Oppenheimer

I går tok jeg med meg min åtte år gamle datter på kino for å se Oppenheimer, av Christopher Nolan. Det er noe med at jeg glemmer hun er et barn, jeg synes hun skjønner så mye, og det er imponerende hvordan hun greide å sitte stille de tre timene filmen varte. Det var lite action, som hun sa, igjen og igjen, men desto mer menneskelig drama og ganske tunge referanser til amerikansk historie, andre verdenskrig og den kalde krigen som fulgte, i tillegg til den tidens ledende fysikere og banebrytende fysikk.

Selv gledet jeg meg veldig til filmen. Jeg er ikke noe spesielt god på kinofilm, ser ikke så mye og kjenner ikke så mange, men Christopher Nolan er en regissør jeg liker, og jeg tenkte at med ham, så var stoffet i de beste hender. Jeg har sudert fysikk, og benyttet studiet til også å lese ganske godt om fysikkens hisotire, og store personligheter. Mange av dem fantes første halvdel av 1900-tallet, og det var utrolige fremskritt de på denne tiden gjorde med rimelig begrenset teknisk utstyr.

Gjennpm Richard Feynman, og boken hans og biografien, og flere tilmer på YouTube, har jeg fått litt inngang til Los Alamos, Feynman var til stede og deltok i gruppen som foretok utregninger. Datateknologien var helt begrenset, og det var svært kompliserte utregninger som måtte gjøres. Feynman og hans team sørget for at det ble fart i å finne svaret på alt som skulle finnes ut, og Feynman reflekterer også hvordan dette fantastiske arbeidet i byen satt opp og organisert for formålet, til syvende og sist var for å bygge verdens verste ødeleggelsesvåpen.

Dette var de beste hjerner USA kunne få tak i, og de fikk nærmest ubegrenset med midler og alt som de ba og, og så bygget de atombomben på imponerende kort tid.

Og så er jeg historiker, med hovedag, og jeg har i tillegg studert tysk og jeg har studert russisk. Og jeg har nautrligvis brukt mye tid på forrige århundres historie, den tiden verden vi nå lever i ble lagt. Jeg har støtt på og arbeidet med den kalde krigen fra mange ulike tilnærminger, og har også hørt mange forskjellige foredrag og lest forskjellig litteratur om hva grunnen var til at atombombene over Hiroshima og Nagasaki måtte slippes. Om sprengkraften, ødeleggelsene og ettervirkningene kan jeg også en hel del. Kanskje særlig ille synes jeg det er at bomben slippes flere hundre meter over byen, sånn at virkningen blir verst mulig. Menneskene og alt liv rett under er sjanseløse.

Mer vil jeg ikke si om min mening. Nå er det over til filmen, som handler om Robert Oppenheimer (1904-1967). Oppenheimer var lederen for Manhatten-prosjektet (utviklingen av Atombomben), og Los Alamos (byen de konstruerte for å samle som kunne bidra i å utvikle og bygge atombomen), men han rager ikke sånn i fysikken at jeg leste om ham i forbindelse med studiene. Og jeg gikk til filmen med åpent sinn, leste ikke mye om ham i forberedelsene heller.

Filmen var også varslet å skulle fokusere på det menneskelige, på storpolitikken, og på dramaet som utspilte seg. Her går Nolan inn og presenterer Oppenheimer som en mann som fikk ganske store kvaler av oppfinnelsen han var med på å utvikle, og at han ble satt under svært stort press fra mange kanter. En filmregissør i vår tid gjør svært stor research, og setter seg veldig godt inn i historien, men det er selvfølgelig en tolking og et drama som blir servert.

I dette dramaet kommer ikke alle svarene på hvem Oppenheimer var, og hva som drev ham. I starten er det mange og gode referanser til Holocaust, og til antisemetismen som rådet i Tyskland og Europa på denne tiden. Oppenheimer har en veldig god grunn til å slåss mot tyskerne og Hitler, og til å engasjere seg i borgerkrigen i Spania. Dette blir dratt videre til at han gjerne er med og utvikler en bombe til å avslutte krigen mot Tyskland, og knuse nazismen, men motivasonen faller når Tyskland allerede blir slått, og bomben skal brukes mot Japan, og etter det Sovjetunionen.

Filmen har rikelig om personlig maktkamp, og ærgjerrige personer som bryter mot hverandre. Dette gjelder gjennom hele filmen, men blir særlig klart mot slutten, med Levis Strauss og høringene han har mot Oppenheimer for å knuse ham. Her går Nolan helt ut og tar stilling, Levis Strauss blir utlevert som en skurk, mens det ikke er helt klart om Oppenheimer skjønner spillet han er utsatt for, og ikke kommer seg ut av det, eller ikke skjønner at han ikke har noen sjanse, slik det er lagt opp.

Det er en svært fascinerende film, intens hele veien, og det er svært krevende med alle trådene og alle periodene Nolan vil holde tak i, og som seerne må være oppmerksom på. Filmteknisk er det fremragende, vi får spenningen om Oppenheimer klarer å sette sammen et team, og å holde på det, vi får presset fra det militæret, og presset fra alle dem som vil gjøre det på en annen måte. Vi får spenningen i om de vil klare å få bomben ferdig i tide, og om den vil virke, når de tester. Selve filmingen og lydeffektene av bomben som virker, det er voldsomme greier.

Og så kommer et fortellergrep fra Nolan, der militæret helt tar over, og forskerne helt blir satt til side, straks bomben er ferdig. Oppenheimer endrer også litt karakter da, og ser ut til å spørre seg «hva er det jeg har gjort»? Han og vitenskapsfolkene forstår utmerket godt hva bomben er for noe, og hvordan den vil virke, men de er usikre på hvordan politikerne og det militæret forstår den. Her er det også fredsinitiativ, og underskriftskampanjer, for at bomben ikke skal bli brukt. Spørsmålet om det er spioner i leiren, henger også over.

Oppsummert

Jeg er ikke så veldig interessert i film, og ser ikke så mye. Men nå har jeg gjennom slekt tilgang til Netflix, og stadig vekk får jeg sjansen til å se filmer jeg vil se, eller filmer som vil være greit nok, og trengs for underholdningens skyld. Jeg har sett en rekke av de historiske filmene fra de par siste tiårene, og synes Beautiful mind og Imitation game er flotte filmer som kombinerer historie og fysikk/matematikk, og drama gjennom filmsjangeren.

Det er veldig suggetivt med film, det gir en sterk følelse av at den versjonen man ser er den rette. Det er helt uhyre interessante temaer filmen om Oppenheimer og atombomben tar opp, ambisjonene er enorme, og Nolan samler et ypperlig mannskap av skuespillere, kamerafolk, effekter, stab, håndverket og kunsten er førsteklasses.

For min del er det et tema som det ikke går an å tenke gjennom til bunns. Det er samtidig som det er krig, så oppdager fysikerne energimengder aldri egentlig frigjort på jorden tidligere, kreftene i masse som omgjøres til energi, og det kan brukes i en reaksjon som løper løpsk, med tidens største menneskeskapte eksplosjon som resultat. Dette blir brukt til å slippe over to byer, der det bor over hundre tusen mennesker, mennesker som får avsluttet sine liv denne dagen og på grunn av bomben som ble brukt.

Det er ikke film, det skjedde, og i tiden som fulgte ble det bygget mange, mange flere slike bomber, og mye, mye sterkere.

Trofim Denisovitsj Lysenko (1898-1976)

I dag på treningsfeltet hørte jeg en interessant podcast fra BBC In our time, med Melville Bragg. Det var i kategorien Naturvitenskap, men handlet om den sovjetiske kvasibiologen Trofim Denisovitsj Lysenko. Han er mer interessant historisk, som en illustrerende figur i Stalin-tidens Sovjet, enn han er i naturvitenskapen. Han sier også mer om vår egen tid, enn om biologien.

Sovjetunionen under Stalin er tradisjonelt et av mine glansnumre. Her har jeg brukt veldig, veldig mye tid, dette er noe av det som ligger langt fremme, om noen spør hva jeg kan best. I alle år har jeg lest om det, jeg har lest skjønnlitteratur, populærvitenskap og reell vitenskap, lånt det som er av bøker på biblioteket, og også både kjøpt og lastet ned bøker på engelsk. Men Lysenko er ikke langt fremme på radaren. Jeg har hørt denne podcasten før, og lagt merke til den, selvfølgelig, men har ikke hatt langt fremme i hodet hvor spektakulær og illustrerende denne katastrofen er.

Det er noe som fascinerer meg enormt med Sovjetunionen. Og nå har jeg på en måte giftet meg inn i historien, mitt barn har tippoldeforeldre som kjempet i borgerkrigen og ble skutt i utrenskningen til Stalin, for kona er det så nært at hun snakker om besteforeldrene sine, når jeg snakker om Lysenko.

Han er født i Poltava, i 1898, og er så vidt på vei til å bli 20 da revolusjonen ruller over det gigantiske riket. Han er bondesønn, langt på vei selvlært, men gikk ut fra universitetet i Kiev i 1925 med tittelen Agronom. Hva han kunne, var å gjøre vitenskaplige «eksperiment», og få dem publisert som en stor suksess. I dette var han ytterst antivitenskaplig, helt motsatt det sann vitenskap skal være, der ethvert resultat er interessant, fordi man får ryddet feil og misforståelser av veien. Lysenkos eksperiment var aldri reelle eksperiment, han gadd knapt vente på resultatet, men publiserte suksessen før resultatet en gang var klart.

Dette påkalte oppmerksomheten til Josef Stalin, som hadde nese for folk som kunne vise frem spekakutulære resultatet, men som heller ikke var så nøye på om resultatene var riktige. Det viktige var at de skulle være sjokkerende gode. Sovjetunionen skulle vise verden, være ledestjernen, de skulle suverent vise sin overlegenhet i alle sider av samfunnet. Også vitenskapen. Også agrikulturen.

Fra han var ganske ung tenke Lysenko ut sine egne teorier, og fikk dem bekreftet gjennom sine egne eksperiment. Han gjemte unna 48 sekker korn fra landsbyen, for å vise hvordan han kunne få dem til å overleve vinteren med å gjemme dem i snøen. Han hadde ideen at planter og dyr av samme sort ikke utkonkurrerer hverandre, men at de svakeste heller tar selvmord, sånn at de sterkeste får leve. Med den begrunnelsen fikk han bønder over hele det veldige Sovjetunionen til å plante hundrevis og tusenvis og millioner av trær på samme sted, sånn at bare den sterkeste skulle vokse opp.

Ideene passet Josef Stalin godt. Lysenko hadde også det ved seg, at han alltid både foreslo og oppnådde resultater. Han hadde ikke det andre vitenskapsmenn har, «dette må vi forske på», her trenger vi tid. Lysenko trengte aldri tid. Løsningene var her øyeblikkelig. Og de de var spektakulære.

Hans teorier og hele systemet hans fikk et eget navn, Lysenkoisme. Kjernen i ideene, var at det genetiske ikke spilte så stor rolle, alt var i omgivelsene. Det var så ekstremt, at om du kutte bladene på et tre, ville neste tre også være uten blader. Det hadde ikke noe her å si at alle praktiske forsøk viste noe annet, at det genetiske forble som det ble, samme hva som skjedde i omgivelsene. Lysenko tok spektakulært feil, og det fikk spektakulære konsekvenser, da Sovjetunionen la om hele jordbruket etter prinsippene hans.

Litt om energi

Dette blir bare et helt kort innlegg, mens jeg egentlig er opptatt med noe annet.

Richard Feynman skriver i boken sin at bevegelsesenergi best forstås med betegnelsen WUMPF. Det er engelsk, men det blir omtrent det samme på norsk, wumpf. Jo mer bevegelsesenergi, dess mer wumpf. Så når man får en fotball i magen, er det ganske mye wumpf. En snøball er litt mindre wumpf, en bil er voldsomt og et tog enormt. En liten ting som flyr fort, er ganske mye vondt, en stor ting som beveger seg sakte, er også ganske mye wumpf, når man får det på seg.

Vannkraft og vindkraft er begge bevegelsesenergi. Du kan tenke deg hva du vil stille deg i veien for, skikkelig kraftig vind, eller en fossende elv. Rennende vann knuser vinden i Wumpf, vinden kan du nesten alltid stå i mot, mens med vann skal det ikke store mengdene og farten til, før det blir wumpf over ende. En kraftig foss med mye vann og langt fall er kolossalt med wump, kolossalt med energi. Selv i orkan er ikke vinden i nærheten.

Og vindturbinene virker ikke når vinden blir for kraftig. Da må de slås av. Det er ingen vei å komme rundt dette problemet. Bevegelesenergien er masse ganger fart, og verken farten eller massen blir noe særlig, når det er luften man henter energien fra. Man trenger helt enorme mengder luft, for å få noe som monner. Og det er derfor vindturbinene blir så gigantiske, og beslaglegger så mye areal. Det er bare å regne på det, vekten på luften, farten i vinden, og så multiplusere det med hverandre, og med farten en gang til (Formelen er: E=mv^2). Man kan teppebombe alle land i Europa med vindturbiner, bare spre dem ut over som om folks liv og naturen ikke spilte noen rolle, det vil aldri bli nok energi til å erstatte den andre energien vi har. Den kan bli et supplement, og det er alt.

Til havs er sjansene litt større, der er det mer plass, og det er ikke så mange som blir plaget. Men problemet med energiproduksjonen blir ikke løst. Det trengs så kolofenomentalt mange turbiner, i så enorme størrelser, for få noe som monner. Mange føler seg bra og gir seg selv premier når de bygger ut og bruker vindkraft, men det vil aldri løse verdens energiutfordring. Det går ikka an å få mer energi ut av luften, enn det som finnes i den.

Fysikere er positivt instilte til kjernekraft. Det er fordi den radioaktive strålingen ikke er farlig, når den blir kontrollert, og at denne kontrollen er en håndterbar ufordring. Det lar seg løse. Kjernekraft utvinner energi fra atomkjerner. De er forferdelig lette, naturligvis, mye lettere enn luften. Men farten, den er lyshastigheten. 299 792 458 m/s. Dette tallet skal du gange med seg selv, og så skal du gange med massen du produserer fra. Det blir fort ganske mye wumpf. Det er energi som monner. Og når anlegget er bygget, så er det en sikker og kontrollerbar produsent av strøm. Du kan sette i gang så mange kjernefysiske prosesser som du trenger, for å produsere den strømmen du skal ha. Utslippene er tilnærmet null, antagelig sånn som med vindkraft, vil jeg tro.

Så det er kjernekraft som er løsningen. Det er det eneste som kan produsere kraften vi trenger, sommer som vinter, i sol og i regn, på vindfulle og vindstille dager. De tar ikke mye plass, og det trengs ikke mange, for energiproduksjonen er så enorm. Men de er veldig dyre og avanserte å bygge, så det er få land som er i stand til det. Og så synes mange folk det er skummelt. Derfor blir de ikke bygget.

Det er synd.

 

 

Georgs magiske medisin, med Riksteateret på Sandnes kulturhus

Tidligere gikk jeg på teater engasjert og kritisk. Ensemblet måtte ville noe med oppsetningen sin, og jeg ble regelrett irritert hvis det var jeg kalte bare tull. Det måtte være skikkelig.

Nå har jeg blitt voksen familiemann, og har lagt fra meg engasjementet og kritikken. Teater skal være en opplevelse. For folk flest er det viktigste å komme seg ut, gjøre noe annet, og spise og drikke noe godt før forestillingen og i pausen.

Jeg er barnefar, og alltid på jakt etter noe som kan være gøy og spennende for vår lille Irina på fire. Teater er viktig å få med seg. Det gjelder alle, og spesielt vår russiskspråklige skjønnhet. Hun trenger å bli eksponnert for norsk.

Så fikk jeg med meg at Riksteateret spilte Georgs magiske medisin på Sandnes kulturhus. I den gamle engasjerte tiden, da vi selv drev med teater, og mange av oss hadde ambisjoner, så var Riksteateret stedet man ville ende opp, om man ikke helt lyktes. Det var en måte man kunne leve av teater, ha det som jobb, og ikke være tvunget til å gjøre noe annet ved siden. Men man var tvunget til å spille uvesentlig teater. Det er ikke Riksteaterets oppsetninger som blir diskutert i kretser som gjelder, de kommer ikke inn i lærebøkene, bringer ikke teaterkunsten videre.

Men Georgs magiske medisin er gøy. Roald Dahl er noe eget, og Georgs magiske medisin og Charlie og sjokoladefabrikken troner aller øverst blant bøkene hans. Dette vil jeg gjerne ha med meg.

Vår familie er ikke blant de rike. Full pris på teaterbilletter er ikke sånt vi kan unne oss uten å tenke oss om litt. Vi kan heller gå på teater i Kiev, der det koster en brøkdel, og kvaliteten i hvert fall ikke står noe tilbake for den norske. Dog er Ukraina blitt uheldig politisert, sånn at teaterforestillingene må foregå på ukrainsk, et språk vi ikke kan. Så der mister ukrainsk kulturliv oss som publikum. Vi hadde ellers benyttet oss av det veldig flittig.

Nå gjelder det imidlertid Norge. Der har min mor fått et gavekort til Sandnes kulturhus, og vi kan benytte oss av det. Jeg snudde meg i kjent stil raskt rundt, sjekket om det var ledige billetter, fikk fatt i gavekoden fra mor, og så at billettene i mellomtiden var blitt utsolgt. Også i kjent stil gir jeg meg ikke så lett. Vi kjørte ned til Sandnes allikevel, dette stykket ville vi virkelig ha med oss. Og når man vil noe veldig gjerne, finnes det som regel en utvei.

Denne gangen var det så enkelt at kulturhuset nok må gjøre noe med billettbestillingen sin. De bak skranken hadde knapt fått med seg det var utsolgt. Jeg begynte forsiktig, «vi vil ha billetter, hvis mulig, vi har sett det er utsolgt, kanskje er det noen uavhentede», men den slags var de ikke interessert i å høre på. Det var billetter igjen. Vi betalte 500 kroner for Irina på fire, og meg. En skammelig blodpris. Og den direkte årsaken til at det denne kulturkvelden i det mangfoldige Norge, var hvitt og vellykket og vanlig, som vi husker det fra 80-tallet.

Dette er en politisk diskusjon om å subsidiere kunsten og underholdningen. Jeg går ikke inn i den, annet enn å si at om barn på 4 må betale full pris på teater, så har vi ikke råd til det. Vi kunne gjøre det denne gangen, siden min mor har gavekort.

Og vi gjorde det skikkelig, med kaffe og kinderegg før forestillingen, og brus i pausen. Også her var prisen helt latterlig, bare best å ikke si det til min kone, man kan få fullverdig middag med alt tilbebør for 3, for prisen av en vanlig kaffe, kinderegg og pepsi, i Norge.

Men sånn er det blitt. Og Irina elsket det. Hun syntes det var forferdelig skummelt med bestemora, og så bare inn i programmet så lenge det var hun som regjerte scenen i starten. Seansen med at Georg laget medisinen syntes hun var altfor lang, – hvorfor holder de på så lenge? spurte hun på russisk. At bestemora vokste etter å ha fått den magiske medisinen, og at ei høne ble til menneskestørrelse, det syntes hun var fantastisk.

Og da forestillingen var over, etter halvannen time, hadde hun langt fra fått nok. – Jeg vil se mer, sa hun. For hennes del kunne forestillingen bare fortsette. Godt, i en verden der man har fått panikk for å la barn holde på med samme ting i fem minutt. Evnen til å konsentrere seg og sitte stille, er viktig, også i en verden der man har fått det for seg at alt skal være nye inntrykk, fart og bevegelse. Det led også forestillingen under. De våget ikke ha mye snakk og samtale, før de måtte trykke på med fartsfylt musikk, elektrisk gitar, trommer og keyboard, og bass også, noen ganger. Historien til Roald Dahl druknet, ganske. Originalhistorien er fantastisk, det var ikke det vi så her.

Men Irina hadde fått en opplevelse. Og det var også målet med turen. Hun er utrolig inntrykksøm, som Dag Solstad formulerer det, hun ler i vei når hun skjønner man skal le, og hun roper ja, når det er spørsmål ut til salen, selv om hun ikke skjønner spørsmålet. Og hun klapper alle steder folk klapper, også der hun synes det har vært skummelt, eller så som så. Høydepunktet var den kjempehøye bestemoren med de kjempelange armene, og det kjempestore egget. Hjemme ville hun leke vi ble til høner, og fluer, men noen medisin våget hun ikke ta. Selv når det var lekemedisin i en tom skje.

Morsomt også muntlig!

I dag var det muntlig eksamen i tysk for Olia og meg. På ny reiste vi ut til mor på Klepp for å overnatte i går, og på ny satte vi av gårde til universitetet i Agder i dag morges. Det var litt mer stressende enn skriftlig eksamen, men alt i alt en fin opplevelse denne gangen også. Som vanlig var ikke det verste for oss selve eksamen, men å få ordnet alt det praktiske med å levere Irina til barnevakt og komme oss frem og tilbake til rett sted. Denne gangen måtte vi til og med fylle vindusspylervæske – for første gang i våre liv!

Da måtte også telefonen frem for å ringe til mor.

Den skriftlige eksamen var veldig enkel å forberede seg til, for vi hadde øvingsoppgaver etter mønster for hvordan eksamen ville se ut. Den var også laget slik at det ikke var så nødvendig med så veldig mye tysk, det holdt med grammatikkunnskaper og fagkunnskaper om språket. Til muntlig var det lautlehre – lydlære – som stod på programmet. Vi hadde en tynn lærebok, og undervisningsmateriell som langt på vei sa det samme som denne tynne læreboken, men kunnskapen vi tilegnet oss måtte vi legge frem på tysk. Det uroet meg, for jeg er ennå ikke i stand til å uttrykke meg raffinert, og ikke i stand til å unngå grove feil og dumme krasj.

Olia fikk også siste helgen før eksamen forstyrret av problemer for familien hennes i Kiev. Hun tilbrakte lange samtaler med moren på Skype, og fikk egentlig bare sett gjennom læreboken søndagen. Altså i går. Den dagen tilbrakte jeg stort sett ute i snøen med Irina, eller inne med henne, der hun turnet i sofaen, spilte sjakk, eller gjorde andre ting jeg måtte være med på. Så jeg fikk ikke forberedt meg helt inn til mål jeg heller. Jeg fikk ikke sånn jeg hadde tenkt skrevet ned eller planlagt utvalgte formuleringer for å legge frem lærebokstoffet jeg hadde lært meg.

Skypesamtalene Olia hadde med moren gjorde også at vi kom oss altfor sent bort til min mor. Mor blir veldig trøtt om kveldene, så det er viktig vi kommer frem i alle før ti, for så å gå rett i seng. Men det var ikke så godt å formidle dette til Olia, når hun var i alvorlig samtale med sin mor. Da vi omsider kom oss ut, ble vi ytterligere forsinket av at (bensin)bilen vi skulle hente hos Tone, var frosset ned, og måtte varmes opp for å gi oss sikt (vi fant ikke skrapen), og at vi deretter måtte fylle bensin på den. Tre minutter over ti sendte mor en SMS om at vi måtte komme. Fem minutter over ti, var vi der.

Lille Irina senset lite grann uro, og ville ikke gi slipp på moren sin for å ligge hos (sin) bestemor. Og mama Olia hadde ikke morshjerte til å gi slipp på henne når hun gråt, så dermed endte vi opp alle tre i den lille sengen Olia og jeg delte gjennom tiden i Bergen. Det ble dårligere søvnkvalitet på meg denne natten, enn natten vi tilbrakte før den skriftlige eksamenen, og det til tross at den natten måtte vi opp halv fem.

Dessverre stod jeg opp halv seks, i den tro klokken var halv syv (klokkeradioen på rommet stod på sommertid). Da jeg fant det ut, var jeg allerede nede i stuen, og tok meg litt hvil før Olia kom ned. Snart kom mor også, og laget frokost og nistepakke slik hun pleier å gjøre. Fra da av ble dagen behagelig for oss, men starten og innledningen hadde jo vær ganske dårlig.

Jeg var tung i hodet og stiv i nakken da vi kjørte av gårde. Hjernen var seig og treig, og fant ikke frem til tyske ord og lydlære på noe sett og vis, i det sene morgenmørket fra Klepp til Ålgård og ut over E39. Jeg hadde tenkt vi skulle snakke tysk i bilen på veien opp, men de samtalene gikk ganske godt i stå, og særlig Olia slo stadig over i russisk, for å forklare alle de tingene hun ville forklare, og som ikke hadde noe med tysk å gjøre.

Mors gode matpakke hjelp litt. Og fra vi kom til Vest-Agder, klarnet i alle fall mitt hode litt. Men jeg var ikke som forrige gang helt ubekymret, da vi svingte inn på parkeringsområdet til UiA i Kristiansand. Nå var det senere på dagen, så parkeringsplassen var full, men i tråd med vårt hell som nå hadde vekslet, var det akkurat ei som kjørte ut i det vi stod der, og så kjørte vi inn.

Det var godt én time til eksamen. Den timen brukte jeg til å få de siste tingene på plass, mens Olia i kjent stil var mer bekymret for frisyren enn for tysken. Hun var også opptatt av å få tatt fine bilder med ulike motiv, så vi ruslet rundt i det hun trodde var eksamenslokalet, og fotograferte. Da det var et kvarter igjen, var vi litt urolige for at det ikke var noen aktivitet i eksamenslokalet vi trodde var vårt. Jeg hadde skrevet ned et romnummer på mobilen, men jeg hadde glemt strøm til PC, og jeg kunne ikke sjekke meldingen der dette romnummeret hadde stått. Og jeg hadde problemer med å få koblet meg til nett, på mobil eller nettbrett, for å dobbeltsjekke.

Da det var fem minutter igjen, sjekket Olia, og fant at vi var i feil rom og feil bygg. Heldigvis lå det riktige like ved, og vi løp ned, der det rommet Olia hadde notert, ikke fantes. Det var stressende øyeblikk å lete i det starten for eksamen passerte, men noen minutter etter kom tysklæreren vår ut, og sa at i dette rommet skulle det være tysk. Det var et annet rom. Vi kjente hverandre ikke, for vi har ikke vært på noen forelesninger og ikke sett hverandre annet i rommet for skriftlig eksamen, men vi kunne peke på navnene våre på listen, og så var det greit.

Olia var første mann inn. Jeg forberedte meg videre mens hun var inne, etter hvert stort sett med å drikke kaffe og vann, og da hun kom ut, kunne hun si eksamen var veldig lett. Det var bare å lese en liten tekst, og kommentere utvalgte ord. Det var ikke i nærheten av den vanskelighetsgraden jeg hadde forberedt meg for. Tysken min var selvfølgelig et takras, men jeg kunne selvsagt kommentere stavemåte og uttale i alle ord jeg ble bedt om, og fylle på med rikelig med tilleggsopplysninger, uten at mitt kunnskapslager ble tomt, og også uten at min egen tysk ble korrekt. Pussig var det nok for eksaminator og sensor å registrere at jeg knotet over på russisk ved enkelte anledninger, typisk når jeg hadde gjort noen feil og skulle rette meg selv, njet, eller oppdaget noe åpenbart, konetsjno. Min russiske kone fra Kiev, derimot, gjorde denne knotingen på norsk.

Vi gjorde nok et fint inntrykk.

Så var det å reise hjem. Det alvorligste problemet nå, var at bilen hadde gått tom for vindusspylervæske. Og på slapsete vinterveier var det ganske kritisk. Hver gang en bil svingte inn foran oss, eller en lastebil kjørte forbi mot oss, så sprutet det snø og søle på vinduet, og vindusviskerne greide ikke å viske det bort uten væske. Forsøkene gjorde bare vondt verre.

Vi hadde altså fint lite valg. Da vi kom til Mandal, måtte vi svinge inn til bensinstasjonen og det som har blitt vår faste rasteplass. Der stod heldigvis vindusspylervæsken lett utstylt, så den var det bare å forsyne seg av. Men hvordan fylle den på tanken? Her var det å ringe til mor, som måtte instruere meg hvordan panseret åpnes, og hvor tanken for vindusspylervæske her. Det var ikke så lett over telefon, og mor kunne bare huske det sånn noenlunde, men vi fant ut av det, og Olia hentet vindusspylervæsken på, mens jeg stod i telefonen og instruerte gjennom ytterligere instrukser fra mor. Godt samarbeid.

Selvsagt er det en liten lettelse da bilen starter, og vi ikke har heldt på vindusspylervæske der kjølervæsken eller motoroljen skulle være, det hadde vært kjedelig, og da første lastebil sprutet forbi og vi kunne etterpå spyle det vekk, så var det bare velstand.

Eksamen var overstått, og vi var på vei hjem til det som vil bli en lang og fin juleferie, og lang tid før tyskfaget på ny blir påtrengende. Nå kan vi gjøre hva vi vil. Sørlandsskapet fra Agder til Rogaland lå dekket i snø, og før solen gikk ned hadde vi muligheten til å se det. I det beksvarte vintermørket føles det veldig sent, men klokken var ikke mer enn seks da vi hentet Irina hos Nygårds. Hun hadde også hatt det fint, og hadde ingen spesiell lyst til å reise hjem.

Jeg hadde litt av hvert av planer for hva jeg skulle gjøre utover kvelden, nå som jeg ikke hadde tysk å lese på. Men disse planene overtok Irina. Kvelden var fullt og helt med henne.

Å studere tysk på avstand ved universitetet i Agder har vært en veldig fin opplevelse for oss. Det gleder vi oss til å fortsette med.

 

1917—2017: 100 år siden den russiske revolusjon

I dag er det på dagen 100 år siden den russiske revolusjon. I tradisjonen er 25 oktober en viktigere dag, det er den kommunistene markerte, fordi russerne ennå brukte den gamle julianske kalenderen, og i Russland var datoen 25 oktober da det skjedde. Men hos oss var det 7. november, så i dag er årsdagen. Vi i vesten har vært litt opptatt av den, spesielt hvordan russerne vil markere den, og det er nesten som om vi er litt skuffet over at de ikke vil markere det noe særlig. Jeg skjønner russerne godt, vi er jo selv delvis russere, og vi vil selvsagt ikke markere denne dagen på noen. For meg rekker det å skrive denne bloggposten, og det gjør jeg fordi jeg fordi jeg er mer enn normalt interessert i historie, ikke fordi det er en spesiell dag å feire eller markere.

Den russiske revolusjonen kom på et forferdelig tidspunkt i Russland. I tre år hadde landet vært i krig, i verdenskrig, med Tyskland og dets allierte, og allerede før krigen tæret det veldig på de russiske ressurer og statsmaktens forvaltning av dem. Tsar Nikolaj II var ikke noen spesielt god tsar, ikke noen spesielt markant personlighet, og selv om han er omdiskutert, er det vel ganske gjengs oppfatning at han ikke var i stand til å håndtere de utfordringene det russiske imperiet stod overfor på begynnelsen av 1900-tallet. Han forsøkte seg på reformer, samtidg som han forsøkte å slå ned opprør med hard hånd, og han var vel ikke i noe av det særlig resolutt. I alle fall klarte han ikke å få løst problemene.

Sommeren 1914 blir Russland trukket inn i verdenskrigen. Det er en berømt brevveksling med keiseren Wilhelm II i Tyskland, fetteren hans, der keiser Wilhelm II krever at tsar Nikolaj II ikke mobiliserer, selv om tyskerne gjør det, og Nikolaj II svarer at han ikke har noe valg, men bønnfaller Wilhelm om likevel ikke å starte noen krig. Krig blir det altså, og etter å ha klart seg ikke så verst i starten, drar det ut for Nikolaj og russerne. Det er uro og misnøye i landet, selv om det er – vil jeg si – en økning om oppslutningen om keiseren, siden han og hæren hans klarer å holde tyskerne unna.

Men i februar 1917, 8. mars i følge vår kalender, er det demonstrasjoner i gatene i St. Petersburg, og tsar Nikolaj forsøker på ny å slå det ned med vold, og på ny blir det ganske halvhjertet og halvgjort. Historiene sier at i stedet for å skyte, går soldatene over til demonstrantenes side, og tsaren blir tvunget til å abdisere. I stedet dannes en overgangsregjering, med Kerensky, og om disse tingene hadde gått an å diskutere uten at politiken tar overhånd, så er det interessante sammenligninger mulig med dagens situasjon i Ukraina, eller Ukraina 2014, der det også ble dannet en overgangsregjering etter at statsmakten var jaget bort. Kerensky og hans regjering var ganske forsiktig, og styrte unna store avgjørelser inntil det kunne holdes et planlagt valg, den hadde jo ikke strengt tatt full legitimitet, selv om den nasjonalt og internasjonalt ble anerkjent som de russiske styresmakter. Den ukrainske overgangsregjeringen, derimot, satte i gang en rekke tiltak og vedtok en rekke, kontroversielle lover, om enn den heller ikke hadde full legitimitet i hele befolkningen. Videre, vil jeg si, at russiske styresmakter av i dag kjenner sin egen historie ganske godt, slik at de vet at sånne overgangsregjeringer er lite handlekraftige. Det spilte nok med i avgjørelsen av å ta tilbake Krim, vil jeg tro.

I Sveits fikk Lenin høre om denne overgangsregjeringen, naturlig nok, og mente den ikke var god nok. Kerenskij er vel regnet for å være ganske liberal, skjønt, det er vanskelig å uttale seg, som statsminister fikk han ikke utrettet så mye. Det er vanskelig å si hvor han ville ledet landet, hadde han fått fortsette, og det er også usikkert om han og hans hadde vunnet valget, hadde det blitt holdt på noenlunde vanlig og rettferdig vis. Så må man huske landet ennå var i verdenskrig, og i enorme kriser, det er ikke tiden for politisk ustabilitet, og det er kår som – historisk sett – har gjort demokratiet vanskelig. Hva som kunne skjedd, vet vi ikke, hva som skjedde, vet vi ganske godt.

Lenin reiser tilbake til Russland, smuglet av tyskerne, som vet at kommunistene vil støtte tilbaketrekning fra krigen, og at tyskerne med det kunne få østfronten fri. I dette hadde tyskerne helt rett. Lenin leder sin kommunister til et regelrett statskupp, etterpå strålende iscenesatt som en storslått revolusjon, slik at revolusjonsdagen 25. oktober var en bauta i Sovjetunionens historiske oppfattelse, og i alle kommunistiske land. I virkeligheten var det en ganske liten gruppe, væpnede menn, som brøt seg inn i vinterpalasset, og jaget bort regjeringen som satt der.

Kommunistene ville avholde valg, i januar  1918, men da de ikke vant dette valget, mente de at folket var «uopplyst», og ikke skjønte sitt eget beste, så de beholdt makten likevel. Borgerkrig fulgte, en grusom og blodig, og med den fulgte også en forferdelig hungersnød. Det var en elendighet som stikker seg ut selv i russisk standard. Verdenskrigen med Tyskland og dets allierte blir som en parentes, men det er en ekstremt viktig parentes, for i det Lenin holder ord og trekker Russland ut av krigen, så må de gi fra seg store mengder land. Disse landområdene gir politiske problemer helt opp til den dag i dag, en del av dem blir gitt tilbake til Russland med Versaillestraktaten i 1919, en del blir tatt tilbake av Stalin i forbindelse med annen verdenskrig, og i de fleste av dem har det vært elementer av etnisk rensing, diskriminering og undertrykking, vekslende etter hvem som har hatt makten. Det er vanskelig å si noe om disse tingene uten at folk blir sinte, historien har mange ømme sår, og i vår tid er det visst blitt mer om å gjøre å minne om dem og forsterke dem, heller enn å forsøke å lindre dem og leve sammen. Det er nå min mening, men det er virkelig lettere sagt enn gjort, og jeg er av den overbevisning at man må tåle og respektere andre har en annen oppfatning av historien enn en har selv.

Anyway, da borgerkrigen endelig ble avsluttet, gradvis i årene 1920 -22, og med de røde bolsjevikene som en vel ganske overraskende vinner, var det litt av en opprydning som måtte gjøres i det gigantiske landet. Lenin, den kommunistiske statslederen som vel i den sovjetiske bevissthet blir løftet opp til nærmest religiøs status, er ikke noe særlig med på det. Han får hjerneslag i 1923, og dør i januar 1924. Det følger noen år med maktkamp, før Stalin overtar i 1927, og fremover. Årene må få lov til å være litt glidende her, for den Stalin som tar over makten, er ikke den Stalin som dør med den. Også han må kjempe seg til den status og frykt han etter hvert oppnår, til å begynne med må han manøvrere litt forsiktig, til å begynne med har han likeverdige.

Så tar han av, og ender som en av de verste tyranner verden har sett. I yngre dager var det en kampsak for meg at Stalin ikke kunne regnes som kommunist, han var sin egen ideologi, kommunismen var for ham bare et middel, ikke en overbevisning. Jeg mente også sterkt at Stalin verken var særlig intelligent eller særlig ressursterk, og jeg mener ennå at han ikke var noe karismatisk. I det hele tatt er det ganske rart han kunne få den maktposisjonen som han hadde. Nå i senere tid har jeg moderert meg litt, det må kunne gå an å snakke om en slags Stalin-kommunisme, og selv om hans tid hadde mest preg av å være stormannsgalskap, så var det en slags form for kommunistisk stormannsgalskap. Og så går det an å holde på at han ikke var spesielt intelligent, men han var ingen fjott, han var ingen idiot. Og det er ikke til å komme bort fra at han klarte å bygge opp et effektivt redselsregime, med seg selv udiskutabelt på toppen, og han overtok et land i ruiner og kaos, og etterlot seg en superstormakt.

Etter Stalin er Sovjetunionen kjennetegnet av stagnasjon, eller lav økonomisk vekst. Forklaringen jeg liker å støtte meg til er at Sovjetunionen satset på tungindustrien, og så lenge den var lite utbygd, gikk det an å få til stor vekst gjennom målrettet planlegging for å bygge ut denne industrien. Men når først utbygningene var på plass, og tungindustrien etablert, var det ikke så lett å komme seg videre. Kommunistene kalte jo vår vestlige forbruksvekst dekadant, og ville ikke satse på forbruksvarer. Så det ble til at tungindustrien rullet sin tunge gang, miljøskadelig og ineffektivt, og med bare helt små forbedringer fra år til år. Under statslederne etter Stalin var ikke Sovjetunionen så grusomt som det under ham, langt derifra, du var sikret et ganske trygt og sånn passe greit liv, du ville ikke bli arrestert og du ville i alle fall ikke bli drept, om du da ikke virkelig gikk inn for det. Livene deres ville fortone seg redselsfulle for oss i vesten, opplært som vi er til å tenke individ og selvrealisering, utnytte ens egne muligheter og til å kunne delta fritt og aktivt i alle diskusjoner og eventuelt politisk arbeid, og til å kunne kjøpe seg det man vil og har penger til. I Sovjetunionen gikk det ingen karriere uten gjennom partiapparatet, og individet var satt under kollektivet, kollektivet under staten.

Men flere av de som selv levde i denne perioden, sier de hadde det ganske greit, de manglet ikke noe, og hadde ikke noe behov for å gjøre politisk arbeid eller delta i diskusjoner. I forhold til den tiden som fulgte, 90-tallet med kaos, kriminalitet og pengemangel, så fortoner sovjettiden seg for mange som en nostalgisk drøm. Vi i Vesten gjør en veldig stor feil hvis vi holder 90-tallet som bedre enn 80- og 70-tallet i sovjetrepublikkene. Og om vi sier at Sovjetunionen gikk i oppløsningen på grunn av økonomisk stagnasjon, så opplevde altså de aller fleste av de tidligere republikkene økonomisk nedgang etter Sovjetunionen ble oppløst. Og det ble mye større forskjeller mellom folk, mellom de rike og fattige. For første gang fikk de tidligere sovjetborgerne bekymrkinger om de ville ha penger nok til mat på bordet og klær på kroppen, basalbehovene som hadde vært en selvfølge i flere tiår.

Uansett om man ser det slik eller slik, er ikke hundreårsjubileet mye å feire. Jeg har mer og mer de siste årene begynt å se historien som et middel til å legitimere hvordan vi har det i dag, hvordan vi tenker og hvem vi er. Sånn sett vil jeg si Putin fortsetter tradisjonen fra tsar Nikolaj II mye mer enn fra noen av de kommunistiske partisekretærene som ledet landet. Kommunismen var i Russland et fremmedelement, det var en vestlig tanke, oppstått i Tyskland, tungt filosofisk, og på veldig mange måter veldig atypisk Russland. Slik jeg kjenner landet og russerne, er det ganske utrolig hvordan det gikk an å få et så kaotisk land og folk til å bli så striglet og systematisk som tingene var under kommunismen. Det var som det ble lagt et lokk på alt virkelig russisk, med Stalins tyranniske hånd, og hva som kom etterpå var mer fritt og ekte russisk, med kaos og problemer, og med et land og folk som hangler seg videre likevel. Russerne er et sterkt religiøst folk, de er mystikk, opptatt av følelser, intuisjon, mens kommunismen var antireligiøs og – egentlig – strengt systematisk og vitenskapelig (jeg tenker på de opprinnelige tekstene til Marx og Engels). Putin går inn og vil spille rollen som landsfader, som en god tsar, med kirken på lag, og med full kontroll. For dette og andre ting blir han umulig å føre en sivilisert samtale om i Vesten, men han passer godt i Russland, hvor det er tradisjon for å forakte byråkratiet og alt som foregår på mellomnivå, men å elske og stole på den øverste, tsaren.

Det må vel også være lov å påpeke at det er en god del her i Vest som nå toer sine hender, og snakker om den russiske revolusjon som et rent russisk fenomen, og gir liksom russerne skylden for hele kommunismen og alle dens grusomheter. Det er altså en mer vestlig, enn russisk ide, og den hadde støtte blant vestlige intellektuelle, og i vårt eget Arbeiderparti, vle så mye som den hadde det i Russland. Forskjellen er vel helst at Russland var og er et såpasst kaotisk land, at der var den kommunistiske revolusjonen – utrolig nok – mulig å gjennomføre. Stalin hadde i likhet med de andre kommunistlederen uforbeholden støtte blant mange fremtredende kulturpersonligheter her hos oss, det gjaldt også etter at en del av overgrepene hans og ugjerningene begynte å bli kjent. Så det burde vel kanskje være litt til å forstå at russerne blir avvisende når de liksom skal påta seg en slags kollektiv skyld for Stalins ugjerninger, de led jo under dem, og hadde ingen praktisk sjanse verken til å støtte dem eller avvise dem, i motsetning til de vestlige intellektuelle og den politiske godt-til-venstre-siden, som hadde valget og valgte å støtte.

Så det er ikke heller å undre seg over at russerne og de som støtter dem, irriterer seg over den vestlige dobbeltmoralen. Den gjelder i dette, og i mange andre spørsmål.

Dermed skulle det være ganske naturlig hvorfor russerne ikke vil markere 100-års jubileet for revolusjonen, så veldig. Det er en viktig begivenhet, den farget forrige århundre, men for russerne farget den det ikke på en god måte. Russland og russerne var under okkupasjon av kommunismen, vel så mye som ukrainerne, balterne og de andre folkeslagene var det, de var underlagt noe som ikke var deres, og som de ikke kunne identifisere seg med. Russerne liker jo å kaste seg betingelsesløst og uforbeholdent på nye ideer, etter 1991 kastet de seg jo like hodestups og hodeløst inn i kapitalismen, med mange av de samme katastrofale resultatene og mye av det samme kaoset. Det skal de ha, de ser ikke tilbake, de brenner broer mens de går over dem, de er ikke reserverte.

Men akkurat denne revolusjonsdagen i 1917, dette statskuppet som kastet dem ut i borgerkrig og 70 år med kommunistisk, undertrykknde og kvelende styre, ikke så verst dekket av ordet okkupasjon, den er ikke noe å snakke om. Egentlig like lite som de gjør det i Kiev, Vilnius og Warszawa, og alle disse andre landene og hovedstedene som også ble offer for denne okkupasjonen. Der er det helt legitimt å slette alle minner fra denne perioden, bokstavlig talt slette dem, mens i Russland skal det altså vekke oppsikt hos oss i Vest, når de forbigår dagen i stillhet. Slik vi også gjør det her i vår lille halvt norske, halvt russisk-ukrainske familie.

500 års jubileum for reformasjonen!

I dag er det 500 år siden den tidligere munken og daværende teologen, Martin Luther (1483-1546), postet sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Det skulle siden stå som starten på en helt ny kirkebevegelse, den tredje største i kristendommen, den protestantiske. Den har hatt en enorm betydning disse 500 årene, også for oss i Norge, men i dag blir denne delen av historien vår litt tonet ned, og markeringen av 500-års jubileet blir forbigått litt i det stille.

I en veldig travel tid vil jeg likevel ta meg tid til å skrive en liten post, selv om jeg ikke har tid til å få forberede den skikkelig, og sjekke kildene og litteraturen. For meg er historien det som gjør oss til det vi er, og meg til det jeg er, og da spiller kristendommen og den protestantiske kirken en viktig rolle i århundrende frem til  idag. Den norske stat og det norske samfunnet ønsker å bygge en annen identitet, der linjene heller trekkes tilbake til opplysningstiden og den franske revolusjon, hvor idealene skal være frihet, demokrati og rasjonalitet, og det religiøse skal tones ned. Religion er en rettighet, mer enn en overbevisning, så vi tar trosfrihet som en selvfølge, men har kanskje litt problemer med de som faktisk vil følge den religionen de tror på. Derfor blir grunnlovsjubileet i 1814 omfattende markert, det har alle ingredienser for hvordan Norge som stat vil at vi skal oppfatte oss selv, mens jubileet for reformasjonen vi har og i år, blir tonet helt ned.

For Martin Luther var religion dødsens alvor. Han var veldig aktiv som skribent, så vi har mange primærkilder for hvordan han tenkte og argumenterte. Han legger selv stor vekt på en reise han hadde sommeren 1505, der han på vei hjem er nær ved å bli truffet av lynet, og skriker ut at om han slipper unna dette i live, så skal han bli munk. Det blir han, i en Augustinsk orden, og som i så mange munkeordner gir han der avkall på de jordiske og sanselige gleder og nytelser, for å hengi seg til et liv i Gud. For Luther er ikke dette noen redning, han lever et liv i store kvaler, og finner ikke den roen i Kristus mange norske kirker og trossamfunn i dag legger frem som en letthet og selvfølge. Luther forlater munkeordenen, og blir katolsk prest. For uinnvidde, så betyr dette fortsatt seksuell avholdenhet, den slags jordiske gleder er ennå ikke i dag tillatt for katolske prester. Men det er en digresjon.

Dette er alt sammen på begynnelsen av 1500-tallet, naturlig nok, den tiden renessansen blomstret i Italia, og kunstnere som Michelangelo, Leonardo da Vinci, Rafaello og utallige andre serverte verden noen av de aller største kunstskattene i historien. Alt dette kostet imidlertid penger, og pengekilden var enten rike – og kanskje litt tvilsomme – italienske familier (Medici i Firenze, Borgia, m. fl), og fra den katolske kirken. Den katolske kirken med paven i Roma kontrollerte hele den vestlige kristenenheten, mens østkirken lå ganske nede med patriarken i Konstaninopel nå under det de ser på som ottomansk okkupasjon, og ingen andre ortodokse kirker i nærheten av å være noen betydelig maktfaktor. Den katolske kirke var avsindig rik, om det går an å bruke et slikt uvitenskaplig uttrykk, men den søkte som så andre mange rike bare etter å bli enda rikere. De kristne betalte tiende, en tidel av inntekten til kirken, men det var mange andre måter å drive inn mer på, deriblant disse avlatsbrevene og syndforlatelse, der man betalte penger for at en selv eller ens venner og slektninger skulle få kortet ned pinen i skjærsilden, og komme til Himmelen.

Jeg liker alltid godt å poengtere at kirken de skulle bygge og som fikk det til å renne over for Luther, var St. Peters kirken i Roma. Det er ganske utvilsomt verdens mest berømte kirke, det er også verdens største, en av de vakreste og rikest dekorerte, og det er kirken til selveste Paven. Italias aller største kunstnere har dekorert den og levert kunstskatter til den, den overgår det meste, og er en turistattraksjon uten sidestykke når det kommer til kirker. Men det kostet penger å bygge den, og pengene måtte tas fra et sted. Derfor red kirkens utsendinger også rundt i det tyskspråklige området, og forsøkte i det som med rene ord må sies å være å skremme folk til å betale penger til dem.

Det var dette Martin Luther ikke kunne tåle. Og derfor er han en helt, i vår del av verden, der vi har tatt til oss hans versjon av kristendommen. Det passer også godt inn i det vi vil skal være norsk tradison og måte å tenke på. Han lytter ikke til autoritetene, den katolske kirke og Paven, men han tenker selv, og leser i Bibelen. Han ser til sin egen fornuft, heller enn til det som skal være den rette lære. Og han kan ikke med sin fornuft og leseevne finne noe som helst i Bibelen, som forsvarer dette med avlatsbrev. Han finner heller ikke noe om skjærsild. Alt dette er den katolske kirkes oppfinnelser, og Luther går vel også ganske langt i å mene at det er oppfinnelser gjort for å berike seg selv. Disse avlatsbrevene og skjærsilden har ingen annen hensikt, enn å skremme folk til å betale mer penger inn til kirken, slik at kirken blir rikere og mektigere, og de folkene som styrer kirken også blir rikere og mektigere.

I Bibelen er det ikke ett ord om at penger kan kjøpe frelse. De gangene det står om penger, står det snarere det motsatte, at penger er en forbannelse, og heller kan være en hindring for frelsen. Få får vel hodet sitt rundt det som står at det er lettere for en kamel å komme gjennom et nåløye, enn for en nyrik å komme til Himmelen. Nyrike, kristne nordmenn får vel hengi seg til den postmoderne lesningen av alt mulig, der enhver tolkning er lov, og man selv kan velge ut hvilke deler av en tekst eller en historie man vi hente frem og bruke. I min verden er det slik at kirken og kristendommen gjennom historien har sluttet å bry seg så mye med vanskelighetene og selvmotsigelsene i Bibelen, og heller går til de tekststedene som er lette og oppbyggelige. Kanskje er det til og med et fremskritt, for tidligere førte ulike tolkinger av troen til drap og kriger, det gjør det heldigvis ikke så ofte lenger. Man skal en stund tilbake i historien før kristne har kriget mot hverandre, og i troens navn. Den slags var det rikelig av i århundrene etter Martin Luther, men det har jeg ikke tid til å komme inn på i en post som i kjent stil blir litt for lang.

Anyway, det jeg ville frem til, er at Luther finner i Bibelen at Jesus sier han kan frelse gjennom troen. I Luthers verden, – eller kanskje, mer nøyaktig: i vår verden når vi tolker ham, så er dette døden for den katolske kirke, for hvis Jesus frelser gjennom tro alene, så mister den katolske kirke betydelige deler av sin funksjon. Det er i alle fall ingen grunn til at den kan kreve inn penger av folk, for å øke deres sjanser til rask frelse, og det er heller ingen grunn til at de skal kreve skrifte og syndforlatelse, alt dette er for Luther og de senere protestantene en personlig sak mellom den kristne og Gud, der Jesus Kristus gir frelsen for alle de som tror på ham. Jeg vet Luther sammenligner det med en ekteskapspakt, alt man trenger å gjøre for å bli gift er å si ja på spørsmålet om man vil ha den som står ved siden av til ekte, og slik er det også med Jesus. Man trenger bare å si ja, man trenger bare å tro, så kommer alt det andre av seg selv.

Det er – delvis – dette de 95 testene Luther henger opp på kirkedøren handler om. Det må dog sies at dette er i 1517, tidlig i reformasjonen og i Luthers utvikling, mange av tankene er langt fra ferdigtenkt, og mange av de 95 tesene er temmelig sikkert teologiske spissfindigheter, vanskelig å forstå noe av for annet enn spesialister. De rettet seg heller ikke til folket, noe Luther senere gjorde, men til kirken og dens lærde. Det ser man av noe så enkelt som at tesene var skrevet på latin, vanlige folk kunne ikke lese dem. Det er senere i livet Luther begynner å skrive omfattende på folkespråket, og på tysk. Ennå, i 1517, kan det veldig godt være (og det er til og med sannsynlig) at han helst ville prøve å endre den katolske kirke innenfra. Han var jo selv prest i den, han var en del av systemet.

Resten er altså historie. Luther satte i gang krefter han ikke var i nærheten av å kontrollere. Kortversjonen er at den katolske kirken og makten forsøker å tvinge Luther til taushet, og til å trekke tilbake sin vranglære, men Luther har i den minste den fordel at trusselen om Helvete og forbannelse ikke biter på ham, for han er jo overbevist om at ingen mennesker har krefter til å frelse eller forbanne, den evnen ligger hos Jesus, og Luther tror på ham. Den nylig oppfunnede boktrykkerkunsten gjør at Luthers tanker får rask spredning, og den katolske kirker finner at dette er en reell trussel, og at det ikke finnes noen enkel måte å slå den ned på. Raskt kommer det også avskygninger av Luthers alternative kristentro, alternativ til den katolske, og en rekke, nye teologiske spørsmål dukker opp, og blir dødsens viktige. Kriger blir utkjempet, grenser blir endret, den katolske kirke blir reformert, den protestantiske kirke oppstår, og vi ender opp med et Europa der nordvest er protestantisk, øst er ortodoks, og sørvest er katolsk. Så er det noen unntak og spesielle tilfeller, som kalvinistene og den anglosaksiske kirke, men de store skillene mellom nord (protestantisk) og sør (katolsk), og øst (ortodoks) og vest (katolsk/protestantisk) holder ganske greit.

Og det er rikelig med teorier og argumenter og diskusjoner om hva dette her har ført til, om det er noe med den protestantiske mentaliteten, som har ført til at nordeuropa er som det er, mens det katolske søreuropa er annerledes. Det var noe av dette posten også skulle handle om, om hvordan pietisme og arbeidsvilje liksom skal kjennetegne protestantene, og hva det gjør med identiteten vår at vi har en religion der tro alene gir frelse, slike spørsmål, men jeg hadde liten tid da jeg begynte på posten, og nå er den tiden ute.

Den amerikanske borgerkrigen

På denne dagen, 21. juli, i 1861, startet for alvor den amerikanske borgerkrig med at nordstatene i unionen angrep sørstatene i konføderasjonen ved elven Bull run nær jernbaneknutepunktet Manassas. De første skuddene hadde blitt utløst tidligere, med sørstatenes angrep på Fort Sumter i Charleston i Sør Carolina.

Bardamen fra Narva

Forleden var jeg ute lite grann, spiste en bedre middag, og hadde meg et par øl etterpå. I baren stod ei dame som så østeuropeisk ut, het Jelena, og snakket norsk med en aksent. Da anledningen bød seg, spurte jeg henne hvor hun kom fra, og da hun sa hun var fra Estonia, spurte jeg på russisk om hun skjønte russisk, vy po-russki ponimaete? Det gjorde hun, hun snakket det flytende og uanstrengt, og jeg spurte da hvor hun kom fra. Ganske riktig, det var Narva.

Narva er den russiske byen i Estland. Det er en ganske utrolig by, rik på Europas historie, og åsted for mange maktkamper og slag. Den ble grunnlagt av danskene, på 1200-tallet, det var de som bygde den berømte borgen i byen, den suverent største turistattraksjonen i byen. Narva ble solgt til tyskerne i 1346, til den tyske orden, og i 1492 fikk byen en russisk naboby på andre siden av eleven, Ivangorod, grunnlagt av Ivan III. Elven heter for øvrig Narva, og den bringer vann fra europas største innsjø utenom i Russland, Peipsi, til Østersjøen. Byen Narva ble erobret av russerne i 1558, og av svenskene fra 1581. Det var på denne tiden Sverige var en stormakt, og den dominerende makten i området rundt Østersjøen. Blant de kjente svenskene – kjente for spesielt interesserte, selvsagt – som har oppholdt seg i Narva, er Urban Hjärne, legen, naturforskeren og poeten, renessansemennesket som også deltok i statsforvaltningen. I 1700 klarte svenskene å slå tilbake et angrep fra russerne, i 1704 klarte de det ikke, og siden var byen mer eller mindre under russisk kontroll frem til oppløsningen av Sovjetunionen. Det vil si, etter første verdenskrig erklærte Estonia seg selvstendige, og forble det frem til de ble erobret av Sovjetunionen og gjort til Sovjetrepublikk i 1940. Narva var da en by i den estoniske sovjetrepublikken.

Det er sånn cirka hvordan det henger sammen. I Sovjettiden ble byen og området sterkt russifisert, mange, mange russere flyttet inn i byen og også resten av Estland, mens estlenderne i store antall ble deportert og sendt til konsentrasjonsleire, men det kan vel også sies at når estlenderne har hatt kontrollen, som nå, og i mellomkrigstiden, så har de forsøkt å derussifisere den. Med det går vi inn i politikken, og jeg og den kloke bartenderinnen unngikk ethvert snakk om politikk. I disse områdene er politikken betent, og som betente sår flest er det best å la det være i fred, ikke ta i det unødig. Jeg besøkte byen Narva på min reise i Russland og de baltiske statene i 2008, og skrev en lang post kalt Rett øst i Estland.

En av de jeg hadde spist middag med var videre med bort i baren. Han skulle overnatte på hotellet, og reiste ikke hjem, som de fleste andre. Han overhørte selvfølgelig at jeg snakket russisk med denne damen, og lurte på hva det var. Han er godt opplyst, godt utdannet, og får med seg det som skjer i politikken og i verden. Så da han hører hun er fra Estonia, sier han som vi lærer det her i Norge, at alle i Estonia var tvunget til å lære russisk i Sovjettiden, så alle kan det. Det er riktig det, folk i Sovjetunionen måtte lære russisk enten de ville eller ikke, slik det er helt vanlig i alle land og stater at alle innbyggerne må lære seg makthavernes språk, sånn har det alltid vært, og sånn var det i Sovjetunionen også. Men denne bardamen var så ung at hun neppe kan ha levd noe særlig i Sovjettiden, og i alle fall ikke ha gått på skole, der, årsaken til at hun kunne russisk, og snakket det så flytende og lett som man gjør det med sitt eget morsmål, årsaken til det er at hun var er fra Narva. Der snakker de russisk.

Bartenderinnen har nok lært seg alle problemene som kan vente om man begynner å gå inn i disse forklaringene. Man risikerer å ende opp i politikk, og derigjennom i krangel og uvennskap. Så hun sier bare «mor er fra Russland,» og smiler. Det er jeg som er opptatt av å få frem at hun er fra Narva, og at det er en russisk by, og at den ligger i Estonia. Og at om man kommer derfra, er sjansene store for at man kan russisk bedre enn estisk.

100 år siden februarrevolusjonen i Russland

I dag er det 8. mars, kvinnedagen. For nøyaktig hundre år siden var det 23. mars i det russiske imperiet. De var litt på etterskudd i forhold til vår vestlige, gregorianske kalender, de brukte den julianske, der skuddårene ikke var regnet inn nøayktig. Skjevheten siden Julius Cæsar innførte systemet var kommet opp i 13 dager. Så 23. februar + 5 dager ender februar, og så + 8 dager til 8. mars, 8 + 5 = 13.

På denne dagen i byen som da het Petrograd, gikk kvinnene og demonstrerte i gatene. De krevde brød, ikke revolusjon, mat til seg og sine var viktigere enn politikk. Men protestene hadde politiske overtoner, selvfølgelig, det var jo på sett og vis tsar Nikolaj IIs politikk som hadde ledet landet – eller imperiet – ut i den vanskelige situasjonen det var i. Sånn gikk det i alle fall an å tolke det.

Tsaren selv var redd for protester, og hadde forbudt dem. Da lignende protester oppsto i 1905, over hele riket, så hadde tsarens tropper blitt kommandert ut i gatene for å åpne ild mot demonstrantene. Slik hadde demonstrasjonene også blitt slått ned, med hard hånd, og med blod og med vold. Det var også meningen med demonstrasjonene i 1917, de samme ordrene ble gitt, soldatene skulle åpne ild, de skulle skyte ned protestene.

Situasjonen i 1905 og 1917 hadde noen paralleller. Også i 1905 var Russland i krig, og det gikk ikke så bra. Den gangen var krigen mot Japan, og det blir sagt at en del av hensikten med krigen var for Nikolaj II å øke den russiske selvtilliten og patriotismen, å øke oppslutningen om seg selv. Kanskje er den forklaringen litt enkel, Japan og Russland hadde og har fortsatt grensekonflikter, og Japan var den gang en aggressiv makt på vei opp. Jeg kjenner ikke så godt bakgrunnen for denne krigen, jeg vet bare det som ingen bestrider, at den gikk veldig dårlig for Russland. Den lille jyplingen Japan slo rett og slett den russiske krigsmakten tilbake, Japan som skulle være et uland. Om det var for å styrke den russiske selvtilliten og øke oppslutningen om seg selv for Nikolaj II, så ble resultatet stikk motsatt. Sult og nød gjorde ikke situasjonen noe bedre. Presset om reformer i det ennå absolutte monarkiet var også til stede, om enn vanlige folk i gatene ikke alltid har så klare politiske ambisjoner med protestene, ofte er det snarere uttrykk for en sterk misnøye over egne liv, og et desperat ønske om å få det bedre, på et eller annet vis. Om det er reformer eller andre ting som må til, får så være.

I 1917 var det også krig. Det var første verdenskrig, som Russland var trukket inn i uten at noen kan si dette var for å øke den nasjonale selvtilliten og oppslutningen om tsaren. Brevene fra tsar Nikolaj II til søskenbarnet Wilhelm II i Tyskland, viser vel heller en russisk tsar som for enhver pris ville holde Russland utenfor krigen, men som var fanget av begivenhetene og allerede inngåtte allianser. Ingen hadde egentlig ventet Russland skulle holde stand mot den beryktede tyske krigsmakten, Europas allerede største industriland, økonomisk overlegne Russland, men russerne holdt tyskerne unna. Tykland klarte ikke å få russerne i kne. Men krigen tæret på ressursene, og i 1917 var det altså nød på ny, som det hadde vært så mange ganger før.

Historikerne er ansatt av en stat som betaler dem for å vise at det er riktig at alle tingene gikk som de gikk. Sånn har det vært til alle tider, i alle kulturer, det har bare vært forskjellige ting det har vært om å gjøre å vise. Historikerne trekker linjer, og ser sammenhenger, men målet med linjene og sammenhengene har alltid vært å vise at systemet går opp, at det er meningen tingene har blitt som de har blitt. Middelalderhistorikerne og sagaskriverne, som Snorre Sturlasson, skulle vise at det var aldeles riktig Norge ble samlet til ett rike, at det skulle hete Norge, og at det skulle være kristent, under én konge. På 1800-tallet gjaldt det å vise at Norge under Danmark alltid tørstet etter friheten, og alltid var en egen nasjon, alltid noe annet enn danskene, at det var feil at vi hørte til dem. Dagens historikere er uavhengige, de har sin vitenskaplige integritet, de sier ikke de tingene staten vil høre, fordi staten betaler dem penger, men det er likevel slik at historikere i vestlige, liberale, demokratiske land viser linjer og sammenhenger som fører frem til at land i verden blir liberale og demokratiske, at det er hendelser som har gått i denne retning som er verdt å legge vekt på. Vi er ikke langt unna fra å hevde at revolusjoner som den i februar 1917 er nødvendige, det eneveldige systemet til tsaren kunne ikke holde, de liberale og demokratiske kreftene ville velte frem og vinne, slik de ville gjøre overalt.

Sånn ble det ikke sett på på denne tiden her, og i alle fall ikke i Russland. Allerede samme år, i oktober (egentlig november, 7. november, vår kalender, 25. oktober, deres – 13 dager i forskjell), var det kommunistene som stod for revolusjonen, eller statskuppet, som det er rettere å kalle det, og da var det kommunistene som skulle skrive historien. Uttrykket «det er seierherrene som skriver historien» er et godtkjøpsord, de fleste tenker vel bare på det i forbindelse med kriger, og ser kanskje ikke så mye mer i det. Men det er disse mekanismene som virker også når vi skriver historien. Da er det våre idealer som gjelder, seierherrenes idealer. Kommunistene ville vise at det var helt riktig at tsarens system skulle falle, det var jo totalitært, men de ville også vise at det var nødvendig den på en måte demokratiske republikken som overtok, også var dødsdømt, siden det egentlige målet jo var kommunisme.

Tiden mellom februar og oktober 1917 er vanskelig å holde styr på i Russland. Sånn er det ofte der borte. Russland er et enormt land, med mye som skjer, og mange som gjør mye for å skjule spor og forvrenge historien, til slik de vil ha den. Under selve revolusjonen for hundre år siden, nektet tsarens soldater å skyte, og ble i stedet med i protestene. Da var tsarregimet dødsdømt. Tsaren kontrollerte ikke voldsmakten som kunne holde folket på plass. Nikolaj II hadde ikke noe annet valg enn å trekke seg, og han forlot Petrograd for senere å ende opp i Jeketarinburg, der han og familien veldig berømt ble skutt noen år senere, men da av kommunistene. Foreløpig var det ingen som egentlig ønsket livet av tsaren, så vidt jeg vet, han kunne godt få leve. Men han måtte miste makten, som han hadde gjort.

Det overtok en overgangsregjering som skulle skrive ut nyvalg på nyåret 1918. Alt dette tar jeg fra hukommelsen. Jeg måtte sjekke opp Kerenskij, Aleksander Kerenskij, jeg trodde det var han som stod for overgangsregjeringen, det er han som ofte blir nevnt, men han var først bare justisminister, og så fra mai krigs- og marineminister, før han fra juli overtok også som regjeringssjef. Dette er det Store norske leksikon som skriver. Der står det også at han var regjeringens ledende (eller sentrale) skikkelse, og at han proklamerte en republikk 15. september, 1917 med seg selv som leder av en koalisjonsregjering og øverskommanderende for de militære styrkene, etter at den tidligere øverskommanderene, Kornilov, hadde marsjert med tropper mot Petrograd.

Det er altså mye å holde styr på, og man skal holde tungen bent i munnen når man prøver å uttale seg.

Samtidig som alt dette skjedde var Russland i full krig med Tyskland og deres allianse i den første verdenskrigen. I grenseområdene var det mange land og regioner som drømte om løsrivelse og selvstendighet, de russiske grensene har jo alltid vært litt bevegelige, særlig var vel Polen og kanskje Finland vanskelige, kanskje også områder i Ukraina og de baltiske landene, alt var russisk den gang, og alle med en viss, nasjonal selvstendighetsbevegelse. Den russiske økonomien var i krise, og det var mildt sagt mange virkelig presserende spørsmål for den nye og vaklende overgangsregjeringen å ta hånd om. Det var slett ikke lett for den. Den kunne ikke regne med full støtte i alle statlige institusjoner, og slett ikke i alle områder og regioner av riket, mange sterke krefter og grupper hadde andre ønsker om hvilke retning det veldige landet skulle ta, nå som tsaren var falt. Noen ønsket jo også tsaren tilbake igjen, og syntes tingene var greie som de var.

Det er denne vaklende, usikre og utrygge statsmakten Lenin utnytter, når han dramatisk og støttet av tyskerne tar toget fra Sveits til Finland, og derfra til Petrograd for å forsøke å destabilisere riket, og gjennomføre den kommunistiske revolusjonen. Tyskerne støttet ham, fordi de visste at han var mot krigen, og tenkte ganske riktig at om Lenin kunne komme seg til Russland, så ville hva som enn skjedde, ikke være til fordel for den nye og svake regjeringen, men det ville være til stor fordel for Tyskland i krigen. Den 25. oktober, russisk kalender, tar Lenin og kommunistene makten, de sender bare en liten styrke inn i vinterpalasset og arresterer regjeringen, og så proklamerer de makten. Deretter tar den kommunistiske propagandaen jobben med å gjøre dette til en revolusjon, og at det var folket som tok makten, ikke kommunistene, ikke Lenin, folket.

Akkurat det lyder vel velkjent? For de liberale, demokratene var det folket som tok makten i februarrevolusjonen for hundre år siden, for kommunistene tok folket makten senere samme år, i oktoberrevolusjonen. Det er også oktoberrevolusjonen som har ringt sterkest i folks bevissthet gjennom hele 1900-tallet, og over hele verden. Det er oktoberrevolusjonen som brakte et kommunistisk regime til verden, for første gang i historien, og det var dette regimet som ble stående i mer enn 70 år. Det liberale regimet, om man kan kalle det det, fra februar, besto bare i noen måneder. Og de fikk vel ikke vist så veldig mye hva de egentlig stod for, heller. Sanne demokrater og sanne liberalere skal man vel kanskje være forsiktig med å kalle dem. Slik jeg forstår det var mange av dem dumamedlemmer, og dumaen besto av representanter fra det russiske aristokratiet. Det var riktignok valg til denne dumaen, men stemmeretten var mildt sagt innskrenket, og tsaren hadde rett til å oppløse dumaen, om de ikke gjorde som han ville. Det skjedde også et par ganger, oppløsing av dumaen, og utskriving av nyvalg. Andre politiske eliter var det ikke så mange av i Russland, så det er ikke så lett hvordan en sann demokrat og sann liberal skulle ha kommet seg frem nok til å havne i overgangsregjeringen. Men dette blir jo litt spekulasjoner fra min side. Den midlertidige regjeringen fikk jo uansett en veldig kort levetid.

Det mangler ikke på paralleller til den russiske revolusjonen i februar 1917. De er ikke alene om å prøve en liberal, demokratisk revolusjon, og så går det galt. Det går virkelig an å diskutere hvor liberal og demokratisk revolusjonen egentlig var, også. Den skal være ganske optimistisk anlagt for å kunne tro at denne revolusjonen kunne gå bra, at den svake overgangsregjeringen kunne styre det enorme landet med alle de ulike interessene og nasjonene gjennom krisen med sult og nød og verdenskrig, den var kanskje dødsdømt fra begynnelsen av. Resultatet er et ras av hendelser som har farget det tyvende århundre, og også har stor betydning for verden som den ser ut i dag. Det siste er politikk, og ikke historie. Politikk hadde jeg tenkt å holde meg unna i denne posten.

Men et poeng jeg vil ha med er at den russiske revolusjonen betyr mye forskjellig for mange forskjellige mennesker i forskjellige kulturer, og til forskjellige tider. For mange land er den et steg på veien til selvstendighet. For demokrater og liberalere var den det som skulle til for å kaste det gamle tsarstyret. Riktignok kom det da kanskje et enda verre og mer undertrykkende styre, med kommunistene, men også dette var bare midlertidig, i vel 70 år, før de demokratiske kreftene på ny kunne prøve seg. Med det sklir vi inn mot politikken igjen, og det ville jeg altså holde meg unna.

For russerne virker det på meg å være ganske ambivalent, med disse revolusjonene for hundre år siden. De kan jo ikke så godt feire et liberalt demokrati de ikke har, og trekk med dagens russiske samfunn har vel kanskje mer likheter med det gamle tsarimperiet enn både med den småliberale og smådemokratiske overgangsregjeringen, og med de påfølgende kommunistene. I så fall skulle det kanskje ikke være så mye å feire for dem. Jeg ser av et sveip på sosiale medier at de er mer opptatt av kvinnedagen, enn av hundreårsjubileet.

Og her er det også en annen ting å si, som ikke så mange har lagt merke til. I russisk kalender og i russisk mentalitet er det veldig februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen, det blir da krasj å ha feiringen og markeringen i mars og november. Datoen de har lært inn 23. februar, det var da det skjedde i kalenderen som da ble brukt. Og hva var det den 23. februar i år, og alle andre år?

– Det er dagen for «forsvarerne av fedrelandet», eller den tilsvarende mannedagen, for kvinnedagen 8. mars. Den er feiret i Russland, Hviterussland, Tadsjikistan og Kirgististan, men forsøkt forbudt å feire i deler av Ukraina. Så der ble det litt politikk igjen. Det er ikke lett å komme utenom, i minnemarkeringer og historie der borte. Det er et kaos av store og små ting som har skjedd, og mange som vil plukke ut akkurat de delene som passer til sin versjon av historien, og legge bort resten. Jeg tror ikke på denne moten å utøve historie på.