Med Klitsjko på flyplassen

I går da jeg satt ved forskjellige flyplasser i Europa på vei hjem fra Athen, tikket en melding med bilde inn fra Skype. Meldingen var fra min kone, Olia, og meldingen var at de hadde observert den ukrainske eksverdensmesteren i boksing, Vitalij Klitsjko, på flyplassen i München. For meg var det betryggende å se at kona og barnet hadde kommet seg trygt med i flyet, og var på vei hjem, som jeg, mens for dem var det altså viktigere å formidle hvem de hadde sett.

Da demonstrasjonene på uavhengighetsplassen, Maidan Nezavisimosti, i Kiev stod på månendene rundt årskiftet 2013-14, så var Vitalij Klitsjko en av lederfigurene på demonstrantenes side. Han representerte partiet Udar, som betyr slag, og jeg husker hvordan han og partiet hans i vestlige medier ble hauset opp som en nykommer, og dermed et stykke unna korrupsjonen og hestehandlene som har ødelagt ukrainsk politikk. Jeg husker særlig en lengre artikkel i magasinet D2, til Dagens Næringsliv, der det også ble pekt på at Klitsjko har en doktorgrad, og at han derfor er intelligent.

Samtidig verserte det videoer på YouTube der Klitsjko dummer seg ut, med å forsøke å holde tale i det østlige Ukraina, der han blir pepret med fy-rop og tomater, og der han stotrer og stammer på ukrainsk, russisk og engelsk. Det kommer også memer og Klitsjko-vitser, der han blir fremstilt som dum, godtroende og voldsomt naiv. Så den veldige oppbyggingen av en intelligent bokser med doktorgrad, var noe som kun forekom i vest, hos ukrainerne og russerne ble det raskt vanskelig å ta ham helt alvorlig. Det vises også i den lekkede telefonsamtalen mellom den amerikanske viseutenriksministeren, Victoria Nuland, og ambassadør Geoffrey Pyatt. Der blir de enige om at Klitsjko er for naiv, så de vil gå for Arsenij Jatseniuk.

Og det er Jatseniuk det blir.

Jeg var veldig provosert over dette da det stod på, og skrev om det veldig her på bloggen. Jeg mente den gang og mener ennå at Jatseniuk og hans medspillere skjønte at om styret i Ukraina ble avgjort gjennom vanlig valg, i 2015, så ville det være åpent om det ville bli maktskifte eller ikke. Men om de klarte å få sittende president Janukovitsj vekk gjennom disse demonstrasjonene, så ville det være fritt frem for disse  som viste frem sine ansikter under protestene. Sånn gikk det jo også, på død og liv måtte Janukovitsj kastes der i 2014, i all hast ble det holdt presidentvalg i mai samme år, og så parlamentsvalg året etter.

Som kjent ble oligarken og sjokoladekongen Petro Porosjenko president, mens Arsenij Jatseniuk ble statsminister, først midlertidig, så fast. I valget i mai var partiene som står sterkt i de østlige og sørlige delene av Ukraina, de som blir kalt russiskvennlige, men også godt kan kalles partier for forbrødring og samarbeid, de var svimeslått, og radert ut, mens de som stod sterkt i de vestlige og nordlige delene, de som blir kalt vestvennlige, men også kunne bli kalt nasjonalistiske, de overtok helt.

For en med familie som identifiserer seg med russisk kultur og historie, og som ser Ukraina som en helt naturlig del av den, er det klart dette er vondt. Vår lille niese på 8 år går på den eneste russiskspråklige skolen i Kiev, den vil bli nedlagt til neste år, og hun må få all undervisning og skolemateriell på ukrainsk, et språk hun aldri snakker og selv sier hun ikke forstår. I vesten er det fritt frem å snakke om Russland som undertrykkere og imperialister, særlig nå om dagen, men man trenger ikke være russisk for å undertrykke minoriteter. Og man godt støtte russisk kultur og identitet, uten å støtte diktatoriske og eneveldige russiske statsledere. For oss er det et spørsmål om folk, vanlige mennesker, ikke russisk maktpolitikk.

Det er mer å si om Vitalij Klitsko, og hans rolle i Ukrainsk politikk. Som verdensmester i boksing var han en idrettshelt og en superkjendis, og dermed en stemmesanker i egenskap av dette. Siden gassdronningen – damen med fletten – Julia Timosjenko ikke fikk til det comebacket og den mottagelsen hun hadde ønsket seg da hun slapp ut av fengselet, så var Klitsjko den eneste som egentlig kunne utfordre presidentkandidaten Porosjenko. Begge representerte nye parti, med kort historie, og begge var såkalt vestvennlige. Navnet til partiet til Klitsjko, Udar – slag, spilte både på Klitsjkos bakgrunn, og at dette var partiet som skulle ta et oppgjør med korrupsjonen og kriminaliteten i ukrainsk politikk og økonomi.

De som fulgte med, vet godt at Klitsjko før valget trakk seg som kandidat, og gav sin støtte til Porosjenko. Det slo knockout på alle rivaler, og valget var egentlig bare en formalitet, det ble Porosjenko. Klitsjko ble som takk utpekt til å være borgermester av Kiev, vår hjemby, og det er han ennå.

Historien stopper imidlertid ikke der. Amerikanerne har lenge vært ute etter en av Ukrainas fire store oligarker, Dmitrij Firtasj, og har forsøkt å få ham arrestert. Anklagene er – på mystisk vis – en korrupssjonssak fra India. Som utenforstående er det vanskelig å skjønne hva det går i, og hvorfor korrupsjonen må være fra India, for en som åpenbart har begått så mange forbrytelser også i Ukraina. Det har nok å gjøre med hva som lar seg bevise. Nå er Firtasj mangemilliardær, og har råd til det beste i verden av advokater, så rettssaken mot ham har fått frem litt av hvert, og heller ikke klart å få ham dømt.

Hva som er særlig er interessant, er at Firtasj, på flukt og i eksil i Wien, fikk arrangert et møte mellom Klitsjko og Porosjenko. Og det var etter det Klitsjko ble enig om å trekke seg som presidentkandidat, støtte Porosjenko, og altså bli borgermester i Kiev. Hva ellers som var betingelsene, eller hva som foregikk på møtet, det vet vi ikke.

Man kan kalle det hva man vil, men demokrati var det ikke. Tvert i mot var det en fortsettelse av ukrainsk politikk som den alltid har vært, spill i kulissene, med rike oligarker som trekker i trådene, og bestemmer resultatet.

Som borgermester i Kiev har vi ikke merket så mye til Klitsjko. Han jobbet lenge med å få demonstrantene på Maidan fjernet fra plassen, de ble liksom bare værende der, selv om det gamle regimet var kastet, og ny president var valgt. Av varige endringer har vi merket en del amerikaniseringer, som lekre parkbenker med navn på sponsoren i metallskilt, og med skikkelig amerikanisert engelsk på all offentlig transport. Dere turister vil sikkert like at informasjonen er på engelsk, men når den er på ukrainsk og engelsk, vil altså min lille datter ikke forstå noen av dem, selv om Kievs er hennes andre hjemby, og hun kommer fra en familie som har bodd der over to generasjoner. Hvorfor hun ikke kan få informasjon på sitt eget språk i sin egen hjemby er meg ubegripelig, og et unødvendig bidrag til bare å gjøre folk provoserte og sinte på hverandre.

Jeg snakket med kona om Klitsjko, og var begge enige om at han egentlig er en fin fyr. Jeg mener han er en av ytterst få i ukrainsk politikk som er genuin, han er oppriktig opptatt av alt skal bli bra, og alle skal få det godt. Men han er altfor naiv til å få noen reell innflytelse, han er en brikke i spillet til de som sitter med den egentlige makten. Og han er en god brikke å ha for dem, siden han har så mye popularitet og godvilje fra boksekarrieren sin, og siden han har så mange sympatiske trekk. Man kan liksom ikke bli sint på Klitsjko.

Og så er det å si til slutt, at da jeg spurte hvilket språk Klitsjko snakket der på flyplassen, så var svaret fra kona at det var russisk selvfølgelig. Det gjør de alle.

Den tidligere bokseren og nåværende borgermesteren, Vitalij Klitsjko, i nærheten av min datter og kone, flyplassen i München.

det

Litt hverdagsliv i Kiev, litt politikk i Ukraina og en hund med et ødelagt ben

I dag morges da jeg trente i Hydropark hørte jeg plutselig en hund klynke noe inderlig. De fleste løshunder i Kiev er avlivet, jeg vet ikke om det er noen igjen i byen, verken i sentrum eller i utkanen, men her i Hydropark finnes det ennå noen. De tusler forskremte rundt på jakt etter noen som kan forbarme seg over dem, og gi dem en matbit. Det er et hardt liv, og noen vil kanskje argumentere med at det ikke er å forbarme seg over dem å gi dem mat, men tvert i mot å forlenge lidelsen med å la dem leve lenger. I den diskusjonen går ikke jeg, men klynkingen jeg hørte, det var fra en av disse hundene. Den holdt det ene benet opp, og la ørene tilbake, i et fortvilet forsøk på medynk og lindring. Andre hunder kom til for å se hva det var. Ikke vet jeg, men den haltet noen meter unna, uten å bruke den skadete foten, la seg ned, og begynte å slikke seg.

Det gjorde litt inntrykk på meg med denne hunden. Jeg tviler på den vil bli avlivet, eller vil få noen meningsfylt hjelp. Skaden i benet vil gro eller ikke, med naturens egen hjelp, og det er også naturen som vil bestemme om hunden vil klare seg. Livet er vanskelig nok for en løshund med alle fire bena i behold, mangler den bruken av det ene venter et liv i smerte og ulykke.

Denne dagen vet jeg ikke mer hvordan det gikk med hunden. Jeg fortsatte treningen min, og tok metroen hjem til en god og lang frokost. Dagen ble som mange av de andre dagene våre her, alle sammen reiste til stranden på venstre side av elven, der det forresten også finnes en løshund, skabbete og syk. Vi var lille Irina, Olia, Tasia, babusjka og jeg, Olia som vanlig med et ekstra ærende, slik at det var vi fire andre som satt utålmodige og ventet på buss nummer 118, etter at vi hadde sett den forrige gå fra oss akkurat i det vi kom. Men det at vi måtte ta denne andre, gjorde at vi kom i samme buss som konemor Olia allikevel, hun hadde kjøpt en sparkesykkel – samokat – til å bruke til og fra Datsjaen vår i Glivaka (tror ikke jeg skriver det riktig), eller til og fra busstoppen der og selve datasjen. Den gjorde stor lykke hos barna, og var sentrum for oppmerksomheten gjennom hele bussturen.

Sånt har jeg skrevet om mange ganger denne sommeren, den ene posten er den andre lik, slik den ene fine feriedagen vår ligner på den andre. Det bare små variasjoner hvor vi reiser, hva vi gjør, og hva vi opplever. Så jeg tenkte å sneie innom et tema jeg har latt ligge en god stund, den politiske situasjonen i Ukraina. Det er ikke så ofte vi blir minnet om den her nede, her er en og annen liten demonstrasjon, folk uttrykker frustrasjon og misnøye når de blir satt i gang, men folk flest vil som oss ikke bruke sommerdagene på noe som er negativt. Det blir som denne bloggen, fylt med sol og glede, men samtidig vel vitende at denne solen og gleden slett ikke er hele bildet.

Jeg kom over denne artikkelen i The Observer, tittelen er:

I Ukraina vinner pistol over loven – forræderi er overalt. Ingressen er kort og grei; Bare 1,9 % støtter president Petro Porosjenko.

Artikkelen, trykket under vignetten Opinon, er skrevet av en som heter Mikhail Klikushin. Han kan ellers se ut til å ha skrevet artikler som virker litt spekulative, men jeg kjenner ikke godt til ham, og i artikkelen jeg her skal gå gjennom, siterer han tall og kilder det går an å etterprøve.

De som er interesserte, kan lese artikkelen selv. Jeg skal bare parafrasere deler av den her, med noen små ekstra tillegg og kommentarer fra meg. Klikushin skriver om et ukrainsk ord for forræderi, Zrada, det er et ord jeg ikke kjenner, og jeg kan heller ikke bedømme at det er riktig at ukrainere ser zrada, forræderi, overalt rundt dem. Jeg vet de er dypt mistroiske til sine politikere, og til det politiske systemet, og at de har god grunn til å være det.

Da den gamle presidenten, Viktor Janukovitsj, drev og forhandlet med EU om en avtale, var et av kravene fra EU at han skulle frigi Julia Timosjenko. Det er hun damen med den lyse håret og fletten, hun ble et symbol på oransjerevolusjonen i 2004, og EU ville ikke la Janukovitsj få noen avtale, om ikke Timosjenko ble satt fri. De fleste som følger med vil huske dette, at det var mye snakk om Timosjenko, og at hun satt urettferdig innelåst. Som man kanskje husker, så var det til slutt Janukovitsj, og ikke EU, som takket nei til en avtale, Janukovitsj ville ikke underskrive, og det var det som utløste Maidan-protestene. Disse protestene var støttet av en samlet vestlig verden, EU- og NATO-landene, politikere og presse hånd i hånd, ingen kritiske røster, ganske samstemt. Protestene endte som kjent med at Janukovitsj ble jaget bort, Ukraina fikk et nytt styre, og Timosjenko ble sluppet fri fra fengselet. Nå fikk hun imidlertid ikke spille den rollen hun hadde tenkt seg, hun fikk ikke noen god mottagelse på Maidan, og måtte finne seg i en tilværelse i skyggen.

Nå er det snakk om å arrestere henne igjen. For den samme «forbrytelsen» Janukovitsj arresterte henne for, nemlig å underskive en dårlig gassavtale med Russland. Skal vi tippe den vestlige verden vil forholde seg taus, denne gang? Om Timosjenko blir arrestert på nytt?

Det er en ganske grell ironi i at det nye styret begår akkurat de samme politiske forbrytelsene som det gamle, utmerket illustrert i forfølgelsen av Timosjenko, og forsøket på å gjøre denne gassavtalen til en kriminalsak, og ikke en politisk sak. Ukraina har lang tradisjon i at de som kommer til makten arresterer sine forgjengere, og bruker loven mot sine politiske motstandere. Her er det veldig vanskelig å se noen forskjell mellom det nye styret, og det gamle. Som Klikushin skriver, Ernst and Young gjorde en rangering av 41 korrupte land, Ukraina kom på 41 plass.

Mange av politikerne som inntok scenen med brask og bram og store medieoverskrifter etter Maidan, er borte nå. Finansministeren, Natalie Jaresko, som jeg selv var så kritisk til, tenk å utnevne en utenlandsk finansminister? Et av landets viktigste ministerposter? Jaresko er fra USA, har amerikansk statsborgerskap, og har jobbet i den amerikanske statstjenesten. Hun fikk sitt ukrainske pass, samme dag som hun tiltrådte stillingen som finansminister, eller om det var dagen før. Hun beholdt sitt amerikanske statsborgerskap også, noe som vel var ganske påfallende, og nå har hun da også reist hjem til USA, der hun tjener godt over en halv million dollar i året på å føre tilsyn til finansene i Puerto Rico. Det er bare å lese artikkelen til Klikushin, om de andre som er forsvunnet.

Det gjør vondt å lese hvordan pensjoner og lønninger er falt. Pensjonen er nå på $60 i måneden, kanskje blir det $70, før Maidan var det $190. Gjennomsnittslønnen var $410, er nå $230. Prisen på leiligheter i Kiev faller med tosifrede prosent i året. Vi har tre eiendommer her i Kiev, i familiens eie, der prisene har falt med disse prosentene, men det er selvsagt ikke synd på oss, som klarer å holde på dem. Vi ringte gartneren vår, han vi har brukt litt på datsjaen, for å spe på lønnen hans for jobben i botanisk hage, men han jobbet ikke lenger i botanisk hage, og han var flyttet fra Kiev.

Det står mye mer i artikkelen. Om at landet nå er neddynget i gjeld, den er økende, i en synkende økonomi. Det står om at tilliten til politikerne er forsvunnet, om den noen gang har vært til stede. Verdt å merke seg er at dagens politikere er atskillig mer upopulære og har betydelig mindre tillit, enn de som ble kastet med Maidan. Lovløse tilstander har det også blitt. Det har det vært før også, men det nye er, som en opposisjonspolitiker sier det, at nå kan man bare bli drept, og så marsjerer morderen vekk, som ingenting.

Og så står det om hvordan tilliten til politikerne svinner hen. Hvordan noen politikere snakker om «diktatur», andre om «de lange knivers natt», begge deler som «løsning» på problemene landet er inne i. Jeg legger mest vekt på de økonomiske problemene, det er de som merkes blant folk flest. 60 % lever nå under fattigdomsgrensen, bare 5 -10 % har råd til å benytte seg av den nye visa-frie muligheten for reiser til Europa. Disse få hadde nok muligheten til å få reist til Europa tidligere også.

Der vi er på stranden, ser vi det ene militærflyet etter det andre fly inn til en Kievs mindre flyplasser, ikke hovedflyplassen Borispol. På avstand kan vi ikke bedømme nasjonaliteten til flyene, de ser ut til å være transportfly av noen art. Det er vanskelig for oss å avgjøre. I alle fall minner det oss om at Ukraina er et land i krig. I tillegg til alle de andre problemene.

Olia og jeg liker ikke disse flyene, men hva kan vi vel gjøre? Disse tingene skjer langt over hodene på oss, på så mange måter. Vi reiser med bussen hjem, den nye, 118, og lar tingene være som hunden med det vonde benet. Smertene er til å holde ut, når de ikke er ens egne.

 

Nydelig dag i botanisk hage i Kiev

Det er kontraster i Kiev og Ukraina om dagen. Våren springer ut på sitt aller vakreste. Trærne er på ny fylt av grønne blader, kastanjene har allerede gitt fra seg frøene, de ligger strødd på bakken, og flere av frukttrærne har blomstret ut. Denne uken kom også magnoliaen, en turistattraksjon her i Kiev, særlig alle dem som er samlet i botanisk hage. Folk kommer langveis fra for å se på dem. Strengt tatt gjør vi også det, helt fra Norge, men vi har nær familie like ved, i Petsjersk, hvorfra det bare er minutter i hyppige busser til hagen. Torsdag reiste vi dit.

Jeg tror også det var torsdag det ble klarhet hvem som skulle bli den nye statsministeren i Ukraina. Det var sist søndag den forrige, Jatseniuk, annonserte sin avgang, jeg tror det kan være på sin plass med en lenke til YouTube-klippet med en lekket telefonsamtale mellom USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, og hennes ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt. Jeg gråter ingen tårer over at han er vekk, i motsetning til de fleste har jeg vært mot ham fra første stund, den ukrainske befolkning trengte et par år, mens i den vestlige verden og i USA har han vel ennå ikke helt tapt sin merkelige stjerne. Jeg sier som professor Richard Sakwa, det er uforståelig at Europa kan støtte en sånn regelrett (outright) nasjonalist.

I stedet for Jatseniuk har det kommet en som heter Vladimir Groisman. Det mest omdiskuterte ved ham har vel hittil vært hvordan navnet hans staves, med ukrainsk omskrivning blir det noe helt annet, Volodymir Hroysman, om jeg nå fikk det riktig. Han er president Porosjenkos lakei, en nikkedukke, men i følge konstitusjonen trenger han også støtte i parlamentet, og den støtten har simpelthen ikke Porosjenko. Normale spilleregler skulle tilsi at presidenten da skrev ut nyvalg, men det kan han ikke, for han vil da tape store deler av sin maktbase, upopulær som han og hans støttespillere nå er blitt.

Ukraina går adundas. At Groisman ikke vil vare perioden ut er en forsiktig spådom, at Ukraina som land ikke vil vare så lenge er det litt mer kraft i, men det er vanskelig å se hvordan landet kan klare å henge sammen med alle problemer som rir det. Jeg håper bare Ukrainas langsomme død ikke også resulterer i væpnet konflikt mellom atommaktene USA og Russland. Jeg ser de gjør sitt beste for å få det til, med amerikanske krigsskip like opp til russiske havner (Kaliningrad), og åpne trusler om å skyte ned russiske kampfly som forsøker å fortelle dette krigsskipet at dette er farvann der det ikke hører hjemme. Amerikanerne har tradisjoner for å sende sine krigsskip hvor det måtte passe dem, og i farvann det ikke ville være snakk om at de selv ville akseptere tilsvarende nær deres havner, noe denne artikkelen sier mye mer om. Den er skrevet av tidligere ambassadør Chas W. Freeman Jr., og inneholder svært mye stoff om amerikansk utenrikspolitikk opp gjennom historien, og i dag. Få i Norge er så kunnskapsrike at de ikke kan lære noe av den, jeg anbefaler den på det varmeste.

Torsdag morgen hadde jeg som vanlig en løpetur til Hydropark og treningsanlegget, et lite bad i elven, og hjem igjen til en god, lang frokost. Frokosten i Ukraina er som en middag, alltid noe varmt, aldri brød og pålegg som vi er vant til hos oss. Etter den er det godt med en hvil, og denne dagen falt det sammen med at også vesla vår sovnet, slik at hun og jeg fikk slappet av ved siden av hverandre en liten time. Klokken var dermed omtrent tolv da vi omsider kom oss av gårde til hagen.

Olia var også med. Hun hadde så koselig, så koselig smurt matpakke og laget kaffe latte på termos mens lille Ira og jeg sov. Kaffenavnene er forresten artige her hos oss, min kone Olia har ingen respekt for dem, og kaller de ulike betegnelsene i hytt og vær. Hun bryter reglene, kan man trygt si, men kaffen på termosen smakte godt, og det er nå en gang det viktigste.

Første stopp i den botaniske hagen er lekeparken like til høyre for inngangen. For interesserte som planlegger reise i Kiev og vil besøke hagen, så er det buss nummer 14 eller nummer 62. Nummer 62 er veldig praktisk, og går hele veien nede fra Kontraktovaja plosjad, mens nummer 14 starter ved jernbanestasjonen, og går oppover boulevard Lesu Ukrainka, der vi bor.

Tradisjonen er at jeg får kjøpe meg en øl, mens vi sitter på lekeplassen. Olia kjøpte også is til oss, det var slik en varm solskinnsdag. Jeg satt i bar overkropp. Lille Irina koste seg enormt på plassen, sprang rundt og lekte på sitt vis med de andre barna, eller krøp rundt i apparatet satt opp for barn under 3-4 år. Passe høyde, passe utfordringer. Det er et rør man kan krype gjennom, noe lille Irina gjør mens hun hyler av glede. Oppgaven til oss som foreldre er å sitte på en benk og smile og se på, kose oss med matpakken og kaffen, og knipse noen blinkskudd når de byr seg.

Militærfly lavt over himmelen ødelegger idyllen. Det må jeg få lov til å si. Det var transportfly, det så ut som de gikk inn for landing et sted her i Kiev, hva de fraktet kan ikke vi vite, det blir bare spekulasjoner. De får våpen fra forskjellige NATO-land, noe vi er sterkt, sterkt i mot, og tankene trenger seg på, det er en provokasjon å se militærfly på himmelen, særlig når det ikke er i fredstid, og når det er slik en maktdemonstrasjon som det er nå. Vi er hjelpeløse mot dette, kan ikke gjøre annet enn å se på dem. Siden har jeg fått vite gjennom John Batchelors podcast at det nå foregår trening av ukrainske piloter, det er engelskmenn og amerikanere som står for treningen, om jeg nå husker riktig. Kanskje var det dette vi så, kanskje var det noe annet. Vi skulle gjerne vært synet foruten.

Det er så mye annet fint å se på i hagen. Tullipanene blomstrer nå. De har sånne små tullipaner her, jeg kan ikke huske å ha lagt merke til slike i Norge, bare noen centimeter eller en knapp diameter høye, plantet i midten av den brede veien ned fra plassen ved inngangsporten. Olia er full i planer om hvordan hun skal pynte det til hjemme hos oss på Ganddal, og på datsjaen vår i Hrovlika, om jeg nå greide å stave navnet på plassen den ligger. Vi går av veien for å se på forskjellige planter vi kanskje også kan plante. Olia vil fotografere meg stående i en sti av maur, ikke på grunn av maurene, men fordi akkurat der blir det et fint motiv. I kortbukse og bar overkropp kjenner jeg maurene kravle omkring, særlig når hun vil ha meg til å ligge ned, men såpass må man ofre for en vakker kone og et fint foto.

Lille Irisjka vår har det herlig der hun kan løpe rundt på grønt gress, god plass, og ingen biler. Hun finner seg interessante ting å pusle med, alltid noe nytt å se på og å prøve ut. Olia har insitert på at vi skulle ta med en sånn sparkesykkel, som det kaltes før, en slik man kan stå på og sparke, og så beveger den seg fremover. 1 år og 7 måneder som Ira er, er hun håpløst for liten til denne sykkelen, så hun kan kun bruke den når vi holder henne helt fast, og står for alle bevegelsene. Disse syklene er populære her nede, og Ira har alltid vært interessert i å ta på dem og se på dem, når andre barn har hatt dem. Denne dagen fant babusjka frem en gammel slik sykkel, tilhørende niesen vår, Tasja.

Hovedattraksjonen i hagen på denne tiden av året er uten tvil magnoliaen. Vi har en magnolia utenfor huset vårt på Ganddal også, arvet etter mine foreldre jeg kjøpte huset av, det er kanskje den planten jeg setter aller størst pris på. Den vinteren det var så mye frost ble magnoliaen sterkt plaget, det året blomstret den ikke. Men den har heldigvis livnet til etterpå, og blomstrer nå som vanlig. Om vinteren er greinene ideelle å henge fuglemat på. Det lille treet står like utenfor kjøkkenvinduet vårt, hvorfra vi kan se på det hver gang vi spiser.

Men det er noe eget med den overfloden det er av magnolia her i den botaniske hagen. De er i alle størrelser og fasonger, flere forskjellige farger, på ulike stadier i blomstringstiden. Vi er rikelig utstyrt med fotomuligheter, to gode mobiltelefoner, og et speilreflekskamera. De blir brukt alle sammen, nærbilder og fjernbilder, av trærne, blomstene, og av oss sammen med dem.

Den største samlingen ble plantet i 1966, står det på et skilt, det er i Sovjettiden. Jeg tror området blir kalt «magnoliahagen», men husker det ikke helt, det står alt sammen på skiltet. Her er det tettpakket med folk, de aller fleste opptatt av å fotografere. Ukrainske jenter er mer feminine enn norske, mer opptatt av å være jenter og å utstråle sin feminitet, og her blant blomstertrærne får dette utløp i utallige foto der de stiller seg opp, vrikker på kroppen, og lukter på blomstene, veldig, veldig karakteristisk. Norske jenter legger mer humor i bildene, så vidt jeg har oppfattet, det skal være litt morsomt, man skal gjøre seg litt til, og i hvert fall ha smilet på lur om man forsøker å gjøre seg fin. Her i Ukraina er det ingen ironisk distanse, noe som også kan være litt befriende.

Det er spørsmålet om mat som gjør at Olia omsider vil hjem. Jeg har det kongelig, og vil ikke hjem før kvelden, maten kan utsettes. Vi begynner likevel å bevege oss, sakte, i mitt tempo, og mitt opplegg og håp slår til for fullt i det vi støter på en som arbeider i hagen. Olia er full av spørsmål om hva de ulike typene magnolia heter, hvilke hun kan kjøpe, og hvor mye de vil koste. De to snakker sammen nesten en time, jeg så ikke på klokken. De gjorde avtaler, og Olia fikk telefonnummeret. Han blir gartneren vår på datsjaen vår, han vil hjelpe til. Slik knyttes kontakter her i landet, det er viktig for å klare det her, og Olia mestrer det til fulle. Det er ikke like lett for henne i Norge.

Jeg benytter ventetiden til å få kjøpt meg en øl. Kioskene i parken er ikke åpne i vintersesongen, sist vi var her for noen uker siden var det ikke spor av dem. De settes opp og åpner akkurat nå, direkte talt. Teltene var satt opp, kjøleskap og frysebokser satt opp, og arbeidfolk fra lastebiler lesset vannflasker og styret og ordnet. Det var ledninger og kontakter, noen vasket kjøleskapene innvending (et pussig syn, en skitten ukrainsk arbeidskar, tøffing, bokstavlig talt inni kjøleskapet, med såpeflaske og vaskeklut, vaske i vei), alle så ut til å være opptatt med noe. Kioskdamen var også på plass, enda varene ikke var det. Det eneste som stod som det skulle i kjøleskap, klar for salg, var øl. Det viktigste. Jeg kjøpte en flaske for 20 hryvna, kioskdamen hadde armen i fatle, og måtte ha hjelp på min anmodning om å åpne flasken opp. Hjelpen fikk hun fra en skitten gamp, en skikkelig kraftkar, han fant et skrujern, og åpnet omhyggelig så hans skitne hender ikke skulle besudle tuten jeg skulle drikke fra.

Da var det lett å vente på Olia. Lille Irina løp selvfølgelig rundt omkring, kikket på de forskjellige plantene og trærne, var lett å se til og passe på. Et lite bleieuhell skjedde kort etter, da også Olia var på plass, men vi hadde heldigvis helt sett med rent tøy, og det var et toalett like ved, med god plass og vann, og rent å skifte. Så kunne vi være enda et par timer.

Nå var det begynt å kveldes. Irina var denne siste tiden enda mer selvstendig enn hun ellers pleier å være, puslet for seg selv, langt unna oss. Olia og jeg kunne gå omkring på små stier, og se på de forskjellige nåletrærne, blomstene og plantene de har satt opp i hagen. Alt var også en inspirasjon for hvordan vi kan gjøre det selv. Lille Irina satt seg på grusveien og puslet med steiner, fant noen andre barn å henge rundt, løp rundt på en plen og viftet med hendene, lykkelig i egen verden.

 

Så fant Olia enda en samtalepartner, mens Irina fant noen trapper hun ville opp. Der oppe var det barn med noen forunderlige leker, lille Ira vår fikk låne, og dermed seilte enda noen kvarter av sted. Da vi endelig forlot hagen var det kveldslyst, skyet og kjølig. Hjemme ventet babusjka med rikelig med mat.

 

 

Handelskrig mellom Ukraina og Russland

Frosten har nå kommet til Rogaland. I går reiste folk ut i hopetall, i et magisk vakkert vinterlys, umulig å få dårlige bilder, samme hvor man var. Det var 8-10 kuldegrader, gnistrende snø på bakken, skarp, blå himmel, lav vintersol. Sosiale medier ble fylt opp av nydelige bilder og skryt av naturen. Også lille Irina og jeg var selvsagt ute, reiste til Ølberg, men var litt sent ute slik at vi bare fikk med oss den siste drøye timen sollys. Så lav som solen er nå, betydde det at stranden og mesteparten av området var dekket av skygge.

Den beste lenkesamlingen om forhold i Russland og Ukraina finner man på siden til David Johnson, Russialist.org. Nå om dagen er det andre nyheter som dominerer vestlige medier, Ukraina er glemt, som jeg tidlig skrev det ville bli. Verken EU eller USA eller noen av de internasjonale institusjonene de kontrollerer vil være villige til å gi landet den hjelpen de trenger, den hjelpen er enorm. Det vil alltid komme en annen krise som overtar oppmerksomheten. Nå er det flyktningekrisen, og Syria, som er over det hele. Også Syria vil en dag bli glemt, når nyhetene ikke lenger er så dramatiske som de er nå. Hvordan det går etterpå er sjelden interessant, selv om det er etterpå størstedelen av livene til de som bor der, leves.

Ukraina er nå blitt landet i Europa med lavest lønninger. En lærer tjener under 100 dollar i timen. Det er ikke engang nok til å dekke faste utgifter, om man har leilighet i sentrum av Kiev, som min kones lille familie har. Som de fleste ukrainere er de gjeldfrie, og fikk boligen sin tilbake i Sovjettiden. Utgiftene til mat og klær er ikke stort annerledes enn i Norge, ting koster stort sett det samme, klær koster helst mer. Ukraina har blitt et utviklingsland. Da Sovjetunionen ble oppløst var de republikken med best fremtidsutsikter, økonomisk. Sånn skulle det altså ikke gå. Sammen med Kirgisistan (om jeg husker riktig) er de det eneste av sovjetrepublikkene som nå har dårligere levestandard, enn i Sovjettiden.

Det er ikke meningen å provosere noen, selv om mange pleier å bli provosert når disse faktaene hentes frem. Mange trodde virkelig på Maidan-revolusjonen, håpet i hvert fall på den, både i Ukraina og ellers i verden, og det er ubegripelig vondt at enda et forsøk på å slå inn på en bedre for Ukraina ender i en håpløs fadese. Også på grunn av at Ukraina er som det er, og har sitt spesielle forhold til Russland, så ble det aldri noen ordentlig kamp mot korrpsjon og vanstyre. Det ble heller en kamp mot Russland og fortiden. Russland har et helt annet syn på Ukraina enn store deler av folket i landet selv har, og de disponerer enorme ressurser til å kunne tvinge sin vilje igjennom. For også i Ukraina selv, eller i det tidligere Ukraina, som det var mellom 1991 og 2014, er det mange som deler det russiske synet, og mener Ukraina og Russland hører sammen. Derfor var det lett for Russland å vinne støtte på Krim, slik at Krim defacto skiftet eier, og til å fyre opp stemningen i Donbass, slik at ukrainske styresmakter defacto har mistet kontrollen der også.

I et slikt klima er det selvsagt ikke lett å kjempe mot korrupsjon og vanstyre. Det har imidlertid ikke blitt noe lettere av at det styret som tok makten etter Maidan-protestene er temmelig like korrupte som de tidligere statslederne, og står for temmelig det samme vanstyret. De er nemlig del av den samme eliten, noe vestlige toppolitikere umulig kan ha unngått å vite den gang vi helhjertet støttet dem, og måten de kom til makten på.

Jeg er også av den mening at Ukraina hører til Russland, de er del av samme kultur og har samme historie, der er bånd som ikke kan brytes. Jeg støtter selvsagt Ukraina som selvstendig stat, de hører ikke til Russland som en klientstat, slik USAs president Barack Obama nedlatende formulerte det i sin state of the union-tale. De hører til Russlands interesseområde, de hører til russisk kultur, de to statene bør være brødre, samarbeide. Russland bryr seg om Ukraina på en måte USA aldri kan være i nærheten av å gjøre, russere har et tett og nært forhold til Ukraina, tettere og nærere enn de har til fjernere områder i sitt eget veldige rike, som Altai, der kulturen er en helt annen, eller til og med det fjerne østen, med Magedan og Vladivostok. Russerne har inngående kjennskap til Ukraina. De har slekt der, venner der, har besøkt landet, og sett at forholdene der er nøyaktig som de kjenner dem hjemmefra, det er de samme bygningene, samme planløsningene, de samme problemene. Ukraina vil aldri få samme status i EU, eller som alliert med USA, som de nå forsøker å bevege seg nærmest. Det er mest morsomt å høre amerikanere snakke om Ukraina, dette er noe de simpelthen ikke kan.

Mange ukrainere og folk som støtter dem vil bli forbannet av setningene over. Noen av dem er rene nasjonalister, og ønsker et sterkt, selvstendig uavhenig Ukraina, mange av dem er rene rasister og har et helt urealistisk bilde av hva Ukraina kan bli. De er ikke spesielt for EU heller, i hvert fall ikke EUs liberale og demokratiske verdier, og de ønsker helst allianse fra USA for sammen med dem å knuse all russisk innflytelse i landet. Disse folkene er farlige, og til stor skade for sitt eget land, som de sier de elsker så høyt. Men det finnes også en veldig stor del som ønsker at Ukraina skal bli en del av Europa, med europeiske verdier og europeisk velstand. For disse blir Russland en fiende, fordi de hindrer dem i fritt å kunne gå denne veien. Hvis Russland hadde latt Ukraina være i fred, så kunne kanskje Ukraina klare å bli med i EU, og følge EUs regler, og med det bli mindre korrupt og bedre styrt. De hater Russland for dette, den store og mektige naboen som aldri helt kan skjønne at Ukraina nå er sitt eget land, med rett til å ta sine egne valg.

I en bedre verden kunne det kanskje gå an å bygge en bro mellom disse motsetningene. Russland har jo sin egen strid mellom vest og øst, og spørsmålet om de tilhører Europa eller Asia, eller om de er noe eget. Den tohodede ørn som ser i begge retninger er Russlands symbol. Russland har også mange av de samme problemene som Ukraina, med korrupsjon og vanstyre, og kunne i likhet med dem hatt gått av å bevege seg nærmere EU, og innrettet seg litt mer etter EUs lover og regler. Ukraina kunne vært en bro i midten, landet med et godt forhold til begge. Men da EU forhandlet med Ukraina høsten 2013 ble Ukraina tvunget til å velge, de kunne ikke få begge deler, det måtte bli vest eller øst, Europa eller Russland, EU eller den eurasiske union. Den sittende presidenten valgte Russland, ble styrtet, og det nye regimet valgte Europa. Og krisen brøt løs.

Jeg lenket til Johnsons russia list lenger oppe. Det er en fin lenke der, til en artikkel om handelskrigen mellom Russland og Ukraina, den forferdelig ødeleggende handelskrigen som forverrer allerede skakkjørte økonomier. Jeg var vennlig da jeg formulerte det slik at det nye regimet i Kiev valgte Europa, det er et valg som ikke akkurat virker helhjertet, i hvert fall ikke om man ved å velge Europa også mener å velge europeiske verdier. Den kan vel helst se ut som om president Porosjenko og hans menn ønsker europeisk pengehjelp, europeiske reformer er det smått med. Siden det nye regimet kom til makten gjennom at det gamle ble jaget bort, har de litt problemer med legitimiteten. De er nødt til å være bedre enn det forrige, slik at maktovertakelsen etter Maidan uttrykker folkets vilje, at det ikke bare gjaldt en håndfull demonstranter. Med oppslutningen presidenten og enda verre regjeringen har nå, så er denne legitimiteten ganske skral. Oppslutningen har sin ganske naturlige forklaring i at de ikke har vært i nærheten av å oppfylle folkets forventninger, ikke i nærheten av å brine Ukraina nærmere Europa når det gjelder velstand og rettigheter, folk har fått det verre, ikke bedre.

Så regimet har forsøkt å bygge støtte på at problemene skyldes Russland, at det er russisk innflytelse, innblanding og militære aktivitet som gjør det umulig for ukrainske styresmakter å konsentrere seg om noe annet. Siden styresmaktene selv nyter godt av korrupsjonen er det dessuten ikke så fristende for dem å bekjempe den. Da er det greiere å gå til frontalangrep mot alt russisk, vedta lover i øst og vest som skal bryte båndene til «Ukrainas dystre fortid», bryte båndene til den gamle imperialistmakten, Russland. Først var det den såkalte «dekommuniseringen» som var tema, alt sovjetisk og kommunistisk ble forbudt, i lover som er så antiliberale og anti-ytringsfrihet at det er en gåte hvordan de slapp unna med det, og beholdt veien mot partnerskap i EU. Nå er det alt russisk som skal bort, alle russiske navn skal endres til ukrainske, som om Los Angeles i USA skulle endres til «The Angels», latterlig og vilt, og gjort på en måte som ikke akkurat minner om demokratiske prosesser.

I to år nå har Kiev tenkt ut stadig nye «sanksjoner» mot Russland. De fleste har det til felles at de gjør livene vanskeligere for vanlige folk, særlig i Ukraina, men også i Russland. 2015 var det første året i historien Russland ikke var den største handelspartneren, EU og Kina har overtatt. Russlands andel av handelen er nå nede i 12,7 %. Fra nyttår har det blitt verre, Ukraina har undertegnet frihandelsavtalen med EU, og Russland har svart med å si opp sin egen frihandelsavtale med Ukraina. Det er ganske rimelig, så ikke Ukraina skal kunne kjøpe varer tollfritt fra EU og selge dem videre tollfritt til Russland, og tjene penger på å være mellomleddet uten skatt. Disse tingene er blant det som kunne vært løst i normale forhandlinger, men som man ikke har fått til, fordi man på begge sider har vært prinsippielle og kompromissløse.

Både USA, EU og Ukraina må etter hvert ha lært seg at Russland under Putin ikke reagerer som beregnet, det er ikke slik at Russland møter sanksjoner med tilsvarende motsanksjoner, de finner gjerne på noe ekstra, som gjør litt mer vondt. For eksempel har de nå bestemt seg for ikke bare å boikotte ukrainske varer, men også for ikke å være transitland for ukrainske varer på vei til andre land i Asia. Artikkelen jeg lenket til siterer investeringsbanken Dragon Capital i Kiev, som anslår tapet på den russiske boikotten til mellom 0,5 og 0,7 % av BNP. Det merkes.

Europa står selvfølgelig ikke klar til å ta over de russiske markedene for ukrainske produkter. Europa har mye mer enn nok med sine egne problemer, europeisk landbruk lider også under russiske sanksjoner, trenger slett ikke ytterligere press fra også ukrainske matvarer. Salg til Asia må gå gjennom lengre, og dyrere transportruter. Folk i Ukraina mister arbeidet, og illusjonene. Allerede lave lønninger blir enda lavere, særlig relativt til andre land. Sånt øker oppslutningen til de ekstreme, som det i Ukraina er god grobunn for, med den spesielle historien om motstandshelten og nazikollaboratøren Stepan Bandera, og rollen han har endt opp med å få i ukrainsk nasjonsbygging. Ultranasjonalistene har ingen løsning å tilby, også de er med på å gjøre en umulig situasjon verre.

I det skjulte er det forhandlinger på gang. Viseutenriksminister Victoria Nuland fra USA var nylig i Kaliningrad og snakket med russiske tjenestemenn, president Barack Obama ringte til Vladimir Putin. Hva som kom ut av det, er ikke kjent. Bare at temaet var Ukraina.

Så hva skal man si? Ukraina får enda en gang avgjort sin fremtid over hodet på seg. Det har sin ulykke også i at det er et strategisk land, grundig gjort rede for i den famøse boken til Zbigniew Brzezinsky, the Grand Chessboard, søk der på Ukraine, og se selv. I den forfatning Ukraina er nå er landet ikke langt unna å bli satt i administrasjon. IMF har sin politikk om austerity, balanse i budsjettene, og privatisering, men i den kampen som vanlige folk gjennomlever i Ukraina nå, blir dette bare grelt. Rett etter Maidan var budskapet det at prisene ville gå opp, blant annet som følge av kutt i subsidier, men det var fulgt med et viktigere budskap om at også lønningene ville gå opp. Så langt er det altså bare det første som har skjedd. Og det er lite håp om endring.

Frosten har kommet til Rogaland. Sannelig er det frost i Ukraina også.

Gnisninger mellom Saakashvili og Jatseniuk

Det har vært en tendens i de tidligere Sovjetrepublikkene og i andre land som sliter med demokratiutviklingen at ambisiøse politikere kommer til makten ved å anklage det sittende styret for manglende reformer, korrupsjon, mer åpenhet og for ikke å være sanne demokrater. Det begynte med Boris Jeltsin, en mann jeg også stolte på og trodde på den gang jeg var skoleelev og student, men som nok var veldig langt fra den reformvennlige demokraten han i den vestlige verden solgte seg som. Mange har den dag i dag minne av Jeltsin som den som stilte seg på en tanks, og talte de kommunistiske kuppmakerne midt i mot, begynnelsen på Gorbatsjovs fall og Sovjetunionens oppløsning. Færre vet at da rollene få år senere var byttet på, og Jeltsin var den som hadde kommandoen over tanksen, så fyrte han den av. Midt mot parlamentsbygningen. Det russiske 90-tallet var et kaos av hyperliberale markedsreformer, politisk var det veldig langt fra å være noe demokrati. Valgene var rigget, og Jeltsin brukte alle triks og tvilsomme allianser på å beholde makten, inntil han sammen med «Familien», av oligarker, hadde en styrt overføring til en som den gang ble oppfattet som moderat i alle retninger, Vladimir Putin.

To stykker som også har gjort politisk karriere av å alliere seg med Vesten, les: USA, og bråke om reformer og demokrati i opposisjon, er Arsenij Jatseniuk i Ukraina og Mikhail Saakashvili. Begge er de svært ulike typer fra Jeltsin, Jeltsin var jo på sin måte likandes, det er få som har ham som bitter fiende og som hater ham. Selv om han hadde veldig store problemer med å holde på oppslutningen han opparbeidet seg, da han ble valgt til president i Sovjetrepublikken Russland, det mest åpne og frie valget Russland har hatt, så ble populariteten hans aldri katastrofal, og fortsatt i dag så har de fleste russere en nokså positiv oppfatning av ham. Det samme kan ikke sies om Jatseniuk i Ukraina, og Saakashvili i Georgia.

Saakashvili kom til makten ved roserevolujonen i Georgia, 2003. Det blir viet mye oppmerksomhet i dokumentarserien til BBC, som gikk på NRK, men dessverre ikke er tilgjengelig lenger fra Norge. I serien fremstår han som en skikkelig brumlebasse, det er på film hvordan han roper til den sittende presidenten, Edvard Sjevernadse (den tidligere utenriksministeren under Gorbatsjov, i Sovjetunionen, den gang regnet som en god mann, men det skiftet, da noen ropte høyere om demokrati), som er i ferd med å holde en tale. Det er langt fra noen fredelig maktovertakelse, Sjevernadse blir tvunget vekk, og Saakashvili heiser straks EU-flagget (en handling som kan sammenlignes med hvordan Kiev pyntet utenriksdepartementet med et gedigent EU-banner, etter Maidan – det banneret er borte nå), i en utilslørt provokasjon mot Russland og alle som syntes det ikke var så greit at han kom til makten.

Noe av historien til Saakashvili i Georgia er kjent, som at han i den feilaktige troen at han ville få hjelp av NATO, gikk til krig mot utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhasia, og fikk russiske styrker helt inn i hovedstaden Tiblisi som svar. Bilder og film av hvordan han etterpå spiser slipset sitt er ikke glemt, og ikke tapt, de finnes på nettet. Mindre kjent er at han senere var med og faket nyheter om et attenat eller attenatforsøk mot ham selv, og den polske presidenten, og en ny invasjon av russiske styrker i 2010, begge deler for å fyre opp stemningen og få mer hjelp av USA og NATO mot Russland. Søk på Saakashvili hoax, så vil man finne spor av det, men de originale meldingene fant i alle fall ikke jeg i farten.

Saakashvili tapte presidentvalget i Georgia i 2013, og emigrerte til USA, Brooklyn. I typisk post-sovjetisk stil ble han og hans menn anklaget for korrupsjon og annen kriminalitet mens de satt ved makten, og er nå ettersøkt. Det ligner jo også på det som alltid skjer i Ukraina, den sittende makten forsøker alltid å arrestere den forrige. Janukovitsj arresterte Timosjenko, særlig Jatseniuk vil arrestere Janukovitsj (Porosjenko er jo litt mer lavmælt i dette spørsmålet, siden han satt i regjeringen som samarbeidet med Janukovitsj, så sent som i 2012, året før Maidan). I Georgia vil Saakashvili bli arrestert og siktet for korrupsjon og maktmisbruk, om han reiser dit. Derfor har han nå satset på en ny karriere i Ukraina, en karriere som vil være vanskelig å tenke seg uten amerikansk rettledning og hjelp.

Mange vil sikkert tvile på at en som snakker så glatt og skamløst om demokrati, reformer og liberalisme kan være noe annet enn det han gir seg ut for, det er jo en viss sjanse for at han mener det han sier. Dere kan høre selv, BBC Hardtalk, fra juli i år, slik fremstår han alltid når han blir intervjuet eller holder tale. Han er en brautende brumlebasse, snakker i vei, tar ordet fra intervjueren, snakker seg over i andre tema enn de han blir spurt om, pøser på med tall og statistikker og påstander umulig å være forberedt på, og umulig å sjekke opp i farten, og satser på å ha ordet mest mulig, så det blir minst mulig tid til ubehaglige spørsmål og til tanker. Å kalle ham godt forberedt er drøyt, han er en bløffmaker, som fremsetter sine påstander med kraft og fynde, slik at uopplyste mennesker kan tro han har rett i dem. Da George Bush møtte ham i sin tid, hadde Saakashvili «forberedt seg» ved å skumlese noen av talene hans, og lært seg noen setninger fra dem. Å gjengi dem som Saakashvilis egne meninger gjorde godt inntrykk på Mr. Bush, Bush syntes han virket intelligent. Siden – om ikke før – har Saakashvili vært amerikanernes mann. Lite fremmed for smisk valgte han også å kalle opp en av hovedgatene i Tiblisi etter Bush – George Bush boulevard. Det er saker.

Jatesniuk er en annen type. Han er mer en strateg, en som opererer i bakgrunnen, og ikke en som så åpenbart liker å stikke seg frem og være den synlige, som Saakashvili. Jatseniuk har heller ikke den ordflommen når han snakker, og er heller ikke en bløffmaker og bajas, som Saakashvili. Men skruppelløs og følelsesløs, det er han. Jeg har ennå ikke i dette halvannet året han har vært kjent, se ham uttale noe menneskelig eller uttrykke sympati for noen av dem som har vært berørt av konflikten. Det er nullnix forståelse for den andre siden, de skal straffes, de er terrorister, de skyldige skal finnes, vi skal slå hardt ned, dette er formuleringene som går igjen, om det er annekteringen av Krim, mordbrannen i Odessa, krigen i Donbass, uroen ellers i Ukraina, det er aldri medfølelse for dem som blir rammet, alltid straff av dem som i følge Jatseniuk har skylden.

Med Jatseniuk hadde det vært interessant å ta en meningsmåling i forskjellige vestlige land for å se på populariteten hans, der. Mitt inntrykk er at han ville gjort det bra, folk i vest har en positiv oppfatning av ham, de få som vet hvem han er, og tror han gjør en god jobb. Fremstillingen i vestlige medier er også stort sett positiv, i hvert fall i engelskspråklige og i skandinaviske. I USA og Canada er støtten nokså uforbeholden, Jatseniuk er deres mann.

I Ukraina hører jeg meningsmålingene nå viser at oppslutningen om Jatseniuk og hans parti er nede i under 3 %. Det er oppsiktsvekkende, ett år etter partiet – som heter Folkets front – ble det største partiet i parlamentsvalget i fjor. Det er også mindre enn fascistiske Svoboda fikk ved det valget, og som gjør at vestlige medier og kommentatorer kaller dem «ubetydelige». Det er veldig mye lavere enn regionspartiet til Janukovitsj fikk, da protestene på Maidan stod på, og den vestlige verden syntes det var nok til at Janukovitsj og hans parti måtte forlate makten, og gå i oppløsning. Det er så lavt at partiet ikke engang kommer til å delta i lokalvalgene som kommer i oktober, partiet går i oppløsning – av mangel på velgere.

Dette står det lite om i vestlige medier. Tiden min strekker ikke til for å følge andre enn BBC, og delvis the Guardian, og ellers høre omtale fra andre, i ingen av disse mediene har jeg sett noen notis eller kommentar om Jatseniuks katastrofale fall. Når det står om Jatseniuk, er det noe positivt. Den vestlige medieverdenen behandler ham fremdeles som en av heltene fra Maidan, en av de europavennlige, en som vil ta Ukraina i en «ny retning».

Så kan man jo lure på hvorfor han har havarert så ettertrykkelig i Ukraina. Kanskje kan det ha noe med at de kjenner politikken hans på kroppen, ser hva gjør, hører hva han sier? Opplyste ukrainere vil også ha fått med seg Jatseniuks fortid, der han ikke akkurat har markert seg som noen liberal frelser. Oppfatningen er vel heller at han er en strateg, som manøvrerer seg til makt. Pro russisk side gjør en jobb med å finne frem gamle videoklipp av ham, og spre dem på sosiale medier. Der snakker han stygt om Timosjenko, og kaller henne like ille som Janukovitsj, den gang de tre kjempet om presidentvervet i 2009. Der er det også et fint klipp der han snakker om Krim-tatarene, den gang han var stasjonert på Krim. Omtanken for denne minoriteten var ikke den samme den gang, som den ble da russerne stjal Krim fra dem. Dessverre er ikke disse klippene oversatt.

Det er imidlertid ingen sak å finne kompromitterende artikler og filmer av Jatseniuk, også på engelsk. Andrew Wilson er en av autoritetene på ukrainsk politikk og historie, du kommer ikke utenom ham skal du skrive seriøst om Ukraina. Han blir alltid sitert, sjekk profilen hans på Europarådet sine sider, han har skrevet flere av standardverkene om Ukraina, tilgjengelig på Amazon. Wilson skrev om Jatseniuk i 2009, den gang det ikke gjaldt å gjøre ham til helt, og den gang det ennå ikke gjaldt om å bagatellisere de politiske problemene i Ukraina. Den gang representerte Jatseniuk partiet Front for change, tydelig inspirert av Obamas presidentkampanje som pågikk omtrent på samme tid, og Jatseniuk var presidentkandidat i ferd med å miste oppslutning. Det står fint om de politiske kampene, skiftene av alianse (siden 2009 har Jatseniuk altså representert tre ulike partier, og vil nå snart antagelig representere enda et, ettersom hans nåværende parti er i ferd med å forsvinne i mangel på oppslutning), støtten av oligarker, og fint lite om politiske saker, som strengt tatt aldri har hatt så veldig mye å si i ukrainsk politikk. Jatseniuk var den gang endt opp i å være anti-EU, «Ukraina alene», og i den grad det skulle være noe EU, så var det en ny variant av Øst-Europeisk EU, for de som var misfornøyde med det reelle. En politisk kameleon, som med det samme ansiktsuttrykket kan få sagt hva som helst.  An outright nationalist, kaller professor Richard Sakwa ham, og the most dangerous man in Europe.

Så om situasjonen i Ukraina ikke hadde vært så alvorlig, kunne det blitt riktig fornøyelig når disse to barker sammen. Den ene av typen som slår ned vegger før han er sikker på han får utstyret og materialet til å sette dem opp igjen, som liker seg så godt i stormen at han helst vil sette dem i gang, den andre byråkraten som aldri tar i jobbene selv, og som liker seg best inne for å se gjennom vinduene på stakkarne i stormen. Begge skal representere den samme statsmakten, men begge representerer aller helst seg selv, og begge søker mer støtte av sterkere krefter som oligarker og fremmede stater, enn fra folket de skal representere. At de nå er i ferd med å bevege seg ut i åpen konflikt, er et klart tegn om noen skulle være i tvil, om at ukrainsk politikk er den samme nå som den var i 2009 og alle andre år, og at sørgelig lite er forandret etter Maidan.

Interessant er TV-kanalen Saakashvili fikk slippe til på. De mektige oligarkene har minst en kanal hver, og man kan slutte seg til litt av hvert av hvem og hva som blir vist hvor. Det var når Maidan-protestene ble vist med vinkling pro demonstrantene på kanalene til de to største fiskene, Firtasj og Akhmetov, at kjennerne av Ukraina uttalte at Janukovitsj’ dager var talte. Den gang skjønte jeg ikke hvor de hadde det fra, nå vet jeg mer. De to oligarkene som kom best ut av Maidan-revolusjonen, Kolomoiskij og Porosjenko, viste protestene pro demonstrantene fra første stund. Det er noe av forklaringen på hvorfor Porosjenko etterpå kunne seile så enkelt inn til presidentvervet, og Kolomoiskij blant andre ting fikk vervet som guvernør i Dnjepropetrovsk, og hans selskap fikk den lukerative oppgaven å forsyne den ukrainske hæren med brennsstoff til krigen i Donbass, og enkelte andre ting.

Siden kjølnet forholdet mellom Kolomoiskij og Porosjenko, Kolomoiskij er emigrert til USA etter det som ser ut til å ha vært hestehandler i kulissene, og en annen er nå guvernør i Dnjepropetrovsk. Den tidligere guvernøren i Odessa, han som var før Saakashvili, var kjent som Kolomoiskijs mann, så erstatningen av ham kan ha hatt også noe med dette å gjøre. Det var for øvrig ingen liten sak konflikten mellom Kolomoiskij og sentralstyresmaktene i Kiev stod om, Kolomoiskij tok intet mindre enn en liten tropp soldater fra bataljonen sin, og okkuperte kontorbygningen til et olje- og gassfirma han ville beholde styreplassen i. President Porosjenko måtte handle, og siden Kolomoiskij endte opp i USA der han tidligere var nektet innreise, så er det vanskelig å se for seg at han ikke fikk hjelp av sine venner over Atlanteren i prosessen.

Det har også vært gnisninger mellom Jatseniuk og Porosjenko, statsminister og president, et velkjent tema i ukrainsk historie, som for eksempel mellom statsminister Timosjenko og president Jutsjenko etter oransjerevolusjonen i 2004. De to klarte ikke å holde sammen, mens Jatseniuk og Porosjenko ennå holder fasaden, i det minste, om enn uttalelser de to kommer med ikke alltid står i stil med hverandre. Uansett, det var TV-kanalen til Porosjenko som lot Saakashvili slippe til. Så kanskje ønsker også Porosjenko seg en annen statsminister. Kanskje ønsker han bare å holde Jatseniuk litt i ørene, eller å skremme ham litt.

Det er vanskelig å si. Alliansene skifter raskt og skamløst i dette landet her, som i flere av de andre tidligere Sovjetrepublikkene. President Porosjenko var tidligere med den avsatte presidenten Janukovitsj, og var med på å opprette regionspartiet hans. Han var også minister i regjeringen til Azov så sent som i 2012, året før Maidan, det var en regjering som samarbeidet godt med Janukovitsj, og som sinnet på Maidan var rettet mot. Det gjenstår å se hva som vil bli utfallet denne gangen. Kanskje går det an å tippe at også det neste maktskiftet i Ukraina vil skje på en annen måte enn gjennom ordinære valg. Verken president Porosjenko eller Jatseniuk sitter trygt ut perioden. Saakashvili er en av mange klar til å overta posisjonene deres, om det skulle skje på den ene eller den andre måten.

 

 

 

Den perfekte stormen – Geopolitikk

Denne posten kan jeg begynne på nå, men jeg rekker ikke å skrive den ferdig før i morgen ettermiddag. Den skal fortsette fra de to andre postene jeg har skrevet om kapittel 3 i boken til Richard Sakwa, Frontline Ukraina, der han overbevisende argumenterer med at en rekke av de kreftene som virker splittende og farlige var på sitt maksimale akkurat forhandlingene mellom daværende president, Viktor Janukovitsj, og EU-delegasjonen, gikk mot slutten, og Janukovitsj endte opp med å la være å skrive uder. Slik er det også når vi får den perfekte stormen, når alle krefter som forårsaker sterk vind, virker sammen, i samme retning.

I den første posten forsøkte jeg å vise hvordan forholdene i Ukraina var spente, den gang i 2013, mellom de som ønsket et pro vestlig enspråklig og nasjonalistisk Ukraina, det Sakwa kaller monistene, og de som ønsket et pro russisk flerspråklig og multikulturelt Ukraina, det vi kan kalle pluralistene. For ordens skyld: med flerspråklig og multikulturelt menes her først og fremst at russisk språk og kultur skal ha sin plass, nokså likestilt med den ukrainske, det er ikke flerspråklig og multukulturelt slik vi bruker begrepene som honnørord i Norge. I den andre posten fortsatte jeg denne argumentasjonen, men kom ikke så mye lenger.

Det gjør jeg altså ikke i kveld heller, det er allerede blitt natt, men det skal altså handle om de geopolitiske forholdene, og hvordan særlig forholdet mellom USA og Russland var blitt svært spent disse dagene sent på året i 2013, da krisen ble utløst.

*

Og så fortsetter jeg, på det punktet i boken som heter Russo-Ukrainian Relations, en del som begynner med oppløsningen av Sovjetunionen, og hvordan man den gang ikke helt skjønte hvordan denne oppløsningen ville bli, og dermed bar med seg noen prinsipp som ikke ville holde. For eksempel at grensene innen Sovjetunionen var ukrenkelige. Men det var så lenge Sovjetunionen besto, allerede Gorbatsjov at grensekrav ikke kan utelukkes for repubillker som vil ut av unionen (her har Sakwa note til Serhii Plokhy, The Last Empire: The Final Days of the Soviet Union (New York: Oneworld, 2014), p. 177). Ved møtet i Belavezja, Hviterussland, så var særlig Krim og Sevastopol et tema og problem, Sevastopol var flåtebasen, og hadde en spesiell status (av viktighet for hele unionen) i Sovjetunionen. Jeltsin tenkte at det var ikke så farlig, Russland hadde status som fortsettelsen av Sovjetunionen, ikke følgeren, og ville altså overta alle Sovjetunionens retter og plikter. Videre ville de tidligere sovjetrepublikkene ha omtrent samme status i Samveldet av uavhengige stater. Det var selvfølgelig ingen som den gang tenkte på noen utvidelse av EU og NATO, så det var ikke noe tema.

Et tema var imidlertid atomstridshodene. For Hviterussland og Kasakhstan var ikke det noe problem, de leverte atomvåpenarsenalet tilbake til Russland uten spørsmål, de sluttet opp om ikke-spredningsavtalen. I Ukraina, derimot, innså nasjonalistene at atomvåpen ville være bra å ha i fremtidige konflikter med Russland (og sannelig – det er et tema de stadig tar opp, at de leverte tilbake atomvåpnene den gang, og at hvis de bare hadde hatt dem, så skulle Russland fått sett!). Det er mange interessante detaljer her, for dem som vil lese boken, men det endte jo med at Ukraina leverte atomstridshodene fra seg, og fikk i bytte internasjonale garantier for sin sikkerhet og sine grenser, i det som ble hetende Budapest Memorandum, av 5. desember, 1994.

Sakwa skriver at memorandumet ikke hadde status av å være en internasjonalt bindende avtale, og han fremhever den felles uttalelsen partene kom med etterpå:

Accompanying the memorandum was a joint statement confirming the importance of commitments undertaken within the framework of the OSCE on countering the growth of aggressive nationalism and chauvinism, a point that Russia, following the February revolution, was quick to seize on as ostensibly invalidating the memorandum.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1663-1665). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Budapest-avtalen løste ikke problemet med Sevastopol, som nå hadde blitt en russisk flåtebase på det som ellers var ukrainsk territorium. Det er et et viktig poeng mange ikke får med seg at denne russiske flåten ikke har noen annen plass å være, Russland mangler helårshavner, og den russiske kysten langs Svartehavet er for grunn. Det er gjort forsøk på å grave ut bunnen, der ved Novorossijsk, men det går ikke an å grave ut bunn som får plass til en hel krigsflåte. Sakwa sammenligner betimelig med USA, som har skaffet seg en flåtehavn på Cuba, med Guantanamo, et rent ran, og britene, med Akrotiri og Dhekelia på Kypros, som er britisk territorium, tross Kypros’ selvstendighet. Russland klarte ikke å oppnå noe lignende, skriver Sakwa.

Her lå det en latent strid. Ukraina har jo i konstitusjonen sin forbud mot fremmede baser på eget territorium (artikkel 17), og det var store problemer og diskusjoner både i Russland og Ukraina hvordan man skulle håndtere dette. De forsøkte å komme frem til en avtale om Vennskap, Samarbeid og Partnerskap (Treaty on Friendship, Cooperation and Partnership), forhandlingene begynte i 1993, og ble ikke ferdige før i 1997 (Jeltsin og Kutsjma). Så tok det ytterligere to år før den russiske statsdumaen ratifiserte avtalen.

Dette kunne være vel og bra. Men både i Russland og i Ukraina er det nasjonalister, i Russland har de siden Sovjetunionens oppløsning og frem til nå stort sett vært marginalisert, i Ukraina er det en betydelig maktgruppe som vil gi Russland skylden for alt som er galt. I denne tradisjonen hører Julia Timosjenko og Viktor Jusjtsjenko, radarparet fra oransjerevolusjonen i 2004. Da de kom til makten, surnet forholdet mellom Ukraina og Russland betraktelig.

Det viktige i argumentasjonen til Sakwa er at disse to presset på mot Vesten og særlig USA, om å stå hardt på mot Russland, og ikke stole på at Russland hadde demokratiske prosesser på gang, og var blitt snille. Med andre ord var et godt forhold mellom Washington og Moskva sett på som en trussel for Kiev (og andre øst-europeiske hovedsteder. Her siterer han Wikileaks:

Ukraine’s relationship with Russia has remained tense and complicated. Since the August 2008 Georgia– Russia conflict, Ukrainian perceptions of the potential security threat presented by Russia have come into greater focus, particularly against the backdrop of continuing opposition by some NATO members to MAP status for Ukraine. Changing US policy toward Moscow has led to speculation that the US has softened its support of Ukraine as the price of improving US– Russia relations.

og

for the most part Ukrainian officials remain committed to pursuing Euro-Atlantic integration. How long they will continue to do so in the face of the continuing lack of Ukrainian public support (at only about 25%) for NATO membership is not clear.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1704-1706). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Sakwa peker på det motsetningsfulle i at medlemsskap i NATO ble sett på som demokratisk, enda et slikt medlemsskap langt fra hadde støtte i den ukrainske befolkningen, og heller ikke i den ukrainske grunnloven, der det står uttrykkelig at Ukraina skal være normalt. Det er jo finurlig og pussig. Mer alvorlig er at det overhodet ikke er noen refleksjoner over hvordan NATO-ekspansjonen vil bli sett på for andre parter, ja, det vil si Russland, og det er her det bygger seg opp til den perfekte stormen.

Da Barack Obama kom til makten i 2009 forsøkte han en berømt reset med russerne, han ville normalisere forholdet, og gjøre godt igjen skadene som måtte ha fulgt av en nokså aggressiv George W. Bush. Forsøket fra Obama var genuint nok, på denne tiden var Medvedev president, og Obama og Medvedev fant fint tonen (med Obama og Putin var det en annen sak). Problemer som stod på på den tiden var rakettskjolden Bush ville sette opp i Polen, det gikk Obama vekk i fra. Og så var det krigen som hadde vært i Georgia året før, da Russland hjalp Abkhasia og Sør-Ossetia å bryte ut. Obama ville slå en strek over det gamle, og starte på ny frisk, time for change, som han formulerte det i valgkampen sin.

I Ukraina ble dette sett på som at USA gikk bort fra sin tidligere uforbeholdne støtte om Ukrainas orientering mot vest. For disse kreftene i Ukraina, var det slik at jo verre forholdet var mellom USA og Russland, desto bedre var det for Ukraina. Ukraina hadde grunn til å frykte en lignende operasjon på Krim, som den Russland hadde utført i Georgia, og særlig president Jusjtsjenko var ram på kritikken av hva Russland gjorde her. Timosjenko sa på sikkerhetskonferansen i München det året, 2009, altså, at Ukraina måtte ta større del i Europas sikkerhets- og forsvarsstrategi. Sakwa kaller det sjokkerende at i ingen av de lekkede dokumentene på Wikieleaks er det noen refleksjoner over hva alt dette har å si for Russland, og ingen forståelse for Russlands legitime krav. Utvidelsen av NATO blir et hermetisk prosjekt, skriver Sakwa, ingenting kunne ha påvirke rasjonalet den var bygget på. Det var denne logikken som brakte Europa i krig i 2014, skriver Sakwa.

Opptegnelsen av grensene mellom Russland og Ukraina var et annet problem. Den dag i dag har ikke Russland og Ukraina noen synlige grenser overalt, det er som to fylker i Norge, man vet gjerne ikke når man er i det ene, og når i det andre, om man ikke kjører på noen hovedvei.

Vi må også ta det med som viktig at Janukovitsj (som ble president i 2010) og Medvedev tegnet en avtale som sikret Russland bruk av Sevastopol frem til 2042,  med opposisjon på nye fem år (den gamle avtalen gjaldt til 2017 – og Timosjenko, for eksempel, hadde tatt kraftig til orde for at deretter skulle den ikke bli fornyet). Som kompensasjon skulle Ukraina få billig gass i samme periode, eller, billig gass var med i avtalen, Russland betalte virkelig godt for seg, her, $100 i avslag per tcm, prisen Timosjenko hadde avtalt (og siden ble satt i fengsel for) var på $486,50 per tcm – nettopp den prisen som oppsto på ny, etter Maidan, og har vært gjenstand for harde diskusjoner i hele 2014, og de fortsetter nå.

Eurokrisen

Det blir en lang post dette. Så er det også viktige saker. Janukovitsj overtok makten i 2010, med det ble regimet i Ukraina ikke så åpenbart anti-russisk som det hadde vært under Timosjenko og Jusjtsjenko, skjønt, Janukovitsj aldri var noen russisk nikkedukke, som han av og til har blitt beskyldt for å være. Janukovitsj kjennetegnes nok mer av han spilte med og mot alle mulige maktkonstellasjoner, i den ene og ærlige oppgave å berike seg selv, og sine. Han var en katastrofe, og gjennom boken til Sakwa ser jeg at jeg har undervurdert hvilken katastrofe han var. Den ukrainske utviklingen hadde vært ille siden Sovjetunionens oppløsning, med Janukovitsj gikk det helt i stå. Sammen med Kirgisistan er Ukraina det eneste landet av de tidligere Sovjetrepublikkene som ennå ikke har kommet seg opp på det økonomiske nivået landet lå på – da Sovjetunionen ble oppløst. I 1991. Det er intet mindre enn ufattelig. Og enda verre blir det av at rikdommene er svært ujevnt fordelt, folk flest er blitt atskillig fattigere enn de var det i Sovjettiden, Ukraina er på linje med land som Irak og El Salvador i brutto nasjonalprodukt (dette er i 2012, siden har det gått nedover).

Det skulle virkelig ikke være slik. Sakwa bruker litt tid på å gå gjennom Ukrainas økonomiske potensiale, med en godt utdannet befolkning, stor og god tilgang på teknologi, og kunnskap om teknologi, store naturressurser, og til og med – som et av få land i det tidligere Sovjetunionen – per definisjon et demokrati. Men det er alt sammen bare på overflaten, det er oligarkene som styrer alt. Og de driver ikke businessen sin på å produsere bra og effektivt, de henter ut profitten gjennom statssubsidier. Det finnes et mål som heter Energibruk per dollar av BNP, altså hvor mye energi et land bruker sammenlignet med størrelsen på økonomien. England (UK) har her 3,8 (British termal units, btu), Tyskland 4,7, USA 7,5, Polen 10,6, Kina 26,3, Russland 32,4 – verdens gjennomsnitt er 10. Ukraina har 56,3.

Det er statssubsidier alt i hop. Det går i lommene på oligarkene (og det fortsetter nå, men den diskusjonen tilhører en annen post, og siden Ukraina ikke har råd til å betale disse pengene, svekker det statsfinansene, og vanlige folks lønninger. Det hører med til den perfekte stormen som var i emningen, og som så få forutså. Levestandarden i Ukraina sank, og bitterheten steg, mens Janukovitsj som president satte i gang med metodene han hadde brukt da han var guvernør i Donetsk, arrestasjonen av Timosjenko var bare toppen av isfjellet, metodene Janukovitsj brukte var mye verre enn noe av det Putin har foretatt seg. Parlamentsvalget i 2012 var i følge Sakwa det mest ufrie Ukraina har hatt. Det var i dette valget høyreekstreme Svoboda fikk så mange stemmer, 10,4 %. Sakwa skriver at det tradisjonelle partisystemet langt på vei var brutt sammen ved dette valget, og nevner partiet til Medvedtsjuk (Det sosialdemokratiske partiet i Ukraina, SDPU), som tidligere hadde vært et slags moderat sentrumsparti, men som nå var forvandlet til et slags pro russisk oligarkparti.

Det var politikerne ved makten etter dette valget som skulle håndtere assosiasjonsavtalen og forhandlingene med EU. President var altså Viktor Januvkotisj, alltid på jakt etter å berike seg selv, helt fremmed for landets interesser, og helt udugelig og ukvalifisert i den enorme oppgaven som lå foran ham. I Ukraina vet man hva man har, men fra EU skulle man kunne forvente noen skikkelige politikere. Sakwa er imidlertid ikke nådig:

In keeping with the EU’s traditions, this was integration by stealth. At the heart of the agreement was the sweeping liberalisation of EU– Ukraine trade, with the Ukrainian economy reducing and in due course removing tariff and non-tariff barriers to become more open for goods and services from the EU. Unlike the equivalent agreements with the Central and Eastern European states, there was no promise of eventual membership. Ukraine would not gain ‘candidate status’, and thus the AA/ DCFTA was very much a second-tier agreement, offering many of the sticks but few of the carrots.

og videre

The agreement was about far more than just free-trade but required Ukraine to adopt a large part of the EU acquis communautaire, the 100,000-odd pages of law and regulations, which were economically exclusionary towards Russia. In addition, the agreement’s foreign policy and security protocols meant that Ukraine would have to align its foreign and security policy towards the West.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1788-1792). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Som om ikke dette var nok, en avtale med kolossale forpliktelser, og bare vage formuleringer om fremtidig nytte og gevinst, så stod USA på andre siden av Atlanterhavet og uttalte rett i fleisen på Russland:

Looking over the EU’s shoulder, the president of the National Endowment for Democracy in Washington, Carl Gershman, declared in September 2013 that Ukraine represented ‘the biggest prize’, but beyond that was an opportunity to put Putin ‘on the losing end not just in the near abroad but within Russia itself’.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1794-1795). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Som Sakwa skriver, så er Ukraina på det nærmeste 480 kilometer fra Moskva, og ved siden av dermed å være et eksistensielt spørsmål, et spørsmål om overlevelse, så har Russland og Ukraina også tusen år med felles sivilisasjon og historie – ,mens det for Washington og Brussel bare er enda et land på veien. Dette har også jeg skrevet fra første stund, for Russland er Ukraina deres viktigste naboland, for USA og EU er det bare neste på listen etter å ha fått inn landene i Warszawapakten og de baltiske statene. For Russland er størrelsen på landet årsak til historiske seire mot Napoleon og Hitler, sterkt i den russiske bevissthet, og viktig i russisk, militær strategi, uten Ukraina vil denne være fordelen være tapt, skriver Sakwa, helt direkte.

Sakwa går videre med å beskrive de dype handelsforbindelsene mellom Russland og Ukraina, med Russland som deres største handelspartner, 24 % av eksporten og 30 % av importen, med gass inn, og metaller, maskiner og agroprodukter ut.

Russia bought Ukraine’s industrial goods that could find no market in the West. The Ukrainian and Russian economies are highly complementary, having been part of a single unit for so many centuries and shared patterns of Soviet industrialisation. Ukrainian manufactured exports include railway equipment and a whole range of military-related items, notably helicopter engines, produced at the Motor Sich plant in Zaporozhia. Almost all the helicopters produced in Russia use these engines, as does most of the Afghan fleet.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1811-1813). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Dette er bare et lite utdrag, mens handelen med EU ikke er så lett å få øye på, og slett ikke er livsviktig, verken for EU eller Ukraina. For Ukraina er Russland markedet for deres viktigste eksportartikler, og for Russland vil de få store problemer med å få sine maskiner til å gå uten ukrainske deler. Det er ikke slik at Russland bare kan sitte stille i båten, og se Ukraina tegne en avtale med EU, som vil få store økonomiske konsekvenser, også for dem.

Så har vi det viktigste: Sikkerhetsspørsmålet. I likhet med amerikanerne har vi europeere en forbausende evne til ikke å se at det som for oss føles som sikkerhet og forsvar, for andre oppfattes som trusler og angrep. Jeg har tenkt litt på det, for meg selv, om vi virkelig mener det at rakettskjold i Polen og NATO-baser i baltikum ikke er truende for Russland, eller om vi bare ikke ser det. Prosjektet med det videre Europa, det som slår seg ut i stadig større sirkler, med Brussel i sentrum, og Russland utenfor, det er forener ikke bare økonomiske og politiske interesser, men går også inn i det Euro-atlantiske sikkerhetssamarbeidet. Man er ikke forpliktet til å gå inn i NATO, men, som de sier i artikkel 4

political dialogue in all areas of mutual interest shall be further developed and strengthened between the Parties. This will promote gradual convergence on foreign and security matters with the aim of Ukraine’s ever-deeper involvement in the European security area.

og videre

Article 7 called for EU– Ukrainian convergence in foreign affairs, security and defence, while Article 10 on ‘Conflict prevention, crisis management and military– technological cooperation’ notes in section 3 that ‘the parties shall explore the potential of military and technological cooperation. Ukraine and the European Defence Agency (EDA) will establish close contacts to discuss military capability improvement, including technological issues.’ Thus the EU asserted exclusivity in security matters, which would have become operative as soon as Ukraine signed up at the Vilnius summit.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1829-1832). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Lakonisk skriver Sakwa at forpliktelsene er pakket inn i sedvanlig europeisk språk om fred og utvikling, men man skal være bra ivrig etter å se i andre retninger, om man ikke ser at dette går rett i konflikt med Russlands interesser. Når Ukraina går «stadig dypere ned i den europeiske sikkerhetssfæren (area)», så går de også stadig lenger bort fra den russiske. Dette er midt i blinken for den nasjonalistiske delen av Ukraina, den monistiske, som Sakwa kaller den, men det har utålelige konsekvenser for den russiske sikkerhetspolitikken. Sakwa skriver – og ikke uten sprengkraft – at EU med dette går fra å være et fredsprosjekt (de fikk jo fredsprisen, EU og Obama, som en god illustrasjon for hvor vanvittig denne prisen er), til å bli et prosjekt som lager nye former for konflikter. På den måten underminerer det hele det europeiske prosjektet.

Det er sterke ord. Det er på tide noen sier dem.

Russland har protestert, de har protestert på alle mulige måter, og de har foreslått alternative løsninger, men

Such ideas were repeatedly rebuffed, with for example Barroso being quoted by news agencies as late as 29 November 2013 as saying: ‘Russia’s inclusion in the talks on setting up an Association Agreement between the EU and Ukraine is wholly unacceptable.’ It is in this context that Moscow expended an extraordinary amount of effort to dissuade Kiev from signing the agreement, including various sanctions and trade bans.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1838-1841). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Russland gikk til og med så langt som å advare – ved Sergej Glazyev, Putins rådgiver for europeisk integrasjon – om at hvis Ukraina signerte avtalen, så kunne det provosere frem sosial uro og seperatistbevegelser i pro russiske regioner. Her har Sakwa en note, Shaun Walker, ‘EU “remaining vigilant” as Ukraine signs on dotted line’, Guardian (27 June 2014), men oppgir ingen lenke til artikkelen.

Russland drev på denne tiden og opprettet sitt eget eurasiske prosjekt, et prosjekt vi bare ler av her borte hos oss, særlig nå som de ikke engang fikk Ukraina med i det, men vi skulle kanskje åpne for at også Russland tar sine egne prosjekt alvorlig. Štefan Füle, kommisjonæren for utvidelsen (enlargement) og europeisk naboskap, ville ikke høre snakk om noe slikt. Ukraina måtte velge, en eurasiske unionen var ikke kompatibel med partnerskapet de nå skulle undertegne med EU. Og – i kjent EU-stil – kom han med utsagn om lands «suverene valg», og at enhver trussel fra Russland i forbindelse med undertegnelsen er uakseptabel. Hele talen hans kan dere lese her.

Så EU var parat til å gå på uavhengig av Russlands protester, med henvisning til universelle prinsipper som valg og suverenitet. Som Sakwa skriver, dette er vel og bra i ideelle verdener, men her stod man altså for første gang overfor en stormakt som motsatte seg utvidelsen deres. Det var kommet et «hit, men ikke lenger», uten at EU så ut til å bry seg med det, eller å ha metoder til å klare å håndtere det.

På toppen var et par vanvittige ting. EU krevde befrielsen av Julia Timosjenko, kraftig symbolpolitikk, men la gå. Janukovitsj nektet, og sannelig var ikke denne løslatelsen så viktig likevel, EU ville fremdeles undertegne. Og det med en president som var ganske vanvittig, ganske udemokratisk, ganske mye verre enn Putin, men ikke så ille at EU ikke kunne gjøre noen avtale med ham.

Putin protesterte nå kraftig, og på ny skal man være Russlandsfiendtlig for å mene at han ikke har noen poeng (det er i Sakwas gjengivelse, dette – originalen ser dere på engelsk, her):

Ukraine was supposed to sign an Association Agreement with the EU. Using absolutely modern diplomatic tools, we proved that the document is at least inconsistent with Russian interests since the Russian and Ukrainian economies are closely intertwined. We have 245 Ukrainian enterprises working for us in the defence industry alone.

The ‘diplomatic tools’ were on the rough side, yet sought to register Russian concerns. Instead, as Putin put it:

They told us to mind our own business. Excuse me, I don’t want to hurt anyone’s feelings, but it’s been a while since I heard anything that snobbish. They just slammed the door in our face telling us to mind our own business.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1876-1882). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Så dermed stod Ukraina, ledet av sin håpløse president, Viktor Janukovitsj, overfor det umulige valget å gå til enten EU eller Russland. Begge deler ville innebære døden. Janukovitsj var under kolossalt press om å undertegne avtalen, fra store deler av Ukrainas befolkning, og han var under stort press fra Russland om ikke å gjøre det. Han visste at om han undertegnet med EU, ville han ikke få penger nok, og han ville ikke like lett kunne fortsette med systemet som har tjent ham selv så godt. Han var også skremt av Putin som hadde vist ham arbeidet til Glazyev, om hvor tett integrert den ukrainske økonomien egentlig var med den russiske. Og han så – eller, det er vel heller riktigere at han ble vist – hvor lite EU egentlig hadde å tilby, og hvor ødeleggende reformene EU krevde ville være for det ukrainske systemet. Det gjelder ikke bare for oligarkene, men også for vanlige folk, som ville blitt offer for EUs velkjente sparepolitikk for å kvitte seg med underskudd på statsbudsjettet. Janukovitsj var ikke i posisjon til å kunne skrive under dette dokumentet. Det var umulig. Og EU burde sett det.

Det er kun fra Tyskland det i ettertid har kommet tegn på samvittighet og beklagelse. EU stilte Ukraina overfor et umulig valg, og sendte det med det ut i katastrofen.

Russland tilbød $ 15 milliarder og billig gass, fra $410 til $268,5 per tcm. Det er reinspikka tullball og si at Janukovitsj var i lommen på Russland, at Russland brukte skitne triks, at det var den onde Putin, det er rett og slett slik at Russland hadde en bedre avtale, og det hadde de fordi de kjente Ukraina bedre. Mange i Ukraina ville velge EU, store deler av folket ville det, men det må i anstendighetens navn kunne sies at de hadde liten forståelse for hva EU ville innebære for dem. Det var beinharde krav, stramme inn beltet, og så, kanskje, på sikt, medlemsskap, men ikke noe gratiseventyr a’la et Polen hadde vært med på. EU av 2013 hadde nok av egne problemer, om de ikke skulle invitere inn enda et.

Og så kommer de elendige forholdene mellom USA og Russland inn, på toppen. Det er er her Sakwa selv kommer frem til formuleringen om den perfekte stormen. Nullstillingen til Obama gikk ikke noe bra, og de hadde tapt utenrikspolitisk med at Russland hadde Snowden, og Russland hadde blokkert dem i Syria, og USA fikk det rett og slett ikke helt til. I toppmøtet i 2013, St. Petersburg, så begynte amerikanerne å ta til orde for å boikotte OL i Sotsji. Husker dere det? Det var noen argument om Pussy Riots, som var arrestert for å spille luftgitar i en kirke – og med det krenke noe som er hellig for russerne, og så var det noe om forbud mot homopropaganda rettet mot barn, eller hva det var. Rart, fra land som valfartet til begravelsen til Saudi Arabias kong Abdullah, et land som vel har dødsstraff mot homofili, eller hva?

OL i Sotsji skulle være Russlands prestisjeprosjekt. De satte til og med fri fanger, for å vise seg fra sin beste side, de gav etter for press, Khodorkovskij ble satt fri. Målet for Putin var å vise et annet Russland. Den sjansen kunne vi jo kanskje ha grepet tak i, men nei, vi gikk heller inn for å lattergjøre både OL og Putin og Russland, akkurat samtidig som EU drev og skulle undertegne avtale med Ukraina, til Russlands voldsomme protester som vi ganske enkelt avfeide.

Det var å be om trøbbel i søknad med stempel og underskrift. Det er å gå i blinde inn i katastrofen, og den katastrofen er liten for oss, i forhold til hva den er i Ukraina. Russland slo til, slik de sa de skulle, og vi burde skjønt de ville, og sannelig har vi ikke også feilberegnet hvor sterk nasjonalismen er i Ukraina, og hvor sterkt oligarkstyret er der, og hvor fullstendig kjørt det økonomiske systemet er, og hvor folket lider, særlig i krigsområdene, men i hele landet. Det er en dyp, dyp tragedie. Og geopolitiske forhold og propaganda som har tatt av på sin egen galei, gjør at vi bare på ny og på kritiserer Russland, som om det var dem som initierte denne katastrofen.

Jeg blir følelsesladd når jeg skriver. Sakwa selv formulerer det mer kjølig og elegant:

All the conditions were in place for the ‘perfect storm’ that hit Europe in late 2013. There was a deepening ‘Ukrainian’ crisis, with a president who had already destroyed civil society when he had been governor in Donetsk, and who was now generalising these corrupt practices to the country as a whole. The bureaucratic– oligarchic system of rule was also being destabilised by the greed of his ‘family’. This provoked a radicalisation of public opinion, as reflected in the 2012 parliamentary-election results. At the same time, the ‘Ukraine’ crisis was also gathering pace as the Atlantic and Eurasian integration poles radicalised their positions. The catalyst was the Association Agreement with the EU, but this was only the culmination of a broader failure to negotiate a mutually acceptable structure to post-Cold War European international politics. The country’s central position meant that when the two crises intersected there would be a rapid escalation of both.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1911-1913). I.B.Tauris. Kindle Edition.

Tony Woods skriver det silk (‘Back from the edge?’, London Review of Books xxxvi/ 11 (5 June 2014), p. 37).

For the US and Europe, the aim has all along been relatively straightforward: to wrest the country from Russia’s sphere of influence and continue the joint eastward expansion of NATO and the EU. […] For Russia, the basic goal has until recently been a symmetrical pushback: to keep Ukraine out of Western security and economic structures, leaving it as at the very least a neutral state, if not an active member of a ‘Eurasian Union’ dominated by Russia.

Sakwa, Richard (2014-12-18). Frontline Ukraine: Crisis in the Borderlands (Kindle Locations 1919-1922). I.B.Tauris. Kindle Edition.

«De to togene raste mot hverandre», er siste setning i kapittelet. Det var bygget opp til Maidan.

Stasminister Jatseniuk trekker seg fra stillingen

Den siste tiden har jeg på ny fulgt intenst med på krisen i Ukraina. Det er noe med den som virkelig opprører meg, og det er at diskusjonen om den utelater opplagte og kjente fakta. Det gjelder i Russland, og det gjelder i Ukraina, der propagandaen er grusom, og graver dype grøfter mellom to folkeslag det ikke skulle være noe skille mellom. De deler kultur, religion og historie, språkene er nært beslektet, de er begge slavere, det er ingen av de etniske delelinjene som gjør så mange av de andre konfliktene i verden så vanskelige å løse. Nå lages det en slik etnisk konflikt. Russerne lærer at ukrainerne er fascister, i den offisielle propagandaen, sta, grådige og lite arbeidsomme, i omtalen dem i mellom. Ukrainerne lærer at russerne er overgripere, at de bare er interessert i å suge ut alle ressurser av Ukraina, at de oppfører seg som om landet er deres, at de mangler respekt. Jeg uttrykker meg mer språklig kulturelt, enn de gjør selv. De bruker kraftigere uttrykk.

At Russland og Ukraina i en tid med bitter konflikt, og med null tradisjon for frie medier, at de er harde med hverandre hører kanskje med til tingenes orden. Fremdeles er det nok mange både i Russland og Ukraina som mest ser på dette som en rar drøm, og venter på at alt skal vente tilbake til normalen. Hva som virkelig opprører meg, er at vi i vesten så åpenlyst underslår viktige fakta i saken. At vi også går inn i propagandakrigen. Vi har tradisjon for frie medier. Vi påberoper oss en stolt tradisjon av opplysning og ytringsfrihet. Vi vil at vanskelige spørsmål skal opp i dagen, skal diskuteres åpent i sin fulle bredde, for så å komme til en best mulig konklusjon.

Bare mellom søndag og mandag ble 44 mennesker drept i Lugansk, den ene av to byer kampene nå pågår. Jeg hørte dette på Newsroom, BBC, lastet ned på Podcast. Det er veldig vanskelig å finne denne nyheten andre steder. Det er 44 vanlige mennesker. De blir drept, fordi begge sider sender bomber rett inn i boligområder. Begge sider gjør det. Det er slett ikke slik, at de pro russiske rebellene er dyr – eller terrorister, som de kalles – og ukrainerne er de snille. Ukrainerne flyr med bombefly, og slipper ned over byer og landsbyer. Det gjelder fremdeles, rett etter den dypt tragiske flyulykken med MH17. To fly er skutt ned. – Provokasjon? undret en forvirret tvitrer. – Dette vil ytterligere svekke separatistenes sak, mente en annen. De fikk prompte svar at her var det nok mer snakk om å overleve, enn å tenke på hvordan saken sin ser ut for omverdenen. Det er rart med det, tenkte jeg. Når fiendtlige bombefly flyr over hodet ditt, oppstår raskt et sterkt ønske om å gjøre noe. Den britiske reporteren fra Newsroom meldte også at ukrainsk side ikke gjør noe for å hjelpe flyktninger fra området de bomber. Her skal jeg vokte meg vel for å skrive mer enn jeg har dekning for. Men min umiddelbare tanke er at de ukrainske styresmaktene vet at mange i disse områdene hater dem som pesten, og ikke vil flykte til dem for alt i verden. Flyktningstrømmen går over til grensen til Russland.

I forrige post skrev jeg at kommunistpartiet i Ukraina ble jaget ut av parlamentet. Jeg er overhodet ingen kommunist, og det kommunistiske partiet er ikke noe man bør stemme på. Best kan det vel kalles en levning fra Sovjettiden. Men det er likevel et parti i det som skal være et demokratisk system, man jager det selvfølelig ikke ut av parlamentet, det er ikke slik demokrati utøves. Ekstra pikant blir det når kommunistpartiet og partiet til formann i parlamentet, Turtsjenov, Fedrelandspartiet, de er bitre rivaler. Tross dette, var jeg likevel for forsiktig når jeg uttalte meg. Partiet ble ikke bortvist, det ble oppløst. Dissolved, er det engelske ordet som blir brukt. Og i dag fortalte min kjære kone, Olia, hva årsaken var. Hun hadde sett det på ukrainsk TV. Kommunistpartiet hadde gjort kjent at leder for Fedrelandspartiet, Julia Timosjenko – damen med fletten -, hadde tjent penger på å selge organer fra døde, ukrainske soldater til utlandet.

Det er vilt. Partiet sender landet i krig, og partilederen tjener penger på å selge organer fra de døde soldatene. Det er en historie å gripe fatt i, å undersøke. Den blir ikke engang nevnt. I ukrainsk politikk ble det enkelt og greit løst ved at partiet som gjorde denne stygge saken kjent, blir oppløst. Av formannen i parlamentet.

Med til historien, som interesserte kan lese her, og her, høres at verken parlamentet eller parlamentets formann hadde mandat til en slik oppløsning. Det ble raskt løst – i kjent stil – ved å lage og vedta en ny lov. Prosessen ble startet på tirsdag og oppløsningen skjedde i dag. 3 dager. Offisiell grunn er at kommunistpartiet har drevet «antikonstitusjonell» virksomhet, at de har støttet «separatistbevegelsen» og vært i mot krigen i øst. De har kalt den «krig mot eget folk». Noe som ikke er hårreisende langt unna sannheten. Partiet var en del av maktbasen til den avsatte presidenten, Janukovitsj, og samarbeidet med hans regionsparti.

Så kan de rekke opp hånden de som tror på noe godt demokrati i Ukraina.

Det er forferdelig langt frem. Mange av dem som demonstrerte mot Janukovitsj på uavhengighetsplassen i vinter ønsker seg nok et fungerende demokrati, og enda flere av dem som støtter dem. Men siden 1989 og fløyelsrevolusjonene i Øst-Europa er det vanskelig å finne eksempler på at slike folkelige opprør har før til noe fungerende demokrati. Siden 2010 er eksemplene overveldende på det motsatte. Uhyggelig mange av landene som tok del i den arabiske våren, har det verre nå, enn før. I Afghanistan og Indonesia er det rift om makten etter valgene, i Thailand gripes makten med vold og ikke med valg, i Tyrkia og Venezuela er det urovekkende demonstrasjoner. I Ukraina er det også skremmende mange tegn på at ting er ved det gamle, at det knapt nok er kosmetiske endringer. Den viktigste forskjellen er at landet nå har en øredøvende støtte fra Vesten. Kritikken mot landet har druknet. Oppmerksomheten mot problemene som er i landet forsvinner for problemene Russland gir landet.

I Russland er det også store problemer, selvsagt. Landet kan knapt nok kalles et demokrati, selv om valgene har gått noenlunde riktig for seg, og ingen har grepet eller holdt på makten ved hjelp av vold, kupp eller demonstrasjoner. Putin har strammet grepet gradvis, og på den måten gjort det mer og mer urealistisk at makten hans skal utfordres. Han har kontroll på en måte som lite skiller ham fra tradisjonelle diktatorer. Men han har brukt – og tøyd – demokratiske spilleregler for å komme dit. Den siste loven er fra 22 juli, der gjentatt deltakelse i gatedemonstrasjoner skal kunne straffes med fengsel i opp til fem år. Det er den siste i en lang rekke lover som gjør kritikk straffbart.

Jeg skriver lite om dette. Det er fordi jeg anser det lite nødvendig, da internett flommer over av informasjon om hva Russland og Putin gjør galt. Et enkelt søk på «Putin new law» gir tjukt av treff, hos meg helst fra amerikanske medier, og så godt som utelukkende negative, dårlige lover. Tilsvarende søk på «Ukraine new law» gir hos meg treff på den gamle loven til Janukovitsj rettet mot demonstrantene som hadde slått leir i sentrum av Kiev, på gaten og i offentlige bygninger, eller russiske lover vedtatt i forbindelse med konflikten, for eksempel for å gjøre det lettere å overta Krim. Siden jeg er i Ukraina, får jeg kanskje flere treff enn folk flest på russiske medier. De rapporterer utelukkende negative ukrainske lover, slik vi i vest rapporterer negative russiske.

I dag ble det også kjent at Jatseniuk trekker seg fra stillingen som statsminister i Ukraina. Først var dette positive nyheter hos oss, for han har virkelig vært en ufordragelig type. Er det noen som noensinne har hørt ham si noe menneskelig? gitt uttrykk for genuine følelser? Han har siden han tiltrådte brukt stillingen sin til en endeløs serie kraftfulle, kompromissløse uttalelser, der det stort sett handler om at «nok er nok» – et uttrykk han nettopp brukte, og at «Russia has shoved it’s true intentions». Han har gått over grensen for det utrolige, for meg. Det er som om oppgaven hans har vært å skremme vettet av russiskvennlige i Ukraina. Å forene har i alle fall ikke vært noe mål. Store statsledere strekker hånden ut til motstanderne, etter å vunnet en opprivende konflikt. Som i praktisk talt alle land som sliter med skiftende regimer, politisk kaos og vaklende demokratier, er ikke dette en egenskap ved Jatseniuk og de andre ved makten i Ukraina, i det hele tatt. Porosjenko har ennå en mulighet til å motbevise dette, men det er lettere å være skeptisk, enn optimistisk.

At Jatseniuk var den USA ønsket – og fikk – inn i en ledende rolle i det ukrainske statsapparatet har ikke gjort det lettere å like ham, eller USA. Han befant seg ofte ned på Maidan under de store demonstrasjonene, men han var ikke akkurat folkets mann. Da, eller nå.

Men gleden over at Jatseniuk har trukket seg ble snart erstattet av uro over hvorfor han gjorde det. Det er ennå ikke helt klart, jeg får mye annenhånds, fra ukrainsk TV, der alt er på ukrainsk, som jeg ikke forstår. På meg virker det å være en del av det gode gamle spillet om makt i ukrainsk politikk, og økonomi. Fedrelandspartiet til Timosjenko, der Jatseniuk er med, dominerer parlamentet etter at Regionspartiet til Janukovitsj ligger med brukket rygg og avrevne lemmer, etter det siste halve årets hendelser. Men Fedrelandspartiet har ikke flertall alene. En av de viktigste samarbeidspartnerne er høyreekstreme Svoboda, partiet der en av parlamentsmedlemenene går  til sjefen for den nasjonale TV-kanalen, og truer ham til å trekke seg – fordi han har vist utdrag fra talen til Putin etter overtakelsen av Krim. Nå ser det ut til å være splittelse. Slik er ukrainsk politikk. Stadig skiftende allianser. Ingenting ser ut til å være endret.

Et annet poeng som blir fremhevet er at Ukraina går tom for penger. Jatseniuk vil ikke ta ansvaret lenger. Han har innsyn, og vet Ukraina står overfor en umulig oppgave. De var praktisk talt konkurs før jul. Siden har det gått bratt nedover. Ukraina er nå Europas fattigste land når det gjelder gjennomsnittlig inntekt. De gikk forbi Moldova på grunn av valutafallet. De har slett ikke råd til å være i krig. Olia er veldig opptatt av at soldatene blir sendt i krigen uten skikkelig fottøy, et kjent tema for dem som er inne i russisk og ukrainsk historie. De får heller ikke skikkelig lønn, som ingen gjør her i landet. Prisene på strøm og kommunale avgifter går opp. Europeiske løfter om at lønningene vil følge etter, er foreløpig nettopp det.

Ukraina har også full konfrontasjon med Russland. Det er lett å forstå ukrainernes følelse av provokasjon fra russernes side, og deres innbitte ønske om å ta igjen og vise dem. Men verden er nå en gang slik at Russland er et mye større og mektigere land. Ukraina har ikke råd til å ta opp kampen. De er nødt til å finne ut av det med dem, som alle andre land som grenser til Russland eller andre mektige naboer har gjort. I en handelskrig mellom Ukraina og Russland er Ukraina dømt til å tape. Og det vil gjøre dem veldig vondt. Det vil bli nye opptøyer og revolusjoner. Og det vil bli stadig vanskeligere å tro på dem. Selv for de eventyrlige optimistene i den vestlige verden, som tror demokrati og menneskerettigheter er en åpenbaring, og at alle vil ønske det og få det til, når de bare skjønner hva det er og hvordan man skal gjøre det.

Den vestlige verden med EU, NATO og særlig USA har uforbeholdent støttet Ukraina i alt de har gjort, alt som har skjedd. De har oppmuntret til krigen. Obama har kalt det en «passende reaksjon». Amerikanske spesialister bidrar med rådgiving. Ingen sier eller uttaler at det er hårreisende å fly militærfly og bombefly i nærheten av krasjområdet etter MH17. Ingen sier det er vanvittig å bombe og krige i Donetsk, når internasjonale eksperter er der for å etterforske ulykken, og få bekreftet hva som skjedde. Det er bare separatistene og terroristene, som de blir kalt, som blir kritisert, fordi de forsvarer seg. Russland blir kritisert, for å støtte dem.

Det er en ærlig sak. Man kan godt være kritisk og sterkt kritisk til russisk politikk i Ukraina. Men det hadde gjort seg om ukrainsk politikk i Ukraina i det minste ble kjent. Støtter man den, så støtter man krig. Man støtter et forsøk på å knuse opprøret med massiv militærmakt. Om opprøret er økonomisk og militært støttet av Russland, så vil ikke opprørerne gå tom for ressurser. Ukraina vil gjøre det, temmelig fort. Og verken Europa eller USA vil stå der og fylle på. Der nøyer man seg med symbolpolitikk, kraftige utsagn og sanksjoner.

Alternativet er å høre hva opprørerne virkelig vil, hva russerne vil og hva folket i Donbassenget vil. Mange Russlandskritikere mener veldig sterkt at man ikke skal ta hensyn til Russland. Men de klarer ikke like sterkt å vise hvordan man skal unngå å gjøre det.  Hensynet til Russland trenger ikke å være så urimelig, eller så umulig å leve med for Ukraina. Det holder å blokkere for NATO-medlemskap, ta bort paragrafen om at Georgia og Ukraina på sikt skal bli medlemmer, garantere at Ukraina alltid skal være nøytralt. Så må områdene i øst få sitt selvstyre, eller i det minste utvidet selvstyre. Sånn det er nå, får de ikke engang velge sin egen guvernør. Han blir utpekt i Kiev. For fred med Russland venter belønningen billigere gass, bedre handelsforbindelser og åpne grenser – for mennesker, ikke våpen.

Ultranasjonalistene i det ukrainske parlamentet vil ikke kunne leve med en slik ordning. Men det ukrainske folket vil kunne leve med det, og det er de vi bør ta hensyn til. Når det ukrainske parlamentet ikke har evne til å komme opp med en slik løsning selv, og  i stedet velger å kjøre landet i grøfta, så bør vi i vest presse dem til det. Vi bør i hvert fall diskutere det som en mulighet. Foreløpig har også den vestlige linjen i konflikten vært en katastrofe for alle parter, og vært med på å føre til hat mellom folk som tradisjonelt har vært venner, til at Russland er isolert fra Vest, til at Ukraina er nær fortapelsen, og at verden har blitt et mye, mye verre sted å leve i.

Avslutningen av Sotsji-OL

Det er mye å si om dette. Etter alt som har skjedd i Ukraina i det siste, og all den velfortjente kritikken som er rettet mot OL i Sotsji, så er det klart det blir spesielt å sitte og se den overdådige avslutningsseremonien. Min ukrainske kone fra Kiev gjorde dette. Og det var mange følelser for henne, mange tanker for meg.

Jeg tenkte jeg skulle boikotte dette OL. Jeg mener det har gått for langt, både OL og det meste av idretten er forvokst, det er kommersielle interesser og tull som styrer. Jeg liker det ikke. Og det tok selvfølgelig fullstendig av når landet som er så disponert for ekstravaganse, Russland, skal arrangere de mest ekstravagante av alle leker, de olympiske. Jeg har skrevet en bloggpost, Fakta om OL i Sotsji. Jeg mener det som står der.

Samtidig klarer jeg ikke mene det fullstendig heller. Jeg er jo glad i og reiser gjerne til alle berømte kirker og palass rundt om i Europa, enda disse er bygget under langt verre betingelser enn OL i Sotsji. Den russiske opposisjonspolitikeren og bloggeren, Aleksej Navalnij, har rett når han kaller OL i Sotsji Putins moderne monument. Det er hans minnesmerke, som Peter den store bygde St. Petersburg, og enhver skikkelig tsar bygde seg et ordentlig palass. Det var overdådig luksus mens det meste av befolkningen var lutfattig, slik situasjonen på mange måter fremdeles er i Russland og med Sotsji-OL.

Likevel fulgte jeg altså ganske nøye med på ishockey-turneringen, og var så vidt innom noen av de andre øvelsene. I dag ble datamaskinen stående på etter ishockeyfinalen, og det gikk over i avslutningsseremonien. Min kone, Olia, var der også. Hun hadde nettopp snakket med sin mor i Kiev. De er svært usikre på hvordan dette her kommer til å gå, og deler langt fra optimismen og gleden som ser ut til å råde overalt ellers. Mange av de som deltar i demonstrasjonene og uttaler seg er vest-Ukrainere. Deler av Olias familie har også røtter i vest, men hun identifiserer seg med Russland, og bryr seg ikke om man kaller henne russer eller ukrainer. – Hva er forskjellen? spør hennes familie. Mange har militante meninger i dette spørsmålet, og nå er motsetningene skjerpet enormt. Vest-Ukrainerne har overtaket, de ser ut til å ha en samlet vestlig verden bak seg, og det er ingen som ser ut til å bry seg om at de har fått dette overtaket gjennom protester mot en avtale mange russer-ukrainere er for. De har tatt seg til rette, kan man si, og har fått veldig sympati, siden protestene er møtt så vanvittig av Janukovitsj. Det er vanskelige tider for de som synes Russland er ok, som er glad i og stolt av Russland, som føler at Russland og Ukraina har felles historie, og hører sammen.

Kanskje jeg kan si bent ut at jeg er blant dem. Min russofile legning har tatt overhånd. Jeg har kanskje mistet min dømmekraft når det gjelder Russland. Jeg elsker dem, og skjønner ikke selv hva jeg er villig til å tilgi dem. Det er ekte lidenskap, ekte kjærlighet, man ser ikke den elskedes feil.

Så sånn er det. Derfor syntes jeg for første gang i mitt liv at en avslutningsseremoni i en olympiade var flott. Jeg pleier ikke engang se slike seremonier. I dag så vi hele, fra start til mål, og trykket på pause og fant tilbake til plassen vi stoppet, om det var noe vi gikk glipp av, eller hadde et ærende, og ikke fikk sett. Og jeg tenkte tanken at dette var verdt 300 milliarder. Det bygger en stolthet som Russland trenger. Jeg holdt med Russland i femmilen i dag, og på stafetten i går, og var så glad når de vant. Det var kjempekjekt å se fornøyde russere nede i OL-byen, så fornøyde med alt, og stolte av landet sitt og av Putin. Det pleier jo gå så dårlig for dem hele tiden, de har så sjarmerende dårlig selvtillit, er så herlige pessimistiske, men likevel så glade og humoristiske. Endelig klarte de noe som verden fikk se.

Olia tenkte ikke så mye, hun gråt. De er jo følelsesmennesker, og det ble rent for mye, med førstesats av pianokonsert av Rachmaninov, ballett fra Scheherazade, og den fabelaktige seansen med alle forfatterne. Det er virkelig et utrolig land som har gitt verden mye, og nå skal liksom vi lære dem å tenke, de som har gitt oss så mye, og hatt bruk for så lite tilbake. Første gang Olia gråt var når alle barna sang nasjonalsangen, da ble det allerede litt mye. Og rent alt for mye ble det da Misjka kom, bamsen, sammen med kaninen og leoparden, men det var Misjka, som også var med i 1980, da fløy han vekk, og det måtte han gjøre nå også, sa Olia, og så viste de klippet, fra den lille bamsen som fløy med alle ballongene den gang i Moskva i 1980, og Olia gråt sine tapre tårer over alt som er vondt og fælt og stolt og fantastisk.

Det var en maktdemonstrasjon av russisk kultur. Ydmykt og humoristisk, og storslått og vakkert, og bare helt skikkelig gjort. Dette her kan russerne. Sånn feiring og oppvisning kan russerne. 300 milliarder er brukt verre i det landet der.

Og så er det en annen dag på jobben for Putin og hans menn i morgen. Ukraina står på programmet. De har en vestlig del, der mange ikke føler seg som en del av programmet som ble vist under avslutningsseremonien (sånn rett fra hukommelsen er i hvert fall Bulgakov og Gogol ukrainske, men blir kalt russiske, og hva er forskjellen?), og en østlig del der mange likte bedre hva Russland fikk til under OL, enn hva demonstrantene fikk til på uavhengighetsplassen i Kiev. Disse håper at Russland kommer inn enda en gang og redder situasjonen, slik de har gjort så mange ganger før, i deres øyne. Mens ukrainere i vest mener Russland aldri har gjort noe godt for Ukraina, bare unyttet det som en mann som forgriper seg på en dame igjen og igjen.

Så det er mange tanker og følelser i sving. Det er virkelig utrolige tider. Og urolige tider. OL i Sotsji endte i hvert fall godt, og enda så kritisk jeg var til arrangementet og til OL generelt, så er jeg glad for det. Hvordan det ender i Ukraina, vet ingen.

Verre og verre i Kiev

Det er deprimerende nyheter vi får inn fra byen og landet vi er så glade i. Dødstallene er allerede så høye at ingen helt har oversikten. Olias mor, som jeg nettopp snakket med selv, siden Olia er på jobb, sier at alt nå er stengt. Alle sitter bare hjemme. Ingen tar sjansen på å gå ut på gaten, der folk skyter hverandre, som hun sier.

Olia har lagt igjen et kredittkort der nede de kan bruke om det kniper på pengene. Det er stolte mennesker, de bruker det aldri, og lever på søster Tanyas lille lønn. Nå sier moren det ikke er nødvendig med penger, siden butikkene er stengt. Og de butikkene som er åpne, har ingen varer. Det var en stund planer om at jeg skulle reise dit i morgen. – Det er godt du ikke reiser, sier moren.

I norske medier blir det ensidig presentert slik at det er Janukovitsj som er skurken. Det er han som er presidenten, han som representerer statsmakten. Det er alltid styggere når politiet skyter demonstranter enn når demonstranter skyter politimenn. Men vold er eskalerende, og ingen må få stå uimotsagt å si at dette er fredelige demonstranter. Det er nok av bilder der de slår opp brostein, forbereder molotovcoctailer eller likefrem står med skytevåpen. De har okkupert offentlige bygninger, de har brent og ødelagt.

Da EU gav sin hjelpepakke til Hellas ble det også demonstrasjoner i gatene. Også da tok norske medier i det store og hele demonstrantenes parti, avtalen fra EU og Tyskland var for tøff. Avtalen EU presenterte for Ukraina var atskillig tøffere, likevel ser det ut til at alle mener at denne burde Ukraina gå med på, og at demonstrantene har legitim grunn til å kreve presidenten avsatt, når han ikke gjorde det. For øvrig ble det ganske raskt slik at det ikke var denne avtalen som var hovedsaken, folk demonstrerte for å få avsatt Janukovitsj generelt.

Det samme gjaldt under oransjerevolusjonen i 2004. Den gang hadde demonstrantene legitim grunn, siden Janukovitsj og hans parti hadde jukset i valget. Den gang var også demonstrasjonene fredelige. Den gang kunne ikke Janukovitsj stå i mot. Det ble omvalg, og Janukovitsj tapte. Men det tok ikke mange årene før han ble tatt inn i varmen igjen, som statsminister under president Jusjtsjenko, helten og offeret fra oransjerevolusjonen. I 2010 vant Janukovitsj er demokratisk valg, der han ikke ble tatt i juks, og det er derfor han er president i dag. Neste valg kommer i januar 2015. Det er 10 måneder til. Kanskje kan det gå an å spørre hvorfor det er så nødvendig for opposisjonen å gå all inn, og kreve nyvalg øyeblikkelig? De som mener at Janukovitsj i denne konflikten har vært for steil, og ikke har villet inngå kompromiss, må da kunne se at fra ham har det i det minste vært bevegelse. Han har avsatt regjeringen, og tilbudt opposisjonslederne Klitsjko og Jatseniuk de viktigste posisjonene i en ny. Det er vanskelig å se hva slags bevegelse det har vært i opposisjonens krav. De har krevd nyvalg, og at presidenten går av, og de nekter å godta noe som helst annet.

Det gjør situasjonen svært deprimerende. Hva slags grunn er det til å tro at et nyvalg vil bli respektert? Hva om Janukovitsj vinner igjen? Hva om de østlige og sørøstlige delene av Ukraina ikke vil ha noe av at det skal bli en annen president enn han de har valgt, før perioden hans er over? Saken er at konstitusjonen og lov og rett for øyeblikket er satt til side. Et nytt valg nå vil ikke være legitimt. Det er ingen grunn for at de som er i mot det, skal gå med på det.

I vestlige regioner av Ukraina blir det allerede erklært uavhengighet fra Janukovitsj og hans parti. Det kan gå mot en umulig splittelse av Ukraina, som har som første paragraf i grunnloven at landet skal være suverent og uavhengig, og som andre at det skal være udelelig og ukrenkelig. Det er øst som har all industrien og økonomien, de vestlige delene har ikke mye å leve av, skal de klare seg selv. Det er heller ingen som ønsker en deling. En som virkelig vet hva han snakker om, forfatteren Amdrei Kurkov (Døden og pingvinen), skriver i en glimrende artikkel på BBC at «en fredelig tilbakeføring av makten til Janukovitsj i de Vest-Ukraina ikke lenger er mulig». Det skrev han 28. januar. Siden har det blitt betraktelig verre.

Det begynner å se vanskelig endatil med en teoretisk mulighet for en fredelig løsning på konflikten sånn den har utartet seg. Jeg satte lenge min lit til valget i januar neste år, om bare demonstrantene roet seg og alt roet seg frem til da, så kunne vi få et demokratisk valg, og få Janukovitsj avsatt da. Nå ser det ikke særlig mulig ut. Det har gått for langt, hatet er for stort på begge sider, og begge sider har gått over grenser det ikke er så lett å gå tilbake fra. Plutselig kan jo Janukovitsj finne på å annullere hele valget, han har jo alt å tape på det. Og ti måneder ser nå plutselig fryktelig lenge ut.

Men sånn som det er nå kan det heller ikke fortsette. Gårsdagens forsøk på våpenhvile holdt ikke engang et døgn. Det er ikke så rart, opposisjonslederne Klitsjko, Jatseniuk og Tsjagnybok har ingen kontroll på demonstrantene. Oppstanden lever nå sitt eget liv. Plutselig lever kanskje opprørspolitiet, Berkut, også sitt eget liv. De liker sikkert heller ikke å se kameratene sine bli drept, det blir personlig for dem også. Og hvem vet i det hele tatt hva slags kontroll Janukovitsj har over maktapparatet sitt.

Det er dystre, dystre tilstander. Forhåpentligvis er dette et bunnpunkt. Men når den triste sannheten skal sies, så er det lettere å se for seg hvordan dette kan bli verre, enn hvordan dette kan løses. Jeg tror ingen egentlig ønsket situasjonen vi har nå. Og ingen vet egentlig hvordan vi skal håndtere den. Mitt forslag er raskest mulig forsoning, og nedkjøling av konflikten. Folk bør ikke gå ned på uavhengighetsplassen. Politiet bør holde seg unna demonstrantene. Ingenting av dette virker særlig realistisk.

11. april har min kone og jeg flybillett til Kiev. Forhåpentligvis skjer det et under til den tid.

Forferdelig i Kiev

Om tre dager begynner vinterferien min. Jeg hadde tenkt å reise til Kiev, jeg er nysgjerrig på hva det som foregår der ned, og jeg har lyst til å være der mens det skjer. Heldigvis kjøpte jeg ikke billett. Det som nå foregår er svært ubehagelig, og det er ikke lenger trygt at dette vil gå bra. Det burde kanskje vestlige medier og vestlige politikere begynne å ta inn over seg.

Det er en maktkamp som foregår i Kiev. I den står det ukrainske folket mot de ukrainske styresmakter. Eller, det er feil å si demonstrantene representerer folket. Det er fremdeles en liten gruppe demonstranter i en liten del av byen, og de har små sjanser til å få med seg resten av folket. Det ble en stund truet med generalstreik. Det er en tom trussel. Det er ikke nok folk som er nok engasjert til det. Dette er ikke noen ny fløyelsrevolusjon, som vi fikk det i 1989 med kommunismens fall i Øst-Europa, og i 1991, med Sovjetunionens oppløsning og kommunismens fall der også. Den gang var det massedemonstrasjoner og generalstreik. Den gang var det et regime som styrte et folk som ikke lot seg styre. Det har vi ikke nå i Ukraina.

Så den egentlige maktkampen står ikke mellom demonstrantene og regimet. Det foregår også en storpolitisk maktkamp mellom USA og EU på den ene siden, og Russland på den andre. I denne er Ukraina bare en brikke. Det er et spill som minner om den gamle krigens dager. Det er viktigere å ha en vennlig statsleder for vår side, enn at statslederen skal være god for landet han leder. I Ukraina er Janukovitsj pro Russland. Ergo er USA og EU mot Janukovitsj. Annerledes er det vanskelig å tolke uttalelsene til europeiske og amerikanske forskjellige statsledere og ambassadører.

Også vestlige medier ser ut til å fordømme det meste Janukovitsj gjør. Men det er ikke så lett å se hva han skulle gjøre annerledes. Han blir kritisert for å bruke vold. Men han har en situasjon der hovedgaten i hovedstaden de facto er et område uten statlig kontroll og jurisdiksjon. Det er okkupert område, okkupert av demonstrantene. Han kan ikke lett bare la dem være der. I dag startet volden etter at politiet hadde hindret demonstrantene i å nærme seg parlamentet. Det er politiet nødt til å gjøre. Voldelige demonstranter kan ikke få nærme seg Stortinget. Og demonstrantene har vist at de er voldelige. De fredelige uttalelsene til noen av lederne deres, står ikke i stil med hva de har gjort.

Kravene til demonstrantene er at Janukovitsj skal trekke seg fra makten og skrive ut nyvalg. Jeg ser norske kommentatorer og forskere ser dette som en mulig vei ut. Jeg ser dette som helt urealistisk. I et land som Ukraina kan du ikke bare gi fra deg makten når du først har fått den. Du vil bli spist av gribbene. Det er nok av dem som har ting å hevne mot Janukovitsj. Og han har seg selv å takke, som har satt Timosjenko i fengsel, for eksempel. Men sånn er spillet. Vinner du ikke, taper du. Og da taper du alt. Med disse utsiktene vil Janukovitsj klamre seg til makten med nebb og klør.

Demonstrantene har heller ikke noen legitim grunn til å kreve Janukovitsj’ avgang. Det er han som er lovlig valgt president, og at han har gjort en elendig jobb som president, betyr ikke at han kan avsettes midt i perioden. Feilene hans er ikke så graverende. Ikke så graverende at ikke de andre potensielle statslederne kunne gjøre det like ille, kunne være fortsettelsen på setningen. Timosjenko og hennes parti satt ved makten i perioden før Janukovitsj ble valgt, og ble kastet av folket i et valg det ikke er avdekket juks ved. Nå øyner både hun og de andre opposisjonslederne sjansen til å ta makten i det som minner mer om et kupp, enn en revolusjon.

Og i dette maktspillet er det den vestlige verden deltar. De vil heller ha en annen statsleder enn Janukovitsj, om det er aldri så ulovlig og skittent. De – eller vi – vil ha en statsleder som knytter Ukraina mer til oss, og som isolerer et Russland i ferd med å vokse seg plagsomme. For Russland er det forferdelig om Ukraina – det nærmeste landet i historie, identitet og kultur – skal gjøre seg vestlige og bli som oss. Det er klart Russland ikke vil gi fra seg Ukraina uten kamp. Og de spiller ikke mer skittent enn vi gjør. De tilbyr Ukraina penger, som vi gjør, og de uttrykker bekymring for den eskalerende volden, som vi gjør. Forskjellen er bare at de legger skylden på demonstrantene og de vestlige landene som oppildner dem, mens vi legger skylden på Janukovitsj som har makten i landet.

På meg ser det ut til at ingen av partene kan gjøre større krav på sannheten enn den andre.

Og mens dette pågår synker Ukraina stadig dypere ned i den krisen som er aller mest alvorlig, den økonomiske. Den er det ingen av demonstrantene som er i nærheten av å ha noen løsning på. Da min ukrainske kone og jeg var på ferie på Krim for noen år siden, var det demonstrasjoner og opptøyer i Hellas på grunn av den økonomiske krisen der. – De har ti ganger bedre pensjon enn oss, sa en gammel ukrainer (eller russer, på Krim er det jo litt uklart om man egentlig er ukrainer eller russer, som det også er for mange andre steder i landet). Den politiske uroen hjelper ingenting på økonomien. Situasjonen er rett og slett helt forferdelig. Og det virker på meg som vestlige medier ikke riktig forstår hvor dypt forferdelig den er. Her er ikke en situasjon som lar seg løse ved å skrive ut et nyvalg. Det er vanskelig å se hvordan den kan la seg løse i det hele tatt.

– Elsk Ukraina! henger det av og til på bannere over hovedgater i Kiev. Ja, så inderlig.