Tur med Irina på ryggen langs Figgjoelva

I blant er det godt å la verden være verden, sette Irina i bæremeisen, og komme seg ut på tur. Det gjør Irina og jeg hver søndag. I helgen har det vært småflom i Rogaland, der vi bor, og derfor gikk turen langs Figgjoelven, for å få se vår kjære elv i stor vannføring en karakteristisk vinterdag sent i november.

Forrige søndag gikk vi opp til Åslandsnuten, ruten fra Foss-Eikeland, og rundt. Det var en kald dag til november å være, kuldegrader og sol. På vei opp gikk det fint, Irina sov, og det var sol. På toppen var det så kaldt at det ikke gikk an å slappe av skikkelig, tross solid niste, og på vei ned ble det egentlig altfor kaldt for Irina å sitte i bæremeisen. Tappert holdt hun ut mens jeg på sedvanlig vis forvillet meg inn i et kratt, på skyggesiden av fjellet, og bratt og galt.

Derfor valgte vi en mer moderat tur i dag, nede i lavlandet. Jeg tenkte først å kjøre til Vagleskogen, nå som vi har bil, men slo det fra meg, siden bilen også binder med at man er nødt å gå tilbake til den. Ved å gå de par tre kilometerne det er til fots til Vagleskogen kan vi gå direkte hjem igjen, ned over eller rundt Bogafjellet.

Irina er fantastisk for tiden. Alltid i strålende humør, hun klapper i hendene når hun våkner, klar for en ny dag, med helt enorme muligheter. Hun har begynt å ta hånden vår, og lede oss til steder hun vil ha oss. Meg vil hun ha bort til en tøytiger vi har kjøpt. Det var opprinnelig en gave fra Olia til slekten min, fra den gang vi hadde bestemt oss for å gifte oss, og hun brukte det vesle hun hadde av penger til å kjøpe gaver til mine mange søstre og til mor. Tigeren var imidlertid så stor og fin at det ble vanskelig å avgjøre hvem som skulle ha den, så den endte opp hos oss. Irina elsker den, og hun hyler av glede når jeg beveger på den. Det vil hun jeg skal gjøre hele tiden.

Dagene er korte nå i dypet av vinterhalvåret, så det var bare å komme seg ut like etter frokost. Det var nybakte rundstykker til den i dag. Jeg våknet klokken seks, og satte i gang med å bake og å rydde på kjøkkenet. Da Olia og Irina våknet noen timer senere var rundstykkene ferdig rullet ut, og ferdig hevet. Det var bare å steke dem. Egg og te hører også med til en søndagsfrokost. De nybakte rundstykkene fungerte også som niste, sammen med appelsin, banan og melkesjokolade. Til å drikke har vi alltid varm solbærsaft, som jeg spyler ut med kaldt vann på turen, så Irina straks kan drikke den. Alt får plass i en lomme i bæremeisen.

Olia er full i hodet av eksamen og oppussing av huset, hun ringer straks vi har kommet oss ut. – Eureka, sier hun, hun har funnet ut av hvordan vi skal få til bra maling på huset, hun har sett det på YouTube. Oppussingen vi hadde håpet å få ferdig før vi reiste på sommerferien i år kommer nå garantert til å gå over vinteren. Sannsynligvis vil vi reise enda en gang til Kiev, før vi får malt huset.

Etter Olia har fått snakket ut har Irina sovnet, jeg er nederst i Elgveien, og Irina har sovnet. Da kan jeg sette på en Podcast, fra In Our Time med Melvin Bragg på BBC4, tror jeg det er. På søndagsturer hører jeg fra arkivet, tema Historie. Jeg har mange minner fra programmet, og har hørt på det siden jeg kjøpte iPhone juleferien 2011-12. På mange løpeturer rundt Frøylandsvannet det året hørte jeg programmene som hadde med naturvitenskap å gjøre. Rundt Stokkavannet i Stavanger pleide jeg å høre programmer om kultur og litteratur.

Det kommer fremdeles nye programmer i denne serien. Jeg husker fra et av de gamle at programleder Melvin Bragg oppfordret lytterne å sende inn sine ønsker om hva som skal være tema. Jeg tenkte hva jeg da ville ønske, hva slags tema vil jeg høre tre kunnskapsrike professorer snakke sammen om, ledsaget av en programleder fri for kjekkaserier og med solid, faglig fundament. Det er britisk kvalitet, svært skikkelig gjort. – Slaget ved Lepanto, tenkte jeg, det er noe jeg gjerne skulle hørt mer om, og som passer til konseptet. Programmer med avgrenset tema pleier å fungere best.

Til min overraskelse kom slaget ved Lepanto som tema nå nettopp, og jeg lurte på om jeg skulle avbryte rutinen med å høre gamle programmer jeg har hørt før, om igjen, når jeg går på mine søndagsturer med Irina. De nye programmene hører jeg heller når jeg går tur med vognen, ukedagene. Men de siste par ukene har det vært så mye dramatisk i nyhetene, at det har overtatt helt, og jeg har hørt på nyhetspodcast eller nedlastede foredrag om islam.

Valget falt imidlertid på et program om det tredje korstoget, før jeg hørte et program om Abbaside-kalifatet i Bagdad fra 700-tallet.  Det hørte jeg mens jeg nådde frem til Vagleskogen, og valgte stien lengst mulig til høyre, nærmest mulig jernbanelinjen, for å få med meg mest mulig av elven. Aldri har jeg sett den så stor i dette området her. Den gikk nesten helt opp til stien nede ved den. Steiner der jeg har sittet og spist, eller stått på, lå nå under vann. Det fosset og freste der den før har rent stille.

Irina våknet da vi kom frem til det store hesteområdet på Foss-Eikeland. Også her forsøkte jeg å gå nærmest mulig elven, en vei jeg ikke har prøvd før, og som egentlig så litt tvilsom ut, om det gikk an å gå her, eller om man ville ende opp i en hesteinnhengning. Det siste gikk fint, det viste seg å være et feste så man kunne komme seg ut av strømgjerdet som gjerdet området inne. Med Irina våken går det heller ikke an å høre Podcast, så den skrudde jeg av, etter en god diskusjon om hva Abbaside-kalifatet var for noe, og hva de gjorde. Dette var en periode da Bagdad på mange måter var regnet som verdens sentrum, og da den islamske kulturen var helt overlegen den kristne.

Vi hadde oss en liten rast bak Dekkhotellet på Foss-Eikeland. Der går det en liten bro over en liten sideelv fra hovedelven, en sideelv som til vanlig er så liten at en bare er en bagatell, men som nå rant som en vanlig elv. På det som nå var en fullblods øy med fossende elv rundt, spiste Irina en banan, og fikk prøve seg å gå rundt litt. Tykt kledd som hun var fra moren, ble det helst fall med det, så hun klarte seg egentlig bedre på armen min.

Oi, det fristet litt å bare gå raskeste veien hjem, da vi kom ut på Kvernelandsveien igjen. Vi hadde allerede gått 7 kilometer, det var kaldt og kjølig, langt over midt på dagen, og valgte vi å krysse Figgjoelven over til andre siden, så var det ingen bønn, da ville nærmeste, nest bro være ytterligere noen kilometer, ved Mågedalshølen, og derfra er det enda en god del kilometer hjem. Vi kunne også ta en mellomløsning, holde oss på vår side av elven, men likevel gå rundt fjellet.

Noe av det jeg liker best med meg selv er at jeg stilt overfor valg som dette her alltid velger det som medfører mest arbeid, det som medfører mest aktivitet, motstår trangen til å hvile og ha det enklest. Vi krysset elven ved Foss-Eikelandsbroen, gikk på sørsiden, og jeg skjønte med en gang det var riktig. Vagleskogen er jo en filleskog, det blir aldri ordentlige naturopplevelser der, det er som en forvokst park. Langs den nedlagte Ålgårdbanen ved Figgjoelven mellom Foss-Eikeland og Bråstein er det noe annet. Der dukker trærne opp som de selv vil, mye stilig og vakkert å se på, og lille Figgjoelven nesten mektig med alt vannet den hadde å føre med seg.

Alt dette fortalte jeg Irina, naturligvis, alt om den nedlagte Ålgårdsbanen og hvor fint det var, og om Figgjoelven som nå hadde mye mer vann enn til vanlig. Irina satt i bæremeisen, og pludret tilbake. Noen ganger gled luen hennes ned i øynene på henne, da sa hun fra med lyder som var misfornøyde.

Vi hadde en lang og god rast ved en kulp mange har funnet ut det er fint å raste. Det er laget til en gapahauk der, eller «gapahuk», ser jeg det staves, det er et ord jeg ikke er vant med å bruke. Vi har alltid foretrukket naturens egne rasteplasser i familien vår, jeg liker ikke når det er så tilgjort, så tilrettelagt. En stein og en stubbe, tilfeldig plassert av isbre eller jordens egne bevegelser, det er sånn jeg liker det best. I turområdene i Sandnes er det ikke så mange slike igjen. Også langs Figgjoelven er det satt opp en rekke med hus, rett og slett, eller vegger og tak over hode for laksefiskere, men med en kvalitet og komfort som overgår det fattige mennesker i denne verden bor i.

Det var så mye vann på denne rasteplassen vår at steiner som før lå i vannet nå lå under det, og steiner som før lå ved vannet nå lå omringet av det. Jeg satte Irina på en av dem, og fotograferte i vei. På et av bildene kom hun ikke med, for hun var i ferd med å ramle uti, og jeg måtte konsentrere meg om å fange henne før hun røk nedi med hodet først. Fire rundstykker med brunost og med servelatpølse og majones, de forsvant, sammen med den varme solbærsafta. Irina likte seg veldig godt her, tuslet rundt, løp rundt, og tok det ikke så nøye at hun ramlet hele tiden. Jeg løftet henne snart opp igjen.

Det er ikke mange fra Lundehaugen på Ganddal som går til dette området til fots, vet jeg. Vi gjorde det aldri før, da vi bodde her i min barndom. Vi gikk i det hele tatt sjelden på denne siden av elven, og når vi gikk på den andre, kjørte vi først til Ullvaren, og gikk derfra. Nå hadde jeg ennå et godt stykke til Mågedalshølen og Bråsteinsnuten, og derfra er det også så langt å gå at folk flest kjører. Klokken var så mye at jeg så vi ikke ville komme oss hjem, før det var mørkt.

Alt dette forklarte jeg Irina. Jeg fortalte henne at vi så en svane, den satt i sivet, og jeg minnet henne stadig om at det var mye mer vann i elven, enn vanlig. Over broen, der vi i familien Salen og de nystiftede familiene derfra har hatt det vi kaller «påskeplassen», der var det så mye vann at jeg måtte fotografere. Opp over gjerdet derfra er et av mine favorittområder rundt der vi bor, der åpner det seg med karakteristisk grønt gras og stein, slik det skal være i vår del av Rogaland. Her er det ennå ikke utbygd, her er det som det var. Dyrene får ennå beite. Som ekstra belønning løp noen rådyr rundt på markene, hoppet og spratt, som vi har sett antilopene i Afrika gjøre på TV, og spratt til og med over gjerdet markene var stengt inne med.

Det ligger en pøl av et vann like ved, her. I mitt hode heter det her «Robin Hood-plassen» for det ligner litt på sånn jeg ser for meg Sherewood-skogen, samme fargen på gresset, og litt trær og ryddig, passende for å utkjempe kamper med lille John, og de andre muntre menn. Det skumret, og var på tide å sikre seg ut av skogen. Det var ikke godt å være der når det ble helt mørkt.

Etter å ha prøvd noen stier jeg ikke har gått på før kom jeg trygt og greit tilbake på hovedstien igjen. Det er sånn det pleier å være, både her, og i Bergen, der jeg bodde i mange år, man går ikke lenge på ukjente stier før man er tilbake på kjente. Irina sov mer eller mindre, nå, så jeg satte på en ny Podcast, nå om Katarina den store av Russland. Det var skikkelig, ikke noen forsøk på å score politiske poeng, i dette programmet er kunnskapen sin egen glede. Det var også den morsomme detaljen fra brevskrivingen med Voltaire, at Katarina hadde fordreid ham litt, og sagt at i Russland er bøndene ofte så leie av å putte kylling i gryten, at de gjerne kan finne på å legge i kalkun i stedet. Noe av diskusjonen i programmet gikk ut på om hun var bare fasade, slik hun er beskyldt for å være, eller om det var noe mer med henne. Noe av konklusjonen var nok at reformprogrammet ikke stakk så altfor dypt, og at hun blankt kopierte en del av opplysningstidens ideer fra Vesten, på en måte som ville gjort at hun ville blitt beskyldt for plagiat, om hun hadde vært student. I det hun har skrevet viser hun ikke at hun greide å tilpasse de vestlige ideene russiske forhold. En frisk og fin inngang til en person som ofte blir diskutert på andre måter, og i andre sammenhenger. Dette var tsaren som stod for delingen av Polen, og som jaget bort tyrkerne og andre i de nå så kontroversielle områdene i Ukraina og på Krim.

Det siste programmet var om renessansen i Karolingerriket til Karl den store. Det fikk jeg ikke hørt skikkelig. Irina våknet, og det ble mørkt og skikkelig kaldt. Vi havnet nå også i boligområdet på kanten av Bogafjell, ferdige med naturopplevelsene. Jeg gikk på for å komme oss hjem, og bestakk Irina med sjokolade når det ble for vanskelig for henne. Hjemme ventet et langt bad, og en god middag, før jeg malte presskannekaffen og fyrte opp i peisen. Irina holdt det gående til langt over ti, som hun pleier. Min kone Olia var full av tanker og ideer når det gjelder oppussing. Med andre ord en helt vanlig søndag hos oss.

Dette var en lang post. Det var deilig å skrive om annet enn terror og krig, skrive om det som gjør livet verdt å leve, og det som gjør at det er viktig å bevare det, og ta vare på verden vi lever på. Det går an å gjøre seg mange tanker om det, med stadige negative nyhetsmeldinger fra de mange konfliktområdene som nå er, og med klimatoppmøte i Paris til uken som kommer. Det var deilig ikke å la tanker om dette være hovedsaken, der jeg gikk med min skjønne lille datter i den enkle, men vakre naturen i nærområdet vårt.

Advertisements

Den første fra fotballaget dør

I dag ble en flott morgen uroet av ev skremmende nyhet. Det var min mor som sjekket Facebook på mobilen, og der fant meldingen om at ** var død. Jeg kjente ham ikke så godt, så jeg skal ikke legge navnet hans ut. Men alle som leser dette og kjenner historien vil vite veldig godt hvem det er.

Fra jeg var 6 (og vel egentlig strengt tatt lenge før det) til jeg var 19 var fotball en altoppslukende interesse for meg. Jeg spilte aktivt på Ganddal IL, jeg var i 1974-generasjonen, og vi var vel en av de beste den lille bydelen i Sandnes har hatt. 10-års lag knotter var legendarisk, med 2 x Atle bakerst, 2 x Sven på midten, og Asgeir og jeg fremme, med Gunnar i mål. Vi slo de andre bydelene i Sandnes med mellom 5 og 10 mål hver kamp, det var bare de store stedene som kunne spille jevnt mot oss, det var mot Klepp, Bryne, Ulf og Vidar det ble kamp.

Generasjonen over oss var litt mer spredd, så hver gang vi ble førsteårs, lilleputt, smågutt og gutt, så ble det litt vanskeligere. Vi fikk Kjetil ute på vingen, en stjernespiller, vi hadde en annen Gunnar til å spille back og ta innkast, Kåre var en bauta som sweeper, Ove en motor på midtbanen, de bidro med sitt, men tross de var ett år eldre en oss, så var de egentlig ganske jevngode med oss. Det var da 74-generasjonen var de eldste vi på ny vant turneringer.

Så ble vi større, 15 år, de beste fikk nå allerede prøve seg på A-laget. Og de som virkelig var talenter, fant seg andre klubber å spille for, enda det ble litt lengre å sykle. Fra Sandved fikk vi nå en spiller som var i en annen kategori. Det var alltid vanskelig å ta ballen fra Kjetil, Harald var rask og sterk, jeg driblet også godt, om enn litt mer klønete og utradisjonelt enn disse andre som virkelig var gode. Men med denne spilleren fra Sandved fikk vi en som selv kunne bestemme hva som skulle skje med ballen. Det var umulig å ta den fra ham. Han var teknisk og sterk på en gang. Jeg husker treneren vår sa med et smil at denne spilleren hadde kommet med kapteinsbindet, – er det greit? hadde han spurt. Det var en selvfølge han skulle være kaptein, enda han var fremmed fra Sandved.

Hele slekten hans besto av meget gode fotballspillere, de dominerte alle sine klasser. Lillebroren var på kretslaget, det var en overraskelse for meg da denne spilleren ikke kom dit. – Slumlag, sa han, med et smil. Det hadde å gjøre med at han var født slik på året, at han konkurrerte på kretslaget med spillere som spilte et nivå over ham, som allerede var junior, mens han var gutt. Vår mann spilte også vel så mye på juniorlaget og vel litt på A-laget, som med oss på guttelaget. Han hoppet vel kanskje over juniorklassen. I hvert fall så jeg ikke noe mer til ham.

På 90-tallet og 00-tallet bodde jeg i Bergen, og fulgte ikke med på da Ganddal forvokste seg, og Bogafjell ble en egen bydel. Det var der barnefamiliene bodde, det tradisjonelle Ganddal ble fylt av andre generasjon, som jeg, og første generasjon som bor i husene sine, men uten barn der. Det er på Bogafjell det er mange å ta av. Jeg følger ikke med i det hele tatt, så jeg vet ikke hvordan det går når Ganddal og Bogafjell spiller mot hverandre, men jeg vet at det er denne gamle spilleren som kom over fra Sandved, som nå har startet klubben der oppe på Bogafjell. Han spilte tydeligvis aldri så veldig høyt oppe i divisjonene, men han startet en egen klubb. Det er jo også noe å ta med seg.

Nå døde han altså. 41 år gammel. Hjertestans. Det er skremmende når det er noen så nær. For de som kjente ham godt og for alle bom bor på Bogafjell må det være helt forferdelig. For kone og barn ikke til å holde ut. Jeg mistet min far da han var nesten 60. Det er altfor ungt. Knapt 40 er et sjokk, det er som jeg.

Hjemme igjen på Ganddal

Den frenetiske bloggingen vil nok avta nå som ferien er slutt. Jeg er hjemme igjen på Ganddal, og sammen med min kjære Olia. Hun er som alltid helt uberegnelig. Denne gangen har hun satt inn støtet på å rydde i bedet og gårdsplassen på fremsiden av huset,en oppgave jeg selv strevde med i fjor, og anså som umulig. I tillegg har hun arbeidet hardt med tysk, i tilfelle hun skal studere det en gang, og matematikk, som hun skal studere nå. Eksamen hun skal ha i morgen i fysikk virker til å ha ligget i ro. Det samme har alt på baksiden av huset, og mye innendørs. Med baksiden har hun en god unnskyldning, i og med at det har regnet hver dag (og er min oppgave), mens det innendørs er en del problemer ikke helt enkle å løse for oss, og det nok vil ta litt tid å finne standarden vi og omverden kan leve med.

Olia hadde klar mat i går: stekte fiskefingre og stekte poteter, sammen med en salat av tomater og fetaost, og rikelig med både olje og eddik, etter hva jeg kan bedømme. Det siste er overraskende, all den tid hun er fra Ukraina, hvor matolje brukes til steking og alt annet, og den er som regel av solsikke, som de har mye av der nede. Olivenolje kom ikke langt øst for Hellas. Jeg hadde jo spist godt av nistematen, både den gode, som Tone hadde smurt, og den dårlige, som jeg hadde mikset sammen. Men det er alltid kjekt å spise litt til.

I dag reiste Olia tidlig av gårde for å studere matematikk, og etterlot meg alene. Da hun kom hjem, satte jeg inn støtet, og laget middag: joikakaker med poteter og makaroni, og gulrøtter. Det er solid norsk hverdagskost, etter ukevis med ukrainsk, tung kraftmat, og spanske, lette delikatesser. Det er noe med maten man er vokst opp med. Selv om jeg hadde med mengder av godt pålegg med hjem fra Spania, gikk det i brunost og hvitost i dag, og leverpostei.

Jeg har også vært lite grann ute og stelt litt i hagen i dag, men det er måte på hvor interessant det er for resten av verden å lese om det. Hagen har vokst 5-6 uker i fred, og er nådd det stadiet at det ser ganske vilt ut der. Det er mange overraskende busker. Jeg skulle gjerne vært der hele dagen, jeg, det er kjekt å jobbe i hagen og være ute. Men det var fortsatt vått etter regnet, så jeg kunne ikke klippe plenen, og også å klippe greiner og busker blir grapset når de er våte. Akkurat det bør være ganske interessant for resten av verden å lese, så man kan være klar over det, om man ikke skjønner det selv.

I morgen er det meldt fint vær, så da er det nye muligheter. Jeg har dagen for meg selv, mens Olia har eksamen. Med det ender jeg feriebloggingen for i år.

Advent i nytt hjem

I dag er det første søndag i advent. For første gang på mange, mange år tilbringer jeg den i Gaupeveien 5, på Ganddal. De siste 17 årene har jeg vært i Bergen og markert dagen helt for meg selv. Med en gammel og avdanket adventslysestake i messing, pyntet med sløyfer og julebånd så gammelt at ingen ville ha det. En fornærmelse mot den pene, pyntede og velstelte julen har det vært. I kaffekoppen kaffe, på tallerkenen vestlandslefse – som alle andre søndager.

Å, jeg husker min barndoms advent. Jeg husker dem særlig da det ble introdusert adventskrans i en runding. Lysene stod ikke etter hverandre, men i hvert sitt hjørne i en avrundet firkant. Og mellom der var det pyntet med snop. Dette var før den tiden barn kunne spise så mye snop at det knapt er noe spesielt, den gangen var en sjokoladebit noe som var verdt å vente på. Det var disse søndagene i advent vi hadde sjanse til det, og så lørdagskveldene, da. Jeg rakk aldri å vokse fra denne snopeadventskransen før jeg flyttet hjemmefra.

Nå er jeg tilbake på Ganddal med min egen familie. Det vil si Olia. Hun har ingen juletradisjoner i det hele tatt, i hvert fall ingen norske, og hun ser ikke ut til å ha noen planer om  å kaste seg på sirkuset. For henne skal julen feires på nyttårsaften, som de gjorde det i den gode, gamle kommunisttiden, da alle kristne høytider ble avskaffet ved vedtak.

Men hun slipper nok ikke unna, hun har jo flyttet til dette landet, og jeg er en svært tradisjonsbunden fyr. I adventstiden – og særlig fra og med det blir desember – skal alt sammen ta seg opp. Til og med i studenttiden, da jeg lekte jeg var fattig, spiste jeg ordentlig pålegg selv midt i ukedagene når det var desember. Da kjøpte jeg ikke lenger bare kneip. Da var det ikke lenger nødvendig med suppe på mandagen. Alt ble litt bedre.

Denne julen har vi kjøpt inn som om vi var en ekte familie, som om det var akkurat det alvoret det er. Vi har fenalår. Vi har det meste. Det skal alt sammen åpnes og spises med tiden, og tiden har vi her snart.

I dag var det til overmål fridag for oss begge. Det er ikke mange hele dager vi har sammen. Enten jobber Olia, eller så jobber jeg. I dag jobbet ingen av oss. Vi stod opp så langsomt vi kunne. Det var søndagsfrokost med bløtkokt egg, te. Jeg stakk ned i kjelleren og tente opp i peisen etterpå, vi har nå peis her i huset, det er ikke noe tøysehus. Men det ble likevel litt tøysete med denne peisen denne gangen, for i et forsøk på å spare penger på ved, har jeg tatt vare på så godt som alt av rusk og rask fra hagearbeidet mitt i sommer. Akkurat nå var det kvister og blader fra epletreet, vil jeg mene, fuktig og råttent, det gav mer lukt enn varme. Jeg pakket det inn i gamle aviser, og forårsaket vel egentlig mer rot enn peiskos.

Så vi gav det opp. Det vil si, jeg gav det opp. Olia har egentlig aldri vært helt ivrig på dette med peis. Og siden vi aldri oppholder oss i peisestuen, er dette rommet like rotete som det var da vi flyttet ned dit i sommer. Det er ikke noe sted å være. Selv for nonchelante og trivelige mennesker som oss må det være et minstemål av orden for at vi skal kunne være et sted, om vi skal være der frivillig.

Tja, det blir alltid litt lange disse postene mine. Så har det også vært en lang og fin dag. Olia er mrs. piano, i den italienske betydningen av ordet, hun skal ha eksamen i morgen, men har blitt revet med av rydding og ordning, og har siden vi fant glasset med skruer og greier til hyllene vår, tilbrakt dagen med å sette opp og montere og ordne bøker og bokhyller. Det kommer til å bli veldig bra når det er ferdig, snart vil det være levelig i alle husets rom.

Advent kom som man ser litt i skyggen. Det ble ikke satt ut julepynt, det har vi ikke, og Olia bryr seg ikke. Så lenge vi ikke har barn er det ikke kritisk nødvendig med det som har med forventninger til julen å gjøre. Til middag hadde vi fiskegrateng, til kaffen litt sjokolade. Nå fortsetter Olia ordningen, ryddingen, styringen. Jeg har satt meg med dataen. Det er en herlig fordeling på en herlig dag. Første søndag i advent. For første gang i mitt eget hjem på Ganddal.

Tilbake på Ganddal, og nytt forsøk på Bergenstest

Det var som på ny å være noen år, eller kanskje man skulle si noen måneder yngre. Jeg var tilbake i Bergen, fra onsdag ettermiddag til lørdag formiddag. Jeg beseiret på ny byfjellene, Stoltzekleiven er fortsatt til reperasjon (jeg er selvsagt i mot, denne oppstigningen skal ikke være for striglet), Skredderdalen er plaget av taufeste opp hele toppen, latterlig langt, man kan ikke lenger engang velge den enkleste løypen. Man må gå mellom tauene og holde seg i dem. Ulriken er sitt samme gamle, det vil si, den er plaget av byggverk og aktivitet den også. Jeg tok til avveklsing Trolldalen ned igjen denne gangen. Det var fine turer i fint, Bergensk solskinnsvær.

Men det var jo ikke for å gå på tur jeg reiste tilbake til Bergen. Det var bare en del av gjøremålene. Først og fremst skulle jeg stå på scenen og treffe venner. Jeg fikk gjort rikelig med begge deler. Ikke bare ble det et trivelig gjensyn med gjengen i og rundt Stand up Bergen, og vårt publikum, det ble også gjensyn med riktig gamle venner tilbake fra den ekte studietiden på 90-tallet. Det var middag på en bedre restaurant, veldig mye bedre – spinndyr -, og det var noen øl på Henriks. Det minner riktig så godt om studietiden og ungkarstilværelsen mine første år i arbeidslivet

Nå er det bare det, at det er i Bergen jeg er på besøk, og på Ganddal jeg bor. Det var ganske godt å bare pakke kofferten, og forlate Bergen i dag formiddag. Jeg våknet før vekkerklokken i dag, og var dermed helt i rute med alt mulig. Da flyet lettet klokken 1230 satt jeg ombord, rolig og avslappet, og da jeg landet på Sola stod mor og ventet.

Hjemme kom jeg hjem til tomt hus med stempel fra Olia. En ting man kan være sikker på når det gjelder henne, er at man alltid vil finne tekannen full av te, og med en tepose kjekt hengende ut. Hva som ellers er å finne av mat og drikke vil alltid være i det blå. Jeg var imidlertid godt forberedt, og gikk i gang med å lage risengrynsgrøt, i god lørdagstradisjon.

Før grøten var ferdig kom Olia hjem, til en veldig hyggelig gjenforening. Det var bare tre netter, men vi er ennå så nygifte at dette er svært mye. Olia hadde vært på Bergenstest i dag, den viktigste eksamenen av mange hun skal prøve på nå i høst. Første gang hun prøvde seg gikk det galt, men da hadde hun bare vært i Norge i et halvt år og ennå ikke fått gjennomført noe norskkurs. Nå har hun vært her drøye halvannet, og hva hun lærte på norskkurset er allerede temmelig irrelevant. Siden hun nå har jobbet noenlunde stabilt i barnehager og på sykehjem helt siden hun avla forrige Bergenstest, egentlig, så har hun vært i mye kontakt med språket og er nødt til å bruke det nesten daglig. Mitt stalltips er at hun greide testen denne gangen.

Akkurat det vil tiden vise. Det er ennå ikke så kritisk om hun ikke klarer det Det er først eventuelt til neste høst hun kan begynne på noe høyere studium, og da rekker det å få tatt testen i april. Men vi håper å få den ut av verden allerede nå.

Til middag var det norsk laks og ukrainsk hvitvin. Det var verken en veldig mye bedre restaurant eller gjensyn med studievenner, men som lykkelig gift mann var nok dette likevel veldig mye bedre. Det var veldig kjekt å få en kveld med Olia igjen. Og nå skal det sånn som det ser ut ikke forlate hverandre igjen på en stund.

Kommer…

Høstferie

Så er det på ny høstferie. I mange år på rad har jeg tilbrakt den på reise, som oftest i Russland eller Ukraina, alltid der. I fjor skulle Olia og jeg til Krim, men så var det så kaldt, at vi i stedet bare ble i Kiev, hvor det også var kaldt, men hvor vi heller ikke hadde ventet noen badeferie. I forfjor var Olia og jeg i Molotsjnoe, det herlige sted på Krim, med verdens korteste jernbanestrekning, og fredfullt som var det tatt rett ut av drømmene til folk. Før det var j i Syd-Russland, nedover fra Rostov na Don til Sotsji, det var det året far døde brått og uventet mens jeg var på vei hjem. Året før det igjen var det Krim og Syd-Ukraina, alene, jeg hadde langt fra rukket å treffe Olia ennå.

I år blir det ingen utenlandsferie. Olia og jeg må fortsatt bruke litt tid på å få finansene under kontroll. Dessuten har hun allerede vært i Ukraina for ikke så lenge siden, i slutten av august. Hun kan vente litt til før hun må dit på ny. Jeg har imidlertid ikke vært der siden februar, det begynner å nærme seg abstinenser. Men så var det dette med finansene, da, og så er jeg booket inn til å opptre på Rick’s i Bergen onsdag og fredag. Det blir en selvfinansierende reise, nettopp det vi trenger nå.

Så frem til onsdag blir det for meg noen rolige dager på Ganddal. I dag kunne jeg for første gang stå opp til det som skal bli tradisjonen. Riktignok hadde Olia sin lille morgenutgave av russisk kaos, hun har morgenvakt i Stavanger, det er ikke lett når man ikke disponerer bil. Det ble litt styr å få henne av gårde, grytidlig. Men så var det min morgen, som den kommer til å bli. Jeg lå og hørte litt på radioen, BBC world service, til butikkene åpnet, og så gikk jeg og kjøpte morgenfrokosten. Siden butikken ikke ligger i kjelleretasjen, som den gjorde det mens vi bodde i leilighet i Bergen, må vi handle litt sjeldnere og kjøpe inn litt mer rikelig hver gang. Nå hadde vi ikke fått vært i butikken hele uken, og kommet godt i manko med pålegg.

Nå er det imidlertid alt sammen på plass. Både i hus og i magen. Frokosten er spist, spist i stuen, selv om vi verken har sofa eller ordentlig spisebord. Jeg har hatt dagens første sjakkparti, vant greit, veldig greit, i et spansk parti der min motstander nok ikke visste helt hva han skulle gjøre når åpningen gikk litt annerledes enn vanlig. Midt mens jeg har sittet og skrevet dette, har det trippet en rødstrupe omkring på bordet på terrassen, like utenfor vinduet. Utover dagen har jeg noen tekster å skrive, litt å pusle med, og det skal bli et til sjakkparti. I huset begynner det å bli en passelig balanse mellom innflytningsrot og vanlig rot. Det kommer til å bli en fin dag, en fin helg og en fin høstferie.

For dem som vil se Stand up på Rick’s i Bergen er det onsdag klokken 2100 og fredag klokken 2030.

 

Mor har flyttet!

Olia og jeg bor nå alene. Alt har gått godt, stort sett, om enn grillen gikk tom for gass og elektrisiteten i stuen forsvant allerede første dag. Hos mor hører jeg også det er en del av det som med sitt rette navn kalles innflyttingsproblemer.

Det kommer nok uansett ikke opp mot de problemer og gleder vi hadde mens vi bodde sammen. Det ble alt i alt omtrent fire måneder. I denne perioden har vi også hatt ut- og innflytting for meg og Olia, vi har hatt dobbelt med ting i huset, og mor som elsker orden, og vi som trives i kaos. Vi har måttet ordne med finansiering av huset, og med oppgjøret, begge steder har vi hatt tilbakeslag som har tæret på livsroen. Mor har også funnet, og kjøpt, leilighet, og vi har fått giftet bort Tonje. Det har vært en hektisk sommer, kan man si, sommeren 2011.

Og nå har den endt opp i at Olia og jeg ikke bare er huseiere, vi er også herrer i eget hus. Det vil si, jeg er herre og hun er kone, om vi skal ha kjønnene korrekt, men på bekostning av meningen. Vi bestemmer, sier vi det nå, kjønnsnøytralt.

I går var mors store flyttedag. Det er forhåpentligvis den siste store stressdagen for henne på en stund, og for oss. Det ble ganske travelt og mye å forholde seg til mot slutten, men når nøden er størst er naboene nærmest, som de jo stort sett er det uansett. Nabo Bård stilte opp med både seg og bil med stor tilhenger, nabo Grete kom til da hun så det var arbeid på gang. Mor til Tonjes nye ektemann kom også mer enn velvillig, også hun med stor bil. Sammen fikk vi fylt to store lass fredag ettermiddag, før mor reiste på overtakelse, og jeg i en helt annen anledning var invitert i fest og helst måtte på den.

Da jeg våknet i dag morges – etter en riktig trivelig liten fest, det kan jeg også ta med – var det meste tatt. Det vil si, det meste er en relativ størrelse. Om enn det meste var tatt, var det veldig, veldig mye igjen. Men det var ikke annet igjen enn det som var gjenglemt, av de tingene mor ønsket å få med i sin øyeblikkelige flytting. Vi har selvsagt avtale om at hun kan komme og hente hva hun vil av tingene sine resten av livet.

Jeg våknet altså i dag morges, først i ørska tidlig, Olia skulle på jobb, så i en mer rimelig tid, men fremdeles tidlig i forhold til når jeg var i seng. Jeg var litt oppspilt, jeg eide huset. Det hører med til historien at både fredagen og lørdagen – flyttedagene – var eventyrlig varme dager, til tiden på året å være. Kortbukse og bar overkropp, det var arbeidsantrekket. Nå gikk jeg å tuslet litt rundt på terrassen og i hagen, jobbet litt, eide huset.

Det var en liten sjarmøretappe og bli med ut til mor å bære. Men de andre hadde allerede båret så mye at det ble rent pinlig for oss, ikke noe å gjøre. Vi får kompensere med å ta mors utvasking her hjemme hos oss. Mor er samvittighetsfull i slike ting, og har finere vask som standard enn vi ville godtatt som utflyttingsvask. I forbindelse med flyttingen ramlet standarden litt sammen, naturlig nok.

Og så kom kvelden. Olia vendte tilbake fra jobb, sliten og lykkelig. En liten time i godstolen, så var hun klar for lørdagsmiddagen. Jeg fyrte opp grillen, hun steikte poteter og trikset frem en salat. Grillen sloknet igjen, pussig det der med å eie hus, plutselig virker ikke ting som alltid har virket. Olia tok kontrollen med akkurat dette problemet, steikte og snitslene vi skulle ha, det ble kjempegodt. Vi spiste på terrassen. Inne i huset gikk lyset og all strøm i stuen, sikkert en sikring, aldri har vi fikset noe sånt, i sikringsskap av typen vi har her.

Det blir alt sammen utsatt til seinere. Vi kunne denne natten legge oss og sove i soverommet, det ekte og romslige soverommet, med skikkelig god og svær seng, og eie det alt i hop. Vi sov godt.