Første runde av presidentvalget i Ukraina

For fem år siden var jeg på juleferie hjemme på Ganddal, og kunne se på TV ukrainske demonstranter samle seg på det jeg nå vet er Majdan Nezavisimost, eller uavhengighetsplassen, i Kiev, og protestere mot valgresultatet i det ukrainske presidentvalget den gangen. Jeg var en av dem som var ganske revet med og som heiet på oransjerevolusjonen. Jeg var ganske godt belest i fløyelsrevolusjonene som feiet over Europa i 1989, og var veldig oppmerksom på det at når bare folket samler seg i gatene og protesterer, er det svært vanskelig for en sittende makt å undertrykke dem. Teori og praksis tilsier at slike demonstrasjoner må imøtekommes eller slås ned med hard hånd, og hvis de blir imøtekommet, skal det mye til at det sittende regimet ikke skal falle. Historien er full av eksempler, og jeg pleier å si det slik at om politiet (eller militæret) ikke griper inn, og folket holder ut, så vil protestene lykkes.

Den gang i 2004 var det protester mot valgfusk. Det var den russiskvennlige Viktor Janukovitsj som offisielt hadde vunnet valget, men folket fant seg ikke i dette resultatet, og anklagene om valgfusk har vel også siden blitt bekreftet. Helten i dramaet – ved siden av folket, selvsagt, som holdt ut dag og natt i strenge kuldegrader i sentrum av Kiev – var Viktor Jusjtsjenko. Han ville ta Ukraina i en mer europeisk og demokratisk retning, og han var for sikkerhets skyld også forsøkt forgiftet, med den type gift russisk hemmelig politi (eller hva man skal kalle det) har hatt for vane å bruke. Han vant enorm sympati over hele verden. Og protestene vant også frem. Det var Jusjenko som den gang endte opp som ukrainsk president, og Janukovitsj måtte trekke seg i vanære.

Maidan Nezavisimost i Kiev en gang det var mer solskinn

Det har rent mye vann ut i Svartehavet siden den gang. Begeistringen over protestene og seieren de førte til hadde knapt lagt seg, før de som kunne litt om denne Jusjenko kom på banen, og kunne fortelle litt om hvem han var, og hva han stod for. Jeg husker spesielt jeg leste en artikkel der en som hadde møtt ham karakteriserte ham som en av de mest anonyme, tafatte og kjedelige mennesker han noensinne hadde møtt. Det var for denne personen ikke til å tro at det var Jusjtsjenko som skulle skape begeistring og fremtidstro over Ukraina, han hadde jo verken karisma, talegaver eller særlig med politisk talent. Han hadde bare det lykketreff å bli forgiftet, kan man nesten si.

2004 var første gang jeg reiste til St. Petersburg på russisk språkkurs. I 2005 reiste jeg til Moskva, før jeg hadde en pause i 2006, og på ny reiste til Minsk og Kiev i 2007.  I 2008 reiste jeg over Russland med den transsibirske jernbanen, og i 2009 giftet jeg meg i Kiev. I løpet av disse årene har jeg lært en god del mer om hva politikk i Ukraina egentlig er for noe. Da jeg var begeistret i 2004 glemte jeg en av de andre erfraringene med slike protester, og det er at selv om regimet faller og folket får viljen sin, så fører det sjelden til den gleden man hadde forventet. Drømmer blir ikke oppfylt så lett, selv om det kan se ut som om  de blir det. En av de viktigste erfaringene Ukraina har gjort i løpet av disse fem årene, er at det har mistet alle illusjoner.

Skeptikerne til Jusjtsjenko hadde helt rett i at han slett ikke var mannen som kunne føre Ukraina videre. Vi i Vest-Europa har jo alltid lett for å glede oss over for at resten av verden tar etter oss, ønsker seg inn i våre forsvarsallianser og påberoper seg et ønske om vår type demokrati og vår velstand. Men Jusjenkos vending mot Europa har vist seg vel så undertrykkende og diskriminerende som Janukovitsj’ vending mot Russland. Ukraina er for eksempel tospråklig, her snakkes både russisk og ukrainsk, men det er kun ukrainsk som er offisielt språk, hvilket fører til at store deler av befolkningen ikke får offisielle dokumenter på sitt morsmål. I Kiev ler de av hvordan de skriver alle dokumenter på ukrainsk, men diskuterer dem på russisk. Russisk er det eneste språket som blir snakket, ukrainsk det eneste som blir skrevet.

Forholdet mellom Ukraina og Russland er svært komplisert, det enkleste man kan si om det er et hat-kjærlighets forhold, og det å orientere seg mot vesten i stedet for mot moderlandet Russland, er svært kontroversielt for svært mange innbyggere i landet. Vi i vest burde kanskje være litt forsiktige med å ukritisk applaudere en slik tilnærming.

Ukrainerne selv har i alle fall fått nok, og stemmer Jusjtsjenko ut av valget med en oppslutning som gjør at han nesten havner i den store sekken «andre» på oversiktsmålingene. Det er den gamle skurken Janukovitsj som vinner, i alle fall nå i første valgomgang, og hva valgfusket i 2004 enn må ha bestått i, så er han i alle fall nå noenlunde tilgitt.

Alle er upopulære

Den tredje av de såkalt store, altså de vi her oppe i Norge har fått med oss, om vi følger sånn noenlunde med, er Julia Timasjenko. Hun har også lett for å bli populær i vesten, lys og fin og med en karakteristisk flette det er lett å huske, og dessuten er det jo for oss artig med en kvinne midt i mannsdominerte Ukraina. Hun er fungerende statsminister i landet, i en koalisjonsregjering der også Jusjenko og hans blokk har vært med lite grann, men hvor samarbeidet har brutt sammen flere ganger, og vennskapet de to viste for verden under oransjerevolusjonen, trygt kan sies å være borte nå.

Ingen av disse tre såkalte store er noe særlig populære blant befolkningen. De som følger med på NRKs utenrikssendinger får lett med seg at det alltid er noen som er «protiv vsjekh», det vil si i mot alle, og akkurat dette inntrykket er det også jeg har fått, med alle (de få) jeg har snakket med. Når man lanserer politikk og politikere som samtaleemne for ukrainere, ender man som regel opp med høre alt det kriminelle alle politikerne har gjort. Og de har som regel verre ting å komme med at de har endret bruksmåte for ulike småhus og stabbur på gårdsplassen uten å melde fra, presidentfavoritt Janukovitsj er for eksempel straffedømt for voldtekt. De blir også alle sammen beskyldt for å stjele fra budsjettet, og i et land som har gått fra noen og femti til hundre og noen og femtiende plass på listen over verdens minst korrupte land, så er det klart at beskyldningene nok har noe med seg.

Jeg ser også ut i fra listen at det er ingen jeg kunne være i nærheten av å ha stemt på. Det finnes ingen gode kandidater. Og slik det politiske systemet er nå, skal det mye til for at en god kandidat noen gang skal klare å komme seg frem. Det er nemlig urent spill, bestikkelser og beskyldninger som vinner frem, i tillegg til kjennskap og vennskap, selvfølgelig. I 2004 var jeg ganske optimistisk over Ukrainas fremtid. Nå er jeg ganske pessimistisk. Kanskje skyldes det at i løpet av de fem årene som har gått siden sist har blitt mer av en (russisk-)ukrainer, og mindre av en nordmann. I hvert fall når det dreier seg om Ukraina, og Russland.

Reklamer

Latter

Jeg har en venninne som ler svært mye. Overdrivelsen ligger i den første delen av setningen, hun ler virkelig svært mye. Men jeg kjenner henne ikke så godt, jeg er bare med henne av og til. Vi treffes alltid tilfeldig, når jeg er et sted, hender det at hun er der også. Jeg hører det med en gang, jeg hører latteren. Hun ler svært mye. Så møttes vi da, jeg var på restaurant, og det var hun også. Jeg hadde akkurat sagt til en kamerat, – jeg skal bare bort og kjøpe en øl, skal du forresten ha en øl? og så hørte jeg henne le. Hun stod i baren og lo. – Der er du jo, sa jeg til henne, vel vitende at enhver spøk ville slå an. Og det gjorde den virkelig, hun lo så hun måtte støtte seg til baren og riste på hodet. – Hvordan går det? spurte jeg henne, – jeg skal ha en øl, sa jeg samtidig til bartenderen, – det går bra, fikk hun frem gjennom lattehikstene – en øl til meg også, hun måtte anstrenge seg for å si dette til bartenderen mellom hikst og host og kremt av latter. Nå var det jeg som ristet på hodet, hun lo virkelig svært mye og til dels kraftig, det er ikke normalt. Det må være noe som går av henne. – Det blir 46 kroner, sa bartenderen. Jeg betalte, hun betalte, og hun lo fortsatt så hun holdt seg for magen og hev etter pusten. – Jeg skal ha en øl til, sa jeg til bartenderen. Jeg hadde jo glemt min kamerat som også skulle ha øl, hun lo virkelig svært mye. Hva er det som går av henne? Jeg gikk til min kamerat og spurte om han kjente hun der som lo så mye, og så sa jeg navnet på henne, om han kjente hun der som lo så mye og hadde det navnet jeg nettopp hadde nevnt, – nei, sa han. – Hun ler svært mye, sa jeg. – Det er noe som går av henne. Og så kom jeg med eksemplene, de samme eksemplene jeg har lagt frem for dere, akkurat på samme måten, fra begynnelsen, jeg har en venninne som ler svært mye, og så videre, – jeg skal bare bort og kjøpe en øl, skal du forresten ha en øl? det var denne setningen som slo henne ut, hun ler virkelig svært mye. – Der er du jo, sa jeg til henne. Og da lo hun så hun måtte støtte seg til baren og riste på hodet. – Kan du forstå det? kan du forstå det, spør jeg? og min kamerat, om han kunne forstå det eller ikke, gikk leende bort.

ES2004

En liten rørende historie

om en liten fugl, kunne også vært overskriften. Jeg var ute og gikk, og fikk øye på en fugl som lå i veikanten. Den var skadet, det kunne jeg med en gang fastslå, den lå i veikanten, pjuskete og fortapt, jeg kunne med en gang identifisere meg med den. Hva som er mer overraskende, er at den også kunne identifisere seg med meg. – Se her, du, sa den til meg, – ikke vær redd, jeg skal hjelpe deg. Og så tok den meg varsomt opp, jeg var ikke redd i det hele tatt. – Ser du? det går bra, sa den, den snakket hele tiden for å berolige meg, og jeg ble virkelig beroliget. Den strøk meg så kjærlig over kroppen at jeg skjønte at her var det ingen som ville skade meg. Til og med den veldige skjelvingen jeg ikke kunne hjelpe for og som plaget meg noe fryktelig, dempet seg. Jeg følte en enorm lyst til å meddele meg, til å takke, få frem at en slik kjærlighet hadde jeg aldri kunnet forestille meg, enda den ikke hadde gjort mer enn å plukke meg opp. Endelig skulle jeg i sikkerhet. For det var dit vi var på vei, fuglen min og jeg, jeg skjønte det så godt ut i fra klappingen og de kjærlige ordene. Hvis jeg bare kunne slutte å skjelve, så den skjønte hvor takknemlig jeg var. Men det klarte jeg ikke, og det plaget meg noe fryktelig at jeg så dårlig klarte å gi uttrykk for hvor god den var mot meg.

ES2004

 

Kvinnen som ble med meg hjem

I går var jeg ute og drakk. Det skjer ofte, det skjer også ofte at jeg går hjem igjen etterpå, men det skjer ikke fullt så ofte at jeg treffer en kvinne på veien slik jeg gjorde denne gangen. Jeg var i en sinnstilstand som gjorde at jeg vurderte å ta av meg på overkroppen. Det ville være for kjedelig å gå hjem uten å vise litt hud. Så jeg halte ut skjorte og t-skjorte fra buksa, og trakk dem godt oppover brystet, men det var så kaldt at jeg tok dem ikke av. Det ville sett for dumt ut, tenkte jeg. Men buksa kan jeg godt knappe opp, tenkte jeg, og holdt akkurat på med det da hun kom. – Hallo! du der! ropte hun, det var midt på natten og ingen til stede, hun måtte mene meg. I stedet for å knappe buksene opp, knappet jeg dem igjen, og gikk ganske så sindig bort etter veien. – Hallo! stopp! vent! ropte hun på ny, og kom løpende mot meg. Det var ordentlig kvinneløping, det dinglet i vesker og alt mulig. – Kan du si meg veien til sentrum? spurte hun, og gikk videre med å forklare noe om hvorfor hun ikke visste hvor sentrum var, og litt annet som hun kanskje forklarte. Jeg pekte og viftet med hånden og hvor sentrum var, jeg sa det også, – sentrum er der borte, sa jeg. Hun takket og fortsatte å snakke om vanskelighetene hun hadde med å finne sentrum, hun var ikke så godt kjent, – jeg er godt kjent, sa jeg, – jeg bor her. – Bor du her? spurte hun, – ja, jeg bor rett borti her, det ble litt frem og tilbake med dette hvor jeg bodde rett borti her, og så sa jeg at hun i stedet for å gå til sentrum, heller kunne bli med meg hjem. Jeg var på vei til nachspiel. Hun stusset litt, men nå viste jeg en pågåenhet jeg mener ikke er vanlig til å være meg. Jeg sa til henne at jeg hadde gin og vin og te og hva det måtte være hjemme, det var ikke langt, det var rett borti her, og forresten var det altfor kaldt å gå til sentrum nå, i hvert fall så dårlig kledd som vi er, se nå her og få varmen i deg, sa jeg og så tok jeg fast grep med begge armene om hennes, og strøk opp og ned et par ganger. – Det er galskap å gå rundt så tynnkledd, sa jeg. – Kom nå her, sa jeg, og så trakk jeg henne litt forsiktig med meg, og hun kom virkelig. Jeg var nå en trollmann både i ord og handling, snakket i vei om løst og fast, beroliget henne og gjorde henne trygg. Jeg snakket om helt andre ting da jeg låste opp først ytterdøren, siden døren til selve leiligheten. – Se her bor jeg, sa jeg og skrudde på lyset, før jeg straks skrudde det av igjen fordi det var så rotete og fordi det for all del ikke måtte være for lyst, jeg skrudde i stedet for på noen mindre lys, en liten lampe, og hentet frem stearinlys og fikk plassert henne i sofaen og satt på tevann og snakket om helt andre ting. Deretter satte jeg på musikk. Og så gikk jeg bort til sofaen og begynte å kysse på henne, jeg fikk hånden og fingrene inn under alle mulige plagg og var på god vei med å fjerne plaggene, da det hersens tevannet kokte. Det gikk jeg bare og skrudde av det også, så gikk jeg tilbake og fortsatte, hun satt og ventet, hadde bare sett på at jeg skrudde av tevannet, satt og ventet, jeg kom tilbake, sengen er bare noen få skritt fra sofaen, vi gikk inn der, og så elsket vi og sovnet. Det ser svært rart ut, her i ettertid, her jeg sitter nå, med mild bakrus og skriver historien som om den var skjedd slik jeg har skrevet den. Hun gikk med en gang neste morgen, det er jeg glad for, kjempeglad. Jeg latet som jeg skulle sove for alltid da jeg våknet og merket det var noen der, en fremmed kvinne jeg ikke hadde sett før og som ingen i verden har sett før, og som hadde blitt med meg hjem, aldri om jeg skulle våkne til en slik dag. Jeg sov fortsatt, som en stein, da jeg merket at hun lempelig forsøkte å vekke meg og gå ut av sengen, jeg gryntet så sovende jeg bare kunne da hun sa – nå går jeg, og jeg lå med hodet mot veggen og ryggen mot henne, da hun gikk. «Sentrum er der borte,» tenkte jeg, så lykkelig en mann kan bli, og hadde enda en historie å skrive ned som om den var hendt.

ES2004

Brev til meg selv

Jeg tok en gang og skrev et brev, og sendte det til meg selv. Ja, jeg vet det er uvanlig, jeg vet det er av den type ting normale folk ikke gjør, utenom for spøk og for å vise seg, for en liten munterhet i hverdagen. Jeg tenkte ikke nøyere gjennom hvilke motiver jeg hadde, jeg skrev brevet og sendte det. Dagen etter mottok jeg det, et brev! tenkte jeg da jeg så det i postkassen. Jeg løp inn, slengte brevet på bordet og fant frem støvsugeren. Etter å ha støvsugd åpnet jeg brevet, satte meg i sofaen, hendene ristet, jeg var så oppspilt, endelig hadde jeg fått et brev. Og nå skulle jeg lese det. Hei Eivind, begynte det vennskapelig, jeg tenkte jeg skulle skrive et brev til deg. Jeg satt nemlig og tenkte på hvordan du hadde det, og så kom jeg til den tanken at det er det kanskje ikke så mange som gjør. Det gjorde meg urolig. Det er derfor jeg skriver dette brevet. Jeg har så lyst til å si deg at du må holde ut, Eivind, ikke gi deg. Det finnes noen der ute som har troen på deg, som tror du kan og setter pris på alt du gjør. Denne personen er jeg. Jeg synes du er et makeløst menneske. Jeg tenker på deg hele tiden. Stå på, Eivind. Det var bare dette jeg ville si. Og for meg var dette så viktig å få sagt, at jeg satte meg ned og skrev et helt brev for å fortelle deg det.

ES2004

Fektekamp

Dere kan tenke dere overraskelsen da jeg skjønte det var livet jeg skulle ut i fektekamp med. Det var naturligvis i overført betydning, hva skulle det ellers vært. Det var noe av det første jeg sa til dommeren, som på sin side ikke svarte med et ord bare klinget i bjellen, kampen var i gang. Aldri hadde jeg forestilt meg livet være så angrepsvillig, mens jeg stod der i diskusjon med dommeren kjente jeg allerede de første stikkene. Mine ønsker om protest var overveldende, jeg hadde ikke engang fått hentet sverdet mitt, jeg var våpenløs. Men livet så ikke til å bry seg med den slags detaljer, det snittet og stakk hvor det enn kunne komme til. Jeg beskyttet meg så godt jeg kunne med armer og knokler, det ble bare småsår selv om det gjorde fryktelig vondt. Så var det til alt hell pause. – Du lærer reglene etterhvert, sa en kvinnelig publikummer. Hun var kommet for å se på meg, eller en av de andre. Jeg smilte til henne, jeg følte allerede jeg var i gang med å lære en god del regler. Plutselig lød den forhatte klingen fra bjellen igjen, og jeg dukket instinktivt. Selvfølgelig uten suksess, livets sverd snittet meg ytterligere opp. Jeg merket meg at kroppen min begynte å se temmelig medtatt ut, men det var ingenting mot smertene jeg gjennomgikk. Jeg bestemte meg for å gi livet et fryktelig slag, og langet ut med knyttneven (sverd hadde jeg fortsatt ikke) uten at dette hadde noe som helst å si for kampen. I stedet ble jeg selv truffet av et sverd som gikk tvers gjennom foten. Nå var det ikke lenger tvil, jeg var skadet. Som følge av skaden fikk jeg nå enda en pause. Jeg merket en bølge av sympati fra publikum, ikke bare fra kvinnen som sa jeg kom til å lære reglene jeg også, men fra alle som så på. Det gjorde det enklere å holde ut, sa jeg til henne som tok seg av meg. Det var hun samme, hun hadde reist seg fra publikum og kommet bort for å stelle meg. Jeg satte umåtelig stor pris på det, det sa jeg til henne. Hun var viktigere enn hele fektekampen, det sa jeg også. Hun smilte bare til dette og forbant foten, resten av sårene plastret hun. – Er du klar? spurte noen. Dommeren tok det åpenbart som et tegn på at alt var i orden, bjellen klinget i hvert fall, og på et blunk var livet der og stakk meg i hjel. Eller nesten ihjel, jeg overlevde jo, selv om jeg var sikker på at jeg aldri kom til å gjøre det. Igjen var det denne kvinnelige publikummeren som reddet meg. – Kan jeg ikke bare droppe hele kampen? spurte jeg, unektelig jamrende, – jeg har ingen interesse av å beseire livet, sa jeg. Og det var sant, jeg var villig til å godta ethvert resultat, så lenge jeg slapp alle disse stikkene. De ville i lengden ødelegge meg fullstendig. Så da bjellen klinget på ny holdt jeg meg bare for ørene og skrek, samme hvor dumt det så ut, samme hva hun som hjalp meg måtte synes, om hun så forsvant. De stikkene kunne jeg bare ikke tåle. Om betydningen var overført eller virkelig, det var uansett for mye for meg. Og det sa jeg til henne.

ES2004

Skyggen

Det var nå en gang slik, og jeg tuller ikke når jeg sier det en gang var slik, for det var nå en gang slik det var. Det var skyggen, en skygge. Oversett disse setningene til russisk, så skulle forvirringen i begynnelsen være komplett. Slik jeg var komplett forvirret over hvordan denne personen forfulgte meg, nettopp den personen jeg i overskriften kalte for skyggen. Det var nemlig slik i dette tilfellet, at skyggen var en person, og denne personen forfulgte meg. – Slutt med det, sa jeg, selvfølgelig, jeg ville ikke ha noe av det, jeg ville ikke ha noe av å bli forfulgt av en skygge som ikke var min egen. På en skyggeaktig måte lot personen jeg snakket til la være å svare. «For noe tull,» tenkte jeg, og ristet demonstrativt på hodet, «hvis han vil forfølge meg, la ham gjøre det.» Slik gikk dagen, jeg stelte med mitt som jeg ellers ville gjort.  – Jeg aner ikke hvem han er, sa jeg til dem som lurte, – han har fulgt etter meg i hele dag. Mot kveld gikk jeg hjem, ikke uten å si til skyggen min at han ikke kunne følge meg dit, det kom ikke på tale. Jeg tenkte jeg kunne si det enda mer utvetydig når vi kom til inngangsdøren, først den ytre og så den indre, der skulle jeg i hvert fall ikke etterlate tvil. Og det gjorde jeg heller ikke, – kom deg vekk, din idiot! sa jeg med svært høy stemme ved den indre inngangsdøren, etter at han ikke hadde forsvunnet da jeg sa noe lignende litt lavere ved den ytre døren, – dette er leiligheten min! Jeg stod rett ut sagt med nøkkelen i hånden, jeg hadde stukket den inn i nøkkelhullet, det var bare å vri om. – Gå vekk! jeg låser ikke opp døren før du har gått! du kan glemme det! Jeg låste opp døren med et sinne jeg ikke kan huske å ha hatt tidligere, det er ikke likt meg å bli så sint som jeg her ble, men han ble likevel stående og smatt inn døren innen jeg hadde smelt den like opp i ansiktet hans. Med rå makt dyttet jeg ham ut igjen, – kom deg ut! ropte jeg samtidig, – kom deg ut! Enten på grunn av ordene, eller på grunn av at jeg dyttet ham – han ble i hvert fall stående utenfor da jeg smalt igjen døren for andre gang, eller rettere sagt for første gang, og lynraskt vridde om låsen. «Endelig» tenkte jeg for meg selv, «godt å bli kvitt ham.» Jeg gikk inn på badet og pusset tennene, fortsatt med raskere bevegelser enn jeg pleier, og også litt lenger tid, det blødde flere steder fra tannkjøttet etterpå. Det er bare å innrømme det. Jeg gikk deretter med nærmest trampende skritt bort til sengen, skrudde markant av lyset, trakk dynen brutalt over hodet på meg selv, og knep igjen øynene så hardt jeg kunne, alt sammen uten å få sove. Utenfor stod skyggen, tenkte jeg, eller det mennesket jeg kalte for skyggen. Det var så forvirrende. Jeg følte liksom jeg måtte slippe ham inn.

ES2004