Endelig godkjennelse fra NAV

Det har vært en kamp. Jeg har lenge hatt lyst til å skrive om det, noe har jeg også allerede skrevet, men heller ikke den posten ble helt ferdig. Jeg har hatt et litt ambivalent forhold til det også. Velferdsordningene i Norge er nesten uforståelig gode, så man skal kanskje vokte seg for å bli altfor irritert over hvor vanskelig det er å finne ut av dem, søke om dem og få dem. Jeg har sagt halvt på spøk, halv på sant, at det hadde vært bedre om de kanskje bare tok noen uke av permisjonen vår, mot at det var lettere å få den. Her er sagaen om hvordan vi fikk vår.

Det var en passende dag å få den på. I dag er takksigelsesdagen. For en uke siden møttes vi hos mor, etter tradisjonen, (eller som i 2011 eller 2013) og jeg kom med ønske for neste år at det skulle gå i orden med permisjonen. Innen selve takksigelsesdagen kom, hadde jeg brevet i posten. Ønsket er oppfylt.

Jeg vil også ha med her i starten at mens vi styrte med å få orden på søknaden så mistet ansvarlig for IKT i NAV jobben. Det er alvorlig når folk mister jobben, men akkurat her var det kanskje på sin plass. De elektroniske mulighetene hos NAV er mildt sagt mangelfulle, kompliserte og vanskelige, slett ikke noe som gjorde tingene lettere for oss. Informasjonen på NAVs nettsider var direkte misvisende. Det samme var for øvrig informasjonen vi fikk da vi henvendte oss nede på NAV-kontoret, her på Sandnes. Det var ikke før jeg fant frem til de utmerkede chatte-sidene NAV har, at det ble noe fremgang. Da hadde vi vært gjennom noen forferdelige frustrasjoner, og jeg hadde allerede begynt å miste dager av permisjonen min.

Det var dager med min kjære datter. Det betydde svært mye for, og jeg var i denne tiden ganske forbannet. Det er så mye snakk om at far skal være hjemme og ta ansvar for barnet, at fedrekvoten må økes, at far må tvinges til å ta sin del. Da var det frustrerende at jeg ville ta ut maksimalt, men så var det gjort så vanskelig å få det til.

Problemet – hvis det kan kalles et problem, det skulle vel heller være en ganske vanlig situasjon – for oss, var at mor var student, mens far som var jeg, var i full jobb. Da ramlet all informasjon på NAVs nettsider sammen, alt som står der dekker rett og slett ikke situasjonen for oss. Vi var veldig opptatt av fedrekvote, mødrekvote og fellesperiode – det gjelder ikke. Det var den desinformasjonen vi fikk på NAV-kontoret på Sandnes, de sa at mødrekvoten faller bort når mor ikke har opptjente rettigheter, så da blir det om lag 26 uker igjen på far.

Feil.

Systemet erstattes med noe som heter foreldrepenger. Mor har pliktig 3 uker før fødsel og 6 uker etter. Far har resten av de 49 ukene, altså 40 uker. Rart denne viktige opplysningen ikke står rett frem på NAVs nettsider, et enkelt klikk på situasjonen far med opptjente rettigheter, mor uten. Da har far 40 uker.

Så da kunne man tenke seg at det bare var å si fra når man kunne tenke seg å ha disse ukene. På nettsidene står det så fint at man kan velge å ta dem ut når som helst i løpet av de første tre årene. Min plan var å ta dem ut til neste år, når barnet er ferdig med å amme. Det hadde jeg kommet frem til i samråd med arbeidsgiver.

Kanskje kan man si det var feil av oss ikke å tenke på dette mens Olia gikk gravid. Jeg må ærlig innrømme det var langt bak i mine tanker. Permisjonen skulle jo være fra 2015. Man kunne jo vente til barne var født, og fikk sett at alt var vel, før man begynte å bale med permisjonen. De gangene jeg var inne på NAV-sidene, ble jeg frastøtt og sint av all informasjonen som var der, og hvor vanskelig det var å finne frem. Jeg forholdt meg til at jeg skulle ta ut maks, og at det skulle være fra neste høst. Det stod det på nettsidene at var mulig, og det var også det arbeidsgiver i beste vilje anbefalte. Det er klart, jeg ville jo ikke kunne gjøre full nytte for meg, om jeg var hjemme, mens mor – min kjære kone – ammet.

Fødselspermisjonen var det ingen problem. Det var å sende en mail til arbeidsgiver, natten etter vårt elskede barn var født, – jeg kommer ikke i morgen. Helt greit.

Lignende kunne det jo være med foreldrepermisjonen. Vi skulle jo bruke tiden på å glede oss med barnet, ta vare på det, ikke styre med søknader.

Det er ikke meningen å henge ut NAV på Sandnes. De samvittighetsfulle kvinnene bak skranken skal svare på spørsmål om alle mulige tema, fra trygd via fødselspermisjon til pensjon, det er vilt mye å holde orden på, og reglene er vel i mange tilfeller laget unødig komplisert. Hun sa feil med de 26 ukene jeg skulle få, det var mer, og det var ikke fedrekvote og fellesperiode, det var foreldrepenger, noe helt annet. Men hun sa noe om at jeg måtte «søke utsettelse».

Det gjorde meg litt urolig. Så når jeg hadde skrevet og sendt søknaden, elektronisk, om å få ta ut permisjonen min til neste høst, så gikk jeg og var litt urolig. Jeg hadde skrevet overalt hvor jeg kunne «jeg håper alt er i orden», brukt de kommentarfelt jeg hadde kunnet frem til, men det var jo null svar.

Inntil jeg fant chattesidene.

Der fikk jeg plutselig vite at det var ikke i orden i det hele tatt. For det første kan man ikke bare søke om permisjon når man vil, permisjonen begynner etter 6 uker, etter mor har hatt sine obligatoriske rett etter fødselen, og man må søke om å få den fra da av. Eller så må man få utsettelse. Søker man direkte om å få den senere, slik vi gjorde, så får man søknaden avslått. Og man taper dagene man går over seks uker.

Det var første sjokk. Neste sjokk var at mor måtte være i full aktivitet i tiden far fikk utsatt. Min kjære kone måtte altså være fulltidsstudent.

Det siste gjorde vondt. Kona hadde jo nettopp hatt et kjør med obligatoriske innleveringer på ingeniørstudiet sitt, vi hadde snakket om at hun kunne vente med enda flere av fagene for høstsemesteret, barnet er viktigst. Nå måtte vi omstille oss til at hun måtte være fulltidsstudent. Ellers fikk jeg ikke innvilget permisjonen min, eller utsettelsen av den.

Så mye for medisinske råd om at kvinner bør føde barn før de blir for gamle, barnet bør ammes. Her var det virkelig lagt hindringer i veien for at hun skal føde barn mens hun er student, og far er i jobb. Skal far da trå til, og ta vare på barnet, må mor være fulltidsstudent fra seks uker etter barnet er født.

Forstå det den som kan. Jeg kan ikke fatte og begripe at det ikke er mer debatt om det.

Vi stod nå oppe i flere problemer. Jeg hadde sendt denne chattemeldingen i begynnelsen av uken, der barnet vårt var født torsdagen for seks uker siden. Begynnelsen av uken er å ta i, i begynnelsen av uken slet jeg med å finne ut av det, onsdagen eller torsdagen fant jeg frem til chatten. Og skjønte at jeg kom til å tape permisjonsdager fra i morgen eller overimorgen.

Jeg kan kritisere NAV for mye her, men chatten er ypperlig. Der er de også velvillige, etter en helt annen standard enn de formelle henvendelsene, de helt merkelig formelle og skremmende søknadene. De sa jeg kunne søke nå, og hvis det formelle var oppfylt, ville jeg få søknaden innvilget, også med tilbakevirkende kraft. Så jeg kunne søke om utsettelse fra mandagen av…

… eller nei.

NAV har en helt vanvittig regel om at man er nødt til å ta i mot foreldrepenger sammenhengende i seks uker, før man kan få utsettelse. Hvorfor? Snakk ikke fornuft med byråkrater, kan man si litt spøkefullt. Jeg synes ikke vi skal slå oss til ro med det. Hvorfor skal vi ha kompliserte, byråkratiske regler når det ikke er noen hensikt med dem? Hvis noen kan forklare hva som er poenget med disse seks ukene man må ha, og denne forklaringen er fornuftig, så kan man gjerne for meg beholde dem. Hvis ikke bør man ta dem bort, selvfølgelig. Med min beste vilje og sterkeste tankekraft har jeg ikke funnet noe som engang kan antyde en slik fornuftig grunn. Det er regler for reglenes skyld. Slike regler trenger vi ikke.

For oss var disse seks tvungne ukene foreldrepenger helt forferdelige. Jeg stod der og ville tape permisjonsdager fra i morgen, jeg holdt på å finne ut av dette torsdagen, og fredagen, og måtte altså ut i permisjon fra mandagen for ikke å tape dager.

Det godtok ikke arbeidsgiver. De kunne ikke finne vikar på så kort varsel.

Å si jeg var forbannet, er mildt. Her har jeg virkelig brukt timevis, timevis på å finne ut av reglene, jeg har fulgt arbeidsgivers og NAVs anbefalinger og informasjon jeg har funnet på nettet, og så havner jeg med Svarteper, og får ikke være hjemme med barnet mitt, som jeg har rett til.

Jeg ville ikke gå med på det. Jeg ville ikke slå meg til ro med det. Så jeg gikk nye runder med chatten, hva var dette for noe, hva betydde egentlig seks uker med foreldrepenger, hva var disse greiene? Jo, det var seks uker med foreldrepenger, sånn var reglene, men det stod ingenting om hvor stor prosent av foreldrepengene man måtte ha. Det var bare å motta foreldrepenger. – Kan jeg jobbe for eksempel 95 %, spurte jeg, vel vitende at å finne vikar for 5 % er fullt mulig. – Du kan jobbe 99 %, svarte de på chatten.

Så sånn ble det. Arbeidsgiver fant en vikar for de fem prosentene, jeg har 5 % permisjon frem til 8 desember. På chatten sa de jeg kunne søke, og få det innvilget, også i ettertid, så fremt det formelle var i orden.

Dermed ble det nye runder med søknader.

Først måtte jeg søke om permisjon de seks ukene fra den mandagen som fulgte. Den søknaden sendte jeg av gårde i helgen. Så måtte jeg søke om å få gjort om denne permisjonen til å være gradert, som det heter, den må være prosentvis, 5 %, sånn cirka. I samme søknad ba jeg om å få resten fra høsten neste år.

Det var svaret på denne søknaden som kom i posten i dag. Det var en utrolig lettelse. Jeg kan ikke si annet. Svaret på søknaden inneholdt også akkurat det jeg ønsket hele tiden, at NAV sier til meg at jeg har rett på permisjon fra den datoen til den datoen, og er innvilget det. Det er 40 uker fra 1. august, minus den lille permisjonen jeg har nå. Det er veldig, veldig bra, og jeg gleder meg enormt.

Men du verden så mye styr det var å få det til. Hadde jeg ikke vært så innbitt og kjempet så hardt for å få det som jeg ville, så hadde det ikke gått. Det kunne jo bare være å bli enig med arbeidsgiver, og så går NAV gjennom dokumentasjonen, så er det greit. Slik det var med fødselspermisjonen. Sånn det er nå, taper du som far permisjonsdager fra seks uker etter fødselen, og har du ikke søknaden inne riktig innen da, får du aldri disse dagene igjen. Da jeg skjønte det brukte jeg ikke krefter og energi på annet enn å få dette i orden.

Ganske unødvendig. Når barnet er født, skulle jo far bruke tid på å være med barnet. Vi har også en tøysete krevende situasjon, nå, med mor som fulltidsstudent og far i full jobb, hva er det for slags tull, egentlig? Min kjære kone gjør en kjempejobb med å være fulltidsstudent, og fulltidsmor, på en gang. I morgen skal hun ha eksamen, den første av fire. Og mens hun har den, er jeg på jobb, og min mor må komme og ta seg av barnet. Det burde være mulig at jeg – altså far – fikk utsettelse, mens mor var hjemme med barnet, og tok en pause i studiet. Så kan hun trå til for fullt, fra hun er ferdig å amme, og jeg – altså far – kan være hjemme og ta meg (seg) av barnet. Det er en mulighet som ikke finnes.

Så det er mye å irritere seg over. NAV har mye å ta igjen, i forhold til andre offentlige tjenester, som altinn. Leveringen av selvangivelsen har jo virkelig blitt mye enklere, nå som det kan gjøres på data. Man får det inntrykk at det offentlige er der for å tjene deg, at byråkratiet skal være til for oss som lever i det samfunnet de er satt til å betjene. I NAV føler jeg vel nesten at byråkratiet er til for å gjøre det vanskelig for oss. Hadde det ikke vært for chatten, hadde det for oss vært umulig, og jeg hadde tapt mange dager sammen med vårt herlige barn.

Russisk og svensk Barne-TV

På NRK-radio i dag var det en utenriksreportasje om russisk Barne-TV, og hvordan president Vladimir Putin har fått foreslått en ny figur inn i en kjent Barne-TV-serie, for å «få frem flere av sine myke sider». Serien heter «Spokoinoj notsji, malysji» (Споко́йной но́чи, малыши́), eller «god natt, småtroll«, som det ble oversatt på NRK. Serien er fra Sovjettiden, og er visstnok det lengstgående Barne-TV-programmet i verden. Det har vært vist kontinuerlig siden 1964.

Figuren som er basert på Putin skal være en tiger, kalt Mur, og den kommer altså i tillegg til de andre figurene, som er en hare, en hund, en kråke og en bjørn.

Man kan med dette tenke at nå tar propagandaen i Russland helt overhånd. Putin kommer inn som idealet fra barnsben av, alle skal identifisere tigeren med ham. Det er en amurtiger, et sjeldent og flott dyr, verdens største kattedyr, og Putin har engasjert seg i bevaringen av dem. Russere vil da tidlig forstå hva for en flott president de har, og vite at de skal stemme på ham, de gangene det er valg.

På russisk TV er det også reportasjer om Barne-TV-program, i Skandinavia, Sverige. Det var min kjære, ukrainske kone, som viste meg det på Youtube. Det var propagandamaskinen Dmitrij Kiselov som snakket, og han snakket om et barneprogram, Biss og Kais. Det er populært i Sverige, sier han, og har jo aldeles rett i det, og viser klipp fra programmet, der de får besøk av en rumpe, og rumpa fiser. Det lukter vondt, og alle hyler litt og vifter bort lukten, og det skal være morsomt, i følge Kiselov. Så blir det musikk, spilt av «rumpeorkesteret», og hva det betyr blir oversatt til russisk. Det blir vist klipp fra orkesteret, som består av rumper, og de spiller musikk med lyder som passer for rumper.

Russerne har også fått med seg at svenskene har laget et nytt ord, hen, som skal være kjønnsnøytralt, og at de også har tenkt ut ordene mappa og pamma, for å unngå å definere foreldrerollen ut i fra kjønn. Nå fant jeg ikke disse opplysningene i det samme klippet som om Biss og Kais, og det ser heller ikke ut til å være et tema i dette programmet. Så jeg skal være forsiktig med den.

Poenget er at disse ikke akkurat uskyldige klippene og reportasjene er en del av propagandakrigen som nå går for seg mellom øst og vest, de er med på å grave ut avgrunnen mellom oss. Russerne blir sjokkert over at barn av voksne blir oppfordret til å synes rumper og fising er morsomt, og at det er på vei å bli hipp som happ om man er gutt eller jente, far eller mor. Vi blir sjokkert over at en barne-TV-figur kan være inspirert av landets president, på forslag fra ham.

Svenskene forsvarer seg, ganske interessant, i avisen Expressen. De legger vekt på at russerne bare tar ut en liten del av et stort program, og at slik de gjør det, blir det helt misvisende. De skriver også at de gjør dette «for å advare ukrainere om hva som venter i Europa», eller hvordan de nå formulerte det. Russerne blir nærmest latterliggjort, og det blir ikke gjort noe forsøk på å forklare hva dette var for noe, og forsøke å sette seg inn i hvordan en slik vinkling virker i Russland. Artikkelen er snart nå ett år gammel.

Russerne vil neppe bry seg om NRK-reportasjen om deres Barne-TV-program. De som gjør det vil smile og riste på hodet. Heller ikke her vil det bli gjot noe forsøk på å sette seg inn i hvordan en slik vinkling virker hos oss. Vi tar jo ganske enkelt feil, det er mye mer med dette Barne-TV-programmet, enn at Putin vil få frem sine «myke sider», og at Putin har fått inn en figur i det. Det er slett ikke hovedsaken.

Sånn befinner vi oss i hver vår verden. Når vi gir hverandre glimt av hvordan vi har det hos hverandre, så er det med å bekrefte fordommene og øke avstanden mellom oss. Det er ikke noen forsøk på å forstå hverandre, verken på russisk side, eller hos oss.

Virkelig en kald krig

Lørdag 8. november hadde jeg et innlegg kalt Mot en ny kald krig, som skulle ta utgangspunkt i Gorbatsjovs uttalelser i forbindelse med 25. års jubileet for Berlinmurens fall (en annen post jeg hadde tenkt å skrive, men ikke fikk tid til). Det utgangspunktet fikk jeg tatt, men lenger kom jeg ikke, for vårt kjære, lille barn begynte å skrike, og jeg måtte trå til med det. Det samme gjaldt hele neste dag, og de følgende. Min kone er fulltidsstudent, så når jeg er hjemme, må jeg bidra slik at hun får tid til å lese litt og til å hvile seg. Det gjør jeg så godt jeg kan, og med glede. Bloggen er det minst viktige jeg holder på med om dagen.

Starten på innlegget provoserte imidlertid frem en opphetet diskusjon i kommentarfeltet. Jeg må si det overrasket meg litt, jeg var jo ikke kommet i gang med å skrive noen ting, jeg gjenga bare hva Gorbatsjov hadde sagt. Her er det kanskje på sin plass å bruke uttrykket Don’t blame the messenger, eller Ikke skyt budbringeren, hva jeg skriver uttrykker og videreformidler hva Gorbatsjov mener, og det er et syn han deler med svært mange russere. Det er syn jeg mener vi må ta hensyn til, i det minste bør vi kjenne det. Og å ta hensyn til betyr ikke at vi skal akseptere det. Å kjenne det betyr at vi vil være bedre i stand til å ta de riktige valgene i en krise hvor det har gått aldeles galt.

Nå skyldes nok reaksjonene på den korte posten mer det jeg har skrevet tidligere, enn hva som står i den. Jeg vil bare forsikre om at jeg er en usedvanlig vanlig person, helt uten økonomiske interesser eller andre interesser i Russland. Den ene kommentatoren skriver at jeg «famler i blinde». Det er ganske dekkende, for jeg føler nå at vi går tom for muligheter til å komme ut av dette på en god måte. I Ukraina er det verre nå enn for ett år siden, noe som er godt gjort, med tanke på hvor håpløst det stod til under regimet til Janukovitsj. Det er ikke noe bedre på Krim, halvøyen Russland har gjort russisk. I Donetsk og Lugansk ser det håpløst ut, der er det daglig skyting og bombing, og en økonomi verken Kiev eller Moskva vil ta ansvaret for. De får klare seg selv, noe de neppe er i stand til. I hvert fall ikke som det ser ut nå.

Det er også vanskelig å se for seg at det skal bli noe godt forhold mellom Russland og Vesten igjen. Mange vil sikkert mene at det ikke engang er noe mål, når Russland oppfører seg som de gjør. Men det er nå en gang en stor og mektig nabo, det er nå en gang Europas gassleverandør og en av verdens supermakter når det kommer til kjernefysiske våpen. Det er alvorlig og skremmende om vi går fra å være hanglende partnere, til å bli fiender, om holdningen skal gå fra mistroisk tillit, til fiendtlig. Det er det som er i ferd med å skje. Det gjør ikke saken bedre om – eller at – Russland har skylden.

Kanskje er noe av det som provoserer mest er at jeg går langt i å mene at vi må akseptere at Russland tar seg til rette, også innenfor andre lands grenser, fordi Russland er så mektige at det vil koste for mye å hindre det. Jeg er godt oppdratt og utdannet i Norges demokratiske system, jeg er helt inne i vår måte å tenke på. Lover og regler er lagt for å gjelde, det finnes prinsipper vi må stå opp og kjempe for, og folkeretten er til for å overholdes. Så jeg skjønner godt folk reagerer når jeg stiller spørsmål ved om vi skal overholde folkeretten for enhver pris, når jeg foreslår å være pragmatisk, der det er prinsippielt riktig å være idealistisk. Det er da å minne om at Norge har en suksesshistorie om alltid å ha et pragmatisk forhold til russerne, til aldri å provosere dem unødig. Så er vi da også det eneste grenselandet til dem som aldri har vært i krig mot dem. Det er noe å merke seg.

Vi kan også se på hvordan det tidligere har gått, og hvordan det har gått i dag, når det gjelder våre konflikter med Russland etter Sovjetunionens fall. På 90-tallet var det Transdenistria, den de facto autonome republikken i Moldova. Jeg var 20 år den gang, det var en tid uten internett, og konflikten gikk meg mer eller mindre hus forbi. Jeg regner meg selv for atskillig mer enn normalt interessert, men første gang jeg i det hele tatt hørte om området, var da jeg var i Odessa i 2007. Da var det noen som bodde på samme hostell, som hadde planer om å reise dit. Den gang hørtes det mest ut som et eksotisk moroland, nesten som en spøk. Fremdeles er det vel et område de færreste bryr seg om. Selv om det ligger i Europa, vest for Ukraina til og med, er det vanligvis godt utenfor vår oppmerksomhet.

I 2008 var det en mer alvorlig krise i Georgia. Landet og dets president, Mikhail Saakasjvili, flørtet med EU og NATO, og mistet kontrollen over sine nordlige regioner, Abkasia og Sør-Ossetia. Det var gnisninger og trefninger der, godt stimulert og fremprovosert av Russland, og i den tro at han skulle få NATOs støtte i en konflikt med Russland, gikk Saakasjvili til militært angrep. For det måtte han spise slipset sitt på TV. Russland mobiliserte sin militærmakt, feide de georgiske styrkene tilbake, og gikk like inn i hovedstaden Tibilisi. Før krisen virkelig spisset seg til, var det mye snakk om NATO-medlemskap for Ukraina og Georgia, det var et tema det året. Da krigen var i gang, ble det tyst. Krigen var ytterst kortvarig, Russland var jo helt overlegne. Etterpå har Georgia hatt store problemer, som følge av handelsrestriksjoner med Russland, og som følge av væpnede bander som har drevet for seg selv, etter krigen var slutt. Noe av dette er det jo som er skremmende med det som skjer i Donbass i Ukraina. Galninger er farlige, galninger med tunge, militære våpen er enda farligere.

Erfaringen fra Georgia ble forsøkt brukt på Krim. Der var det nettopp det at Saakasjvili gikk til angrep, som hadde gitt russerne påskudd om å ta til våpen. Derfor var Kiev og Ukraina passive mens russerne tok seg til rette, gjennomførte folkeavstemningen og annekterte halvøyen. Hele anneksjonen lyktes uten at det ble løsnet et skudd, eller uten at det fløt blod.

Nå sist er det Donbass, Donetsk og Lugansk i Ukraina. Der har Ukraina mobilisert hele hæren. Det har resultert i en borgerkrig som har vart i flere måneder, kostet flere tusen menneskeliv, og etterlatt seg både staten Ukraina og området Donbass i økonomiske ruiner. Det er vanskelig å se for seg hvordan dette kunne gått verre.

Mine ærede kritikere kan godt påstå og ha rett i at Russland har skylden i alt dette her. Det vil neppe endre Russlands oppførsel. Vi i vest må velge hvordan vi skal reagere, hvordan vi skal forholde oss til det. Da får man kanskje et forklaringsproblem, når man skal forsvare hvorfor det er riktig å støtte Ukrainas krig i øst, men ikke Georgias krig i nord. I Georgia ble mediedekningen straks tonet ned da Russland hadde vunnet, og Georgia ble overlatt ganske til seg selv. Det gjorde krigen ganske kortvarig, og tross Georgia mistet kontrollen over to av sine regioner, så ble de menneskelige lidelsene som fulgte med, begrenset.

Det siste er mer enn hva man kan si om Donbass. Der har også moderlandet – her Ukraina – mistet kontrollen over to av sine regioner, men til en atskillig høyere pris, både menneskelig og økonomisk.

Skal man så bare tillate at Russland turer frem som de gjør? Det er et uhyggelig vanskelig spørsmål. Jeg er av den oppfatning at vi ikke har så mye valg, for vi mangler maktmidlene til å gjøre noe med det. Vi prøver med sanksjoner, de er selvsagt vanskelig å komme utenom (men det var visst ikke så vanskelig i forbindelse med Georgia, så noe må ha skjedd i mellomtiden), men de fører ikke til så mye annet enn at folk som er utsatt for dem, blir litt fattigere. Det gjelder folk i Russland, der ligger det an til nullvekst for tiden, og det gjelder folk i EU. Der går det heller ikke så bra økonomisk, og sanksjonene demper veksten med ytterligere et par prosentpoeng.

Så kan man mene at noen prosentpoeng dempet økonomisk vekst er en nødvendig pris å betale for å opprettholde lov og rett i det internasjonale samfunn. Til det er å innvende at Russland gjør som de gjør på tross av sanksjonene, og de viser ingen tegn til å ville endre sin oppførsel. Sanksjonene og krisen går også aller hardest utover Ukraina. Vestlige medier skriver mye om den fallende rubelen. Faktum er at den ukrainske hryvnaen har falt atskillig mer. Faktisk er det den valutaen som har gjort det dårligst i verden, nå i år. Den ukrainske økonomien har også stupt, og det fra de katastrofale forholdene som var så ille at det førte til Maidanprotestene, og alt som siden fulgte.

Jeg er ikke enig med dem som mener den vestlige verden står uten ansvar for det som her skjer, at vi kan legge all skyld å Russland. Vi kunne reagert annerledes, kunne oppført oss på en annen måte. Jeg skriver det i fortid, for nå begynner det å bli litt sent. Skadene er allerede skjedd, og det er som så ofte ellers mye, mye vanskeligere å reparere dem, enn å forhindre dem. Nå er det en del svært, svært viktige ting som er ødelagt for lang, lang tid, i Ukraina, og i forholdet mellom Russland og omverdenen. Noe av det er til og med vanskelig å se for seg hvordan noensinne skal bli leget.

Jeg er også pessimistisk med tanke på hva ord og argumentasjon kan gjøre med krisen. De med makt tar seg til rette uansett. Det gjelder separatistene i Donbass, det gjelder Russland, og det gjelder også regimet i Kiev. Begivenhetene går sin egen gang, uansett hva man mener og skriver om dem. Den siste uhyggelige meldingen jeg har sett, er at kongressvalget i USA har skapt flertall i kongressen for å levere våpen til Ukraina. I så fall ville man tatt enda et skritt mot den kalde krigen, der stormaktene ikke kriger mot hverandre, men forsyner væpnede grupper med våpen, slik at de kan krige for dem, i andre land. Denne meldingen var fra det nye russiske nyhetsbyrået, Sputnik, som antageligvis liker å fyre opp litt. Så det går ennå an å håpe at verdens stormakter ikke enda en gang skal havne i indirekte, væpnet konflikt med hverandre. Det er ennå litt fornuft i galskapen.

Men galskapen har fortsatt overtaket. I Moskva, Donetsk, Lugansk, Kiev, Lvov, Brussel, Washington og det meste av verden som involverer seg i konflikten. Det er ikke mange som ser ut til å ha som mål å løse den. Det er dessuten så mye av den som er ute av kontroll, at den ville vært vanskelig å løse, selv om man genuint gikk inn for det. Dessverre gjør man ikke engang det. Særlig ikke i Moskva. Der har mine kritikere rett.

Mot en ny kald krig

Ordene er ikke mine, de tilhører Mikhail Gorbatsjov, og de ble sagt i anledning 25 års jubileet for Berlinmurens fall, som er akkurat i disse dager. Gorbatsjov var sentral i begivenhetene den gangen, og skal ha sin betydelige del av æren for at det lot seg gjøre å rive denne fryktelige muren som plutselig ble reist i august 1961 for å hindre flyktningenstrømmen fra øst til vest. Jeg skrev om denne muren i anledning den 20 års jubileum, i 2009, og det var artig å lese denne bloggposten på ny, for jeg sneier innom noe av det som Gorbatsjov også nevner, der han deltar i et arrangement i nærheten av Brandenburger Tor. Vesten gjør seg skyldig i «triumfalisme». Ordet gjør seg bedre på russisk, og på engelsk, enn på norsk. Men meningen av det skulle være forståelig på alle språk. Jeg tror denne triumferingen som vi gjorde etter at vi «vant» – eller rettere skrevet: vant –  den kalde krigen, det var vårt lag og vårt system som vant – og jeg tror denne triumferingen over å ha vunnet har ført til dypere og sterkere splittelse mellom øst og vest enn vi er klar over. Det gjør også problemene i Ukraina og andre steder øst og vest møtes, verre å løse, og det gjør at det er en skummel advarsel Gorbatsjov har, når han sier vi er på vei mot en ny kald krig.

Saken om Gorbatsjov har fått mye oppmerksomhet, og kan leses på BBC, The Guardian og – med en annen overskrift – Russia today. Jeg gir vanligvis ikke oppmerksomhet til Wikileaks, men akkurat her, har de en interessant lekkasje som indikerer at også NATO-kilder og USA er klar over problemet. Det dreier seg om NATO MAP, eller Membership action plan, og det er den russiske viseutenriksministeren, Grigorij Karasin, som advarer det som må være den amerikanske ambassadøren, om hva konsekvensene av å tilby en slik form for medlemskap til Georgia og særlig Ukraina. Ordene «ny kald krig» blir brukt der også, i dokumentet som er fra 15. mars, 2008, kort tid før det går virkelig ille i Georgia.

Jeg synes det er verd å peke på at Gorbatsjov støtter Russlands nåværende president, Vladimir Putin, og er absolutt overbevist om at han ivaretar Russlands interesser bedre enn noen annen. Det står klart og tydelig i artikkelen til The Guardian, mens BBC ikke har funnet plass til dette utsagnet. Gorbatsjov er ingen guru, langt i fra, han fikk vel ikke så mye mer enn en fredspris for alle sine anstrengelser, og han viste seg som en del andre fredsprisvinnere lite verdig prisen kort etter at han hadde fått den. Det politiske prosjektet hans feilet, han klarte ikke å innføre glasnost og perestroika i Sovjetunionen, og endte opp med å se å makten glippe ut av hendene sine og staten han skulle lede gå i ukontrollert oppløsning. Jeg skriver ukontrollert, selv om det fra vår vestlige side har vært vanlig å se Sovjetunionens oppløsning som styrt og kontrollert, siden vi har vært på parti med de nye statene som oppsto. Men ettertiden har vel vist at det gikk altfor fort i svingene. Resultatet har vært økonomisk nedgang (godt gjort, når man tenker på den økonomiske situasjonen i Sovjetunionen), politisk kaos, grensetvister og krig. Gorbatsjov ønsket ikke dette, han ser det vel som et personlig nederlag, og er ivrig på å melde at han «advarte om problemene», men det var han som hadde ansvaret og han som ikke klarte å løse – de riktignok enorme – problemene.

Jeg må fullføre denne i morgen…

Bomber mot en barneskole i Donetsk – Fra ille til verre i Ukraina

Denne posten skulle jeg egentlig ha skrevet i går, men da rakk jeg det ikke. Så jeg skriver den nå, i dag, torsdag, og poster den tilbake, slik jeg også før har gjort.

Det strømmer på med dystre meldinger fra Ukraina, og nå særlig i områdene som er kontrollert av opprørerne – eller de pro russiske separatistene, om man vil. Det er kamp om ordene også, i denne konflikten. Pro ukrainsk side omtaler dem konsekvent som russisk-støttede terrorister, mens russiske medier oftere bruker uttrykket anti-Kiev om dem. Vestlige medier famler litt i hvordan man skal betegne dem, og det samme gjør jeg. Uansett går det dårlig i områdene de kontrollerer. Krigen er nå i ferd med å blusse opp igjen, og i går ble en skole rammet av et granatangrep, med to døde og fire skadde barn som resultat. På Twitter omtaler en galning som kaller seg MR. Freeman foreldrene til disse barna for idioter, siden de lot dem spille fotball i et krigsområde. Hvis dette er holdningen på pro ukrainsk side, vil jeg være pro russisk.

Det var to barn som døde. For hva? Granaten kom antagelig fra ukrainske styrker stasjonert i flyplassen i Donetsk. De sendte antagelig denne granaten, fordi opprørsstyrkene skjulte seg i nærheten av denne skolen. Det er villskapen med bykrig. Hærstyrkene som forsvarer byen befinner seg gjerne inne i den, og de kan vinne propagandaseire ved å plassere seg i nærheten av sivile bygninger som skoler, sykehus og aldershjem. Har man ikke presise våpen, som de ukrainske hærstyrkene ikke har, så vil slike bygninger bli rammet, og uskyldige vil dø. For hva?

De ukrainske styrkene kjemper for å gjenvinne kontrollen over regionene Donetsk og Lugansk, områder som tidligere tilhørte og ennå formelt tilhører Ukraina. Opprørerne kjemper for å beholde kontrollen de urettmessig har ervervet seg. Det er langt, langt frem for begge å vinne noen seier. Opprørerne kommer ikke til å gi seg samme hvor mange granater og raketter som blir sendt mot dem. Og Ukraina kommer ikke til å gi slipp på territoriene sine uten hard, hard kamp.

Ingen av dem kan vel sies å ha noen særlig troverdighet når det kommer til hva sivilbefolkningen ønsker. Vi snakket med en kvinne fra Lugansk i sommer, hun ønsket ikke Russland, ikke Kiev, men fred. Hun hadde kommet seg til Kiev med det lille barnet sitt, mens moren var igjen i Lugansk, uten strøm, uten vann. Lignende sier de aller, aller fleste sivile som blir intervjuet i regionen, «vi vil ha fred». Det samme sier forresten alle parter som deltar i konflikten, russisk side, ukrainsk side, NATO og EU, til og med separatistene – de vil alle ha fred. Men på meg er det bare troverdig når sivilbefolkningen sier det. De andre vil ikke ha fred, men makt.

Skolen som ble truffet var den skolen Ukrainas rikeste mann, Rinat Akhmetov, gikk på da han var barn. Han har også finansiert oppussingen av skolen, han har et eget fond for sånt. Akhmetov er en mann vanskelig å like, som alle Ukrainas oligarker har han tjent sine penger på skittent vis, hans rikdom er svindel av befolkningen. Men 2014 har vært et dårlig år for stål- og gruvemilliardæren. Han var nær støttespiller til den avsatte presidenten, Viktor Janukovitsj, og hadde med det en god hånd på rattet i alle økonomiske avgjørelser Ukraina gjorde. Han fikk meget gode avtaler. Så forsvant Janukovitsj, det er krig i området Akhmetov har mesteparten av sin rikdom, og han har fått både makten og folket mot seg. Han har tapt mange penger, og verre kan det bli.

Nå ble også skolen hans truffet. Mange av gruvene hans er allerede ute av spill, noen er skadet slik at de ikke lar seg reparere, blir det rapportert. Med det taper han penger. Men det var noe med denne skolen, som gjorde det nesten litt personlig. Han har kanskje selv spilt fotball på banen som ble truffet. Det er nært. Han sendte da også ut en pressemelding etterpå, der det ble bedt om å gjøre slutt på krigen.

Ønsket vil neppe bli etterkommet. I går ble det rapportert om kontinuerlig artilleriild i området rundt Donetsk, den i så måte mest bråkete dagen siden den skrøpelige fredsavtalen fra Minsk, 5. september. Det er registrert konvoier med mulige våpen på veiene i de opprørskontrollerte områdene. Kiev melder om at de sender forsterkninger til flere av grensebyene som det kan tenkes opprøerne vil ha, om de vil utvide området sitt. Det er noe som sier meg at Kiev har etterretning på at så vil skje. Jeg tror det nå vil bli verre, og ikke bedre.

Kontroversielle valg i Donetsk og Lugansk

Når jeg skriver om Ukraina nå, så er det i moll. Vi har jo fått et lite barn, og vi vil gjerne få reist ned til Kiev i julen, så det kan få treffe sin bestemor som det er oppkalt etter. Men min kjære kone har ikke helt lyst lenger. Så akkurat i dag vippet vi mot å feire julen i Norge.

Det var valg i Ukraina i dag. Eller, det var valg i Ukrainas opprørsregioner, de som stadig oftere foruroligende kaller seg og blir omtalt som Novaja Rossija. Det indikerer at de har ambisjoner om å bli større. Det vil de ikke kunne klare uten med våpen. Trusselen om at krigen skal spre seg, er vond. Det er en våpenhvile nå. Man skulle sette alt inn på å overholde den. Det gjelder også separatistene.

Nå er det riktig å kalle dem separatister. De kjemper virkelig for å bli en selvstendig del, løsrevet fra Ukraina. Hva status området egentlig skal ha, og hvor grensene skal gå, er høyst uklart. Det irriterer nok strategene at de ikke har helt kontroll over flyplassen i Donetsk, den som ble modernisert for flerfoldige millioner til Europamesterskapet i fotball i 2012, og som nå, to år etter, er sprengt i filler. Det er et trist og vondt og ufattelig syn, bildene. Det er rundt denne flyplassen kampene fremdeles står, tross våpenhvilen. En liten gruppe ukrainske soldater nekter å gi seg. Kampene må nå ha pågått i månedsvis.

Flyplassen er viktig. Det samme er tilgangen til havet, og forbindelse til Krim. Det er av de viktige seire ukrainsk side har gjort, de tok havnebyen Mariupol. Der kom rebellene bare like utenfor, før våpenhvilen trådte i kraft. Ukrainsk side har også et pressmiddel mot Russland, om de skrur av gassen til Ukraina, kan de skru av strøm og gass og vann til Krim. Russerne skulle nok gjerne hatt vennligsinnet område helt ned til Krims grense, så de kunne styre og kontrollere dette selv. Skal de få det, må separatistene inn i angrepskrig, i åpenbart brudd med våpenhvilebestemmelsene. Det vil dessuten være dem som da sender bomber inn i boligstrøk, noe som hittil har vært forbeholdt de pro ukrainske styrkene. Der har separatistene en liten moralsk overlegenhet, som benyttes for alt det er verdt, og mer til, på sosiale medier.

Hovedhensikten for russerne er å få etablert et område i Ukraina utenfor Kievs kontroll. Krim er ikke nok, det er for dem russisk, og i et tenkt og mulig scenario kunne plutselig verden og Ukraina gå med på det, og Ukraina smette inn i EU og NATO. NATO har vedtekter på at de ikke kan ta opp i seg land der det er tvil om grensene. Veldig betimelig er det tvil om grensene nettopp i de tre landene EUs prosjekt mot øst har rettet seg mot, Moldova, Georgia og Ukraina. I alle landene har det blitt krig, i alle konfliktene har Russland støttet opprørsregionene, og alltid har det endt med at opprørsregionene har endt utenfor regimets kontroll. Transdenestria i Moldova, Abkasia og Sør-Ossetia i Georgia, og nå deler av Donetsk og Lugansk i Ukraina.

Jeg er derfor kritisk til denne EU-utvidelsen. EU og NATO kunne holde fingrene fra fatet, de har områder nok som det er, og skulle ikke forsøke å lokke til seg land som ikke kommer til dem og ber om medlemskap. Det er litt drøyt å bare skvette tilbake, og la seg overraske av motreaksjonene, når disse reaksjonene er varslet på forhånd, og ender likt hver gang. EU har ingen rett til å påføre Ukraina, Georgia og Moldova krig og lidelser, gjennom falske forhåpninger om hva de kan tilby, og hva de kan oppnå. Jeg synes EU skulle vært mer forsiktige. Ukraina satt mye bedre i det, ille som de også da hadde det, for ett år siden, mens forhandlingene om tilnærming til EU gikk inn i sin sluttfase.

Når det er sagt, så har EU verken startet eller ønsket krigene. Verken de eller NATO hadde nok sett for seg hvor ille det skulle bli i Ukraina, og hvor forverret forholdet til Russland skulle bli. Det er Russland som har overreagert, mer enn EU og NATO. Det er Russland som har gjort at det som først var forhandlinger og tautrekking, nå er blitt en væpnet konflikt, der landegrenser blir forandret, gjennom maktbruk. Men dette lå det i kortene at Russland ville gjøre. Det var noe EU, NATO og USA måtte ta med i beregningen. Og det er Ukraina som lider aller mest for dette vanvittige maktspillet.

Dette er rammen for valgene som er i dag. Ved å holde disse valgene, blir opprørsområdene etablert som selvstendige regioner, uavhengig av Kiev. Statslederne der får også en legitimitet som ikke er så enkel for Kiev bare å avvise. Folkevalgt er bedre enn selvutnevnt. Det var også viktig for opprørsområdene å ta kontrollen selv, og ikke vente til det planlagte valget Kiev skulle legge til rette for dem, 7 desember. Et slikt valg ville gitt Kiev en form for overherredømme, og områdene ville ikke være selvstendige nok til at ikke NATO ville være en trussel.

Det er også noen fine symbolske poenget for opprørerne og pro russerne med denne dagen. Det er bare en uke etter parlamentsvalget i selve Ukraina, et valg som ble veldig feiret over hele den vestlige verden. Hvorfor skal ikke fri valg i Donbass få samme anerkjennelsen? For de som støtter pro russisk side – og det er mange -, så vil det bli veldig synlig at den vestlige verden har en dobbelt standard. Dagen i dag er også halvårsdagen for brannen i Odessa, der et 40-talls pro russiske ukrainere døde under svært stygge omstendigheter. De brant inne, mens pro ukrainere stod utenfor og så på og sang. Etterspillet etter tragedien har også vært stygt, der ukrainsk side nektet å anerkjenne dødsfallene, og heller har satt i gang en etterforskning av politifolkene som «ikke stanset demonstrasjonene på et tidligere tidspunkt». Jeg var i Kiev da det skjedde, og har skrevet om det her på bloggen.

Vestlige medier har avvist valget, og journalister, kommentatorer har vekslet mellom å latterliggjøre det og fordømme det. Det er mange som har sagt at dette vil eskalere krisen, og gjøre fredsprosessen verre. Mange legger vekt på at det bryter med Minsk-avtalen, en avtale verken vestlige medier eller vestlige politikere er så opptatt av, men som har et punkt om at det skal holdes lokale valg i utbryterregionene, og at dette valget skal være under ukrainsk lov. Det er det ikke. Utbryterregionene har selv tatt kontrollen over det.

Valget blir latterliggjort fordi det er så få kandidater, fordi «valgobservatørene» – i hermetegn – kommer fra den hittil ukjente organisasjonen ASSE, som det vel må bli på norsk, til forveksling likt OSSE, og det er også hensikten. OSSE nektet å stille opp på valget også de hevder er ulovlig, og dermed ble det opprettet en ny organisasjon, ASSE, dagen før valget. Organisasjonen består av representanter fra en rekke europeiske land, og da helst fra fløypartiene, fascister og kommunister. De rapporterer ikke noe galt fra valget, naturlig nok.

På nettet florerer bilder med lange køer fra de ulike valglokalene. Disse bildene lyver ikke. Det var rimelig god oppslutning. Man ser også at det er helst eldre som stemmer, nostalgiske til Sovjettiden, og nå ferdige med Ukraina. De unge har flyktet, eller flyttet. De lange køene skyldes et smart triks fra organisatorene. I de opprørskontrollerte områdene bor det omtrent 3 millioner mennesker, eller om det var så mange med stemmerett. Uansett hadde de bare litt over 360 valglokaler å stemme i. Det blir noen tusen på hvert lokale – og lange køer, som gjør seg godt i sosiale medier og andre medier. Det går også rykter om at det ventet billig eller gratis mat for dem som stilte opp og stemte. For noen valglokaler gjaldt dette, ikke for alle.

Både vestmaktene med EU og USA, og Ukraina, må ta inn over seg at den store valgdeltakelsen er et uttrykk for at man er misfornøyd med Kiev, og at det er en stor del av Ukrainas befolkning som ikke vil være med på den veien landet har valgt. Tross alle problemene med valget i dag – jeg har jo ikke engang nevnt at de ikke hadde valglister, som i folkeavstemningen i mai nektet Kiev å gi dem fra seg, så man fikk stemme ved å legitimere seg, noe som åpner for at man kan stemme flere ganger, eller stemme, selv om man kommer utenbys fra, som flere gjorde – så er det slik at ved å delta i det, så viser man at man ikke anerkjenner Kiev som styresmakt. De som vil ha ukrainsk kontroll over Donetsk og Lugansk, holdt seg hjemme. Det var det få som gjorde.

Så Ukraina er et land som splittes opp. Skumle meldinger går ut på at det beveger seg tungt våpenmateriell mot Mariupol, og at ukrainsk side foretar noen evakueringer der. Vi kan kanskje vente et angrep. Mariupol hører til Donetsk, og det er en for viktig by til at rebellene vil la ukrainsk side beholde den. Ukrainsk side har jo ikke penger til å opprettholde hæren sin. Hvis kampene fortsetter, så vil opprørerne vinne. I hvert fall hvis de er støttet av Russland, som pro ukrainsk side insisterer på at de er. Hvis støtten er så sterk og omfattende som pro ukrainsk side vil ha det til, er det et betimelig spørsmål hvordan de tror de kan vinne.

President Porosjenko kalte valget en farse. Slik taler en mann som har gitt opp å gjenforene landet. Han henvender seg til pro ukrainsk side, slik det ukrainske regimet og dets støttespillere konsekvent har gjort siden Maidan. Folket i Donbass hevnder i gjentatte intervju at ingen bryr seg om dem, særlig ikke regimet i Kiev. Ord som dette fra Porosjenko understøtter en slik oppfatning. Når de nå får anledning til å si sin mening, anerkjennes ikke denne muligheten, og heller ikke det faktum at folket i Donbass har god grunn til å være misfornøyd med utviklingen etter Maidan. De har havnet i en krigssone, der verken de som angriper eller forsvarer dem har klart å overbevise noen om at de vil dem vel.

Det er dystert det som skjer i Ukraina. Det begynner å gå tomt for gode utveier fra krisen. Hatstemningen er så sterk, at regimet i Kiev står ute av stand til å gjøre noen innrømmelser av betydning for folket i Donbass og andre kriseområder. De må snakke sånn som Porosjenko gjør. Om at det er en farse det de holder på med, at de er terrorister og separatister. Jeg har ikke registrert ett positivt ord om Donbass og folket som bor der, fra regimet i Kiev. Det er ikke så rart at folket der da ikke vil høre til dem.

Så når man skriver om Ukraina, så er det i moll. Fremdeles er det ikke strøm og vann i betydelige deler av landet. Det er helt uklart hva det vil bli til med Donbass, og med Krim. Ukraina vil ikke ta ansvar for disse områdene, naturlig nok, siden de ikke har herredømme over dem, og Russland er ikke helt i stand til å gjøre det. Selv mangler de en del basisvarer. Og hvordan økonomien deres en gang skal fungere, det ser ut til å basere seg på provisoriske løsninger og improvisasjon. De som nå vant valget i Donetsk og Lugansk, har i hvert fall ingen fornuftige svar på disse spørsmålene. Det er heller ingen journalister som spør de kritiske spørsmålene på den riktige måten. Russiske journaliser skjønnmaler, ukrainske svartmaler, mens våre vestlige latterliggjør. Folket i Donbass har et poeng når de påstår at ingen bryr seg om dem. Det ser nå ut til å være ganske nærme sannheten.