To måneder med Spotify

Får jeg tid skal jeg skrive en blogg om dette, men jeg har strengt tatt annet å gjøre, så vi får se hva det blir. Jeg har i alle fall hatt Spotify i to måneder nå, etter at jeg ble med på en gratisuke til å begynne med. Gratisuken var et listig triks fra selskapet Spotify, vi måtte legge inn kredittkortinformasjonen, og om man glemte å melde seg av, ble kortet automatisk belastet. Jeg glemte å melde meg av – dermed var jeg betalende Premium-medlem.

I perioden har jeg tenkt og tenkt hva jeg egentlig mener om denne muligheten til å ha tilgang på det meste av musikken som er utgitt på plate. Det høres jo positiv ut. Samtidig er det en side ved meg som er dypt konservativ, en side som ville gjort at jeg ville vært vinyl for alltid om jeg var født i vinylalderen, jeg ville vært mot vinyl, hvis jeg var før vinylen, jeg ville helt sikkert vært i mot innspilt musikk, om jeg hadde levd i tiden gramofonen og lydbåndet ble oppfunnet. Komposisjoner gjør seg best på noter, eller spilt i levende live, ville jeg sagt da. Innspillingen ødelegger musikken.

Og det er selvfølgelig helt riktig, selv om innspillingsteknikkene har tatt seg betydelig opp siden den gang, og i hvert fall musikk spilt på elektroniske instrumenter blir bedre spilt inn i studio, enn hørt i levende live. Jeg er komisk i mot fremskrittet, ser jeg. Jeg tror verden ville hatt godt av noen tilbakeskritt.

Jeg er ikke helt med på at denne nye internettiden, der alt skal være tilgjenelig alltid, er bare av det gode. Jeg er ikke lei meg at jeg levde mitt unge liv akkurat når CDen ble introdusert, slik at jeg har kjøpt bare en eneste LP i mitt liv, Vazelina Bilopphøggers, for sikkerhets skyld, jeg har kjøpt en del kassetter, de fleste verdiløse i enhver henseende nå. Og jeg har bygget meg opp en anseelig CD-samling. Det gjelder både innen klassisk musikk, og innen rock.

Denne samlingen betyr noe for meg. Gjennom livet har betydningen vært ikke til å måle. Fra den første ungdom, på videregående skole, da jeg bygde opp en samling ved å kjøpe hver eneste plate av Queen, og en rekke andre bomkjøp jeg har brukt min voksnere ungdom til smidig å kvitte meg med. Fra overgangen fra videregående til studielivet, da jeg flyttet hjemmefra, jeg kjøpte alle platene til REM, jeg skiftet ut Queen med tilsvarende U2 og Pink Floyd, jeg begynte å høre på Neil Young og Bob Dylan. Jeg kjøpte de fleste platene av Neil Young og Bob Dylan også.

Fra jeg var 20 til jeg var 30, og vel så det, egentlig har denne tradisjonen aldri verken begynt eller sluttet, hver måned har jeg åpnet en ny CD-plate. Det har vært et av mine særtrekk. Jeg kjøpte CD-plater når de var på tilbud, forseglet dem, og så åpnet jeg dem hver gang det var en ny måned. Det var en fest og en glede. Slik er musikksamlingen min oppbygd.

Hver plate betyr noe for meg. For de aller fleste husker jeg godt når de var kjøpt, og i alle fall når de ble åpnet. Det var alltid en plan, hvilken plate skulle jeg åpne først, hvordan skulle rekkefølgen bli. En stakkars plate av U2, Wide awake in America, rakk jeg aldri å åpne mens jeg likte U2. Den åpnet jeg bare en gang uten andakt, en gang jeg ikke hadde noen andre plater å åpne. Alle som bryr seg om musikk, vet hvordan musikken farger livet, at man knytter tider og steder til musikken man hørte.

På spotify kan man aldri få det samme forholdet til platene. Der er den minste innskytelse nok, alt er tilgjengelig alltid. Det blir storkonsum, man hører en plate et par ganger, og så videre til neste. Jeg tror ikke på denne måten å høre musikk på. Selv når jeg har hatt det meste av plater tilgjengelig, er det bare et lite utvalg jeg egentlig har hørt. Det har vært noe Randy Newman, Richard Thompson, artister jeg oppdaget mot slutten av min CD-samleperiode, plater jeg aldri fikk kjøpt inn. Det var «Music from the Big Pink», av The band, forskjellige deluxe utgaver fra REM. Men det er ikke i nærheten av å være den samme gleden å holde CD-platen i hånden, åpne etuiet første gang, legge platen i spilleren, og vente spent på hva som kommer ut.

Jeg kommer til å leve godt med den CD-samlingen jeg har. Jeg kommer neppe til å kjøpe flere plater, det blir bare noen ytterst få av kjære artister, for gammelt vennskaps skyld. Jeg har fremdeles noen uåpnede CDer liggende også, fra en mindre boks av Neil Young, og en enorm boks fra russeren Vladimir Vysotsky. De skal jeg åpne når det blir nye måneder, og når jeg får tilgang på CD-spilleren min igjen (den er sendt med flyttelasset, derav også at jeg måtte hengi meg til Spotify).

Jeg kommer ikke til å bli noe fast medlem av Spotify, eller Wimp, eller noen av disse greiene, og jeg kommer i alle fall ikke til å bli noe begeistret medlem. Jeg vil eie min egen musikk. Jeg vil fortsatt føle at musikken betyr noe for meg. Det gjør den ikke på Spotify. Det er rent konsum.

Reklamer

Ska det ver… Så ska det ver!

De siste ukene har jeg hørt en del på en av Norges beste rockeplater. Det er gode, gamle Stavangerensemblet. Jeg husket min far hadde platen på kassett, jeg må ha vært 7-8 år den gammel den gangen, og har ennå minner fra at far og jeg sang med på dem og danset til dem. Nå er jeg 30 år eldre, har funnet platen igjen på Spotify, og merket at platen har gjort godt både for platen og meg. Dette er kvalitetsrock, det er rock med mening, rock til å bli i godt humør av.

Jeg har som vanlig når jeg blir litt interessert i noe satt meg litt inn i historien. Da får jeg historien om hvordan vokalist Frode Rønli stilte seg på torget i Stavanger for å selge «Fersk råkk», skrevet på den måten. Det var som om selve livet stod på spill, det var å lykkes eller tape for alltid.

Mange av tekstene er skrevet av den gang unge Gunnar Roalkvam, en kapasitet som gjør seg best når han har noen som skikkelig kan fremføre tekstene hans. Denne noen er nettopp nevnte Fråddien. Han er et medium. Han kan fremføre hva budskap som helst, uten filter. Her er det ingenting som holder igjen, ingenting som antyder at dette kanskje kan være dumt, at det går an å være uenig, eller å mene noe annet.

Roalkvams tekster er gjerne ganske enkle, det er hvermannsfilosofi og mildt politiske tekster litt til venstre. Akkurat sånn god rock skal være. Det skal være litt protest, men ikke så mye at det ødelegger festen.

Platen begynner med klassikeren Radio, en sang som må være en av Norges beste rockesanger. Vokalist Frode Rønneland synger som om selve livet står på spill, og det gjør det kanskje også, det er å lykkes eller gi tapt. Alternativer finnes ikke. Hør bare hvordan første refreng fraseres, om man kan bruke et så lærd ord om noe som er så tøft sunget. Sangen er også riffbasert, et riff som sitter fra første øyeblikk, og etterpå bærer gjennom hele sangen.

Andresporet har det herlige dialektnavnet Kvelden va kalle, med tekstlinjene i første vers:

Kvelden va kalle og månen va halle og eg sto i snøen og frøys. /Eg stod der og stirde mens tankane stirde, då hørte eg nogen så nøys./ Då såg eg ei jenta så var ude og henta litt ved før hu steig det køys/ Eg sa eg va sterke, så skred eg te verke’ og bar opp ei heile røys!

Se og lær alle som skriver rocketekster. Sangen har også ellers alt som god rock skal by på, tøffe bassriff, hvinende gitarsoler og som vanlig vokalist Frode Rønneland som begynner der alle andre ville sagt de gir alt, og tar det videre derfra.

Tredje sang fortsetter å kjøre løpet. Smått e godt er et eksempel på hvordan riktig innspilling kan løfte en sang som ellers bare ville være helt grei. Jeg var sikker på teksten var skrevet av Svein Tang Wa, men litt graving i materialet viser at denne i likhet med de fleste andre har teksten skrevet av Gunnar Roaldkvam.

De ese ud og breie seg som om de var fodle av gass.

La-la, la-la-la-ka, oh-oh!

Smått e godt!

Vi kan vinkle det slik at det er en grunn til at det ikke er noen som har gjort coverversjon av denne sangen. Det går ikke an å ta den mer ut enn Stavangerensemblet gjør det

Bill mrk. «God plass» lar intet humør synke. Dette er Stavangerrockens rockesang for samlivsbrudd, med Froddien som fortsatt aldri holder igjen på en enste note, men verken ham eller tekstforfatter Gunnar Roalkvam eller noen andre i bandet ser egentlig ut til å ha gått gjennom følelsene de synger om. Det er sånn det går når man setter seg inn i en annens samlivsbrudd.

Hu tog me seg kjærler, hu tog med seg kler/ Og plutseligt blei det så romsligt her.

For eg sa at jeg forstod/ eg forstod koffor hu drog/ Så jeg sidde og spekulere koss med konne gjort det bere/ Eg sa at eg forstod, men me sko jo våre to!/ Så eg sidde og fantasere i ei seng så e for svere!

I Bergen må vel kanskje kalles platens første bremsespor. Denne sangen er skrevet av Svein Tang Wa, mestertrubaduren, men den er kanskje litt vel eksperimentel til å være ordentlig rock.

I Bergen e Brann fo’ballaget/(…)/ Har du en slange på tage, kan du spyla de lengar tebage.

Nå finne eg’kje noge så rime/ Eg trur det e best eg besvime.

Tittelsporet Ska det ver… så ska det ver… er platens korteste. Hele teksten består av setningen De e nok av de som ikkje forstår, at de snakke seg i hjel mens tiå går. Det er jo tøft nok.

For den smått anonyme Får meg kje te må man legge merke til gitarlicken i starten. Selv om den kanskje er noe halvhjertet laget, er den ikke halvhjertet utført. Uniumet Frode Rønlien synger med nøyaktig samme innlevelse enten det er en superhit eller platefyll han har å gjøre med.

Den smått hjemmesnekrede og spesielle Vareulf er skrevet av Salomonsen og Tang Wa. Da er det nok Salomonsen som har melodien, mens Tang Wa har teksten. Kanskje kan man si at tekstene til Tang Wa er litt mer dristige enn de til Roalkvam. Roalkvams tekster er enkle og direkte, de uttrykker rockens fortvilelse, fest og opprør, mens Tang Wa forsøker å uttrykke noe mer kompliserte. Etter min mening blir Vareulf for oppkonstruert, jeg mener denne er platens dårligste.

Ud i det grå er ingen hit for de fleste, men for meg er de et ugjendrivelig minne fra min aller yngste barndom. Helt til slutt i denne sangen er det snakkesekvenser, der Fråddien ber ei Åse – eller Åsta, som jeg trodde det var – om å lukke opp døren. Lokk opp, då, Åsa! er kanskje den tekstlinjen jeg merkelig nok husker aller best og har sagt aller mest av alle til Stavangerensemblet.

Vent på meg er laget for å avslutte konserer.

Ikkje gå fra meg, for her kjenne eg ingen/ Og eg vet ikkje kor eg e.

Superhiten Foggel i dag er noe av det beste som er laget i Norge. Det er mange detaljer som løfter denne sangen. Teksten er selvfølgelig førsteklasses, og Fråddien synger som om han selv er født foggel.

Eg hette Markus Trost, og eg fyge rondt omkring/ Og synge triste sanga om alt og ingenting.

Loftå den e fodle av skrig og larm og lig/ Og seint når alt e stilt, så synge eg øve et lig/ For magne e dei så blør/ Og når det friska dør, då e det ingen enkel sag/ Det e’kje greit å vera foggel i dag.

Eg hette Markus Trost og eg fyge øvealt/ (…) Eg fryse nok i hjel, i både kropp og sjel/ Mens du tar det med ro og mag/ Det e kje greit å vera foggel i dag.

Nei, det e jammen ikkje greit å vera foggel i dag.

Ei sjel og ei skjorta avslutter en flott plate. Dette er også en av sangene jeg husker fra barndommen. Det er klassisk rockeriff, en bassgang hvem som helst kan spille, og Fråddien som enda en gang vrenger sjelen i tekstlinjer som om det ikke hadde vært for han aldri ville vakt oppsikt. Hør bare hvordan han uttaler ordene Eg har for mange plassar å gåååååå.

Eg lige å fyga, men ikkje å landa!

Om ikkje dette e rock kan de ta seg ei pera.

Lykkelige de i livet som har vært unge slik at de har fått være på vorspiel  Jeg kunne reist langt og betalt mye for en gjenforeningskonsert.

Shoot out the lights, av Richard Thompson

I dag kjøpte jeg CD-plate, den siste CD-platen jeg kommer til å kjøpe på en stund. Det er rett og slett ikke plass i leiligheten, og jeg begynner å få en del musikk etter hvert. Dessuten finnes det bedre lagringsmedium enn CD. Favorittene vil fortsatt bli kjøpt på CD, mest for gammelt vennskaps skyld. Det er Bob Dylan, R.E.M og Neil Young i hvilken som helst rekkefølge. De er favoritter på hver sin måte. Men ingen av dem fikk æren å være min siste CD-plate på en stund. Den tilfaller et ganske nytt bekjentskap, jeg fikk den første platen av ham tidligere i år, den andre nå. Og flere vil det vel ikke bli kjøpt.

Det er Richard Thompson sammen med kona Linda, Shoot out the lights. Dette er den sjette og siste platen de gir ut. Jeg skal gjøre noe så sjelden som å referere til Wikipedia for historien bak platen, historien setter den i sitt rette lys. Det er en plate med rikelig anledning for å romme ekte følelser. Under arbeidet med Shoot out the lights hadde det allerede lenge vært nokså klart at ekteskapet mellom Richard og Linda Thompson gikk mot slutten. Platen er et slags ekteskaplig testamente, også.

Jeg har nettopp kjøpt platen, og kommer nettopp hjem med den. Jeg skriver med en gang førsteinntrykket, og vil fylle ut etter hvert. Til å begynne med vil det selvfølgelig bli litt overflatisk hva jeg skriver her, det vil forhåpentligvis bedre seg.

Det er en voldsom vilje i hver eneste sang gjennom platen. Sporene veksler mellom røffe og tøffe, såkalt raske sanger, sunget av Richard, og rolige ballader sunget av Linda.

Don’t renege on your love

Dette er singelen fra platen og en flott, røff start. Det er et meget drivende komp av raske trommer og en dempet basslinje som ligger bak gjennom hele sangen, og liksom jager sangen av gårde, selv om tekstlinjene blir sunget tydelig og klart. Gitaren er heller ikke liksom helt med på det raske tempoet. Det er Richard Thompson selv som synger. Renege betyr noe sånt som «gå tilbake på» eller «ta tilbake», slik at man av og til kan ta tilbake et løfte. Så dette er tittelen sin for platen som skal komme.

Walking on a wire

Allerede i sang overtar Linda Thompson med en svært gripende sang, særlig gitt bakgrunnen den er laget i og spilt inn i. Det er ganske spesielt at Richard Thompson skriver denne sangen og denne teksten til sin kone, som skal synge den. Og hun synger den aldeles nydelig, som om også hun mener hvert ord. Tekstlinje to er for eksempel I wish I can please you to night. Det er klart dette må gjøre inntrykk etter at platen har startet med sinte Don’t renege on your love.

Refrenget er heller ikke akkurat lystig, om enn det er meget vakkert sunget.

I am walking on a wire

I am walking on a wire

And I’m falling.

Disse linjene får det sagt. Gitarsoloen og basslinjen som følger den viser at man mener det.

Man in need

Så er det Richards tur igjen. Dette er en litt raskere og lystigere sang igjen. Sangen er typisk folk-rock, med standard besetning, gitar, bass og trommer, vokal og koring. Mer skal det ikke til. Og mer er det ikke her.

Just the motion

Dette er kanskje den vakreste sangen på platen. Det er igjen Linda som synger. Det er en rolig og fin sang. Ved andre gangs gjennomhøring tegner denne seg allerede som en liten favoritt blant mange.

Shoot out the lights

Sangen spiller selvfølgelig på den tidligere platen, I want to see the bright lights to night, som er den andre platen jeg også har. Den minner imidlertid mer om Cavalry cross fra samme plate, i måte den er bygd opp på og i tyngde. Skilsmissehistorien til paret må nesten med for å forstå denne sangen ordentlig. I want to see the bright lights to night er den første platen Linda og Richard spilte inn sammen, hun jobbet da som sessionmusikker, og de innledet et forhold. Når denne nye platen spilles inn, er det allerede klart at paret vil skilles. Det er derfor litt av et budskap allerede i tittelen. Shoot out the lights er det som skal skru av alle lysene, og alle minnene. Det er ugjenkallelig forbi.

Back street slide

Jeg må si jeg er begeistret for måten Richard Thompson spiller gitar på. Han bruker ikke mye lyd, og han er også ytterst sparsom med de elektriske effekter. Likevel får han et ordentlig trøkk i sangene sine når han ønsker det. Soloen er det klasse over. Denne sangen føyer seg inn i en uvanlig gjennomført plate.

Did she jump or was she pushed

Det er ingenting å si på tittelen til denne sangen. Det er Linda Thompson som synger. Det høres på meg ut som dette kan bli en nydelig sang ved gjentatte lyttinger. Og jeg har slett ikke i det tatt feil.

Wall of death

Denne sangen kjenner jeg fra før. REM har en cover av den på sin Automatic box, utgitt etter Automatic for the people men med sanger spilt inn mellom Out of time og Automatic for the people, altså i bandets absolutte topp-periode. Jeg må nok likevel si at Richard og Linda kommer klart bedre ut enn den amerikanske supergruppen i denne sangen. Det er artig at en sang med en slik tittel er den lystigste på hele platen.

Neil Young – Archives, Vol I

Det er en skatt.  Det er bare to artister som kan hente frem arkivopptak av uutgitte sanger og alternative versjoner av de sangene som er utgitt, og gi dem ut under den litotiske merkelappen «overskuddsmateriale», og få fansen til å dirre av forventing som attpåtil blir oppfylt. Den ene er Bob Dylan, den andre er Neil Young. Bob Dylan har allerede gjort det, han begynte i 1991 med sin bootleg series, nummererte utgivelsen 1-3, og leverte en utgivelse som vel er vanskelig å overgå på noe sett og vis. Med fjorårets Tell tale signs  kom han frem til nummer 8 i serien. Overskuddsmaterialet til Bob Dylan er karriere for de fleste artister, det er 8 utgivelser av toppkvalitet, få artister kan hente frem 8 disker som kan måle seg med det Dylan har gitt ut bare i denne bootlegserien.

Neil Young kan måle seg. Og han kan også gi ut overskuddsmateriale som kan måle seg. Bob Dylan er selvsagt i en annen klasse når det gjelder kvalitet på sangene og særlig på tekstene, Neil Young er enklere både i melodiene, arrangementene og mye enklere i tekstene, det er ikke noe å sammenligne, men Neil Young tar igjen i sjarm og i en uimotståelig personlighet, som også kommer til uttrykk i sangene. Det er et godt sitat om Bach og Mozart, jeg vet ikke hvem som først sa det, men uttrykket går slik at Mozart er musikk englene hører. Det fortsetter med at englene selvsagt spiller Bach når de skal prise Gud og i store sammenhenger, men når de er for seg selv og bare skal slappe av, så spiller de Mozart. Sånn er det litt med Bob Dylan og Neil Young også, man vil av og til ha en pause fra kvaliteten og tyngden til Bob Dylan, og heller høre litt rett frem Rock’n roll eller de rett frem visesangene, eller country, blues, rockabilly, tidlig techno eller noen av de mange andre genrene Neil Young har vært innom. Han er min favoritt. Hen er den jeg ville nevne skulle jeg nevne et idol. Hans karriere er forbilledlig. Han er en mann man kan stole på. Neil Young gjør ikke noe fordi det er in i tiden, han gjør ikke engang alltid det som er riktig, han gjør av og til dundrende fiaskoer – men han gjør alltid det han har lyst til. Og det respketerer jeg ham for mer enn jeg kan uttrykke.

Jeg kjøpte derfor arkivsamlingen så snart jeg fant tid til å gå i butikken. Som Dylan har Neil Young en karriere som strekker seg over 5 årtier. Han har levert toppsanger i samtlige av dem, og det lar seg gjøre å diskutere hvilken periode av karrieren man liker best, om det er på begynnelsen, midten eller 70-tallet han er aller størst, eller om man kanskje liker gjenoppstandelsen rundt 90-tallet, og noen vil kanskje til og med mene at de seneste utgivelsene ikke står noe særlig tilbake for noen av disse, og blant dem som mener det, finner vi kanskje Neil Young selv. Neil Young har også opprettholdt produktiviteten gjennom hele karrieren, med nye studioutgivelser omtrent hvert eneste år siden debuten Neil Young i 1968. Liveutgivelser og sideprosjekt kommer i tillegg.

Denne første utgivelsen dekker karrieren frem til 1972. Og vi blodfans svimler av tanken på utgivelser som Neil Young (joda, en bra plate det også, selv om den blekner mot de andre jeg nå nevner), Everybody knows this is nowhere, Harvest (joda, jeg er enig med Neil Young, denne platen går for seg langs hovedveien, og Neil og jeg liker oss best i grøften) og After the goldrush. Buffalo springfield eksisterte også i denne perioden, og jeg lurer på om han ikke også fant tid til Crosby, Stills, Nash & Young, selv om akkurat denne sammensetningen ikke er en del av Neil Youngs karriere jeg har fått sjekket opp skikkelig. Som om ikke dette var nok, var det også i denne perioden han skrev noen av storsangene som ikke ble utgitt før flere tiår senere, der i hvert fall «Wonderin'» må nevnes (utgitt på Everybody’s rockin’), og sanger som «White line» og «Too far gone» kanskje ble skrevet noen få år senere (men utgitt på Ragged glory og Freedom).

Jeg sitrer av spenning og kan selvfølgelig ikke høre så mye god musikk på en gang som disse 8 platene rommer. Jeg vil posisjonere dem ut, og derfor også hente opp igjen posten og fylle på etter hvert som jeg får hørt mer. Første plate ut er plate nummer 1, Early years, Neil Youngs karriere frem til karrieren begynner i 1968. Jeg er forberedt på frydefulle øyeblikk.

I Early years (1963-1968)

De to første platene ut er to låter fra tiden med The squires, «ekornene», et band der Neil Young ikke bare spilte Shadows inspirert musikk, men snarere Shadows kopiert musikk. Det er prikklikt, og det eneste forvarsel det gir til karrieren som skal komme, er at i denne karrieren kan det komme hva som helst. Låtene her heter Aurora og The Sultan, og har sin største verdi i det at man vet at en purung Neil Young her er med og spiller den. Så kommer som spor nummer 3  første ordentlige overraskelse, I wonder, som ikke er noen egen sang i den forstand, men derimot en tidlig versjon av «Don’t cry no tears», fra Zuma. Her får vi en liten smak av karriereutviklingen til Neil Young, og hvor lite som skal til for å lage en middelmådig sang om til en minneverdig. Det er å endre litt på teksten, skifte om på noen fraseringer (særlig «I wonder who is holding her taaiiiiiight» ), og fremfor alt skifte ut den søvnige, ufarlige Shadowsrytmen og ditto lyden, med karakteristisk Neil Young driv. Forskjellene er virkelig minimale, men de utgjør et ocean i kvalitet, for endelig å få lov til å uttrykke seg litt svulstig.

Litt uti platen kommer perler fra tiden med Buffalo Springfield, hvorav One more sign er et nytt bekjentskap for meg. Broken arrow er like spennende som alltid, der Neil Young virkelig oppsøker de eksperimentelle måtene å lage sang på, med stadige rytme- og melodibrudd, og svært mange markante overganger, dette er ikke en vers-refreng- vers-refreng-bridge-refreng type sang. Dette er retningsløs eksperimentering, men Neil Youngsk sjarmerende, og mange av delene i den her 6,17 lange sangen er riktig vakre.

Platen avsluttes med en annen av de ordentlige, tidlige Neil Young perlene, I am a child, i en muntrere og mer likeglad versjon enn jeg kjenner den fra «Live rust».

Første plate i samlingen er ingen skuffelse, og det var det heller ingen som hadde ventet. 

II Topanga 1 (1968-1969)

 

III Live at the riverboat (Toronto 1969)

 

IV Topanga 2 (1969-1970)

 

V Neil Young & Crazy horse – Live at the fillmore east (New York 1970)

 

VI Topanga 3 (1970)

 

VII Live at the massey hall (Toronto 1971)

 

VIII North county (1971-1972)

Time out of mind, Bob Dylan

Forrige post skrev jeg litt om Bob Dylans nyeste album, Together through life, og jeg tenkte i dag siden det er søndag å skrive om en av de tidligere platene.

Dette er en plate jeg har et forhold til, og har hatt lenge. Jeg kjøpte den kort etter den kom ut i 1997, og har siden hatt den som en søndagsplate, sammen med Oh’mercy, som jeg ser den i sammenheng med. Jeg får smaken av vestlandslefse og nytrukket kaffe i munnen når jeg hører de platene, helst skal jeg også være tilbake i min lille hybel i Hans tanks gate 18, og det skal være vintermørkt i Bergen.

Smaken av Time out of mind...

Smaken av Time out of mind...

Før jeg skriver om sangene, må jeg skrive litt mer om platen. Det var i 1997 den første ordentlige utgivelsen til Dylan siden nevnte Oh’mercy i 1989, jeg ser her bort fra underlige Under the red sky, som jeg ikke har og ikke kjenner, og som kom ut i 1990. Jeg ser også bort fra Cover-platene Good as I’ve been to you og World gone wrong, som jeg heller ikke har, men som jeg har større tro på enn «Under the red sky». På Time out of mind er det ordentlige, nyskrevne sanger, ordentlig band, og med produsent Daniel Lanois tilbake. Det var også han som produserte Oh’mercy, og han er også kjent fra produksjoner med U2. Både Oh’Mercy og Time out of mind er regnet som et slags comeback for Dylan, etter kreative dødperioder. Jeg husker at da Time out of mind kom, snakket vi om Oh’mercy, bare bedre.

Nå er det gått 12 år, og jeg må nok si mercy holder seg bedre enn Time out of mind gjør det. Jeg husker jeg tenkte at Dylan med denne platen hadde klart å skildre kjærligheten og kjærlighetsbruddet gjennom alle livets faser, det går en linje fra «Don’t think twice, it’s alright», via sangene på Blood on the tracks fra 70-tallet, ta med «Most of the time» fra 80-tallet, og nå for eksempel «Standing in the doorway» fra 90-tallet. Her er han gammel, og kjærligheten er slutt, tenkte jeg, det er ikke mer. Selv var jeg i første halvdel av 20-årene. Siden har jeg bikket 30, Dylan har kommet med minst tre nye studioplater, og det er visst veier å gå både for ham og meg.

Og Time out of mind var nå som jeg hørte den på ny, til og med bedre enn jeg husket den.

Love sick

Første sangen på platen begynner med tekstlinjen «I’m walking, through streets that are dead.» Det er første sanglinje Dylan skriver og gir ut på 7 år. Den sette stemningen for sangen og platen, dette skal bli en vandring gjennom håpløsheten, og den er aldri mer nådeløs enn her på dette første sporet. I’m sick of love, I wish I never met you/ Just sick of love, I’m trying to forget you, med en melodilinje som virkelig gjør det mulig å gni det inn. Det må dog tilføyes at sangens avslutningslinjer er Just don’t know what to do/I’d give anything, to be with you.

På konserten i Nygårdsparken i 2003 var dette favoritten blant den mest drukne delen av publikum. Det samme gjaldt på konserten jeg var i Pistoia, i Italia, da publikum presterte å bli skuffet, da sangen de trodde var denne, var Mr. Jones i stedet.

Dirt road blues

Denne er raskere og mer anonym. Så å si en finte mellom sang 1 og 3. Sangen er meget konkret, en blues i A, der setningen som blir gjentatt er «gonna walk down the dirt road». Musikalsk er sangen mye båret av et lite gitarriff med en bend.

Standing in the doorway

Denne sangen trodde jeg at jeg var lei av, men nå som jeg hører den på ny, er den på ny en sterk sang. Tidligere mente vi at dette var Shooting star, bare bedre, sangene minner unektelig om hverandre, de har samme akkorder i versene, og noenlunde samme rytme og melodi. Men Shooting star er klart best, det vi mente tidligere var klart feil. Standing in the doorway er dog en nydelig sang, og kanskje den nest beste på platen. Sangen dabber av gårde gjennom akkordene E – C#m med bassganger i versene, og en kraftull A og D med A i bassen i mellomrefrenget, melodien står liksom og stamper der, før den kommer seg videre med en forløsende A – B, og vi får en runde med verseakkordene, før det egentlige refrenget med A – E – B – F# (uventet) og A tilbake til grunnakkorden E. Der melodien stamber har vi tekstlinjer som I’ve got no place left to turn/ I got nothin’ left to burn (1. vers), I’ve been riding a midnight train/Got ice water in my veins (3. vers) og I know I can’t win/But my heart just won’t give in (4. vers). Den første låner en metafor av Neil Young, den andre er umiskjennelig Dylan og den tredje er et enkelt og virkningsfullt rimer.

Hvorvidt man skal like denne sangen avhenger om man skal godta stemningen i den, eller om man skal mene misstemningen kanskje er litt motstandsløs. Jeg har problemer med å være med på refrenglinjene You left me standing in the doorway crying, den må i alle fall ikke tolkes direkte. Sangen har også andre tekstlinjer som bærer mer preg av sutring, enn av tung resignasjon over tapt kjærlighet. Den mangler fortvilelsen som de beste sangene med dette temaet har, sjekk bare sangene på mesterverket Blood on the tracks, her på Standing in the doorway er det ingen kamp, og heller ikke noe selvbedrag. Den grenser litt mot «Farvel grusomme verden» meldinger, men grenser etter min mening aldri over. Testen er verselinjer som dette:

Maybe they’ll get me and maybe they won’t
But not tonight and it won’t be here
There are things I could say, but I don’t
I know the mercy of God must be near.
(
Begynnelsen på 3. vers)
(Slutten på 4. vers)

Last night I danced with a stranger
But she just reminded me you were the one
You left me standin’ in the doorway cryin’
In the dark land of the sun.

Disse linjene er representative for sangen. Det er ikke Dylan på sitt beste, men Dylan trenger ikke være på sitt beste for å overgå de fleste andre. Jeg har mange ganger hatt tekstlinjene i fjerde vers i hodet i ulike situasjoner selv, det er jo slett ikke verst, og linjer som I would be crazy if I took you back/It would be up against any rule, har rett og slett betydd noe for meg. Det er og blir en sterk sang med en sterk tekst, men blant Dylans sterkeste er den ikke.

Million miles

Denne har også en slags blues-følelse i seg, selv om den går i moll. Ekte blues går i dur. Her er Dylan en million mil fra henne, og sangen har ulike versjoner om hva som har skjedd og hva han ønsker, men på meg har sangen alltid virket litt uinspirert. Akkordene er også enkle og standard, med Em – A7 – Em – H7 – A7 og tilbake til Em.

Tryin’ to get to heaven

Dette er en sang jeg liker veldig godt, uten at jeg vet om den slår like godt an blant andre Dylan-fans. Det går i Trying to get to heaven before they close the door, og det ligger litt i kortene at det kommer han ikke til å greie. Men melodien er fin, og sangen har en fin måte å være håpløs på.

‘Til I fell in love with you

I denne sangen er det litt motstand mellom tekst og melodien. Melodien er en slags rolig blues over de klassiske akkorder, E – A – E – B – A – E, og den gamle Dylan som synger med kråkestemmen sin, som var de et bulgarsk band på en tvilsom pub. Men bulgarsk band ligger naturligvis innbefattet glimrende musikere, som bare må kjede seg over å spille noe så enkelt som dette. Teksten har mange kraftfulle bilder om hvor håpløst det nå er. Det gjentagende budskapet er Still don’t know what to do/ I was alright, until I fell in love with.

Not dark yet

Platens suverent beste sang, og ved siden av Girl from the red river shore Dylans klart beste sang fra 90-tallet. Dette er også en av de mørkeste sangene Dylan har skrevet, jeg vil ikke engang skrive såreste, for dette er sår som til og med har sluttet å verke. Akkordene er rolig E – A – E i versene, og så en B med bassang ned til E, før C#m – B – A og E igjen, nydelig pyntet i produksjonen, og med en svært forsiktig syngende Dylan. Teksten er gnistrende, eller ende bedre ville det vært om det fantes et ord motsatt for gnistrende, det er håpløshet i alle tekstlinjer og alle vers. Jeg sakser bare noen eksempler, And my sense of humanity, has gone down the drain/ behind every beautyful face, there has been some kind of pain, fra andre verset, et vers som også har det nydelige rimet om hun som skriver et brev, and write it so fine/ she put down in writing, what was in her mind. Konklusjonen er karakteristisk for sangen og platen: I don’t see why I should even care/ It’s not dark yet, but it’s getting there. Hele sangen er fra en som har mistet håpet, og ikke lenger har et håp om noe håp, og heller ikke har noen å vise seg for. I was born her and I will die here, against my will/ I know it looks like I’m moving, but I’m standing still, heter det i siste vers. Every nerve in my body, is so vacant and numb/ I don’t even remember what I came here to get away from. Slik kunne alle tekstlinjene vært plukket ut. Det er også nydelig sunget, og altså en Dylans aller sterkeste sanger.

Cold irons bound

Dette er en ny slags blues i moll, men den er litt røffere, og har litt mer å gi på med. Jeg skulle like å høre versjonen på Tell tale signs, vol 3, som ikke er å få tak i i butikkene lenger, så vidt jeg vet. Teksten er også røff, og går fint til melodien, 20 miles out of town, Cold irons bound. Her er ikke akkurat homewards bound, her er det cold irons, kaldt jern. Ellers er jeg også svak for linjene I went to church, and she passed by/ and my love for her is taking such a long time to die.

Make you feel my love

Denne sangen blir for mye for meg, selv om jeg godt kan forstå dem som mener det er en flott sang. Jeg mener imidlertid at den blir for sentimental og lite troverdig, og ikke helt passer inn her. Men hvis det på noen måte var mulig å få disse enkle ordene troverdige, Dylan har jo klart lignende andre steder, så vil øyeblikkelig dette være en sterk sang. Eller er dette bare for mye: I could make you happy, make your dreams come true/ No, there is nothing I wouldn’t do/ Go to the end of the world for you/ To make you feel my love.

Can’t wait

Denne sangen har jeg nok undervurdert opp gjennom årene. Jeg har holdt også den blant de mer anonyme på platen. Men det er en sterk sang, med den sterke linjen I’m doomed to love you, og Dylan synger det som han mener det, det er nydelig. Og han synger Can’t wait som han ikke mener det.

Highlands

Dette er en sang som klokker inn på over 16 minutter, og er Dylans lengste sang noensinne. Siden jeg også holder en poesiblogg, må jeg nok nevne referansen til Robert Burns, som har et dikt kalt My heart’s in the highlands. I hyllest til ham og til Dylan, skal jeg ta for meg diktet der neste søndag. For øvrig må nevnes at Dylan har ikke tatt annet fra diktet enn tittelen, skotten Burns har virkelig hjertet sitt i høylandet, diktet handler om det, mens Dylans lange sang foregår i byen, jeg får ikke helt lengselen til highlands til å stemmer her. Store deler av den lange samtalen består av en samtale på en restaurant, der sangeren til slutt forlater stolen, mens den kvinnelige samtalepartneren er ute en stund. Etter å ha vært noe nær bedøvd i 12-14 minutter, får vi her kraftlinjer som – ja – jeg tar med alle de fire linjene, sakset rett fra Eyolf Østrems utmerkede Dylansider.

I see people in the park, forgettin’ their troubles and woes
They’re drinkin’ and dancin’, wearin’ bright colored clothes
All the young men with the young women lookin’ so good
Well I’d trade places with any of ’em, in a minute if I could

I’m crossin’ the street to get away from a mangy dog
talkin’ to myself in a monologue
I think what I need might be a full length leather coat
Somebody just asked me if I’m registered to vote

The sun is beginnin’ to shine on me
But it’s not like the sun that used to be
The party’s over and there’s less and less to say
I got new eyes, everything looks far away

Well my heart’s in The Highlands at the break of day
over the hills and far away
There’s a way to get there, and I’ll figure it out somehow
Well I’m already there in my mind and that’s good enough for now

Det er særlig verdt å legge merke til de siste linjene i den siste strofen, det som avslutter sangen og platen. Den begynner med «I’m walkin’ through streets that are dead», inneholder «I ain’t looking for nothing, in anyones eyes (Not dark yet)», men avslutter med noe som kan minne om optimisme her i Highlands. Well, I’m already there in my mind, and that’s good enough for now. Tja, som artist er i hvert fall veien videre der han ender opp fra Love and theft, og utover, det er kanskje der han er i tankene? Det får være godt nok for nå.

Tell tale signs, Rare and unreleased Bob Dylan

Platen er ikke lenger helt ny, men jeg kjøpte den nå for julemåneden. Da trenger man noe spesielt.

Dette er volum 8 i Bootlegserien til Bob Dylan. Den dekker perioden fra 1989 til 2006, eller platene fra «Oh’ Mercy» til «Modern times».  Andre plater å merke seg fra denne perioden er «Time out of mind» fra 1997, og «Love and theft» fra 2001.

De 7 første i serien er klassikere. Da de tre første kom i 1991 var det en sensasjon. De dekket Dylans store periode på 60- og 70-tallet med nye og alternative versjoner til sangene han hadde gitt ut, som oftest bedre enn originalen, og nye sanger bedre enn de offisielle.

Mississippi

Platen begynner med en nedstrippet versjon av storslageren fra Love and theft. Den høres rent fremmed ut, men det skal ikke mange lyttinger til før den er helt på høyde med originalen og vel så det. Lytt til teksten, med tekstlinjer som «Walking down, the leaves falling from the trees/feeling like a stranger, nobody sees/so many things we never will undo/I know you’re sorry, I’m sorry too» Det er en herlig sang om en som har levd sitt liv, og fortsatt har til hensikt å leve det. Her i denne versjonen, er ikke det så fremhevet.

Most of the times

Den følger opp med det beste sporet fra Oh mercy, også denne i en helt annen versjon. Her er både teksten og melodien og arrangementet skiftet om på. Oh Mercy var faktisk den første platen jeg fikk av Bob Dylan, og den betydde mye for meg, spesielt denne sangen her. Jeg var 20 år falt helt for selvfornektelsen til sangeren. På tell tale signs er det mer en lek.

 Dignity

Dette er en hitsang av Dylan jeg kjenner skammelig dårlig til å være en svoren fan. Jeg kjenner den helst fra Unplugged versjonen, og husker den da som en mye raskere sang. Her på bootlegen er det en rolig pianosang, med Dylan som strekker sin gamle stemme så godt han bare kan. De tre første sangene etablerer at denne platen slett ikke har til hensikt å stå tilbake for noe Dylan tidliger har gjort.

Someday baby

Dette er den eneste sangen fra Modern times på denne platen. Her er den imidlertid fyldigere produsert, og liksom litt glattere og mykere. Det står godt i kontrast til teksten som er akkurat den samme.

Red river shore

Og så kommer  denne sangen her som er reneste klassikeren. Her er Girl of the north country, Boots of Spanish letter og alle de store kjærlighetssangene fra 60-tallet, her er plutselige perler som Senor og ukjente skatter som Blind Willie Mc Tell, og nye storsanger som Not dark yet og Working mans blues, denne sangen står ikke tilbake for noen av dem. Akkordene er klassisk enkle, C, F og G, med en liten, like klassisk bassgang, og sakte tempo og tilsynelatende så enkelt som det blir. Men magisk. Og teksten er himmelsk, det er livet selv, som så mange andre ganger er skildret på akkurat samme måte, og så skjer det igjen, og det er altså magisk. Dette er en epiker som Sad eyed lady of the lowlands og Tangled up in blues. Og slik melodien gjør det mulig å skrike ut budskapet, bare fylle det opp med den følelsen man vil, og som Dylan så suverent gjør, det er mesteren som i 1997 gjør det en gang til. Sangen kom ikke engang med på platen Time out of mind, hadde den gjort det, ville den vært den beste, og dette er ikke noe som er åpent til diskusjonen. Sangen er verdt hele platen alene.

Tell ol’ Bill

Etter et storverk som Red river shore, trenger man rett og slett en pause. Da er Tell ol’ Bill ypperlig. På en av festene til Dylan society ble det spilt en plate med 13 versjoner av denne sangen. Den offisielle er ikke den beste, dette er den offisielle. Sangen er laget for filmen North country i 2005, det legger ikke jeg meg oppi, jeg kommer aldri til å se den filmen. Sangen er en slags rolig feel-good, swing-slags sang med en søvnig Dylan syngende med hvislende trommer i bakgrunnen.

Born in time

Dette er i mine ører 80-tallspop, melodiøs, og med fyldig produksjon, den ligner til og med på en temmelig kjent hit. Dylan synger som han gjorde på Empire Burlesque, og kombinasjonen er slett ikke å forakte. Med Paul Young eller Phil Collins som sanger ville den garantert slått an. Jeg foretrekker Dylan.

Can’t wait

Dette er nest siste sang på Tine out of mind, her på Tell tale signs kommer den mye mer til sin rett. Den er strippet litt ned, rytmen er hardere og mer markant, og Bob Dylan synger som en som det betyr noe for. Det der er forresten nokså typisk. Ofte foretrekker Dylan de mindre følsomme versjonene på de offisielle utgivelsene, og legger det hjerteskjærende på bootlegger.

Everything is broken

Dette er sangen som ligner mest på originalen sin, spor 3 på Oh’  Mercy. Den ligner, det er jo samme sang, men bassen er mye tydeligere, og det går mye raskere. Bob Dylan er også litt ivrigere etter å få sagt at «Everything is broken». Det svinger av denne, og det gjør det ikke så mye på originalen.

Dreaming of you

Sangen begynner med tekstlinjer man godt kjenner igjen fra andre Dylan-sanger, der de anstendighetens navn fungerer bedre. Sånn fortsetter det også.  Dylan snakker like mye som han synger, men arrangementet i bakgrunnen med flere forskjellige trommer og en spillende gitarstreng, eller hva det er, det fungerer godt. Den som kunne lage sanger som dette som fyllmasse. Til en uoffisiell utgivelse.

Huck’s tune

 Well, I wandered alone through this desert of stone/And I dreamt of my future wife/My sword’s in my hand, and I’m next in command/in this version of death, called life. En sang som starter slik, skal man ikke undervurdere. Det er også filmmusikk, til filmen Lucky you, aldri kommer jeg til å se den heller, men denne sangen er nydelig. You think I’m blue? I think so too.

Marchin’ of the city

Her er også mange setninger Dylan gjør bedre i andre sanger. Dylan synger nesten litt sutrete til en seig melodi, men hvem sier det skal være noe galt i det? Melodien og instrumenteringen blomstrer opp underveis, men sangeren Dylan fortsetter bare å kråkeskrike ut sin misere. Sangen var ment for Time out of mind, og tekstlinjer man kjenner igjen ble brukt i Not dark yet og Till I fell in Love with you. Det hadde ikke gått an å disse sangene på samme plate. Men det hadde heller ikke gått å ikke la verden få høre Marhin’ in the city heller, så den hører hjemme her.

High water (for Charlie Patton)

Dette er en sang som er ganske anonym på platen Love and theft, men som virkelig kommer til sin rett live. Jeg likte den i Stavanger, da det var eiendommelig å se godt over 60-åringen Dylan synge med gamlingens ironiske alvor «It’s tough out there». Bootlegversjonen er valgt blant alle live versjonene Dylan har av sangen, og det merkes, her svinger det skikkelig og Dylan er i storform. Og bandet gjør alltid jobben. Det svinger som sagt skikkelig.

Det er godt gjort å ha noe av den mest omfattende plateproduksjonen av alle, og i tillegg komme opp med 8 offisielle bootlegger som holder sånt nivå som Dylans. Det er ikke noe å diskutere, han er den beste.

Disk 2 av platen er anmeldt her:

Tell tale sale, Rare and unrealeased, Bob Dylan, Disk II

REM på Koengen i Bergen

R.E.M, Neil Young og Bob Dylan, det er alle band og artister som har hatt storhetstiden tidligere, og som nå holder det gående og har hatt konserter i Norge. De har også alle nylig gitt ut plater, Dylan suverent best, men hadde da også jukset litt, og forsynt seg grovt av andres materiale, for så å utgi det som sitt eget. Bare tre av sporene på Modern times er fullt og helt hans. Neil Young durer i vei med sitt på Chrome dreams, mens R.E.M har kommet med rockeplaten Accelerate. Den har jeg skrevet fyldig om, her.

REM – Accelerate

På konsertene er Bob Dylan den soleklart mest kompromissløse og utilgjengelige. Det er ikke bare det at han ikke snakker med publikum, han ser heller ikke på publikum, og i alle fall ikke med noe som kan minne om et ansiktsuttrykk. Her er musikken ett og alt, og den er jo også udiskutabel, med musikerne Stu Kimball, Donnie Herron, Tony Garnier, Denny Freeman, George Recelie, disse folkene trår ikke feil, og kråkestemmen til Bob Dylan kan ikke ødelegge noen ting. Man får inntrykk av at denne gjengen er på turne mer for seg selv, enn for publikum, og det har ikke jeg noe i mot. Det er også grunnen til at noen kan vie livet sitt til å følge Dylan-konserter, her vil ingen konsert være en kopi av en annen, man vet aldri hva man får, bortsett fra at det vil være toppkvalitet. Neil Young er også kompromissløs, men han er det på sitt eget vis, og har liksom oppnådd en posisjon der han kan være kompromissløs og vennlig på en gang. Han kan begynne konserten med Love and only love, uten å være oppdresset som Dylan, uten at alt er så striglet, han bare griper gitaren og leverer en solo så lenge han vil. Og han er ikke redd for å ta de største hitene sine, selv om de kanskje ikke er helt representative, slik som Heart of gold og flere av de andre fra Harvest, men han slenger også på noen nyskrevne ingen har hatt sjanse til å høre før, om de ikke har lastet dem ned i fra internett. Og han småprater med publikum, uten at han kan beskyldes for å gjøre forsøk på å få publikum med seg, han er ikke full av triks, publikum får han med seg ved hjelp av musikken. Og med det at han er Neil Young.

R.E.M er helt annerledes disse to på konsert. De har frontfiguren Michael Stipe, og etter han overvant den fortvilte, pubertale sjenansen sin sånn like rundt Monster, er han blitt riktig så ekspressiv på scenen, og han har alltid vært karismatisk så det holder. Han har en nærmest magisk tiltrekningskraft, og er det soleklare midtpunkt samme hvor mye Mike Mills dresser seg opp. Stipe ikke bare småprater med publikum, han er full av historier og ideer om hva man kan gjøre, og han er i stand til å få jubel og ovasjoner når det måtte være, han kler rett og slett stadionkonserter. Han kler det så godt at det nesten blir for mye av det gode. REM, som tidligere var et alternativt band, et for dem som fulgte med og hadde meninger om musikk og andre ting, er vel kanskje i ferd med å bli et band for det minste felles multiplum, et band som litt for mye gjør alle til lags, og dermed gjør ingen ekstatiske.

Nesten. For jeg skal ikke innrømme annet enn samme hvor utdannet jeg er, og hvor trenet i å holde analytisk distanse, så er ikke jeg den som unngår å bli revet med av påfunnene, og må bare også innrømme at jeg gjerne skulle gjort sånt selv, om jeg bare skulle klart det. Jeg må bare innerømme at jeg syntes det var en riktig flott ide å holde mobilene opp som lyskilde under «Electrolite», og det hørtes fullkomment ærlig ut da Stipe etterpå sa «That was awesome!» Å vifte med hendene under «Tick tock» på Drive, er bare helt topp, og herlighet så gøy at det var en i publikum som fikk rope «Fire!» i mikrofonen – til Stipe -, under To the one I love. Og selvfølgelig er det bra å la publikum rope «fine!», og Stipe «I feel» på herlige It’s the end of the world as we know it. Publikum blir glade og lykkelige og ekstatiske av sånt, og det er jo nettopp derfor vi kommer.

Musikken til R.E.M er jo også helt topp, og påfunnene til Stipe vil alltid bare være krydder til den. De spilte flere sanger fra de tidlige IRS-platene, dette er sanger som har større magi enn de nyere, men i versjonene i går kom ikke magien helt til sin rett, synes jeg. Det R.E.M hadde da, har nå dessverre forlatt dem. Men når man tar ut det beste av det nyere, blir også dette feiende flott musikk, med «The great beyond», «I’m gonna DJ» (som jeg ikke syntes var helt topp i går), «Bad Day» (som var det), som høydepunkt, mens sangene fra den nyeste platen Accelerate, også fungerte fint, synes jeg. Virkelige høydepunkt og magiske øyeblikk, var for eksempel når Michael Stipe i en tipp topp versjon av «Imitation of life», der han hadde tryllet publikum i kjempestemning med en liten historie om hvordan denne sangen hadde slått an i Japan, i sekvensen «No one can see you tryyyyy» synger direkte til Mike Mills, som står der som en klovn i stjernedressen og hatten sin. Nei, det var bra, det var virkelig bra. Og versjonen av Let me in, med både bassist, trommis og Scott Mc Carthy på kassegitarer, mens gitarist Peter Buck spilte keyboard, nei, det var stort. Det var øyeblikkelig av gammel magi.

Slutten på det ordinære settet, og ekstranumrene er også det største band i verden verdig. Etter Let me in går de rett til I’m gonna DJ, den type sanger som liksom er laget for konsert, og enda høyere med Bad Day, en kjempesang, og høyere til topps med Orange crush. Ja, det var avslutningen sin. Så kommer ekstranumrene, med overjordiske «Losing my religion» som de riktignok spiller hver gang, men som også er the soundtrack of my life, som det en gang var, og som jeg alltid vil høre igjen, og så «It’s the end of the world as we know it (and I feel fine)». Jeg undrer på om det ante dem, da de laget den, at de ville bli stadionrockere, og at denne sangen ville passe perfekt i gigantformat. Etter den sier de trademark-setningen, «we are R.E.M, this is what we do», og så kommer «Man on the moon», en annen sang for the gigantiske.

Da er det bare å si, well, alright, R.E.M, you do it very well.