Tittelen rommet et vidt følelsesregister. Akkurat nå har vi det fint. Jeg sitter i flyet og skriver. Norwegian har WiFi, men det virker dårlig på telefonen, så jeg får verken lastet opp innlegget jeg skriver, eller sjekket noe særlig med nyhetssidet. Det er likevel nok å ta seg til, og vi har litt av hvert å tenke på. Hjemreisen kan på ingen måte kalles enkel.
I dag er vår siste hele dag i leiligheten i Spania. Det er ikke bare et kapittel, det er mer et helt bind i en flerbindsroman. Siden mor og far kjøpte denne leiligheten nær Torrevieja har de tilbrakt alle sommerferier og mange andre ferier der. Etter at far døde er alt forandret, og det ble spørsmål om hva vi skulle gjøre med den. Nå er den solgt, og i dag pakker vi ut.
Det er nå Trude og Lars som overtar Spaniaeventyret. De har kjøpt en annen leilighet, eller et rekkehus, like borti her. Det er også de som har likt seg best her, og har benyttet leiligheten mest, ved siden av mor og far. Olia og jeg må legge feriene våre til Ukraina, Tone og Torben liker å reise rundt litt forskjellige steder, mens Tonje og Espen har andre ting enn ferier å tenke på for tiden. Hvor mor kommer til å legge sine ferier, har hun nok ikke helt klart for seg selv.
Siste dag her i Casa Salen blir brukt til pakking. Mor er seg selv lik, og har vært innstilt på og tenkt på og drevet på med pakking siden hun kom hit, og ukevis i forveien, vil jeg tro. Tone hjelper til, hun er flink til det, og jeg er ikke noe særlig flink til å pakke før det er for sent. Min oppgave blir ofte å leke med Andreas og Sara, så mor og Tone får fred.
Vi får også litt tid til å kose oss, selv denne siste dagen. Vi har spist lang frokost, der det ikke har manglet på noe, og vi skal også ned til stranden en tur. Til kvelden blir det vin og kos, skjønt, vi må nok prioritere å spise rester av tidligere måltid, enn å kjøpe inn overdådig nytt. Det er nok å ta med seg uansett.
Olia og jeg ligger litt på etterskudd i forhold til å kunne hevde vi kommer fra et møblert hjem. Her i Spania er mange ting som vil kunne komme godt med i vår husholdning. Men det er grenser for hvor mye det er mulig og praktisk å få med ombord på et fly. Det er ingen krise om vi får med oss litt mer eller mindre.
I morgen reiser vi til flyplassen i Alicante litt før tolv, og lander på Sola halv elleve. Det blir en lang reise med mye venting. Og så vil det nok gå en god stund før vi får kommet oss til Spania igjen. Dette kapittelet er slutt. Nå er det andre historier som skal skrives.
I dag fikk vi endelig, endelig til å ha ordentlig ananas til frokost. Også ellers ble det en bra dag. Mor og Tone reiste for å kjøpe en ekstra koffert å ha bagasje i, og så reiste vi på stranden. Denne gangen reiste vi til Cala Capitan, stranden som har en liten øy, og som har et veldig flott klatreapparat. Både på øya og i klatreapparatet boltret Andreas og Sara seg. Særlig Sara er et naturtalent i klatring, med sin uvanlig tøyelige kropp, og med at hun er så veldig sterk til å være så lett. Andreas er også sterk, men han har også tyngden, så det er ikke så enkelt for ham å heise seg opp stedene som trengs for å klatre skikkelig. – Var dette du prøvde på? spurte Sara en gang, og svingte seg i stanga direkte til kroppshevning, noe Andreas virkelig prøvde på, men nok ikke klatre. Ingen av de andre barna som var der, var i nærheten av å klare det Tone sine barn klarte uten videre.
Her slapper man av.
Etterpå gikk jeg innom kafeen på La Zenia, og snakket litt med Olia på skype. På kvelden var det middag.
I dag er første hele dagen med bare mor, meg, Tone, Andreas og Sara her. Det var også dagen da det ikke var noen plikter. Det var ingen som skulle hentes, og ingen papirer som skulle underskrives eller noe som måtte handles, pakkes eller ryddes. Det var dagen mor og Tone var enige om at i dag skulle de ha helt fri. Det varte sånn cirka til litt uti frokosten.
Denne ferieturen (og flytteturen, meningen var å pakke ned leiligheten, mer enn å feriere i den) hadde også et sidetema med at jeg strevde med å få ananas til frokost. Første dag var det ikke, andre dag hadde jeg kjøpt, men den ble servert etter frokost. Denne dagen var det ananas, men den var dårlig, og kunne ikke spises. Dermed var halve ferien gått uten at jeg fikk anansen min.
Men jeg fikk selvsagt mye annet godt. Nå var vi godt innkjøpt med skinker og oster, og med alle slags andre grønnsaker og frukter. Det var også god, spansk kaffe, og mange forskjellige juicer. Frokosten ble spist på altanen, og for min del ble den spist lenge.
For mor sin del ble den nok avsluttet underveis. Hun og Tone begynte nemlig å snakke om pakking og rydding, og om hvordan det skulle organiseres. Og så kunne de ikke dy seg, og begynte bare med en gang å pakke ned tingene og legge dem klar, slik at de kunne få bedre oversikt. De senkede skuldrene holdt ganske nøyaktig 12 timer, altså gjennom kvelden og natten. Mens vinen virket.
Det var blitt ganske godt utpå ettermiddagen da vi endelig fikk reist ned på stranden. Det var Zenia-stranden, denne gangen, for dem som er lokalkjent. For meg er dette den klart kjedeligste stranden, stor og overfylt, og ingen steiner eller klipper eller spennende ting å gjøre. Men den er nærmest og mest praktisk å reise til (nettopp derfor blir den overfylt), og det er gjerne den vi havner på. Den var også fin med det at det var WiFi der.
Vi hadde ikke med nistemat, og skulle spise på strandens eget spisested. Det er enormt stort, men veldig strandlig, passende å spise på i badebukse. Siden frokosten trakk sånn ut, var vi ikke lenge på stranden før det var tid for å spise igjen. Heldigvis var vi raskt på plass på restauranten, for det tok veldig lang tid fra vi var der til maten kom. Ganske pussig, egentlig, siden det mest avanserte i bestillingen var en hamburger med ost, og det ellers var speilegg, bacon og omelett som skulle lages. Det var koselig å sitte der og drikke øl og brus, men at vi måtte være der så lenge, forskjøv dagen for oss, slik at det ble litt problemer med kvelden.
Andreas og Sara speider utover middelhavet fra takterrassen i Las Terrazas.
Det var også her jeg endelig fikk snakket litt med Olia igjen. Det stod at de hadde WiFi, men det har stått flere steder her nede, uten at det har virket. Etter at vi hadde spist og betalt regningen, tok imidlertid Tone mot til meg, spurte etter koden, og så fikk vi koble oss til. Det kan godt få bli med i forbifarten at stedet hadde det mest kompliserte passordet jeg noen gang har sett, usystematisk blanding av bokstaver og tegn, og så langt at det fikk ikke plass i feltet det skulle skrives inn i. Ingen grunn til så lange passord, eller passord i det hele tatt. Utesteder bør ha fritt og åpent WiFi, så det ikke blir noe bry.
Andreas likte veldig godt fotoapparatet som hadde bevegelig skjerm, slik at man kunne fotografere og se i alle retninger. Her er det Sara og jeg som får være med i et bilde han tar.
Fra denne dagen ble det tradisjon at jeg stakk innom dette stedet, drakk en øl, og snakket med Olia på skype. Hun var hver dag i strålende humør.
Tone hadde gjort avtale med barna etter stor og høytidelig trekning, med stein, saks og papir, og kanskje litt urent spill, hvem vet, at de denne dagen skulle kjøre Gocart, som Andreas liker, og neste dag hoppe i trampolinen, som er noe for Sara. I sekstiden tok vi vårt siste bad, og gjorde oss klar til å gå. Vi skulle bare vente til ungene var ferdige med å leke i sanden.
Her kan vi snu skjermen på fotoapparet, slik at vi ser oss selv når vi fotograferer oss selv. Det likte Andreas godt.
De lekte så koselig oppslukt. Det gjaldt om å grave en liten grøft, og fylle den med vann. Sara hadde spaden og bøtten, mens Andreas grav med hendene. I blant kom det bølger også, og fylte den lille grøften med vann, slik at Andreas måtte reparere den etterpå. Andre ganger glemte Sara hva hun var med og laget, og begynte å lage sandkaker i stedet, slik at Andreas måtte spørre etter bøtten fra henne. Langt over en time gikk til dette.
Her holder jeg fotoapparatet langt oppe i luften, og fotograferer Andreas som står på bakken.
Dermed ble det ikke tid i det hele tatt til Gocart, eller noe som helst, til Andreas uendelige fortvilelse. Han hadde gledet seg og gledet seg og gledet seg (og riktignok glemt det, mens han lekte i sanden), og nå var det utsatt med en hel dag. Det er uendelig fortvilet. Den uendelige fortvilelsen varte helt til han kom hjem, og vi gikk opp på takterrassen og fotograferte litt og så på solnedgangen litt og diskuterte litt og ventet på middagen. Da sa han at dette kom til å bli en bra dag. Om kvelden – etter en bra dag – er det grunn til slik optimisme.
På takterrassen står også en tavle å tegne på. Det er ikke fyse.
Den siste som måtte med i optimismen var mor. Hun liker ikke når maten blir forsinket, særlig middagen på takterrassen, hvor vi kan sitte og se på at solen går ned. Det er klart det er verdt det når barna leker skikkelig kjekt på stranden, da må de få lov til det til de blir leie, eller det blir helt umulig lenger. Men det er ikke så greit når middagen må handles inn, og kyllingen som handles inn, er dårlig, slik at den må handles inn en gang til.
Da er det bare vin og god stemning som hjelper. Det hjalp denne kvelden også. Solen var for lengst nede da vi begynte å spise. Og det var helt mørkt da vi var ferdige. Tone og barna gikk ned og hoppet litt på den lokale trampolinen, det var det tid til, og så avsluttet vi tre voksne med enda en flaske vin på verandaen.
I dag ble familien Nygård skiftet ut med familien Sivertsen, men det var lang overlapping, slik at mesteparten av dagen var vi der alle.
Det ble en ny litt travel dag for mor, i hvert fall en travel morgen. Hun skulle hente Tone, Andreas og Sara på flyplassen i Alicante, og måtte da komme seg av gårde sånn litt over elleve. Eller jeg husker nok kanskje feil, nå, kanskje var det litt over ti, eller et annet klokkeslett. Hun måtte i hvert fall av gårde, og stresset med å få frokosten ferdig. Til slutt endte det med at hun satte seg ned på bordet, og spiste frokost – uten oss. Det måtte fotograferes.
Noen minutter senere var alle klare. Lars klarte også å holde mor litt igjen, slik at hun ikke for utover til flyplassen altfor tidlig, og bare hadde måttet bli stående der og vente. Vi andre fikk en fin overgang mellom frokost og lunsj, bare med litt bading i mellom.
Det var selvsagt en stor suksess da alle fem ungene var der samtidig. Nygård-ungene hadde mange triks i bassenget å lære bort, etter tre uker i Spania, mens Sivertsen-ungene nok ikke helt klarte å henge med, etter ferie i Thailand, der bassenget ikke innbød til utagerende stuping og hopping. Men barn kopierer hverandre, så når Daniel klarer salto med rennefart, så må Andreas også prøve på det, selv om det er umulig for ham.
Vi voksne fikk litt fred denne perioden. Vi kunne sitte i gresset og køks’an, som de sier i Rogaland, og utveksle informasjon. Selv fikk jeg nok av solen, og måtte opp i skyggen i leiligheten en tur.
Til lunsj var det hamburgere. Det er en god kombinasjon av enkelt å lage og sikker suksess, særlig i barnefamilier. Igjen tok barna seg av skrikingen, mens vi voksne utvekslet informasjon.
Så reiste Trude og Lars, og tok avskjed med Casa Salen for siste gang. Neste gang har de sin egen leilighet her å reise til.
Litt uheldig er dette det eneste bildet som ble tatt mens vi var der alle sammen. Det er særlig uheldig, siden Tone akkurat er inne og henter noe, mens jeg fotograferer, så det er bare mor, Trude og Lars som er på bildet uansett.
Her har de vært og tatt ut penger, mens jeg har vært rundt omkring og mer eller mindre lett etter dem, som dem etter meg.
Tone ville ut å spise denne kvelden. Jeg var ikke helt med på den ideen, først og fremst siden erfaringen fra dagen før ikke var all verden, men også fordi jeg spiste så enormt mange hamburgere, at jeg ikke var sulten. I stedet satte vi oss ned med en øl, og lot barna spise.
Det hører med til historien at vi brukte en del tid på å finne hverandre. Jeg ville ned og bade, eller så ville jeg på internett, eller begge deler (det er ikke bare jeg som ikke husker hva jeg ville, det var sånn det var, det var denne informasjonen jeg gav fra meg), og så skulle vi treffes etterpå, eller ikke. Det ble litt tekstmeldinger frem og tilbake, før vi fant hverandre.
Her har vi oss en øl og to (og tre) på en plastikkafe, mens vi snakker og koser oss og ser på irsk rugby.
Dagen ble avsluttet med rikelig med vin på terassen. Nå kan jeg endelig senke skuldrene, sa mor stadig denne dagen. I morgen kan vi ta oss helt fri, og ikke tenke på noe. Det holdt denne kvelden.
Vi er nå i leiligheten i Spania. Jeg har ikke funnet noe godt sted for WiFi, så omfattende posting må vente.
Dette var så langt jeg kom med bloggingen mens jeg var der nede. Vel hjemme på Ganddal må jeg gjenkalle det hele fra hukommelsen.
Etter noen i overkant varme netter på studenthjemmet i Barcelona så jeg frem til å komme til litt mer lukseriøse omgivelser i Casa Salen. Jeg visste godt at noen ekte ferie ville det neppe bli. Til det ville vi være for opptatt av pakking. Og med godt med livlige barn til stede blir det aldri noe ordentlig avslapping, det er ikke engang et mål.
Det ble litt forsinkelser med ankomsten min. Togturen fra Barcelona til Alicante gikk upåklagelig, det samme bussturen fra Alicante til Torrevieja. Det var bilturen fra Torrevieja til Las Terazzas som var problemer, rettere sagt å finne frem til bilen. Mor hadde avtalt med Lars og meg at han skulle hente meg «ved musikantene» i sentrum. Disse musikantene har jeg sett på bilde, og jeg hadde en ide om hvor de var. Men det hjelper ikke noe særlig når denne ideen ikke stemte overens med virkeligheten. Ytterligere forvansket ble det av at mor var mellomledd mellom oss, alle meldinger gikk via henne, siden jeg ikke nådde frem til Lars. Til slutt skar Lars igjennom, og ringte meg, ikke bare én, men to ganger, før jeg endelig kunne finne frem til ham, og bilen, og vi kunne kjøre hjem.
I bilen hadde Lars straks store nyheter. Han og Trude har kjøpt rekkehus i samme område, like i nærheten, så for dem kommer Spaniareisene til å fortsette. De er også interesserte i å leie det ut, både til familie og venner, så det er bare å kontakte dem om man vil bo fint i Spania noen uker. Det var veldig kjekt at de fikk ordnet dette før vår overtakelsen av vår leilighet i Spania, slik at de fikk ordnet med mye av det praktiske mens de bodde i den. Det er også greit å ha neste prosjekt i gang før det forrige blir avsluttet.
Vi feiret dette og mange andre ting med en god middag på takterrassen.
Så kunne jeg sove godt og snorke fra meg i en god seng og aircondition.
Frokosten i Spania er alltid høydepunkt. Det tok litt tid å bygge opp dette høydepunktet, siden jeg mest av alle var gjest, og man i forhold til barn har behov for å gjøre det litt enkelt. Jeg har jo litt behov for overdådige frokoster, særlig når det er så billig og godt som i Spania. Enda litt vanskeliger ble det av at det var en del ting som skulle ordnes, så det hastet litt å få den ferdig. Likevel ble det selvfølgelig et festmåltid, med gode oster, kjøttpålegg, juice og kaffe, og ferske baguetter kjøpt på supermarked like ved. Jeg hadde ikke travelt, så jeg kunne spise så lenge jeg ville, og gjorde selvfølgelig det.
Sofie og Trude står og slapper av.
Deretter var det ned til stranden. Nygård-ungene hadde sin beste tumleplass i bassenget, der fikk de til det meste, selv lille Benjamin på fire stupte, hoppet og slo salto så det kostet etter. I sjøen var de ikke like trygge, om enn de hoppet, spratt og turnet også her. Daniel og Sofie likte å klatre opp på meg og hoppe over bølgene, Daniel alltid med salto, mens Benjamin likte seg best trygt i baderingen når han var i saltvann. Sofie lærte seg også trikset med å ligge i det salte vannet med den gode oppdriften som man ligger på sofaen.
Daniel og Sofie er i ferd med å finne på et eller annet, mens jeg sitter på stolen og fotograferer dem.
På kvelden skulle vi denne dagen spise på Kvadraturen, som vi kaller det. Det er en samling restauranter like i nærheten av alle leilighetene. De er ganske turistifiserte disse restaurantene, ikke laget for den kresne, men for dem som vil spise raskt og greit, og gjerne få seg litt vin eller øl, og litt kjekt for barna, på kjøpet. Vi var nok ekstra uheldige med restauranten denne kvelden. Ikke bare var maten sånn måtelig, de glemte til og med bestillingene til Benjamin og Sofie, til Sofie endatil to ganger. Da hjelper det nok ikke med en brus på restaurantens regning. Særlig når denne brusen først kommer feil, sitron i stedet for appelsin, og så den feile en gang til, når den rette er kommet. De må nok ordne opp i bestillingene, denne restauranten som het Vida, om de skal få kundene til å komme tilbake til dem. Vi kommer ikke til å gjøre det.
Benjamin slapper av mellom slagene.
Men det ble likevel en fin kveld. Ungene koste seg, og har uansett sjelden maten som det viktigste. De gikk etterpå og hoppet i hoppeslottet, eller fikk seg fletter i håret, som Sofie. Daniel fikk være med mor og meg hjem, og sitte på verandaen som de voksne, og se på og kommentere de som gikk forbi. Han hadde virkelig lyttet oppmerksomt på hva vi snakket om dagen i forveien, og kopierte ganske riktig hvordan det skulle være. Da hans mor og far kom hjem, var det imidlertid slutt. Da måtte han i seng.
Etterpå satt vi en kort stund på verandaen, før vi også la oss.
Sofie på stranden
Jeg er på hovedjernbanestasjonen i Barcelona, Sants. Klokken er halv ni, og toget mitt går om halvannen time. Jeg har vært her siden klokken syv, og vært våken siden halv seks. Jeg skal ikke tabbe meg ut her. Fra Alicante, dit jeg skal, skal jeg videre med buss til Torrevieja. Det er et stykke å gå fra jernbanestasjonen til busstasjonen, men jeg har lastet ned kart, og er forberedt. Dette skal gå fint.
Avgang fra spanske jernbanestasjoner
Det skyldes trolig terroraksjonen i 2003, der Madrid ble hardt rammet, og det like etterpå ble valgt en sosialistisk regjering som trakk spanske styrker ut av Afghanistan, og gav George W. Bush en mindre alliert. Spanjolene er slett ikke ukjent med terror, men denne muslimske fra Al Qaida førte til store endringer. Spanske jernbanestasjoner er som flyplasser. Det vil si, å gå ombord i spanske tog, minner mer om å gå ombord i fly. Sikkerhetskontrollen er langt på vei den samme. Man slipper ikke ut på perrongene uten å kunne vise gyldig billett, og man på sende bagasjen gjennom et rullebånd. Ganske snodig, og ikke særlig effektivt.
Jeg var så usikker på dette og så full av reiselyst at jeg gikk gjennom kontrollen altfor tidlig. Hvis det var noe som manglet, ville jeg ha tid til å ordne det. Og jeg kunne like godt sitte på perrongen å lese, som på selve stasjonen. Aller helst ville jeg ombord i toget, og vente og slappe av der. Men jeg ble sittende mellom bagasjekontrollen og siste billettsjekk, uten Internett – som fantes, gratis, ellers på stasjonen – og uten mulighet til å kunne kjøpe noe i en av de mange kafeene eller butikkene på stasjonen.
Først en halvtime før avgang viser man billetten, og går ombord. Det er akkurat som på fly, bare at her er det langt flere som skal gjennom.
Preferente
Spania operer med to klasser på togene sine, turista og preferente. Jeg ville prøve preferente, første klasse, denne gangen. Det passer godt med et bra hotell i Riga, dårlig i Barcelona, og så bra igjen på toget. Man på prøve litt av hvert, det er den gylne middelvei som er den kjedelige.
Det er morgen i Barcelona. Klokken er kvart over sju. Jeg sitter på studenthybelen min, som er hva dette vitterlig er, Philip Pere Monrau, og er klar til å gå ut og spise frokost. Posten vil bli fylt ut i løpet av dagen, om mitt opphold her i Barcelona.
Ankomst
Løftet av frokosten på Old Riga palace ble flyturen fra Riga til Barcelona en uforbeholden fornøyelse. Det ble litt dramatikk da vi gikk inn for landing, da en av passasjerene, en eldre russisk dame, mistet kontrollen redsel. Hun skalv og hvinte, og gjorde også resten av passasjerene urolige. Det var imidlertid ingen grunn til det, alt var helt normalt og gikk helt fint.
Fra flyplassen i Barcelona går det buss inn til sentrum (ender på placia del catalunia) for €5,65. Jeg hadde studert kartet på forhånd, og fant veien til fots nedover Rambla, og inn til studenthjemmet der jeg skulle bo. Der sjekket jeg inn uten større problemer, enn at jeg ikke fikk Internett til å virke. Rommet var primitivt, men stort og fint. Det var først om natten jeg skulle skjønne hva problemet er med stedet, og at jeg nok skulle betalt litt mer og bodd litt bedre. Det var ennå lenge til natten.
Første dag
Mitt viktigste mål for dagen var å skaffe meg togbillettene til Alicante. Jeg hadde kjøpt dem med tableten min i en var på Krim, og hadde selvsagt der ingen muligheter for utskrift. Utskriften viste seg vanskelig å få ut også i Kiev (jeg tror det skyldes at PCen jeg brukte manglet Adobe), så jeg måtte stole på at jeg fikk det til på togstasjonen her i Barcelona. Da måtte jeg først finne togstasjonen.
Jeg hadde sett litt på kartet, og hadde en formening om hvordan jeg skulle komme meg dit. Men siden Internett ikke virket, måtte det bli opp til hukommelsen. Jeg gikk selvfølgelig til fots. Om jeg fant et passende sted å spise på veien, ville det også være bra.
Jeg gikk langt oppover gaten som heter parallell. Den fører til stasjonen, men det visste jeg ikke da. Spisestedene jeg passerte så fine ut, men det var dette med WiFi. Det ville være fint å komme seg på, for å laste ned kart over byen, og for å snakke med min kjære Olia på Skype.
Da jeg var kommet så langt opp at fortausrestaurantene hadde sluttet å være synlige, snudde jeg. Jeg var da et kvartal unna stasjonen, har jeg siden funnet ut. Jeg gikk imidlertid helt tilbake igjen, helt tilbake til Katalonia-plassen, før jeg snudde på ny og gikk opp igjen. Nå stoppet jeg på første og beste spisested med WiFi: Happy.
Der lastet jeg ned kartet, og snakket med Olia. Kjempegreier begge deler. Jeg følte meg imidlertid litt snytt når det gjelder maten. Jeg ville ha menu del dias, dagens meny, til 11 euro. Den var akkurat gått ut, den gjaldt ikke lenger, og i stedet endte jeg opp med et mindre måltid og vin til 20 euro. Jeg var gått i en liten turistfelle.
Men alright, det var kjekt å snakke med Olia og maten var ikke så aller verst. Og med ferskt nedlastet kart fant jeg veien direkte til stasjonen. Der var det litt vanskelig å finne riktig automat, og skjønne hva det gikk i, på spansk, men før jeg forlot stasjonen var billetten skrevet ut – og det var det viktigste.
Så var jeg fri til å gå hvor jeg ville. Jeg har reist til Barcelona helt uforberedt. Som gift mann er det slutt på den tiden der jeg leste meg opp i guidebøker og vanlige bøker før jeg reiser et sted. Jeg gikk nedover en vei jeg ikke hadde gått før, og fant til slutt en fortsusrestaurant som viste seg å være arabisk. Der spiste jeg middagen min.
Natten
Så var det bare å gå hjem. Det var altfor tidlig, men jeg håpet jeg skulle komme meg litt på Internett igjen. Det gjorde jeg ikke. Og det får være måte på detaljer, etter å ha romstrert litt rundt, endte det opp med at jeg la meg.
Det ble en fryktelig natt. Jeg har tilbragt somre i leiligheter i Firenze og Roma, jeg er vant med ikke å ha aircondition, selv om det trengs. Men her var det fryktelig. Det har også sammenheng med at sengen var så dårlig. Akkurat sånn man får vondt i ryggen av, om man er disponert for slikt. Dessuten bråket det fra veien, og i det hele tatt – la oss komme oss til neste morgen.
Strandliv
Straks jeg hadde skrevet innledningen på dette blogginnlegget (jeg hadde da vært våken siden kvart på seks, og ikke bare våken, men også aktiv), gikk jeg ut. Min plan var å gå ned til stranden, og på veien spise frokost.
Om frokosten er skrevet et morsomt innlegg på Helt grei humor. Jeg kompensere for knusingen med å drikke veldig mye kaffe. Det var en veldig fin frokost, frokostene har vist sin klasse på denne reisen. Oppglødd av frokosten skrev jeg litt bloggposter, og leste om den spanske borgerkrig. Jeg er i Spania nå, og selv om deres borgerkrig ikke står seg til fotbladet, er det den som hører til her.
Og den er interessant nok. Tja, jeg er historiker, og kan ikke la være å skrive noen ord. Den spanske borgerkrig er en slags mellomkrigstiden i miniatyr. Det er kommunisme mot fascisme. Riktignok er det den spanske republikken som kjemper i mot, og taper, for Francos fascister, men det er en republikk som ikke har fått leve lenge, som ikke har fått satt seg, og som har sine sterkeste forkjempere i krigen på den ytterste venstresiden. Den er et forvarsel, en test, for hva andre verdenskrig skal bli, og den står ikke godt på egne ben. Den amerikanske borgerkrig er en kamp for amerikanske verdier, den spanske om verdier som ikke har så mye med Spania å gjøre.
Det var historieundervisningen, nå over til badingen. Etter en måned med grapset Svartehav og grisete Dnjepr, var det en sann glede å legge seg uti klart og rent Middelhav. Selv ved en Storby som Barcelona er Middelhavet klart som vann. Her er heller ingen idiotiske betongbølgebrytere lempet i vannet, ingen betaling, åpent og fritt. Barcelona løfter seg som ferieby, som har så fine strender i gangavstand fra sentrum.
Oioioi, som jeg bare ville svømme dagen vekk. Den eneste avbrytelsen var videre lesning om den spanske borgerkrig. Til og med en samling treningsapparat fant jeg. Men dette var apparat for den moderne vestlige verden. Det er viktigere å se bra ut, enn å være til noen nytte.
Mat og La sagrada familia og kveld
Nåvel, jeg fikk tatt mine hundre repetisjoner, og vel så det. Men jeg også tenkt, at hadde det vært Ukrainere her, hadde de parkert de spanske og utenlandske treningsforsøkene.
Etterpå ville jeg til La Segrada Familia, den eneste severdigheten jeg ville få med meg. På veien ville jeg spise mat. Og fortsatt gjaldt at alt er gangavstand i storbyer.
I morgen reiser jeg til Alicante, og videre til leiligheten vår nær Torrevieja.
I dag solgte mor leiligheten i Spania. Det kom inn et bud et godt stykke under prisantydning, men dette er Spania, her går prisene nedover, og mor aksepterte. Det er et eventyr som med det tar slutt, snipp, snapp, snute er det ute.
Det var far som på slutten av sitt liv skiftet fra å være offentlig til å være privat praktiserende lege. Plutselig ble vi rike. Det vil si, jeg hadde for lengst flyttet hjemmefra, og det samme hadde de fleste av de andre barna. Men det var tydelig å se at mor og far hadde mer penger å rutte med. Julegavene tok seg voldsomt opp, det var råd til å unne seg ting, det ble kjøpt inn motorsykkel i Norge og leilighet i Spania. Når møbler og inventar ble skiftet ut, så var det dyre ting som kom inn. Vi hadde vært en familie vant med å vente på neste lønning, plutselig var det som om pengene hopet seg opp.
Så kom altså denne leiligheten i Spania, Casa Salen. Det var fra første stund fars prosjekt, vil jeg si, selv om mor selvsagt var med. Men Spania var fars land. Det var her han hadde studert, tre år i Oviedo, mot slutten av regimet til Franco, rett før jeg ble født. Der lærte far seg spansk språk og spansk kultur. Og når vi kom tilbake til Spania, ble han litt spansk. Selv om han ellers var veldig, veldig jærsk.
Far trivdes enormt nede i leiligheten i Spania. Og han ville gjerne at alle skulle benytte seg av den, alltid gratis. Det var særlig Trude og Lars som var i en familiesituasjon som gjorde det gunstig å bruke den. Jeg var notorisk ungkar, og kunne ikke godt sitte i en luksusleilighet og drikke vin alene, jeg måtte på språkkurs og eventyr. Tone og Torben hadde andre forpliktelser. Trude og Lars var der med familien hvert år, mener jeg. Og mor og far var der mange ganger hvert år.
Første gang jeg var der må ha vært i 2006. Da la jeg turen til Spania etter å ha vært på språkkurs og rundreise i Italia. Siden ble det fast tradisjon at jeg avsluttet sommerferien med et opphold i Spania. Det var fredelig og godt og bedagelig, med litt slaraffenliv og velstand, etter uker med intenst språkarbeid og kummerlige boforhold i billige leiligheter i Italia, Russland, Hviterussland og Ukraina.
I 2008 døde far, plutselig og uventet. Leiligheten ble stående som en, hva skal vi si, mor kunne jo reise ned dit alene, men det var temmelig åpenbart at det aldri kunne bli det samme. Det var fars prosjekt, og det gav bare mening så lenge far og mor var sammen. Dessuten hadde ikke mor inntekter til å betjene de løpende utgiftene ved leiligheten.
Jeg var der en gang etter dette. Det var i 2010, sammen med Olia. Det var en alle tiders ferie en alle tiders høst, det var mirakelhøsten. Det ville seg slik at Olia og jeg fikk 14 dager i Spania, jeg deler av dem i forbindelse med en jobbreise. Da var hun og jeg i Casa Salen, og disponerte den. Det var vårt første med luksus. Vi var jo vant med vår leilighet på 35 kvadratmeter i Bergen, og på billigleilighetene vi finner oss på Krim. Her var det norsk ferieluksus i sommervarme Spania, midt i september. Det var vin hver dag, som en selvfølge.
Nå blir det ikke flere reiser på oss, dit. Det lå også i kortene. Nå som vi begge jobber, må vi bruke felles ferie til å reise til hennes hjemland, Ukraina. Eller så kan vi reise til Italia, hvor vi begge kan språket, og hvor jeg føler meg mer på plass enn i Spania.
Jeg likte ikke så godt at vi solgte denne leiligheten. Var det opp til meg, skulle vi holde på den. Men det er ikke alt som går an å velge her i livet, og for mor tror jeg det etter hvert ble helst en plage. Det var far sitt prosjekt og hans sted. Når han døde, gikk dette eventyret mot slutten. Nå er det altså over. Oppgjøret er i august. Alt vi har er bildene og minnene.
Og som de sier så fint i tegnefilmen Up! (sånn cirka): Takk for eventyret, nå må vi lage oss et nytt.
Fra den gangen leiligheten var vår.
Fredag 17. desember spilte Olia og jeg yatzy for første gang. Det var første gang jeg spilte mot en russer, eller en ukrainer, som hun strengt tatt er, men dette er en ukrainer av typen som spør ”Hva er forskjellen?” og ikke av typen som helst vil skjelle ut dem som stiller slike spørsmål. For Olia er det første gang hun spiller yatzy i det hele tatt.
Det var en fin kveld, siste kvelden sammen før jeg skulle på personalseminar, og i den anledning hadde vi åpnet en flaske vin (noe vi forresten gjorde uansett anledning). Olia hadde laget mat, kjøttmat jeg hadde kjøpt inn, og som allerede hadde rukket å bli på grensen til bedervet. Det var i det hele tatt svært koselig.
Så skulle vi spille yatzy. Jeg går gjennom reglene, forklarer hva de forskjellige rutene betyr, hvordan man får poeng, hva det gjelder om, og også et og annet triks. Så gir jeg Olia terningene for et prøvekast. Hun kaster, får tre enere, samler på dem, får en ener til, og i siste kast enda en. Yatzy. På det første Yatzy-kast i hennes liv. Prøvekast kunne det selvsagt ikke være snakk om, hva skulle jeg nå si det etter, det er jo å åpne med yatzy som er kult.
Vi spiller videre. Olia får fylt ut den ene ruten etter den andre, med russisk skjebnetro og forakt for mine sannsynlighetsberegninger, om huset består av treere og firere skal det være slik, når hun også neste kast straks slår fire enere samler hun på dem, selv om yatzy allerede er tatt og selv ikke en russer setter fire poeng på fire like.
Jeg spiller på min måte, stryker ut stor og liten straight når en gambling har slått feil, og satser ellers på å fylle ut de forskjellige rutene med mest mulig poeng. Olia kaster 1,2, 4, 5 på første kast. Med 11/36 sjanse på å få en treer på en terning over to kast, satser hun på nettopp det, og får treeren på første forsøk. Som om ikke dette var nok, gjentar hun bedriften da hun får 2, 3, 5, 6 på første kast, og straks slår fireren hun trenger på neste. At man skal dette to ganger, på begge straightene, er det 1/36 sjanse for. Det vil si at man må spille 36 ganger for å få det til, og da er det til gjengjeld skikkelig kult.
Olia spilte hele spillet med forakt for all sannsynlighet, og vant så det luktet etter. Det eneste hun manglet, var de 50 bonuspoengene man får når man får gjennomsnittlig tre av hver på enere, toere, treere og så videre opp til sekserne. Hun skjønte aldri hvor viktig det var å få dette ordnet, eller hun brydde seg egentlig aldri. Hun spilte på russisk vis, lot skjebnen og terningene råde, og vant så det luktet etter.
En helt grei blogg 