Morsomt også muntlig!

I dag var det muntlig eksamen i tysk for Olia og meg. På ny reiste vi ut til mor på Klepp for å overnatte i går, og på ny satte vi av gårde til universitetet i Agder i dag morges. Det var litt mer stressende enn skriftlig eksamen, men alt i alt en fin opplevelse denne gangen også. Som vanlig var ikke det verste for oss selve eksamen, men å få ordnet alt det praktiske med å levere Irina til barnevakt og komme oss frem og tilbake til rett sted. Denne gangen måtte vi til og med fylle vindusspylervæske – for første gang i våre liv!

Da måtte også telefonen frem for å ringe til mor.

Den skriftlige eksamen var veldig enkel å forberede seg til, for vi hadde øvingsoppgaver etter mønster for hvordan eksamen ville se ut. Den var også laget slik at det ikke var så nødvendig med så veldig mye tysk, det holdt med grammatikkunnskaper og fagkunnskaper om språket. Til muntlig var det lautlehre – lydlære – som stod på programmet. Vi hadde en tynn lærebok, og undervisningsmateriell som langt på vei sa det samme som denne tynne læreboken, men kunnskapen vi tilegnet oss måtte vi legge frem på tysk. Det uroet meg, for jeg er ennå ikke i stand til å uttrykke meg raffinert, og ikke i stand til å unngå grove feil og dumme krasj.

Olia fikk også siste helgen før eksamen forstyrret av problemer for familien hennes i Kiev. Hun tilbrakte lange samtaler med moren på Skype, og fikk egentlig bare sett gjennom læreboken søndagen. Altså i går. Den dagen tilbrakte jeg stort sett ute i snøen med Irina, eller inne med henne, der hun turnet i sofaen, spilte sjakk, eller gjorde andre ting jeg måtte være med på. Så jeg fikk ikke forberedt meg helt inn til mål jeg heller. Jeg fikk ikke sånn jeg hadde tenkt skrevet ned eller planlagt utvalgte formuleringer for å legge frem lærebokstoffet jeg hadde lært meg.

Skypesamtalene Olia hadde med moren gjorde også at vi kom oss altfor sent bort til min mor. Mor blir veldig trøtt om kveldene, så det er viktig vi kommer frem i alle før ti, for så å gå rett i seng. Men det var ikke så godt å formidle dette til Olia, når hun var i alvorlig samtale med sin mor. Da vi omsider kom oss ut, ble vi ytterligere forsinket av at (bensin)bilen vi skulle hente hos Tone, var frosset ned, og måtte varmes opp for å gi oss sikt (vi fant ikke skrapen), og at vi deretter måtte fylle bensin på den. Tre minutter over ti sendte mor en SMS om at vi måtte komme. Fem minutter over ti, var vi der.

Lille Irina senset lite grann uro, og ville ikke gi slipp på moren sin for å ligge hos (sin) bestemor. Og mama Olia hadde ikke morshjerte til å gi slipp på henne når hun gråt, så dermed endte vi opp alle tre i den lille sengen Olia og jeg delte gjennom tiden i Bergen. Det ble dårligere søvnkvalitet på meg denne natten, enn natten vi tilbrakte før den skriftlige eksamenen, og det til tross at den natten måtte vi opp halv fem.

Dessverre stod jeg opp halv seks, i den tro klokken var halv syv (klokkeradioen på rommet stod på sommertid). Da jeg fant det ut, var jeg allerede nede i stuen, og tok meg litt hvil før Olia kom ned. Snart kom mor også, og laget frokost og nistepakke slik hun pleier å gjøre. Fra da av ble dagen behagelig for oss, men starten og innledningen hadde jo vær ganske dårlig.

Jeg var tung i hodet og stiv i nakken da vi kjørte av gårde. Hjernen var seig og treig, og fant ikke frem til tyske ord og lydlære på noe sett og vis, i det sene morgenmørket fra Klepp til Ålgård og ut over E39. Jeg hadde tenkt vi skulle snakke tysk i bilen på veien opp, men de samtalene gikk ganske godt i stå, og særlig Olia slo stadig over i russisk, for å forklare alle de tingene hun ville forklare, og som ikke hadde noe med tysk å gjøre.

Mors gode matpakke hjelp litt. Og fra vi kom til Vest-Agder, klarnet i alle fall mitt hode litt. Men jeg var ikke som forrige gang helt ubekymret, da vi svingte inn på parkeringsområdet til UiA i Kristiansand. Nå var det senere på dagen, så parkeringsplassen var full, men i tråd med vårt hell som nå hadde vekslet, var det akkurat ei som kjørte ut i det vi stod der, og så kjørte vi inn.

Det var godt én time til eksamen. Den timen brukte jeg til å få de siste tingene på plass, mens Olia i kjent stil var mer bekymret for frisyren enn for tysken. Hun var også opptatt av å få tatt fine bilder med ulike motiv, så vi ruslet rundt i det hun trodde var eksamenslokalet, og fotograferte. Da det var et kvarter igjen, var vi litt urolige for at det ikke var noen aktivitet i eksamenslokalet vi trodde var vårt. Jeg hadde skrevet ned et romnummer på mobilen, men jeg hadde glemt strøm til PC, og jeg kunne ikke sjekke meldingen der dette romnummeret hadde stått. Og jeg hadde problemer med å få koblet meg til nett, på mobil eller nettbrett, for å dobbeltsjekke.

Da det var fem minutter igjen, sjekket Olia, og fant at vi var i feil rom og feil bygg. Heldigvis lå det riktige like ved, og vi løp ned, der det rommet Olia hadde notert, ikke fantes. Det var stressende øyeblikk å lete i det starten for eksamen passerte, men noen minutter etter kom tysklæreren vår ut, og sa at i dette rommet skulle det være tysk. Det var et annet rom. Vi kjente hverandre ikke, for vi har ikke vært på noen forelesninger og ikke sett hverandre annet i rommet for skriftlig eksamen, men vi kunne peke på navnene våre på listen, og så var det greit.

Olia var første mann inn. Jeg forberedte meg videre mens hun var inne, etter hvert stort sett med å drikke kaffe og vann, og da hun kom ut, kunne hun si eksamen var veldig lett. Det var bare å lese en liten tekst, og kommentere utvalgte ord. Det var ikke i nærheten av den vanskelighetsgraden jeg hadde forberedt meg for. Tysken min var selvfølgelig et takras, men jeg kunne selvsagt kommentere stavemåte og uttale i alle ord jeg ble bedt om, og fylle på med rikelig med tilleggsopplysninger, uten at mitt kunnskapslager ble tomt, og også uten at min egen tysk ble korrekt. Pussig var det nok for eksaminator og sensor å registrere at jeg knotet over på russisk ved enkelte anledninger, typisk når jeg hadde gjort noen feil og skulle rette meg selv, njet, eller oppdaget noe åpenbart, konetsjno. Min russiske kone fra Kiev, derimot, gjorde denne knotingen på norsk.

Vi gjorde nok et fint inntrykk.

Så var det å reise hjem. Det alvorligste problemet nå, var at bilen hadde gått tom for vindusspylervæske. Og på slapsete vinterveier var det ganske kritisk. Hver gang en bil svingte inn foran oss, eller en lastebil kjørte forbi mot oss, så sprutet det snø og søle på vinduet, og vindusviskerne greide ikke å viske det bort uten væske. Forsøkene gjorde bare vondt verre.

Vi hadde altså fint lite valg. Da vi kom til Mandal, måtte vi svinge inn til bensinstasjonen og det som har blitt vår faste rasteplass. Der stod heldigvis vindusspylervæsken lett utstylt, så den var det bare å forsyne seg av. Men hvordan fylle den på tanken? Her var det å ringe til mor, som måtte instruere meg hvordan panseret åpnes, og hvor tanken for vindusspylervæske her. Det var ikke så lett over telefon, og mor kunne bare huske det sånn noenlunde, men vi fant ut av det, og Olia hentet vindusspylervæsken på, mens jeg stod i telefonen og instruerte gjennom ytterligere instrukser fra mor. Godt samarbeid.

Selvsagt er det en liten lettelse da bilen starter, og vi ikke har heldt på vindusspylervæske der kjølervæsken eller motoroljen skulle være, det hadde vært kjedelig, og da første lastebil sprutet forbi og vi kunne etterpå spyle det vekk, så var det bare velstand.

Eksamen var overstått, og vi var på vei hjem til det som vil bli en lang og fin juleferie, og lang tid før tyskfaget på ny blir påtrengende. Nå kan vi gjøre hva vi vil. Sørlandsskapet fra Agder til Rogaland lå dekket i snø, og før solen gikk ned hadde vi muligheten til å se det. I det beksvarte vintermørket føles det veldig sent, men klokken var ikke mer enn seks da vi hentet Irina hos Nygårds. Hun hadde også hatt det fint, og hadde ingen spesiell lyst til å reise hjem.

Jeg hadde litt av hvert av planer for hva jeg skulle gjøre utover kvelden, nå som jeg ikke hadde tysk å lese på. Men disse planene overtok Irina. Kvelden var fullt og helt med henne.

Å studere tysk på avstand ved universitetet i Agder har vært en veldig fin opplevelse for oss. Det gleder vi oss til å fortsette med.

 

Reklamer

1917—2017: 100 år siden den russiske revolusjon

I dag er det på dagen 100 år siden den russiske revolusjon. I tradisjonen er 25 oktober en viktigere dag, det er den kommunistene markerte, fordi russerne ennå brukte den gamle julianske kalenderen, og i Russland var datoen 25 oktober da det skjedde. Men hos oss var det 7. november, så i dag er årsdagen. Vi i vesten har vært litt opptatt av den, spesielt hvordan russerne vil markere den, og det er nesten som om vi er litt skuffet over at de ikke vil markere det noe særlig. Jeg skjønner russerne godt, vi er jo selv delvis russere, og vi vil selvsagt ikke markere denne dagen på noen. For meg rekker det å skrive denne bloggposten, og det gjør jeg fordi jeg fordi jeg er mer enn normalt interessert i historie, ikke fordi det er en spesiell dag å feire eller markere.

Den russiske revolusjonen kom på et forferdelig tidspunkt i Russland. I tre år hadde landet vært i krig, i verdenskrig, med Tyskland og dets allierte, og allerede før krigen tæret det veldig på de russiske ressurer og statsmaktens forvaltning av dem. Tsar Nikolaj II var ikke noen spesielt god tsar, ikke noen spesielt markant personlighet, og selv om han er omdiskutert, er det vel ganske gjengs oppfatning at han ikke var i stand til å håndtere de utfordringene det russiske imperiet stod overfor på begynnelsen av 1900-tallet. Han forsøkte seg på reformer, samtidg som han forsøkte å slå ned opprør med hard hånd, og han var vel ikke i noe av det særlig resolutt. I alle fall klarte han ikke å få løst problemene.

Sommeren 1914 blir Russland trukket inn i verdenskrigen. Det er en berømt brevveksling med keiseren Wilhelm II i Tyskland, fetteren hans, der keiser Wilhelm II krever at tsar Nikolaj II ikke mobiliserer, selv om tyskerne gjør det, og Nikolaj II svarer at han ikke har noe valg, men bønnfaller Wilhelm om likevel ikke å starte noen krig. Krig blir det altså, og etter å ha klart seg ikke så verst i starten, drar det ut for Nikolaj og russerne. Det er uro og misnøye i landet, selv om det er – vil jeg si – en økning om oppslutningen om keiseren, siden han og hæren hans klarer å holde tyskerne unna.

Men i februar 1917, 8. mars i følge vår kalender, er det demonstrasjoner i gatene i St. Petersburg, og tsar Nikolaj forsøker på ny å slå det ned med vold, og på ny blir det ganske halvhjertet og halvgjort. Historiene sier at i stedet for å skyte, går soldatene over til demonstrantenes side, og tsaren blir tvunget til å abdisere. I stedet dannes en overgangsregjering, med Kerensky, og om disse tingene hadde gått an å diskutere uten at politiken tar overhånd, så er det interessante sammenligninger mulig med dagens situasjon i Ukraina, eller Ukraina 2014, der det også ble dannet en overgangsregjering etter at statsmakten var jaget bort. Kerensky og hans regjering var ganske forsiktig, og styrte unna store avgjørelser inntil det kunne holdes et planlagt valg, den hadde jo ikke strengt tatt full legitimitet, selv om den nasjonalt og internasjonalt ble anerkjent som de russiske styresmakter. Den ukrainske overgangsregjeringen, derimot, satte i gang en rekke tiltak og vedtok en rekke, kontroversielle lover, om enn den heller ikke hadde full legitimitet i hele befolkningen. Videre, vil jeg si, at russiske styresmakter av i dag kjenner sin egen historie ganske godt, slik at de vet at sånne overgangsregjeringer er lite handlekraftige. Det spilte nok med i avgjørelsen av å ta tilbake Krim, vil jeg tro.

I Sveits fikk Lenin høre om denne overgangsregjeringen, naturlig nok, og mente den ikke var god nok. Kerenskij er vel regnet for å være ganske liberal, skjønt, det er vanskelig å uttale seg, som statsminister fikk han ikke utrettet så mye. Det er vanskelig å si hvor han ville ledet landet, hadde han fått fortsette, og det er også usikkert om han og hans hadde vunnet valget, hadde det blitt holdt på noenlunde vanlig og rettferdig vis. Så må man huske landet ennå var i verdenskrig, og i enorme kriser, det er ikke tiden for politisk ustabilitet, og det er kår som – historisk sett – har gjort demokratiet vanskelig. Hva som kunne skjedd, vet vi ikke, hva som skjedde, vet vi ganske godt.

Lenin reiser tilbake til Russland, smuglet av tyskerne, som vet at kommunistene vil støtte tilbaketrekning fra krigen, og at tyskerne med det kunne få østfronten fri. I dette hadde tyskerne helt rett. Lenin leder sin kommunister til et regelrett statskupp, etterpå strålende iscenesatt som en storslått revolusjon, slik at revolusjonsdagen 25. oktober var en bauta i Sovjetunionens historiske oppfattelse, og i alle kommunistiske land. I virkeligheten var det en ganske liten gruppe, væpnede menn, som brøt seg inn i vinterpalasset, og jaget bort regjeringen som satt der.

Kommunistene ville avholde valg, i januar  1918, men da de ikke vant dette valget, mente de at folket var «uopplyst», og ikke skjønte sitt eget beste, så de beholdt makten likevel. Borgerkrig fulgte, en grusom og blodig, og med den fulgte også en forferdelig hungersnød. Det var en elendighet som stikker seg ut selv i russisk standard. Verdenskrigen med Tyskland og dets allierte blir som en parentes, men det er en ekstremt viktig parentes, for i det Lenin holder ord og trekker Russland ut av krigen, så må de gi fra seg store mengder land. Disse landområdene gir politiske problemer helt opp til den dag i dag, en del av dem blir gitt tilbake til Russland med Versaillestraktaten i 1919, en del blir tatt tilbake av Stalin i forbindelse med annen verdenskrig, og i de fleste av dem har det vært elementer av etnisk rensing, diskriminering og undertrykking, vekslende etter hvem som har hatt makten. Det er vanskelig å si noe om disse tingene uten at folk blir sinte, historien har mange ømme sår, og i vår tid er det visst blitt mer om å gjøre å minne om dem og forsterke dem, heller enn å forsøke å lindre dem og leve sammen. Det er nå min mening, men det er virkelig lettere sagt enn gjort, og jeg er av den overbevisning at man må tåle og respektere andre har en annen oppfatning av historien enn en har selv.

Anyway, da borgerkrigen endelig ble avsluttet, gradvis i årene 1920 -22, og med de røde bolsjevikene som en vel ganske overraskende vinner, var det litt av en opprydning som måtte gjøres i det gigantiske landet. Lenin, den kommunistiske statslederen som vel i den sovjetiske bevissthet blir løftet opp til nærmest religiøs status, er ikke noe særlig med på det. Han får hjerneslag i 1923, og dør i januar 1924. Det følger noen år med maktkamp, før Stalin overtar i 1927, og fremover. Årene må få lov til å være litt glidende her, for den Stalin som tar over makten, er ikke den Stalin som dør med den. Også han må kjempe seg til den status og frykt han etter hvert oppnår, til å begynne med må han manøvrere litt forsiktig, til å begynne med har han likeverdige.

Så tar han av, og ender som en av de verste tyranner verden har sett. I yngre dager var det en kampsak for meg at Stalin ikke kunne regnes som kommunist, han var sin egen ideologi, kommunismen var for ham bare et middel, ikke en overbevisning. Jeg mente også sterkt at Stalin verken var særlig intelligent eller særlig ressursterk, og jeg mener ennå at han ikke var noe karismatisk. I det hele tatt er det ganske rart han kunne få den maktposisjonen som han hadde. Nå i senere tid har jeg moderert meg litt, det må kunne gå an å snakke om en slags Stalin-kommunisme, og selv om hans tid hadde mest preg av å være stormannsgalskap, så var det en slags form for kommunistisk stormannsgalskap. Og så går det an å holde på at han ikke var spesielt intelligent, men han var ingen fjott, han var ingen idiot. Og det er ikke til å komme bort fra at han klarte å bygge opp et effektivt redselsregime, med seg selv udiskutabelt på toppen, og han overtok et land i ruiner og kaos, og etterlot seg en superstormakt.

Etter Stalin er Sovjetunionen kjennetegnet av stagnasjon, eller lav økonomisk vekst. Forklaringen jeg liker å støtte meg til er at Sovjetunionen satset på tungindustrien, og så lenge den var lite utbygd, gikk det an å få til stor vekst gjennom målrettet planlegging for å bygge ut denne industrien. Men når først utbygningene var på plass, og tungindustrien etablert, var det ikke så lett å komme seg videre. Kommunistene kalte jo vår vestlige forbruksvekst dekadant, og ville ikke satse på forbruksvarer. Så det ble til at tungindustrien rullet sin tunge gang, miljøskadelig og ineffektivt, og med bare helt små forbedringer fra år til år. Under statslederne etter Stalin var ikke Sovjetunionen så grusomt som det under ham, langt derifra, du var sikret et ganske trygt og sånn passe greit liv, du ville ikke bli arrestert og du ville i alle fall ikke bli drept, om du da ikke virkelig gikk inn for det. Livene deres ville fortone seg redselsfulle for oss i vesten, opplært som vi er til å tenke individ og selvrealisering, utnytte ens egne muligheter og til å kunne delta fritt og aktivt i alle diskusjoner og eventuelt politisk arbeid, og til å kunne kjøpe seg det man vil og har penger til. I Sovjetunionen gikk det ingen karriere uten gjennom partiapparatet, og individet var satt under kollektivet, kollektivet under staten.

Men flere av de som selv levde i denne perioden, sier de hadde det ganske greit, de manglet ikke noe, og hadde ikke noe behov for å gjøre politisk arbeid eller delta i diskusjoner. I forhold til den tiden som fulgte, 90-tallet med kaos, kriminalitet og pengemangel, så fortoner sovjettiden seg for mange som en nostalgisk drøm. Vi i Vesten gjør en veldig stor feil hvis vi holder 90-tallet som bedre enn 80- og 70-tallet i sovjetrepublikkene. Og om vi sier at Sovjetunionen gikk i oppløsningen på grunn av økonomisk stagnasjon, så opplevde altså de aller fleste av de tidligere republikkene økonomisk nedgang etter Sovjetunionen ble oppløst. Og det ble mye større forskjeller mellom folk, mellom de rike og fattige. For første gang fikk de tidligere sovjetborgerne bekymrkinger om de ville ha penger nok til mat på bordet og klær på kroppen, basalbehovene som hadde vært en selvfølge i flere tiår.

Uansett om man ser det slik eller slik, er ikke hundreårsjubileet mye å feire. Jeg har mer og mer de siste årene begynt å se historien som et middel til å legitimere hvordan vi har det i dag, hvordan vi tenker og hvem vi er. Sånn sett vil jeg si Putin fortsetter tradisjonen fra tsar Nikolaj II mye mer enn fra noen av de kommunistiske partisekretærene som ledet landet. Kommunismen var i Russland et fremmedelement, det var en vestlig tanke, oppstått i Tyskland, tungt filosofisk, og på veldig mange måter veldig atypisk Russland. Slik jeg kjenner landet og russerne, er det ganske utrolig hvordan det gikk an å få et så kaotisk land og folk til å bli så striglet og systematisk som tingene var under kommunismen. Det var som det ble lagt et lokk på alt virkelig russisk, med Stalins tyranniske hånd, og hva som kom etterpå var mer fritt og ekte russisk, med kaos og problemer, og med et land og folk som hangler seg videre likevel. Russerne er et sterkt religiøst folk, de er mystikk, opptatt av følelser, intuisjon, mens kommunismen var antireligiøs og – egentlig – strengt systematisk og vitenskapelig (jeg tenker på de opprinnelige tekstene til Marx og Engels). Putin går inn og vil spille rollen som landsfader, som en god tsar, med kirken på lag, og med full kontroll. For dette og andre ting blir han umulig å føre en sivilisert samtale om i Vesten, men han passer godt i Russland, hvor det er tradisjon for å forakte byråkratiet og alt som foregår på mellomnivå, men å elske og stole på den øverste, tsaren.

Det må vel også være lov å påpeke at det er en god del her i Vest som nå toer sine hender, og snakker om den russiske revolusjon som et rent russisk fenomen, og gir liksom russerne skylden for hele kommunismen og alle dens grusomheter. Det er altså en mer vestlig, enn russisk ide, og den hadde støtte blant vestlige intellektuelle, og i vårt eget Arbeiderparti, vle så mye som den hadde det i Russland. Forskjellen er vel helst at Russland var og er et såpasst kaotisk land, at der var den kommunistiske revolusjonen – utrolig nok – mulig å gjennomføre. Stalin hadde i likhet med de andre kommunistlederen uforbeholden støtte blant mange fremtredende kulturpersonligheter her hos oss, det gjaldt også etter at en del av overgrepene hans og ugjerningene begynte å bli kjent. Så det burde vel kanskje være litt til å forstå at russerne blir avvisende når de liksom skal påta seg en slags kollektiv skyld for Stalins ugjerninger, de led jo under dem, og hadde ingen praktisk sjanse verken til å støtte dem eller avvise dem, i motsetning til de vestlige intellektuelle og den politiske godt-til-venstre-siden, som hadde valget og valgte å støtte.

Så det er ikke heller å undre seg over at russerne og de som støtter dem, irriterer seg over den vestlige dobbeltmoralen. Den gjelder i dette, og i mange andre spørsmål.

Dermed skulle det være ganske naturlig hvorfor russerne ikke vil markere 100-års jubileet for revolusjonen, så veldig. Det er en viktig begivenhet, den farget forrige århundre, men for russerne farget den det ikke på en god måte. Russland og russerne var under okkupasjon av kommunismen, vel så mye som ukrainerne, balterne og de andre folkeslagene var det, de var underlagt noe som ikke var deres, og som de ikke kunne identifisere seg med. Russerne liker jo å kaste seg betingelsesløst og uforbeholdent på nye ideer, etter 1991 kastet de seg jo like hodestups og hodeløst inn i kapitalismen, med mange av de samme katastrofale resultatene og mye av det samme kaoset. Det skal de ha, de ser ikke tilbake, de brenner broer mens de går over dem, de er ikke reserverte.

Men akkurat denne revolusjonsdagen i 1917, dette statskuppet som kastet dem ut i borgerkrig og 70 år med kommunistisk, undertrykknde og kvelende styre, ikke så verst dekket av ordet okkupasjon, den er ikke noe å snakke om. Egentlig like lite som de gjør det i Kiev, Vilnius og Warszawa, og alle disse andre landene og hovedstedene som også ble offer for denne okkupasjonen. Der er det helt legitimt å slette alle minner fra denne perioden, bokstavlig talt slette dem, mens i Russland skal det altså vekke oppsikt hos oss i Vest, når de forbigår dagen i stillhet. Slik vi også gjør det her i vår lille halvt norske, halvt russisk-ukrainske familie.

500 års jubileum for reformasjonen!

I dag er det 500 år siden den tidligere munken og daværende teologen, Martin Luther (1483-1546), postet sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Det skulle siden stå som starten på en helt ny kirkebevegelse, den tredje største i kristendommen, den protestantiske. Den har hatt en enorm betydning disse 500 årene, også for oss i Norge, men i dag blir denne delen av historien vår litt tonet ned, og markeringen av 500-års jubileet blir forbigått litt i det stille.

I en veldig travel tid vil jeg likevel ta meg tid til å skrive en liten post, selv om jeg ikke har tid til å få forberede den skikkelig, og sjekke kildene og litteraturen. For meg er historien det som gjør oss til det vi er, og meg til det jeg er, og da spiller kristendommen og den protestantiske kirken en viktig rolle i århundrende frem til  idag. Den norske stat og det norske samfunnet ønsker å bygge en annen identitet, der linjene heller trekkes tilbake til opplysningstiden og den franske revolusjon, hvor idealene skal være frihet, demokrati og rasjonalitet, og det religiøse skal tones ned. Religion er en rettighet, mer enn en overbevisning, så vi tar trosfrihet som en selvfølge, men har kanskje litt problemer med de som faktisk vil følge den religionen de tror på. Derfor blir grunnlovsjubileet i 1814 omfattende markert, det har alle ingredienser for hvordan Norge som stat vil at vi skal oppfatte oss selv, mens jubileet for reformasjonen vi har og i år, blir tonet helt ned.

For Martin Luther var religion dødsens alvor. Han var veldig aktiv som skribent, så vi har mange primærkilder for hvordan han tenkte og argumenterte. Han legger selv stor vekt på en reise han hadde sommeren 1505, der han på vei hjem er nær ved å bli truffet av lynet, og skriker ut at om han slipper unna dette i live, så skal han bli munk. Det blir han, i en Augustinsk orden, og som i så mange munkeordner gir han der avkall på de jordiske og sanselige gleder og nytelser, for å hengi seg til et liv i Gud. For Luther er ikke dette noen redning, han lever et liv i store kvaler, og finner ikke den roen i Kristus mange norske kirker og trossamfunn i dag legger frem som en letthet og selvfølge. Luther forlater munkeordenen, og blir katolsk prest. For uinnvidde, så betyr dette fortsatt seksuell avholdenhet, den slags jordiske gleder er ennå ikke i dag tillatt for katolske prester. Men det er en digresjon.

Dette er alt sammen på begynnelsen av 1500-tallet, naturlig nok, den tiden renessansen blomstret i Italia, og kunstnere som Michelangelo, Leonardo da Vinci, Rafaello og utallige andre serverte verden noen av de aller største kunstskattene i historien. Alt dette kostet imidlertid penger, og pengekilden var enten rike – og kanskje litt tvilsomme – italienske familier (Medici i Firenze, Borgia, m. fl), og fra den katolske kirken. Den katolske kirken med paven i Roma kontrollerte hele den vestlige kristenenheten, mens østkirken lå ganske nede med patriarken i Konstaninopel nå under det de ser på som ottomansk okkupasjon, og ingen andre ortodokse kirker i nærheten av å være noen betydelig maktfaktor. Den katolske kirke var avsindig rik, om det går an å bruke et slikt uvitenskaplig uttrykk, men den søkte som så andre mange rike bare etter å bli enda rikere. De kristne betalte tiende, en tidel av inntekten til kirken, men det var mange andre måter å drive inn mer på, deriblant disse avlatsbrevene og syndforlatelse, der man betalte penger for at en selv eller ens venner og slektninger skulle få kortet ned pinen i skjærsilden, og komme til Himmelen.

Jeg liker alltid godt å poengtere at kirken de skulle bygge og som fikk det til å renne over for Luther, var St. Peters kirken i Roma. Det er ganske utvilsomt verdens mest berømte kirke, det er også verdens største, en av de vakreste og rikest dekorerte, og det er kirken til selveste Paven. Italias aller største kunstnere har dekorert den og levert kunstskatter til den, den overgår det meste, og er en turistattraksjon uten sidestykke når det kommer til kirker. Men det kostet penger å bygge den, og pengene måtte tas fra et sted. Derfor red kirkens utsendinger også rundt i det tyskspråklige området, og forsøkte i det som med rene ord må sies å være å skremme folk til å betale penger til dem.

Det var dette Martin Luther ikke kunne tåle. Og derfor er han en helt, i vår del av verden, der vi har tatt til oss hans versjon av kristendommen. Det passer også godt inn i det vi vil skal være norsk tradison og måte å tenke på. Han lytter ikke til autoritetene, den katolske kirke og Paven, men han tenker selv, og leser i Bibelen. Han ser til sin egen fornuft, heller enn til det som skal være den rette lære. Og han kan ikke med sin fornuft og leseevne finne noe som helst i Bibelen, som forsvarer dette med avlatsbrev. Han finner heller ikke noe om skjærsild. Alt dette er den katolske kirkes oppfinnelser, og Luther går vel også ganske langt i å mene at det er oppfinnelser gjort for å berike seg selv. Disse avlatsbrevene og skjærsilden har ingen annen hensikt, enn å skremme folk til å betale mer penger inn til kirken, slik at kirken blir rikere og mektigere, og de folkene som styrer kirken også blir rikere og mektigere.

I Bibelen er det ikke ett ord om at penger kan kjøpe frelse. De gangene det står om penger, står det snarere det motsatte, at penger er en forbannelse, og heller kan være en hindring for frelsen. Få får vel hodet sitt rundt det som står at det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye, enn for en nyrik å komme til Himmelen. Nyrike, kristne nordmenn får vel hengi seg til den postmoderne lesningen av alt mulig, der enhver tolkning er lov, og man selv kan velge ut hvilke deler av en tekst eller en historie man vi hente frem og bruke. I min verden er det slik at kirken og kristendommen gjennom historien har sluttet å bry seg så mye med vanskelighetene og selvmotsigelsene i Bibelen, og heller går til de tekststedene som er lette og oppbyggelige. Kanskje er det til og med et fremskritt, for tidligere førte ulike tolkinger av troen til drap og kriger, det gjør det heldigvis ikke så ofte lenger. Man skal en stund tilbake i historien før kristne har kriget mot hverandre, og i troens navn. Den slags var det rikelig av i århundrene etter Martin Luther, men det har jeg ikke tid til å komme inn på i en post som i kjent stil blir litt for lang.

Anyway, det jeg ville frem til, er at Luther finner i Bibelen at Jesus sier han kan frelse gjennom troen. I Luthers verden, – eller kanskje, mer nøyaktig: i vår verden når vi tolker ham, så er dette døden for den katolske kirke, for hvis Jesus frelser gjennom tro alene, så mister den katolske kirke betydelige deler av sin funksjon. Det er i alle fall ingen grunn til at den kan kreve inn penger av folk, for å øke deres sjanser til rask frelse, og det er heller ingen grunn til at de skal kreve skrifte og syndforlatelse, alt dette er for Luther og de senere protestantene en personlig sak mellom den kristne og Gud, der Jesus Kristus gir frelsen for alle de som tror på ham. Jeg vet Luther sammenligner det med en ekteskapspakt, alt man trenger å gjøre for å bli gift er å si ja på spørsmålet om man vil ha den som står ved siden av til ekte, og slik er det også med Jesus. Man trenger bare å si ja, man trenger bare å tro, så kommer alt det andre av seg selv.

Det er – delvis – dette de 95 testene Luther henger opp på kirkedøren handler om. Det må dog sies at dette er i 1517, tidlig i reformasjonen og i Luthers utvikling, mange av tankene er langt fra ferdigtenkt, og mange av de 95 tesene er temmelig sikkert teologiske spissfindigheter, vanskelig å forstå noe av for annet enn spesialister. De rettet seg heller ikke til folket, noe Luther senere gjorde, men til kirken og dens lærde. Det ser man av noe så enkelt som at tesene var skrevet på latin, vanlige folk kunne ikke lese dem. Det er senere i livet Luther begynner å skrive omfattende på folkespråket, og på tysk. Ennå, i 1517, kan det veldig godt være (og det er til og med sannsynlig) at han helst ville prøve å endre den katolske kirke innenfra. Han var jo selv prest i den, han var en del av systemet.

Resten er altså historie. Luther satte i gang krefter han ikke var i nærheten av å kontrollere. Kortversjonen er at den katolske kirken og makten forsøker å tvinge Luther til taushet, og til å trekke tilbake sin vranglære, men Luther har i den minste den fordel at trusselen om Helvete og forbannelse ikke biter på ham, for han er jo overbevist om at ingen mennesker har krefter til å frelse eller forbanne, den evnen ligger hos Jesus, og Luther tror på ham. Den nylig oppfunnede boktrykkerkunsten gjør at Luthers tanker får rask spredning, og den katolske kirker finner at dette er en reell trussel, og at det ikke finnes noen enkel måte å slå den ned på. Raskt kommer det også avskygninger av Luthers alternative kristentro, alternativ til den katolske, og en rekke, nye teologiske spørsmål dukker opp, og blir dødsens viktige. Kriger blir utkjempet, grenser blir endret, den katolske kirke blir reformert, den protestantiske kirke oppstår, og vi ender opp med et Europa der nordvest er protestantisk, øst er ortodoks, og sørvest er katolsk. Så er det noen unntak og spesielle tilfeller, som kalvinistene og den anglosaksiske kirke, men de store skillene mellom nord (protestantisk) og sør (katolsk), og øst (ortodoks) og vest (katolsk/protestantisk) holder ganske greit.

Og det er rikelig med teorier og argumenter og diskusjoner om hva dette her har ført til, om det er noe med den protestantiske mentaliteten, som har ført til at nordeuropa er som det er, mens det katolske søreuropa er annerledes. Det var noe av dette posten også skulle handle om, om hvordan pietisme og arbeidsvilje liksom skal kjennetegne protestantene, og hva det gjør med identiteten vår at vi har en religion der tro alene gir frelse, slike spørsmål, men jeg hadde liten tid da jeg begynte på posten, og nå er den tiden ute.

Den amerikanske borgerkrigen

På denne dagen, 21. juli, i 1861, startet for alvor den amerikanske borgerkrig med at nordstatene i unionen angrep sørstatene i konføderasjonen ved elven Bull run nær jernbaneknutepunktet Manassas. De første skuddene hadde blitt utløst tidligere, med sørstatenes angrep på Fort Sumter i Charleston i Sør Carolina.

Bardamen fra Narva

Forleden var jeg ute lite grann, spiste en bedre middag, og hadde meg et par øl etterpå. I baren stod ei dame som så østeuropeisk ut, het Jelena, og snakket norsk med en aksent. Da anledningen bød seg, spurte jeg henne hvor hun kom fra, og da hun sa hun var fra Estonia, spurte jeg på russisk om hun skjønte russisk, vy po-russki ponimaete? Det gjorde hun, hun snakket det flytende og uanstrengt, og jeg spurte da hvor hun kom fra. Ganske riktig, det var Narva.

Narva er den russiske byen i Estland. Det er en ganske utrolig by, rik på Europas historie, og åsted for mange maktkamper og slag. Den ble grunnlagt av danskene, på 1200-tallet, det var de som bygde den berømte borgen i byen, den suverent største turistattraksjonen i byen. Narva ble solgt til tyskerne i 1346, til den tyske orden, og i 1492 fikk byen en russisk naboby på andre siden av eleven, Ivangorod, grunnlagt av Ivan III. Elven heter for øvrig Narva, og den bringer vann fra europas største innsjø utenom i Russland, Peipsi, til Østersjøen. Byen Narva ble erobret av russerne i 1558, og av svenskene fra 1581. Det var på denne tiden Sverige var en stormakt, og den dominerende makten i området rundt Østersjøen. Blant de kjente svenskene – kjente for spesielt interesserte, selvsagt – som har oppholdt seg i Narva, er Urban Hjärne, legen, naturforskeren og poeten, renessansemennesket som også deltok i statsforvaltningen. I 1700 klarte svenskene å slå tilbake et angrep fra russerne, i 1704 klarte de det ikke, og siden var byen mer eller mindre under russisk kontroll frem til oppløsningen av Sovjetunionen. Det vil si, etter første verdenskrig erklærte Estonia seg selvstendige, og forble det frem til de ble erobret av Sovjetunionen og gjort til Sovjetrepublikk i 1940. Narva var da en by i den estoniske sovjetrepublikken.

Det er sånn cirka hvordan det henger sammen. I Sovjettiden ble byen og området sterkt russifisert, mange, mange russere flyttet inn i byen og også resten av Estland, mens estlenderne i store antall ble deportert og sendt til konsentrasjonsleire, men det kan vel også sies at når estlenderne har hatt kontrollen, som nå, og i mellomkrigstiden, så har de forsøkt å derussifisere den. Med det går vi inn i politikken, og jeg og den kloke bartenderinnen unngikk ethvert snakk om politikk. I disse områdene er politikken betent, og som betente sår flest er det best å la det være i fred, ikke ta i det unødig. Jeg besøkte byen Narva på min reise i Russland og de baltiske statene i 2008, og skrev en lang post kalt Rett øst i Estland.

En av de jeg hadde spist middag med var videre med bort i baren. Han skulle overnatte på hotellet, og reiste ikke hjem, som de fleste andre. Han overhørte selvfølgelig at jeg snakket russisk med denne damen, og lurte på hva det var. Han er godt opplyst, godt utdannet, og får med seg det som skjer i politikken og i verden. Så da han hører hun er fra Estonia, sier han som vi lærer det her i Norge, at alle i Estonia var tvunget til å lære russisk i Sovjettiden, så alle kan det. Det er riktig det, folk i Sovjetunionen måtte lære russisk enten de ville eller ikke, slik det er helt vanlig i alle land og stater at alle innbyggerne må lære seg makthavernes språk, sånn har det alltid vært, og sånn var det i Sovjetunionen også. Men denne bardamen var så ung at hun neppe kan ha levd noe særlig i Sovjettiden, og i alle fall ikke ha gått på skole, der, årsaken til at hun kunne russisk, og snakket det så flytende og lett som man gjør det med sitt eget morsmål, årsaken til det er at hun var er fra Narva. Der snakker de russisk.

Bartenderinnen har nok lært seg alle problemene som kan vente om man begynner å gå inn i disse forklaringene. Man risikerer å ende opp i politikk, og derigjennom i krangel og uvennskap. Så hun sier bare «mor er fra Russland,» og smiler. Det er jeg som er opptatt av å få frem at hun er fra Narva, og at det er en russisk by, og at den ligger i Estonia. Og at om man kommer derfra, er sjansene store for at man kan russisk bedre enn estisk.

100 år siden februarrevolusjonen i Russland

I dag er det 8. mars, kvinnedagen. For nøyaktig hundre år siden var det 23. mars i det russiske imperiet. De var litt på etterskudd i forhold til vår vestlige, gregorianske kalender, de brukte den julianske, der skuddårene ikke var regnet inn nøayktig. Skjevheten siden Julius Cæsar innførte systemet var kommet opp i 13 dager. Så 23. februar + 5 dager ender februar, og så + 8 dager til 8. mars, 8 + 5 = 13.

På denne dagen i byen som da het Petrograd, gikk kvinnene og demonstrerte i gatene. De krevde brød, ikke revolusjon, mat til seg og sine var viktigere enn politikk. Men protestene hadde politiske overtoner, selvfølgelig, det var jo på sett og vis tsar Nikolaj IIs politikk som hadde ledet landet – eller imperiet – ut i den vanskelige situasjonen det var i. Sånn gikk det i alle fall an å tolke det.

Tsaren selv var redd for protester, og hadde forbudt dem. Da lignende protester oppsto i 1905, over hele riket, så hadde tsarens tropper blitt kommandert ut i gatene for å åpne ild mot demonstrantene. Slik hadde demonstrasjonene også blitt slått ned, med hard hånd, og med blod og med vold. Det var også meningen med demonstrasjonene i 1917, de samme ordrene ble gitt, soldatene skulle åpne ild, de skulle skyte ned protestene.

Situasjonen i 1905 og 1917 hadde noen paralleller. Også i 1905 var Russland i krig, og det gikk ikke så bra. Den gangen var krigen mot Japan, og det blir sagt at en del av hensikten med krigen var for Nikolaj II å øke den russiske selvtilliten og patriotismen, å øke oppslutningen om seg selv. Kanskje er den forklaringen litt enkel, Japan og Russland hadde og har fortsatt grensekonflikter, og Japan var den gang en aggressiv makt på vei opp. Jeg kjenner ikke så godt bakgrunnen for denne krigen, jeg vet bare det som ingen bestrider, at den gikk veldig dårlig for Russland. Den lille jyplingen Japan slo rett og slett den russiske krigsmakten tilbake, Japan som skulle være et uland. Om det var for å styrke den russiske selvtilliten og øke oppslutningen om seg selv for Nikolaj II, så ble resultatet stikk motsatt. Sult og nød gjorde ikke situasjonen noe bedre. Presset om reformer i det ennå absolutte monarkiet var også til stede, om enn vanlige folk i gatene ikke alltid har så klare politiske ambisjoner med protestene, ofte er det snarere uttrykk for en sterk misnøye over egne liv, og et desperat ønske om å få det bedre, på et eller annet vis. Om det er reformer eller andre ting som må til, får så være.

I 1917 var det også krig. Det var første verdenskrig, som Russland var trukket inn i uten at noen kan si dette var for å øke den nasjonale selvtilliten og oppslutningen om tsaren. Brevene fra tsar Nikolaj II til søskenbarnet Wilhelm II i Tyskland, viser vel heller en russisk tsar som for enhver pris ville holde Russland utenfor krigen, men som var fanget av begivenhetene og allerede inngåtte allianser. Ingen hadde egentlig ventet Russland skulle holde stand mot den beryktede tyske krigsmakten, Europas allerede største industriland, økonomisk overlegne Russland, men russerne holdt tyskerne unna. Tykland klarte ikke å få russerne i kne. Men krigen tæret på ressursene, og i 1917 var det altså nød på ny, som det hadde vært så mange ganger før.

Historikerne er ansatt av en stat som betaler dem for å vise at det er riktig at alle tingene gikk som de gikk. Sånn har det vært til alle tider, i alle kulturer, det har bare vært forskjellige ting det har vært om å gjøre å vise. Historikerne trekker linjer, og ser sammenhenger, men målet med linjene og sammenhengene har alltid vært å vise at systemet går opp, at det er meningen tingene har blitt som de har blitt. Middelalderhistorikerne og sagaskriverne, som Snorre Sturlasson, skulle vise at det var aldeles riktig Norge ble samlet til ett rike, at det skulle hete Norge, og at det skulle være kristent, under én konge. På 1800-tallet gjaldt det å vise at Norge under Danmark alltid tørstet etter friheten, og alltid var en egen nasjon, alltid noe annet enn danskene, at det var feil at vi hørte til dem. Dagens historikere er uavhengige, de har sin vitenskaplige integritet, de sier ikke de tingene staten vil høre, fordi staten betaler dem penger, men det er likevel slik at historikere i vestlige, liberale, demokratiske land viser linjer og sammenhenger som fører frem til at land i verden blir liberale og demokratiske, at det er hendelser som har gått i denne retning som er verdt å legge vekt på. Vi er ikke langt unna fra å hevde at revolusjoner som den i februar 1917 er nødvendige, det eneveldige systemet til tsaren kunne ikke holde, de liberale og demokratiske kreftene ville velte frem og vinne, slik de ville gjøre overalt.

Sånn ble det ikke sett på på denne tiden her, og i alle fall ikke i Russland. Allerede samme år, i oktober (egentlig november, 7. november, vår kalender, 25. oktober, deres – 13 dager i forskjell), var det kommunistene som stod for revolusjonen, eller statskuppet, som det er rettere å kalle det, og da var det kommunistene som skulle skrive historien. Uttrykket «det er seierherrene som skriver historien» er et godtkjøpsord, de fleste tenker vel bare på det i forbindelse med kriger, og ser kanskje ikke så mye mer i det. Men det er disse mekanismene som virker også når vi skriver historien. Da er det våre idealer som gjelder, seierherrenes idealer. Kommunistene ville vise at det var helt riktig at tsarens system skulle falle, det var jo totalitært, men de ville også vise at det var nødvendig den på en måte demokratiske republikken som overtok, også var dødsdømt, siden det egentlige målet jo var kommunisme.

Tiden mellom februar og oktober 1917 er vanskelig å holde styr på i Russland. Sånn er det ofte der borte. Russland er et enormt land, med mye som skjer, og mange som gjør mye for å skjule spor og forvrenge historien, til slik de vil ha den. Under selve revolusjonen for hundre år siden, nektet tsarens soldater å skyte, og ble i stedet med i protestene. Da var tsarregimet dødsdømt. Tsaren kontrollerte ikke voldsmakten som kunne holde folket på plass. Nikolaj II hadde ikke noe annet valg enn å trekke seg, og han forlot Petrograd for senere å ende opp i Jeketarinburg, der han og familien veldig berømt ble skutt noen år senere, men da av kommunistene. Foreløpig var det ingen som egentlig ønsket livet av tsaren, så vidt jeg vet, han kunne godt få leve. Men han måtte miste makten, som han hadde gjort.

Det overtok en overgangsregjering som skulle skrive ut nyvalg på nyåret 1918. Alt dette tar jeg fra hukommelsen. Jeg måtte sjekke opp Kerenskij, Aleksander Kerenskij, jeg trodde det var han som stod for overgangsregjeringen, det er han som ofte blir nevnt, men han var først bare justisminister, og så fra mai krigs- og marineminister, før han fra juli overtok også som regjeringssjef. Dette er det Store norske leksikon som skriver. Der står det også at han var regjeringens ledende (eller sentrale) skikkelse, og at han proklamerte en republikk 15. september, 1917 med seg selv som leder av en koalisjonsregjering og øverskommanderende for de militære styrkene, etter at den tidligere øverskommanderene, Kornilov, hadde marsjert med tropper mot Petrograd.

Det er altså mye å holde styr på, og man skal holde tungen bent i munnen når man prøver å uttale seg.

Samtidig som alt dette skjedde var Russland i full krig med Tyskland og deres allianse i den første verdenskrigen. I grenseområdene var det mange land og regioner som drømte om løsrivelse og selvstendighet, de russiske grensene har jo alltid vært litt bevegelige, særlig var vel Polen og kanskje Finland vanskelige, kanskje også områder i Ukraina og de baltiske landene, alt var russisk den gang, og alle med en viss, nasjonal selvstendighetsbevegelse. Den russiske økonomien var i krise, og det var mildt sagt mange virkelig presserende spørsmål for den nye og vaklende overgangsregjeringen å ta hånd om. Det var slett ikke lett for den. Den kunne ikke regne med full støtte i alle statlige institusjoner, og slett ikke i alle områder og regioner av riket, mange sterke krefter og grupper hadde andre ønsker om hvilke retning det veldige landet skulle ta, nå som tsaren var falt. Noen ønsket jo også tsaren tilbake igjen, og syntes tingene var greie som de var.

Det er denne vaklende, usikre og utrygge statsmakten Lenin utnytter, når han dramatisk og støttet av tyskerne tar toget fra Sveits til Finland, og derfra til Petrograd for å forsøke å destabilisere riket, og gjennomføre den kommunistiske revolusjonen. Tyskerne støttet ham, fordi de visste at han var mot krigen, og tenkte ganske riktig at om Lenin kunne komme seg til Russland, så ville hva som enn skjedde, ikke være til fordel for den nye og svake regjeringen, men det ville være til stor fordel for Tyskland i krigen. Den 25. oktober, russisk kalender, tar Lenin og kommunistene makten, de sender bare en liten styrke inn i vinterpalasset og arresterer regjeringen, og så proklamerer de makten. Deretter tar den kommunistiske propagandaen jobben med å gjøre dette til en revolusjon, og at det var folket som tok makten, ikke kommunistene, ikke Lenin, folket.

Akkurat det lyder vel velkjent? For de liberale, demokratene var det folket som tok makten i februarrevolusjonen for hundre år siden, for kommunistene tok folket makten senere samme år, i oktoberrevolusjonen. Det er også oktoberrevolusjonen som har ringt sterkest i folks bevissthet gjennom hele 1900-tallet, og over hele verden. Det er oktoberrevolusjonen som brakte et kommunistisk regime til verden, for første gang i historien, og det var dette regimet som ble stående i mer enn 70 år. Det liberale regimet, om man kan kalle det det, fra februar, besto bare i noen måneder. Og de fikk vel ikke vist så veldig mye hva de egentlig stod for, heller. Sanne demokrater og sanne liberalere skal man vel kanskje være forsiktig med å kalle dem. Slik jeg forstår det var mange av dem dumamedlemmer, og dumaen besto av representanter fra det russiske aristokratiet. Det var riktignok valg til denne dumaen, men stemmeretten var mildt sagt innskrenket, og tsaren hadde rett til å oppløse dumaen, om de ikke gjorde som han ville. Det skjedde også et par ganger, oppløsing av dumaen, og utskriving av nyvalg. Andre politiske eliter var det ikke så mange av i Russland, så det er ikke så lett hvordan en sann demokrat og sann liberal skulle ha kommet seg frem nok til å havne i overgangsregjeringen. Men dette blir jo litt spekulasjoner fra min side. Den midlertidige regjeringen fikk jo uansett en veldig kort levetid.

Det mangler ikke på paralleller til den russiske revolusjonen i februar 1917. De er ikke alene om å prøve en liberal, demokratisk revolusjon, og så går det galt. Det går virkelig an å diskutere hvor liberal og demokratisk revolusjonen egentlig var, også. Den skal være ganske optimistisk anlagt for å kunne tro at denne revolusjonen kunne gå bra, at den svake overgangsregjeringen kunne styre det enorme landet med alle de ulike interessene og nasjonene gjennom krisen med sult og nød og verdenskrig, den var kanskje dødsdømt fra begynnelsen av. Resultatet er et ras av hendelser som har farget det tyvende århundre, og også har stor betydning for verden som den ser ut i dag. Det siste er politikk, og ikke historie. Politikk hadde jeg tenkt å holde meg unna i denne posten.

Men et poeng jeg vil ha med er at den russiske revolusjonen betyr mye forskjellig for mange forskjellige mennesker i forskjellige kulturer, og til forskjellige tider. For mange land er den et steg på veien til selvstendighet. For demokrater og liberalere var den det som skulle til for å kaste det gamle tsarstyret. Riktignok kom det da kanskje et enda verre og mer undertrykkende styre, med kommunistene, men også dette var bare midlertidig, i vel 70 år, før de demokratiske kreftene på ny kunne prøve seg. Med det sklir vi inn mot politikken igjen, og det ville jeg altså holde meg unna.

For russerne virker det på meg å være ganske ambivalent, med disse revolusjonene for hundre år siden. De kan jo ikke så godt feire et liberalt demokrati de ikke har, og trekk med dagens russiske samfunn har vel kanskje mer likheter med det gamle tsarimperiet enn både med den småliberale og smådemokratiske overgangsregjeringen, og med de påfølgende kommunistene. I så fall skulle det kanskje ikke være så mye å feire for dem. Jeg ser av et sveip på sosiale medier at de er mer opptatt av kvinnedagen, enn av hundreårsjubileet.

Og her er det også en annen ting å si, som ikke så mange har lagt merke til. I russisk kalender og i russisk mentalitet er det veldig februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen, det blir da krasj å ha feiringen og markeringen i mars og november. Datoen de har lært inn 23. februar, det var da det skjedde i kalenderen som da ble brukt. Og hva var det den 23. februar i år, og alle andre år?

– Det er dagen for «forsvarerne av fedrelandet», eller den tilsvarende mannedagen, for kvinnedagen 8. mars. Den er feiret i Russland, Hviterussland, Tadsjikistan og Kirgististan, men forsøkt forbudt å feire i deler av Ukraina. Så der ble det litt politikk igjen. Det er ikke lett å komme utenom, i minnemarkeringer og historie der borte. Det er et kaos av store og små ting som har skjedd, og mange som vil plukke ut akkurat de delene som passer til sin versjon av historien, og legge bort resten. Jeg tror ikke på denne moten å utøve historie på.

Den polsk-tyske ikke-angrepspakten av 1934

Jeg tror ikke jeg får tid til å skrive denne posten ferdig skikkelig med en gang. Den er også vanskelig å få til, med mange detaljer som må sjekkes for å få det riktig. Den vil bli postet litt underveis, i litt forskjellige versjoner, kanskje også noen av variabel kvalitet.

Alle som interesserer seg for historie kjenner til Molotov-Ribbentrop-pakten mellom Sovjetunionen og Tyskland. Den ble undertegnet den 23. august 1939, én uke før Tyskland invaderte Polen og med det utløste andre verdenskrig i Europa. Avtalen er en viktig brikke i oppbygningen til denne krigen. Den sørget for at Tyskland kunne angripe Polen uten å risikere en tofrontskrig mot stormaktene. Sovjetunionen fikk en forsikring om at tyskerne ikke ville angripe dem. Europas to totalitære stater med de motsetningsfylte ideologier nazisme og kommunisme ville holde fred med hverandre. Avtalen var et sjokk, den rystet særlig venstresiden rundt omkring i Europa og ellers i verden. Her hadde forbildet og ledestjernen Stalin og Sovjetunionen gjort en avtale med det som lignet djevelen selv, selveste Hitler og nazi-Tyskland. Verre blir det ikke.

Trodde man. For avtalen inneholdt også en hemmelig del. Den delte Polen mellom øst og vest, og forseglet Polens skjebne. Når Tyskland angrep fra vest og Sovjetunionen fra øst, var vesle Polen sjanseløse. Stormaktene Frankrike og Storbritannia ville ikke komme til unnsetning med mer enn å erklære krig. De ville ikke ha noen reell mulighet til å få betydelige styrker eller utstyr bort til krigsområdene. Polen skjønte dette godt, og merket det kanskje enda bedre. De var i alle praktiske henseender overlatt til seg selv. Tyskernes overgrep mot dem har lenge vært vel kjent. I den senere tid har også Sovjetunionens mange overgrep der godt kommer frem. Under kommunismen var dette lagt lokk på.

Alt dette er godt kjent. Det er et skammens kapittel, for tyskerne og sovjetrusserne, og for nazismen og kommunismen, ideologiene i hvis navn overgrepene skjedde. Polen var et offer for stormaktenes spill. Historiens dom er klar.

Færre kjenner til at det også eksisterte en avtale mellom Tyskland og Polen. Den ble undertegnet fem år tidligere, på dagen i dag, 26. januar, 1934. Da var det Polen som ville ha, og fikk, en ikke-angrepsavtale. Den er vanskelig å få hodet sitt helt rundt, som så mye er i mellomkrigstiden. Polens allierte var jo Frankrike, og Polen hadde ellers forsøkt å få Frankrike med på en krig mot Tyskland, siden tyskerne ikke oppfylte forpliktelsene i Versailles-traktaten. I begynnelsen av 1934, etter at Hitler var kommet til makten, snudde det altså, og Polen gikk med på en slags allianse med Tyskland. Eller, man skal være presis: de avtalte at problemer skulle løses gjennom bilaterale forhandlinger, ikke med millitære midler. Her er avtalen i engelsk oversettelse.

For ordens skyld hadde Polen allerede en slik avtale med Sovjetunionen, inngått to år tidligere, 25. juli, 1932. En liten forskjell mellom de to avtalene var at den med Tyskland gjaldt for ti år, den med Sovjet gjaldt for tre. Begge hadde en mekanisme om at avtalen ville bli automatisk fornyet om ikke den ene parten sa den opp, seks måneder i forkant av dens utløp. For Sovjetunionen gjaldt en eventuell fornyelse i to nye år, for Tyskland i nye ti. Som man skjønner ble begge avtalene brutt da Polen ble angrepet av Tyskland 1. september og av Sovjetunionen 17. september, 1939. Avtalen mellom Tysland og Sovjetunionen ble brutt med Tysklands angrep 22. juni 1941. Så mye var disse avtalene verdt.

Mellomkrigstiden er en notorisk vanskelig periode å holde oversikt over. Særlig gjelder det i Øst-Europa, der det etter første verdenskrig var kommet til en rekke nye stater, og der landegrensene mellom disse statene ikke var riktig avgjort. Det var strid om dem. Og det gjaldt både grenser det skulle være internasjonal enighet om, fastsatt med Versailles-freden og tegningen av det nye Europa-kartet, og det gjaldt grenser man ikke hadde greid å avgjøre. Det var heller ikke så lett. Mens Versailles-avtalen ble forhandlet frem og inngått, rullet en borgerkrig i det gamle imperiet Russland, og mange av de nye statene hadde tidligere vært en del av dem. Det er ikke lett å holde styr på hvordan disse grensene flyttet seg disse årene, hvem som var mot hvem, og hvem som hadde rett på og gjorde krav på hva. At historien i dag er så politisert gjør det hele verre. Her er det kamp om historien, for å kjempe for eller legitimere politiske mål i dag. Ennå er kanskje ikke landegrensene og rettighetene i denne tiden, riktig fastsatt. Historien er i bevegelse, og den er betent.

Polen har bygget seg opp et image av å være den lille staten mellom stormaktene, hele tiden plaget av Tyskland i vest, Russland i øst, tidligere også av svenskene i nord og Østerrike-Ungarn i sør. På slutten av 1700-tallet forsvant Polen som stat, de ble fjernet fra kartet, delt mellom tyskerne (Preussen), Østerrike-Ungarn og Russland, i tre omganger. Men denne historien om den plagede lilleputten har sine modifikasjoner. Polen tok seg godt til rette den tiden de selv var stormakt, alene, eller sammen med Litauen. Det er ikke slik at det er plasser snille, vennlige og fredelige folk i Polen, mens de slemme, farlige og krigerske bare er plassert i omlandene.

Det er bare å se på hvordan det var i mellomkrigstiden, og hvordan Polen kom ut av Versailles-avtalen. Derfra stod de frem som én av seierherrene. Forhandlingene var veldig vanskelige, med svært, svært mange motstridende interesser. Polen hadde imidlertid den fordel at de ønsket landområder fra tyskerne i vest og russerne i øst. Der hadde seierherrene fra den nylig avsluttede verdenskrigen områder å ta av. Det gjorde ikke vondt for Frankrike og Storbritannia å ta gammelt tysk land, og gi det over til Polen. Tyskerne fortjente sin straff. Heller ikke plaget det dem å svekke den mulige kommunistkjempen i øst, de russiske bolsjevikene. Verre var det kanskje i sør, hvor de polske grenseområdene gikk mot den nye og sammensatte staten Tsjekkoslovakia, også en del av et tidligere imperium.

Denne historien er fascinerende. Det er mulig å drukne seg i detaljer, forsvunnet fra den vanlige narrativen – eller fortellingen – om hvordan første verdenskrig ledet til den andre, og deretter videre til den kalde krigen, hvem som var offere og hvem som var overgripere. Det er mange ting vanskelig å få hodet sitt rundt, som for eksempel at polakkene heller støttet de røde kommunistene i borgerkrigen, siden de hvite neppe ville innebære noe godt for dem. Polen deltok også i borgerkrigen, de angrep yttergrensene av det veldige russiske riket, områder som i dag er i Litauen og det vestlige Ukraina.

Så det er mye å holde styr på. Og man skal være forsiktig når man uttaler seg.