Nytt pass til Irina på årets første sommerdag

I dag kom den nye terrassen vår for første gang virkelig til sin rett. 18 grader nådde temperaturen på det høyeste, stort sett var det sol, og morgenkaffen smakte veldig, veldig godt på den nye, brede trappen konemor Olia har laget. Andre ting jeg kunne og burde gjøre om morgenen ble lagt til side. Jeg vekket til og med lille Irina, fordi det var en liten hvit sommerfugl som fløy omkring til løvetennene i hagene, årets første. Babatsjka, heter det på russisk, og vi har snakket om dem så mye, etter også å ha lest boken om den lille, sultne larven som blir til en sommerfugl i enden av historien. Nå kunne Irina se hvordan de ser ut i virkeligheten.

Det var tid for å bestille pass til henne. Det var dagens store prosjekt. Vi kjørte ut til Kvadrat for å se om fotoautomaten der virket, noe den ikke gjorde. Heller ikke på Sandnes amfi virket den, så vi endte opp i langgaten og fotograferte manuelt, og dyrt. Så lenge barnet er under tre år, får vi ikke bruke politiets automatiske tjenester. 250 kroner skal fotografen ha, for de enkle bildene han tar. Det skjærer Olia i hjertet, alt hun kan gjøre for slike summer i Ukraina, nå Europas fattigste land når det kommer til gjennomsnittsinntekt. Men mens vi var inne og fotograferte, fikk hun kjøpt seg noen billige og fine kjoler i en butikk hun fant i langgaten, så hun følte det nesten gikk litt opp i opp. Både på Kvadrat og på amfiet fikk hun rasket med seg noen saker, så turen gav god uttelling for henne.

Hos politiet hadde de et litt merkelig system med at vi måtte bestille time, eller hva vi måtte. Vi fikk i alle fall beskjed om at passkontoret var stengt for dagen, enda klokken var 1339, og det vitterlig stod det skulle være åpent til 1400. Ei annen mor med et barn virket atskillig mer stresset over det, enn vi var. Kanskje lå hennes tur nærmere i tid? Olia brukte i hvert fall sitt russiske instinkt, skaffet seg en kølapp for «hente pass», og stakk inn på kontoret for å høre. Der hadde de litt problemer med å forklare hvorfor vi ikke kunne få passet nå, eller hva vi egentlig skulle gjøre, de satt jo bare der uten andre kunder å betjene. Til slutt gav de opp forklaringen, og sørget bare for å gi oss passet vi trengte. Vi hadde jo alt med oss, egen legitimasjon, begge foreldrene, bilde av barnet, mer enn nok, hadde vi.

Det at vi fikk hjelp oppmuntret den andre moren også til å prøve seg, så dermed ble det litt å gjøre mot slutten av arbeidsdagen for passpersonellet. Det er jo veldig lett og greit i Norge, betale 270 kroner, fylle ut noen skjema og legge ved noen bilder, så kommer passet i posten i løpet av 10-12 dager. Vi kan med det reise til en lang rekke av verdens land, og de aller fleste av landene som er så attraktive at folk vil slå seg ned i dem. Vi møter også et tjenestevillig offentlig personale. Sånn er det ikke overalt i verden.

På vei hjem kjørte vi innom Mega og handlet raust. En god lunsj ble det på terrassen, før det var noen halvhjertede forsøk på å hvile. For meg ble det rett og slett for varmt i solen, så jeg måtte trekke inn. Men da Irina kom og skulle hjelpe meg i hvilen, sa det seg selv at det var slutt på den.

Videre på programmet stod skifte av dekk, og kanskje få jobbet litt i hagen. Skifte av dekk gikk fløyten, i år som i fjor. I fjor fant vi ikke ut av hvordan jekken virket. I år fant vi ikke ut av hvor vi skulle plassere den. En velvillig nabo kunne ikke bidra tilstrekkelig til at vi kunne gå i gang med arbeidet. Det kan rett og slett se ut som at Kia Soul ikke vil at hvem som helst skal kunne jegge opp bilen, og skifte dekk på den. Det fulgte jo ikke med jekk, heller. Vi må høre med andre eksperter. Bilen ble kjørt inn i garasjen igjen, inn til lading.

I stedet, og underveis, satte vi ut bassenget til Irina. Det er et sånt oppblåsbart, et vi hadde også vi søsknene da vi var små. Mama Olia var nøyere enn våre foreldre var, på at vannet måtte være varmt. Hun kokte opp liter på liter med vannkokeren. For oss var det vel helst solen som skulle gjøre jobben, om enn jeg husker noen bøtter varmt vann også jeg, fra vår tid. Irina syntes som barn flest at vann i basseng og vannslange var helt fabelaktig, det var kjempegreier. Hun fikk raskt av seg alle klærne, og løp omkring og koste seg. Far gikk rundt og fotograferte, og fant sannelig en marihøne også, bozje korovka, på russisk. Årets første, også den.

På lekeplassen fikk jeg gjort meg ferdig med dagens italienske gloser, mens Irina lekte med seg selv og med andre. Det er alltid kjekt når det kommer andre barn, og nå i sommerhalvåret er sjansene større. Hun tømmer også lekeapparatene for triks og utfordringer, akkurat nå er det store å komme seg opp rutsjebaner feil vei.

Til middag var det marinert biff vi ikke fikk spist til 17. mai, og seibiff Olia kjøpte i dag på Mega. Skikkelig kombinasjon. Men hun hadde lyst på fisk, så da ble det slik. På kvelden skyet det til, og ble kaldere, så da trakk vi inn. Mama Olia satte seg med strikketøyet, og studiene, Irina fant nettbrettet og en tegnefilm – og jeg fant denne bloggen.

Advertisements

Språklig og annen fremgang for lille Irina :)

Smilefjes i overskriften. Det setter stemningen for posten. Det er travle dager for far frem mot jul, travelt også fordi han har fått 12 dagers medlemsskap på et treningssenter, og nesten må benytte det mens det er der. Så gjelder det jo å styre skuta med familie, jobb, gaver og pynt og baking frem mot jul. For vår del er ikke gavene og pynten så overveldende, da, og bakingen blir gjort hos mormor.

I hvert fall, det er korte dager. Når jeg kommer hjem, er det ofte mørkt, og da blir det ikke tid til de daglige turene Irina og jeg har hatt gjennom hele året. Vi holder oss inne. Etter middag fyrer jeg opp i peisen, nede i kjelleren, og gir mama Olia avlastning for barnepass. Da er det lek med bamser, hunder og kaniner, det som i en fellesbetegnelse må alles kosedyr, og de er hos oss i alle størrelser. Leken begynte forsiktig med at de to bjørnene vi hadde da, og en kanin – Snurre Sprett – spiste grøt, drakk, gikk på do og sov. Om og om og om og om igjen. Nå skjer det mye, mye mer.

Irina har stor og rask fremgang. Riktignok ser jeg at det nå har gått mange måneder med denne store og raske fremgangen, og det vel er ganske likt nå og den gang, hun er liksom på nippet til en rekke med ting. Hun hadde sine første vellykkede turer på potte lenge, lenge, lenge før hun ble to år, men så tok det helt slutt, og vi må nå lære henne det på ny fra begynnelsen av. Det er et stykke frem. Men i går fant jeg henne plutselig selv sittende på potten, uten bleie og med buksa på knærne. Bleia hadde hun tisset i, og selv tatt av. Så visste hun det var noe med potte og tissing, og satte seg på den. Om det var skryt hun var ute etter, så fikk hun det – i bøtter og spann.

Jeg gikk også inn til mama Olia på rommet for å fortelle nyheten. Da kom Irina tuslende etter, med ren bleie i hånden. Den hadde hun funnet frem til selv. Sånne barn trenger vi. Mor og far kan lett bli litt opptatt. Det er bra om hun finner ut av tingene, og kan ordne opp på egen hånd når det kreves.

Jeg er rimelig sikker på at hun nå skiller mellom de to språkene, russisk og norsk. Det skjer aldri lenger at hun bruker russiske ord når hun snakker norsk, eller omvendt. Hun har også lært seg at hjemme i huset, er det russisk, mens ute er det norsk. Det blir litt problemer, om man kan kalle en uskyldig situasjon som dette, problemer, når jeg skal lese norske barnebøker for henne og snakke om dem på norsk. Irina svarer da konsekvent på russisk, og begir seg ikke ut på det norske. Om de samme eller tilsvarende bøkene blir lest hos bestemor på Klepp stasjon, går det selvsagt i norsk.

Hun er også i ferd med å få noen grammatiske strukturer på plass. På russisk er det avansert, med seks kasus, og komplisert bøying av verbet i kjønn og tall. Hun gjør ikke mye av kasusbøyingen, ennå, men er på sporet av entall og flertall. Hun sier ruka for hånd, og ruki for hender. Både på norsk og russisk har hun setningen Det er, eller det var, og ser Det er seu, det er tre, det er gran, på norsk, mye av det vi ser når vi er ute og rusler, mens på russisk er det eto, eller uttalt eta – eto tsvet (lys), eto svesda (stjerne). Hun tar etter omtrent alle ord vi sier til henne, de smeller bare på plass i hjernen. Skikkelig bra lim, der.

Tallene har hun lenge hatt bra kontroll på. Raz, dva, tri, sa hun i går, slik russerne teller til tre, (én) gang, to, tre, betyr det, og hun sa det da hun hadde lagt en liten bjørn i en liten mugge, og ristet på den før noe skulle skje. Hun tok også etter alfabetsangen, på en av lekene hun har fått, det er på melodi av Twinkle, twinkle, little star, eller blinke, blinke, stjernen der, som det heter på norsk, hos meg. Hun klarer ikke å skille bokstavene og lydene, selvfølgelig, det er jo ganske mange, men hun er etter det, og vet det slutter æøå, sånn cirka.

Og latteren helt til slutt – den tar hun fullstendig.

 

Hjem, kjære hjem!

Du verden så godt det er å komme hjem! Etter en lang dag på jobb. Sykkeltur i kulda. På øret en forelesningsserie om elementære emner i økonomi, fra 2006. En del ville kanskje vært sagt annerledes, nå i 2016. Tidene er forandret, så til de grader forandret.

Så er jeg hjemme. Sykkelen i garasjen, som vi eier. Ennå er jeg ikke helt vennet meg til å eie alle tingene vi gjør, at jeg kan kalle alle disse tingene mitt. Inne venter kona med middag. Barnet hopper og spretter i sofaen, glad for at jeg kommer hjem. Som vanlig har hun en mengder med ting å vise. Som vanlig går det ikke fort nok med alt!

Til middag er det kyllingfilet, kjøpt i går. Olia har laget potetstappe til, og ingredienser jeg ikke engang vet hva er. Vi topper det med ferske urter vi har kjøpt inn, de står i vinduskarmen. Timian og basilikum. Det er uvirkelig alt vi har, livet jeg nå lever.

Irina og Olia er nå i butikken, kjøper bleier, smør og hva de ellers måtte finne på. Jeg er nede med peisen, som vi eier. Stereoanlegget fra studenttiden, det som har levd gjennom mange gode år i Hans tanks gate 18, i Bergen, så nye år i Strandgaten 2011. Nå står det her i kjelleren, i huset jeg vokste opp i, og som jeg nå har kjøpt.

Det er så herlig å komme hjem til en elsket familie og være elsket av dem. Jeg gikk ut på terrassen i t-skjorten i dag, i fire grader minus. Det var så mye som skjedde på så kort tid. Det meste er ikke å skrive. Hjem, kjære hjem, skriver jeg. Det dekker mye.

 

Flåttbitt

Onsdag kveld fant vi en flått i øret til lille Irina. Det skulle være unødvendig å si det var det siste den flåtten gjorde i denne verden.

Det var jeg som fant den, en stor, grå klump inn under øreflippen. – Hva er det der? spurte jeg Olia, kona, det så ut som en blemme eller noe graps. I hvert fall noe som var feil, og ikke skulle være der. Olia ammet barnet da jeg spurte, så det tok litt tid for henne å orientere seg og finne ut hva det var jeg spurte om. Flåtten satt også godt gjemt, selv om den var blitt stor, så man måtte se fra en bestemt vinkel for å få øye på den. Lille Irina hadde falt i badekaret, så morsmelken var også en slags trøst og belønning for henne. Hun lå søtt og suttet på puppen, sløvt uvitende om hva som gikk for seg i øret hennes, og hva oppstyr det skulle bli.

Min kone Olia reagerte meget raskt da hun fant ut hva det var, da hun så klumpen. – Det er klesjtsj, sa hun, og brukte det russiske navnet, så jeg fikk lært det også. Jeg var ennå ikke helt sikker på at det var flått, men det begynte å ane meg. Olia var allerede i gang med å prøve å få flåtten ut med fingrene, og på vei til badet for å hente pinsetten da fingrene ikke gikk. Lille Irina hadde begynt å hylgråte, som om det ikke var nok at hun hadde falt i badekaret, så skulle hun få avbrutt melkestunden også? Jeg mente – i kjent stil og i kjente mønstre – at her var det best å ta det litt med ro, og finne ut av ting.

Ikke sjans. Olia fant den russiske medisinspriten hun bruker til det meste, dyppet pinsetten i den, og tvang flåtten ut med rå makt og ren viljestyrke. Jeg tenkte for meg selv at flåtten kanskje ble skremt, og slapp taket frivillig, for denne villskapen mor Olia la for dagen var ikke noe å sette seg opp mot. Det gikk lynraskt, så var den ute. Jeg ville se på den, ta bilde av den, finne ut av ting, men det var ikke snakk om. Olia knuste flåtten i vasken med et tungt glass, smurte den utover med blodet den hadde sugd opp, og så i do, og trekke og spyle og kaste ekstra ting nedi. Få den flåtten ut av verden, som om den aldri hadde eksistert.

Jeg vet jo at flått kan være ubehagelig og litt farlig, at man må være litt forsiktig, gjøre tingene riktig. Jeg har fått med meg avisene skriver om det, hvem kan vel unngå å få med seg det, men jeg vet også at avisene overdriver, og skremmer folk unødig. Jeg vet tøffingen Lars Monsen ble bitt av flått, og ble slått ut av det, det fikk jeg med meg etter å ha delt scene med Johan Golden, som snakket om det. Jeg prøvde å ringe min søster, legen, som var utilgjengelig på hyttetur, og jeg sjekket nettet for hva man skulle gjøre. Det virket som min kone instinktivt hadde gjort det meste riktig. Det handler om å få flåtten ut, få den vekk, og at det må skje så fort som mulig. Så pleier det gå bra.

Mitt inntrykk er at flåtten skjønte at her nyttet det ikke, og tok med seg giften sin og sykdomsspredningen sin i møte med en rasende Olia. Hun er ikke god å støte på når hun er i det humøret. Flåtten valgte helt feil offer, denne gangen, det var sjanseløst, like greit at det genmaterialet gir tapt i evolusjonskampen først som sist.

Vi vet vi må følge med på bittstedet, om det blir rødt og betent, noe det ikke har blitt foreløpig. Lille Irina har oppført seg helt som normalt disse to dagene siden, helt uten å ha fått med seg hvilket udyr som forsøkte seg på henne. Hun kunne heller ikke brydd seg mindre om at hun glatt overvant noe som slo ut en villmarkens tøffing som Lars Monsen, en kar det blir laget Chuck Norris vitser om, men som altså ikke står seg opp mot en test vår lille jente på ett år og syv måneder glatt passerte, uten en gang å få den med seg. Det er også en fin hilsen til tabloidavisene som skremmer folk unødig, flått er det bare å ta det med ro med. Når den biter, er det om å gjøre å få den vekk. Ellers gjelder det om å tenke på andre ting, og glemme den helt.

 

Skjærtorsdag, enda en innedag

I dag stod jeg opp, og tok på meg varmt treningstøy for å løpe ut, men lille Irina våknet også, og dermed ble min morgen med henne. Jeg sjekket sosiale medier og nyheter på nettet, mens hun satt søtt ved siden av og så på YouTube. Etter noen timer var mama Irina klar med frokosten, en kraftig pastarett, om pasta kan være kraftig. Stekt i kraft og fylt med kjøtt, kan den det. Ikke italienske tomater og fancy ruccola ved siden av, men solide, russiske sure agurker. Øl i 2,5 liters flaske. Mat for menn.

Lille Irina og konemor sover nå, men det er for sent for meg å løpe og trene, og været innbyr heller ikke til noen ting. Det er tett snø, grått og trist, og +2 grader. Ingen antydning til vår, og heller ingen solfylt påskestemning, som jeg ser bilder av fra Norge. Jeg kan bare godt trene når Ira sover. Det gjør hun ikke lenge nok nå. Derfor blir det en kort bloggpost i stedet.

Dagene våre kommer liksom ikke ordentlig i gang her nede. Jeg liker å gå lange turer med Irina i vognen og til fots, være ute lenge, men surt og kaldt som det er, er det ikke riktig koselig. Når det er runder i kandidatturneringen i sjakk liker jeg også å få med meg dem, men det er noe jeg greit kan prioritere bort om det er andre og viktigere ting som skjer. Konemor Olia organiserer mye med datsjaen vår, og er bekymret for om hun gjør de riktige valgene, og om tingene hun legger igjen der ute, kan bli stjålet. I går forsvant hun inn i en buss da vi var ute og gikk, hun skulle på en utstilling for byggearbeid. Irina og jeg snudde og gikk den korte veien hjem. Underveis sovnet hun i den lille vognen, og jeg satte meg på en benk utenfor blokken vår, der leilighetens WiFi rekker frem, og så på den første timen av sjakkrunden.

Det er fascinerende å være barnefar og å ha så mye tid til barnet. Her nede har hun begynt med en ny ting, en slags fisking etter ros. Når hun har gjort noe hun vet er riktig, så ser hun på meg, slik at jeg kan si «Maladets» og klappe henne på hodet. I favorittfilmen hennes på YouTube, om kattungen som gjerne vil tro at den er en tiger, slik at hundevalpen og de andre dyrene ikke skal plage den så fælt, i den er det en scene der en liten geit drikker av et vann, og så skal kattungen liksom skremme den. Bææ, sier vesle Irina da, hver gang, for geiten er til forveksling lik en sau, den er tegnet som en tynn sau, og det er ganske riktig å si bææ, når den kommer. Det er Maladets.

Hun har fått en annen favorittfilm også, en russisk barnesang, der det er en traktor som kjører og så skal man gjette hvilket dyr den har i tilhengeren. Det er skikkelig rock og kult, både traktoren og dyret danser til tøffe rytmer, Irina smiler og hyler av glede når den filmen kommer. Teksten er slik: På marken, på marken, kjører en traktor til oss/ den har en tilhenger der det er noen som synger på denne måten/ så kom igjen, barn, hvem er det så, hvem er det så, hvem er det så som synger slik? Og så setter dyret i gang med dyrelyden sin. Ganske kult, og med 20 millioner visninger.

Den siste filmen hun liker er om krokodilen Gena og vennen Tsjeberasjka som gjerne vil bli pionerer på Genas fødselsdag. Det er filmen der den søte bursdagssangen blir spilt, den som på norsk må hete «Dessverre er det bursdag bare en gang i året». Hele filmen er søt, med Gena som forsøker å passe sånn på, og ordne det slik at han og Tsjeberaska kan bli pionerer de også. Pionerer er en ungdomsbevegelse som fantes i Sovjettiden, kanskje det kan sammenlignes litt med Speideren, om enn Speideren aldri ville lære ungdommen til å bli gode kommunister og sovjetborere. Det var målet med pionerer, og som de sier i filmen, for å bli en pioner må man gjøre mye bra, og bare de aller beste blir pionerer. Til slutt blir Gena og Tsjeberasjka pionerer de også. Og ganske riktig, etter å ha gjort mye bra.

Når hun ikke ser på YouTube, løper lille Irina etter katten eller leker med de mange lekene hun har arvet etter søskenbarnet sitt, her. Hun har begynt å venne seg til hunden også, men det er katten som er det store, det er den som sier «mjau», og som det går an å løpe etter. Hun har ikke tatt opp noen russiske ord, ennå, ikke annet enn mama og papa, som hun bruker alt annet enn treffsikkert. De norske ordene «hadet» og «toget» gjør det imidlertid bra, bare at toget nå er endt opp med å være ethvert kjøretøy. Hun liker bilene på de sterkt traffikkerte veiene her, og lager billyder når de durer forbi. Ellers løper hun etter folk og sier «hadet» når de går inn på rommene sine, alltid med den lille hånden travelt vinkende, for det er jo noe som hører med når man sier «hadet».

Snart våknre hun nok igjen. Snøværet har ikke akkurat gitt seg. Det går på skrått, og er akkurat slik at man kan være litt i tvil om det skal kalles snø eller regn. Det er ingen vinterstemning, ingen påskestemning, og i alle fall ikke vår. Konemor Olia har kokt poteter og laget lunsj, eller det som for henne er frokost, men det blir for tidlig for meg etter den kraftige frokosten servert av mama Irina. Når lille Irina våkner skal vi nok prøve oss ute, tross været. Om Olia blir med, tar vi buss et sted. Om det blir bare Ira og jeg, tar jeg på meg treningstøyet, og løfter meg litt i en bitte liten treningspark de har like bak en av naboblokkene på andre siden av veien. Det er en lekeplass for barn også, der, hvor Irina kan være. Kaldt som det er, vil hun være tykt kledd, og da blir det ikke så lett å klatre så veldig. Hun vil forsøke seg likevel, som barn gjør. Og ellers tusle omkring og utforske verden, som er hennes oppgave i mange år ennå. Gjerne resten av livet.

Ekstrem oppussing

I går var en spesiell dag. Klokken 1400 stod jeg nede på Coop Mega på Brueland, et par kilometer hjemmefra, med bil som varslet jeg måtte kjøre til nærmeste ladestasjon, telefon hjemme på lading, min datter med meg, min kone inne i butikken et sted for å kjøpe materialer vi trengte til det store arbeidet foran oss, foran henne. Hjemme var den ene sideveggen blottlagt, glavaisolasjonen hang åpen ut i verden. I morgen var det meldt regn.

Min kone er fantastisk. Hva hun gjorde denne dagen er et av mange eksempel på det. Men hun klarer seg ikke godt under press og stress, blir det for mye, klikker hun. Så alt må være rolig og greit. Nå var det klart det var press og stress, hun hadde åpnet veggen helt dagen i forveien, tatt vekk asfaltplatene, men møtt på et problem med et feste i takbjelkene, det hang så godt fast at hun fikk det ikke løs. Dermed fikk hun ikke tatt bort alle platene helt, og dermed heller ikke lagt på ny isolasjon og nye plater. Håndverkeren vår var reist på ferie til Polen. I morgen og fremover var det ventet regn.

Ærendet vi hadde ute var å hente et barnesete vi kjøpte på Finn.no, sjekke om vi fant en lue vi hadde kjøpt til 50 kr på Helgø, og så glemt i handlevognen der, og altså disse materialene på Bygg og bo. Luen stresset henne enormt, det var jeg som la varene i bilen, vi hadde kjøpt mange brød på tilbud, mange pakker med bleier, og mens jeg romstrerte for å få god plass til alt, glemte jeg hele luen. Det ergret henne enormt, slik en fin lue, og billig.

Så det stod jeg og tenkte, hvordan gjør vi dette. Olia ville ha meg til å hjelpe henne med festet for takbjelkene, bjelkestol, heter det visst, jeg skulle hjelpe henne å få den løs. Vi skulle jobbe sammen for å få veggen opp igjen før regnet. Men så var det vår lille datter, Irina, hun blir straks urolig om mor og far ikke har tid, om vi vil sette henne vekk, om vi er litt stresset. Vi kunne finne barnevakt til henne, men det er ikke pent på kort varsel, og dette var onsdag, jobbedag for min mor. Jeg hadde ikke lading nok i bilen heller, til å kjøre frem og tilbake til Klepp stasjon to ganger. Så mor ville blitt nødt til å kjøre, noe vi ønsket det skulle være slutt på, med bilkjøpet. Søster Tonje kunne sikkert også passet, men vi bør være litt forsiktige med alltid å trekke de andre inn i våre akuttsituasjoner. Det er ikke så lenge siden vi kjøpte bilen, og de måtte redde oss. Min kone Olia var også vekk, vi fant henne ikke i bilen.

Det er i slike øyeblikk man kjenner man lever, tenkte jeg, der jeg stod den fine høstdagen, med lille Irina, som ikke skjønte noen ting av problemene vi stod i, men som hadde sitt eget problem, og det var at hun var i ferd med å bli sulten og trøtt. I Sandveparken stod løvtrærne i høstfargene, fulle av bladet. På en eller annen måte måtte vi løse problemet, det måtte bli løst, vi hadde ettermiddagen, kvelden og natten.

Irina sovnet i bilen på vei hjem. Så da hadde vi kort tid på oss. Jeg foreslo å legge Irina over i vognen, der ville hun sove lenger, men det ville bety at vi måtte kle på henne bedre, og da ville vi vekke henne. Hun sov i bilen. Jeg var også sulten, og spiste raskt noen skiver på kjøkkenbenken, stående. Så var det ut og prøve å få løsnet bjelkestolene, som det heter, bjelkefestene, i taket.

Jeg hadde ingen sjanse til det, selvsagt. Jeg følte det som om jeg bare latet som jeg prøvde, der i toppen av gardintrappen. Jeg brukte hammer og brekkjern, og forsøkte liksom å vippe opp festet, så jeg kunne få tak i spikeren, som var festet helt inn, helt fast. Og jeg visste at her nyttet det ikke å late som, dette måtte ut, så den nye isolasjonen og asfaltplatene kunne komme opp før regnet.

Så våknet Irina, som ventet for tidlig. Hun sover ikke godt i bilen når den står i ro. Jeg foreslo for Olia bare å droppe å fjerne disse bjelkestolene, bare la de siste restene av asfaltplater ligge, og legge den nye isolasjonen oppå, det måtte da være greit. Irina gråt, Olia var helt uenig, jeg mente det var riktig, jeg er jo også litt engstelig med huset, kanskje det bare er best å la tingene være som de var, det var nok en tanke med det. Men jeg ble sendt ut med vognen og Irina, for Olia var ikke dette noe å diskutere. I lyden av barnegråt var det ingen nytte i, heller.

Rundt vannet begynte jeg i kortbukse. Det var sol og pent vær, men kaldt. Irina viste ingen tegn til å sove. De russiske glosene jeg forsøker å lære begynte å få fart på seg, endelig begynte jeg å bevege meg ned mot null, å ha en slags kontroll på alle. Mot slutten tok jeg Irina ut av vognen, og lot henne gå selv. Det gikk atskillig saktere. Da det mørknet kom det en del kommentarer om at sommeren var slutt, kortbukse ikke rett antrekk. Det var vanskelig å være uenig i det, kaldt som det var, uten sol.

Jeg kom hjem, og fant at Olia hadde fått løsnet bjelkestolene, men ikke gjort noe mer. Glavaisolasjonen hang ennå åpen. Ikke bra om det ble regn, som det var meldt dagen etter. Klokken var litt over fem, Olia satt og spiste, trøtt. Jeg viste henne værmeldingen. Uten et ord gikk hun ut, uten å fullføre måltidet, – som jeg skulle ønske jeg kunne sove, sa hun forresten, så gikk hun. Det var tid for ekstrem oppussing.

Vi var helter alle tre i det som fulgte. Olia selvsagt mest, legge på ny isolasjon og asfaltplater alene i mørket, langt utover natten, det er ekstremt. Jeg bidro med å holde lille Irina under kontroll, lose henne gjennom kvelden. Irina var helt med å klare sin første kveld, helt uten mor.

Jeg hadde full oppmerksomhet mot barnet. Hun måtte ikke gråte, for da kunne Olia bli stresset, og komme inn. Irina pleier ikke sovne uten brystet til mor, i siste instans er alltid det redningen. Det er bortimot umulig for andre å klare det. I dag var det nødvendig.

Jeg brukte alle triksene. Jeg matet henne, laks, favoritten, som vi uansett hadde planlagt. Deretter var det å holde henne i aktivitet, alltid finne på noe morsomt, tilby noe nytt og spennende. Det var lekene hennes. Så liker hun å bli kastet rundt i sengen. Når det røyner på er det mobiltelefoner, YouTube, da begynner det å bli krevende for viderekommende. I veggen hørte vi Olia banke, platene komme opp. Men det var ingen antydning til at hun skulle bli ferdig.

Jeg husker ikke om klokken var elleve eller tolv da jeg bestemte meg for å bade henne. Da går det alltid litt tid. Det liker hun godt. Kanskje gikk det en halvtime, med det. Så var det på med en varm bamsedrakt, som også fungerer godt som pysjamas. Når mor kommer inn, er det rett i seng. Men mor var utenfor og banket og hamret, ingen antydning til at hun var i ferd med å bli ferdig.

Etter midnatt var det bare YouTube og russisk tegnefilm som gjaldt. Det er også en sang hun liker godt, Pust vsegda budet mama, «la det alltid være mor», for å oversette direkte. Favorittegnefilmen er Vot tak Tigr, «se her for en tiger», eller «so tiger», som det ble oversatt til engelsk, de tre russiske ordene er vanskelige å oversette til andre språk, de betyr liksom ikke akkurat det samme som det de blir oversatt til. Filmen handler om en liten kattunge som blir jaget av en hundevalp, og som drømmer om å være en farlig tiger, for selv å være en som skremmer. Siden katten er stripete, bestemmer den seg for å opptre som en tiger og være farlig, uten at det går særlig bra, selvsagt. Ingen blir redde, utenom en liten mus, som moren voksent sier er redd for katter uansett. Den lille katten bestemmer seg for bare å være seg selv, i god, sovjetisk moral fra 1960-tallet. En fin film. Mye kjekkere enn de nye, dataanimerte, sjelløse tegnefilmene, synes jeg.

 

Resten kommer…

Lille Irinas slektninger

Nå på mandag fortalte min kone Olia meg at vi skulle reise og hente noen gaver. Opprinnelig var planen at vi skulle til stranden, men planene var endret, sa hun. Først syntes jeg det var ergerlig, denne varme dagen, men det skulle vise seg å bli et veldig godt alternativ og en veldig interessant dag. Vi skulle riktignok hente gaver, men den vi skulle hente dem hos var Olias tante. Det er lille Irinas grandtante, og med et gikk det opp for meg at vår lille datter har samme blod som Olias russisk-ukrainske slekt. Hun er en del av den, det er halve henne.

Det betyr at hun har en tippoldefar som ble skutt i Odessa i 1937, under utrenskningene til Stalin, den siste store før krigen. Dette gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg traff Olia, og før vi var gift eller kjærester eller noen ting. Jeg har lest veldig mye om Stalin, fra mange ulike vinklinger, det har interessert meg, og sjokkert meg. Plutselig ble det litt personlig. Og når lille Irina sitter på skolebenken og lærer om dette, så kan hun rekke opp hånden og si min tippoldefar ble skutt, hvis hun vil.

Jeg har selv både lest og snakket om at «alle familier hadde noen som ble berørt». Nå er også min familie berørt, min datters tippoldefar.

Forleden hadde jeg en post som kom inn på sultkatastrofen som rammet Ukraina så hardt i 1932 og 1933, den de selv kaller Holodomor. Jeg har selvsagt kjent til den lenge, men for meg har det alltid vært en del av Stalin-terroren, eksempel på det umennesket og den tyrannen han var. Representativt, og verken bedre, eller verre. Sultkatastrofer var det også på begynnelsen av 1920-tallet, under borgerkrigen, og det gjaldt å være oppmerksom på at de hadde forskjellige årsaker og forskjellig omfang. Det var aldri snakk om at den i 32-33 skulle være noe folkemord, eller spesielt rettet mot ukrainere. Det er noe som først har kommet opp i senere tid, i ukrainsk historieskriving, som de prøver å påføre resten av verden.

Jeg spurte Olia hvordan det var med hennes slekt i denne perioden. Hun nøler ikke verken med å bruke betegnelsen Holodomor, det er den hun omtaler det med, eller kalle det et folkemord. Men hun sier ingen i hennes slekt ble rammet. De levde i Nikolajev, de greide seg, det har aldri vært særlig snakk om det.

Irinas norske slekt kommer fra Jæren, Ims og Salen, i nærheten av Lyefjell, nær Bryne. Ims ligger i Sandnes, innover mot Høle. Bestefar og bestemor på farssiden var fra de to stedene. På morsiden stammer slekten fra Fredrikstad, vet jeg, bestefar var derfra, og mormor tror jeg kanskje var fra Jessheim. I hvert fall er de fra østlandet. Fredrikstad ligger nær Sverige, så bestefar var faktisk mer svensk enn norsk, noe vi aldri tenkte på eller snakket om, mens mormor også hadde litt dansk blod i seg. Matematiker som jeg er (det vil si, jeg har grunnfag, og er langt i fra noen ordentlig matematiker), har jeg regnet ut den nøyaktige brøken, men nå har jeg glemt det.

Det er min side, litt rot, stort sett norsk, men også ganske svensk, og litt dansk. På Olias side er rotet komplett. Der går det om en annen mellom russere og ukrainere, det er slekt som har bodd i områder tilhørende Polen, og sannelig er det litt bulgarsk også, inni der. Noen brøk er umulig å regne ut.

Mor til Olia fortalte meg en gang hvordan det var med hennes slekt, og det er helt greit, umulig å avgjøre om hun best skal kalle seg russer eller ukrainer. På farssiden er det mer ukrainsk, men også litt russisk, og Olia sier at det ukrainske navnet, Iurzjenko, opprinnelig var russisk, Iurzjov, og at det ble endret under «ukrainifiseringen». – Ukrainifiseringen? spør jeg, den har jeg aldri hørt om. – Det har vært mange, svarer Olia.

Mor til kvinnen vi hentet gavene hos er Irinas oldemor. Hun har mye interessant slekt å nøste opp i, hvis hun skulle bli interessert i den type ting. På Olias farsside er det mange professorer ved prestisjetunge universitet, noen av dem nokså berømte, for de som befinner seg i samme fagkrets. Det er oppslag om en av dem på russisk Wikipedia, og det finnes en passasjerbåt på Krim, såkalt teplokhod, som heter Iurzhenko, etter det som vel må være en sønn av en av Irinas oldeforeldre. En oldefar eller tippoldefar kjempet i den russiske borgerkrig, med de hvite.

Det oser historie av den russisk-ukrainske siden av slekten til Irina, som det gjør for hele Russland og Ukraina. Det tjuende århundre var svært begivenhetsrikt for landet som den gang het Russland, og ble til Sovjetunionen, og så splittet opp i 15 ulike og selvstendige land igjen. Alle familier og slekter herfra har historier å fortelle. Vår er ikke noe unntak. Jeg håper Irina vil finne interesse i dette. Flytende som hun vil bli i det russiske språk, vil hun ha mye lettere for å finne ut av det, enn jeg.