Påskemandag i regnværet, med Corelli, Leopardi og Espresso

Jeg spanderer på en bloggpost i dag også. Mange av de faste leserne er nok forsvunnet, i den passive perioden, og mange av de sporadiske er nok sjeldnere innom. Mitt liv er jo også litt forandret, store deler av det er holdt utenfor denne bloggen, og tiden kommer gavmild og rik, men den fylles opp, og noe må prioriteres vekk.

Mye av det som skjer med Norge og verden er vondt for meg. Jeg synes veldig mye går i feil retning, det uroer meg og plager meg. Jeg setter vekk store deler av livet mitt til å gjøre noe med det, faktisk, sånn er jeg. Brennende engasjert. Holder ikke ut å se ting som er feil, uten å forsøke å gjøre noe med det.

Jeg er jo historiker, av fag og av hjerte, det er ikke sånn at det er en plikt og et ork for meg å lære og å lese og å lære bort historie, jeg er veldig glad i det. Jeg bruker gjerne av tiden min på det. Jeg kan det ganske godt, har levende bilder i hodet, poengene langt fremme i hodet, er bare å si sted og årstall, og så kan jeg begynne å snakke. Om jeg ikke har alle detaljene så innlært, for eksempel eksotiske steder og lite aktive perioder, så kan jeg fortelle i generelle trekk.

Det er helt vanlig, i historien, at den eldre generasjon synes det går litt fort frem, og synes det var bedre før. Det er nesten så det er et genetisk trekk hos mennesket, at det alltid er sånn. Ungdommen vil forandre og forbedre, ikke redde for radikale endringer, de vil veldig gjerne og litt for tidlig sette sitt preg på samtiden, og selv forme sin fremtid. Den eldre generasjon har erfaringen, har innsikten, og synes dette er skummelt.

På sett og vis er dette til å smile av. Men det er også å huske at mange ganger hadde den eldre generasjon rett, mange ganger gikk det dårlig. Helt fantastiske samfunn, der alt fungerte og var ganske supert, har opplevd katastrofer og til og med gått under. Den greske antikken, med Athen, demokratiet, det varte bare tre generasjoner, så når Sokrates berømt advarte om ungdommens fremfusenhet, så hadde han et poeng. Knappe hundre år etter var det slutt. Det gikk veldig fort. Samme med rommeriket, selv om der tok det lenger tid.

Og så kan man ta det ene samfunnet, etter det andre, i alle deler av verden. De har gått under alle sammen. Også det norske, fantastiske høymiddelalderen, på 1200–tallet, varte knapt hundre år. Så kom Svartedauden og firehundreårs natten. I nyere tid ble det advart både mot den kommunistiske og den fascistiske fare, begge deler med god grunn. Forrige århundre hadde to verdenskriger. Og etterkrigstiden, tross sine problemer, det var et halvt århundre med fantastisk vekst og velstand. Alt har gått bedre og bedre, sånn som i den greske, klassiske antikken, og den norske høymiddelalderen.

Det er ingen naturlov som sier det skal fortsette for evig. Det er ikke bare alderdommen som gjør en grunnleggende optimistisk og bekymringsløs person som jeg, litt engstelig og pessismistisk. Det er ting i vår tid som ikke er bra, det er utviklingstrekk som går i feil retning, og det kan ende opp med å gå ganske dårlig. Min generasjon, og særlig generasjonen ti år eldre, de vil ikke bli så altfor plaget. Men neste generasjon, barnet mitt Irina, 6 år gammel, dette plager meg.

Hva jeg egentlig ville, med alt dette, er å si at tross alle disse bekymringene, som er høyst reelle, så er det ting i vår tid som også er veldig, veldig gledelige, og som ingen andre tider noen andre steder har kunnet tilby maken til. For eksempel denne dagen i dag, en helt vanlig mandag, bortsett fra at det er i påsken, og derfor fri. Været er grått og surt og trist, men jeg trenger ikke å gå ut i det. Jeg kan trykke på en knapp, og få nykvernet fersk espressokaffet sprutet ned i koppen min, et ubegrenset antall ganger. På spilleren har jeg Arcangelo Corelli, den italienske komponisten fra barokken, hans Sonats Op. 5. Det er ikke noe problem for meg å kjøpe en boks med 30 CDer av denne typen, sånn at jeg også får ubegrenset med tilgang med vakker musikk jeg liker, og enorme muligheter til å utforske mer. Jeg kan lese dikt, av Giacomo Leopardi, den italienske romantikkeren, lastet ned på iPad, og med fantastiske glosebøker og oppslagsverk til å finne ut av ordene og meningene jeg ikke forstår.

Dette er riktig. Dette betyr noe for meg. Andre har andre gleder. Jeg ville formidle min. Midt oppe i bekymringen.e

Første dag, påske, 2021

Det blir ikke mange bloggposter om dagen. Livet er fylt opp med andre ting, kan ikke skrive her så mye, skriver veldig mye andre steder. Men nå er det påske, den for året 2021, påske som jeg har så rike minner fra, helt siden barndommen, og som er så annerledes nå.

Vår familie hadde aldri hytte, og hadde sjelden råd og heller ikke så altfor lyst til å reise til fjells for å leie eller bo på hotell. De gangene vi gjorde det, var fantastiske ferier, men jeg husker ikke lenger om det var vinterferie eller påske. Assosisjonene til påske er dagsturer hjemmefra, og så spill og TV hjemme. Det var spill av den gamle sorten, med brett og terninger, fysisk, sammen.

Sterkest minner har jeg nå til påskene etter jeg flyttet hjemmefra, og ble student. Da ble hver påske et gjensyn med mitt gamle liv, helt annerledes livet jeg levde i Bergen. Etter hvert mistet vi helt interessen for TV, i alle fall gjorde jeg det, og så ble det om kvelden bare spill. Påsketur var et begrep, drivkraften var svært sterk etter å komme seg ut. De tradisjonsrike turene for oss, var å grille pølse på stranden, ha frokosttur, eller en tur der vi spiste alle måltider ute, inkludert frokost, og så var det de turene vi fikk til i tillegg til disse.

På begynnelsen av 2000-tallet kom digitale fotoapparat, sånn at det er mange flere og mye lettere tilgjengelige bilder. Jeg var ikke student, men jobbet som lærer, og hadde fremdeles påskeferie. Fremdeles gikk vi ut, fremdeles de samme turene og tradisjonene. Søstrene mine giftet seg, fikk familie og barn, som vokste opp og ble med, på noen av turene. Grillturene ble mange ganger flyttet fra stranda, til Møgedalshølen, ved Bråstein og Figgjoelva.

Jeg blir glad bare å se på disse bildene, enten jeg ser dem i hodet, eller på PC eller papir. Det er levd liv, herlig levd liv.

Fra 2008 er det skrevet blogg, påsken 2008 ble den siste med min far, svært sterk, den beste av dem alle. Og påsken 2009 var i utlandet, med hun jeg skulle gifte meg med, helt annerledes. Påsken 2010 var den første for Olia i Norge, da var vi to som reiste hjem, ble med på tur, og tok bilder.

Så kom fantastiske Irina, barnet, i 2014, og forsynte mitt liv og min verden med helt nye tanker og stemninger, det var et univers som åpnet seg. Alt er blitt annerledes, bedre, etter henne. – Far er lykkelig på grunn av meg, sa lille Irina på russisk allerede i tre-årsalderen, og hadde selvfølgelig helt rett.

Påsken 2016 var igjen i Kiev, jeg var i permisjon det skoleåret, et surrealistisk godt år, men en ganske annerledes påske. Jeg husker så godt fra den gangen, hvordan været der nede på et øyeblikk snudde fra surt og kaldt, boblejakke, votter og skjerf, til vårlig i t-skjorte og vurdering av kortbukse. Det var veldig kjekt å se våren utfolde seg i Kiev også, en gang.

Så kom påsken i fjor, da plutselig alt var nedstengt. I år er det det samme. Det er restriksjoner på besøk og samvær. Påske er familietid, har alltid vært det for oss, og nå er det restriksjoner på å være med flere enn de aller, aller nærmeste.

Samtidig er også mange av de herlige turomådene våre tatt fra oss. Kringeli, utenfor Gjesdal, ikke så mye forbundet med påsketurer, som andre turer, nå er det omringet av vindturbiner. Turbinene på Vardafjell er synlige fra hele Sandnes. Kan verken gå i Melshei eller Arboretet uten å få dem med seg på veien. Det tar bort noe av gleden, det gjør det. Dette skulle ingen mennesker ha rett til. Ta gleden fra andre.

I går startet Irina og jeg påsken vår med å ta en tur på kino, en tradisjon annerledes enn vi hadde dem i familien jeg vokste opp i. I vinterferien var det bra, med familien Bigfoot eller Bigfoot junior, var det vel. Filmen i går var mer på det jevne, Finny og Leah, tror jeg den het, om rededyr som har laget seg en koloni på en øde øy, og resten av dyreverden som kommer med arken til dem. Problemet med filmen var at det var ingen av karakterene som drev handlingen, alt skjedde fullstendig utenfra, om det var arken som drev hit og dit, eller vulkanen som ødela øya. Som så ofte før i moderne filmer blir mangelen på handling forsøkt kompensert med spektakulære effekter og morsomme spillopper, men det biter ikke på meg, og heller ikke på Irina, som ikke satt så fengslet og følelsesladd i denne filmen, som hun gjorde med bigfoot.

I dag skal vi til bestemor og se mer film, og spise taco. Så får vi se hva det blir videre. God påske.

Siste dag i vinterferien, 2021

Så er en ny uke godt, denne med vinterferie. Vi har holdt oss hjemme, det ble slik, vi holdt oss hjemme. Vi gjorde et stort nummer med Irina, at måneden mars tilhører våren, og temperaturene var i starten av uken egentlig ganske vårlige. Vi har brukt en del tid ute på terrassen. Raske som vi er, fant vi også frem kortbuksene, men da måtte vi riktignok ha et teppe over, når vi satt og leste.

Væromslaget kom jo også, med kaldt, og uten sol.

Onsdag gikk vi på kino, for første gang for Irina. Det resulterte i et blogginnlegg. Torsdag varierte vi suksessen, med å ha film- og tacokveld hos Irinas bestemor, som er min mor. Også det er veldig sjelden for oss, både film og taco. Vi har det nesten aldri. Filmen var bigfoot 1, eller bigfoot junior, Irina fikk sett begynnelsen av det hun hadde sett fortsettelsen på, på kino.

Det ble ganske vellykket. Mor hadde gledet seg til kvelden, og laget veldig, veldig god taco. Alt riktig. Irina var først litt reservert til filmen, men ble siden sugd inn, enda en gang. Det er fascinerende å se Irina vise frem nye sider ved seg selv. Hun er veldig opptatt av Emma, som lille Bigfoot blir litt forelsket i, og identifiserer seg veldig med henne.

Fredag så jeg gjennom om det var flere filmer aktuelle å se, men fant egentlig ingen. Neste kinotur for oss blir til påske.

Så hva har vi gjort? Vanligvis pleier jeg og vi å være veldig aktive, finne på noe hver dag, komme oss ut på tur. Men nå er jeg akkurat lite grann redusert, og har det best når jeg er hjemme. Mye fredeligere enn vanlig.

Dagene har gått med til at jeg står opp først, som alltid, skriver og leser litt, og holder på med det frem til de andre våkner. Om vi ikke har brød, baker jeg grød. Det er alltid god frokost. Kaffen har vært cappuccino, skikkelig, som i det lille kaffestedet i Kiev, med knuste mørke sjokoladebiter drysset over. Det gir glede.

Etter frokost er det litt vanlige ting, jeg leser mer, skriver mer, eller har mine to partier sjakk. Så er det dagens utflukt, som ikke går til fjell og hav eller spennende steder, men som for eksempel kan gå til butikken, eller noe sånt.

Og så er det hjem til middag, som er god, og ned i kjellerstuen, der vi fyrer opp i peisen. Så koser vi oss der nede, skriver og leser mer, jeg spiller kanskje litt gitar, Irina og jeg spiller kanskje uno eller et annet spill, og i det hele tatt, ganske fredelig.

I morgen er det vanlige arbeidsdager igjen. Det er heldigvis bare en måned til påske, jeg trenger påske. Det er så deilig bedagelig å ha fri. Jeg har rikelig å gjøre, som de som vet godt hvem jeg er og hva jeg holder på med, må vite, men det er deilig for meg å kunne disponere tiden selv, og ikke være bundet av arbeidtidens plikter. Og så er jeg jo litt nostalgisk om dagen, Irina vokser opp, 6 år, hun vokser så fort, tiden går så fort, alt sånn som jeg har lest og sett andre skrive og si, som har gjennomlevd dette før meg.

Irinas (6) første besøk på kino

Det var klokken 1455 i dag, i vinterferien, vi plutselig bestemte oss, Irina og jeg, for å reise på kino. Filmen var Bigfoot junior II, vi så bare kjapt gjennom barnefilmene, den så grei ut, og begynte 1515.

Vi reiste.

Irina hadde høyst uklare forestillinger om hva det ville si å være på kino, men skjønte at hun måtte forte seg, og klarte selv å regne ut at vi hadde fire minutter igjen når klokken var 1511. Da kjørte vi inn i parkeringshuset, der kinoen er. Og så er det den håpløse og svindyre betalingen, den som krever tid og frustrasjon, og setter nådestøtet ikke til bilismen, men til sentrum.

Klokken var 1514 mens vi hastet fra parkeringshuset over i kinoen, for første gang for Irina, jeg lurer på om det er for andre gang for meg, denne kinoen her. Jeg er ikke sikker, mener bestemt jeg så en film en gang, og hadde 3D-brilller, men kan ikke huske hvilken.

Uansett, det var ti minutter til filmen begynte, sa de, så vi hadde tid til å kjøpe billetter og godteri. Irina ble veldig glad da hun fikk det, og valgte beskjedent en liten sak, som hun pleier. Hun fikk en kuli å drikke også. Så var det inn.

Jeg hadde instruert Irina nøye at hun var nødt å gå på do på forhånd, for etter filmen begynte, var det umulig å gå på do. Men hun måtte ikke på do, sa hun. Jeg måtte på do.

Så var det inn.

Irina ble instruert hvordan å finne riktig plass, og så satt vi oss. Det var omtrent ingen mennesker i kinosalen. Det var sånn man kunne lure på om det var ensifret eller tosifret, og må gjette på tosifret. Trailer var Tom og Jerry, tegnet som var de var på 50-tallet, men med levende mennesker. Jeg snakket og snakket, men fikk beksjed av Irina å tie stille.

Og så begynte filmen, med en forferdelig jakt av en ulv etter en hare. Forferdelig, med at den gikk så fort og var så drivende godt og moderne jaget, at jeg ble svimmel av den. Jeg har jo hatt bitte litt problemer med helsen, i det siste, mest sånn at det går ut over det psykiske, det er ingen selvfølge å være frisk lenger. Og jeg ble urolig, hva om jeg ikke greier det, her jeg er med Irina? Scenen med haren og ulven var fra Alaska, med nordlys, akkurat sånn som vi så det da vi var i Alta, Irina og jeg. Så det måtte jeg si til henne.

«Vær stille», sa Irina, på 6 år.

Og så var det presentasjon av hovedkarakterene, familien Bigfoot. Det er visst en serie, dette her, og rollene må etableres for dem som ikke har sett dem før, sånn som Irina og meg. Det gjør filmene gjennomprofesjonelt, nå om dagen, superraskt og effektivt. Lille Bigfoot løper veldig fort, hører veldig godt og helbreder egne sår raskt. Dessuten kan han snakke med dyrene. Faren er kjendis, bigfoot, og på TV, der han er i en verden han tydelig ikke hører hjemme i. Her er mange gjenkjennelige typer, og et tempo som liksom skal være for vår tid.

Og absolutt alle holder på med mobiltelefon og forskjellige dingser. Filmen er fullstendig i takt med verden, som alltid, som alltid.

Så må store bigfoot komme seg. Og her blir det rett og slett sjarmerende for meg, jeg også driver jo og stanser stor, internasjonal business som ødelegger naturen nå om dagen, akkurat det samme som bigfoot. Også jeg lager selfie-filmer med naturen, og sier den er vakker, og at vi må ta vare på den. Og også jeg lager filmen ærlig og rett frem, uten effekter av noe slag, ingenting om å dele eller like. Sånn som sønn Bigfoot junior legger til, og øker antall treff enormt. Sjarmerende, rett og slett sjarmerende.

Irina er også oppslukt. Det var fulltreff. Jeg hadde et håp om at hun skulle bli oppslukt av filmens eventyrverden, sånn jeg selv ble det da jeg var barn, og så Mowgli, må det ha vært, jungelboken, som en av mine aller, aller første kinooplevelser. Jeg kan ennå huske min onkels stemme, «det er godt å få tømt tanken før filmen begynner», om det å gå på to.

Apropos å gå på do, jeg måtte så sterkt at jeg greide ikke å holde meg. Og det falt sammen med mine mer eller mindre innbilte helseproblemer. Jeg ville ikke greie å se filmen til endes, måtte si til Irina jeg måtte på do, «det er ikke lov», sa hun, ganske riktig, men her var det ikke noe valg.

Jeg gikk. For første gang i mitt liv, ut av kinosalen, for å gå på do, og tilbake igjen.

Da jeg kom tilbake hadde handlingen begynte for alvor. Pappa Bigfoot var vekk, tatt til fange av de onde miljøkriminelle, som her var oljebransjen, men som nok like godt kunne vært vindkraften, da ville jeg vært blodfan, det var ellers prikklikt, men ok, det var altså olje, extract, tror jeg de het. Ren oljeutvinning, som de selv sa. Sønn Bigfoot var på vei med moren og dyrene for å se om de kunne finne ham, de kjørte i bussen. – Jeg spurte Irina hva som hadde skjedd, og hun svarte.

Nå kom det noen reelle actionscener. Og vesle Irina reagerte med en intenisitet som var barnet verdig, fullt og helt oppslukt, aldeles inne i tingene. Fascinerende, en verden man mister tilgang til, når man blir eldre. Vi hadde noen fordeler, siden vi har reist så mye rundt i Norges vakre natur, og selv sett så mange dyr, og snakket om så mange dyr, så vi kunne godt kjenne igjen elgen som kom, og ulv og grizzlybjørn, mens vaskebjørn nok var noe nytt. Derimot var karakteren klar og grei å få tak på.

Det ble etter hvert veldig stor dramatikk, og noen uventede vendinger i handlingen og i rollene, noen skikkelige sjokk, og Irina måtte noen steder snu seg, og sitte med ansiktet inn mot stolryggen. Både godteriet og kulien fikk hun fortært, rolig og greit, akkurat som man skal, på kino. Full kontroll. Hollywood-dramatikken ble oppfylt med at den slemme etter hvert ble fullstendig slem, og alle egenskaper og hint som var lagt ut, ble utnyttet, og kom frem på ny, med god aha!-effekt. Vi vet junior løper fort og hører godt, vi vet sårene hans leges, og vi vet han snakker med dyrene. Dyr etablert, kommer selvsagt igjen, og oppfyller en rolle som er mer enn bare underholdningen til å begynne med.

Så er det referanser til Indiana Jones, skikkelig race i vogner i gruvesjakt, det er droner og skummelt, det er fall ned i elver, og det er heseblesende tempo. Og det er bomber som skal sprenge bort praktisk talt hele verden, i hvert fall hele dalen. Så det er sånn at alt står på spill.

Og Irina er absolutt 100 % med. Det var fulltreff. Da lille Bigfoot får avgjort en del ting med jenta han liker, Emma, ja, da kommer en side ved Irina frem, som jeg aldri har sett før, og aldri kunne forestille meg. Hun er aldeles full av følelser. Hun har levd med karakterene helt fullstendig, gjennom hele filmen, hatt livet sitt på spill, samme nmed dem. Ikke blitt forstyrret av erfarnge tanker som «det går bra til slutt». Dette var alt sammen spenning, alt sammen fantastisk, alt sammen vellykket.

Klokken var cirka 17000 da vi gikk ut av kinosalen igjen. Alt var slutt. Bigfoots verden finnes bare inne i kroppene våre nå, der det i hvert fall hos Irina, har stor plass. Dette gjorde inntrykk. Dette var kjekt.