Tøffe Irina (3) på skøyter og sparkesykkel

Ofte om fredagene pleier vi å reise ut til Jærhagen for å stå på skøyter, Irina og jeg. Vi begynte litt i fjor, da skøytene var altfor store og Irina egentlig ikke hadde sjanse i det hele tatt, og har tatt det opp litt igjen nå i år noen ganger. Fremgangen er bemerkelsesverdig. I går forsøkte hun seg for første gang alene, noen meter. Og for første gang gikk hun mens jeg holdt henne i hetten, sånn at hun fikk prøve selv, men jeg kunne holde henne om hun falt. Neste gang regner jeg med jeg slipper hetten også.

Irina var sein med å lære å krype. Hun lærte det egentlig aldri, men gikk rett fra å ligge og sitte, til å gå. Men en gang vi badet i elven i Kiev, var det en ball der, og plutselig fikk hun behovet for å bevege seg. Da gjorde hun krypebevegelsen, helt der oppe vannet slår inn mot land, og hun gjorde det med en iver som ikke lignet noe. Hun kunne det ikke, men var nødt til å lære det, øyeblikkelig. Sånn var det også første gang for denne sesongen det også var andre folk på isen. Da ville hun til dem. Og satte i gang med å bevege de små bena sine, sånn at de skulle ta henne i retning de andre.

I går var det mange mennesker på isen. Og Irina var en iver ingen andre kommer opp i mot. Tre år og knappe tre måneder er gammel er hun 2-3 år yngre enn de andre minste på isen, men det er for Irina ingen hindring, hun skal bort til dem. Der samtlige andre som ikke har lært det ennå, er skeptiske og engstelige, og usikre på dette her, er Irina sånn at hun bare må finne dette ut. Øyeblikkelig. Med store øyne ser hun på dem som går skikkelig, men hun klarer ikke å knekke koden med at på skøyter skal man skli, ikke gå. Teknikken til Irina går foreløpig ut på å løpe rynraskt, og så stå og skli. Glidebevegelsene til høyre og venstre har hun ikke.

Det er klart hun vekker oppmerksomhet, liten og uredd som hun er. De andre mødrene og fedrene kan bruke henne som eksempel for andre barn, som er redde for å slippe seg løs.

Inne på senteret var det også en episode, med det jeg tror var en tysk gutt. De så ganske norske ut, han og moren, ganske jærske, men de snakket et språk jeg ikke kunne høre skikkelig, og neppe var norsk. Jeg tror det var tysk. I så fall forklarer det at gutten var ganske sjenert, enda han var helt sunn og trygt utviklet. Han ville helt tydelig være med Irina, samhandle, som det vel nå heter, men det var også tydelig et eller annet var i veien. For hver gang han holdt på med en ting, og Irina kom bort, gikk han øyeblikkelig bort for å leke med noe annet. Men blikkene han gjorde, og lydene han laget, viste at han egentlig likte det, og syntes det var interessant. Irina har jo også noe av det samme handikapet, hun behersker heller ikke norsk så godt som utviklingen hennes skulle tilsi, hun er også tospråklig. Så hun må kommunisere litt uten språk, noe hun gjør som en liten ekspert. Gang på gang tar hun initiativet, går bort til gutten, forsøker å finne ut hva han vil,og å leke med ham og ikke skremme ham, men det blir ingen ordentlig lek før vi blir leie, og reiser hjem.

Denne tøffheten til Irina er noe av det jeg liker best med henne. Selv om jeg liker alt. Den viser seg også når hun er på den lille sparkesykkelen, den hun har arvet etter lille Tasia i Kiev. Etter å ha stått litt på ski ned bakken utenfor, har hun fått med seg at man kan stå på ting som sklir eller ruller ned bakker, og når gjør hun det med den lille sparkesykkelen. Eller samakat, som det heter på russisk, og er det ordet hun bruker oftest. Det ser ut som hun står altfor fort, og mama Olia var vettskremt første gang hun så henne på vei nedover, men lille Irina har kontrollen, og klarer svingen hun må gjøre. Så sparker hun seg langt bortover veien. Området er ganske ideelt for starttreningen, her er ikke biler, bakken er passe liten, og det kan ikke gå galt verre enn at hun skrubber seg opp. Sånt som gror igjen.

På vei til butikken er det litt skumlere å være far. De fleste veier rundt oss er lite trafikkerte, og bare for dem som bor her eller skal på besøk, ingen gjennomfart. Men på toppen er Hoveveien, og til den kjører bilene til Sandnes. Så da må hun holde seg på fortauet. Det gjør hun, men det er likevel skummelt å se henne sparke seg av gårde, langt foran meg, som bare må gå på bena mine. Hun er så tøff, lille Irina, at hun sparker seg rett inn til Kiwi-butikken, og henter seg en handlevogn, flere titalls meter før jeg rekker å komme etter.

Og hjem igjen er det ned Lundehaugen. Det er ingen skummel bakke for dem som har kontroll, men det vil kunne gå fort for små barn. Og om man ikke klarer å bremse, så stopper ikke denne bakken før langt, langt lenger nede. Her er det jeg, ikke Irina, som er engstelig. Hun blir helt rasende da jeg forsøker å holde henne i hetten, jeg må bare la henne gå. Hun må få ta sjansen. Og så fyker hun av gårde. Jeg kan ikke helt avgjøre om hun sparker for å bremse, eller å gi fart, men det går så det suser, i karakteristisk iver.

Så går det fra asfalt over i gresset på siden, og da faller hun selvfølgelig. Selv i voksen alder har jeg den erfaring, på en sparkesykkel vi hadde, overgangen fra asfalt til sand nær Bogafjell. Jeg stupte over ende fremover, det ble bråstopp. Det sitter i, jeg husker det. Irina vil også forhåpentligvis huske det og lære det. Det er ingen bekymring for henne at hun har falt, – she’s tough, she just shakes it off, sa vår australske nabo ved en anledning. Det gjelder nå også. På ny faller hun, forkjært, i det hun skal reise seg opp. Foten sklir på rimfrosten, og hun forskrever seg. Heller ikke det er noen hindring. Det er opp igjen – og videre.

Det er russisk julaften, 6. Januar, så vi har kjøpt litt ekstra godt til henne. Et Kinderegg og en Smarties. Hun får ha det i lommene sine, hun gråt da jeg ville ha det i handleposen. Hun har det med å få viljen sin når hun gråter, men hun gråter som en som føler hun har rett og blir urettferdig behandlet, hun gråter fordi noe er galt, ikke fordi det er en strategi for å få noe hun ellers ikke ville fått. De er jo også hennes, så hun kan godt ha dem. Mitt poeng var at hun ikke skulle spise dem straks, men hjemme, som lørdagsgodt. I full fart sparker hun seg hjem på sparkesykkelen, og kryper opp i sengen til mor, med et par smarties. Tøffingen.

Reklamer

Fredelig jul

Julaften i dag feiret vi hos Nygård på Kverneland. Det ble en veldig flott jul, en riktig barnejul, og dermed veldig fin for de voksne også.

Irina og jeg våknet borte hos mor etter lille julaftensmiddagen dagen før. For første gang hadde vesla julestrømpe å kikke i, og for første gang fikk hun følelsen av å eie store mengder sjokolade helt selv. Følelsen var overveldende, og vår vesle skatt reagerte med å pakke opp alle bitene på en gang.

Frokosten besto av restene fra dagen før, det vil si, for meg gjorde de det. Mor opprettholdt tradisjonen med en veldig pietistisk julaftens frokost. Det skyldes ikke noen religiøs overbevisning, heller en overbevisning om at det er viktigere ting å gjøre for en mor i det vi går inn i julen. Hun skal ha julegjester dagen etter, tradisjonell steik, og da må hun gjøre klar allerede nå. Jeg spiste fløtegratinerte poteter med fenalår. Mor spiste altså knekkebrød med aprikossyltetøy. Lille Irina spiste sjokolade. Og løp rundt.

Hjemme på Ganddal har vår egen kjære mor og kone julen best når hun slipper å være med på den. Olia er ikke vant med sånn overdådig feiring i dagevis, med julepynt og juledildal, hennes jul varer en kveld, en natt og en morgen, og kombineres med nyttår. Pynten er som man pynter til fest. Den varer så lenge som festen, og ikke i ukevis, som julen varer hos oss. I stedet for å tvinge henne inn i en integrering hun ikke ønsker, får hun være i fred. Og har det best med det.

Den siste julegudstjenesten i Frøyland og Orstad kirke varer bare en halv time nå for tiden. Det er nesten merkelig å være til stede, der jomfru Maria blir helt menneskeliggjort, og presten forsøker å sette seg inn i hodet hennes, hvordan hun må ha reagert over de store nyhetene hun ble til del, og alle hverdagsbekymringene og hverdagstankene hun måtte få over saken. Det er også hverdagshistorier fra en i menigheten, og musikk med band og mikrofoner. Så mye for den vakre akkustikken som finnes i alle kirkebygg.

Deretter var det å kjøre til festne. Lille Irina er så ivrig at hun dropper jakken og luen, der hun løper til bilen. Jeg tror sannelig vi kjører av gårde før vertsskapet også, men de svinger inn i gårdsrommet like etter oss, så det blir ingen problemer med låst dør eller noe sånt. Inne er det pyntet til fest, og barna er fininnstilt fra første stund. De løper rundt, tar av og på nisselue, og leker med hverandre mens de venter.

Middagen er pinnekjøtt, helt ypperlig laget, og med førsteklasses rødt, salt kjøtt. Alt er godt planlagt. Mens middagen skal skiftes ut med dessert, har barna i huset tenkt ut en aktivitet. Den foregår riktignok på skjerm, men er inkluderende og samlende, ikke sånn at hver av oss går inn i vår egen verden med vår egen skjerm. Jeg tror det heter «It’s you», eller noe sånt, og det gikk ut på å gjette hvem av oss som passet best til eller ville gjort forskjellige ting. Spillet var tilrettelagt barn, noe som alltid er lurt, siden gode voksne – som vi er – har det best når barna har det bra.

I vår familie har vi lagt oss til en litt merkelig tradisjon med å ha flere desserter enn gjester. Trude begrenset seg til tre, sjokoladepudding, gele og riskrem, til sin egen familie, min lille familie og mor alene. Barna til Trude er blitt såpass store at utålmodigheten til gavene er blitt håndterbar, mens min egen Irina ennå er så liten at hun ennå ikke helt skjønner hva det er å glede seg til. Hun har fått med seg dette med gaver og juletre, men det er ikke gitt for voksne å trenge inn i barnesinn hva konsept som «senere» og «etterpå» har å si for treåringer.

Det hører med å gå rundt juletreet. Irina og jeg har øvd inn Per Sjuspring, og nå er det så å si premiere. Det er veldig sjarmerende å se hvordan hun ivrig synger med og vifter med begge pekefingrene for tror du ei han danse kan,  og helt riktig rekkefølge med det var én, og det var to, og det var tre, og så videre, med stort sett de riktige bevegelsene til også. Uheldigvis lærte jeg henne feil første gang, og var nede med albuen allerede på tre, mens den ikke kommer før på fem. Den er vanskelig å avlære. Ellers er alt på plass. Og for Irina var det fantastisk å holde i hendene og gå rundt treet med alle.

De andre sangene var Et barn er født i Bethlehem, som hun nå har fått høre et par ganger, men ennå ikke har lært, Glade jul, som er ny for henne, og Å jul med din glede, som hun også har øvd på. Den siste satt, med bevegelse og det hele, fra klapper i hendene til svinge oss i kretsen og neie og bukke.

Så var det endelig tid for gavene. For Irina var det bare enda et ledd i alt som er kjekt. Lille Benjamin på snart ti stod for å lese navnelapper og dele ut gaver, med lille Irina på altså tre som mer enn velvillig hjelper. Benjamin var midt i blinken for oppgaven, og krasjet rett inn i problemet med bare å finne gaver til de samme folkene til å begynne med. Moren og faren hans er rutinerte foreldre, og så problemet i god tid, og sendte inn den store hovedgaven til Irina – en sykkel. Herlig trårig var hun ennå for liten å si hva den innpakkede sykkelen var for noe, så det kom som en stor overraskelse for henne – en sykkel! Dermed var hun opptatt for kvelden. Og det var ikke lenger noe problem at de samme folkene stadig ble forsynt med gaver.

Som far og mor er man mest opptatt av at barnet skal ha det bra i julen, og ellers. Jeg var sant å si ikke forberedt på hvor sterk denne følelsen er, og hvor sterk ekstra juleglede det gir. Irina fikk plastelin, eller Dough, som det kanskje heter, lego, kasseapparat, byggeklosser og sykkelhjelm til sykkelen, pluss kanskje litt til. Det var overveldende for henne. Hun lekte med alt, hele tiden.

Vesle Benjamin var ferdig med gaveutdeling da han selv fikk dronebil. Det var en fantastisk gave fra tante Tonje & Co. Den var radiostyrt, kunne kjøre, og fly, og begge deler råtøft. Det tok en god stund før han var i stand til å dele ut flere gaver etter den. Også storebror Daniel, var solgt. Og la bort alle sine gaver for å hjelpe lillebror å montere. Sofie hadde fått iPhone, og med det fått både julen og 2018 sikret.

Vi voksne småsmilte også over våre egne gaver, men det har jo virkelig ikke så mye å si lenger. Alt vi trenger kan vi kjøpe selv. Det er, vil jeg tro, viktigst at våre egne barn får oppleve den samme julegleden vi selv har opplevd.

Selvsagt er det ting som endrer seg. Tiden går, og det er ikke lett å få alle samlet over brettspill eller kortspill som det en gang var, dataspillene og teknologien tilbyr noe som ikke lar seg utkonkurrere. Men det analoge og virkelige har ikke tapt, det ble ennå gitt brettspill og kort, og Daniel fant også frem Bordhocky – eller ishocky, som jeg kaller det – og han og jeg hadde oss en match. Han er aktiv, faktisk, og reiser på turneringer og greier, så jeg var ikke noen egentlig motstand mot ham. Lille Irina fikk også være med, og til og med gamlemor.

Nei, dette var julen sin. Klokken var nærmree elleve da vi reiste hjem. Irina var supertrøtt og supervåken på en gang, vilt syngende i bilen, særlig Per Sjuspring, selvfølgelig, men også Bjelleklang, Å jul med din glede, og Haren uti gresset, Fader Jacob og En elefant kom marsjerende. Ingen diskriminering for hva som var julesang og ikke. Ved den minste motstand var gråten på plass, som da hun ikke fikk lov til å sykle straks da vi kom hjem, men i stedet måtte hjem. Den gråten lot seg lett overvinne med litt plastelin og litt andre juleleker.

Vi var ikke i seng før nærmere ett. En skikkelig jul. Takk til Trude og familien Nygård, og til mor, som alle var med på å lage den.

Lørdag med Irina i Kiev

Internett virker ikke skikkelig, så selv om jeg egentlig har tid til å skrive ut postene på de riktige dagene, så hender det at internett faller ut, og sier nei. På kveldene er jeg også trøtt og uinspirert, og vil tidlig til sengs, sammen med de andre. Det er jo heller ikke noe særlig å sitte oppe og skrive blogg, etter de andre har lagt seg. Den tiden setter jeg av når det er tid til overs, når de andre driver med sitt, jeg med mitt.

Denne mandags morgen, 9. oktober, er det tid til å få alle postene så langt, skrevet ferdig. Det er treningsfri, og jeg har morgenen for meg selv, mens de andre sover. For familien Iurzhenko er det vanlig hverdag med arbeid og skole, så de er allerede oppe, og på vei ut. Det at så mange sover eller er opptatt med andre ting, gir større håp for at internett skal virke. Det får problemer når det er for mange som vil koble seg på, og det er for mye som kreves av det. At jeg laster opp bilder til Google photo, for eksempel, pleier å gi problemer. Datamaskinen jeg har med til å skrive på, er sist i køen, og har store problemer med å holde seg oppkoblet, selv for enkle operasjoner som bloggskriving. Så det er ganske frustrerende, og unødig tidkrevende.

Det var det ikke på lørdag. Det var første dag Irina og jeg fikk helt for oss selv. Olia ville ut, til butikken, for å handle, mens Irina og jeg reiste til Park Sjevtsjenko. Det var etter jeg hadde hatt en lang formiddag i treningsanlegget. Den ble helst for lang, for jeg sov mye lenger enn vanlig, og kom meg ut et par timer for sent, egentlig. Jeg er så stiv og støl og full i gangsperr at jeg kan ikke holde på så lenge. Det har jeg lært meg, om jeg presser på, blir det bare verre de neste dagene, så det er bare å gi seg når kroppen sier stopp. At jeg ble så lenge, skyldtes vel så mye at jeg hadde det veldig fint inne på det lille kaffestedet. Det likte jeg veldig godt om sommeren, kanskje enda bedre nå. De serverer utmerket kaffe, er veldig hyggelige, og så har de et tilbud om at hver sjette kopp, er gratis. Der satt jeg og arbeidet med russiske gloser, og så med å redigere en foredragsserie i rekkefølge. Det er om det bysantiske riket, jeg har hatt det lenge, men aldri tatt meg tiden til å lage en spilleliste som gjør at de ulike bitene blir hørt riktig.

Hjemme var de rent engstelige for meg, da jeg endelig kom. Olia og Irina var allerede ute, og Olia var allerede utålmodig, så jeg ble satt til å ha Irina, selv før jeg hadde spist frokost. Ganske uvanlig, her nede. Men maten stod klar, og ølet var åpnet, så jeg måtte snart opp igjen, til Irinas store fortvilelse. Hun har nok lært seg at mange ganger når man går inn, så blir man der inne i lang tid, og det kan følge kjedelige ting som skifte av klær, bading og greiing av år, mye forskjellig dritt, så det er best å forbli ute.

Denne gangen ble det som vi ville. Vi spiste frokost, og så gikk vi. Bare Irina og jeg. Vi hadde avtale om at Olia skulle komme seg til park Sjevtjenko, om hun fikk tid, men hun hadde også andre ærender. Irina var veldig målrettet, og gikk rett til bussholdeplassen, der jeg fikk henne inn i trolleybuss 14. Så reiste vi til sentrum.

Været var fint, men kaldt, denne lørdagen. Det var antydning til sol, og 12 grader. Vi kjørte en ekstra stopp, og gikk ikke av ved Palats sportu. Dette er for feinschmeckere, de som virkelig kjenner Kiev, bussene og marsjturkaene nedover Lesu Ukrainku fortsetter vanligvis forbi Palats sportu, og videre mot stasjonen og området med Polykliniske institutt. For å komme til park sjevtsjenko må man da gå av ved Palats sportu, og så opp, over en del veier, og under der med Lev Tolstovovo, en litt brysom vei vi har gått mange ganger. Ved å kjøre et ekstra stopp, får vi noe lenger vei å gå, men alltid over bakken, og uten å krysse så mange veier. Dessuten er det nytt og friskt, siden vi så sjelden kjører dette ekstra stoppet.

Irina er liten, men dette skjønner hun veldig godt. Spaserturen opp til parken er en del av turen. Selv om det er ingenting her å legge merke til, ingenting verdt å skrive om, finner Irina flere ting verdt å leke med, og jeg ting å skrive om. Hun kan balansere på muren, klatre opp på trapper og avsatser, vi kan gå i den lille avenyen, den lille spasergaten de så typisk har lagt til mellom høyre og venstre felt av veien, slik de gjør det her nede. Der er plantet trær, og satt opp benker og søppelkurver, nesten som en liten park, og ganske lurt i en by som ellers er veldig mye by. Det er satt opp gjerder for et lite veiarbeid, der vi går, Irina kan klatre på det, og hun kan også hoppe etter og fange bånd som er hengt opp i et av trærne, antagelig som et kunstprosjekt. Jeg fotograferer som vanlig flittig, og er godt til stede i det som skjer, jeg også. Det kan godt hende vi bruker en halv time opp dette lille veistykket. Hvem tar tiden?

I parken vet Irina godt hvor hun skal. Riktignok skal far først på do, og hun balansere litt på en mur og klatre litt i et lite tre, men det er den store lekeparken som er målet. Det er dit vi skal. Her er det alltid mange barn i alle aldre, alltid mye sosial trening å få. Og så er det mange forskjellige lekeapparater. Irina liker seg best i det vi kaller dissene, huskene på østlandsk, ketsjelki, på russisk. Jeg vet ikke om jeg skriver det riktig, men det er det jeg mener Irina sier. Dissene her i parken er ikke av de beste, de er seige og vanskelige å få fart på. En far disser sitt lille barn ved siden av, han snakker i telefonen, og gir barnet altfor stor fart, slik at det faller av, og på trynet ned i sanden. Det er ganske idiotisk, og skulle ikke være mulig. Barnet detter forover, i det det har ryggen i været. Fysikkens lover skulle tilsi at barnet og dissen skulle falle samtidig, slik at barnet ble sittende, hvordan barnet falt først og kom seg ut av, er ikke så godt å skjønne, men nå gråt det i alle fall, og faren fikk helt panikk, og trøstet og bar noe aldeles overdrevet.

Irina og jeg tok alt dette med stor ro. Det var ikke engang noe tema, for oss. Vi gikk videre, på Irinas kommando, til klatreapparatet med sklier, og alt det andre som står der. Irina fikk ikke noe særlig god kontakt med noen av de andre barna akkurat denne dagen, så det var mer å utforske og presse grensene, klatre steder hun ikke har klatret før, greie ting for første gang. Jeg er veldig glad i hvordan hun kjenner sin rett, og ikke gir seg i kampen med andre barn om de til enhver tid mest attraktive lekene. Særlig er det ei lita jente som ikke vil bli forstyrret, selv om hun er i leker for flere, og selv om det er plass. Reglene er slik at i karuseller og snurrer skal alle som vil på, så lenge det er plass. Ingen kan snurre rundt for seg selv. Om man ikke vil være med andre, får man da finne seg noe annet å gjøre. Lille Irina forundrer alle, også meg, med hvor stor fart hun kan snurre rundt i, og hvor lenge. Det er som om hun ennå ikke er i stand til å bli svimmel. Når eldre jenter på 10-12 år snurrer så fort de bare kan, for sin egen lek og moro, sitter Irina i sin egen verden, gaper med munnen og dreier på hodet, har det helt fantastisk.

Noe annet jeg liker godt med Irina, i tillegg til at jeg forguder henne og holder henne helt ufeilbarlig, så er det at hun står for en støyt. På lekeplassen har de et apparat, en stor treplate i fire kjettinger, en i hvert hjørne, på platen er det plass til mange barn, og så kan de gynge, seile eller disse, i flere retninger. Irina liker å sette seg her også, og også her tar hun ikke skrekken av at det er store barn som gir stor fart, og vipper både frem og tilbake, og fra side til side. Nå løper hun bort til denne treplaten, der det allerede er mange barn, og hun får ikke helt til dette med at når den er i luften og i fart, så er den vanskelig å styre. Hun løper rett på, slik at den slår i beina hennes, og hun faller over ende. Det er kritisk, for den gynger tilbake, og neste gang kan den treffe hodet, med tyngden av 4-5 barn på platen. Jeg er noen meter unna, og løper, voksne nærmere roper, og barna på platen skjønner hva som kan skje, og får stoppet lekeappratet. Lille Irina reiser seg opp, og kryper opp på platen hun også, setter seg til rette. Det er nødt til å ha gjort vondt sånn den traff leggen hennes, og slo henne over ende. Hun viser det ikke med en mine. Nå vil hun være med.

Hun er en tøffing. Det samme er når hun skal sprekke såpebobler med de store litt lenger borte. Det er en del sånne såpeboblekunstnere i Kiev, kunsten betyr i å ha utstyr som kan lage bobler som er veldig store. Så kommer barn og vil sprekke dem, eller se på dem, og foreldrene betaler kanskje en liten slant. Det kan være penger som kommer godt med i et fattig land. Irina er ellevill etter disse såpeboblene, og løper etter dem ivrigere enn alle. Hun er tre år, og som regel klart yngst. Men hun er med i kampen likevel, fullstendig uredd, og som om hun ikke visste at hun er mindre enn de andre, og ikke har en sjanse til å få sprukket boblen når de andre prøver så godt de kan, som de alltid gjør. Der de andre gir opp, fordi en boble er for høyt oppe i luften, eller går for langt vekk, holder Irina ut, og strekker den lille hånden sin i været, som for å markere hvor boblen er, eller for å være klar om den plutselig skulle komme ned helt uventet. Slik står hun til boblen sprekker av seg selv, eller er ute av syne. Deretter løper hun tilbake igjen i full fart, klar for neste boble.

Hun er helt herlig. Ulikt tidligere, har hun nå mot til å gå bort til mannen, og prøve å få laget noen bobler selv, med hans hjelp. Hun får også noen bobler servert til seg, laget slik at hun får sprekke dem. Boblekunstnerne vet at de små også må få sjansen. I noen kappløp går Irina over ende, eller så er det noen som rygger i henne, og hun faller. Hun blir liksom fornærmet og overrasket, nesten som Guden Balder, som tror seg uskadelig, og at ingen vil ham (henne) vondt, men hun rister det bare av seg, og kaster seg inn i leken igjen.

Det er jeg som må dra henne ut av det. Og da er det for å reise hjem. Det går med en av bussene langs Boulevard Sjevtsjenko, eller en av marsjrutkaene der. Det er er mye tidligere hjem enn i de gode sommerdagene, men det er gode dager om høsten også. Om enn de er kortere, og kaldere.

 

Irina – 3 år

I dag ble lille Irina tre år. Bursdagen ble ikke som andre bursdager.

Det er storm og solskinn i livet til lille Irina vår om dagen. Hun er full i hodet av at hun blir tre år, uten at hun helt forstår hva det betyr, og så skal hun reise til Kiev. Det er det siste som er aller mest fantastisk. Hvert eneste fly hun ser på himmelen skal til Kiev, i følge henne, og det er tema i en rekke samtaler hun har. Skal vi ha litt humør og fart i henne, er det bare å spørre om noe med fly og Kiev, eller om noe av det som finnes i Kiev, så er hun i gang.

Babusjka ringte fra Kiev og gratulerte med dagen, vi gratulerte også med dagen, igjen og igjen, her hos oss, og spurte hvor gammel hun var. Til slutt sa hun tre, og kunne også fortelle at Tasia i Kiev, er åtte. Irina teller til ti, og lenger, og stopper å telle når hun har telt ferdig tingene, men hun har vel ikke ennå noe egentlig konsept om tall. Og hun forstår overhodet ingenting av at hun selv ble født, for tre år siden, Tasia for åtte.

Det er heller ikke nødvendig, i hennes verden.

Det var pakkedag for mama Olia, som alltid er litt urolig dager før avreise, så det ble lite med bursdagsmarkering utenom gratulasjonene. På kvelden reiste Irina og jeg til bestemor på Klepp stasjon, hun hadde nettopp kommet hjem fra Vilnius og halvmaraton. men stilte sporty opp for en liten bursdagsmarkering. Boller og brus. Også her var ikke bursdagen noe stort poeng for lille Ira, men hun så til å boble over av energi og forventninger over at hun snart skal reise til Kiev. For sikkerhets skyld rasket hun med seg et norsk flagg, til feiringen.

På vei hjem kjøre vi innom valglokalet vårt for at jeg skulle stemme. Det går an å si litt av hvert om valgkampen, og dekningen, og det er også ting å si om politikken og partiene, men selve valget, det er skikkelig. Her er det ingenting å ønske annerledes. Passe høytidsstund, passe enkelt, og også såpass uformelt at det ikke var noen problemer med å ta med Irina på runden av forheng, registrering og legging av stemmeseddelen i urnen. Det siste var det Irina selv som gjorde. Så nå har også hun vært med og stemt.

Hjemme sveivet Olia i stand en kraftig middag til seg selv, mens Irina tømte energi gjennom å slå ballong med meg. Jeg prøvde å få inn konseptet med telling, at vi skulle telle hver gang vi slo ballongen, og se hvor mange vi klarte. Til å begynne med forvekslet vår lille tre-åring litt, og trodde det var om å gjøre å telle generelt, så hun telte til ti før hun slo ballongen, men etter hvert kunne det se ut som hun fikk det inn, at tallet stod for et slag på ballongen. I hvert fall var hun ellevill, og gav mama Olia klar beskjed om at dette skulle hun slutte med, da hun forsøkte å fortelle meg noe. Det forstyrret.

Sedvanlig gikk vi ganske sent til sengs, den siste natten sammen i samme hus på en stund, og den siste natten sammen i dette huset på nesten halvannen måned. Irina og Olia skal være i Kiev helt opp mot den tillatte tiden, 89 av 90 dager, og de klemmer seg rett under 90, siden de kommer til Kiev like over midnatt natt til onsdag, slik vi også gjorde da vi reiste dit i sommer.

Kanskje går det mot flere bursdagsfeiringer for Irina, med gaver, lys og kake, men hun er ikke stor nok til å skjønne at dette er noe å savne. Hun er dessuten i storslag, og trenger ikke kake, brus og gaver for å ha fantastiske, supre dager. Men det hjelper at hun snart skal reise til Kiev.

 

Nye ting for første gang med Irina

Jeg var ikke borte mer enn fem dager, onsdag til mandag, men savnet etter mitt lille barn, Irina, var enormt, og på disse få dagene strakte hun seg nok enda noen millimeter opp i luften, og lærte seg enda noen nye ting.

Sin første ordentlige telefonsamtale hadde hun på torsdag. Det var jeg som satt på Oslo S, et av de ensomste stedene på jorden, for meg en eneste stor ventehall. Jeg hadde vært på møte tidlig på dagen, tilbrakt ettermiddagen i området mellom festningen og Aker brygge, og så vært på en ganske kort boklansering tidlig på kvelden. Nå var det et par timer til toget skulle gå, eller et par timer til jeg fikk tilgang på sovekupeen min, og jeg hadde ikke noe annet å gjøre enn å spise gamle skiver med syltetøy, og å vente.

Så ringte telefonen. Det var min kones telefon og nummer, men det var mitt lille barn jeg hørte. Og hun var superivrig, snakket utelukkende i de høyere toneleier, og fortalte bare det aller, aller viktigste. Det var fly, og de skulle til Kiev, og så var det snegler, hva som var med dem, var ikke så viktig. Flere ganger tilkalte hun meg med navn, og alltid to ganger, papa, papa, og hun ville ikke for noen pris i verden gi fra seg telefonen, så kona fikk snakke.

Det er herlig så tingene for barn er så viktige. Det var frisk luft for meg, der på sentralbanestasjonen, å høre stemmen til mitt barn, og sånn at det ikke kunne være tvil om at hun opprettholdt en samtale. Den var primitiv, men den var over telefon, og den varte flere minutter.

Deretter var jeg utilgjengelig i fjellet til jeg kom tilbake, og hjem. Lille Irina var med og hentet meg. Hun løp rundt omkring, ellevill og glad, men uten å vite helt hva hun skulle gjøre.

Hjemme ventet konemor i pen kjole og med plov. Middagen var på terrassen, den hun har laget, og i trappene, der hun også har vært arkitekten. Det var koselig, etter dagene på fjellet med familien langt unna.

Så strekker lille Irina på snart tre år hånden ut, pozdravljaiu, sier hun, og tar meg i hånden. Det betyr «gratulerer».

Siste dag i Kiev, sommeren 2017

I morgen går flyet vårt klokken 0625. Jeg sitter på kjøkkenet med en tallerken plov, kona er inne på rommet og får seg litt hvile, babusjka er ute på lekeplassen med den lille. Det er vår siste dag i Kiev for nå, siste dag av en fantastisk og varig sommerferie.

Jeg har forsøkt å utnytte også den siste dagen til det maksimale. Tidlig i morges var jeg oppe, og toppet treningssommeren med 500 repetisjoner i Hydropark. Jeg fikk også slått av en prat, med han jeg selv tok kontakt med, han som hadde en t-skjorte med teksten «LIVREDDER» på. Nå spurte han meg når jeg skulle reise hjem, hvordan jeg trener, og litt sånn generelt. Ganske koselig, selvsagt, men akkurat på treningsfeltet liker jeg meg litt inkognito. Derfor lukker jeg meg også ofte inne med øretelefoner, og foredrag.

På vei hjem var det som vanlig innom for en espresso eller cappuccino på kaffestedet. Også der blir jeg kjent igjen, også der vet de at jeg reiser i morgen. Selv om jeg fikk gjort mye denne morgenen, jaget jeg på, slik at jeg var hjemme ikke så lenge etter ti. Der var det frokost, pizzarester og kyllingvinger.

Og så var det å irritere seg med flybilletten. Lufthansa har som så mange andre flyselskap muligheten for å sjekke inn på forhånd, men det er en tidkrevende prosess, der man på skrive fullt av tall og data fra passet, og flere ganger har jeg erfart at vi må sjekke inn på nytt på flyplassen uansett. Man sparer ikke noe særlig med tid på det, snarere så sløser man med tiden. Men vi fikk nå sikret oss plasser ved siden av hverandre på alle tre reiser hjem, via München og Köbenhavn, og blir det oppfylt, er alt greit.

Siste dag var det ikke tvil hos meg, jeg ville til stranden, venstre bredd, på høyre side. Det jeg skriver heter «Berezniaky». Navnet har jeg funnet på Google maps, det skal være ganske riktig, men Olia skjønner meg aldri når jeg sier det, og må alltid rette meg. Hva hun sier i stedet, klarer jeg ikke å huske. Det var også litt ergerelig, da en kanskje litt for innpåsliten mann på bussholdeplassen ville vite hvor vi skulle hen. Jeg visste at jeg nå kom til å avsløre meg som utlending, og i lommene var det lettstjelte mobiler og rikelig med kontanter. For mange, mange år siden, da jeg virkelig var turist her i Kiev, var det noen som brukte dette trikset, spurte meg om et sted jeg ikke kunne forklare, og så forsøkte de å lure meg for penger. Det er for øvrig den eneste gangen jeg har vært utsatt for noe sånt, her nede, alle de årene og gangene jeg har vært her. Kiev er en trygg by.

Nå skal vi altså snart forlate den. Buss nummer 118 var som vanlig godt full, men med et lite barn får jeg alltid sitteplass. Jeg satt og tviholdt på lommene mine, kortbuksen var ikke egnet for alt jeg hadde med, og jeg var veldig glad da vi omsider kunne forlate bussen, og gå ut. Så skulle det være trygt. Vi gikk bort til stranden, Irina og jeg, og badet i vei. Det var ikke så mange som var der ennå, bare en liten håndfull, og vi hadde det meste for oss selv. Irina opererte i den lille baderingen sin, den på hennes størrelse, jeg kastet, slengte og snurret henne rundt omkring. Hun er fullstendig uredd, med på alt, elsker det.

Og hun kjenner stranden og området, vet hvor hun vil finne det hun vil ha. Hun løper bort til kioskkafeen i hjørnet, der har de slikkepinner. Så får hun det, jeg en øl. Begge er fornøyde. Etterpå kaster hun pinnen i søpla, slik hun har lært, og sier selv hun er flink, noe hun har rett. Så er det mer bading, før det blir is og øl, nå i kiosken jeg liker best, med verten jeg har sånn sympati for. Denne gangen sover han, bak solbrillene sine, jeg mistenker han har et eller annet han holder på med om nettene. For han har sittet slik før også.

Irina får seg en liten runde på trampolinen, før vi spiser lunsj. Det går raskt, det er ikke så gøy å hoppe alene. Til lunsjen må hun overtales, hun ville nok hoppe mer på trampolinen, eller prøve lekebilene. Men businesslunsjen på Kvartal varer frem til klokken fire, nå er den litt over halv, så det er på tide å slå til. Tre retter med suppe, salat og kjøttkaker med potetmos, kommer på 94 hryvnaer, litt over 30 kroner. Da er drikke med, øl til meg, en kompott inkludert i businesslunsjen. Det er blant det billigste å oppdrive her i Kiev, men smaken er ikke mer enn grei. Det holder lenge.

Vår kjære kone og mor, Olia, skulle jo også ha vært med oss. Vi skilte lag med henne tidligere på dagen, på bussholdeplassen, hun hadde som vanlig et annet ærende. Hun sa det skulle ta en time, omtrent, nå hadde det gått flere. Kom hun ikke snart?

Jeg syntes det var varmt i solen. Kiev forsynte oss med 27 grader denne siste dagen vår, mange vil kanskje kalle det perfekt sommervarme, men jeg trenger avkjøling når det blir så varmt. Jeg vil bade mer. Irina, derimot, er litt vanskelig å lokke med seg. Det tar lang tid å få henne med de par hundre meterne tilbake til stranden. Hun bruker lang tid, på å sitte på en stol, løpe rundt ei enda mindre jente, og i det hele tatt. Til slutt må jeg løfte henne opp, ta henne med.

Jeg kjøper en is, en Monaco, den beste isen som er her nede. Og Irina får seg enda en runde på trampolinen. Nå med en vilter guttunge moren ikke klarer å få kontroll på. Vår mor, Olia, har i mellomtiden sendt meg melding, hun lurer på hvor vi er. Nå som jeg skriver dette er alle misforståelser oppklart, der og da skrev jeg батут, «trampolinen», på russisk, usikker på om jeg hadde stavet det feil. Ellers skulle det være idiotsikkert. Det er bare en trampoline i området.

Irina hoppet seg ferdig, Olia kom ikke. Vi gikk ned på stranden, Olia ville ha oss til bussholdeplassen. Men på stranden traff vi Varja, vår gamle venninne, og bestemoren. De var glade for å se oss, og vi dem. Varja visste at dette var vår siste dag, og spurte oss om det virkelig var det, begge var vi enige om at det var dumt. Så var de å bade og å ha det gøy, jeg kastet og slepte dem rundt slik jeg har for vane, både Irina og Varja ville bare gjøre det mer, mer.

Deretter var det å leke litt i sanden. Det er min time på døgnet nå, når solen er i ferd meg å gå ned, lyset kommer på skrått. Det er vakkert, og ikke lenger så varmt. Irina og Varja krangler litt om baderingen, det er det litt bortskjemte trekket ved Irina som kommer til uttrykk igjen. Hun vil ikke gi fra seg baderingen som ikke er hennes. Og Varja er så snill at hun krever den ikke, bruker ikke makt, selv om hun er fem år eldre. Det er jeg som bruker makt, og gir ringen til den som skal ha den. Dermed begynner Irina å gråte, og babusjka til Varja forbarmer seg, og får Varja til å levere ringen til Irina igjen. Jeg sier hun er altfor snill, og omtrent her er det Olia kommer og vil ha oss alle sammen hjem.

Det ble med andre ord en litt abrupt avslutning på det hele. Olia hadde insistert på at vi skulle komme til hennes bussholdeplass, den smsen hadde ikke jeg rukket å svare på, jeg måtte jo også holde øye på ungene i vannet. Det var litt dumt det skulle ende slik, rakk jeg å si til babusjka, før jeg halset etter Olia i bare badebuksen. Er det noen jeg skulle ønske leste bloggen min, så er det Varja og bestemoren, slik at de fikk sett forklaringen på det litt merkelige opptrinnet. Det har også å gjøre med at Olia alltid er litt anspent dagen før vi skal ut og fly, og nå var det jo en veldig tidlig avreise. Hun ville nok ha oss hjem, mens jeg, som vanlig i min stil, tenkte at det ikke er så farlig. Siste dag skal nytes til fulle.

Vi tok buss 55 sammen hjem. Olia gikk et stykke før Irina og meg, Irina somler jo alltid litt, og på lekeplassen utenfor blokken var det denne virkelig, virkelig fullt av unger. Olia var fornøyd med at dette var i skyggen, og ikke den sterke solen, og at vi var i nærheten. Jeg ville heller tilbrakt de siste timene på stranden og badet, nå satt jeg her med alle disse ungene. Olia hadde gått opp på rommet for å få seg litt søvn.

Snart kom imidlertid babusjka, og sendte meg også opp på rommet, slik at også jeg kunne slappe av, og spise og hvile meg. Irina var ute og lekte, og hadde det ellevillt. Olia og jeg fikk oppklart hva som hadde hendt, og hva hver av oss hadde tenkt. Resten av kvelden brukte hun til å pakke kofferter, hun lar ikke meg slippe til med det, og det gjør at hun også har full kontroll på hva vi har med opp og ned. Normalt får jeg en sekk med håndbagasje å pakke mine ting oppi, nå la hun beslag på også den. Jeg kunne bare etterpå presse inn det aller nødvendigste av mitt, resten må ligge igjen i Kiev, til neste gang vi er her. Det blir forhåpentligvis ikke så lenge til. Jeg har et håp om at det blir allerede til høsten, Olia snakker litt om påske, og neste sommer er vi her helt sikkert. Så får vi se.

Det ble et litt ufrivillig avbrudd på deler av dagen, jeg skulle gjerne vært på stranden lenger, og badet mer. Men når alt kommer til alt, er det eneste som er ordentlig dumt, at vi ikke fikk tatt ordentlig farvel med Varja og familien hennes. Det var veldig kjekt med dem. Om det var noen jeg gjerne skulle ønske leste denne bloggen, så var det de. Jeg skulle gjerne likt å forklare dem hva som skjedde, og at alt er greit. Det er synd mitt forklaringsbehov ikke blir oppfylt når det gjelder dette, og at vi etterlot dem i en uro det ikke var noen grunn til. Men de er fra Kiev, og vant med det, så de greier seg nok. Dessuten fikk hun ønsket meg vsevovo dobrovo, alt godt, da vi gikk. Jeg ønsker henne det samme, og alle de andre vi møtte og ikke møtte i Kiev.

Tasia, 8 år

I går var det Tasias bursdag. Spenningen lå tykt utenpå henne fra onsdag kveld, det var tydelig store saker at hun skulle bli 8 år, og alt som skulle skje.

I Norge har vi kanskje endt opp litt i fellesskapets diktatur, med de veldige bursdagsselskapene som skal arrangeres for barna våre. Jeg vet ikke om det er andre land som har bursdagsfeiring som tema i leserbrev, og opphetede Facebook-diskusjoner, i tillegg til tema på foreldremøter i skole, og kanskje barnehage. Dette er en verden vi ennå ikke har nådd frem til, men som vi leser om med forundring.

Her i Kiev er bursdagsfeiringen mer demokratisk. Alle kan gjøre som de vil. Det er ingen forventinger jeg kjenner til, hverken når det gjelder gave, organisering, eller hvem som skal bli invitert.

Lille Tasia våknet til en pose med gaver inne på rommet sitt. Ingen av dem var pakket inn, og ingen av dem hadde noen merkelapper som kunne fortelle hvem de var fra. Dette var gavene hun skulle få gjennom dagen, og hun var storfornøyd.

Mama Tanja reiste også denne dagen tidlig på jobb, så hun var ikke med på starten av bursdagsfeiringen. Det var det babusjka som måtte ordne, som så mye av annet av barnepasset og barneoppdragelsen. Babusjka hadde kjøpt inn noen bursdagshatter, og en liten, rund sjokolade, hvorpå det ble satt 8 lys å blåse ut. Det gjorde Tasia to ganger, først helt tidlig, så en gang til, etter at hun og lille Irina hadde badet, og det var på tide å spise kaken.

Barnebursdagsselskapet foregikk ute på lekeplassen. Det syntes jeg var fantastisk, jeg som overfor Olia kanskje må forsvare den norske bursdagstradisjonen når det gjelder vår lille Irina, her var det bare å samle alle barna på lekeplassen de alltid er. Det var dermed ingenting å vaske og styre og ordne, hjemme. Jeg vet ikke hva babusjka hadde kjøpt inn, men gjetter på det var et eller annet barnevennlig når det gjelder mat og drikke, og kanskje noen enkle leker. I alle fall så jeg henne, med alle ungene tett rundt seg, da vi var på vei til tannlegen.

Tasia, bursdagsbarnet, hadde på seg en rosa kjole, og var tydelig helt inne i dagen og i situasjonen, helt tydelig at det ble det spesielle hun hadde sett for seg. Interessant for norske forhold, er kanskje også at da vi oppe på kjøkkenet hvor mange som skulle komme, så hadde ikke Tasia noe svar, hun gjettet på ni. Ut i fra det jeg kunne se, var det færre. Og jeg kan ikke forestille meg at noen hadde med gaver.

Bursdager har som andre feiringer med forventninger å gjøre. Kanskje har vi i Norge skrudd forventningene unødvendig høyt, slik at det blir for mye som skal til for at barna våre blir fornøyd. Så vidt jeg har begrep om, er det ikke alle som henger med i bursdagsfeiringene våre, og det gjelder særlig innvandrerbarn og barn fra mindre velstående foreldre. Dette er ikke en blogg for sosial kritikk, og heller ikke en politisk blogg, dette er bare en observasjon jeg gjør. Men en kone fra Ukraina, ser jeg tingene utenfra på en måte jeg ellers ikke ville gjort.

Lille Tasia hadde i alle fall en bursdag hvor følelsene hele dagen gikk utenpå henne, hvor hun var svært mottagelig for spøker og spørsmål om hun var 7 eller 8 år, og hva det egentlig var med denne dagen. Vår lille Irina, på snart tre, var ellevill hun også, og hoppet opp og ned med hendene i været, slik hun har for vane, bursdager eller ikke.

Om kvelden var det pizza, og litt søtsaker mama Tanja hadde kjøpt med på vei hjem. Olia, Irina og jeg hadde vært på utflukt, og sørget for å komme hjem til den store festen. Så veldig stor var heller ikke denne, vi satt nå på det samme bordet med de samme klærne, og spiste pizza vi hadde bestilt fra restauranten Mafia, slik vi har gjort også dager det ikke er bursdag. Men Tasia fikk følelsen at alt var for henne, og det er vel kanskje nettopp det som er hensikten med en bursdag?