Foran peisen

Jeg sitter foran peisen. Vi har mye ved som skal brennes, for første gang har vi overflod, siden vi har pusset opp så mye på huset. Jeg hører BBC Newshour, der det er mange nyheter jeg før ville skrevet om, men som jeg nå tier stille om. Jeg har hørt deler av Stephen Cohens innslag på John Batchelor denne uken, som vanlig blitt provosert, som vanlig skjer det ting vanlige medier ikke snakker om. Nå gjør ikke jeg det heller. I stedet legger jeg et stykke ved til på peisen.

På spilleren setter jeg på Valkyrien av Wagner. En fantastisk versjon med blant andre Birgitte Nilsson. Jeg har alltid hatt behov for å være litt for meg selv, til å skru av verden. Starten på operaen overvelder meg som så mange ganger før, det er mektige saker. Knitringen fra peisen.

I dag krøp vår lille Irina for første gang ned kjellertrappen. Hun satte nedover i går, men kom bare et par trinn før vi fikk fanget henne. Vi har satt stoler foran, så hun ikke skulle ramle ned, men hun får visst til å flytte dem selv. Ved en anledning i dag fikk jeg i siste liten tak i hetten hennes, før hun falt. Hun hadde brukt riktig teknikk, ryggen ned, men antagelig hadde stolen forstyrret henne slik at hun mistet balansen, og var i ferd med å ramle de fem trappetrinnene da jeg fanget henne.

Hver dag er nye fremskitt for henne, nye ting hun plutselig kan. Det er en fantastisk tid, en fantastisk alder. Jeg skal skrive mer om det.

Men først må jeg altså skrive ferdig denne peisposten, brenne opp alt det gamle, få det ut av systemet. Det er ekstra symbolsk, siden det i praksis er det gamle huset som brenner. Det var min avdøde far som fikk montert denne peisen, da vi alle sammen bodde her. Kjellerstuen hvor jeg vokste opp, og hvor vi hver lørdag spiste lørdagsgodt og hadde en ekstra god lørdagsmiddag.

Nå er det en ny familie som bor her. Jeg er faren. Min kone er fra Ukraina, fra Kiev. Hjemmespråket vårt er russisk. Datteren vår, vidunderet. Det er både likt og helt annerledes.

Litterær som jeg er, liker jeg sånne som liksom biter seg selv i halen, som er både ny og gammel på en gang, der det brenner opp i den gamle peisen som ser helt lik ut som den gang.

Jeg er veldig glad i livet mitt som jeg lever det nå, og vil ikke la noe ødelegge den skjønneste tiden jeg har hatt, i pappapermisjon for barnet jeg elsker så det gjør vondt. Jeg ser de siste vedkubbene gløder. Min skjønne kone og barnet ligger oppe i sengen jeg også snart skal legge meg i. For en som giftet seg sent, er det veldig stort, bare det.

Da gamle tingene kan bare brenne. I morgen er en ny dag.

Takk for meg

På søndag og mandag skrev jeg om et dikt av Helge Torvund på poesibloggen min. Det heter Oppnå, og handler slik jeg leser det om ikke å ville oppnå noe, men heller se mer verdien i tingene i seg selv. Jeg skrev mye om det, tenkte og filosoferte i vei. I arbeidet sjekket jeg også opp nettsider som Helge Torvund står bak, jeg leste om ham, og fant også frem til artikler om ham i lokalavisene her. Han har nettopp gitt ut en ny diktsamling, Alt brenner, en samling jeg skal kjøpe. Det var deilig å skrive en tekst der jeg ikke trengte være så nøye med å tenke på hvilken virkning den ville ha, hvor det ikke var fare for at noen ville bli sinte på meg. Også å lese om Helge Torvund og hva han skriver var en befrielse, midt i en verden der det virker som folk flest skriver for å hisse opp stemningen.

Jeg er også blitt beskyldt for det. Nå er det stopp. Denne posten vil være den siste for en god stund som blir postet i kategorien «Krisen i Ukraina», den krisen får gå sin gang uten å  ha meg til å skrive om den nå. Jeg orker ikke mer.

I dag merket jeg at jeg ble fraværende under middagen. Vi hadde vært og handlet, kona hadde funnet kvitteringen for juletreet vi kjøpte på Byggmax, en kvittering som ville gi oss hundre kroner tilbake om vi kjøpte noe der i løpet av januar. Så vi reiste av gårde med en gang vi fant den, klassisk nok hadde vi lagt den på en lur plass, for ikke å miste den, enda vi hører til de som tar vare på alle kvitteringer, og ikke hiver en eneste uten at vi har fullt og helt kontroll på den. På vei hjem reiste vi innom Mega på Sola, og kjøpte middagsvarer til 40 % avslag fordi de er i ferd med å gå ut på dato, slik vi har for vane. Da jeg kom hjem så jeg den siste kommentaren jeg hadde fått til min siste post, Den norske debatten og verden utenfor, og ble altså helt satt ut. Jeg greide ikke lage middag, kona stilte meg en rekke spørsmål, jeg svarte i hytt og vær, tenkte bare på hvordan i all verden folk kan —

Nei, jeg skal ikke skrive det på denne måten. Dere kan lese teksten og dømme selv, om den forsvarer spørsmålet jeg får fra en av kommentatorene her inne, den soleklart flittigste. Det dreier seg om en ung jente, en unge på 13 år, som skal ha vært borte i 30 timer, eller noe sånt, og angivelig vært utsatt for seksuelle overgrep, eller så har det vært frivillig. Mennene skal være av utenlandsk opprinnelse, som det heter, midt i det som er aller mest betent nå om dagen. Kommentatoren har funnet en lenke han vil ha meg til å kommentere, om russerne bruker dette som påskudd for å få oppmerksomheten vekk fra Kiev, eller, dere kan jo lese det selv hva han spør om.

Jeg kvier meg for å svare, legger ut en lenke til, fra BBC, som omhandler samme sak, og skriver litt om han som har skrevet lenken kommentatoren henviser til. Han gir seg ikke, vil ha meg til å svare, om ikke dette blir brukt som påskudd av russerne. Det er ganske — jeg vet ikke hvordan han selv og andre føler denne saken, jeg er småbarnsfar, mitt første barn, et jentunge, skjer det noe med henne, har jeg ikke noe forsvarsverk til å greie det. Aldri om jeg har lyst til å kommentere en overgrepssak jeg ikke vet noen ting om, der påstand står mot påstand, og der det på toppen er innvandrere involvert. Vær så snill, slutt å spørre om dette, skriver jeg, jeg vet ikke mer enn det som står, gå til andre blogger eller arenaer, jeg vil ikke ha noe med dette å gjøre.

Så kommer det en salve som er så inne i hampen at jeg kaster inn årene. Dette gidder jeg bare ikke. Denne nitidige leseren har lagt merke til at jeg har begynt å skrive om innvandring og «trusselen fra islam», noe jeg vel ikke har skrevet om i det hele tatt, derimot har jeg skrevet om problemene masseinnvandringen er i ferd med å føre til, og hvor usunt debattklimaet er om dette, men denne leseren har altså fått det for seg at det har «sammenheng med at russerne også har begynt å skrive om disse tingene», eller hvordan han i all verden får til koblingen.

Som om det har noe med Russland å gjøre at jeg er ble redd terroren i Paris, overgrepene i Køln, og alt det andre som har skjedd, og reaksjonene som har kommet.

For meg er det så til de grader over streken, særlig i en slik post som jeg har skrevet, og de jeg har forsøkt å skrive i det siste. Jeg vil ikke sette meg i en situasjon der jeg skal måtte forsvare eller kommentere eller uttale meg om overgrepssaker jeg ikke kjenner til, og som jeg synes det er best det tyske politiet får etterforske i fred. Eller måtte svare på alle slags utspektulerte og listige og konspiratoriske spørsmål om Russland og Russlands politikk.

Jeg ønsket et bedre debattklima, men det er ikke i nærheten.

Derfor melder jeg meg ut. Krisen i Syria og Krisen i Ukraina er ferdige som kategorier her på bloggen. Jeg vil skrive om andre ting, om meg selv og mitt liv, bringe bloggen tilbake der den var i 2013, før denne forferdelige krisen oppsto. Min kone er fra Kiev. Hun har håndtert krisen bedre enn jeg. Hun har veldig sterke meninger, men tenker ikke så mye på den, og uttaler seg enda mindre. Hun kommer fra en annen kultur enn jeg, der det ikke er noen tro på at man kan forandre noe med å mene noe eller diskutere det, hun vil si som jeg overhørte på treningsplassen Katsjalka i Hydropark i Kiev: – Det vil skje med Ukraina det som må skje. Altså ganske fatalistisk.

Jeg vil si som den ukrainske eksamenskandidaten, det er best å ikke følge med i politikk, og i alle fall ikke uttale seg. Jeg har prøvd, det skaffet meg bare uvenner.

Nå hører jeg Mozart på radioen. Min kjære kone og mitt kjære barn ligger i badekaret. Jeg føler tingene altfor sterkt, jeg er langt fra så tøff som mange av tekstene er skrevet, disse tingene jeg har skrevet om betyr veldig mye for meg. Men nå skal jeg holde det for meg selv, eller finne andre arenaer å skrive det på, der det ikke blir så personlig. Her inne skal jeg skrive om sol og lek og liv, om alt som er gøy og godt, og det er mye.

Ellers skal jeg holde kjeft.

 

Den norske debatten og verden utenfor

Jeg har koblet meg av Facebook etter å ha vært aktiv der en stund. Det var en begredelig opplevelse. Sammen med resten av Europa står vi overfor enorme utfordringer for tiden. På Facebook oppfører vi oss som om det dreier seg om en nasjonal hetsekonkurranse. Vi smykker oss med begreper som «toleranse» og «mangfold», men oppfører oss mer intolerant enn noensinne når det gjelder andres meninger. Fremdeles dreier det seg om «oss» og «dem», eller «vi som mener rett», og «idiotene som ikke har skjønt det». Det er ingen debatt, ikke engang en skinndebatt, hver gruppe skriver og poster for sine likesinnede, og får «likes» og «kommentarer» som bekrefter og forsterker meningen man var stvinet i på forhånd.

Det er til å grine av.

Jeg hører også nyheter, når jeg kjører i bilen eller er andre steder uten internettradio. Da hører jeg alltid BBC World Service, som er deilig forfriskende, i en innelukket, norsk medieverden. Der er drapet på en arbeider på et mottakssenter for mindreårige asylsøkere i Sverige toppsak, på nettet var det i hele dag den mest besøkte saken. På de norske nyhetene ble det ikke engang nevnt. Der var det i kjent norsk stil, en kommende melding om «norske forbrukerråd», som var toppsak, et eller annet om rådgivining i forbindelse med den nye, såkalte delingsøkonomien. Velvel.

De siste par dagene har den store saken her i landet og på Facebook vært utsendelsen av asylsøkere som kom over grensen med Russland, på sykkel. Det var et smutthull i lovgivningen som gjorde at de kunne sykle over, da var de verken gående eller passasjer i et kjøretøy, det var noe slikt, smutthullet er tettet nå, for det ble etter hvert en større innstrømming enn vi helt klarer å kontrollere. De ivrigste på Facebook ser ut til å mene at det er rasistisk å skrive noe slikt, at man er i mot innvandrere og mot flyktninger, og så blir det ment i vei med stor styrke, og liten dybde.

For oss som har fulgt med på Russland en stund og kjenner landet sånn noenlunde, ble det rett og slett nokså komisk å se hvordan landet ble omtalt, og hvor umenneskelig asylsøkerne ville få det om de ble sendt tilbake. Det vil si, komisk er kanskje feil ord, i en situasjon som er så grell. Jeg så det ble sammenlignet med jødedeportasjonene under andre verdenskrig. Da er det bare å si godnatt til fornuftig debatt, la tingene heller spille seg ut, i all sin gru.

Foreløpig har dette endt med at Russland ombestemte seg, de ville ikke ta i mot asylsøkerne likevel. Forståelig nok, de ble jo sammenlignet med nazi-Tyskland, som man gjerne blir nå om dagen. Om Norge synes det er så uverdige forhold i Russland, så kan Norge ta seg av asylsøkerne og utgiftene og problemene som følger med dem, selv. På nyhetene i går ble det fremstilt som om dette var et problem for «ytringsfriheten», utenriksministeren vår, Børge Brende, måtte forsvare seg mot det, at det ikke var et angrep mot ytringsfriheten å dempe kritikken av Russland når vi selv sendte asylsøkere til dem.

Russiske medier dekket denne saken mye bedre enn oss. Rolig og saklig, fritt for følelsesladd glød og gnål. Bussjåføren som skulle frakte dem sa det var ordnet med plass på hoteller i Murmansk, ganske levelig, tross de 30 kuldegradene som fikk Norge til å gå i fnatt. De kan også nevne at Russland har noe sånt som 100 000 syrere med lovlig opphold, gruppen som tok seg over til Norge besto av folk med turistvisum, studentvisum, og folk som hadde bodd i Russland lenge, gjerne flere år. I russiske medier legger man heller ikke skjul på at Russland er et av landene i verden som tar i mot flest innvandrere, nest mest av alle, faktisk, i 2013, og der går det også en saklig og grei debatt om de skal ta i mot flere asylsøkere. I norske medier, les: NRK, skal det ha blitt sagt at Russland har tatt i mot 800 asylsøkere gjennom sin historie, og at muslimer kan bli arrestert «tilfeldig på gaten».

Velvel. Kunnskapsnivået minner om sånn det er når russere og andre østeuropeere beskriver det norske barnevernet. Da er det bare motsatt, da er det de som sier vi bryter menneskerettighetene, at barn kan bli tatt fra foreldrene, uten lov og dom, og at det særlig er slavere som blir utsatt. Her tillater vi oss å riste på hodet over dem, som er så uinformerte, og det bobler opp den gamle debatten om at vi må bli bedre til å «få ut informasjonen», og alt hva det nå er vi skal bli bedre til. Det er imidlretid ikke så lett å få ut informasjon til folk som ikke stoler på informasjonen, og ikke har tillit til avsender. Man oppsøker heller informasjonen hos sine egne, og heller informasjon som bekrefter det man selv helst vil tro.

I den forbindelse skal jeg kanskje ta med saken om asylsøkerne som ble flyttet fra hotell Astor til mottaket på Forus, her i Stavanger. Ryktene gikk varme, det var ulevelig på Forus, temperaturen blant asylsøkerne var vel omtrent som om de skulle bli sendt til Russland. De gjorde alt for å unngå å bli med transporten, gjemte seg i undergangen, og når de ble fraktet frem, nektet de å gå inn i mottaket. Stavanger Aftenblad postet villig vekk bilder over hvor «ille» det var, bilder som rett og slett – og på ny – ble litt ufrivillig komisk. Det skitne toalettet og den elendige middagen, det var vel som et hvilket som helst toalett på en norsk ungdomsskole, og atskillig finere enn noe offentlig toalett i Ukraina, for eksempel, ganske rart om en flyktning fra krigen skal la seg sjokkere over det. Middagen så ut til å være helt grei kantinestandard, tankene mine gikk til Stolovaja i Ukraina og Russland og tidligere sovjetrepublikker, fremdeles populære, man forsyner seg selv, og det er billig. Det henger ikke på greip om mennesker i nød skulle finne dette «ulevelig». Det vitner vel heller om folk bortskjemt med bedre forhold.

Stavanger Aftenblad kunne i det minste latt representanter for mottaket slippe til, og fortelle hvordan det egentlig var, og skrevet hva asylsøkerne egentlig fikk servert til middag. Det er sjelden ellers folk bare kan sende inn bilder til avisen, og få dem trykket.

Det er farlig å skrive om disse tingene. Jeg har nok med å være Putin-venn og antidemokrat og russisk troll, som jeg alt sammen er blitt beskyldt for etter alt jeg har skrevet om krisen i Ukraina, jeg vil ikke være rasist og innvandringsmotstander i tillegg. Det gidder jeg ikke, den debatten tør jeg ikke ta i. Problemene som følger med den ukontrollerte masseinnvandringen som begynte i fjor vil tvinge seg frem av seg selv. Jeg ville satt pris på om det ble diskutert litt ordentlig, om man ble premiert for å være saklig, men jeg har ingen illusjoner, og vil ikke bruke tid på å stille meg i veien for skittkasting.

Jeg poster en lenke om dette, som alle interesserte sikkert har funnet frem til selv, skrevet av Lars Akerhaug, publisert på Journalisten.no, om dekningen av asylsøkerne, Den som roper høyest, vinner. Ganske grundig og godt skrevet, og ganske karakteristisk er det de som har utmerket seg med sterk innvandringsmotstand som poster denne lenken, jeg har ikke funnet den hos noen moderate eller hos de innvandringsvennlige. Karakteristisk er det også at Sylvi Listhaug blir kalt heksa, det var vel sågar en politiker som på Facebook ønsket heksebrenningen tilbake, temmelig urettferdig, egentlig, siden Listhaug vel her bare iverksetter den politikken stortinget i høst ble enige om. Ganske spesielt å gjøre Listhaug personlig ansvarlig, som om det er hun som sender asylsøkerne tilbake, som om ikke dette er jobben hun er satt til å gjøre.

Nei, jeg sier som ukraineren jeg hadde oppe til eksamen, det er best å ikke engasjere seg, ikke følge med på politikken, ikke uttale seg. Han sa han hadde prøvd, det hadde bare skaffet ham uvenner. Det er ikke verd det.

Da er det atskillig kjekkere å glemme alt, og ta med sitt lille barn ut på tur. Her i Rogaland er vakkert vintervær med gnistrende frost erstattet med mildvær og pøsregn. Vi er likevel ute, hver dag. I dag gikk vi rundt vannet. Jeg har funnet frem russiske gloser igjen, en pause fra nyhetene, og diskusjoner der det spiller så stor rolle hva man kommer frem til. Forrige fredag hørte jeg et program om Tristan og Isolde, på vei ned til butikken, 3-4 kilometer unna. Det var kjekt, en gammel historie fra tidlig middelalder, skrevet ned i forskjellige versjoner, vel kjent brukt av Wagner, ikke noe sinne eller provokasjoner om man ikke er enige om tolkningen, smil og moro. Mange spennende fugler er også å se, trekkfugler reiser ikke bare vekk, noen kommer hit også. Hegren står både i Stokkalandsvannet og i Storånå, laksanda er fast gjest nå i år.

På søndag gikk vi opp til Dalsnuten, en tradisjonsrik tur jeg tror jeg har skrevet om før, nå kunne vi for første gang ta med lille Irina. Det blåste enormt på toppen, så vi kunne ikke spise nistematen der, men måtte ta den med lenger ned, i le. Uken med frostvær benyttet vi til å kjøre steder det var vann med is. I den klare solen var ethvert landskap, også det rett bak Bogafjell, landskap jeg rett etter leser på Facebook de har tenkt å kutte i to med en bilvei. Det er som man kan bli bibelsk i tankene, man skal bli tatt fra det lille man har.

Jeg er likevel lykkelig, har nok av strategier til å kunne koble meg fra verden og dens nyheter. Jeg har bøker å lese, musikk å høre, leser litt poesi, jobber med det, hører Wagner, dyrker min egen verden. Sammen med kona og barnet er det lett å være lykkelig. Kona er litt omvendt i forhold til andre, hun omfavner krisen vi er inne i, er full av ideer om hvordan vi skal klare oss i den, enda vi ikke akkurat kan si vi er rammet. Barnet er så sunt og skjønt, lærer hver dag nye triks hun viser oss, bevege hendene til «Lille Petter Edderkopp», komme seg opp og ned bratte skråninger, klatre opp og ned på møbler og andre ting, vise oss fly og si «oo-ooo», helt fantastiske ting, når det er det første barnet, hver dag noe nytt, hver dag sin egen glede, helt uavhengig vær og vind, og uten forbindelse til den store verden, der det er de negative nyhetene som dominerer.

Kanskje er det noe på gang i Ukraina. Putin har nå satt sine tungvektere på saken, både som representant i Kiev, som samtalepartner med det ukrainske statsstyret, og i Donbass, rådgiver, partner eller kontrollør der, alt etter hva man vil kalle det. Freden det kan være snakk om er Minsk2, Krim er tapt, og Donbass vil ikke komme inn under full ukrainsk kontroll, slik det var før. Europa – med dets lederstater Tyskland og Frankrike – var med på å å fremforhandle denne avtalen, det er klart de støtter den. Tegn i tiden viser at USA beveger seg mot å støtte den også. Det finnes vel egentlig ikke noe alternativ, skjønt, det ennå finnes mange som vil insistere på det motsatte, at konflikten vil fortsette til Krim og Donbass på ny er under ukrainsk kontroll.

Jeg er lei av å engasjere meg. Det skaffer en bare uvenner, som den ukrainske eksamenskandidaten sa. I følge Minsk2-avtalen skal Kiev endre konstitusjonen slik at Donbass får økt grad av selvstyre, og de skal forhandle med dem om hvordan tingene skal være. Det er ikke Moskva som blokkerer denne avtalen, det er Kiev. For de som er i mot hele avtalen hjelper det selvsag ikke, de vil kjempe i mot den, og støtte Kiev i ikke å implementere hva de har forpliktet seg til. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er dette som gjør at det ennå er forholdsvis bred støtte til sanksjonene mot Russland, enda den også kanskje er i ferd med å rakne. Den kvalifiserte gjetningen går på at EU vil oppheve i hvert fall deler av sanksjonene i løpet av året.

Det er så mye annet også. Mordet på Litvinenko, kanskje den eneste rettsavgjørelsen der ordet «sannsynligvis» eller «probably» er med i dommen, «Putin visste sannsynligvis (probably) om det». Alt jeg kan si er at det er mye vi ikke vet, veldig mye vi ikke vet, og at Litvinenko og hans patron, Berezovsky, var for mektige til helt å bli kalt offer, det er en del som lukter litt rart her, fremstillingen i mediene er vel kanskje litt… Nåvel, kanskje er det sant som de sier, jeg vet ikke det, tviler på det, og jeg ser at dommen nå falt i en atmosfære som ikke ligner den saken ble gjenåpnet i. Nå er Europa vennligere mot Russland, Europa har større problemer, det er søkt å snakke om Russland som trusselen, EU står i reell fare for å bryte sammen, som følge av den ukontrollerte strømmen av asylsøkere, og den økonomiske krisen som eksisterer i tillegg og uavhengig av den. Det er lite trolig dommen vil få noen konsekvenser. Det vil heller ikke de nye – eller gamle – avsløringene om at Putin er korrupt, som det har vært skrevet om og sendt program om på BBC, og som opprinnelig kommer fra USA.

I Syria skal det være fredsforhandlinger på fredag. Foreløpig ser det ut til å være tøft nok å forhandle om hvem som skal sitte ved bordet. En vanskelig sak skal være at Russland ønsker å ha med kurderne, noe NATO-landet Tyrkia blånekter, og en på BBC omtalte som at «kurderne var opportunister, de var ikke med fra begynnelsen, og skal ikke ved bordet». Hun var ganske fiendtlig innstilt til Russland, kan man trygt si. Man liker heller ikke at syriske regjeringsstyrker med russisk hjelp har vunnet tilbake viktige byer fra opprørerne, og med det skaffet seg et bedre utgangspunkt før forhandlingene på fredag.

Jeg vet ikke. For meg er det slik at verden har beveget seg fra den tiden vesten med USA og Europa kunne diktere hvordan tingene skulle bli også ellers i verden. Visjonen om at alle skulle bli som oss, mer eller mindre, og dele våre verdier og vårt styresett, har også fått et møte med virkeligheten den kanskje ikke vil overleve. Fremdeles synes jeg debatten er litt slik som det var før, at det var helst teoretisk, og det gjaldt å diskutere hvordan demokratiutviklingen skulle være i land der den hang tilbake, hvordan andre land og andre kulturer skulle inkluderes, debatt om det var riktig å tegne Muhammed og om det skulle være lov med andre flagg i 17.mai-toget. Verden har kommet nærmere, kan man trygt si. Jeg hadde satt pris på om også diskusjonen kom litt nærmere, litt nærmere de tingene som skjer, slik at flyktningekrisen, krisen i Ukraina og krisen i Syria kan få en løsning som kan fungere, i stedet for at folk med sterke meninger fyrer opp under det prinsippielle.

Men jeg vet ikke, og vil heller ikke bry meg altfor mye lenger. Jeg har det godt i mitt eget liv, i skog og fjell og natur, som vi fremdeles har litt igjen av rundt her. Alt jeg har skrevet om krisen i Ukraina har ikke beveget situasjonen noen verdens ting. Hva folk skriver på Facebook om flyktningekrisen er helst støy. Disse krisene lever sine egne liv, litt atskilt fra diskusjonen om dem. Det er det jeg også satser på å gjøre nå. Leve litt atskilt, fra krisene og fra diskusjonen.

Kjenner jeg meg selv rett, som jeg jo vet jeg gjør, kommer jeg neppe til å lykkes.

 

 

Handelskrig mellom Ukraina og Russland

Frosten har nå kommet til Rogaland. I går reiste folk ut i hopetall, i et magisk vakkert vinterlys, umulig å få dårlige bilder, samme hvor man var. Det var 8-10 kuldegrader, gnistrende snø på bakken, skarp, blå himmel, lav vintersol. Sosiale medier ble fylt opp av nydelige bilder og skryt av naturen. Også lille Irina og jeg var selvsagt ute, reiste til Ølberg, men var litt sent ute slik at vi bare fikk med oss den siste drøye timen sollys. Så lav som solen er nå, betydde det at stranden og mesteparten av området var dekket av skygge.

Den beste lenkesamlingen om forhold i Russland og Ukraina finner man på siden til David Johnson, Russialist.org. Nå om dagen er det andre nyheter som dominerer vestlige medier, Ukraina er glemt, som jeg tidlig skrev det ville bli. Verken EU eller USA eller noen av de internasjonale institusjonene de kontrollerer vil være villige til å gi landet den hjelpen de trenger, den hjelpen er enorm. Det vil alltid komme en annen krise som overtar oppmerksomheten. Nå er det flyktningekrisen, og Syria, som er over det hele. Også Syria vil en dag bli glemt, når nyhetene ikke lenger er så dramatiske som de er nå. Hvordan det går etterpå er sjelden interessant, selv om det er etterpå størstedelen av livene til de som bor der, leves.

Ukraina er nå blitt landet i Europa med lavest lønninger. En lærer tjener under 100 dollar i timen. Det er ikke engang nok til å dekke faste utgifter, om man har leilighet i sentrum av Kiev, som min kones lille familie har. Som de fleste ukrainere er de gjeldfrie, og fikk boligen sin tilbake i Sovjettiden. Utgiftene til mat og klær er ikke stort annerledes enn i Norge, ting koster stort sett det samme, klær koster helst mer. Ukraina har blitt et utviklingsland. Da Sovjetunionen ble oppløst var de republikken med best fremtidsutsikter, økonomisk. Sånn skulle det altså ikke gå. Sammen med Kirgisistan (om jeg husker riktig) er de det eneste av sovjetrepublikkene som nå har dårligere levestandard, enn i Sovjettiden.

Det er ikke meningen å provosere noen, selv om mange pleier å bli provosert når disse faktaene hentes frem. Mange trodde virkelig på Maidan-revolusjonen, håpet i hvert fall på den, både i Ukraina og ellers i verden, og det er ubegripelig vondt at enda et forsøk på å slå inn på en bedre for Ukraina ender i en håpløs fadese. Også på grunn av at Ukraina er som det er, og har sitt spesielle forhold til Russland, så ble det aldri noen ordentlig kamp mot korrpsjon og vanstyre. Det ble heller en kamp mot Russland og fortiden. Russland har et helt annet syn på Ukraina enn store deler av folket i landet selv har, og de disponerer enorme ressurser til å kunne tvinge sin vilje igjennom. For også i Ukraina selv, eller i det tidligere Ukraina, som det var mellom 1991 og 2014, er det mange som deler det russiske synet, og mener Ukraina og Russland hører sammen. Derfor var det lett for Russland å vinne støtte på Krim, slik at Krim defacto skiftet eier, og til å fyre opp stemningen i Donbass, slik at ukrainske styresmakter defacto har mistet kontrollen der også.

I et slikt klima er det selvsagt ikke lett å kjempe mot korrupsjon og vanstyre. Det har imidlertid ikke blitt noe lettere av at det styret som tok makten etter Maidan-protestene er temmelig like korrupte som de tidligere statslederne, og står for temmelig det samme vanstyret. De er nemlig del av den samme eliten, noe vestlige toppolitikere umulig kan ha unngått å vite den gang vi helhjertet støttet dem, og måten de kom til makten på.

Jeg er også av den mening at Ukraina hører til Russland, de er del av samme kultur og har samme historie, der er bånd som ikke kan brytes. Jeg støtter selvsagt Ukraina som selvstendig stat, de hører ikke til Russland som en klientstat, slik USAs president Barack Obama nedlatende formulerte det i sin state of the union-tale. De hører til Russlands interesseområde, de hører til russisk kultur, de to statene bør være brødre, samarbeide. Russland bryr seg om Ukraina på en måte USA aldri kan være i nærheten av å gjøre, russere har et tett og nært forhold til Ukraina, tettere og nærere enn de har til fjernere områder i sitt eget veldige rike, som Altai, der kulturen er en helt annen, eller til og med det fjerne østen, med Magedan og Vladivostok. Russerne har inngående kjennskap til Ukraina. De har slekt der, venner der, har besøkt landet, og sett at forholdene der er nøyaktig som de kjenner dem hjemmefra, det er de samme bygningene, samme planløsningene, de samme problemene. Ukraina vil aldri få samme status i EU, eller som alliert med USA, som de nå forsøker å bevege seg nærmest. Det er mest morsomt å høre amerikanere snakke om Ukraina, dette er noe de simpelthen ikke kan.

Mange ukrainere og folk som støtter dem vil bli forbannet av setningene over. Noen av dem er rene nasjonalister, og ønsker et sterkt, selvstendig uavhenig Ukraina, mange av dem er rene rasister og har et helt urealistisk bilde av hva Ukraina kan bli. De er ikke spesielt for EU heller, i hvert fall ikke EUs liberale og demokratiske verdier, og de ønsker helst allianse fra USA for sammen med dem å knuse all russisk innflytelse i landet. Disse folkene er farlige, og til stor skade for sitt eget land, som de sier de elsker så høyt. Men det finnes også en veldig stor del som ønsker at Ukraina skal bli en del av Europa, med europeiske verdier og europeisk velstand. For disse blir Russland en fiende, fordi de hindrer dem i fritt å kunne gå denne veien. Hvis Russland hadde latt Ukraina være i fred, så kunne kanskje Ukraina klare å bli med i EU, og følge EUs regler, og med det bli mindre korrupt og bedre styrt. De hater Russland for dette, den store og mektige naboen som aldri helt kan skjønne at Ukraina nå er sitt eget land, med rett til å ta sine egne valg.

I en bedre verden kunne det kanskje gå an å bygge en bro mellom disse motsetningene. Russland har jo sin egen strid mellom vest og øst, og spørsmålet om de tilhører Europa eller Asia, eller om de er noe eget. Den tohodede ørn som ser i begge retninger er Russlands symbol. Russland har også mange av de samme problemene som Ukraina, med korrupsjon og vanstyre, og kunne i likhet med dem hatt gått av å bevege seg nærmere EU, og innrettet seg litt mer etter EUs lover og regler. Ukraina kunne vært en bro i midten, landet med et godt forhold til begge. Men da EU forhandlet med Ukraina høsten 2013 ble Ukraina tvunget til å velge, de kunne ikke få begge deler, det måtte bli vest eller øst, Europa eller Russland, EU eller den eurasiske union. Den sittende presidenten valgte Russland, ble styrtet, og det nye regimet valgte Europa. Og krisen brøt løs.

Jeg lenket til Johnsons russia list lenger oppe. Det er en fin lenke der, til en artikkel om handelskrigen mellom Russland og Ukraina, den forferdelig ødeleggende handelskrigen som forverrer allerede skakkjørte økonomier. Jeg var vennlig da jeg formulerte det slik at det nye regimet i Kiev valgte Europa, det er et valg som ikke akkurat virker helhjertet, i hvert fall ikke om man ved å velge Europa også mener å velge europeiske verdier. Den kan vel helst se ut som om president Porosjenko og hans menn ønsker europeisk pengehjelp, europeiske reformer er det smått med. Siden det nye regimet kom til makten gjennom at det gamle ble jaget bort, har de litt problemer med legitimiteten. De er nødt til å være bedre enn det forrige, slik at maktovertakelsen etter Maidan uttrykker folkets vilje, at det ikke bare gjaldt en håndfull demonstranter. Med oppslutningen presidenten og enda verre regjeringen har nå, så er denne legitimiteten ganske skral. Oppslutningen har sin ganske naturlige forklaring i at de ikke har vært i nærheten av å oppfylle folkets forventninger, ikke i nærheten av å brine Ukraina nærmere Europa når det gjelder velstand og rettigheter, folk har fått det verre, ikke bedre.

Så regimet har forsøkt å bygge støtte på at problemene skyldes Russland, at det er russisk innflytelse, innblanding og militære aktivitet som gjør det umulig for ukrainske styresmakter å konsentrere seg om noe annet. Siden styresmaktene selv nyter godt av korrupsjonen er det dessuten ikke så fristende for dem å bekjempe den. Da er det greiere å gå til frontalangrep mot alt russisk, vedta lover i øst og vest som skal bryte båndene til «Ukrainas dystre fortid», bryte båndene til den gamle imperialistmakten, Russland. Først var det den såkalte «dekommuniseringen» som var tema, alt sovjetisk og kommunistisk ble forbudt, i lover som er så antiliberale og anti-ytringsfrihet at det er en gåte hvordan de slapp unna med det, og beholdt veien mot partnerskap i EU. Nå er det alt russisk som skal bort, alle russiske navn skal endres til ukrainske, som om Los Angeles i USA skulle endres til «The Angels», latterlig og vilt, og gjort på en måte som ikke akkurat minner om demokratiske prosesser.

I to år nå har Kiev tenkt ut stadig nye «sanksjoner» mot Russland. De fleste har det til felles at de gjør livene vanskeligere for vanlige folk, særlig i Ukraina, men også i Russland. 2015 var det første året i historien Russland ikke var den største handelspartneren, EU og Kina har overtatt. Russlands andel av handelen er nå nede i 12,7 %. Fra nyttår har det blitt verre, Ukraina har undertegnet frihandelsavtalen med EU, og Russland har svart med å si opp sin egen frihandelsavtale med Ukraina. Det er ganske rimelig, så ikke Ukraina skal kunne kjøpe varer tollfritt fra EU og selge dem videre tollfritt til Russland, og tjene penger på å være mellomleddet uten skatt. Disse tingene er blant det som kunne vært løst i normale forhandlinger, men som man ikke har fått til, fordi man på begge sider har vært prinsippielle og kompromissløse.

Både USA, EU og Ukraina må etter hvert ha lært seg at Russland under Putin ikke reagerer som beregnet, det er ikke slik at Russland møter sanksjoner med tilsvarende motsanksjoner, de finner gjerne på noe ekstra, som gjør litt mer vondt. For eksempel har de nå bestemt seg for ikke bare å boikotte ukrainske varer, men også for ikke å være transitland for ukrainske varer på vei til andre land i Asia. Artikkelen jeg lenket til siterer investeringsbanken Dragon Capital i Kiev, som anslår tapet på den russiske boikotten til mellom 0,5 og 0,7 % av BNP. Det merkes.

Europa står selvfølgelig ikke klar til å ta over de russiske markedene for ukrainske produkter. Europa har mye mer enn nok med sine egne problemer, europeisk landbruk lider også under russiske sanksjoner, trenger slett ikke ytterligere press fra også ukrainske matvarer. Salg til Asia må gå gjennom lengre, og dyrere transportruter. Folk i Ukraina mister arbeidet, og illusjonene. Allerede lave lønninger blir enda lavere, særlig relativt til andre land. Sånt øker oppslutningen til de ekstreme, som det i Ukraina er god grobunn for, med den spesielle historien om motstandshelten og nazikollaboratøren Stepan Bandera, og rollen han har endt opp med å få i ukrainsk nasjonsbygging. Ultranasjonalistene har ingen løsning å tilby, også de er med på å gjøre en umulig situasjon verre.

I det skjulte er det forhandlinger på gang. Viseutenriksminister Victoria Nuland fra USA var nylig i Kaliningrad og snakket med russiske tjenestemenn, president Barack Obama ringte til Vladimir Putin. Hva som kom ut av det, er ikke kjent. Bare at temaet var Ukraina.

Så hva skal man si? Ukraina får enda en gang avgjort sin fremtid over hodet på seg. Det har sin ulykke også i at det er et strategisk land, grundig gjort rede for i den famøse boken til Zbigniew Brzezinsky, the Grand Chessboard, søk der på Ukraine, og se selv. I den forfatning Ukraina er nå er landet ikke langt unna å bli satt i administrasjon. IMF har sin politikk om austerity, balanse i budsjettene, og privatisering, men i den kampen som vanlige folk gjennomlever i Ukraina nå, blir dette bare grelt. Rett etter Maidan var budskapet det at prisene ville gå opp, blant annet som følge av kutt i subsidier, men det var fulgt med et viktigere budskap om at også lønningene ville gå opp. Så langt er det altså bare det første som har skjedd. Og det er lite håp om endring.

Frosten har kommet til Rogaland. Sannelig er det frost i Ukraina også.

Tur til Melsvatn i en stadig skumlere verden

Vinteren har for alvor kommet til Ganddal nå. Kuldegradene har vært her lenge, akkurat litt for lite og litt for ujevnt til at isen kan legge seg på Stokkalandsvannet, i går kom snøen. Det lavet ned i går kveld, min kone, lille Ira og jeg tok turen ut, etter klokken var ti og barnet først hadde sovnet, hun våknet, og ville så gjerne ut. Når snøen ligger jomfruelig og fersk over landskapet er den vakker. Lille Ira har aldri sett så mye snø før, aldri gått i den. Hun hylte av glede, som barn gjør.

Jeg har den siste uken vært en del på Facebook, mer enn i hele fjor, og i året før det, til sammen. Det som skjedde i Køln og flere andre byer nyttårsaften skremmer meg, debatten som har fulgt skremmer meg enda mer. På Facebook blir det brettet ut, demonstrativt, det er to leire, eller flere leire, men de diskuterer hver for seg, og ingen kontakt mellom dem er mulig. Det er som filosofen Ludvig Wittgenstein skrev i dagboken sin om en fest i etasjen over, det er forskjellige verdener, virkelig forskjellige, ingen kontakt er mulig, ingen forståelse. For den som vet litt om Wittgenstein (og om fester), så ser man at det er helt rett.

Jeg tror overgrepene nyttårsaften var en terroraksjon. Den var varslet på forhånd, vær på vakt nyttårsaften, det var vårt eget overvåkningspoliti som meldte det, europeiske medier. Så skjer det over 500 overgrep, tyveri og andre forhold verdt å anmelde i Køln, over 100 i Hamburg, og en håndfull i flere andre tyske byer, sveitsiske byer, svenske byer, Helsinki. Det er anstrengt å tro at dette var tilfeldig. I Helsinki er det offisielt at det ikke var det, politiet var på vakt og på plass, og klarte derfor å begrense skadene. Den tyske innenriksministeren har gått ut og sagt det ikke var tilfeldig i Køln heller. Toppolitikerne har etterretningen, de vet det om overvåkningen har snappet om planer om et slikt angrep som det som var. Vi andre må vente. Det skal bli spennende å se hva den islamske stat sier selv, i magasinet de gir ut månedelig (men som ikke har vært utgitt siden november), Dabiq. Vil overgrepene bli kommentert der? Hvordan?

Det er ikke det at det var et terrorangrep som har fått oppmerksomheten, det blir knapt diskutert. I stedet går hoveddiskusjonen mellom de som mener dette var beviset på at de hadde rett hele tiden, araberne og muslimene er ikke som oss, de er farlige, og mediene forsøker å skjule det. De har fått vann på mølla nå, med en horribel mediedekning av Køln og de andre byene som ble rammet, det tok altfor lang tid, og ble i starten bagatellisert. Det er også gravet frem eksempler på at dette har foregått lenge, blant annet med svensk ignorering av seksuelle overgrep og gjengkriminalitet på en bestemt festival. Både politisjefen og journalisten som skulle dekke saken har sagt like ut at dette ville de ikke skulle komme frem, fordi det bare ville styrke partiet «Sverigedemokratene» og andre «rasister». Nå slår det tilbake på dem med en voldsom kraft.

Meldingene på Facebook om hva som har foregått på NRK gjør at jeg kan ikke tro mine egne øyne. På Urix skal det ha vært en «ekspert» som kunne fortelle at dette ikke hadde noe med kultur å gjøre, det blir for enkelt å forklare «atferd ut fra kulturelle modeller». Hva. i. all. verden. Som man skriver det nå. Eksperten sammenlignet overgrepene med norsk russ, og viser med det at hun nok har forlest seg, fortapt i sitt fags teorier, mistet kontakten med virkeligheten. Hun har neppe vært russ, neppe på en av de plassene muslimske menn i beltet som går fra Marokko i vest til India i øst, og kanskje lenger, samles. Jeg vil ikke si det har noe med religion å gjøre, det er blindspor, men kultur – herre min hatt. Her er en tekst av Saira Khan, selv asiat, om elefanten i rommet, og ingen som vil snakke om den. Man kan også gå tilbake til historien om Lara Logan, den amerikanske journalisten som ble antastet på Tahir-plassen i Egypt,

Om mediene ikke vil ta i problemene, blir problemene verre. De etablerte mediene og ekspertene de finner står til dundrende stryk, de gjør seg selv irrelevante med å bortforklare det mange nå – med rette – oppfatter som en trussel, og som de dermed går til useriøse medier og sosiale medier for å finne ut av.

Vi kjørte til Melsvatn i går, min datter og jeg. Jeg liker ikke å kjøre når det er glatt, jeg stoler ikke på at det er saltet eller strødd skikkelig, jeg har for dyr bil og for dyrebar last. Nedover Kvernelandsveien kjørte en bil forbi meg, ganske naturlig, siden jeg lå godt under fartsgrensen. Et stykke lenger fremme ser jeg denne bilen i grøften. Ganske spesielt.

På nyhetene snakket de om det norske handelsunderskuddet. Det er noe vi i et oljerikt Norge ikke er vant med, det var første gang på årevis i fjor, økonomien er i sterk nedgang. Nesten hver dag står det om nedskjæringer i oljeindustrien. Ingen bedrifter slipper unna. Norge må omstille seg, og Stavangerregionen mer enn resten av landet. Om oljeprisen ikke går opp igjen, vil det være helt umulig å opprettholde de rause velferdsbudsjettene vi har. Fra verdensøkonomien er ingen hjelp. Markedene har falt mer i innledningen av dette året enn i noen andre år i historien. Problemene ser ut til å være overalt. Kina er ikke lenger noen vekstmotor, Midt-Østen er urolig, Europa er i full krise, BRICS-landene har snublet grundig, og USA låner penger til det absurde for å late som det går bra likevel. Det kan komme til å krasje skikkelig.

I et mediebilde som dette har Ukraina forsvunnet nesten fullstendig. Jeg vet ikke om det er meldt i Norge at det er svineinfluensa der? Skolene er stengt, fra og med i dag. Det er spesielt å tenke på, vi tenkte en stund på å reise ned på nyåret, vi kunne vært der nå, midt i en influensaepidemi som tidligere skremte vettet av folk. Nå blir det møtt med et skuldertrekk, som det også ble raskt ristet bort og lagt vekk at det var utbrudd av svineinfluensa på et av asylmottakene våre, jeg tror det var i Vestfold. Apotekene blir likevel ikke utsolgt for tamiflu. Flokkmentaliteten er sterk i mennesket, om ingen gjør det, forblir det ingen, om mange gjør det eller veldig mange, kaster mange flere seg på. Det minner om oljeprisens binding til hva som skjer i Midt-Østen. Regionen er mer urolig enn på veldig, veldig lenge (godt gjort i den regionen der), oljeprisen er rekordlav, så lav at de fleste oljeprodusenter vel må tape penger på den.

I Russland forbereder de seg på videre resesjon. Finansministeren har sagt at de trenger en pris på 82 dollar for å få budsjettene i balanse. Nå har de justert ned anslagene fra 50$ til 40$ for oljeprisen i år. Det kommer til å gjøre veldig vondt for dem, men for russerne frykter jeg ingenting. Dette er fillekrise i forhold til hva de er vant med, stemningen i sosiale medier der er av glede, noe oppslutningen om presidenten også reflekterer, i motsetning til hos oss, der frustrasjonen bobler over og politikerforakten begynner å bli farlig sterk. Putin hadde forresten et intervju med den tyske avisen Bild, vel verd å lese, det finnes på engelsk her for del 1, og her for del 2.

Det er litt for kaldt å gå lange turer med datteren min nå. Hun sovner i bilen på vei til Melsvatn, like greit, for det er for kaldt å sove i vognen. Som vanlig henter jeg da frem mobilen når vi kommer frem, og leser en nedlastet bok, nå om Iran. Jeg må være væpnet med fakta i debatten om Midt-Østen. Jeg har alltid hatt tro på at det gjelder å forstå de ulike sidene i en konflikt eller en krangel, det hjelper enormt å forstå hvordan motparten tenker, man må sette seg ordentlig inn i hva det går i. Men nå om dagen er det ikke lett, forsvarer man Russland blir man Putin-venn, forsvarer man innvandringskritikken blir man rasist. Vårt åpne og tolerante samfunn hadde klart seg atskillig bedre om det var litt mer åpent og tolerant for forskjellige meninger.

I Ukraina er det ikke nødvendig å kritisere det nye regimet lenger. Det som i 2014 og 2015 irriterte så mange at jeg gjorde, er nå blitt ganske åpenbart, Ukrainas problemer ble ikke løst med Maidan-revolusjonen, det nye regimet var ikke bedre enn det forrige. Europa har gjort seg til fiende med Russland på et tidspunkt begge sliter økonomisk, og Europa sliter med en gjeldskrise og en flyktningekrise som kan være i ferd med å ta knekken på EU. I Nederland skal det være folkeavstemning om Ukraina skal få innvilget partnerskap, eller om det var noe annet ordlyden var, i hvert fall viser meningsmålingene at det er ikke folket i Nederland interesserte i. EU fortoner seg nå sett nedenfra som et eliteprosjekt, der de store, multinasjonale selskapene får skattefordeler og andre fordeler sammen med de superrike investorene der, middelklassen får regningen, og den er så tung at den trykker dem nedover. EU skulle være et liberalt prosjekt, et demokratiprosjekt, men i Ukraina støttet de en voldelig maktovertakelse, og de har vært tause om alle antiliberale og antidemokratiske vedtak det nye regimet i Kiev har gjort. Det er maktpolitikk, ikke noe demokratiprosjekt.

USA er i så måte mye verre enn EU. Der ble det nå vedtatt i kongressen, uten noe brask og bram, at USA nå skal finansiere også de høyreekstreme og ultranasjonale bataljonene i Ukraina. Tidligere har det ligget en hindring i det, høyreekstreme eller like frem fascistiske Aidar-bataljonen og Azov-bataljonen har ikke vært med i det amerikanske treningsprogrammet, skal ikke ha fåt penger, så soldatene som tilhører disse bataljonene må late som de er noen andre, for å få trening. Blant de republikanske presidentkandidatene er det omtrent bare Donald Trump som ikke går til valget på et program om en langt tøffere linje overfor Russland, og alle andre, det går mot full konfrontasjon. Væpning av Ukraina, flyforbudsone over Syria, det er bare begynnelsen, det er herfra kandidatene må vise de er tøffere enn de andre. Mer om amerikansk politikk i Syria kan dere lese her, det er om de demokratiske presidentkandidatene, som heller ikke er spesielt betryggende å lese om. Om amerikansk nedgang står det en glimrende (og lang) artikkel i Zeit, den tyske avisen problematiserer også hvorfor vi i Europa legger vår politikk så tett opp til USAs, særlig hvorfor Tyskland gjør det. Tiden da USA sammen med de vestlige allierte kunne diktere verden er forbi, vi må forholde oss til det, om enn amerikanerne som andre imperialistland ikke er i stand til å innse at deres innflytelse ikke er som den var, og at de desperat og dyrt og farlig forsøker å holde frem som om den var det.

Og det er et Ukraina som nå er i gjensidig handelsboikott med Russland. Det rammer vanlige folk så til de grader, det er så til grader vanlige folk som må ta regningen. Selv vår lille familie. Min kone har aldri vært i Russland, vi tenkte å besøke Moskva, og derfra reise til Kiev. Men det er ikke så lett lenger, i en verden der man gjør hverandre til fiender, heller enn til venner. Det går ikke lenger fly mellom Russland og Ukraina, og vi er usikre på togforbindelsen. I Odessa og i Kharkov skal det være folk i fengsel på grunn av aktivitet på sosiale medier, «separatisme», en skal være alenemor, en skal være gravid. Eller kanskje blander jeg sammen historier her, jeg finner heller ikke tilbake til lenkene.

Min datter våkner, og vi går vår tur rundt Melsvatn. Det er en iskald vind. Vi har med Go’morgen-yoghurt, en appelsin og bittelitt sjokolade. Det er for kaldt på fingrene til å sjekke russiske gloser ordentlig på mobilen, Anki, mens min datter sitter i vognen, som hun sjelden gjør nå om dagen. Hun får gå selv. Men hun foretrekker å gå motsatt vei, labber av gårde, i en hvilken som helst retning, bare ikke den riktige, og vil før eller siden i grøfta, for å sjekke hva som er der. Det er iskaldt å spise yoghurten, jeg må ta av hanskene for å gjøre det, og for å mate lille Ira. Appelsinen vil hun ikke ha. Sjokolade er alltid en vinner.

Vi kjører hjem. Min kone har laget en enkel middag, typisk henne, slenger de grønnsakene hun måtte finne i en gryte, krydrer og steker, så er det ferdig. Hun lager også potetmos, og vi har fenalår. Facebook har kjølnet, det er måte på hvor lenge man kan fyre på med nye sexovergrep, og fortielse av dem, det trengs noe nytt å hisse seg opp over, som det fort vil bli. Min datter sovner i fanget mitt denne kvelden, foran peisen, vi ser på en klatrefilm, Alex Honnold, han var på BBC denne morgenen, og jeg tenkte det kunne være greit med et gjensyn, passe hjernetomt til å se med min datter. Hun fulgte forbausende godt med, til at filmen var på engelsk, og at samtaler og kommentarer var en viktig del av den. Så skjønte jeg hvorfor. Hun sov altså, og jeg tenkte jeg omsider kunne få en lang kveld med nyheter og med skriving. Glad gikk jeg opp til min kone Olga som leste fysikk, og som også ble glad, da Ira for en gangs skyld sov uten henne.

Noen timer senere våknet hun altså igjen, og vi gikk sammen ut i snøen. Verden fikk være verden. Denne posten skulle jeg skrive morgenen etter, som er nå – og det har jeg gjort.

Dårlig nytt år

Merk: Denne posten er noe endret etter at jeg blandet sammen saudiske kong Salman (bin Abdulaziz al Saud) og forsvarsministeren prins Mohammed Bin Salman al Saud, etter en kommentar som påpekte feilen.

*

Jeg tenkte først å skrive en post om min egen nyttårsfeiring og bursdag, den var jo riktig hyggelig, men tiden løp fra meg og begivenhetene har innhentet meg. Det tegner ikke til å bli noe godt, nytt år, 2016, og jeg må spandere en post på hva som har skjedd så langt, og som har gjort en vanskelig situasjon verre.

2. januar drepte Saudi Arabia den shiamuslimske religøse lederen Sheik Nimr al-Nimr. Han var en av 47 stykker som ble henrettet samme dag, beskyldt for terrorisme. Forbrytelsen hans går tilbake til den arabiske våren, der Nimr al-Nimr var en av dem som talte det saudiske kongedømmet i mot. Som opposisjonsleder stod han for og oppfordret til ikke-vold, det er en lang tekst om ham på Wikileaks, fra 2008, det er ingen måte Saudi Arabia og deres tilhengere kan argumentere for at dette drapet var legitimt. I så fall er det legitimt å drepe meningsmotstandere.

Saudi Arabia har gjort dette mange ganger før. Som regel har det foregått i det stille. Saudi Arabia er vår allierte som gjør seg best uten mediedekning. De slipper unna forbrytelser mange ganger verre enn det Russland blir boikottet for. De er i krig med sit naboland, Jemen, i et rent forsøk på å beholde sin innflytelse der. De er også storinnkjøpere av våpen, også fra USA, til tross for at det i følge internasjonal lov er forbudt å selge våpen til land som åpenbart skal bruke dem mot sivile. Forholdene for kvinner og homofile er på verdensbunnen, liberale verdier er ikke-eksisterende, og de har mistenkelige bånd til flere terrororganisasjoner over det meste av verden der det finnes muslimer. De er erkeeksempelet på vår vestlige dobbeltstandard, der det ikke er så farlig med hva du gjør, men hvem du er på lag med.

Drapet på Sheik Nimr al-Nimr brøt imidlertid noen regler, uskrevne. Det er enda et eksempel på det som det har blitt så altfor mye av de siste par årene, at de tingene man bare ikke gjør, er blitt noe man gjør likevel. Den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet på grensen til Syria er et prakteksempel. Den ukrainske sabotasjen av el-forsyningen til Krim er en annen. Det som før var utenkelig, er nå fakta.

Situasjonen i Midt-Østen er svært spent, der den ikke står i full fyr. Syria er ødelagt, og i en borgerkrig som borgerkriger ofte ender opp med å bli, full av ulike aktører, også internasjonale. Jemen er også i krig, men det er en krig verden bryr seg mindre om, merkelig nok. Derfra kommer det heller ingen flyktninger, uten at jeg ser noen verken eksperter eller andre kommentatorer stille spørsmål om hvorfor det. Krigsforbrytelsene i Jemen er legio, klasebomber, bombing av sivile mål, nå sist et sykehus for blinde barn, det foregår alt sammen uten den store internasjonale forargelsen andre konflikter blir fulgt av. I det utvidede Midt-Østen, med Nord-Afrika, er situasjonen knapt bedre, med Libya som arnested for terrororganisasjoner og regionale konflikter.

I mange av disse konfliktene er det de regionale stormaktene Saudi Arabia og Iran som står mot hverandre. Her hos oss er vi bombardert med hjernevask om at Iran er skurken, de er ondskapens arnested, det er herfra alt vondt kommer. De hadde riktignok en islamistisk revolusjon i 1979, og de har i sitt program å spre denne revolusjonen, men som shiamuslimer i en muslimsk verden av sunnier er det kanskje ikke helt realistisk, særlig når forholdet mellom persiske iranere og araberne veldig langt fra er det beste. Det var vel også de første par årene av revolusjonen forsøkene på spredning var mest reell, og det var alltid en diskusjon om spredningen skulle være voldelig, eller på det idemessige planet.

Kort sagt er det kanskje ikke helt dekning for alt vondt som blir sagt og gjort mot Iran. De er et stort og mektig land, med en svært stolt og lang kultur, men de er omgitt av fiender og folk som hater dem, og de har verdens største supermakt beint i mot seg. De fikk uventet og sikkert også uønsket hjelp av Bush-administrasjonen som fikk avsatt og drept Saddam Hussein i Irak, og erstattet ham med et shia-muslimsk styre. Men de er sterkt presset nå i Syria, der en broget allianse av stormakter i Vesten og i Midt-Østen ønsker å erstatte shiavennlige Assad med et sunnistyre. Også i Jemen er det Shiaene og sunniene som står mot hverandre, og dermed også en krig mellom Saudi Arabia og Iran, om hvem som skal ha kontrollen over det lutfattige, men strategisk viktige landet.

I konflikten mellom Saudi Arabia og Iran er Iran litt på vei opp, Saudi Arabia litt på vei ned. Iran fikk på plass en atomavtale med resten av verden i fjor, og skal få lettet på sanksjonene mot slutten av januar, om betingelsene er oppfylt, som de nå ser ut til å være. De vil dermed få delta aldri så lite grann i internasjonal handel igjen, få solgt litt olje og andre varer, lånt litt penger, bli en aktør på markedet. Saudi Arabia merker kjøret med en lav oljepris. De gikk så vidt jeg fikk med meg i fjor på sitt første år med budsjettunderskudd, og er ventet å få det igjen i år. De må ta av reservene, som de har mange av, men ikke ubegrenset. De har måttet stramme litt inn på de svært generøse subsidiene de gir folket sitt, og som gjør at kongefamilien kan beholde makten og gjøre ellers som de vil.

På Politico.com er det en godt skrevet artikkel om forholdet mellom Saudi Arabia og Iran, og at Saudi Arabia nok ikke er en ideell alliert, som Iran heller ikke er en perfekt fiende. Det florerer også med andre artikler om det åpenbare, at Saudi Arabia har litt for mange terrororganisasjoner på lønningslisten til at det blir helt bra å være på lag med dem, og at Iran ikke har gjort seg skyldig i så mange forbrytelser som isolasjonen av dem skulle tilsi. Jeg vet ikke om det er andre enn jeg som har merket at også tradisjonelle massemedier har begynt å trykke kritiske arikler om Saudi Arabia, uten at det er i nærheten av å nå russiske dimmensjoner, selvsagt, enda det går an å argumentere for at Saudi Arabia og deres støttespillere er en langt større trussel, enn Russland og Putin. Hadde det saudiske kongehuset blitt brukt i overskriftene som Putin blir det, så hadde kanskje verden sett annerledes ut.

• Eksempel fra i dag: Overskrift i Aftenposten, «Putins neste trekk – Afghanistan, der vesten er i ferd med å trekke seg ut», eller noe i den duren der. Hva er Kong Salmans neste trekk, Aftenposten, er det Jemen, Syria – eller Afghanistan for ham også? Hvilke lover har Kong Salman underskrevet, henrettelser har han iverksatt, bombetokt satt i gang? Man kan vel også spørre Aftenposten og andre vestlige likesinnede om hva verre ugagn Russland kan finne på i Afghanistan, enn den vestlige verden har gjort siden de begynte å finansiere og utstyre Mujahedinen fra slutten av 1970-tallet som del av den kalde krigen mot Sovjetunionen.

I det saudiske kongehuset er det kamp og rivalisering etter at gamle kong Abdullah døde i fjor, og hans halvbror, kong Salman, overtok makten. Dere husker kanskje at en stor del av verdens ledere, inkludert vår kronprins, deltok i begravelsen til den avdøde kongen. Barack Obama avbrøt et sjeldent og gledelig besøk til India, der han talte blant annet om kvinners rettigheter, for å reise til begravelsen til den Saudiske kongen, i et land der kvinners rettigheter om mulig er enda dårligere stilt enn i India. Det var samme år som ingen vestlige statsledere deltok i minnemarkeringen i Moskva over andre verdenskrigs slutt, for øvrig. Det er ikke hva man gjør, men hvem man er på lag med, som avgjør posisjonen i verden.

Uansettt, Saudi Arabia er et lukket land, vel så lukket som andre land vi kritiserer for å være det, svært lite kommer ut av det som foregår. Det blir skrevet om en ung prins, 30 år gamle Mohammed Bin Salman al Saud, som nå er forsvarsminister, og som var den som satte i gang den militære intervensjonen i Jemen. Det blir spekulert i at han er den som trekker i trådene for Saudi Arabias nå mer aggressive utenrikspolitikk. Det kommer en tid da Saudi Arabia er under press. Konfliktene i regionen går ikke helt godt, statsfinansene er ikke så ubegrensede som de var, erkerivalen Iran beveger seg mot det gode selskap, i det hele tatt, Saudi Arabias posisjon er svekket, og det samme kan kongehusets posisjon i landet være. Kanske er det derfor de nå går til slikeekstreme skritt som de har gjort?

Drapet på Sheik Nimr al-Nimr er det siste i rekken. Det er vanskelig å tolke det annerledes enn at han vil provosere frem en reaksjon fra Iran, slik at atomavtalen med det internasjonale samfunn kan bli torpedert, sanksjonene mot landet kan bli opprettholdt, og deretter at krigene i Syria og Jemen kan fortsette, til situasjonen i de landene er mer slik som wahhabistene i Saudi Arabia håper på. Om Salafisme og Wahhabisme kan man lese på snl., selv om man kanskje må utenlands for å lese hva det virkelig betyr og hvorfor det kanskje er noe verdt å være bekymret for. Norsk tradisjon har en viss tradisjon for å nedtone det som er vondt og kritikkverdig i islam, som denne radbrekkingen av en lærebok om «spansk gullalder» under muslimsk styre i Middelalderen skulle indikere.

Reaksjonene har blitt som Saudi Arabia kunne vente. I Teheran satte demonstranter fyr på den saudiske ambassaden, ingen ble skadd, ambassaden stod tom, men det er likevel slik iranske styresmakter skal beskytte mot. Etter det har Saudi Arabia og flere allierte i gulfen og Nord-Afrika (!) brutt de diplomatiske forbindelsene med Iran, noen av dem også handelsforbindelser og flyforbindelser. Offisielle reaksjoner i den vestlige verden har som ventet vært milde. Henrettelsene har blitt kritisert, men ikke slik at Saudi Arabia har noe å frykte, det venter dem ingen konkrete reaksjoner. John Kerry skal ha forsøkt å megle, først uoffisielt, med telefonoppringinger til Teheran og Ryhad, så ble det offisielt og kjent at dette ble gjort, Russland har også tilbudt seg å megle. Den meglingen er mer troverdig, siden Russland ikke så tydelig har tatt parti i saken, og forsøker å holde seg på god fot med både Iran og Saudi Arabia – et diplomatisk kunststykke, skulle de lykkes i det.

I Midt-Østen var eskalering av konflikten mellom Iran og Saudi Arabia noe av det verste som kunne skje. Saudi Arabia fant en måte å gjøre det på. Om det var håpløst vanskelig å finne en fredelig løsning, what so ever, før, er det blitt mye verre nå.

Nyttårsaften skjedde det også en helt forferdelig hendelse i Europa, i Tyskland, selv om den ikke ble kjent før et par dager senere. Det skal dreie seg om hundrevis av menn som har antastet opp mot hundre kvinner, tysk politi har 90 konkrete anmeldelser, meldes det, i sentrum av Köln. Hører man nyheten på denne måten frykter man straks det skal dreie seg om innvandrere, og det gjør det også, av «arabisk» eller «nord-afrikansk» utseende. De skal ha tatt på pupper og rumper til tilfeldig forbipasserende kvinner, så de har fått skrubbsår på dem, en kvinne fikk plassert en nyttårsrakett i hetten på jakken sin. En mann fikk både sin 15årige datter og kjæreste antastet, uten at han kunne gjøre noe. Overgriperne var simpelthen for mange.

Lignende, i mindre omfang, skal ha skjedd i Hamburg og Stuttgart. Mindre omfang dreier seg likevel om flere titalls, slett ingen bagatell.

Om Europa hadde vanskelig for å håndtere flyktningekrisen før dette, er det vanskelig inntil det umulige å se hvordan de skal kunne gjøre det nå. Ordføreren i Köln, Henriette Reker, har klønete gått ut og oppfordret kvinner til å «holde seg på armlengdes avstand», og «passe seg», altså snublet inn i å gi ofrene skylden, og indikere at dette er noe vi må akseptere og leve med. Innvandringsmotstandere har selvfølgelig kastet seg på henne som ulver, på sosiale medier. Reker er den samme politikeren som måtte på sykehus i fjor etter å ha blitt knivstukket som følge av sin støtte til Tysklands liberale innvandringspolitikk.

Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, ble så vidt jeg husker kåret til årets person av Time magazine i fjor. Jeg er enig i at hun er en politiker og en statsleder av et format det ikke finnes maken til i vår tid. Hun har virkelig fått noen store kriser i fanget, hun har ridd unna Ukraina-krisen, den mest unødvendige av dem, hun fikk seg noen skrammer av den greske gjeldskrisen og Tysklands håndtering av den, men er nå kanskje i ferd med å knekke sammen under flyktningekrisen. Det går ikke at Europa tar i mot hundretusenvis av muslimske flyktninger, når prisen er terrorangrep, antasting av kvinner og nedstengning av hele byer for terrortrusselen. Det går ikke i lengden, om debatten ikke blir tatt av de siviliserte og moderate, vil den bli tatt av de ekstreme og ultranasjonale. De vil gjøre det med vold, som det allerede er flere eksempler på. Disse blir fordømt, men de blir ikke forstått. Det er ikke lenger noen god kontakt mellom den politiske og økonomiske eliten i samfunnet, og folket som føler seg truet.

Dette er en reell trussel for Europa som vi kjenner det, og demokratiet som vi kjenner det. Det er en trussel på en annen måte og en annen skala enn vi tidligere er kjent med, og det kommer i en tid der vi også på andre måter er svekket. Det europeiske demokrati- og fredsprosjektet står i fare for å mislykkes, tre år etter vi selvtilfreds tildelte det fredsprisen.

Ukraina er nå om dagen mest en trussel for seg selv. Det landet er ødelagt ettertrykkelig. For tre år siden gikk det an å leve der, tross vanstyre, fattigdom og korrupsjon, nå har det kommet en gallup som viser at landet er på vei mot slutten. Her er en omtale fra Newsweek, dere kan lese de dystre tallene selv. 17 % støtter nå president Porosjenko. Selv i de vestlige delene av landet har han lavere oppslutning enn Janukovitsj hadde, da han ble styrtet. Hele 79 % av landets befolkning rapporterer seg selv som fattige, opp fra 62 % i fjor. 17 % er fornøyd med sin levestandard, karakteristisk nok det samme tallet, som de som er fornøyd med Porosjenko. Landet har også en helt umulig oppgave. De skal liksom bekjempe en oligarkklan med full kontroll over landets medier, politikk og økonomi, samtidig som de skal tre ned «austerity» fra IMF over en altfor hardt prøvet befolkning. Lånene fra IMF forsvinner i korrupsjon, eller til den håpløse «Anti terror operasjonen» ATO mot en enda hardere prøvet befolkning i Donbass. Demokrati- og fredsprosjektet i Ukraina har endt i en spektakulær fiasko.

Kunne ikke NRK spilt av det klippet med Børge Brende der han sier at «Ukraina ønsker å gå inn på demokrati og ta opp kampen mot korrupsjon, og så kommer Russland og ødelegger», eller hvordan han nå formulerte det. Nå har Ukraina snart hatt ett år i fred fra Russland, Minsk2-avtalen var fra februar 2015, det Ukraina som var igjen kunne gått inn på alt det demokratiet de ønsket og bekjempet korrupsjon som bare juling, resultatet er lik nuller, eller kanskje man heller skulle si minus. Det står verre til nå, enn det gjorde da. Maidan-revolusjonen har gjort Ukraina verre, akkurat som vi sa, vi som ikke slengte oss inn i koret som støttet den.

Ukraina har fremdeles potensiale til å ende opp i en verdensomspennende konflikt, all den tid NATO nå har bestemt seg for at krisen i Ukraina representerer «en militær trussel fra Russland». Det er en trusselvurdering som gjør at en får lyst til å gi opp troen på den opplyst, demokratisk debatt. Russland er en trussel fordi vi truer dem. En væpnet konfrontasjon kan komme av at Høyre sektor eller andre ekstremister i Ukraina fremprovoserer en russisk reaksjon, og så kommer NATO inn litt etter litt, slik de de to siste årene de facto har vært i ferd med å gjøre. En slik konfrontasjon minner om den som Saudi Arabia nå fikk til mot Iran, eller som tyrkerne forsøkte mot Russland, ved å skyte ned flyet der. Ukraina har på ny stengt strømforsyningen til Krim, forresten, men gudskjelov er Putin en mer sindig mann enn han blir fremstilt som, Russland rister provokasjonene av seg, og forsøker å orientere seg i den nye verden.

Farlig som dette er blir vante kriser som at Kinas børs to av fire handledager har vært stengt på grunn av stort fall, og Europa og USA har startet børsåret med en nedgang man må tilbake til finanskriseåret 2008 for å finne maken til, det er sånt som knapt kvalifiserer til oppmerksomhet. Heller ikke at Nord Korea sprenger en atombombe så kraftig at det blir registrert jordskjelv i området, er nok til å forandre noe særlig. De er kriser som de pleide å være, som vi har greid å løse tidligere. Krisene som rir verden i dag er av en annen type og av en annen skala, og vestlige statsledere ser ut til å famle i blinde på feil sted i sine motvillige forsøk på å adressere dem og gjøre noe med dem. Debatten om dem adresserer heller ikke problemene som de er, men opererer i gamle mønstre av helter og skurker, forbrytere og ofre, der vi så veldig gjerne vil vise vår sympati med ofrene at det blir uakseptabelt å påpeke at også de kan ha feil. Vi har vært så hellig overbevist om våre egne, gode intensjoner, at vi har glemt at gode intensjoner ikke alltid leder til et godt resultat.

Det er på vei til å bli for sent å gjøre noe med det. Vi har fått et dårlig nytt år, om enn jeg så inderlig gjerne skulle ønsket det motsatte.