Sonja, 5 årig venninne!

Hun het Sofie, og var fra Jørpeland. Men hun hadde mor og bestemor fra Russland, og går derfor inn i det russiske navnesystemet, der Sofie blir Sonja. Vi traff henne på det vårlige arrangementet til Trojka Rogaland, en forening for russere i Rogaland, en slags søsterforening til Rogaland – Novgorod, som jeg har tilknytning til, og arrangementet fant sted på Arboretet på Sviland, tradisjonen. Sonja er fem år, og ble lille Irinas første, ordentlige venninne!

Lille Irina og jeg reiste tidlig ut til Arboretet. Arrangementet skulle begynne klokken fire, vi var der allerede klokken tre, for å få litt utetid blant blomster og planter, først. Det var sommerfugler og fugler, mye å se på, og det var en fin stein å klatre på. Så det var stor stas.

En litt eldre kvinne kommer gående mot oss, en pensjonist. Hun vil ha oss til å ta et bilde av henne, men hun bruker et russisk ord, fotokader, og avslører med det sitt opphav. Jeg slår straks over til russisk, og det går en stund før hun forstår det, at hun snakker til meg på norsk, men får svar på russisk, og at jeg kan holde en samtale om alle tema, på russisk, og uten nødord fra andre språk for å legge bro over manglende ordforråd. Lille Irina skjønner like godt norsk som russisk, så til henne kan man snakke russisk som til hvilket som helst russisk barn.

Den gamle damen blir nærmest i ekstase over at det er en nordmann som har lært seg språket helt skikkelig, og som er ekte og oppriktig glad i Russland og russere. Vi snakker hele den lille timen frem til arrangmentet begynner, og utveksler telefonnummer også. For lille Irisjka ble det imidlerid litt kjedelig, hun mistet oppmerksomheten min, og ville nok helst jeg skulle slutte med den veldige snakkingen. Da vi kom tilbake til huset, eller kafeen, der arrangementet skulle foregå, måtte jeg forlate den gamle, og heller bli med Irina.

Det var der vi traff lille Sonja. Hun hadde akkurat det samme problemet. Altfor mange voksne, med alt for mye snakk. Hun var svært sjenert og søt, og enda hun var to år eldre, så hun på Irina helt på likefot. Det var med en gang kontakt, øyekontakt, og her var det sosialt spill som bare barn kan gjøre det. Helt naturlig og ukunstlet, ikke den voksne høflighetsformen med å hilse og utveksle litt snakk med dem man møter. Irina og Sonja hadde disse blikkene, om det kunne være noe her, og ikke mer tilnærming før man hadde funnet det kunne det kanskje være.

Først lekte de med å klatre opp på et rekkverk, og så løpe vekk fra det igjen. Det er sånn primitiv lek Irina kan, hun elsker å løpe sammen med noen. Hun har ikke språk til avansert lek, men hun kan få med seg samhandling i at nå klatrer vi, nå løper vi, og så ler vi. Lille Sonja var helt vidunderlig, helt med på Irinas lek, og stadig blikk og små smil, om hun gjorde det riktig.

Sånn lek har Irina vært med på før, men nå utviklet det seg. Sonja ville ha Irina med på andre ting, og begynte å snakke til henne, på russisk. Det var veldig spesielt, et stolt øyeblikk, for meg som far og se hvordan lille Iras hjerne jobbet på absolutt høygir, for å få med seg og prøve å skjønne hva Sonja ønsket av henne. Irina skjønte at dette var viktig, hun måtte skjønne disse ordene og gjøre det riktig, for å være med på leken. Det var enkle, vennlige kommandoer, poidjem, vi går, posmotrim kampingbil, vi ser på campingbilen.

Lille Sonja og familien hennes hadde nemlig reist med campingbil, eller bobil, fra Jørpeland. Nå ville hun vise den til Irina, en fantastisk gest. Irina kunne nok skjønne ordene, men ikke forstå hva hun skulle få være med på, så både jeg og Sonjas bestemor (babusjka!) måtte være med og oppmuntre henne. Snimai botinki, ta av skoene, sa de, og tok Irinas små sko av. Så løp Irina inn i campingbilen, og la seg i sengen. Dette må ha vært et høydepunkt i livet hennes.

Siden var Sonja dronningen av verden for Irina. Alle andre kalte henne Sofie, det må sies, men for Irina og meg var hun Sonja. Det er den første personen utenom slekten Irina virkelig har lært navnet på, og brukt navnet til. Det er et skritt på veien for henne til virkelig å forstå konseptet med navn, uvanlig nok har hun jo ennå ikke sagt eller brukt sitt eget. Hun er så vant bare å være med folk som kjenner henne eller folk hun aldri vil se igjen, at navnet liksom aldri har blitt noe spørsmål. Sonja brukte navnet, Ira, kom! Nå går vi dit, nå gjør vi det, nå skal vi det, ordentlig lek, og med ord.

Hver gang de løp noe sted, var jo Sonja straks 50 meter foran. Men Irina gir seg ikke, utallige turer med meg Mr. far gjør at det er god kraft og kondisjon i de små beina, hun løper etter, og kommer frem, hun også. Det gjaldt også når det kom en tredje i flokken, en fireåring, noe som gjorde at Irina på ennå ikke tre ble litt hektet av. Det var imidlertid ingen vond vilje fra de to eldre, det var bare at Irina var litt for liten til helt å henge med. Særlig når de løp, som de gjorde hele tiden, og når de fløy, som de lekte mot slutten. Irina har også lekt at hun er fugl, fly og flue, så dette kan hun. – Ty samoljet, sa jeg til henne, – du er et fly. Og det var hun helt tydelig, med armene ut, og løpende opp bakken etter Sonja, hennes første, ordentlige venninne.

Første overnatting uten mor for lille Irina!

Lørdag var det bursdagsselskap for søskenbarn Andreas, og vi tenkte vi skulle benytte anledningen til å prøve Irinas første overnatting uten mor. Hun er og har vært litt bortskjemt om nettene, lille Irina, med mor ofte ved siden av, og lenge, lenge med fri, disponibel morsmelk natten gjennom. Hun har hatt det godt. Men som på så mange felt i livet har stort og langvarig velvære sin pris, har man vennet seg til å ha det for godt, kan det bli vanskelig når tidene en gang skifter, og også lille Irina må lære seg å sovne og sove uten mor i nærheten.

Bursdagssesongen i vår slekt er de første månedene i året, da kommer de tett, og med minst tre barnefamilier blir det alltid en del gjester. Tante Tone hadde laget meksikansk gryterett og pizza, sånn meksikansk gryterett der det alltid er godt når det er litt skarp og sterk smak på den, når man virkelig kjenner smaken i munnen, og så pizza altså, for barna. Etterpå var det suksesskake og andre kaker, og sosialt samvær til kvelden var så langt utpå at det var på tide å gå hjem.

For mor og meg var det altså å gå hjem, for Irina hjem til bestemor. Vi hadde forberedt henne på det, og sagt at nå skal du sove hos bestemor. I kjent stil var hun helt enig, uten at det går an å garantere hun helt hadde skjønt hva vi sa til henne. Men det gikk til å begynne med veldig fint, lille Irina gikk på de små beina sine de noen hundre meterne fra tante Tone til bestemor, og hun roet seg ned der med å leke med togbane, og løpe litt rundt. Hun var i god form.

Hun har litt østeuropeisk døgnrytme. Norske barn legger seg mellom syv og åtte, etter hva jeg forstår, for at foreldrene skal ha litt kveld og for at barnet selv skal tidlig opp og i barnehage. Lille Irina legger seg sjelden før ti, og det hender hun legger seg etter elleve, og senere også, har det hendt. Her hos bestemor var tiden inne litt over ti. Vi hadde kjøpt ny tannkost og ny pysj, og bestemor hadde kjøpt tannkrem for barn – en slik suksess at lille Irisjka vår pusset tennene to ganger. Først i bursdagsklærne, så i pysjen.

Etterpå løp hun opp i sengen hun skulle sove i, sengen til bestemor, – ja! ropte hun, da vi spurte om hun ville sove der. Den eneste bagatellen var at hun la seg feil vei, med hodet langt nede i fotenden, og putene langt unna. – Bjørnen soven, bjørnen soven! i sin karakteristiske versjon av den norske barnesangen: aldi væ’e tyyyyyyyyyyyyyyyggg! og så løpe.

Det ble altså ikke noen søvn i denne omgang. Og heller ikke i neste. Jeg forsøkte å gå rolig ned, og la Irina sove med bestemor, men jeg måtte en liten stund gå like rolig opp igjen. Irina roet seg ikke. Og jeg trenger mindre søvn enn mor gjør.

Så jeg overtok, så mor kunne sove, noe hun nok ikke gjorde uansett. Inne hos meg var Irina veldig, veldig glad, smilte bredt og lykkelig i den nye pysjen, og krøp stadig vekk opp i sengen – bare for å krype ut av den igjen, og leke videre. Det var biler, duplo og plastelin, sånn nymoderne leire. Den fikk hun selvfølgelig ikke åpne, der med sengen, og Irina var lydig som bare det, og nøyde seg med å si fargen på plastelinen. Som vanlig på engelsk, green, black, white, yellow, uttalt uten snev av aksent.

Til slutt sovnet hun. Da hadde det vært mange falske alarmer, falske, omvendte alarmer, der jeg var ganske sikker på at nå skulle hun endelig roe seg, bare for å se at hun enda en gang snudde seg rundt, og slengte beina ut av sengen og stod opp, igjen og igjen og igjen. Klokken var vel nærmere halv ett, vil jeg tro, da hun endelig fant roen.

Da fant imidlertid ikke jeg den. Jeg sov elendig hele natten. Irina sov mer eller mindre til vi vekket henne – halv elleve på formiddagen. Vel å merke var dette ny tid, sommertid, kanskje et greit symbol på hva som hadde skjedd med oss også. Vi går også inn i en ny tid nå som Irina kan sove ute. Mye vil bli lettere.

Irina våknet barnetung av søvn, og ble båret ned til frisk søndagsfrokost i den nye, hvite pysjen sin med to fugler på. Der fikk hun spist litt skive med leverpostei og drukket litt biola, før det var ut og løpe frem og tilbake på gulvet. Sånn ble hun løpende mer eller mindre til det var på tide å komme seg ut på tur. Ute ventet en flott solskinnsdag, og en ny tid, sommertid.

Fugl i stuevinduet

Det var nok en trost. Den krasjet inn i vinduet med et smell, kavet med sprellende vinger og fuglebein, før den ble liggende på ryggen med beina til værs, livløs.

Sånn begynte dagen i dag. Jeg satt og jobbet med gamle, russiske dikt, og var støtt på et vanskelig av Vjatsjeslav Ivanovitsj Ivanov. Det er virkelig for de spesielt interesserte, og knapt nok det. Ivanov er en av de store modernistiske symbolistene i russisk litteratur, den mest klassisk skolerte, og med et litt spesielt liv, der han blant annet etter sin kones død senere giftet seg med hennes datter. Sonetten jeg arbeidet med viste seg å være en del av en krans, der den femtende sonetten skal bestå av førstelinjene i de fjorten foregående, og hver av disse førstelinjene også skal være avslutningslinjen i sonetten foran. Den var full av egenkomponerte ord og sammensetninger, og rik på symbol og referanser, så det lå mye arbeid foran meg i å trenge inn i alt dette her. Og for hva? Ingen jeg kjenner vet det minste om Ivanov, jeg går heller ikke rundt og vet noe om ham, men støtte altså på ham nå i dag, etter at han og dette diktet hans står nevnt i en bok om Russian poetry utgitt på Cambridge universitetsforlag.

Så smeller altså denne fuglen inn i vinduet. Som en melding fra virkeligheten, så å si, en påminnelse om verden vi lever i. Det kan av og til være litt vanskelig å skille trost og stær, jeg har flere ganger måttet sjekke opp på ny hva det går i. Den ene hopper, den andre løper, vet jeg, og så er det noe med at svartrosten har gult nebb, men det gjelder hannen, hunnens nebb er fargeløst, og fjærene er heller ikke helt svarte for den. I tillegg finnes gråtrost og måltrost, og i det hele tatt. Det er en ganske stor fugl, sammenlignet med spurv og meisefugler, den ligger for stor og for en gang levende på terrassen.

Jeg har jo egentlig lyst til å vekke kona, mon hun kan gjøre noe? Hun er jo så fantastisk. Jeg har tidligere skrevet en novelle om dette, 14 år, om hvordan en samling barn finner en skadd fugl i hagen, og jenta på 14 er den eldste, og står maktesløs hun også, enda hun er storesøster.

Det er regn og drittvær ute. Den ligger i en skvett vann, våte planker på terrassen. Fjærene er gode isolatorer, de holder kulden og vannet ute, men om fuglen har brukket nakken eller ødelagt hode, hjelper ikke det. Den er ferdig, tenker jeg.

Vanskelighetene i sonetten til Ivanov blir ikke så interessante lenger, jeg kommer ikke i gang med den. Den skal handle om kjærlighet, Liubov, og det går i alle sammenligningene Vi (hun og han) er for noe, to trestammer antent av torden, en pil som skyter dobbelt, mye sånt, fra naturen, symbolverden og fra antikken. Jeg liker å få diktene jeg jobber med helt inn i kroppen, så jeg kan dem ut og inn, og til hvem som helst og på stående fot kan forklare hva det går i. For denne sonetten er det et godt stykke igjen.

Jeg går inn til konemor Olia, som sover, forteller at det er en fugl på terrassen. Og at den er skadet. Den krasjet med vinduet. Kunne ikke bry henne mindre. Hun skal sove.

Lille Irina ligger ved siden av.To år og snart frem måneder. For henne hadde det sikkert vært kjekt å se en skadet fugl? Hun lærer å snakke om dagen. Den kunne vi snakket om. Jeg går inn på rommet deres en gang til, men de sover ubønnhørlig.

Så jeg tar en sjefsavgjørelse, og setter meg til med en stol, foran vinduet. Trosten er på føttene igjen. Så død som jeg trodde den var, var den nok ikke. Livet er sterkt. Det gir ikke slipp på seg så lett. Ingen medisiner eller hjelp kan fuglen få. Den må lege seg selv, eller dø.

Vettskremt går det lille brystet opp og ned i rask pust. Den har blåst seg opp til en stor ball, fuglen. Fjærene blåser pjuskete. På hodet er en våt flekk, etter vannet den har ligget i på terrasseplanken. Jeg vet ingenting om fuglesmerter, hvem gjør vel det, men jeg kan forestille meg hvordan det dunker i hodet dens, og svimler og svartner for den, slik det gjør for oss etter kraftige slag mot hodet. Den fløy mot vinduet i stor fart. Fjærene på krasjstedet er ennå synlige.

Rett som det er tar jeg bilder av denne fuglen, og filmer den. Hver gang det er bevegelse på gang. Det spennende er om den klarer å fly igjen. Nå som den er på føttene, er oddsene gode for det. Hodet kan bevege seg, så nakken er ikke brukket. Stort sett står den stille, hviler. Jeg sitter også stille, og hviler.

Når ventetiden blir for lang, stikker jeg inn på rommet og henter den boken med de russiske diktene, der omtalen om diktet til Ivanov står. Så leser jeg om dem, mens hver bevegelse fra fuglen får meg til å se på den, i stedet. Etter en stund blir bevegelsene litt mer voldsomme, det skjer litt mer, og jeg får filmet i det den hopper bort og under en liten trampoline vi har stående. Den er frisk nok til å ville være i skjul. Den stod jo veldig blottet, en meter bortenfor meg, og bare stuevinduet i mellom. Fritt og synlig også for rovfugler og katter, som vi riktignok ikke er plaget med her, men som instinktet dens skulle ha den til å være redd for. Under trampolinen er tingene mer som de skal være.

Etter en stund hører jeg lyd fra rommet, og går straks og henter Irina. Så også hun kan se. Hun hadde litt morgengråt, men var straks interessert når det var en hel fugl utenfor terrassevinduet! Jeg kunne forklare at den hadde krasjet med vinduet, vise fjærene som hang igjen, og vise der den hadde bæsjet. Nå hadde den gjemt seg, den var redd, og den hadde vondt, og den gråt. Alt dette er innenfor Irinas repertoar på russisk, alt dette kan hun si og forstå, og hun gjentok og gjentok og gjentok, pekte med den lille hånden, og viste: pjatalas. Gjemt seg.

Med Irina som selskap var det desto kjekkere å se på fuglen. Vi prøvde fra forskjellige vinkler, for å se den best mulig. Den var jo under trampolinen. Fra badevinduet kunne vi se den ikke så verst. Fra stuevinduet var vi nærmere. Så hoppet fuglen ned terreassetrappen, den nye, fine brede som Olia har laget, og smatt til venstre bak veggen. Vi skyndte oss til det andre vinduet, for å forsøke å se fuglen derfra, men vi rakk det ikke. Fuglen var vekk.

Og det har den vært siden.

Trost, Skadet trost, Skadet fugl, Fugl mot vindu

Fugl på vindu.

 

 

Irina teller til ti! Og mer til!

Nå er det sikkert. Lille Irina teller til ti, fra 1 til 5 har hun en stund hatt kontrollen, fra 6 til 10 har hun også kunnet, men hun sier 10 to ganger, i stedet for 9 og 10. På russisk er det ganske likt, uttales djevit og djesit (skrives djevjat og djesjat), så det er det ikke så rart lille Irina uskyldig sier vosjem-djesit-djesit, med den søte stemmen sin. Ikke nå lenger. Nå er det sjest – sjem – vosjem – djevit – djesit, til stor jubel fra alle. Også fra henne selv.

Jeg mener det er Aftenposten eller noe som har liggende ute artikkel om at barn som teller til ti før de er to og et halvt er «spesielt begavede», at da må man «være på vakt». Irina er altså to år og to måneder. Men vi har telt med henne siden før hun var to, sikkert, dette er noe vi har holdt på med, og lille Irina har neppe skjønt ennå hva hun egentlig gjør når hun teller. For henne kan det like godt være en regle, ord som kommer etter hverandre, enda hun også viser på både mine og sine fingre hvor mange det er. Derimot forstår hun overhodet ikke noe spørsmål om hvor mange det er av en ting på forskjellige steder, og det gjør ikke henne stort om hun teller litt feil, så det blir for mange eller for få av noe. Hun forstår ikke at fire steiner er fire steiner, hverken mer eller mindre. Men hun vet nok hvordan fire fingre ser ut. Og hun vet utmerket godt hvordan fem og ti fingre er.

Hun har også skjønt konseptet «tomt». Hun kan ordet på russisk, njeto, men hun får det dårlig til på norsk, når jeg sier det er tomt i lommen, når vi er på tur og hun vil ha sjokolade. Da kan hun gjenta «tomt», men hun vil likevel se i lommen, igjen og igjen. Men njeto sier hun, til tomme fyrstikkesker og når yoghurten er spist opp. Det kom først skikkelig i dag.

Det er ganske overraskende nå om dagen, som Irina plutselig har ord hun ikke før har hatt. Dobbelt kjekt er det siden fremgangen og ordene kommer både på russisk og norsk. Det meste av det som er på himmelen, har hun nå inne, på russisk. Vi står på terrassen og ser, solntse (sol), luna (måne), njeba (himmel) og dozjd (regn). Tilsvarende på norsk har hun så vidt sol, et ord hun ikke bruker selv, sjelden sier hun «måne» også, men regn sier hun, litt sånn som min søster Tone sa det da hun lærte å snakke: hekkn. Den rogalandske skarre-r’en sklir nesten over i en h, eller russisk kh, som enden i tyske Bach. Og ordet er ganske kort og kraftfullt, med tyddelig e. (ikke noen østlandsk diftong, [rein]).

Det er veldig kjekt og spennende for oss som går gjennom dette for første gang, når Irina sier hva hun ønsker, og kan fortelle oss når hun har noe i bleien, og hva det er. Av mat kan hun si hun vil ha egg, eller yoghurt, hun har lenge gitt uttrykk for at hun vil se film, hun bruker tsvet – for farge – når hun vil tegne, eller male, og hun kan si vniz, når vi skal ned. Både når vi leker og når hun selv får vondt, sier hun bolna, og vet vi da må blåse på. Jeg måtte forsikre meg med Olia hvordan russerne sier «vondt i hånden», for eksempel, der er det feller for oss fremmedspråklige. Det viser seg at jeg har lært Irina litt barnespråk, slik jeg ikke vil lære henne på norsk, jeg sier «bolna ruka», noe som tilnærmet blir «vondt arm». Det heter bolna v ruku, eller ruka bolit.

Når det gjelder tellingen, er Olia ambisiøs som få, og går straks videre med å telle opp til 15. Jeg liker tilnærmingen, det går alltid an å lære mer, men 10 må først skikkelig inn. Og så må jeg lære henne det på norsk. Derfor var det En-to-tre-fire-fem-seks med steinene langs vannet, jeg tror det skal gå ganske fort for henne å få det inn, nå som vi har begynt med det. Hun er i ferd med å skjønne hun snakker to språk, men har ennå ikke vist utvetydig hun har kontrollen (dog er det sjeldnere det kommer norske ord i det russiske snakket, og omvendt). Hvor spesielt det er at hun behersker det ser vi når vi synger barnesanger på norsk. Da slår vi rett over til norsk, fra russisk, og synger tommelfinger-tommelfinger-hvor er du? Og hun synger helt flott her er jeg, her er jeg, og sikter seg så etter god dag, god dag, god dag (veldig søtt når hun synger for seg selv, da er det her-er-jeg, her-er-jeg, da-daa, i en nydelig omskriving av sangen, også når det gjelder hvordan hun ender ut melodien). Så er det over til å telle disse fingrene, da er det adin-dva-tri, på perfekt russisk.

Nå skjønner hun alt – да!

Det går rasende raskt med lille Irina om dagen. Hun snapper opp ord både på norsk og russisk, og lærer raskere inn enn vi helt klarer å følge med. I hvert fall raskere enn jeg klarer å oppdatere på bloggen, noe jeg egentlig hadde planlagt å gjøre.

Her om dagen fikk hun for første gang inn en grammatisk bøyning av et ord. Det er ordet for «å falle» på russisk, padatj. I fortid med en prefiks blir det upala, det gjelder egentlig bare når det er noe av hunnkjønn som faller, men Irina bruker det hele tiden, siden mye av det hun ser falle, på russisk har hunnkjønn bøyning. Upala, sier hun, når leken faller. Og så, om det var i går eller forgårs, sa hun plutselig padaet, i det hun selv eller noe annet var i ferd med å falle. Padaet betyr han/hun/det faller, på russisk er pronomenet bakt inn i bøyningen av verbet. Så når jeg løftet henne på en litt risikabel måte, kunne hun si padaet, og med det få formidlet at nå er hun litt redd for å falle ned, nå må jeg være forsiktig.

Veldig kult.

I går var vi så i fyr og flamme over fremgangen og over tilværelsen at jeg bråkjekt sa at nå skjønte Irina alt, nå kunne hun være med på enhver samtale. – Aha, sa lille Irina oppvakt, med et tonefall og intonasjon som er den vi bruker når vi skal si «ja», og som fungerer både på norsk og russisk. Vi snakket russisk, der, som vi alltid gjør når vi er hjemme i huset. Olia og jeg fikk oss en god latter over at lille Irina var like bråkjekk som oss, og jeg kjørte på med «vi kan snakke med henne akkurat som med en voksen». – Da! ropte hun. Alle vet det betyr «ja» på russisk. Hun har aldri brukt ordet før. Veldig merkelig og morsomt. Jeg sa enda mer, «der hører du, Olia, hun forstår alt, også det vi sier nå», og litt mer. – Da, sa hun igjen. Fjernet all tvil.

 

Tur til skogen rundt Bråsteinsnuten

I dag gikk turen til Bråstein, skogen rundt Bråsteinsnuten, den vi kaller hundeskogen, fordi hunder får lov til å gå fritt der. Det er et område vi har gått i enormt, helt fra jeg var ganske liten. Nå er det jeg som tar med mitt barn for at også neste generasjon skal få oppleve turgledene, og bli glad i naturen.

På vei ut hørte vi forunderlige nyheter. Therese Johaug var tatt i doping, og Bob Dylan hadde fått nobelprisen i litteratur. Det var hele nyhetene på NRK radio klokken 1300. Det var en tid sånt var ikke-nyheter. Bob Dylan ble vel ikke engang spilt på NRK i glansperioden på 60-tallet, rock og populærmusikk ble ikke ansett oppbyggelig, det var ikke noe å befatte seg med. Viktige folk brydde seg heller ikke om sport. Det var for arbeiderklassen som trengte noe å gjøre etter jobb. Tidene forandrer seg, som Bob Dylan sier det på engelsk.

Tidligere var dette turområdet noe jeg nådde til fots. Jeg har ennå ikke hatt bil i ett år, så luksusen å kjøre til stedene vi skal være er ikke noe jeg har pleid å ha siden vi flyttet tilbake hit i 2011. Da lille Irina ble født, tok jeg henne med ut hit, først i vognen, så i bæremeis. Å parkere akkurat her ved selve skogen, hovedparkeringsplassen for den, har jeg aldri gjort siden jeg flyttet for meg selv. Ennå sitter det i meg at det er veldig omvei å kjøre. Jeg parkerer heller på Foss-Eikeland, og går langs elven eller småfjellene bort. Det blir en fin, passe lang runde.

Men nå er Irina så stor at hun kan gå litt selv, og ennå så liten at hun ikke kan gå langt. Da må turen tilpasses henne. Noen kilometer er passe. Vi bør være i det riktige området straks. Da nyhetene på NRK er ferdige tre minutter over ett, skrur jeg av motoren. Vi er i det fri.

Irina tar med en gang sjokoladetrikset sitt, setter seg ned og vil ha «mat». Denne gangen har vi med litt sjokolade, det er torsdag, nesten helg. Som vanlig lirker jeg henne et lite stykke fremover, og så er det greit.

Vi tar av første sti til venstre vi ikke har gått på en stund. Ganske snart ender vi opp i tett skog, noe jeg har en fornemmelse av at jeg pleier å gjøre når jeg går i dette området. Det er stier, men de ender mange av dem opp i ingenting. Våre dagers mennesker går på grusstier, laget av maskiner.

Jeg er stolt og forundret over lille Irina. Jeg drar henne gjennom ganske tett granskog, greinene stikker og plager og må bøyes vekk, man må under, rundt og finne riktig vei, det er ikke så mange voksne og ungdom jeg ville fått med inn hit. Men lille Irina mukker ikke, hun tusler etter meg, gjennom gress og tuster og hauger på høyde med henne, og får seg gjennom grankvistene også på et vis. Nøkkelen er å ha veldig god tid. Når hun finner noe interessant, må jeg vente.

Vann er interessant. I enhver form. Her inne er mange gjørmepytter og grøfter med stillestående, skittent vann. Da jeg var i militæret hadde vi «stridsløype» i disse områdene, krøp nedi disse grøftene med geværet og hodet og hendene som det eneste over vannet. Irina liker å kaste steiner og kvister uti, eller å stå og røre med en grein hun har funnet. Vi stopper ved hver eneste én av disse grøftene og pyttene. Vi har god tid.

Den ene grøften er så bred at jeg må ta sats for å hoppe over alene. Med Irina på armene er det på grensen, det kan ende med et lite fall, om jeg ikke treffer fast grunn på andre siden. Men om vi ikke hopper over, må vi gå helt tilbake, og rundt. Det vil vi ikke i det hele tatt. Jeg legger sekken på andre siden, etter å ha hoppet over selv, og finner den beste plassen å hoppe med Irina også. Hun sitter tillitsfullt i armene mine. Det går selvfølgelig bra.

Det er denne grøften det er bilde av øverst. Leserne kan jo se for seg hvor de ville hoppet med et lite barn på armen. Karakteristisk har Irina funnet seg en grein å røre med. Hvem vet hva som rører seg i hodet hennes, mens hun gjør dette?

Jeg begynner å se meg om etter et sted å spise nisten. Irina har funnet seg et lite gjørmehull med vann, og masse greiner og graps rundt. Der kan hun bli sittende. Det er ganske kaldt, overskyet, og solen er bare antydningsvis baki der. Det er også litt vind, så vi må finne et sted i le.

Det er en liten rydning mellom skogen og nuten akkurat her, man har hogd ned litt, og noe ser ut til å være falt av seg selv, blåst over ende. Vi finner oss en liten haug å være på. For å komme dit må Irina over og under urealistisk med veltede trær og greiner rundt omkring. Jeg må løfte henne litt, og sørge for at hun får normal grunn under føttene. Myr og vått er det også her og der.

Nisten er primitiv. Vi hadde med nudler å koke på kokeapparatet, men glemte bestikk og kar å spise det i. Så det var ganske nyttesløst. Vi spiser i stedet en appelsin, og litt småkaker jeg har bakt. Irina har yoghurt. Sjokolade. I stedet for skikkelig mat her, kjøper vi til en bedre middag på vei hjem (den ble også skikkelig god, med ferske urter for (nesten) første gang i vårt liv, timian og basilikum på kjøttdeig og spaghetti – vår lille familie på 3 spiste hele, jeg spiste først opp hele porsjonen med spaghetti jeg hadde laget til alle, så vi måtte lage ny, og da forsvant alt, inkludert 400 gram kjøttdeig med hakkede tomater og puré).

Det var her vi traff de eneste menneskene på turen, så lenge vi var utenfor hovedstien, et ektepar og en hund som pilte rundt. De lurte nå på hva lille Irina gjorde her, dette er villmark, sa damen. Det hadde hun rett i. Men lille Irina er som sin far allerede i ferd med å bli glad i villmarken, det er her vi vil være.

Veien hjem går i spesielt ulendt terreng. Opp og ned hauger, nesten usynlig sti, om det er noen sti, høyt gress rundt. Det er hogstområdet, hvor tørt, gult gress straks har overtatt mellom trestubbene som har mistet treet sitt. Irina sitter på skuldrene. Glad og fornøyd, om enn også jeg får litt problemer med balansen de verste stedene.

Vi må over et gjerde, over en grøft, og gjennom tett granskog med tørre kvister, uten antydning til sti, før vi er på en av de gamle hovedstiene mellom grusveien og området rundt nuten. Den stien har vi gått mange ganger, også bare konemor Olia og jeg, tilbake i påsken 2010. Derfra har vi mange fine bilder, deriblant jeg liggende på en spesiell grein ut i fra et furutre. Den går i bue rett opp, som et nytt tre. Nå finner vi dette treet Irina og jeg. Jeg setter henne på, og tar et bilde. Slik binder vi sammen årene og livene våre.

Irina bruker lang tid ved grøfta i nærheten, kaster uti pinner og rører med greiner. Så går vi videre, Irina stort sett til fots. Da vi endelig kommer til grusveien er vi langt nede fra parkeringsplassen. Vi er nesten nede ved innkjørselen til hovedveien. Det går ekstra lang tid, siden Irina stadig setter seg ned og pusler med steinene på grusveien. Det får hun lov til. Selvfølgelig.

Slik får vi oss en ny liten tur i timesvis. Vi gjør det hver dag vi har fri, hver dag nå i høstferien. Fremgangen til Irina er så synlig og rask, hver dag klarer hun nye ting, kommer over en hindring hun ikke har klart før, får sagt et nytt ord, eller flere. På denne turen hadde hun helt kontroll på «pinne» og «vann». Det aner meg også at hun er i ferd med å oppdage at vi snakker to språk, russisk og norsk, enda hun ennå bruker ordet bolsjoj for «stor», både på russisk og norsk. Her var det flere steiner som var bolsjoj.

På vei hjem var radioen ennå optatt av dopingen og nobelprisen. Det er en annen verden enn vår. Vår endte i en bedre middag, bedre utgave av kjøttdeig og spaghetti, med rødvin til, for anledningen, som alltid er der.

Kort tur til Bogafjell

I dag startet dagen med ferskt, nybakt brød, te og egg. Jeg tar høstferien på alvor, og vil gjerne spise godt og ha det godt. Litt kaffe laget jeg meg også, sånn før frokost, og til å ha med på termokopp den lille turen Irina og jeg var på.

Det er uvanlig høytrykksvær her i Rogaland. Ikke så veldig varmt lenger, men klar sol og skyfri himmel. På terrassen kan man være i kortbukse. Om kveldene er det forsvarlig å fyre i peisen. Det gjør jeg nå, og poster tilbake til dagen før. Jeg skal prøve å ha en post til dagen nå i ferien.

Etter storsuksessen opp Åslandsnuten søndag tenkte jeg å ta med lille Irina på en roligere tur bak Bogafjell, eller Stokkalandsfjellet som det også av og til blir kalt. Det er Foss-Eikeland, der med Ullvaren og rideskolen. Vi har gått turer der hele mitt liv, fra vi flyttet hit i 1977, og jeg har til og med vært med på en liten militærøvelse her fra den gang jeg avtjente verneplikten. Terrenget er forandret mer enn jeg. De tar seg til rette, de som har pengene og makten. Jeg vil gjerne oppdra Irina til å bli glad i naturen, og til å ville ta vare på den for dens egen del. Ingenting er da bedre enn å gå tur i den.

Bogafjell, med effekt fra Google foto.

Bogafjell, med effekt fra Google foto.

Lille Irina har vært med på tur hele sitt liv. Hun er blitt dratt rundt i vogna, på stier slett ikke laget for vogn. Siden hun var stor nok til å sitte i bæremeis, har hun sittet der. Og så snart hun lærte å gå lite grann, har hun gått selv også. Nå er hun såpass stor at vi kan prøve oss uten verken vogn eller bæremeis. Det er begge oss på føttene våre.

Kanskje er dette første turen vi gjør det på alvor? Ellers har vi bare tuslet rundt huset vårt eller på stranden, når vi ikke har hatt med vogn eller bæremeis. Dette er første gang vi skal litt i terrenget. Om enn det ikke er rare terrenget, det er bare rett opp i høgget, og så ned igjen. Hele turen ender på maks et par kilometer.

Selv det kan være mye for små, to år gamle bein. Lille Irisjka er i hvert fall søt og seg selv lik. Hun setter seg plump ned etter 15 meter, med et optimistisk blikk i øynene – mat. – Det var litt tidlig, Irina-vennen, vi må i hvert fall komme et lite stykke på vei. Og vi må finne oss et sted som er litt koselig. Hun har litt å lære seg, de skal også være oppdragende, disse turene.

Men for Irina er det viktigste sjokolade. For hver femte meter setter hun seg ned på ny, mat, og med det mener hun sjokolade. Det har vi ikke engang med, dette er en mandagstur. Det får være måte på, selv i høstferien. På toppen av første lille bakken setter vi oss riktignok ned, og jeg serverer henne en banan hun spiser straks opp. Hun er også glad i å drikke vann fra små todeslitersflasker laget for løping, til å ha i et belte. Vi har den første lille rasten, midt i et skogholdt, midt på bakken, uten mye verken å se eller å gjøre. For Irina er det imidlertid spennende nok, med trær, stubber, kongler og greiner. Alt i entall, og bare noe av det glir inn i vokabularet.

Det er kjekt å gå på tur. Og naturen inviterer til mange påfunn. Ei bjørk ligger veltet på bakken. Den er liten nok til at jeg akkurat klarer å løfte den. Men den er så morken at den knekker. Jeg knekker den videre, og vi får stokker å gå med som en gammel manns stav. Lille Irina kopierer søtt bevegelsene, uten å skjønne meningen med dem. Det morsomste er når hun klapper i hendene når hun ser flue. Her har hun det for seg at det gjelder å dunke stokken i bakken, slik jeg gjorde når jeg gikk. For lille Irina er det dunkingen som er hovedsaken, og hun dunker med både en og to stokker. Jeg må også være med å dunke. Sånn får jeg lurt henne noen meter fremover også. Så er det å kaste pinnene inn i terrenget. 1 – 2 – 3!

Jeg hadde tenkt å komme ut av skogen, og over på andre siden av gjerdet, der beitemarkene er og kuer eller sauer går. Dette er terrenget jeg er vokst opp i, dette er sånn jeg vil ha det. Heldigvis er det antydninger til debatt over problemet at Norge gror igjen. For meg er løsningen sau og storfe på beite. Ingen maskiner er i nærheten av å kunne være like nyttige og effektive. Det er verdt mange penger, man må legge til rette for bonden. Her vi bor er de ivrige etter å ta bort beitemarker til fordel for veier og boligområder, eller industriområder, lager og kontorer. Kanskje er det prisen for å være en region i vekst? I så fall er kanskje ikke veksten verdt prisen.

Lille Irina er ikke stor nok til å være opptatt av slike ting ennå. For henne står det om å komme til en rasteplass, ha en pause, spise mat. Hun synes det er spennende å se sau, eller seu, som hun sier det, og helt riktig sier det, men det er måte for tålmodighet for å komme til dem. Jeg må bære henne litt, og hun finner seg i det.

Så er vi ved gjerdet, og jeg vipper henne over, før jeg klyver over selv. Vi går ikke langt inn på beiteområdet før vi setter oss ned for å spise. Både fordi Irina setter seg ned med en gang, men også fordi det har pleid å være kuer her i det siste, og jeg er ikke så sikker på kuer i voksen alder, som jeg var da jeg var liten. Nå synes jeg det er best å dem litt på avstand, og finner det greit å ha kort vei til gjerdet om de skulle komme for nærme.

Vi har yoghurt, saft, vann, brødskiver og druer. Irina spiser yoghurten, med hele seg, jeg spiser skivene og drikker kaffen. Solen kommer frem, og jeg kan ta av Irina kjeledressen. Da er det lettere for henne å bevege seg. I den lille sekken jeg har med er det ikke plass til alle klærne vi tar av, så jeg må binde dem fast utenpå. Det blir en kort tur. Vi begynner allerede å gå tilbake.

Det neste gjerdet vi går over er litt vanskeligere. Irina må stå stille på en stein, mens jeg klatrer over et annet sted. Heldigvis er hun flink til sånn, hun tuller seg ikke bort så hun faller. På andre siden av gjerdet er det riktig varmt og fint, og hun spiser resten av yoghurten.

Så kommer det sauer nedover fjellsiden på andre siden av gjerdet, der vi var. Vi skynder oss bort til et bedre sted å se på dem. Irina løper også, over myr og i høyt gress, ofte må hun leie meg i hånden for å komme seg frem. På toppen av høyden kan hun peke entusiastisk som hun peier, og gynge med føttene, – seu, seu, seu!

Det var det klart kjekkeste dyret Irina fant på turen. Enda vi senere skulle se hest, frosk og rådyr. Frosken var kanskje en padde, knøttliten i sitt første leveår, og vanskelig å si om det var fordi den var en padde den ikke kunne hoppe, eller fordi den var for liten til å få sats på gresstrående den kravlet over. Irina så nysgjerrig på den, men ikke med den iveren hun ser på de dyrene som for henne er mer spennende.

Kanskje hadde hun også her et sted sin første setning? Hun tok på meg luen sin, trakk den nedover øynene mine, og lo – gde papa? Det betyr «hvor er far», og er det vi har sagt til henne når hun har luen eller andre ting over ansiktet sånn. Morsomt at hun snakket russisk her ute i Foss-Eikelandsmarka, vi snakker jo norsk her, hun og jeg, men hun har ennå ikke lært å skille mellom språkene. – Gde papa, var det hun sa, og jeg var med på leken.

Jeg fullførte turen lang vei, feiget ikke ut og gikk jernbanen siste delen. Det var over haugen, og over gjerdet, og ned igjen. Et flott rådyr jumpet i gresset rett bortenfor oss. De har skammelig liten plass å være på, rådyrene nå, vi presser oss innpå dem. De lever sine liv i panikk, hele tiden er det mennesker som kommer for nære. Jeg fotograferte, og viste Irina, men hun skjønner ikke ennå dette er noe sjelden og spesielt. Hun var knapt mer enn sånn passe interessert.

Det var tid til enda en lang pause, på toppen av en karakteristisk bakke, alle som har vært i området vet hvor den er. Ned til Ullvaren. Du verden så utsikten har vært annerledes her, tidligere. Lille Irina satt og spiste druer. Jeg tuslet rundt.

Så var det den korte veien ned til bilen, og reise hjem. Der sovnet vi greit i solen begge to, på terrassen, og Irina sov faktisk det meste av kvelden. Jeg fikk god tid til å lese dikt av Majakovskij, en gave fra en jeg er kommet i kontakt med gjennom bloggingen min, så ingen skal si det ikke er kommet noe godt ut av den. Jeg leser så mye nyheter og graps nå om dagen, det har utviklet seg en ganske intens måte å skrive på, sånn som medievirkeligheten er endt opp med å bli. Det er rett og slett herlig å lese dikt av en russisk poet fra 1920-tallet, en av de fremste futuristene, få en påminnelse om at sånn kan også ord brukes. Jeg er underernært på den slags.

Men jeg er overernært på mye annet som er fint, og lever veldig gode dager. Sånn i nitiden våknet lille Irina til liv igjen, for nye timer i full fart.