Dyre billetter til Kiev – med barn over 90 dager!

Litt spesiell overskrift. Den skyldes at flybillettene til Kiev nå nesten er fordoblet fra hva de kostet tidligere, og at Irina og jeg skal være der slik at hun overskrider grensen på 90 dager for oppholdstillatelse på vanlig pass.

Det er min lille hevn for at mama Olia og Ira var en måned i Kiev uten meg. Nå skal lille Ira og jeg være en uke i Kiev uten henne.

Som alltid er vi i seneste laget ute med å bestille reisen. Men når det først skjer, skjer det fort. I dag så vi at billettene lå på to opp mot tre tusen for en billett, en vei, og fem-seks tusen tur-retur. Det fikk ikke hjelpe, billettene måtte bestilles. Og vi – eller jeg – ville gjerne ha den lengst mulig.

Så var det bare dette problemet, med at Olia og Ira har vært i Kiev 42 dager allerede. De har 48 dager igjen for denne halvårsperioden. Olia våget ikke gamble, og vi bryr oss ikke om å styre med visum for å være ekstra. Til henne kjøpte vi billetter sånn at hun får vært der 89 dager. 1 dag å gå på.

Men jeg kan være lenger, jeg var der bare 10-11 dager i påsken, så jeg har mye å gå på. Og jeg ville gjerne ha Irina med meg. Så da er det i kjent stil å undersøke om dette er mulig. I tillegg har vi ikke uvanlig allerede kjøpt billett til Olia, så det haster jo litt, sånn at vi får plass på de samme flyene ned.

Jeg skrev til Udir i Norge etter å ha undersøkt litt på nettet. Google er en enorm kunnskapsbase og har rikelig med kunstig intelligens, men her gav de lite relevante svar. Jeg fant ikke ut hvordan det var med små barn på drøyt 3 år, om det gjaldt noen spesielle regler for dem.

Samtidig som jeg undersøkte med norske myndigheter, sjekket Olia reglene i Ukraina på russisk og ukrainsk. Hun fant der ut at barn født av ukrainske mødre blir regnet som ukrainske, selv om de etterpå får et annet statsborgerskap. Det vil si at 90-dagersregelen ikke skal gjelde for Irina.

Barn født av ukrainske mødre blir regnet som ukrainske, selv om de etterpå får et annet statsborgerskap.

Norske udir viste norsk offentlig service på sitt aller, aller beste. I løpet av en time hadde jeg svar, både på mail og oppfølgingsmail. Den første mailen var et offisielt standardsvar om at man for opphold over 90 dager må søke om visum, og at det er de reisendes ansvar å ha reisedokumentene i orden. Det er ikke opp til norske myndigheter å kjenne til særregler i hvert enkelt land, de sier bare at vi må ordne med oppholdstillatelsen med ukrainske myndigheter. Det var lagt ved link til den ukrainske ambassaden i Oslo.

Oppfølgingsmailen min var om det kunne bli noen problemer med innreise til Norge, eller EU, etter å ha vært ute i over 90 dager. Der var svaret at det vil det ikke bli.

Dette var nok informasjon for oss til at Ira og jeg bestilte oss billetter sånn at vi skal være i Kiev 1 uke lenger enn mama Olia. Så får også hun kjenne på hvordan det er, å være i Norge, når ens kjære er i Kiev.

Og i anstendighetens navn, jeg har ikke slått meg helt til ro med at alt er i orden med det lange oppholdet til Irina. Vi kommer til å skaffe oss dokumenter og bekreftelser, sånn at det ikke blir noe tull når vi skal reise ut og hjem. Skulle dte mot formodning ikke kunne gå, endrer vi billettene.

Bading og uhell med bilen på årets varmeste dag

Superhelg!

Det har vært en helg med temperaturer som vi liker dem om sommeren i Kiev. Mellom 20 og 25 grader, sol fra bortimot skyfri himmel, og det etter en lengre periode med finvær slik at vannene er varmet opp. Alt lå til rette for en super helg. Slik var den for oss:

Fredagen begynte litt så som så. Det var tannlegebesøk for lille Irina. Her har vi som foreldre gjort en dårlig jobb. Jeg tok meg etterpå i å tenke at vi – i alle fall jeg – forguder Irina så enormt, at det ikke kan falle oss inn at noen vil skade henne. Heller ikke sykdommer og bakterier. At også hun kan være utsatt for helsemessige og kroppslige problemer kom rett og slett litt uventet. Men det er ikke å spøke med. Vi grep tak i feilene våre fluksens, og det blir ikke noen flere av dem. Nå skal det gjøres skikkelig.

Resten av fredagen tilbrakte vi først i Sandveparken. Den internasjonale lekeparken, kan vi nesten kalle den, etter hvert, for de som er der er fra veldig forskjellige land og kulturer. Vi er jo også det, Irina halvt russisk, som vi har bestemt oss for å kalle henne, selv om hun strengt tatt er fra Ukraina. Det er russere vi kan identifisere oss med, og russisk vi kan snakke. Denne dagen var det som så ofte før flere av den sorten der i lekeparken som en gang var erkenorsk.

Ei dame fra St. Petersburg, og ei fra Litauen, begge snakket vi med, selvfølgelig, hun fra Litauen har jobbet med Olia, så nå utvekslet de telefonnummer. Folk fra Tyskland var det også der, men ulikt meg tok jeg ikke mot til meg, og snakket med dem. Det gjorde imidlertid Olia, på engelsk. Ellers var det altfor varmt å være i en lekepark uten bademuligheter, og uten kjølende vind og skygge.

Melsvatn pinsedag

Vi har ikke noen hytte eller noe sånt, ikke noe spesielt sted å reise i pinsen eller langhelger. Det blir med dagsturer. Det er imidlertid noe vi tar alvorlig, særlig når været er så bra som det er nå.

Resten av storfamilien er bortreist, så det blir lille Irina og jeg og mor som reiser ut. I dag gikk det til Melsvatn. Irina har hatt en helt herlig tid i Norge siden hun kom fra Kiev 4. Mai, det vil si 5. Mai, som hun endte med å komme, etter litt flyproblemer. Det er to uker siden, uker fulle av eventyr, der hun virkelig har blomstret. Hun våkner også med forventninger det skal skje noe gøy, og det gjør det hele tiden.

I dag var det altså Melsvatn, det familievennlige vannet nær Lye. Det er ideelt for en moderne, lat familie, med parkeringsplass 12 meter fra vannet. Om man vil gå rundt det, er det 3-4 km, ganske fint og variert, lett å gå, også med vogn. Helt ideelt. Irina og jeg har vært rundt mange, mange ganger, selv om vi bor noen mil unna, og det er ganske langt for oss bort dit. Det er likevel vel verdt turen.

Når mor også er med, blir det også mer skikk på maten. Hun hadde engangsgrill, jordbær, sjokolade og hjembakte frokostbrød. Vi hadde hatt pølser og hamburgere, men mor hadde pølser også, så det var egentlig bare hamburgere vi trengte å ta med. Og leker og klær til Irina.

Det er så kjekt å være med lille Irina, for hun er så god til å overbringe sin sprudlende glede av alt som er gøy her i verden. Rett ute av bilen hyler hun gledeshylet sitt, her er vann, en knause, gras, sand og folk, rent i overflod av ting å gjøre – dette blir supert!

Vi startet rett med litt bading og klatring. Vannet er naturligvis iskaldt, nå i Rogaland i mai, men det er ikke sånn at det er umulig. Spesielt ikke for oss. Men Irina må venne seg litt, først er det uti, så er det opp og ned knausen, så er det uti litt mer. Vi har med den lille lekebåten vi gjorde nytte med i går, i Stokki, og den gjør samme nytte i dag.

Engangsgrillen lager maten på et blunk. Jeg har skikkelige burger, 95 % storfekjøtt står det på dem. og det merkes. Som jeg sier til mor, jeg blir i godt humør av å spise god mat. Irina har knapt tid til å spise pølsene sine, hun må hele tiden ned i vannet og bade litt, eller lage noe i sanden. Til dessert er det jordbær med sukker på. Som livet føles om dagen.

Vi får også lekt litt strandleker, eller hageleker, Irina og jeg. Vi har med sånne plastbeger, man kan vippe en ball frem og tilbake i. Vi har lekt med dem tidligere også, men nå er det lenge, nå kan vi vippe frem og tilbake så lenge Irina vil. Og hun vil lenge, lenge, lenge.

Det er kjekt også å se at Irina får fart på norsken om dagene. Hun har et begrenset ordforråd, riktignok, men den lille motstanden mot norsk hun har hatt tidligere, er borte nå. Særlig liker hun å sette sammen ordene kjempe- og stor, liten, lang og kort. Allerede her er det mye hun kan si, mye hun kan beskrive. I spøk og i alvor. Om det mangler noe, fyller hun ut med russisk. Veldig ofte gjentar hun ord jeg eller andre sier, alltid helt korrekt, også for lange ord med mange stavelser. «Snakke norsk», og «på norsk», eller til og med «davai (kom igjen) på norsk» er formuleringer hun bruker.

Etter å ha lekt og vært ved Melsvatn i flere timer, reiser vi hjem til mor og lager vafler. Når Irina ikke snakker, eller leker med meg, sjekker jeg gloser på mobilen, snakker med mor, eller også drikker kaffe og spiser vafler. Mye kaffe. Irina leker store deler av tiden fint for seg selv. Hun minner litt om hvordan jeg selv lekte som barn, helt inne i leken, og helst med å ville være i fred. Jeg kan høre mumlingen hennes på russisk, hva de forskjellige figurene sier til hverandre. Det er lek med mening, immitering av voksenverden, den verden som venter. For meg var leken alltid veldig, veldig fantasifull, aldri noe som hadde med verden og livet å gjøre.

Klokken er henimot åtte da det er på høy tid å reise hjem. Og hjemme fortsetter leken. Faktisk tar vi den opp et nivå, med å spille fotball. Også det i flere timer. Jeg synes det skal være sånn, at om det er gøy, skal det ikke ta slutt. Gledene skal vare. Irina får spille fotball så lenge hun vil. Og livsgleden hun utstråler er så smittende at jeg blir fanget i den jeg også. Det er fotball med lek, Irina har ingen idé om hva en fotballkamp er, men hun fikk litt uventet med seg at det går an å score mål. Så det gjorde vi denne gangen, mot den lange terrassetrappen Olia har laget. Som regel klarte hun å få i alle fall sine egne mål i rekkefølge, og telte på fingrene hvor mange mål hun hadde, fra to til tre, til fire, til fem, og så videre opp til ti. Mine mål holdt følge, jeg var alltid ett mål under henne. Alt var lov med ballen. Som regel gjaldt det å løpe, men det gikk også an med triks, alt gikk an.

Da hun var kommet til ti mål, ville jeg begynne på ny. Og jeg forklarte henne at nå var stillingen 0 – 0, ingen hadde noen mål, nå skulle vi begynne en ny kamp. Ok? Jeg tenkte vi skulle droppe ballen, og ba henne telle til tre. All samtale under fotballspillen, fra vi satte oss i bilen hos mor, foregikk på russisk. Irina fikk med seg dette med telling, men forvekslet det med gjemmeleken, der man selvfølgelig også teller, med hendene foran ansiktet. Sånn telte Irina, til ti, og vel så det. Og hun hylte av glede da jeg droppet ballen ved å hive den opp i luften. Så var det min tur til å telle, og hun som skulle hive ballen i luften. At dette hadde noe med dropping og begynnelse å gjøre, var vekk.

Som alltid ramlet hun og snublet og turnte og stod i, helt uten antydning til at noe gjorde vondt, eller kunne være en brems i leken. Med ballen i hånden løp hun som en rugbyspiller, jeg kunne lage ganske store vanskeligheter for henne, virkelig hindre henne i å komme forbi, uten at hun ble sur og lei. Hun løp frem og tilbake i full fart, inntil hun fant en måte å smette forbi, enten med ballen i hendene, eller ved føttene, alltid full av ord og tilrop og forklaringer. Plutselig ville hun hoppe fra stubben hos naboen, plutselig var det det vi kunne kalle straffespark, prøve å skyte ballen i mål med ett skudd, eller to, uten å bli forstyrret av den andre. Det var en lek og spill i naturlig utvikling, uorganisert, nye ideer ble straks tatt inn og gjennomført, alt ble gjort så lenge det var kjempegøy, stor variasjon med ting å gjøre, en far og et barn på tre, i en vanlig hage, og med en liten ball.

Irina gikk også denne kvelden frivillig og la seg. Sånn man gjør etter en full dags livsutfoldelse. Da er det å lade seg selv opp, til en ny dag med akkurat det samme. Og sånn fortsetter livet til Irina, så langt frem det går an å se.

Endelig en vanlig lørdag! Og det en pinselørdag i mai!

Omsider fikk vi oss en vanlig dag, her i vår lille familie. Endelig kunne vi gjøre bare de vanlige tingene, en varm, solskinnsdag i mai. Etter lang tids hyperaktivitet var dette bare deilig.

Stort sett var vi ute hele dagen. Lille Irina sov lenge etter den strabasiøse gårsdagen, der hun først hadde vært hos bestemor og naboen (hun har fått seg en lekekamerat der borte, Niklas), og så fikk russisk besøk fra Novgorod! Ikke før klokken elleve stod hun opp. Da var det på tide å lage grøt, for meg.

Etter å ha spist grøt, var det å jobbe i hagen. Det ser ut rundt oss som om vi har gitt opp, men det har vi ikke. Vi har bare ikke hatt tid til å gjøre noe som helst utendørs, på flere måneder. Planter og ugress har fått gro fritt. Det er rikelig med ting som må ordnes, ryddes og fikses. Rikelig.

Vi tar det smått om senn, den ene tingen etter den andre. Om en måneds tid reiser vi til Kiev igjen, så vi ikke rekker ikke alt på denne siden av sommeren, og kanskje heller ikke i løpet av året, men vi rekker det vi får tid til. Og vi jobber ikke så verst, når vi bare har anledning til å gjøre det.

Jeg konsentrerer meg om hagen. Det er et langtidsprosjekt å få klippet den, langt som den har vokst, og i bedene har det vokst virkelig til med gress og ugress. Nå var det tredje runde med plenklipperen. Og nå begynner det endelig å ligne noe. I år er første året i Irinas levetid vi har ryddet plenen, sånn at det i det hele tatt er mulig å rydde den.

Også bedene rundt hagen tar jeg for meg. Det er enormt som må gjøres, fullt av ugress og graps som må vekk, men dette er meningsfylt arbeid. På solskinnsdager gjør jeg det med glede. Lille Irina løper omkring, og hjelper mer eller mindre til hun også. I dag har vi satt ut bassenget til henne. Hun skal få oppleve forsomre som jeg opplevde dem.

Etter at jeg hadde fått klippet plenen og lukt litt, så kunne Irina og jeg gå ned til Stokki, den lille innsjøen vår. Der hadde vi det gøy i vinter, med å stå på skøyter, en opplevelse lille Irina husker godt, og stadig spør etter. Nå er det bading. Hun går i et lite sommerskjørt og en lett genser, og hun bærer selv den lille båten hun vil ha med.

Vi går ned til samme stedet vi gikk fra skøyter fra. Det er en bitte liten vik, bare en meter og to å gå ut fra, mellom steinene. For litt større barn er en hoppestein, en stein det går an å hoppe fra, og der er det tre jenter som bader og hopper. Vannet er kaldt, og Irina må ha noen forsøk før hun skjønner at dette må hun bare gjøre, om hun vil bade.

Og så har vi dukket, og vannet er ikke så kaldt allikevel. Irina sitter mye i den lille båten, en slags svømmering med ratt, og plass å sitte i, med hull til beina. Ganske kjekk, og perfekt til denne lille viken vi har funnet oss. Det er ganske brådypt, og så kan Irina sprelle med beina og kjøre rundt i båten sin. Hoppe fra steinen vil hun også prøve, da med å holde meg i hånden, og ikke få hodet under, igjen og igjen.

Det var en vellykket liten badetur. Irina får lære årstidene å kjenne. I mars gikk vi på skøyter, nå var det bading. Etterpå får hun gå i bar overkropp, sånn som jeg. Bare det lille skjørtet. Så leker vi jageleken, der jeg skal jage henne og ta henne. På den måten får hun løpe rundt omkring, aktiviteten hun elsker. I det høye gresset faller hun flere ganger, uten at det ser ut til å gjøre så mye, annet enn at hun vil løpe på asfalt i stedet.

Vi er sikkert ute et par timer. Hopping fra en stein blir det også tid til. Og mye snakking på norsk, det løsner litt nå, for Irina. Det er akkurat som hun skjønner også, at dette må hun gjennom, dette har hun bruk for. Så når jeg spør om hun vil snakke norsk eller russisk, så svarer hun ofte norsk, mens hun før alltid foretrakk russisk. Hun får også mye ut av ordforrådet sitt, og setningene sine. Denne dagen var det å erte meg litt, og si jeg var kjempeliten, og peke ned mot gresset for å vise størrelsen, mens hun selv var kjempestore, kjempelange, med -e til slutt, etter dialekten vår.

Det er bare noen hundre meter hjem igjen. Nå er det aktiviteter i hagen. Jeg vil gjerne få lukt litt, men svært mye tid går med til å spille fotball med Irina. Det finnes viktigere ting, og det finnes enda viktigere ting. Til kvelds blir det dobbel middag, jeg lager både laksefileter med ovnsbakte poteter i olje, og en lasagne, basert på en kjøttdeig Olia har laget til middagen i går. Alt stekes i samme ovnen. Så var det å spise sammen, på kjøkkenet.

Irina valgte selv å gå å legge seg denne kvelden. Det samme gjorde vi. Det var riktignok en fridag, hjemme, men det var en fridag med hektisk aktivitet. Vel verdt en god natts søvn etterpå.

Avslutningskveld for studentene fra Novgorod

I dag var det avslutning for besøket fra Russland. På programmet skulle arrangementet vare fra 1800-2000, men det trakk ut, og endte for meg i en pikant avslutning da jeg med fire studiner i bilen ble tvunget til å kjøre hjemom for å lade bilen.

Vi var med disse studentene også sist fredag, på grillfest i Vagleleiren. Da var lille Irina med, og jeg fikk ikke så mye kontakt akkurat med studentene. Det var også deres første dag, her, mye var uvant for dem. Nå har de vært her en uke, de har vært på prekestolen, skoler i området, sett bedrifter og fabrikker, besøkt ordføreren, og feiret 17. Mai. Alt i sjeldent finvær, til Rogaland å være.

Arrangementet i kveld skulle være i det som vel kalles Tinnhuset, huset til den gamle tinnfabrikken, på Storhaug i Stavanger. Huset er nå i privat eie, og disponibelt for oss i Rogaland-Novgorod. Jeg har vært der før med dem, og notert meg at det er ikke så barnevennlig. Derfor hadde jeg ikke lille Irina med, noe som viste seg å være feil, da det norsk-italienske paret hadde med seg sin Gabriel, en av Irinas aller beste venner. Nå måtte han klare seg selv.

Avslutningen besto av enkel servering, tapas fra ostehuset, kaffe og is, ledsaget av korte informasjonstaler og musikalske innslag. Det er mange hobbymusikere i Rogaland-Novgorod, nå var det forsterket med Solveig fra kulturskolen, på fiolin. Dermed var det fiolin, trekkspill, kornett, klarinett og keyboard. Norsk og russisk folkemusikk. Eller, norsk folkemusikk og russiske sanger, er riktigere å si.

De russiske studentene satt på helt andre enden av bordet for meg, så jeg fikk ikke snakket med dem. Men jeg hørte de holde en avslutningstale, der hver av dem oppsummerte sine inntrykk av Norge. Og det er virkelig imponerende hva de har å si, det er en hjertelighet og takknemlighet jeg finner ganske sjelden. Norske taler blir lett veldig formelle i sånne sammenhenger, og uhøytidelig formelle, «alle var enige om at det var en fin tur», og at «vi har lært mye». Her var det poengtert, og med alvor, dette, dette og dette har imponert oss. De har hatt sitt livs tur, og de klarte å overbringe det i ord.

Klokken var mellom ni og ti da det var på tide å reise hjem. Jeg ble spurt om å være sjåfør. Det ville være veldig gøy, sånn sjanser gir jeg ikke fra meg, men det var et problem at det bare var 35 km igjen på elbilen. Fra Stavanger og inn er det drøyt to mil, så det skulle gå. Vagleleiren er rett ved der jeg bor, et par kilometer unna, eller så.

Dermed kom fire sprudlende russiske studiner inn i bilen min. Det var veldig kjekt, jeg snakket jo i vei, der jeg hadde noe å si, men det var et problem at kilometerne for rekkevidde ble slukt raskere enn veien. Kanskje var det kveldskulden? Kanskje at jeg kjørte litt fort, altså på motorvei, ikke i idealfarten på cirka 60?

I alle fall var jeg nede i 11-12 km igjen da vi parkerte på Rema 1000 for å handle. Flyet deres skulle gå 0600 i morgen neste dag, nå skulle de handle norske varer som minne og gaver på veien hjem. Jeg kunne jo også handle litt, det blir pinse, og vi må også ha mat. Men det uroet meg med ladingen, bilen hadde selv gitt beskjed: «lad nå», da vi parkerte.

Da jeg startet igjen, ville ikke bilen vise hvor langt vi hadde igjen. I stedet viste den en strektegning av lading. Da det også kom melding: charge immediately, våget jeg ikke mer. Jeg sa jeg måtte kjøre hjem, lade. Det er jo ganske pinlig, men enda mer pinlig hadde det vært å bli stående et sted på veien, uten mer strøm igjen.

Så dermed var jeg i den litt vriene situasjon å parkere en bil med fire unge russiske studenter oppi i garasjen, og uten å vite hvor lang tid en lading til forsvarlig nivå ville ta. Jeg har ikke noe hurtiglading eller noe sånt i garasjen, det er vanlig stikkontakt. Og så er jeg fullstendig klar over at det er helt uakseptabelt å kjøre en bil med fire jenter et annet sted enn avtalt.

Først tenkte jeg å få lånt en bil av en av naboene, det hadde gått helt fint, minst to hadde hjulpet, om de var hjemme, men så introduserte jeg dem for Olia og lille Irina, som var våken ennå. Jeg sa Olia måtte finne på en gave, de måtte få kompensasjon for ubehaget, klokken var over halv elleve, og de hadde en svært kort natt foran seg. Men det var ikke så lett å finne på noe å gi, vi var jo ikke forberedt.

Lille Irina gjorde imidlertid sjarmjobben, som hun pleier. Særlig med hun som het Katja ble det full kontakt. Irina var rett og slett utrøstelig, da disse jentene skulle reise igjen, og hun ikke kunne være med. – Jeg kan også fly om natten, sa hun, på russisk. Med Olia ble det også øyeblikkelig kontakt. Jeg snakker godt russisk, men det er litt anstrengt, og særlig i lange utlegninger om ting jeg ikke er vant å snakke om, kan det stokke seg til i det uforståelige. Med Olia fikk de også direkteinformasjon, om hvordan det er å komme til Norge, som russer, hvordan livet egentlig er, om man kan si det sånn. Under en ukes omvisning er det alltid den polerte versjonen man ser.

Under disse samtalene gikk bilen fra 6 til 7 til 8 og 9 % av fulladet. Hadde jeg visst det var 6 % igjen, kunne jeg kanskje tatt risken til Vagleleiren uten å kjøre hjemom, det hadde nok godt, men jeg kjenner ikke bilen så godt, og visste ikke annet da vi kjørte enn at jeg måtte lade øyeblikkelig. Klokken var cirka elleve, nå, det hadde tatt 20 til 30 minutter, dette ekstra eventyret. Forhåpentligvis ser de på det som en ekstra opplevelse, slik jeg alltid ser på sånne ting. Men det var veldig pinlig å ikke klare å kjøre dem dit de skulle, straks.

Det endte uansett godt. Da vi kjørte ut fra garasjen hadde jeg 14 km rekkevidde, og da jeg var fremme i Vagleleiren hadde jeg 12. Fra hjemme og dit var de fire fulle av spørsmål, mye ny informasjon å spørre ut i fra, og nå hadde vi jo allerede snakket sammen om litt av hvert. De var virkelig forundret over at jeg kunne russisk, og så mye russisk fra dagligtalen, vanlige ord og formuleringer, sånne som de også bruker, og ikke alltid så innlært og formelt et fremmedspråk blir, når man ikke bruker det til vanlig. De sa også de var glade for å ha møtt min kone, Olia, og de var selvfølgelig sjarmert av lille Irina.

Jeg for min del hadde rett og slett litt vanskelig for å roe meg. Det var noen sterke inntrykk, litt uvirkelig, ennå, med vaskeekte russere i min bil og i mitt hus, og så dette vanvittige med at bilen ikke hadde nok strøm. Da vi parkerte i går, etter 17. Mai, var det 40 % igjen. Med det skulle jeg kjøre Ganddal- Klepp – Stavanger – Klepp – Ganddal. Så lenge den ikke er under 40, pleier jeg ikke å lade den opp, om det ikke er noe spesielt. Dagens reise var ikke spesiell nok, før jeg visste hva den ville komme til å bestå i.

Det ble veldig spesielt, og veldig kjekt. Neste arrangement i Rogaland-Novgorod er vårfesten i Arboretet.

17. Mai – 2018

Som barn var 17. Mai dagen da det gikk an å gå i fryseren og hente is, uten å spørre først. Deretter ble ikke det så gjevt, og 16. Mai ble en vel så viktig dag som den syttende, med all den festningen den åpnet for. Som student og i den forlengede studenttilværelsen jeg levde, var det frokosten som var hovedsaken, en frokost som gjerne kunne vare hele dagen. Nå, omsider, er det som barnefar dagen er viktig, og det er gjennom at lille Irina har det kjekt, at jeg også har det.

Jeg hadde varmet henne opp med å snakke om 17. Mai, og Norges bursdag, og at denne dagen kom det til å skje mye kjekt, og hun kom til å få is og pølse så mye hun ville. Men for en treåring er det ikke så mye plass for fremtidige gleder i hodet. Det må skje nå, ellers er det ikke så viktig.

I alle fall våknet jeg flere timer før Irina, akkurat sånn som vanlig. Og som i fjor, kom vi oss veldig sent ut av huset og opp til aktivitetene. Tidligere år har vi vært så sene at alle aktivitetene har vært slutt, men da har også Irina vært for liten til å ha glede av dem. Rester av student-syttendemaiene henger i, med det at jeg kjøper inn pålegg og godt brød for en overdådig frokost. Men boblene og vinen er det slutt på, nå er det juice og te og melk. Etter frokost får Irina sin is, hun kan liksom ikke helt tro på at hun kan ta når hun vil, og vi har jo også en kone og mor fra Kiev, som ikke er vokst opp med denne tradisjonen at 17. Mai er isdagen.

Vi kom oss i alle fall ut i fine klær sånn i elleve-tiden. Hvert vårt flagg. Skolen er flyttet fra den jeg gikk på, til en like ved, men der var det alt sammen arrangert omtrent sånn på min tid. Alt frivillig og på dugnad, alt veldig enkelt og greit. Potetløp, 60-meter, fotballsparking, fisking, ballkast og trehjulssykling. Irina fikk prøve alt, og syntes det var stor stas. Bare det at det var så mange folk der, var kjekt for henne.

Kan dere gjette hvilken aktivitet som var aller mest populær? For Irina?

Fisking er et godt tips. Der stod hun og hoppet og hylte av glede, i køen, hun kunne knapt tro at hun skulle få lov til dette her. Jeg hjalp henne med stangen over veggen, og så fisket hun opp et sett med dinosaurklistermerker og en bok å lime dem inn i. Stor stas. Men langt fra det største. Trehjulssykling var også kjekt, dit gikk hun først, og flere ganger, og hun måtte hver gang bes om å forlate sykkelen og gi den til andre, når det ble kø. At hun etterpå fikk premie var reneste bitingen, hun glemte det egentlig, og måtte tilbys.

Men dette var ingenting mot det som var aller, aller kjekkest. 60-meteren. Irina stilte seg ved siden av meg, lærte seg konseptet med å vente, og så klar, ferdig, gå! Og så løpe, og så for hun av gårde sånn cirka over plassen, med meg like bak og ved siden, og med oppmuntrende tilrop fra alle kanter. Første gang løp hun inn på 19,75, ikke verst for en 3-åring. Men hun presset det ned godt to sekunder, til 17,85, som var den beste tiden jeg hørte for henne, kanskje var det noe bedre også, for jeg oppfattet ikke tiden alltid.

For Irina spilte det ingen rolle. Hun sa på russisk at hun vant, og jeg tapte, og hun jublet over det. Til å begynne med var det premie, et slags bånd med billig sukkertøy. Det kunne hun ha rundt halsen, og rundt håndleddene. Og spise av. Det var også veldig artig, men det var helt klart løpingen som var hovedsaken. Da hun skjønte hun kunne gjøre dette så mye hun ville, var hun ikke til å stoppe. For vår del trengte hun ikke hatt premie hver gang, men det fikk vi, stort sett, så lenge lageret holdt. Etterpå var det en annen type snop. For Irina er det greit med snop, men om hun kunne velge mellom snopet og løpingen, så ville det blitt løpingen, helt klart.

Det er det kjekkeste hun gjør, sammen med alt det andre kjekke hun gjør. Løpe, svømme, skøyter, all sport og aktivitet, hun er ustoppelig, og langt, langt forut for sin alder. Det er også en livsglede og livsutfoldelse over det, som gir mening til sport. Irina løper ikke for å oppnå noe eller vise frem en prestasjon, hun bare løper fordi det er så ufattelig gøy, og hun har så mange krefter til å gjøre det. Man må nesten ut i dyrenes verden for å finne bildene som forklarer det, kyr og hester på beite, hunder som slippes fri – man kan løpe! Verden er åpen!

Ved en anledning falt hun. Det er ikke noe særlig, i full fart, i lett, pent sommertøy, på grusen. Hun snublet i beina sine, og føk fremover, først litt i lufta, så litt på grusen. Det er kjempevondt. Jeg vet Irina er en stayer, hun gir seg ikke for smerte og ubehag, når noe er gøy, men dette var jo ikke så bra. Hun stønnet og ynket seg, kom seg opp på beina. Jeg lurte på om hun ville ha isen, vi hadde kjøpt, og som jeg holdt og løp med. Jeg lurte på, hva nå? Hun tok av armbåndene med snop, de hadde nok gjort vondt når hun landet på dem også, og de presset mot håndleddene. Det var litt mer ynk og stønn, litt mer børsting av støv, sand og grus, hun hadde blåmerke med sår i, på begge armene under albuene, der den hardeste støyten hadde vært. Der hadde hun møtt grusen rette med huden. Så løp hun videre, inn i mål.

Det var slutt på premiene nå, så det ble ikke noe snop for den veldige prestasjonen. Komme seg i mål med et slikt fall – hvem ville vel ikke brutt? Uansett alder? – Ja khotsju en gong te, sa Irina, på russisk og rogalandsk. Jeg vil en gang til.

Og så var hun ikke til å stoppe. Vi løp praktisk talt rundt og rundt. Først til mål, og så tilbake til start. De gangene hun fikk noe snop, rakk hun ikke å spise det opp, før hun var i gang med nytt løp. Da var det selvfølgelig vanskeligere å puste, og det kunne ikke gå så fort. Men det fikk være, og fort gikk det uansett. Min oppgave ble etter hvert å finne på pauseaktiviteter, sånn at Irina rakk å svelge ned snopet, før vi satte av gårde 60 meter på ny. Blant pauseaktivtetene var potetløp, der Irina også løp av gårde med liv og lyst, sammen med barn i alle aldere, og i full fart og helt fryktløs for all skubbing og kapping, der de litt eldre barna konkurrerte med hverandre og ville komme aller først.

Så var det slutt, og alt ble pakket ned. Resten av dagen snakket Irina om at hun ville «spinga», og tidtakerne der oppe mente bestemt vi måtte finne en friidrettsklubben til henne, for ingen sprang fortere på den størrelsen, i alle fall. Irina er naturtalent. Trener ikke, lærer ingen teknikk, løper bare. Kan det.

*

Og så var det jo sånn en deilig dag. Vi har hatt det veldig travelt den siste tiden. Det var eksamen mandag, og så fullt kjør med vanlig jobb og ekstraarbeid tirsdagen og onsdagen, nå var det endelig tid til å være med hverandre. Det var en kald 17. Mai, lave temperaturer og vind, men det var sol, og ikke regn, og da skal vi være forsiktige med å be om så mye mer, der vi bor.

Irina og jeg klarte sammen å overtale mama Olia å bli med oss ned til sentrum, for å se på 17. Mai feiringen der. Det krevde litt overtalelse, og første forsøk ble ikke noe vellykket. Vi kom oss ned og fikk parkert, da Olia oppdaget noe feil med klærne, og da nektet hun å forlate bilen. Sånn ville hun ikke vise seg. Det er kvinneverden, man skal ha respekt for den. Instinktet mitt er veldig, veldig sterkt at dette ikke er så farlig, klær er klær, litt feil er gøy, kom igjen, bli med, ikke tenk på det. Overtalelseskreftene mine fikk Olia ut av bilen, men da vi kom i mot folk, snudde hun, og gikk tilbake.

Det var bare å kjøre hjem å ordne. Her er mye å lære for unge menn, en del av det damene sier, er viktig for dem. Vi må høre på dem, selv om vi ikke skjønner det. Når klærne er i orden, føler Olia seg mye bedre, og det var viktig, så mange vi fikk å snakke med. Det viste seg nemlig at sentrum var gjort russisk på nasjonaldagen vår, i alle fall rundt oss.

De første vi møtte var fra Rogaland-Novgorod, sånn at jeg endelig, endelig fikk presentert dem for min vakre kone. Olia har jo ellers holdt seg hjemme under arrangementene. Rogaland-Novgorod har besøk fra Novgorod, og Olia gikk selvfølgelig straks i snakk med Ilja, representanten.

Deretter hørte jeg russisk i klatreapparatet de har satt opp for barn, der nede. Jeg spurte, på russisk, hvor hun var fra og alt sånt, hun var fra Ulan Ude, et sted jeg tok på strak arm, berømt som det er for sitt gigantiske Lenin-hode. Denne byen ligger øst for Bajkal-sjøen, øst for Sibir, det var det stedet jeg ikke fikk besøkt under min reise med den transsibirske jernbanen i 2008, så jeg visste godt hva dette er. Damen ble mildt sagt overrasket over at det var en nordmann som snakket uanstrengt russisk, og hadde detaljinformasjon om Ulan Ude. Hun hadde nok kanskje et enda mer overraskende liv, gift med en kineser, bosatt i Norge, og med norsk som felles språk. Hun snakker ikke kinesisk, han ikke russisk. Barnet deres snakker kinesisk, russisk og norsk. Sånn er det.

Jeg hentet Olia, og introduserte også henne. Siden kom det til en dame fra Litauen, som også snakket russisk, men som snakket litauisk med sitt barn. De tre fikk lang og vennlig kontakt, slik det alltid er. Det irriterer meg litt at storpolitikken setter standarden, og man på død og liv skal ha Russland og de baltiske statene og Ukraina til å være fiender med hverandre. Her var de fra Kiev, Ulan Ude og Litauen, men del av den russiske verden, felles språk, kultur og referanser, hvorfor i all verden skal vi forsøke å splitte det?

Jeg skjønner ikke det, og er oppgitt over vestens politikk. Men her hos oss får man andre bilder og assosiasjoner i hodet av Russland og russisk, det blir altfor politisk, og man skal liksom «beskytte» de Øst-Europeiske landene mot Russland, i stedet for å forsøke å skape vennskap og samhold, slik vanlige folk har så veldig, veldig lett for å gjøre.

Det er ikke sunt for meg å tenke på dette. Jeg tenker heller ikke mye på det. Det er en utrolig rik kultur, den russiske, det er et gigantisk land, ufattelig så mye som er der, og jeg blir begeistret og fascinert over en kultur som kan presentere meg for folk fra Murmansk og Ulan Ude, som jeg nå har blitt i løpet av under en ukes tid. Jeg føler meg som en del av denne kulturen, velkommen og inkludert, og jeg vil gjerne at de skal føle denne hjerteligheten og vennligheten andre veien også. Jeg forsøker å gjøre mitt.

Etterpå tar vi en titt på folketoget, tilfeldig titt. Olia har blitt stående med flagget til hun fra Ulan Ude, og hun blir helt fortvilet. Hun løper for å levere det tilbake, en ganske håpløs oppgave, fem-ti minutter etter at vi har skilt lag. Men det er en annen kultur, at flagget koster 20-30 kroner spiller ingen rolle, det er ikke vårt, og skal leveres tilbake. Vi nordmenn er også ærlige, veldig ærlige, vi leverer tilbake det som ikke er vårt, og vi forsøker å få tingene til sine rette eier. Men vi blir ikke fortvilet når vi blir stående med ting som ikke er vårt, og hvor det åpenbart beror på en misforståelse. Det hadde vært veldig fint om vi kunne levert dette flagget tilbake, men det er ikke godt å se hvordan.

På kvelden var det middag, god middag, og endelig litt vin. Men det er ikke noe stort poeng med vin, lenger. Hvis jeg får tid for meg selv, kommer jeg til å lære meg språk og gloser, lese litteratur på tysk eller italiensk, jeg kan ikke ha noe beruset hode. Et lite glass og to, gjør godt, sammen med laksen vi har kjøpt. På kvelden blir det også tid til å luke aldri så lite grann. Huset og gårdsplassen har stått ganske på vent, nå i eksamenstiden. Og nå venter tømming av matsøppel. Da gjelder å fylle dunken med ugress. Lille Irina kommer ut på sokkene, for å hjelpe til.

Sånn er dagene våre. Sånn var vår 17. Mai. Hurra!

Eksamensferie til Kristiansand!

Det var bare en overnatting, en kjøretur og en eksamen. Men herre min hatt for et eventyr det ble. Dette er historien om hvordan Olia og jeg tok med oss Irina og bestemor på tur til Kristiansand, for å avlegge vår eksamen i tysk.

Det blir en lang post, men det er den verdt.

Min første langtur med elbil

Det begynner slik sånne turer skal begynne, når det er jeg som står for dem. Vi satte oss rolig (nei, hektisk) inn i bilen sånn cirka klokka tolv, tidspunktet vi skulle være hos mor, bare for å se at bilen ikke hadde tatt lading gjennom natten. Den stod ennå på sine 55 %, 79 km.

Før det hadde jeg fått brukt morgenen til å se gjennom noen tyske oversettelser. Det var 8 av dem, og jeg hadde fått gjort 3 før onsdag. Så var det omtrent 1 til dagen, før jeg nå altså hadde et par igjen denne reisedagen. I tillegg fant jeg at UiA hadde lagt ut en til, som jeg ikke hadde fått med meg – altså 9. Jeg fikk gjort meg ferdig med den syvende før familien våknet, og det ble slutt på arbeidet. I tillegg var det en såkalt Wiederholung, repetisjon, med samme type oppgaver som til eksamen, som gjensto. Dem var det 5 av, og jeg hadde gjort fire siden torsdag. Den siste ville jeg også ha gjort før eksamen. Som altså var i dag.

Men når familien er våken, Olia og Ira, er det frokost og aktivitet. Da er det ikke lett å slippe unna til lesing. Dessuten skulle vi reise. Vi måtte pakke. I kjent stil hadde vi ikke pakket en ting før det gjaldt. Og som vanlig går jeg rundt meg selv i hva jeg skal ha med og ikke, i pakking er jeg helt elendig, bruker mye lenger tid enn alle andre. Olia fant i tillegg ut at hun skulle vaske kjøkkenet, typisk henne, impulsiv som hun er.

Det var derfor vi ikke kom oss ut før omtrent klokken tolv. Den som var klar, var lille Ira på 3 og et halvt. Hun satte seg i bilen et kvarter før tiden, og ventet tålmodig. Hun skulle til Kristiansand, med mor og far og bestemor. Hun gjorde alt riktig, og hadde sitt livs opplevelse, som så mange ganger før.

Det er klart det er en kalddusj når bilen ikke er ladet opp. Det har skjedd én til to ganger før, og jeg kan ikke si sikkert hva som er problemet. Det virker hver gang, like selvsagt som at ladingen av telefonen virker, men så er det plutselig gått noe galt. Jeg sjekker selvfølgelig at alt lyser og er riktig når jeg lader bilen, men så er det altså noe som skjer etter jeg har gått, som stopper ladingen på det den var. Mystisk.

Vår opprinnelige plan var å kjøre til Flekkefjord, lade der, og så kjøre videre. Til Flekkefjord er det 10-11 mil. Med 79 km igjen, gikk ikke det. Dermed ble det lading på Ben’s kafé, klassikeren, et av få ord på norsk det er riktig å skrive med apostrof. Den er innarbeidet.

Vi hadde også fått en positiv nyhet, denne morgenen. Turen var selvfølgelig ikke planlagt, hvem skulle tro det, at vi planlegger tur? Vår plan var å kjøre til Kristiansand mandag morgen, og så kjøre hjem igjen etter eksamen, sånn som sist. Fredagen introduserte mor for meg at det kanskje ville være bedre med hotell, og overnatting i Kristiansand.  Samme kveld gikk Olia med på det. Og lørdag formiddag, klokken 1107, skriver jeg mail til Grønn kontakt, for å høre om jeg egentlig var registrert der. Jeg var det i sin tid, men med en email-konto jeg visst ikke lenger får tilgang til, og med en ladebrikke jeg aldri har brukt. Virket det fortsatt? Og hvordan virker det?

Den mailen svarte de på innen vi reiste søndag. Sånt blir det fornøyde kunder av. For oss var det veldig viktig, jeg fikk kommet meg inn på siden min, registrert Visa-kortet, og forsikret meg om at hurttigladingen kom til å virke. Så det var en virkelig god, og en virkelig dårlig nyhet, jeg hadde å si til mor da vi kom frem til henne. Klokken var omtrent kvart over tolv. Mor var helt klar.

Livet er lystigere for den som tester skjebnen litt, man må friste den litt for at det skal skje ting. Ta litt sjanser. Mor hadde forslag om å kjøre om Bryne og Undheim, med det argumentet at de som bor på Bryne alltid gjør det. Vi bor riktignok på Klepp stasjon, det vil si mor gjør det, men vi kjørte nå likevel denne strekningen, selv om den kanskje er litt lenger, og vi var litt knappe på elektrisiteten i bilen. Den var nede i omtrent 70 km. Til Ben’s kafe registrerte mobilen 55 km, med det som nok er korteste vei, over Frøyland, Figgjo og Ålgård.

Men jærveiene over Undheim er mye finere og mer spennende. Derfor valgte vi dem. Det ble litt rekkeviddeangst, årets nyord i 2013, typisk Språkrådets nyord kanskje akkurat litt spennende det året de vinne, men så er det slutt. I dag er det så mange ladestasjoner og elbilenes rekkevidde er såpass lang, at man skal være bra sprø for å opparbeide seg noe angst. For oss var det sånn at vi måtte passe litt på. Skulle det gå noe galt med Ben’s kafe, måtte vi finne et alternativ innen et par mils omkrets. Mor satt med mobilen på nett, og fulgte med på at laderen på Ben’s var ledig og at den virket. Jeg fulgte med på hvor langt det var igjen, og hvor mye strøm vi hadde igjen. Det var litt lite slingringsmonn.

Etter litt famling med de forskjellige laderne, fikk jeg satt brikken i, eller sveipet brikken over, bare for å se at ingenting ble satt i gang. Nå var det godt å ha medhjelpere. Olia og mor så det var noe graps på den, limet den hadde vært festet til papiret i konvolutten den kom i. Den hadde aldri vært brukt, nå var limet størknet. Men Olia gned det av, og med det ble brikken registrert. Og så begynte bilen å lade!

Det var første gang. Og det var en opplevelse. Vi har hatt bilen 2,5 år, så det var sikkert på tide. Vi gikk inn på Ben’s kafe, kjøpte en is til Irina. Mens vi satt og spiste, ble bilen ladet opp. Rikelig.

Dermed var alt trygt og godt og kjekt. Irina frydet seg i tunellene etter Moi, og fikk også fart på norsken, med «kjempestor» og «kjempeliten» tunell, her var det rikelig av dem. Ellers har hun stort sett kjørt i Ullandhaugtunellen, og den er jo ikke stort å snakke om. Vi kjørte forbi Flekkefjord, den nye veien utenom Kvinesdal, og til Lyngdal, hvor vi ladet på ny. Det gikk som en lek. Olia og mor gikk og handlet litt i Kiwi-butikken som var åpen, Irina var så fornøyd at hun ville verken ha is eller snop, og så var bilen ladet til 62 %. Det var rikelig for strekningen Lyngdal – Kristiansand, hvor vi skulle parkere, og etter planen lade på nytt.

Den siste biten sovnet Irina. Barn har det greit sånn. De sovner når aktiviteten er slutt. De er på maks, og så er det ferdig. Jeg fikk Olia ved siden av meg til å være moderne kartleser, det vil si skrive inn hotellets adresse i navigasjonssystemet. Hun skrev bare gatenavnet, og ikke tallet, derfor endte vi litt håpløst første gangen vi stoppet. Men så var det bare å ordne seg, og kjøre dit vi skulle.

Det skal dog sies: Hotellet har misvisende reklame, og ikke akkurat atypisk i våre dager. De lokker med parkering og lading, det står på nettsidene at hotellet har parkering og lademuligheter, men parkeringen er i et parkeringshus. Og ladingen er med registrering og drøy pris. Også parkeringen koster penger, den er ikke en del av den ganske dyre regningen, men det har jeg inntrykk av er standard for mange hoteller nå om dagen. Ikke at det er så mange å velge mellom, det er kjedehotellene som brer om seg i absolutt alle byer, og de kjører sitt løp, som gjør eierne til blant de rikeste vi har i dette landet her.

Men det er sånn verden har blitt. Vi kan ennå ha det gøy i den. Vi får sjekket inn på et vis, og jeg kjører bilen inn i parkeringshuset under. Jeg bruker mitt kort til å få åpnet porten, og jeg finner ladepunktet, der jeg stikker inn den nye, fine ledningen jeg har kjøpt. Type 2, som det heter. Jeg betalte sikkert overpris for den på Ålgård Auto, men jeg måtte ha den, og jeg måtte være sikker på at det var riktig og at den virket. Dessuten hadde jeg ikke tid til å vente på en bestilling over nettet. Jeg kjøpte den lørdag, i går, vi reiste søndag, i dag.

Nå stod laderen i bilen og i kontakten. På bilen var registrert ca 36 km igjen å kjøre. I morgen er det eksamen. Klokken er sånn henimot fem. Vi går opp til hotellet, for en kveld i Kristiansand.

Kveld i Kristiansand

Kristiansand er en nydelig by. Det er sørlandet, og i solen i mai, varmt nok om kveldene til at mange er ute i lette klær. Irina var i hundre og massevis over alle aktivitetene hun kunne være med på, og Olia lurte på hvorfor i all verden vi bodde i Rogaland, når vi kunne bo her. Jeg ville også mildt sagt være med på en byrunde, en lekerunde langs stranden, men det var tross alt eksamen. Jeg måtte lese. Alle de andre gikk ut.

Det må jeg innrømme, det var en kraftanstrengelse nå å lese tysk grammatikk. Jeg var trøtt også, etter hektiske dager, og lang reise. Så det var vekselvis noen minutter på ryggen, og mange minutter hektisk analyse av tyske setninger. Jeg kom meg gjennom nesten tre av fem oppgaver, før Olia var på rommet. Hun var også sliten, og måtte slappe lite grann av. Stort lenger kom jeg ikke med tysken. Det var en oppgave om bruk av genitiv og en om kasusbruk som gjensto, begge oppgaver av en type som ikke var i noen av oppgavesettene jeg hadde gjort. I tillegg var det to oversettelser jeg håpet å få sett på.

Men det var ikke så lett. Mor og Irina kom også, de ville ha mat. Jeg ble med dem, mens Olia ville være på rommet og slappe av.

På veien gikk jeg ned for å sjekke bilen, som skulle være fulladet, nå som jeg hadde ny, type 2, ladekabel. Men den gang ei, på ny hadde ladingen sviktet. Og denne gangen var det en klar årsak. Man måtte registrere seg og bruke telefonen, og styre, og betale. Jeg flyttet bilen med de samme 36 km som jeg ankom med. Til universitetet og tilbake er det bare noen kilometer, men jeg hadde på ny et ladeproblem. Vi måtte finne et godt ladepunkt før vi reiste hjemover i morgen. Det var noe jeg hadde å tenke på midt i alt det andre ganske hektiske som skulle vente.

Først var det altså pizza. Det var kjempegreier. Irina ville ha pizza. Det skulle hun få. Dyr, god pizza, på italiensk vis, ikke noen av pizzakjedene. Spaghetti Carbonara bestilte vi også. Og vin. Mor har lyst på vin, og jeg må jo stille opp, hun gjør jo hele denne reisen for vår skyld. Hun er barnevakt for Irina, mens vi har eksamen. Det er klart hun kan ikke sitte der og drikke vann, eller vin alene. Og når man skal bestille vin, kan man ikke bestille glass. Man må ha hele flasken. Så fikk jeg eventuelt lese med litt vin i kroppen. Sånn må det bli. Irina fikk Cola. Hun storkoste seg.

Og det var virkelig kjekt. Irina kan ikke så enormt mye norsk, og mor kan ikke russisk i det hele tatt, men Irina er veldig kommunikativ, og bruker det hun har til å lage det gøy. Hun er bare så vidt over tre år, men hun får opp stemningen, med frydefulle utrop, artige påfunn og kreativ bruk av de ordene hun har. Og hun spiser rikelig, både av pizza og carbonara.

Så er det tilbake til hotellet. Vi går langs sjøkanten. Irina får ny fart på norsken. Snakker med måkene, hiver steiner i vannet, balanserer på kanten, er helt i toppform.

Klokken er vel rundt ti da vi omsider er tilbake. Jeg setter meg til med tysk, men nei. Det må bli søvn. Det har vært en lang og begivenhetsrik dag.

Hektisk morgen

For første gang på veldig, veldig lang tid våknet jeg av vekkerklokken. Klokken var sju. Vi hadde omtrent en time på oss. Så måtte vi av gårde, for å ha god tid. Haha, sånn skulle det ikke bli. Det skulle bli en marerittmorgen med alle ingredienser, en skikkelig øvelse i stressmestring.

Jeg måtte jo virkelig se på de oppgavene i repetisjonsøvelsene jeg ikke hadde sett på før, jeg måtte se hva slags svar de ønsket. Egentlig var planen å våkne sånn i fem-seks tiden, sånn jeg pleier, og få lest litt skikkelig. Nå var det bare å skrive raskt inn løsningsforslagets svar, og se til at jeg forstod det. Så var det ned for frokost.

Jeg var ikke spesielt sulten, men trikset i meg et speilegg og en slags brødskive. Et par kopper sterk kaffe, espresso. En croissant. Så var det opp, å la Olia få spise også. På vei opp til rommet skulle jeg bare ordne med regningen, vi skulle jo sjekke ut denne dagen også, og vi ville ikke være ferdige med eksamen før klokken tre. Men heisan! Visakortet mitt lå ikke i telefonen der det pleier. Det er kritisk, for det er eneste tilgang på penger jeg har. Og det er det jeg brukte for å komme meg inn i parkeringshuset. Om en drøy time starter eksamen.

Oppe på rommet går jeg på do, og akkurat i det jeg sitter der og gjør meg ferdig, kommer lille Irina, stuptrøtt, og vil inn. Når hun ikke får det, blir hun rasende, og hylgråter. Mor og Olia driver og pakker og ordner, for å sjekke ut, og sørge for at Irina har klær gjennom dagen. De får ikke med seg at det hadde vært veldig fint om jeg fant kredittkortet mitt. Jeg vil ha Olia til å spise frokost, noe hun nekter, og alle har vi forskjellige løsninger hva som er best for Irina, som fortsatt hylgråter.

Her vet jeg best, i likhet med de to andre, Irina må få sove mer. Hun var i seng klokken ti, og kan da lett sove til ti. Men hun ble akkurat for stimulert og irritert til at det ikke gikk. Kanskje ville hun ha litt mat? Litt leker? Det var forslagene til de to andre. Mor ville også gjerne ha ansvaret, og sende oss av gårde til eksamen. Det hadde hun for så vidt rett i, det hastet jo litt etter hvert.

Jeg stakk ned i parkeringshuset for å se om kortet lå der, i bilen. Og joda, der var det. Jeg hadde bare slengt det fra meg etter å ha brukt det til å åpne porten. Så var den ute av verden. Da så alt mer lovende ut.

Jeg la meg litt ved siden av Irina, for å se om hun kunne sovne, noe hun ikke kunne. Men hun fikk noen minutter helt uten stress, far er jo aldri stresset. Det er aldri noe han skal, som er viktigere enn Irina. Alt annet kan vente. Verden kan stoppe. Irina må kjenne at far klarer alt, og er der, alltid.

Så kan vi gå. På vei ned får jeg til og med lurt i Olia litt frokost. Her er vi gode begge to. Det er bare noen minuttter, men likevel nok til at vi får helt følelsen av en rolig frokost. Med te, og greier. Jeg betaler også for hotelloppholdet. Klokken nærmer seg halv ni. Men det er ikke så langt fra setnrum til universitetet, vi rekker det helt fint. Alt ordner seg.

Olia rasker også med seg litt mat i en serviett, så kjører vi.

Ved bommen i parkeringshuset stikker jeg visakortet i, bare for å få meldingen: Kortet er ikke tillatt. Porten åpner seg ikke.

Det er jo et reelt problem, når det er under en halv time igjen til eksamen. Jeg løper opp i resepsjonen, der sier de at det ikke er de som driver parkeringshuset, det er Aquarama, og de har ikke åpnet ennå. Kjekt å høre. Jeg får noen instruksjoner, betale i automaten, og ringe i calleren og si det er Eivind, så skal hun komme. Jeg løper ned igjen, finner automaten, betaler gode 210 kroner, kjører bort til bommen – kort ikke tillatt. På ny virker det ikke.

Nå haster det veldig. Det er under 20 minutter til eksamen, og vi er ennå ikke ute av parkeringshuset. Så gjelder det å finne ut av sentrum, opp til universitetet, og inn i riktig bygg og rom. Det er kritisk. Jeg ringer på callere både her og der, sier det er Eivind, og får noen svar på sørlandsdialekt jeg ikke helt klarer å oppfatte. Vi løper opp til badelandet, kanskje er de åpnet likevel? Som krydder er det en der som spør Olia om noe hjelp, og serviceinnstilt som hun er, hjelper hun ham med smil og god tid, de snakker rett og slett sammen, peker og forklarer.

Jeg vil gjerne ned i parkeringshuset, i tilfelle hun kommer fra resepsjonen. Og jeg løper ned, mens Olia står igjen. Etter hvert kommer Olia også. Jeg prøver en annen caller, den til resepsjonen, ved døren. Mens jeg ringer der, kommer en slags vaktmann, vaktmester, en som driver og kjører noen traller. Han har nøkkelkort i kjede med Scandic rundt halsen. Jeg spør ham. Han sier ring på calleren, si du må ut, så åpner de.

Jeg kjører bort. Ringer som bare det, han står ved siden av. Og nå, endelig åpner de for meg. Klokken er 0849. Eksamen begynner klokken 0900. Nå gjelder det virkelig at vi ikke møter noen hindringer på veien!

Fem minutter rødt lys

I alt styret som har vært, har vi ikke fått sjekket adressen til universitetet. Vi vet bare det er universitetet. Navigasjonssystemet i bilen har bare adresser. Her er det Olia som mirakuløst husker det har noe med Gimle å gjøre, og skriver inn noe med Gimle, Gimlekollen. Så ligger det sikkert i nærheten. Vi har jo kjørt dit to ganger før, før jul, så med en gang vi kommer i riktig rundkjøring, skal vi finne frem. Vi må bare komme ut av sentrum.

Vi har svingt til høyre, og til venstre igjen, da vi må stoppe for rødt lys. Stoppe. Alt er dødt. Det er rødt lys alle steder vi kan se. Ingen biler eller mennesker. Aller venter for rødt lys, i alle retninger, ser det ut til. Etter en stund ser vi hvem som har grønt lys, de som kommer mot oss, og skal til venstre, slik vi også skal. Et par biler derfra kommer, og kjører. Et par biler kommer også opp bak oss, og ved siden. Fotgjengerne får gå over veien. Bilene i tverrgaten foran oss får kjøre. Så får bilene som komer i mot, kjøre en gang til.

Alle har vel stått for rødt lys? Det er spesielt når det er noe som virkelig haster, og lyset bare ikke vil skifte. Vi stod vitterlig  fem minutter. Fra 0849, til 0854.

Eksamen

Nå var det ikke lenger mulig å rekke det. Ved neste sjanse var det også rødt lys, men nå bare med vanlig ventetid, et lite minutt. GPS-en ville ha oss en annen retning enn dit vi skulle, men nå kjente jeg meg igjen, og ignorerte veiledningen. Vi kom inn på rett vei, kjørte til universitetet, fant parkeringsplass, og begynte å se oss om etter avdeling D, som vi skulle til. Det var i hovedbygget, vi måtte spørre oss litt frem, så fant vi det. Folk i et nabokontor var vennlige og låste opp, når vi forklarte situasjonen.

Så var det å legge fra oss tingene, hente det vi trengte, og sette oss til på plassene som var ledige. Jeg visste vi hadde flere problemer, for eksamen er digital, og jeg hadde da jeg kort forsøkte å finne ut av det kvelden i forveien, ikke klart det. Jeg ante ikke hvilket program jeg skulle bruke, bare at jeg hadde gjort det før, til jul. Heldigvis var det en IT-konsulent i lokalet, hun kunne hjelpe. Og når det var gjort, kunne eksamen begynne. Omtrent tjue til tjuefem minutter for sent.

*

Det gikk selvfølgelig helt fint med eksamen. Det er kjempegøy. Jeg har jo holdt på med disse repetisjonsoppgavene og oversettelsene de siste dagene, og nå var det en til. Helst litt lettere og kortere enn repetisjonsoppgavene hadde vært, særlig var oversettelsen det. Det som – litt uventet – voldte problemer, var den såkalte «Frei Text». Dette hadde jeg knapt sett på, eller øvd i, jeg antok at jeg kunne tysk greit nok til å skrive om hva som helst. Men jeg gjør det altfor omstendelig, og begynner å flikke på innholdet også, ikke bare på tysken. Det er sikkert ikke mange der inne som tar bort hele setninger og avsnitt, fordi «teksten ikke ble så bra». Som om noen andre enn sensor kommer til å lese den, eller bry seg.

Til jul satt jeg tiden ut under eksamen, og rettet og sjekket og kontrollerte. Nå var det tyngdekraften ved navn Irina som trakk meg. Etter eksamen var det badeland, og jeg visste jeg hadde gjort grammatikkoppgavene og oversettelsen helt greit nok. Det er ikke så mye å vinne på å bruke en time på å kontrollsjekke. Jeg så raskt gjennom, og måtte bruke mest tid på «Frei Text», der knotet jeg det til.

Men anyway, litt over klokken to var jeg ferdig. Eksamenstiden var frem til tre. Olia var ferdig en liten halvtime før meg. Nå var det en voldsom og velkjent følelse av frihet, neste eksamen er over et halvt år til, i november eller desember, vi har praktisk talt ingenting å gjøre (annet enn jobb og oppussing, men det er en annen sak!) – vi er fri!

Bading

Før vi kunne reise tilbake, måtte jeg bruke nettet ved universitetet til å sjekke hvor jeg kunne lade bilen. Det var omtrent 3 mil igjen å kjøre. Jeg ville også finne ut hvordan jeg kunne lagre min egen eksamensbesvarlse, for den til jul var det jo litt kjedelig at den forsvant ved levering, siden har jeg ikke sett den. Jeg liker å beholde eksamenene mine som et minne, selv om jeg aldri ser på disse minnene, eller vet hvor de ligger hen. Alt dette tok litt tid.

I tillegg var det fotografering, for vellykket, og ferdig, eksamen. Så var det å kjøre tilbake til hotellet, noe som ikke var så vanskelig. Og så var det å kjøre inn i det samme parkeringshuset. Jeg håpet å få det på samme døgnpris jeg allerede hadde betalt, det skulle vel egentlig være en selvfølge, synes jeg, det var jeg egentlig klar til å insistere på, men det fikk vi ta når den kom. Nå var det inn til badeland – til Irina!

I vinduet ser vi henne med en gang. Hun løper i den søte badedrakten sin, med svømmebriller på, og kaster en badeball i vannet, og hopper etter. Hun enser ikke i det hele tatt at vi banker på vinduet, og vil ha kontakt. Mor, som kommer et stykke bak, får det imidlertid med seg.

Det er rett inn, for meg også. Det er veldig kjekt i garderoben å høre Irina rope og fryde seg, papa! far! om en annen. Hun er ellevill da jeg kommer ut, nå skal vi bade!

Hun er som alltid ustoppelig. Det er veldig god plass, på en hverdag, det er varmt vann, og vi kan være der så lenge vi vil, når vi først har betalt oss inn. Irina har kun svømmebriller på, men er veldig nær ved å lære å svømme, i en alder av tre år. Det er ingen opplæring, bare lek. Hun flyter i vannet, jeg holder henne litt, eller tar henne med en gang hun begynner å kave.

Det ene bassenget er ideelt. Vannet rekker henne til halsen. Så hun kan stå selv, og bestemme selv, når hun skal svømme, og når hun skal nedi med foten. Sirkelbassenget med strøm er også flott, strømmen gir litt fart, sånn at hun kan ligge og flyte. Hun er fullstendig uredd for å få hodet under vann. Enkelte ganger svelger hun vann også, hoster, harker og brekker seg, bare for å si «enn gong te!»

En kjempeaktivitet som ble en favoritt for lange stunder var at vi begge dukket under og så på hverandre med svømmebriller. Det er god trening, for hun flyter selv, mens vi gjør det. Og så kan vi svømme bitte litt fremover, noen desimeter. Hun har overhodet ikke teknikken for svømming, hun kan flyte, og kave. Litt.

Mor begynner å bli bekymret for tiden. Vi skal jo hjem igjen også, etterpå. Jeg er aldri bekymret for tiden, lar alltid Irina leke så lenge hun vil. Men her har jeg også en mor å ta hensyn til. Etter en halv time ekstra bading etter at mors bekymring slår inn, får vi Irina med oss. Helt uten protester. Jeg får til og med litt tid i badstu, for mor og Irina bruker tid på å vaske håret til den lille, fullt av klorvann som det har blitt. Også det helt uten protester, helt greit, alt.

Og på vei ut trykker jeg på calleren igjen, da kortet ikke virker. Jeg har betalt, og skal ut. Og ut slipper vi.

Hjem igjen

Nå var det bare en ting som gjensto, av viktig og vanskelig. Vi måtte finne hurtigladestasjonen i Kristiansand. Det var i Vesterveien 21, rett utenfor sentrum, og Olia skrev det inn i GPS-en, med litt problemer. Nå hadde vi to ganger hatt litt misvisende GPS, selvforskyldt, med at vi ikke hadde skrevet riktig adresse, og siden vi ikke hadde det denne gangen heller, stolte jeg ikke helt på den. Litt merkelig fikk jeg den heller ikke til skikkelig på systemet for «nærmeste ladepunkt» i bilen.

Det gav litt komplikasjoner. Rett foran tunellen ut av byen er det en rundkjøring. Der syntes jeg det var veldig rart å kjøre rett frem, slik GPSen ville ha det. Så jeg svingte til høyre. Der havnet jeg i en enveiskjørt gate. Så jeg måtte kjøre helt rundt, til delvise protester fra mine to kartlesere og hjelpere, mor og kona. Ennå var det rikelig med strøm på bilen, et par mil, så det var ikke bekymringsfullt, men det er likevel å ønske å ikke kjøre ekstra, når rekkevidden går ned mot null.

Ved andre forsøk svingte jeg til venstre, i rundkjøringen, bare for å havne nede ved havna. Tredje forsøk kjørte jeg rett frem, som GPSen sa – og så visste det seg det var en bitte liten avkjørsel til en liten parkeringsplass, mellom rundkjøringen og tunellen. Der var også laderen.

Det var ikke det beste stedet å stå. Nær ved en trafikkert gate, med utsikt til industrihavnen, og ingenting å verken gjøre eller kjøpe. Men Irina sov, mor og Olia snakket, og jeg spiste mat og drakk saft – og fikk sett på noen tyske gloser. Gloseprogrammet går sin gang, selv om eksamen er slutt. Nå fikk jeg mange av glosene jeg virkelig hadde bruk for, men det er ikke så farlig. Jeg kunne dem sånn cirka, og hadde alternativ. Ladingen går også veldig greit. Omtrent et kvarter. Så kan vi kjøre videre.

Nå var det bare velstand. Problemer nå var at det var litt i varmeste laget, det hendte biler foran oss kjørte litt sakte, altså sånne problemer som ikke gjør noen verdens ting. Greit kom vi oss gjennom Mandal, Vigesland og Lyngdal, før vi en stund deretter hadde en mat- og ladepause i Flekkefjord. Eller, for å si det sånn, både bilen og passasjerne måtte lades. Irina hadde sovet tungt omtrent hele veien fra Kristiansand, noe hun søtt og koselig nektet for selv,og hun var på ny i toppform med pølser, brus og pommes fri. Hun spiste lenger enn oss alle, fortalte oss på norsk og russisk alt som var spennende rundt oss, det vil si «mange hvite busser» og «en stor gigant» av en pommes frites. En annen var «bitte liten».

Klokken var vel henimot ni, da vi kjørte derifra. Det betydde at vi ikke hadde sjanse til å være hjemme før klokken ti, noe som egentlig var målet. Men det var ikke så farlig. Irina sovnet litt på ny, på vei mot Gjesdal, og det mørknet da vi nærmet oss hjemme. Vi hadde et par mil igjen på bilen, noe vi tok med knusende ro. Nå kan vi dette.

Det var bare to dager, men opplevelser nok for en hel ferie. Og inni dette, fikk vi også tatt eksamen.

*

Krydder – eller: kort oppsumert!

Dette er kortversjonen.

Natten før vi skulle på langtur til Kristiandsand tok ikke bilen lading.

På et tidspunkt i dag morges, var det 45 minutter til eksamensstart, Irina var nettopp våknet og gråt vilt over at mor og far skulle gå, bilen hadde 3 mil igjen elektrisitet, og jeg fant ikke Visa-kortet mitt. Det var kortet jeg hadde brukt på parkeringsautomaten, og som jeg skulle bruke for å åpne bommen.

Etter det fant vi kortet – men fikk det ikke til å virke.

Da vi endelig, endelig, kom oss ut, hadde vi ti minutter på oss til eksamensstart. Fem av disse minuttene ble brukt på ett eneste rødt lys. Trege røde lys kan være irriterende når man egentlig har god tid. Prøv når det står om minutter, til noe så viktig som eksamen.

Vi kom drøyt ti minutter for sent til universitetet. Så gjaldt det å finne rett lokale.

Omsider, da vi hadde kommet oss inn i lokalet, og satt oss ned på rett plass, visste verken Olia og jeg hvilket dataprogram vi skulle bruke. Fra hennes plass, bak meg, hørte jeg blipp-blopp datalyder, upassende i et eksamenslokale.

Og dette var bare morgenen, med eksamen. Før det var det en hel tur til Kristiansand, med en bil jeg ikke hadde fått ladet før vi begynte, og en fantastisk kveld og dag rundt selve eksamenen. Irina hadde det strålende, bestemor fikk det som en ferie, og ikke en barnevaktsjobb, og for Olia og meg var det bare krydder å avlegge litt eksamen, i tillegg til alt det andre spetakkelet.

Dette var et omriss. Senere kommer detaljene. Nå er det leggetid. Det vil si, detaljene er kommet. De står i posten.

Irina i Vagleleiren på Grillfest for studenter fra Novgorod

Det var en kjempedag i dag for vesle Irina. Og dermed også for faren hennes, som er jeg.

Først var vi ute hos hennes bestemor, som er min mor, der jeg kunne lese til eksamen, og hun kunne utfolde livsgleden sin i et lite badebasseng. Deretter var vi i den omtrent nedlagte Vagleleiren, ved Vagleskogen, like ved der vi bor. Der var det foreningen Rogaland-Novogorod som hadde grillfest, i anledning at noen russiske studenter derfra var på besøk. Der gikk lille Irina i overdrive, aldri har hun vel hatt det så kjekt!

Hun hadde knapt våknet før hun var klar for å reise til bestemor. Været var ikke mer enn sånn passe fint, på formiddagen. Det var riktignok litt sol, men det var også skyer, også litt vind, og temperaturen kom seg ikke over 15 grader. Men Irina skulle i badebasseng. Det viktigste for henne å huske, var svømmebrillene. Så var det mama Olia som fikk pakke resten, og tenke hvilke klær som trengtes, for et barn som først skal tilbringe dagen i et svømmebasseng hos bestemor, deretter på grillfest mot kvelden.

Straks vi kom til bestemor, løp Irina opp på badet og tok av seg alle klærne. Vi hadde pent å pumpe opp badebassenget med en gang, og få fylt det med vann. Jeg gikk opp på leserommet og leste tysk. Litt dumt at jeg ikke kunne være med i uteaktiviteten, men det at jeg studerer tysk er jo også nettopp det som gjør at jeg hadde fri fra jobb denne dagen.

De gangene jeg var nede og så på, var Irina ubetalelig. I badetrusa, med blå svømmebriller, og hoppe oppi vannet, på ny og på ny og på ny. Det var ikke vanskelig å være barnevakt for den der. Jeg fikk lese helt i fred.

Så var det grillfesten. Den skulle begynne klokken fem. Vi ringte mama Olia, og hørte om ikke hun kunne ombestemme seg, og være med. Det ville hun ikke. Det gikk innpå lille, sentimentale Irina, som gråt hele veien fra Klepp til Vagleskogen, hun ville hjem til mor, hun er veldig glad i henne, som hun sa, på russisk.

Men straks hun var inne på leirområdet, det er en gammel leir for sivilforsvaret, eller heimevernet, jeg har aldri helt nøyaktig fått klarhet i hva det er og har vært, men det er utformet som en militær kaserne. Og det ligger i naturskjønne omgivelser, like ved Figgjoelven, skjermet av Vagleskogen, og uten å kunne se hvor utbygd det er overalt rundt her nå om dagen.

Det fine for Irina er at det er andre barn med russisk og norske foreldre der, som henne. Eller at det er andre barn der, eller bare folk. Irina er fantastisk, absolutt alt er kjekt, alle aktiviteter, med alle barn, alt! Det er et eksempel til etterfølgelse, inspirasjon også for voksne. For virkelig å ha glede av livet, må man gå inn i det.

Først var det noen jenter hun forsvant med. De var noen år eldre, men de fant raskt tonen. Hun ene av dem kunne russisk, og skjønte selvfølgelig alt Irina sa på det språket, selv om leken gikk på norsk. Jeg trengte ikke gjøre så mye, eller noen ting. Jeg stod og snakket med en barndomskamerat, fra tiden på ungdomsskolen og første klasse på videregående, en jeg omtrent ikke har sett eller snakket med siden. Verden er liten der vi bor. Han er samboer med søsteren til han som var far til det ene barnet Irina lekte med, den av dem med russisk mor. Derfor var også han her, min barndomskamerat.

Irina var plutselig sulten, som hun pleier å bli. Så jeg måtte servere henne mat, midt i velkomsttalene og prosessen med å få satt alle til bords. Det var ikke så veldig høytidelig, så noe stort problem var ikke dette. Det eneste var at jeg ikke kunne få forsikret meg om plasttallerknene var på fellesen. Men pølsene var så varme, at vi måtte ha noe å legge dem på. Og typisk meg hadde vi ikke med noe selv. Jeg har levd mitt liv ubekymret, ting ordner seg. Jeg har med pølser, burgere og noe å drikke til Irina.

Hun er storfornøyd der hun sitter og spiser. Ved siden av henne sitter den nye venninnen, på seks og et halvt, en av dem som kun kan norsk, og synes det er fascinerende at Irina snakker så mye russisk. På andre siden av oss sitter studentene fra Novgorod. De snakker bare russisk, selvfølgelig. Og de er veldig, veldig fornøyde med den enkle grillmaten de får servert, og den enkle bevertningen de får. De skal bo der i leiren under oppholdet i Norge, Rogaland-Novgorord tar utgiftene deres, mens de selv har betalt reisen. Det er vanlige mennesker, på det som kan bli deres livs eventyr. Veldig lett likendes folk.

Lille Irisjka spiser sine to pølser, og litt til, med ketschup, slik hun liker det. Først var den varm, men så fikk vi skaffet en gaffel og en kniv å skjære dem opp med. Jenta på siden søler cola over tallerknenen hennes, og vel så det, men det gjør ingen verdens ting. Irina spiser pølsene som om ingenting har skjedd, og flytter seg bare noen centimenter fra colaen som drypper fra bordet. Jeg gjør det enda enklere, og bytter tallerken med Irina. Så kan jeg spise cola-burgere, i stedet for hun cola-pølser.

Den lille italieneren Gabriel er der også. Han har Irina truffet før, under fjorårets arrangement i Vagleskogen. Han er her fordi hans norske far kjenner Reidar Kydland, navnet å bruke i Rogaland-Novogorod, motoren. I fjor var vi Arboretet, i pøsregn, men Irina og Gabriel lot seg ikke affisere det minste, og løp omkring så vi måtte minne hverandre om alderen deres. Den gang var de to år. Nå er de tre. Men de har ikke glemt å løpe.

Gabriel fikk det ikke helt til da Irina lekte med alle jentene. Da kom han ikke helt inn i gjengen, og forsøkte ikke egentlig heller. Men nå som jentene fortsatt spiste, og Irina var for seg selv, med ham, kunne det gå. Han gjemte seg først litt bak sparkesykkelen, og med ansiktet i bakken, men Irina gir seg ikke så lett. Hun vrikker på hodet, tramper med føttene, gjør det som skal til for å få kontakt. Hun vet de andre barna pleier å like det, og at det blir gøy for begge og alle hver gang det går. Og det går som regel hver gang.

Også nå. På et tidspunkt reiser lille Garbriel seg opp, og løper. – Løp etter, sier jeg til Irina. Så var det gjort.

De løp, og forsvant. Først rundt den ene kasernen, her forsøkte jeg å følge etter. Så løp de lenger vekk. Da var det hans foreldre som fulgte etter, på diskret avstand. Jeg kunne slappe av, som jeg uansett alltid gjør, med andre kjente i denne for meg litt merkelige foreningen. Jeg er russofil, det har jeg vært gjennom tykt og tynt, i mange år. Jeg er glad i Russland, har lært meg språket, historien og kulturen, veldig intenst, veldig uvanlig for det lille stedet jeg kommer fra, der man verken er spesielt akademiske eller spesielt interessert i andre språk og kulturer. Så finnes denne foreningen her, Rogaland-Novgorod, med flere av dem som var foreldre til barna jeg kjente og visste hvem var, og spilte fotball med og trente, i barndommen.

Vi har snakket en stund, og blitt godt oppdaterte, da jeg får det for meg at jeg må finne ut hvor Irina er. De har vært borte lenge, nå. Første stedet jeg leter er feil, der er de ikke. Andre stedet virker mer lovende, der hører jeg hyl. Dette er skyggeområde, kveldssolen er lav, og Vagleskogen har både trær og høyder solen ikke når over overalt. Der ser jeg også Irina og Gabriel, som et kjærestepar blant markblomstene. De løper fra bjørketre til bjørketre, hvem vet hva de gjør? Fra vinkelen jeg står, ser jeg ikke foreldrene hans. Men det er liksom så, at det ikke er nødvendig at de er der. De to små klarer seg helt selv.

Det fine med Gabriel, i forhold til andre barn, er at han aldri blir trøtt. Ingen andre holder Irinas aktivitetsnivå, ingen kan løpe så langt, og så lenge. Gabriel kan. Og han synes også det er kjekt med Irinas yndlingslek, løpe langt og hyle høyt. På norsk er dette en fantastisk lek, siden Irina ikke er så flink i norsk. Hun må kompensere, med å finne på andre ting, som ikke krever så mye språk. Gabriel er også tospråklig, og som vanlig blant tospråklige, litt etter i språkutviklingen. Han snakker ikke så mye, men hyler desto høyere. Midt i blinken.

– Priviet, Maltsjik! sier Irina, da hun finner ham, etter at de har kommet bort fra hverandre noen øyeblikk. Det er strålende, strålende smil – priviet, Maltsjik! Det lar seg best oversette til italiensk, ciao bambino! Maltsjik er både det vanlige navnet og et kjælenavn for gutt, mens priviet er den uformelle og vennskaplige hilsen, «hei» eller «heisan». – Hei, lille gutt, prøvde jeg å oversette det med der, men det er ikke så godt, for «lille» er beskrivende, og vi bruker ikke den hilsenen så mye. – Hei, gutten min, kunne være bedre. – Heisan, gutt! Det er en hilsen, på russisk, som han ikke skjønner noenting av, og som mest av alt her betyr «vi kjenner hverandre, vi er sammen».

Så løper de videre, og finner på mer.

De tre, fire timene vi er der, flyr. Som alltid, som alltid er vi der til siste slutt. Både Irina og jeg har stayerevne, vi blir så lenge det er folk og fest igjen. Mot slutten leker Irina mest med hun andre norsk-russiske jenta, hun på fem og et halvt. De snakker russisk sammen. Selv om den andre er to år eldre, er kjemien helt i blink. Hun liker ikke så godt å løpe, men hun liker å turne. Så blir det turning. Irina viser og gjør alle de turnetriks hun bare kan komme på, og vel så det. Alt er gøy, når man bare går helhjertet inn for det. Det er nøkkelen til livet.

Et par små hunder er der, Irina skal på død og liv klappe dem. Særlig den ene hunden er ganske avvisende, glefser litt, bitte litt, men Irina gir seg ikke, verken med folk eller hunder. Hun løper etter, helt uredd. Eieren, en dame på vei hjem, har hunden i bånd, så alt er under kontroll, og Irina får klappe den til slutt. Og igjen, og igjen, og igjen. De andre barna kommer også til. I kveldssolen er det et vakkert syn.

– Kak tebja savut? spør den russiske moren Irina. Hva heter du? Irina er på det tidspunktet opptatt med å drikke Fanta, og spise pølser. – Menja sovut prosto Irisjka, sier Irina, mellom slurkene. Jeg heter ganske enkelt Irisjka (kjæleform for Irina).

Hun vant nok en del hjerter, denne kvelden, Irina. Og alle som var der, vant hennes. Hun er raus sånn. Følelser pleier være gjensidig, liker du andre, liker de deg. For Irina er ikke dette noe å lære, hun har det i blodet, smittende livsglad, hun synes det er fantastisk kjekt når det er andre folk der. Og hun gråter sine modige tårer når det er slutt, poka, ha det bra. – Ne nado, ha det bja, sier hun da. Vi trenger ikke: ha det bra. Hun lille halvt russiske jenta kjører bort i bilen med moren sin, mens Irina er hos meg og gråter.

Klokken nærmer seg ni, men Irina kan ikke fatte og begripe og akseptere at det skal være slutt. Det var jo så kjekt! Vi kjører hjem, Irina gråtkvalt, og det hjelper bare så vidt at mama Olia er hjemme, den samme moren hun for noen timer siden syntes var helt fryktelig ikke ville være med på festen, jeg er veldig glad i mor, sier Irina da, på russisk, som hun sier om så mange. Denne kvelden sovner Irina for seg selv, uten at vi en gang får det med oss, inne på rommet. Det har vært en full og fantastisk dag. Da sovner man godt.

Badesesongen i gang – også for Irina!

Det var en uvanlig maidag i Sør-Rogaland i dag. Opp mot 25 grader, godt med sol, men også kraftig vind. Så det var ikke den sterke følelsen at det var så varmt, annet enn når man var innendørs, eller i le.

Uansett har vi lært oss her i vest at finværsdagene må utnyttes. Irina og jeg satte oss i bilen, og kjørte til Stemmen på Kverneland.

Området rundt dammen Stemmen er et av de få områdene de har klart å gjøre finere enn det var. Ellers er det mye fin natur som blir rasert for å lage skinnende boligfelt, industri- og handelsområder eller såkalt rekreasjon. Mange, mange av disse stedene hadde sett bedre ut, om de hadde kunne være som de var.

Stemmen er et unntak. Området rundt er flashy boligområder, rekkehus og blokker, med velstelt plen og alt som det ser ut alle steder nå om dagen. Men selve dammen har de pusset opp til det bedre, mye bedre. Det var et skittent gjørmehull, ikke brukendes til noe, men nå er det reelt flott spaserturområde og nydelig både for eldre og barn.

Jeg valgte stedet, siden dette vannet er lite, og det derfor går raskere å varme opp. Det vil derfor ikke være så iskaldt som de andre vannene rundt her. Vi er tross alt ikke kommet lenger enn 9. Mai. Kun de tøffeste begynner å bade nå.

Irina og jeg hører i den kategorien til. Hun er 3 år, jeg er 44. Vi gikk ut av bilen, hun lekte litt på lekeplassene på veien. Men lekeapparatene var for varme, det var begrenset hva hun kunne gjøre. Der lekeplassene var, var det også le for vinden, og derfor fulle 25 graders varme og sol. Vi hadde rett og slett behov for avkjøling.

Oppe ved vannet blåste det godt. Så behovet for å bade forsvant. Nå var det eventyrlysten som var drivkraften. At det var andre barn der, i badetøy, gjorde det selvsagt for oss også å prøve oss. Vi lager veiene, følger dem ikke.

På søndag var vi på Ølberg, og vasset litt i sjøen. Så vi vet hvordan det må bli, Irina må i trusen, alt blir vått uansett. Jeg var i badeshortsen. Det var ingenting i tøyet som kunne hindre oss fra å dykke. Det var kun kulden i vannet.

Jeg har utvidet badesesongen i begge retninger i årevis, jeg er godt vant. Irina er i lære. Hun har også en liten kropp på 3 år. Men vannet trekker henne. Hun synes det er kjempegøy. Og hun vil så gjerne, så gjerne ut til en liten hengekøye de har plassert uti. Jeg må bære henne ut. Men da det kommer opp til livet på meg, blir det så kaldt at jeg ikke helt vil gå lenger.

Mens Irina er på land, får jeg dukket. Og da er det greit. Kroppen er laget for å tåle mye større kulde enn vi synes er behagelig. Det gjelder å overvinne motviljen mot å dukke. Når man først ligger der og flyter, er det mye som kan kjennes godt.

Nå er jeg også klar til å frakte Irina til hengekøyen. Men hun får ikke lov, uten at hun selv også går gjennom kulden. Hun må dukke og flyte hun også, liksom svømme ut, mens jeg holder henne. Det er veldig ubehagelig å bli dukket mot sin vilje, det må ikke skje, men det går an å lirke det til så det liksom skjer frivillig, men med litt hjelp.

Så er også Irina slik at vannet er kaldt, men greit. Vi kommer oss til hengekøyen, setter henne på, gynger litt. Og så tilbake. Vannet er kaldt, det er vind, og dermed bølger. Tilbake går det greiere, i medvind, og den siste halvmeteren får hun løpe selv, enda vannet er brådypt. Så strekker vi hendene i været, og roper hurra! Det gikk! Før Irina sier (på russisk): En gang til!

Dette gjentar seg. Igjen og igjen og igjen. Og igjen og igjen og igjen. Som alltid bader vi uten sammenligning mye, mye mer enn alle de andre. De andre bader litt, hutrer og fryser, og så er det opp å varme seg. Irina og jeg går ut til den hengekøyen, og tilbake, mange, mange, mange ganger. Alltid med Irina i vannet, stadig mer hutrende og kald.

Så er det nok. Da er det på med tørre klær. Varme henne litt inntil meg. Og sende henne av gårde på sprang. Man er varm og god igjen på null komma null. Vinden tørker på et blunk. Og sol og 25 grader gjør at det aldri kan bli ordentlig kaldt, så lenge man ikke er uti det atskillig kaldere vannet.

Man føler seg så tøff i verden, etter å ha badet. Og Irina prøver alle lekeapparatene som bare juling. Man har liksom kvittet seg med grensene sine, alt er mulig. Hun klatrer opp, rundt, ned.

På vei tilbake vil hun bade enda en gang. Men nå holder jeg litt igjen, skifter ikke selv, og lar henne bare vasse. Det er bare noen få øyeblikk, nok til å få badetrusen våt igjen. Deretter er det å få på seg tørt, for godt, og komme seg ned i butikken og kjøpe is. Det har vært en bra sommerdag. Årets virkelig første, den første badedagen!