Hjemreise

Tittelen rommet et vidt følelsesregister. Akkurat nå har vi det fint. Jeg sitter i flyet og skriver. Norwegian har WiFi, men det virker dårlig på telefonen, så jeg får verken lastet opp innlegget jeg skriver, eller sjekket noe særlig med nyhetssidet. Det er likevel nok å ta seg til, og vi har litt av hvert å tenke på. Hjemreisen kan på ingen måte kalles enkel.

20120808-230520.jpg

20120809-110825.jpg

20120809-110838.jpg

20120809-110856.jpg

20120809-110917.jpg

20120809-110945.jpg

20120809-110932.jpg

Et kapittel om Spania blir avsluttet

I dag er vår siste hele dag i leiligheten i Spania. Det er ikke bare et kapittel, det er mer et helt bind i en flerbindsroman. Siden mor og far kjøpte denne leiligheten nær Torrevieja har de tilbrakt alle sommerferier og mange andre ferier der. Etter at far døde er alt forandret, og det ble spørsmål om hva vi skulle gjøre med den. Nå er den solgt, og i dag pakker vi ut.

Det er nå Trude og Lars som overtar Spaniaeventyret. De har kjøpt en annen leilighet, eller et rekkehus, like borti her. Det er også de som har likt seg best her, og har benyttet leiligheten mest, ved siden av mor og far. Olia og jeg må legge feriene våre til Ukraina, Tone og Torben liker å reise rundt litt forskjellige steder, mens Tonje og Espen har andre ting enn ferier å tenke på for tiden. Hvor mor kommer til å legge sine ferier, har hun nok ikke helt klart for seg selv.

Siste dag her i Casa Salen blir brukt til pakking. Mor er seg selv lik, og har vært innstilt på og tenkt på og drevet på med pakking siden hun kom hit, og ukevis i forveien, vil jeg tro. Tone hjelper til, hun er flink til det, og jeg er ikke noe særlig flink til å pakke før det er for sent. Min oppgave blir ofte å leke med Andreas og Sara, så mor og Tone får fred.

Vi får også litt tid til å kose oss, selv denne siste dagen. Vi har spist lang frokost, der det ikke har manglet på noe, og vi skal også ned til stranden en tur. Til kvelden blir det vin og kos, skjønt, vi må nok prioritere å spise rester av tidligere måltid, enn å kjøpe inn overdådig nytt. Det er nok å ta med seg uansett.

Olia og jeg ligger litt på etterskudd i forhold til å kunne hevde vi kommer fra et møblert hjem. Her i Spania er mange ting som vil kunne komme godt med i vår husholdning. Men det er grenser for hvor mye det er mulig og praktisk å få med ombord på et fly. Det er ingen krise om vi får med oss litt mer eller mindre.

I morgen reiser vi til flyplassen i Alicante litt før tolv, og lander på Sola halv elleve. Det blir en lang reise med mye venting. Og så vil det nok gå en god stund før vi får kommet oss til Spania igjen. Dette kapittelet er slutt. Nå er det andre historier som skal skrives.

20120807-165236.jpg

Strandliv i Spania

 

I dag fikk vi endelig, endelig til å ha ordentlig ananas til frokost. Også ellers ble det en bra dag. Mor og Tone reiste for å kjøpe en ekstra koffert å ha bagasje i, og så reiste vi på stranden. Denne gangen reiste vi til Cala Capitan, stranden som har en liten øy, og som har et veldig flott klatreapparat. Både på øya og i klatreapparatet boltret Andreas og Sara seg. Særlig Sara er et naturtalent i klatring, med sin uvanlig tøyelige kropp, og med at hun er så veldig sterk til å være så lett. Andreas er også sterk, men han har også tyngden, så det er ikke så enkelt for ham å heise seg opp stedene som trengs for å klatre skikkelig. – Var dette du prøvde på? spurte Sara en gang, og svingte seg i stanga direkte til kroppshevning, noe Andreas virkelig prøvde på, men nok ikke klatre. Ingen av de andre barna som var der, var i nærheten av å klare det Tone sine barn klarte uten videre.

 

Her slapper man av.

Etterpå gikk jeg innom kafeen på La Zenia, og snakket litt med Olia på skype. På kvelden var det middag.

 

Casa Salen med familien Sivertsen

I dag er første hele dagen med bare mor, meg, Tone, Andreas og Sara her. Det var også dagen da det ikke var noen plikter. Det var ingen som skulle hentes, og ingen papirer som skulle underskrives eller noe som måtte handles, pakkes eller ryddes. Det var dagen mor og Tone var enige om at i dag skulle de ha helt fri. Det varte sånn cirka til litt uti frokosten.20120807-171756.jpg

Denne ferieturen (og flytteturen, meningen var å pakke ned leiligheten, mer enn å feriere i den) hadde også et sidetema med at jeg strevde med å få ananas til frokost. Første dag var det ikke, andre dag hadde jeg kjøpt, men den ble servert etter frokost. Denne dagen var det ananas, men den var dårlig, og kunne ikke spises. Dermed var halve ferien gått uten at jeg fikk anansen min.20120807-171822.jpg

Men jeg fikk selvsagt mye annet godt. Nå var vi godt innkjøpt med skinker og oster, og med alle slags andre grønnsaker og frukter. Det var også god, spansk kaffe, og mange forskjellige juicer. Frokosten ble spist på altanen, og for min del ble den spist lenge.20120807-171858.jpg

For mor sin del ble den nok avsluttet underveis. Hun og Tone begynte nemlig å snakke om pakking og rydding, og om hvordan det skulle organiseres. Og så kunne de ikke dy seg, og begynte bare med en gang å pakke ned tingene og legge dem klar, slik at de kunne få  bedre oversikt. De senkede skuldrene holdt ganske nøyaktig 12 timer, altså gjennom kvelden og natten. Mens vinen virket.20120807-171934.jpg

Det var blitt ganske godt utpå ettermiddagen da vi endelig fikk reist ned på stranden. Det var Zenia-stranden, denne gangen, for dem som er lokalkjent. For meg er dette den klart kjedeligste stranden, stor og overfylt, og ingen steiner eller klipper eller spennende ting å gjøre. Men den er nærmest og mest praktisk å reise til (nettopp derfor blir den overfylt), og det er gjerne den vi havner på. Den var også fin med det at det var WiFi der.20120807-172058.jpg

Vi hadde ikke med nistemat, og skulle spise på strandens eget spisested. Det er enormt stort, men veldig strandlig, passende å spise på i badebukse. Siden frokosten trakk sånn ut, var vi ikke lenge på stranden før det var tid for å spise igjen. Heldigvis var vi raskt på plass på restauranten, for det tok veldig lang tid fra vi var der til maten kom. Ganske pussig, egentlig, siden det mest avanserte i bestillingen var en hamburger med ost, og det ellers var speilegg, bacon og omelett som skulle lages. Det var koselig å sitte der og drikke øl og brus, men at vi måtte være der så lenge, forskjøv dagen for oss, slik at det ble litt problemer med kvelden.

Leilighet i Spania, takterrasse

Andreas og Sara speider utover middelhavet fra takterrassen i Las Terrazas.

Det var også her jeg endelig fikk snakket litt med Olia igjen. Det stod at de hadde WiFi, men det har stått flere steder her nede, uten at det har virket. Etter at vi hadde spist og betalt regningen, tok imidlertid Tone mot til meg, spurte etter koden, og så fikk vi koble oss til. Det kan godt få bli med i forbifarten at stedet hadde det mest kompliserte passordet jeg noen gang har sett, usystematisk blanding av bokstaver og tegn, og så langt at det fikk ikke plass i feltet det skulle skrives inn i. Ingen grunn til  så lange passord, eller passord i det hele tatt. Utesteder bør ha fritt og åpent WiFi, så det ikke blir noe bry.

Andreas likte veldig godt fotoapparatet som hadde bevegelig skjerm, slik at man kunne fotografere og se i alle retninger. Her er det Sara og jeg som får være med i et bilde han tar.

Fra denne dagen ble det tradisjon at jeg stakk innom dette stedet, drakk en øl, og snakket med Olia på skype. Hun var hver dag i strålende humør.

Tone hadde gjort avtale med barna etter stor og høytidelig trekning, med stein, saks og papir, og kanskje litt urent spill, hvem vet, at de denne dagen skulle kjøre Gocart, som Andreas liker, og neste dag hoppe i trampolinen, som er noe for Sara. I sekstiden tok vi vårt siste bad, og gjorde oss klar til å gå. Vi skulle bare vente til ungene var ferdige med å leke i sanden.

Her kan vi snu skjermen på fotoapparet, slik at vi ser oss selv når vi fotograferer oss selv. Det likte Andreas godt.

De lekte så koselig oppslukt. Det gjaldt om å grave en liten grøft, og fylle den med vann. Sara hadde spaden og bøtten, mens Andreas grav med hendene. I blant kom det bølger også, og fylte den lille grøften med vann, slik at Andreas måtte reparere den etterpå. Andre ganger glemte Sara hva hun var med og laget, og begynte å lage sandkaker i stedet, slik at Andreas måtte spørre etter bøtten fra henne. Langt over en time gikk til dette.

Her holder jeg fotoapparatet langt oppe i luften, og fotograferer Andreas som står på bakken.

Dermed ble det ikke tid i det hele tatt til Gocart, eller noe som helst, til Andreas uendelige fortvilelse. Han hadde gledet seg og gledet seg og gledet seg (og riktignok glemt det, mens han lekte i sanden), og nå var det utsatt med en hel dag. Det er uendelig fortvilet. Den uendelige fortvilelsen varte helt til han kom hjem, og vi gikk opp på takterrassen og fotograferte litt og så på solnedgangen litt og diskuterte litt og ventet på middagen. Da sa han at dette kom til å bli en bra dag. Om kvelden – etter en bra dag – er det grunn til slik optimisme.

På takterrassen står også en tavle å tegne på. Det er ikke fyse.

Den siste som måtte med i optimismen var mor. Hun liker ikke når maten blir forsinket, særlig middagen på takterrassen, hvor vi kan sitte og se på at solen går ned. Det er klart det er verdt det når barna leker skikkelig kjekt på stranden, da må de få lov til det til de blir leie, eller det blir helt umulig lenger. Men det er ikke så greit når middagen må handles inn, og kyllingen som handles inn, er dårlig, slik at den må handles inn en gang til.

Da er det bare vin og god stemning som hjelper. Det hjalp denne kvelden også. Solen var for lengst nede da vi begynte å spise. Og det var helt mørkt da vi var ferdige. Tone og barna gikk ned og hoppet litt på den lokale trampolinen, det var det tid til, og så avsluttet vi tre voksne med enda en flaske vin på verandaen.Las terrazas

Casa Salen med Nygård og Sivertsen

I dag ble familien Nygård skiftet ut med familien Sivertsen, men det var lang overlapping, slik at mesteparten av dagen var vi der alle.

Det ble en ny litt travel dag for mor, i hvert fall en travel morgen. Hun skulle hente Tone, Andreas og Sara på flyplassen i Alicante, og måtte da komme seg av gårde sånn litt over elleve. Eller jeg husker nok kanskje feil, nå, kanskje var det litt over ti, eller et annet klokkeslett. Hun måtte i hvert fall av gårde, og stresset med å få frokosten ferdig. Til slutt endte det med at hun satte seg ned på bordet, og spiste frokost – uten oss. Det måtte fotograferes.

20120805-164909.jpg

Noen minutter senere var alle klare. Lars klarte også å holde mor litt igjen, slik at hun ikke for utover til flyplassen altfor tidlig, og bare hadde måttet bli stående der og vente. Vi andre fikk en fin overgang mellom frokost og lunsj, bare med litt bading i mellom.

Det var selvsagt en stor suksess da alle fem ungene var der samtidig. Nygård-ungene hadde mange triks i bassenget å lære bort, etter tre uker i Spania, mens Sivertsen-ungene nok ikke helt klarte å henge med, etter ferie i Thailand, der bassenget ikke innbød til utagerende stuping og hopping. Men barn kopierer hverandre, så når Daniel klarer salto med rennefart, så må Andreas også prøve på det, selv om det er umulig for ham.

Vi voksne fikk litt fred denne perioden. Vi kunne sitte i gresset og køks’an, som de sier i Rogaland, og utveksle informasjon. Selv fikk jeg nok av solen, og måtte opp i skyggen i leiligheten en tur.

Til lunsj var det hamburgere. Det er en god kombinasjon av enkelt å lage og sikker suksess, særlig i barnefamilier. Igjen tok barna seg av skrikingen, mens vi voksne utvekslet informasjon.

Så reiste Trude og Lars, og tok avskjed med Casa Salen for siste gang. Neste gang har de sin egen leilighet her å reise til.

Litt uheldig er dette det eneste bildet som ble tatt mens vi var der alle sammen. Det er særlig uheldig, siden Tone akkurat er inne og henter noe, mens jeg fotograferer, så det er bare mor, Trude og Lars som er på bildet uansett.

20120805-164925.jpg

Her har de vært og tatt ut penger, mens jeg har vært rundt omkring og mer eller mindre lett etter dem, som dem etter meg.

Tone ville ut å spise denne kvelden. Jeg var ikke helt med på den ideen, først og fremst siden erfaringen fra dagen før ikke var all verden, men også fordi jeg spiste så enormt mange hamburgere, at jeg ikke var sulten. I stedet satte vi oss ned med en øl, og lot barna spise.

Det hører med til historien at vi brukte en del tid på å finne hverandre. Jeg ville ned og bade, eller så ville jeg på internett, eller begge deler (det er ikke bare jeg som ikke husker hva jeg ville, det var sånn det var, det var denne informasjonen jeg gav fra meg), og så skulle vi treffes etterpå, eller ikke. Det ble litt tekstmeldinger frem og tilbake, før vi fant hverandre.

20120805-164936.jpg

Her har vi oss en øl og to (og tre) på en plastikkafe, mens vi snakker og koser oss og ser på irsk rugby.

Dagen ble avsluttet med rikelig med vin på terassen. Nå kan jeg endelig senke skuldrene, sa mor stadig denne dagen. I morgen kan vi ta oss helt fri, og ikke tenke på noe. Det holdt denne kvelden.

Casa Salen med familien Nygård

Vi er nå i leiligheten i Spania. Jeg har ikke funnet noe godt sted for WiFi, så omfattende posting må vente.

Dette var så langt jeg kom med bloggingen mens jeg var der nede. Vel hjemme på Ganddal må jeg gjenkalle det hele fra hukommelsen.

Etter noen i overkant varme netter på studenthjemmet i Barcelona så jeg frem til å komme til litt mer lukseriøse omgivelser i Casa Salen. Jeg visste godt at noen ekte ferie ville det neppe bli. Til det ville vi være for opptatt av pakking. Og med godt med livlige barn til stede blir det aldri noe ordentlig avslapping, det er ikke engang et mål.

Det ble litt forsinkelser med ankomsten min. Togturen fra Barcelona til Alicante gikk upåklagelig, det samme bussturen fra Alicante til Torrevieja. Det var bilturen fra Torrevieja til Las Terazzas som var problemer, rettere sagt å finne frem til bilen. Mor hadde avtalt med Lars og meg at han skulle hente meg «ved musikantene» i sentrum. Disse musikantene har jeg sett på bilde, og jeg hadde en ide om hvor de var. Men det hjelper ikke noe særlig når denne ideen ikke stemte overens med virkeligheten. Ytterligere forvansket ble det av at mor var mellomledd mellom oss, alle meldinger gikk via henne, siden jeg ikke nådde frem til Lars. Til slutt skar Lars igjennom, og ringte meg, ikke bare én, men to ganger, før jeg endelig kunne finne frem til ham, og bilen, og vi kunne kjøre hjem.

I bilen hadde Lars straks store nyheter. Han og Trude har kjøpt rekkehus i samme område, like i nærheten, så for dem kommer Spaniareisene til å fortsette. De er også interesserte i å leie det ut, både til familie og venner, så det er bare å kontakte dem om man vil bo fint i Spania noen uker. Det var veldig kjekt at de fikk ordnet dette før vår overtakelsen av vår leilighet i Spania, slik at de fikk ordnet med mye av det praktiske mens de bodde i den. Det er også greit å ha neste prosjekt i gang før det forrige blir avsluttet.

Vi feiret dette og mange andre ting med en god middag på takterrassen.

Så kunne jeg sove godt og snorke fra meg i en god seng og aircondition.

Frokosten i Spania er alltid høydepunkt. Det tok litt tid å bygge opp dette høydepunktet, siden jeg mest av alle var gjest, og man i forhold til barn har behov for å gjøre det litt enkelt. Jeg har jo litt behov for overdådige frokoster, særlig når det er så billig og godt som i Spania. Enda litt vanskeliger ble det av at det var en del ting som skulle ordnes, så det hastet litt å få den ferdig. Likevel ble det selvfølgelig et festmåltid, med gode oster, kjøttpålegg, juice og kaffe, og ferske baguetter kjøpt på supermarked like ved. Jeg hadde ikke travelt, så jeg kunne spise så lenge jeg ville, og gjorde selvfølgelig det.

image

Sofie og Trude står og slapper av.

Deretter var det ned til stranden. Nygård-ungene hadde sin beste tumleplass i bassenget, der fikk de til det meste, selv lille Benjamin på fire stupte, hoppet og slo salto så det kostet etter. I sjøen var de ikke like trygge, om enn de hoppet, spratt og turnet også her. Daniel og Sofie likte å klatre opp på meg og hoppe over bølgene, Daniel alltid med salto, mens Benjamin likte seg best trygt i baderingen når han var i saltvann. Sofie lærte seg også trikset med å ligge i det salte vannet med den gode oppdriften som man ligger på sofaen.

image

Daniel og Sofie er i ferd med å finne på et eller annet, mens jeg sitter på stolen og fotograferer dem.

På kvelden skulle vi denne dagen spise på Kvadraturen, som vi kaller det. Det er en samling restauranter like i nærheten av alle leilighetene. De er ganske turistifiserte disse restaurantene, ikke laget for den kresne, men for dem som vil spise raskt og greit, og gjerne få seg litt vin eller øl, og litt kjekt for barna, på kjøpet. Vi var nok ekstra uheldige med restauranten denne kvelden. Ikke bare var maten sånn måtelig, de glemte til og med bestillingene til Benjamin og Sofie, til Sofie endatil to ganger. Da hjelper det nok ikke med en brus på restaurantens regning. Særlig når denne brusen først kommer feil, sitron i stedet for appelsin, og så den feile en gang til, når den rette er kommet. De må nok ordne opp i bestillingene, denne restauranten som het Vida, om de skal få kundene til å komme tilbake til dem. Vi kommer ikke til å gjøre det.

Benjamin slapper av mellom slagene.

Men det ble likevel en fin kveld. Ungene koste seg, og har uansett sjelden maten som det viktigste. De gikk etterpå og hoppet i hoppeslottet, eller fikk seg fletter i håret, som Sofie. Daniel fikk være med mor og meg hjem, og sitte på verandaen som de voksne, og se på og kommentere de som gikk forbi. Han hadde virkelig lyttet oppmerksomt på hva vi snakket om dagen i forveien, og kopierte ganske riktig hvordan det skulle være. Da hans mor og far kom hjem, var det imidlertid slutt. Da måtte han i seng.

Etterpå satt vi en kort stund på verandaen, før vi også la oss.

Barn, bøtte, strand, Spania

Sofie på stranden

Togtur Barcelona – Alicante, og videre til Torrevieja

Jeg er på hovedjernbanestasjonen i Barcelona, Sants. Klokken er halv ni, og toget mitt går om halvannen time. Jeg har vært her siden klokken syv, og vært våken siden halv seks. Jeg skal ikke tabbe meg ut her. Fra Alicante, dit jeg skal, skal jeg videre med buss til Torrevieja. Det er et stykke å gå fra jernbanestasjonen til busstasjonen, men jeg har lastet ned kart, og er forberedt. Dette skal gå fint.

Avgang fra spanske jernbanestasjoner
Det skyldes trolig terroraksjonen i 2003, der Madrid ble hardt rammet, og det like etterpå ble valgt en sosialistisk regjering som trakk spanske styrker ut av Afghanistan, og gav George W. Bush en mindre alliert. Spanjolene er slett ikke ukjent med terror, men denne muslimske fra Al Qaida førte til store endringer. Spanske jernbanestasjoner er som flyplasser. Det vil si, å gå ombord i spanske tog, minner mer om å gå ombord i fly. Sikkerhetskontrollen er langt på vei den samme. Man slipper ikke ut på perrongene uten å kunne vise gyldig billett, og man på sende bagasjen gjennom et rullebånd. Ganske snodig, og ikke særlig effektivt.

Jeg var så usikker på dette og så full av reiselyst at jeg gikk gjennom kontrollen altfor tidlig. Hvis det var noe som manglet, ville jeg ha tid til å ordne det. Og jeg kunne like godt sitte på perrongen å lese, som på selve stasjonen. Aller helst ville jeg ombord i toget, og vente og slappe av der. Men jeg ble sittende mellom bagasjekontrollen og siste billettsjekk, uten Internett – som fantes, gratis, ellers på stasjonen – og uten mulighet til å kunne kjøpe noe i en av de mange kafeene eller butikkene på stasjonen.

Først en halvtime før avgang viser man billetten, og går ombord. Det er akkurat som på fly, bare at her er det langt flere som skal gjennom.

Preferente
Spania operer med to klasser på togene sine, turista og preferente. Jeg ville prøve preferente, første klasse, denne gangen. Det passer godt med et bra hotell i Riga, dårlig i Barcelona, og så bra igjen på toget. Man på prøve litt av hvert, det er den gylne middelvei som er den kjedelige.

20120805-170141.jpg

20120805-170156.jpg

20120805-170239.jpg

20120805-170251.jpg

20120805-170308.jpg

20120805-170324.jpg