En ekstraordinær tur hjem

Jeg gjorde en ekstraordinær tur hjem til Ganddal i dag. Det var med Norwegian, og jeg vil bruke denne posten til å klage litt på dem.

Norwegian er et lavprisselskap som tilbyr billige billetter, vel og bra, når alt fungerer. I likhet med andre lavprisselskap har de begynt å ta betalt for kofferten man sjekker inn. Det er en uting, mener jeg, når man betaler for en flyreise, så betaler man også for å ta med seg litt bagasje. De 40 kronene Norwegian nå tar for hver colli, kunne de like godt bakt inn i billettprisen, så slipper man å tenke over om man trenger bagasje eller ei. Da slipper man også irritasjonen over sikkerhetskontrollene, og vanviddet ved at man ikke lenger for ta med seg vanlig vann og brus inn på et fly, fordi det en gang i verdenshistorien var noen som planla å lage bomber av slik væske som så ut som det var noe annet.

Det er nå greit nok, noen liker kanskje at man betaler for det man har med, og de som ikke trenger noe særlig, kan spare 40 kroner. Verre er det, at man må betale dette gebyret på forhånd, mens man bestiller på internett. Jeg hadde denne gangen et par gaver å ta med igjen, i tillegg til et kakefat, som jeg husket etter at jeg hadde bestilt reisen. På grunn av disse gavene og kakefatet steg reisen med 80 kroner, tur retur, fordi jeg kunne jo ikke godt la kofferten ligge igjen hjemme, når jeg først tok den med. Men så var det dette ekstra gebyret, når man ikke betaler på forhånd, altså over nettet. Jeg visste dette ville bli litt ekstra, og forsøkte å ordne det, men det lar seg faktisk ikke gjøre å få til denne endringen. Når man først har valgt å ikke ta med bagasje, må man uansett betale ekstra gebyr for å ta med ekstra bagasje likevel.

Dette ekstra gebyret er 40 kroner, altså nøyaktig dobbel pris. Det er grådig. Det er unødvendig. Slik blir det at frakten av den fordømte kofferten frem og tilbake, begynner å nærme seg den samlede verdien av alle gavene, og man like godt kunne kjøpe et nytt kakefat. Og at man er nødt til å betale dette ekstra beløpet, er ikke akkurat synlig på hjemmesidene til Norwegian. Og skal man klage på det, må man ringe, og havne i telefonkø, med betaling (til Norwegian) per tellerskritt. Så de har ordnet seg så elegant at de er nødt til å tjene penger på at man klager på dem.

Flyreiser har blitt billigere de siste årene, men de har blitt mye mer utidige. Stadig vekk har jeg opplevelser som gjør reisen utrivelig, tull og vas i sikkerhetskontrollen, ekstra gebyrer både her og der, kansellerte avganger med absolutt null hjelp fra flyselskapet, ja, overalt er folk som vil tjene litt ekstra penger på deg, eller som med alle midler vil beholde pengene de allerede har tjent. Og man blir behandlet som en potensiell terrorist.

Jeg likte tidligere å fly, men gjør ikke det nå lenger. Det tar også mye mer tid, med alle de ekstra kontrollene. En time før avgang var jeg på flyplassen, denne gangen, ganske unødvendig på innenriksfly. Men når man først sitter i flyet, letter, flyr og lander, så der det greit. Selv om beinplassen er for liten, og man ikke akkurat får kaffe lenger.

Nåvel, tross de ekstra gebyrene, så blir det fortsatt billigere enn buss, som er det nest billigste alternativet. Selv når den vanvittig dyre flybussen frem og tilbake regnes med, blir det billigere. Men jeg har ikke lyst til å betale Norwegian 80 ekstra kroner, det frister å bare la kofferten ligge igjen, droppe det. Og jeg er glad hver gang jeg reiser med SAS, hvor slike ting ikke er til  å tenke på.

Og hjemme på Ganddal har jeg det veldig fint. Som alltid.

Svineinfluensa for oss uten frykt

Det kan godt være svineinfluensa er farlig. Kanskje er den like farlig som fugleinfluensa, som kostet livet til titusenvis av fugler over hele Europa, eller kugalskap, som betydde øyeblikkelig slakting av hundretusenvis av kuer og kanskje noen sauer, både i England og resten av Europa. Begge disse sykdommene, i alle fall kugalskapen, førte også til panikk og ubehageligheter på flyplasser over hele den utviklede verden. Passasjerer måtte blant annet trå oppi noe vann, hvis de hadde vært i et land hvor det var kugalskap, bortsett fra Tyrkia, der det har vært kugalskap så lenge at det bare ville virke teit å begynne å dyppe føttene i vann først nå.

I Mexico – så nær Norge at bare Atlanterhavet ligger i mellom, det nest største havet på kloden – er allerede mange smittet, og hundre er døde. Om alle disse hundre er døde av svineinfluensa eller en annen sykdom, er fortsatt litt uklart. Men panikken er der satt i gang etter vestlig mønster, alt er stengt, skolene starter igjen 6. mai, for man vil ikke at smitten skal spres.

I Spania er det påvist et tilfelle, det var en mann som hadde vært i Mexico, og nå er han smittet. Sykdommen kan riktignok kureres, når man bare har medisiner mot den, medisiner som til forveksling er lik de man bruker for vanlig influensa, og de har man egentlig rikelig av.

Det er også noen andre land som har kommet i risikosonen, jeg har hørt om Canada og USA, det lille jeg har hørt om denne saken på nyhetene, og på New Zealand er det noe sånt som 25 studenter som har kommet tilbake, etter å ha vært i Mexico. Så det er farlig også der. Annette Groth i NRK, har tatt turen fra sitt faste oppholdssted i USA, ned til Mexico city, for å rapportere fra en av verdens største byer, som nå i følge henne, er praktisk talt folketom, alle holder seg innendørs. Intervjueren i NRK uttrykte bekymring for om Groth ville komme seg ut av Mexico igjen, om alle om hadde vært der, ville komme i karantene, og jeg ventet bare at de skulle si hun hadde reist dit med fare for sitt eget liv.

Vi kan jo også legge til at børsene verden over har tapt seg i verdi. Frykten er at svineinfluensaen skal spre seg, at den skal vedvare, til og med oljeprisen har gått ned på grunn av dette.

Jeg vil si livet er enklere for oss som ikke er så bekymret av oss. Vi trenger ikke være engstelige fordi det dukker opp en  sykdom med et dyr i navnet, det pleier vekke god panikk, og selge godt for de som selger aviser og blader og legemiddel. Det er litt sykt, men jeg har aldri påstått at verden ikke er syk. Jeg skulle gjerne sagt den var frisk og rask, slik hadde jeg sant å si likt den bedre, men jeg kan ikke si annet enn at det er litt sykt med alle de forhåndsreglene man tar, for en trussel som foreløpig er så liten. Det er sykt å gå rundt og være så redd hele tiden.

I Norge har vi ingenting å frykte. Oljeprisen kommer til å gå opp igjen. Og jeg kan ikke tenke meg at vi vil få et eneste dødsfall fra denne sykdommen her, foreløpig har vi så vidt jeg vet clean score med alle de andre mediesykdommene som har kommet de siste årene. Jeg blir svært overrasket om vi får noen smittet, og så er det alvorlig. Jeg ble svært overrasket over Giardia også, forresten. Men jeg hadde det også den gang godt som ubekymret, og foretrekker sant å si den, fremfor den alternative panikken og idiotien, enn om den skulle være berettighet.

En alle tiders tur i Bergensfjellene

 
 Jeg er hjemme nå. Det er midnatt. Jeg er trøtt, selvfølgelig. Det var en alle tiders tur. Posten skriver jeg i morgen. Nå skal jeg sove godt.
Dette er utsikten vi hadde, ned mot Tarlebøvannet

Dette er utsikten vi hadde, ned mot Tarlebøvannet

Og nå er det morgen, og jeg skal skrive posten. Det blir en lang post, inndelt etter kapitler. Det skulle være enkelt å finne frem, og ta del i turen, for dem som ikke fikk være med på den.

Avgang

Min kamerat og jeg har fast avgangstid klokken 1100, men den er ikke fastere enn at jeg pleier å komme for sent til den. Og det gjorde jeg denne gangen også. Det var underlig, siden jeg hadde våknet av meg selv bare litt over sju, og hva jeg egentlig hadde gjort ut over morgenen, var ikke godt å gjøre rede for. Jeg hadde spist frokost, i alle fall, vært litt på nettet etter forskjellig, spilt noe gitar, ordnet litt, og så var plutselig klokken over elleve, og jeg var fortsatt hjemme. Da gikk jeg.

Min kamerat var optimistisk ute i kortbukse allerede fra starten av, allerede før turen var begynt. Det er helt uvanlig at han går ut lettere kledd enn jeg, jeg hadde startet i langt, og hatt kortbuksen med. Men allerede den korte turen fra meg i Strandgaten og han mellom Nøstet og Engen, så kjente jeg det var varmt nok, og skiftet øyeblikkelig borte hos ham. Jeg var forberedt på overskyet, lettskyet var det. Og sol.

Hvor ferden går pleier å bli avgjort mens vi går den, og her er ikke noe dypere filosofisk enn at vi ikke har bestemt oss på forhånd, vi ser hvor det blir, og har som en baktanke at vi vil gå et sted hvor vi ikke har gått på en stund. Denne gangen hadde vi ikke gått noen steder i Bergensfjellene på en stund, siden det var sesongens første tur. Vi har skiturer fra jul til påske, og går aldri noen tur på andre dager enn søndag, dette var første den første turen i Bergensfjellene for i år. Og den gikk til Isdalen, eller Tarlebødalen, mellom Fløyen og Ulriken, det var slik det viste seg å bli i år.

Praten fra sentrum og oppover Kalfaret gikk om lyrikk og høystemt poesi, vi pleier alltid holde samtalen om et eller annet intellektuelt prosjekt, og det skal gjerne være kjennetegnet av å inneholde memorering, og ikke inneholde begrensninger. Vi skal lære oss noe, og lære det fullstendig, utvilsomt. Denne gangen var det altså dikt, jeg la merke til at han hadde en ode av Horats fremme hjemme, og siden jeg også har holdt på litt med oder i det siste, lurte jeg på hva han mente en ode egentlig var. Og jeg lurte på hvofor han drev og leste oder. – Jeg skal lære dem utenatt, sa han. Og slik blir det, man er nødt til å lære seg en del dikt utenatt på de språk man kan, og man bør strengt tatt kunne mange språk, og mange dikt i dem. I alle fall skulle man kunne de høyeste, så da vanket det kritikk av meg, som bare så vidt kunne sitere noen brokker fra starten av Divina commedia.

Denne samtalen varte hele veien fra sentrum til grusveien ved nedenden av Svartediket.

Her står jeg, og det er antydning til at det kommer nedover litt vann i vårt løp.

Her står jeg, og det er antydning til at det kommer nedover litt vann i vårt løp.

Vi går oss vill

Jeg må gjøre en liten avstikker til en tur vi gjorde for mange år siden. Det skulle være fjelltur, vi skulle ha med telt og overnatte, og området vi skulle gå i var Hundedalen i Rogaland. Vi skulle også ha med oss en tredje kamerat, Øystein, og han var temmelig lite turvant, både når det gjaldt dagsturer og i alle fall fjellturer som dette. Det viste seg med en gang, da han stilte i den lille skolesekken sin, og praktisk talt ikke hadde med seg noen ting. Det gjorde det også nokså umulig å fordele vekt, slik at vi gikk ut med at jeg bar kokeapparat og absolutt all maten, min kamerat Martin bar teltet, og vår venn Øystein bar omtrent ingenting. Det gjorde også at det gikk lettere for ham oppover. Nest lettest gikk det for Martin, og etter en stund ble dette veldig tydelig, da Øystein var langt foran, og jeg langt etter. Til slutt ble dette så drøyt at jeg måtte ta av meg sekken, for å løpe og ta igjen de andre to, skulle vi gå så fort, måtte vi fordele vekten bedre. Jeg klarte bare å ta igjen Martin, som sa at han ikke kunne ta hensyn til meg, for han var travelt opptatt med å holde øye med Øystein. Det hadde ikke gått særlig bra, for han var vekk. Jaja, jeg gikk vel tilbake etter sekken min, jeg husker ikke alle detaljer så nøye, dette er mange år siden, midt på nittitallet en gang. Vi fortsatte videre oppover den merkede løypen til turistforeningen, vi måtte jo tro at vår lite turvante venn en gang måtte stoppe opp og vente på oss, vi hadde jo absolutt alt utstyret. Utenom kartet, forresten, det hadde han.

Det begynte å kveldes, og vi tenkte at han i det minste må ha tenkt på et fint overnattingssted, i hvert fall tenkte vi på det, så da vi hadde gått så langt at vi fant en idyllisk plett, der små bekker av noen små elver møttes, friskt vann, liten dal, le, men med åpning for solen både i øst og vest, slik at vi kunne se der ville solen holde seg i kveld, der ville den stå opp i morgen, så bestemte vi oss for at her skulle vi være. Nå gjaldt det bare å finne Øystein. Vi fant ham ikke. Vi gikk nedover turstien tilbake igjen, hele tiden ønsket vi at vi skulle finne ham raskt, slik at vi rakk tilbake til den fine overnattingsplassen i tide. Til slutt måtte vi la et slikt håp fare, vi begynte jo å nærme oss bilen, startstedet, og det var begynt å skumre, selv nå om sommeren. Og vi skjønte til slutt at Øystein måtte ha gått helt tilbake til bilen, det er det sikreste, startstedet, og avslutningsstedet, finner man frem dit er man sikret. Øystein var ikke der heller.

Nå er ikke min venn Martin og jeg av typen som lett får panikk, vi får praktisk talt aldri panikk, men dette var ubehagelig, og dette var uforklarlig. Vi hadde jo gått opp og ned hele turstien til turistforeningen, helt opp til et idyllisk overnattingssted, man ikke går forbi, når det snart er tid for å slå opp telt. Og det var nydelig vær, enkelt terreng, og Øystein hadde verken mat eller telt, men han hadde kartet. Det var helt uforklarlig. Hvor kunne han ha tatt veien? Og hvorfor kom han ikke tilbake til bilen når det til og med begynte å bli natt? Vi kom til at han måtte ha falt og skadet seg, men også det virket usannsynlig i dette enkle terrenget. Det var usannsynlig alt.

Løsningen kom dagen etter. Vår lite turvante kamerat hadde på et vilkårlig punkt tatt av fra stien, og gått rundt et fjell, før han begynte å lete etter oss, alle andre steder enn langs turstien. Så hadde han intet mindre enn blitt sur fordi vi hadde gått fra ham, og han hadde tatt for gitt at vi ville gjennomføre hele helgeturen uten ham, slik at det for ham på ingen måte var noen hast med å komme tilbake til bilen, vi ville jo ikke komme tilbake dit før om et par dager. Han hadde tatt frem soveposen, spist den kjeksen han hadde, og overnattet under åpen himmel sommernatten. Vi traff ham da han var på vei ned, dagen etter. Hele turen kom vi oss praktisk talt ikke lenger enn til avgangsstedet.

Jeg tok med denne avstikkeren,  fordi denne gangen kom også min vante turkamerat og jeg oss bort fra hverandre. Og det i Bergensfjellene, hvor vi har gått søndagsturer i ti år, og jeg enda lenger. Når vi går oppover Tarlebøveien ved Svartediket, kan vi enten fortsette rett frem, holde grusveien, og komme til demningen ved Tarlebøveien, eller vi kan ta av tett på oppsiden av Svartediket, gå inn i skogen, og komme opp langs en nydelig dal, Hardbakkedalen, heter den, og til slutt ende ved Langelivatnet, om vi tar til venstre ved toppen av dalen, som vi må. Denne dalen har vi ofte gått nedover, og det er fint der. Så nå skulle vi gå opp.

Her er det siste bildet jeg fikk tatt av Martin, før han forsvant

Her er det siste bildet jeg fikk tatt av Martin, før han forsvant

Det gikk helt fint å ta til venstre inn i skogen. Men oppover der gikk han raskere enn jeg, han er raskere enn jeg oppover, det er bare å innrømme. Han fikk etter hvert et visst forsprang, som ble utjevnet, da han holdt seg lenger til høyre enn jeg, og vi fikk det for oss at vi skulle til venstre. I alle fall gjorde jeg det. Og stier hadde vi for lengst forlatt for å komme beineste veien opp, og buskas og kratt var vi havnet i. Der var i ropeavstand, og vi holdt denne avstanden et kvarter eller så, mens vi gikk bortover langs foten av et stup. Etter stupet fulgte ur, og det siste jeg fikk sagt min kamerat som han hørte, var at jeg skulle finne stien.

Men vi var på det tidspunkt noe så aldeles på feil vei. Og stien jeg liksom skulle finne, den lå på andre siden av det stupet som jeg nå gikk nede under. Og plutselig ble det så bratt å gå bortover der langs fjellskrenten, at jeg risikerte å kunne få problemer med tyngdekraften. Så da gikk jeg klokelig ned. Men der nede var det buskas og kratt, og enkleste vei brakte meg snart oppover igjen, og over ur der ingen pleier å gå, for her var steinene løse, og så plutselig så høyt og bratt at jeg valgte å måtte gå ned igjen. Og slik fortsatte det bortover i sikksakk. Jeg skjønte at min kamerat nå var tapt for en stund. Frem til sånn cirka der, hadde veien vi gikk vært logisk og nødvendig, all den tid den allerede var feil, vi var nødt til å holde oss nedenfor stupet, og et stykke etter der gikk det også rett frem, men nå hadde jeg gått så mye sikksakk og hytt og vær at ingen ville følge samme ruten sånn uten videre. Men på toppen av dalen jeg hadde i hodet er det et naturlig møtepunkt, jeg tenkte å komme meg opp dit, og vente.

Problemet var bare at dalen jeg hadde i hodet og dalen jeg var i, var to forskjellige. Jeg begynte å skjønne det, da jeg plutselig på vei nedover en gang fikk øye på en grusvei, den grusveien som leder opp til demningen ved Tarlebøvannet. Jeg satte straks kursen oppover, og feilberegnet helt hvor langt det egentlig er mellom denne dalen, og Hardbakkedalen, som vi skulle være i. Slik ble jeg gående midt oppe i ingenting, stort sett Einer-kratt, som jeg ofte havner i, faktisk, når jeg går for meg selv. Og jeg ble godt skrapet opp, som vanlig, kortbukse som jeg gikk i. Jeg ble etter hvert nokså lei, men holdt dette halvhjertede forsøket på å komme over i riktig dal, hele veien opp til demningen, faktisk. Der tenkte jeg at min kamerat sannsynligvis ikke ville være der, han ville være på andre siden av fjellet jeg hadde til høyre. Men jeg orket bare ikke å gå over det, og det ville være for dumt, om også han var kommet feil, og faktisk nå var ved demningen.

Nåvel, ved demningen hadde jeg en pause. Der drakk jeg en halvliter vann. Jeg følte kontrollen var hos meg. Jeg hadde det for meg at min kamerat var i riktig dal, og at han nå satt på møteplassen og ventet. Om ikke, så ville han gå opp mot Langelivannet, og ned over høyden der, til Tarlebøvannet, som er vannet med demningen, hvor jeg var. Så jeg måtte ikke drøye altfor lenge med å gå opp dit. Etter halvlitersflasken med vann, gikk jeg oppover. Det er en fin sti rundt Tarlebøvannet, man kan følge den rundt og opp til Øvre Jordalsvannet, der man er på stien som går opp til Vidden, og som man følger om man skal gå hele runden fra Ulriken til Fløyen, eller man kan ta til høyre og opp til Lanelivannet og Tarlebø. Dit gikk jeg, og langs denne stien er en nydelig bekk, som var så fristende at jeg drakk fra den, og helte ut alt mitt medbrakte vann.

Området på toppen der er alltid større enn jeg husker det. Og det tar sin tid å gå fra ene enden av Langelivannet til den andre. Og ikke lenge hadde jeg gått der, før jeg i andre enden fikk øye på en fyr i kortbukse. Det måtte være ham, vi hadde funnet hverandre, det gikk som vanlig bra. Jeg vinket og plystret litt, fant et flott svaberg ved vannet, tok av meg på beina, og ventet.

Gjensyn og mat

 Han kom og hadde straks to bokser øl parat. Det ble litt snakk om hva som hadde skjedd, men det var selvfølgelig ikke det viktigste, her var ingenting viktig skjedd. Nå var det kjeks og sjokolade og hver vår boks øl, og omringet av fin norsk natur på en 500 meters høyde, fint vær, og fint alt. Denne pausen tøyset vi ikke med, den tok vi ordentlig. En del fiskesprett ble også forsøkt, en del halvhjertede planer om hvor vi nå skulle gå, lagt, men mest av alt var det ingenting, fine været og naturen.

Da ølet var drukket opp og mesteparten av sjokladen spist, gikk vi. Helt uvanlig hadde jeg tatt på langbuksen, mens min kamerat forble i kortbuksen. Nå for tiden blir det snudd opp ned på alt.

Planen for gangen var å komme seg til bekken jeg allerede har skrevet litt om. Det er alltid kjekt å raste ved siden av vann, og nå hadde jo jeg i tillegg heldt ut mitt. Så vi kom oss bort dit, og gikk forbi ganske mange aktuelle steder jeg syntes var fine, før vi fant et sted min venn var fornøyd med. Det var veldig bra, det var en fin bekk, vi var fortsatt ganske i høyden og hadde fin utsikt, og det var lunt og fint, alt var fint, igjen.

Middagen var kongemiddag. Kjøttkaker i brun saus, poteter og gulrøtter, tyttebærsyltetøy. Ingenting manglet. Og vi hadde med hvert vårt kokeapparat, så vi skulle kunne koke poteter i vann og kjøttkaker i saus på en gang. Potetene og gulrøttene hadde jeg forkokt litt på morgenen, så de var egentlig bare å varme opp. Innen drøye fem minutter var kjøttkakene ferdige, og så var det mat. Det er det beste, det er kongemat. 

Her tilbereder Martin kjøttkakene

Her tilbereder Martin kjøttkakene

8 poteter hadde jeg med, 8 kjøttkaker og 4 gulrøtter, alt gikk ned i fryd og gammen. Så var det kaffe, selvfølgelig er det kokekaffe, og det var en fornøyelse alt i hop. Det var en fornøyelse alt i hop.

Demning

Her er bilde av meg i terrenget der det snart skal bli en bekk.

Her er bilde av meg i terrenget der det snart skal bli en bekk.

Jeg har alltid likt å lage demning. Det gjelder å finne en liten bekk, og så legge steiner ned i den, og dekke hullene med mose, slik at bekken forhåpentligvis finner et annet løp. Av og til er det også nok at bekken bare blir bremset litt, eller man får laget en liten kulp ovenfor demningen. Jeg har gjort det siden jeg var liten, først med min far, og jeg har alltid vært ivrig. Det er sjelden det er meg det står på, når det gjelder å lage demning, og jeg lar aldri en anledning gå fra meg til å innrømme at dette er noe jeg liker veldig godt.

Nesten utrolig at vi skal få til et betydelig løp til venstre, her

Nesten utrolig at vi skal få til et betydelig løp til venstre, her

Min kamerat, derimot, går over alle grenser. Han mister øyeblikkelig all kontroll, og finner ingen prosjekt store nok. Han kan bruke en hel dag, og glemme både å spise og sove. Han begynte mens vi ventet på kaffen. Bekken var førsteklasses å lage demning i, frisk og fint rant den, akkurat passe med vann. Men det var ikke så mye materiale  å bygge med. De fleste steinene lå allerede i elven, og selvfølgelig på bunnen, som steiner har det med å gjøre. Min kamerat lot seg imidlertid ikke hindre av det, og flyttet på de steiner som var, til å begynne med planløst, enn si hodeløst, for han flyttet også de steinene han hadde å trå på, slik at han endte med å måtte gå midt i bekken. Ikke at det var noen hindring. 

Her ser vi hvordan min venn har laget det til for seg, så han ikke har noen steder å tråkke når han skal flytte flere steiner.

Her ser vi hvordan min venn har laget det til for seg, så han ikke har noen steder å tråkke når han skal flytte flere steiner.

Det første han gjorde var å gi vannet fri flyt rundt ved der vi satt. Han flyttet alle steinene som hindret vannet, de fleste tok han opp på land, noen la han rundt på kantene for å få vannet til å renne i midten. Resultatet var at han fikk frigjort en stor, bunnfast stein, som tidligere hadde vært under rennende vann, og som man nå kunne stå på tørrskodd.

Deretter var det kaffe, bittelitt kaffe. Og så var jeg med, først litt forsiktig, jeg liker å se meg selv litt som en observatør av min kamerat, som altså mister all fornuft når han skal begynne å lage demning. Han ikke bare tetter igjen der det skal tettes, og graver ut der det skal graves, han jobber også lenger oppe, slik at vannet skal treffe demningen i riktig vinkel, og han kaster steiner og masse nedi der han ikke vil ha så mye vann, for å få det til å renne der han skal ha det. Som liten jobbet jeg alltid maksimalt to steder, ett for demningen, ett for det nye løpet. Min kamerat har alltid ubegrenset med steder å jobbe, og han jobber helhjertet overalt.

Slik ser det ut, før vi får vannet til å renne.

Slik ser det ut, før vi får vannet til å renne.

Og jeg observerer ham. Og begynner etter hvert litt forsiktig å være med selv. Det har hendt før, hendte igjen. Jeg begynte å foreslå litt steiner som kunne flyttes litt hit og dit, det var en gedigen stein som han bare hadde veltet ned i en liten kulp, om vi arbeidet sammen, kunne vi kanskje få den opp på land, og rulle den bort til der vi virkelig trengte den, foreløpig var det ennå litt uklart hvor det var. Men det tegnet seg til at vi skulle demme opp for hovedløpet, som rant stritt og fritt og dypt like nedenunder, men hvor det var litt smalt, så noe skulle vel kunne gjøres. Min kamerat var først skeptisk, steinen var for stor, og opp på land kunne vi i alle fall få den, men vi kunne kanskje rulle den ut i kulpen, for å få vannstanden høyere? Det varte ikke lenge, han ble revet med han også, og trådte glatt nedi vannet med begge bein, som jeg også gjorde det, for å få bedre tak. Og han sa etter hvert som så sant var, at vi skal få den opp, det er ikke snakk om annet, her er i alle fall ikke snakk om tid. Steinen skal opp. Og vi vrikket og vrengte og skiftet tak, og rullet, og vippet, og la steiner under til støtte, og alt som var mulig, og til slutt gikk steinen opp.
 
Her får vi den store steinen på plass i bekken til vår fordel
Her får vi den store steinen på plass i bekken til vår fordel
Noen minutter senere var den i bekken og hindret hovedløpet. Men ikke tilstrekkelig, den måtte på høykant. Noen minutter senere var den på høykant. Og noen flere steiner gikk oppi, hull ble tettet med mose, vannet steg i kulpen ovenfor, og måtte renne over, der vi la nye steiner og ny mose. Og så begynte jeg, rent sånn antydningsvis, å grave til for et nytt løp, et utenkelig løp, det lå høyere oppe, var tett av gress, og helt uten antydning til at noe vann noensinne hadde rent der. Øyeblikkelig var min kamerat med å grave, ikke med hånden, som jeg, men med foten, for å få unna mer raskere. Jeg antydet et lite løp vannet kunne renne i, rundt her, ned der, det er alltid viktig med et mål, og målet skal være ambisisøst. Min kamerat var selvfølgelig med. Og ikke mange minutter senere var målet vokst i Stalin-kommunistiske proporsjoner, vannet skulle ikke bare rundt den lille haugen jeg ville ha den rundt, det skulle helt ned til bekken flere meter nede, så langt det var mulig å komme faktisk. 
Her kommer de første dråper sølevann

Her kommer de første dråper sølevann

Selvfølgelig måtte målet bli såpass. Og selvfølgelig var det ikke noe å tenke på, annet enn å gå i gang. Det gjelder å få størst mulig vannmengde til å velge vårt løp øverst, til det gjelder å demme opp det alternative løpet, som altså var hovedløpet. Om det bare kommer vann nok, skal vi nok få det til å renne. Så gjelder det å stenge av for alle hull og omveier vannet ville måtte ta, det velger alltid enkleste vei, av og til må vi stenge denne veien, et prinsipp er at vårt arbeid skal være synlig. Og så gjelder det å grave til en slags liten kanal, et slags lite løp til å begynne, slik at vannet kan renne. Kommer det nok vann fra toppen, så vil det også renne. Og så er det på ny å demme opp for sideveier og uryddigheter, det skal jo også se fint ut.

Det ble etter hvet litt av et arbeid som måtte gjøres, og litt av et arbeid som ble gjort. Først var vi fornøyd med å få vann i det hele tatt, jeg tok bilde av det, bitte litt sølevann. Så var vi fornøyd med at dette vannet vårt nådde frem til bekken helt der nede, selv om det var temmelig uklart  hvor det egentlig rant ut, det så helst ut som det bare forsvant. Dermed måtte vi rive til et løp. Og så måtte vi hele tiden grave ut overalt, for å gjøre vannføringen enklere. Og på ny demme opp, for den økte vannmengden, som tøt ut her og der nedover elveløpet vårt. Time på time gikk, jeg gravde og rev i røtter, for hver liter jord jeg fikk vekk, ville det komme en ny liter vann i vårt løp. Og jorden jeg gravde opp, la jeg på siden, for at vannet ikke skulle renne over, og flyte ut i bekken for tidlig. Spesielt er det en stor seier å grave ut en stein. Når en stor stein er vekk, blir den økte vannstrømmen direkte synlig.

Her kommer bekken

Her kommer bekken

Min kamerat holdt helst på i den øvre delen av løpet, og sørget for å hindre alt vann som ville inn i hovedløpet. Praktisk talt alt som var av løse steiner der oppe, ble brukt til dette formålet. Og han fikk laget det til slik, at vannet der oppe tok en stor sving, og i denne svingen, svingte rett inn i vårt løp. Således fikk det også fart, og vårt alternative løp ble etterhvert riktig hissigere enn hovedløpet. Men det var hovedløpet som hadde mest vann. Og innbitt ville vi gjøre noe med det også. Og da er det bare en mulighet, grave vårt løp dypere og bredere. Med hender og negler og steiner rev vi og slet vi, røsket opp gravde, særlig ved inngangen er det viktig at det er dypt og bredt og fint. Det vil renne så mye vann inn som det er plass til.

Slik ser det ut på toppen. Som man ser har vi gjort alt for å få vannet til å renne vårt løp.

Slik ser det ut på toppen. Som man ser har vi gjort alt for å få vannet til å renne vårt løp.

Og nye timer gikk. Vi snakket om alt som var mulig, og som skulle være mulig. Det er klart vi skal kunne drikke fra vannet i vårt løp, det skulle til og med være å foretrekke, vi la planer om en liten kulp der det det skulle være mulig å få seg et lite bad. Vi beundret svingene vi og vannet hadde fått til, og kraften vannet selv gravde med i disse svingene, og hvordan det fosset og bruste og strømmet seg frem i det løpet vi hadde lagt for det. Så gravde vi ut enda litt mer, for å få det til å strømme enda litt mer. Tettet igjen enda litt mer, der det var en liten lekasje. Min kamerat fant enda nye ting å gjøre med demningen på toppen, jeg fant enda flere steiner å prøve å grave ut nedover. Og nye timer gikk.

Her begynner det å hjelpe.

Her begynner det å hjelpe.

I romanen Anna Karenina av Lev Tolstoj er det en berømt scene der hovedpersonen Konstantin Levin er ute og jobber på markene med en ljå. Mens han gjør dette, opplever han fullkommen lykke, tiden, tankene og arbeidet går bare i ett, det er bare der og da, alle problemer og alle tanker er bare vekk, det er bare sunnheten og gleden i arbeidet. Dette er den dypeste meningen i følge Tolstoj, på den tiden han skrev den romanen, livet har ikke noe mer og høyere å by på enn slikt sunt kroppsarbeid, og trenger det heller ikke. Sånn er det også å lage demning. Det er så deilig konkret, man skal ha vannet til å renne bort dit, og så er det bare å gå i gang. Det er den reneste glede, her gjør vi ingenting for å oppnå noe annet, det er bare å grave ut, løfte og flytte og arbeide.

Til slutt hadde vi gravd så dypt øverst at det var kommet til albuedybde, da er det vanskelig å grave dypere, i alle fall her, for vi hadde egentlig ingen steder å sitte. Og vi kunne ikke godt grave den bredere heller, da ville vi gravd den ut i hovedløpet igjen, og på andre siden var bare en bakkehaug rett opp. Det var også begynt å kvelde litt, klokken må ha vært over ni, eller hvem vet hva klokken må ha vært. Vi visste bare at her skulle uvanlig mye arbeid til, for å få mer vann inn i vårt løp. Så vi tok på oss genser. Ja, litt oppussing var alltid å gjøre, her og der var jo noe rusk, helt oppe i toppen var jo en liten høyde kort etter munningen, den måtte vi jo grave ned, det gikk ganske radig, og da gikk også vannet nedover. Og så var det jo en stein til i løpet, denne måtte graves ut, og så var det litt her, litt der, og det gikk sikkert en ny time. 

To bekker, den til venstre er vår.

To bekker, den til venstre er vår.

Og helt til slutt satte min kamerat seg til med sjoklade og kjeks, mens jeg spratt rundt og la til noen få steiner jeg hentet fra hovedløpet, det var noen lekkasjer som måtte bort. Så var det å sette seg til og beundre arbeidet. Jeg kunne hente min kopp, og på et blunk fylle den opp med vann fra vårt løp. Det så så flott ut, det var to løp, hovedløpet hadde fortsatt mest vann, men hos oss rant det tøffest. Vi hadde også fått laget oss en liten øy i midten, det var vi godt fornøyd med, vi var i det hele tatt godt fornøyd med det hele. Og vi forhastet oss ikke med å ville forlate det.

Hjem

Det var blitt sent på kveld da vi begynte å gå hjemover. Med slike bekker er det alltid litt ekstra å gjøre, man blir aldri riktig ferdig, det er alltid litt mer å legge til og grave ut og ordne opp i. Men til slutt la vi altså hjemover etter det som må kalles et godt dagsverk. Min kamerat gav alle tegn til å ville gå over rundemannen hjemover, men jeg visste det ventet meg en travel dag og at jeg måtte få sove, vi gikk nedover Tarlebøveien og til Kalfarveien ned til sentrum, selv om denne veien både er kortere og kjedeligere. Vi hadde fortsatt en appelsin igjen, den spiste vi foran min kamerats hus. Ved omtrent midnatt var jeg hjemme. Da var det å dusje og rense seg for søle og skitt, det var jo mye som var skjedd, oppi alle einerbuskene, og i bekken med sølen og gjømen, og alt jeg hadde revet opp i. Doven og trøtt var jeg da jeg la meg. Sovnet gjorde jeg øyeblikkelig.

Slik skal gode dager være.

Mannen med treet

I morgen skal jeg gå en liten fjelltur, eller tur i fjellet er kanskje riktigere å si, når den bare skal vare en søndag, og i den forbindelse leste jeg gjennom noen gamle naturtekster jeg har skrevet. Jeg skrev nemlig flittig om alle mulige ting, også på den tiden det var umulig å legge det ut på internett, og få andre til å lese det. Hver eneste fjelltur jeg har gått, har vært planlagt sin fortelling, og de fleste av dem har jeg begynt på, og noen har jeg fått ferdig. De passer seg imidlertid ikke her på bloggen, i hvert fall ikke som jeg leser dem nå, og jeg valgte i stedet å hente frem en gammel fortelling jeg skrev i 1996, da jeg hadde en ide om å gi ut en bok med tittelen: «Historiefortellinger fra en morsommere verden». Kanskje var heller «Historiefortellere» ordet jeg brukte.

I alle fall skulle dette bli en moderne slags roman som skulle sprenge alle grenser for sjanger, slik jeg tenkte det. Det skulle være dramatikk, med en liten gjeng som var samlet på en slags kneipe, og fortalte hverandre historier. Så skulle historiene være ordentlige noveller og fortellinger, men altså fra en morsommere verden. Handlingen skulle også foregå dem i mellom (men hvordan den handlingen skulle være, hadde jeg ikke så klart for meg).

Jeg skrev riktig mange av fortellingene som skulle være med, nok til å fylle en bok faktisk, men jeg ble lei av stoffet, og ideen var nok heller ikke så god som jeg følte den var. Slik er det gjerne med ideer. Så alt sammen har blitt liggende som et av mine mange aldri fullførte roman- eller bokprosjekt.

Men i dag skal jeg altså poste en av fortellingene. Den er riktig så søt, på sitt vis riktig så ubehjelpelig, på sitt vis slett ikke så verst. Jeg gjør det beste ut av det, kan man si, selv om det ikke er så lett å skrive en stor og betydelig episk fortelling, når man er 22 år gammel. Og forresten, treet er inspirert av en diger eik vi hadde utenfor vinduet i Hans tanks gate 18, der jeg bodde den gang. Og også jeg kunne gripe den digre greina, en gang den ble blåst bort til vinduet mitt.

 

Mannen med Treet

En fortelling av Eivind Salen.

 

Det var en gang en mann som eide et tre. Hver dag satt han ved vinduet sitt og kikket på treet. Noen ganger gikk han også ut for å se på det nærmere. Han kunne da tydelig se hvor enormt treet hans var. Stammen var så tykk at to velvoksne menn ikke kunne holde rundt det, og så tykk måtte den være skulle den kunne bære de veldige greinene. Greinene var så digre at de lignet mer på trær enn på greiner. En grein var større enn alle de andre, den var så stor at man snakket om den i øst og man snakket om den i vest, og ingen hadde sett en større grein.

Mannen som eide dette treet var ikke kjent for å snakke om hva som helst. Når noen spurte ham hvordan han hadde det, bare gryntet han og gikk videre. Spurte man han om han kom til et eller annet arrangementet, eller en av bygdas storslåtte festligheter eller simpelthen et teselskap, da gryntet han om mulig enda mer gryntende. Det eneste han ville snakke om var treet sitt. Spurte man om hvordan treet hadde det, kunne han si: «Ja, jo, det er stort og friskt. Treet har det bra.» Han kunne legge ut i det lange og det brede om treet sitt.

Bygdefolket hadde vennet seg til mannens væremåte. Når mannen en sjelden gang stakk innom bakeren for å kjøpe seg brød, spurte ikke bakeren hvordan det forrige brødet hadde smakt, men i stedet spurte bakeren om treet hadde fått noe næring siden sist. «Det er mye næring i godt regn,» kunne mannen si da. Likeledes foregikk samtalene hos slakteren, hos grønnsakshandleren, og i alle butikker mannen stakk innom. Kjøpmennene hadde lært seg at for å få denne mannen i godt humør, så måtte man spørre om treet. Men denne mannen kjøpte sjelden noe ekstra, selv om han var i godt humør.

 

Slik gikk sommer, slik gikk høst, slik gikk vinter og slik gikk vår. Dette gjentok seg, og treet vokste.

 

Så hadde det seg en sommer, at det ble slik en fryktelig tørke. Det pleide være slik at det var blå himmel og sol i bygda om sommeren, men nå var det så mye sol at regnet rent ikke fikk slippe til. Mannen med treet ordnet seg da slik til at han brukte vannslangen for å gi treet den næring det trengte. Men tørken var lei, og en liten vannslange er ingenting sammenlignet med en regnværsskur fra hele himmelen! Mannen vannet likevel hver dag, han vannet ikke bare jorda, men sprutet også en god del vann rett på treet for å skåne barken som sprakk i tørken.

Dagene gikk og regnet uteble. Da dagene ble til uker måtte bygdas ledende menn ta affære for at bygdas befolkning i det minste skulle ha drikkevann nok. «Selv det kan det bli dårlig med,» var det en som sa, og alle de andre forstod straks alvoret. Det ble fra øyeblikkelig stund bestemt at all vanning skulle være forbudt. En stakkars frivillig ble sendt for å bringe denne sørgelige meldingen til mannen med treet. Mannen med treet stod og vannet treet sitt med en bekymret mine i ansiktet, da sendebudet kom. Sendebudet tok av seg lua og tørket pannen med den, hilste på mannen som gryntet tilbake, og sa så frem sitt ærende. «Jeg kommer med melding fra bygdas ledende menn. All vanning er fra øyeblikkelig stund forbudt.» Mannen så bort på sendebudet, skrudde av vannet og sa ikke mer.

Nye dager gikk. Bygdas befolkning hadde nå to ting å bekymre seg for. Først og fremst var de bekymret for tørken som så brått hadde satt inn. Dernest var de bekymret for mannen med treet. Siden han fikk høre om vanningsforbudet hadde han ikke sagt et ord, han hadde ikke en gang vist seg i bygda. Hvor han fikk maten sin fra var det ingen som visste, folk visste ikke om mannen fikk mat i det hele tatt!  «Det var som han skulle lide med treet,» var det en som sa, «om ikke treet får næring vil ikke han ha det heller.» De fleste mente at det i så fall ville være en edel handling, men noen la til at treet nok ville klare seg, og om mannen spiste eller ikke ville treet klare seg likevel. Ved siden av tørken i seg selv, var det mannen med treet det ble snakket mest om i bygda i denne vanskelige perioden. Det ble diskutert å sende et nytt sendebud for å sjekke hvordan det stod til med mannen, men man kom til at hvis mannen ville være i fred, så skulle han få lov til det.

Mannen med treet hadde en grusom tid. Han dro aldri ned til bygda. Han satt bare ved vinduet sitt og stirret på treet som dag ut og dag inn måtte stå ute i den brennende heten, uten så mye som en sky til beskyttelse for solen. Den knusktørre bakken gav ikke fra seg så mye som en vanndråpe, treet fikk ingen annen fuktighet enn det selv hadde tatt vare på i tider med overflod. Bladene ble matte i fargen, barken ble for hver dag tørrere, hele treet virket til å skrumpe seg sammen i sin nød – og mannen kunne ingenting gjøre.

Men en dag satte regnet inn, og vare i tre samfulle dager. Bladene fikk tilbake sin grønne farve, barken ble frisk og fuktig, greinene strakte seg ut igjen og treet livnet til i all sin kraft. Mannen gikk atter til byen for å kjøpe brød. Alt var ved det gamle.

 

Slik gikk sommer, slik gikk høst, slik gikk vinter, slik gikk vår. Dette gjentok seg og treet vokste.

 

Så hadde det seg en høst, at det ble slikt et fryktelig uvær. Det pleide å være slik at det var regn og vind i bygda om høsten, men denne gangen tok det ikke slutt, det bare forverret seg. Det pisket regn og blåste verst. Det blåste slik at takstein ramlet av, og folk ramlet over ende. Mannen med treet satt i vinduet sitt og så på treet som stod der ubeskyttet. Vinden fikk gjøre med treet som vinden ville, greinene ble sendt hit og dit, og den kraftige stammen slet visst fryktelig med å holde dem på plass. Mannen reiste ned til byen for å kjøpe noe tauverk, eller hva som helst som kunne hjelpe treet med balansen. Det ble tau, men det viste seg å være umulig å få festet det opp. Hvor skulle han knytte det? Han tok med seg tauet inn i huset sitt, og kunne ingenting gjøre. Vinden varte, treet var ubeskyttet, og greinene veivet.

            Folk i bygda holdt seg selvsagt stort sett inne i uværet, men av og til må man bare ut samme hva slags vær der er. Det ble da snakket om at noen hadde sett en skikkelse sitte utenfor huset til mannen med treet, og noen med ekstra godt syn hadde visstnok sett at dette var mannen selv. Det var dette det ble snakket om når folk møttes i butikken under uværet, etter at de hadde snakket om uværet selvsagt. Folk kom til at mannen med treet antageligvis også denne gangen ville gå gjennom de samme prøvelser som treet. Når treet ikke fikk ly for været, skulle ikke mannen ha det heller. Ingen kunne se noen annen grunn til at noen ville være ute i slikt uvær.

Mannen med treet hadde en grusom tid. Han sov ikke stort heller. En natt hadde han hørt en slags banking, som om noen slo mot et vindu. Han hadde stått opp, og gått for å undersøke. Utenfor var bare uværet og treet, i sin uopphørlige kamp. Mannen med treet hutret og frøs der han stod i døråpningen og iakttok dette grufulle synet, for det var virkelig grufullt å se treet i mørke natten stå der og veive ukontrollert med greinene, skyggene falt overalt. Mannen grøsset seg, lukket døren og gikk inn og til sengs igjen. Han trengte søvn, det trengte ikke treet og aller minst uværet.

Mannen hadde ikke før lukket øynene igjen så var bankingen der igjen. Det banket og banket, tydelig mot glass. Mannen hadde igjen stått opp og igjen gått for å undersøke om det var noen utenfor. Ingen var der. »Hallo!» ropte mannen. Ingen svar. »Hallo!» ropte mannen igjen, litt høyere. Alt som hørtes var ulende vind og brusende tre, i klaskende regn. Stort annet var ikke å se heller. Det var mørkt som bare en uværsnatt kan være. Da mannen igjen hadde lagt seg banket det på ny. Samme hvor mye mannen holdt seg for ørene ville ikke lyden av banking gi seg. Nå måtte han finne ut hva dette var. Han gikk etter lyden. Det var visst fra loftet. På loftet hadde han et enslig lite vindu, det var derfra bankingen kom. Mannen tenkte på hvordan noen kunne komme opp dit, og så midt på natten i dette uværet. Men det var ikke mennesker som banket, det var den store greina! Vinden var så kraftig, at den største greina ble blåst helt bort til vinduet, der den banket og skrapte, nesten som den ville ha hjelp. Mannen stod forstenet av synet. Så hadde han gått bort til vinduet og åpnet det så regnet fløy inn. Mannen stod der, greina presset sine ytterste kvister inn vindusåpningen, liksom som den ville ha ly. Mannen grep fatt i den, og trakk den så langt inn han kunne. Der holdt han den.

            Det samme gjorde han hver natt.

Men så en dag dukket et solglimt opp, skyene ble hvitere og vinden løyet. Greinene på treet fant tilbake til sin vante plass, og veivet ikke lenger omkring. Mannen og treet kunne omsider hvile. Igjen hadde håpefullt vær fulgt fryktelig. Igjen var alt ved det gamle.

 

Slik gikk sommer, slik gikk høst, slik gikk vinter slik gikk vår. Dette gjentok seg og treet vokste.

 

Så hadde det seg en vinter at det ble slik en fryktelig kulde. Det pleide være slik at det var frost og snø i bygda om vinteren, men denne gang var frosten ledsaget av et så tett snødrev at selv de eldste i bygda ikke kunne huske at det noen gang hadde snødd så mye og tungt. Snøen tok seg til rette, la seg der den landet og ble der. Det ble selvsagt måket, men snøen lavet ned dag og natt, falt og falt, uten stans. Mannen med treet børstet bort snøen fra de nederste greinene med en lang pinne, de greinene som hang høyere oppe nådde han ikke. Disse greinene fikk hver dag og hver natt nye lag med snø, og de hang tyngre og tyngre. Dess større greinene var, dess mer snø var det på dem. Den største greine hadde mest snø av alle, den greina som den høsten hadde banket på loftsvinduet og spurt etter hjelp. Nå bøyde den seg nedover, og ville liksom ha hjelp igjen. Men samme hvor langt ned den bøyde seg, hadde ikke mannen lang nok pinne til å børste av snøen. Mannen med treet kunne ingenting gjøre. Snøværet bare fortsatte.

            Folk i bygda hadde gitt opp å måke bort snøen, og holdt seg heller innendørs. De tenkte vel som så, at før eller siden ville også dette været gi seg, solen vil varme, snøen vil smelte og naturen vil måke seg selv. Men uansett vær er det alltid ærender å løpe, da snakket bygdas folk om snøen som aldri hadde vært dypere og kulden aldri sterkere, men at kald vinter har gitt varm sommer. På den måten muntret de seg opp. Etter å ha snakket litt om kulden og snøen, falt gjerne noen ord om mannen med treet. De som hadde sett ham kunne fortelle at ingen hadde sett ham mer nedtrykt. Noen hadde vært så nysgjerrige at de i kulden hadde tatt turen opp til mannens bolig, og sett ham stå med en pinne og børste den lille snøen som var på de nederste greinene, og rett som det var stoppet opp og sett mot de øverste. Da hadde han stått stille en stund, ristet på hodet og satt seg ned med hodet i hendene. Ingen hadde turt å snakke med ham.

            Mannen med treet hadde en grusom tid. Greina hang sørgmodig mot bakken. For hver dag med snø kom greina bare lenger og lenger ned. De andre grenene hadde det også tungt, men ingen som den største. Til slutt klarte ikke mannen holde det ut. Han kledde seg ekstra godt, reiste ned til bygda og kjøpte den lengste stigen som var å få kjøpt. Denne fikk han fraktet med seg hjem , og plassert opp mot treet. Han fant frem en rive som kunne måke bort snøen, og med denne i hånden klatret han opp stigen. Så var det bare det at greina var så svær, at når stigen var plassert mot trestammen kunne mannen ikke rekke bort til den skikkelig, selv om riven ikke var av de korte. Hadde det vært sommer, kunne han kanskje klatre bortover greina, men nå var det altfor kaldt og han var så stiv i leddene, og det er uansett vanskelig å klatre med votter. Han klatret derfor ned stigen igjen, for å sette den opp på ny.

            Denne gangen satte han stigen direkte mot greina, den hang så langt ned at det var mulig. Han målte også med øynene, og fant at han fra toppen av stigen ville rekke langt bortover greina så lenge han tok riven til hjelp. Med riven i høyre hånd, klatret han til topps i stigen, som hvilte stødig mot den stakkars greina. »Nå skal jeg hjelpe deg,» sa mannen, og slengte riva i en bue over hodet samtidig som han holdt den i skaftet, taggene på riva landet et godt stykke oppe på greina og boret seg ned i snøen som planlagt. »Nå skal du bli fri,» sa mannen, og trakk riva til seg. Flere titalls kilo snø gled av på denne måten, og greina ble så lettet at den ikke lenger fant grunn til å henge mot bakken; I nyvunnen frihet reiste den seg atter mot himmelen, men stigen som hadde støttet seg mot den hengende greina, var fortsatt plantet i bakken og kunne slett ikke være med på greinas himmelferd. Stigen ble nødt til å støtte seg mot løse luften, og der er det ikke mye støtte, så stigen falt. Dette gikk så fort for seg at mannen med treet ikke rakk å få tankene med seg, men med instinktets hjelp grep det eneste han kunne få tak i, og det var greina som seilte oppover. Mannen seilet med, mens stigen ramlet ned i snøen.. Greina fløy saktere og saktere til den kom så høyt som den kom. Mannen hang i en kvist på tuppen, og hadde det ikke snødd så fælt kunne han fra denne høyden sett hele bygda og mer til. Dette varte bare et øyeblikk, før mannens tyngde der ute blant kvistene gjorde at greina begynte å bevege seg nedover igjen. Denne gangen raskere og raskere, helt til den var lengre nede enn noensinne, lenger nede enn det snøen hadde tvunget den, lenger ned enn den var ment til å være, så langt at stammen ikke kunne holde den lenger. Stammen gav beskjed at nå fikk det bære eller briste og treet samlet sine krefter, tok spenntak for å redde greina og trekke den opp og tilbake på plass; men mannen hang der på tuppen, og vinterkulden hadde gjort styrke og spenst veikt og stivt. I et øyeblikks klarhet skjønte mannen dette, og var beredt til lette greinas byrde ved å slippe seg selv ned, men det var øyeblikket for sent. Med et veldig brak, knakk greina, og mannen falt og greina falt over ham.

Snøværet fortsatte enda noen dager før solen tittet frem og skapte varme. Snøen smeltet og rant bort. Folk i bygda kunne gå ut som før og alt var igjen ved det gamle. Bortsett fra at treet manglet ei grein.

 

 

 

Eivind Salen

Ide 1996 eller slikt, jobbet med den siden.

Versjon 2 Skrevet ut 12 August

 

Fylliken (en novelle)

En del omøblering på postene førte til at denne fredagen ble ledig, og jeg velger å fylle den med en gammel tekst jeg skrev på 90-tallet. Det er en novelle som ikke er god nok til å bli utgitt, men ikke så svak at den aldri må postes, den er slett ikke verst. Den passer akkurat til å bli postet bakover i tid, slik at det ikke blir så lett å finne den. For dem som finner den, venter kanskje en glede, og i alle fall noe å tenke over.

Fylliken

En Novelle av Eivind Salen

 

Det var et av de årene jeg var student, et av de tidlige årene hvor jeg jobbet på et studentsted. Det var ikke store greiene, det var en episode blant mange, jeg husker den sikkert helt feil nå, men det rare er at jeg ikke har glemt den. Det var bare en uvesentlig hendelse, jeg sikkert husker helt feil nå. Slik jeg husker det, skulle jeg jobbe under en eller annen konsert vi arrangerte, en av de kjedelige. Den interesserte meg ikke det minste, og den interesserte ikke så mange andre heller, dømt ut fra publikumsoppmøte. Det var kort sagt en kveld med alle forutsetninger for å gå i glemmeboken.

            Skal vi se, hvordan var det nå? Var det ikke Reidun jeg satt i billetten med, tro? Reidun med sine briller, og sitt strie, brune hår alltid satt opp i hestehale? Jeg tror det var henne, vi satt i billetten og pratet med hverandre og drakk vår gratis kaffe; det vil si, hun pratet, mens jeg drakk kaffe. Hver gjest fikk umåtelig service, vi ville nødig gi slipp på enhver som gav oss noe å gjøre. Heldigvis var det en viss pågang mens vi satt der, ikke så mye på grunn av konserten, som på grunn av det var tidlig på semesteret slik at folk hadde penger, og at klokken var sånn rundt ti, halv elleve, den tiden der de som hadde til hensikt å komme, kom. De fleste temmelig fulle. Det måtte man vel være, for ikke å styre unna en sånn konsert. Gjestene var vel venner av bandet, kan jeg tenke meg, de var nå på vei mot noe de egentlig ikke ønsket, og måtte drikke seg mest mulig sanseløse, for at musikken ikke skulle bli altfor påfallende. Reidun og jeg solgte billetter til disse menneskene. Hun snakket med dem og tok i mot penger, jeg ordnet med stempel og vekslepenger, fysj for noen tåpeligheter vi kunne oppleve. Jeg satt der og måtte konkurrere med fulle folks regneferdigheter og etterkomme de rareste ønsker når det gjaldt stempling. En av de som skulle på denne konserten her, måtte ha et ekstra stempel på albuen, for han pleide alltid å vaske seg etter å ha vært på do, og han måtte sikkert på do denne kvelden her, som han sa og så åpnet han munnen og gapte, som om han for alvor skulle understreke at her hadde vi å gjøre med en spøkefugl man ikke opplever hver dag. Vi gav ham stempel på albuen vi. Det er rart med hvor idiotiske fulle mennesker virker når man selv er edru, de latterlige samtalene, blikkene og faktene, alt de har for seg. Jeg har fortalt mange om han som skulle ha stempel på albuen. Måten han fremstår på er ikke udelt morsom.

            Å være en av dem som jobber for slike frivillige organisasjoner på studentenes utesteder, er ikke så kult som det kanskje kan virke utenfra. Mesteparten av tiden, enten man står i billett i garderobe, i bar, eller til og med når man har fri, mesteparten av tiden går uansett med til å vente på at konserten skal bli ferdig, slik at arrangementet kan avsluttes, og vi alle kan gå hjem eller på nachspiel. Nachspiel gikk for å være obligatorisk, enhver studentpamp vil kunne berette i timevis om de legendariske nachspiel de hadde nettopp i hans eller hennes tid, men i virkeligheten var det slett ikke slik, de færreste gikk på nachspiel. Etter endeløse timer gudsjammerlig venting, skulle man så ta fatt på øldrikking og nye timers venting før man endelig kunne gå hjem, enda trøttere og dertil full? Nei, det var helst å komme seg hjem så fort det var ryddet, og glede seg til en fest der man selv kunne delta, eller en frikveld hvor vi kunne utnytte vårt idealistiske arbeid, til å få oss noen billige øl i godt selskap. Jeg angrer ikke et øyeblikk jeg tok del i disse miljøene. Det sier jeg til tross for at flesteparten av arrangementene våre besto av band det aldri ble noe av, og jeg husker jobbetiden som venting, venting, litt arbeid og venting igjen. Nevnte jeg at vi kunne være opptil tjue stykker på jobb, der et utested som måtte betale sine ansatte ville nøye seg med tre? De er ikke så populære noen av arrangementene vi har.

            – Se han der, nikker jeg til Reidun, og lar henne oppdage en person, håpløst beruset, som har som mål i livet å komme seg ned en trapp. Hvert trinn er en hindring, han skal bare være glad han skal ned og ikke opp, det er vondt å tenke seg hvordan disse slappe beina skal kunne mobilisere styrke til å bære en kropp, selv en sped én som hans. Det er å slenge foten utfor et trinn, ramle ned, gynge litt, og så gjenta prosessen, med høyre hånd trygt støttet mot rekkverket. Går det galt, sørger han for å ramle med skulderen mot veggen. Han ser ut til å ha erfaring med å gå ned slike trapper. Det er helt utrolig at slike personer kan finne på å komme seg inn på et studentsted. Tjukk, svart skinnjakke, venstre hånd liksom lett henslengt i lommen. Håret er vel helst sort, men så fettet og stivt at det gir inntrykk av å være grått. Den lille komiske barten er av samme farge. Hele mannen er liten, og sanseløst bedrukken. Undres hva planer denne herren har for morgendagen?

– Ja, han har nok hatt seg litt for mye… eller noe sånn, sier Reidun og ler. Hun var full av slike standardreplikker, Reidun. Det er ikke mye saft i dem, men de bryter nå i hvert fall stillheten.

             Denne mannen vil inn. Det er mange rom å være i, i dette studenthuset, men han vil visst på konsert. Jeg husker nokså godt hvordan det var da han kom bort, det var litt komisk, og litt ekkelt. Det er aldri godt å vite hva slike fylliker vil finne på. Han her var harmløs og hjelpeløs. Han måtte hele tiden støtte seg mot bordet vi satt ved. Øynene hans fløy hit og dit, og tok bare et øyeblikks pause mens han snakket. Da var det som hele kroppen samlet seg i felles anstrengelse om å gjøre seg forstått. Først formet de sprukne skrukkete leppene seg, så gjorde tungen forsøk på å finne sin posisjon og mens dette foregikk sendte stemmebåndet ut sine merkverdig pipende lyder, som sakte, sakte ble til ord, og av og til setninger. Etterpå stod han bare og svaiet, fullstendig utmattet etter utblåsingen. Han kunne ikke forstå hvorfor han måtte betale, og det var dette han spurte om. Etterhvert maktet han å samle seg i konsentrasjon også om å lytte, da stod han helt stille – stillere enn når han snakket – og øynene var konstant festet på et fast punkt (at dette punktet ikke hadde noe å gjøre med det vi snakket om var ham uvesentlig). Da fikk han med seg at det var konsert. Han stod og svaiet igjen. Det var ikke mulig å vite om han tenkte. Han spør – som om han har glemt at det er konsert – om det er konsert. Jeg svarer, og han får frem et spørsmål om hvilket band det er som spiller. Jeg sier navnet, og han forsøker å gjenta det men etter første stavelse glipper det for ham, og han fyller ut med sine egne lyder og sier navnet på et band som aldri har eksistert. Jeg smiler til dørvakten som smiler tilbake.

            Reidun som sitter ved siden av meg tar i mot de hundre kronene konserten koster. Mannen bare slenger ut hundrelappen, det virket som om det var uten betydning om det var hundre, femti eller tusen han slengte ut, det virket ikke en gang som han fikk det med seg hva det var. Han bare veltet inn i konsertlokalet og forsvant. Vakten ser litt brydd ut, lurer nok på om mannen kanskje ikke skulle være sluppet inn? Så får vakten øye på noen kjente han kan snakke med, og glemmer det hele.

            Det var som sagt ikke noen populær konsert. Bandet var ukjent og prisen var høy. Det var lite å gjøre i billetten. Jeg bruker derfor tiden til å smugkikke på denne gjesten jeg nettopp har sluppet inn. Han sitter der, i konsertlokalet, midt på gulvet med en halvliter i hånden. Nesen og ansiktet er rødt og skrukkete, hele ansiktet, hele kroppen bærer preg av tidligere fyll. At det er konsert på scenen enser han ikke en gang. Han ser bare rett på en av søylene som er plassert i konsertlokalet, og selv denne ser han på med et tomt blikk. Han merker heller ikke at vi i billetten – og vakten – ler av ham.

 

Kvelden skrider frem. Jeg blir ferdig i billetten, går og rydder. Den fulle sitter der, på nøyaktig samme plass, midt på en stol, ikke noe bord. Jeg kan ikke la være å se på ham og å tenke på ham, store perioder glemmer han også ølglasset. Han holder det bare i hånden, og det er like mye øl i det hele tiden. Konserten spiller, bandet er dårlig, musikken likeså. Det er altfor høyt. Jeg går ut av konsertlokalet. Den fulle gjør det samme, ser et kort øyeblikk på meg, og forsvinner inn i puben som ligger ved siden av. Ølet har han ikke med seg. Jeg ser meg rundt etter noen å smile til, jeg smiler til Reidun som smiler tilbake.

            Konsertlokalet har to barer, en i første etasje og en i andre, i mezzainen. Andre etasje går liksom rundt første etasje, med et hull i midten på en måte, slik at det er mulig å se konsert også fra andre etasje. Så det er en liten bar der også, med en liten tappekran. Der står jeg og har ikke noe å gjøre. Jeg tenker på mitt, på Kristin antagelig, og forsøker å få tiden til å gå som best jeg kan. Det er ørkesløst kjedelig. Jeg griper et glass, kaster det opp i luften, tar i mot. Gjør det er par ganger. Så trommer jeg litt på tappekranen og blir stående. Når det kommer kjente forbi, smiler jeg. Klokken kvart over elleve kom én og skulle ha øl. Jeg lirer av meg setninger, selv om jeg ikke kjenner personen, så gir jeg ham ølet og tar betalingen. Han snur uten å se på meg. Jeg tenker igjen.

            Espen, en av de andre som jobber der, men som i kveld har fri, kommer mot meg, jeg blir glad og håper han kan snakke med meg, for å korte ventetiden. Det vil han, han kommer rett bort, hilser, kjøper øl og blir stående. Mens jeg snakker med ham, kommer Unni, en annen av dem som jobber, og som i dag ikke har fri. Hun sier det var en som klaget på meg, av at jeg var så avvisende mot ham.

– Hvem da? spør jeg, og Unni svarer at hun visste ikke, det var ikke hun som hadde hørt det. Espen sa det var sikkert bare noe tull, jeg er nå så hyggelig, Espen sier alltid slik når det er festligheter. Jeg vet ikke hvordan det har gått med ham.

 

Etter den kjedelige enmannsbarjobben, er det frivakt. Jeg går da rundt i huset, vil finne noen å snakke med. Jeg bestemmer meg for å gå inn i puben i naborommet for å hente en kaffekopp. I puben sitter fylliken, med et nytt ølglass, like fullt som det han hadde hatt i konsertlokalet. Det er en ustanselig summing av menneskestemmer i lokalet, og musikken, en eller annen Beatleslåt, høres knapt. For å komme til baren må jeg passere bordet der fylliken sitter. Jeg gjør det uten å se på ham, jeg ser på ham i det jeg begynner å gå, men i det jeg nærmer meg og går forbi ser jeg vekk. I det jeg passerer hører jeg en lyd, og skvetter slik at jeg snur meg før jeg rekker å reagere. Den fulle er akkurat i ferd med å strekke ut hånden for å gripe etter meg, men klarer ikke å koordinere bevegelsene skikkelig, og griper i tomme luften samtidig som han mister balansen i stolen. Han snakker og gir lyder fra seg, i det han gjenvinner balansen. Så retter han seg opp, og skal feste blikket rett på meg, men det er bare glass, glass, glassaktig.

– Du liker ikke meg du, sier han.

Jeg vet ikke, jeg løy, og sa han tok feil. Det er bare menneskelig, når man blir stilt ovenfor en situasjon man ikke vil vedkjenne seg, og som man ikke har rukket å tenke gjennom på forhånd. Da har man en tendens til å benekte alt, selv om man ellers ikke pleier å lyve, og selv om det i situasjonen ikke er noe farlig å si sannheten. Jeg kunne vel like godt si at jeg ikke likte ham? Eller at jeg syntes det var ubehagelig at han var så full? Det var sannheten. Men det var ikke direkte løgn det jeg sa heller. Jeg hadde ikke i mot ham, sånn sett, annet enn at jeg synes ekle fulle folk er vanskelige å ha med å gjøre. Jeg vemmes av dem, det er saken.

– Nei, du liker meg ikke, sier han.

Jeg vet ikke, jeg får det for meg at jeg for enhver pris må unngå denne karakteristikken. Hva betød vel det om han trodde jeg ikke likte ham? Neste morgen ville han vel ha glemt alt uansett? Men jeg skulle overbevise ham om at jeg syntes han var helt ok, noe jeg ikke syntes. Jeg setter meg ned ved siden av ham, det er et lite rundt bord, jeg forteller ham at jeg har ingenting i mot ham, at det er kjekt at han er på konserten og at hvis han har trodd noe annet så er det helt feil. Jeg klapper ham – for sikkerhets skyld – litt på skulderen. Han svaier litt der han sitter, det virker lettere for ham å følge med nå, han er ikke så konsentrert på å holde alle muskler under kontroll, slapper mer av. Jeg tror han fikk med seg hva jeg sa. Jeg smiler til ham, nikker, og går fornøyd for å hente koppen med kaffe.

– Du liker meg ikke du, hvis ikke hadde du ikke gått!

– Jeg skal ikke gå, jeg skal bare hente en kopp kaffe, sier jeg, og angrer.

 

Jeg tror det er en av menneskets sider at når det føler det gjør en edel gjerning, så er det lettere å motivere seg for å gjøre noe man ellers ikke ville gjort. Jeg tror mennesket liker å føle at det ofrer seg. Jeg vet ikke, jeg kan ikke se noen annen grunn for at jeg holdt mitt ord og gikk tilbake til fylliken. Jeg kunne med letthet forduftet, og ville neppe sett ham igjen. Jeg har ikke sett ham igjen siden. Nåvel, jeg følte meg meget edel da jeg satte meg ved hans bord. Det var liksom kveldens gode gjerning det. Eller var det dette ønsket, om at han skulle la være å tro at jeg ikke likte ham, som fullstendig hadde tatt makten over meg? Jeg husker at jeg var glad, stolt, da jeg satte meg. Jeg smilte og drakk kaffe. Tenkte bare på hvilke ord jeg skulle velge når jeg siden skulle fortelle om dette.

            Fylliken hadde begynte å drikke igjen.

            – Jeg har så vondt her, sier han plutselig, og holder seg for hjertet, og i det han sier det forandres stemmen hans. Den blir sår og vond, lys og jamrende, det er en piping som om både stemmebånd, kropp og sjel, er forvridd. Samtidig beholdes det snøvlete, utydelige. Og langt under ligger en anelse bass. Jeg har så vondt her.

– Har du? sier jeg, hva skal jeg si da?

Han nikker, hodet går dypere og dypere for hvert nikk, leppene smalnes. Han ser ut i rommet, stirrer, han har en slags rykning i hele kroppen. Musklene er strammet overalt.

– Det er søsteren min… Munnen hans skjelver, ansikter vrir seg i smerte, eller i fyllekramper. Jeg kjenner jeg blir anspent, engstelig for å komme opp i en vanskelig situasjon. Men jeg sier ingenting, drikker bare av kaffen, som er gammel og beisk. Den har nok stått for lenge på trakteren. Fylliken ser ikke på meg, han ser i tomme luften, munnen er liten under den fettete barten. Han trekker pusten for å si noe, sier det ikke likevel, og virker fortvilet over å la være. Så rister han på hodet, og sier igjen, som om han har glemt at han allerede har sagt det.

– Jeg har så vondt her… det er så vondt.

            Jeg bare nikker, jeg begynner å bli nervøs, og konsentrerer meg alt jeg kan for å skjule nervøsiteten. Han griper om hjertet sitt, som han har tenkt å rive det ut, river og sliter i brystet. Jeg kan se på senene i hånden at han bruker krefter. Jeg tenker ut hva jeg skal si hvis den pinlige pausen varer for lenge.

– Hvorfor har du vondt der? spør jeg.

– Det er søsteren min, svarer han, og blir sittende, …hun ligger på sykehuset.

I det han sier det, kommer en gammel kjenning og hilser på meg i farten.

– Det var ikke bra, sier jeg, til fylliken, samtidig som kjenningen i sin beruselse kommer bort til meg, og gnir meg i skuldrene, og gauler: «Hei sjef! Er det du som sitter her i dag? Du er faen så sjef! Jævla kult.» Jeg nikker og smiler til ham, det er rart med slike fulle folk. Jeg kjente ham knapt. Nå husker jeg ingenting av ham. Kanskje vi gikk på samme fag eller noe sånt?

– Ja, svarer fylliken, selv om jeg ikke har stilt ham noe spørsmål, – huset hennes brant opp, og hun var i det…

Stemmen hans går i fistel før hver pause. Hånden som skal gripe ølglasset skjelver sånn, at han lar det være. Jeg nidrikker min kaffekopp.

– Hun har tredje grads forbrenning, over hele kroppen, ansiktet hennes…

            Jeg husker jeg tenkte på om det hadde vært noen branner i området i det siste, jeg kunne ikke huske å ha lest om noen i avisene. Det slo meg også at han sikkert ikke visste hva forbrenning var, hvordan brannskader inndeles i grupper og hva som er poenget med inndelingen. Jeg ville si noe, men nå, jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg hadde ingenting å si. Rett som det var fortsatte han, det var helt umulig å vite om han registrerte om jeg eller noen som helst fulgte med på hva han sa.

– …jeg er så glad i henne… jeg kjenner det her… det er så vondt… jeg klarer det ikke…

Og hånden gned seg rundt venstre bryst, hodet rullet hit og dit, og han pustet, og øynene… de, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dem. Det var noe intenst i blikket, noe, en slags energi, ikke i øynene men i kroppen, øynene var det eneste stedet å få det ut. Det strømmet ut, vettskremt og lidende. De var vidåpne.

– Jeg er sikker på at det er vondt, sa jeg.

Han lente seg tilbake i stolen, gned seg i barten med tommel og pekefinger.

– Du tror meg ikke du, sa han. Øynene sluknet.

– Jo, jeg tror du har det vondt, sa jeg, og jeg sa det fort.

– Tror du jeg kjenner det her? spurte han, og holdt seg igjen for hjertet, det gjorde han hele tiden, akkurat som om han nettopp hadde lært hvor hjertet var, og nå – som et barn – måtte benytte enhver anledning til å vise det.

 – Det er jeg helt sikker på, – sa jeg, – ingen liker å miste noen man er glad i, føyde jeg til.

– Jeg har ikke mistet henne.

Han lente seg tilbake igjen, gned seg i pannen med høyre hånd, tydelig oppgitt.

– Hun ligger på sykehuset. Hun har tredjegrads forbreninng. Jeg så henne i dag… men jeg kjente henne ikke igjen, ansiktet hennes, åh, jeg kjenner det her… det er så vondt.

            Hånden gned så hardt på brystet at det kunne se ut som om han virkelig ville få revet ut hjertet sitt. Barten hang der over munnen, som alltid, skjulte munnen. Øynene var blanke, men det var umulig å si om det skyldtes fyll eller tårer, eller hvorfor jeg skulle bry meg om det skyldtes fyll eller tårer. Selv hadde jeg drukket opp kaffen, men kunne liksom ikke få meg til å gå. Han hadde på en måte fanget meg i denne samtalen. Av og til så han på meg, så om jeg sa noe, eller hva han så etter. Jeg prøvde å være så avslappet som mulig. Nå som kaffekoppen var drukket opp, hadde jeg ingenting å nippe til heller. Jeg visste ikke hvor jeg skulle ha hendene, hvor jeg skulle se. Det ble til at jeg ble sittende å snurre litt med den tomme kaffekoppen.

            – Har du kjent det her? spør fylliken plutselig.

– Ja, svarer jeg.

– Har du?

  Jeg nikker.

– Har du hatt det så vondt at du, ikke holder det ut?

– Jaa, nei…

Jeg tenkte på Kristin. Det var ikke lett å være forelsket. Det var direkte vondt å se andre forelskede. Det var uutholdelig å se for seg at Kristin skulle lykkes, og ikke med meg. Da hadde jeg nok kjent det der.

Jeg legger ikke merke til at fylliken er blitt helt fortvilet, tidligere har armene for det meste vært i ro, men nå slår han ut med dem. Hele tiden skal han til å si noe. Han leter etter oppmerksomhet, ellers i rommet. Der er bare beruselse, fest og stemning. Han ser på meg, plutselig og liksom bestemt, men det er så mye fyll i blikket at det blir ingen autoritet over det.

– Tror du på meg? spør han.

Jeg rister halvfornærmet på hodet.

– Ja, selvfølgelig, ingen vil lyve om sånne alvorlige ting.

– Jeg lyver ikke.

Øynene hans er faste som svømmende fjell.

– Nei, jeg vet det.

– Jeg kjenner det her, her, kjenner jeg det.

Så blir klokken elleve, og jeg må på vakt. Det sier jeg til ham.

– Du liker meg ikke du.

– Jo, jeg synes du virker til å være en skikkelig… du virker som du er én som bryr deg, det er bra.

– Jeg bryr meg så voldsomt, jeg kjenner det her.

– Ja, det gjør du, nå må jeg gå, jeg håper det går bra med søsteren din og med deg. – Det håper jeg også… det er så vondt.

Med en gang jeg får forlatt bordet slutter jeg å se ham. Jeg går nokså hurtig til vakten min, det er en ny rundte i baren, baren i første etasje denne gang. Konserten er heldigvis over, så jeg slipper det bråket, men dansediscorytmene over høytaleranlegget er ikke stort bedre. Jeg kjeder meg ut over kvelden.

 

 I ettertid går alle slike kvelder fort. Jeg vet ikke helt hva som siden skjedde. Det var vel det vanlige, stå litt i baren, litt i garderoben, litt rydding. Jeg husker bare at jeg så fylliken bli kastet ut. Jeg stod i garderoben og kunne se det ganske godt. To store vakter, – kjekke og greie, jeg kjente dem godt – drar ham etter seg.

– Dere liker meg ikke!

Stemmen hans er liksom for lys. Vaktene svarer ikke.

– Jeg bodde sammen med søsteren min!

Vaktene drar ham, han er en liten spjæling, ravende full, og kan ikke gjøre motstand.

– Hvor skal jeg gå?

– Hvor skal jeg gå?

 

Det var det hele. Det var en liten detalj i mitt liv. Jeg trodde jeg hadde glemt mesteparten, men det er utrolig hva som trenger seg på, når man bare begynner å tenke etter.

Min feiring av en russisk påske

I går skrev jeg om den russiske påskefeiringen, i dag feiret jeg den selv, og lærte ytterligere litt om hvordan den foregår.
 
Maria og Natalia

Siden i fjor høst har jeg cirka en gang i uken lest russisk med en ukrainsk venninne som skal lære seg norsk. Vi har altså utvekslet tjenester, jeg lærer russisk av henne, hun norsk av meg. I år har vi fått selskap av en venninne av henne, slik at vi nå er tre, og vi har det riktig så koselig på kollokviene våre.

I går inviterte de til å la språklæringen ligge for en stund. Vi skulle i stedet feiret den russiske påsken gjennom en kombinasjon av russiske og norske tradisjoner. De hadde ordnet noe russisk mat, deriblant det tradisjonelle påskebrødet, «Paska», og vi skulle spise den ute på piknikk i naturen slik vi gjør det i Norge.

Piknikken foregikk ute ved sjøkanten på Milde, vi er vel da innenfor grensene til arboreet, eller kanskje akkurat litt i utkanten av det. Spaserturen ble ledsaget av fuglekvitter og plantepynt, der jeg etter beste evne forsøkte å lære bort de norske navnene på det forskjellige vi så, og lære meg de russiske ordene for mer grunnleggende ting som stubbe, kongle og å sparke til stubben, og selvfølgelig mose.

Matpausen hadde vi ute på en holme, et ord de bruker også på russisk, men ikke i helt den samme betydningen. Jeg lærte også bort svaberg, og å søke le for vinden, et ord de omtrent ikke hadde på russisk og ikke helt skjønte meningen av, for finne det gjorde vi ikke. Men vi hadde god mat, potetstappe og en slags kyllingsalat, spansk vin, og russiske påskeegg. 

Maria og Natalia på russisk påskepiknikk i Norge

Maria og Natalia på russisk påskepiknikk i Norge

Russiske påskeegg er malt ensfarget, men i motsetning til hva jeg trodde på forhånd, trenger den ikke nødvendigvis være rød. Opprinnelig skulle den være det, for å symbolisere blodet til Jesus, som i følge en legende skal ha dryppet på et egg, og farget det rødt. De maler det også med innhold, og blåser det altså ikke ut, slik vi gjør det hos oss. Innholdet blir tvert i mot spist opp, egget er hardkokt, og det blir knust etter en artig tradisjon, der to stykker knakker eggene mot hverandre, og den som beholder egget sitt helt, har vunnet. Sunn gammel overtro sier at den som beholder egget helt, er sikret god helse. I så fall ble mitt egg slik knust at jeg må anses redningsløst fortapt.

Til slutt ble det såpass overskyet og kaldt, at vi måtte forlate holmen, og gå inn i skogen og arboreet igjen, der vi ville være mindre utsatt for vind. Der spiste vi det russiske påskebrødet, som er en slags kombinasjon av brød og kake, og verken helt er det ene eller det andre, men som smaker riktig godt. Ikke vet jeg hva som er ingrediensene. Her hadde vi også litt te, russerne foretrekker jo te fremfor kaffe, og er også veldig flinke med den.

Også her ble det etter hvert så kaldt, at vi bare måtte komme oss hjem og i hus. Optimistisk hadde jo jeg tatt med kortbukse, den fikk jeg ikke bruk for, jakke og genser, derimot. Klokken halv åtte tok jeg bussen hjem, etter en vellykket feiring av en vellykket russisk påske. Det er forresten lurt, å være både litt norsk og litt russisk, for da kommer flere av feiringene dobbelt opp. Jeg skylder også å gjøre oppmerksom på at mine venner er ukrainere, og ikke russere. Men akkurat når det gjelder påskefeiringen, deler de tradisjonene, så med det kommer det ut på ett.

I går avsluttet jeg posten med å ønske «God påske», slikt gjør man ikke på russisk. Der sier man: «Kristos voskres», og svarer «Vo istino voskres«. «Kristus er oppstanden», «i sannhet oppstanden». Det er jo litt finere.

 
Natalia og jeg gjør oss klare til å knuse russiske påskeegg

Natalia og jeg gjør oss klare til å knuse russiske påskeegg

Russisk påske

Som jeg har skrevet tidligere faller påsken på den første søndagen etter første fullmåne etter vårjevndøgn. I vår gregorianske kalender er vårjevndøgn den 21. mars, og vi får følgelig påsken vår i tidsrommet 22. mars og 25. april. Russerne fulgte imidlertid den julianske kalenderen, som jeg også har skrevet litt om tidiligere, og på den faller vårjevndøgn 3. april. De får altså påsken noen uker etter oss, i fjor da vi hadde noe nær rekordtidlig påske fra 23. mars, hadde russerne påsken over en måned etter oss, siden de måtte vente på en ny fullmåne.

Jeg har aldri feiret russisk påske, og vet ikke mer enn man får vite ved å lete på nettet, og noen få samtaler med mine få russiske og ukrainske venner og kjente. Det er som hos oss den viktiste kirkehøytiden, og for dem enda litt viktigere, siden de ikke gir så mye oppmerksomhet til julen, som vi gjør her hos oss. Påsken feirer selvfølgelig Jesu død og oppstandelse, selve hovedbudskapet og kjernen ved kristendommen.

Den protestantiske kirke med sin troens frihet tar ikke så mye hensyn til ritualene, og man skal vel ganske mange år tilbake for å finne noen som har vært i nærheten av å overholde reglene for fastetiden. Den katolske og den ortodokse kirke er strengere på dette, selv om det også der i nåtidens moderne samfunn ikke er så nøye som det en gang var. En ting er selve fasten, i tillegg skulle man ikke delta i eller overvære fornøyelser som konserter, teater og lignende arrangement, lokalene skulle være stengt, og var det. Det er ikke mange som tenker på det nå.

I den protestantiske kirke går gudstjenestene så vidt meg bekjent til vanlig tid, søndag formiddag, også i påsken. I den russisk ortodokse kirke begynner markeringen påskeaften, altså lørdag kveld, og fortsetter utover nattetimene natt til søndag. En av mine ukrainske venner var med i en slik seremoni i menigheten til den ortodokse kirke her i Bergen, nå i natt.

Og jeg skal nå ut til dem og feire det jeg tror blir en utradisjonell russisk påske, med piknikk i det grønne, på norsk vis.

Om jeg får tid en gang, vil jeg fylle ut denne posten lite grann. Foreløpig nøyer jeg med å si: God påske alle russere i sjel og sinn!