Siste dag i Kiev, sommeren 2017

I morgen går flyet vårt klokken 0625. Jeg sitter på kjøkkenet med en tallerken plov, kona er inne på rommet og får seg litt hvile, babusjka er ute på lekeplassen med den lille. Det er vår siste dag i Kiev for nå, siste dag av en fantastisk og varig sommerferie.

Jeg har forsøkt å utnytte også den siste dagen til det maksimale. Tidlig i morges var jeg oppe, og toppet treningssommeren med 500 repetisjoner i Hydropark. Jeg fikk også slått av en prat, med han jeg selv tok kontakt med, han som hadde en t-skjorte med teksten «LIVREDDER» på. Nå spurte han meg når jeg skulle reise hjem, hvordan jeg trener, og litt sånn generelt. Ganske koselig, selvsagt, men akkurat på treningsfeltet liker jeg meg litt inkognito. Derfor lukker jeg meg også ofte inne med øretelefoner, og foredrag.

På vei hjem var det som vanlig innom for en espresso eller cappuccino på kaffestedet. Også der blir jeg kjent igjen, også der vet de at jeg reiser i morgen. Selv om jeg fikk gjort mye denne morgenen, jaget jeg på, slik at jeg var hjemme ikke så lenge etter ti. Der var det frokost, pizzarester og kyllingvinger.

Og så var det å irritere seg med flybilletten. Lufthansa har som så mange andre flyselskap muligheten for å sjekke inn på forhånd, men det er en tidkrevende prosess, der man på skrive fullt av tall og data fra passet, og flere ganger har jeg erfart at vi må sjekke inn på nytt på flyplassen uansett. Man sparer ikke noe særlig med tid på det, snarere så sløser man med tiden. Men vi fikk nå sikret oss plasser ved siden av hverandre på alle tre reiser hjem, via München og Köbenhavn, og blir det oppfylt, er alt greit.

Siste dag var det ikke tvil hos meg, jeg ville til stranden, venstre bredd, på høyre side. Det jeg skriver heter «Berezniaky». Navnet har jeg funnet på Google maps, det skal være ganske riktig, men Olia skjønner meg aldri når jeg sier det, og må alltid rette meg. Hva hun sier i stedet, klarer jeg ikke å huske. Det var også litt ergerelig, da en kanskje litt for innpåsliten mann på bussholdeplassen ville vite hvor vi skulle hen. Jeg visste at jeg nå kom til å avsløre meg som utlending, og i lommene var det lettstjelte mobiler og rikelig med kontanter. For mange, mange år siden, da jeg virkelig var turist her i Kiev, var det noen som brukte dette trikset, spurte meg om et sted jeg ikke kunne forklare, og så forsøkte de å lure meg for penger. Det er for øvrig den eneste gangen jeg har vært utsatt for noe sånt, her nede, alle de årene og gangene jeg har vært her. Kiev er en trygg by.

Nå skal vi altså snart forlate den. Buss nummer 118 var som vanlig godt full, men med et lite barn får jeg alltid sitteplass. Jeg satt og tviholdt på lommene mine, kortbuksen var ikke egnet for alt jeg hadde med, og jeg var veldig glad da vi omsider kunne forlate bussen, og gå ut. Så skulle det være trygt. Vi gikk bort til stranden, Irina og jeg, og badet i vei. Det var ikke så mange som var der ennå, bare en liten håndfull, og vi hadde det meste for oss selv. Irina opererte i den lille baderingen sin, den på hennes størrelse, jeg kastet, slengte og snurret henne rundt omkring. Hun er fullstendig uredd, med på alt, elsker det.

Og hun kjenner stranden og området, vet hvor hun vil finne det hun vil ha. Hun løper bort til kioskkafeen i hjørnet, der har de slikkepinner. Så får hun det, jeg en øl. Begge er fornøyde. Etterpå kaster hun pinnen i søpla, slik hun har lært, og sier selv hun er flink, noe hun har rett. Så er det mer bading, før det blir is og øl, nå i kiosken jeg liker best, med verten jeg har sånn sympati for. Denne gangen sover han, bak solbrillene sine, jeg mistenker han har et eller annet han holder på med om nettene. For han har sittet slik før også.

Irina får seg en liten runde på trampolinen, før vi spiser lunsj. Det går raskt, det er ikke så gøy å hoppe alene. Til lunsjen må hun overtales, hun ville nok hoppe mer på trampolinen, eller prøve lekebilene. Men businesslunsjen på Kvartal varer frem til klokken fire, nå er den litt over halv, så det er på tide å slå til. Tre retter med suppe, salat og kjøttkaker med potetmos, kommer på 94 hryvnaer, litt over 30 kroner. Da er drikke med, øl til meg, en kompott inkludert i businesslunsjen. Det er blant det billigste å oppdrive her i Kiev, men smaken er ikke mer enn grei. Det holder lenge.

Vår kjære kone og mor, Olia, skulle jo også ha vært med oss. Vi skilte lag med henne tidligere på dagen, på bussholdeplassen, hun hadde som vanlig et annet ærende. Hun sa det skulle ta en time, omtrent, nå hadde det gått flere. Kom hun ikke snart?

Jeg syntes det var varmt i solen. Kiev forsynte oss med 27 grader denne siste dagen vår, mange vil kanskje kalle det perfekt sommervarme, men jeg trenger avkjøling når det blir så varmt. Jeg vil bade mer. Irina, derimot, er litt vanskelig å lokke med seg. Det tar lang tid å få henne med de par hundre meterne tilbake til stranden. Hun bruker lang tid, på å sitte på en stol, løpe rundt ei enda mindre jente, og i det hele tatt. Til slutt må jeg løfte henne opp, ta henne med.

Jeg kjøper en is, en Monaco, den beste isen som er her nede. Og Irina får seg enda en runde på trampolinen. Nå med en vilter guttunge moren ikke klarer å få kontroll på. Vår mor, Olia, har i mellomtiden sendt meg melding, hun lurer på hvor vi er. Nå som jeg skriver dette er alle misforståelser oppklart, der og da skrev jeg батут, «trampolinen», på russisk, usikker på om jeg hadde stavet det feil. Ellers skulle det være idiotsikkert. Det er bare en trampoline i området.

Irina hoppet seg ferdig, Olia kom ikke. Vi gikk ned på stranden, Olia ville ha oss til bussholdeplassen. Men på stranden traff vi Varja, vår gamle venninne, og bestemoren. De var glade for å se oss, og vi dem. Varja visste at dette var vår siste dag, og spurte oss om det virkelig var det, begge var vi enige om at det var dumt. Så var de å bade og å ha det gøy, jeg kastet og slepte dem rundt slik jeg har for vane, både Irina og Varja ville bare gjøre det mer, mer.

Deretter var det å leke litt i sanden. Det er min time på døgnet nå, når solen er i ferd meg å gå ned, lyset kommer på skrått. Det er vakkert, og ikke lenger så varmt. Irina og Varja krangler litt om baderingen, det er det litt bortskjemte trekket ved Irina som kommer til uttrykk igjen. Hun vil ikke gi fra seg baderingen som ikke er hennes. Og Varja er så snill at hun krever den ikke, bruker ikke makt, selv om hun er fem år eldre. Det er jeg som bruker makt, og gir ringen til den som skal ha den. Dermed begynner Irina å gråte, og babusjka til Varja forbarmer seg, og får Varja til å levere ringen til Irina igjen. Jeg sier hun er altfor snill, og omtrent her er det Olia kommer og vil ha oss alle sammen hjem.

Det ble med andre ord en litt abrupt avslutning på det hele. Olia hadde insistert på at vi skulle komme til hennes bussholdeplass, den smsen hadde ikke jeg rukket å svare på, jeg måtte jo også holde øye på ungene i vannet. Det var litt dumt det skulle ende slik, rakk jeg å si til babusjka, før jeg halset etter Olia i bare badebuksen. Er det noen jeg skulle ønske leste bloggen min, så er det Varja og bestemoren, slik at de fikk sett forklaringen på det litt merkelige opptrinnet. Det har også å gjøre med at Olia alltid er litt anspent dagen før vi skal ut og fly, og nå var det jo en veldig tidlig avreise. Hun ville nok ha oss hjem, mens jeg, som vanlig i min stil, tenkte at det ikke er så farlig. Siste dag skal nytes til fulle.

Vi tok buss 55 sammen hjem. Olia gikk et stykke før Irina og meg, Irina somler jo alltid litt, og på lekeplassen utenfor blokken var det denne virkelig, virkelig fullt av unger. Olia var fornøyd med at dette var i skyggen, og ikke den sterke solen, og at vi var i nærheten. Jeg ville heller tilbrakt de siste timene på stranden og badet, nå satt jeg her med alle disse ungene. Olia hadde gått opp på rommet for å få seg litt søvn.

Snart kom imidlertid babusjka, og sendte meg også opp på rommet, slik at også jeg kunne slappe av, og spise og hvile meg. Irina var ute og lekte, og hadde det ellevillt. Olia og jeg fikk oppklart hva som hadde hendt, og hva hver av oss hadde tenkt. Resten av kvelden brukte hun til å pakke kofferter, hun lar ikke meg slippe til med det, og det gjør at hun også har full kontroll på hva vi har med opp og ned. Normalt får jeg en sekk med håndbagasje å pakke mine ting oppi, nå la hun beslag på også den. Jeg kunne bare etterpå presse inn det aller nødvendigste av mitt, resten må ligge igjen i Kiev, til neste gang vi er her. Det blir forhåpentligvis ikke så lenge til. Jeg har et håp om at det blir allerede til høsten, Olia snakker litt om påske, og neste sommer er vi her helt sikkert. Så får vi se.

Det ble et litt ufrivillig avbrudd på deler av dagen, jeg skulle gjerne vært på stranden lenger, og badet mer. Men når alt kommer til alt, er det eneste som er ordentlig dumt, at vi ikke fikk tatt ordentlig farvel med Varja og familien hennes. Det var veldig kjekt med dem. Om det var noen jeg gjerne skulle ønske leste denne bloggen, så var det de. Jeg skulle gjerne likt å forklare dem hva som skjedde, og at alt er greit. Det er synd mitt forklaringsbehov ikke blir oppfylt når det gjelder dette, og at vi etterlot dem i en uro det ikke var noen grunn til. Men de er fra Kiev, og vant med det, så de greier seg nok. Dessuten fikk hun ønsket meg vsevovo dobrovo, alt godt, da vi gikk. Jeg ønsker henne det samme, og alle de andre vi møtte og ikke møtte i Kiev.

Tasia, 8 år

I går var det Tasias bursdag. Spenningen lå tykt utenpå henne fra onsdag kveld, det var tydelig store saker at hun skulle bli 8 år, og alt som skulle skje.

I Norge har vi kanskje endt opp litt i fellesskapets diktatur, med de veldige bursdagsselskapene som skal arrangeres for barna våre. Jeg vet ikke om det er andre land som har bursdagsfeiring som tema i leserbrev, og opphetede Facebook-diskusjoner, i tillegg til tema på foreldremøter i skole, og kanskje barnehage. Dette er en verden vi ennå ikke har nådd frem til, men som vi leser om med forundring.

Her i Kiev er bursdagsfeiringen mer demokratisk. Alle kan gjøre som de vil. Det er ingen forventinger jeg kjenner til, hverken når det gjelder gave, organisering, eller hvem som skal bli invitert.

Lille Tasia våknet til en pose med gaver inne på rommet sitt. Ingen av dem var pakket inn, og ingen av dem hadde noen merkelapper som kunne fortelle hvem de var fra. Dette var gavene hun skulle få gjennom dagen, og hun var storfornøyd.

Mama Tanja reiste også denne dagen tidlig på jobb, så hun var ikke med på starten av bursdagsfeiringen. Det var det babusjka som måtte ordne, som så mye av annet av barnepasset og barneoppdragelsen. Babusjka hadde kjøpt inn noen bursdagshatter, og en liten, rund sjokolade, hvorpå det ble satt 8 lys å blåse ut. Det gjorde Tasia to ganger, først helt tidlig, så en gang til, etter at hun og lille Irina hadde badet, og det var på tide å spise kaken.

Barnebursdagsselskapet foregikk ute på lekeplassen. Det syntes jeg var fantastisk, jeg som overfor Olia kanskje må forsvare den norske bursdagstradisjonen når det gjelder vår lille Irina, her var det bare å samle alle barna på lekeplassen de alltid er. Det var dermed ingenting å vaske og styre og ordne, hjemme. Jeg vet ikke hva babusjka hadde kjøpt inn, men gjetter på det var et eller annet barnevennlig når det gjelder mat og drikke, og kanskje noen enkle leker. I alle fall så jeg henne, med alle ungene tett rundt seg, da vi var på vei til tannlegen.

Tasia, bursdagsbarnet, hadde på seg en rosa kjole, og var tydelig helt inne i dagen og i situasjonen, helt tydelig at det ble det spesielle hun hadde sett for seg. Interessant for norske forhold, er kanskje også at da vi oppe på kjøkkenet hvor mange som skulle komme, så hadde ikke Tasia noe svar, hun gjettet på ni. Ut i fra det jeg kunne se, var det færre. Og jeg kan ikke forestille meg at noen hadde med gaver.

Bursdager har som andre feiringer med forventninger å gjøre. Kanskje har vi i Norge skrudd forventningene unødvendig høyt, slik at det blir for mye som skal til for at barna våre blir fornøyd. Så vidt jeg har begrep om, er det ikke alle som henger med i bursdagsfeiringene våre, og det gjelder særlig innvandrerbarn og barn fra mindre velstående foreldre. Dette er ikke en blogg for sosial kritikk, og heller ikke en politisk blogg, dette er bare en observasjon jeg gjør. Men en kone fra Ukraina, ser jeg tingene utenfra på en måte jeg ellers ikke ville gjort.

Lille Tasia hadde i alle fall en bursdag hvor følelsene hele dagen gikk utenpå henne, hvor hun var svært mottagelig for spøker og spørsmål om hun var 7 eller 8 år, og hva det egentlig var med denne dagen. Vår lille Irina, på snart tre, var ellevill hun også, og hoppet opp og ned med hendene i været, slik hun har for vane, bursdager eller ikke.

Om kvelden var det pizza, og litt søtsaker mama Tanja hadde kjøpt med på vei hjem. Olia, Irina og jeg hadde vært på utflukt, og sørget for å komme hjem til den store festen. Så veldig stor var heller ikke denne, vi satt nå på det samme bordet med de samme klærne, og spiste pizza vi hadde bestilt fra restauranten Mafia, slik vi har gjort også dager det ikke er bursdag. Men Tasia fikk følelsen at alt var for henne, og det er vel kanskje nettopp det som er hensikten med en bursdag?

Regnværsdag uten pepp,.. men med romantisk tur om kvelden

I går spiste jeg så mye frokost at jeg var mett hele dagen. Først var det kyllingvinger, en diger skål, og så var det russiske pannekaker til dessert. De samme pannekakene (nylagde) sitter jeg og spiser nå, så jeg vet ikke hvordan denne dagen kommer til å gå. Det er vanskelig å stoppe når man først er kommet i gang med dem. Og først etterpå, skjønner man hvor mett man er. Selv klokken seks, 1800, klarte jeg ikke å spise noen ting av en velsmakende og lettspist rett som plov, frokosten satt ennå i. Det ble en lat dag, med hvile og lite.

Nyhetene jeg leste bekreftet det jeg skrev i går, de er trettende å lese, og de kverner om det samme. Det ser ikke ut til å være mange motrøster mot at USA og Russland skal gli inn mot en ny kald krig, og at vi i Europa skal være med USA mot et truende Russland. Her nede i den ukrainske hverdagen vi lever i, så er det aldri noe snakk om dette, det blir ikke nevnt, er ikke noe tema. Så hadde ikke jeg selv valgt å følge med på internasjonale nyheter, særlig i britiske medier, så hadde jeg fått fred for disse tingene. Men jeg skal liksom «se gjennom» The Guardian, BBC, og så har jeg et seks ukers abonnement på Dagens Næringsliv, jeg pleier å gå gjennom Twitter-feeden. Så går timene.

Heldigvis har jeg god frokost og øl, mens jeg holder på med dette. Jeg har alltid likt å ha noe å lese på, når jeg spiser alene, jeg liker jo å trekke måltidene ut, spise lenge. I studitiden og årene etterpå, før jeg giftet meg, var det Bergens Tidende det gikk i, og da jeg sluttet å abonnere, da de ble tabloide, forskjellig annet. Nå har vi tilgang på all verdens ting, på små skjermer, mobiltelefon og nettbrett.

Jeg ble sendt ut etter frokost, for å være litt med de to barna, på lekeplassen like utenfor. Olia var ute på et ærende, hun skulle hente noe hun hadde kjøpt, som så mange, mange, mange ganger før. Babusjka og tante Tanja, relatert til vår datter Irina, ville ha litt velfortjent fred i huset. Så det fikk de få. Jeg tok med meg glosene mine på mobilen, på Anki, og fikk gått gjennom mengder av russiske gloser i de forskjellige systemer jeg har organisert dem i. De fester seg bedre nå, synes jeg, russisken min går opp til et nytt nivå, får jeg en følelse av, jeg ser sammenhengen mellom hvordan ordene er satt sammen, og skjønner mer av finessene med små betydningsforskjeller for ord som ligner. Folk som er interessert, kan slå opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok i en bokhandel, og se hvordan det er organisert. Norsk og russisk er ikke 1 til 1, det er ikke slik at ett norsk ord tilsvarer ett russisk, slik er det aldri mellom noen språk, men mellom norsk og russisk er forskjellene store. Et ord som det norske slå, har 21 forskjellige oppføringer i ordboken, hver av de 21 oppføringene har flere forskjellige forslag, og de aller fleste av disse forslagene har en perfektiv og en imperfektiv utgave av verbet. Så selv om jeg har snakket russisk siden før jeg traff Olia, min kone, og vi har snakket russisk sammen det meste av ekteskapet vårt, og nå har det som hjemmespråk, så snakker jeg det i en litt primitiv utgave. Gjennom de fleste av årene jeg har pugget russiske gloser, siden 2004, har det vært vanskelig å få ordene til å feste seg, de glir liksom ut av hjernen. Først nå føler jeg det er ganske lett å lære nye ord, og jeg i løpet av en dag som den i går, kan rase gjennom de ulike gloselistene mine på anki. Akkurat nå er det større problem å få system over tysken. Mange ord der er lette å lære, selvsagt, men når jeg skal prøve med på tyske setninger, så er det for mange sjanser til å trå feil. Enten bommer jeg på kjønnet av substantivet, på en bøyning av verbet eller på nøyaktig skrivemåte. Jeg har ennå ikke noen god følelse av hvordan det være, slik jeg omsider, omsider er i ferd med å få, så smått, på russisk.

Det er en regnværsdag, dagen i går, en gråværsdag, og jeg venter vel helst på at regnet skal bli såpass merkbart at det gir meg et påskudd til å ta med meg ungene inn igjen. Jeg har tanker om å skrive litt, lese litt, og å organisere glosene mine og skrive inn nye. En kjølig dag ute, skulle gi muligheter inne. Men det er bare duskregn, så vi blir værende ute, ungene får leke. Jeg ser på de ukrainske barna, vår niese, Tasia, har et par venner hun er mye med i år. De er på denne lekeplassen, hver bidige dag, hele året, men ser ikke ut til å være i nærheten av å tømme den for muligheter. De finner alltid på noe gøy. Denne dagen gjaldt det å grave kanaler for regnvannet, og å spa det unna. Den lille gutten, Vanja, er ivrig med. Han skjønner ikke at han om få år vil være jentenes helt, at jentene som nå leker med ham, snart vil kjempe om ham. Han er veldig snill og kjekk, lys og med tykt hår i lette krøller, også vår Irina på snart tre snakker om Vanja, også på henne har han gjort inntrykk.

Olinka, et annet av kjælenavnene for Olia – Olga – kommer tilbake fra ærendet hun har hatt. Som vanlig har hun kjøpt litt ekstra også, ballonger til barna, sandaler til meg. Etter mange, mange år i godt bruk, er sandalene jeg kjøpte på Krim i 2009 nå på vei mot slutten. Det har gått hull i dem. De er utslitt. Jeg har brukt dem hver eneste sommer, hele tiden, ute og inne, og ellers i året har jeg brukt dem som tøfler hjemme i Norge. Jeg kan ikke forestille meg at jeg har hatt noe fottøy mer velbrukt enn disse sandalene. Nå kommer Olia med nye, men de er for små. Vi går straks for å bytte dem, og tar med Irina.

Dette var vårt første lille forsøk på å være ute denne dagen. Olia var i butikkene, på markedet, mens Irina og jeg ventet på en annen av de mange lekeplassene som er her nede. Deretter gikk vi hjem, hvor ungene fikk mat, og Olia og jeg rett og slett sovnet lite grann. All skrivingen, lesingen og organiseringen som jeg så friskt hadde sett for meg, ble ikke noe av. Ikke i det hele tatt.

I stedet leste jeg flere nyheter, mer Twitter. Det har blitt en sånn sløv, farlig ting, dette, det er så lett å se over noen overskrifter, lese noen artikler. Det forplikter ingenting, krever ikke noe. Tiden vår, som så mange av oss i vesten klager over at vi har for lite av, går med i dette sluket. New Yorker hadde en lesverdig artikkel om sjakkspilleren Aronian, det er for å komme over artikler som dette man henger med, men det er mye støy og mas på veien før man finner disse virkelig gode og interessante artiklene, de man virkelig føler man har utbytte av å lese. I alle fall er det sånn for meg. Artikkelen om Aronian gikk i dybden om en av de mest interessante sjakkspillerne som er, en person det er verdt å gå i dybden i, fordi det er noe der. Man får også et innblikk i hvordan det er å vokse opp i et fattig land, i konflikt med nabolandene, og hvor ingenting kommer lett eller gratis. Vi liker å presentere historien om vår egen Magnus Carlsen som et eventyr, noe utrolig, hvordan denne gutten fra lille Norge kan hamle opp med verdenseliten. Men sammenlignet med mange andre har han kommet lett til det, foreldrene har hatt råd og anledning til å ta ham ut av skolen, og å spandere reiser på seg selv og ham til internasjonale turneringer. Han har også fått invitasjoner til slike turneringer, gjennom hele karrieren. For en spiller fra de tidligere sovjetrepublikkene er det ikke så enkelt. Aronian har hatt en langt, langt tøffere vei til toppen, en langt, langt tøffere vei i livet. Artikkelen i New Yorker gav god innsikt, også for en som meg, som har fulgt med på Aronian og de andre sjakkspillerne i verdenstoppen gjennom mange år.

På kvelden var det et nytt forsøk på å spise, men jeg hadde ingen sjanse. Jeg pirket bare litt i maten, ennå stappmett etter frokosten. Olia og Irina greide imidlertid å få i seg en del, og så var det ut på det vi kaller «romantisk tur». Jeg liker at de romantiske turene våre om kvelden går til høydene langs elven, der helteparken og klosteranlegget Lavra ligger, og der det er fredelig og god utsikt. Olia liker seg bedre i sentrum. Så da reiste vi dit.

Planen var opprinnelig å tusle rundt i hovedgaten, Khresjtsjatik, men da det var buss 118, og ikke 14, som kom først til busstoppet vårt, så åpnet det seg nye muligheter. Den kjører helt til polyklinisk institutt, et område der Olia liker seg veldig godt, men som kanskje er litt langt unna for en kveldstur? Dessuten kjørte den forbi Park Sjevtsjenko, en park Irina kjente igjen, og straks ville til. Så da ble det dit.

Der fikk jeg kjøpt meg en kaffe, og sett gjennom enda flere gloser. Selvfølgelig gikk det meste av tiden med til å være med Olia og Irina, snakke med dem. Av og til tar jeg meg i å tenke at det er rart jeg ser gjennom disse russiske glosene jeg har funnet frem til selv, i stedet for å følge med på samtalene og delta i dem, omringet som vi er av dagligdags russisk, her nede. Selvsagt er det siste prioriteringen, jeg ser ikke ned i mobiltelefonen når det er samtaler å delta i, folk å være med.

Men det er jo Olia som kommer mest i snakk med folk, hun finner alltid noen interessante mennesker, og veldig, veldig ofte ender det med at de utveksler kontaktinformasjon. Så også denne dagen, en mor til ei søt jente Irina leker litt med, men der det er vår Irina som går over grensen, og forsøker å gjøre krav på all sanden den andre jenta har. Hun tar den fra henne, – moi, sier hun, – den er min. Den andre jenta er fire år, og kan forklare Irina at det er den ikke, men da Irina er snart tre, og enten ikke vil eller ikke kan forstå, så dropper den andre jenta til slutt hele både sanden og Irina. Når man ikke er snill og finner ut av det, får man leke alene. Irina, vår, har nok litt å lære her. Som stolt far tenker jeg kanskje hun er så søt, at hun kanskje slipper unna med litt for mye.

Det er klatring som er tema denne helgen. Irina har klatret bra siden før hun lærte å gå, hun har kommet seg opp i høye lekeapparater siden hun lærte å bevege seg. Nå er oppgaven å klatre over dem, komme helt opp, og så ned på andre siden. Det er litt vanskelig, for helt oppe på toppen er man veldig høyt, og man har ikke noe skikkelig å holde seg i. Dessuten må man snu seg rundt, slik at man får magen mot apparatet, og kan føle seg frem med foten hvor det er trygt å sette foten. Skummelt, og vanskelig. Denne lørdagskvelden knakk Irina koden på en rekke av appartenene. Oppmuntret og veiledet av faren, og med en mor som helst bare vil løfte henne ned igjen. Men Irina skriker og blånekter for å bli løftet ned, hun klamrer seg fast med en uventet styrke i de små hendene, det er slett ikke lett å få henne løs. Og hun har jo full kontroll, der oppe, holder seg godt fast, er ikke uforsiktig.

En svenske er også på plassen, med sin lille sønn. – Nå kan du leka i sanden, sier han, med det helt karakteristiske tonefallet, den svenske musikken i språket. Jeg er nysgjerrig på ham, hvem han er, og hva han gjør her nede i Kiev, men jeg tar ikke kontakt. Hans lille gutt er rundt året, kan knapt gå, vår Irina er snart tre, så det er ikke helt naturlig at de to barna finner frem til hverandre. Da gjør ikke vi voksne det heller.

Til slutt reiser vi hjem, uten å ha vært der altfor lenge. Buss 118 kommer med en gang, og frakter oss nesten helt hjem til døren. Og nå, sent på kvelden, er jeg også i stand til å spise litt Plov, spise litt kveldsmat. Så lenge satt frokosten i. Det var en stille, rolig dag for oss, men Irina fikk likevel lekt med og trent seg med andre barn, Olia fikk snakket med nye bekjente, jeg fikk sett gjennom flere hundre gloser, og hatt morgentrening med 300 repetisjoner, så til å være en dag uten pepp, var den ikke så aller verst. Og den romantiske turen knyttet oss godt sammen, som vi jo også var på forhånd. Denne kvelden sovnet vi rolig og avslappet. Fra i morgen er det meldt bedre vær.

Lang (og uvant) søndagstur til venstre bredd

I går var vi med Tasia hele dagen i botanisk hage. Så i dag bestemte vi oss for å ha dagen helt for oss selv, vi tre i kjernefamilien. Det er slik vi pleier ha søndagene våre, og det er jeg som pleier å insistere. Vi trenger en dag til å finne roen. Og roen fant vi, en dag vi gjorde runden motsatt av hva vi pleier, og hvor alle fikk oppfylt ønskene sine i fullt monn. Dette er nok en bloggpost med snever målgruppe, men de som ønsker oss vel, og vil vi skal ha det fint sammen, de har fått ønsket sitt oppfylt med slik vi har tilbrakt dagen.

Det var en dag uten morgentrening for meg. Jeg strever med å få orden på anki-glosene mine, det er en suveren app for gloser og annet puggestoff, men jeg skrev ikke glosene mine så bra inn ved første forsøk, og det er et problem med russisk til norsk, siden det er sjelden ordene kan oversettes én til én. Så jeg må strukturere det slik at læringen blir meningsfull, og at det går an å huske. Det var det jeg holdt på med gjennom morgenen.

Frokosten var sirniki, en slags ostekaker laget på fet ost, tverog, kaller de det, og vi har ikke noe som ligner i Norge. Det er veldig mektig, og veldig godt, men det er søtlig mer enn salt, så det passer seg liksom også litt til dessert. Det er heller ikke sånn som godt kan bære en hel dag, slik flere av de andre frokostene vi blir servert, kan. Så hvor vi enn reiste på stranden, måtte vi nok ha påfyll av mat.

Temperaturen lå på 22-23 grader, ideelt for meg, og vår første plan var å gå gjennom Marinskij-park, over gangbroen, og så være på strendene der (hvor vi kan se over til Posjtova og Kontraktova). Slik gikk det imidlertid ikke. Irina kjente igjen metroen Arsenalnaja, hun og jeg hadde jo vært der nå nylig, og hun var ustoppelig. Hun skulle med meTO, som hun kaller det. Så slik gikk det.

Dermed satt vi tre på metroen utover mot Dnjepr, Hydropark, Levoberezjna og Tsjernigovskaja, rød linje. Jeg så for meg at vi skulle av med Hydropark, men Olia tenkte lenger. Vi kjørte til Levoberezjna, og så kunne vi spasere bort til favorittstrendene våre i motsatt retning enn hva vi pleier. Det er meget lurt, og noe jeg selv har tenkt, og glemt.

Nå ble det også motsatt pitstop. Butikken, eller kiosken, der Irina pleier å få is og jeg øl, før vi går videre til metroen, den kommer nå når vi kommer over fra boligområdet til strandområdet. Jeg tenkte Olia skulle kjøpe det samme nå, og sendte henne av gårde. Irina og jeg gikk for å bade.

Vi badet en gang, to ganger, tre – ingen Olia kom. Vi badet en gang til, så enda en gang, og igjen. Sakte men sikkert beveget vi oss også fra strand til strand, langs bredden der vi kan se båtene som ligger til kai, lystbåtene, rikmannsbåtene, og der hvor vi har god utsikt til metroen, der er det mange så vidt atskilte strender. Grunnen er myk og fin, flott for barn å bade. Så der badet vi noe voldsomt. Irina fikk også lært sangen «Fader Jacob», med klokkeringing «Ding Dong – Ding Dong» mens hun også gynget i vannet. Sangen gikk rett til hodet på henne. Hun sang på den hele dagen. Men det var altså spørsmålet hvor Olia var blitt av?

Til slutt kom hun. Helt uten videre. Og med en stor bærepose med mat. Lavasj (georgisk brød, mer i form av lefse), spekepølse og en spesiell slags form for flytende smør, mer som dressing, spør du meg. Hun hadde også kjøpt «leker», – slik jeg alltid gjør, som hun sa. Lekene var leire, og sytråd. Ikke akkurat det man forbinder med strandlek, men hvem kan styre Olia? Ikke jeg. Så Irina lekte med leire i sanden, til den var ødelagt, den ene fargen etter den andre. – Ingen fare, sa Olia. – Det koster bare seks kroner.

Og hun hadde jo helt rett i at det opptok Irina hele dagen.

Det ble litt opphold og strandliv, der på stranden. Olia brettet ut teppet, og vi lå på det, spiste litt, lekte litt, og badet litt igjen. Men det var litt sånn halvkaldt, særlig når solen gikk bak en sky, og ble der, så vi tok på oss tørt tøy tidlig til oss å være, og skilte lag igjen. Nå var det bare for at Irina og jeg skulle gå først til lekeplassen med den fine båten, Olia skulle komme etterpå. Hun skulle bare pakke ferdig først.

På ny mistet vi hverandre for en lang, lang stund. Kanskje skyldtes det at Irina satte seg ned og lekte med leiren hun hadde fått? Lenge og vel? Mens Olia valgte en annen vei enn den vi gikk, og slik kom før oss til lekeplassen, hvor hun ikke fant oss, og så tenkte at vi hadde ment en annen lekeplass, og gikk dit? Det siste vet vi skjedde. For Olia gjorde noe så uvanlig som å sende tekstmelding til meg, på den norske mobiltelefonen, fra hennes ukrainske. Det gjør vi aldri, jeg vet ikke om det før har skjedd, det er reservert for den ytterste nød og når alle andre muligheter er uttømt.

Irina og jeg hadde da vært ganske lenge på den lekeplassen med båten, og på det lille treningsanlegget like ved, hvor Irina fikk det for seg at hun skulle prøve apparatene. Vi hadde vært der så lenge, at Irina hadde begynt å kjede seg, og ville bade igjen. Men nå stod jeg i tørt, og Olia hadde badetøyet, så nå måtte Irina bade alene, noe hun gjorde. Det var mens hun gjorde det, jeg begynte å få tekstmeldinger fra Olia. På karakteristisk russisk med latinske bokstaver, alle som har lært russisk som fremmedspråk vet hvor rart det er når de innfødte skal bruke latinske bokstaver på språket sitt, de tenker liksom på en annen måte, og ordene blir vanskelige å kjenne igjen.

Så det ble en del misforståelser. Men ikke verre enn at Olia og vi fant hverandre, enda en gang, og enda en lykkelig gang.

Nå var det virkelig lekeplass-idyll. Irina sprang rundt og lekte med seg selv og andre barn, mens Olia og jeg snakket sammen, eller trådte støttende til om Irina prøvde noe vanskelig eller skummelt, eller om noe skjedde feil med de andre barna. Vi la merke til ei jente som kom vilt nedover bakken ned til lekeplassen, på en sparkesykkel som sjanglet faretruende, og når den gikk over fra asfalt til sand, gress og grus, så falt hun slik at beina skled rett ut i spagat, uten at så ut til å gjøre henne så mye. Hun reiste seg opp, og sprang rett bort til første lekeapparat.

– Hun og Irina kommer til å finne hverandre, sa Olia.

Og ganske riktig. Snart snurret de rundt med hverandre på karusselen.

Senere, fant de hverandre også på den mindre lekeplassen litt lenger borte. Den ser alltid fin ut i kveldssolen, og den er nær et kaffeutsalg, slik at jeg får meg min espresso eller cappuccino. Olia hadde ringt opp moren sin, og forsvant for oss enda en gang, og enda en gang for å komme tilbake. Den lille jenta som hadde falt med sykkelen, het Arina, nesten som vår Irina, og nå var det ikke bare de to som fant hverandre, men også de to mødrene. Hun jenta hadde et par dukker, der Irina kunne få låne den ene. Olia bestemte seg resolutt for å la Irina låne bort esken med sytråd. Irina løpt bort, og viste den frem som den store skatten det var. Jenta var først ganske uinteressert, men de fant raskt ut hva de kunne brukes til. Hullet i spinneren tråden er snurret rundt, passer til å tre over små barnefingre, og så kunne Irina synge youtube hiten sin, here i am, here i am, how do you do?

Hun kan tommelfinger, tommelfinger, hvor er du best på engelsk. Og sannelig, uventet nok, stemte den andre jenta i: babyfinger, babyfinger – where are you? Også hun kunne den engelske versjonen. Dermed hadde mødrene noe å snakke om, hvor hadde den lille jenta lært engelsk?

Jeg så mitt snitt til å komme meg bort til restaurant. Olia hadde kjøpt kioskmat, pizza og graps, slik jeg ikke kan få meg til å spise. Jeg er ganske altetende, men sånn plastikkmat kan jeg styre meg for. Å spise skal være en glede, ikke en plikt. For meg er det bedre å legge i litt kroner ekstra, og få litt restaurantmat i stedet. Etter norske forhold er det nesten urimelig rimelig, 30-40 kroner, for et pastamåltid til full pris, men Olia har lenge strittet veldig i mot så lenge det ikke er «businesslunsj». Nå fikk jeg imidlertid lov, og løp av gårde for å kjøpe min spaghetti carbonara.

Snart etter kom Olia og Irina også. De var begge begynt å bli utålmodige, hver på sin måte. Irina fikk imidlertid litt av maten min, før hun satte seg på gulvet for å leke med resten av leiren, mens Olia fikk anledning til å snakke i vei, slik hun liker det. Jeg fikk litt italiensk mat, og litt øl, så jeg hadde det også fint. Etterpå delte Olia og jeg en god, liten kanne te.

Det var mer en kvelding da vi så begynte å gå. Det viste seg imidlertid å være en del hindringer på veien, stort sett gledelige. Irina nektet nemlig å gå forbi lekeplasser uten å leke litt på dem først. Den første lekeplassen var ikke noe særlig, den var et pliktløp for oss voksne. Særlig Olia ble utålmodig, der Irina ville prøve hver eneste disse. Den neste lekeplassen, derimot, på baksiden av blokkene, der Irina insisterte på å gå, der var det atskillig mer interessant. Der var nemlig både hyggelige folk – og sjakk!

Det stod oppspilt et sjakkbrett, og Olia ville ha meg til å spille. Det var imidlertid ingen voksne som spilte, det var bare barna. De var sånn 5-6-7-8 år gamle, helt små, akkurat litt eldre enn Irina, men de gikk ikke av veien for et parti mot en voksen som jeg. Det gikk vilt for seg, da særlig Irina gikk til et nokså ureglementert angrep på mine brikker, og slo dem rett ned. Parti to ble spilt etter reglene, som den lille jenta jeg spilte mot, kunne, men hun var overhodet ikke i stand til å gjøre bra trekk. Hun hadde bare lært hvordan brikkene flyttet, ikke noe mer.

Det var imidlertid veldig kjekt å spille, og det ble mye snakk og ståhei. Olia snakket også, på sitt sedvanlige, entusiastiske vis, med de voksne rundt. På ny var det også utveksling av leker. Disse barna hadde sånne spinnere, som har blitt så populært, sånne som snurrer rundt, mens Irina ennå hadde noen ruller sytråd igjen. De gikk på omgang. Hele tiden mens man sprang frem og tilbake for å se hvordan det gikk med sjakkpartiet vårt.

Jeg må si jeg er blitt ganske dårlig til å spille dårlig. Jeg forsøkte å gjøre noen dårlige trekk, men klarte liksom ikke å unngå å få et dødbringende angrep etter 7 trekk. Jenta tenkte veldig, veldig lenge og fikk hjelp av alle sine venner og venninner, men ingen kunne se hvordan de skulle møte sjakken fra dronningen på h4, det eneste mulige trekket var å flytte bonden til g3. Hun hadde gått på en klovnematt, flyttet bort f-bonden, og ikke åpnet på e eller d. Etter jeg hadde vist henne forsvarstrekket, som bare var midlertidig, gav hun opp. Men da gikk Irina til angrep på brikkene mine igjen, slik at den lille jenta vant allikevel.

Nå var det blitt sent. Så sent at det var begynt å mørkne, klokken nærmet seg halv ti, og vi var på den andre siden av elven. I fjor, hadde vår siste buss, nummer 55, gått klokken 2045, og vi hadde vært dømt til å ta en buss til Druzjba Naroda, og gå et par kilometer til fots. Ikke sånt vi liker å gjøre, på slutten av en lang dag, når vi er trøtte og vil hjem. I år har det imidlertid kommet en ny buss, nummer 118, og den går helt frem til 2255. Vi ventet 10-12 minutter, så kom den.

Den bussen er også så fantastisk at den kjører praktisk talt frem til inngangsdøren vår. Det finnes ikke noe nærmere busstopp, enn der den stopper. Det er 30 meter å gå. Det passet oss veldig bra. Babusjka hadde litt mat, som alltid. Men nå hadde vi alle sammen aller mest lyst til å sove. Så det gjorde vi.

Med lille Tasia med til Marinskij-parken og heldagstur

Dette er en post som skulle hatt mange bilder for å illustrere den koselige turen vi hadde ned Marinskij-parken, videre til postplassen og en georgisk restaurant, og til slutt på den fine plassen de har laget til på den lille havna ved elven. Men dette er ikke lenger noen billedblogg, både fordi wordpress ikke tillater meg å laste opp stort flere bilder, og fordi jeg ikke lenger er så komfortabel med å legge ut bilder fra privatlivet vårt. Det får holde med ord.

Tasia er det mye å si om, her på bloggen vil det ikke bli sagt. Hun er datteren til min kones søster, og siden denne søsteren jobber de fleste av døgnets timer de fleste av ukens og årets dager, så må datteren stort sett passes av andre. Gjennom året er det stort sett babusjka som må gjøre jobben, hver dag kanskje levere og i hvert fall hente på skolen, som er noen busstopp unna, og ellers ta seg av henne til sent på kveld, når moren kommer hjem. Nå i sommerferien, er det naturligvis enda mer.

Så det skulle bare mangle at Olia og jeg må være avlastning av og til. Det var vi i dag. Når Tasia er med, er det litt mer arbeid å være på tur, da føler vi litt at vi gjør en jobb. Vår lille Irisjka beundrer det fem år eldre søskenbarnet høyt, og lar seg villig lokke med på det meste Tasia foreslår, og Tasia vil gjerne ha alt til et maksimum, når hun først får være med på noe. Det er ikke så ofte hun får sjansen.

Dermed ble det sjokolade, juice og is og brus, og elektrisk bil, trampoline og hoppeslott. Det meste koster en norsk tier, så vi blir ikke akkurat blakke, men det blir jo litt mas, og Olia og jeg er vant med å kjøre showet helt selv, når det er bare oss med Irina. Irina har bare så smått begynt å oppdage at hun kan påvirke begivenhetene på forskjellige måter, ved å spille på sjarm, komme med ønsker eller begynne å grine. I dag var hun nok litt trøtt, for det ble vel mye grining til henne å være i dag.

Ikke for det, Tasia er strengt oppdratt, og vet at grensen for mas kommer raskt, og at om hun ikke oppfører seg, er det rett hjem. Så hun griner aldri, og kommer alltid rett bort fra lekene og alt hun holder på med, når vi sier det er nok. Men hun er veldig til å komme med ønsker hvor hun vil neste gang, og hun vil altså ha alt til et maksimum. Hun ser også ut til å ha litt underskudd på oppmerksomhet, det er en del rop om at vi må se på henne, og hun vil særlig ha meg med på alt. Litt sånne ting. Dog er det ikke verre enn at jeg på turen fikk tid til å se igjennom et femtitals italienske gloser og et hundretalls russiske, samt drikke flere kopper kaffe, spist en is og drukket en øl, før vi var på restaurant. Så vi har ingenting å klage over, og klager ikke.

Olia fulgte med og tok bilder, og benyttet ledige stunder til å lese på studiene hun har tenkt å begynne på neste gang. Hun har det med å lese aller best når det er veldig lenge til eksamen, helt ulikt folk flest.

Nede på vennskapsplassen er det ikke så festlig og kjekt som det en gang var. Kanskje er det det at de ikke vil at folk skal samles på et sted som vil minnes vennskapet mellom ukrainere og russere, det er et vennskap dagens styre sterkt vil mene ikke finnes, de vil gjerne ha det til at det er EU og Europa som er Ukrainas venner. EU flaggene vaier fritt og henger stort og bredt flere steder i byen, nesten overalt hvor det er satt opp offisielle ukrainske flagg. Vi kommer fra en familie der det russiske og ukrainske er blandet, så for oss hadde det vært fint om Ukraina og Russland kunne blitt venner igjen. Noe som synes langt frem.

Vi gikk ned til bussholdeplassen for å vente på en buss til Kontraktova. Noen slik buss kom ikke før Olia begynte å bli utålmodig, så vi gikk i stedet ned bakken, og til fots bort til en georgisk restaurant vi fant frem til i fjor. Tiden for businesslunsj var for lengst forbi, men på georgiske restauranter kan man kjøpe hatsjapuri, og likevel bli mett for summer Olia kan leve med. Her var barna veldig tålmodige, vi voksne spiste lenge og vel, to bestillinger ble det, faktisk, og ingen av barna maste om noen ting.

Etterpå gikk vi bort til fontenen ved havnen, båtplassen. De har laget det fint til, så barn kan springe og leke og bli våte. Ulikt Irina, syntes hun det var litt kaldt, så hun ville ikke. Det var Tasia som løp der mest, helst sammen med meg, og hun ble klissvåt. Det var ikke lange tiden vi var der, men Tasia var storfornøyd. Hun hadde hatt en full dag, og var bare glad og lykkelig da vi reiste hjem, for mer lek på lekeplassen like utenfor blokken. Da var vakten til Olia og meg slutt, vi gikk inn.

Og hjemme, hadde babusjka i kjent stil vasket og ryddet hele huset. Maten stod klar i store mengder på kjøkkenbordet.

Sonja, 5 årig venninne!

Hun het Sofie, og var fra Jørpeland. Men hun hadde mor og bestemor fra Russland, og går derfor inn i det russiske navnesystemet, der Sofie blir Sonja. Vi traff henne på det vårlige arrangementet til Trojka Rogaland, en forening for russere i Rogaland, en slags søsterforening til Rogaland – Novgorod, som jeg har tilknytning til, og arrangementet fant sted på Arboretet på Sviland, tradisjonen. Sonja er fem år, og ble lille Irinas første, ordentlige venninne!

Lille Irina og jeg reiste tidlig ut til Arboretet. Arrangementet skulle begynne klokken fire, vi var der allerede klokken tre, for å få litt utetid blant blomster og planter, først. Det var sommerfugler og fugler, mye å se på, og det var en fin stein å klatre på. Så det var stor stas.

En litt eldre kvinne kommer gående mot oss, en pensjonist. Hun vil ha oss til å ta et bilde av henne, men hun bruker et russisk ord, fotokader, og avslører med det sitt opphav. Jeg slår straks over til russisk, og det går en stund før hun forstår det, at hun snakker til meg på norsk, men får svar på russisk, og at jeg kan holde en samtale om alle tema, på russisk, og uten nødord fra andre språk for å legge bro over manglende ordforråd. Lille Irina skjønner like godt norsk som russisk, så til henne kan man snakke russisk som til hvilket som helst russisk barn.

Den gamle damen blir nærmest i ekstase over at det er en nordmann som har lært seg språket helt skikkelig, og som er ekte og oppriktig glad i Russland og russere. Vi snakker hele den lille timen frem til arrangmentet begynner, og utveksler telefonnummer også. For lille Irisjka ble det imidlerid litt kjedelig, hun mistet oppmerksomheten min, og ville nok helst jeg skulle slutte med den veldige snakkingen. Da vi kom tilbake til huset, eller kafeen, der arrangementet skulle foregå, måtte jeg forlate den gamle, og heller bli med Irina.

Det var der vi traff lille Sonja. Hun hadde akkurat det samme problemet. Altfor mange voksne, med alt for mye snakk. Hun var svært sjenert og søt, og enda hun var to år eldre, så hun på Irina helt på likefot. Det var med en gang kontakt, øyekontakt, og her var det sosialt spill som bare barn kan gjøre det. Helt naturlig og ukunstlet, ikke den voksne høflighetsformen med å hilse og utveksle litt snakk med dem man møter. Irina og Sonja hadde disse blikkene, om det kunne være noe her, og ikke mer tilnærming før man hadde funnet det kunne det kanskje være.

Først lekte de med å klatre opp på et rekkverk, og så løpe vekk fra det igjen. Det er sånn primitiv lek Irina kan, hun elsker å løpe sammen med noen. Hun har ikke språk til avansert lek, men hun kan få med seg samhandling i at nå klatrer vi, nå løper vi, og så ler vi. Lille Sonja var helt vidunderlig, helt med på Irinas lek, og stadig blikk og små smil, om hun gjorde det riktig.

Sånn lek har Irina vært med på før, men nå utviklet det seg. Sonja ville ha Irina med på andre ting, og begynte å snakke til henne, på russisk. Det var veldig spesielt, et stolt øyeblikk, for meg som far og se hvordan lille Iras hjerne jobbet på absolutt høygir, for å få med seg og prøve å skjønne hva Sonja ønsket av henne. Irina skjønte at dette var viktig, hun måtte skjønne disse ordene og gjøre det riktig, for å være med på leken. Det var enkle, vennlige kommandoer, poidjem, vi går, posmotrim kampingbil, vi ser på campingbilen.

Lille Sonja og familien hennes hadde nemlig reist med campingbil, eller bobil, fra Jørpeland. Nå ville hun vise den til Irina, en fantastisk gest. Irina kunne nok skjønne ordene, men ikke forstå hva hun skulle få være med på, så både jeg og Sonjas bestemor (babusjka!) måtte være med og oppmuntre henne. Snimai botinki, ta av skoene, sa de, og tok Irinas små sko av. Så løp Irina inn i campingbilen, og la seg i sengen. Dette må ha vært et høydepunkt i livet hennes.

Siden var Sonja dronningen av verden for Irina. Alle andre kalte henne Sofie, det må sies, men for Irina og meg var hun Sonja. Det er den første personen utenom slekten Irina virkelig har lært navnet på, og brukt navnet til. Det er et skritt på veien for henne til virkelig å forstå konseptet med navn, uvanlig nok har hun jo ennå ikke sagt eller brukt sitt eget. Hun er så vant bare å være med folk som kjenner henne eller folk hun aldri vil se igjen, at navnet liksom aldri har blitt noe spørsmål. Sonja brukte navnet, Ira, kom! Nå går vi dit, nå gjør vi det, nå skal vi det, ordentlig lek, og med ord.

Hver gang de løp noe sted, var jo Sonja straks 50 meter foran. Men Irina gir seg ikke, utallige turer med meg Mr. far gjør at det er god kraft og kondisjon i de små beina, hun løper etter, og kommer frem, hun også. Det gjaldt også når det kom en tredje i flokken, en fireåring, noe som gjorde at Irina på ennå ikke tre ble litt hektet av. Det var imidlertid ingen vond vilje fra de to eldre, det var bare at Irina var litt for liten til helt å henge med. Særlig når de løp, som de gjorde hele tiden, og når de fløy, som de lekte mot slutten. Irina har også lekt at hun er fugl, fly og flue, så dette kan hun. – Ty samoljet, sa jeg til henne, – du er et fly. Og det var hun helt tydelig, med armene ut, og løpende opp bakken etter Sonja, hennes første, ordentlige venninne.

Første overnatting uten mor for lille Irina!

Lørdag var det bursdagsselskap for søskenbarn Andreas, og vi tenkte vi skulle benytte anledningen til å prøve Irinas første overnatting uten mor. Hun er og har vært litt bortskjemt om nettene, lille Irina, med mor ofte ved siden av, og lenge, lenge med fri, disponibel morsmelk natten gjennom. Hun har hatt det godt. Men som på så mange felt i livet har stort og langvarig velvære sin pris, har man vennet seg til å ha det for godt, kan det bli vanskelig når tidene en gang skifter, og også lille Irina må lære seg å sovne og sove uten mor i nærheten.

Bursdagssesongen i vår slekt er de første månedene i året, da kommer de tett, og med minst tre barnefamilier blir det alltid en del gjester. Tante Tone hadde laget meksikansk gryterett og pizza, sånn meksikansk gryterett der det alltid er godt når det er litt skarp og sterk smak på den, når man virkelig kjenner smaken i munnen, og så pizza altså, for barna. Etterpå var det suksesskake og andre kaker, og sosialt samvær til kvelden var så langt utpå at det var på tide å gå hjem.

For mor og meg var det altså å gå hjem, for Irina hjem til bestemor. Vi hadde forberedt henne på det, og sagt at nå skal du sove hos bestemor. I kjent stil var hun helt enig, uten at det går an å garantere hun helt hadde skjønt hva vi sa til henne. Men det gikk til å begynne med veldig fint, lille Irina gikk på de små beina sine de noen hundre meterne fra tante Tone til bestemor, og hun roet seg ned der med å leke med togbane, og løpe litt rundt. Hun var i god form.

Hun har litt østeuropeisk døgnrytme. Norske barn legger seg mellom syv og åtte, etter hva jeg forstår, for at foreldrene skal ha litt kveld og for at barnet selv skal tidlig opp og i barnehage. Lille Irina legger seg sjelden før ti, og det hender hun legger seg etter elleve, og senere også, har det hendt. Her hos bestemor var tiden inne litt over ti. Vi hadde kjøpt ny tannkost og ny pysj, og bestemor hadde kjøpt tannkrem for barn – en slik suksess at lille Irisjka vår pusset tennene to ganger. Først i bursdagsklærne, så i pysjen.

Etterpå løp hun opp i sengen hun skulle sove i, sengen til bestemor, – ja! ropte hun, da vi spurte om hun ville sove der. Den eneste bagatellen var at hun la seg feil vei, med hodet langt nede i fotenden, og putene langt unna. – Bjørnen soven, bjørnen soven! i sin karakteristiske versjon av den norske barnesangen: aldi væ’e tyyyyyyyyyyyyyyyggg! og så løpe.

Det ble altså ikke noen søvn i denne omgang. Og heller ikke i neste. Jeg forsøkte å gå rolig ned, og la Irina sove med bestemor, men jeg måtte en liten stund gå like rolig opp igjen. Irina roet seg ikke. Og jeg trenger mindre søvn enn mor gjør.

Så jeg overtok, så mor kunne sove, noe hun nok ikke gjorde uansett. Inne hos meg var Irina veldig, veldig glad, smilte bredt og lykkelig i den nye pysjen, og krøp stadig vekk opp i sengen – bare for å krype ut av den igjen, og leke videre. Det var biler, duplo og plastelin, sånn nymoderne leire. Den fikk hun selvfølgelig ikke åpne, der med sengen, og Irina var lydig som bare det, og nøyde seg med å si fargen på plastelinen. Som vanlig på engelsk, green, black, white, yellow, uttalt uten snev av aksent.

Til slutt sovnet hun. Da hadde det vært mange falske alarmer, falske, omvendte alarmer, der jeg var ganske sikker på at nå skulle hun endelig roe seg, bare for å se at hun enda en gang snudde seg rundt, og slengte beina ut av sengen og stod opp, igjen og igjen og igjen. Klokken var vel nærmere halv ett, vil jeg tro, da hun endelig fant roen.

Da fant imidlertid ikke jeg den. Jeg sov elendig hele natten. Irina sov mer eller mindre til vi vekket henne – halv elleve på formiddagen. Vel å merke var dette ny tid, sommertid, kanskje et greit symbol på hva som hadde skjedd med oss også. Vi går også inn i en ny tid nå som Irina kan sove ute. Mye vil bli lettere.

Irina våknet barnetung av søvn, og ble båret ned til frisk søndagsfrokost i den nye, hvite pysjen sin med to fugler på. Der fikk hun spist litt skive med leverpostei og drukket litt biola, før det var ut og løpe frem og tilbake på gulvet. Sånn ble hun løpende mer eller mindre til det var på tide å komme seg ut på tur. Ute ventet en flott solskinnsdag, og en ny tid, sommertid.