjenner jeg ingen andre som har.

– Sara, hold fast! store stein, skummel! roper lille Irina, der hun løper mot Sara som har klatret opp på en stor, stor stein. Det er den lengste og mest kompliserte setningen Irina hittil har sagt, den er et språklig sjumilssteg. Hun kombinerer de fleste ordene hun kan i en setning som henger helt godt sammen, og som inneholder et tilrop, en kommando som samtidig er et velment råd, og så en beskrivelse av situasjonen, som også forklarer hvorfor rådet er så godt. Det inneholder også en veldig søt bekymring fra den lille til den store, Sara må holde fast, så hun ikke faller ned. Irina løper bort, og får hjelp til å komme seg opp på steinen hun også. Det er bare fra den ene siden den ser så stor ut som den er, man kan bruke bakken den ligger i til å komme seg opp på den, uten problemer.

Og så er det en grein å løfte på, og så er det det ene og det andre, før stien blir merket til høyre, opp fjellet. Her begynner mor å bli litt utålmodig, og Irina å bli litt sliten. Mor er nødt til å rekke det arrangementet hun skal på, og til å være uthvilt når hun går dit, så hun kunne nok absolutt heller tenkt seg bare å gått rett bort til vannet, og være ved det de timene vi var ute. Irina er ikke så nøye, men dette voksne tempoet, det vil hun ikke være med på. Og hun er ikke så altfor ivrig til å sitte i bæremeisen heller. Og bare sånn måtelig interessert er hun i å bli båret. For meg spiller det ingen rolle, jeg er vant til å lirke henne med, men det er synd med mor som blir stresset med tiden. Vi får ta en rast, en liten sjokolade- og klatrerast. Det var noen fine bjørkegreiner å dingle i, et sted der, og ganske fin utsikt utover Jæren i bakgrunnen.

Så forsvant de tre store oppover, mens Irina og jeg ble igjen bak. Men så snart Irina kom seg opp i bæremeisen, og ble fornøyd der, så ble rollene byttet om. Det var ingen sak å ta igjen de andre, og jeg gikk på til vi var over fjellet, det er jo ikke noe fjell å snakke om, et par hundre meter i høyden, og bare en kilometer å gå oppover, og så er det ned igjen. Men det er et lite parti der oppe, der det ikke skjer så mye, en liten transportetappe, kan man kalle det. Det var i den Irina satt i bæremeisen.

Da vi kom til skogen var det opp å gå for Irina, igjen. Da ble vi også snart tatt igjen av de andre. Nedover her gikk turen et stykke i fellesskap. Solen kom frem og det var også strålende solskinn i overført betydning, jeg er så begeistret for den elven, en av de beste i hele Jæren, i hvert fall på vår side av Undheim og høgjæren. Dessverre hadde Sara og Irina et lite uhell, slik at Irina falt og slo seg, og da jeg som far skulle trøste, forsvant de andre for oss. Det hadde ikke vært noe problem, om ikke Irina også hadde funnet det for godt å gjøre skikkelig i bleien. Først ville hun – naturlig nok – ha pause mens det stod på, sitte i fred, og så ville hun – like naturlig nok – verken gå så voldsomt eller sitte i bæremeisen helt greit, når bleien var full i drit, som det heter på godt norsk. Litt dyidig er hun også, den lille damen, og sjenerer seg litt for å innrømme hva som har skjedd. Det må skje alt med diskresjon. Også her på bloggen.

Derfor venter ingen detaljer om hvordan bleien ble skiftet. Det er elver og natur, ingen problemer, dette fikser vi, og etterpå er alt så mye, mye bedre. Irina var igjen i toppform, og vi kunne endelig, omsider finne igjen dde andre, som nå begynte å lure på hvor vi var blitt av, og sendte Sara for å sjekke. De hadde gått helt ned til det store vannet igjen, for å raste der, de hadde ikke engang tenkt på å raste langs elven, annet enn helt nede ved munningen, der det var opptatt. Dem om det, nå var vi i alle fall ved vannet, og samlet, men vi kunne ikke være der så lenge, for mor måtte snart gå, for å rekke arrangementet sitt. Dermed måtte Sara og Tone også gå, de kjørte jo i samme bil, og sånn var Irina og jeg på ny for oss selv.

Det er vi vant med. Irina skrek som vanlig fortvilet, og satte også etter de andre på egen hånd. Hun kom så langt at det ble pinlig, og folk måtte komme tilbake til meg for å spørre om det var min, denne jenta, som tuslet av gårde langs den steinete og vanskelige stien, like ved det store og for små barn sikkert litt farlige vannet. Joda, det var selvfølgelig min jente, men jeg kunne ikke gå før jeg hadde fått pakket sammen, og fått med meg alt. Irina tok det med stoisk ro, selvfølgelig, ingen seremoni over gjenforeningen. Og heretter gikk det i vårt eget tempo. Det vil si svært, svært sakte. Hvert punkt på veien ble utforsket, vi lekte pinnene var sauer og kuer og bjørner, og vi ruslet og klatret og fotograferte, og kastet pinner og steiner i vannene. Det gikk sikkert ytterligere et par timer, slik det alltid gjør.

Edlandsfjellet

Turen i dag var av en helt annen karakter. Nå var mama Olia med. Da går praten på russisk. Og Irina synes det er veldig kjekt å ha med moren, selvfølgelig, og vil gjerne vise henne alle triksene sine, men hun kan ikke vente turen blir like livlig. Den blir heller ikke like lang, det blir tur på en helt annen måte.

Det er alltid vanskeligere å lirke med seg konemor Olia, enn lille Irina. Det gjelder både ut av huset, og for hver meter ute i terrenget. Jeg måtte bruke all min overtalelseskraft for å få henne med, spille på et rikt register, legge presset på den riktige måten, lokke og være tålmodig, sette inn støtet når det gjelder. Jeg visste jo også det ville være godt for Olia å komme seg ut i frisk luft, i alle fall en solskinnsdag som denne.

Tidligere når jeg har gått i Edlandsfjell, så har jeg ikke funnet parkeringsplassen. Jeg har bare parkert langs veien, og lagt i vei på egen hånd. Uten andre mennesker å forholde meg til, har jeg endt opp helt borte med Kringleli, før jeg har snudd, det er et veldig fint turterreng. Nå fant vi både parkeringsplassen, og var ikke i nærheten av å komme så langt. Vi kom ikke engang opp til demningen, Stemmen.

Det var så varmt at jeg gikk i kortbukse og t-skjorte, Olia uten jakke, og Irina også i lette klær. Med Edlandsvannet og Ålgård i bakgrunnen, ble alle bildene vakre. Jærterrenget med grønt gras og grå steiner under sol og blå himmel er veldig fotovennlig, og fritt og vakkert også å bevege seg i. Lille Irina løp omkring, og kravlet over steiner og hauger og tuster, også der det ikke var nødvendig. Hun sa navent på alle tingene hun kunne, like godt på russisk som på norsk, og helt uanstrengt. Jeg er veldig glad for at hun fra tidlig alder lærer seg at steiner av en viss størrelse er til for å klatres opp på, de skal være vanskelige å gå forbi, man skal opp på dem.

Ved en av disse steinene ble vi bare sittende. Olia ville ha litt niste. Vi hadde med dagsferskt brød, laget av meg, samme morgen. Og så hadde vi med turkniv å skjære brødet med, skikkelig smør og skikkelig spekemat, sognemorr. Etter å ha spist litt, ville Olia også ha kaffe. Det måtte lages på primus. Så var det frem med den. Etter kaffen, ville Olia straks lage varmmaten, nå som den allerede var tent. Dermed ble det straks omelett. Egg, champignon og skinkebiter hadde vi med, til og med pepper og salt, og en skvett melk. Det skulle ikke stå på noe. Olia syntes det var forunderlig med oss nordmenn, som på død og liv skulle lage tingene ute, vi kunne jo bare lage dem hjemme, og ta dem med. Det kunne vi nok, men det er ikke det samme.

Også Olia skjønte det, da hun begynte å spise. Og kaffen er villmannskaffe. Vi har dyr kaffemaskin hjemme, drikker eksklusiv kaffe fra Etiopia og Guatemala, fra bestemte land, kvalitetskaffe, ferskmalt. Men her på turen, drikker vi gammel kokekaffe fra en pose som har vært åpnet siden i fjor, og hvor vi må spytte ut gammel grut som ikke har sunket til bunns. Det er bra.

Rundt Melsvatn for første gang!

Å kjøre ut til Melsvatn med lille Irina i baksetet, lukke døren, og stenge verden ute. Ingen telefon, ikke noe nett, ikke noen lyd på øret. Irina og meg. Rundt vannet. Hun er 2 år og 7 måneder, nå i går. Målet var å gå rundt det omtrent 4 km lange vannet, og at hun skulle gå alene.

Det har vært et tema for oss, dette Melsvatnet, oppe ved Lye, på feil siden av Jæren for oss. Før vi fikk Irina, var jeg der nesten aldri, bare når jeg syklet omvei hjem fra jobb på Bryne. Da jeg var i fedrepermisjon med henne, var vi der omtrent hver fredag, gjennom hele året. Det er et herlig vann å gå rundt, med de skiftende årstider. Her er det passende med trær som får skudd, slår ut sine blader, og lar bladene bli gule og røde og falle, om høsten. Om vinteren pleier det være litt is på vannet, om sommeren går det an å bade. Hele året er det mange små bekker og småelver som forsyner det store vannet med vann, og som frakter vann vekk. Rundt er Jærfjellene og saueheiene.

Siden vi kom fra Bryne, parkerte vi på parkeringsplassen med badeplassen, den nærmest Bryne. Vi gikk også mot venstre på veisiden, altså motsatt vei enn vi pleier. Fra den parkeringsplassen tenkte jeg det ville være lurt, så fikk vi mange kjekke ting mot slutten, og kunne gjøre unna litt transportetapper først.

Irina har lært seg at når jeg går i turjakke og vi er på tur, så er det sjokolade i lommen. Vanligvis skal det bare være på søndagen, men nå er det påske, og søndag hver dag. Og jge er ikke knipen med sjokoladen, det får hun når hun spør. Hun får spise til hun blir lei.

Det går sakte de  første meterne, med mange pauser og sjokoladepauser, ofte la hun seg ned eller satt seg ned, slik hun har for vane. Jeg har en mistanke om at hun da er for varm, at det er det det skyldes, og etter en stund foreslo jeg å ta av strikkejakken under kjeledressen. I den prosessen føk hele kjeledressen av. Irina er i ferd med å utvikle sin egen vilje, og i den vilje ligger det ofte av med klærne. Når far har styringen, er det fritt frem. Irina fikk gå som hun ville, i genser og tynn joggebukse, lue og vanter. Pussig lite klær i 7 grader og påskevind, selv måtte jeg ha jakke – men i disse klærne ble Irina rene energibomben. Hun løp av gårde.

Med nytt sony fotoapparat og ganske ny sony mobiltelefon fotograferte jeg enormt. Irina er et herlig motiv, og det jærske vannet og omgivelsene tilbyr mange vakre bakgunner. I voksen alder er jeg blitt så opptatt av trærne, også, hvordan de skyter nye skudd og greiner, og hvordan de forandrer seg gjennom året. Det er nesten alltid en spennende periode med trærne, nesten alltid noe spennende å se.

Og for lille Irina er alt overmåte spennende å se på og å lære. Faren, som er jeg, vil gjerne lære henne navnet på alt, bjørk og gran og furu, kjøttmeis, bokfink og linerle, mens Irina nok var mer opptatt av de store vindmøllene i bakgrunnen, de faren er litt i mot. Her i landet har vi nok strøm, og vi trenger ikke subsidiere vindmøller og annen såkalt grønn energi, for å transportere den til utlandet. Da kunne vi heller subsidiert dem der, i så fall. Men for Irina spiller det ingen rolle, hun løper av gårde, lett og fri i de myke klærne.

På kortsiden i sør er det en liten port. Der var vi lenge, lenge, lenge. Lille Irina ville først klatre over den, så lærte hun å åpne den. Og da åpnet hun dem opp og igjen, opp og igjen, for seg selv, for meg, og for folk som kom tilfeldig forbi. Jeg fotograferte og filmet, maste ikke et øyeblikk. Det er viktig å være tålmodig med barn. Da går turen lettere. Da kommer man seg rundt.

To små hunder kom forbi, med to små barn som holdt dem i båndet. – Nei, nei, nei, sa Irina, og holdt hendene frem.  De små hundene hoppet opp på henne, de små barna hadde ingen kontroll, og foreldrene var langt unna, så det ikke og brydde seg ikke. Irina er ganske rolig av seg, det samme er jeg. Etter det hadde pågått en tid, tok jeg Irina i hånden, og leide henne bort. Da vi senere passerte et voksent par med en litt større liten hund, var Irina skeptisk, og trakk seg unna til motsatt side. Kanskje er det bare sunt hun lærer seg litt skepsis til fremmede dyr. Hun er tidligere straffet for å overdrive med en katt som klorte henne opp.

Her var også et kritisk øyeblikk da Irina satte av gårde i motsatt retning, tilbake mot bilen, i full fart. Vi hadde ikke kommet halvveis til halvveis engang, det ville blitt en ikke-tur, og jeg ville gjerne ha henne med. Men Irina sprang av gårde, – nei, sa hun, da jeg ville ha henne til å snu. Jeg gikk rolig etter henne. Og plutselig ombestemte hun seg, og løp bort til meg igjen, riktig vei. Heretter var det få forsøk på å snu, heretter gikk det stort sett i riktig retning.

Stadig vekk ville hun over gjerdet, riktignok, og stadig ville hun opp i terrenget. Jeg mener for så vidt at dette er riktig retning, og er stolt over at hun slekter på faren, eller tar etter ham. Det gjelder i både direkte og overført betydning, på sti er det kjedelig, det er der alle går. Det er når man går av stien, ting skjer. Det er da det blir interessant.

Særlig interessant ble det da vi fant en liten elv, eller en stor bekk, alt etter hva man vil kalle det. Den er selvsagt godt kjent, det er den største av bekkene som renner ned i Melsvatn, det går i noen småfosser nedover, og så strømmer vannet inn i noen rør, og ut. Da vi var rundt med søsken-familien i høst, klatret sannelig søskenbarn Sara gjennom røret. Jeg ble litt skeptisk da lille Irisjka satte seg fore å gjøre det samme, jeg skulle ikke ha noe av at hun satte seg fast inni der, med bare svære meg til å prøve å få henne ut igjen. Men lille Irina skulle ikke inn, hun skulle bare ha en stein der inne.

Vann er kjekt. Med rennende vann kan man være i timevis. Det er livgivende, på så veldig mange måter, også moderne, i og med at det gir elektrisk strøm mye bedre enn disse vindmøllene man vil sette opp over alt, og som ødelegger landskapet. For naturen er det rennende vannet som blodårene, det er her næringen renner og transportere, det er det rennende vannet som holder ferskvannene rene og friske. Og for små barn er rennende vann det aller kjekkeste å leke med. Jeg identifiserer meg med små barn. Jeg forlater ikke rennende vann i utrengsmål.

Dette her var sjarmøretappen. Lille Irisjka formelig fløy rundt vannet, Melsvatnet, fant steiner og pekte, løftet og romstrerte, nysgjerrig på alt og ivrig på å finne ut hva som ventet videre. Da vi var litt over halvveis begynte hun å ville holde meg i hånden, da vi begynte å nærme oss andre kortside begynte det å bli nødvendig med litt overtalelseskunst. Men ikke verre enn at Irina kom med frivillig, jeg måtte aldri dra eller slepe, og slett ikke bære.

Her hadde jo også Irina gode grunner til å bli litt motløs. Ikke bare hadde de små bena fraktet henne sikkert 3 kilometer. Det begynte også å blåse opp, det var mindre le på denne siden, og det var i ferd med å bli mer enn halvkaldt. Jeg hadde smurt litt niste og hadde med kaffe i termokopp, og god juice til Irina. Men det var ikke snakk om å sette seg ned og spise niste, ikke en gang på kortsiden med gresset og steinene, der det er så kjekt og så mye å finne på. Irina kunne ikke dy seg fra å kaste et par steiner i vannet, men hun skjønte nesten med en gang dette ikke var noe sted å bli værende, det var jo så surt og kaldt. Hun løp tilbake til stien. Helst ville hun snu, og løpe tilbake andre vei, men det ville jo være mye lenger enn å fortsette, så langt vi var kommet.

Plutselig var det som hun skjønte vi var ved den parkeringsplassen vi pleier å parkere, den ved Ålgårdsenden av vannet, og hun fikk på ny farten opp. Hun løp bort til broen over den lille elven med vann ut fra vatnet, de fleste bekkene renner jo med vann inn, og hun åpnet og lukket porten flere ganger, for meg og for seg selv og for ingen, det hadde hun overskudd til i den kraftige vinden. Men hun ble lei seg da hun skjønte bilen ikke var på denne parkeringsplassen, da gråt hun.

Og verre ble gråten da det begynte å regne. Da var det tøft for et lite barn på 2 år og 7 måneder, i ferd med å gå sitt livs hittil lengste marsj, allerede 3-4 kilometer, men ennå 500 meter til 1 kilometer igjen, det er vanskelig å anslå. Og nå ventet en værhard slette, uten beskyttelse av trær eller noe, med vinden og regnet ubeskyttet rett i mot. Da gråt hun, og virket ganske motløs.  Og denne sletten er som sletter flest, mye lenger enn man forestiller seg dem i hodet. Med lille Irina virket den endeløs. Og hun var tynt kledd, sliten, sulten og trøtt.

Da nyttet jeg kunnskapen jeg har fra militærtjenesten. Nå har jeg nok utviklet meg til å bli en god pasifist, ingen våpen i min hånd, sterkt skeptisk til begrepet rettferdig krig, ingen tro på humanitær krigføring, sint på omskrivinger som «humanitær aksjon» eller «militær operasjon». Den gang avtjente jeg verneplikten, og lærte jo noe av det, deriblant at det var ekstra viktig å gjøre tingene riktig når det er surt og kaldt ute i felt. Det er når vinden tar, kulden sitter og regnet høljer uten ende det gjelder å skru på hodet, og finne ut hvordan man kan få det litt bedre. For Irina var det opplagt, det var bare å ta på kjeldedressen igjen. Man trenger neppe militærtjeneste for å skjønne det. Poenget der er at man må motkjempe apatien som oppstår, når det regner og er surt, har man bare lyst å stå og lide, hate maks, som det het, da vi stod i tjenesten litt før midten av 90-tallet. Fristet er man jo til å ta Irina på armen, og bare løpe til bilen, og droppe å styre med påkledning i regnet, av og på med støvlene, alt styret. Eller, jeg var ikke fristet til det. Jeg skulle ha Irina rundt.

Med kjeledressen på kviknet Irina til som en hund som blir løst fra bånden, eller blir kvitt en smerte eller plage. Hun ble vill av glede, knurret frem en latter, vilt smil, i herlig tross til været og til alt. Nå var det også på tide å finne frem matpakken. Det er når det røyner det gjelder å spise og drikke, «gjøre det godt for kroppene våre», som løytnanten sa, i sol er alt lett, da spiller det ingen rolle hva man gjør. I regn gjelder det å spise og særlig drikke, så man skjønner det går an å få det bedre også i slike forhold. Vi kunne ikke sette oss ned, selvsagt, det var altfor kaldt. Men vi kunne gå og spise. Og Irina spiste som hunden hun nå var, vilt og knurrende, med knurrende smil og latter, varm av kjeledressen, mat i munnen, plutselig ble det så mye bedre å være henne.

Alt ble selvsagt litt lettere også da vi kom inn i skogen ved enden av sletten, den mellom de to parkeringsplassene. Veien går like ved siden av, så vi kunne kuttet turen betraktelig ved bare å følge den, i stedet å følge skogsstien med alle svingene. Sånn er ikke vi, vi gikk på stien. Irina løp frem og tilbake på første broen, spiste stadig mer av skiven jeg serverte, drakk litt juice. Jeg drakk kaffen min. Alt mens vi gikk.

Så var det å lokke henne hundre meter, og hundre til. Først opp til de få treningsapparatene, som for henne er lekeapparater. De gikk hun gjennom et par ganger, litt lek hjelper alltid på, når kreftene tar slutt. Her kunne hun balansere og klatre litt, og gå fra stein til stein, så lenge hun holdt meg i hånden. Deretter er det tre og stein og stubber å se på, rundt svingen er bilen, jeg kan vise henne parkeringsplassen, med bilen, det er bare noen få svinger til, det er synlig alt, nå. Det er en stein å klatre opp på, alt slikt gir krefter, det koster ikke, det er her mange voksne og familier tar feil, tror jeg, når alt går ut på å komme seg fremover, blir man lei, særlig blir barn leie. De må få litt tid til å utforske og til å leke seg, så kan de gå veldig, veldig langt. Mennesket er jo laget for å gå hele livet, vi er veldig energieffektive, det koster oss ikke mye å spasere, det kan vi bare gjøre hele tiden, om vi vil. Problemet – særlig for barn – er at vi slutter å ha lyst.

Og så kom vi ut i lysningen, så Irina kunne se bilen. – Bilen! sa hun, og strålte opp! Nå kunne hun ta noen skritt litt raskt, og være med på at jeg filmet de siste metrene, det spiller forresten ikke så stor rolle for henne, om jeg filmer eller ikke. Helt til bilen kom hun, tok på den, og så var vi fremme, så var vi rundt. Slik lille Irina gikk, med sekvenser av frem og tilbake og opp og ned i terrenget, kan man trygt si hun gikk en halv mil, på egne ben, denne dagen. Så sovnet hun også straks, da vi satte oss i bilen for å kjøre til bestemor.

Melsvatn, Barn, Jæren, Jærheiene, Jærlandskap

På dette bildet får man en idé om hvor stort vannet er. Turen er nettopp i gang.

Rør, Vann i rør, Barn og lek, Barn og vann, Melsvatn, Bekk

Litt lek ved vann og utforsking av rør, hører med.

Bekk, Lek, Pinne, Lek med pinne i bekk

Lek i vann hører også med. Her kan hun få sitte så lenge hun vil.

Melsvatn

Omtrent her er hun akkurat halvveis. Vi ser bilen på andre siden, men bildet gir ingen idé om hvor langt vannet er. Det er lengre enn det er bredt.

Melsvatn,

Mot slutten blir det desto viktigere å leke, og å kaste stein og annet i vannet.

Irina, kjeledress, Tur

Her har hun sett bilen. Stilen holder hun som vi ser, helt frem til mål.

 

Kald påske

Jeg synes det er guffent det som serveres oss i nyhetene om dagen. Terror, bomber, eksplosjoner, og denne voldsomme viljen etter å dele verden inn i oss og dem, venner og fiender, der det gjelder å tråle internettet og de sosiale medier etter bekreftelser på ens egne meninger er de riktige, og at motstanderen, fienden tar feil.. Det kan ikke komme noe godt ut av det. Kanskje burde også noen av mine venner tenke på at den veldige iveren etter å klistre Trump til å være en Russland-venn, kanskje har ført til at han i sin uberegnelighet og selvelsk har villet bevise at det vil han slett ikke, og derfor nå går til full konfrontasjon. Det er deprimerende å følge hvordan medier, kommentatorer og politikere som har vært ytterst kritiske til Trump, virkelig kjørt ham, latterliggjort ham og diskvalifisert ham som president, politiker og menneske, nå hyller ham og støtter ham, nå som han har gjennomført et militært angrep i Syria, og altså gått til full konfrontasjon mot Russland. Vår egen utenriksminister, Børge Brende, uttrykker forståelse.

I påsken har vi i vår familie noen faste turer vi pleier å gjennomføre. Det er ut å grille pølser på bål, på stranden, Hellestø, eller på det vi kaller påskeplassen, Møgedalshølen, Figgjoelven like ved Bråstein. Det er det vi kaller frokostturen, opprinnelig med tre måltider, siden bare med to, og med små barn, kanskje bare ett. Turen går i alle fall fra Dale, og rundt over Lifjell, Bymarka, i Sandnes. Veldig flott terreng. Ikke siden far døde har vi fått gått hele turen. Andre klassiske turer er opp til Bynuten, litt rundt i Arboretet og Melshei, noen ganger til Brekko, og noen ganger til steder vi sjelden er ellers. Vår tradisjon pleier ikke inneholde snø, påsken er vår for oss. Den går ikke på ski.

I år er det kaldt. Den varmeste dagen i følge værmeldingen var nå på søndag, palmesøndag. Da gikk vi alle sammen opp til Ulvatjødn på Kverneland, Ulvetjern, heter det sikkert på bokmål, Ulvatjern og Ulvatjørn er alternative stavemåter. Vi har prøvd oss opp dit en gang tidligere, da var ikke onkel Lars med (onkel Lars, mer og mer vil jeg nok betegne familiemedlemene i relasjon til vårt lille barn, Irina, han er onkelen hennes, mannen til min søster), og vi fant ikke frem. Denne gangen gjorde vi det. Lille Irina hadde vætet ut støvlene sine på hennes og min lille fotograferingstur til Arboretet, nå på lørdag, en tur som mer enn noe annet var for å prøve ut det nye fotoapparatet vi har kjøpt. Førsteinntrykket stemmer, det er et imponerende kamera, plutselig er det kjekt å ta bilder igjen, litt sånn barnlig kjekt, det er gøy at det virker og blir så bra. Siden støvlene var våte, hadde Irina på seg sine fine, nye, nesten ubrukte skinnsko, jeg vet ikke navnet på slike sko. Damesko for barn, kan man kalle det. De fikk kjørt seg i sorpå (dialektord, det er på sin plass) og sølen opp mot Ulvatjørn. Jeg kommer nok til å stave det ordet litt forskjellig gjennom posten. Det er en blogg, dette, ikke en fagtekst.

Terrenget på Kverneland er som jeg husker det fra barndommen, slik det var på Ganddal også da jeg vokste opp. Åpent og fritt, gras og stein. Landskap for sauer, og rogalendinger, som meg. Jeg føler meg fremmed i all bebyggelsen man setter opp overalt, påkostet og fin, trær, gress og planter i fint anrettede anlegg, park mer enn natur, byråkratisk plan mer enn naturens frihet. Det er ikke meg. Så jeg trives i sørpa og sølen oppover mot Ulvatjern. Lille Irina løper tappert med, men de store ungene og de voksne har så mye, mye større bein. Lille Ira og jeg blir hengende etter. Jeg setter henne i bæremeisen, men da detter de fine damebarneskoene hennes av, og hun begynner å gråte. Vi får det ikke helt til. Bestemor må komme løpende tilbake, fra langt fremme, og komme og hjelpe oss. Da får vi farten opp. Irina er den langsomste, men jeg er – i respekt å melde for min øvrige familie – den raskeste. Sammen er vi et uslåelig team, uovervinnelig lag, vi kommer oss alltid frem. Intet mål er for langt unna. Med Irina i meisen tar vi igjen alle.

Oppe ved tjernet er det grilling av pølser. Jeg er såpass tradisjonsbundet, nesten sær, at jeg foretrekker å grille pølsene på stranden, og har i stedet tatt med kokeapparat og pasta. Det hører hjemme i naturen, i skogen, for meg. Oppe rundt Ulvatjern er det en liten furuskog, karakteristisk med hengende trær, slik det er også hos oss oppe på Bogafjell og Foss-Eikeland. Kokeapparatet er nytt, og en julegave fra mor, endelig med gass i stedet for rødsprit. Dessverre glemte jeg tappen som skulle gå fra gassbeholderen til kokeapparatet, dermed ble matprosjektet mitt nyttesløst, enda jeg hadde med pasta, karbonarasaus, skinkebiter, melk og etterpå kokekaffe. Alt måtte med ned igjen, ubrukt. Og jeg og lille Irina måtte spise pølsene og maten vi generøst ble forært, fra mor og andre.

På vei ned igjen gikk Irina og jeg mest for oss selv. Vi har en uvane å kle henne for varmt, den uvanen kommer fra moren, aldri vil vel jeg kle noen for varmt, hos meg skal problemet alltid være motsatt, jeg frykter varmen mer enn kulden. For meg er målet alltid lett og komfortabelt, varme inviterer til latskap. Litt kjølig er en god motor, hva man enn gjør. Denne dagen var Irina ypperlig kledd, foruten de fine skoene, som vi nok ødela denne turen. Hun ville stort sett gå selv. Og i opptråkkede sauemarker blandet med myr, drit og søle, så gikk det hardt, hardt, hardt utover de fine, lysebrune skinnskoene, dameskoene for barn. Stadig vekk mistet hun dem også i sølen, de er jo akkurat litt for store for henne, slik at de skulle vare neste år også, haha. Det var så søtt å se på henne, der hun stod, vel verdt de 3-400 kronene skoene kostet, og tålmodig forsøkte å få skoen på igjen, og opp av sølen, etter å ha satt den fast der. Hun lærte på turen det norske dialektordet blaude, bløt, og sa det stadig vekk. – Blaude og skonå. Da stod nok skoen fast et eller annet sted, og hun strevde med de to små hendene og den ene foten hun hadde igjen, å unngå at foten med sokken dinglende, skulle trå ned i den søkkvåte bakken. Ironisk nok var jo grunnen til ikke å ta på støvlene, at de var «våte». Den våtheten var slik at man akkurat kunne være i tvil når man stakk hånden nedi, er de våte eller ikke? Med de fine dameskoene kunne man ikke være i tvil, verken ved å ta på dem eller se på dem, de var våte, og de var skitne.

Det var blitt kveld før Irina og jeg kom frem til Nygård-huset øverst i Juvelveien. De var nesten blitt litt bekymret for oss, de andre, vi var så lenge etter dem. Men Irina og jeg hadde sett sau, og lam, og vi hadde klatret over gjerder og gått over hauger og gjørmehull, vi hadde vært ute på tur, og Irina hadde gått de fleste skrittene selv. Det var først da hun satte i vei i full fart – i motsatt retning – at jeg virkelig måtte hente henne, og bære henne, for alvor. Inntil da, hadde det bare vært over den aller verste og umulige sølen. For ordens skyld hadde jeg gamle fjellsko med store åpninger og hull, selv, så jeg ble selvfølgelig søkkvåt jeg også. Men for meg har aldri det vært noe problem. Det er varmen som er problemet, jeg blir gretten når jeg blir for varm.

Den lange turdagen gjorde også at jeg holdt meg borte fra nyhetene gjennom søndagen. Det er bra for meg, jeg har godt av ikke å få alt med meg. Det er ikke min oppgave å forklare alt, å rette opp når Hans W. Steinfeld blir gjengitt i Aftenbladet etter å ha uttalt i Dagbladet at det ikke er så farlig for Norge (!) med Trump og Putin, fordi Russland ikke vil starte tredje verdenskrig, for de mistet 30 millioner i den andre. Jeg blir så provosert når jeg leser slik, at det er best å være uvitende. Det man ikke vet, har man ikke vondt av. Russland startet ikke første verdenskrig, og startet ikke den andre. De har startet veldig få av europas store kriger, veldig få kriger i det hele tatt, sammenlignet med de landene vi er på lag med. USA har jo sannelig startet en liten krig selv, nå nettopp, i Syria, stikk i strid med den politikken Trump gikk til valg på og som president har tatt til orde for, mindre involvering i andre konflikter, America first. Det skal mye til at Norge blir angrepet av USA, vi er jo allierte med dem, vi er trygge for Trump og alle de amerikanske haukene, de krigsvennlige, i statsapparatet i Washington. Vi skulle nok spandert en tanke på hvordan det er å leve i Russland, Iran, Kina, og de andre landene, der USA plutselig kan finne på å foreta et angrep. Men det er ikke mulig å få inn i vestlige hoder at noen kan være redd oss, at deler av disse landenes politik blir foretatt i genuin redsel. At et land som Iran, for eksempel, har grunn til å sikre seg mot et amerikansk angrep, og også derfor er veldig interessert i at Assad blir sittende, slik at de har en alliert der. Det er ikke slik at de gjør det fordi de er onde, og fordi de har sansen for «slakteren Assad», som særlig britene forsøker å kalle ham, og det er nok heller ikke slik at vi vil ha ham vekk, fordi vi er snille, og ikke holder ut å se bilder av drepte barn, slik amerikanerne faktisk prøver å overbevise verden om at Trump ikke kan. Han så bilder av barn rammet av kjemiske våpen, og ble så beveget at han «måtte bare reagere». Derav den amerikanske bombingen. Jeg har tenkt for meg selv, kunne en slik argumentasjon en gang vært forsøkt for Putin, Xi Jinpeng eller Ali Khamenei? Eller er det bare for vestlige statsledere det tillates menneskelige årsaker for krigføring, er det bare på vår side det finnes menneskelige følelser? Er det virkelig noen som tror det?

Påsken er så kald i år, at det neppe blir noe av så mange av de tradisjonelle årsakene. Selv turen palmesøndag var kjølig, tross sine 12 grader og sol. Det var alltid en kald vind, og såpass disig at solen aldri fikk tak. Vind var det også mandag og tirsdag, i tillegg til regnet, selvsagt. Mandag reiste lille Irina og jeg opp til Kverneland igjen, for å fortsette turen hun begynte på da hun strenet av gårde i feil retning. På veien var det både lunsj og middag hos tante Trude, så det kom vi veldig godt ut av. Selve turen ble imidlertid veldig kort, bare rundt nærområdet, og stort sett innenfor bebyggelsen. Irina var ikke så interessert i å gå ut på sauemarkene denne dagen.

I går reiste hele vår lille familie til Alsvik, bak Vatne, blant Lutsi-vassdragene. Det var et nytt møte for meg, jeg kan ikke huske å ha vært der, det må i så fall ha vært i min tidlige barndom, før hukommelsen tok tak. I hvert fall gav møtet mersmak. Det er skikkelig fint turterreng, akkurat sånn som jeg liker det, karakteristisk rogalandsk, med skog og små fjell, grøfter og steiner og stubber. Vann alle steder. Alltid noe å finne på. Min kone Olia liker også dette området godt, men hun har stayerevne lik null, og gir alltid straks opp og vil inn i en butikk, om det skjer noe. Denne gangen kom det aldri så lite grann regn, og var aldri så lite grann regn. Da også Irina satte i vei i retning tilbake igjen, var ikke engang mine overtalelsesevner nok. Det ble en kort, men fin tur. På veien tilbake var også høydepunkt med badebasseng, etter at Olia først hadde fått lov til å kjøpe litt klær på Sandnes.

Irina i bassenget har ikke så mye med påsken å gjøre, så det skal få ligge her, etter at jeg har fått med at hun er enestående i rosa badedrakt og badehette, helt uimotståelig, og fullstendig henrivende i vannet. Vi traff tilfeldigvis Lara fra Brasil, der, kjæresten til min gode venn, det var ganske spesielt, og et hyggelig møte. Etter å ha badet satte vi rekord i matinnkjøp. Aldri har vi handlet så mye, og så dyrt. Jeg fikk det for meg at hele påsken er helligdager, og neste sjanse for handel er tirsdag 18. april. Når påsken er kald, skal vi i alle fall ha god mat. Oppvarmingen i går var litt kylling. Siden venter lammekjøtt og oksekjøtt, i beste kvalitet, til 40 % rabatt på grunn av dato, og på tilbud. Vi er råflott bare inntil et visst punkt, Olia og jeg.

Og så gikk jeg meg jo en god nyhet også i går, jeg, som gammel Juventus-fan. 3 – 0 mot Barcelona. Det oppveier en del tidligere lidelse mot den klubben, det gir litt håp. I det hele tatt er følelsen av håp veldig sterk hos oss mennesker, det skal ikke så mye til, om alt er aldri så mørkt og om man har aldri så mye gitt opp det hele, plutselig er håpet tent på ny, og det ser ikke så verst ut. Det var veldig kjekt å se høydepunktene fra den kampen. Til nymalt kaffe fra den nye kaffemaskinen. Da er det så man vil bytte ut «kald» med «god», og avslutte riktig god påske!

Kjøp av kompaktkamera – Sony Rx100 v!

I dag gjorde jeg noe så sjeldent som å kjøpe et kompaktkamera! I godt over fem år har det jo vært mobilen som har tatt seg av fotograferingen, jeg har tenkt vanlige kameraer har utspilt sin rolle, hva skal vi med dem? Vel, de tar bedre bilder, raskere og kjekkere, og for meg som er så vidt over middels interessert, så er det verdt prisen.

Jeg fikk på kvelden tatt noen kjappe bilder, uten å ha lest bruksanvisningen og uten å ha gjort noen forberedelser. Hjemme hos oss var det heller ikke noen gode motiv, mørkt og regn ute, og både kona og barnet hadde lagt seg. Men kameraet var imponerende langt ut over det telefonen min er i stand til, enda jeg har en Sony Xperia Z5, en av de beste kameratelefonene som er. Det er imidlertid slik at den flate telefonen har noen begrensninger som ikke lar seg overvinne. Det er fysikkens lover som gjelder, og da er en lengre linse og en større sensor en fordel det ikke lar seg gjøre å manipulere seg rundt. Dagens moderne telefoner med sine innebygde superdatamaskiner kan kompensere for problemene, med å beregne seg til hvordan bildet burde være, og kompensere digitalt for manglende lys og vanskelighetene med å ha fokus mer enn et sted i bildet. Men disse beregningene kan også gjøres i fotoapparatene. Der er det større sensor lengre linse – ergo bedre bilder.

Jeg tok et bilde av stua, der det ligger fullt av leker til Irina, og forskjellige ting spredt rundt omkring. Det var sterkt lys i taket, og lys i gangen i bakgrunnen. Helt håpløst å ta bilde av. Men mitt lille superkamera skjønte akkurat hvordan dette bildet skulle være, satte opp sine 315 (!) fokuspunkter, og fikk skarpt hver minste ting. Etterpå stilte jeg kameraet på automatisk, og tok bilde rett ut i kveldsmørket, der det er lys fra huset vårt ut på terrassen, og gatelys på gaten lenger borte. Det var skyer og yr i luften. Jeg hadde ikke noe stativ, og ikke noen manuell instilling av lang lukketid. Heller ikke gjorde jeg noen spesielle anstrengelser med å holde kameraet rolig. Det bildet tror jeg at jeg kan legge ut. Også dette bildet fikk kameraet, som det skulle være.

Etter det gikk jeg inn på soverommet for å se om jeg kunne få barnet og kanskje kona med på noen bilder. Der inne var det også håpløst lys, og liten plass, virkelig ingenting som innbød til gode fotografier. Jeg husker ikke engang hvilke innstillinger jeg prøvde, men bildet av barnet med nettbrettet er helt nydelig oppløst, med dynen og teppet rundt diskret opplyst. Kona tok så bilde av meg, der vi prøvde «ansiktsgjenkjenning», og det jeg tror er «portrett». Jeg ser selvfølgelig ut som jeg gjør, og bildet ble tatt mens både jeg og kona lå, slik at det er litt pute før ansiktet mitt, ikke noe lett for kameraet. Men mitt ansikt er skarpt, lyst og i fokus, mens den mildt sagt ujevne bakgrunnen (vi hadde ikke engang lukket døren) er ute av fokus, og tar ingen oppmerksomhet.

Deretter prøvde vi et bilde med noe som heter «senterfokus», eller noe sånt, et slags spesielt fokus. Det var kona som sveipet rundt med kameraet, og tok bildet av dyna. Senteret av bildet, der det på dyna er tegnet en traktor, er sylskarpt, mens fokuset forsvinner diskret jo lenger unna man kommer dette senteret. Imponerende. Jeg slengte inn hånden min på det neste bildet, aldri har jeg tatt så skarpt et bilde av min egen hånd, det kan zoomes inn så porene i huden blir som fjell, og sår jeg ikke visste jeg hadde, blir synlige. Deretter tok vi noen bilder av barnet, i forskjellige positurer, før vi avsluttet med en liten film, der hun hopper i sengen.

Det er som filmkamera dette fotoapparatet nesten har fått mest skryt. Det er med rette. Kona fikk rett og slett sjokk da hun så filmen etterpå, det er så skarpt og god kvalitet at det ser ut som det er en spøk. Det skulle ikke være mulig. Og det var rett på sak, med den enkleste innstillingen, innendørs, med barnet hoppende i samme senga kona lå og filmet i.

Det blir spennende å se hvordan kameraet klarer seg når jeg nå i påsken skal ta bilder med det verdt å samle på. Det er lynraskt fokus som er spesialiteten, hvordan kameraet umiddelbart er i stand til å oppfatte hvordan bildet skal være, og fotografere, sylskarpt, og feilfritt. Det tar pek og klikk til et nytt nivå. For dette har kameraet fått litt kritikk av de mange, mange nettstedene som består av å anmeldele telefoner, nettbrett og fotoapparat, de skulle gjerne hatt mer kontroll, mindre pek og klikk. Den ene nettsiden får seg endog til å kritisere at bildene blir best, når kameraet styrer seg selv. Her tror jeg nok kanskje sony har fått det riktig, de store mengdene fotograferende mennesker er ikke interesserte nok i å sette seg inn i absolutt alt, og streve seg til å få fokuset et annet sted enn der kameraet mener det skal være.

Jeg kom også til å tenke på at supertelefonene nå utstyrer bildene sine med all slags filter og morsomheter. Man kan ta bilder av mennesker, og få tegnet på dem kaninører og hundesnuter, og hva det måtte være. Det er lett å få til på telefonen, og kan få gode bilder til å bli morsomme og festlige. Dagens telefoner tar også svært, svært gode bilder, vel så gode som de beste lommekameraene for bare få år tilbake. Men ennå er det slik at de dedikerte kameraene er best, og speilrefleks er bedre enn kompakt. Det er fysikkens lover som gjelder. Kameraet mitt er så lite at det får plass i håndflaten min, det ligger godt i lommen. Så jeg kan ta det med meg overalt. Det er også hensikten med det. – Du kommer ikke til å bruke speilreflekskameraet mer, sa han som solgte meg kameraet. Vi får se. Min Nikon D500 er kjøpt i 2011, og tar betraktelig bedre bilder enn alle mobiltelefoner. Men det er litt stort og uhåndterlig, ikke noe å ta med på tur. Her er det jeg håper Sony rx100 vil komme til sin rett. Og det tror jeg virkelig det vil gjøre.

Irina spiller sjakk

Fra hun var stor nok til å løfte brikkene har lille Irina spilt sjakk. Cirka. Hun har fått brikkene mellom hendene, for å leke med dem, og slik har brikkene til våre 3-4 sjakkbrett blitt spredd over hele huset. De fleste på ukjente steder.

Nå i vinter, mens vi satt foran peisen i kjelleren, fant Irina og jeg frem til et av de små sjakkbrettene, og de få brikkene som var igjen til det. Disse lærte hun navnet på straks, nå som hun er i farten med å plukke opp ord og lære å snakke. Snart etter kunne hun navnet på alle brikkene, på russisk, en prosess som tok meg flere år. Selv nå, når jeg skulle lære det bort til Irina, lærte henne feil navn for bonden. Jeg sa «pesjenka», der det heter «pesjka», eller kjælenan «pesjesjka». Det tok litt tid for Irina å avlære denne feilen. Men hun har nok allerede en idé om at det er riktigere når moren snakker russisk, enn når faren gjør det.

Koselig er også Irina i fyr og flamme hver gang hun finner en av de mange brikkene vi har mistet rundt omkring i huset. De ligger nok i skuffer og bokser og esker og leker, eller hvem vet hvor de ligger. I hvert fall kommer hun løpende, med et tårn eller springer, og roper til meg: ljadja, ljadja (tårn! tårn!) eller konj, konj (hest! hest!). Ofte spør hun etter brikkene, og ofte vil hun leke med dem. Helt uavhengig av brettet.

Den siste hiten i interessen hennes, er å spille eller leke sjakk på en av sjakkappene jeg bruker. Jeg spiller ett parti hver dag, mot en ukjent motstander på nettet, 3 minutt for ham, 3 minutt for meg, og så 2 sekunder ekstra for hvert trekk. Etterpå ser jeg gjennom partiet, for å se hva som gikk bra og hva som gikk feil, hvor jeg kunne forbedret spillet mitt. Det er denne prosessen Irina har snappet opp. Så roper hun sjakhmaty, sjakhmaty (sjakk! sjakk!) på russisk, og kommer løpende.

Dermed er det hun som skal analysere. Om jeg bruker nettbrett eller PC med berøringsskjerm, har hun en fair sjanse, da kan hun ta på brikkene og flytte dem. På PC med det som kalles mus, eller musepad, er det verre. Alle vet hvordan det er på bærbar PC, man har en firkant hvorfra man kan flytte en pil på skjermen. Ikke så altfor lett for en toåring, men Irina har en idé om hva det går i. Hun flytter den lille fingeren rundt på platen, og om pilen da ved hjelp har grep om en brikke, så kan hun flytte på den også.

Problemet er selvsagt også at med sjakk på PC følger brikkene og spillet bestemte regler. Svart og hvit må flytte hver sin tur, og det er høyst begrenset hvordan hver av brikkene kan bevege seg. I Irinas verden er det ingen slike begrensninger. Hun vil flytte alle brikkene overalt, hele tiden, og jeg må foreslå henne at hun kanskje burde flytte den brikken som virkelig ble flyttet i det spillet jeg går igjennom, eller en brikke det ville være fornuftig å flytte i posisjonen på brettet. Da er Irina alltid enig. – Vil du flytte løperen? khotsjes slon?  –  da! da! (Ja! ja!) Så smått har jeg sagt at løperen bare går på felt av samme farge, tårn går bare fremover og til siden, bøndene går bare fremover, og ett eller til å begynne med kanskje to skritt om gangen. Jeg vet ikke hvor mye Irina får med seg av, eller hvor mye hun bryr seg. Hun følger interessert med.

Det Irina liker best, er når jeg har grepet en brikke for henne, med musepilen. Og så skal hun flytte den. – Ty kuda! ty kuda! roper hun da, – hvor skal du, hvor skal du! Akkurat som om brikken har sin egen vilje, og er på vei et eller annet sted ingen vet. Det var også denne setningen som var den første hun sa, en gang mama Olia gikk ut døren fra henne, – ty kuda? – hvor skal du? Hun sier det hele tiden til oss også, – ty kuda? eller – stoj! ty kuda? ty kuda? (stopp! hvor skal du). Det siste gjelder spesielt når vi er ute, på terrassen, og jeg er kald og vil inn. Med sjakken er det en brikke, som Irina med musepilen flytter langs kanten av brettet, utenfor brettet vil ikke dataspillet tillate den, og over alle brikkene til motstanderen for å spise dem (på russisk heter å slå ut en brikke «å spise den», jest), – ty kuda! ty kuda!

Hele den lille kroppen er også med i spillet. Hun reiser seg opp, og står på fanget mitt. Står og hopper, eller vil klatre videre, inn i skjermen og brettet. Hun kan ikke reglene så godt, men hun er veldig engasjert.