Et hukommelsesprosjekt

I går skjedde katastrofen at jeg i geografispørsmålene «Hvor i all verden» som går i Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende hver lørdag klarte bare 5 av 15 spørsmål. Det er under halvparten, og krise. To av spørsmålene jeg ikke klarte gikk på amerikanske delstater, hvilken stat som ble kalt «Silver state» og hvilken stat som har symbol «MD». For å unngå lignende fadese en gang til, bestemte jeg meg for å ta for meg delstatene en gang for alle. Det skal ikke bli mer feilsvar med dem.

Så er det bare det at det er så mye informasjon å hente om hver og en av dem. Fra før har jeg lært meg hovedstedene og hvor de ligger, jeg har kontroll på dem som på verdens nasjonalstater når det gjelder dette. Spørsmålene i den uhøytidelige spørrekonkurransen var kallenavn og forkortelse, det må selvfølgelig med. Og siden jeg alltid har hatt en fascinasjon til historie, årstall og datoer, vil jeg gjerne lære meg når de tiltrådte unionen. Det er ikke så veldig vanskelig, det går fra øst mot vest, og det meste er knyttet til store historiske hendelser. De 50 statene har kommet til i bolker, det er bare noen få årstall å huske, cirka.

Men nettisdene om de amerikanske delstatene har mye ytterligere informasjon. Hver delstat har sitt eget motto, for eksempel, artig å lære seg. Det sier noe om amerikansk mentalitet til ulike tider, og i ulike deler av det enorme landet. For eksempel har Maryland – den lille delstaten i nordøst, med forkortelsen MD, som jeg ikke klarte å vite på lørdag – mottoet «Fatti Maschii, Parole Femine», eller mandig i handling, kvinnelig i ord. Det setter kjønnsrollemønsteret godt på plass i the old line state.

Hver delstat har også forseggjorte flagg. Man trenger ikke vite hvordan flaggene i alle verdens land ser ut, men man kan godt kunne komme med kvalifisert gjetning. Afrikanske land liker godt fargene gult, rødt og grønt, for eksempel, mens arabiske ofte har kombinasjoner av rødt, svart og hvitt. Land i Nord-Europa liker å ha kors i midten, men det vet vi jo, og har det selv. Mange europeiske og tilknyttede land liker fargene rødt, hvitt og blått, som det franske. Amerikanske delstater liker svært utbroderte flagg, med mange symboler, stjerner, ørner og banner med statens pompøse motto.

Sjekk for eksempel flagget til delstaten New York, med både Friheten og Rettferdigheten stående med hvert sitt symbol på hver sin side av et flott skjold med skip på Hudson elven, og den amerikanske ørn ragende over. Eller hva med Indiana, der Paul Modley vant en konkurranse om å tegne delstatens flagg i anledning 100 års jubileet for statens tiltredelse til unionen? Han løste oppgaven tradisjonelt, med frihetens fakkel stor og gul i midten. De 13 opprinnelige statene er symbolisert som seg hør og bør av stjerner i en ytre ring rundt. De fem neste statene som kom med før Indiana er nye fem stjerner i en halvsirkel innenfor. Indianas stjerne er den største, og plassert like over fakkelen. Flagget til The Parairie state, Illinois, trenger ingen beskrivelse. En titt er nok.

Favoritten blant flaggene er imidlertid Missouri. Her må man holde seg fast for å få med seg alle symbolene. Fargene rødt, hvitt og blått representerer statens franske arv. Staten var en del av Louisiana-handelen i 1803, der USA under president Thomas Jefferson kjøpte fransk Louisiana fra Frankrike under Napoleon Bonaparte, for 50 millioner franc. Senteret er omkranset av 24 hvite stjerner, antallet stater i unionen da Missouri tiltrådte. To grizzlybjørner på hver side representerer mot og styrke. Over bjørnene er en ridderhjelm og nye 24 stjerner. Om den indre sirkelen står mottoet «United we stand, divided we fall», mens statens motto «Salus populi suprema lex exto» eller The welfare of people shall be the supreme law, er plassert på et gult banner under bjørnene. Den indre sirkelen har en ørn med en olivengren (fred) og krigens piler (sørstatsføderasjonen), en halvmåne og enda en grizzlybjørn. Romertalet for 1820 (året for Missouri Compromise) står under bjørnene. Det er ikke for lite.

Skal man virkelig kjøre løpet, har man den særegenheten at de amerikanske delstatene sjelden har delstatshovedstaden som den største og mest kjente byen. Faktisk er det få av de godt kjente og store byene i USA som er delstadshovedstad, det eneste unntaket jeg i farten finner er Boston, Massachusettes. I New York er hovedstaten ikke New York, men Albany, og i Illinois ikke Chicago, men Springfield. Los Angeles er ikke hovedstaden i California, den hovedstaden heter Sacramento, som forresten er en ganske stor by. I det hele tatt bør den som kjenner et land kunne nevne de største byene i landet, i tillegg til hovedstaden. Sånn er det også for amerikanske delstater.

Dessuten har man de geografiske kjennetegn, det er alltid interessant. Hvilke elver renner gjennom? Hva heter innsjøene? Hva er høyeste fjell? Elvene gir en fin knagg til amerikansk historie. Alle elvene i øst hadde stor betydning i den amerikanske borgerkrig, man kan godt vite hvor de renner. Så har man industriproduksjon og næringsliv. Alle opplyste mennesker bør vite lite om hva folk lever av i ulike deler av verden, og ulike deler av USA.

Det neste er hvilke personer som kommer fra de forskjellige delstatene. Det gjelder særlig presidenter. Man får noen aha-opplevelser, over hvor det politiske tyngdepunktet i USA ligger og har ligget. Det er svært mange tidlige presidenter fra Virgina, for eksempel, men etter Woodrow Wilson (1913-21) er det slutt. George W. Bush er ikke fra Texas, men fra Massachusetts, i likhet med John F. Kennedy, og de to tidlige presidentene, far og sønn, John og John Q. Adams. Kjekt å vite.

Man kan selvsagt overdrive faktapuggingen. De amerikanske delstatene tilbyr rikelig med muligheter, og jeg skal ikke gå i fellen. Alt som er skikkelig og arig, det kan man godt lære seg. Hjernen blir bedre av å kunne mye. Den liker trening og stimuli. Det er artig å vite at Norges nasjonalfugl er fossekallen, Sverige har svarttrosten. Har man først lært det, kan man like godt huske det.

De amerikanske delstatene har også nasjonalfugl. Og nasjonaldyr, nasjonalinsekt, nasjonalplante. De har nasjonalsteing, og nasjonalmineral. Noen har nasjonallokomotiv, noen nasjonal-andre produserte ting. Det er som om statene vil overgå hverandre i å lage nasjonale symboler. Hver og en blir valgt og vedtatt, oppgitt med årstall, og sikkert etter lange diskusjoner og flere forslag.

Det er galskap å pugge noe slikt. Men verden blir gøyere med litt galskap.

Chicago kaldere enn Sibir

Når jeg ellers ikke har noe å gjøre, hender det at jeg starter til GoogleEarth og gir meg til å surfe over verden ved bruk av satelittfoto og 3D-grafikk. Programmet var ypperlig allerede da det ble lansert i 2005. På den tiden var det omtrent bare USA og storbyer der borte som var å se ordentlig, og få av de funksjonene vi har å glede oss med i dag var på plass. Dette programmet var en avgjørende årsak til at jeg bestilte raskere internett.

Jeg har brukt GoogleEarth til å finne hoteller, til å lære meg hvordan verden henger sammen, til å klikke på Wikipedia-artikkel på byer, fjell, elver, bygninger, steder, innsjøer og alle typer områder, for å lære mer om ting jeg ikke vet noe om. Jeg har lastet ned bruttonasjonalprodukt for alle verdens land via FN sine sider, slik at jeg i samme slengen som jeg ser over verden, også kan se hvor fattige eller rike de forskjellige landene er. Det er som man tro, at Europa, særlig Vest-Europa, USA, Canada, Japan, Sør korea og Australia er rikt, mens resten av verden stort sett er fattig, med Afrika som fattigst av alle.

I fjor ble det også lansert værvarsling, med temperaturer over hele verden, og  skyformasjoner, og mulighet for å klikke på hvert enkelt sted for nærmere informasjon om været fremover. Selv i Bergen, hvor jeg bor, er denne nyttig for meg, da jeg ikke selv har gradestokk. Temperaturene ligger alltid inne, mens jeg har skrudd av skyene, for de sperrer for nedsikten når jeg flyr over verden. Temperaturene er kjekkest å følge med på nå om vinteren, hvor man kan se hvor kaldt det blir forskjellige steder i verden. I fjor var jeg ringside når landene i sentral-Asia, de gamle Sovjet-republikkene, hadde sin fryktelige kuldeperiode, der mange mennesker rett og slett frøys i hjel. Tadjikistan, Uzbekistan, Kirgistan og særlig Kasakhstan kan være iskalde land om vintern. Afghanistan er også overraskende kaldt, som også Iran er det, mens jeg visste fra før at Nord-Kina og Mongolia er kalde vinterland. Men at det det jevnt over skulle ligge mellom 20 og 30 grader minus, overrasket meg. Da gamle krigerne til Djengis Khan fikk visst herdet seg.

Men mitt område er nå en gang Russland, med lille Russland, Ukraina, i samme posisjon. Der er det ferden starter. Ukraina er slett ikke så ille, verken i år eller i fjor, der er vinteren ikke så helt ulik her i Norge, med mellom 0 og 10 grader minus som en regel. Russland klarer ikke å komme ned i temperaturene de hadde i 1941 og 1942, da Nazi-Tyskland invaderte landet, og i 1812, da det var Napoleons Frankrike som fikk møte den strenge, russiske vinteren. Vinteren de møtte var ikke lenger øst enn Moskva, og så lenge jeg har fulgt med, har det svært sjelden om noen sinne vært kaldere enn 20 minus i byer som Moskva, St. Petersburg (Leningrad) og Volgograd (Stalingrad), og heller nærmere 0, enn -10. Nå, for eksempel, er det -2 i Moskva, -4 i St. Petersburg og 0 i Volgograd. I boken Stalingrad, av Anthony Beevor, får man inntrykk av at det mellom slutten av september og så lenge slaget varte godt ute i februar, sjelden var mindre enn 15 minusgrader. Og vind.

Den virkelige kulden i Russland finner man jo ikke i Europeisk Russland, den er i Sibir, landområdet mellom Himalaya og Nordpolen. Få steder i verden er man lenger unna havet, dette er innlandsklima, og varme vinder fra sør må komme seg over verdens høyeste fjellkjede, mens kalde vinder i fra nord knapt møter et eneste høydedrag i den flate, Sibirske taigaen. Her skal det være kaldt, her husker man kanskje bilder fra skolebøker på barneskolen, der russiske lastebiler i Sibir må ha bål under motoren for at den ikke skal slukne, og hvis man skrur moteren av, kan man glemme å få den på igjen. I Novosibirsk, det nærmeste man kommer Sibirs hovedstad, den største byen, og den som ligger mest i midten av det veldige området, der er det nå 11 grader minus. Man skal ikke lenger tilbake enn en drøy uke, for å finne samme temperatur i Bergen. Og hadde jeg fanget gradene i går, så hadde temperaturen der vært -4, som den nå også er i Barnaul, skarve 190 kilometer lenger sydøst.

Både i går og i forgårs lå hele Sibir foran meg med temperaturer mindre enn 10 grader minus, by etter by, ingen over 20. Det var det derimot i den amerikanske midtvesten, i stader som Illinois, Iowa, Minnesota, Sør-Dakota og Nord-Dakota, med Chicago som den største og mest kjente byen (den ligger i Illinois, rett sør for Lake Michigan). Der var det 24 grader minus. Hele USA, omtrent, lå i kuldegrader, til og med nord i Texas. Sørstater som Tennessee, Kentucky, Nord Carolina, Virginia og Vest-Virginia lå med kuldegrader som godt kunne minne om redslene under den amerikanske borgerkrigen. Bare Florida var helt uten kuldegrader. Midtvesten i USA så ut som det var Sibir, mens Sibir kunne være hvor som helst i verden.

Nå ser det ut til å ha snudd, riktignok. Til og med Nord-Dakota, har grader rundt 0. Bare Minnesota og Michigan har steder kaldere enn minus 10. Chicago er -4. Det ser ut som det kalde været har gått østover. New York har nå 7 kuldegrader, og nord for New York e det bare tosifrede kuldegrader så fort man kommer litt unna kysten. Pennsylvania har også rundt 10 minusgrader over hele delstaten, den kjente byen Pittsburgh, i syd, har -8. Gamle, ærverdige Richmond, hovedstaden i Sørstatene under borgerkrigen, «By May the 10’th, Richmond had fell,» som Canadiske The band sier i klassikeren «The night they drove all dixie down», der vinteren var så beryktet i 1865, der er det nå -1. Richmond er i dag hovedstad i Virginia.

Og til sist: Det er ikke Sibir som virkelig er kaldt i Russland. Det er område som heter «Det fjerne østen føderale distrikt»  (Дальневосточный федеральный округ), og ligger mellom Sibir og Stillehavet. Det er et vanvittig stort område, sånn cirka 1000 kilometer øst for Bajkalsjøen, 500 kilometer nord, sånn omtrent, og hele veien til det arktiske hav og Stillehavet. Her er det iskaldt, nitrist og bekmørkt. Og aller, aller kaldest er det i Sakha-republikken, tidligere Jakusk, verdens største administrative område. Her ligger den kaldeste av alle byer av noenlunde størrelse, Jakutsk, med 186 000 innbyggere (det går raskt nedover, riktignok, min lonely planet fra 2006 oppgir 240 000). Bildene av lastebiler med bål under, er sannsynligvis fra denne byen, som altså ikke ligger i Sibir. Der er det nå 31 kuldegrader, en vanlig dag i januar. Det finnes imidlertid en enda kaldere by 650 km lenger nord, Oymakhon, heter den, der verdensrekorden for bebodde områder er målt med -71. Der er det nå 32 kuldegrader, men det er meldt -50 i natt, og det er slike temperaturer jeg pleier å finne der borte.

USA har jo mot dette Alaska å stille opp. Der ser det akkurat nå, slik ut:

Og slik er temperaturene i Alaska

GoogleEarth kan man laste ned gratis her, for den som ikke for lengst har gjort det.

Dikson

Dagens bloggpost er en varm anbefaling til dataprogrammet GoogleEarth. Hvis jeg får det for meg at nå skal jeg kaste bort tid, nei, nå skal jeg bare kaste tiden rett bort, så starter jeg GoogleEarth, og zoomer meg ned mot Russland, Afrika, Ukraina, en eller annen elv, en eller annen by, et eller annet sted jeg vil vite mer om, og så beveger jeg meg derfra rundt omkring på kloden. Jeg har vært med nokså fra starten, og er en flittig bruker også av alle tilleggsfunksjonene som er der. For eksempel har jeg stor glede av at siden www.globalis.no tilbyr å legge inn søyler for BNP for alle land, slik at jeg raskt kan se hvorvidt et land er fattig eller rikt, når jeg flyr over det. De har lagt inn fargekoder, der europeiske land typisk får rødt, afrikanske land gult, og land i Asia er midt i mellom med oransje. Fra februar i år tror jeg det var, kan man også ha inne været, både skyformasjoner og temperaturer, og jeg hadde stor glede av å seile over det indre Russland vinterstid, for å se om det ble noen kulderekorder på dem i år.

Det ble det ikke, det var en mild vinter, der selv kaldeste Sibir strevde med å komme seg over 50 grader minus. Den størte overraskelsen var å se Kazaksthan, det nordlige Kina og Mongolia, hvor det ble mye kaldere enn jeg trodde, og hvor standarden lå på mellom 20 og 30 minus. Det var også slik at det indre av Sibir ble kaldere enn nordområdene, slik det er vanlig. Under et slikt sveip, kom jeg over byen som skal spille hovedrollen i dagens post.

Byen heter Dikson (på russisk Диксон), den er plassert 73 grader nord, altså nord for Norge, og 80 grader øst, altså øst for Uralfjellene, nord i Sibir, midt ute i villeste ingenting. Det er en av verdens nordligste bosetninger, det er Russlands nordligste havn (og selvsagt en av verdens nordligste havner, hvor ellers), og det er ikke noen by, egentlig, Russisk Wikipedia oppgir 742 innbyggere. I Sovjettiden var det opp mot 4 000 og vel så det, befolkningstallet går nedover, forståelig nok.

I dag, for eksempel, er våren på god vei over det meste av Russland, med varmegrader og tynnjakkevær, i Dikson er det fremdeles -20. Og vind, så det føles som -30, oppgir GoogleEarth. Men det er i det minste dagslys, fra 8. desember til 5. januar er det bare mørke, snø og vinter er det noe sånt som fra august til mai. Tøft, men helt greie forhold i det russiske nord, sånn er det der.

Hva som gjør Dikson virkelig interessant, er hvor isolert det er. Jeg forsøker med et bilde fra GoogleEarth (greide jo ikke å få det inn – kanskje senere). Jeg har skrudd på alle transportmuligheter, men som man ser, her er ingen jernbane, og vel egentlig ikke noen vei heller, ut av stedet. Det eneste er en flyplass, men den er for sikkerhets skyld plassert på en øy utenfor fastlandet. Ser man det. Så for å komme dit, må man altså ta fly til øyen, og så båt inn til fastlandet. Og for å komme seg bort – tilsvarende. Ekstra artig blir det av at havnen slett ikke er isfri vinterstid.

Bildet under er tatt i juni, vinterbildet et stykke over er tatt i mai.

Så hva skal man med et sånt sted? Hva rørte seg i hodet til dem som først bosatte seg her? Hva driver de med? De fleste isolerte byer og tettsteder og bosetninger i øde Sibir har sin berettigelse av at det finnes en eller annen naturressurs i nærheten, men her i nærheten av Dikson har i hvert fall ikke jeg klart å finne noe sånt. Det eneste er denne havnen, og i riktig gammel tid hadde den også militær betydning, eller, det var et sted ishavsflåten kunne trekke seg tilbake til, og ikke være særlig utsatt for angrep. Det er et sted det gamle Sovjet kunne ha hemmelige våpen under den kalde krigen. Og i andre verdenskrig ble stedet sågar angrepet av tyskerne, av krysseren admiral Scheer, som i 1942 seilte østover på nordsiden av Russland, for å etablere en tysk havn der. Dikson var så langt øst som den kom. Det finnes også en værstasjon der.

Bildet under er hovedgaten.

Stedet har navn etter den skotsk-svenske handelsmannen og filantropen Oscar Dickson, som finansierte en reise for den svenske oppdageren Adolf Erik Nordenskiold. Han gav først navn til øyen, siden oppsto bosetningen på fastlandet, som da tok samme navn. I 1915 fikk denne bosetningen den første radiostasjonen i artktisk Russland, og det er jo ikke verst, det var nok en gledens dag i Dikson.

En av de noen og syv hundre folkene som i dag bor i Dikson, et sted som jeg fort ville nevne hvis jeg måtte foreslå et sted det aldri har vært en turist, en av dem som bor der, går under navnet Aba_di (bilde av huset hans, under), på fotosiden Panoramino. Jeg har aller nådigst spurt ham om det er greit jeg bruker bildene hans. Ingen vil bli mer forbauset enn jeg, om jeg får svar. Takk skal han uansett ha.

Sjekk alle bildene her: http://www.panoramio.com/user/375288/tags/Диксон&comments_page=1&photos_page=1

Det er litt av et land.