Godt nytt år fra en helt grei blogg

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt her igjen. Inngangen til et nytt år inviterer til det.

Nye år starter alltid med bursdagen min, og det er dobbelt spesielt for meg både å starte med et helt nytt år, og med å være et år eldre i det. Nå er det altså blitt 2023, et helt utenkelig årstall da jeg gikk gjennom mine formende årstall på 1990-tallet. Ingen den gang kunne være noe i nærheten av å si hvordan verden er nå.

Jeg starter alltid året med Bach. Det er med kantantene for dagen, og med juleoratoriet. Så er man sikret riktig stemning. Man bør alltid gå inn i nye år med glede og gode følelser.

Det var en fantastisk nyttårsfeiring i går. Det var Irina og jeg, svigermor og jeg, vi er en familie nå, siden svigermor måtte flytte opp hit på grunn av krigen i Kiev. Jeg tenkte egentlig å holde det utenom, men det er noe helt uvirkelig over å feire nyttår, samtidig som kona og svigermor også følger med på hvor bombene faller. Det at det er så uvirkelig, fungerer denne gangen nærmest som et forsvar. Vi tar det ikke så innover oss, at det går utover hvordan vi fungerer i våre egne liv i hverdag og fest her langt unna.

Vi krasjet skikkelig med maten. Vi krasjet skikkelig med at jeg hadde altfor, altfor mye å gjøre inn mot årets siste dag. På fredag gjorde vi storhandel, vi gikk i hver våre butikker, og kjøpte visst også dobbelt opp av en del ting. Til overmål måtte fryseren avises, så vi endte opp med altfor mye mat som måtte lages og spises på en gang. På toppen hadde jeg lovet Irina «hva hun vil», og hun valgte spaghetti carbonara, sånn at hun og jeg måtte lage det på toppen av alt det andre.

Jeg hadde sagt til Irina at festen skulle begynne i det det blir mørkt, og det gjør det allerede klokken fire. Da hadde også babusjka bygget opp til et bugnende bord, med alle slags retter, men Irina hadde så gledet seg til at hun og far skulle lage spaghetti carbonara, og ha fest, så det fikk gå foran. Det overdådige bordet ble utsatt til kvelden.

Vi begynte med rødbrus og vin. Irina var i perlehumør, og jeg måtte ta hvert ledig øyeblikk til å få gjort de tingene jeg enda ikke hadde fått gjort, og måtte gjøre. Hver gang Irina sa vi ikke gjorde noen «festting», så fikk hun det som hun ville, og vi blåste opp ballonger vi hadde kjøpt inn, og vi pyntet med dem, og vi lekte med dem.

Klokken kvart på åtte var jeg ferdig med de tingene jeg skulle gjøre, ting som også krevde ikke så rent lite hjernearbeid og konsentrasjon, så det var ikke så rent lite irriterende å ha dem over seg også etter festen var i gang. Desto større lettelse å få det ferdig, og sendt av gårde.

Da ble det øyeblikkelig dans og moro med Irina. Musikkvalget var dansbare hits sentrert rundt 80-tallet og 90-tallet, men favnet vidt, og både jeg og Irina fant på stadig nye kombinasjoner for dans og ballonglek. Vi kan anbefale Umberto Tozzi, med Gloria, den var artig å danse stoppdans til (noen trykker på pause, og så må man stoppe bevegelsene, den som da beveger seg har tapt).

Jeg tror kanskje jeg kan si de ballongene var ganske dyre til å være så små og få i pakken, men de gav virkelig igjen gjennom leken Irina og jeg hadde. Det var ikke akkurat noe skjermproblem, mellom oss, kan man trygt si, ingen antydning til at 8-åringen ville gjemme seg vekk i en skjerm. Det var ulike former for ballongtennis, der det gjaldt å få ikke få ballongen i gulvet på sin side, gjorde man det, kunne den andre velge en kroppsdel man ikke lenger fikk lov til å bruke. Og så var det dans, der det også gjaldt å holde ballonger i luften, og man ble straffet med å få en ekstra ballong å håndtere om en ballong falt på gulvet.

Middag

Underveis har ble klokka ni, og vi fikk det bugnende bordet med all slags mat. Jeg er nødt til å berømme svigermor, vår kjære babusjka, som uten å kny gikk med på å utsette all maten hun hadde forberedt. Nå hadde den jo stått ferdig noen timer, og måtte varmes opp igjen. Jeg er veldig glad i matkulturer som varter opp med bugnende bord, og er lykkelig at jeg har fått sånn kultur helt inn i den nærmeste familien. Her var ørretstykker, hare, plov (en sentralasiastisk kjøttrett, der kjøttet stekes i stykker sammen med ris og grønnsaker) og forskjellige varianter av grønnsaker, som de er, eller i lake. Nå satt vi også alle fire til bords, og skålte i vildens sky.

Da maten var ferdig, var det straks mer dans. Og nå skled det over i tøffere saker, Seigmenn og Metallica, med cover av Hjernen er alene og Whisky in the jar, vi la inn Tiziano Ferro med Stop! Dimentica!, og jeg må si farshjertet smeltet totalt da det deretter gikk over i Rammstein, og den lille jenta på 8 år uanstrengt drar de første tekstlinjene på klokkeren tysk:

Bist du trarurig, so wie ich/Dir laufen tränen vom Geschicht/Komm mit uns, und schalt dich ein/Wir wollen zusammen traruig sein.

Rammstein, Arme der Tristen

Når jeg ser de tekstlinjene, tenker på dansen og på året som har gått, det passer så utmerket. Folk som ikke kan tysk godt nok til å skjønne det, bør slå opp og finne det.

Fyrverkeri

Klokken elleve må jeg si at det begynte å ta på. Det har vært travelt på en helt særegen måte denne julen, veldig kjekt og godt, men svært mye å gjøre. Og dessuten må vi turnere jul mellom to tradisjoner, og sørge for at alle får det på sin måte best mulig. Det er også sånn at uansett hvor travelt det er, så har julefeiring og juletradisjoner forkjørsrett, særlig så lenge lille Irina er involvert. Hun skal få kjerneverdiene inn så hun kjenner hvor godt det er, i et liv som alltid vil være skiftende og kaotisk, man trenger noe fast i bunn, og det må være godt og kjekt.

Jeg satte på Bach, messe i h-moll, det beste som er skrevet av musikk. Det er tradisjon hvert år. Man må gå fra det ene året til det neste, i det beste av musikk, og i en stemning forbi euforien. Dette året skjønte jeg at denne tradisjonen nok må vike den også, når Irina blir stor nok til å kreve sin egen musikk. Vi hadde jo danset og lekt i timesvis, så det stod ikke på det, og vi kunne jo ha ballongtennis, om Bach stod på i bakgrunnen med sin guddommelige h-moll messe.

Vi hadde dobbeltkjøpt inn is, men jeg var nå såpass sliten at jeg droppet kaffe, jeg så frem mot en god natts søvn, og jeg droppet også cognac med lett hjerte. Muligheten til cognac var nok, denne kvelden. Jeg avstod fra den.

Så kom fyrverkeriet. Høydepunktet. Vi gikk ut, usedvanlig avslappet, egentlig, klokken kvart på tolv. Fra terrassen har vi god utsikt til alt vi trenger å se. Ganske raskt gikk det mot sitt crescendo, og lille Irina på 8 år var tvers igjennom herlig den tiden som nå kom. Det var evig, smittende, ubegrenset lykke. Hun fikk til så flott, hvor ubegripelig er at vi går fra et år til et annet, fra 2022 til 2023, og hun spurte på ny og på ny hva det betydde, mens hun fløy rundt og jublet over alle raketter hun så. Hun er interessert i solsystemet, og i astronomi, så hun er mottakelig for svarene, men hun er barn nok til å fylle inn med den nødvendige mengden mengden for at noe skal bli virkelig, virkelig fantastisk.

Kl2356 viste jeg henne klokken, og hun hvinte av lykke. Da det så snart ble sånn at det kom opp raketter overaltfra, sa jeg at nå er det, nå er klokken tolv, nå er det nyttår. Hun svarte med å springe rundt og rundt i hagen med armene ut som et flyt, mens hun jublet av glede. Det var større inntrykk enn en liten kropp kunne håndtere, det var så mye på en gang at hun måtte bare sette i gang å løpe. Jeg viste henne klokken, som var 0000, og hun ønsket godt nytt år, og gratulerte med dagen, og fortsatte å springe og hoppe rundt omkring i hagen.

Bursdag

Få minutter senere var det over. Vi ruslet inn i huset igjen, mens vi fikk tatt noen flotte bilder, og vi ble møtt av Olia og babusjka, som stod klar med gaver og lykkeønskninger. De hadde kjøpt gaver til meg, og jeg ble jo veldig glad for det. Noen gensere, og noen gryter. Alt sammen nyttige ting. Irina hadde det ene showet, etter det andre, og diktet i vei historier, på norsk og på russisk, helt uanstrengt etter hvem det var som satt og hørte. Hun var kjempelykkelig, denne kvelden.

Hun var så lykkelig, at hun begynte å gråte, som den voksne 8-åringen hun er. Det er sikkert ikke mange lesere av denne teksten som har kontroll på Rammstein godt nok til å vite at sangen etter Arme der Tristen på Zeit, er nettopp Zeit. Den handler nettopp om tiden som går, og som uansett hvor lykkelig den er, ikke kan vare. Det ble for mye for en 8-åring på en kveld som denne, og hun tok tappert til tårene.

En del av det hadde nok også litt å gjøre med at hun hadde kjørt på overload nå i flere timer, og fikk en reaksjon da det var over. Vi gjorde oss klare til å gå til sengs. Den russiske tradisjonen med Novij god, som julaften, skal overholdes, så etter at Irina var lagt seg, la vi gaver under treet fra djed moroz, eller bestefar frost, som er oversettelsen til norsk. Dette er Irina selvsagt veldig klar over, så gaveforventningene var en del av det hele.

Første nyttårsdag

Det var fra dette vi våknet opp denne morgenen. Jeg kunne endelig sove ut, og våknet når det var lyst, vekket av Irina som kom løpende med en gave. Klokken var da over ti, veldig uvanlig til oss å være.

Normalt skulle jeg bakt rundstykker en dag som denne, og hatt fersk brødmat å spise deilig julepålegg til, men nå hadde vi altfor mye gammel mat, at det tok seg ut å lage noe nytt. Avvisningen av fryseren for å få plass til alt i den, dagen i forveien, hadde ført til at all brødbakst var tatt ut, og da må den jo også spises.

For et par år siden fikk jeg en kaffemaskin i gave, fra den har jeg hentet espresso og cappuccino, til å lede meg gjennom formiddagen som forlengst er blitt ettermiddag. Jeg ville til stranden i dag, alltid pågående etter nye eventyr, men Irina ville helles besøke venninnene sine, og det skulle hun få lov. Det passer også meg med en rolig dag.

Travle dager skal komme.

Godt nytt år!

Takk for blomster!

I dag vil jeg skrive litt igjen. Det banket på døren, og var naboen, som kom med blomster. Også da vi kjørte ut i dag, til butikken, møtte vi naboer som måtte ha en prat. Det er veldig sterkt.

Jeg vil ikke være så personlig lenger, men Olia snakker med moren i Kiev hele tiden. Vi prøvde i dag å få dem ut, selvsagt åpner vi huset her i Norge for hele den lille familien og nære venner, om de klarer å komme seg ut. Men planen er håpløs, for det er portforbud i Kiev, og selv om de skulle klare å komme seg ut og bruke en bil de har tilgjengelig, så vil det ikke være bensin å få tak i. Jeg tror ikke moren ville orket den lange reisen heller.

I dag var første signal om at hun var redd. Det er meldt en tøff natt. Og hun er lei av bomberommet i kjelleren. I stedet spekulerer hun i om det kan være en trygg plass i leiligheten.

Vi er shaky her oppe i Norge også. Vi sitter med enorm kunnskap, om forholdene i Russland og forholdene i Ukraina. Det er komplett ubegripelig at det er blitt som det nå har blitt. Jeg leser meg opp på artikler fra årene jeg ikke har fulgt så godt med. Det er et sjokk.

Vår lille familie, vår historie. Vi er bare en av flere titalls millioner. Nå er det vinterferie, og mange vinterferier har vi tilbrakt i Kiev. Det er komplett uvirkelig å se bildene fra byen nå, og bildene fra de andre byene i landet vi kjenner så godt.

Man blir litt shaky av det. Det er også frykten, redselen, og alt det vi vet, og alt det vi ser. Jeg tror også det er en menneskelig forsvarsmekanisme, at vi ikke kan få det inn i hodet at det kan bli krigshandlinger og gatekamper i selve Kiev, og at leiligheten og blokken vi bor i kan bli rammet. At de som er igjen i byen, er i fare.

Det er noe dypt psykologisk i troen på at det vil helst gå godt, at det ordner seg. Men det er ingen naturlov at det vil gjøre det. Nå lever vi i en tid med risiko. Det er forferdelig vondt.

Tusen takk for blomster.

Første påskedag, 2020

I dag var det ikke noe spesielt. Eller, jeg skulle jo gjøre et intervju, men det vil jeg ikke skrive om på bloggen.

Det var en lang, god og rolig morgen. Tidligere ville jeg bakt noe, eller sørget for at jeg fikk en eksepsjonelt god frokost. Men det var ikke gjær å få tak i, så jeg spiste vanlig kokte egg, og brødet fra tidligere. Olia spiste speilegg, og Irina yoghurt og så pølser. De to sklir ut i litt russiske tradisjoner, med varm middagsfrokost.

Det er å høre på vakker musikk, og lese gammel, god litteratur. Om en tid annen enn vår.

Ute på terrassen var det tilløp til fint vær, og jeg var ute der og skrev litt. Mot vindkraft, mye lest og delt på Facebook. Så var det noen mail, og små ting å ordne.

Olia og Irina ble med ut, for at jeg skulle gjøre det intervjuet, og Olia skulle plukke opp noen av tingene hun har skaffet seg på Finn.no. Og jeg håpet at vi skulle få Irina med litt ut og se.

Men vi kom oss for sent av gårde, og fikk det travelt. Et sted på Randaberg var det en å, en sånn liten elv, som er så karakteristisk her i vårt område, og som er vanskelig å si annet enn i bestemt form «ånå». Der kastet vi pinner, og så dem flyte. Der skulle vi gjerne vært lenger, men vi hadde litt travelt.

Intervjuet var på Hillevåg, og skikkelig gøy. Et herlig studio, jeg falt for det med en gang. Sånn ville jeg også hatt studio, om jeg hadde levd den type liv, som jeg kanskje fort kunne ha levd.

I stedet er tingene som de er, og jeg lever det livet jeg gjør, ganske bra. I dag var en av de aller største irritasjonene at kona vasket stekepannen som jeg hadde stekt indrefilet i, sånn at når jeg skulle steke sopp og løp, så ville det ikke være i den samme kjøttkrafta. Helt uutholdelig, selvfølgelig. Aromasoppen hadde hun også tatt, til speileggene hun hadde til frokost.

Sånn er hun, og jeg elsker henne. Irina servert meg et lite show på kvelden, Where are you now, med Roblox, for dem som er informert om hva barn på 5 år holder på med om dagen. Og så var det å drikke litt av vinen vi hadde hatt til maten, lese litt på sosiale medier og andre medier, høre vakker musikk, skrive dette.

Snart 2020

I Ukraina er det nyttår allerede. Vi har feiret i timevis hjemme hos oss, feiret sånn anstendig og sømmelig, som det skal være for en liten barnefamilie på 3. Vi reiste ut til Njåskogen, og hadde nyttårsløp, selv om det ikke var noe nyttårsløp dette året. Slike ting kan aldri hindre oss. Vi syntes det var en bra tradisjon, så vi gjorde det i år igjen, selv om det var avløst.

Lille Irina og jeg løp litt over 2 kilometer. Ikke så verst for en femåring. I fjor var hun fire, da valgte vi ved en feil lang løype, og løp 5 kilometer. Det er ikke løping hele tiden, langt i fra. Det er noe eget med barn, de løper aldri økonomisk, aldri sånn at det gjelder å spare på kreftene, for å holde det gående. Det er ut i maks, og så løpe til det er tomt. Så er det å vente en stund for å fylle på igjen, og så er det å løpe maks igjen. For vår lille Irina, er det sånn at de stundene hun lar være å løpe blir lenger og lenger, og de stundene hun løper kortere og kortere, etter hvert som vi kommer oss av gårde.

I går holdt hun virkelig lenge før hun begynte å måtte ta pauser. Igjen dette med barn, de setter bare i gang, og så har de bare kreftene. Veldig fascinerende.

Vi hadde løpt lenger i år også, om det ikke var for at vi hadde mama Olia med, og hun hadde verken treningstøy eller mobiltelefon. Vi løp rett og slett fra henne. Det siste vi hørte var stoj! Stoj! Som er russisk for stopp. Vi kom utenfor rekkevidde for henne. Jeg ropte tilbake at vi kom snart igjen, så det måtte vi jo gjøre, selv om vi løp videre.

Og så var det ganske rolig. Jeg hadde tenkt å kjøpe inn kalkun, men er glad jeg ikke gjorde det. Det var godt å ikke ha noe avansert å lage. Bare fenalår og fløtegratinerte poteter, som vi har hatt dag etter dag denne julen, og alle andre juler. Det er så vidunderlig godt. Trenger ikke noe mer da.

Og så er det Irina og som har galdret hverandre opp. Nyttår er Novij god på russisk, samme som julaften, eller dagen de tar det som mest tilsvarer vår julefeiring. Det er kjempefest. Vi i vår lille familie hentet ned juletreet i dag, vi har ikke hatt det oppe hittil i julen. Litt på grunn av at vi er som vi er, og litt på grunn av at det ikke er tradisjon der Olia kommer fra, å ta det frem før nyttår. Det er jo da de har bruk for det. Så her er det, nå står det der.

I morgen vil det være fylt med gaver til Irina.

Hun sitter her rett over meg, med brus og snop hun har fått. Vi har en pause med hvert vårt nettbrett, vi har danset og mimet og lekt med ballonger og hatt stjerneskudd, ingenting sånn at skjerm og digital virkelighet tar overhånd. Nå er det 50 minutter til nytt år i Norge. Nytt år i Ukraina, og i Russland, er det allerede.

Jeg har helt merkelige forventninger til dette året, dette tiåret. Jeg gleder meg.

Kiev – Riga, Air baltic

Så er det virkelighet å reise hjem. Jeg sitter ombord i flyet, vi er i ferd med å ta av, og tilbake i Kiev er for en stund lille Irina og min kjære Olia.

Det har vært en vidunderlig uke, som det alltid er. Om noe, har den overbevist meg om at vi må bare være her oftere. På lang avstand er det lett å se at lille Irina stortrives. Her har hun Tasia, søskenbarnet, det er mange å treffe på lekeplassen og andre steder, og mange som kjenner henne igjen, og snakker med henne. Så er det alle restaurantene med lekerom, og alt det andre vi finner på her nede.

For Olia er det klart at hun har det bedre i sitt egentlige hjemland, der hun kan være med moren, og hvor hun treffer mennesker med felles bakgrunn og tankesett. Her kan hun ha ordentlige samtaler med folk, og ikke bare veksle ord med folk som er mest opptatt av å vise at de virkelig vil henne vel. Det er noen problemer her, som jeg tror er vanskelig å forstå for de som ikke er innvandrer selv, eller som lever tett på noen som er det.

Egentlig er ikke vi i vår lille familie så veldig opptatt av denne type spørsmål. Det er bare jeg som liker så godt å tenke nøye gjennom alle mulige ting, og så skrive ut hva jeg kommer frem til. Her, om hvordan det er å være Olia i Norge, støter jeg på noe ord ikke kan forklare. For meg som er med henne i Norge og i Kiev, er det i alle fall en markant forskjell. I Kiev er hun seg selv. I Norge er hun et levende vesen utenfor sitt habitat. Sånn tror jeg det er best å si det.

Som sagt er ikke dette noe som bekymrer oss i hverdagen. Vi ser og vi vet hvordan folk har det Kiev og i Ukraina, og vi er klar over at vi er veldig privilegert. Vi er også glade over å slippe å bli så veldig involvert i kranglene som rir Norge om dagen. Jeg blir jo litt nedstemt, av og til, vi pleide jo å være ganske gode på å respektere andre meninger og andres syn, i alle fall er det sånn jeg husker oppveksten og studietiden på 80- og 90-tallet, men nå har noe skjedd. Jeg er glad jeg har en ganske anonym blogg, og et veldig anonymt liv, og at jeg fortsatt har mulighet til å finne meg steder å være i fred.

Sånn som i Kiev. I dag gledet jeg meg veldig til å rusle ned til Katsjalka, treningsanlegget, og høre et par tre foredrag om første verdenskrig. Det er en krig der overflatefaktaene er enkle å holde styr på, enhver med litt utdannelse kan si mange riktige ting om årsak, forløp og avslutning, men det er mye mer i detaljene enn maktbalanse, kapprustning, skuddene i Sarajevo, Stillingskrig, ubåt-krig, russisk revolusjon, amerikanerne inn, Tyskland slått/overgir seg, Versailles får frem. Bare all bakgrunnen for hvorfor skuddene i Sarajevo hadde sånn krutt i seg, hvorfor det var så betent og kunne få sånne konsekvenser, det er virkelig interessant.

Men – min kjære, vakre kone hadde rydde i lommene mine. Hun hadde tatt ut øretelefonene, og lagt dem på et bord. Så var de forsvunnet. Slik ting forsvinner. Man har dem, så har man dem ikke. Jeg var over grensen for å være irritert, alt var jo klart, det var bare å ta på jakken, så lå alt i lommen: votter, lue, øretelefoner. Nå lå ingenting i lommen. Jeg vekket Olia. Igjen og igjen. Irina våknet også, og gråt. Hun hadde jo fått med seg at far skulle reise denne dagen, og hadde mange fireårs tanker i sitt fireårige hode. Jeg trøstet henne.

Men fant ikke øretelefonene. I stedet ble det russiske og tyske gloser på vei til treningen, og noen tapre forsøk på å få tatt ut penger og kjøpt øretelefoner, denne søndagsmorgenen, hvor alle sånne butikker og boder var temmelig stengt. Dermed mistet jeg også godt over en time, denne dyrebare morgenen, siste dag i Kiev.

Deretter var alt bra. Solen skinte, det var varmt og godt, tross kuldegradene jeg tror ennå var der, og treningen gikk unna i en fei. Siden jeg ikke hadde øretelefoner, fikk jeg også snappet opp en diskusjon om ukrainsk politikk. Her er de kommet lenger i kranglingen enn oss i Norge, kan man si. Sinnet er for lengst gått over i apati, den enes kommentar om sittende president Porosjenko, var at han i likhet med alle vennene og alle han kjenner og har snakket med, ikke kan fordra ham, og helst skulle sett ham fjernet og skutt, og gjerne det som verre var. Så mye for Maidan, og revolusjonen for «verdighet».

Jeg tok meg et bad etterpå. Jeg har før badet tidlig på året og i kalde temperaturer, men tror kanskje dette må være noe av en rekord. Det var meldt kuldegrader, men jeg vet ikke om det var det. I alle fall var det is på vannet. Og det var bare et sted det ikke var is, fordi andre badere hadde lagt seg uti, og brukket den. Resultatet var en liten vei ut, og en liten slags kulp med is rundt, å dukke seg i. Det var så kaldt at det gjorde vond. Men når jeg først har dukket, og svømt litt, er det ikke verre enn at jeg klarer å legge meg litt på ryggen, og kikke også.

Så er det imidlertid opp. Og nå vet jeg at det må gå fort. Det er ikke tid til å ta noen selfie eller å skryte på andre måter. Klærne må på. Ellers blir det vondt og fælt. Med alle klær tilbake på plass, kan bilder tas, og man føler seg varm og god og sunn over hele kroppen.

Siste post på programmet var det lille kaffestedet. Der har de satt opp prisene fra i går til i dag, typisk har det meste blitt to hryvnaer dyrere. Det tilsvarer en 50-øring, og har absolutt ingenting å si for meg. Men for ukrainere med trange budsjetter, gir alt utslag. Hun risikerer å miste kunder.

En kar kom inn, og spurte om Aleksandra, i nabobutikken, om innehaveren av kaffestedet kanskje kjente henne, eller visste noe om henne? Det gjorde hun nok ikke, men denne karen gav seg ikke så lett, og forsøkte videre, om det ikke var et eller annet? Var det er amorøse eventyr han prøvde på, eller hva? En annen kar kom inn, med et lite barn. Jeg tror de er tyrkere, jeg har sett dem før, og hørt moren til baren snakke engelsk i telefonen, og si hun skal til Istanbul. Denne karen er bestefaren, vet jeg. Ungen ligger ikke i ro i vognen, det er hele tiden lyder, og bestefaren som er uvanlig velkledd, skjorte, vest og slips, og frakk, får ikke egentlig til å roe barnet. Han går til slutt ut og røyker, og ser på barnet gjennom vinduet.

En boms kommer også inn. Det er et ord som er det samme på russisk og norsk, det kan brukes på akkurat samme måte. Men på norsk er det en slags slang, for noen sjuskete, uteliggere, eller noen som kunne vært sånne, mens det på russisk egentlig er et akronym, og en nøyaktig betegnelse for folk uten husvære. Så om det er den norske eller russiske varianten, mannen var en boms. Og han har tydelig vært inne i kaffestedet før, innehaveren ber ham høflig gå ut. Men han vil ikke, inne er det varmt, sier han, og han kjøper en kaffe, en espresso, og mener han skal få lov til å være inne og drikke opp kaffekoppen. Hun ber ham likevel gå ut. – Jeg skal ikke røyke, sier han, megetsigende, kanskje han har gjort det før? – Du er veldig skitten, sier hun, hendene dine er skitne, her er det barn, vær så snill å gå ut.

Og mannen gikk. Den velkledde, eldre tyrkeren åpnet galant døren for ham.

Og jeg gikk gikk hjem til min kjære, kjære familie, og hadde min siste frokost her i Kiev, før jeg pakket sammen mine siste saker, og satte meg i taxien for å reise til flyplassen.

Hjemme – og full fest!

Så kom de endelig, endelig hjem. Og da var alle frustrasjoner tryllet vekk. Det ble en fantastisk dag.

Gjennom natten til lørdag ringte først svigermor fra Kiev. Hun er veldig redd når vi er ute og flyr, veldig bekymret for om alt vil gå bra, og nå hadde hun ikke hørt noe fra Olia. Klokken var 0126. De skulle ha landet klokken 2305. Heldigvis lå telefonen like ved hodeputen denne natten, så jeg kunne ta den Skype-oppringingen, og jeg kunne forklare på russisk hva som er skjedd.

Men i den forklaringen var det et ord jeg manglet, og som jeg nå må lære: toll. Tollkontroll er tamozjenyj dosmotr (таможенный досмотр), og det var at de måtte gjennom den i Oslo, som gjorde at de ikke rakk flyet videre til Stavanger. Mye dum frustrasjon for en veldig unødvendig kontroll. Jeg klarte nok ikke forklare hva som var problemet, men hun skjønte at de var i Oslo, på hotell, og at de skulle komme i morgen.

Så var det ny telefon, klokken fem om morgenen. Det var Olia, som lurte på hva klokken var. Hun var ikke sikker på om hun hadde ukrainsk eller norsk tid. De var begge lys våkne, Olia og Irina, jeg hørte den lille snakke lystig i bakgrunnen. For meg er det fokus, brennpunkt, få de to på det flyet, og hjem. Klokken var fem, flyet skulle gå om to timer, etter informasjonen jeg hadde, det var bare å få dem bort til flyplassen.

Jeg bestemte meg også for å stå opp, slik at jeg skulle følge deres døgnrytme, og vi kunne hvile (les: sove, tungt) sammen i løpet av dagen. Det ble tross alt en god morgen, i ganske intense følelser, følelser det ellers ikke er så lett å komme seg til, og få erfart. Jeg drakk kaffe, ventet.

Stadig vekk var det telefoner. Det var sterk røre i Olia også, men hun virker annerledes, så hun kan begynne å snakke om helt andre ting, folk hun har sett, observasjoner hun har gjort, økonomien i Tyskland. Alt jeg er interessert i, er om de er på plass, har alt med seg, får det til.

På Gardermoen er det også Skype, der virker internett. Jeg får sett dem. De ser uforskammet godt ut, Olia har ikke klær, hun har lagt igjen alt i Kiev, og prioritert «viktigere ting» i en tankeverden jeg aldri vil forsøke å trenge inn i. Hun sitter i en tynn, tynn sommer t-skjorte, uten jakke eller noe å ha over. Veldig vakker, selvfølgelig. Sterk effekt på meg. Lille Irina flyr rundt og leker, med telefonen på slep, tidsvis snakkende med meg. På et tidspunkt hører jeg hun får seg en lekekamerat, en venninne, og bruker all sin sosiale intelligens på å kompensere for at hun ikke kan norsk så godt som hun burde. Særlig nå etter å ha vært i Kiev over en måned, og ha lært seg å uttrykke alle sine tanker på russisk, Da er det kjedelig å måtte snakke norsk, der hun er usikker på det meste.

Irina kompenserer ved å le og hyle mye, være festlig. Og hun er et barn, hun snakker norsk når hun skjønner at hun må. De er fantastiske barn. De frustrerer seg ikke over verden, de lærer seg den.

De er fantastiske barn. De frustrerer seg ikke over verden, de lærer seg den.

Det kommer dårlige nyheter. Flyet skulle ikke gå klokken 0700, men 0720. Og det er forsinket til 0830. Klokken 0820 går det et fly, med SAS, men systemet er slik at oppsatte fly går med sine passasjerer på riktig tid, de forsinkede flyene med sine passasjerer, må vente. Olia, som bare er plassert på første fly, kunne sikkert ha fått skiftet, men det er ingen vits i å anstrenge seg bare for ti minutter. Jeg belager meg på at de skal være fremme på Sola 0925.

Litt over åtte kjører jeg ut. Litt før jeg svinger inn flyplassveien, ringer de og har landet. I det jeg går inn i avgangshallen, er de to de første jeg ser. Olia ringer sin mor, mens Irina sitter på trallen og venter. Så ser vi hverandre, og er sammen igjen.

*

Resten av dagen blir et fyrverkeri. Irina husker mange ting fra Norge, og forteller og forteller. Alle ting hun vet navnet på, sier hun hva er. Og det er jo ikke lite, etter hvert. På vei hjem ser vi en liten hjort springe over en av markene, vi stopper for å se på dem, en hjort må vi jo se på. Norske flagg er oppe, i anledning konfirmasjonene rundt om. Vi kjører omvei, så jeg får vise dem Norge. Men noen butikk er det ikke snakk om, det er rett hjem.

Og for Irina, er det gjensynsglede med de gamle lekene. Alt er nytt og spennende. Hun løper fra det ene til det andre, smørblid, strålende glad, alt er så gøy! Olia er også lykkelig, hun ser hun har kommet lenger med oppussingen enn hun husket det, og er klar til å ta fatt på ny. I stedet for å spise frokost, som vi andre gjør og vil gjøre, går hun i gang med å vaske og rydde og ordne. Riktignok har min mor gjort en veldig jobb, så det er grunnleggende rent i de tre viktigste rommene, men det er klesvask og ting å flytte på.

Vi spiser frokost, og går rett  i gang med grøten, som det av og til er på lørdager. Irina er med og lager den, som hun pleier. Hun husker det. Vi spiser sammen ute på trappen, på terrassen, hun og jeg. Det er veldig koselig. Hun tar på sukker og kanel selv, og husker at det skal ikke være så mye. Så hun tar på bare bitte litt i det ene hjørnet. Jeg hjelper henne, og tar på mer. Det blåser litt, så kanelet flyr bortover terrassen. Vi er begge enige om at det er god grøt.

Irina er i en slags trance av glede. Hun er i overload. Olia vil klippe håret mitt, bare fred er det ikke med å få dem hjem. Og det er typisk for Olia når hun vil klippe hår, det skal alltid skje straks, øyeblikkelig. Så sånn får det bli. Irina ser film mens vi klipper. Det er en dag omtrent uten skjerm for henne, og med mengder av frisk luft på terrassen, i hagen, og andre steder. Men nå ser hun film, og sovner over filmen. Etter vi har klippet ferdig, bærer vi Irina inn i sengen, og sover der sammen. Endelig sammen!

På et tidspunkt våkner Irina og spør halvt i søvne: hvor er far! Da er det godt at far er her, det er bare å sove videre. Alt er trygt. Irina har sovnet med klærne på. Nå tar Olia av en tøyjakke som nok er litt tykk å sove med. – Spasibo, sier den vesle, høflig.

*

Det er et par timer tung, god søvn. Vi er helt uthvilte da vi våkner. Klokken er fire. Nå kan vi gå ut. Det er sol og varmt, men Irina husker Norge som vinter, og insisterer på å ha på lue, skjerf og vanter, og ytterjakke. Jeg er i kortbukse og t-skjorte. Irina er på sparkesykkelen. Den har hun nok falt litt på, i Kiev, for hun er rød og blåd over armer og bein, skikkelig skadet. Litt spesielt, og tidlig for alderen, er det som hun skammer seg litt også, og vil ikke vise meg såret. Hun viser meg armen som er ren og fin. Hva er det for noe? I min verden kjennetegner blåmerker og sår sunne barn.

Det er godt å få være ute med far litt igjen. Hun må få orden på klatringen igjen, hun har nok vært litt forsiktig en måned, de tar ingen sjanser, mødrene i Kiev. Tidligere var hun veldig god til å henge etter egne armer, nå var det litt halvhjertet. Det vil det raskt bli orden på. Mesteparten av tiden brukte vi på en sånn rennestreng de har satt opp, en slik der vi i min tid rant over på et hjul, et bildekk, mens de nå bruker en plastplate. Den synes Irina er veldig gøy, og vi gjør det igjen og igjen og igjen, og igjen.

Først når Olia ringer, og har laget mat, går vi hjem igjen. Hun er husmor, vasker og rydder, og lager mat til oss. Laks og poteter. Det er lørdag, men ikke noe lørdagsgodt, verken for far eller barn. At vi har hverandre, er mer enn nok. Etterpå er det ut og leke på terrassen, se på plantene i hagen, være med hverandre, ha det gøy, ha det gøy, ha det gøy. Da vi legger oss den kvelden, sovner vi alle på likt.

Nytt pass til Irina på årets første sommerdag

I dag kom den nye terrassen vår for første gang virkelig til sin rett. 18 grader nådde temperaturen på det høyeste, stort sett var det sol, og morgenkaffen smakte veldig, veldig godt på den nye, brede trappen konemor Olia har laget. Andre ting jeg kunne og burde gjøre om morgenen ble lagt til side. Jeg vekket til og med lille Irina, fordi det var en liten hvit sommerfugl som fløy omkring til løvetennene i hagene, årets første. Babatsjka, heter det på russisk, og vi har snakket om dem så mye, etter også å ha lest boken om den lille, sultne larven som blir til en sommerfugl i enden av historien. Nå kunne Irina se hvordan de ser ut i virkeligheten.

Det var tid for å bestille pass til henne. Det var dagens store prosjekt. Vi kjørte ut til Kvadrat for å se om fotoautomaten der virket, noe den ikke gjorde. Heller ikke på Sandnes amfi virket den, så vi endte opp i langgaten og fotograferte manuelt, og dyrt. Så lenge barnet er under tre år, får vi ikke bruke politiets automatiske tjenester. 250 kroner skal fotografen ha, for de enkle bildene han tar. Det skjærer Olia i hjertet, alt hun kan gjøre for slike summer i Ukraina, nå Europas fattigste land når det kommer til gjennomsnittsinntekt. Men mens vi var inne og fotograferte, fikk hun kjøpt seg noen billige og fine kjoler i en butikk hun fant i langgaten, så hun følte det nesten gikk litt opp i opp. Både på Kvadrat og på amfiet fikk hun rasket med seg noen saker, så turen gav god uttelling for henne.

Hos politiet hadde de et litt merkelig system med at vi måtte bestille time, eller hva vi måtte. Vi fikk i alle fall beskjed om at passkontoret var stengt for dagen, enda klokken var 1339, og det vitterlig stod det skulle være åpent til 1400. Ei annen mor med et barn virket atskillig mer stresset over det, enn vi var. Kanskje lå hennes tur nærmere i tid? Olia brukte i hvert fall sitt russiske instinkt, skaffet seg en kølapp for «hente pass», og stakk inn på kontoret for å høre. Der hadde de litt problemer med å forklare hvorfor vi ikke kunne få passet nå, eller hva vi egentlig skulle gjøre, de satt jo bare der uten andre kunder å betjene. Til slutt gav de opp forklaringen, og sørget bare for å gi oss passet vi trengte. Vi hadde jo alt med oss, egen legitimasjon, begge foreldrene, bilde av barnet, mer enn nok, hadde vi.

Det at vi fikk hjelp oppmuntret den andre moren også til å prøve seg, så dermed ble det litt å gjøre mot slutten av arbeidsdagen for passpersonellet. Det er jo veldig lett og greit i Norge, betale 270 kroner, fylle ut noen skjema og legge ved noen bilder, så kommer passet i posten i løpet av 10-12 dager. Vi kan med det reise til en lang rekke av verdens land, og de aller fleste av landene som er så attraktive at folk vil slå seg ned i dem. Vi møter også et tjenestevillig offentlig personale. Sånn er det ikke overalt i verden.

På vei hjem kjørte vi innom Mega og handlet raust. En god lunsj ble det på terrassen, før det var noen halvhjertede forsøk på å hvile. For meg ble det rett og slett for varmt i solen, så jeg måtte trekke inn. Men da Irina kom og skulle hjelpe meg i hvilen, sa det seg selv at det var slutt på den.

Videre på programmet stod skifte av dekk, og kanskje få jobbet litt i hagen. Skifte av dekk gikk fløyten, i år som i fjor. I fjor fant vi ikke ut av hvordan jekken virket. I år fant vi ikke ut av hvor vi skulle plassere den. En velvillig nabo kunne ikke bidra tilstrekkelig til at vi kunne gå i gang med arbeidet. Det kan rett og slett se ut som at Kia Soul ikke vil at hvem som helst skal kunne jegge opp bilen, og skifte dekk på den. Det fulgte jo ikke med jekk, heller. Vi må høre med andre eksperter. Bilen ble kjørt inn i garasjen igjen, inn til lading.

I stedet, og underveis, satte vi ut bassenget til Irina. Det er et sånt oppblåsbart, et vi hadde også vi søsknene da vi var små. Mama Olia var nøyere enn våre foreldre var, på at vannet måtte være varmt. Hun kokte opp liter på liter med vannkokeren. For oss var det vel helst solen som skulle gjøre jobben, om enn jeg husker noen bøtter varmt vann også jeg, fra vår tid. Irina syntes som barn flest at vann i basseng og vannslange var helt fabelaktig, det var kjempegreier. Hun fikk raskt av seg alle klærne, og løp omkring og koste seg. Far gikk rundt og fotograferte, og fant sannelig en marihøne også, bozje korovka, på russisk. Årets første, også den.

På lekeplassen fikk jeg gjort meg ferdig med dagens italienske gloser, mens Irina lekte med seg selv og med andre. Det er alltid kjekt når det kommer andre barn, og nå i sommerhalvåret er sjansene større. Hun tømmer også lekeapparatene for triks og utfordringer, akkurat nå er det store å komme seg opp rutsjebaner feil vei.

Til middag var det marinert biff vi ikke fikk spist til 17. mai, og seibiff Olia kjøpte i dag på Mega. Skikkelig kombinasjon. Men hun hadde lyst på fisk, så da ble det slik. På kvelden skyet det til, og ble kaldere, så da trakk vi inn. Mama Olia satte seg med strikketøyet, og studiene, Irina fant nettbrettet og en tegnefilm – og jeg fant denne bloggen.

Språklig og annen fremgang for lille Irina :)

Smilefjes i overskriften. Det setter stemningen for posten. Det er travle dager for far frem mot jul, travelt også fordi han har fått 12 dagers medlemsskap på et treningssenter, og nesten må benytte det mens det er der. Så gjelder det jo å styre skuta med familie, jobb, gaver og pynt og baking frem mot jul. For vår del er ikke gavene og pynten så overveldende, da, og bakingen blir gjort hos mormor.

I hvert fall, det er korte dager. Når jeg kommer hjem, er det ofte mørkt, og da blir det ikke tid til de daglige turene Irina og jeg har hatt gjennom hele året. Vi holder oss inne. Etter middag fyrer jeg opp i peisen, nede i kjelleren, og gir mama Olia avlastning for barnepass. Da er det lek med bamser, hunder og kaniner, det som i en fellesbetegnelse må alles kosedyr, og de er hos oss i alle størrelser. Leken begynte forsiktig med at de to bjørnene vi hadde da, og en kanin – Snurre Sprett – spiste grøt, drakk, gikk på do og sov. Om og om og om og om igjen. Nå skjer det mye, mye mer.

Irina har stor og rask fremgang. Riktignok ser jeg at det nå har gått mange måneder med denne store og raske fremgangen, og det vel er ganske likt nå og den gang, hun er liksom på nippet til en rekke med ting. Hun hadde sine første vellykkede turer på potte lenge, lenge, lenge før hun ble to år, men så tok det helt slutt, og vi må nå lære henne det på ny fra begynnelsen av. Det er et stykke frem. Men i går fant jeg henne plutselig selv sittende på potten, uten bleie og med buksa på knærne. Bleia hadde hun tisset i, og selv tatt av. Så visste hun det var noe med potte og tissing, og satte seg på den. Om det var skryt hun var ute etter, så fikk hun det – i bøtter og spann.

Jeg gikk også inn til mama Olia på rommet for å fortelle nyheten. Da kom Irina tuslende etter, med ren bleie i hånden. Den hadde hun funnet frem til selv. Sånne barn trenger vi. Mor og far kan lett bli litt opptatt. Det er bra om hun finner ut av tingene, og kan ordne opp på egen hånd når det kreves.

Jeg er rimelig sikker på at hun nå skiller mellom de to språkene, russisk og norsk. Det skjer aldri lenger at hun bruker russiske ord når hun snakker norsk, eller omvendt. Hun har også lært seg at hjemme i huset, er det russisk, mens ute er det norsk. Det blir litt problemer, om man kan kalle en uskyldig situasjon som dette, problemer, når jeg skal lese norske barnebøker for henne og snakke om dem på norsk. Irina svarer da konsekvent på russisk, og begir seg ikke ut på det norske. Om de samme eller tilsvarende bøkene blir lest hos bestemor på Klepp stasjon, går det selvsagt i norsk.

Hun er også i ferd med å få noen grammatiske strukturer på plass. På russisk er det avansert, med seks kasus, og komplisert bøying av verbet i kjønn og tall. Hun gjør ikke mye av kasusbøyingen, ennå, men er på sporet av entall og flertall. Hun sier ruka for hånd, og ruki for hender. Både på norsk og russisk har hun setningen Det er, eller det var, og ser Det er seu, det er tre, det er gran, på norsk, mye av det vi ser når vi er ute og rusler, mens på russisk er det eto, eller uttalt eta – eto tsvet (lys), eto svesda (stjerne). Hun tar etter omtrent alle ord vi sier til henne, de smeller bare på plass i hjernen. Skikkelig bra lim, der.

Tallene har hun lenge hatt bra kontroll på. Raz, dva, tri, sa hun i går, slik russerne teller til tre, (én) gang, to, tre, betyr det, og hun sa det da hun hadde lagt en liten bjørn i en liten mugge, og ristet på den før noe skulle skje. Hun tok også etter alfabetsangen, på en av lekene hun har fått, det er på melodi av Twinkle, twinkle, little star, eller blinke, blinke, stjernen der, som det heter på norsk, hos meg. Hun klarer ikke å skille bokstavene og lydene, selvfølgelig, det er jo ganske mange, men hun er etter det, og vet det slutter æøå, sånn cirka.

Og latteren helt til slutt – den tar hun fullstendig.

 

Hjem, kjære hjem!

Du verden så godt det er å komme hjem! Etter en lang dag på jobb. Sykkeltur i kulda. På øret en forelesningsserie om elementære emner i økonomi, fra 2006. En del ville kanskje vært sagt annerledes, nå i 2016. Tidene er forandret, så til de grader forandret.

Så er jeg hjemme. Sykkelen i garasjen, som vi eier. Ennå er jeg ikke helt vennet meg til å eie alle tingene vi gjør, at jeg kan kalle alle disse tingene mitt. Inne venter kona med middag. Barnet hopper og spretter i sofaen, glad for at jeg kommer hjem. Som vanlig har hun en mengder med ting å vise. Som vanlig går det ikke fort nok med alt!

Til middag er det kyllingfilet, kjøpt i går. Olia har laget potetstappe til, og ingredienser jeg ikke engang vet hva er. Vi topper det med ferske urter vi har kjøpt inn, de står i vinduskarmen. Timian og basilikum. Det er uvirkelig alt vi har, livet jeg nå lever.

Irina og Olia er nå i butikken, kjøper bleier, smør og hva de ellers måtte finne på. Jeg er nede med peisen, som vi eier. Stereoanlegget fra studenttiden, det som har levd gjennom mange gode år i Hans tanks gate 18, i Bergen, så nye år i Strandgaten 2011. Nå står det her i kjelleren, i huset jeg vokste opp i, og som jeg nå har kjøpt.

Det er så herlig å komme hjem til en elsket familie og være elsket av dem. Jeg gikk ut på terrassen i t-skjorten i dag, i fire grader minus. Det var så mye som skjedde på så kort tid. Det meste er ikke å skrive. Hjem, kjære hjem, skriver jeg. Det dekker mye.

 

Flåttbitt

Onsdag kveld fant vi en flått i øret til lille Irina. Det skulle være unødvendig å si det var det siste den flåtten gjorde i denne verden.

Det var jeg som fant den, en stor, grå klump inn under øreflippen. – Hva er det der? spurte jeg Olia, kona, det så ut som en blemme eller noe graps. I hvert fall noe som var feil, og ikke skulle være der. Olia ammet barnet da jeg spurte, så det tok litt tid for henne å orientere seg og finne ut hva det var jeg spurte om. Flåtten satt også godt gjemt, selv om den var blitt stor, så man måtte se fra en bestemt vinkel for å få øye på den. Lille Irina hadde falt i badekaret, så morsmelken var også en slags trøst og belønning for henne. Hun lå søtt og suttet på puppen, sløvt uvitende om hva som gikk for seg i øret hennes, og hva oppstyr det skulle bli.

Min kone Olia reagerte meget raskt da hun fant ut hva det var, da hun så klumpen. – Det er klesjtsj, sa hun, og brukte det russiske navnet, så jeg fikk lært det også. Jeg var ennå ikke helt sikker på at det var flått, men det begynte å ane meg. Olia var allerede i gang med å prøve å få flåtten ut med fingrene, og på vei til badet for å hente pinsetten da fingrene ikke gikk. Lille Irina hadde begynt å hylgråte, som om det ikke var nok at hun hadde falt i badekaret, så skulle hun få avbrutt melkestunden også? Jeg mente – i kjent stil og i kjente mønstre – at her var det best å ta det litt med ro, og finne ut av ting.

Ikke sjans. Olia fant den russiske medisinspriten hun bruker til det meste, dyppet pinsetten i den, og tvang flåtten ut med rå makt og ren viljestyrke. Jeg tenkte for meg selv at flåtten kanskje ble skremt, og slapp taket frivillig, for denne villskapen mor Olia la for dagen var ikke noe å sette seg opp mot. Det gikk lynraskt, så var den ute. Jeg ville se på den, ta bilde av den, finne ut av ting, men det var ikke snakk om. Olia knuste flåtten i vasken med et tungt glass, smurte den utover med blodet den hadde sugd opp, og så i do, og trekke og spyle og kaste ekstra ting nedi. Få den flåtten ut av verden, som om den aldri hadde eksistert.

Jeg vet jo at flått kan være ubehagelig og litt farlig, at man må være litt forsiktig, gjøre tingene riktig. Jeg har fått med meg avisene skriver om det, hvem kan vel unngå å få med seg det, men jeg vet også at avisene overdriver, og skremmer folk unødig. Jeg vet tøffingen Lars Monsen ble bitt av flått, og ble slått ut av det, det fikk jeg med meg etter å ha delt scene med Johan Golden, som snakket om det. Jeg prøvde å ringe min søster, legen, som var utilgjengelig på hyttetur, og jeg sjekket nettet for hva man skulle gjøre. Det virket som min kone instinktivt hadde gjort det meste riktig. Det handler om å få flåtten ut, få den vekk, og at det må skje så fort som mulig. Så pleier det gå bra.

Mitt inntrykk er at flåtten skjønte at her nyttet det ikke, og tok med seg giften sin og sykdomsspredningen sin i møte med en rasende Olia. Hun er ikke god å støte på når hun er i det humøret. Flåtten valgte helt feil offer, denne gangen, det var sjanseløst, like greit at det genmaterialet gir tapt i evolusjonskampen først som sist.

Vi vet vi må følge med på bittstedet, om det blir rødt og betent, noe det ikke har blitt foreløpig. Lille Irina har oppført seg helt som normalt disse to dagene siden, helt uten å ha fått med seg hvilket udyr som forsøkte seg på henne. Hun kunne heller ikke brydd seg mindre om at hun glatt overvant noe som slo ut en villmarkens tøffing som Lars Monsen, en kar det blir laget Chuck Norris vitser om, men som altså ikke står seg opp mot en test vår lille jente på ett år og syv måneder glatt passerte, uten en gang å få den med seg. Det er også en fin hilsen til tabloidavisene som skremmer folk unødig, flått er det bare å ta det med ro med. Når den biter, er det om å gjøre å få den vekk. Ellers gjelder det om å tenke på andre ting, og glemme den helt.