Første virkelige feriedag her i Kiev

I går fikk vi vår første ordentlige feriedag her nede. Vi tok bussen over elven til venstre bredd, og fant der den lille favorittstranden vår. Dagen ble satt av til bading og lek for Irina, rolig slaraffenliv for Olia og meg.

Det var meldt 28 grader og delvis skyet sol, så været var ganske passe. Vi kom oss av gårde før det var altfor sent. Olia hadde som vanlig et eller annet å ordne, denne gangen gjaldt det å bytte til seg et nettbrett, og jeg hadde planer om å få kjøpt meg et simkort. Det er kanskje merkelig at Olia og jeg ikke kan nå hverandre på telefon her nede. Vi har ikke kjøpt ukrainsk simkort, og det er vanskelig å se for seg hvilken pnikk som skulle gjelde for at vi skulle bruke våre norske telefoner med norske priser. Som regel har ikke Olia en gang med seg sin norske telefon ut.

For meg var det de pågående sjakkturneringene som var utslagsgivende. 3G internett koster ingenting her nede, småpenger, og jeg kunne for under hundrelappen få gratis samtaler og sms, og nett opp til 2 gigabyte, noe sånt. Men det var søndag, og de vanlige utsalgene var ikke åpne.

Så det ble ikke noe simkort. Ikke hadde Olia særlig med batteri på sin telefon heller, hun har fått somlet seg til å kjøpe et ukrainsk sim-kort, men av frykt for tyveri har hun innstallert det i en gammel telefon vi arvet fra mor, en gammel Samsung. Dermed måtte vi også – som alltid – avtale nøye hvor vi skulle møtes, og la det være på et sted det er mulig å oppholde seg lenge, for det er aldri godt å si når Olia kommer. Altså på stranden. Cirka en time, sa hun.

Lille Irtsjik forteller oss navnene på trolleybussene, autobussene og marsjrutkaene her nede, og er påpasselig med rødt og grønt lys. Fra Druzjba Narodov går det i marsrutka over Patona-broen, og så går Irina og jeg av på første stopp. Det er de kanskje en drøy kilometer til den lille stranden vi skal til, kanskje litt mer. Jeg har håp om at Irina skal gå mest mulig alene. Det er hun flink til. Veldig flink, alderen tatt i betraktning.

Det er mye som har blitt verre her i Kiev og i Ukraina årene vi har reist ned hit. Det har jeg skrevet litt om før, skal skrive mer om senere. Noe er også blitt bedre. Den gamle lekeplassen med slitte, gamle leker er erstattet med en virkelig flott båt. I den kan barna løpe rundt og være sjøfolk og sjørøvere og hva de vil, og rutsje ned i flere rutsjebaner. I tillegg til den var det nye husker, eller disser, som vi sier i Rogaland, nytt klatrestativ, en ny liten sklie, og en flott sandkasse, også den formet som en båt. En klar, klar forbedring. Nå blir det enda kjekkere for oss å være på stranden vår, og lettere å lokke Irina bort fra vannet når badingen tar overhånd.

Det gjorde den. Som vanlig. Når jeg først fikk henne uti vannet, og skvettet litt vann på henne så hun fikk dukket, så var hun ustoppelig. Det var ikke vanskelig å få henne uti heller, forresten. Hun synes det er veldig, veldig kjekt. Og hun parkerer alle andre barn og voksne, både her, og i Norge, hvor vi har badet litt i Giskehallen. Hun er med på absolutt alt, ethvert sprell, hun liker å bli kastet opp i luften, snurre rundt, stå på mine knær, klenge seg til meg mens jeg svømmer, på rygg og på bryst, – ja ne boius, ja ne boius! roper hun, etter først ikke å ha ville ta i et sneglehus som fløt. I vannet er hun ikke redd for noen ting.

Og hun holder ut lenger enn alle. Jeg har også bra stayerevne, i vannet som i det meste, men i Irina nærmer jeg min overmann, eller overjente. Hun blir aldri ferdig, vil alltid mer. Av og til forsøker jeg å lirke henne opp, hun er ikke redd for å gå selv, med vann helt opp til halsen, og på gjørmete og grapsete bunn, hun går rolig inn på land, bøyer overkroppen og løfter armene til værs bak seg, går litt på denne morsomme måten, så snur hun og løper ut i vannet igjen. Og igjen. Og igjen.

Det er godt vi har lekeplassen. Jeg kan få henne opp dit, når leppene er blå, og de begynner å dirre. For meg gjør det ingenting, jeg tror friske mennesker ikke har noe vondt av å være iskalde en stund, det går over, men jeg vet at her i Kiev er de redde for det. Så jeg vil ikke at det skal se ut som jeg plager barnet. Om det skulle være fare for det, så mye hun ler og hyler av glede. Det er ikke vanskelig å se at det er hun som er drivkraften, hun som pusher på, hun som vil ha mer, jeg som bare lar henne få lov og kaster og slenger henne som hun vil, og liker det.

Mens vi er på lekeplassen kommer Olia. Hun har bedre kontroll på antrekk, og den slags, og får på Irisjka noe ordentlig, før det er på tide med mer bading. Nå med alle tre, litt vekselsvis, den ene alltid på land for å passe sånn halvveis på tingene. Den på land fotograferer og filmer litt også.

Et sted her får jeg lurt meg unna til en restaurant, med internett. Jeg ser det er drammatikk i sjakkturneringene, særlig i Paris, der vår mann Carlsen har en liten kollaps akkurat i det jeg ser på, men der de spiller i et format jeg ikke helt kan like. Dette er amerikanisert showsjakk, liksom medie- og sponsorvennlig, med en tidskontroll som øker presset på utøverne og øker sjansene for feil, liksom mer action. Mer kontroverser, og ting å diskutere. Jeg foretrekker den ekte varen, der spillerne skal få sjansen til å tenke ut de beste trekkene, og der det er et poeng å vurdere hvilke stillinger det er lurt å bruke tenketid på. I Showsjakken endte det opp med at de spilte på tilleggstiden, 3 sekunder per trekk. I Khanty-mansisjk og VM for lagsjakk gikk Norge som ventet grundig ned mot Kina, mens Russland vant over India og holder følge ett poeng bak. Mens jeg så dette, spiste jeg en Spaghetti Bolognese til 124 griven, og ble turistsvindlet med øl til 94 griven for to stykker. Jeg ba om lyst øl, og fikk etter ukrainsk standard dyrt importøl, Heiniken. Det enkle måltidet ble mye dyrere enn det som er vanlig her nede, men til omlag 80 norske kroner står jeg det selvsagt lett over. Det er ikke noe å mase om.

Jeg kjøpte et par kaffe med meg til Olia og Irina. På pavenyen spiller et lokalt ompaorkester, blåsere og slagverk, stort sett, gamle slagere, og av det lille jeg kan om denne typen musikk, kan jeg høre at dette er bra nivå. De kan sine ting, og det er helt gratis. Irina vil selvfølgelig bade enda mer, leke enda mer, og det er vanskelig å få henne med oss når Olia omsider vil hjem. Vi tar den tiden vi trenger. Irina skal ikke hjem med makt, denne dagen her. Det er også hennes ferie.

På veien til metroen ved Livoberezjnaja stopper vi på en lekeplass til, og med noen lekebiler vi betaler 20 griven for at hun skal få kjøre. Egentlig koster det 40, men Olia får prutet det ned, det er jo ikke mye vår lille Irina kan kjøre. Dette er hennes første forsøk, og hun finner vel ikke helt ut av det. Det går i rykk og napp, og hun klarer ikke å koordinere gassen og rattet, og hun får heller ikke til konseptet med å variere trykket på gassen. Det er maks eller ingenting.

Så gjenstår bare den drøye kilometeren til metroen. Olia kjøper øl til meg og is til Irina, som niste på veien. Det er romantisk og harmonisk. Litt regn legger ikke noen demper på noe.  Om noe, så øker det farten vår litt.

Irina liker godt å kjøre metro. Så for henne blir det en flott avslutning, på en flott dag. Den første virkelige feriedagen vi har her nede. Solfylt, og på stranden.

Ølberg på siste dag i Rogaland på en stund

I morgen reiser vi for en ferie på mange uker i Kiev. Omstillingen er alltid spesiell, særlig for oss som nesten lever to liv: et på norsk her i Norge, et på russisk der i Kiev.

Vi overnattet vesle Irina og jeg fra fredag til lørdag hos min mor, hennes mor, og det ble som alltid en god og fredelig natt med en lang og god frokost etterpå. Både Irina og jeg fikk sove godt ut. Det samme gjorde konemor Olia, som sov hjemme. Da Ira og jeg endelig skulle reise, sånn litt etter tolv, satte veslejenta kursen strake veien mot nærmeste lekeplass, slik at vi fikk vært der også et par timer.

Deretter var det hjem, og ut igjen, med Olia også med. Etter litt stopp på veien endte vi litt tilfeldig på arrangementet Trolljegeren på Foss Eikeland, der med Sandnes Ullvare. Vi stod på sidelinjen og heiet litt vi også, selv om vi ikke kjente noen som var med. Også lille Irina lærte seg å si «hurra» og «bravo», og klappet i hendene hun også i det de slitne og skitne deltakerne passerte de siste hinderne på vei mot mål. Selv prøvde hun seg på balansering og på klatring. Begge deler gikk riktig så bra, synes jeg som far, men ikke uten uhell og problemer. Under balanseringen ramlet hun over ende, og fikk et stygt og hovent sår under øyet. Under klatringen fant hun aldri ut av klatretauet og sikkerhetsutstyret, og virket atskillig mer engstelig og redd enn hun gjør når hun klatrer fritt, og far eller andre kjente står trygt i nærheten og følger med. Jeg liker godt at hun prøver nye ting, og oppmuntrer til det.

Så var det en rolig kveld med familien Salen, for første gang på lenge, lenge.

I dag spiste vi en lang frokost, riktig lang. For min del ble den avbrutt av en liten hvil, noen minutter på øyet, før den kunne fortsette enda en stund. Det var ikke noe spesielt med den, ikke noe spesielt godt pålegg, ikke noe spesielt godt brød eller rundstykker. Det handlet mer om å få spist opp det vi har av mat som blir dårlig, før vi reiser på ferie. Men den varte altså cirka fra klokken ni, til klokken tolv, eller noe sånt. Mens vi spiste, lot vi bilder fra tidligere ferier til Kiev rulle over den store dataskjermen vår. Det var nok med på å forlenge spisingen.

Deretter var det på tide å komme seg ut. Jeg sendte en melding til familien, hele gjengen, inkludert Tonje i Paris, alle måtte jo få sjansen til å komme seg ut til Ølberg, denne siste dagen vi er i Norge på en stund. Min mor og Tone (og Sara og hunden) valgte å være med. Konemor Olia ville være hjemme og pakke og rydde og styre og ordne, og hvile.

Lille Irina liker seg veldig godt på stranden, og Ølberg, men denne gangen ville hun ikke være på selve stranden og slett ikke ned til vannet, som var kaldt, i følge henne, hun ville til lekeplassen. Der satt hun seg i disså, som vi sier i Rogaland, samme hvilket ord jeg bruker på bokmål, føles det galt, i alle fall ville hun ha «stoje fajt». Det er favoritten om dagen, på alle lekeplasser som tilbyr leken. Vekselsvis går hun til skliå, som vi sier, også her på Ølberg.

Det kunne tegne til å bli en veldig rolig strandtur. Irina var hele tiden i lekeapparatene, eller i sanden like ved siden av. Mor og jeg satt og så på, og spiste maten mor hadde med, hjemmelagde fylte horn med kokos og melis, en slags skolebollehorn, og hjemmelagde kanelruller fylt med kjøttdeig i stedet for kanel, en slags pizzasnurrer. Kaffen var på termos. Irina var ganske rolig og tilbakeholden, det kunne nesten se ut som noe plaget henne, for eksempel såret hun hadde fra i går  under øyet.

Det var hunden som ble utålmodig, og tok oss med videre. Lille Irina ble også med, etter litt overtalelser. Og for første gang siden hun lærte ordentlig å gå, fikk jeg henne med på svaberg-siden, opp til bunkeren, og til å være der. Det var veldig kjekt! Endelig fikk hun utfolde seg som en liten vestlending, som en ekte nordmann ved kysten, opp og ned de skrå og spesielle steinene, formet av hav og vind i tidens løp, veldig karakteristisk, vi som bor her skal selvfølgelig beherske dem. Og vi må lære det i tidlig alder. Endelig fikk jeg Irina opp dit!

Først løp Sara opp de primitivt anlagte trappene. Deretter kom Irina, fulgt og sikret av meg, og så kom hunden i kraftige byks. Deretter var det mor og Tone. Oppe ved bunkeren våknet Irina for alvor til liv. Hun var ikke redd for mørket og betongen, løp inn, og ropte til ekkoet som svarte henne. Deretter var det å stå i døråpningen og peke på båtene, og alt annet hun visste navnet på. Nå var hun i farten.

Så var det opp og ned på steiner, og i tyskergangene og vaktgropen, overalt hvor hun bare kunne komme til. Endelig fikk jeg med Irina hit, så også hun kan sette pris på denne delen av Ølberg, den jeg liker best. Jeg vil jo gjerne ha et klatrebarn, et barn som behersker naturen som vi har den på vestlandet, at barn som beveger seg lett og fritt på svaberg og knauser og småfjell. Hun må vite hvor bratt det må bli før det er vanskelig, forskjellen på glatte og ikke glatte steiner, hvor man kan gå på og hvor man må være forsiktig, hva som går og hva som ikke går. Et godt tegn er det når hun begynte å reise seg opp og balansere på steiner, der jeg syntes det var skummelt.

Nede i viken var det lunt og godt. Selv sjøvannet gikk an å vasse greit i. Og vi fant reker, flyndrer, skjell og kreps. For første gang fikk Irina være med og utforske havbunnen. Den lille pauseturen det hadde begynt med, der vi bare satt stille på lekeplassen, var blitt til en ordentlig tur, med lek og utforsking, akkurat som det skal være!

Til slutt spanderte mor folkelig middagsmat på oss alle, burger, franske og pølser. Den nye ølberg-bua eller hva den skal kalles, er langt fra etter min smak, jeg stoler ikke på at brannen i den gamle var rent og ærlig spill. Noen hadde for stor fordel at den brant opp, så man kunne bygge nytt og finere og mer lønnsomt. Køsystemet har de i alle fall ikke fått til. Mor hadde stått i ti minutter i kø, bare for å høre at den køen hun stod i var for «henting», eller hva det var. Bestillingen var i en annen kø. Frustrerende. Men pølser og pommes frites er moro for barna. De spiller hovedrollen i livene våre.

Turen var ikke slutt før klokken var sju. Hjemme var de å la freden senke seg, og kjenne på den spesielle stemningen, dagen før avreise. Det venter oss en lang og god sommer i Kiev.

 

Sommerferie! (Lille St. Hans)

I dag ble det sommerferie. Det har vært travelt i mai og i juni, ganske intenst egentlig, og det er ganske vanskelig å få inn i hodet at det nå er slutt. Sommerferien begynte i dag. På mandag reiser vi til Kiev. I dag reiste mitt lille barn og jeg rett til Borestranden, og deretter til min mor, hennes mor, for å innlede det jeg føler er en velfortjent ferie, med en liten St. Hans feiring på forskudd.

Konemor Olia er hjemme. Det er nesten vondt å være uten henne i dag. Men det har vært travelt for henne også, alene med barnet fra morgen til kveld, mens jeg har vært uvanlig opptatt og hatt mye å gjøre. De gangene jeg har vært hjemme, har jeg selvsagt tatt barnet. Ingen blogging, ingen lesing, ingen skriving. Olia, Ira og jeg skal være sammen hele sommeren. Denne første dagen er vi litt hver for oss, så også hun får hente seg inn, og lille Ira og jeg får vært med bestemoren hennes.

Det er en tradisjon vi har, jeg har blogget mye om det før, for de helt spesielt interesserte, den helt nære slekten og meg selv. Hver gang solen snur, til jul og til St. Hans, så feirer vi med min mor, med å spise rømmegrøt og spekemat, og drikke øl og akevitt. I år er vi allerede i Kiev på St. Hans, så vi tok feiringen et par dager før, på lille St. Hans.

Lille Irina har allerede overnattet flere ganger her borte. Det begynner å bli rutine. Hun pusser tennene, får på seg pysjen, og legger seg i bestemors seng der hun får høre et eventyr. Så sovner hun. Det minner om hvordan jeg sov hos min mormor, da jeg var liten. Rutinene var atskillig fastere der, alltid stillere, varmere og mørkere.

Ute på Bore har lille Irina og jeg vært før. Det var på 40-års dagen til Gry, noe jeg ville blogget om da bloggen var yngre, nå er jeg ikke lenger så komfortabel med å skrive andre mennesker inn i min blogg. De skal få kontrollere sitt eget nettliv. Det var en veldig, veldig kjekk fest, og for meg en oase i en travel tilværelse. Da festhelgen var slutt søndagen, kom min mor med mitt barn, Irina, og lille Irina og jeg ble igjen, da mor reiste. I dag reiste vi ut til Bore igjen. Det er badestranden her på Jæren, den beste å bade fra, men selv om det var varmt hjemme på Ganddal og vekke fra sjøen, var det kaldt ute på stranden. Irina ville ikke engang ned til bølgene. Men hun ville være lenge, lenge, le-enge med dissene og sklien, der med kuene.

På vei hjem til mor så vi en ørn. Jeg trodde ikke mine egne øyne, og både fotograferte og filmet, gikk ut av bilen, nå fikk trafikk være trafikk. Andre biler fikk komme seg rundt og forbi på det viset de kunne, her var en ekte ørn bare meter unna. Den satt kongelig og giddalaus, og så det ikke verdt å fly unna bare fordi et menneske nærmet seg, og de vanlige jærfuglene gjorde sitt beste for å plage den unna. Den var litt ung og pjuskete, det skal sies, det var et eller annet merkelig i at den fant seg i å sitte nede på bakken og bli harselert med.

Hos mor var som vanlig alle detaljer lagt ned for en vellykket St. Hans-feiring, enda det ikke engang var St. Hans. Hun hadde vært på polet og kjøpt skikkelig øl, rømmegrøten var hjemmelaget fra bunnen av, spekematen kjøpt hos slakter, og rugkransene hjembakte og ferske. Det var veldig, veldig godt. På TV var sendingen var Norway Chesss, både lille Ira og jeg er interessert. Jeg har fulgt turneringen tett, og fulgte nøye med i dag også. Tre-fire ganger har jeg vært inne og sett, på Clarion hotell og på konserthuset. Store sjakkturneringer er noe jeg vil støtte opp om. Og kanskje kan jeg skrive på nettet at det er litt rart at de mest usportslige, som vår egen Carlsen og amerikanernes Nakamura, er de mest populære. Jeg hadde neppe skrevet det om det ikke var for ølet jeg har drukket, egentlig mener jeg at man skal respektere sjakkspillere mister litt kontrollen over seg selv etter et tap. For meg og mange andre var det i alle fall kjekt at Aronian vant, jeg blir rett og slett glad når jeg ser på ham. Han har en forbilledlig opptreden og væremåte.

Hjemme hos mor har jeg tilgang på TV, Netflix og hva det måtte være. Jeg endte opp med Bachs Johannespasjon, i en utgave på YouTube, japaneren Suzuki. Det er liksom ikke noen filmer jeg vil bruke over en time på å få sett. De jeg prøver meg på fanger meg ikke, selv Bob Dylan og dokumentaren «Don’t look back» klikket jeg meg vekk fra. Klokken nærmer seg tolv. Snart legger jeg meg. I morgen skal jeg stå opp, og drikke kaffe. Ikke noe arbeid og plikter venter meg før i august. Min vakre kone og eventyrlig skjønne datter skal få all min oppmerksomhet, dag og natt, hele sommeren til ende. Det er knapt til å tro.

Supertur til Sele

Irina er herlig om dagen. Det har hun vært hele livet, men det er noe ekstra nå, som hun lærer å snakke i en rasende fart, og de fysiske utfordringer barnelivet har å by på blir overvunnet, én etter én.

Søndag er turdag, og nå på senvåren blir jeg sterkt tiltrukket av stranden, havet, sjøen. Det var en litt grå og kald junidag, så det kunne ikke bli snakk om bading eller tradisjonelt stranliv, noe forresten Irina gjorde noe med, og på godt vestlandsk vis lot været være været, og heller kledde seg og oppførte seg som situasjonen krevde. Ikke som været krevde. Det er noe av essensen med å være vestlending, mener jeg. Vi kan ikke la oss styre av været, vår oppgave er å overvinne det.

Det var imidlertid litt frem i tid. Moren er fra Kiev, der lar man seg styre av været noe så til de grader, og det er alltid, alltid, alltid for kaldt. Lille Irina ble utstyrt med vinterkjeledressen og tykke støvler, med foring. Hun kunne reist til stranden sånn kledd, i januar.

Nå var det juni, men 12 – 13 grader, så klærne var urimelige. Jeg hadde selv den en ganske tykk treningsbukse, ganske tykk genser og jakke utenpå. Kona insisterte på jeg skulle ha lue også, men der gikk sannelig grensen. Lue etter påske er ren galskap. Ingen temperatur kan få lue på mitt hode i juni.

Ute på Sele var det ikke så veldig mange folk, denne pinsesøndagen. Det var rikelig med parkeringsplasser, stor ro, god fred. Irina hylte av lykke over å være på stranden, og løp litt rundt på rullesteinene med en gang. Så trasket vi av gårde mot hengebroen.

I sekken hadde jeg en termokopp kaffe, to skiver til matpakke, og rett i koppen elendig tomatsuppe. Og sjokolade. Jeg tenkte vi skulle komme oss til selve stranden, så kunne Irina sitte litt og grave med ei bøtte og spade vi hadde med, litt strandleker. Så kunne jeg sitte og drikke kaffe, og tenke, sånn som jeg pleier.

På vei til hengebroen var det å balansere på gjerdet, se på løvetann og andre blomster, og i det hele tatt. En laksefisker fikk fisk akkurat i det vi kom. Moderne laksefiske er way beyond det jeg kan like av naturopplevelser, det er forvandlet til kaksefiske, egen parkeringsplass har de, og gapahuker og hytter og styr setter de opp over alt. De tar seg til rette, og demonstrerer sin rikdom og eksklusivitet. Han her som fikk denne fisken skal jeg ikke dømme, jeg kjenner ham jo ikke, og for Irina var det jo veldig kjekt å bli introdusert for begrepene fisker, fiske og fisk. Vi har en slektning med fiskerettigheter i et fiskeholdig vann, så det blir ikke lenge til vi også skal prøve oss.

Irina likte jo godt hengebroen også, selvfølgelig. Og elven og det hele, hun pekte og spurte og forklarte, hoppet opp og ned, og løp frem og tilbake. Sånn som barn gjør.

Over på andre siden introduserte vi ballen vi hadde med. Det er litt gress der, og det går an å kaste og sparke ballen så høyt opp i luften man bare kan – den kommer aldri bort eller detter ned på veien, slik den gjør i hagen vår. Her begynte det også å bli noen aldri så små tegn til solgløtt, og jeg forbannet meg selv for n’te gang over igjen å ikke ha tatt med meg kortbukse, hvordan er det mulig, i juni? Kortbuksen skal alltid med. Irina tenkte jeg også på, i den varme kjeledressen. Alle klærne jeg hadde rasket med meg, «i reserve», lå igjen i bilen. Og konemor Olia hadde gitt streng beskjed om at klærne under kjeledressen ikke var presentable, kjeledressen måtte være på.

Alright, vi kom oss over de karakteristiske sand- og gresshaugene som så vakkert liksom rammer inn jærstrendene. Irina er veldig nær å finne frem til konseptet å hoppe ned fra disse haugene, sanden er så myk at det gjør aldri vondt. Hun er helt uredd nedover og oppover dem. Og hun er ellevill med stranden, sanden og havet. Her er det noe som er biologisk helt riktig med oss mennesker, dette liker vi, et eller annet med havet og bølgene er veldig vinnende, fra de helt små barn til de veldig, veldig gamle. Jeg vet ikke om noenting annet som er så forenende, som så mange ulike typer og grupper av mennesker i så ulike livssituasjoner, kan like det. Selv er jeg solgt, og har vært det hele mitt liv.

Sånn sitter jeg og tenker, med kaffekoppen min, og de to skivene. Irina putler og graver i sanden. Hun prøver seg på litt skive hun også, men har ingen respekt for sanden, har ikke lært seg å engste seg for det, og vil selv holde skiven med sine sandete fingre. Mister biten sin i sanden også. Og blir veldig plaget av en hårtjafs som har kommet utenfor luen, og stadig blåser bort til munnen og ansiktet. Når hun tar den bort, som hun må gjøre hele tiden, får hun sand i fjeset.

Det er det verdt. Ingen klage, ingen påkalling av oppmerksomhet for dette problemet. I stedet løper hun bort til elven. Jeg sitter først rolig, faller hun uti, som hun ikke kommer til å gjøre, så er det omtrent hundre meter bort. Jeg er der på tjue sekunder. Nei, Irina er for mye verdt. Det går ikke an å risikere noen ting, jeg går bort til elven jeg også, spiser maten min og drikker kaffen der. Irina hopper uti elven, den er helt grunn, her i det den er i ferd med å ende i sjøen. Den går ikke over støvlekanten. Irina ramler også, rett på rompa, uten at det ser ut til å bry henne så mye.

Vi spiser og drikker den tynne, ekle tomatsuppa, og Irina får rikelig med sand oppi den også. Jeg tenkte på å ta med t-skje å røre med, men skje å spise med, glemte jeg. Så det blir t-skjea, og å drikke. Den våte skjea mister Irina rett i sanden, sanden setter seg helt fast, umulig å få av. Jeg drikker de siste rester suppe. Irina leker enda litt til, der med den lille elvebredden, der på sandkanten.

Så er det første forsøk på å tusle oss hjemover. Turen er vel ennå ikke halvveis. Både Irina og jeg har stayerevne. Min er ubegrenset, Irina er mitt barn. Vi ser horder av familier komme og gå, mens vi blir, vi blir. Vi blir.

Jeg svinger Irina opp på sanddynene, opp på haugen, og hun sklir seg ned et par ganger. Så er det opp og gå, mens jeg fotograferer og filmer. Det blir alltid fantastisk film av sånne scener, lille Irina som småløper, det majestetiske havet og bølene, den store brede horisonten, lyset og fargene. Det er umulig å få dette feil.

Så er det på tide å ta mot venstre, mot broen og bilen. Irina tar mot høyre, mot stranden og sjøen. Barn av sin far. Hun sklir seg ned, en lang, lang sanddyne, en som vil kreve litt arbeid å komme seg opp igjen, for et lite barn. Og der, nede på stranden, tar hun av seg støvlene og de tykke sokkene. Barbeint og i kjeledress, er hun nå. Et vakkert syn.

På ny løper hun ned mot elven, litt lenger fremme, helt i munningen, der det også er en annen liten familie. Faren der er i kort bukse og t-skjorte, og også barnet er lett kledd, i tynn bukse og genser.

Det er uakseptabelt. Skal noen liksom være mindre kledd enn oss? Snart tilbyr jeg Irina å ta av kjeledressen. Det er som å slippe bremsepedalen. Endelig er barnet i fri fart. Nå er hun en energibombe, i tynn bukse hun også, et par tynne ull- og bomullsgensre. Lett og fri. Hun hyler sine karakteristiske gledeshyl, hopper og spretter, løper rundt omkring, opp og ned elven, iskald på bare ben, men det er jo så enormt dette livet og friheten og stranden og sjøen og bølgene og lydene og sanden, og alt. Snart ryker den ene genseren, den andre, og den tynne, tynne buksa. Irina løper rundt i bare bleien, levende som få.

Og så går bleien av også. Da er det uimotståelig for Irina, hun setter fart, og løper av gårde. Helt til Bore. Rett og slett helt til Bore, neste strand. Det er nesten litt pinlig, hun er flere hundre meter foran meg, naken og lykkelig, mens folk går omkring i tykke ytterjakker og andre vinterklær. Irina skiller seg mildt sagt ut. Sekken har jeg lagt igjen oppe på haugen vi skled ned fra, klærne har jeg lagt igjen nedenfor den haugen, så vi finner den igjen. De er bare en prikk, langt unna.

Jeg prøver å lokke Irina med meg tilbake, men det er ikke snakk. Hun flykter, rett og slett flykter opp en sandhaug. Kryper opp med en energi bare naken frihet kan gi. Jeg prøver på ny å få henne med, jeg liker jo at tingene skal være frivillig, det er sjelden tvang når det er jeg som styrer. Men hun kan ikke være for lenge uten klær, det er ingen varm junidag, dette. Irina, derimot, vil bare videre. Det er som om hun lukter lunten, at jeg vil ha henne tilbake for å kle på henne igjen. Og nå som hun har det så fantastsisk!

Lokkemiddelet som fungerer er å ta henne med til sjøen. Da kan vi løpe opp og ned bølgene. Jeg har lave tursko, de tåler ikke vann, så jeg kan ikke være uti litt engang. Irina er naken, og kan være uti så mye hun utholder kulden og den naturlige, elleville skrekken for bølgene. Det blir ikke så mye, for hun må og vil holde meg i hånden, det blir å løpe opp og ned, og unngå bølgene. På denne måten får jeg beveget henne tilbake. Og så er det trikset vårt, med å svinge henne rundt og rundt, over bølene, mens jeg holder henne i armene. Armene til vår lille Irina er så sterke at de tåler det.

Oppe med klærne finner hun seg i å få dem på. Hun er nok litt kald. Skoene kan vente til vi er oppe og går på stein, i sanden er det best å gå barbeint. Over hengebrua går det nå veldig seint, lille Irtsjik har vennet seg til det, og med lette, tynne klær er hun fri til å klatre og hoppe.

Kald høstdag på Sele

Det er en kald og grå november vi nå er inne i. Jeg ser på bildene fra i fjor, da jeg var i permisjon med Irina. Det er noen prakftulle bilder fra Sele og fra Melsvatn, nydelig, lav høstsol, og skarpe, klare farger. I år er det grått. Kaldt. Surt.

Ølberg, Strand, November, Høst, Sjø

Stranden har vært mer innbydene enn dette.

Likevel går Irina og jeg ut hver søndag. Hver årstid har sine ting å se. Nå er høsten på det nærmeste slutt, bladene er falt, og det er ikke så mye å jage i skogen etter. På heiene og markene går ikke sauer og beiter. På fjelltoppene, selv de lave vi har i Sandnes, er det kaldt. Vi kan ikke være ute lenger enn et par timer, det blir småturer. Sist søndag var det Vagleskogen, den lille tøyseskogen på Ganddal, i dag var det Jærstrendene og Ølberg.

Ølberg er en strand som trekker og trekker. Jeg kan huske den fra min tidlige barndom. Jeg har alltid likt den. Her er en elendig strand, det er riktig, liten og vanligvis med fullt av tare, rar lukt, og ingen skikkelige bølger. Det er mer ei bukt, enn ei jærstrand. Men det er svaberg og små øyer, mye å klatre på og se etter. Og det er bunkere, så fantasien kan ta seg en tur tilbake til andre verdenskrig, og forestille seg hvordan det var å være tysk soldat stasjonert her.

Lille Irina er langt i fra å skjønne alt dette, ennå. Hun vil til sandstranden. I dag var det veldig koselig i bilen, allerede oppe på Malmheim skjønte hun hvor det bar, og hylte av glede. Vi brukte det russiske ordet platsj, «strand», det tror jeg ikke hun skjønner ennå, hun vil alltid til mor (med kraftig skarre-r, det er bestemor, min mor), til Tone og ‘ara (også kraftig skarre-r, det er Sara, søskenbarnet). Men hun finner seg likevel i det og liker det, samme hvor vi drar.

Ølberg ser imidlertid ut til å være en favoritt, også for henne. Vi har vært der så mange ganger, til alle årstider, vil jeg si. Men akkurat i år hadde vi en fantastisk sensommer, med badevær langt uti september, da storkoste hun seg, vi oss.

Nå var det naturligvis for kaldt til bading. Men Irina serverte oss gledeshylene sine likevel, der hun forlot bilen, og ruslet bort til stranden, uten annet å bære på og leke med enn seg selv. De små hendene gikk ned i sanden, og plukket opp. Det var fire grader, men jeg sparer henne for vanter, så hun får lov til å gripe ting og ta på ting. Jeg har bæremeis, meningsløst denne dagen.

Irina trår på tare, og kjenner det er glatt. Vi løper litt ut og inn mot bølgene. Hun har støvler på seg, men har ennå ikke skjønt at det betyr hun kan være litt uti vannet, la bølgene skylle lite grann opp. Jeg har fjellsko, og tenker jeg skal være forsiktig med saltvann på dem, uten å vite om jeg har dekning for denne bekymringen.

Rett som det er setter Irina seg ned, og får sjokolade. Den ene hånden er full av sand, så hun må få i den andre. Annen nistemat er ikke verd å spise. Det er kaldt og surt. Begynner å regne også.

Irina er så liten at hun ikke har lært at regn er noe vi skal unngå. Jeg skal ikke være den som lærer henne det. En sann vestlending lar seg ikke merke av været, det er bare reduksjon av livsutfoldelsen. Må man vente til det er sol før man kommer seg ut, blir det mye dyster innesitting. Man må glede seg i regnet også, ikke ta værforbehold.

Nå hadde verken jeg eller Irina kledd oss særlig bra. Irina hadde en tykk kjeledress, ypperlig mot kulden, dårlig mot regnet. Jeg hadde min nye dagligturjakke, den som tåler litt regn, men ikke så mye, og som blir for kald når det er kaldt. Jeg har frøset hver eneste tur i november. Jeg har ikke helt funnet ut av det. Med den gamle allværsjakken hadde jeg fleecejakke under, og hadde det da greit. Med den nye jakken er det ikke plass til noen tykk fleece, som jeg har.

Uansett, Irina fikk bestemme veien. Plutselig satte hun opp i sanddynene, og gikk av gårde i gresset og det som vel heter Marehalmen. Jæren Friluftsråd styrer og romstrerer, og forsøker å forvalte naturen så sanden holder seg der vi mennesker vil. De bygger gjerder og greier, og setter opp skilt for å fortelle hvorfor. Det nye Ølberghuset vitner om business, med den gamle Ølberg-kiosken nå forvandlet til en økonomisk melkeku, lokkende luksusrestaurant og det som ser ut som boligutleie. Ikke vet jeg. Jeg synes brannen i det gamle, røde huset var mistenkelig. Det passet litt for godt for næringslivet å få bygget noe nytt, noe mer «berikende», i penger.

Irina hyler av glede også når hun finner frem til lekeplassen. Det regner nå skikkelig, hun er kliss våt. Og jeg er så kald og så avhengig av hanskene at jeg ikke vil fiske opp mobiltelefonen for å se an noen russiske gloser. Jeg står bare og venter. Maser ikke på Irina, ikke i det hele tatt. Hun skal få leke så lenge hun vil. Ingen plasser er bedre enn ute.

Båtene velger vi imidlertid ikke å se på. Det er Irina selv som straks går tilbake. Kjeledressen er våt og ekkel, full av sand også. Jeg vrir den av, og setter henne noenlunde tørr i setet i bilen. Tar på henne en fleecejakke jeg tok av før vi gikk ut. Skrur opp varmen litt. Gir henne en sjokolade.

På vei hjem kjører vi over Hellestø, opp ved Tjelta, og hallen ved Dusjaland, og så derfra over Malmheim og hjem. Den abnorme lagerhallen til Rema og Posten, like ved Vagleskogen, vitner om den nye tid. En tid der vi mennesker tar oss til rette.

Forblåst tur til Hellestø

I en travel hverdag uten blogging og lite av det meste fant lille Irina og jeg endelig anledning til å være sammen en hel dag og reise ut til stranden i går. Det har vært en spesiell måned, september i år, veldig varm, og i går var ikke noe unntak med 18 grader i det måneden går mot slutten. Det var sjelden så varmt i juli, etter hva jeg forstår, vi var i utlandet. Gårsdagen var imidlertid ingen solskinnsdag, det var overskyet med tunge skyer, og det var sterk vind. Det er ikke det beste været for å reise på stranden, der er vinden sterkere og temperaturen kaldere, men det var siste sjanse for dette året å få en slags «sommertur» ut dit. Så jeg pakket intet mindre enn den gamle tursekken, med god plass, og så satte vi oss i bilen og reiste av gårde.

Med oss hadde vi kokeapparat, pølser og pølsebrød, og det som med det hører til, sjokolade, kaffe og appelsin, grapseved å brenne, varme klær og litt leker til Irina. Jeg var ikke så sikker på veden, men vi har så kolossalt mye etter at konemor Olia har hatt storopprydning i bedene rundt huset, og hos naboen, i tillegg til alt plankeverket som følger med skifte av hele kledningen på hus og garasje, pluss ny terrasse. Selv om et lite strandbål ikke monner i det hele tatt, føles det liksom greit å få brent unna litt. Det ble ikke noe av, riktignok, bål og barn går ikke når man er alene, særlig ikke i sterk vind, det visste jeg jo egentlig. Men ok, vi hadde i hvert fall muligheten. Det er viktig for meg, man skal ha muligheter, også mange man ikke utnytter. Det er livsvisdom.

Hverdagsvisdom er at Irina sovner i bilen om hun har hatt en litt kort natt, eller litt travel dag. Og hun sovner når man ikke tenker på det, sjelden når man håper hun skal gjøre det (dette er ren matematikk, folkens, det er såpass ofte man ikke tenker på det, og såpass sjelden man håper hun skal sovne, det er klart hun sovner oftest når man ikke tenker på det!). Jeg var hele tiden litt i stuss hvor vi egentlig skulle. Hellestø er liksom bålstranden vår, der finnes det knauser å brenne mellom, men det er også blant de mest forblåste. Jeg hadde jo også i tankene at det fort kunne bli bare kokeapparat, og at kanskje det viktigste ville være å finne le for vinden.

Det mektige synet av kraftige bølger langs den store stranden overbeviste meg. Her ville vi være. Vi parkerte, og jeg ventet til Irina våknet før vi forlot bilen. Klokken var da omtrent to.Hellestø, Strand, Jærstrender, Hav og himmel, Himmel og hav, Sol i skyer, Naturen, Mektig, Sublim, Svaberg, Strand

Ankomst

Irina har dette herlige, overraskede blikket hver gang vi kommer ut av bilen. Hun har jo aldri peiling hvor vi skal, og fra barnesetet har hun ikke all verdens oversikt hvor vi kjører. Plutselig er vi liksom fremme, og et helt nytt sted, eller helt annet sted. På Ølberg kjenner hun seg igjen. På Hellestø har vi ikke vært på noen måneder, så om hun kjenner igjen stedet eller kjenner igjen stranden er ikke godt å si. Glad er hun i alle fall, og løper av gårde på de små bena i de altfor fine rosa joggeskoene kjøpt av bestemor på Klepp stasjon. De skoene skal få kjørt seg denne strandturen. Men, som jeg tenker, sko er til for å brukes. Om kort tid er de for små. Sko er til for å ha det kjekt i dem.

Vår tur på Hellestø når vi har bål å kanskje brenne går alltid til høyre, bort til knausen med den ene viken, der borte det ikke går an å parkere lenger. Det er noe som henger igjen fra barndommen, kanskje, det var det fritt frem å parkere der, og kort vei ned. Det er også det beste stedet. Men fra den nye og større parkeringsplassen er det et stykke å gå. Og det er få som gjør det, ingen denne forblåste lørdagen.

Irina er ikke vanskelig å be. Jeg må løfte henne over den skitne elvebekken nesten hver eneste strand har her i dette området av Jærstrendene, det er alltid rennende vann å krysse, og skilt fra kommunen om at det er tatt målinger, og at vannet er for skittent til å leke i. Jeg vasser likevel gjennom det i sandalene jeg har på meg. Også sandalene får kjørt seg. De en gang fine sandalene fra Nike holder seg langt fra så godt som de jeg kjøpte for 20 kroner, eller så, på Krim i 2009. De bruker jeg hele tiden, som tøfler mens jeg skriver dette, og er godt kvalifisert som kandidat til det mest nyttige fottøyet jeg har kjøpt i mitt liv.

Vi må lete litt etter et sted å være. Jeg hadde liksom en ide om at det skulle være le for vinden et sted på eller i nærheten av den landøyen som er der, en landøy er som en øy, men den ligger på land, strand og vann rundt, gress og stein på øyen, som en ordentlig øy. Le for vinden var det imidlertid ikke. Og det var så mye vann i sjøen at det nesten ikke var plass på det som ville vært lesiden, det var sjø opp hele viken.

På landøyen var gresset vokst veldig høyt. Det var aldri slik i min barndom. Lille Irina er veldig tålmodig med å gå, syter aldri, men her ville hun holde i hånden. Gresset var høyere enn henne. Hun fikk med seg det nye ordet, sjøen, og gjentok med store øyne sjøen, i det vi stod og så på den. Hun fikk imidlertid aldri inn ordet bølger, enten fordi hun ikke fikk til å si det, eller at hun aldri helt skjønte hva det var. Det holdt med sjøen.

Jeg tenkte kanskje vi burde reise et annet sted, med mindre vind. Her var det den lange veien tilbake til parkeringsplassen som reddet oss. Så uhorvelig langt er det ikke, noen hundre meter, men for langt til at man går det på et øyeblikk. Vi fant heller en plass mellom noen steiner, der det blåste litt mindre, men fremdeles var så kaldt at jeg måtte ha på treningsjakke og Irina ha på kjeledress. Hun var begynt å hikke i den tjukke buksen og fleecejakken. Uten fleecejakke, men med kjeledress, gikk det bra. Det var kleskoden.

Mat

Ny lærdom – eller gjenlæring av gammel kunnskap – var at kokeapparat på rødsprit ikke virker i sterk vind. Jeg vet ikke om det er noen som bruker slike apparat lenger, nå er det gass som gjelder, propan, atskillig mer effektiv. Det er ikke allmenn kunnskap å lage mat utendørs. Nåtidens felles referansepunkt er engangsgrillen. Med kokeapparat heller man rødsprit i en beholder, og fyrer opp. Stekepanner og gryter kan settes på. I kaldt vær virker det godt, vi har frest opp pølser i kuldegrader til fjelles. Men i vind blåser flammene vekk. Karakteristisk kunne lille Irina ta både på pølsene og på stekepannen mens det «stekte», i hermetegn, hun trente ikke legge begrensninger på nysgjerrigheten som følge av brente fingre.

Hellestø, Pølser, Kokeapparat

Varme pølser?

Selv kalde og lunkne var pølsene en storsuksess. Hun svelgte ned tre stykker, to der med stekeapparatet, og så senere enda en, helt kald. Hun likte også å ha på ketsjup, et ord hun gjentok – «kettp» . uten helt å få det til, så godt hun likte hun det, at hun snek seg til å slikke av bare ketsjupen av og til, ikke så nøye med pølsen. Og enda mindre med pølsebrødet. Jeg spiste min dose på seks pølser, slik at vi hadde én med hjem av pakken på ti vi kjøpte.

Så var det uforskning. Først var det en liten pause med litt lek for Irina, mens jeg spiste min mat. Jeg hadde jo et lite håp om å få litt varme inn i pølsene, noe som bare i aller beste fall kan kalles delvis vellykket. Det var knapt lunk. Men mat må man ha, og med ketsjup, sennep, spørstekt løk og gode pølsebrød er det ikke vanskelig å få det ned, og vi hadde gammel cola å skylle ned med. Mens jeg spiste, lekte Irina for seg selv med spadene og bøtten vi hadde med. Hun liker å pusle sånn for seg selv, eller sammen med andre, i sanden. Hun er slikt et barn akkurat som det skal være.

Og så – endelig – var det utforskning. Jeg hadde nesten glemt hvor kjekt det er å rusle rundt på svaberg og knauser langs stranden, klatre opp og ned, se på den ville sjøen, gå så nærme man tør. Jeg var flere lag ekstra forsiktig, nå som Irina var med. I baktankene hadde jeg også alle som er skylt på sjøen i England og Skottland denne sommeren, uerfarne folk som ikke skjønner sjøen er lunefull. Plutselig kommer en bølge større enn alle andre. Lille Irina og jeg var mer enn trygge. Og Irina skjønte herlig at disse steinene her, de gikk det an å kravle på. Så det gjorde hun, med min hånd som støtte, eller alene. Dette er noe nordmenn skulle ha i blodet, synes jeg. Hvilke steiner det går an å klatre på, hvor bratt det går an å gå, hva som kan være glatt eller løst og utrygt, hva som går helt fint. I en alder av to år er Irina i full gang av å lære det.

Hjem igjen

Her, mens jeg skriver dette står solen akkurat opp over fjellkammen i Melshei, til en ny, varm og vindfull dag. Det er godt å leve nær naturen, å la seg glede og fylle av liv av den. Irina og jeg går ut hver kveld, men kommer ikke så langt etter at jeg har vært på jobb. I helgene forsøker vi å kompensere, og om søndagene er det alltid ut, om det ikke er noe annet på gang, bursdager eller noe sånt. Forrige helg var jeg i Stølsheimen, noe jeg håper å få skrevet om, ellers har vi vært ganske flinke til å utnytte tiden vi har. Året jeg var i permisjon var vi ute mer eller konstant. I går var vi altså på Hellestø. Det gjelder å overvinne den lille motviljen mot å bevege seg bort fra den behagelige komforten man er i, komme seg bort fra innevarmen, ikke bare sjekke hvert minutt hva som har skjedd siden sist på internett. Min erfaring er at man alltid får igjen for det, det lønner seg alltid.

Hjem igjen fra den lille landøyen vår gikk vi i motvind. Vi hadde hentet frem den lille plastballen. Jeg kunne sparke den av gårde av alle krefter. Så ville den blåse tilbake til oss. Alt mens lille Irina løp etter, hylende av glede. Noen ganger spilte vi liksom litt fotball også. Noen ganger satt hun seg ned i sanden også. Eller la seg ned. Det er svært, svært viktig med god tid, når man er på tur med barn. Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

Man skal aldri noe sted. Man er alltid stedet man skal.

I nærheten av den andre landøyen, den som er mer et klassisk svaberg, uten gress og planter, bare stein, og like ved stien ned fra parkeringsplassen, der oppdaget Irina sjøen og bølgene. Så der satte hun seg ned. Minst en gang feilberegnet hun bølgene, eller tenkte ikke på dem, så de kom opp og skylte over henne, eller under henne, rettere sagt. Da ble hun overrasket, og krøp opp, spørrende i blikket til meg, hva var dette for noe? – Det var at du lærer hvordan bølgene virker, lille Irina. Der det er vått, vil bølgene komme en gang til. Der det er tørt vil de sannsynligvis ikke komme, men de kan komme der også. Det gjelder å passe på. Og det er veldig gøy å presse det litt, ta litt større sjanser enn man egentlig kan. Ikke bare risikere å bli våt, men faktisk å bli det.

Bølger, Lek, Hellestø, Barn

Våt?

Vi klatret som bare juling over det ganske lille svaberget også (lite relativt sett, det er et par mannshøyder opp til toppen, og det er litt å gå oppe på toppen og langs den lille eggen også, bare at det andre lenger bort er så mye større). Irina fikk lære at sko med sand og særlig våt sand er glatte, så da får man ikke feste, og man sklir ned. Det går an å kompensere, ved gå raskt opp, løpe, eller finne fester på knausene. Foreløpig er beina hennes så små at det er ikke lett å bevege dem fra feste til feste, og hun får ikke fart nok til å løpe opp. Så hun må holde i fars hånd. Da går det helt fint. Hun kan klatre hvor hun vil.

Irina, Klatring, Stein

Alt under kontroll.

Og så kommer den store overraskelsen for meg. Da vi endelig, etter enda en god del tid (hun satt ved bølgene på andre siden av svaberget også, og ble nesten skylt på en gang til, men nå løftet jeg henne opp, så hun slapp det), kommer bort til stien opp til parkeringsplassen, så vil ikke Irina opp den. Hun vil opp, over sanddynene. Det får hun lov til. Og hun er ganske ustoppelig, går helt opp til toppen, mister balansen, og faller nesten ned skråningen, uten å bli skremt av det. Hun går på, i høyt gress, og med bratt sandbakke ned på begge sider. Jeg forsøker å lirke henne mot venstre, dit vi skal, dit bilen er, og det går litt tid før hun finner seg i det.

Der nede er gresset så høyt og tett at jeg må leie henne, og gå foran. Vi kommer omsider til den brede stien, men hun vil ikke gå den. Hun vil ha mat, faktisk talt, og prøver alle ordene hun kan for at jeg skal forstå. Jeg trodde hun mente sjokolade, eller brus, men nei. Det var pølse, kald pølse. Den smalt hun rett ned, med sand på fingrene, og på pølsen.

Så ville hun ennå ikke gå. Hun likte seg der, på strandstien. Vi skulle sitte ved siden av hverandre, der. Jeg fant frem mitt siste triks, såpebobler. I vinden blåste de helt av seg selv, myriader av bobler, som forsvant bort over det høye gresset med en gang. Helt umulig å løpe etter, og fange. Det var likevel stor stas. Irina prøvde selv også, inntil hun i kjent stil helte ut resten av såpevæsken, rett på bakken. Så var det slutt, tomt. et ord hun ennå ikke har verken skjønt eller sagt.

Ennå gikk det en drøy halvtime, minst, før vi var tilbake i bilen. Enda det var knappe hundre meter til parkeringsplassen, og nye hundre meter over den, til bilen. Irina kikket på steiner, holdt i et gjerde, holdt på med sine ting, i sin verden. Jeg gikk langt foran, la fra meg sekken, la sekken i bilen, var ute av syne for henne, uten at det fikk henne til verken å stresse eller skynde seg. For henne var denne siste etappen vel så interessant som alle andre. Det er noe fascinerende med barnesinnet. De har ikke lært hva som er sjelden, og verdt å bruke oppmerksomhet på, og hva som er vanlig, og til å gå forbi. Irina er svært opptatt av steiner hun kan plukke opp, og kaste bortover. Eller bare se, og plukke på.

Hellestø, Barn, Sti

Hjem igjen

Hjemme fortsatte utedagen straks med en kort tur bort til skolen i nærheten, der det er litt lekeapparater for henne, og apparater til litt trening for meg. Konemor Olia hadde fikset takrenne og fått malt litt og saget til terrassen mens vi var ute. Nå ruslet hun med oss for å se på resultatet av arbeidet, og for å få snakket litt med oss. Irina satt på trehjulssykkelen, men var ikke så interessert i huset, hun ville til lekeplassen. Så det fikk hun lov til.

Først nærmere var vi hjemme, inne, og fikk kyllingmiddagen i ovnen. Det var å spise og å sove. Begge deler gjør man svært godt, etter slike lange, gode utedager.

Alle tiders mandag

I går hadde vi en fantastisk dag i Kiev. Det hadde vi dag også, men det skal jeg skrive om i morgen. Her kommer hvordan Olia, Ira og jeg satte oss i en marsjrutka ned til Kontraktovaja plosjad, hadde et rolig måltid mat på en restaurant med lekerom, før vi ruslet over gangbroen til paradis for Irina. Hun er alltid veldig aktiv, men denne dagen tok alle kaker. Hun var konstant løpende, øynene vidt oppspilt, her var så mye å se å gjøre, sansene må være vidåpne for å få med seg alt!

Morgen og leker

Det var treningsdag for meg igjen. Jeg våknet grytidlig, og rakk både 450 repetisjoner og en morgenøl før jeg tok metroen tilbake. Slik fikk jeg skrevet et par bloggposter på iPhone, noe som går ulidelig sakte, vanskelig som der er å treffe bokstavene med tykke voksenfingre. På Arsenalnaja Ⓜ har de Internett nå, så der får jeg lastet opp det jeg har skrevet, og sjekket morgennyheter på BBC.

Hjemme er de ennå ikke i gang. Olia er våken, men Irina sover. Til frokost er det pelemeni, en slags russisk pasta. Jeg spiser den, følger med på samtalene rundt bordet. Og når jeg er alene, er det nyheter igjen. Jeg har jo til og med en avis å lese, nå som jeg er digital sommerabonnent på Dagens Næringsliv, men jeg havner på etterskudd også her.

Når Irina våkner er det som om teppet går opp. Da begynner dagen og livet. Hun våkner fiks ferdig om dagen, strålende glad, klar til å løpe rundt og leke med Tasia, som hun kaller Dadia, noe jeg artig nok var den første i familien til å få med meg og forstå. Babusjka får lurt i henne litt mat også, og så er det å løpe litt igjen, eller finne seg en skjerm og se YouTube. Akkurat disse dagene her klarer hun også for første gang spille et spill der hun skal flytte dyr over i former som passer dem, så det gjør hun også en del.

Så er det ut å gå for oss alle. Olia vil legge veien om markedet vi har her i nærheten. Der kjøper hun leker til Irina, noe som heter Ninja, en etterligning av Lego, til en brøkdel av prisen. Helt i Olias stil. Hun handler en hel bærepose full av små plastesker med legoaktig byggesett, mens Irina og jeg har oss en kaffe og en juice. Det er første gang, forresten, litt merkelig, at jeg kommer på at også Irina må få noe godt, når jeg får kaffe. Tidligere har jeg jo bare gitt henne lokket og sugerøret til å slikke skummet av kapputsjinoen. Nå kjøpte jeg selvfølgelig en hel liten juice, på to desiliter og med sugerør, slik at vi begge tålmodig kunne vente.

Vi kom oss ikke med buss 62, som går fra botanisk hage til Kontraktovaja plosjad, men fikk en fin marsjrutka i stedet, til samme pris. Tre griven, én krone.

Gulrotkjærlighet

Temaet er ofte for oss om vi skal spise nå, senere eller ikke i det hele tatt, og om vi skal benytte av oss businesslunsjen mange restauranter har mellom 1200 og 1600. Med de kraftige frokostene vi pleier ha er det ikke alltid vi rekker å bli sultne til den tiden, men å gå helt til kvelden uten mat er også lenge. Vanligvis er det jeg som presser på for å få spist, og jeg som vinner. Sånn gikk det denne gangen også, sånn cirka, vi ble enige om å se om en av restauantene mellom kontraktovaja og postovaja hadde businesslunsj. Men vi gikk ikke opp til vår gamle favoritt, Kievskij, som vi visste hadde det.

I enden av gaten fant vi en restaurant som hadde businesslunsj, litt dyrere enn andre, men grei. Den heter noe sånt som Liubov Markovka, ord som betyr «kjærlighet» og «gulrot». Det er en litt hipster restaurant, eller litt retro, jeg kan jo ikke helt forskjellen, og er ikke sikker på om det går an å være hipster og retro på en gang. Det var i hvert fall tilgjort enkelt og uhøytidelig der inne, og litt for høy musikk. Irina og jeg var der i vår, da jeg bare var mellomfornøyd. Nettopp på grunn av musikken, og at maten var litt dyrere og litt dårligere enn andre businesslunsjer. Litt dyrere er snakk om 10-20 UAH, ikke så mye mer enn en femmer. Så det er ikke noe å snakke om.

Denne restauranten hadde også lekerom for Irina. De hadde gjort det meget smart og flott, helt inners i restauranten, i et eget rom, litt atskilt fra de andre, var det plass for voksne å spise på, og et forheng og plass for barn å leke. De hadde lagt ut mange ballonger, og bamser og dukker og biler og forskjellig. Klokt hadde de lagt ut leker som ikke bråkte så veldig. Litt eldre barn hadde tegnesaker og papir. Irina var straks i hundre, så i hundre at vi fikk ikke i henne særlig med mat, men Olia og jeg var mer enn enig i at det var det verdt, når hun og jeg kunne spise helt i fred. Det var også WiFi, så når måltidet gikk mot slutten, leste Olia litt fysikk til fremtidige eksamener, mens også jeg kunne fikse frem en telefon og sjekke mitt. Hyggelig ble vi stadig vekk avbrutt av Irina, som hadde en ny leke å vise oss.

Som det ideelle barn Irina er, så hun her på restauranten sitt snitt til å lage en bæsjebleie, slik at vi kunne skifte med tilgang til toalett og vann. Mens Olia og Ira var ute, så jeg mitt snitt til å bestille en øl til. Jeg synes det er viktig å slappe av til måltidene, ikke noe hastverk, ikke noe rusj. Businesslunsjen besto av en enkel salat eller suppe og en enkel hovedrett, ikke noe å snakke om. Men i varmen var vi ikke all verdens sultne uansett. Liubov markovka havner på listen over restauranter vi vil besøke igjen. Vi er rett og slett i ferd med å bygge oss opp et nytt reservoir, etter at mange av restaurantene vi besøkte jevnlig tidligere nå ikke eksisterer lenger.

Ny strand

De har laget en ny promenade mellom Postovaja plosjad og gangbroen. Det er et arbeid som har pågått noen år, og som ennå ikke er helt ferdig, men resultatet er veldig bra. Det er god plass å gå, pent å se, og avslappet og rolig stemning. Oppe på plassen har de laget en fontene for barn å leke i, en kjempeide i alle varme byer, men denne gangen fikk vi lirket Irina forbi, så vi kunne komme oss til stranden før det ble kveld. Hun har jo lekt noen ganger i denne fontenen før, og protesterte ikke nevnerverdig.

I gangbroen fra 1957 var det noen galninger som lekte i spennet, eller hva det kalles, det som holder broen. Det går høyt til værs, og denne dagen var det visst populært å klatre opp for å la seg fotografere. Det er noe vi ikke har sett før. Olia føler et veldig ansvar i sånne situasjoner, og har en veldig trang til å si i fra, få en stopp på det. Det er jo farlig, ramler de ned, er det slutt, men folk som tør å klatre opp pleier ha såpass kontroll at de ikke ramler ned. Temmelig forbudt er det, uansett, og jeg ser de har satt opp piggtråd og stengsler for at ingen skal få ideer. Klatrekyndige har imidlertid andre ruter å komme seg opp, noe de demonstrerte ved å være der.

Vanligvis er vår strand til venstre for gangbroen, men denne gangen ville Olia prøve noe nytt, og vi gikk til høyre. Her bygger de opp et nytt anlegg for vår tid, her er det en businessmann som vil gjøre det skikkelig. Alt er laget av tre, skikkelige planker, snekret sammen. Det er over et enormt område, og de umalte plankene binder det sammen. Det er planker på marken, så man slipper å gå og trille vogn på den myke og humpete sanden. Det er salg av øl og drinker, litt dyrere enn andre steder i Kiev, men latterlig billig i forhold til alle andre steder i Europa, eller steder hvorfra folk har råd til å reise som turist. De har også WiFi, og rikelig med stikkontakter, så folk kan sitte med computerne sine eller lade sine duppeditter. Møblementet er tilgjort laidback, det engelske ordet relax, og de har åpent kjøkken, som hippe restauranter skal ha det om dagen. Hele anlegget er under arbeid, så i løpet av året eller til neste år blir det sikkert råflott. De trenger noe å lokke med for å få folk over broen, og så til høyre, den soleklart mest populære stranden er til venstre. Rett over broen er det også tjukt av barer og kafeer hvor man kan få kjøpt sin øl og sin sjeberaska (her skriver jeg det feil, jeg må spørre Olia hva det er). Kanskje er det regelrett markedsmekanismer som gjør at eieren av dette fancy anlegget legger seg sånn i selen for å få kunder? Eller er det grunn til å være mistenksom til en som har fått rettighetene til å få drive på et så stort område av stranden?

De har det enklest som ikke tenker på det, kjøper sin øl eller drink, og surfer laidback i vei på nettet, slik meningen er man skal gjøre. Denne dagen var PC mest populært, og forbausende mange var på Skype.

Olia og jeg går imidlertid aldri på fancy steder som er litt dyrere, ikke når vi er sammen. Vi la oss ned på stranden, på et fint teppe Olia har med. Et sengetrekk er det vel, strengt tatt. Der slengte Olia ut den ene Ninja-lego-leken etter den andre, helt ubekymret for at mange «detaljer» som det heter på russisk, nok gikk tapt i sanden. Irina syntes hver eneste én av dem var fabelaktige, laget billyder når det var biler, holdt delene i været, og kastet dem i sanden.

På denne stranden var det færre folk. Vi hadde praktisk talt elven for oss selv. Jeg badet med Irina, snurret henne rundt i vannet, løp med henne, holdt henne i svømmestilling, kastet henne opp i luften, lot henne stå på føttene mine, lot henne selv måtte holde seg fast mens jeg gjorde forskjellige ting, satte henne på bakken med vann til haken, responsen var uten unntak 100 %. Dette var helt topp. Av alt ville hun ha mer. Jeg unner verden å bade med Irina. Det er en smittende glede den trenger om dagen.

Fastboende?

Litt lenger borte satt et par karer utenfor et «telt», i hermetegn. Det var ikke telt, det var vanskelig å se hva det var, men funksjonen var som et telt, og størrelsen var som et telt. De hadde satt opp et slags rør, et halvt rør, helt åpenbart til å sove i, vi kunne skimte soveposer eller madrasser eller hva det var, i åpningen. Det var klær til tørk, kjøkkenutstyr, og det røk av mat som ble laget. Karene beveget seg i ferietemp, langsomt, og satt stort sett på stoler ved siden av hverandre. Rett som det var hadde han ene noe nyttig å gjøre, skrubbe en stamp, servere maten. På et tidspunkt tok den andre på seg klær, en t-skjorte og en dongreibukse. Ellers satt de i kortbukse og bar overkropp. Den eldste av dem leste en bok. Senere kunne jeg se enda en, ligge inne i teltet, eller hva det var.

– Bor de der, eller er det ferie? spurte jeg Olia. – Jeg vet ikke. Antagelig er de boende.

Irtsjik

Denne ettermiddagen var Irinas. Hun hadde ikke klær på, og kunne når hun ville løpe ned til vannet, så kom jeg etter, og det var bading. Når hun var ferdig, kunne hun løpe opp til Olia på teppet, og leke med Ninjalego eller få melk fra brystet. På et tidspunkt bestemte hun seg for å løpe langs kanten av elven. Frem og tilbake, i stor fart for et barn på ennå ikke to år, som om hun bare hadde energi og glede hun måtte få utløp for. Jeg løp etter henne, og det syntes hun var så morsomt, så morsomt. Hun løp rett inn i snøret til en gubbe som satt og fisket, ingen sak, vikle foten ut igjen, løpe videre. Hun hadde en legoninjabil i hånden, og kastet den i sanden og i vannet. Hun tok av hjulene og kastet dem også. Så godt jeg kunne forsøkte jeg å finne igjen delen, så vi kunne få dem hjem. Men det er jo ikke så farlig, når leken koster en knapp tier. Som alltid, som alltid sjarmerte hun alle på stranden. Flere kunne ikke la være å se på henne. Hun så forundret og nysgjerrig tilbake, før hun fortsatte med sitt, løpe videre, vifte med hendene, juble.

Så var det på tide å bevege oss hjemover, sakte. Irina måtte vi lirke med oss, lure henne på rett vei, der hun løp. Å sitte i vognen var selvfølgelig ikke noe som kunne komme på tale, det var VM i uaktuelt, som var et uttrykk en vennine av meg pleide å bruke på 90-tallet. Olia så på folkene som snekret, det var platået til å gå på som var arbeidet, veldig konkret og direkte, 4-5 planker på små bjelker til å holde, og så var de klare til å legges på bakken. Det var tre stykker som jobbet i en rasende fart. Kanskje er det karakteristisk at de ikke alle hadde hammer, han ene brukte baksiden av en øks å spikre med.

En familie med små barn kom gående langs plankene, og Irina prøvde seg på dem. Hun har ikke noe ordentlig språk ennå, men hun prøver seg med triksene hun kan, smiler og legger hodet på skakket. Det er sjelden hun helt skjønner hva en eventuell lek eventuelt går i, men hun vil gjerne være med allikevel, og leker i vei på sin måte. Hun fikk lov til å gå sammen med dem, Olia kom litt i snakk med dem, eller noen andre, mens jeg gikk rundt og fotograferte. Så var Irina videre til neste eventyr.

Det var utrolig for henne. Plutselig var det en haug med katter, kiska mau, som de sier på russisk, «pusekatt mjau». Så kommer en hest gående, kon(j)i-go-go. Trapper har hun lenge likt, opp og ned, inn på kafeene, rundt omkring, opp og ned. Inni her får Olia kjøpt noe mat å lure inn i henne også, ukrainske pølser, i pølsebrød to voksne hender vil slite med å få armene rundt. Irina ville bare ha pølsene. Jeg fikk min øl, Olia sin kaffe. Det var virkelig en bra dag, virkelig en bra dag.

Hjem

Vi svidde av litt penger der på kafeen, men tingene er så billig at det merkes ikke. Olia fulgte med på en kvinne fra Thailand, eller et annet land i Asia, et sjelden syn på disse trakter. Plutselig smalt det i kaffekoppen borte hos henne, hos Olia. Den thailandske kvinnen hadde satt seg på fanget til en blond herfra. Det er virkelig sjelden, det mangler ikke på tilbud fra ukrainske kvinner til ukrainske menn som er noe å satse på. Her kommer man ikke langt om man er kvinne fra andre steder i verden. De ukrainske og russiske mennene satser på sine egne, forståelig nok.

Olia syntes dette var så utrolig at hun satte seg fore å finne ut hva det var noe. Den thainlandske kvinnen var eldre enn gutten, eller mannen, eller hva vi skal kalle ham, og hun var tykkfallen og ikke noe man til vanlig vil kalle vakker. Det var en mismatch i forholdet, om det kan kalles et forhold, også jeg er enig i det. En tredje mann i 20-årene var der også. Det viste seg at den blonde gutten var schnydens full, og at den asiatiske kvinnen hadde vært så lenge her at samtalen gikk på russisk, men om hun snakket russisk flytende kunne ikke Olia avgjøre ut i fra det lille hun sa.

I mellomtiden løp Irina frem og tilbake overalt. Ramle gjorde hun også, hun har skrubbet seg helt opp på knær og albue, men en dag som denne går det ikke an å tenke på sånt. Det var opp igjen, gråte et blunk, og så videre.

Det begynte å mørkne. Og som det ofte skjer med Irina, og sikkert de fleste andre barn. Etter full aktivitet, når de settes i vognen, så sovner de straks. Det gjorde Irina nå. Det tok anslagsvis 15 sekund.

Dermed hadde Olia og jeg god og avslappet tid til å komme oss tilbake til hovedgaten, og buss 62 hjem igjen. Tidligere på dagen hadde Olia en romantisk plan om å avslutte ved klosteranlegget Lavra. Men nå som det var mørkt og klokken nærmet seg ti og vel så det, ville det blitt rart. Vi reiste hjem. Irina ble spylt og dusjet, jeg tror Olia fikk lurt i henne litt grøt, og så var målet hun skulle sovne videre i søvnen fra barnevognen.

Det gikk ikke.