17. Mai – 2018

Som barn var 17. Mai dagen da det gikk an å gå i fryseren og hente is, uten å spørre først. Deretter ble ikke det så gjevt, og 16. Mai ble en vel så viktig dag som den syttende, med all den festningen den åpnet for. Som student og i den forlengede studenttilværelsen jeg levde, var det frokosten som var hovedsaken, en frokost som gjerne kunne vare hele dagen. Nå, omsider, er det som barnefar dagen er viktig, og det er gjennom at lille Irina har det kjekt, at jeg også har det.

Jeg hadde varmet henne opp med å snakke om 17. Mai, og Norges bursdag, og at denne dagen kom det til å skje mye kjekt, og hun kom til å få is og pølse så mye hun ville. Men for en treåring er det ikke så mye plass for fremtidige gleder i hodet. Det må skje nå, ellers er det ikke så viktig.

I alle fall våknet jeg flere timer før Irina, akkurat sånn som vanlig. Og som i fjor, kom vi oss veldig sent ut av huset og opp til aktivitetene. Tidligere år har vi vært så sene at alle aktivitetene har vært slutt, men da har også Irina vært for liten til å ha glede av dem. Rester av student-syttendemaiene henger i, med det at jeg kjøper inn pålegg og godt brød for en overdådig frokost. Men boblene og vinen er det slutt på, nå er det juice og te og melk. Etter frokost får Irina sin is, hun kan liksom ikke helt tro på at hun kan ta når hun vil, og vi har jo også en kone og mor fra Kiev, som ikke er vokst opp med denne tradisjonen at 17. Mai er isdagen.

Vi kom oss i alle fall ut i fine klær sånn i elleve-tiden. Hvert vårt flagg. Skolen er flyttet fra den jeg gikk på, til en like ved, men der var det alt sammen arrangert omtrent sånn på min tid. Alt frivillig og på dugnad, alt veldig enkelt og greit. Potetløp, 60-meter, fotballsparking, fisking, ballkast og trehjulssykling. Irina fikk prøve alt, og syntes det var stor stas. Bare det at det var så mange folk der, var kjekt for henne.

Kan dere gjette hvilken aktivitet som var aller mest populær? For Irina?

Fisking er et godt tips. Der stod hun og hoppet og hylte av glede, i køen, hun kunne knapt tro at hun skulle få lov til dette her. Jeg hjalp henne med stangen over veggen, og så fisket hun opp et sett med dinosaurklistermerker og en bok å lime dem inn i. Stor stas. Men langt fra det største. Trehjulssykling var også kjekt, dit gikk hun først, og flere ganger, og hun måtte hver gang bes om å forlate sykkelen og gi den til andre, når det ble kø. At hun etterpå fikk premie var reneste bitingen, hun glemte det egentlig, og måtte tilbys.

Men dette var ingenting mot det som var aller, aller kjekkest. 60-meteren. Irina stilte seg ved siden av meg, lærte seg konseptet med å vente, og så klar, ferdig, gå! Og så løpe, og så for hun av gårde sånn cirka over plassen, med meg like bak og ved siden, og med oppmuntrende tilrop fra alle kanter. Første gang løp hun inn på 19,75, ikke verst for en 3-åring. Men hun presset det ned godt to sekunder, til 17,85, som var den beste tiden jeg hørte for henne, kanskje var det noe bedre også, for jeg oppfattet ikke tiden alltid.

For Irina spilte det ingen rolle. Hun sa på russisk at hun vant, og jeg tapte, og hun jublet over det. Til å begynne med var det premie, et slags bånd med billig sukkertøy. Det kunne hun ha rundt halsen, og rundt håndleddene. Og spise av. Det var også veldig artig, men det var helt klart løpingen som var hovedsaken. Da hun skjønte hun kunne gjøre dette så mye hun ville, var hun ikke til å stoppe. For vår del trengte hun ikke hatt premie hver gang, men det fikk vi, stort sett, så lenge lageret holdt. Etterpå var det en annen type snop. For Irina er det greit med snop, men om hun kunne velge mellom snopet og løpingen, så ville det blitt løpingen, helt klart.

Det er det kjekkeste hun gjør, sammen med alt det andre kjekke hun gjør. Løpe, svømme, skøyter, all sport og aktivitet, hun er ustoppelig, og langt, langt forut for sin alder. Det er også en livsglede og livsutfoldelse over det, som gir mening til sport. Irina løper ikke for å oppnå noe eller vise frem en prestasjon, hun bare løper fordi det er så ufattelig gøy, og hun har så mange krefter til å gjøre det. Man må nesten ut i dyrenes verden for å finne bildene som forklarer det, kyr og hester på beite, hunder som slippes fri – man kan løpe! Verden er åpen!

Ved en anledning falt hun. Det er ikke noe særlig, i full fart, i lett, pent sommertøy, på grusen. Hun snublet i beina sine, og føk fremover, først litt i lufta, så litt på grusen. Det er kjempevondt. Jeg vet Irina er en stayer, hun gir seg ikke for smerte og ubehag, når noe er gøy, men dette var jo ikke så bra. Hun stønnet og ynket seg, kom seg opp på beina. Jeg lurte på om hun ville ha isen, vi hadde kjøpt, og som jeg holdt og løp med. Jeg lurte på, hva nå? Hun tok av armbåndene med snop, de hadde nok gjort vondt når hun landet på dem også, og de presset mot håndleddene. Det var litt mer ynk og stønn, litt mer børsting av støv, sand og grus, hun hadde blåmerke med sår i, på begge armene under albuene, der den hardeste støyten hadde vært. Der hadde hun møtt grusen rette med huden. Så løp hun videre, inn i mål.

Det var slutt på premiene nå, så det ble ikke noe snop for den veldige prestasjonen. Komme seg i mål med et slikt fall – hvem ville vel ikke brutt? Uansett alder? – Ja khotsju en gong te, sa Irina, på russisk og rogalandsk. Jeg vil en gang til.

Og så var hun ikke til å stoppe. Vi løp praktisk talt rundt og rundt. Først til mål, og så tilbake til start. De gangene hun fikk noe snop, rakk hun ikke å spise det opp, før hun var i gang med nytt løp. Da var det selvfølgelig vanskeligere å puste, og det kunne ikke gå så fort. Men det fikk være, og fort gikk det uansett. Min oppgave ble etter hvert å finne på pauseaktiviteter, sånn at Irina rakk å svelge ned snopet, før vi satte av gårde 60 meter på ny. Blant pauseaktivtetene var potetløp, der Irina også løp av gårde med liv og lyst, sammen med barn i alle aldere, og i full fart og helt fryktløs for all skubbing og kapping, der de litt eldre barna konkurrerte med hverandre og ville komme aller først.

Så var det slutt, og alt ble pakket ned. Resten av dagen snakket Irina om at hun ville «spinga», og tidtakerne der oppe mente bestemt vi måtte finne en friidrettsklubben til henne, for ingen sprang fortere på den størrelsen, i alle fall. Irina er naturtalent. Trener ikke, lærer ingen teknikk, løper bare. Kan det.

*

Og så var det jo sånn en deilig dag. Vi har hatt det veldig travelt den siste tiden. Det var eksamen mandag, og så fullt kjør med vanlig jobb og ekstraarbeid tirsdagen og onsdagen, nå var det endelig tid til å være med hverandre. Det var en kald 17. Mai, lave temperaturer og vind, men det var sol, og ikke regn, og da skal vi være forsiktige med å be om så mye mer, der vi bor.

Irina og jeg klarte sammen å overtale mama Olia å bli med oss ned til sentrum, for å se på 17. Mai feiringen der. Det krevde litt overtalelse, og første forsøk ble ikke noe vellykket. Vi kom oss ned og fikk parkert, da Olia oppdaget noe feil med klærne, og da nektet hun å forlate bilen. Sånn ville hun ikke vise seg. Det er kvinneverden, man skal ha respekt for den. Instinktet mitt er veldig, veldig sterkt at dette ikke er så farlig, klær er klær, litt feil er gøy, kom igjen, bli med, ikke tenk på det. Overtalelseskreftene mine fikk Olia ut av bilen, men da vi kom i mot folk, snudde hun, og gikk tilbake.

Det var bare å kjøre hjem å ordne. Her er mye å lære for unge menn, en del av det damene sier, er viktig for dem. Vi må høre på dem, selv om vi ikke skjønner det. Når klærne er i orden, føler Olia seg mye bedre, og det var viktig, så mange vi fikk å snakke med. Det viste seg nemlig at sentrum var gjort russisk på nasjonaldagen vår, i alle fall rundt oss.

De første vi møtte var fra Rogaland-Novgorod, sånn at jeg endelig, endelig fikk presentert dem for min vakre kone. Olia har jo ellers holdt seg hjemme under arrangementene. Rogaland-Novgorod har besøk fra Novgorod, og Olia gikk selvfølgelig straks i snakk med Ilja, representanten.

Deretter hørte jeg russisk i klatreapparatet de har satt opp for barn, der nede. Jeg spurte, på russisk, hvor hun var fra og alt sånt, hun var fra Ulan Ude, et sted jeg tok på strak arm, berømt som det er for sitt gigantiske Lenin-hode. Denne byen ligger øst for Bajkal-sjøen, øst for Sibir, det var det stedet jeg ikke fikk besøkt under min reise med den transsibirske jernbanen i 2008, så jeg visste godt hva dette er. Damen ble mildt sagt overrasket over at det var en nordmann som snakket uanstrengt russisk, og hadde detaljinformasjon om Ulan Ude. Hun hadde nok kanskje et enda mer overraskende liv, gift med en kineser, bosatt i Norge, og med norsk som felles språk. Hun snakker ikke kinesisk, han ikke russisk. Barnet deres snakker kinesisk, russisk og norsk. Sånn er det.

Jeg hentet Olia, og introduserte også henne. Siden kom det til en dame fra Litauen, som også snakket russisk, men som snakket litauisk med sitt barn. De tre fikk lang og vennlig kontakt, slik det alltid er. Det irriterer meg litt at storpolitikken setter standarden, og man på død og liv skal ha Russland og de baltiske statene og Ukraina til å være fiender med hverandre. Her var de fra Kiev, Ulan Ude og Litauen, men del av den russiske verden, felles språk, kultur og referanser, hvorfor i all verden skal vi forsøke å splitte det?

Jeg skjønner ikke det, og er oppgitt over vestens politikk. Men her hos oss får man andre bilder og assosiasjoner i hodet av Russland og russisk, det blir altfor politisk, og man skal liksom «beskytte» de Øst-Europeiske landene mot Russland, i stedet for å forsøke å skape vennskap og samhold, slik vanlige folk har så veldig, veldig lett for å gjøre.

Det er ikke sunt for meg å tenke på dette. Jeg tenker heller ikke mye på det. Det er en utrolig rik kultur, den russiske, det er et gigantisk land, ufattelig så mye som er der, og jeg blir begeistret og fascinert over en kultur som kan presentere meg for folk fra Murmansk og Ulan Ude, som jeg nå har blitt i løpet av under en ukes tid. Jeg føler meg som en del av denne kulturen, velkommen og inkludert, og jeg vil gjerne at de skal føle denne hjerteligheten og vennligheten andre veien også. Jeg forsøker å gjøre mitt.

Etterpå tar vi en titt på folketoget, tilfeldig titt. Olia har blitt stående med flagget til hun fra Ulan Ude, og hun blir helt fortvilet. Hun løper for å levere det tilbake, en ganske håpløs oppgave, fem-ti minutter etter at vi har skilt lag. Men det er en annen kultur, at flagget koster 20-30 kroner spiller ingen rolle, det er ikke vårt, og skal leveres tilbake. Vi nordmenn er også ærlige, veldig ærlige, vi leverer tilbake det som ikke er vårt, og vi forsøker å få tingene til sine rette eier. Men vi blir ikke fortvilet når vi blir stående med ting som ikke er vårt, og hvor det åpenbart beror på en misforståelse. Det hadde vært veldig fint om vi kunne levert dette flagget tilbake, men det er ikke godt å se hvordan.

På kvelden var det middag, god middag, og endelig litt vin. Men det er ikke noe stort poeng med vin, lenger. Hvis jeg får tid for meg selv, kommer jeg til å lære meg språk og gloser, lese litteratur på tysk eller italiensk, jeg kan ikke ha noe beruset hode. Et lite glass og to, gjør godt, sammen med laksen vi har kjøpt. På kvelden blir det også tid til å luke aldri så lite grann. Huset og gårdsplassen har stått ganske på vent, nå i eksamenstiden. Og nå venter tømming av matsøppel. Da gjelder å fylle dunken med ugress. Lille Irina kommer ut på sokkene, for å hjelpe til.

Sånn er dagene våre. Sånn var vår 17. Mai. Hurra!

Reklamer

Siste dag med kandidatturnering i sjakk, inneholdt litt annet også

I dag tenkte jeg å legge dagen opp etter sisterunden i kandidatturneringen i sjakk. Men jeg er familiemann, og da går det ikke helt som man tenker, alltid.

Om morgenen pleier jeg å se over Twitter før jeg kommer meg ut. Det er der sjakkdiskusjonen foregår. Etter å ha oppdatert meg der, og selv lagt ut mine ting, så er det ut for å trene. Det er tredje dag på rad, og nå begynner jeg unektelig å bli litt stiv og støl. Jeg bader hver gang, men det er bare første gangen det har vært opplevd forfriskende. Nå i dag er det vel litt mer tvang, involvert. Men ikke verre enn at det føles veldig godt når det er gjort. Og det føles også greit de første sekundene etter man har dukket, før man skjønner hvor kaldt det egentlig er. Ukrainerne som badet rundt meg, spøkte med at det var mye varmere nå, enn januar. Ennå er det frost om nettene. Ennå ligger snøen og isen helt inntil vannet. Vi kunne se at vannet var steget litt, det var ikke en stripe sandstrand, som det før hadde vært.

På vei tilbake er det gloser på mobilen, og noen kapputsjino på det lille kaffestedet. Jeg studerer tysk, og denne lille glosetreningen er i minste laget for hva jeg egentlig bør gjøre, så nå må det bli sluttspurt når jeg kommer hjem. Hjem her i Kiev kom jeg litt sånn før elleve, til en lang og tung frokost, akkurat som vanlig.

Sånn ikke for langt unne tolv var frokosten ferdig, og vi på vei ut. Målet var Park Sjevsjenko, eller Sjevtsjenko-parken, som vi ville sagt på norsk, oppkalt etter den nasjonale poeten Taras Sjetvsjenko. Men Irina ville først til lekeplassen rett utenfor, hun har langt fra lekt fra seg der. På disse lekeplassene ligger det ennå godt med snø og halvfrossen is, i solen og varmegradene smelter det, og det blir vått og slapsete. Olia har som rutine alltid med en ekstra bukse til Irina, men denne gangen hadde hun ikke ekstra sokker, og andre sko. Siden det under dissene, eller huskene, danner seg groper, er det våtest der, og det er også der Irina liker seg best. Det er umulig ikke å bli våt. Og det er ingenting å gjøre med.

Etter en stund får vi Irina videre med oss bort til bussholdeplassen, og satt oss ombord på nummer 14 ned til sentrum. Det er rushtrafikk, merkelig nok, og vi står bom stille. Det hadde gått like raskt å gå til fots. Det bestemmer vi oss også for å gjøre, ved første holdeplass. Da har vi sikkert vært i bussen i 10-20 minutter, uten at noen har sett på klokken.

Gående nedover i sollyset er det mye koseligere. Vi har gått denne gaten alle de årene vi har kjent hverandre. Butikker og hele bygninger har kommet og gått. Nå er det en, som tidligere var en slags luksusrestaurant, mener vi å huske, som nå står igjen som et tomt skall. Trappen henger i løse luften. Like nedenfor, er stedet Olia og jeg møttes for aller, aller første gang. Det var i februar, og Olia gikk i anledningen i miniskjørt og høye støvletter med høye hæler. Nå er hun godt gift, og godt kledd.

Jeg stikker bakom bygningene, for et lite toalett, og Olia kommer etter med Irina for det samme. På baksiden finner jeg en annen vei, ned til Klovskaja, og jeg vil heller gå den, enn hovedgaten. Alltid noe nytt. Olia er skeptisk, men min overtalelseskraft er stor. Irina ser en lekeplass, og vil til den. Dette er en av de gamle og nedslitte, der ingen apparat er erstattet. De ser ut til å kunne komme fra Sovjettiden. Likevel er vi der en god halvtime. Irine prøver det alt sammen, særlig dissen, eller husken, som det heter på bokmål.

Og så er det ned de smale gangstiene og islagte trappene til Klovskaja. Olia er ennå skeptisk, og Irina blir også skeptisk. Jeg er lykkelig. Her, i dette området har jeg mange minner, og liker meg godt. Og så er det kjekt å se ting man ikke så ofte ser, å gå på baksiden, ikke fremsiden.

Det ender med at jeg må ta Irina på skuldrene, hun er for sliten til at vi får henne med skikkelig. Så langer vi av gårde. Til Sjevtsjenko-parken er det ikke så langt, men det er kronglete og irriterende å komme seg dit. Man må gå i siksak, og de tvinger oss inn i en undergang med mange butikker – Metrograd. Og så er vi i fellen.

Olia ser en butikk, og hun trenger ingen overtalelseskraft for å gå inn i den. Her er det tyngdekraften, hun går inn. Og blir der. Gode 40 minutter går. Irina og jeg kjeder livet av oss, men Olia prøver sko og jakker og klær, glad og blid. Hun sier vi bare kan stikke i forveien, det hadde nok vært det lureste, men Irina vil ikke gå uten at Olia er med, og egentlig vil ikke jeg det heller. Det ser liksom hele tiden ut som Olia er like ved å bestemme seg. Men så er det nye plagg, nye ting, mer prøving, mer venting.

Det ender i et aldri så lite opptrinn. Irina er møkka lei av å vente, og legger seg ned på gulvet, i barnlig fortvilelse. En kunde – i botoks – som Olia sier, sånt ser ikke jeg, reagerer, og spør hvordan jeg i all verden kan la barnet ligge på det kalde gulvet. Gulvet er slett ikke kaldt, det er heller for varmt for oss der inne i butikken, i uteklærne vi står, utenom Irina som omsider har fått tatt dem av. Min tålmodighet er vanligvis stor, men i butikker og guffen varme reduserers den til null, da blir jeg gretten, og jeg tar Irina straks med ut, hva er det for slags tull at jeg skal få kjeft av fremmede folk? Irina hylgriner, og påkaller seg mildt sagt oppmerksomhet. Så er det tilbake, for å få med oss Olia. Men hun må betale først. Så begynner den fremmede kvinnen mot Olia, hvordan det er mulig hun handler så lenge, når barnet ligger på det kalde gulvet, og Olia klikker øyeblikkelig. Her er det ukrainsk diskusjon, russisk temperament. Det er straks til motangrep, og rene munnhuggeriet. Veldig tøysete, egentlig.

Det koker alt sammen ned til at jeg ikke holder ut å være i butikk. Særlig når vi egentlig skal et annet sted. Men jeg er en gift mann, hensynet til kona teller vel så mye som hensynet til meg selv, og Olia har det ingen steder bedre enn i butikker. Så ute igjen, er det alt glemt. Olia har fått kjøpt seg noen sko og en kåpe, hun har hatt kvalitetstid, og min oppgave er å glede meg med henne. Det gjør vi straks vi er ute i friluft. Det er bare hos Olia det sitter i angrepene fra den fremmede kvinnen. Anklagen om å være en dårlig mor er ikke noe noen vil høre. Og det hjelper ikke at anklagene er fullstendig urimelige, Irina er et kjernesunt, elsket barn som har det fantastisk. Som andre barn har hun ingen skade av å vente litt, og ikke straks få det som hun vil, alltid. Hun må lære seg at hun får det som hun vil – etter en stund.

Da vi endelig, endelig kommer oss opp til park Sjevtsjenko er sisterunden allerede i kandidatturneringen allerede i gang. Jeg er desperat etter WiFi, så jeg får sett trekkene. Men parken, som før har vært ganske bra forsynt med WiFi, er denne gangen nettløs. Bare en enkelt gang, etter en drøy halvtime, får jeg på et bestemt sted koblet meg opp, og sett stillingen i partiene, og fått meg en oversikt. Jeg kan ikke bli på det stedet, for jeg må være ved lekeplassen, og følge med på Irina. Og da jeg vendte tilbake til det, får jeg ikke koblet meg opp igjen.

Vi var i parken i to timer. Lekeplassen var en oppvisning i snø, is og slaps. Lekeplassen utenfor der vi bor er våt, der ødelegger man skoene om man er for lenge, denne var bare store, åpne vanndammer og våt slaps. Det var nesten ikke barn der, nesten ikke folk. Men med en av de som var, si søt jente, med flott mor, får Irina umiddelbar og varig kontakt. De løper rundt og leker med hverandre. De klatrer opp og ned, snurrer rundt, disser, sklir, hopper, gjør alt denne barneverdenen har å by på. Og ikke med en mine signaliserer hun at hun vil bli lei. Og Olia sitter og strikker.

Da er jeg barnefar. Da får sisterunde i sjakk være sisterunde så mye den vil. Det finnes ikke noe viktigere enn barnet og kona. I butikker er tålmodigheten min null, i lekeparker og steder utendørs er den endeløs. Det eneste er, når klokken blir over fem, og går mot halv seks, og vel så det, da sier jeg til Olia at jeg vil stikke ned til en kaffesjappe hundre meter nedi gaten, der har jeg tilgang til Internett. – Vi kan heller gå hjem, sier Olia. – Der har du tilgang til alt.

Irina får gjort seg ferdig med det hun holder på med. Så går vi bort for å ta bussen, nummer 118, som sparer oss for siksak-gåingen ned til buss 14. Etter 5-10 minutter kommer den. Og vi kan reise hjem. Klokken er seks da jeg får satt meg til middagsbordet, og endelig, endelig, får fulgt med på sjakkturneringen med full oppmersksomhet. Da har de spilt i to timer. Jeg syntes alle partiene så like ut, typisk remis, men med ekspertkommentarer får jeg forstått at det er mye på gang, og store sjanser.

Tasia har reist til bestemoren sin for et par dager. Klokken åtte trenger Irina en lekekamerat. Og da blir det meg, for et par timer. Sjakk får være sjakk. Turneringen var da også på det tidspunktet avgjort.

 

Irina svømmer!

Ekte svømming kan det knapt kalles. Men i dag holdt lille Irina seg flytende i vannet noen sekunder av egen hjelp. Søndag blir hun 3 år og 4 måneder.

Alle barn er glade i vann. Men med Irina er det noe spesielt. Det har jeg skrevet mye om. Om sommeren har hun og jeg badet intenst i elven Dnjepr fra før hun var året. I Norge er det ikke nok med den korte tiden det går an å bade i sjøen og vannene her, selv om vi er ivrige og strekker sommeren i begge retninger, vi har også prøvd å gå omtrent ukentlig i Giskehallen der det er basseng.

Hun har alltid ligget langt foran andre barn i hva hun gjør i vannet. Alltid vært uredd. I Kiev er foreldrene veldig forsiktige, så der er det no match, men også i Norge skiller Irina seg ut med alt hun tør være med på, og hvor aktiv hun er.

Det gikk veldig raskt i bassenget til hun behersket å svømme med sånne torpedoer på ryggen, sånne gule plastbeholdere med luft. Etter det tenkte jeg det var en stund til neste fremskritt. Og jeg har gjort den observasjonen at hun, som andre barn i denne alderen, lærer øyeblikkelig alt de har behov for å kunne. Sånn var det med disse beholderne også. – Det vil hjelpe meg enormt om jeg klarer å svømme med dem, var det som om hun tenkte. Og så gjorde hun det.

I dag var forsøket å svømme med slike små brett de bruker i svømmetreningen. Det viste seg å være mye vanskeligere. Man må jobbe med beina for å få fremdrift, og det er veldig lett å komme i ubalanse, og havne under. De første gangene skjedde det etter sekunder. Etter hvert klarte hun det litt.

Det var i denne forbindelse hun svømte litt også uten hjelpemidler. Brettet forsvant, og instinktet satte inn de små øyeblikkene før jeg løfter henne opp igjen. Hun må få hodet over vann så hun kan puste, og hun jobber for å få det til. Så finner hun ut at hun klarer det, om hun legger hodet bakover. Og spreller med armer og bein.

Det er hundesvømming. Ikke noe ordentlig. Hun kommer ingen steder. Men hun holder seg flytende. Litt.

Med moren ble det straks satt i gang riktig svømmetrening. Hun holder henne, viser henne, og forklarer henne. Irina er med som bare juling, men finner ikke ut av bevegelsene. Dog er det en stor fordel at hun overhodet ikke er redd for å få hodet under vann. Hun dukker frivillig under hele tiden. Et stort problem for mange som skal lære å svømme, særlig som har blitt litt større, er at de av redsel for vannet vil holde hodet høyest mulig. Da er det vanskeligere.

Jeg tror ganske sikkert Irina svømmer normalt av egen hjelp i sommer. Før hun er fire år.

Trylling og Kims lek med barn på 3

Lille Irina på 3 og jeg tilbringer kveldene med å spille sjakk og backgammon om dagen. Vi har spilt sjakk siden hun lærte å bevege hendene, og vi spiller etter reglene alt er lov. Nå har vi kommet så langt at jeg gjør lovlige trekk, hun gjør hva hun vil. Men brikkene er nokså korrekt oppstilt, på de bakerste radene, og med bøndene først, og det første trekket vi gjør er korrekt. Bonden frem. Så flyter det ut.

Med backgammon er det sjelden brikkene er oppstilt noe i nærheten av sånn det skal være, men jeg forsøker likevel å gjøre nokså korrekte trekk. Vi hiver hver vår tegning, og så flytter vi det øynene viser. Hun flytter i hytt og vær, men teller til korrekt antall. Og så snurrer hun seg rundt i glede, fingeren i være.

Vi avveksler med Kims lek, og trylling.

Alle fedre og mødre har vel prøvd å trylle med barna sine. Det er ikke noe nytt under solen at det er fantastisk. Tryllingen som har slått an hos oss, er at jeg tryller en backgammonbrikke fra den ene hånden til den andre. Trikset er at jeg har en slik brikke i hver hånd, men viser bare den ene. Den andre er lukket, med brikken inni. Så slår jeg neven med brikken hun har sett, over den lukkede hånden hun ikke har sett brikken inni. Deretter lukker jeg denne sakte opp foran henne, mens hånden som har slått flytter jeg tilbake og under bordet, der jeg legger brikken fra meg på kneet.

Irina blir rett og slett ellevill. Hun skjønner ingenting, men jubler av glede hver gang trikset lykkes. Og det gjør det jo hver gang. Det eneste er at jeg veksler litt med å trylle til hvite og sorte brikker, og til å forandre dem. Av og til later jeg som jeg skal trylle til en hvit, men så blir det en sort likevel, liksom at noe går galt. Og av og til går det akkurat som det skal.

Aller vidunderligst er det lille barnet mitt når hun skal prøve selv. Hun tar en brikke i den ene hånden, og slår så hardt hun bare kan i den andre. Men nei, brikken blir værende i den hånden den var. – Det gikk ikke, sier hun på russisk. Og prøver igjen. Igjen går det galt, samme hvor hardt hun slår. Prøv du, sier hun til meg. Og så gjør jeg trikset, en brikke i hver hånd, viser bare den ene, slår den over den andre, og viser den andre, med brikken inni. – Det gikk! roper hun på russisk, og ler høyt.

Og som alltid med barn, det må repeteres, igjen og igjen og igjen. Så lenge det er kjekt, er det bare på ny. Det lærte jeg på klovnekurs. For klovner og barn tar det aldri slutt, så lenge det er gøy, så fortsetter man. Så er det slutt, og da er det over til noe annet interessant.

Nesten enda mer morsom og sjarmerende enn tryllingen, er Kims lek. Den er med sjakkbrikkene. Irina vet og har lenge visst hva alle brikkene heter på russisk. Nå vil jeg teste henne litt, stiller brikkene opp, ber henne lukke øynene, og fjerner den ene. Kan hun se hvilken som er borte? – Irina tenker et lite øyeblikk, og skjønner dette har hun ikke sjans til. Hun ber meg åpne hånden. – Se nøye sier jeg, hvilken brikke er det bare én av, hvilken brikke mangler? – Åpne, sier hun. – Et tårn! roper hun, da jeg åpner og viser.

Dette var gøy. Hun tar selv en brikke, og bommer på rekkefølgen, – lukk øynene, sier hun, etterpå. Og for sikkerhets skyld lukker hun øynene selv også. Så åpner hun hånden og viser, og roper selv: En løper!

Sånn går vinteren hos oss. Ingen sak det er vinter da.

Tøffe Irina (3) på skøyter og sparkesykkel

Ofte om fredagene pleier vi å reise ut til Jærhagen for å stå på skøyter, Irina og jeg. Vi begynte litt i fjor, da skøytene var altfor store og Irina egentlig ikke hadde sjanse i det hele tatt, og har tatt det opp litt igjen nå i år noen ganger. Fremgangen er bemerkelsesverdig. I går forsøkte hun seg for første gang alene, noen meter. Og for første gang gikk hun mens jeg holdt henne i hetten, sånn at hun fikk prøve selv, men jeg kunne holde henne om hun falt. Neste gang regner jeg med jeg slipper hetten også.

Irina var sein med å lære å krype. Hun lærte det egentlig aldri, men gikk rett fra å ligge og sitte, til å gå. Men en gang vi badet i elven i Kiev, var det en ball der, og plutselig fikk hun behovet for å bevege seg. Da gjorde hun krypebevegelsen, helt der oppe vannet slår inn mot land, og hun gjorde det med en iver som ikke lignet noe. Hun kunne det ikke, men var nødt til å lære det, øyeblikkelig. Sånn var det også første gang for denne sesongen det også var andre folk på isen. Da ville hun til dem. Og satte i gang med å bevege de små bena sine, sånn at de skulle ta henne i retning de andre.

I går var det mange mennesker på isen. Og Irina var en iver ingen andre kommer opp i mot. Tre år og knappe tre måneder er gammel er hun 2-3 år yngre enn de andre minste på isen, men det er for Irina ingen hindring, hun skal bort til dem. Der samtlige andre som ikke har lært det ennå, er skeptiske og engstelige, og usikre på dette her, er Irina sånn at hun bare må finne dette ut. Øyeblikkelig. Med store øyne ser hun på dem som går skikkelig, men hun klarer ikke å knekke koden med at på skøyter skal man skli, ikke gå. Teknikken til Irina går foreløpig ut på å løpe rynraskt, og så stå og skli. Glidebevegelsene til høyre og venstre har hun ikke.

Det er klart hun vekker oppmerksomhet, liten og uredd som hun er. De andre mødrene og fedrene kan bruke henne som eksempel for andre barn, som er redde for å slippe seg løs.

Inne på senteret var det også en episode, med det jeg tror var en tysk gutt. De så ganske norske ut, han og moren, ganske jærske, men de snakket et språk jeg ikke kunne høre skikkelig, og neppe var norsk. Jeg tror det var tysk. I så fall forklarer det at gutten var ganske sjenert, enda han var helt sunn og trygt utviklet. Han ville helt tydelig være med Irina, samhandle, som det vel nå heter, men det var også tydelig et eller annet var i veien. For hver gang han holdt på med en ting, og Irina kom bort, gikk han øyeblikkelig bort for å leke med noe annet. Men blikkene han gjorde, og lydene han laget, viste at han egentlig likte det, og syntes det var interessant. Irina har jo også noe av det samme handikapet, hun behersker heller ikke norsk så godt som utviklingen hennes skulle tilsi, hun er også tospråklig. Så hun må kommunisere litt uten språk, noe hun gjør som en liten ekspert. Gang på gang tar hun initiativet, går bort til gutten, forsøker å finne ut hva han vil,og å leke med ham og ikke skremme ham, men det blir ingen ordentlig lek før vi blir leie, og reiser hjem.

Denne tøffheten til Irina er noe av det jeg liker best med henne. Selv om jeg liker alt. Den viser seg også når hun er på den lille sparkesykkelen, den hun har arvet etter lille Tasia i Kiev. Etter å ha stått litt på ski ned bakken utenfor, har hun fått med seg at man kan stå på ting som sklir eller ruller ned bakker, og når gjør hun det med den lille sparkesykkelen. Eller samakat, som det heter på russisk, og er det ordet hun bruker oftest. Det ser ut som hun står altfor fort, og mama Olia var vettskremt første gang hun så henne på vei nedover, men lille Irina har kontrollen, og klarer svingen hun må gjøre. Så sparker hun seg langt bortover veien. Området er ganske ideelt for starttreningen, her er ikke biler, bakken er passe liten, og det kan ikke gå galt verre enn at hun skrubber seg opp. Sånt som gror igjen.

På vei til butikken er det litt skumlere å være far. De fleste veier rundt oss er lite trafikkerte, og bare for dem som bor her eller skal på besøk, ingen gjennomfart. Men på toppen er Hoveveien, og til den kjører bilene til Sandnes. Så da må hun holde seg på fortauet. Det gjør hun, men det er likevel skummelt å se henne sparke seg av gårde, langt foran meg, som bare må gå på bena mine. Hun er så tøff, lille Irina, at hun sparker seg rett inn til Kiwi-butikken, og henter seg en handlevogn, flere titalls meter før jeg rekker å komme etter.

Og hjem igjen er det ned Lundehaugen. Det er ingen skummel bakke for dem som har kontroll, men det vil kunne gå fort for små barn. Og om man ikke klarer å bremse, så stopper ikke denne bakken før langt, langt lenger nede. Her er det jeg, ikke Irina, som er engstelig. Hun blir helt rasende da jeg forsøker å holde henne i hetten, jeg må bare la henne gå. Hun må få ta sjansen. Og så fyker hun av gårde. Jeg kan ikke helt avgjøre om hun sparker for å bremse, eller å gi fart, men det går så det suser, i karakteristisk iver.

Så går det fra asfalt over i gresset på siden, og da faller hun selvfølgelig. Selv i voksen alder har jeg den erfaring, på en sparkesykkel vi hadde, overgangen fra asfalt til sand nær Bogafjell. Jeg stupte over ende fremover, det ble bråstopp. Det sitter i, jeg husker det. Irina vil også forhåpentligvis huske det og lære det. Det er ingen bekymring for henne at hun har falt, – she’s tough, she just shakes it off, sa vår australske nabo ved en anledning. Det gjelder nå også. På ny faller hun, forkjært, i det hun skal reise seg opp. Foten sklir på rimfrosten, og hun forskrever seg. Heller ikke det er noen hindring. Det er opp igjen – og videre.

Det er russisk julaften, 6. Januar, så vi har kjøpt litt ekstra godt til henne. Et Kinderegg og en Smarties. Hun får ha det i lommene sine, hun gråt da jeg ville ha det i handleposen. Hun har det med å få viljen sin når hun gråter, men hun gråter som en som føler hun har rett og blir urettferdig behandlet, hun gråter fordi noe er galt, ikke fordi det er en strategi for å få noe hun ellers ikke ville fått. De er jo også hennes, så hun kan godt ha dem. Mitt poeng var at hun ikke skulle spise dem straks, men hjemme, som lørdagsgodt. I full fart sparker hun seg hjem på sparkesykkelen, og kryper opp i sengen til mor, med et par smarties. Tøffingen.

Fredelig jul

Julaften i dag feiret vi hos Nygård på Kverneland. Det ble en veldig flott jul, en riktig barnejul, og dermed veldig fin for de voksne også.

Irina og jeg våknet borte hos mor etter lille julaftensmiddagen dagen før. For første gang hadde vesla julestrømpe å kikke i, og for første gang fikk hun følelsen av å eie store mengder sjokolade helt selv. Følelsen var overveldende, og vår vesle skatt reagerte med å pakke opp alle bitene på en gang.

Frokosten besto av restene fra dagen før, det vil si, for meg gjorde de det. Mor opprettholdt tradisjonen med en veldig pietistisk julaftens frokost. Det skyldes ikke noen religiøs overbevisning, heller en overbevisning om at det er viktigere ting å gjøre for en mor i det vi går inn i julen. Hun skal ha julegjester dagen etter, tradisjonell steik, og da må hun gjøre klar allerede nå. Jeg spiste fløtegratinerte poteter med fenalår. Mor spiste altså knekkebrød med aprikossyltetøy. Lille Irina spiste sjokolade. Og løp rundt.

Hjemme på Ganddal har vår egen kjære mor og kone julen best når hun slipper å være med på den. Olia er ikke vant med sånn overdådig feiring i dagevis, med julepynt og juledildal, hennes jul varer en kveld, en natt og en morgen, og kombineres med nyttår. Pynten er som man pynter til fest. Den varer så lenge som festen, og ikke i ukevis, som julen varer hos oss. I stedet for å tvinge henne inn i en integrering hun ikke ønsker, får hun være i fred. Og har det best med det.

Den siste julegudstjenesten i Frøyland og Orstad kirke varer bare en halv time nå for tiden. Det er nesten merkelig å være til stede, der jomfru Maria blir helt menneskeliggjort, og presten forsøker å sette seg inn i hodet hennes, hvordan hun må ha reagert over de store nyhetene hun ble til del, og alle hverdagsbekymringene og hverdagstankene hun måtte få over saken. Det er også hverdagshistorier fra en i menigheten, og musikk med band og mikrofoner. Så mye for den vakre akkustikken som finnes i alle kirkebygg.

Deretter var det å kjøre til festne. Lille Irina er så ivrig at hun dropper jakken og luen, der hun løper til bilen. Jeg tror sannelig vi kjører av gårde før vertsskapet også, men de svinger inn i gårdsrommet like etter oss, så det blir ingen problemer med låst dør eller noe sånt. Inne er det pyntet til fest, og barna er fininnstilt fra første stund. De løper rundt, tar av og på nisselue, og leker med hverandre mens de venter.

Middagen er pinnekjøtt, helt ypperlig laget, og med førsteklasses rødt, salt kjøtt. Alt er godt planlagt. Mens middagen skal skiftes ut med dessert, har barna i huset tenkt ut en aktivitet. Den foregår riktignok på skjerm, men er inkluderende og samlende, ikke sånn at hver av oss går inn i vår egen verden med vår egen skjerm. Jeg tror det heter «It’s you», eller noe sånt, og det gikk ut på å gjette hvem av oss som passet best til eller ville gjort forskjellige ting. Spillet var tilrettelagt barn, noe som alltid er lurt, siden gode voksne – som vi er – har det best når barna har det bra.

I vår familie har vi lagt oss til en litt merkelig tradisjon med å ha flere desserter enn gjester. Trude begrenset seg til tre, sjokoladepudding, gele og riskrem, til sin egen familie, min lille familie og mor alene. Barna til Trude er blitt såpass store at utålmodigheten til gavene er blitt håndterbar, mens min egen Irina ennå er så liten at hun ennå ikke helt skjønner hva det er å glede seg til. Hun har fått med seg dette med gaver og juletre, men det er ikke gitt for voksne å trenge inn i barnesinn hva konsept som «senere» og «etterpå» har å si for treåringer.

Det hører med å gå rundt juletreet. Irina og jeg har øvd inn Per Sjuspring, og nå er det så å si premiere. Det er veldig sjarmerende å se hvordan hun ivrig synger med og vifter med begge pekefingrene for tror du ei han danse kan,  og helt riktig rekkefølge med det var én, og det var to, og det var tre, og så videre, med stort sett de riktige bevegelsene til også. Uheldigvis lærte jeg henne feil første gang, og var nede med albuen allerede på tre, mens den ikke kommer før på fem. Den er vanskelig å avlære. Ellers er alt på plass. Og for Irina var det fantastisk å holde i hendene og gå rundt treet med alle.

De andre sangene var Et barn er født i Bethlehem, som hun nå har fått høre et par ganger, men ennå ikke har lært, Glade jul, som er ny for henne, og Å jul med din glede, som hun også har øvd på. Den siste satt, med bevegelse og det hele, fra klapper i hendene til svinge oss i kretsen og neie og bukke.

Så var det endelig tid for gavene. For Irina var det bare enda et ledd i alt som er kjekt. Lille Benjamin på snart ti stod for å lese navnelapper og dele ut gaver, med lille Irina på altså tre som mer enn velvillig hjelper. Benjamin var midt i blinken for oppgaven, og krasjet rett inn i problemet med bare å finne gaver til de samme folkene til å begynne med. Moren og faren hans er rutinerte foreldre, og så problemet i god tid, og sendte inn den store hovedgaven til Irina – en sykkel. Herlig trårig var hun ennå for liten å si hva den innpakkede sykkelen var for noe, så det kom som en stor overraskelse for henne – en sykkel! Dermed var hun opptatt for kvelden. Og det var ikke lenger noe problem at de samme folkene stadig ble forsynt med gaver.

Som far og mor er man mest opptatt av at barnet skal ha det bra i julen, og ellers. Jeg var sant å si ikke forberedt på hvor sterk denne følelsen er, og hvor sterk ekstra juleglede det gir. Irina fikk plastelin, eller Dough, som det kanskje heter, lego, kasseapparat, byggeklosser og sykkelhjelm til sykkelen, pluss kanskje litt til. Det var overveldende for henne. Hun lekte med alt, hele tiden.

Vesle Benjamin var ferdig med gaveutdeling da han selv fikk dronebil. Det var en fantastisk gave fra tante Tonje & Co. Den var radiostyrt, kunne kjøre, og fly, og begge deler råtøft. Det tok en god stund før han var i stand til å dele ut flere gaver etter den. Også storebror Daniel, var solgt. Og la bort alle sine gaver for å hjelpe lillebror å montere. Sofie hadde fått iPhone, og med det fått både julen og 2018 sikret.

Vi voksne småsmilte også over våre egne gaver, men det har jo virkelig ikke så mye å si lenger. Alt vi trenger kan vi kjøpe selv. Det er, vil jeg tro, viktigst at våre egne barn får oppleve den samme julegleden vi selv har opplevd.

Selvsagt er det ting som endrer seg. Tiden går, og det er ikke lett å få alle samlet over brettspill eller kortspill som det en gang var, dataspillene og teknologien tilbyr noe som ikke lar seg utkonkurrere. Men det analoge og virkelige har ikke tapt, det ble ennå gitt brettspill og kort, og Daniel fant også frem Bordhocky – eller ishocky, som jeg kaller det – og han og jeg hadde oss en match. Han er aktiv, faktisk, og reiser på turneringer og greier, så jeg var ikke noen egentlig motstand mot ham. Lille Irina fikk også være med, og til og med gamlemor.

Nei, dette var julen sin. Klokken var nærmree elleve da vi reiste hjem. Irina var supertrøtt og supervåken på en gang, vilt syngende i bilen, særlig Per Sjuspring, selvfølgelig, men også Bjelleklang, Å jul med din glede, og Haren uti gresset, Fader Jacob og En elefant kom marsjerende. Ingen diskriminering for hva som var julesang og ikke. Ved den minste motstand var gråten på plass, som da hun ikke fikk lov til å sykle straks da vi kom hjem, men i stedet måtte hjem. Den gråten lot seg lett overvinne med litt plastelin og litt andre juleleker.

Vi var ikke i seng før nærmere ett. En skikkelig jul. Takk til Trude og familien Nygård, og til mor, som alle var med på å lage den.

Lørdag med Irina i Kiev

Internett virker ikke skikkelig, så selv om jeg egentlig har tid til å skrive ut postene på de riktige dagene, så hender det at internett faller ut, og sier nei. På kveldene er jeg også trøtt og uinspirert, og vil tidlig til sengs, sammen med de andre. Det er jo heller ikke noe særlig å sitte oppe og skrive blogg, etter de andre har lagt seg. Den tiden setter jeg av når det er tid til overs, når de andre driver med sitt, jeg med mitt.

Denne mandags morgen, 9. oktober, er det tid til å få alle postene så langt, skrevet ferdig. Det er treningsfri, og jeg har morgenen for meg selv, mens de andre sover. For familien Iurzhenko er det vanlig hverdag med arbeid og skole, så de er allerede oppe, og på vei ut. Det at så mange sover eller er opptatt med andre ting, gir større håp for at internett skal virke. Det får problemer når det er for mange som vil koble seg på, og det er for mye som kreves av det. At jeg laster opp bilder til Google photo, for eksempel, pleier å gi problemer. Datamaskinen jeg har med til å skrive på, er sist i køen, og har store problemer med å holde seg oppkoblet, selv for enkle operasjoner som bloggskriving. Så det er ganske frustrerende, og unødig tidkrevende.

Det var det ikke på lørdag. Det var første dag Irina og jeg fikk helt for oss selv. Olia ville ut, til butikken, for å handle, mens Irina og jeg reiste til Park Sjevtsjenko. Det var etter jeg hadde hatt en lang formiddag i treningsanlegget. Den ble helst for lang, for jeg sov mye lenger enn vanlig, og kom meg ut et par timer for sent, egentlig. Jeg er så stiv og støl og full i gangsperr at jeg kan ikke holde på så lenge. Det har jeg lært meg, om jeg presser på, blir det bare verre de neste dagene, så det er bare å gi seg når kroppen sier stopp. At jeg ble så lenge, skyldtes vel så mye at jeg hadde det veldig fint inne på det lille kaffestedet. Det likte jeg veldig godt om sommeren, kanskje enda bedre nå. De serverer utmerket kaffe, er veldig hyggelige, og så har de et tilbud om at hver sjette kopp, er gratis. Der satt jeg og arbeidet med russiske gloser, og så med å redigere en foredragsserie i rekkefølge. Det er om det bysantiske riket, jeg har hatt det lenge, men aldri tatt meg tiden til å lage en spilleliste som gjør at de ulike bitene blir hørt riktig.

Hjemme var de rent engstelige for meg, da jeg endelig kom. Olia og Irina var allerede ute, og Olia var allerede utålmodig, så jeg ble satt til å ha Irina, selv før jeg hadde spist frokost. Ganske uvanlig, her nede. Men maten stod klar, og ølet var åpnet, så jeg måtte snart opp igjen, til Irinas store fortvilelse. Hun har nok lært seg at mange ganger når man går inn, så blir man der inne i lang tid, og det kan følge kjedelige ting som skifte av klær, bading og greiing av år, mye forskjellig dritt, så det er best å forbli ute.

Denne gangen ble det som vi ville. Vi spiste frokost, og så gikk vi. Bare Irina og jeg. Vi hadde avtale om at Olia skulle komme seg til park Sjevtjenko, om hun fikk tid, men hun hadde også andre ærender. Irina var veldig målrettet, og gikk rett til bussholdeplassen, der jeg fikk henne inn i trolleybuss 14. Så reiste vi til sentrum.

Været var fint, men kaldt, denne lørdagen. Det var antydning til sol, og 12 grader. Vi kjørte en ekstra stopp, og gikk ikke av ved Palats sportu. Dette er for feinschmeckere, de som virkelig kjenner Kiev, bussene og marsjturkaene nedover Lesu Ukrainku fortsetter vanligvis forbi Palats sportu, og videre mot stasjonen og området med Polykliniske institutt. For å komme til park sjevtsjenko må man da gå av ved Palats sportu, og så opp, over en del veier, og under der med Lev Tolstovovo, en litt brysom vei vi har gått mange ganger. Ved å kjøre et ekstra stopp, får vi noe lenger vei å gå, men alltid over bakken, og uten å krysse så mange veier. Dessuten er det nytt og friskt, siden vi så sjelden kjører dette ekstra stoppet.

Irina er liten, men dette skjønner hun veldig godt. Spaserturen opp til parken er en del av turen. Selv om det er ingenting her å legge merke til, ingenting verdt å skrive om, finner Irina flere ting verdt å leke med, og jeg ting å skrive om. Hun kan balansere på muren, klatre opp på trapper og avsatser, vi kan gå i den lille avenyen, den lille spasergaten de så typisk har lagt til mellom høyre og venstre felt av veien, slik de gjør det her nede. Der er plantet trær, og satt opp benker og søppelkurver, nesten som en liten park, og ganske lurt i en by som ellers er veldig mye by. Det er satt opp gjerder for et lite veiarbeid, der vi går, Irina kan klatre på det, og hun kan også hoppe etter og fange bånd som er hengt opp i et av trærne, antagelig som et kunstprosjekt. Jeg fotograferer som vanlig flittig, og er godt til stede i det som skjer, jeg også. Det kan godt hende vi bruker en halv time opp dette lille veistykket. Hvem tar tiden?

I parken vet Irina godt hvor hun skal. Riktignok skal far først på do, og hun balansere litt på en mur og klatre litt i et lite tre, men det er den store lekeparken som er målet. Det er dit vi skal. Her er det alltid mange barn i alle aldre, alltid mye sosial trening å få. Og så er det mange forskjellige lekeapparater. Irina liker seg best i det vi kaller dissene, huskene på østlandsk, ketsjelki, på russisk. Jeg vet ikke om jeg skriver det riktig, men det er det jeg mener Irina sier. Dissene her i parken er ikke av de beste, de er seige og vanskelige å få fart på. En far disser sitt lille barn ved siden av, han snakker i telefonen, og gir barnet altfor stor fart, slik at det faller av, og på trynet ned i sanden. Det er ganske idiotisk, og skulle ikke være mulig. Barnet detter forover, i det det har ryggen i været. Fysikkens lover skulle tilsi at barnet og dissen skulle falle samtidig, slik at barnet ble sittende, hvordan barnet falt først og kom seg ut av, er ikke så godt å skjønne, men nå gråt det i alle fall, og faren fikk helt panikk, og trøstet og bar noe aldeles overdrevet.

Irina og jeg tok alt dette med stor ro. Det var ikke engang noe tema, for oss. Vi gikk videre, på Irinas kommando, til klatreapparatet med sklier, og alt det andre som står der. Irina fikk ikke noe særlig god kontakt med noen av de andre barna akkurat denne dagen, så det var mer å utforske og presse grensene, klatre steder hun ikke har klatret før, greie ting for første gang. Jeg er veldig glad i hvordan hun kjenner sin rett, og ikke gir seg i kampen med andre barn om de til enhver tid mest attraktive lekene. Særlig er det ei lita jente som ikke vil bli forstyrret, selv om hun er i leker for flere, og selv om det er plass. Reglene er slik at i karuseller og snurrer skal alle som vil på, så lenge det er plass. Ingen kan snurre rundt for seg selv. Om man ikke vil være med andre, får man da finne seg noe annet å gjøre. Lille Irina forundrer alle, også meg, med hvor stor fart hun kan snurre rundt i, og hvor lenge. Det er som om hun ennå ikke er i stand til å bli svimmel. Når eldre jenter på 10-12 år snurrer så fort de bare kan, for sin egen lek og moro, sitter Irina i sin egen verden, gaper med munnen og dreier på hodet, har det helt fantastisk.

Noe annet jeg liker godt med Irina, i tillegg til at jeg forguder henne og holder henne helt ufeilbarlig, så er det at hun står for en støyt. På lekeplassen har de et apparat, en stor treplate i fire kjettinger, en i hvert hjørne, på platen er det plass til mange barn, og så kan de gynge, seile eller disse, i flere retninger. Irina liker å sette seg her også, og også her tar hun ikke skrekken av at det er store barn som gir stor fart, og vipper både frem og tilbake, og fra side til side. Nå løper hun bort til denne treplaten, der det allerede er mange barn, og hun får ikke helt til dette med at når den er i luften og i fart, så er den vanskelig å styre. Hun løper rett på, slik at den slår i beina hennes, og hun faller over ende. Det er kritisk, for den gynger tilbake, og neste gang kan den treffe hodet, med tyngden av 4-5 barn på platen. Jeg er noen meter unna, og løper, voksne nærmere roper, og barna på platen skjønner hva som kan skje, og får stoppet lekeappratet. Lille Irina reiser seg opp, og kryper opp på platen hun også, setter seg til rette. Det er nødt til å ha gjort vondt sånn den traff leggen hennes, og slo henne over ende. Hun viser det ikke med en mine. Nå vil hun være med.

Hun er en tøffing. Det samme er når hun skal sprekke såpebobler med de store litt lenger borte. Det er en del sånne såpeboblekunstnere i Kiev, kunsten betyr i å ha utstyr som kan lage bobler som er veldig store. Så kommer barn og vil sprekke dem, eller se på dem, og foreldrene betaler kanskje en liten slant. Det kan være penger som kommer godt med i et fattig land. Irina er ellevill etter disse såpeboblene, og løper etter dem ivrigere enn alle. Hun er tre år, og som regel klart yngst. Men hun er med i kampen likevel, fullstendig uredd, og som om hun ikke visste at hun er mindre enn de andre, og ikke har en sjanse til å få sprukket boblen når de andre prøver så godt de kan, som de alltid gjør. Der de andre gir opp, fordi en boble er for høyt oppe i luften, eller går for langt vekk, holder Irina ut, og strekker den lille hånden sin i været, som for å markere hvor boblen er, eller for å være klar om den plutselig skulle komme ned helt uventet. Slik står hun til boblen sprekker av seg selv, eller er ute av syne. Deretter løper hun tilbake igjen i full fart, klar for neste boble.

Hun er helt herlig. Ulikt tidligere, har hun nå mot til å gå bort til mannen, og prøve å få laget noen bobler selv, med hans hjelp. Hun får også noen bobler servert til seg, laget slik at hun får sprekke dem. Boblekunstnerne vet at de små også må få sjansen. I noen kappløp går Irina over ende, eller så er det noen som rygger i henne, og hun faller. Hun blir liksom fornærmet og overrasket, nesten som Guden Balder, som tror seg uskadelig, og at ingen vil ham (henne) vondt, men hun rister det bare av seg, og kaster seg inn i leken igjen.

Det er jeg som må dra henne ut av det. Og da er det for å reise hjem. Det går med en av bussene langs Boulevard Sjevtsjenko, eller en av marsjrutkaene der. Det er er mye tidligere hjem enn i de gode sommerdagene, men det er gode dager om høsten også. Om enn de er kortere, og kaldere.