Hänssler classic: Bachs samlede verk til 2399 kroner

Det er 172 CD-plater. Det er noe av den aller vakreste musikken som er laget i verden, 178 timer av den. Prisen per CD er litt under 14 kroner, prisen per time guddommelig musikk er 13,50. Jeg kjøpte den i høst, som en tidlig julegave til meg selv.

Jeg er allerede godt bevandret i Bach og hans musikk. Jeg har det meste, og mye i forskjellige versjoner. Orgelmusikken har jeg av Helmut Wacha, messen, oratoriene og pasjonene med Karl Richter, Karl Münchinger og John Eliot Gardiner (Mateuspasjonen i tillegg med Otto Klemperer), kantatene i utvalg av Richter og Gardiner (i tillegg til noen med Rene Jacobs), konsertene med Trevor Pinnock, Brandenburgkonsertene, suitene for orkester og kammermusikk med Reinart Goebel (og Brandenburg i tillegg med Richter), pianomusikken (eller egentlig cembalo) med Andras Schiff (Goldbergvariasjonene i tillegg med Glenn Gould) og musikk for solo cello og solo fiolin henholdsvis med Pablo Callas og Nathan Milstein.

Etter det ble mulig å strømme har jeg benyttet periodene jeg har hatt på Wimp, Spotify, iTunes (eller hva det heter) og Tidal til å høre verkene i andre versjoner også. Så jeg skal kjenne det ikke så verst, til å være en amatør.

Her, med dette kjøpet, får jeg det alt sammen samlet på et sted. Det meste er spilt inn av Helmuth Rilling, og hans Bach-ensemble. De som går og lurer på om det er verdt å kjøpe samlingen, kan tenke på at den inneholder samtlige kantater. Kantatesamligen til Gardiner – som ikke er komplett – koster 2199 kroner. Den består av 56 CD-er. Her er det 60 CD-er med de religiøse kantatene, i tillegg til 8 med de verdslige. Hvilken innspilling man foretrekker er smak og behag, men Rilling er en av de store, dette er helt skikkelig. Jeg liker hans utgave av kantatene og den andre musikken veldig, veldig godt. Det går litt raskere enn hos Richter, litt lettere, men er ikke så rå og kjapp som Gardiner. Gardiner er den nye tid, med originale instrumenter og forsøk på å legge seg nærmest mulig det man tror er originalen. Som sagt, det er smak og behag.

Akkurat nå hører jeg juleoratoriet, sammensettingen av 6 kantater, hver for de seks viktige dagene i julen. Jeg synes det er ubegripelig vakkert, nesten i enhver innspilling, og i hvert fall i de nå fire jeg har. Rilling står ikke noe som helst tilbake fra de andre. Ved siden av de fire jeg har, liker jeg særlig å høre Ton Koopman og Phillipe Herreweghe når jeg har tilgang på strømmetjenester. Det er vel de fire som har de beste, etter min smak.

De verdslige kantatene er ikke så enkle å få tak i, eller finne frem til. Her får man dem alle sammen, og kan høre at den berømte starten av juleoratoriet egentlig er en verdslig kantate for en fyrste av Magdeburg, tror jeg det var. Også av andre verdslige kantater er det lånt litt av, så vidt jeg vet. Jeg gleder meg veldig til å høre dem.

Motettene er også spilt inn av Rilling. De har jeg i en innspilling av Jacobs. Det er vakker musikk, men går kanskje litt langsomt. Jeg har liksom aldri fått helt tak på dem. Kanskje blir det bedre når jeg får dem av Rilling?

Messene, oratoriene og pasjonene til Bach er det beste som er laget av musikk. Det er overveldende mektig og vakkert. Jeg kan ikke huske å ha hørt dem av Rilling, tror ikke jeg har gjort det. Det er kantatene og juleoratoriet jeg har hørt på med strømming. Jeg antar messene og pasjonene er angrepet på noenlunde samme måte, juleoratoriet er i alle fall det, og lover veldig godt for det andre.

Koralene er ganske spesielle, veldig korte verk, ned mot minuttet, og de finnes både for orgel og for kor, så vidt jeg vet. Jeg har bare hørt noen av orgelversjonene, innspilt av Wacha. Med så liten tid er det måte på hva man kan få til, men dette er Bach. Noe av det er guddommelig. Her skal det være arier, hymner, jeg har ikke hørt dem og vet ikke hva det er. Men jeg gleder meg til å sette meg inn i også denne, perifere delen av Bachs verk.

Så kommer orgelverkene. De er spilt inn av en Kay Johannsen, Andrea Marcon, Wolfgang Zerer, Martin Lücker og Pieter van Dijk. Blant andre. Jeg kjenner ingen av dem. De jeg har slått opp har vært ganske unge, Johannsen er født i 1961. Innspillingen jeg har av Helmut Wacha er kjempegreier, de er definerende for meg, og jeg måler alle andre versjoner opp mot dem. Som om Wacha er originalen. Den samlingen består imildertid av 12 disker. Her, med Johannsen er det 20. Så det venter meg en del flere verk.

Tangentmusikken er spilt inn av Robert Hill, for det meste. Han mener jeg å ha hørt om, selv om jeg ikke kan huske å ha hørt noe av ham. Andre som bidrar er Peter Watchorn, Ergeni Koroliov, Robert Levin, Edvard Aldvell og Trevor Pinnok (!). Pinnock har 6 partitaer, Levin de viktige Das Wohltemperierte Klavier (Bachs utrolige prestasjon av å lage preludium og fuge til hver av toneartene på klaveret, heltone og halvtone, dur og moll, og alt uimotståelig vakkert). Levin er kjent, Pinnok er veldig kjent, han er en av de jeg oppsøker når jeg har tilgang på strømmetjenester. Koroliov har Goldbergvariasjonene, for de som lurer på det. Jeg tror ikke jeg har hørt hans versjon av dem.

Også med tangentmusikken er det en del svært lite kjente verk som har kommet seg med. De har virkelig satt seg fore å få med seg absolutt alt. Min samling med Schiff består av 13 CD-er. Her er det 26. Dobbelt så mange.

Kammermusikken er på 10 disker. Det består av arrangementer for Lutt, spilt inn av Oliver Holzenburg, disse kjenner jeg ikke. De berømte og fantastiske sonatene og partitaene for solo fiolin er spilt inn av Dmitri Sitkovetsky, de enda mer berømte og vel så fantastiske suitene for solo cello er med Boris Pergamenchikov. Det var disse suitene for cello som var min inngang for Bach, jeg kunne bare ikke få inn i hodet at det var mulig å lage så vakker og avansert musikk med bare fire strenger. Det var – og er – meg komplett uforståelig. Det er det nærmeste jeg kommer religiøse opplevelser, det finnes ingen vitenskaplige forklaringer på Bach, han lar seg ikke begripe med fornuften. Det er noe overjordisk, religiøst, med ham. Først møtte jeg det i disse solosuitene. Nå møter jeg det i nesten all hans musikk. Rikdommen og mangfoldet i musikken og verkene er med på å underbygge det. Hvordam er det mulig å få til så mye og så bra i løpet av bare ett menneskeliv? Det er virkelig ingen i nærheten. Innspillingene til Sitkovetsky og Pergamenchikov kjenner jeg ikke. Det gjør jeg heller ikke med de som deltar i innspillingene av den øvige kammermusikken, satt sammen av fløyte og klaver, fiolin og klaver, cello og klaver, noe også med cembalo. Jeg har en innspilling av disse med Goebels og hans Köln-musikere, noe av denne musikken er fantastisk, noe mer menneskelig. Det er heller ikke helt sikkert at Bach var komponisten bak alle disse verkene. Om det er han, har man kvalitetsgaranti.

Orkesterverkene består også av 10 disker. Dirigenten er alltid Rilling, men solistene varierer. Jeg ser Levin tar seg av konsertene for cembalo, de har jeg forventninger til. Fiolinkonsertene er det Christoph Poppen og Isabelle Faust som har. Det er en obo-konsert med Ingo Goritzki. Så vidt jeg vet er instrumenteringen hos Bach av og til litt uklar, så man må bare anta hva som er ment å være soloinstrument. Jeg er ganske sikker på at fiolinkonsertene også er spilt inn med tangenter, og omvendt, man har prøvd litt forskjellig. Man har også prøvd med original cembalo og med moderne piano, med moderne piano har det aldri gått bra for meg. Det får jeg ikke til å passe inn, med Bach. Innspillingene jeg hadde fra før, med Trevor Pinnok, var på 5 CD-er. Så også her er det dobbelt så mange, med 10.

Til slutt er det noe som heter Sonstige werke, eller «andre verk». De består av 13 stykk CD-plater. Her er kanoner, det som heter Musikalisches Opfer, die Kunst der Fuge, og mye mer.  Robert Hill spiller cembalo på den siste. Så er det klaver-heftet for Anna Magdalena Bach, det som vel må være «øvelsesmusikk», og også slik øvelsesmusikk for et par andre. Det er noen rekonstruerte verker, noen spesielle kantater og ytterligere noe vokalmusikk. Det er virkelig litt av hvert. Rilling er dirigenten her også, de gangene det skal være dirigent. Solomusikerne er ukjente for meg. Det samme er de fleste av disse verkene.

Til sammen blir det 172 CD-plater. Ganske utrolig. Det er ganske spesielt at vi lever i en tid der det er mulig å kjøpe all denne musikken samlet, og bor i et land der vi har råd til det. Jeg skal posisjonere det ut forsiktig, høre litt og litt, ta en plate av gangen, ved passende anledninger.

Jeg tror – og har inntrykk av ut i fra hva jeg har lest – at det er Rilling som er beholdningen her. De andre bidragsyterne er litt kompromiss, det er ikke øverste hylle, der finnes det innspillinger som er bedre. Men med Rilling får man alle kantatene, inkludert de verdslige, og de viktige messene og pasjonene. Med ham får man også mye av orkestermusikken, konsertmusikken. Musikken som trenger en dirigent. Der er Rilling en av de store i tolkningen av Bach.

Med i settet kommer også en booklet på 296 sider med navn på og katalogisering av alle de ulike verkene, detaljinformasjonen. I tillegg har man en CD-rom med utfyllende informasjon, alle tekstene på tysk, fransk, engelsk og spansk, og informasjon om verkene og innspillingene. Man får også kantatene organisert etter søndagen og helligdagen de hører til. Her er alt man kan drømme om for de som liker statistikk og tabeller og orden. Det er helt skikkelig gjort. CD-romen ser veldig fin ut, de har til og med laget lyd når man blar om i det som skal være et digitalt CD-hefte, men det er jo litt teknologi fra 20 år siden i disse nettider. Folk bruker ikke mye tid på CD-rom nå lenger. De bruker nok ikke så mye tid på CD, heller.

Det gjør imidlertid jeg. Og jeg synes dette er et av de beste kjøpene jeg har gjort. Det vil gi meg rik glede i mange, mange år fremover, Bach er en gave som varer og varer og varer.

Med gratis Wimp i sommerferien

I starten av sommerferien fikk jeg en tekstmelding fra musikkstrømmetjenesten Wimp, om at jeg kunne få en måneds gratis prøveabonnement. Jeg takket ja, og prøvde.

Jeg har også tidligere hatt prøveabonnement, det var derfor jeg ble tilbudt et nytt. Forskjellen var at jeg denne gangen fikk for alle enheter, det som koster 99 kroner i måneden. Det passet jo bra, for her på ferie har jeg ikke lenger noen datamaskin. Det klarer seg med mobilen og nettbrettet.

En måneds abonnement tilsvarte omtrent hele ferien. Grunnet en feil som gjorde at jeg fikk forsinket oppstart, fikk jeg en uke ekstra, og da hadde det rukket. Men jeg tør ikke ta sjansen. Jeg vil ikke betale dem 99 kroner.

Det er noe ved systemet som ikke appellerer til meg. Kanskje er det noe med at hver generasjon blir glad i sin egen teknikk, de ekte LP-fantastene ble aldri helt glad i CD, vi som har kjøpt musikken vår på CD, får det ikke til med Wimp.

Hovedproblemet er rett og slett dette med at alt er tilgjengelig. Det blir for mye. Man får ikke det samme forholdet som når man har brukt en hundrelapp eller mer på akkurat den CDen man kjøper. Man har kanskje gått og tenkt på det, kanskje er det et innfall, uansett blir den en del av samlingen, en man vil høre på ofte eller sjelden. I strømmetjenester er det ingen vei fra innfall til testing, man kan sjekke alt ut med en gang. Noen vil sikkert mene at dette er positivt. Men det vil jo også føre til at man fort går videre til det neste man vil sjekke ut. Man tar seg ikke tid til å høre på det man har. Straks man mister interessen, har man noe annet tilgjengelig.

Det mister også litt av magien. Denne sommeren har jeg brukt mye tid på å lytte til platen «Sail away», av Randy Newman, og serien Fairport Convention at the BBC. Det er vakre plater begge to. Hadde jeg hatt dem på CD, ville de betydd mye for meg. På Wimp blir det mer som en forbruksvare. Det er bruk og forkast, ikke noe jeg har tilegnet meg som noe verdifullt. Ikke noe som er mitt. Det er nesten som om Wimp ødelegger noe av lytteropplevelsen.

Jeg er glad jeg fikk tilbudet om en prøvemåned, men jeg fikk ikke mye ut av det. Jeg hadde det like fint de andre sommerne, da jeg ikke hadde musikk å høre på. Skulle det knipe, er jo uansett det meste tilgjengelig på YouTube. Det er en annerledes verden vi lever i.

 

To måneder med Spotify

Får jeg tid skal jeg skrive en blogg om dette, men jeg har strengt tatt annet å gjøre, så vi får se hva det blir. Jeg har i alle fall hatt Spotify i to måneder nå, etter at jeg ble med på en gratisuke til å begynne med. Gratisuken var et listig triks fra selskapet Spotify, vi måtte legge inn kredittkortinformasjonen, og om man glemte å melde seg av, ble kortet automatisk belastet. Jeg glemte å melde meg av – dermed var jeg betalende Premium-medlem.

I perioden har jeg tenkt og tenkt hva jeg egentlig mener om denne muligheten til å ha tilgang på det meste av musikken som er utgitt på plate. Det høres jo positiv ut. Samtidig er det en side ved meg som er dypt konservativ, en side som ville gjort at jeg ville vært vinyl for alltid om jeg var født i vinylalderen, jeg ville vært mot vinyl, hvis jeg var før vinylen, jeg ville helt sikkert vært i mot innspilt musikk, om jeg hadde levd i tiden gramofonen og lydbåndet ble oppfunnet. Komposisjoner gjør seg best på noter, eller spilt i levende live, ville jeg sagt da. Innspillingen ødelegger musikken.

Og det er selvfølgelig helt riktig, selv om innspillingsteknikkene har tatt seg betydelig opp siden den gang, og i hvert fall musikk spilt på elektroniske instrumenter blir bedre spilt inn i studio, enn hørt i levende live. Jeg er komisk i mot fremskrittet, ser jeg. Jeg tror verden ville hatt godt av noen tilbakeskritt.

Jeg er ikke helt med på at denne nye internettiden, der alt skal være tilgjenelig alltid, er bare av det gode. Jeg er ikke lei meg at jeg levde mitt unge liv akkurat når CDen ble introdusert, slik at jeg har kjøpt bare en eneste LP i mitt liv, Vazelina Bilopphøggers, for sikkerhets skyld, jeg har kjøpt en del kassetter, de fleste verdiløse i enhver henseende nå. Og jeg har bygget meg opp en anseelig CD-samling. Det gjelder både innen klassisk musikk, og innen rock.

Denne samlingen betyr noe for meg. Gjennom livet har betydningen vært ikke til å måle. Fra den første ungdom, på videregående skole, da jeg bygde opp en samling ved å kjøpe hver eneste plate av Queen, og en rekke andre bomkjøp jeg har brukt min voksnere ungdom til smidig å kvitte meg med. Fra overgangen fra videregående til studielivet, da jeg flyttet hjemmefra, jeg kjøpte alle platene til REM, jeg skiftet ut Queen med tilsvarende U2 og Pink Floyd, jeg begynte å høre på Neil Young og Bob Dylan. Jeg kjøpte de fleste platene av Neil Young og Bob Dylan også.

Fra jeg var 20 til jeg var 30, og vel så det, egentlig har denne tradisjonen aldri verken begynt eller sluttet, hver måned har jeg åpnet en ny CD-plate. Det har vært et av mine særtrekk. Jeg kjøpte CD-plater når de var på tilbud, forseglet dem, og så åpnet jeg dem hver gang det var en ny måned. Det var en fest og en glede. Slik er musikksamlingen min oppbygd.

Hver plate betyr noe for meg. For de aller fleste husker jeg godt når de var kjøpt, og i alle fall når de ble åpnet. Det var alltid en plan, hvilken plate skulle jeg åpne først, hvordan skulle rekkefølgen bli. En stakkars plate av U2, Wide awake in America, rakk jeg aldri å åpne mens jeg likte U2. Den åpnet jeg bare en gang uten andakt, en gang jeg ikke hadde noen andre plater å åpne. Alle som bryr seg om musikk, vet hvordan musikken farger livet, at man knytter tider og steder til musikken man hørte.

På spotify kan man aldri få det samme forholdet til platene. Der er den minste innskytelse nok, alt er tilgjengelig alltid. Det blir storkonsum, man hører en plate et par ganger, og så videre til neste. Jeg tror ikke på denne måten å høre musikk på. Selv når jeg har hatt det meste av plater tilgjengelig, er det bare et lite utvalg jeg egentlig har hørt. Det har vært noe Randy Newman, Richard Thompson, artister jeg oppdaget mot slutten av min CD-samleperiode, plater jeg aldri fikk kjøpt inn. Det var «Music from the Big Pink», av The band, forskjellige deluxe utgaver fra REM. Men det er ikke i nærheten av å være den samme gleden å holde CD-platen i hånden, åpne etuiet første gang, legge platen i spilleren, og vente spent på hva som kommer ut.

Jeg kommer til å leve godt med den CD-samlingen jeg har. Jeg kommer neppe til å kjøpe flere plater, det blir bare noen ytterst få av kjære artister, for gammelt vennskaps skyld. Jeg har fremdeles noen uåpnede CDer liggende også, fra en mindre boks av Neil Young, og en enorm boks fra russeren Vladimir Vysotsky. De skal jeg åpne når det blir nye måneder, og når jeg får tilgang på CD-spilleren min igjen (den er sendt med flyttelasset, derav også at jeg måtte hengi meg til Spotify).

Jeg kommer ikke til å bli noe fast medlem av Spotify, eller Wimp, eller noen av disse greiene, og jeg kommer i alle fall ikke til å bli noe begeistret medlem. Jeg vil eie min egen musikk. Jeg vil fortsatt føle at musikken betyr noe for meg. Det gjør den ikke på Spotify. Det er rent konsum.

Christmas in the heart, av Bob Dylan

På hellige tre kongers dag eller trettende dag jul poster jeg Bob Dylans juleplate: Christmas in the heart. Den passer aldeles glimrende til hva jeg skrev om 13 dag jul i fjor, og det er vanskelig å se for meg at noen plate noensinne skal toppe denne som en juleplate av helt spesiell betydning for meg.

Det skyldes ikke bare at jeg mesteparten av mitt voksne liv har vært stor fan av Bob Dylans musikk. Denne platen har lite med hans musikk å gjøre. Eller, den har bare forbindelsen at Bob Dylan ofte gjennom karrieren plutselig har valgt å gjøre noe han aldri har gjort før, og at coverversjoner av kjente julesanger dermed kan gå inn i en slags tradisjon fra maskespilleren Bob Dylan. Det er karnevalsfiguren alltid på jakt etter en forkledning som han ingen kjenner ham igjen i, slik jeg har sett det antydet i forskerkretser om Bob Dylan, uten at jeg på noen måte har satt meg inn i denne forskningen selv. Jeg bryr meg heller ikke så nøye. For meg er denne juleplaten helt ulikt alt Bob Dylan har gjort, og min begeistring for Bob Dylan og for denne platen, har rett og slett ikke så mye med hverandre å gjøre.

Da er det mer å hente på å trekke frem en julesang favorittgruppen REM gav ut en gang, på fanclubsingelen de alltid gav ut juletider tidligere. Det var en ubetalelig versjon av Silver bells, der de synger som med en potet i munnen, og der de liksom selv hele veien glemmer hva ordene betyr. In the air there’s a feeling of christmas, blir sunget som om det trengs en pause etter å ha fått ordene ut. As the people rush home with their treasures blir sunget som om artisten holder på å sovne. Jeg lurer på om det ikke også er Mike Mills som tar seg av syngingen, der. Dette er så herlig det blir, når uttrykket er alt, og hva som rører seg på innsiden er bare gudene gitt å forstå. Bob Dylans juleplate er 15 sanger Silver bells.

Sangene er hentet rett fra kjernerepertoaret. Det er vanskelig å kalle sangene utslitt, selv om det vitterlig er det de er, eller de burde være det, tolket er de mange ganger. Men ingen ganger som her. Gamle Bob Dylan – hans håshet – har en stemmeprakt som gjør at man aldri helt vet hvor man har julebudskapet hans. Versjonene hans unndrar seg den umiddelbare og glatte tolkning disse sangene alltid får når andre gjør dem. De undrar seg egentlig enhver tolkning, og blir stående som noe helt eget. Det er genuint. Julekunst.

Here comes santa claus

Her er det julenissen i rollen som Jesus Kristus. He doesn’t care if you’re rich or poor/for he loves you just the same går tekstlinjen. Dette er julenissen som i Santa Claus, eller St. Nikolas, som det egentlig er. Den gamle hellige som delte ut gaver til fattige, og virkelig ikke brydde seg om dem som fikk dem var rik eller fattig.

Do you hear whaat I hear

Dette er en svært religiøs julesang om barnet i krybben. Det er vinden som sier til lammet som sier til gjetergutten som sier til kongen hva som er i ferd med å skje. Og kongen proklamerer for hele verden He will bring us goodness and light. Dylan synger med et herlig alvor som sangen fortjener.

Winter wonderland

Her er kanskje den første storskatten. Slentrende hjulvisprytme på trommene, klokkeklar pikesang i koret og så denne gamle Bob Dylan med kråkestemmen. Det er som man danner seg bilde av ham på sleden.

Hark the Herald angels sing

På denne platen følger den ene perlen den neste. Dette er en klassiker man vanskelig kan avgjøre om blir tolket til det ugjenkjennelige eller nettopp gjenkjennelige.Bob Dylan gir på alt han har i denne sangen, man kanskje kan si er mer krevende enn han helt klarer nå for tiden. Men så blir det også et budskap av det, det uttrykker virklig et ønske om å uttrykke gledesbudskapet i sangen. Også her er klokkeren pikesang med som nydelig kontrast til den aldrende Dylan.

I’ll be home for Christmas

Disse tre siste sangene tar knekken på meg, 2 til 5, det er suverent. Her toppes det med evigvakre I’ll be home for Christmas, som for Dylan bare blir liggende å dirre mellom usigelig vakkert og usigelig komisk. Arrangementene er igjen gjort så vakre som de blir, koringen er upåklagelig, og så kommer Dylan inn. Det er klart, vi får ham hjem til jul. Men vi kan spørre oss om det virkelig er det vi vil.

Little drummer boy

Denne sangen har betydd noe helt spesielt for meg helt siden jeg som liten så en TV-versjon av David Bowie og var det Bing Crosby som fremførte denne sangen. Det er vanskelig og umulig for Dylan å toppe den, det er en litt hellig sang for meg. Det er det tydeligvis for ham også. Og det passer godt i formatet, der rytmen og tromenne vel så mye driver sangene, som akkordene gjør det.

The christmas blues

Bob Dylan har mange prøvd seg i blues-landskapet, her går det i juleblues.

O’ Come all ye faithful (Adeste fideles)

Dette er en sang jeg ikke kjente fra før, men kjenner nå. Den handler om sammenkallingen for å tilbe det lille barn i Bethlehem, og det er helt upåklagelig utført.

Have yourself a merry little christmas

En ny liten perle.Det er godt gjort av Dylan å få til en så billedrik tolkning av denne også svært kjente og velbrukte sangen. Her er det den tapre keyboard-sangeren på det lite besøkte motellet langs landeveien, her er det ham som synger der ingen vil høre. Det er som om koringen synger til artisten, om at alt trøbbelet vil være borte til neste år.

Must be santa

Her går det unna. Dette er morosangen på platen. Tempoet er skrudd opp i denne gjettesangen, der utfallet er veldig klart på forhånd. Dette må være santa.

Silver bells

Bob Dylan har også sin versjon av denne favoritten min, og den står slett ikke langt tilbake for REMs legendariske versjon. I siste refreng er det like før gamle REM blir overgått av enda eldre Bob Dylan. Det er ubetaelig med kråkeklare Dylan som synger om Silver bells, med alle de assosisajoner det gir til «sølvklang».

The first noel

Her kommer en ny sang med flittig koring. Det gjør seg. Alt annet enn Dylan er virkelig vakkert. Og ville blitt altfor mye, om ikke Dylan selv hadde satt inn og kontrastert litt rundt om.

Christmas Island

Det er mange perler på platen, men denne er min favoritt over alle favoritter. Damekoret er 50-talls sexy, og selv om jeg ikke et øyeblikk vil vurdere å feire jul på en tropisk øy, kommer denne sangen for alltid til å bringe meg i julestemning som om jeg allikevel skulle gjøre det. Avslutningen, der gamle Dylan går inn og hjelper til på Alloha-koringen til de smukke unge damer, det er som om kråken hjelper ternene. Det må bli morsomt. Det artige er at det også blir vakkert.

The christmas song

All through the year we’ve waited/waited through spring and fall

Det er så herlig troverdig når gamle Dylan synger at vi alle sammen – han inkludert – gjennom hele året bare har ventet på denne favorittårstiden, hvor julen er.

So I’m ofring this simple fraze (…) Although it’s been said, many times many ways, merry christmas to you!

O little town of Bethlehem

Denne platen gjør meg sikker. De vil aldri klare å ødelegge julen vår.

Shoot out the lights, av Richard Thompson

I dag kjøpte jeg CD-plate, den siste CD-platen jeg kommer til å kjøpe på en stund. Det er rett og slett ikke plass i leiligheten, og jeg begynner å få en del musikk etter hvert. Dessuten finnes det bedre lagringsmedium enn CD. Favorittene vil fortsatt bli kjøpt på CD, mest for gammelt vennskaps skyld. Det er Bob Dylan, R.E.M og Neil Young i hvilken som helst rekkefølge. De er favoritter på hver sin måte. Men ingen av dem fikk æren å være min siste CD-plate på en stund. Den tilfaller et ganske nytt bekjentskap, jeg fikk den første platen av ham tidligere i år, den andre nå. Og flere vil det vel ikke bli kjøpt.

Det er Richard Thompson sammen med kona Linda, Shoot out the lights. Dette er den sjette og siste platen de gir ut. Jeg skal gjøre noe så sjelden som å referere til Wikipedia for historien bak platen, historien setter den i sitt rette lys. Det er en plate med rikelig anledning for å romme ekte følelser. Under arbeidet med Shoot out the lights hadde det allerede lenge vært nokså klart at ekteskapet mellom Richard og Linda Thompson gikk mot slutten. Platen er et slags ekteskaplig testamente, også.

Jeg har nettopp kjøpt platen, og kommer nettopp hjem med den. Jeg skriver med en gang førsteinntrykket, og vil fylle ut etter hvert. Til å begynne med vil det selvfølgelig bli litt overflatisk hva jeg skriver her, det vil forhåpentligvis bedre seg.

Det er en voldsom vilje i hver eneste sang gjennom platen. Sporene veksler mellom røffe og tøffe, såkalt raske sanger, sunget av Richard, og rolige ballader sunget av Linda.

Don’t renege on your love

Dette er singelen fra platen og en flott, røff start. Det er et meget drivende komp av raske trommer og en dempet basslinje som ligger bak gjennom hele sangen, og liksom jager sangen av gårde, selv om tekstlinjene blir sunget tydelig og klart. Gitaren er heller ikke liksom helt med på det raske tempoet. Det er Richard Thompson selv som synger. Renege betyr noe sånt som «gå tilbake på» eller «ta tilbake», slik at man av og til kan ta tilbake et løfte. Så dette er tittelen sin for platen som skal komme.

Walking on a wire

Allerede i sang overtar Linda Thompson med en svært gripende sang, særlig gitt bakgrunnen den er laget i og spilt inn i. Det er ganske spesielt at Richard Thompson skriver denne sangen og denne teksten til sin kone, som skal synge den. Og hun synger den aldeles nydelig, som om også hun mener hvert ord. Tekstlinje to er for eksempel I wish I can please you to night. Det er klart dette må gjøre inntrykk etter at platen har startet med sinte Don’t renege on your love.

Refrenget er heller ikke akkurat lystig, om enn det er meget vakkert sunget.

I am walking on a wire

I am walking on a wire

And I’m falling.

Disse linjene får det sagt. Gitarsoloen og basslinjen som følger den viser at man mener det.

Man in need

Så er det Richards tur igjen. Dette er en litt raskere og lystigere sang igjen. Sangen er typisk folk-rock, med standard besetning, gitar, bass og trommer, vokal og koring. Mer skal det ikke til. Og mer er det ikke her.

Just the motion

Dette er kanskje den vakreste sangen på platen. Det er igjen Linda som synger. Det er en rolig og fin sang. Ved andre gangs gjennomhøring tegner denne seg allerede som en liten favoritt blant mange.

Shoot out the lights

Sangen spiller selvfølgelig på den tidligere platen, I want to see the bright lights to night, som er den andre platen jeg også har. Den minner imidlertid mer om Cavalry cross fra samme plate, i måte den er bygd opp på og i tyngde. Skilsmissehistorien til paret må nesten med for å forstå denne sangen ordentlig. I want to see the bright lights to night er den første platen Linda og Richard spilte inn sammen, hun jobbet da som sessionmusikker, og de innledet et forhold. Når denne nye platen spilles inn, er det allerede klart at paret vil skilles. Det er derfor litt av et budskap allerede i tittelen. Shoot out the lights er det som skal skru av alle lysene, og alle minnene. Det er ugjenkallelig forbi.

Back street slide

Jeg må si jeg er begeistret for måten Richard Thompson spiller gitar på. Han bruker ikke mye lyd, og han er også ytterst sparsom med de elektriske effekter. Likevel får han et ordentlig trøkk i sangene sine når han ønsker det. Soloen er det klasse over. Denne sangen føyer seg inn i en uvanlig gjennomført plate.

Did she jump or was she pushed

Det er ingenting å si på tittelen til denne sangen. Det er Linda Thompson som synger. Det høres på meg ut som dette kan bli en nydelig sang ved gjentatte lyttinger. Og jeg har slett ikke i det tatt feil.

Wall of death

Denne sangen kjenner jeg fra før. REM har en cover av den på sin Automatic box, utgitt etter Automatic for the people men med sanger spilt inn mellom Out of time og Automatic for the people, altså i bandets absolutte topp-periode. Jeg må nok likevel si at Richard og Linda kommer klart bedre ut enn den amerikanske supergruppen i denne sangen. Det er artig at en sang med en slik tittel er den lystigste på hele platen.

Neil Young – Archives, Vol I

Det er en skatt.  Det er bare to artister som kan hente frem arkivopptak av uutgitte sanger og alternative versjoner av de sangene som er utgitt, og gi dem ut under den litotiske merkelappen «overskuddsmateriale», og få fansen til å dirre av forventing som attpåtil blir oppfylt. Den ene er Bob Dylan, den andre er Neil Young. Bob Dylan har allerede gjort det, han begynte i 1991 med sin bootleg series, nummererte utgivelsen 1-3, og leverte en utgivelse som vel er vanskelig å overgå på noe sett og vis. Med fjorårets Tell tale signs  kom han frem til nummer 8 i serien. Overskuddsmaterialet til Bob Dylan er karriere for de fleste artister, det er 8 utgivelser av toppkvalitet, få artister kan hente frem 8 disker som kan måle seg med det Dylan har gitt ut bare i denne bootlegserien.

Neil Young kan måle seg. Og han kan også gi ut overskuddsmateriale som kan måle seg. Bob Dylan er selvsagt i en annen klasse når det gjelder kvalitet på sangene og særlig på tekstene, Neil Young er enklere både i melodiene, arrangementene og mye enklere i tekstene, det er ikke noe å sammenligne, men Neil Young tar igjen i sjarm og i en uimotståelig personlighet, som også kommer til uttrykk i sangene. Det er et godt sitat om Bach og Mozart, jeg vet ikke hvem som først sa det, men uttrykket går slik at Mozart er musikk englene hører. Det fortsetter med at englene selvsagt spiller Bach når de skal prise Gud og i store sammenhenger, men når de er for seg selv og bare skal slappe av, så spiller de Mozart. Sånn er det litt med Bob Dylan og Neil Young også, man vil av og til ha en pause fra kvaliteten og tyngden til Bob Dylan, og heller høre litt rett frem Rock’n roll eller de rett frem visesangene, eller country, blues, rockabilly, tidlig techno eller noen av de mange andre genrene Neil Young har vært innom. Han er min favoritt. Hen er den jeg ville nevne skulle jeg nevne et idol. Hans karriere er forbilledlig. Han er en mann man kan stole på. Neil Young gjør ikke noe fordi det er in i tiden, han gjør ikke engang alltid det som er riktig, han gjør av og til dundrende fiaskoer – men han gjør alltid det han har lyst til. Og det respketerer jeg ham for mer enn jeg kan uttrykke.

Jeg kjøpte derfor arkivsamlingen så snart jeg fant tid til å gå i butikken. Som Dylan har Neil Young en karriere som strekker seg over 5 årtier. Han har levert toppsanger i samtlige av dem, og det lar seg gjøre å diskutere hvilken periode av karrieren man liker best, om det er på begynnelsen, midten eller 70-tallet han er aller størst, eller om man kanskje liker gjenoppstandelsen rundt 90-tallet, og noen vil kanskje til og med mene at de seneste utgivelsene ikke står noe særlig tilbake for noen av disse, og blant dem som mener det, finner vi kanskje Neil Young selv. Neil Young har også opprettholdt produktiviteten gjennom hele karrieren, med nye studioutgivelser omtrent hvert eneste år siden debuten Neil Young i 1968. Liveutgivelser og sideprosjekt kommer i tillegg.

Denne første utgivelsen dekker karrieren frem til 1972. Og vi blodfans svimler av tanken på utgivelser som Neil Young (joda, en bra plate det også, selv om den blekner mot de andre jeg nå nevner), Everybody knows this is nowhere, Harvest (joda, jeg er enig med Neil Young, denne platen går for seg langs hovedveien, og Neil og jeg liker oss best i grøften) og After the goldrush. Buffalo springfield eksisterte også i denne perioden, og jeg lurer på om han ikke også fant tid til Crosby, Stills, Nash & Young, selv om akkurat denne sammensetningen ikke er en del av Neil Youngs karriere jeg har fått sjekket opp skikkelig. Som om ikke dette var nok, var det også i denne perioden han skrev noen av storsangene som ikke ble utgitt før flere tiår senere, der i hvert fall «Wonderin'» må nevnes (utgitt på Everybody’s rockin’), og sanger som «White line» og «Too far gone» kanskje ble skrevet noen få år senere (men utgitt på Ragged glory og Freedom).

Jeg sitrer av spenning og kan selvfølgelig ikke høre så mye god musikk på en gang som disse 8 platene rommer. Jeg vil posisjonere dem ut, og derfor også hente opp igjen posten og fylle på etter hvert som jeg får hørt mer. Første plate ut er plate nummer 1, Early years, Neil Youngs karriere frem til karrieren begynner i 1968. Jeg er forberedt på frydefulle øyeblikk.

I Early years (1963-1968)

De to første platene ut er to låter fra tiden med The squires, «ekornene», et band der Neil Young ikke bare spilte Shadows inspirert musikk, men snarere Shadows kopiert musikk. Det er prikklikt, og det eneste forvarsel det gir til karrieren som skal komme, er at i denne karrieren kan det komme hva som helst. Låtene her heter Aurora og The Sultan, og har sin største verdi i det at man vet at en purung Neil Young her er med og spiller den. Så kommer som spor nummer 3  første ordentlige overraskelse, I wonder, som ikke er noen egen sang i den forstand, men derimot en tidlig versjon av «Don’t cry no tears», fra Zuma. Her får vi en liten smak av karriereutviklingen til Neil Young, og hvor lite som skal til for å lage en middelmådig sang om til en minneverdig. Det er å endre litt på teksten, skifte om på noen fraseringer (særlig «I wonder who is holding her taaiiiiiight» ), og fremfor alt skifte ut den søvnige, ufarlige Shadowsrytmen og ditto lyden, med karakteristisk Neil Young driv. Forskjellene er virkelig minimale, men de utgjør et ocean i kvalitet, for endelig å få lov til å uttrykke seg litt svulstig.

Litt uti platen kommer perler fra tiden med Buffalo Springfield, hvorav One more sign er et nytt bekjentskap for meg. Broken arrow er like spennende som alltid, der Neil Young virkelig oppsøker de eksperimentelle måtene å lage sang på, med stadige rytme- og melodibrudd, og svært mange markante overganger, dette er ikke en vers-refreng- vers-refreng-bridge-refreng type sang. Dette er retningsløs eksperimentering, men Neil Youngsk sjarmerende, og mange av delene i den her 6,17 lange sangen er riktig vakre.

Platen avsluttes med en annen av de ordentlige, tidlige Neil Young perlene, I am a child, i en muntrere og mer likeglad versjon enn jeg kjenner den fra «Live rust».

Første plate i samlingen er ingen skuffelse, og det var det heller ingen som hadde ventet. 

II Topanga 1 (1968-1969)

 

III Live at the riverboat (Toronto 1969)

 

IV Topanga 2 (1969-1970)

 

V Neil Young & Crazy horse – Live at the fillmore east (New York 1970)

 

VI Topanga 3 (1970)

 

VII Live at the massey hall (Toronto 1971)

 

VIII North county (1971-1972)

Time out of mind, Bob Dylan

Forrige post skrev jeg litt om Bob Dylans nyeste album, Together through life, og jeg tenkte i dag siden det er søndag å skrive om en av de tidligere platene.

Dette er en plate jeg har et forhold til, og har hatt lenge. Jeg kjøpte den kort etter den kom ut i 1997, og har siden hatt den som en søndagsplate, sammen med Oh’mercy, som jeg ser den i sammenheng med. Jeg får smaken av vestlandslefse og nytrukket kaffe i munnen når jeg hører de platene, helst skal jeg også være tilbake i min lille hybel i Hans tanks gate 18, og det skal være vintermørkt i Bergen.

Smaken av Time out of mind...

Før jeg skriver om sangene, må jeg skrive litt mer om platen. Det var i 1997 den første ordentlige utgivelsen til Dylan siden nevnte Oh’mercy i 1989, jeg ser her bort fra underlige Under the red sky, som jeg ikke har og ikke kjenner, og som kom ut i 1990. Jeg ser også bort fra Cover-platene Good as I’ve been to you og World gone wrong, som jeg heller ikke har, men som jeg har større tro på enn «Under the red sky». På Time out of mind er det ordentlige, nyskrevne sanger, ordentlig band, og med produsent Daniel Lanois tilbake. Det var også han som produserte Oh’mercy, og han er også kjent fra produksjoner med U2. Både Oh’Mercy og Time out of mind er regnet som et slags comeback for Dylan, etter kreative dødperioder. Jeg husker at da Time out of mind kom, snakket vi om Oh’mercy, bare bedre.

Nå er det gått 12 år, og jeg må nok si mercy holder seg bedre enn Time out of mind gjør det. Jeg husker jeg tenkte at Dylan med denne platen hadde klart å skildre kjærligheten og kjærlighetsbruddet gjennom alle livets faser, det går en linje fra «Don’t think twice, it’s alright», via sangene på Blood on the tracks fra 70-tallet, ta med «Most of the time» fra 80-tallet, og nå for eksempel «Standing in the doorway» fra 90-tallet. Her er han gammel, og kjærligheten er slutt, tenkte jeg, det er ikke mer. Selv var jeg i første halvdel av 20-årene. Siden har jeg bikket 30, Dylan har kommet med minst tre nye studioplater, og det er visst veier å gå både for ham og meg.

Og Time out of mind var nå som jeg hørte den på ny, til og med bedre enn jeg husket den.

Love sick

Første sangen på platen begynner med tekstlinjen «I’m walking, through streets that are dead.» Det er første sanglinje Dylan skriver og gir ut på 7 år. Den sette stemningen for sangen og platen, dette skal bli en vandring gjennom håpløsheten, og den er aldri mer nådeløs enn her på dette første sporet. I’m sick of love, I wish I never met you/ Just sick of love, I’m trying to forget you, med en melodilinje som virkelig gjør det mulig å gni det inn. Det må dog tilføyes at sangens avslutningslinjer er Just don’t know what to do/I’d give anything, to be with you.

På konserten i Nygårdsparken i 2003 var dette favoritten blant den mest drukne delen av publikum. Det samme gjaldt på konserten jeg var i Pistoia, i Italia, da publikum presterte å bli skuffet, da sangen de trodde var denne, var Mr. Jones i stedet.

Dirt road blues

Denne er raskere og mer anonym. Så å si en finte mellom sang 1 og 3. Sangen er meget konkret, en blues i A, der setningen som blir gjentatt er «gonna walk down the dirt road». Musikalsk er sangen mye båret av et lite gitarriff med en bend.

Standing in the doorway

Denne sangen trodde jeg at jeg var lei av, men nå som jeg hører den på ny, er den på ny en sterk sang. Tidligere mente vi at dette var Shooting star, bare bedre, sangene minner unektelig om hverandre, de har samme akkorder i versene, og noenlunde samme rytme og melodi. Men Shooting star er klart best, det vi mente tidligere var klart feil. Standing in the doorway er dog en nydelig sang, og kanskje den nest beste på platen. Sangen dabber av gårde gjennom akkordene E – C#m med bassganger i versene, og en kraftull A og D med A i bassen i mellomrefrenget, melodien står liksom og stamper der, før den kommer seg videre med en forløsende A – B, og vi får en runde med verseakkordene, før det egentlige refrenget med A – E – B – F# (uventet) og A tilbake til grunnakkorden E. Der melodien stamber har vi tekstlinjer som I’ve got no place left to turn/ I got nothin’ left to burn (1. vers), I’ve been riding a midnight train/Got ice water in my veins (3. vers) og I know I can’t win/But my heart just won’t give in (4. vers). Den første låner en metafor av Neil Young, den andre er umiskjennelig Dylan og den tredje er et enkelt og virkningsfullt rimer.

Hvorvidt man skal like denne sangen avhenger om man skal godta stemningen i den, eller om man skal mene misstemningen kanskje er litt motstandsløs. Jeg har problemer med å være med på refrenglinjene You left me standing in the doorway crying, den må i alle fall ikke tolkes direkte. Sangen har også andre tekstlinjer som bærer mer preg av sutring, enn av tung resignasjon over tapt kjærlighet. Den mangler fortvilelsen som de beste sangene med dette temaet har, sjekk bare sangene på mesterverket Blood on the tracks, her på Standing in the doorway er det ingen kamp, og heller ikke noe selvbedrag. Den grenser litt mot «Farvel grusomme verden» meldinger, men grenser etter min mening aldri over. Testen er verselinjer som dette:

Maybe they’ll get me and maybe they won’t
But not tonight and it won’t be here
There are things I could say, but I don’t
I know the mercy of God must be near.
(Begynnelsen på 3. vers)
(Slutten på 4. vers)

Last night I danced with a stranger
But she just reminded me you were the one
You left me standin’ in the doorway cryin’
In the dark land of the sun.

Disse linjene er representative for sangen. Det er ikke Dylan på sitt beste, men Dylan trenger ikke være på sitt beste for å overgå de fleste andre. Jeg har mange ganger hatt tekstlinjene i fjerde vers i hodet i ulike situasjoner selv, det er jo slett ikke verst, og linjer som I would be crazy if I took you back/It would be up against any rule, har rett og slett betydd noe for meg. Det er og blir en sterk sang med en sterk tekst, men blant Dylans sterkeste er den ikke.

Million miles

Denne har også en slags blues-følelse i seg, selv om den går i moll. Ekte blues går i dur. Her er Dylan en million mil fra henne, og sangen har ulike versjoner om hva som har skjedd og hva han ønsker, men på meg har sangen alltid virket litt uinspirert. Akkordene er også enkle og standard, med Em – A7 – Em – H7 – A7 og tilbake til Em.

Tryin’ to get to heaven

Dette er en sang jeg liker veldig godt, uten at jeg vet om den slår like godt an blant andre Dylan-fans. Det går i Trying to get to heaven before they close the door, og det ligger litt i kortene at det kommer han ikke til å greie. Men melodien er fin, og sangen har en fin måte å være håpløs på.

‘Til I fell in love with you

I denne sangen er det litt motstand mellom tekst og melodien. Melodien er en slags rolig blues over de klassiske akkorder, E – A – E – B – A – E, og den gamle Dylan som synger med kråkestemmen sin, som var de et bulgarsk band på en tvilsom pub. Men bulgarsk band ligger naturligvis innbefattet glimrende musikere, som bare må kjede seg over å spille noe så enkelt som dette. Teksten har mange kraftfulle bilder om hvor håpløst det nå er. Det gjentagende budskapet er Still don’t know what to do/ I was alright, until I fell in love with.

Not dark yet

Platens suverent beste sang, og ved siden av Girl from the red river shore Dylans klart beste sang fra 90-tallet. Dette er også en av de mørkeste sangene Dylan har skrevet, jeg vil ikke engang skrive såreste, for dette er sår som til og med har sluttet å verke. Akkordene er rolig E – A – E i versene, og så en B med bassang ned til E, før C#m – B – A og E igjen, nydelig pyntet i produksjonen, og med en svært forsiktig syngende Dylan. Teksten er gnistrende, eller ende bedre ville det vært om det fantes et ord motsatt for gnistrende, det er håpløshet i alle tekstlinjer og alle vers. Jeg sakser bare noen eksempler, And my sense of humanity, has gone down the drain/ behind every beautyful face, there has been some kind of pain, fra andre verset, et vers som også har det nydelige rimet om hun som skriver et brev, and write it so fine/ she put down in writing, what was in her mind. Konklusjonen er karakteristisk for sangen og platen: I don’t see why I should even care/ It’s not dark yet, but it’s getting there. Hele sangen er fra en som har mistet håpet, og ikke lenger har et håp om noe håp, og heller ikke har noen å vise seg for. I was born her and I will die here, against my will/ I know it looks like I’m moving, but I’m standing still, heter det i siste vers. Every nerve in my body, is so vacant and numb/ I don’t even remember what I came here to get away from. Slik kunne alle tekstlinjene vært plukket ut. Det er også nydelig sunget, og altså en Dylans aller sterkeste sanger.

Cold irons bound

Dette er en ny slags blues i moll, men den er litt røffere, og har litt mer å gi på med. Jeg skulle like å høre versjonen på Tell tale signs, vol 3, som ikke er å få tak i i butikkene lenger, så vidt jeg vet. Teksten er også røff, og går fint til melodien, 20 miles out of town, Cold irons bound. Her er ikke akkurat homewards bound, her er det cold irons, kaldt jern. Ellers er jeg også svak for linjene I went to church, and she passed by/ and my love for her is taking such a long time to die.

Make you feel my love

Denne sangen blir for mye for meg, selv om jeg godt kan forstå dem som mener det er en flott sang. Jeg mener imidlertid at den blir for sentimental og lite troverdig, og ikke helt passer inn her. Men hvis det på noen måte var mulig å få disse enkle ordene troverdige, Dylan har jo klart lignende andre steder, så vil øyeblikkelig dette være en sterk sang. Eller er dette bare for mye: I could make you happy, make your dreams come true/ No, there is nothing I wouldn’t do/ Go to the end of the world for you/ To make you feel my love.

Can’t wait

Denne sangen har jeg nok undervurdert opp gjennom årene. Jeg har holdt også den blant de mer anonyme på platen. Men det er en sterk sang, med den sterke linjen I’m doomed to love you, og Dylan synger det som han mener det, det er nydelig. Og han synger Can’t wait som han ikke mener det.

Highlands

Dette er en sang som klokker inn på over 16 minutter, og er Dylans lengste sang noensinne. Siden jeg også holder en poesiblogg, må jeg nok nevne referansen til Robert Burns, som har et dikt kalt My heart’s in the highlands. I hyllest til ham og til Dylan, skal jeg ta for meg diktet der neste søndag. For øvrig må nevnes at Dylan har ikke tatt annet fra diktet enn tittelen, skotten Burns har virkelig hjertet sitt i høylandet, diktet handler om det, mens Dylans lange sang foregår i byen, jeg får ikke helt lengselen til highlands til å stemmer her. Store deler av den lange samtalen består av en samtale på en restaurant, der sangeren til slutt forlater stolen, mens den kvinnelige samtalepartneren er ute en stund. Etter å ha vært noe nær bedøvd i 12-14 minutter, får vi her kraftlinjer som – ja – jeg tar med alle de fire linjene, sakset rett fra Eyolf Østrems utmerkede Dylansider.

I see people in the park, forgettin’ their troubles and woes
They’re drinkin’ and dancin’, wearin’ bright colored clothes
All the young men with the young women lookin’ so good
Well I’d trade places with any of ’em, in a minute if I could

I’m crossin’ the street to get away from a mangy dog
talkin’ to myself in a monologue
I think what I need might be a full length leather coat
Somebody just asked me if I’m registered to vote

The sun is beginnin’ to shine on me
But it’s not like the sun that used to be
The party’s over and there’s less and less to say
I got new eyes, everything looks far away

Well my heart’s in The Highlands at the break of day
over the hills and far away
There’s a way to get there, and I’ll figure it out somehow
Well I’m already there in my mind and that’s good enough for now

Det er særlig verdt å legge merke til de siste linjene i den siste strofen, det som avslutter sangen og platen. Den begynner med «I’m walkin’ through streets that are dead», inneholder «I ain’t looking for nothing, in anyones eyes (Not dark yet)», men avslutter med noe som kan minne om optimisme her i Highlands. Well, I’m already there in my mind, and that’s good enough for now. Tja, som artist er i hvert fall veien videre der han ender opp fra Love and theft, og utover, det er kanskje der han er i tankene? Det får være godt nok for nå.

Together through life, Bob Dylan

Bob Dylan har kommet med ny plate, og jeg har naturligvis kjøpt. Jeg kommer til å legge ut min vurdering av den her, etter hvert som jeg får hørt den.

På omslaget står «Beyond here lies nothin», «Life is hard» og «It’s all good» fremhevet på et klistermerke. Det er ikke de sangene jeg umiddelbart først legger merke til.

Det høres på meg ut til å være en ordentlig god-plate, slik man kan lage når det ikke betyr så mye lenger, når man ikke har så mye å bevise, og bare kan ha det gøy. Bob Dylan er optimistisk og glad, og koser seg med musikerne og med sangene sine. Og hva mer skal man egentlig forlange av en plate?

Beyond here lies nothing

 Åpningssporet er som åpningen på en konsert med Dylan. Man vet aldri hva som kommer siden, og man har litt følelsen av at orkesteret spiller mest for sin egen del. Ingenting galt i det.

Life is hard

 Dette er en nydelig sang. Det er skjønt å høre den aldrende Dylan synge inderlige kjærlighetssanger, inderligere enn han noensinne har sunget dem, faktisk, aldri på 60-tallet la han så mye i det, som her. «Admitting life is hard/Without you near me» sier han, og mener det.

My wife’s home town

 Dette er mer et pausespor.

If you ever go to Houston

Denne høres ut som en hit. Det er en herlig følelse i den, med Dylan som synger søvning, og et trekkspill som gjentar en fin og smått sugende rytme.

Forgetful heart

 En sang som foreløpig er litt anonym, men som har litt potensiale høres det ut som.

Jolene

 Dette er en til av sangene med en god følelse, der det høres ut som om Bob Dylan og musikerne koser seg. Musikalsk revolusjonerende er det ikke, men artig å høre på er det.

This dream of you

Dette høres ut som en ny hit. Det går sakte og sugende igjen, jeg føler sol og hatt, en søvnig gjeng som sitter og spiller for seg selv et land og et sted det er støvete og varmt. Rytmen er lekende holdt igjen, nei, dette er en gøy sang. Dette er min favoritt så langt på platen.

Shake shake mama

 Denne sangen er litt anmasende.

I feel a change comin’ on

Denne sangen har en intro som bringer tankene tilbake til Dylan på sent 70-tall eller første halvdel av 80-tallet, men det er bare helt til å begynne med. Når han synger, er det dagens Dylan som synger. Sangen er litt anonym.

It’s all good

Siste sangen er en rask en, men særlig bra er den ikke, synes jeg.

Alt i alt en hyggelig plate fra en stadig aktiv Bob Dylan. Den kommer ikke opp mot mesterverket Tell tale signs, og heller ikke står den seg mot studioutgivelsene han har gitt ut siden Oh’Mercy. Men det overgår klart det han holdt på med før Oh’Mercy, på 80-tallet, dette er en skikkelig plate det er verdt å ha. Det er første inntrykket.

I want to see the bright lights tonight, Richard Thompson

Jeg har siden jeg gikk på videregående skole hver eneste måned innvilget meg en ny CD-plate til glede og fornøyelse over at tiden går, og at jeg får mer musikk å høre på. For februar var platen en CD jeg fikk i bursdagsgave, en innspilling av briten Richard Thompson. Jeg har ikke hørt noe av denne artisten, men min venn har snakket varmt om ham i årevis, og ble til slutt lei av at jeg lot være å kjøpe ham, og kjøpte i stedet  I want to see the bright lights  fra 1973 selv.

Dette er en plate Richard Thompson spilte inn sammen med sin kone, Linda Thompson. I omslaget på platen ser man raskt at man har en kvalitetsopplevelse i vente. Richard Thompson var med i Fairport convention, som han forlot i 1971 for å satse på en solokarriere. Han spilte da i noen særdeles aktive år sammen med noen av de gamle vennene fra Fairport convention, i tillegg til  flere navn jeg ikke kjenner, og et jeg kjenner meget godt, nemlig Nick Drake. Om Richard Thompson er noe i nærheten av Nick Drake, så er det helt riktig at det har vært helt galt av meg å vente så lenge på å høre ham.

Og allerede ved et par gangers gjennomhøringer blir det helt klart at dette har vært helt galt. Dette er stor musikk, og viser bare enda en gang hvilke fantastiske musikere som har kommet fra de britiske øyer, og spesielt hvilke fantastiske musikere som fantes der rundt 1970.

Øyeblikkelige favoritter er The calvary cross, The end of the rainbow og i litt mindre grad When I get to the border. Ved gjentatte lyttinger kommer den ene perlen etter den andre, blant annet den direkte smertefulle Has he got a friend for me, der den nydelige stemmen til Linda Thompson åpner med «Saturday evening and I am all alone» så vondt som det aldri er blitt sagt. Sangen er dempet og lavmælt, med klimprende gitar og fløyter, og det herlige budskapet at hun spør sin venninne med den vakre kjæresten «Has he got a friend for me». Aldri er det spørsmålet stilt med mindre håp. Og for å få den riktige snerten på sangen, er det artig å tenke på at det er mannen til hun som synger, som har skrevet den og spiller gitaren.

Men dette er sterkt fra begynnelse til slutt, enkel gitarmusikk, sterke, enkle tekster, og den vakre stemmen til Richard Thompson og særlig konen Linda.

Tenk at Richard Thompson har vært to ganger i Bergen, den ene gangen hadde jeg til og med billett, men somlet den bort. Den andre gangen glemte jeg det av. Neste gang vil ikke det skje.

Bootleg series vol 8. «Tell tale signs», Bob Dylan, Disk II

Jeg skrev i denne posten her om den første av de to platene i Bob Dylans Tell tale signs. Plate nummer 1 har flere studieopptak av sanger som aldri ble utgitt og alternative studieversjoner av sanger som ble det, mens plate nummer 2 har mer live og cover. Det er ikke så ofte man får høre Dylan gjøre cover, han har jo nok å ta av selv. I mange av versjonene man får kjøpt nå, er det bare disk 1 som følger med, og dette er også den sterkeste disken. Men disk 2 er også lett verdt de knappe ekstre 15o kroner den måtte koste. Og har man muligheten til å kjøpe begge samlet, er det ingenting å nøle etter.

Som alle Dylans bootleg-plater – i hvert fall dem som ikke er rene liveplater – inneholder den både skatter og kuriositeter. Denne disk 2 av volum 8 skiller seg ut ved å ha flere av de siste. Her er mange sanger med en uhøytidelig Bob Dylan, som gjør karnevalsopptredener med egne og andres sanger. Dylan har jo ry på seg for å skrive sanger med stor troverdighet, og mange av hans aller beste sanger er selvopplevd, eller selvfølt. Men ikke et øyeblikk vil jeg tro at Dylan har følt eller tenkt som karakteren som synger «Can’t escape from you», for eksempel. Og mot slutten av platen er coverlåter av liv i hvert fall ikke Bob Dylan har levd.

Sjangermessig spenner det fra conutry, blues og Dylans egen stil fra slutten av 80-tallet og utover 90-tallet, litt singer-songwriter type sanger i stil fra 40- og 50-tallet er det også, likeledes den enda eldre musikken Dylan har lagt seg til med Love and theft og Modern times.

Men midt i all denne leken og moroa, kommer plutselig sanger med sterkt alvor og overbevisende utført. «Ring them bells» har aldri jeg hørt bedre enn her, og til slutt viser Dylan sin styrke ved å avslutte med en av de sangene han har skrevet, men aldri plassert på en offisiell plate. Den heter «‘Cross the Green mountain», og handler om den amerikanske borgerkrig. Sanger som dette viser at Dylan også etter år 2000 er blant de aller beste artistene vi har, også når det gjelder å skrive nye sanger.

Mississippi

Denne platen begynner med en enda mer nedstrippet versjon av denne hiten fra Love and theft. Her er den i en seig, tilbakelent versjon, der rytmen liksom er holdt igjen, og Dylan søvnig snøvler frem teksten som er like bra her, som i alle andre versjoner av sangen. Og selv den søvnige Dylan lyser opp over tekstlinjer som:

But my heat is not wary/It’s light, and it’s free/I got nothing but affection/for those who sailed with me.

32-20 Blues

Dette er en outtake fra platen «World gone wrong», en samling Cover-låter som gav ut i 1993, og en plate som ikke kan regnes blant hans beste (skjønt, det er den eneste av platene hans som har vunnet en grammy – for «best traditional folk album»), og som jeg heller ikke har.  Det er Robert Johnsen som har originalen, til denne enkle blues-sangen Dylan fremfører alene med et munnspill og en gitar. På denne bootlegplaten hører den fint hjemme, men stikker seg ikke frem.

Series of dreams

Dette er en sang som mange kjenner fra den første bootlegserien, 1 – 3, som kom ut i 1991. Bob Dylan hadde da nettopp gitt ut «Oh Mercy», der han samarbeidet med Daniel Lanois, som også er kjent fra sitt samarbeid med U2. I 1991 gav U2 ut Achtung baby, og var nokså på høyden av sin karriere, og hadde vel strengt tatt levert sine beste sanger. Jeg fikk min første U2-plate, Zooropa, i 1993, og min første av Dylan, «Oh Mercy», i 1994, da jeg flyttet på hybel i Bergen. Jeg kjøpte flere plater av U2, enn av U2 (hvem kan forstå det), og hadde en god stund bare «Oh mercy» og «Highway 61… revisited» av Dylan. Den første bootlegserien til Dylan er en uovertruffen skatt, her er en samling som langt på vei overgår platene hans, og en sang som «Series of dreams» kommer litt bort i det selskapet. Men det er også vanskelig å mislike den fullstendig, for dette er den sangen der Daniel Lanois får Bob Dylan mest til å ligne U2. Den har det drivet og det trøkket U2 var kjent for på den tiden (nåvel, nesten), og har kan man kanskje si også Bonos enkelhet i tekstene. U2 ville kunne gjort denne til en hit. Hos Dylan er den en kuriositet, og versjonen her på volum 8, ligner på den på volum 3, men har en litt enklere produksjon.

God knows

Dette er også en sang som ikke fant veien til «Oh Mercy». Jeg synes egentlig den ligner mer på sangene fra «Empire burlesque», der den ville passet veldig godt. Dette er en fase i Dylans karriere der man må være god fan for å like ham, vil jeg si. Han synger med sin mest 80-talls kråkestemme, og har verken melodi eller tekst som utpeker seg noe særlig. Sangen ble for øvrig gitt ut i en annen versjon på platen Under the red sky, enda en plate jeg ikke har.

Can’t escape from you

Denne her høres mest av alt som en spøk. Det er klassisk, enkel appeggiorulling på pianoet – av alle ting, ikke en gang gitaren – a’la «Everybody hurts» og «Unchained melody», det er så vakkert at det blir litt komisk. Og Dylan trykker på med svulmende grøt-stemme, han går inn i en rolle for å spille denne sangen. Det er som om han spilte en film, og dette er en sang den han spilte ville laget. Sjelden Dylan er så udelt morsom.

Dignity

Dignity er også en av sangene Dylan ikke fant plass til på «Oh Mercy», og det er nok den mest kjente og den beste av dem. Den ble offisielt utgitt på Unplugged, fra 1994, i en livlig og oppkvikket versjon. På disk 1, av denne dobbeltplaten «Tell tale signs», er det en langt vakrere, og roligere demoversjon, med Dylans stemme ledsaget bare av et piano. Her på disk 2 er det en oppfrisket versjon igjen, med en klassisk bassang langt fremme i produksjonen. Melodien skjuler litt for teksten i disse raske versjonene, mener jeg, og foretrekker den rolige.

Ring them bells

Dette er et live-opptak fra the supper club i New York, 17. november 1993. Det er en kjempeversjon av en flott sang, som faktisk fikk plass på «Oh’ Mery», i motsetning til flere av de andre sangene her. Det er noe eget når Dylan synger som om han mener det. Ordene faller jo så lett for ham, så det kan nok være lettere å skrive dem, enn å ytre dem noen ganger. Her er han imidlertid helt inspirert, og synger sårt og inderlig at klokkene må ringene, som de virkelig må det, og da blir dette en sterk sang. Spesielt i mellomspillet. En og annen «yeah» fra publikum, bringer også inn den rette komikken.

Cocaine blues

Nok et karnevalsnummer fra Bob Dylan. Det er en liveversjon fra 24. august 1997, i Wien, der Dylan fordreier stemmen til det ugjenkjennelige (eller helt gjenkjennelige). Sangen er en gammel bluesklassiker (det er ikke den raske, kvikke, som Johnny Cash er kjent for, det er en annen sang), som her blir fremført litt nedpå, med få instrumenter, steelgitar og akkustisk stål. Det er en blues av typen man føler alltid har vært skrevet. Så kommer Dylan med stemmen, og gjør sangen alt annet enn troverdig. Jeg nekter å tro annet enn at nettopp det er meningen. Denne sangen er laget på avansert gøy. Og jeg skal ikke være den som sier noe annet enn at det fungerer.

Hey baby! better come here quick/That old cocaine, is making me sick! er vel aldri sunget morsommere, hesere og stemmeløsere. Legg også merke til en skikkelig akkustisk stålstrengssolo fra Larry Campbell. Og som den gode blueslåt den er, er den omtrent uten grepskift.

Ain’t talkin

Denne sangen fra Modern times er en av de mørkeste Dylan noensinne har laget, og her på bootlegen er den enda mye mørkere enn i originalen. Sangen varer i godt og vel 8 minutter, med gjennomgående refreng «Ain’t talkin, just walkin», og allerede i første gjør han det er klart at han er «walking through streets that are dead». På Tell tale signs er melodien enda mer i tråd med teksten, enn i originalen, her er knapt en akkord som ikke er i moll (den går i G#m, C#m gjennomgående), skumlere, mørkere, og med en sugende bass og et komp som dunker av gårde som litt for raske hjerteslag. Det passer til den dystre teksten. Dette er gjentatte knytteneveslag mot brystet.

Ain’t talkin’, just walkin’
Carryin’ a dead man’s seal.
Heart burnin’, still yearnin’
Walkin’ with a toothache in my heel.

The suffering is unending;
Every nook and cranny has its tears.
I'm not playing, I'm not pretending,
I'm not nursing any superfluous fears.

I kontrasten med de artige sangene den er omgitt av, gjør den litt av en kontrast og skiller seg voldsomt ut.

The girl on the greenbriar shore

 Dette er live fra 1992. Bob Dylan er alene med gitaren, i denne klassikeren. Dette er inspirasjonen til Dylans egne «Red river shore», som han leverer på disk 1 av disse bootlegene i volume 8. Både i tekst og melodi er Dylan helt overlegen, og jeg kan vanskelig se hvordan de to sangene i det hele tatt kan sammenlignes.

Lonesome day blues

Dette er en live versjon  fra 1. februar, 2002, i Sunrise, Florida. Det er blues, og det er bandet som gjør den. Tony Garnier og Georg Recile er stødige på rytmeinstrumentene, og Larry Campbell og Charlie Sexton tar seg av rytmeinstrumentene i en sang som bygger seg voldsomt opp. Det er en del av den nye humoren med de senere Dylankonsertene, der Dylan selv er den suverent dårligste musikeren, men det likevel er ham som lager sangene og arrangementene. Sangene svinger vanligvis mye mer live, enn i studio. Og denne sangen fra Love and theft er ikke noe unntak. Men jeg foretrekker dog «High water (for Charlie Patton)» fra disk 1, der teksten også gjør seg i kråkestemmen til Dylan blant de mestrerlige musikerne.

Miss the Mississippi

Og så blir stemningen tatt ned igjen, med denne pussige og vakre sangen av Bill Halley, som Jimmy Rodgers har laget, og som Bob Dylan her gjør en cover av. Den begynner med en liten munnspillsolo, litt enkel gitar, bassen kommer inn og i bakgrunnen høres trillende mandoliner. Så kommer Dylan med sin mest inderlige fløtestemme, og synger om et liv han aldri har hatt. Men vakkert er det.

The lonesome river

 Her er enda en cover, muntrere og raskere, hvor Bob Dylan får vokalhjelp av Ralph Stanley. Dette er ordentlig country, og Ralph Stanly er egentlig den eneste som har stemme til å bære det.

‘Cross the Green Mountain

Platen og samlingen slutter med en monumental sang. Det er Ted Turner som skal lage en TV serie om den amerikanske borgerkrigen, og får Bob Dylan til å skrive en sang til den. Dette er ikke den unge, aggressive Dylan med «Masters of war» og «Times they are changing», dette er den aldrende Dylan som lavmælt legger ut om krigen i all sin gru. Det er gjort mange ganger før, men Dylan går til oppgaven med en friskhet som gjør at man føler redslene fra 1861 og 1865 like forferdelige og meningsløse som om de skulle være i dag. Sangen varer i godt over 8 minutter, går i B-moll, og ruller og går vakkert og sterkt og lenge, og lar Dylan hviske ut den ene sterke tekstlinjen etter den andre, mens Larry Campbell spiller fiolin og Benmount Tench spiller orgel. Dette er en sang man kan få vondt i hodet av.

I’m ten miles outside the city, and I’m lifted away
In an ancient light, that is not of day
They were calm, they were blunt, we knew ’em all too well
We loved each other more than we ever dared to tell

Her er den på youtube.