Protest i findress på Vardafjell

Med norsk flagg ved varden på Vardafjell!

I går var det planlagt protest mot Vardafjellet vindkraft. Lille Irina og jeg skulle være med. Det ble en protest på vårt vis, vi var altfor sent ute, fant ikke frem, og gikk og surret i myra i finklærne våre, mens de andre fotograferte og protesterte på andre siden av fjellet. Vi fant frem til slutt, direkte talt, det var slutt da vi fant frem, så vi ble heller med en kar som viste oss veien tilbake. Dog var det ikke helt uten betydning at vi var der, vi fikk tatt noen bilder, som kan brukes i kampen.

Bilder, ja, denne bloggen har ikke bilder lenger. Den har nådd grensen på 3 GB, og jeg har ikke så lyst til å betale for mer. Jeg kan bruke min engelskspråklige og ganske uvirksomme blogg som avlastning, men jeg har ikke funnet noen enkel vei å overføre derfra til dit. Og så har jeg ikke så lyst til å slette bilder i gamle poster, som er laget for å ha disse bildene. Sånt arbeid tar også mye tid, jeg ikke har.

Uansett, denne posten skulle vært krydret med bilder. For vi var nok litt av et syn, Irina og jeg, der vi la i vei ut fra Krogeland, i finstas en 17. mai verdig. Norske flagg hadde vi også, tre små, og ett stort.

Vi ble først møtt av et skilt om at turstien var stengt på grunn av spregningsarbeid. Det er ganske uhyggelig. Sprenge i fjellet. Hvem kan få seg til å gjøre noe sånt? Er man i tvil, lar man være. Fjellene kan godt få stå til kommende generasjoner. De er som regel viktigere, enn hva man kan bygge i stedet for dem.

Argumentene mot Vardafjellet vindkraft er mange. De skal jeg ikke ta her. Her skal jeg ta turen. Irina og jeg respekterte skiltet nullnix, vi kløv over det lille gjerdet, satt opp av hvem-vet-hvem? og så gikk vi innover. Til å begynne med var stien bred og fin, etter hvert gikk den over i utmark og myr.

Det var planlagt det skulle være en fin markering, etter modell av Frøya, der de feiret 17. mai på anleggsplassen, og tok mange bilder av bunad og norske flagg. Sånt er virkningsfullt. Det ville vi også gjøre. En cirka 30 stykker var med på det, parkeringsplassen på Krogeland var full. Og Irina og jeg var de siste som kom. Ikke uvanlig, til oss å være. Vi hadde vært ute og lekt, og så er det så vanskelig å forlate et sted, for å gå til et annet. I tillegg var ikke tingene akkurat klare i det vi kom hjem, så det gikk ytterligere 20 minutt, minst, for å finne frem klær, og ordne oss til.

Så kunne vi imidlertid kjøre, en liten kjøretur forbi Sviland, oppover Søredalen, og til Krogeland. Deretter tenkte jeg det var bare «rett over fjelelt», som en hadde sagt meg tidligere, men jeg undervurderte nok kraftig hva «rett over fjellet» vil si. Det er et lite fjell, riktignok, men selv et par hundre meters stigning merkes, særlig når man har et lite barn, og finklær og finsko.

Instinktvis ventet vi med å gå oppover, heller gå rundt. Lille Irina på 4,5 gikk freidig i kjole og fine sko, men måtte ha pause stadig vekk. Jeg gikk i dress og fine sko, og fikk litt problemer da vi kom over i gjørma. Særlig siden jeg også måtte leie Irina over. Og flaggene. Stadig vekk måtte vi ha pause. Sjokolade.

Terrenget ble verre, ikke bedre. Vi fulgte det vi trodde var turstien, men måtte være mye mer nøye enn vanlig, på å unngå steder vi kunne risikere å trå gjennom. Grønt beitegress var det beste, og det var rundt kanten. Det viste seg å bli ganske langt. 2,5 kilometer skulle det være. Vi gikk nok ganske sikker det dobbelte, og vel så det. Irina ble stadig vanskeligere å lokke videre. Det var ikke lenger nok å fyre henne opp med en sjokolade, og så gå videre. Hun ville på skuldrene.

Den er lei. Jeg hadde dress. Jeg hadde flaggene. Hun hadde kjole. Så jeg prøvde å dra henne med opp. Over et piggtrådgjerde. I dress. Nå begynte det å bli spesielt. Og vi fikk erfaringen alle rogalandinger har, når man kommer opp til det man tror er toppen, så er det ikke toppen, det er en ny høyde lenger bak. Vanligvis er det bare å løpe videre for meg, men nå hadde jeg en veldig sliten Irina, og en veldig fin dress.

Opp på skuldrene med Irina. Flaggene i hånden på et vis. Kave seg videre. Vi kom til en fjellvegg vi rett og slett måtte klatre opp. Passe på ikke å bli skitten. Passe på at ikke Irina mister humøret fullstendig. Passe på å ikke falle ned, i alle fall.

Mange har vært på tur, der man starter forsiktig, og så gir blaffen. Det går når man har turklær. Nå gav jeg blaffen, i dressen. Det var over myr og langs fjellkanter og knauser, Irina på skuldrene, flaggene i hånden. Vi var over alle topper, over på andre siden, men ingen protester og ikke noe anleggsarbeid var å se. Det var bare å kave på videre.

Langt unna så vi folk klyve over en gjerdetrapp, og spre seg. Vi kom bort til den, etter dem. Og så, omsider, så vi en mann komme ned en skråning, med et norsk flagg i sekken. Han kommer fra området vi skulle til. Vi går ham i møte, hilser, og spør om alt er slutt?

Ja, det er det.

Jaja.

Vi står nå der i dressen og finskoa. Tre norske flagg. Pluss et stort. Irina på skuldrene. Like blid. Det er bare å snu.

Vi kommer jo godt i snakk med denne karen, som er bosatt i området, omtrent 3 km fra turbinene. Han vil merke dem godt, men ikke bo så nærme at det ville vært ulovlig i noe land jeg kjenner til. Men verdien på boligen hans, vil falle. Han er en av disse helt vanlige menn og kvinner, som ser beslutninger med stor innvirkning på hans liv, blir tatt langt over hodet på ham, og uten hans innvirkning. – Plutselig begynte de å jobbe, var hans versjon. Folk skjønner ikke hva det er, før det skjer.

Vi hadde en god prat hele de 2,5 kilometrene hjem. Vi tok bilde oppe ved varden, og nede ved skiltet. Det var god hjelp at han bar flaggene for oss. Jeg informerte ham om litt av hvert med vindkraft, som han ikke var klar over. Det er jo drøye saker, virkelig mye mer enn folk flest er klar over.

På skiltet står det: Her bygges Vardafjell Vindpark. Spregningsarbeid pågår og turveien er dermed stengt.

Det er en spesiell ting å skrive. Det er ikke bare å stenge turveien. Allemannsretten gjelder. Skiltet er også plassert ved inngangen fra Krogeland, veldig langt fra selve anleggsarbeidene, og spregningen. Hvorfor skilt allerede er? Er det enda et eksempel på at vindkraften tar seg til rette, og gjør ting ingen andre får lov til å gjøre?

Uansett vil vi endre skiltet til: Her er Vardafjell. Det er vårt. Velkommen!

Vår turvenn tok bilde av meg og Irina i fine klær og norske flagg ved skiltet, før han stilte opp selv også, for en selfi. Under turklærne hadde han finskjorten. Alle de andre hadde feiget ut, og valgt turtøy i stedet for finstas. Irina og jeg feiget ikke ut i det hele tatt. Vi gikk hele veien rundt, gjennom alt som krevdes, for å komme dit vi skulle, og levere vår protest.

Det er et symbol på hele saken. Vi går så langt som vi må. Vardafjell vindkraft skal stoppes. Basta.

Russisk fest i Arboretet, 2019

Det har vært en stund uten blogging. Det har ikke vært fordi det ikke har vært noe å blogge om. Kanskje burde jeg skrive noen innlegg og tilbakeposte, det er mange innlegg jeg burde skrevet, men det er hektisk med mange ting om dagen, og jeg har ikke stunden som kreves for å få satt meg ned og skrevet hva jeg opplever og tenker på. Før nå.

Og det med en fest på Rogaland Arboret. Det er en fast tradisjon for Irina og meg. Jeg tror vi har vært der alle år siden hun ble født, og jeg har skrevet om flere minneverdige arrangement der. Det er foreningen Rogaland Novgorod og Troika som arrangerer. De har nå 27 års jubileum. Jeg har vært med siden 2014, vet jeg.

Uansett. Irina og jeg kjørte av gårde i vill fart, siden vi som vanlig var for sene. Vi kom akkurat litt over tiden, men det betydde lite, for arrangementet hadde ikke kommet i gang, og var løst organisert. Straks traff jeg venner, kjente og kolleger å snakke med, mens Irina også ganske snart fant en venninne, i Diana. Det er fint for Irina disse kveldene og ettermiddagene, for det er mange tospråklige barn, slik som henne. Her kunne hun snakke russisk. Da får hun sagt alt hun vil.

En mild kritikk av arrangementet var at det var temmelig mye på planen før maten og kaffen. Sånt er ikke lurt, tror jeg, før folk har spist, er de sultne, og da venter de på mat. Det er tålmodigheten akkurat litt lavere å holde ut med sangnummer og forskjellig, om utøverne er aldri så flinke. Når man er mette og har kaffe, går sånt lettere. For meg som hadde Irina, merktes det litt ekstra, siden Irina gjerne ville spise, og hun nok ikke var i målgruppen for sangen og innslagene. Til slutt snek vi oss til å forsyne oss med en matbit, enda det formelt ikke var planen ennå.

Men før alt dette var det konkurranse. Det er sjarmerende greier, det er Troika som arrangerer, stort sett russiske mødre, gift med norske menn. Og de har stafett, springe rundt omkring, og gjøre litt forskjelig. Ganske enkelt. Og veldig uhøytidelig. Irina og jeg var på et lag der også Diana var med, hun er 5, og så var en gutt på 7-8, og moren hans. Alle de andre lagene hadde tre voksne. Diana og særlig Irina hadde akkurat litt vanskelig for å skjønne konseptet med hva stafett var for noe, og også hvor man egentlig skulle løpe, og hva man egentlig skulle gjøre. Den første øvelsen var også litt komplisert, med å løpe rundt en bøtte, kaste et eple i bøtten, ta ut eplet, og litt uklart hvem som egentlig skulle gjøre hva. Irina og Diana løste dette på utmerket måte, og løp samtidig, og kastet også naboens eple i nabobøtten. At de løp samtidig, sørget for at vi vant akkurat denne delen av konkurransen. Siden kom vi på andre og tredjeplass og sånt, og til slutt tredje, av tre. Premien var en flott medalje, som Irina gikk med hele dagen etterpå.

Serveringen var skiver med ost og salami, og grønnsaker, og så russiske pelemeni. Det gikk unna. Så var det rikelig med kaffe, og vafler, og litt kake. Irina var nå utenfor i evighetsmaskinmodus. Hun hadde tatt av seg kjolegenseren «fordi det var så varmt», og løp nå rundt i to tynne genrse, og strømpebukse. I regnet. Det var mellom 10 og 12 grader, så det var ganske utrolig hun holdt ut, men det gjorde hun altså, og nektet plent å ta på seg både kjolegenser og jakke. Konstant så jeg henne løpe etter de akkurat litt eldre barna, i tikken, i et par timer. Hun hadde det absolutt storveis, og gråt bittert, bittert da vi til slutt måtte gå. Klokken var da 2100. Det begynte klokken 1600.

Jeg må også ta med en episode i kategorien mest uventede svar. Det var en brasilianer som kom, i brasiliansk tid, klokken 2000, fire timer etter det skulle begynne, og en time etter det skulle være slutt, men veldig til stede tiden han var der. Han snakket også til min store overraskelse russisk, og dette kan jeg si var overraskende, siden dette er en gammel kjenning, jeg visste hvem han var. Så jeg spurte hvordan han hadde lært seg russisk, og før du leser videre, bare vit at dette her er det umulig å gjette. Du kan gjøre en milliard forsøk, og ikke komme opp med det riktige.

Han sa han hadde studert komposisjon, i Brasil. Det var de gamle komponister, J. S. Bach, og den slags, han hadde studert dette. Så var det en kar fra Villnius, en jøde, ved navn Baron von Tiscenhaus, eller noe sånt, en mektig baron, som hadde bodd i området i tusen år, kunne føre slekten tilbake så langt, og altså hadde et baroni. Så kom Lenin til makten, i 1917, og da var det ikke så bra å ha noe baroni, de ble inndratt av staten, eiendom er tyveri. Hans forfar måtte altså flykte, og sånn kom de til Brasil. Der fikk han beholde baron-tittelen. Og så studerte han altså komposisjon. Med ham lærte denne brasilianeren russisk i fire år.

Så da så. Det var jo ganske logisk.

Kvelden ble avsluttet med en fargerik quiz, der det var vanskelig å høre både spørsmålene og svarene, og så var det altså å kjøre hjem. Selvfølgelig var det andre interessante samtaler med russere også, det var fine innslag, fin sang, fint spill, men alle detaljer skal ikke med. Det er nok nå. Fem timer varte det, fem bra timer. Til neste år er vi der igjen. Irina vil tilbake allerede i dag.

17. mai-tale, 2019

Det var jeg som holdt 17. mai talen ved Ganddal skole i år. Her er manuskriptet.

*

Gratulerer med dagen.

Det er kjekt å se så mange folk. Ganddal er blitt en gigantiske plass, dobbelt så mange skoler her som da jeg vokste opp. Jeg husket at jeg gikk i toget jeg også, herifra, ned Åsedalen, og opp til Åseheimen, der vi stod og hørte taler, før vi snudde og gikk tilbake. Og nå kan vi si tidene forandrer seg. Nå er det dere som har gått, mens jeg står her og snakker. Det var en utvikling jeg ikke helt så for meg, den gang, for rundt 35 år siden. Eller så sent som i fjor.

Jeg må si det, at jeg er glad i 17. mai, og jeg er glad i Ganddal. Jeg er glad i å være en del av tradisjonen som startet i 1814, og jeg har lyst til at mange skal bli med i den, for jeg mener den er bra. Og jeg er også glad for å være en del av tradisjonen som startet da Ganddal ble en egen bydel i Sandnes, det er også en fin tradisjon å være med i, og en tradisjon der det er plass til flere.

Grunnloven er et fantastisk dokument, og den har nå hatt sånn fantastisk suksess, at vi tar den som en selvfølge. Og den har bare blitt bedre av at vi har rettet litt på den underveis, de traff ikke med alt med en gang, tilbake i 1814. Så hadde de også litt hastverk med å skrive den. Det var en svenskekonge på vei. Og dere kan tenke dere, bli frigjort fra Danmark for å bli overtatt av Sverige. Så de traff ikke helt med hvem som skulle ha stemmerett og hvem som skulle ha adgang til riket, for eksempel. Det har trengt litt justeringer underveis.

Jeg er jo historiker, så disse tingene betyr noe for meg. Men jeg har også stått på deres side, og vært unge, og hørt på disse talene, som ligner noe mistenkelig på det vi hører på skolen, og det på en dag som vi vet vi egentlig har fri.

Men jeg vil si en ting, i årene etter grunnloven ble skrevet og landet ble fritt, så skulle det bygges en nasjonal identitet. Nasjonsbygging, kalles det. Bygge en følelse av å høre til i Norge. Og ha et fellesskap i det. Og det var en tid da de store følelsene fikk fritt utløp. Du trengte ikke holde igjen når du skulle beskrive en solnedgang, for å si det sånn. Skulle du beskrive Lysefjorden, trengte du ikke nevne Høle, og Hommersåk. Det var alvor. Det gikk an å si rett ut: dette er vakkert. Og jeg blir jo grepet av det, jeg er litt av en nasjonalromantiker, jeg synes naturen vår er fin, og jeg synes maleriene, tekstene og sangene om den også er det. Jeg kan si hurra for 17. mai, og mene det.

Tidene forandrer seg imidlertid. Og nå synes jeg de er blitt vel ivrige etter å ødelegge naturen, heller enn å lage malerier av den. Eller bare sitte å se på den, eller være i den. Jeg tror ikke på et samfunn der naturen bare har en økonomisk verdi, og ikke en egenverdi. Men nå tenkte jeg også på forandringen i selve stemningen, hvordan du snakker og føler om tingene. Det er en tid, nå, hvor de store følelsene ofte blir tatt ned av selvironi og spøk.

Og det finnes en grense for hvor glad du kan bli i landet ditt, hvor mye du skal dyrke det, før det blir litt ubehagelig. Det veldige fellesskapet kan stenge folk ute. Og det kan også være sånn at det blir en tvangstrøye, at folk begynner å passe på hverandre. Det er ikke sånn vi skal gjøre det, det er sånn. Du gjør feil. En altfor sterk nasjonalfølelse kan bli litt truende. Du skal være litt forsiktig i våre dager. Selv det å nevne Høle og Hommersåk som kontrast til Lysefjorden skal du være litt forsiktig med. Du må liksom si at du kan være et godt menneske selv om du kommer fra Høle og Hommersåk, selv om sjansene er mye større for å være et godt menneske, om du kommer fra Ganddal.

Jeg tuller. Det har skjedd noe med 17. mai-talene også. Det går ikke an å holde så svulmende som de en gang var. Det må være litt uhøytidelig, litt greit nok. Det er der jeg føler Ganddal har noe å tilby. Den identiteten vi har. Den «nasjonsbyggingen» vi har hatt, uten at det har vært så helt bevisst. Det er noe jeg har tenkt på. Vi ligger der, i utkanten av Sandnes, i utkanten av Stavanger. Dårlige forutsetninger for å bli oppblåst, kan du si. Ingen sjanse til å bli arrogant. Vi er liksom ikke helt bondelandet, men ikke helt byen heller. Vi kan identifisere oss med begge, og ta det ned når det blir konflikter og krangling. Og sånn er det med mye når det gjelder Ganddal. Vi er liksom ganske passelige. Vi er liksom en hel bydel av greit nok, et folk av vanari.

Jeg tror på det, en tid det ikke ser ut til å være måte på hva som kan føre til polarisering, utrolig hva folk egentlig kan bli sinte på hverandre for. Da hadde det vært greit om det kunne kommet en fra Ganddal å si, er det egentlig så farlig da? Kan det ikke bare være?

Vi er et folk, her på Ganddal, som heller aldri kan bli helt grepet av den prestasjonsangsten som rir landet vårt nå. Hva er det egentlig vi fra Ganddal skal prestere? Vi har Stokkalandsvannet. Vi har Bogafjell. Det er vårt. Ser dere? Når nasjonalismen kommer fra Ganddal, blir den liksom aldri helt truende. Og hvis Bogafjell vil krangle, dette skal være vår bydel, så er det greit nok, det er ikke så farlig.

Verden og Norge kunne hatt mer av det der. Skulle vi ikke bare bli enige? Komme oss videre?

Det er ikke så mye her i verden som er verdt en krangel, egentlig. Hele Norge er jo litt tuftet på den ideen. Ingen land har vel lettere gitt fra seg Hjemtland og Herjedalen. Vi gav fra oss øyene i Atlanterhavet også, Færøyene, Island, Grønland, alle sammen. Like lett som Ganddal gav fra seg Bogafjell.

Men 17. mai er en dag av glede. Og det gjorde våre forfedre lurt i. Det er greit nok å snakke om grunnlov og demokrati og frihet og alt det der, Men så er det å spise pølse og is og å drikke brus, og arrangere leker, og ha det kjekt. Da tror jeg det er lurt å være fornøyd med helt ok, ikke trenge at alt skal være så perfekt hele tiden. Det legger bare press på folk. Dere vet, skal du lage en middag som er helt perfekt, sitter alle og er så nervøse for å gjøre noe feil, at du ikke får til å nyte maten. Men hvis du bare vil lage noe som er skikkelig godt, så spiser du i vei av hjertens lyst, og har det helt fint.

Og sånn er det jeg synes 17. mai skal være, og hele livet skal være. Ikke være så opptatt av at alt blir helt perfekt, men heller at det blir skikkelig kjekt. Cirka er så mye lettere å få til, enn helt rett. Til og med grunnloven var ikke helt perfekt til å begynne med. Kun menn over 26 år, med jord og/eller med utdannelse hadde stemmerett. Jøder ikke adgang til riket. Det måtte vi ordne. Så når noe er feil, og det er alvorlig, så må vi ta tak. Det er den lure måten å organisere et samfunn på, enten det er Norge, verden, eller lokalsamfunnet, familien eller idrettslaget. Er det noe som er feil, må vi ta tak i det, og ordne det.

Men når alt fungerer sånn helt greit nok, sånn cirka, så er det å ta det litt Ganddal. Dette får holde. Nå må vi videre med andre ting. Kose oss litt. Sånn får det være med denne talen også. Det får være greit dette. Jeg vil avslutte med et lite dikt.

Nå har dere gått i verdens beste tog
Det var ganske kjekt, men litt kjedelig og
Nå venter viktigere ting på alle vis
Nå som hele gjengen skal spise pølser og is
Og været er strålande uansett koss’ det e’
Og adle e glae og adle e med.
Så gå ut i dagen, og gjør det nå
Det er helt greit, å ha det ok.

God 17. mai, folkens! Si hurra, og men det!

Langhelg fra torsdag til fredag i Kristiansand

Det var ingen langhelg, det var bare å reise til Kristiansand for å ha eksamen en torsdag, og reise hjem dagen etter. Men det føltes som en langhelg. Og hadde begivenheter nok til å dekke én.

Gårsdagen skrev jeg om i gårskrev jeg om i går, helt frem til jeg våknet i dag egentlig, frisk og opplagt etter en god natts søvn. Så var det til en god, lang hotellfrokost. Det ble veldig koselig, mor, jeg, Irina og Olia. Alle fant den frokosten de likte. Særlig var det kjekt å se på Olia, som virkelig visste å forsyne seg.

Vi spiste og drakk kaffe og juice og smoothie til frokosten var ferdig, og betraktelig lenger enn det. I fjor hadde vi jo dårlig tid med frokosten, det var tross alt eksamen. Denne gangen var det deilig å ha eksamen overstått, og bare ha hjemreisen igjen, en hjemreise vi hadde god tid til.

Alt gikk rolig og fredelig. Mor og Olia gikk opp på rommet for å pakke, Irina gikk lite grann i lekerommet, mens jeg fullførte min siste doble espresso. Den siste i en lang rekke.

Og så var vel klokken litt før klokken elleve, før vi kjørte ut av Kristiansand. Vi gjorde et søk på Fiboveien i Lyngdal, og så at vi hadde strøm nok på batteriet til å komme dit. Det var jo oppløftende. Så slapp vi en ekstra lading på Søgne.

Lille Irina sovnet ganske så snart, mens vi andre pratet og koste oss. Det var en fredelig kjøretur på halvannen time. Så var det Lyngdal, der det var ladekø på de tre laderne. Det er noe man må ta i betraktning med elbil, det er en grunn til at vi har alle fordelene, og at elbil ikke egentlig har slått an i andre land enn i Norge.

Men mens vi ventet på å lade, og ladet, fikk vi handlet rikelig i alle butikkene som er rundt denne ladestasjonen. Det var virkelig rikelig, leke til Irina, kransekakepynt, pledd, håndkle, sko til Irina, et par nødvendige tekniske duppeditter til meg, CD-rom og minnekortleser, og i det hele tatt rikelig. Vi var der lenger enn vi ville, men utnyttet tiden godt.

Så var det å kjøre til dagens hovedattraksjon: Sørlandsbadet. Badeland. Det er det kjekkeste Irina vet, og det er høydepunkt for oss alle.

Sørlandsbadet gjorde en fin gest med å slippe mor gratis inn. Det var først litt diskusjon om hun ville, og det var Irina som ville ha henne med. De visste jo kanskje hva de gjorde, mor kjøpte rikelig med mat til oss der inne, men en fin gest var det likevel. Og sånn jeg gjerne skulle sett det var mer av, i et samfunn der altfor mye måles etter penger, for lite måles etter storsinn.

På Lyngdal har de organisert innebadingen i 2-3 basseng. Det er et dypvanns med stupebrett og mulighet for treningssvømming. Så er det et for barn, tilrettelagt for lek. Og så ett for de helt små barna. I tillegg er det et basseng for velvære, og det er noen sklier i tillegg. Og innendørs og utendørs Jacuzzi.

Vi var mest i barnebadet, naturlig nok. Irina brukte litt tid på å venne seg til badingen igjen, enda hun hadde badet vilt så sent som i går. Men etter å ha vært der noen timer, var det bånn gass. Hun er fire og et halvt år, men svømmer som den mest selvsagte ting av verden, og er ikke redd for å få vann noen sted på kroppen. Om hun får vann i munnen, nesen eller halsen, harker hun det ut igjen, vann i øynene ignorerer hun helt, ingen uhell i vannet affiserer henne det minste.

De har en liten foss der. Folk lot seg overraske da jeg sendte Irina rett gjennom denne fossen, sittende i en liten båt. Forundringen ble ikke mindre av at Irina på den andre siden av fossen, på dypvannet der, veltet hele båten, med seg oppi, falt i vannet, med båten under seg, dyttet båten vekk, og svømte som ingenting. Sånt gjør ikke mange fireåringer.

På dypvannet, treningsvannet, gikk vi også uti. Der lurte Irina på hva banene er. Jeg sa de er for folk som skal svømme fort. – Er det for folk som skal svømme sånn, sa Irina, og svømte av gårde, helt riktig, med ordentlige svømmetak. Ellers minner det mer om hundesvømming, det hun driver med. Og så har hun en form for fiskesvømming, der hun ligger på ryggen, og vrir på skuldrene for å skyte fart. Det er teknikken hun har, som går raskest.

En liten gutt på 6 år viste hvordan man super. Det var i det lille området Irina og jeg kaller «pause». De har en liten strømrenne, rundt et lite tårn, og inn i det tårnet går det an å svømme, og der er det ikke noe strøm. Der er det også en sitteplass, under vann. På den kan barn stå, og så kan de kaste seg ut. Den lille gutten gjorde det.

Og Irina kopierte. Så til de grader. Hun har jo ellers alltid hoppet. Nå fant man ut at man også kan stupe, eller kaste seg ut. Helt stup fikk hun ikke til, konseptet at hodet skal ned først, var ikke med. Ellers var alt på plass, kaste seg utover, hendene frem. Og hun fant på en rekke med tilleggstriks også. Kast med vridning. Kast, og å flyte litt, under vann. Og kast, og så bli med strømmen en runde eller to. Jeg tror det hører til sjeldenhetene at fireåringer gjør sånt som det der.

Olia holdt seg stort sett i Jacuzzi-badene ute og inne, og hadde det samvittighetsløst storartet, som hun formulerte det på russisk. Mor sørget for maten, rikelig av pizza, pommes frites, pølse og løvstek. Det var en fabelaktig opplevelse, i timevis. Og det gjorde at hjemturen ikke føltes så lang, eller som noen hjemtur i det hele tatt. Det var bare kjekt, minner for evigheten.

Fra Lyngdal skled vi inn i risiko med tanke på batteriet. Jeg undervurderte hvor langt det var til Helleland, og hva det kostet ekstra å kjøre frem og tilbake til badelandet på Korshavn. Da vi kom ned på 19 km igjen på batteriet, søkte vi hvor langt det egentlig var igjen til Bens Kafe, og fikk oss en støkk da det var 15 km. Det gav bare 4 km til overs. For lite til at det er kult.

Men det gikk bra. Vi sparte jo inn litt, på å renne nedover noen bakover, og hadde 10 km igjen da vi kom frem, og fikk ladet. Da ladet vi også så vi hadde rikelig helt hjem.

På veien kjørte vi nå over Høg-jæren, og vindkraftturbinene som der ødelegger landskapet. Det er vanvittig. Ellers ligger landskapet så fredelig og fint i kveldssolen. Det er avslappende å se grønt gress og fjell. Det gir fred og ro i sjelen. Og så kommer de gigantiske turbinene, spinner og støyer. Det er det styggeste som har skjedd i vår levetid. For noen få menneskers vinnings skyld, ødelegges stemningen for hundretusener. Det er det dette er snakk om.

Men ok, vi ristet det av oss, og kjørte oss hjem til Klepp, for mor, og til oss, på Ganddal. Der er det også veiarbeid og annet arbeid. Vi lever i en tid uten respekt for natur og for liv. Det gjør meg vondt. Det ødelegger bare litt i en sørlandsreise som var fantastisk. Det var jo egentlig eksamen, men eksamen druknet helt i alt det gøye! Aldri har vel eksamen vært knyttet til så mye kjekt, som disse eksamene i tysk har vært. Virkelig, virkelig noe som bare har gitt meg godt og moro, og det samme til familien min, turene til Kristiansand er noe Irina, mor og Olia tenker på, og husker som noe av det kjekkeste som er i året!

Eksamenstur til Kristiansand

I fjor reiste vi alle sammen til Kristiansand for eksamen i tysk. I år gjorde vi det igjen. Like vilt, like kult.

Det har hvert år vært litt krevende å ta eksamen i tysk på avstand midt i alt det andre jeg har å gjøre. Men i år har det sprengt alle grenser. Jeg får ikke vært på noen forelesninger, ingen kontakt med andre studenter, så det blir å lese det som universitetet legger ut på nettet, og det som blir lagt ut som pensum. Jeg er for lengst ferdig utdannet, og vel så det, så jeg gjør jo dette for gøy, og leser også for gøy. Så jeg har også brukt veldig mye tid på tidsperioder som ikke er pensum, og satt inn støtet med opplysningstiden og det fom følger, med Goethe, Heine og Hölderlin.

Nå var det altså tysk etterkrigshistorie. Da kan jeg ikke flyte så mye på hva jeg allerede har lest, og for tiden etter gjenforeningen har jeg vel knapt lest noe som helst. Jeg kan jo etterkrigshistorien her i verden, og jeg kan litteraturhistorien etter verdenskrigen, men jeg kan det ikke noe spesielt for Tyskland, og nå var det Tyskland det gjaldt.

Og så har jeg blitt aktivist, med overbevisning om at det er viktigere å stanse den omfattende utbyggingen av naturødeleggende vindkraft, enn å gjøre det bra til eksamen. Det gjør at jeg for første gang i mitt liv har hatt litt vanskelig for å konsentrerer meg, at jeg må inn og sjekke Facebook, hva som har skjedd der siden sist.

Mot slutten ble det litt stress, kan man si. Og så har man et fireogethalvtårig barn, skjønnere en verden, som sier: ja khotsju igratj (jeg vil leke). Nikakov eksamena (Ingen eksamen). Mitt farshjerte overvinner ikke sånt. Jeg kan ikke si til Irina at nå skal jeg ha eksamen, og det er viktigere enn deg. Da får jeg heller møte mindre forberedt enn jeg burde.

Så sånn ble det. Klokken fire våknet jeg av meg selv, en time før klokken, og så var det opp og sprenglese litt til, har jeg egentlig oversikten alt universitetet har lagt ut? Er det noe jeg ikke engang har fått med meg? Og litteraturen, jeg får ikke lest den så det fester seg. Kanskje vil det være tid til å få lest litt til, mens vi lader?

Klokken 0500 våkner resten av følget. Klokken 0530 reiser vi ut til Klepp, for bestmor Kari, og så er vi i gang, i Kia Soul Electric, fra Sandnes til Kristiansand.

Målet er Flekkefjord. Og været er møkk. Rundt fire grader, og regn. Det blir knapt verre for batteriet.

Etter Ålgård kjører vi forbi Monstermøllene, som ikke er møller, men turbiner, men monstre er de, på Skurvanuten og andre steder. Dette er turbiner Gjesdal sa nei til, men som staten overstyrte. De er så gigantiske, at de dukker opp som romskip fra katastrofefilmer, reiser seg over fjelltoppene, før vi er ved dem. Og de spinner sin kraft til Tyskland, til eiernes fortjeneste, vår utgift. Disse turbinene var ikke engang ønsket av lokalsamfunnet, Gjesdal kommune sa nei, men staten overstyrte.

For hva? Hva er det som gjør akkurat dette stedet så viktig å selge kraft til Tyskland fra? Statlig styring gjelder viktig infrastruktur, sykehus og veier, da er jeg skeptisk, men skjønner at det er mange hensyn å ta. Krafteksport? Som ikke engang gir inntekter, men utgifter, for lokalsamfunnet? Det er klart, dette er viktigere enn eksamen.

Og vi kommer oss til Flekkefjord. Det er iskaldt. Og jeg har i kjent stil pakket for varme, pakket etter kalenderen, ikke etter været som er. Jeg har med to kortbukser, ingen jakke. Det er fire grader og sludd.

Det ble ikke noe særlig med den lesingen, kan man si.

Etter Flekkefjord sovnet først Olia, så Irina, som to skudd der i baksetet. De sov lykkelig helt frem til Søgne, halvannen time kjøretur de slapp å være med på. Vi hadde en drøy mil igjen på batteriet, da vi kom frem.

Og på Søgne var det ladekø. Klokken var halv ti. Min eksamen begynner 1110. Så det skal gå. Fra Søgne til Kristiansand er bare halvannen mil.

Fint gikk det, og fint gikk det å finne frem. Parkeringsplass fant vi etter en stund. Alt var fullt, men det var noen som kjørte ut etter en stund, og så kunne vi kjøre inn. Deretter var det å finne rett sted. Jeg hadde bare et tall og en antagelse i hodet, hadde glemt å skrive det ned hvor det skulle være, men det var riktig. Vi fant frem.

Så var det å forberede seg litt, noe som selvfølgelig ikke gikk denne gangen heller, og så var det eksamen, der de nå fikk seg en forunderlig opplevelse, de to sensorene. Det jeg kunne, kunne jeg selvfølgelig godt, jeg har ingen problemer med å forstå stoffet, og kan hente sammenligninger og trekke paralleller hit og dit, men så er det også opplagte ting de har snakket om på forelesninger gjennom kurset, som hos meg er blankt.

Ikke lett å vurdere en sånn kandidat. For meg var det veldig behagelig å få det ferdig, dette var den siste eksamenen, nå gjenstår en obligatorisk innlevering, og så er det en siste innlevering av alt arbeid vi har gjort gjennom semesteret, og så er tyskstudiet fullført. Det er veldig bra, og vel verdt en liten feiring.

For oss var det bare å reise ned til Kristiansand, sjekke inn på hotellet, og installere Irina og meg i badeanlegget Aquarama. Der var vi i fire og en halv time. Konstant i vannet. Konstant.

Og Irina på fire og et halvt er jo et unikum, der hun hopper og svømmer og dykker og flyter og oppfører seg i vannet, som om mennesker er laget for å være akkurat der. Det begynner jo ganske artig, da hun hopper uti et sted det ser ut til å være grunt, men så er det dypt, og hun går straks under med hele seg. Jeg tror også det er grunt der, og har ingen sjanse til å komme meg bort med en gang. Nå gjelder det at Irina husker hun kan svømme, og kommer seg over sjokket å få hele hodet plutselig under vann, når man ikke er forbedet på det.

Ingen sak. Før vi er ferdige å bade hopper Irina fra alle kantene som er. Og hun flyter rundt i renna, langt unna meg. Hun kan hoppe ut i denne renna, mens jeg er i et annet basseng. Den ene gangen hun gjorde det, fikk jeg krampe i leggen, og måtte få unna den, før jeg kunne hoppe uti etter henne. Ingen sak.

Før vi gikk, så vi uti det store dype bassenget, med stupebrett. Ikke nå. Neste gang?

Mor var med bittelitt, og jeg instruerte henne i det aller viktigste: kjøpe vin. Nå skulle det gjøre godt med et glass, før vi gikk ut for å spise, og etter vi kom hjem.

Før vi gikk ut fungerte det helt fint, helt som det skulle, men etter vi kom hjem var det ikke snakk om vin. Da var det rett i seng, stup i søvn. Klokken var ikke engang ti. Dette innlegget skriver jeg dagen etter, da jeg som vanlig har våknet utvhilt, frisk og fin, klokken seks. Det var veldig koselig å spise også, men du verden så trøtte vi var. Selv Irina glemte liksom sin pommes frites og hamburger, og ville liksom heller hvile hodet mot foten min, og snakket om å gå tilbake til hotellet. Mor og jeg koste oss med Spaghetti Carbonara, pizza og vin, men også vi skjønte det ville bli bra å gå tilbake til hotellet.

Opprinnelig var planen å gå og tusle litt ved sjøkanten, slik vi gjorde i finværet i fjor. Den planen droppet vi, kan man trygt si. Vi ringte tilbake til Olia, som heller ville slappe av på hotellet, vi kommer hjem. Også Irina måtte ha mobilen, for å få si det, nå kommer vi til hotellet, sa hun. Så løp hun.

Alt i alt en nydelig dag. Verdt å huske. Sånne som gjør seg i et liv.