Påsketur

Det er ikke som før å gå på tur. Det er flere grunner til det.

Korona-viruset har låst landet vårt ned. Lille Irina og jeg kan gå ut, for vi er jo hjemme med hverandre uansett hele dagen. Men det er ikke så lett å få med resten av familien som det pleier å være. Det er ganske uvirkelig.

Og så får ikke folk reise på hytta eller til leiligheten i utlandet eller noe sted. Alle er hjemme i påsken. Det legger press på turområdene. Og gjør at det er riktig folksomt, der vi går. Selv om lille Irina og jeg la turen vår til noe såpass halvuvanlig som Skjelbreidtjørna. Pleier aldri være noe folk der. Nå var det riktig folksomt. Vi fikk parkert, bare fordi det var noen som akkurat kjørte ut.

Stedet er ikke noe stort. Så det var nokså tettpakket rundt det lille fjellet. Ganske merkelig å gå tur i naturen som man går tur i en park.

Noe av årsaken er også at så kolossalt mange av turområdene blir tatt fra oss. De blir til byggefelt, eller de bygger veien slik at det blir klønete å komme til. Det øker presset på stedene som er igjen, og der det finnes plasser å parkere bilen. Her er ikke jeg bortskjemt, trenger ikke være rare plassen, men det lar seg ikke gjøre om det finnes noen veiskulder, og det er det vanskelig å finne i mye av det som kunne vært turområder.

Nåvel. Det er Skjærtorsdag i dag. En ordentlig helligdag. Påsken er i gang for alvor. Selv om kontrasten mellom påske og hverdag ikke er så stor som den pleier, i alle fall ikke hos oss. Jeg tar meg også i å tenke om mon ikke lille Irina har feiret samtlige av sine påsken i Kiev? I alle fall er det i år første gang vi planlegger påskeegg til henne, og det er hun mildt sagt opptatt av.

Med lille Irina går det bra. Det må jeg kunne si. Hun har fått med seg at det er virus, og bruker det som forklaring på at det verken finnes frosker eller edderkopper, med barnets herlige logikk. Vi har akkurat nå begynt å leke ja- og nei-leken, der det ikke er lov å svare ja eller nei. Slik Irina har forstått den, og vi leker den, så kan verken den som spør, eller den som svarer, si ja eller nei.

Og hun er bare helt nydelig. Konsentrerer seg helt enormt, men har kolossale vansker med å komme seg unna oppfølgingsspørsmål som «gjør du det»? Liknende teknikk bruker hun på meg, men så sjarmerende at jeg må bare tape overveldet av hvor søt hun er. – Liker du fisk? – Det gjør jeg. – Gjør du det? – Jeg gjør det. – GJØR du det? Ja. Tredje gang klarer jeg ikke annet enn å si ja.

En annen gang var hun enda mer overbevisende, og lurte på om jeg likte show hundre, tusen, million, hundremillioner, tusenmillioner, milliarder, og så hundre milliarder. Da måtte jeg svare ja.

I det siste har det vært litt vanskelig å få Irina med på tur. Jeg må lure og lirke litt. Hun sier hun blir sliten, hun vil heller på lekeplassen, heller gjøre noe annet. Men det er heldigvis ikke ennå sånn at hun vil jeg bare skal gå et sted, uten henne, når jeg skal av gårde. Hun blir med.

Og i dag ville hun egentlig til Sandve-parken. Men hun fant seg i det da vi kjørte til det som åpenbart var en tur. Og hun ble ikke sliten, som hun pleier å bli, eller pleier å si at hun blir, hun løp av gårde, og hadde det rett og slett veldig, veldig gøy.

Vi gikk rundt den lille knausen, rundt svingen, men der var det ikke noe fint å sitte, så vi bestemte oss for å gå litt oppover. Og sannelig løp ikke lille Irina helt til topps! Vi skulle finne den beste plassen, og det ble hun ivrig av. Jeg hadde en plass jeg mente var best, lunt, inntil en steinhelle, sånn det finnes tusenvis av i vårt herlige område, og som det er verdt å bevare tusenvis av, også, men Irina enset ikke denne, og løp videre. Hun skulle til topps!

Og der satte hun seg på den aller øverste steinen, en slags liten varde. Der skulle hun sitte. Hun hadde løpt opp hele den den lille knausen på minutter, det gikk rett opp. Sånn er barnekrefter! Oppe på toppen var det litt kaldt, blåste rester av vintervind, så der måtte lille varmeovnen ta på seg jakke. Vi er varmblodige i vår familie, sjelden er det jeg som fryser, men Irina er utrolig. Det var ti grader og skyet. Irina løp omkring uten jakke, uten lue, uten ekstra genser. Merkelig.

Jeg hadde laget solbærtoddy, og tradisjonen tro sølt ut hele innholdet i sekken. Sånn pleier det å være, de gangene jeg ikke glemmer den.

Og mor Olia hadde for lengst spist opp alle de fire appelsinene vi hadde kjøpt inn til påske. Så vi hadde et par skiver med brunost, og litt vann. Og sjokolade. Enkel servering, kan man si.

Ikke at det gjorde Irina noe. Hun spiste sine biter sjokolade, og så var det å leke doktortikken der oppe. Da var det av med jakken. Og fyke frem og tilbake på det lille platået. Veldig gøy, akkurat som på terrassen, bare kjekkere!

Ned igjen, jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg er engstelige for Irina enn jeg var for meg selv, da jeg var lite barn. Nå husker jeg ikke hvordan mor og far var med meg da jeg var 5 år, men da Irina ubekymret satte kursen nedover første og beste sted, sa jeg at der kunne det være skummelt. Jeg lot henne ikke gå så langt at hun fikk finne ut det selv.

Vi gikk ned den aller tryggeste plassen, som også gav oss en illusjon av å være på rundtur, og ikke bare frem og tilbake samme vei. Ved et punkt trengte Irina en fars hånd å holde i, men det var bare forsikring, hun holdt den et sekund, og forserte den lille hindringen med sjokoladebit i hånden. Hun har lært seg at hun må sette seg ned for å komme seg ned der det er vanskelig, viktig å lære i ung alder.

Og så var det å løpe ned skråningen. Der vrengte hun foten, og vi måtte ha en gråtepause, der hun satt under jakken. Sjokolade hadde hun allerede, så det var ingen ekstra trøst der. Og foten var snart god igjen. Løpe videre.

Jeg fikk lirket henne gjennom en annen port enn hvor vi var kommet, hele tiden for å late som vi gikk rundtur. Vår port var noen hundre meter fra den vi var kommet inn gjennom.

Så prøvde jeg å få henne inn i terrenget, da vi straks kom til en ny port ved den lille grusveien, og det var et fareskilt der (det skyldes at det er et lite damanlegg der, så varselskiltet er nok pålagt, om at damanlegget er der, som alle kan se). Og da kom vi til en liten bekk der vi kunne lage en demning.

Dette var skikkelig. For første gang var Irina i en lek der faren var vel så ivrig som barnet. Jeg leker lenge og vel med henne, og har gjort det hele livet, men det pleier nok først og fremst å være fordi hun synes det er kjekt, og så er det ingenting som er kjekkere for meg, enn at hun har det kjekt. Demning kan jeg lage for egen maskin.

Irina skjønte bare sånn cirka konseptet, og la sine steiner alle mulige plasser i vannet, men hun likte det godt, og enormt godt, da jeg med en liten stein gravde ut en bitte liten kanal, som gav deler av bekken nytt løp. Hun også stod og heide da de første dråper vann kom ned!

Så var det ren barnelek, med å kaste stein i vannet. Der er jeg med så lenge Irina synes det er kjekt. Og til å kaste stein i vannet, var det en fantastisk plass vi hadde funnet. Forsyningen var endeløs. Vi kunne kaste og kaste og kaste, og det var det vi gjorde. Igjen var det fascinerende å se hvor fullstendig hengitt til leken det lille barnet er, hvor uforbeholden hun er i sine utrop, og hvor ivrig hun er på å finne en ny stein når den forrige er kastet.

Dette var en bra tur! sa Irina, da hun løp hjem, rundt meg. Det er dette som er tur, kunne jeg bare sagt.

Svømmebriller

I går da jeg som vanlig nå om vinteren satt foran peisen i kjellerstuen hørte jeg plutselig det gråt fra kjellerkorridoren. Der satt Irina, med svømmebrillene på.

Vi har hatt for vane å reise til Giskehallen cirka ukentlig vinterhalvåret. Det gjaldt særlig tiden Irina ikke gikk i barnehage, da måtte vi liksom hele tiden finne på noe. I år har vi ikke rukket det, før nå.

De jevnlige badeseansene gjorde at Irina var svært, svært tidlig ute med å svømme. Det hjalp selvsagt også at vi badet helt enormt, nesten daglig, lange somre i Kiev. Alt har vært motivert av lek. Jeg har vært uti med henne, og slengt henne rundt, alt hva hun har lyst til. Sånn har det værrt nesten siden hun ble født.

Dette har gitt henne en veldig trygghet i vannet. Det har hjulpet at hun synes det er intenst gøy. Hun får aldri nok. Og det gjør jo ikke jeg heller. Er noe gøy, og jeg er med, så fortsetter det. Vi har holdt på i timevis, i timevis.

I svømmebassenget drev hun og stod på forskjellige brett og greier å ha i vannet. Av og til falt hun av, og så kunne det ta noen sekunder før vi fikk henne opp igjen. Det var slik hun lærte å kave seg opp av seg selv, tvinge den lille munnen og nesen over vannet, slik at hun fikk puste. Det var på denne måten hun lære å svømme. Jeg tror ikke hun var mer enn tre år.

I går skulle vi bade igjen, første gang denne sesongen. Vi har badet på reise, i badeland, på hotell, og på cruise til Kiel. Men aldri i det kommunale bassenget. Hun var selvfølgelig svært entusiastisk da Olia og jeg hentet henne i barnehagen, og sa vi skulle i basseng, som vi sier det. Det ville hun være med på!

Og etter å ha bygget opp alle de forventningene, går det jo ikke å komme frem til hallen, og ha glemt badetøyet. Som vi hadde. Sånn er vi. Det var Olia som pakket. Og hun var mer opptatt av å fortelle meg om leilighetsprisene i Kiev, enn å pakke, og slik gikk det til at hun bare pakket mitt tøy, og ingen annens.

Det var ikke annet å gjøre enn å glatte over problemene, kjøpe nytt. Irina vokser hele tiden, så det blir ikke noe sløseri av å kjøpe badetøy for et år eldre enn hun er.

Og så var det disse svømmebrillene, det måtte vi også kjøpe. Hun liker å bade med svømmebriller. Moren er gammel mestersvømmer, for henne er briller fast utstyr. Den billigste typen i rett størrelse fantes bare i grønn, og så er jo Irina ei lita jente på 5 år. Det er klart, det skal være rosa.

De rosa brillene var 50 kroner dyrere, tror jeg det var. Og større, og bedre. Vi kjøpte dem.

Og plutselig hadde Irina briller som rett og slett virket. Tidligere hadde hun sant å si bestandig fått vann inn under brillene, og demonstrert sin fantastiske egenskap: ignorert det. Når noe er gøy, og det skjer noe som er vondt eller plagsomt, så må man bare droppe det vonde og plagsomme. Det gøye vinner. Den egenskapen har hun demonstrert mange ganger. Og den vil bringe henne til topps i livet.

Men nå hadde hun svømmebriller som var store og fine, som hun kunne se klart gjennom, og som ikke tok inn vann. Og som var rosa.

Det blir ikke bedre. Hun dukket ned og hentet gjenstander på bunnen, og vi tilbrakte for første gang tid ute på djupta, som vi kaller det. Hun svømte, og dykket. Det var ikke så mye tid til leketingene, denne gangen.

Og med sånne briller, må man nesten vente at man tar dem på når man kommer hjem også. Bare sånn generelt. Klart man faller litt. Ned trappen. Derav gråten. Men hun skulle jo ned for å danse, så gråten og det vonde ble raskt ignorert. Det var bare å gå inn i kjellerstuen å gjøre det. Med brillene på. Svømmebriller. Rosa. Da er det så godt som det blir, når man er fem år, og Irina.

Endelig en behagelig flyreise hjem

Det kunne gått atskillig verre. Fly klokken 0610 om morgenen. I fjor krasjet vi på motorveien på vei mot et slikt fly. Irina har vært over de 90 lovlige dagene for utlendinger i Kiev, og vi hadde bare fotografi av fødselsattesten og mama Olias pass å overbevise passkontrollen at Irina også er ukrainer. Deretter var det en times skifte av fly i München, der vi også må gjennom ny sikkerhetskontroll, passkontroll og bane mellom terminalene. Til slutt var det hele 5 timer venting i Oslo, der vi er nå.

I SAS Lounge.

Jeg har reist tilstrekkelig til å være sølvkunde i Eurobonus. Det gir tilgang til Longue visse deler av året, men jeg var usikker på hvordan det virket når vi kommer fra utlandet for deretter å fly innenlands. Norge er noe helt spesielt med disse greiene her, på grunn av tollkontrollen. Boardingkortene våre rakk bare til Oslo, så er meningen vi skal ta med oss bagasjen gjennom tollen, for så å sjekke den inn på ny. Skrekktanken var at vi skulle bli stående utenfor hele flyplassen i påvente at det skulle bli to timer før avgang, da det er lov å sende bagasjen. Vi gamblet på at bagasjen klarer seg selv, oppsøkte longuen – og slapp inn!

Der har vi kost oss med god mat og drikke, nødvendig etter en veldig lang morgen (og kort natt), med sparsommelig servering på flyet fra Kiev til München og München til Oslo. Jeg har fått grei vin og førsteklasses kaffe, Irina har fått sjeldne mengder brus, og dessuten chips. Hun har sloknet. Jeg har tid til å skrive dette innlegget, før vi går ut og sjekker inn bagasjen vår, og reiser videre til Sola klokken 1600.

Vi hadde øvd på å våkne om natten. Det vil si, Irina hadde øvd. – Nå sover jeg, sa hun til meg på russisk, og så må du vekke. Deretter la hun seg på sengen med øynene igjen, jeg vekket henne med ordene at nå skal vi fly, og hun spratt opp av sengen på et øyeblikk. Med denne treningen perfeksjonert gikk vi til sengs i elleve-tiden, med alarm klokken 0330.

Klokken 0307 vekket babusjka meg. Hun mente vi trengte en halvtime. Det trengte vi nok ikke, men det er aldri dumt å ha litt god tid. Lille Irina var lys våken på et øyeblikk, og ble kledd i nydelige klær, mens jeg gjennomførte mitt lille morgenstell. Så var det Irina som hadde en runde på toalettet, og så var vi klar.

Taxien kom 0340, som avtalt. – Det er en Skoda, sa lille Irina på snart fire, til babusjkas formidable forundring. Der er en Toyota, der er en BMW, fulgte Irina opp, og pekte på bilene rundt. Hun var i storform. For en gangs skyld hadde vi fått plass til all bagasjen vår i koffertene, mye på grunn av den ganske bra kofferten jeg har kjøpt til Olia, og det at vi hadde rett til en ekstra koffert på grunn av sølvkortet. Den ekstra kofferten var Irinas lille trillekoffert, som godt kunne passert som håndbagasje.

Jeg fulgte nøye med på at taxisjåføren ikke sovnet. Det stedet vi krasjet i fjor virket ganske trygt da vi gjorde det, på langs, mot en vegg. Men når jeg ser det nå igjen, så er det bare meter om å gjøre, så hadde vi kunnet gått med fronten inn i denne murveggen. Disse bilene har ikke sikkerhetssele bak, og med farten ukrainske taxisjåfører har på motorveien, er det best å ikke tenke på hva som kunne skjedd.

Denne gangen gikk alt helt, helt forbilledlig. Den nye superkofferten var 27 kg, men triller seg lett, og det var ikke noe problem med vekten, siden Irinas lille kompenserte. Innsjekk gikk helt fint, og passkontrollen var akkurat som vanlige passkontrollen. Han spurte ikke engang om de noen-og-nitti-dagene Irina har vært i Ukraina. Lettelsen min var enorm, da dette hindret var overstått. Enorm.

Vi var med vilje veldig tidlig ute, i tilfelle det skulle bli noen problemer. Så nå hadde vi en veldig god time sykt tidlig på morgenen, der på flyplassen. I det lille lekeområdet for barn hadde to engelskspråklige lagt beslag på alle plast-pute-byggeklossene, og Irina satt tålmodig og så ut i luften. Først når det kom en russiskspråklig og tok seg til rette, løp Irina også til. Da ble det også god fart og moro. Veldig koselig, var det å se og høre. – Jeg skal reise til Norge! forklarte Irina, med store håndbevegelser. – Vi skal reise fra nummer 7, sa Irina om gaten vår.

Da jeg måtte på toalettet kort før boarding, ville ikke Irina være med. Hun ville heller leke. Greit nok, skal Irina være barn av meg, må hun finne ut av litt ting, hun vil alltid møte grenser som blir presset bort. La nå tre-åringen leke der på flyplassen, mens jeg er på et kort toalettbesøk, 50 meter unna. Mens jeg er der, hører jeg det blir annonsert boarding av vårt fly. Men jeg kan ikke forlate toalettbesøket før jeg er ferdig.

Da jeg kommer ut, er de andre barna vekk, og Irina står oppvakt midt på gulvet. Dette er alvor for henne. Hun skjønner at flyet snart går, og at far er vekk. Jeg roper på henne, og da hun endelig hører, kommer hun med vilt oppsperrede øyne og roper, gate 7! Gate 7! Vi kommer oss til gate 7, like ved siden av. Køen er enorm, men vi kommer oss av gårde i rute, landet i rute. Og alt er under steel control, for å si det på engelsk.

I München har vi bare tiden og veien. Det er sikkerhetskontroll, passkontroll, flyplasshotell, toalettbesøk, og gate. Og boarding.

Flyet til Oslo går også fint. Vi bestiller fin drikke, eplejuice, tomatjuice og sprudlevann til Irina, kaffe, vin og sprudlevann til meg. Irina har det supergøy, viser hvordan hun skal organisere drikken, drikker litt her og der, dupper av noen øyeblikk, men spiser ingenting. Det tørre brødet med ost og egg frister ingen. Italieneren ved siden av meg ler rått da han sier det skal være fra Italia.

Så det er veldig, veldig godt at vi kom inn på denne Loungen. Det vanskeligste var å finne den. Gardermoen er egentlig ganske uoversiktlig, for oss som ikke så altfor vant med å være der. Det er flere avdelinger, har jeg nå lært meg, og jeg kjente meg ikke igjen der vi var. Vi gikk litt rundt omkring på måfå, Irina ville til lekerommet, jeg ville til Lounge, og det var også spørsmålet om vi skulle hente bagasjen vår.

Det hjalp da vi fikk satt Irina i en trillevogn. Da fikk vi gått i mitt tempo. Og da fant vi loungen. Så var det bare å legge kortene på bordet, bokstavlig og billedlig talt. Sølvkortet mitt var gyldig, og jeg sa fra at vi kom fra München og skulle videre til Stavanger. Det var greit. De er virkelig hjelpsomme her, når man først har rett til å være her, jeg fikk utskrevet boardingkort, og fikk senere beskjed om at jeg måtte hente bagasjen. Deretter var det aktuelt med innenriksloungen, eller jeg kunne også komme tilbake hit, på en måte jeg ikke helt skjønte. Uansett kunne vi godt ta oss tid til å spise ferdig.

Det har vi gjort til gangs. Dette er 3 timer siden. Mange kopper espresso, glass vin, brus, sprudlevann og små porsjoner med chips, pasta og salat. Snart reiser vi videre. Snart ser vi igjen hun vi elsker aller, aller mest – Min kjære kone, og Irinas mor, Olia.

Hele gjengen hos tannlegen i Kiev

Å gå med lille Irina til tannlegen i Norge, gikk ikke så bra. I dag fikk vi se hvordan det gikk i Kiev.

Det var ikke den norske tannlegen sin feil. Hun gjorde en kjempejobb, men oppgaven var ikke så lett. Irina hadde tenner som krevde en behandling som gjør vondt, og en naturlig tannlegefrykt for barn var ledsaget av morens skepsis mot det meste. Vi i Norge er vant til tillit, den kommer enkelt hos oss. For Olia, fra Kiev, er mistillit det grunnleggende. Hun stoler ikke helt på at valgene tannlegen gjør er de riktige, og denne skepsisen smitter over til barnet.

Nå var ikke jeg til stede da Irina var hos tannlegen i Norge, bare på det første, ufarlige besøket. Så jeg forestiller meg bare hvordan det var, ut fra det jeg ellers vet. I alle fall ble Irina bedøvd, og den bedøvelsen satt veldig i da jeg kom hjem fra jobb samme dag. Dager etterpå så det ut som Irina hadde fått seg en på trynet. Ennå blir denne leppen blåere enn resten, når hun bader.

Dette har gjort at Olia har fått det for seg at Irina er allergisk mot bedøvelsen, og er rede til å blånekte for at hun skal få noe sånt igjen. Så det er utfordringer.

Her i Kiev er det i alle fall den fordel at Olia er på hjemmebane. Hun kjenner tannlegen, kontoret er hundre meter fra der vi bor, og Olias søster er i tannpleiebransjen. Vi har fått med oss at Irina også er litt redd, eller litt skeptisk, og vi forsøker å løse det med ikke å lage så stort nummer av det. I dag skal vi til tannlegen, alle sammen, som om det er en del av ferieeventyret vårt.

Irina er først ute. Olia er raskt ute med å lesse av alt hun har gått og båret på, alt hun har tenkt, hun snakker raskt og mye og intenst, og på sin måte, slik hun pleier. I Norge går ikke dette så godt, det er ikke så lett å reagere, men i Kiev er de vant til det, og det ordner seg. Sånn blir både mor og barn trygg i tannlegestolen, og det ender med at Irina til slutt åpner munnen frivillig.

I Norge brukte tannlegen trikset med å ville telle tennene for å få lov å se på dem. Her i Kiev, ble Irina gitt et speil, så hun selv kunne se, og hun kunne også være på å velge forskjellige ting. Den ukrainske tannlegen fant selvsagt de samme feilene som i Norge, og var av samme mening. Noe av det måtte tas.

Det begynte med det letteste. Et lite hull ble boret uten at Irina hadde så mye i mot det. Hun var skeptisk, men gapte skikkelig, og holdt ut. Spyttet så i vasken. Fikk på fyll, i en farge hun selv valgte, og hadde vatt og greier i munnen for å holde det tørt. Alt skikkelig. Men altså et lite, og ubetydelig hull.

De to store, og vanskelige, gjenstår. De er 1. og 2. august. Da vil det gjøre vondt. Og da blir det spennende å se hvordan det går. Det er av de tingene av livet, man gjerne vil være på andre siden av.

Mine egne problemer gikk som alltid. Puss og skraping, og ingen hull.

Kaktus i fingrene

I dag klemte lille Irina på tre og et halvt godt rundt en kaktus inne i butikken. Vi oppdaget det ikke med en gang, men vi oppdaget veldig godt at noe var galt. Hun var ikke seg selv, og holdt hendene og fingrene på en stiv og merkelig måte.

På internett fant vi det sedvanlige middelet mot problemer i vår tid: Få panikk. For et par generasjoner siden gjaldt det om å ta selv store problemer på hælen, bagatellisere dem, le av dem, nå er alt håp ute om barnet får en flis i fingeren. På en chat jeg fant som et av topptreffene, ble det rent morsomt. Barnet måtte til legevakt, eller kirurg, og man kastet kaktusen i søpla som om det gjaldt å hevne seg på den.

Ikke mye hjelp å få på nettet, med andre ord.

Vårt lille barn er tappert, hun sier alltid at det ikke er noe problem, selv når det åpenbart er det. Moren hadde sagt det ikke var lov å ta på kaktuser, og så gjorde hun det likevel. Sånt skammer hun seg for. Vel så vondt som den fysiske smerten.

På lekeplassen var det like mye liv i henne som vanlig, men hendene var handicapede. Hun ville ikke bruke dem, ikke holde rundt dissen, favorittaktiviteten. På de små gyngene gynget hun uten å holde seg fast. Hun ville ikke være der lenge. I bilen ville hun helst sove. Hendene ville hun ikke lukke, og ikke ville hun ta på ting.

Jeg hadde ikke fått med meg hva som skjedde, hørte bare hun skrike. Jeg trodde hun hade glemt fingeren, eller noe, og var glad det ikke var noe stort og synlig merke, sånn at det ikke kunne være noe alvorlig. Moren snakket om en allergireaksjon, men det tok tid før jeg skjønte det var kaktus.

Da vi forstod det var kaktus det måtte være, gikk alt opp. Jeg sjekket nettet og min mor hva vi skulle gjøre, og så var det å sette barnets mor og min kjære kone på saken. Først hadde jeg brukt ipaden som forstørrelsesglass, for å se at kaktuspiggene virkelig var der.

Kaktusene bruker piggene som en forsvarsmekanisme. Den gir fra seg mange, når man klemmer rundt med begge hender. De er vonde å ha i, men de er ikke så forferdelig vonde å få ut. Det er verre med flis og pigger fra kråkeboller, vet jeg. Kaktuspiggene gir slipp.

Først var barnet motvillig mot å la oss slippe til. Hun insisterte fortsatt på at alt var bra, selv om det tydelig ikke var det. Så skjønte hun mer og mer at dette var bra. For hver pigg som kom ut, ble hånden bedre.

Det er så mange, at det går ikke an å telle dem. Og de er så små, at det går ikke an å se dem. Men fingre er følsomme, mor følte med sine fingre, strøk over den lilles hender, og fant piggene på den måten. Piggene ble tatt ut med fingrene og neglene, det var ikke nødvendig med pinsett eller utstyr. Slett ikke legevakt, som nettet foreslår.

Flere ganger trodde vi at vi var ferdige, men så lenge barnet holdt hånden unaturlig, og var forsiktig med å gripe om ting, så måtte det være pigger inni. Etter hvert forsøkte barnet selv også å få ut noen. Slik fant vi ut hvor de var.

Det var akkurat passe erfaring til at barnet nå skjønner at kaktuser holder man seg unna. Det var også meningen med kaktusens advarsel.

17. Mai – 2018

Som barn var 17. Mai dagen da det gikk an å gå i fryseren og hente is, uten å spørre først. Deretter ble ikke det så gjevt, og 16. Mai ble en vel så viktig dag som den syttende, med all den festningen den åpnet for. Som student og i den forlengede studenttilværelsen jeg levde, var det frokosten som var hovedsaken, en frokost som gjerne kunne vare hele dagen. Nå, omsider, er det som barnefar dagen er viktig, og det er gjennom at lille Irina har det kjekt, at jeg også har det.

Jeg hadde varmet henne opp med å snakke om 17. Mai, og Norges bursdag, og at denne dagen kom det til å skje mye kjekt, og hun kom til å få is og pølse så mye hun ville. Men for en treåring er det ikke så mye plass for fremtidige gleder i hodet. Det må skje nå, ellers er det ikke så viktig.

I alle fall våknet jeg flere timer før Irina, akkurat sånn som vanlig. Og som i fjor, kom vi oss veldig sent ut av huset og opp til aktivitetene. Tidligere år har vi vært så sene at alle aktivitetene har vært slutt, men da har også Irina vært for liten til å ha glede av dem. Rester av student-syttendemaiene henger i, med det at jeg kjøper inn pålegg og godt brød for en overdådig frokost. Men boblene og vinen er det slutt på, nå er det juice og te og melk. Etter frokost får Irina sin is, hun kan liksom ikke helt tro på at hun kan ta når hun vil, og vi har jo også en kone og mor fra Kiev, som ikke er vokst opp med denne tradisjonen at 17. Mai er isdagen.

Vi kom oss i alle fall ut i fine klær sånn i elleve-tiden. Hvert vårt flagg. Skolen er flyttet fra den jeg gikk på, til en like ved, men der var det alt sammen arrangert omtrent sånn på min tid. Alt frivillig og på dugnad, alt veldig enkelt og greit. Potetløp, 60-meter, fotballsparking, fisking, ballkast og trehjulssykling. Irina fikk prøve alt, og syntes det var stor stas. Bare det at det var så mange folk der, var kjekt for henne.

Kan dere gjette hvilken aktivitet som var aller mest populær? For Irina?

Fisking er et godt tips. Der stod hun og hoppet og hylte av glede, i køen, hun kunne knapt tro at hun skulle få lov til dette her. Jeg hjalp henne med stangen over veggen, og så fisket hun opp et sett med dinosaurklistermerker og en bok å lime dem inn i. Stor stas. Men langt fra det største. Trehjulssykling var også kjekt, dit gikk hun først, og flere ganger, og hun måtte hver gang bes om å forlate sykkelen og gi den til andre, når det ble kø. At hun etterpå fikk premie var reneste bitingen, hun glemte det egentlig, og måtte tilbys.

Men dette var ingenting mot det som var aller, aller kjekkest. 60-meteren. Irina stilte seg ved siden av meg, lærte seg konseptet med å vente, og så klar, ferdig, gå! Og så løpe, og så for hun av gårde sånn cirka over plassen, med meg like bak og ved siden, og med oppmuntrende tilrop fra alle kanter. Første gang løp hun inn på 19,75, ikke verst for en 3-åring. Men hun presset det ned godt to sekunder, til 17,85, som var den beste tiden jeg hørte for henne, kanskje var det noe bedre også, for jeg oppfattet ikke tiden alltid.

For Irina spilte det ingen rolle. Hun sa på russisk at hun vant, og jeg tapte, og hun jublet over det. Til å begynne med var det premie, et slags bånd med billig sukkertøy. Det kunne hun ha rundt halsen, og rundt håndleddene. Og spise av. Det var også veldig artig, men det var helt klart løpingen som var hovedsaken. Da hun skjønte hun kunne gjøre dette så mye hun ville, var hun ikke til å stoppe. For vår del trengte hun ikke hatt premie hver gang, men det fikk vi, stort sett, så lenge lageret holdt. Etterpå var det en annen type snop. For Irina er det greit med snop, men om hun kunne velge mellom snopet og løpingen, så ville det blitt løpingen, helt klart.

Det er det kjekkeste hun gjør, sammen med alt det andre kjekke hun gjør. Løpe, svømme, skøyter, all sport og aktivitet, hun er ustoppelig, og langt, langt forut for sin alder. Det er også en livsglede og livsutfoldelse over det, som gir mening til sport. Irina løper ikke for å oppnå noe eller vise frem en prestasjon, hun bare løper fordi det er så ufattelig gøy, og hun har så mange krefter til å gjøre det. Man må nesten ut i dyrenes verden for å finne bildene som forklarer det, kyr og hester på beite, hunder som slippes fri – man kan løpe! Verden er åpen!

Ved en anledning falt hun. Det er ikke noe særlig, i full fart, i lett, pent sommertøy, på grusen. Hun snublet i beina sine, og føk fremover, først litt i lufta, så litt på grusen. Det er kjempevondt. Jeg vet Irina er en stayer, hun gir seg ikke for smerte og ubehag, når noe er gøy, men dette var jo ikke så bra. Hun stønnet og ynket seg, kom seg opp på beina. Jeg lurte på om hun ville ha isen, vi hadde kjøpt, og som jeg holdt og løp med. Jeg lurte på, hva nå? Hun tok av armbåndene med snop, de hadde nok gjort vondt når hun landet på dem også, og de presset mot håndleddene. Det var litt mer ynk og stønn, litt mer børsting av støv, sand og grus, hun hadde blåmerke med sår i, på begge armene under albuene, der den hardeste støyten hadde vært. Der hadde hun møtt grusen rette med huden. Så løp hun videre, inn i mål.

Det var slutt på premiene nå, så det ble ikke noe snop for den veldige prestasjonen. Komme seg i mål med et slikt fall – hvem ville vel ikke brutt? Uansett alder? – Ja khotsju en gong te, sa Irina, på russisk og rogalandsk. Jeg vil en gang til.

Og så var hun ikke til å stoppe. Vi løp praktisk talt rundt og rundt. Først til mål, og så tilbake til start. De gangene hun fikk noe snop, rakk hun ikke å spise det opp, før hun var i gang med nytt løp. Da var det selvfølgelig vanskeligere å puste, og det kunne ikke gå så fort. Men det fikk være, og fort gikk det uansett. Min oppgave ble etter hvert å finne på pauseaktiviteter, sånn at Irina rakk å svelge ned snopet, før vi satte av gårde 60 meter på ny. Blant pauseaktivtetene var potetløp, der Irina også løp av gårde med liv og lyst, sammen med barn i alle aldere, og i full fart og helt fryktløs for all skubbing og kapping, der de litt eldre barna konkurrerte med hverandre og ville komme aller først.

Så var det slutt, og alt ble pakket ned. Resten av dagen snakket Irina om at hun ville «spinga», og tidtakerne der oppe mente bestemt vi måtte finne en friidrettsklubben til henne, for ingen sprang fortere på den størrelsen, i alle fall. Irina er naturtalent. Trener ikke, lærer ingen teknikk, løper bare. Kan det.

*

Og så var det jo sånn en deilig dag. Vi har hatt det veldig travelt den siste tiden. Det var eksamen mandag, og så fullt kjør med vanlig jobb og ekstraarbeid tirsdagen og onsdagen, nå var det endelig tid til å være med hverandre. Det var en kald 17. Mai, lave temperaturer og vind, men det var sol, og ikke regn, og da skal vi være forsiktige med å be om så mye mer, der vi bor.

Irina og jeg klarte sammen å overtale mama Olia å bli med oss ned til sentrum, for å se på 17. Mai feiringen der. Det krevde litt overtalelse, og første forsøk ble ikke noe vellykket. Vi kom oss ned og fikk parkert, da Olia oppdaget noe feil med klærne, og da nektet hun å forlate bilen. Sånn ville hun ikke vise seg. Det er kvinneverden, man skal ha respekt for den. Instinktet mitt er veldig, veldig sterkt at dette ikke er så farlig, klær er klær, litt feil er gøy, kom igjen, bli med, ikke tenk på det. Overtalelseskreftene mine fikk Olia ut av bilen, men da vi kom i mot folk, snudde hun, og gikk tilbake.

Det var bare å kjøre hjem å ordne. Her er mye å lære for unge menn, en del av det damene sier, er viktig for dem. Vi må høre på dem, selv om vi ikke skjønner det. Når klærne er i orden, føler Olia seg mye bedre, og det var viktig, så mange vi fikk å snakke med. Det viste seg nemlig at sentrum var gjort russisk på nasjonaldagen vår, i alle fall rundt oss.

De første vi møtte var fra Rogaland-Novgorod, sånn at jeg endelig, endelig fikk presentert dem for min vakre kone. Olia har jo ellers holdt seg hjemme under arrangementene. Rogaland-Novgorod har besøk fra Novgorod, og Olia gikk selvfølgelig straks i snakk med Ilja, representanten.

Deretter hørte jeg russisk i klatreapparatet de har satt opp for barn, der nede. Jeg spurte, på russisk, hvor hun var fra og alt sånt, hun var fra Ulan Ude, et sted jeg tok på strak arm, berømt som det er for sitt gigantiske Lenin-hode. Denne byen ligger øst for Bajkal-sjøen, øst for Sibir, det var det stedet jeg ikke fikk besøkt under min reise med den transsibirske jernbanen i 2008, så jeg visste godt hva dette er. Damen ble mildt sagt overrasket over at det var en nordmann som snakket uanstrengt russisk, og hadde detaljinformasjon om Ulan Ude. Hun hadde nok kanskje et enda mer overraskende liv, gift med en kineser, bosatt i Norge, og med norsk som felles språk. Hun snakker ikke kinesisk, han ikke russisk. Barnet deres snakker kinesisk, russisk og norsk. Sånn er det.

Jeg hentet Olia, og introduserte også henne. Siden kom det til en dame fra Litauen, som også snakket russisk, men som snakket litauisk med sitt barn. De tre fikk lang og vennlig kontakt, slik det alltid er. Det irriterer meg litt at storpolitikken setter standarden, og man på død og liv skal ha Russland og de baltiske statene og Ukraina til å være fiender med hverandre. Her var de fra Kiev, Ulan Ude og Litauen, men del av den russiske verden, felles språk, kultur og referanser, hvorfor i all verden skal vi forsøke å splitte det?

Jeg skjønner ikke det, og er oppgitt over vestens politikk. Men her hos oss får man andre bilder og assosiasjoner i hodet av Russland og russisk, det blir altfor politisk, og man skal liksom «beskytte» de Øst-Europeiske landene mot Russland, i stedet for å forsøke å skape vennskap og samhold, slik vanlige folk har så veldig, veldig lett for å gjøre.

Det er ikke sunt for meg å tenke på dette. Jeg tenker heller ikke mye på det. Det er en utrolig rik kultur, den russiske, det er et gigantisk land, ufattelig så mye som er der, og jeg blir begeistret og fascinert over en kultur som kan presentere meg for folk fra Murmansk og Ulan Ude, som jeg nå har blitt i løpet av under en ukes tid. Jeg føler meg som en del av denne kulturen, velkommen og inkludert, og jeg vil gjerne at de skal føle denne hjerteligheten og vennligheten andre veien også. Jeg forsøker å gjøre mitt.

Etterpå tar vi en titt på folketoget, tilfeldig titt. Olia har blitt stående med flagget til hun fra Ulan Ude, og hun blir helt fortvilet. Hun løper for å levere det tilbake, en ganske håpløs oppgave, fem-ti minutter etter at vi har skilt lag. Men det er en annen kultur, at flagget koster 20-30 kroner spiller ingen rolle, det er ikke vårt, og skal leveres tilbake. Vi nordmenn er også ærlige, veldig ærlige, vi leverer tilbake det som ikke er vårt, og vi forsøker å få tingene til sine rette eier. Men vi blir ikke fortvilet når vi blir stående med ting som ikke er vårt, og hvor det åpenbart beror på en misforståelse. Det hadde vært veldig fint om vi kunne levert dette flagget tilbake, men det er ikke godt å se hvordan.

På kvelden var det middag, god middag, og endelig litt vin. Men det er ikke noe stort poeng med vin, lenger. Hvis jeg får tid for meg selv, kommer jeg til å lære meg språk og gloser, lese litteratur på tysk eller italiensk, jeg kan ikke ha noe beruset hode. Et lite glass og to, gjør godt, sammen med laksen vi har kjøpt. På kvelden blir det også tid til å luke aldri så lite grann. Huset og gårdsplassen har stått ganske på vent, nå i eksamenstiden. Og nå venter tømming av matsøppel. Da gjelder å fylle dunken med ugress. Lille Irina kommer ut på sokkene, for å hjelpe til.

Sånn er dagene våre. Sånn var vår 17. Mai. Hurra!

Siste dag med kandidatturnering i sjakk, inneholdt litt annet også

I dag tenkte jeg å legge dagen opp etter sisterunden i kandidatturneringen i sjakk. Men jeg er familiemann, og da går det ikke helt som man tenker, alltid.

Om morgenen pleier jeg å se over Twitter før jeg kommer meg ut. Det er der sjakkdiskusjonen foregår. Etter å ha oppdatert meg der, og selv lagt ut mine ting, så er det ut for å trene. Det er tredje dag på rad, og nå begynner jeg unektelig å bli litt stiv og støl. Jeg bader hver gang, men det er bare første gangen det har vært opplevd forfriskende. Nå i dag er det vel litt mer tvang, involvert. Men ikke verre enn at det føles veldig godt når det er gjort. Og det føles også greit de første sekundene etter man har dukket, før man skjønner hvor kaldt det egentlig er. Ukrainerne som badet rundt meg, spøkte med at det var mye varmere nå, enn januar. Ennå er det frost om nettene. Ennå ligger snøen og isen helt inntil vannet. Vi kunne se at vannet var steget litt, det var ikke en stripe sandstrand, som det før hadde vært.

På vei tilbake er det gloser på mobilen, og noen kapputsjino på det lille kaffestedet. Jeg studerer tysk, og denne lille glosetreningen er i minste laget for hva jeg egentlig bør gjøre, så nå må det bli sluttspurt når jeg kommer hjem. Hjem her i Kiev kom jeg litt sånn før elleve, til en lang og tung frokost, akkurat som vanlig.

Sånn ikke for langt unne tolv var frokosten ferdig, og vi på vei ut. Målet var Park Sjevsjenko, eller Sjevtsjenko-parken, som vi ville sagt på norsk, oppkalt etter den nasjonale poeten Taras Sjetvsjenko. Men Irina ville først til lekeplassen rett utenfor, hun har langt fra lekt fra seg der. På disse lekeplassene ligger det ennå godt med snø og halvfrossen is, i solen og varmegradene smelter det, og det blir vått og slapsete. Olia har som rutine alltid med en ekstra bukse til Irina, men denne gangen hadde hun ikke ekstra sokker, og andre sko. Siden det under dissene, eller huskene, danner seg groper, er det våtest der, og det er også der Irina liker seg best. Det er umulig ikke å bli våt. Og det er ingenting å gjøre med.

Etter en stund får vi Irina videre med oss bort til bussholdeplassen, og satt oss ombord på nummer 14 ned til sentrum. Det er rushtrafikk, merkelig nok, og vi står bom stille. Det hadde gått like raskt å gå til fots. Det bestemmer vi oss også for å gjøre, ved første holdeplass. Da har vi sikkert vært i bussen i 10-20 minutter, uten at noen har sett på klokken.

Gående nedover i sollyset er det mye koseligere. Vi har gått denne gaten alle de årene vi har kjent hverandre. Butikker og hele bygninger har kommet og gått. Nå er det en, som tidligere var en slags luksusrestaurant, mener vi å huske, som nå står igjen som et tomt skall. Trappen henger i løse luften. Like nedenfor, er stedet Olia og jeg møttes for aller, aller første gang. Det var i februar, og Olia gikk i anledningen i miniskjørt og høye støvletter med høye hæler. Nå er hun godt gift, og godt kledd.

Jeg stikker bakom bygningene, for et lite toalett, og Olia kommer etter med Irina for det samme. På baksiden finner jeg en annen vei, ned til Klovskaja, og jeg vil heller gå den, enn hovedgaten. Alltid noe nytt. Olia er skeptisk, men min overtalelseskraft er stor. Irina ser en lekeplass, og vil til den. Dette er en av de gamle og nedslitte, der ingen apparat er erstattet. De ser ut til å kunne komme fra Sovjettiden. Likevel er vi der en god halvtime. Irine prøver det alt sammen, særlig dissen, eller husken, som det heter på bokmål.

Og så er det ned de smale gangstiene og islagte trappene til Klovskaja. Olia er ennå skeptisk, og Irina blir også skeptisk. Jeg er lykkelig. Her, i dette området har jeg mange minner, og liker meg godt. Og så er det kjekt å se ting man ikke så ofte ser, å gå på baksiden, ikke fremsiden.

Det ender med at jeg må ta Irina på skuldrene, hun er for sliten til at vi får henne med skikkelig. Så langer vi av gårde. Til Sjevtsjenko-parken er det ikke så langt, men det er kronglete og irriterende å komme seg dit. Man må gå i siksak, og de tvinger oss inn i en undergang med mange butikker – Metrograd. Og så er vi i fellen.

Olia ser en butikk, og hun trenger ingen overtalelseskraft for å gå inn i den. Her er det tyngdekraften, hun går inn. Og blir der. Gode 40 minutter går. Irina og jeg kjeder livet av oss, men Olia prøver sko og jakker og klær, glad og blid. Hun sier vi bare kan stikke i forveien, det hadde nok vært det lureste, men Irina vil ikke gå uten at Olia er med, og egentlig vil ikke jeg det heller. Det ser liksom hele tiden ut som Olia er like ved å bestemme seg. Men så er det nye plagg, nye ting, mer prøving, mer venting.

Det ender i et aldri så lite opptrinn. Irina er møkka lei av å vente, og legger seg ned på gulvet, i barnlig fortvilelse. En kunde – i botoks – som Olia sier, sånt ser ikke jeg, reagerer, og spør hvordan jeg i all verden kan la barnet ligge på det kalde gulvet. Gulvet er slett ikke kaldt, det er heller for varmt for oss der inne i butikken, i uteklærne vi står, utenom Irina som omsider har fått tatt dem av. Min tålmodighet er vanligvis stor, men i butikker og guffen varme reduserers den til null, da blir jeg gretten, og jeg tar Irina straks med ut, hva er det for slags tull at jeg skal få kjeft av fremmede folk? Irina hylgriner, og påkaller seg mildt sagt oppmerksomhet. Så er det tilbake, for å få med oss Olia. Men hun må betale først. Så begynner den fremmede kvinnen mot Olia, hvordan det er mulig hun handler så lenge, når barnet ligger på det kalde gulvet, og Olia klikker øyeblikkelig. Her er det ukrainsk diskusjon, russisk temperament. Det er straks til motangrep, og rene munnhuggeriet. Veldig tøysete, egentlig.

Det koker alt sammen ned til at jeg ikke holder ut å være i butikk. Særlig når vi egentlig skal et annet sted. Men jeg er en gift mann, hensynet til kona teller vel så mye som hensynet til meg selv, og Olia har det ingen steder bedre enn i butikker. Så ute igjen, er det alt glemt. Olia har fått kjøpt seg noen sko og en kåpe, hun har hatt kvalitetstid, og min oppgave er å glede meg med henne. Det gjør vi straks vi er ute i friluft. Det er bare hos Olia det sitter i angrepene fra den fremmede kvinnen. Anklagen om å være en dårlig mor er ikke noe noen vil høre. Og det hjelper ikke at anklagene er fullstendig urimelige, Irina er et kjernesunt, elsket barn som har det fantastisk. Som andre barn har hun ingen skade av å vente litt, og ikke straks få det som hun vil, alltid. Hun må lære seg at hun får det som hun vil – etter en stund.

Da vi endelig, endelig kommer oss opp til park Sjevtsjenko er sisterunden allerede i kandidatturneringen allerede i gang. Jeg er desperat etter WiFi, så jeg får sett trekkene. Men parken, som før har vært ganske bra forsynt med WiFi, er denne gangen nettløs. Bare en enkelt gang, etter en drøy halvtime, får jeg på et bestemt sted koblet meg opp, og sett stillingen i partiene, og fått meg en oversikt. Jeg kan ikke bli på det stedet, for jeg må være ved lekeplassen, og følge med på Irina. Og da jeg vendte tilbake til det, får jeg ikke koblet meg opp igjen.

Vi var i parken i to timer. Lekeplassen var en oppvisning i snø, is og slaps. Lekeplassen utenfor der vi bor er våt, der ødelegger man skoene om man er for lenge, denne var bare store, åpne vanndammer og våt slaps. Det var nesten ikke barn der, nesten ikke folk. Men med en av de som var, si søt jente, med flott mor, får Irina umiddelbar og varig kontakt. De løper rundt og leker med hverandre. De klatrer opp og ned, snurrer rundt, disser, sklir, hopper, gjør alt denne barneverdenen har å by på. Og ikke med en mine signaliserer hun at hun vil bli lei. Og Olia sitter og strikker.

Da er jeg barnefar. Da får sisterunde i sjakk være sisterunde så mye den vil. Det finnes ikke noe viktigere enn barnet og kona. I butikker er tålmodigheten min null, i lekeparker og steder utendørs er den endeløs. Det eneste er, når klokken blir over fem, og går mot halv seks, og vel så det, da sier jeg til Olia at jeg vil stikke ned til en kaffesjappe hundre meter nedi gaten, der har jeg tilgang til Internett. – Vi kan heller gå hjem, sier Olia. – Der har du tilgang til alt.

Irina får gjort seg ferdig med det hun holder på med. Så går vi bort for å ta bussen, nummer 118, som sparer oss for siksak-gåingen ned til buss 14. Etter 5-10 minutter kommer den. Og vi kan reise hjem. Klokken er seks da jeg får satt meg til middagsbordet, og endelig, endelig, får fulgt med på sjakkturneringen med full oppmersksomhet. Da har de spilt i to timer. Jeg syntes alle partiene så like ut, typisk remis, men med ekspertkommentarer får jeg forstått at det er mye på gang, og store sjanser.

Tasia har reist til bestemoren sin for et par dager. Klokken åtte trenger Irina en lekekamerat. Og da blir det meg, for et par timer. Sjakk får være sjakk. Turneringen var da også på det tidspunktet avgjort.