Hjemmedager

Hjemmedager. Høsten kom i september i år. Det regner og blåser ute, selv inne er det surt og kaldt. Min kjære kone og over alle grenser kjære barn er i Kiev, her hjemme hos meg skjer så mye at jeg har knapt tid til å savne dem.

I helgen var jeg i Oslo, i aktiviteter som går utenfor denne bloggen. Det var kjekt å se igjen gamle kjente, og også treffe noen nye, og jeg fikk også benyttet en av dagene til litt studentliv med intensiv gitarspilling og altfor lang frokost, med kaffe. Jeg skulle på pianokonsert med en god, gammel komponistvenn, men slik gikk det ikke. Jeg reiste i stedet på en liten hyttetur til Drøbak, veldig fint, og veldig fredelig. Sommerhus er et riktigere navn enn hytte. Lørdag var jeg og så teater, Romeo og Julie, på det norske. De hadde gjort et grep med å sette skuespillere og rollefigurer som skulle se ut som de var i den rette alderen, Julie er jo ikke mer enn 14 år, men pleier bli spilt av en skuespiller langt opp i tjue-årene, slik at man ikke kommer på det. Dette grepet fungerte fint, andre grep fungerte ikke fullt så fint, men for all del, det er kjekt å gå på teater.

Hjemme igjen var det litt av hvert å gjøre. Vi har flere år praktisk talt bodd på en byggeplass, det er vanskelig å holde rent og ryddig, og med lille Irina som en ekstra hvirvelvind blir det nesten umulig for folk som Olia og meg. Vi har også ulike preferanser hvordan vi vil ha det, resultatet er et salig kaos, og nå som jeg er for meg selv, må jeg ordne litt opp.

Viktig for meg er musikken. Jeg har et godt anlegg arvet etter min avdøde far, men det er ofte problemer med det, og nå har det i lang tid vært en høytaler som ikke virker. Jeg trodde den var sprengt, eller at vår lille hvirvelvind (eller kanskje den store, kona) har vært borti et av elementene, og ødelagt det. I all fall skurrer det selv på moderat volum, og er umulig på høyere. Jeg er så ateknisk at bare det å få ut kontakten var en vanskelighet, som jeg ikke greide første dagen, så det var ikke før på tirsdag jeg fikk levert dem. Bare for å få konstatert at de virker helt fint.

I farten kjøpte jeg da med meg trådløse øretelefoner – som jeg heller ikke har fått til å virke. Og høytalerne har jeg heller ikke fått til å virke hjemme. Det betyr at jeg ikke får spilt musikken min, og nå som jeg er alene, og virkelig har sjansen til det.

Alt dette drukner i en annen og større begivenhet, som ikke er for denne bloggen å skrive om. I går kom jeg hjem ganske sliten, fyrte opp i peisen, og satt foran den.

Til Kiev, uten meg

Så sendte jeg dem av gårde til Kiev. Vi kjørte sammen til flyplassen, mor, far og barn. Lille Irina ellevill i baksetet. Hun fortalte oss når vi kjørte inn i tunnel, og så en til. Hun fortalte oss når hun så fly. På kortidssparkeringen på Sola forlot de bilen, ikke jeg.

Det blir tre uker til jeg ser dem igjen. Jeg vet på forhånd at jeg kommer til å gå på veggene, og savne dem så det ikke er til å holde ut. Men sånn er det. De vil ha det bra der nede, mens jeg er på andre reiser. Og ingenting betyr mer for meg enn at Irina har en bra barndom.

I dag har jeg fulgt med på Word cup i sjakk, der mine spillere, alle de som kan russisk, gjør det bra, og favoritten min Ivantsjuk vant et flott parti mot hollenderen Giri. Den nye og fremadstormende russeren, Fedoseev, vant også, mot israeleren Rodstein. Både Giri og Rodstein er utflyttede russere, og snakker russisk, så det er greie folk, de også.

På ettermiddagen løp jeg ut til mor, for en bedre middag og lit vin og behag. Hun skal kjøre meg til flyplassen i morgen tidlig, jeg skal til Oslo. Den samme reisen Olia og Irina gjorde i dag, med det første flyet. Deretter bar det til Frankfurt, og videre til Kiev. Antagelig er de i ferd med boardingen nettopp i det jeg skriver disse linjene, flyet fra Frankfurt pleier å gå i ti-tiden. De vil være i Kiev litt over midnatt. De har ringt og snakket med mor, mens jeg var ute og løp. Da hadde det kommet vel frem til Oslo, og satt og ventet på flyet videre.

Jeg savner dem kolossalt.

Irina – 3 år

I dag ble lille Irina tre år. Bursdagen ble ikke som andre bursdager.

Det er storm og solskinn i livet til lille Irina vår om dagen. Hun er full i hodet av at hun blir tre år, uten at hun helt forstår hva det betyr, og så skal hun reise til Kiev. Det er det siste som er aller mest fantastisk. Hvert eneste fly hun ser på himmelen skal til Kiev, i følge henne, og det er tema i en rekke samtaler hun har. Skal vi ha litt humør og fart i henne, er det bare å spørre om noe med fly og Kiev, eller om noe av det som finnes i Kiev, så er hun i gang.

Babusjka ringte fra Kiev og gratulerte med dagen, vi gratulerte også med dagen, igjen og igjen, her hos oss, og spurte hvor gammel hun var. Til slutt sa hun tre, og kunne også fortelle at Tasia i Kiev, er åtte. Irina teller til ti, og lenger, og stopper å telle når hun har telt ferdig tingene, men hun har vel ikke ennå noe egentlig konsept om tall. Og hun forstår overhodet ingenting av at hun selv ble født, for tre år siden, Tasia for åtte.

Det er heller ikke nødvendig, i hennes verden.

Det var pakkedag for mama Olia, som alltid er litt urolig dager før avreise, så det ble lite med bursdagsmarkering utenom gratulasjonene. På kvelden reiste Irina og jeg til bestemor på Klepp stasjon, hun hadde nettopp kommet hjem fra Vilnius og halvmaraton. men stilte sporty opp for en liten bursdagsmarkering. Boller og brus. Også her var ikke bursdagen noe stort poeng for lille Ira, men hun så til å boble over av energi og forventninger over at hun snart skal reise til Kiev. For sikkerhets skyld rasket hun med seg et norsk flagg, til feiringen.

På vei hjem kjøre vi innom valglokalet vårt for at jeg skulle stemme. Det går an å si litt av hvert om valgkampen, og dekningen, og det er også ting å si om politikken og partiene, men selve valget, det er skikkelig. Her er det ingenting å ønske annerledes. Passe høytidsstund, passe enkelt, og også såpass uformelt at det ikke var noen problemer med å ta med Irina på runden av forheng, registrering og legging av stemmeseddelen i urnen. Det siste var det Irina selv som gjorde. Så nå har også hun vært med og stemt.

Hjemme sveivet Olia i stand en kraftig middag til seg selv, mens Irina tømte energi gjennom å slå ballong med meg. Jeg prøvde å få inn konseptet med telling, at vi skulle telle hver gang vi slo ballongen, og se hvor mange vi klarte. Til å begynne med forvekslet vår lille tre-åring litt, og trodde det var om å gjøre å telle generelt, så hun telte til ti før hun slo ballongen, men etter hvert kunne det se ut som hun fikk det inn, at tallet stod for et slag på ballongen. I hvert fall var hun ellevill, og gav mama Olia klar beskjed om at dette skulle hun slutte med, da hun forsøkte å fortelle meg noe. Det forstyrret.

Sedvanlig gikk vi ganske sent til sengs, den siste natten sammen i samme hus på en stund, og den siste natten sammen i dette huset på nesten halvannen måned. Irina og Olia skal være i Kiev helt opp mot den tillatte tiden, 89 av 90 dager, og de klemmer seg rett under 90, siden de kommer til Kiev like over midnatt natt til onsdag, slik vi også gjorde da vi reiste dit i sommer.

Kanskje går det mot flere bursdagsfeiringer for Irina, med gaver, lys og kake, men hun er ikke stor nok til å skjønne at dette er noe å savne. Hun er dessuten i storslag, og trenger ikke kake, brus og gaver for å ha fantastiske, supre dager. Men det hjelper at hun snart skal reise til Kiev.

 

Tur til Veda-fjell med Irina

I dag fikk Irina og jeg vår eneste ordentlige søndagstur på sensommeren, og tidlig høst. Tidligere søndager har vi bare reist til stranden, besøkt slekt, eller tatt det rolig, først i dag pakket vi bæremeis med tradisjonell niste, og gikk til småfjells. I morgen blir hun tre år, tirsdag reiser hun og moren til Kiev.

Det er sterke, men nå avdempede følelser for meg å reise motorveiene og rundkjøringene til Melshei hvor vi parkerer. Alt går gjennom min barndoms landskap, slik jeg kjente det og gikk tur i det. Det er veier og boligfelt nå. – Dette er utviklingen, sier de, men man kan vel også si det koster dem svært lite å ta jordbruksjord eller turterreng for nye boligfelt med rekkehus. Det er gode penger for de som bygger dem, og for de som selger dem, og for kommunen. Det er nok viktigere enn utviklingen, tenker jeg. Det er i alle fall viktigere enn turterreng og jordbruksjord.

Heller ikke Melshei og området rundt der får ligge i fred. Skaarlia er for lengst utbygd, og mer skal det bli. I tillegg blir det boligfelt ved skytebanen, ser det ut til. I alle fall er det mørk asfaltvei der nå, og tydelig tilrettelagt.

Lille Irina vet heldigvis ikke noe om dette. Hun får verden som den er, og tenker ikke annet enn at det er som dette den må være. Hun er veldig glad for å sitte i bæremeis. Det er lenge siden, nesten så hun ikke husker det, og bare kom på det igjen når hun så den. I alle fall ville hun sitte i bæremeis fra hagen til garasjen, garasjen ligger inntil hagen, og hun ville straks i meis da vi gikk ut av bilen.

Det får hun lov til. Jeg er bare glad for å være med henne, nå som hun snart skal reise, og jeg skal være uten henne i tre uker. Jeg snakker og snakker på norsk, forteller om alt jeg ser, og lar hun snakke med, på sin blanding av norsk og litt russisk.

Det viser et skilt til Veda-fjell, men vi trenger ikke noe skilt, og vil ikke ha noe skilt. Vi går vår egen vei, strake veien, vi ser jo fjellet med masten veldig tydelig, det er ganske klart hvor veien må gå. Veien med skiltet er en drøy omvei, rundt en del andre fjell. Selvsagt har jeg gått den også, jeg er godt kjent i nærområdet mitt.

Oppe på en høyde, der, er et hus som har satt opp et godt gjerde rundt. Det er tydelig de som bor der har mye penger, de har gjerdet inn det meste, og alt ser fint og nytt ut. Huset er også nytt. I dette området var det bare gårder før.

Det er omvei å gå rundt gjerdet, og vi må ned i søle og langs kanten av små skrenter og fjell, men det får så være, det går fint. Jeg tar Irina ut av bæremeisen, og lar henne gå selv. Hun løper av gårde. Ei kurenne er hun ikke vant med å gå over, ellers er det bare lek og glede, hun er fin i farta.

Jeg ser de har satt opp et skikkelig gjerde med både piggtråd og advarsel om elektrisitet. Jeg kan vanskelig tro hva jeg ser, elektrisk gjerde her? Og så med piggtråd? Dette gjerdet er ikke for dyr, men for mennesker. Men Norge har allemannsretten, den sikrer allmenn ferdsel i utmark, vi er i vår fulle rett å gå der, og det skulle bare mangle. Jeg løfter Irina over gjerdet med piggtråd og strømtråd, og setter henne trygt på andre siden. Det er verre med meg. Jeg vil ikke ta noen sjanser, og vil ikke prøve meg over før jeg har kontroll. Jeg vil prøve et annet sted enn der jeg prøvde første forsøk, og mens jeg er der, og ser der er det enda vanskeligere. Mens jeg er der, forsøker Irina å klatre tilbake til meg. Hun vet ikke noe om strømgjerde, tar i det, og faller ned bakover på ryggen i gresset. Hun gråter, og jeg er ennå ikke over.

Bravo, Sandnes. Vi i Rogaland er notoriske for alle gjerdene vi setter opp, og all piggtråden vi vil ha på toppen. Sånn var det også i min barndom. Det gjør oss rogalendinger som går på tur, også vante med å komme over slike gjerder. Som regel er det også lagt til et sted å komme seg over, enten med at et punkt er lavere, litt ødelagt, eller at det er satt opp port eller trappestige. Her var gjerdet høyt og helt, og med piggtråd på toppen, og en elektrisk tråd bak den igjen. Utspekulert.

Men jeg måtte over, for Irina lå i gresset og gråt på andre siden. Fremdeles ville jeg ikke ta noen sjanser, og ramle, og kanskje sette foten fast noe sted. Jeg ville ikke bli skadet, det vet man jo om noen som er blitt, foten hektet fast i piggtråd, låret skrapt opp. Dog kommer jeg over til slutt, ganske så irritert.

Nå er det tid for sjokolade og eplejuice, og reparasjon. Etter en stund slutter Irina å gråte, sjokket var nok større enn smerten. For sikkerhets skyld begynner det å regne også, men vi har regnjakke i bæremeisen, og Irina synes det er bare gøy å få den på. Gresset er i høyeste laget for henne å gå i, så jeg setter henne snart i messen.

Der sitter hun hele veien opp til toppen.

Oppe på fjellryggen blåser det ganske kraftig, nede i lavlandet har vi vært helt i le. Her er vi også på stien, motorveien, kan det kalles, flere folk ser vi gå opp og ned. Da vi er kommet oss opp til den nest høyeste toppen, setter jeg Irina av, så hun kan gå det siste stykket opp. Herfra går hun også nesten hele veien hjem, i skikkelig ulendt terreng, og ofte utenfor stien.

Fra Veda-fjell kan vi se det meste av Sør-Rogaland med Stavanger, Sandnes og Jæren. Det er derfor det er satt opp mast med antenne her. Havet dekker horisonten. Vante og Sandnes-heiene går innover. Synet er flott, og jeg tar mange, mange bilder av lille Irina, som tusler rundt der på toppen.

Det blåser såpass mye at det er ikke noe å spise nisten på toppen. Så vi vil gå et stykke ned for å finne le. Men det er ingen steder det er både le og sitteplass og fint, vi går faktisk hele veien ned til skogen. Den smale skogsstiene er enkel for voksne, men krevende for lille Irina og en voksen med et lite barn i hånden. Irina har holdt meg i hånden, og stort sett gått ned fjellsiden selv, også det med en del krevende partier. Jeg må som voksen få det til smidig, slik at Irina ikke et øyeblikk er i tvil om at far klarer alt, og at hun får akkurat passende utfordringer å klare selv.

Nytt av denne turen er at Irina her og der setter seg ned, og vil bli fotografert. – Bilde, sier hun. Jeg tror for meg selv at dette er noe hun sier når hun er litt sliten, og vil ha en liten pause. Men hun setter seg så kjekt ned på hvilket som helst sted, at jeg fotograferer henne jo litt også. Jeg tror ikke ennå hun helt har grepet om at bilder vi tar og senere ser på, har en sammenheng mellom en situasjon vi har vært i, jeg tror ikke hun skjønner at bildet jeg tar der hun sitter, blir værende på mobiler og datamaskiner. Men barnesinnet er ugjennomtrengelig, hun sitter nå der og blir tatt bilde av. Vi er kommet til et punkt der jeg må lirke henne videre.

Etter en stund vil hun, og får lov til, å sitte i bæremeisen igjen. Der sitter hun til vi kommer til en trapp over et gjerde. Det vil hun klatre over selv. Trappen er ganske høy, men slike gjerder forserte hun første gang i vår. Hun har vokst og utviklet seg flere måneder siden det, trappen volder små problemer. Så er det på moderne vis et skilt om man trer inn i beiteområde for storfe og sau, med instruksjoner om hvordan man skal oppføre seg. På skiltet er logoen til Sandnes kommune.

Det er ikke le for vinden her heller, det var det inne i skogen, men vi foretrekker åpne områder og vind, enn å sitte inni tette skogen å spise. Irina er veldig glad, og spiser mine hjemmelagde rundstykker med stor entusiasme. Osten ramler riktignok ned i sauemøkk og søle, men det får være så sin sak, her har vi en god lunsj.

Og så er det hjem. Det er forunderlig langt å gå. Jeg vil ikke rundt småfjellene, der stien går, jeg vil skjære over, og ta korteste vei. Prisen er en god del ulendt terreng, høyt gress og søle. Irina er imidlertid i storform, og trasker avgårde, godt tilsølet på joggeskoene, og med innsikten at det lønner seg å gå på steinene. Den store hiten er en sang som går på YouTube, om Johnny-Johnny som har spist sukker, og ikke vil si det. Sangen går Johnny, Johnny – Yes papa, – eating sugar – no papa – telling lies – no papa – open wide – ah,ah,ah, men lille Irina får det ikke skikkelig, og sier både eating sugar, eating lies, uten at det gjør noe med humøret. Sangen er fin, for hun kan synge, og jeg kan svare, eller omvendt. Godt fornøyd er jeg også med at hun er utviklet nok og intelligent nok til å leke med sangen, skifte ut tekst, eller synge en annen melodi til den. Veldig fornøyd er hun når hun skifter ut det hele med: ned til bilen?

Etter lang tid ned skråninger og over marker, er vi nede på en sti som vil lede ned mot veien og parkeringsplassen. Irina er som vanlig ikke klar over hva hun egentlig har gjort, hvor langt hun har gått, og i så vanskelig terreng. Det er nok ikke mange som har gått denne strekningen før de er tre. Akkurat den veien vi gikk, er det kanskje ikke noen. Men Irina synger i vei om Johnny som eter løgnene sine, og ned til bilen, og det hele. Hun er skitten på klærne. Regnjakke er for lengst av, det samme er den tykke genseren, som var blitt litt våt. Turen har vart i flere timer. Klokken er over fire og nærmer seg fem, vi var ute før tolv, tror jeg. Godt over fire timer, altså.

Det var en skikkelig søndagstur.

Bombe i Kiev, bursdag i morgen og avreise tirsdag

Jeg legger denne posten til lørdag kveld. Jeg liker ikke å ha to poster samme dag. Den er altså skrevet søndag formiddag, men det er ikke noe i veien for at den kunne vært skrevet lørdag heller. I dag, søndag, er plassen for en bloggpost viet turen lille Irina og jeg hadde til Veda-fjellet her i Sandnes.

*

Det er en tid med sterke inntrykk for oss her i vår lille familie på Ganddal. Vi skal være en del fra hverandre denne høsten, noe som kanskje gjør tiden vi er sammen, mer intens. Vår lille Irina gjør fabelaktige fremspring, synes vi, som vel de fleste foreldre synes om sine barn. Hun snakker, turner, og er full av bevegelse og energi i møte med en verden hun lærer stadig mer av. I morgen blir hun tre år, tirsdag reiser hun og moren til Kiev. Det går tre uker før jeg kan følge etter.

Denne uken var det en ny bombe som ble sprengt i Kiev. På ny var det en bilbombe, med en drept, målet for bomben, og som vanlig er det bare å se bort fra at gjerningsmannen blir tatt. Denne gangen var det midt i sentrum av Kiev, et sted vi selvsagt kjenner veldig godt, og så nær der vi bor, at babusjka kan fortelle hun kjente benken hun satt på riste da det smalt. Det er forferdelig ubehagelig. Kiev er en trygg by, man blir ikke blandet opp i noe om man ikke selv oppsøker de farlige situasjonene, eller er aktiv politisk og økonomisk med farlige meninger og i farlige miljøer, oss vanlige folk har lite å frykte. Men herre min hatt, man skal ikke late som bilbomber i ens hjemby er normalt og akseptabelt.

Siden Maidan i 2013-14 har det vært flere slike bilbomber og andre attentat. I perioden før, under Janukovitsj, var det ingen. Regimeskiftet har gjort Ukraina mer voldelig, mer splittet, farligere og fattigere. Ikke en kjeft i Europa ytret noe om dette da det stod på, i det som for oss liksom var solskinnsdager, nå skulle Ukraina endelig bort fra «den russiske innflytelsen» og bli et «velfungerende, vestvendt demokrati». Slik har det ikke gått, og hadde man den gang visst det minste om Ukraina og de folkene som overtok makten, så hadde man visst hva som ville komme. Men det ser ikke ut som vestlige land med EU og USA og NATO ser ut til at de mener man skal vente at de vet noe om landene de går inn i, og sørger for regimeskift i.

Det har svekket min tillit til det demokratiske systemet vi er en del av. I morgen er det valg, ingen partier ønsket en annen norsk politikk i Ukraina, uenigheten i Afghanistan, Libya, Syria og Irak er hårfin, alle partier med innflytelse støtter NATO og norsk, militær opprustning. Det er ingen partier, ingen politikere og ingen medier som sier det er nok nå, vår politikk etter den kalde krigen har vært ganske mislykket. Verden er blitt mer utrygg, folk har fått det verre, vi har visst for lite, og gjort galt. I stedet er det å kjøre på med mer av det samme. Assad, i Syria, må kastes, slik Ghadaffi og Saddam Hussein er kastet før ham. Og Janukovitsj i Ukraina er kastet, landet jeg kjenner, og der kastingen av ham og den vestlige støtten til den nye supernasjonalistiske politiske hverdagen i Ukraina, den er helt vill.

Sånt gjør meg bare deprimert. Vi skal holde ut bilbomber og attentat i byen vår, også mens vi er der, og i det vi reiser. Vi lever med at folk snakker drit om den russiske befolkningen i Ukraina, den vi identifiserer oss med, og vi er i motsetning til andre ukrainere fritatt med norske midler fra den økonomiske hverdagen. Vi har det som konger der nede.

Vår lille Irina snakker om Kiev hele tiden. Sommeren der nede gjorde et enormt inntrykk. Det er eventyr for henne, et eventyr Norge og hverdagen her ikke kan matche. I dag har hun sett film på YouTube om den lille taubanen de har, funikolor, som de kaller den. Den tok vi en del i sommer, og på toppen er det en lekeplass med trampoline. På et tidspunkt var den stengt for reparasjon, og siden har det vært et tema for oss om den nå virker, eller om den ennå er stengt. På tirsdag vil de se det.

Jeg kommer til å savne dem noe aldeles fryktelig, selv om jeg kommer til å reise både til Oslo og til Vilnius mens de er der nede. Jeg hadde aldri forestilt meg det gikk an å bli så knyttet til noen, som jeg blitt til mitt barn, og også til min kone.

Her kommer hun med en drue til meg, det får være nok blogging. Det er søndag, og tid for noe Norge og ikke Kiev kan by på; nemlig en ordentlig søndagstur i godt norsk, fuktig terreng.

iPad pro 2, 10´5

Jeg har kjøpt Apples nye nettbrett, det som liksom skal erstatte PC, og jeg har hatt det i bruk et par uker. Flere nettsteder på alle verdens språk anmelder brettet etter å ha brukt det et par dager, og justerer marginalt siden for å få en ny og fersk dato på testen. De er også profesjonelle testere, som har som jobb å teste nettbrett og andre dingser og å skrive om det. Jeg er en vanlig forbruker, og har kanskje noe å tilby på den måten. Hvordan fungerer nettbrettet for meg?

Mitt forrige nettbrett fra Apple var en mini fra 2012, den første minien som kom, og den har i lang tid merket alderdomssvakhet, og er veldig treg å jobbe med. I tillegg har den knust skjerm, ikke bare en, men to ganger. Så den var moden for skifte.

Jeg tror ikke på at det går an å skifte ut PC med nettbrett. Det er knapt nok en ønskedrøm. For meg vil nettbrett være nettbrett, PC være PC. De vil ha forskjellige bruksområder, og har man råd til det, som nordmenn flest har, kan man godt unne seg begge deler. Som PC er dette nettbrettet bare brukbart som erstatning, når man er på reise eller i bevegelse, og vanlig PC er tungvint å ta med seg. Tastaturet som følger med nettbrettet – for en god pris – fungerer bra, men ikke i nærheten av sånn det fungerer på en bærbar PC. Jeg har tidligere skrevet om et forsøk på å gjøre PC om til nettbrett. Jeg tør ikke uttale meg om hva som fungerer best, eller dårligst, om det er PC som vil være nettbrett, eller nettbrett som vil være PC. Den slags er kun når alternativ ikke finnes.

Apple iPad pro med tilbehøret man nesten må ha med, for å utnytte potensiale, koster dryge penger. Jeg kjøpte tastatur og penn, og minne på 256gb. For det måtte jeg ut med temmelig mye penger. Det har jeg råd til. Men Apple vet å ta seg betalt. Det er særlig tastaturet, pennen og det ekstra minnet som svir av de dryge pengene, sånn at nettbrettet i seg selv ikke ser så galt ut sammenlignet med konkurrentene.

Jeg kjøpte Apple fordi jeg bruker iBooks. Der har jeg lest bøker på fremmedspråk på minipaden jeg hadde før, og skrevet inn gloser jeg ikke forstår i notater. Dette har fungert veldig bra, inntil minien begynte å få problemer med arbeidskapasiteten sin, og mye tid gikk med for meg i venting mens de ulike funksjonene og bøkene ble lastet inn. Den ventetiden er kortet ned nå, med den nye supertableten iPad pro 2 skal være, men den er på langt nær forsvunnet. Ennå er det slik at jeg må vente mens ulike programmer lastes inn, eller jeg skifter fra program til program. Er jeg kanskje bortskjemt når jeg synes dette skal være unødvendig?

Negativt

Vanligvis pleier jeg å skrive hvordan funksjon for funksjon fungerer på de tekniske dingsene jeg skriver om. Her samler jeg det heller inn i negativt og positivt, de ulike funksjonene og appene begynner jo å bli ganske vante etter hvert. Folk skulle vite hva de går til når det gjelder kamera, batteri, datakraft, triks, multimedia og de andre tingene det går an å kategorisere med. Jeg setter det heller opp hva som er bra, og hva som er dårlig.

Hva som irriterer meg, er Apple selv og måten de organiserer systemene sine på. Det skaper mye unødvendig frustrasjon og tidsbruk. De er opptatt av synkronisering. Det fungerer sikkert bra om man vil ha det samme på alle telefoner, nettbrett og datamaskiner, og man er villig til å betale ekstra for større minne i iCloud. Jeg er ikke det. Og det er meningsløst for meg å ha det samme på mine nettbrett og telefoner fra Apple. De har forskjellig minne, og forskjellig bruksområde. For meg hadde det vært mye bedre om jeg selv hadde kunne bestemme dette, selv laste filer og programmer opp og ned i skyen, selv ha kontrollen.

Apple lar meg ikke få lov til det. Så siden starten har jeg fått varsler og påminnelser om at lagringsplassen er oppbrukt, at jeg kan betale mer eller ordne i innstillinger, og jeg har brukt timevis i disse «innstillinger» på å be dingsene mine ikke laste opp og ned all slags tull jeg ikke trenger. Det jeg skulle hatt, er bøkene.

Ellers må jeg vel si at den ikke er verdt prisen, og ikke verdt skrytet. Også om iPad pro skrev anmelderne at vi nå hadde en iPad som løste alle problemer og gjorde slutt på all ventetid. Denne versjonen skal være enda mye bedre, men problemet med ventetid er altså ikke løst. Den sliter med å ha flere åpne programmer, og å veksle mellom dem, og det tar ennå tid å laste programmene inn. Hva jeg gjør oftest, og har mest glede av, er å lese bøker i iBooks, og sjekke gloser på ordnett.no eller på appen deres. Denne appen er det kanskje noen programmeringsfeil med, det kan vanskelig lastes Apple og nettbrettet, men det henger seg i hvert fall ofte opp, det er mye venting mens de ulike tingene lastes inn, og det er ikke akkurat glatte overganger. Det er det heller ikke når jeg sjekker glosene på nettsiden. Av og til går brettet også åpenbart tom for minne, og enten nettsiden eller boken jeg leser, må lastes inn på ny.

Så om man allerede har et nettbrett som fungerer greit, er det ikke vits å betale ekstra for å få dette. Det er ikke så mye bedre at det er verdt pengene, synes jeg.

Positivt

Den første tiden, mens jeg drev og lastet inn minipaden jeg tok gjenoppretting fra, og strevde med å få det til, var jeg mer frustrert enn jeg er nå. Det er mye ved brettet som fungerer virkelig, virkelig bra, og som er en sann glede å bruke.

Kameraet får blandede omtaler på de profesjonelle nettsidene som anmelder brettet. Det er visst en oppfatning blant de som har dette som levebrød, at man ikke skal bruke nettbrett til fotografering. Jeg synes det er fine greier at de har det samme kameraet i dette brettet, som de har i iPhone 7. Det er altså fantastisk, og bedre enn kamera til Sony xperia 5. Så om jeg sitter og leser en bok, eller gjør noe på brettet, og barnet mitt gjør noe interessant i nærheten, så kan jeg straks fotografere eller filme det, og få fantastisk kvalitet.

Skjermen er upåklagelig. Jeg sitter og skriver dette i solsteiken på Akershus festning ved Aker brygge. Det er ingen problem. Bokstavene og siden er like tydelige som de alltid er, i alt slags lys. Skjermen har en funksjon som innstiller lysstyrken etter omgivelsene, og det fungerer svært bra. Jeg leser og skriver i all slags lys, og det føles ganske, ganske likt. Her er det ingen skjermer jeg har prøvd, som er i nærheten.

Tilbehøret som tastatur og datapenn fungerer også bedre enn alt annet jeg har prøvd. Det er et godt stykke på vei til en datapenn blir som å skrive med vanlig penn på papir, men ingen er nærmere enn Apple er kommet her. Det føles ganske likt, og ser ganske likt ut. Responstiden på pennen er kort, så streken kommer mens du skriver den, og den er også mer treffsikker enn andre penner. Jeg kommer ikke til å bruke denne pennen særlig mye, men skulle jeg skrive for eksempel matematikk og tegne trekanter og piler, så ville dette være til svært stor hjelp, og forenklet arbeidet mitt. Tastaturet skriver jeg på nå, med brettet i fanget på en benk på festningen, som sagt. Det går raskt og greit av gårde, bare ikke så raskt som på en datamaskin, som jeg har påpekt.

Hva jeg skulle bruke brettet til først og fremst, var å lese bøker, og skrive inn gloser og notater. Det fungerer så godt at lesingen går raskere og lettere, for meg som leser gamle bøker uten copyright, og på originalspråket, er den nye nettiden med alt tilgjengelig, gull. Jeg veksler mellom å lese, og å sjekke glosene. Her kunne jeg ønske ventetiden mellom skiftene var vekk, men det går mye raskere enn med min gamle iPad, og mye raskere enn enhver PC, så her får jeg altså oppfylt hva jeg ønsket.

Men det var altså en stiv pris.

Konklusjon

Ønsker du å kjøpe et nettbrett, er det bare å gå for denne. Når man først kjøper noe, kan man godt gå for det beste, om man har råd til det, og det ikke er tøysete dyrt. Alternativene har jeg ikke prøvd så veldig. Med Sony har jeg bare den første xperia, og med Huawei har jeg prøvd billigutgavene. Begge deler tilbyr altså mye av det samme, til en atskillig lavere pris. Men når man har råd til det, og skal kjøpe, så kan man godt gå for det som er best. Og på skjerm og kamera og lyd er nok iPaden hakket hvassere enn konkurrentene. Og for meg, så er også iBooks viktig, så for meg var det ved denne anledningen ikke noe alternativ. For kona, som ikke leser bøker på den måten, er de billigere utgavene fra Android vel så bra. Så hun har kjøpt dem.

Fjelltur, 2017 – Hardangervidda: Tinnhølen – Kvenna, Hansabu

Jeg har allerede skrevet om maten vi hadde med hjem, her kommer om selve turen.

Årets tur kom direkte etter Oslo-tur for meg, så det ble en liten omstilling. Jeg kom med nattoget, og hadde noen korte netter, så det var godt å hvile litt på sofaen til min kamerat, mens han hadde noen ærender.

Så er det deilig å merke at når jeg tar på fjelltøyet, så er jeg på. Det er kaldt og ubehagelig om kvelden, så kroppen må overvinnes for å finne seg i det. Det gjelder å få på de rette klærne, raskt, så man ikke blir for kald, og ikke for varm, når det er andre veien som er problemet.

Første kveld er egentlig bare å telte, fyre opp bål, og kose oss med en bedre middag og 3 liter vin. Veden samler vi på veien, kvister og planker folk har lagt igjen, fire fulle bæreposer får vi, pluss litt på sekken. Sekken er helt latterlig tung, denne første dagen, og i tillegg er det en bærepose i hver hånd. Gjennom vier og over bekker og små elver, på glatte steiner, må jeg etter hvert legge fra meg både posene og sekken, for først å finne teltplass, så ta med meg tingene bort.

Et kubbebål – med vedkubber som underlag – gjør underverker med raskt å få til et trygt og varmt bål. Vi bruker engangsgrill på biffen, og potetene har vi kokt på forhånd, så det er bare å legge dem på grillen noen minutter. Nytt av året er å ha med en sitron å klemme over kjøttet, nydelig. Og så har vi rikelig med vin. Det blir en fin kveld.

Og en kald natt.

Fredagen

Det er noe med å være ute i det fri som gjør at man får litt kontakt med urmennesket, sånn vi var før sivilisasjonen tok overhånd. «Å klare seg gjennom natten» er et uttrykk som ikke gir god mening lenger, eller bare gir mening i popsanger. Her, ute i det fri, og med bare telt og sovepose som beskyttelse, skjønner man det. Når solen går ned, blir det kaldt og mørkt. Og når man ligger og vrir seg i soveposen, sniker det seg gjerne inn en følelse om at dette er feil, her skal man ikke være.

Men det er ingen vei utenom. Man må pakke seg inn så godt man kan, og forsøke å hvile og slappe av, og innrette tankene slik at man til slutt sovner.

Om natten er tung og ubehagelig, er morgenen fantastisk. Man skjønner hvorfor solen er guddommelig i så mange ukulturer. Den lyser opp, varmer opp, og serverer en ny dag.

Denne dagen tenkte jeg å jukse litt, og legge igjen søppelet i søppeldunken på parkeringsplassen like ved. Men det lar seg ikke gjøre å komme enkelt over elven. Man må gå helt rundt. Så det fikk vi ta senere.

I fjellet er det viktig – og selvsagt – for oss å ha god tid. I hvert fall må man skille mellom god tid, og å ha det travelt. Vi er uten sidestykke i dette, vil jeg si. Nå, disse første dagene, har vi all tid i verden. Det er rikelig med frokost, egg, bacon og kruttsterk kaffe. Det er ingen hast med noe som helst. Det er langt på dag før vi kommer oss av gårde. Hva klokken er, er ikke noe spørsmål. Tiden med armbåndsur er forbi, og jeg bruker mobiltelefonen kun til å ta bilder. Å se på klokken, er ikke lov.

Turen fra Tinnhølen til Sandhaug er en skikkelig transportetappe. Særlig er den første biten, bort til broen over Langavatnet monoton, med endeløse vidder og landskap uten ende. Selv om vi har spist godt over et halvt kilo med godt kjøtt, og rikelig med poteter, er sekken min fremdeles veldig, veldig tung. I den ligger ennå to potetmiddager, joikaker og kjøttkaker, begge på et kilo, i tillegg til potetene. Jeg bærer praktisk talt all maten, min kamerat alt med telt og kokeapparat, og den slags. Det går seigt.

Første pause er ved Langavatnet, et vann så avlangt at det til forveksling ligner en elv. Broen over er en skikkelig fjellbro, primitiv og vakker, en plankebro. Men dette er ikke en bro som må fjernes om vinteren, så fundamentet er sterk. Vi spiser en appelsin der, og litt kjeks og sjokolade.

Det er min venn som går raskest. Han har nok lettest sekk. Jeg kommer flere meter bak ham. Og tankene min kretser om at sekken min er for tung, det er tungt å gå, så det skal bli godt å få spist mer av maten som er i den.

Dessverre går vi feil vei, og ender i traktorløypa i stedet for langs turistforeningstien. Det betyr en omvei på et par kilometer, i tillegg til at vi går glipp av noen fine vann og små bekker og elver. Langs traktorveien er det færre vannoverganger, traktorer har ikke noe i mot litt omvei, så lenge denne veien er lettere å kjøre. Vi går rundt fjellet, i stedet for over det.

Min kamerat har plutselig satt seg ned, og sier det er på tide med middag. Det er ennå et stykke igjen til Sandhaug og elven, Normannslågen, og solen er så smått på hell. Vi ser hytten veldig tydelig, men det vil sikkert ta en liten time å komme dit, og over elven. Ett kilo kjøttkaker og mange poteter blir fortært. Sekken er fremdeles tung.

Og nede ved Sandhaug samler vi plank og grapseved på nytt. Vi vil ha nytt bål. Så lettelsen med maten som ble spist, blir mer enn oppveid av veden vi nå bære med oss.

Sekken er så tung at jeg er litt nervøs over de skrøpelige broene ved lågen, elven. Og sletten på andre siden, er endeløst. Jeg ser med skrekk på fjellsidene vi er nødt til å gå opp i, det er ingen bønn. Det er bedre å anstrenge seg og presse seg nå, og så finne et flott sted for kvelden og morgenen. Det er blytungt, både å gå over sletten og myra, og særlig, selvsagt, opp de små fjellene, et par hundre meter videre opp. Min kamerat viser på kartet hvor vannene er, og vi tvinger oss bort til dem. På ny legger jeg fra meg sekken, for å finne en teltplass, for så siden å ta med sekken og tingene.

Solen er nede, og det er kveldskaldt, da teltet er slått opp. Jeg gjør alle ting riktig, slik jeg vet jeg skal og må, det er straks på med de varmeste og tørreste klærne, ullundertøy og tykk genser. Likevel er det kaldt, der på turens høyeste punkt, 1400 meter, så bålet kommer godt med. Vi får en ny, fin kveld.

Gidder ikke spise noe. Har mer vin fra i går. Lange samtaler. Øynene i bålet.

Kald natt.

Lørdagen

All vinen gjorde at det ble rikelig med toalettbesøk for meg gjennom natten. Tre stykker. Alle som har ligget i telt en kald natt, vet hvor lite fristende det er å komme seg ut av soveposen, og få på seg nok klær til å våge seg utenfor teltet. Tre ganger måtte jeg gjøre det. Belønningen var en stjerneklar natt, slik den bare kan være i fjellet, langt unna byens og sivilisasjonens lysforurensing.

Tross kalde netter og stive, støle kvelder, er vi spreke nok til å våkne friske og opplagte. Skuldrene var vonde av sekker i går, er bra i dag. Min venn tar noen fiskekast i et av vannene, jeg gjør mitt morgentoalett, som jeg alltid gjør. Frokosten er på ny upåklagelig, med egg og bacon, og rikelig med skikkelig kokekaffe. En liten lemen gir oss selskap. På ny er det temmelig sikkert langt på dag, før vi kommer oss av gårde.

Likevel har vi god tid. Min venn fisker i hvert vann vi går forbi. Sekken min er ennå ubehagelig tung, så han får alltid forsprang, og kommer først til vannene. Jeg tusler rundt og fotograferer. Dette landskapet er det vakreste på turen. Full av fjell, fjellsider og fjellvann, variert og mektig, alltid noe nytt og skjønt over fjellryggen.

Her er vi ikke på turstier. Her er det ingen andre enn oss.

Det er ingen sak å finne bra steder for små raster. En appelsin her, en sjokoladebit der, stadig noen fiskekast. Vannene er rene og dype, så det er fristende å bade i dem, men selv nå, tidlig i september, er de iskalde. Så jeg holder meg fra det, det blir ingen bading på denne turen.

Det absolutte målet for turen er å komme seg til Kvenno, elven. Det er Hardangerdialekten som har o til slutt, vi sier Kvenna. Jeg skriver vel litt begge deler. Min venn viser stadig på kartet, og anslår på ny og på ny at vi har 5-6 kilometer igjen. Men de 5-6 kilometerne ser ikke ut til å bli mindre, vi ser ikke ut til å nærme oss. Det blir en spøk, disse 5-6 kilometerne, som alltid er der.

Fjellene tillater oss ikke å gå i luftlinje. Et stort vann er enda større enn vi hadde trodd, og vi måtte gå rundt det. Jeg går med min tunge sekk, ned en dal jeg tror skal lede til Hansabu og  Kvenno, men så er det bare en ny dal, og en ny, endeløs, slette. Her er det riktignok vakkert å se utover, med bekker og små elver som krysser hverandre, og vakkert å gå, med den ene som renner nedover mot Kvenno. Min venn fisker i den ene, og her får han napp, her får han fisk, og den ene er stor nok til å spise.

Så vi har oss en lunsj der ved småelven. Fisken er lunsjen, og vi har både poteter, løk og sitron å sette til den. Lite slår nyfisket fjellørret, men mye av den forsvinner når skinn og bein er rensket vekk. Og jeg tenker vi denne gangen har fått det så galt til, at jeg ikke helt klarer kose meg over fisken, siden jeg tenkte at å spise den, ikke gjør sekken noe lettere. De 2-3 potetene og halve løken som går med, merkes knapt.

Ned til Kvenno herfra er sjarmøretappe, en av de vakreste på turen. Den lille elven slynger og bukter seg, og går i foss og stryk, og den store dalen med Kvenno og Hansabu åpner seg. Det er et mektig syn, der i fjellheimen, få land, veldig få land, kan vise til noe tilsvarende. Landene i nord har ikke så mye fjell som oss, og i sør har det ikke tilsvarende gått noen isbre og formet landet, og det er heller ikke nok regn til å gi den overflod av elver og fuktighet som vi har. Turen til andre siden av elven går gjennom vier og over myr, og kryssing av en sideelv med lav vannføring, så det til og med er mulig å komme tørrskodd over.

Sist vi var her hadde vi middagen, kjøttkaker, ved Kvenno, og fortsatte litt tilbake opp i fjellene etterpå. Nå, i år, er det tid for å slå opp teltet. Vi er godt slitne, så de store sprellene med middagsmat er ikke det som frister mest. Min venn tar noen fiskekast i Kvenno, men fisken lar seg heller ikke friste av sluken hans. Gang på gang sier han at han heller skulle hatt med seg flue, fisket med flue, sluk er latskap. Jeg har lyst til å spise joikakaker og poteter, mest for å bli kvitt den tunge boksen, men jeg har jo egentlig ikke lyst på den tunge maten, og heller ikke på alt arbeidet som følger med. Solen er på vei nedover, det blir kaldere. Denne kvelden har vi ikke noe bål.

Vi spiser rømmegrøt. Det letter sekken min for en pakke rømme, og min venns sekk for posen med rømmegrøt. Det var han som hadde lyst på rømmegrøt, og jeg lot ham bestemme. Vi hadde også spekemat – rikelig – til å kvesse det opp med. Det ble et fint kveldsmåltid, selv om jeg assosierer rømmegrøt med atskillig lysere vær og tid på døgnet enn vi hadde her. Jeg sitter i mine varmeste og tørreste klær, og klarer med. De 200 meter vi har gått ned fra forrige teltplass, merkes. Det er ennå en skvett vin igjen, til meg, etter en ekstra slant vi hadde med i tillegg til treliteren.

Min venn gjør noen fiskekast, mens jeg går litt oppover elven i det som kanskje best kan kalles stille meditasjon. I dette området har jeg ikke vært før, og jeg er sånn innrettet at jeg har et sterkt sug etter nye steder, det gjelder både geografisk og i overført betyding. Bryte nytt landskap. Jeg blir dratt inn i det, og vil bare gå lenger og lenger inn. Kvenno er en mektig elv, nesten som jeg kjenner dem fra elvelandet Russland, denne elven er som et ferskvann, eller en fjord. – Andre siden er utilgjengelig for oss, sier min venn. – Det finnes ingen broer, annet enn langt, langt nede.

Natten blir hakket varmre enn den før, men også en natt å kjempe seg gjennom. Jeg er forsiktig med drikken på kvelden, så jeg slipper de nattlige toalettbesøkene, men det er likevel en såpass fremmed følelse å ligge ute i fjellet midt på natten, at jeg får det ikke riktig til lenger. Jeg var bedre til det før, tror jeg, da jeg var yngre. Da gikk natten i den samme energien som dagene, rett igjennom, med stor kraft.

Søndagen

Dette var dagen for den store kraftanstrengelsen. Vi måtte gå hele de 25-30 kilometerne tilbake til Tinnhølen, hele den veien vi hadde gått nedover de to første dagene. På vårt parti var at vi hadde gått litt frivillige og ufrivillige omveier ned hit, og at vi hadde lettere sekker. Mot oss hadde vi at dette nok er det lengste stykket vi noensinne har gått på en dag, at den er i 1200 meters høyde, og opp og ned, og at sekkene våre på ingen måte var lettere. Vi hadde oppakning som folk flest har når fjellturen begynner, mat nok for en helg. Og vi var stive og støle, såre i beina, etter god gåing med for tunge sekker, i ulendt terreng.

Det fikk være nok klaging. Det var ingen vei rundt dette. Vi måtte tilbake. Og vi måtte være ved Tinnhølen i rimelig tid. Derfra til Bergen var tre timer i bil, og der ventet det middagsmat fra min venns hustru, de er nygift.

Jeg liker det slik. Store oppgaver – og gå på.

Straks det var lyst, stod vi opp. For første gang gjaldt det litt å få frokosten unna. Jeg gjennomførte mitt morgentoalett, magen må være tømt, og min venn gjorde noen morgenkast med stangen. Så var det frokosten, der vi ikke sluntret unna med noe. På ny var det egg og bacon, på ny sterk, god kaffe. Om man skal gå langt, skal man i alle fall gjøre det i godt humør.

Jeg gjorde også noe som for meg er helt uhørt. Jeg sammenlignet med Karl den tolvte og hans hær ved Poltava, 1709. Etter nederlaget måtte de kvitte seg med all unødvendig last under flukten fra russerne, alt som kunne sinke dem i farten. Slik måtte også jeg kvitte meg med potetene vi hadde hatt med. De ville ikke bli spist. Til middag i dag ventet pasta. Og potetene, som var kokt torsdagen da vi gikk, hadde ligget i plastpose i tre dager, og var våte, vasne og klisne. Hjemme i Bergen ville de ikke bli spist, og det var heller ikke noe for meg å bringe hjem til min kone dagen etter.

Fem, seks store poteter ble lagt igjen der i gresset på Vidda. Naturen gir, og naturen tar tilbake. Næringsstoffene i potetene vil finne sin vei til plantene på Vidda, som ledd i naturens store og livgivende reproduksjon.

Sekken min var med det for første gang på turen, grei nok. Pølser, joikakaker, to brød og rikelig med pålegg, pluss ketschup og sennep, og en del annet, var fremdeles med, men de vannfylte og tunge potetene var vekk. Jeg hadde også fått skiftet til tynnere sokker, omsider, og med det gjort skoene mer behagelige for tærne. Jeg var kort sagt klar til å gå.

Min venn hadde bedt om, og selvsagt fått innvilget, et par fiskekast der hvor alle elvene krysses, og Kvenno går virkelig stor nedover dalen, der med Hansabu. Jeg skjønner godt at han liker å fiske her. Stedet er så vakkert at man kan drukne i det, her trengs ikke fisk. Man kan stå her i timevis, bare å betrakte landskapet.

Deretter var det å gå. Og nå gikk vi effektivt. Kreftene var der, de er det ingenting å si på. Det går rett opp i fjellet, hundre meter til værs, eller så, opp mellom Hansatoppene, og så videre opp til slettene og viddene. Det er et veldig spesielt landskap, veldig spesielt å gå der. Vi ser fjellene langt, langt der fremme, og vet at vårt mål, er langt, langt bak dem.

Turen var delt i to. Først var det til Sandhaug, omtrent halvveis, og derfra fra Sandhaug og inn til Tinnhølen og parkeringsplassen. Så det gjaldt å få øye på fjellene bak Sandhaug, hytta, og Normannslågen. Ingenting av det var å se, der vi gikk gjennom en dal jeg tror heter Låkadalen, med Låkadalskongen som den høyeste toppen. Vi er begge språkinteresserte, atskillig mer enn normalt, og har en liten diskusjon om hva dette «Låka» i «Låkadalen» kan komme av. Det er mange steder med samme navn, vi finner ikke ut av det. For øvrig er det ord og vendinger på tysk og russisk som dominerer samtalene, jeg skal studere tysk, og han har solide tyskkunnskaper med tyske slektninger, venner og den selvsagte interessen en språkinteressert europeer har for tysk som kulturspråk.

For å komme til Sandhaug, må vi stikke opp over en rygg, og gjennom et pass. Det forklarer hvorfor vi aldri riktig kunne se lågen, fjellet og hytta. Det er min venn som tar initiativ til pausene, han har begynnende blemmer på føttene. Og effektiv gange over en hel dag, blir mest effektiv om det er noen matpauser med. Appelsinen ryker allerede på den første, siden er det kjeks og sjokolade. Den siste rasten før Sandhaug er et sted hvor vi tidligere har overnattet, en tur vi ikke klarer ta igjen hvilket år må ha vært, men hvor både han og jeg husker regnet og mørket vi hadde funnet teltplass i. Jeg har et sterkt forhold til minner, livet som er levd. Her har vi altså vært før, da vi begge var ugifte, og med helt andre ting å fylle dagene og tankene med, enn vi har nå.

Videre går det. Min venn får et lite forsprang, jeg fotograferer så mye, og kommer på etterskudd, men jeg gjør en kraftanstrengelse for å ta ham igjen. Jeg krysser alle myrer og småhauger for å korte veien, der han går rundt på stien og traktorveien, og så er jeg i ryggen på ham. Sletten fra fjellene til Lågen (elven) er vanskelig å beskrive, så lang den er, i forhold til sånn den ser ut. Vi vet jo det skal komme en bro, og at vi skal over den. Men det kommer aldri noen bro. Vi går og går, liksom uten å nærme oss. Det er karakteristisk for landskapet her. Alt er større enn det ser ut. Alt tar tid. Å gå bort til horisonten man ser, kan ta en time, eller mer, eller hva som helst. Tiden forsvinner i landskapet.

Omsider får vi imidlertid satt oss ned ved den ganske tørre og grunne elven, bemerkelsesverdig tørt, så mye som det egentlig har regnet i det siste. Stedet er ikke ideelt, men vi må ta hensyn til vinden, og forsøke å sitte litt i le. Vi tøyser ikke med lunsjen, selv om vi har dårlig tid. Vi lager den skikkelig, en ordentlig pastarett, med makaroni, bacon og egg, en slags spaghetti Carbonara, med makaroni, til fjells. Og det er rikelig med makaroni. Min venn har med en hel pakke. Kun til dette måltidet.

Appetitten er det ingenting å si på, etter en lang og kraftfull gåtur i fjellet, så vi spiser opp alt. Særlig gjør jeg det. Og jeg får inn litt kaffe etterpå også, det har vi tid til. Cirka en time går med til denne lunsjen, slik at det blir en dag ikke bare med anstrengende gåing, men også med glede og gode minner. Etter maten er det over til Sandhaug, og inn, den kjedeligste og mest monotone strekningen på veien. Der er det bare å gå på.

Og nå, etter tre dager i fjellet, er det jeg som leder an. Slik pleier det ofte å være, merkelig mange turer har det vært slik. Min venn går først og raskest på vei opp og inn, de første dagene, mens jeg er suverent foran på vei hjem og tilbake. Jeg har merkbart lettere sekk, og betydelig bedre føtter, etter å ha skiftet til tynnere sokker, mens min venns sekk er som den alltid har vært, og han har fått litt problemer med skoene og føttene. Han er seig, og kommer etter, men det er ingen problemer for meg å være først. Det er noe psykologi også i dette, lite skrevet om, men ganske selvsagt. Å være først, gir krefter,  man føler at man har dem, og kan overvinne alt.

Det hjalp også psykisk at jeg hadde sett for meg siste etappe som så monoton og kjedelig. Nå som jeg gikk den, var den slett ikke verst, godt hjulpet av et trolsk og nydelig kveldsys og ettermiddagssol. Skyformasjonene og det åpne landskapet med fjell på alle sider i horisonten, det gav noen aldeles nydelige bilder, både til fotoapparatet og netthinnen. Det gav krefter å gå i dette landskapet, tok dem ikke.

Ved broen ved Langevatn har vi vår siste rast, litt kjeks, og litt vann. Så er det over broen, og inn. Min venn får et godt forsprang, jeg fotograferer så mye, både meg selv og ham, i det først han, så jeg går over. Deretter går jeg voldsomt på for å ta ham igjen. Deretter slår psykologien inn, jeg vinner krefter på å være først, han taper på å komme etter, og går saktere enn han gjorde. Jeg får etter hvert et stort forsprang, og går på for å komme meg frem til parkeringsplassen og bilen ved Tinnhølen. Der skal jeg ta av meg den tunge sekken, og ta meg noen slurker friskt, kaldt fjellvann.

Det er et et flott syn når man endelig til slutt kommer over haugen, sånn at man ser ned til parkeringsplassen. Herfra går det ganske fort, og jeg tar mange bilder.

Til å lære

Dette er tur nummer 15 eller 16siden vi startet i 2000. Noen år har vært uten tur, som 2014 og 2015, men stort sett får vi det til hvert år. Siden 2008 har jeg blogget om det, og før det skrev jeg lange tekster for egen del. Så vi har rikelig med erfaring. Men vi har også mye å lære, kanskje først og fremst at vi tar veldig lett på det etter hvert, og ikke tenker så nøye gjennom på hva problemer som pleier å dukke opp.

Problemet i år var at sekkene ble for tunge, fordi vi hadde med altfor mye mat, og i altfor full pakninger. Noe gjør vi gjennomtenkt, etter alle disse årene, som å unngå fulle tuber med tannkrem, og bare ha begrensede mengder såpe, i små beholdere. Men med maten tar vi altfor mye med oss i pakkene som de er. Det er noe med disse rene, nyåpnede pakkene vi kjøper i butikken, det er veldig lettvint å bare slenge dem i sekken. Den blir jo aldri tyngre enn at vi klarer å løfte den. Men den blir altså veldig slitsom å ta med seg. Og i år førte det til at vi ikke kom så langt, så fort, som vi ønsket. Vi var hele tiden på etterskudd, måtte alltid ta rasten før vi hadde tenkt.

Vi planlegger – i den grad vi planlegger – for to varme måltid hver dag, lunsj og middag. For en god del år siden skjønte vi at med de sene og lange frokostene vi spiser, kommer lunsjen sent på dagen, sånn at det lønner seg å plassere de beste rettene der. Om kvelden, ved teltet, er vi ofte så mette at vi egentlig ikke har lyst på noe mat. Dessuten går solen ned, og det blir kaldt. I år lærte vi at det siste måltidet knapt er nødvendig. Når vi slår opp teltet, trenger vi bare noe lett, pølser, rømmegrøt eller pannekaker, ikke noe som er vanskelig og krevende å lage.

Jeg liker å ha med ett brød for hver dag, men når vi har så mye annen mat, er det overkill. To brød holder, dessverre. Smøret må deles opp, det holder med 100 gram. Pålegg kan godt tas med i pakkene som de er, det gjør ikke mye fra eller til.

Nye ting for første gang med Irina

Jeg var ikke borte mer enn fem dager, onsdag til mandag, men savnet etter mitt lille barn, Irina, var enormt, og på disse få dagene strakte hun seg nok enda noen millimeter opp i luften, og lærte seg enda noen nye ting.

Sin første ordentlige telefonsamtale hadde hun på torsdag. Det var jeg som satt på Oslo S, et av de ensomste stedene på jorden, for meg en eneste stor ventehall. Jeg hadde vært på møte tidlig på dagen, tilbrakt ettermiddagen i området mellom festningen og Aker brygge, og så vært på en ganske kort boklansering tidlig på kvelden. Nå var det et par timer til toget skulle gå, eller et par timer til jeg fikk tilgang på sovekupeen min, og jeg hadde ikke noe annet å gjøre enn å spise gamle skiver med syltetøy, og å vente.

Så ringte telefonen. Det var min kones telefon og nummer, men det var mitt lille barn jeg hørte. Og hun var superivrig, snakket utelukkende i de høyere toneleier, og fortalte bare det aller, aller viktigste. Det var fly, og de skulle til Kiev, og så var det snegler, hva som var med dem, var ikke så viktig. Flere ganger tilkalte hun meg med navn, og alltid to ganger, papa, papa, og hun ville ikke for noen pris i verden gi fra seg telefonen, så kona fikk snakke.

Det er herlig så tingene for barn er så viktige. Det var frisk luft for meg, der på sentralbanestasjonen, å høre stemmen til mitt barn, og sånn at det ikke kunne være tvil om at hun opprettholdt en samtale. Den var primitiv, men den var over telefon, og den varte flere minutter.

Deretter var jeg utilgjengelig i fjellet til jeg kom tilbake, og hjem. Lille Irina var med og hentet meg. Hun løp rundt omkring, ellevill og glad, men uten å vite helt hva hun skulle gjøre.

Hjemme ventet konemor i pen kjole og med plov. Middagen var på terrassen, den hun har laget, og i trappene, der hun også har vært arkitekten. Det var koselig, etter dagene på fjellet med familien langt unna.

Så strekker lille Irina på snart tre år hånden ut, pozdravljaiu, sier hun, og tar meg i hånden. Det betyr «gratulerer».

Reise i Norge, 2017

Jeg sitter på Flesland, klar for et formiddagsfly til Stavanger. Det avslutter en reise Stavanger – Oslo – Bergen for en lang langhelg.

Det er blitt alt sammen veldig fancy i Norge. Både Flesland og Sola flyplass er oppdatert til det ugjenkjennelige, men ikke til det bedre, spør du meg. Flyplassene er sterile, umenneskelige, du blir reisekveg og businesskunde, alt er lagt til rett for at ting skal se skikkelig fint og dyrt ut, og at du skal bruke penger.

Sola har jeg skrevet om før. Der er alt lagt opp så det skal være tungvint og irriterende å kjøre venner og slektninger til flyplassen. Man tvinges til å parkere tullete langt unna, og man står mellom bommer, der man har et kvarter på seg, eller så må man betale. I Kiev kan hvem som helst parkere rett utenfor inngangsdøren til Flyplassen, slik man også kunne før ved norske flyplasser. Kollektiv transport er vel og bra, men den er veldig dyr, og i Rogaland bor vi slik at det er vanskelig å finne gode ruter. For oss på Ganddal, er det for eksempel buss eller tog til Klepp eller Sandnes, og så kanskje derfra en flybuss som bruker lang tid og kjører på kryss og tvers til Sola.

For å reise ut til Flesland er det nå mulig å ta bybanen. Det ville vært fine greier det, om det bare hadde vært mulig å betale for den. For å gjøre det, må man enten kjøpe Skyss-kort eller laste ned app. Jeg får fnatt av alle disse kortene og appene man må skaffe seg for å gjøre helt vanlige og dagligdagse ting i vår tid. Kunne man ikke bare betale for varen, og så er det greit? Kortene og appen gir elektroniske spor jeg ikke er interessert i å legge fra meg, og som jeg ikke liker å bli tvunget til å gjøre. Telefonen min vil jeg bestemme over selv, og kort jeg skaffer meg har en tendens til å forsvinne, eller ende opp som rot.

På flybussen går det gudskjelov ennå an å betale med visakort. Prisen er steget til 125 kroner, men bussen kjører nå direkte, og tar bare 20 minutter. Bussholdeplassen er imidlertid flyttet lenger unna på bystasjonen, og skiltingen var mildt sagt mangelfull. Det var fullt av tegninger og skilt med I for informasjon, men ingen informasjon å se, og ingen å spørre. Alt så veldig fint ut. Men jeg visste ikke hvor jeg skulle, og måtte spørre tilfeldige forbipasserende.

Her på Flesland har de laget det til så fancy at jeg blir rent fremmedgjort. Det er en stor, åpen, ren avgangshall, med grusomt ekko, og den summingen som kan gjøre én øredøv og søvnig. Min gate, nr. 18, har ingen sitteplasser (!), man kan bare ta plass på to fancy restauranter, med merkenavn, og kjøpe seg noe. Jeg har aldri sett noe lignende i hele verden. At man ikke kan sitte og vente på sitt eget fly?

De har pusset tingene opp for latterlige pengesummer, men resultatet er ikke noe gøy. Det er påtrengende rikmannsnykker, flashing av velstand og penger, dyre luksusrestauranter og overprisede merkebutikker, og det på bekostning av helt vanlige sitteplasser og steder å gjøre av seg. Det er nesten ikke til å tro.

NSB, som jeg tok fra Oslo til Bergen, er et eget kapittel, beslektet, men annerledes. Enda så mye subsidier og støtte og skattefrihet de får for å være miljøvennlige, klarer de ikke å konkurrere med fly på pris. Nattoget fra Oslo til Bergen kostet mellom fem og seks hundre kroner. Sovevogn, som jeg unte meg, kostet 950 kroner i tillegg. NSB insisterer på at det skal være «hotellstandard», og dermed hotellpriser, men det kan ikke engang late som det er i nærheten. Det er samme, enkle kupeene som de alltid har hatt, og de samme sengene man alltid finner på tog. Det eneste som er hotellstandard, er prisen.

Så min konklusjon er at Norge er blitt et overpriset, sterilisert og kjølig land å reise i. Kanskje er det ledd i et forsøk på å få folk til å bruke egen bil? Denne reiseverden med flyplasser, togstasjoner og fly og tog er en jeg vil holde meg unna. Det er fullt av skilt og informasjon over høyttalere med påminnelser om hvor bra alt er, og hvor inderlig de som selger meg billetten ønsker meg en behagelig reise, men det fungere ikke engang som dryss over en påtrengende erkjennelse om at alt dette er kjøp og salg.

Hjem fra tur – med for mye mat

Jeg rakk ikke å skrive ferdig denne posten ved første forsøk. Vi kom hjem fra Hardangervidda klokken tolv, midnatt, etter å ha gått 25-30 km fra Kvenna ved Hansabu til parkeringsplassen på Tinnhølen, og deretter bli sittende fast i trafikken på grunn av en ulykke på vei hjem til Bergen.

Posten om turen vil komme, dette er bare om hva vi hadde med hjem igjen etter en tur vi selv til oss å være var temmelig nonchalante med planleggingen. For første gang gav det også konsekvenser, sekkene var så tunge, at vi hadde problemer med å komme så langt som vi hadde tenkt. Derfor måtte vi overnatte ved Kvenna, i stedet for å spise middagen der, og så komme oss et stykke opp i fjellene for å forberede hjemturen. Nå var det sånn at fredagen og lørdagen gikk vi bare lenger vekk fra der vi begynte, slik at vi i løpet av søndagen måtte gå hele veien hjem igjen. For første gang måtte vi også legge igjen mat, så sekken skulle bli lettere, 5-6 store poteter. Da hadde vi allerede kvittet oss med to poteter på veien.

Likevel hadde vi med mer enn nok for å starte på en vanlig helgetur i fjellet. Se bare:

• To brød, store og grove
• Syltetøy, sognemorr, tysk spekeskinke og vossafår som pålegg. Åpnede pakker, men rikelig igjen.
• En nesten full pakke smør, meierismør, trygt kan man si 200g.
• Pannekakemiks, stor pakke
• En pakke grillpølser, med ketchup og sennep og sprøstekt løk, pluss 18 lomper. Ketchupen var en helt ny, full, sånn liten flaske, sennepen var på tube, kjøpt i Tyskland. Sprøstekt løk var i begrensede mengder, men vi hadde en halv vanlig løk å spe på med, skulle det knipe.
• En uåpnet boks med joikakaker.
• 4 egg.
• En pakke makaroni, vi hadde den med uåpnet, men spiste et pastamåltid fra den.

Dette skulle holde greit til frokost, lunsj og middag tre dager i fjellet. Potetene til joikakakene hadde vi altså lagt igjen i fjellet. Det eneste som mangler, er snacks, sjokolade, kjeks og appelsin, og så måtte vi hatt bacon til eggene. Det siste kunne vi enkelt løst med å økonomisere litt med den store baconpakken vi hadde med, vi brukte mildt sagt rikelig. Sånn viste vi at vi ikke hadde noen problem med å ha med oss rikelig med mat for en uke i fjellet.

Brødene spiste jeg hjemme, for øvrig. De var ikke lenger ferske, selvsagt, men mer enn gode nok til at jeg og hele familien kunne spise dem uten å måtte tvinge oss til noe. Turen vår var fra torsdag kveld til søndag. Det vi spiste var biff, rikelig, med poteter, løk og fetaost, og sitron, kjøttkaker med poteter, spiste vi, en fiskemiddag med fisk vi fisket (og poteter), rømmegrøt, og en pastarett med makaroni, egg og bacon. Til frokost var alltid egg og bacon, alltid kaffe, og vi hadde i tillegg med 1kg gulrøtter å knaske på.