Aldri mer butikksenteret metro, og andre ubehageligheter her nede i Ukraina

Det går litt i surr i dagene her nede, og jeg legger ut midlertidige utkast så jeg vet hva jeg skal skrive i de forskjellige postene. Denne skal handle om hvordan Olia ble anklaget for tyveri, og jeg resolutt bestemte meg for å boikotte butikken som gjorde det for alltid. Det skal også handle om andre ubehageligheter her nede, og om et begynnende stolkjøp. For den som liker orden i tingne (det vil si jeg selv), er posten i hovedsak skrevet søndag 4. juli.

Jeg har så vidt sneiet innom den lille saken om sjakkbrettet som måtte leies for penger i parken, ubetydeligheten i kelneren som var så ivrig etter å ta i mot bestillinger og fylle opp vinglassene våre og den enda litt mer irriterende saken med kelneren som anbefalte en skål peanøtter til 40 hryvna (4 ganger dyrere enn ølet). Nå skal jeg som oppvarming skrive om hvordan jeg ble fratatt de siste ti minutter av kampen Spania – Portugal, og helt hårreisende hvordan Olia og jeg ble holdt igjen i en halvtime i et butikksenter på grunn av at de mistenkte Olia for tyveri der.

Oppvarmingen skal være snart gjort. Den handler også om min tidligere favorittrestaurant Hatinkas fall. Denne tirsdagen må det ha vært gikk jeg rundt i Kievs gater på jakt etter et passende sted å se kampen. Jeg hadde tidligere på dagen vært et sted og kikket litt på Japan – Paraguay, en helt håpløs kamp, jeg trodde det var Brasil – Chile som skulle spille. Etterpå virret jeg bare rundt i gatene, og hadde veldig god tid. Jeg kom forbi Hatinka nedover Krasnaja armejskaja ulitsa, og så at de et TV-apparat der og reklamerte med FIFA-fotball. Klokken var blitt ni da jeg spurte om det gikk an å se VM der, og fikk svaret «selvfølgelig». Jeg gikk rundt kvartalet en halvtime, og kom tilbake for å se kampen, bestilte både mat og øl, og satt og koste meg med en god kamp og en fin nerve. Etter hvert dukket det imidlertid opp tegn på at restauranten skulle stenge, nye gjester fikk ikke komme inn, og de få som var forlot stedet. Til slutt var praktisk talt bare jeg igjen (jeg opplevde til overmål at de slokket lyset et øyeblikk). Ti minutter før slutt kom kelneren – den samme som hadde sagt at jeg kunne få se kampen der – og ba meg gå, de var stengt. Dermed kommer jeg ikke tilbake til restauranten mer. Skal man se fotballkamp, så skal man se fotballkamp. Det hadde kostet dem lite å la meg se de siste ti minuttene, de kunne jo også se kampen. Skulle det bli ekstraomganger, kunne jeg heller forstått det og funnet meg et annet sted. Det ble det ikke. Og det blir det heller ikke for Hatinka.

Neste morgen foreslo moren at jeg måtte drikke vodka. Sånn som dette går bare ikke an. Det skjer bare i Ukraina og vodka er løsningen, det er derfor vi drikker sa hun både med og uten smil. Vodka hjalp som bare juling mot denne ergrelsen, det var bare ti minutter av en fotballkamp. Verre skulle det bli allerede samme dag.

Vi skulle ut på storhandel, og hadde masse å gjøre. Delen som handler om internett skal jeg skrive om i morgendagens post. Det tappet allerde krefter, som ble påfylt igjen av en god lunsj på Pervak restaurant. Så var det ut for å kjøpe møbler og ting og tang til leiligheten.

Det varsler allerede fare. Jeg kan ikke fordra å tilbringe mye tid i butikker, og i slike stormagasin er det vanskelig å bli ferdig raskt, i hvert fall når man reiser med en kvinne (som er ens kone). Det var også usannsynlig varmt akkurat denne dagen. Jeg skal ikke skrive så mye om de tingene og plagen med å være timevis i to forskjellige stormagasin, det vil drukne hovedpoenget i posten, som er en helt utilbørlig oppførsel fra stormagasinet Metro. Det ligger ved Poznajky metrostopp langs grønn linje, et lite stykke utenfor bykjernen.

Olia hadde allerede handlet en del småting i et stormagasin like ved, der hovedhensikten vår med å gå dit var å se etter tepper til vår leilighet og eventuelt vask og andre forskjellige ting ved en eventuell renovering av farens. Det endte opp med at vi var der veldig lenge, men kun kjøpte for 65 hryvna, som skulle tilsvare 60 norske kroner.

Deretter var det tid for metro, hvor hovedsaken var å se etter en kontorstol (denne letingen skal også bli en sak, som jeg skal skrive om i overimorgen). Vi brukte lang tid på å finne den riktige, men var også jeg interessert, siden jeg sannsynligvis ville komme til å bli den som brukte den mest. Til slutt fant vi frem til en veldig flott stol, som også var den dyreste, og vi var godt fornøyd med oss selv som hadde gjort vårt første virkelig ekteskaplige kjøp.

Det viste seg imidlertid å være en del problemer med akkurat denne stolen. Den fantes ikke innpakket, og den som stod utstilt var brukket i armstøtten. Så Olia fikk en lapp med telefonnummer, slik at hun kunne ringe om en dag eller to, hvor stolen ville være på plass.

Slitne (jeg), men fornøyde (Olia), gikk vi så etter enda en stund ut av denne butikken uten å kjøpe noenting. Ved å forsøke samme vei vi kom inn, fikk vi beskjed om at all utgang skjer gjennom kassen, så vi måtte til andre enden av bygget. Det var jo litt spesielt å gå gjennom kassen når vi ikke skulle kjøpe noe, så vi gikk forbi køen og forsøkte å passere en av kassene, der det satt en gammel kjerring etter sovjetisk mønster. Hun ble rasende på Olia, og forlangte å få se posen hennes. Der lå vaskebørster, malingskost og et malingsspann, stort sett, 60 kroner var verdien. Hun forlangte å se kvitteringen, den hadde jeg.

Man skulle tro dette var nok, men på dette tidspunktet tilkalte hun forsterkninger i form av vaktmannskapet. De kom også og interesserte seg veldig for Olia, kikket gjennom varene hennes og kvitteringen. De forsøkte til og med å la noen av varene gå gjennom magnetstripen i kassaapparatet. Det gav selvfølgelig ikke signal, de var jo kjøpt i en annen butikk.

Man skulle tro dette var nok. Det var det ikke. De snakket også noe om at de skulle ringe den andre butikken og undersøke om vi virkelig hadde vært der, samt undersøke TV-kameraene i butikken om vi virkelig ikke på finurlig vis likevel hadde stjålet noe. Teorien deres var at vi kunne kjøpt en del varer i den andre butikken, lagt dem bort, tatt med kvitteringen og stjålet de samme varene her. For 65 hryvna, mine damer og herrer. Vi skulle kjøpe en stol for halvannet tusen, og ble mistenkt for tyveri av varer til en sum av 65 hryvna.

Olia tok dette ganske med ro, men jeg ble aldeles rasende. Jeg bestemte meg med en gang for at denne stolen kom jeg aldri til å kjøpe, ei heller kom jeg til å sette mine ben mer i denne butikken. Uten at jeg kunne se det skjedde noe som helst, holdt de oss ennå et kvarter før de gav oss varene tilbake, og lot oss gå med beskjeden om at vi neste gang måtte låse varene våre inn i sikkerhetsskapet. – Det blir ingen neste gang, sa Olia. – Dette er siste gang, sa jeg. Min kone og jeg går ikke steder hvor vi blir anklaget for å være banditter, kunne jeg sagt, om jeg var mer veltalende på russisk.

Hjemme ventet vodka.

Skifte til rom med balkong

Olia og jeg bor i familieleiligheten i Petsjersk-regionen i sentrum av Kiev. Den lille familien på fire er heldige slik at de har fått tak i to leiligheter i sentrum av den svært ettertraktede hovedstaden. Prisene på slike leiligheter er skyhøye og langt utenfor rekkevidde for vanlige familier. Så de som bor her er enten svært rike eller har fått ordnet seg under Sovjettiden. Selv om jeg har spurt flere ganger, har jeg aldri riktig forstått hvordan det gikk til at familien Iurzhenko fikk to leiligheter, jeg har bare forstått såpass at det er en komplisert historie.

Da jeg traff Olia for første gang bodde hun sammen med søsteren i 3-roms leiligheten i Petsjersk, mens foreldrene bodde i en leilighet i en annen kant av byen, ikke så langt fra stedet der Olia og jeg giftet oss. Nå har Olia flyttet ut, mens moren har flyttet inn for å hjelpe søsteren med lille Taias som er niesen vår. Faren bor dermed for seg selv i sin leilighet, men får jevnlig besøk av moren som hjelper til med matlagingen og sørger for at alt står godt til.

Katten Bred slapper av på knyttet Olia har laget til for å flytte klærne våre.

Olia og jeg har hele tiden bodd i rommet som har vært hennes, og som er det største rommet i leiligheten. Moren har flyttet inn i det rommet Olia tidligere brukte som klasserom. Dette rommet har balkong, og dit liker jeg å gå for å lese en bok eller ikke lese noen ting. Den har utsikt like mot noen digre kastanjetrær, og ellers gårdsrommet til alle de gamle boligblokkene som vender mot hverandre her. Av og til har adgangen til balkongen vært hindret av lille Taias som sover på dette rommet, og som absolutt ikke må vekkes når hun først har sovnet.

Under en spasertur mandag kom moren og søster Tanja til den ide at det kanskje ville være lurt å skifte rom. Og det var den ideen som ble utført i dag, til stort stress under arbeidet, men stor glede over resultatet.

Et av sidemålene ved arbeidet var at alt skulle gjøres før det vesle barnet, Taias, våknet. Så det måtte gjøres «bistro! bistro!» som det heter her (uttales «bistra!»). Møblene til Olia var (og er) to skrivepulter, en sovesofa og et stort, ærverdig skap. Det var disse tingene som skulle flyttes, i tillegg til alle småtingene, som klær og duppeditter. De tre bokhyllene skulle få stå, det ville være stress, og det ville ikke være plass. Moren hadde forskjellige småting å flytte, men av de større var en seng og et stort – veldig stort – nytt skap utfordringene.

Vi begynte raskt (bistro!), og flyttet alle de lette tingene først. Alt gikk fort og greit og på russisk vis. Det var ikke så farlig hvor det havnet, så lenge det ble flyttet.

Olia støvsuger kjapt før møblene blir flyttet inn i vårt nye soverom med balkong.

Så var det Olias sovesova. Den var stor. Og den var tung. Moren, Olia og jeg tok hver våre tak, og flyttet, lirket, vendte og bendte den uregjerlige seng inn gjennom dørene og rundt gjennom krokene i den for dette formålet lille leiligheten. Moren og Olia lever på russisk stressnivå, og var på fortvilelsens rand flere ganger, men fant også noen briljante måter å vri og vende på, slik at sengen faktisk kom seg gjennom den umulige ferden. Vi var – eller jeg var i alle fall det – hele tiden ganske optimistiske med tanke på denne sengen, den var jo flyttet inn på rommet. Da måtte det gå an å flytte den ut igjen. Skapet derimot…

Skapet var høyere enn døren. Det var stort og firkantet i alle retninger. Og det hadde aldri flyttet seg inn på noe rom, det var blitt montert her. På toppen hadde vi en ekstra utfordring at da vi stilte det foran døren og skulle vende det ned, så kom lampen i taket i veien. Moren reagerte resolutt og som en ekte kvinne skal gjøre det: Hun tilkalte hjelp.

I etasjen under jobbet et arbeidslag med å rive den ene leiligheten helt fra hverandre (forhåpentligvis for å bygge den opp igjen). Her nede kan alt ordnes for penger, og arbeidslaget hadde ingen problemer med å avse et par mann for å ta seg  av denne flyttejobben. Det tilkalte stadig forsterkninger. De begynte med to, fortsatte med fire og gikk til slutt opp til seks, kanskje var det hele gjengen. Og de holdt på i flere timer. Olia og jeg orket ikke engang å se på, og gikk inn på Tanjas rom og tok oss av barnevaktjobbingen med Taias. Etter en stund hørte vi også hamring. Det var helt tydelig en jobb som ikke var laget for moren, Olia og meg.

Men den ble utført, og kostet oss 200 hryvna. Det er et helt urealistisk beløp. Man kan forestille seg hva det ville koste i Norge å holde et arbeidslag opptatt i to timer.

Skapet kom imidlertid på plass, med bare små skrammer i vegger, gulv og tak. Og morgen og vi har byttet plass – for alltid igjen. Det skapet skal aldri flyttes igjen, konkluderte moren.

Og her blir balkongen benyttet!

Feiringen av bryllupsdagen

Som jeg skrev i gårsdagens bloggpost hadde Olia og jeg bryllupsdag i går. Den ble forsiktig, men behørig, feiret i det som en gang var en av Kievs bedre restauranter. Hadde ikke posten vært skrevet i ettertid (det er første juli her jeg sitter), så hadde jeg skrevet uforbeholdent at det er en av Kievs beste restauranter, men siden sist har det skjedd et par ting som gjør at jeg må konkludere med at min gamle favoritt Hatinka har tapt seg lite grann. Det er en restaurant som befinner seg ved Palats Ukraina på den blå metrolinjen, gaten heter Krasnaja Armea etter den røde arme, og er en god gammeldsags, Sovjetisk paradegate. Der har de klart kunstykket å sette opp en romslig, liten restaurant som ser ut som et gammelt, landsens hus etter tradisjonell ukrainsk modell. Derav har de også navnet, Hatinka, som betyr lite hus eller liten hytter. Hver gang jeg har vært i Kiev har jeg besøkt denne gangen, og det var også hit jeg tok med familien for å spise tradisjonell, ukrainsk mat før bryllupet i fjor. Det passet godt å gå dit igjen for å feire bryllupsdag.

Helt uvanlig for meg, men helt vanlig her, skjorten blir kjapt strøket før vi går.

Veien fra leiligheten vår i Petsjersk til restauranten bringer også mange minner for Olia og meg. Her gikk vi en god del ganger opp og ned mens vi forsøkte å få ordnet med dokumentene våre for at vi skulle få lov til å gifte oss. Disse turene hadde også ekstra farge av at jeg var i blodmangel på den tiden, og virkelig måtte slite for å komme meg opp trappene på tilbakeveien. Det var også her Olia for alvor begynte med fotograferingsiveren sin, da vi skulle reise til museumsparken Pirogova, men faktisk tilbrakte vel så mye tid langs denne helt oversseelige veien. Nå gikk vi her igjen, og det på vei for å spise bryllupsmiddag etter å ha vært gift i ett år.

Olia, klar for å spise, fotografert i litt for mye blitz.

Det pleide å være en god restaurant med god atmosfære, og er det fortsatt, men Olia ble litt plaget av en overivrig kelner som forlangte å hjelpe oss med bestillingene straks vi hadde åpnet menyene. Olia forsøkte høflig og smilende å få ham til å forstå at vi foreløpig er litt fortapt i alt vi har å velge mellom og  trenger litt mer tid, men vi lyktes bare delvis og i forfjamselsen bestilte vi en rødvin. Det ble litt uheldig, da mitt valg siden falt på en fiskerett, og det jo er en egen følelse med hvitvin og fisk, selv om rødvin også går. Samme kelner var også svært ivrig etter å fylle opp glassene med denne vinen. Vinkjennere vil sikkert smile av at restauranten hadde store vinglass, som man skal ha for at man skal kunne surre vinen rundt og forløse smaken, men som her ble brukt til å fylle til randen for at kelneren skulle få ta med seg den tomme flasken. Nok om det.

Jeg spiser også. Og Olia fotograferer som alltid med en plante i forgrunnen.

Olia er alltid småspist på restaurant, og nøyde seg med en italiensk salat og smakebiter fra meg, mens jeg kjørte på med forrett og hovedrett uten å spare på noe. Selv om kelneren var litt ivrig, var maten fortsatt delikat og god, om enn ikke den vidunderlige opplevelsen den hadde vært tidligere her på denne restauranten.

Maten ser i alle fall delikat ut. Og smaker også godt.

Opplevelsen med Olia var imidlertid vidunderlig. Og den skulle fortsette utover kvelden. Godt animert av det proppfulle vinglasset hun hadde satt i seg, gikk det så langt at hun ble med meg på fotballkamp, Argentina – Mexico. Straks vi bestemte oss for å se kampen, var det en pub ved siden av oss. Den så altfor eksklusiv ut med sofaer, puter og det som så ut til å være høy stil, men lokket også med øl fra 7 hryvna, det vil si en norsk femmer. Olia spurte om det virkelig var slik, og fikk til svar at det gjaldt 0,33, halvliteren gikk for en tier. Tenk var det slik i Norge.

Olia gir en siste hilsen til fotografen (som er jeg) under en artig lampe på Hatinka, Kiev.

Stedet var også så godt som folketomt, et par satt rolig i et av sofakompleksene og spiste, en gruppe menn satt i et annet. Disse viste seg å være de som jobbet her, resten av setene var aldeles ledige, og vi fant den aller beste plassen like under en ny og flott flatskjerm. Det var for godt til å være sant. Og det var heller ikke helt sant. Jeg tenkte å kjøpe litt snacks til kampen og ølet (og Olia), og fant noe som i alle fall inneholdt kylling til 20 hryvna, også det usannsynlig billig. Verten kunne imidlertid meddele at denne kyllingretten hadde de ikke, og han ville i stedet anbefale noe som het «afosi» og kostet 40 hryvna. Jeg ønsket heller det andre som kostet 20, men verten mente det var et dårlig kjøp fordi det var så lite av det, ta heller disse «afosiene», det er godt. Litt etter kom han med en skål peanøtter, og jeg tenkte i all verden, er det til og med gratis peanøtter her, skal si de må kjempe for å få besøkende. Men det var nok ikke så vel, peanøttene var «afosi», og den stakkars skålen kostet 40 hryvna, og samlet for øl og nøtter ble 50 hryvna, og dermed ikke så altfor langt under et billig norsk sted.

Her ser dere ølen og her ser dere skålen med peanøtter. Og her ser dere meg på fotballkamp på en slags pubrestaurant i Kiev.

Men man skal ikke ergre seg. Olia og jeg var på fotballkamp, så å si, på pub og så på. I min familie var mormor alltid beryktet for sin ubeseirede mangel på fotballkunnskap, hun lurte under en kamp på hva mannen i svart gjorde der ute på banen, men hun ville i Olia ha møtt sin rival. Det var helt umulig å få henne til å forstå hvem som var hvem av Argentina og Mexico, og var heller opptatt av en mann i gult som gjorde en ypperlig jobb, og blant annet tok ballen med hendene. Hun insisterte dessuten på at det var Jamaica Argentina spilte mot, for i Russland var det en sang som gikk «Kakaja bol, kakaja bol, Argentina – Jamaica, Pjat – nul.» Det rimer, og betyr «Hvilken smerte, hvilken smerte, Argentina – Jamaica 5 – 0». Hun hadde også sin klare oppfatning av Argentinas noe tvilsomme førstescoring, et mål jeg selv som helhjertet Argenina-entusiast ville kalle en skandale. Olia kunne imidlertid melde at det var en helt flott scoring, hun hadde fått det med seg under repetisjonen, der det helt tydelig kom frem at det stod en mann der inne og nikket ballen i mål med hodet, de grønne må helt ha glemt ham!

Her er bildet av TV-skjermen, passende med de to lags reservebenk som Olia ville ha med.

Vi gikk etter første omgang. Det var et kompromiss. Bryllupsdagsfeiringen var over, og Argentina var på vei videre i VM. Alt var bare velstand og ville vært det uavhengig av resultatet i fotballkampen. Hvilken glede, hvilken glede, Olia mot resten, 5 – 0.

Så glad blir man når man får gå på pub for å se fotballkamp med Olia og har vært gift med henne et helt år!

Bryllupsdag

I dag er ekteskapet vårt ett år gammelt. Det er så gammelt som barnet er når det så vidt har lært å gå men ennå ikke snakker noe særlig. Dagen vil bli feiret med en bedre middag på en av Kievs bedre restauranter, Pervak eller Hatinka, det er ennå litt uklart hvilken. Søster Tanja har gitt oss blomster, og vi har drukket rødvin på at det første året skal bli til flere.

Vårt ekteskap var virkelig nyfødt den gangen for ett år siden. Vi hadde omtrent ikke vært sammen, det gikk ikke en uke fra vi møttes til vi var kjærester, og knapt en måned fra vi var kjærester til vi var forlovet. Så var det bryllup før tre måneder var gått. Og alt kunne sikkert vært gjort enda fortere, om det ikke var for at mesteparten av denne første tiden, så var hun i Kiev og jeg i Bergen. Vi møttes bare når jeg var på ferie, og når jeg fikk fri fra jobb.

Ekteskapet begynte med en seks uker lang paradetur til Krim. Det var bryllupsreise, selvfølgelig, fri for begge to og mye godt liv. Men det var første gang vi skulle leve svært tett på hverandre over lengre tid. Veldig tett, levde vi, faktisk, siden vi leide knøttsmå rom og levde uten et minstemål av luksus. Det var selvfølgelig Olia som hadde hovedutfordringene, siden hun måtte lage mat og rydde i kjøkken som knapt fortjener betegnelsen kjøkken. Jeg måtte bare lære meg å leve med utblåsningene Olia av og til kommer med, noe jeg på denne tiden drev og lærte meg.

Så fulgte perioden hvor vi var gift, men hun var i Kiev og jeg var i Bergen, og vi ventet begge på at hun skulle få oppholdstillatelse. Vi fikk en ekstra liten ferieuke der på høsten, hvor vi på ny reiste til Krim, og bodde under det vi i forhold til sommeren må kalles førsteklasses forhold, i en liten landsby som heter Molotsjnoje. Den uken var bare velstand. Men så var det hver til vårt igjen, og denne gangen i det som skulle bli den lengste fraværsperioden siden vi møttes.

Beskjeden fra UDI er at det tar opptil seks måneder for ukrainere å få innvilget familiegjenforening i Norge. Vi leverte søknadspapirene så tidlig vi bare kunne, men det lot seg ikke gjøre før 7. juli, og seks måneder derfra er 7. januar. Vi – og særlig jeg – hadde et sterkt håp om at hun ville komme i alle fall før jul, slik at hun kunne få oppleve en norsk julefeiring.

Jeg ble oppløftet da jeg ble kalt inn til intervju. Siden det ikke skulle være noe tull med ekteskapet vårt, regnet jeg med at intervjuet ville gå greit og at oppholdstillatelsen snart ville komme, men jeg hadde her bare rett i det første. – Ring meg om du ikke har hørt noe innen februar, sa den hyggelige politimannen jeg hadde snakket med.

Jeg var nedslått, men skrev likevel en mail til UDI, der jeg mildt og i forståelse med at alle som søker har samme ønsker som meg, ba om at kanskje vår søknad kom frem til behandling litt nå med det første, for den vil da være raskt avgjort og jeg vil få min kone hjem til jul. Om det var denne mailen som hjalp, vet jeg ikke, og tviler til og med på, men hjem til jul kom hun. Akkurat i det jeg var i ferd med å ordne med fri fra jobb og bestilling av billetter slik at jeg kunne reise til henne i julen, så kom brevet i posten med innvilgelsen. 14. desember kom Olia til Norge.

Da kunne vi endelig begynne å leve som rette ektefolk, eller noenlunde rette ektefolk, det var fortsatt mye som skilte vårt ekteskap og forhold med et vanlig. Og vanlige rutiner kunne heller ikke begynne, den 14. desember var vel en mandag, mener jeg å huske, og det var vel torsdagen den uken jeg skulle ha eksamen i fysikk. Så det ble bare lesing. Og fredagen eller om det var lørdag morgen reiste vi hjem til norsk julefeiring, og alle tiders kultursjokk for Olia.

Først i januar kunne daglige rutiner begynne, med at jeg gikk på jobb, mens Olia var hjemme og enten søkte eller jobb, eller drev med andre ting. Som regel har hun holdt på med et eller annet for å finne seg noe å gjøre. Det har vært det store stresset for oss det første året, først å få ordnet alle papirene og få Olia til Norge, så å finne henne noe å gjøre her.

Hun har jo strengt tatt lykkes bedre i dette enn alle jeg vet om. Etter min mening skulle første året bli brukt bare til å finne seg til rette og slå seg til ro i et nytt land, men det er nok heller jeg som må slå meg til ro med at Olia ikke slår seg til ro før hun har noe fast arbeid med fast inntekt, eller har kommet inn på et studium som gir noe slikt. Det gjenstår for neste år å få til.

Alt i alt kan vi se tilbake på et lykkelig år. Problemene vi har hatt har vært av en midlertidig natur, og gledene har vært evige. De består. Så det er all grunn til å se optimistisk på fremtiden, og all mulig grunn til sørge for at denne optimismen blir oppfylt.

Olia, svimmel av lykke, og jeg, farget av rødvinstenner, 21. juni og fremdeles i Bergen.

Et ukrainsk sjakkparti i universitetsparken i Kiev

Det er sol og solskinn i Ukraina, og denne dagen hadde Olia og jeg oss en liten spasertur ned til selve sentrum av Kiev, området rundt Khresjtsjatik. Et delmål på turen var å ordne med internett, et delmål som overhodet ikke ble oppfylt, da banken vi skulle ordne dette i, var stengt. Siden posten er skrevet i ettertid, vet jeg at problemet med denne stengte banken og det å skaffe seg internett skulle være ganske tilbakevendene, og generelt være noe av det å ergre seg over her i Ukraina. Denne posten skal bare indirekte handle om det, men i hovedsak handle om et sjakkparti jeg spilte denne dagen i universitetsparken.

Denne parken og sjakkspillerne der har gledet meg siden første gang jeg kom til Kiev. Jeg besøker den hver gang, som regel bare for å se på spillerne og partiene deres, men det hender jeg får være med å spille selv. Som regel koster det meg noen kroner, og som regel noen kroner mer enn jeg føler skulle være rimelig.

Denne gangen var Olia med. Og som den gode konen hun er, foreslå hun også at jeg skulle kjøpe en øl før partiene. Meningen var at jeg skulle bli opptatt med sjakk, mens hun skulle gå og gjøre noen ytterligere ærender lenger nord i byen.

Det så svært lovende ut da vi så et sjakkbrett stående oppstilt og ledig midt på plassen. Olia mangler all den sjenerthet som jeg har fått ved slike anledninger, og ropte ut hvem det er som eier dette brettet, og om det skulle være mulig å spille mot noen ved det. Det viste seg å være helt umulig, og det på en så mumlende russisk at jeg ikke oppfattet hva det gjaldt og hvorfor det var umulig. Kanskje stod det om penger, kanskje var det ikke engang noen grunn.

Her sitter jeg og venter ved det ferdig oppstilte men akk så utilgjengelige sjakkbrettet i universitetsparken i Kiev.

Ropene og veivingen til Olia tilkalte seg imidlertid oppmerksomhet, og snart etter kom det bort en kar som ville spille. Han lurte på hvilket nivå jeg var på og hvilken rating jeg hadde, og allerede dette spørsmålet fikk meg til å tenke at han her nok ikke var så verst i sjakkspill. Ellers har jeg stort sett inntrykk av at spillerne i parken ikke spiller andre steder, og ikke er opptatt av rating.

Vi ble enige om å prøve et parti, og forsøkte oss på det bordet som stod ledig. Vi fikk imidlertid øyeblikkelig beskjed om at det var umulig, ikke et eneste parti fikk vi spille på dette bordet, det skulle stå der som det stod. På ny kalte ståket fra oss til seg oppmerksomhet. Snart kom det til oss en luring som hadde et brett å leie ut, 15 hryvna timen, var så vidt jeg forstod leien. Vi var imidlertid ikke interessert i å spille en hel time, og endte opp med summen 6 hryvna for et parti. Det tilsvarer cirka en femmer.

Partiet begynte, jeg var nervøs som gjaldt det selveste storturneringen, og verre var det at partiet ble spilt uten klokke. Det vil si at vi hadde så mye tid vi trengte for hvert trekk. Og siden jeg ikke liker å gjøre trekk før jeg er sikker på at det er lurt, i alle fall at det følger en plan med det, så ble det til at jeg ble sittende og tenke en del i åpningen. Han spilte en kjent åpning, spansk, men med noen små endringer i trekkene, som gjorde at vi tidlig fikk en stilling jeg ikke kjente fra før. Hva jeg skulle gjøre i den, visste jeg ikke.

Partiet er i gang...

Jeg satte imidlertid i gang en eller annen plan, fikk brikkene mine ut, og ventet på at partiet skulle utfolde seg og muligheter oppstå. Min motstander spilte raskt og sikkert, også da han gjorde en kombinasjon som virket til å være fiks, men som gjorde at han tapte en hel springer mot bare en bonde. Han forregnet seg, eller vurderte ikke trekket sitt skikkelig i det hele tatt. Og da jeg gjorde springertrekket mitt som sikret stillingen min mot enhver form for press, endret ansiktsuttrykket hans seg.

Fra dette tidspunktet var jeg sikker på at jeg ville vinne. Jeg taper ikke mot en noenlunde jevnbyrdig eller til og med en del bedre motsander etter å ha vunnet en hel hest. Jeg fortsatte å tenke nøye gjennom trekkene mine, og førte partiet pent og raskt til seier i en håpløs stilling fra ham.

Her er jeg i aksjon. Kvalifiserte sjakkspillere kan selv vurdere stililngen på brettet.

Jeg var selvfølgelig kjempeglad, og gikk villig med på revansj med skifte av farger. Innbitt gikk min motstander til verks, nå med hvit, og på ny med noen tidlige nye trekk i en kjent åpning, som gav en stilling jeg ikke kjente.Det var i ferd med å bli et nytt, spennende parti, da luringen på siden hintet frempå at om vi ville spille en gang til, kostet det nye 6 hryvna. Altså en ny femmer.

Jeg avslo. Det fikk være måte på. Min ærede motstander var for øvrig helt enig, mens Olia som jeg hadde holdt igjen fra handleturen sin for å hjelpe meg skulle det bli russiske diskusjoner, hun var avholdende. Motstanderen min hadde forresten selv sin agenda. Om dere ser oppmerksomt på bildene av ham, ser der han har et lite pappskilt på vesken sin. Han selger ekskursjoner rundt i Kiev og omegng, og gav oss kortet sitt om Olia og særlig jeg skulle være interessert. Det står om penger ganske mye her nede. Og sjakkspillingen som jeg hadde funnet så sjarmerende her nede, hadde mistet noe av sin uskyld.

Det gjenstod et obligatorisk håndtrykk til ære for fotografen, som vanlig er ved internasjonale matcher. Utleieren (ågerkarlen) av brettet skimtes i grønt i bakgrunnen.

Reisen til Kiev

Etter en svært kort natt stod Olia opp halv tre og jeg like etter. Vi hadde god tid om morgenen som skulle det være en vanlig arbeidsdag, alt fikk vi tid til, og vi ble faktisk stående og vente der borte med flybussen som skulle gå klokken 0350.

Den store bekymringen var om Olia skulle komme seg gjennom med det nye etternavnet sitt, det var endret på billetten, men ikke i passet. Ved innsjekking sjekket de ikke engang, og ved boarding så de riktignok over både billett og pass, men ikke tilstrekkelig til å se at der stod det to forskjellige navn.

Olia gjennom sikkerhetskontrollen og i god stol grytidlig morgen på Flesland.

Vi var med det trygt om bord på flyet og på vei til København. Det skulle mye til om det skulle bli rot på denne mellomstasjonen frem til Kiev. Reisen var sikret.

Men vi klarte likevel ikke å slappe av og sovne. Olia hadde tatt seg av nistematen, og her hadde hun ikke holdt igjen på noen ting. Det var en hel bærepose full både med brødmat og med middagsrester fra i går. Ingen sjanse å spise opp så mye mat på en skarve flytur.

Fremme i København ville Olia bruke tid på å finne igjen den tapte Mp3-spilleren vår, eller min, den jeg glemte forrige gang vi reiste hjem. Jeg regnet imidlertid sjansene som små, siden jeg hadde kontaktet dem, og etter flere måneders sommel og surr med feil adresser og forskjellig, så hadde jeg fått til svar at om jeg ikke fikk svar innen tre uker var spilleren å regne som tapt, og fikk jeg svar, betydde det at de hadde funnet den. Siden jeg ikke hadde fått svar, resonnerte jeg at den ikke var å finne. Søvn i noen av Kastrups flyplasskomfortable liggestoler var å foretrekke. Etter en stund var til og med Olia enig.

Olia i komfortabel liggestol på Kastrup flyplass i København.

Turens dramatiske opptrinn kom i køen gjennom passkontrollen i København. Den var så lang at selv flyplasspersonalet fotograferte den. Ikke engang i Russland ser man slike køer i passkontroller. Fuglene vet hva det skyldtes, i Danmark skal jo flypassasjer flest sluses rett igjennom med EU- og Skandinaviapass. Til slutt ble det for mye for en av køståerne, en mann i 50-årene, han falt rett og slett om, og det rett på Olia. De fleste trakk seg overrasket og irritert unna, det er jo forstyrrende når folk faller slik, og det tar litt tid før man forstår hva som er på ferde. Jeg hadde selv sett denne mannen noen minutter tidligere, da snakket han og stod med familien helt vanlig, det kunne umulig være snakk om fyll og toskeskap. Dette var et høyst ufrivillig og uforskyldt fall.

Dette bildet gir bare et lite inntrykk av den enorme køen ved passkontrollen ved Flesland. Hovedkøen i fire tykke rekker er til venstre for denne.

Olia var førstemann til å prøve å ta vare på ham, til å løfte ham litt opp og høre om han ville ha noe å drikke, alt sammen på sjarmerende norsk. Vaktene kom snart til og tok hånd om ham, men ikke før Olia hadde foreslått at han bare skulle gå rett gjennom køen foran alle andre.

Det så ut til at mannen skulle komme seg sånn noenlunde. Det siste vi så til ham var at han satt i rullestol, drakk vann og fikk målt blodtrykket. Det hører med til historien at han var aldeles blek da han falt, mens han altså bare noen minutter tidligere hadde sett helt normal ut. Skremmende.

Men dette var altså det mest dramatiske på ferden. Fra København til Kiev gikk turen prikkfritt. En artig, liten detalj var at Olia havnet inn i en spørreundersøkelse om flyplassvanene sine, og svarte greit på spørsmål om hvor hun bodde, at hun bodde i Ukraina. Du bor i Norge, rettet jeg. – Det stemmer, sa Olia.

På flyplassen i Kiev var det det vanlige slitet å komme gjennom immigrasjonskontrollen. En time tok det denne gangen, vanlig tariff, syntes jeg, fryktelig lenge, syntes Olia.

Så var vi også endelig ute og kunne møte vår faste sjåfør, Andrej. I løpet av tre kvarter var vi fremme i leiligheten i Petsjersk.

Pakkestressrekord

Den litt tørre overskriften skjuler en seanse så sterk at jeg ser meg nødt til å skrive en bloggpost om den i ettertid. Vanligvis pleier jeg jo å bryte pakkingen for en stund, for å skrive om stemningen når alt flyter og man i det hele tatt ikke vet om man blir ferdig i tide. De siste gangene jeg har reist har jeg vanligvis reist med morgenflyet til København, og så videre dit jeg skal, som oftest til Kiev. Dette flyet går klokken seks, og jeg er godt vant med at jeg stuptrøtt blir sittende og pakke til langt på natt, bare for å stå opp rett etter jeg har lagt meg. Denne gangen ble det verre enn noensinne.

Jeg kom hjem fra jobbavslutning sånn litt utpå ettermiddagen. Olia hadde litt av hvert av nyheter. På den gode siden viste det seg at hun skulle få økonomisk godtgjørelse for truckførerkurset hun tok forrige uke, ikke verst bare det, Olia ville gjort hva som helst for slike penger, det sier litt om arbeidsmoralen der øst. På den dårlige siden hadde hun fått beskjed fra NOKUT om at de bare godkjenner den høyere utdannelsen hennes, og at det dermed på ny var i det uvisse hvordan hun skulle komme seg inn på høyere utdannelse i Norge. Studiekompetanse har hun jo eller må hun jo, men noen poengsum å konkurrere med har hun ikke etter hva vi kan se. Olia brukte noen timer i fortvilelse som følge av dette, og hadde også besøk av en venninne for litt kriseminimering.

Men det var altså pakkingen det skulle handle om. Ingenting var som vanlig gjort. Olia hadde begynt litt sånn halvveis og usystematisk, men det meste gjensto da jeg begynte å ordne med mine ting. På veien måtte jeg forsikre meg om at pengene fra NAV kom riktig frem til Olia. Noe kontonummer hadde hun jo ikke oppgitt hos dem, og sender de postgiro, vil vi være bortreist neste måneden og riktig vel så det. Mor ble satt på saken, og det gikk ikke så smertefritt som det gikk å skrive setningen. Her er det ikke mor som har skylden, skylden ligger i å finne ut hva som måtte gjøres.

En annen ting som måtte ordnes var forsikringen. I årevis har jeg hatt reiseforsikringen på det mest idiotiske tidspunktet tenkelig, akkurat den tiden jeg reiser på sommerferie, og midt oppi jeg må ordne alle andre tingene jeg å ordne for reisen. Her ble det forvansket at det var så sent på kveld at alt var stengt, så jeg kunne ikke få undersøkt enkelt ved å kontakte dem. Forsikringen gikk ut 21. juni, det stod sånn halvveis at jeg var registrert på ny for neste år, men det stod ikke sånn at det var tydelig dette var bekreftet. Heller ikke var det trukket noen avgift. Jeg har efaktura-avtale med dem, men ingen efaktura var registrert. Det var i det hele tatt helt i det ugreie hva som var skjedd, og hva situasjonen var.

På toppen fant Outlook det for greit å krasje, så jeg mistet mailsystemet mitt med alle mailene jeg tidligere har sendt forsikringsselskap. Jeg kunne ikke gå tilbake for å sjekke hvordan dette var gjort før, og det var akkurat det ekstra irritasjonsmomentet tungvint å få sendt mail til dem på ny.

Slik gikk kvelden, slik var det. På et tidspunkt bestemte Olia seg for å legge seg. Ikke så dumt, vi skulle jo stå opp klokken tre. Men jeg måtte få ordnet det alt sammen. For meg er det jo også viktig å bestemme seg for hvilke bøker jeg skal ha med, og få med de riktige elektroniske duppetittene med de riktige ledningene til dem. Ja, det var det ene, og det var det andre. Det er den mest stressende pakking jeg har hatt, og den konkurrerer med mange.

Men til slutt var imidlertid alt som kunne gjøres gjort. Og jeg har nå heldigvis ikke så verst fylt opp av evnen til å ikke bruke tid og krefter på det jeg ikke lenger kan gjøre noe med, ikke så aller verst evne til dette. Pakkingen var gjort, og det viktigste var ganske sikkert med. Klokken ville ringe 0300, og siden flybussen gikk fra sentrum 0350, ville vi til og med ha tid til å se over litt ekstra og kanskje slenge inn noe etterfyll. Vi kunne roe oss for den korte natten.

Og da overtok reisefeberen. Vi lå lenge og dirret før vi sovnet, og våknet igjen og stod opp lenge før vekkerklokken skulle ringe klokken tre om natten.

Min kone, trucksjåføren

Det nærmer seg sommerferien, og jeg er allerede i cruisekontroll. Det siste av tvingende arbeid er utført, og jeg kan gjøre som jeg stort sett vil. Min kone Olia, derimot, fortsetter sin hyperaktivitet på jakt etter noe meningsfylt å fylle dagene med, det være seg arbeid eller utdanning. Hun har helt siden hun kom hit til Norge gått svært bredt ut og forfulgt noe nær hver minste mulighet, noe som så langt har resultert i en mengde avslag og skuffelser, en liten periode som ringevikar i barnehager rundt Bergen og et gjennomført norskkurs ved Nygård skole (resultatet av testen er riktignok ennå ikke kjent). Det siste tilskuddet er et truckførerkurs i regi av NAV, som Olia har vært på ute på Liamyrene i Åsane denne uken.

Det er slett ikke mitt ønske at hun skal stresse sånn med å finne utdanning og arbeid. Det viktigste er at hun roer seg og slapper av, og konsentrerer seg om å lære norsk skikkelig og forfølge den utdanningsveien hun kommer til å ende opp med. Det vil si høyere utdanning ved et av våre universitet eller høyskoler, eller et eller annet hvor hun kan bruke den utdanningen hun allerede har. Så lenge vi bor så sparsomt som vi gjør nå og lever så billig, er det ingen problemer for meg å finansiere både henne og meg, og samtidig få lagt bort litt i sparing til en fremtidig bolig. Olia er gammelt kategorisk at det er selvsagt mannen skal forsørge, hun er vel noe av det nærmeste en antifeminist man kan komme i Norge, men det er likevel avgjørende for selvfølelsen hennes at også hun er i stand til å bidra med noe. Det hender jo også at hun går på veggene av å være hjemme hele dagene. Hun er i alle fall veldig snakkesalig når jeg kommer hjem.

At hun nå går på truckførerkurs er rett og slett ganske komisk. Som den gamle, tykke kurslederen spurte henne: «Har du, Olga, noen gang kjørt noen maskin utenom en sykkel?» Han skulle bare visst at hun neppe har kjørt sykkel noe særlig heller, jeg kan knapt huske å ha sett en sykkel på alle mine reiser i Russland, Hviterussland og Ukraina. Det er kun ute på den ytterste landsbygda, og da av typen «før krigen», der man selv kan velge hvilken krig. Det er ikke bare det at Olia aldri har kjørt noen bil eller andre kjøredoninger, hun er generelt sett redd dem. På min instendige oppfordring ville hun ikke ta førerkort mens hun ennå var i Ukraina, noe vi kunne spare tusenvis av kroner på fra å ta det i Norge, noe hun heller ikke kommer til å gjøre. Hun liker ikke biler, og stoler ikke på dem, like lite som jeg gjør på løse hunder.

Så skal hun altså kjøre truck. Det viste seg til overmål at hun hadde et litt uklart forhold til hva en truck var for noe, selv etter å ha vært på informasjonsmøte, som kjent er jo truck noe ganske annet på engelsk enn på norsk. Hun er eneste kvinne på kurset, og også en av ytterst få slavere eller fremmedkulturelle, de fleste på kurset er norske nordmenn på ærlig jakt etter jobb. De har betimelig spurt henne hva hun i det hele tatt gjør på kurset, og Olia har svart at hun som alle andre, ønsker seg jobb.

Jeg håper for henne og resten av verden at det ikke er denne typen jobb hun ender opp med. Familien i Kiev har også ledd godt av disse nye planene, de passer for øvrig godt inn i det øvrige livet hun har levd, hvor hun har rukket en god del ting i sine unge år. Det skulle bare mangle at hun også er trucksjåfør – uten førerkort.

Et hyggelig biprodukt av kurset er at Olia kommer godt i kontakt med det norske språk. Her foregår alt på ekte, folkelig bergensdialekt, og boken hun skal lese er enkelt skrevet, men har selvsagt en del faguttrykk og også andre uttrykk det er kjekt å få lært. Så er det jo også noe å fylle dagene med, og noe hun kan komme hjem og fortelle om hva som har skjedd. Akkurat det siste er jo litt så som så, hun snakker generelt svært mye, og jeg kunne tenke meg litt avlastning av og til. Jeg har forklart henne at menn trenger ro og kvinner trenger prat, men akkurat denne delen av kjønnsrollene vil hun ikke være med på.

Det er for øvrig greit nok. Vi er veldig lykkelige og gleder oss begge til en lang ferie i Ukraina.

Første VM-runde er ferdigspilt

Jeg spanderer en post til på VM-fotballen, kanskje blir det til og med flere. Det er fort gjort å bli revet med for en gammel slave som jeg, på 80-tallet pugget jeg alle lagoppstillinger og historiske resultat, og satt klistret til TV-skjermen under alle kampene mens VM pågikk. Et VM forandret alle avtaler og alle planer.

Nå er det ikke helt slik, men det er likevel artig å følge med. Jeg har på forskjellige måter sneket meg til å se noen kamper, og selv om ingen av dem har tent den helt store gløden i meg, er jeg på ny overbevist om at dette er en finfin måte å kaste bort tiden på.

Antall eksperter som kommenterer, analyserer og uttaler seg er større enn noensinne, og jeg ser til min glede at jeg foreløpig ikke er den som har bommet styggest. Tyskland har overbevist, og Spania har tapt.

En annen spådom som jeg ikke har rukket å skrive så mye om, men som jeg likevel står for, er at jeg ikke tror de afrikanske lagene vil gjøre det nevneverdig bra, selv om mesterskapet går på deres kontinent. Lagene er ikke gode nok, de gode spillerne er ikke hengivne nok for å spille godt på landslaget, og det nytter generelt ikke å hente en trener fra et annet land for å skifte en fotballkultur. De afrikanske lagene er fremdeles de dårligst organiserte, om trenerne er aldri så mye svenske og hvor ellers de kommer fra.

I skrivende stund ligger Sør Afrika under 1 – 0 for Uruguay, og med det resultatet kommer de til å ryke ut i gruppespillet eller ved første anledning som det første vertslandet i VM-historien. Det er også det relativt dårligste vertsland som har arrangert VM, med et mulig unntak i Japan fra Japan og Sør Korea i 2002. Med i regnskapet her må at vertslandene opp gjennom historien har fått mer enn god hjelp av dommerne. Det kan man ikke si om Sør Afrika, eller de andre afrikanske lagene. Derfor også ryker de ut.

En skjev tur til Damsgård

Det har blitt en liten tradisjon at jeg sender turene jeg og Olia har inn på bloggen, og jeg får vel kanskje fortsette den tradisjonen ut våren i alle fall. Vi har mistet noen søndager med turer i det som i  en samlebetegnelse kan bli kalt fyll og eksamener, eller kanskje like greit kan la være å bli bortforklart. I dag ville vi i alle fall ut. Jeg hadde sett meg ut Løvstakken som mål, kanskje kunne det være det første fjellet i Bergen – og i Norge – Olia virkelig kom seg opp på? Det er et lavt fjell, det tar litt tid å komme seg bort til det. Men når man først er der, går det fort og lett opp.

Vi kom kraftig forsinket i gang. Vi prøver å hvile så ofte som mulig etter måltidene, og ellers, fordi det åpner for så mange muligheter med hverandre, og i dag etter frokost hvilte vi også. Særlig Olia hvilte noe så til de grader, sovnet pladask, og ble der i søvnen. Da hun endelig våknet slik at det så ut som hun ville bli værende våken, var det allerede godt på dag, og jeg måtte praktisk talt og bokstavlig talt spise litt av matpakken mens jeg laget den. Olia lot seg også overtale til å lage Plov, som skulle være høydepunktet på turen, selv om det altså var så langt på dag at tanken måtte åpne seg også for en kortere tur. Været var heller ikke så ubetinget solskinn som det har vært det i ukevis. Olia ville ikke engang ta med fotoapparatet, så håpløst syntes hun det overskyede været var.

Om det var været som endret seg til det bedre eller Olia som beveget seg henimot et nytt synspunkt med hensyn til fotografering, la det bare være sagt at det ble tatt 73 bilder på denne turen, og at det var hun som tok dem. Bildene jeg tok, kan regnes som rene unntak.

Det ville bli årets siste søndagstur for oss. Neste søndag er reservert for meg og Martin, den tradisjonsrike, og søndagen etter det igjen er vi i Kiev, så om vi ikke kom oss til Løvstakken nå, ville vi ikke gjøre det før til høsten, eventuelt. Akkurat det skulle jo være til å holde ut, og jeg var helt inne på tanken om en bare en liten tur oppover fjellsiden, da vi sammen enet oss frem at vi gjennomfører turen som planlagt, selv om vi er sent ute.

Som planlagt gjennomførte vi ikke turen, men det var ikke fordi vi ikke forsøkte. Vi krysset Puddefjordsbroen og kom over til Laksevågsiden, Olia hadde allerede tatt flust av bilder, og jeg ble som vanlig litt i tvil om hvordan vi kommer oss opp til selve stien. Jeg husker at jeg har rotet litt med den, rot som passer godt for turer for meg selv eller andre som synes det er greit å komme seg frem hvor som helst, ikke for folk fortsatt i opplæringsfasen. Jeg ville være på den sikre siden med Olia, og dermed gikk vi mer feil enn noensinne.

Så stor var feilen blitt etter hvert, at Løvstakken allerede ville være et dumt tilbakesteg, og Damsgårdfjellet et mye mer naturlig mål. Vi begynte derfor å lete etter en sti også opp til dette fjellet. Langt om lenge fant vi en, til min overraskelse hadde Olia ingen motforestillinger mot den mer enn allminnelig bratte starten på den, og heller ikke at vi måtte bevege oss delvis og mer enn delvis inn i et gårdsrom for å begynne på den, og at det strengt tatt ikke var en sti i det hele tatt. «Strengt tatt» er forresten helt malplassert i forrige setning. Til gjengjeld var det bom stopp da vi var kommet opp på første lille fjellhylle, da var det rast og nistepakke, varm solbærsirup og etterpå pladask ned på bakken for å hvile. «Her blir vi», sa Olia, helt i overensstemmelse med hennes egen estetiske sans når det gjelder natur, en estetikk jeg ikke helt har klart å trenge inn i eller forstå.

Olia har seg en pust i bakken på et for henne utmerket sted.

Det ble en liten kamp mellom viljer. Jeg vil alltid videre, alltid opp til toppen, og er ganske sikkert helt i overkant ivrig etter å nå et mål når jeg først har satt meg ett, og også kanskje i overkant ivrig etter å sette meg mål, for å nå dem. Olia er rakt motsatt, hun bryr seg ingenting om mål, verken om å sette dem eller å nå dem. Hun var ikke engang interessert i å stikke opp de få metrene ekstra for å se hva som var bak neste lille fjellhaug, eller kolle, som det egentlig må kalles. Vi endte med et kompromiss, vi gikk opp til denne neste haugen, og så var det stopp.

Som man ser, er ikke landskapet akkruat vilt.

Der spiste vi middagsmaten, Plov, og hvilte, fotograferte og slappet av, og koste oss, det var helt fortreffelig, bare et steinkast fra bilveien og et kraftig steinkast fra nærmeste gårdsrom, helt uaktuelt i forhold til alt jeg tidligere har tenkt med henhold til rasteplasser. Men nå er jeg gift, og må gå med på kompromiss. Med tanke på mosjon og det å gå langt hadde vi allerede ytt en god innsats, det var bare det at vi hadde gått hele tiden i byggefelt, og det er en del av turen jeg bare vil se bort fra. For Olia er også dette en del av opplevelsen, og hun har det vel så kjekt der, som i fjellheimen (miniatyrfjellheimen, må det jo bli kalt, i all respekt), omtrent.

Vi blir i alle fall begge i veldig godt humør av disse turene. Vi gikk samme lange vei tilbake. Vi stakk innom og så litt på en fotballkamp, var det Frøya – Skram eller noe sånt, i 6. divisjon, slett ikke verst nivå, og noen farlige sjanser som ikke gav uttelling. Vi hadde en lang ekstra sløyfe inn en direkte blindvei, og tilbake. Ved Museplass var det oppvisning og avslutning av Nygårdshaugen Buekorps, også det stoppet vi opp og så på, og fotograferte, til Olias store forlystelse. Til og med Tysklands første mål i VM-kampen fikk vi sett, eller rettere sagt jeg sett, da vi passerte Hotell Holberg like ved der vi bor, og jeg tilfeldigvis så inn vinduet på TV-apparatet akkurat i det målet kom. Alt gikk vår vei.

Og da varmet Olia opp Ploven til enda et måltid. Det er ikke verst, det er slett ikke verst.

Bilder til posten kommer i morgen, eller litt senere…