Fin tur til Bergen!

Torsdag reiste jeg til Bergen. Jeg bodde der i 17 år, og ligger godt i rute for minst et årlig gjensyn etter at jeg flyttet derfra i 2011. Hver gang har det vært kjekt, denne gangen en av de kjekkeste.

Blant de mange ting jeg kombinerer inn på disse Bergensreisene mine er en liten opptreden som komiker. Dette er ikke humorbloggen min, så den delen av mitt liv vil jeg holde utenfor her. Det rekker å si at det var hektisk, med opptreden på engelsk i Stavanger onsdagen, så på vanlig jobb torsdagen, og rett til Bergen for opptreden med et annet manuskript på norsk. Jeg satt på flyet og skrev det ferdig, på mini-iPad, og fortsatte skrivingen og memoreringen på Bergen offentlige bibliotek, før min venn jeg skulle bo hos ringte, og det gikk i ett.

Først med innebandy. Det ble et høydepunkt. Vi hadde et lag i serien, et lag som fortsatt eksisterer, men som jeg naturlig nok ikke lenger er med på, siden jeg har flyttet. Uansett, dette var trening, og kjempegreier. Høy intensitet, mange mål, og skikkelig konkurranseinstinkt fra alle. Jeg spiller også litt bedriftsfotball med jobben. Det er verre, der merkes det mer at man er eldre, og hva man gjorde i ungdommen nå er blitt umulig. Det går alt sammen litt tregt, og man blir med en gang utslitt. I innebandy kan man la køllen gjøre jobben, man trenger ikke trippe sånn med beina, og man kan bruke kroppen til å drible med og tackle med. Det var rett og slett kjempegøy. Jeg spilte så det ble helt travelt med sceneopptredenen samme kveld.

Fredagen var det fagpedagogisk dag ved universitetet. Det er også sånt som ikke hører denne bloggen til. Men jeg var der, og gikk etterpå ned og spiste meg litt lunsj på pastasentralen. Nå hadde jeg litt mer ro for kveldens sceneopptreden. Jeg kunne stramme opp manus litt, og dessuten lære det skikkelig. Mine venner jeg bodde hos ville også være med. Det var første gang for dem. Tja, det er mye å si om det. Jeg sier ingenting.

Etterpå var det fest. Det kan jeg si. Det er noe jeg liker med Stand up Bergen, man kan stole på at det blir en real fest etterpå, og at det ikke vil bli noe problem å finne noen å drikke med til alt er stengt. Det hjelper jo også godt når både publikum og komikere føler det har vært en fin kveld, og liksom bare surfer på stemningen. Tja, jeg tok så usannsynlig av, at jeg for første gang i mitt liv kjøpte en kebab på vei hjem.

Så var jeg fri. Så var det ikke flere forpliktelser. Nå var det bare gøy og avslapping. Min kamerat og jeg tok oss en tur opp Bergensfjellene. Det var lørdag, og helt i strid med alle tradisjoner. Men sånn måtte det bli, søndagen skulle jeg hjem. Så for første gang i vårt liv gikk vi en lørdagstur.

Den gikk opp Fløyen, først halvveis opp, da vi fant ut at vi hadde glemt rødsprit eller gass til kokeapparatet. Det er ikke noe å tenke på, vi må ned igjen, hente eller kjøpe. Vi kan ikke koke kjøttkaker uten kokeapparat, og det nytter ikke uten kjøttkaker. Turen skal gjennomføres skikkelig. Så det er bare å komme seg ned, ikke spille tiden med å tenke på det, gå ned, kjøpe rødsprit, og så gå opp igjen der man var – og fortsette turen.

Vår tur fortsatte opp til barnehagen, der oppe, så inn, og opp til Rundemannen, der vi gikk ned, og videre inn, rundt den lille haugen, som er begynnelsen på turen over Vidden, om man går den fra Fløyen. Det gjorde ikke vi. Der spiste vi middag. Kjøttkaker, brun saus, poteter, tyttebærsyltetøy. For øvrig rester fra dagen før. Funker alltid. Derimot hadde vi optimistisk tatt med noen øl, vi hadde liksomt slengt på en hver, da vi skulle kjøpe sjokolade og kjeks som snacks på turen. Og så hadde jeg tenkt at når vi først skal ha en hver, er det sikkert enda bedre med flere. Så vi kjøpte en sekspakning. Og drakk hver vår. I vinterkulden er det ikke noe særlig med kald øl. Det har vi erfart før også.

Kaffe, derimot. Det funker alltid. Også denne gangen.

Så var vi over til den strabiøse delen av turen. Den går ned fossen, eller bekken som prøver seg på å være elv, ned til Tarlebøvannet. Derfra er det kratt og Einer og ingen som går utenom oss, på østsiden av dette vannet, noe skikkelig styr å gå i, vind og snø er det også, og glatt, men vi går på, og når vi kommer til demningen på sørsiden av vannet, feiger vi ikke ut og går raskeste vei hjem. Vi går opp igjen, opp over Langelivannet, på sørsiden av det, og ned det som må være den vakreste og mest spektakulære nedstigningen fra byfjellene, ned Hardbakkadalen.

Nå var det begynt å mørkne. Og veien fra Haukeland, Kalfaret, og ned til sentrum og nøstet, den er alltid lenger enn de andre strekkene. Da skulle man helst være hjemme, og allerede dusjet.

Men det kommer en tid for alt. Hjem kom vi, og der ventet hans kjæreste med middagen klar og høvelig vin. Da vinen var drukket opp, i tillegg til ølet vi hadde med på turen, ble det whisky. Og en ny, lang kveld.

Vi snakket om mye. Men det hører ikke denne bloggen til. Hver morgen stod jeg opp først, og gav meg til å lese i noen av min venns mange bøker. Søndagen var det «Et mord i Kongo», en bok der Morten Strøksnes skriver bedre enn i leserinnlegg om samme sak. Den boken hadde det vært gøy å lese ferdig. Det fikk jeg ikke, for snart våknet min venn og hans samboerske. Så ble det frokost med rømmegrøt, kaffe og brødskiver. Og en mann som danset naken i vinduet over gaten. Det er også sånt som ikke hører denne bloggen til.

Kokken 1415 gikk flyet. 1340 forlot jeg leiligheten, etter et flott opphold og en langhelg med begivenheter som gjør at det føltes at den varte lenger enn tiden den tok. Akkurat sånn skal det være.

Sjakk i Stavanger Open og film for Comedy Box Club

Jeg er nødt til å ta en liten tilbakeposting denne gangen, siden tiden ikke har tillatt meg å skrive posten tidligere. Også tilbakepostingen skulle vise seg å ta sin tid, først tok sjakken tiden, så var det litt forskjellig, og med pinsen kom finværet, og i det hele tatt: her kommer posten.

De dagene jeg liker best i mitt liv er de dagene der det er veldig tett program av veldig forskjellige ting. Denne dagen kvalifiserer. Som følge av superturneringen Norway Chess bestemte jeg meg for å gjøre comeback i aktiv sjakk. Parallelt med mesterturneringen skulle det være en turnering for oss vanlige sjakkspillere, og ved å delta i den, fikk vi lov til å se på superstormesterne når de spilte. Det kunne jo være verdt å benytte anledningen. Også fordi når det først er en verdensbegivenhet utenfor stuedøren, bør vi som er interesserte følge opp og delta. Jeg meldte meg derfor inn i Sandnes sjakklubb, og på i turneringen.

Så ville uhellet det slik at samme helg skulle det være reklamefilming for Chis nye humorkonsept her i fylket, Comedy box club. Det skulle dekke lørdagen fra 0900 – 1600, film og foto. Denne lørdagen skulle det også være dobbeltrunde, med start klokke 1000 og klokken 1700. Veldig dumt.

Først tenkte jeg at filmingen måtte gå foran, jeg kunne ikke være med på sjakkturneringen. Så tenkte jeg at jeg nok måtte være med i sjakkturneringen, jeg måtte bare hoppe over runden som gikk lørdag klokken 1000. Men det er jo ergerlig også, når jeg først er med, så vil jeg jo gjerne vinne litt. Sjansene minker betraktelig når man går på et tvungent tap en av rundene.

Det endte med at jeg skulle prøve å få til begge deler.

Planen var slik: Jeg skulle møte i Stavanger for fotografering. Jeg skulle fotograferes først, så jeg kunne forlate de andre og spille sjakk. Partiet skulle jeg gjøre meg raskest mulig ferdig med, for å komme meg tilbake og delta i film. Så skulle jeg tilbake til sjakken, for enda en runde, når filmingen var ferdig.

Det hadde aldri nyttet uten å ha lånt bilen til mor. Det må med.

Vi har et søvnmønster hjemme hos oss, som gjør at det aldri er noe problem å stå opp lenge før sju. Jeg fikk spist en god frokost, satte meg i bilen, og kjørte til Stavanger. Der fant jeg alle de andre vente utenfor fotografen, til avtalt tid. Det vil si, fotografen var der ikke.

Det var jo litt dumt, siden jeg hadde liten tid. Sjakkturneringen var på Forus, og det tar sine drøye ti minutter å kjøre fra Stavanger sentrum dit, i tillegg til at det tar litt tid å gå – eller løpe – fra fotografen til parkeringsplassen. På dette tidspunktet var jeg heller ikke sikker på om de kjørte FIDE-nazi-systemet, med at den som kommer for sent taper partiet. Det gjør de heldigvis ikke. Vi spiller sjakk for gøy, og det blir vanskelig for oss som spiller på hobbybasis, å rekke alle partiene akkurat på prikken, med jobb og familie og andre hobbyer vi også har å ivareta.

Tja, fotografen kom, jeg ble fotografert, og så løp jeg til bilen og kjørte til sjakken.

Det ble et veldig artig parti. Jeg visste jeg burde bli ferdig etter høyst to timer. Siden min motstander hadde halvannen time å tenke på, i tillegg til et halvt minutt ekstra for hvert trekk han gjorde, hadde jeg regnet meg frem til at jeg praktisk talt ikke kunne tenke noen ting. Jeg skulle spille på tilleggstiden. Det var også et parti jeg ikke måtte styre ut i langvarige manøvre, det måtte komme til en avslutning, og jeg trengte ikke være redd for å ta sjanser. Det var jo et parti jeg egentlig hadde tapt, men så valgte jeg bare å spille det allikevel.

Min motstander spilte en C4-åpning med g3, der han både spilte a3 og b3 også. Jeg bestemte meg for å straffe ham med en gang, og fikk en springer frem til c3 via ruten f6-d5. Denne springeren måtte han gi sortfeltsløperen for å fjerne. Dermed hadde mine fiancettoløper hele diagonalen fra h8 til a1 for seg selv. En veldig god start, for et parti jeg ikke bare måtte vinne, men også måtte vinne raskt.

Videre tilbød min motstander seg å bytte dronning, hvorpå jeg tvang frem et bytte av tårnene også. Vi var i et sluttspill med bare lette offiserer. Det er enkelt å spille, og særlig for meg, som har løperparet. Det er en veldig enkel plan, som skapt for det raske partiet jeg måtte få til. Den ugangen han forsøkte å få til, var enkel å blokkere, og gjorde det stort sett verre for ham.

Etter omtrent halvannen time var det ferdig. Det passet veldig godt. Jeg hadde nå 3 av 4 poeng, og nærmet meg teten. Så kunne jeg skifte helt tankesett, til filming for Chi.

Konseptet var artig tenkt ut, og disse plakatene kommer jo til å være godt synlig rundt omkring i fylket. Filmen kommer sikkert på Youtube. Vi parodierer Men in Black. Så alle komikerne gikk i svart dress og mørkt slips (det vil si, alle de andre hadde svart slips, jeg hadde bare et mørkeblått). Det var forresten et artig antrekk å spille sjakk i. Kanskje var det derfor min motstander gjorde det så lett for meg.

De andre var i full gang med filmingen da jeg kom bort til UiS, som var stedet filmingen skulle være. Dessverre havnet jeg bare inn i en liten, usynlig birolle, siden jeg ikke kunne være med hele tiden, men e andre gjorde en veldig morsom jobb. Siden jeg ikke var med på så mange scener, ble det også mer tid for meg å gomle chips og hvile i gangen.

Helt til slutt var det en liten scene Dave og jeg spilte inn sammen. Alle er alltid slitne etter en lang dag med filming, det er krevende arbeid, men jeg mener vi fikk til en morsom vri også på vår del av traileren, og så får vi se hvordan det går i klippingen. Hovedresultatet vil i hvert fall bli veldig bra.

Men nå var klokken fire, det var sjakkrunde om en time, og jeg hadde ikke spist siden frokost. Jeg var bare fylt opp av kaffe (fra sjakkturneringen) og epler, chips og cola (fra Comedy box club). Vi bestemte oss for å gå på restaurant, Al forno i Stavanger, og jeg tenkte jeg skulle rappe meg og bli med.

Det ble jo ganske spesielt. Jeg kjørte i forveien, tråkket inn i restauranten, og bestilte bord til 8-10 stykker som skulle «komme snart», og jeg ville gjerne bestille og få maten med en gang. Det tok litt tid før personalet hang helt med på den.

Heldigvis kom pizzaen lynraskt, så jeg fikk omtrent tid til å spise den. Etter ikke altfor lang tid kom også Chi, og kunne ta kontrollen. Vi fikk også snakket litt sammen, og det er jo hyggelig. Det har vært veldig lite aktivitet i komi-miljøet rundt Stavanger, så vi har ikke oppdatert hverandre dette halve året.

Men jeg hadde ikke tid, jeg hadde ikke tid i det hele tatt. Nå er klokken kvart på fem, sa Chi, da jeg ennå ikke hadde spist opp hele pizzaen. Det er et farlig klokkeslett, når det selv i løpefart tar minst fem minutter å komme fra restauranten i sentrum til parkeringsplassen ved jernbanestasjonen. Jeg spiste – og løp.

På parkeringsplassen var alle uhells mor ute og luftet seg. Parkeringsautomaten virket ikke. Det er stress. Det er veldig stress. Når man ikke har tid i det hele tatt, og skulle vært ute av parkeringsplassen og i god fart på motorveien, når det er minutter til runden begynner, og så er man innestengt på en parkeringsplass et kvarter unna, og slipper ikke ut fra den. Ingen jeg spurte visste hvor den andre parkeringsautomaten var, eller hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde lappen, men fikk ikke betalt, så portene ville åpne seg.

Det tok sikkert ti minutter før jeg fant den andre automaten.

Med det var klokken allerede fem. Runden var allerede begynt. Jeg kom vel 12 minutter for sent.

Og spilte så rundens lengste parti.

Dette partiet begynte med skandinavisk åpning. Jeg lot ham slå av en springer på f3, og fikk for det en isolert dobbeltbonde der, men jeg har ikke noe i mot en litt rotete stilling, og lot det stå til. Så hadde jeg en plan jeg var godt fornøyd med: jeg trakk hvitfeltsløperen tilbake til f1, klar til å gå til g2 eller h3, og angripe hans lange rokade derfra. Også denne motstanderen gjorde et dårlig strategisk valg med å bytte dronning. Straks etter fikk jeg inn en kjekk kombinasjon som vant tårn og to bønder for løper og springer.

Stillingen min ble nå ganske vanskelig å spille, selv om jeg ledet. Jeg hadde to tårn og syv bønder, og med dem måte jeg rulle frem, uten at han tullet det til med sin løper og springer og tårn. Springeren og tårnet ble raskt aktive, mens løperen stod passiv og innelåst, men litt forstyrrende borte på b4. Jeg gjorde raskt en feilberegning, han fikk inn en kombinasjon som vant tårn og bønder for tårn, og plutselig var det jeg som stod til tap.

Alt jeg kunne gjøre var å forstyrre, og gjøre det irriterende for ham. Det gjorde jeg 20 – 30 trekk, der det var om å gjøre for ham å vri ut løperen, og sette i gang med en bondevandring av det som etter hvert ble en enslig fribonde i g-linjen. Mitt håp var å komme meg rundt med tårnet, og rappe bønder på b7, og der omkring. Sjansene var små.

Men så bød det seg en mulighet. Jeg snek meg inn i a-linjen, den minst sannsynlige, g-bonden falt, og plutselig var det jeg som kunne spille på gevinst. Den hadde jeg også klart, med litt mer erfaring. Men et par raske trekk i avgjørende stillinger gjorde at partiet munnet ut i remis litt over halv ti. Klokken 2200 var jeg hjemme. Det hadde vært en hektisk dag med sjakk og film og foto hele dagen, det hadde gått i ett.

Resultatet var halvannet poeng i sjakken, og artige bilder og film for Comedy Box Club. Det er hva man kan kalle en bra lørdag.

Comedy Box Club har egen facebook side. Der kan dere se noen av bildene, og finne informasjon. Vi setter i gang med arrangement og stand up fra høsten av.

Med Flaggruten tilbake i tåka

Jeg trodde egentlig det var umulig med tåke og regn på en gang. Nå har naturen funnet en løsning på den floken. Med regn og snø i tillegg blir det en fin tur hjem fra Bergen.

Oppholdet i Bergen var også fint. Jeg har vært aktiv på Twitter og ikke rukket å blogge noe, det har gått rimelig i ett. Sånn jeg liker det. Egentlig var det fra mandagen umulig travelt, slik jeg liker det, med innlevering av matematikkoppgave, full jobb, skriving av manuskript til stand up, og organisering av arbeidsdagene mens jeg skulle være vekke. Da mor hentet meg onsdag var det som jeg forsvant fra et liv til et annet. Hun hentet meg liksom ut av Rogaland.

Men det gikk ikke akkurat smertefritt å komme seg vekk derfra. Onsdag var det plutselig storm til havs. Det vil si at jeg som skulle ta Kystbussen ikke kom meg frem, siden fergene ikke gikk. Og siden jeg skulle på scenen denne kvelden, var dette et betydelig problem. Dette har jeg skrevet om på humorbloggen. Der kommer også en fyldig post om hvordan det gikk med våre to sceneopptredener. Sagt i to ord gikk det veldig bra.

Etter showet på onsdag var det å drikke opp ølet på bakrommet, og komme seg hjem. Jeg skulle bo hos en venninne som har vært på reise et år, og som jeg ikke hadde sett på lenge. Hun hadde naturligvis mye å fortelle, så det ble godt natt før jeg sovnet.

Og torsdag var det opp tidlig morgen. Det var hele dagen på kurs. Ulikt sånn kurs ofte kan være, var dette ganske givende, så den manglende søvnen ble ikke for påtrengende. Det var også artig å treffe igjen kolleger fra Bergen, og høre nytt fra min gamle arbeidsplass. God mat var det også på Scandic hotell, om enn det var litt liten tid til å spise den.

Deretter var det et par timers pause før neste høydepunkt: innebandy. Pausen ble brukt til å skrive og rydde tankene etter kurset. I innebandy ble det halvannen time maks intensitet. Jeg var heldigmed økten, det var bare de mest innsatsvillige til stede. Resultatene ble 10 – 7, 9 – 11 og 14 – 15, med eneste skår i gleden at mitt lag tapte to ganger.

Etter dette var det hjem til min kamerat, og på godt mannlig vis, kjøpe pizza og øl. Det ble en ny sen kveld.

Og det ble tidlig opp. Universitetets dag. Noen av foredragene var givende, med noen var det godt å ha Internett tilgjengelig, så man kunne søke litt alternativ informasjon. Det var også kjekt raskt å kunne sjekke opp referanser og bakgrunnsinformasjon om det som ble sagt fra podiet.

Det er blitt en liten tradisjon at jeg spiser billig på kinesisk restaurant når jeg er i Bergen sånn som dette. Etter et kjapt måltid kunne jeg til og med gå hjem og hvile litt.

Hvilingen måtte bli intensiv, for allerede 1730 skulle jeg møte min venninne for vår tradisjonelle middag på fin restaurant. Denne gangen ble det Potetkjelleren, og litt redusert, siden jeg skulle på scenen 2030. Det er klart det er litt stress.

Men denne opptredenen ble en stor forløsning. Det gikk veldig bra, og med det var det faste programmet i Bergen slutt. Neste dag trengte jeg ikke stå opp tidlig for kurs. Festningen kunne gå for seg ubegrenset, eller – som det er i Norge – til de stengte på utestedene. Denne kvelden skulle bli som i de gladeste studentdagene, da jeg traff fortsatt 26 år gamle Monica. Hun hadde ikke forandret seg noen ting siden midten av 90-tallet, da alle dager var som disse, og det hadde plutselig ikke jeg heller. Vi gikk på Garage, danset swing til Teenage wedding, Elvis og andre gladlåter, og var der til vi ble kastet ut og jeg glemte genseren min. Det var kort sagt fest.

Lørdag kunne jeg sove lenge, men man må aldri sove for lenge når man er på,fartsfylte turer som dette. Broren til henne jeg bodde hos hadde fått et gavekort i squash i gave. Alt måtte brukes opp denne dagen mellom klokken ett og to. Dermed fikk jeg også være med og spille squash. Jeg tenkte jeg måtte spille med venstrå, siden jeg skulle spille mot jenter, men jeg hadde store nok problemer med høyrå, og slet særlig første halvtimen med elementære ting som å serve korrekt.

Etter squashen bremset det hele ned. Min venninne skulle i middagsselskap med familien, og jeg ble overlatt leiligheten for litt søvn og hvile på ettermiddagen. Klokken syv skulle jeg være hos min kamerat for å spille gitar og drikke vodka. Dessverre hadde jeg ikke fått med min egen gitar opp, ettersom jeg måtte ta fly i stedet for buss opp, og da blir det for dyrt og dumt med gitar i bagasjen. Jeg måtte spille på en gammel søppelgitar han hadde. Det vil si, generøst lot han meg spille på den gode, mens han trakterte søppelet. Uten vodka ville det ikke blitt vakkert.

Og i dag morges var det bare en rolig frokost, før jeg forlot leiligheten hans og spaserte til Flaggruten hvor jeg sitter nå. Med meg har jeg fått låne Bob Dylans Chronicles, lesestoffet på turen. Det er på den jeg nå tar fatt.

Det er akkurat som om tåka har lettet.

Mangfoldig familie

Vi er bare to stykker, men vi er ganske mangfoldige allikevel, Olia og jeg.

I morgen reiser jeg til Bergen. Der skal jeg på kurs, jeg skal på fagpedagogisk dag og jeg skal på scenen og være komiker. Manuskriptet er omtrent skrevet, ideen er på plass, men det er langt fra renskrevet og ikke noe man ennå kan kalle presentabelt. Det er heller ikke garantert sikkert det er en lur ide, å bruke sånn jeg har tenkt å bruke den, selv om ideen i seg selv er lur og morsom. Kort sagt er jeg ganske nødt til å skrive et godt manuskript ferdig i dag. Og lære meg det når jeg kjører med kystbussen til Bergen etter jobb i morgen.

Det ble litt ekstra i tidspresset med det at jeg er student igjen. Jeg studerer litt matematikk ved UiS, og det er obligatorisk oppgave som skal leveres denne uken. Altså måtte jeg få den ut av verden. Så i går kveld var det matematikk. Sannsynlighet og statistikk. Det første er kult, det andre er litt for nært samfunnsfag til å være noe for meg. Oppgavene gikk mye på standardavvik og histogrammer. Standardverdi er jo egentlig ganske greit, når man ikke henger seg opp i de kanskje litt omstendelige formlene. Det dreier seg jo egentlig bare om å finne gjennomsnittet av alle avvikene. Hvert avvik finner man ved å ta hver verdi minus gjennomsnittsverdien. Så gjelder det å trikse litt så ikke positive og negative avvik nuller hverandre ut. Det er grei skuring.

Olia tar også dette faget. I tillegg med en bråte andre fag ved universitetshøyskolen, som jeg nok er nødt til å kalle det, og for videregående skole, for å forbedre karakterer. Det har ledet til den smått absurde situasjonen at hun som morsmålsbruker i russisk og høyere eksamen i nabospråket ukrainsk, ved siden av eksamener i engelsk og master i italiensk, hun skal nå ta eksamen i russisk ved videregående skole i Norge. Altså russisk som fremmedspråk, på videregående skole. De som vet litt om hvordan det står til med fremmedspråkene der, altså andrespråkene, bak engelsk, de kan uttale seg om hva de synes om dette. For mange er det bare å undersøke sine egne kunnskaper i tysk, fransk eller spansk, eller hva de nå valgte som B- og C-språk, som det het den gang, og hvem vet hva det heter nå. Hva om det kom en innfødt med høyere utdannelse – attpåtil i språk – som skulle ta den samme eksamenen? «For å forbedre karakterene».

For å gjøre farsen morsom er det jeg som er oppnevnt som sensor i dette faget. Det hadde tatt seg ut, om jeg skulle sensurere min kone i russisk. Snakk om at læremesteren blir hørt av eleven.

Men sånn er det. Det er videregående karakterer som danner grunnlag for opptak til høyere studier. Da er det disse må forbedres. Selv om det er bortkastet tid og bortkastede penger. Ingenting av det Olia nå vil forbedre, vil hun ha nytte av i det hun senere skal studere. Var det opp til meg, ble det en endring i disse reglene. Det som er sykt, bør gjøres friskt.

Olia står for en god del mangfold og prosjekter for sin egen del. Hun har endelig redusert arbeidsbyrden sin noe dette året. Det ser ut som hun vil slå seg til ro med en mindre stilling i helsevesenet, og heller satse på studier og en bedre stilling et annet sted i fremtiden. Dette har alltid vært målet, men hun har jobbet altfor mye til å være skikkelig i stand til å nå det. Nå studerer hun altfor mye.

Så Olia er oppmeldt i 5-6 fag på videregående og på universitetet, og hun følger vel langt på vei tilsvarende det samme med tanke på fag hun skal ta i fremtiden. Det er alt sammen realfag. Hun som er så flink i språk, hun er meg helt overlegen der, hun setter nå sine ressurser inn på matematikk, fysikk og ingeniørfag. Målet i sikte er oljebransjen.

Jeg må holde fortet, og kan ikke ha en kone som forstår mer enn jeg i matematikken. Derfor er jeg også 100 % student denne våren, i tillegg til å være 100 % i jobb og bruke litt tid på alle sideprosjektene. For eksempel det at jeg må skrive et manuskript jeg kan fremføre på scenen i morgen. Klokken er nå 1956. Det er 25 timer igjen.

Sånn er det hos oss akkurat nå. Det er store forandringer fra den ene dagen til den andre, og få baller som ikke er i luften.

Hilsen fra Bergen

Jeg sitter i en finere leilighet på Kalfaret i Bergen. Eieren av den er mange tidssoner unna. Jeg har nettopp satt på en kopp espressokaffe, med kaffe, men uten vann, slik at jeg kanskje har smeltet noe plastikk. Det er ikke uvanlig når jeg er på besøk hos noen. I Bergen er jeg fordi jeg har gjort stand up, og deltatt på fagpedagogisk dag ved universitetet. Om standupen har jeg skrevet på humorbloggen, her kommer resten av oppholdet.

Det ble veldig tut og kjør å komme seg opp, denne gangen. Jobben og konemor krever sitt, det er ikke annerledes for meg enn for andre. Min ukrainske kone Olga har nok noen meninger om likestilling og forskjeller mellom kjønnene som ikke vil være stuerene i Norge, hun vil mer enn gjerne være underdanig. Men det er bare når det passer henne, og på de felt og de tider hun mener det er riktig å være det. Hun tar seg fullstendig til rette på det hun mener tilfaller henne, og det kan være hva som helst, når som helst. For eksempel har hun lagt beslag på alle koffertene våre. De er for flere måneder siden fylt opp av gaver hun skal ta med til Ukraina neste gang vi får lov til å reise, vi venter fortsatt provoserende nok på at hun skal få godkjent fornyelsen av oppholdstillatelsen sin, den vi søkte om i november, og som skulle være en ren formalitet. Fire kofferter er ferdig pakker for vår neste reise, og den etter der igjen.

Dermed måtte jeg ta ryggsekken. Mor stilte villig opp med å kjøre til flyplassen, og serverte også god middag på veien. Moderlig nok hadde hun til og med tenkt på nistepakke, skjønt det strengt tatt ikke skulle være nødvendig, men rett nok ble det likevel. Takk skal hun ha.

I Bergen ventet Renate på Flespland. Det er en gammel og veldig nær venninne fra midten av 90-tallet. Vi bodde sammen i en studentleilighet i Hans tanks, den gang det skjedde mer i løpet av årene og det betydde mer det som skjedde. I ettertid er det vanskelig å skjønne at det bare var halvannet år eller to vi hadde hver vår hybel, før hun flyttet ut og jeg – som alltid – grodde fast. Det var også på denne tiden, det begivenhetsrike 90-tall, at hun fant sin mann, Anders, som hun nå bor sammen med, og har fått sitt første barn med. Det var ganske spesielt når dette barnet kom løpende og slengte seg om halsen på henne som om hun var en helt vanlig mor, noe hun også har blitt. Tiden går.

Renate og Anders hadde fått et veldig koselig hjem. Her var ikke noe tøys og tull. Det var passe fint og passe bebodd i alle rom, godt og varmt, og avslappet stemning. Lille Ingrid, som barnet heter, ble beroliget av Rogalandsdialekten min (både Anders og Renate er fra Stavanger, det vil si, Anders er fra Finnøy, mens Ingrid på 3 allerede er kav bergenser), så etter den første sjenansen malte hun et flott maleri til meg og viste meg rommet sitt og favorittboken sin, Emil fra Lønneberget.

Besøket mitt klappet litt sammen når jeg skulle opptre samme kveld. Renate og jeg tok følge ned til Rick’s, vi spaserte den lange veien, og fikk snakket en del sammen da. Renate og en venninne hadde gjestelisteplass til showet, men vi fikk ikke snakket med hverandre etterpå, for mobiltelefonen min viste seg ikke å virke, så jeg kunne ikke motta noen melding fra dem. Og venninnen måtte hjem. Dermed måtte jeg også finne veien hjem selv, når den tiden kom sent på natt.

Det er kanskje ikke riktig å skrive det på en offentlig blogg, men neste dag var jeg fyllesyk. La oss kalle tingene med sitt rette navn. Renate og Anders var på jobb, Ingrid i barnehage, jeg hadde huset helt for meg selv og kunne sove helt i fred. Det var denne dagen matpakken fra mor kom til sin rett. Det var en kraftanstrengelse å få i seg dette ene frokostbrødet i løpet av dagen, det var sånn jeg hadde det.

Utpå ettermiddagen kom de alle sammen hjem, samtidig som jeg også begynte å kvikne til. Familien skulle til Ustaoset på hyttetur, og skulle reise like etter jobb. Det passet bra at jeg også forlot leiligheten da. Overtakelse av den neste skulle være mellom fem og seks. Vi fikk tatt farvel og på snarlig gjensyn, og så stakk jeg av gårde med bagasjen min og nøkkelen deres. Ganske klønete, og sånn har jeg det hele tiden. Men alright, jeg kunne levere den på fysisk institutt der Renate er tilknyttet, det ble ingen stor sak.

Og så var det å innkvartere seg i Kalfaret, og skifte oppmerksomhet igjen. Nå var det min gamle gode venn, Martin, og innebandy som stod på programmet. Jeg er blitt 38 år, holder meg godt, men det skal ikke mange ukene til uten aktivitet før det faller bratt. Jeg pleier å være i ganske mye aktivitet, så det er ikke noe stort problem, men nå har jeg hatt månedskort på toget noen uker, og ikke sprunget eller trent på andre måter noe særlig. Det merktes. Mitt lag tapte hver kamp, større skam finnes ikke når det gjelder innebandy.

Så var det hjem til Martin som venter besøk av sin kjæreste, Lara, disse dager. Hun skulle kommet onsdag, kom i stedet i går, fredag. Torsdag var Martin i tipp og topp form, serverte både øl og whisky, mens jeg ganske lavstandard kjøpte med meg noen frossenpizza. Det er slett ingen vane, men denne dagen hadde jeg ikke spist annet enn det omtalte frokostbrødet. Og nå vendte matlysten tilbake. Og det er måte på hva man kan kjøpe med seg for å tilberede i en annens hjem.

Det var som alltid trivelig med Martin, men hvor radikalt og grunnleggende og alt omkalfatrende verden og livene våre har forandret seg, viste det seg når det nærmet seg midnatt, og hans kjæreste Lara ringte ham, og min kone Olia ringte meg. Det er ingen snakk om prioritering, Martin og jeg er bestevenner, men damer kommer alltid først, og slik ble besøket avsluttet.

Henriette er veldig snill som låner meg leiligheten sin. Jeg er godt fornøyd med alt, og stiller selvfølgelig ikke krav til noe når jeg har fått en nøkkel og kan bruke leiligheten hun bor i. Jeg skal sove på sofaen, det er veldig greit, jeg har hatt mange gode netter mellom kjempekjekke dager og fester og kvelder på sofaer opp gjennom livet. Men jeg tror det er noe jeg ikke har forstått når det gjelder tepper hun har lagt igjen, eller om det var jeg som skulle ta det med meg, eller hvordan det var. I hvert fall er det et slags hekleteppe jeg bruker, et slags stort sjal, det er huller overalt, og det blir ganske kaldt i løpet av natten. Jeg har provisorsk brukt det beste jeg har, et stort håndkle jeg fikk låne med fra mor, til å dekke over hullene slik at ikke all varme forlater kroppen gjennom natten. Men et håndkle er det ikke noe varme i.

Dette må ikke oppfattes som klaging. Det er en observasjon. Fredagen hadde det vært helt herlig å ha en fridag. Slik var det ikke. Jeg måtte på fagpedagogisk dag, og dermed måtte jeg spise frokost med et visst tidspress. Det kan godt oppfattes som klaging, for det er verdt å klage over. Jeg hadde kjøpt inn ferskt brød og ferskt pålegg, rikelig, det hadde vært helt på sin plass å spise i timevis. Men den muligheten var meg ikke gitt.

Etter fagdagen på universitetet fikk jeg levert nøkkelen til Renate på fysisk, og så hadde jeg meg en god lunsj på Peppes Pizza. Jeg kan jo strengt tatt sette regningen på foretaket når jeg er her, siden jeg er i Bergen også for å gjøre komikk. Det er foretaksvirksomhet. Så honoraret går med til maten, uten at det er trukket skatt i mellomtiden. Slik livet mitt nå er blitt er det sjelden jeg er på restaurant, og jeg liker jo å spise godt, og veldig godt å spise veldig godt. Allerede nå merker jeg det er på tide å planlegge neste lunsj.

På ettermiddagen tok jeg meg en hvilerunde, før jeg tok turen ned på Rick’s for et nytt show. Det gikk bra på onsdag, og enda bedre i går. Endelig var jeg ferdig med alle forpliktelsene, og det hadde alt sammen gått bra. Det er en veldig lettelse, og så kjekt at det egentlig gir mersmak. Jeg burde satse mer på dette, jeg liker jo et litt fargerikt liv der det skjer ting. Jeg gikk likevel hjem rundt midnatt, tidlig til meg å være, men da var også alle damer gått hjem, og jeg var lykkelig og tilfreds.

I dag hadde jeg den rolige frokosten jeg ikke fikk hatt i går. Jeg har fått lest litt avis, skrevet litt på computeren og herjet litt med en espressokoker. Tiden er allerede der det er på tide å gå ned til byen for en restaurantlunsj, så skal jeg kanskje ta en løpetur i Bergensfjellene, eller bare kontemplere i sentrum eller i leiligheten. I kveld er det middag og drinker hos Martin og Lara. Det blir veldig koselig, og enda koseligere hadde det vært om Olia hadde vært der også.

Tilbake til Bergen en tur

Jeg har reist opp til Bergen for en kombinert ferie- og halvarbeidstur. Jeg har et lite oppdrag på Rick’s, 12. og 14. oktober, og skal ellers bruke tiden på å være litt i Bergen og treffe noen venner og ha det ganske gøy.

Det var litt spesielt å reise fra Sola til Flesland denne gangen, det var til Bergen jeg skulle på besøk. Det er på Ganddal jeg bor. Min kone, Olia, smurte kjærlig matpakke, selv om det nok finnes mat i Bergen også.

Flyet fra Sola gikk klokken 1600, jeg skulle på scenen klokken 2100. På Sola annonserte de med gratis internett, men for meg var dette en bløff, jeg fikk det i alle fall ikke til å virke. Så jeg brukte i stedet tiden på å finpusse manus.

Flybussen på Flesland har fått nytt system slik at passasjerene kan betale med kredittkort. Disse betalingsterminalene fungerer sikkert fint i butikker, når transaksjonen kan skje mens varene blir pakket inn eller noe. På bussen er de ekstra 10-20 sekundene det tar en skikkelig brems. Det stod to ledige busser da jeg kom. Jeg brukte likevel et kvarter på å komme meg inn i den ene av den, og da kjørte den av gårde så vidt over halvfull, mens det selvsagt stod mange passasjerer igjen som i likhet med alle hadde stått der en stund. Lite effektivt.

Bergen var imidlertid som den alltid har vært, bortsett fra at jeg ikke bor der lenger. Det var Christoffer, Daniel og Olav fra den lokale stand up gjengen som skulle på. Jeg er bare halvveis lokal nå for tiden. Gøy var det i alle fall, både å opptre og å treffe igjen gamle kjente.

Påskeferie omsider

Så er jeg og min kone Olia endelig plassert på Ganddal hos min mor i Gaupeveien 5. Påskeferien er i gang. Det er den seneste påsken siden 1943, leser jeg i avisene, det vil si godt den seneste påsken jeg har vært med på, og selv om jeg i jobbsammenheng har tjuvstartet fra onsdag av, er det først nå når jeg er her den virkelig kommer i gang. Det har vært litt strabasiøst i det siste.

Det er for eksempel denne leiligheten jeg driver og selger. Visningen var på mandag, den har jeg skrevet litt om. Hva jeg ikke hadde fått med meg, eller var så oppmerksom på, var at det straks etter visning forventes bud, og dem må jeg forholde meg til. Etter visningen, hadde jeg stand up å forberede, både onsdag og fredag skulle jeg på. Manuskriptet var ikke renskrevet, langt i fra, og skulle gjøres når visningen var overstått.

Tja, jeg kan ta det raskt dag for dag. Tirsdagen var det en etterslenger som skulle på visning. I tillegg fikk jeg uventet – men ikke usannsynlig – besøk fra min gitar- og turkamerat, han er i England for tiden, men altså nå i anledning påsken og et seminar i Bergen, her i Norge. Det er klart vi må treffes et par ganger, også denne dagen. Ganske komisk kom han nøyaktig på det tidspunktet visningen var avtalt, slik at jeg slapp ham inn som om det var visningsfolk jeg fikk på besøk. Hele tirsdagen gikk med til disse besøkene. Det ble også servert vin.

Onsdagen var satt av til manuskript, og da fikk jeg også jobbet med manuskript. Jeg fikk tid til en rask løpetur opp Stoltzen, og rundt løypen min også. Det er fortsatt slik at det blir satt årsrekord hver eneste gang, og med god margin, i år.På kvelden var det opptreden.

Torsdag var det full fridag. Den ble benyttet som full fridag. Dette var fridag. På kvelden var det innebandy, som det skal være en fridag.

Fredag hadde jeg også fri fra min vanlige jobb, men ikke fra deltidsjobben som komiker. Det var ny opptreden på Rick’s. Selv om jeg godt kunne bruke det samme manuskriptet som onsdag, var det godt med rom for forbedring, og jeg ville gjerne gjøre disse forbedringene. Dessuten hadde jeg fysikk. Det er nå bare halvannen måned til eksamen. Alt var i rute, alt gikk godt, da megleren plutselig brøt gjennom modusen min og hadde satt opp visning igjen tirsdag 26. april. Det er første dag etter påskeferien. Vi kommer hjem mandag kveld, sent, og skal på jobb hele tirsdagen. Da jeg fikk meldingen så leiligheten alt annet enn visningsklar ut. Dessuten trodde jeg det var jeg som selger som hadde siste ord – og ganske mange andre ord også – i når leiligheten skal ut på visning. Det hadde ikke gjort noe å vente litt. Dette ødela konsentrasjonen min. Så sterkt kan det sies.

Så det gikk litt på halv åtte det meste denne siste uken før ferien. Men Olia hadde brukt tiden godt mens jeg stod på scenen, leiligheten så fin ut da jeg kom hjem for kvelden. Koselig ringte hun meg litt over elleve om kvelden, akkurat da jeg stod utenfor ytterdøren på vei tilbake, jeg hadde droppet etterfesten som hun også ønsket jeg skulle gjøre.

Lørdag hadde vi for en gangs skyld et fly som ikke gikk i sjokkerende hastverkstid. Vi kunne stå opp, kjøpe brød, lage kaffe, spise frokost. Ha oss en god morgen. Klokken litt over elleve gikk vi, nærmere halv tolv var det, forresten, og jeg rakk også å hente klokken min hos urmaker Lønborg i Strandgaten. Flyet rakk vi uten problemer. Alt gikk fint.

Artig nok kom mor fra Krakow bare et par timer før vi landet med flyet fra Bergen. Hun hadde vært på besøk hos Tonje i Martin, Slovakia. Det ble derfor Olia og jeg som måtte overta deler av matshowet, rett og rimelig, jeg ved å betale den, hun ved å lage den. Til lunsj var det utmerket steinbakt brød fra Mega i Sandnes, attpåtil på tilbud, og til kvelds var det Plov etter en av Olias mange oppskrifter på retten. Den blir litt forskjellig hver gang. Her var den også spisset med Foccaciabrød fra mor, og en flott salat. Vinen var fra Italia.

Endelig er det påske. Det er allerede palmesøndag kveld når jeg skriver posten. Full ferie vil det ikke bli denne gangen, jeg har litt nødvendig å gjøre, men starten på den har i alle fall blitt full batterioppladning. Det er allerede langt i fra så verst. Jeg går rett i gang med å skrive posten om dagens Palmesøndagstur.

Eksamen og Stand up

Hvis man synes livet er for kort, kan man fylle det med innhold så det rekker til et par stykker. Jeg synes ikke det er spesielt kort og er generelt godt fornøyd med lengden, men synes likevel man kan fylle det med innhold så det rekker.

Prisen er jo at det blir litt travelt av og til, og nå har det på nytt blitt ganske intenst. Jeg er ikke så veldig godt vant med å være gift ennå, det mangler ennå en  måned på året, og plutselig krever min kone oppmerksomhet jeg ikke slipper unna. Eller jeg klarer ikke slippe unna å ønske oppmerksomhet fra henne.

Likevel har jeg altså satset på ytterligere utdanning dette semesteret. Arbeidsgiveren min har generøst gitt meg redusert stilling for å la meg studere fysikk. Og jeg benytter anledningen til å også studere russisk. I går var eksamen i sistnevnte, RUS102 er fagkoden, russisk kultur, politikk og historie må vel litt rundt sagt sies å være innholdet. Jeg har brukt årevis på å sette meg inn i dette, mer enn noe annet er det vel dette jeg har brukt tiden min på. Så selv om jeg ikke hadde fått lest alle pensumbøkene, langt i fra, og selv om jeg siste måned og vel så det ikke har hatt tid til å jobbe med dette, så var jeg bredt, dypt og godt forberedt.

Det er generelt en artig følelse å møte til en eksamen der man vet svært lite om eksamens utforming og hva slags type spørsmål man vil få. Og det er generelt behagelig at man ikke er stresset med pensumlitteraturen, om man har husket å få med seg selv, om de siste detaljer er på plass, om man kan få spørsmål om akkurat det man ikke har lest.

Eksamen viste seg å være utformet slik, at det først var fem småspørsmål man skulle svare på: «Glasnost og perestrojka, vandreutstillerne, slavofili, Russlands føderative inndeling og NEP (ny økonomisk politikk)». Grei skuring. Det var også langsvarsoppgave, der man skulle velge en av tre «1. Russlands ekspansjon fra 1300 – 1700, 2. Russisk modernisme med eksempler fra minst to kunstarter, 3. Sovjetunionens overgang fra tøvær til stagnasjon». Det er greit å sitte med en følelse på eksamen at dette kan jeg, her har jeg kontroll.

Jeg valgte litt utaktisk russisk modernisme, jeg følte det var dette jeg kunne aller best, men dermed ble også ambisjonsnivået for høyt, og jeg skrev som vanlig side opp og ned om alle mulige ting jeg ville ha med, og som jeg syntes var viktig og interessant i en slik oppgave. 22 sider ble det til slutt, og det er klart, selv om mye av det som stod der var riktig og relevant, har det sikkert sneket seg inn noen feil og hjemmesnekrede teorier også her og der, og blandingen må sikkert se ganske snål ut for dem som virkelig kan stoffet, og som har bestemt pensumlitteraturen. Generelt har jeg også en følelse av at de forskjellige instituttene på universitetet ikke ønsker de samme svarene på de samme oppgavene, så selv om jeg har klart meg bra på nordisk og litteraturvitenskap (særlig det siste) om modernismen, er det ikke sikkert det er dette synet på modernismen de ønsker på russisk.

Uansett, denne eksamen var sjarmøretappe, slik alle eksamene har vært det på russisk. Tirsdag er det eksamen i fysikk, det er krise, og selv om jeg kommer til å bruke hele helgen på å sprenglese, vil jeg neppe lære stoffet så godt som jeg selv ville forlangt.

På toppen er det stand up, det er enda et liv. Onsdag – dagen før eksamen – var det ny opptreden på Rick’s, som vanlig med helt nytt manuskript, og i dag skal samme manuskript fremføres en gang til med noen små variasjoner. Det er alltid greit å føle at en slik uke som dette er det få som kan gjøre meg etter, stand up, fysikk og russisk, jeg har liksom følelsen av at denne kombinasjonen er sjelden. Og det får meg til å føle meg ganske vel. Samme hvordan det går på tirsdag.

De som vil se stand up kan komme på Rick’s i kveld klokken 2000.

Helt grei humor

I anledning stand up på Rick’s onsdag og fredag (og fremover) oppretter jeg nå en ny blogg. Den heter Helt grei humor, og skal være bloggen for enkeltmannsforetaket mitt. Jeg kommer sikkert ikke til å få så veldig god tid til å vedlikeholde den, nå som jeg er blitt ektemann og ansvarlig, men her er den i alle fall. Og alle som bor i Bergensområdet eller har anledning til å komme dit, må gjerne komme på Rick’s onsdag eller fredag klokken 2000. Velkommen!

Bra poesi, dårlig stand up

Der er ukens opptredener gjennomført, og resultatet ble at opplesningen mandag gikk like bra som stand upen onsdag gikk dårlig. Så kan den som var på det ene stedet, lett forestille seg hvordan det var det andre.

Jeg leste mandag dikt fra den i likhet med alle mine andre diktsamlinger alltid uutgitte diktsamlingen Lyrikk07, en samling dikt skrevet i løpet av året 2007. Helt sant er jo ikke dette, for da året 2007 var slutt, var slett ikke diktsamlingen det. De siste endringene ble gjort nå i helgen, før opplesningen.

Jeg brukte også opplesningen til å reklamere litt for poesibloggen min, og sa at jeg hadde en slik blogg der jeg la ut et dikt hver dag, mine egne om hverdagene, dikt fra verdenslitteraturen i helgene. Pussig nok fant publikum grunn til å klappe her, og det gav akkurat den fine starten å flyte på gjennom hele seansen. Det gikk over all forventning.

I dag gikk det helt stikk motsatt. I starten fant ikke publikum noen særlig grunn til å klappe bare fordi jeg stod på scenen, og etter hvert viste det seg at de verken fant grunn til å klappe eller le når jeg begynte å snakke og si morsomme ting heller. Sånn kan det gå av og til. Og sånn gikk det i dag.

Nå blir det antageligvis ikke flere opptredener for meg i år, i hvert fall ikke offisielle. Men jeg kommer tilbake med nye små suksesser og store fiaskoer til neste år.