Den lange veien mot ny bolig

For to dager siden ble lånet innvilget, som jeg skrev i forrige post. Siden har det vært arbeid for å få alt ordnet. Det er mye styr.

Det er mor og meg som er partene i handelen. Mor er ikke noe særlig interessert i denne typen ting, men hun har levd litt, og vært med på en del. Jeg er strengt tatt nokså interessert, men ikke levd noe særlig, og vært med på mindre. Kort sagt er det meste uvisst for oss.

En ting vi har veldig klart for oss er at vi vil kutte så godt vi kan av unødvendige utgifter. Mor går om få år over i pensjonisttilværelsen, og blir vel etter alle beregninger minstepensjonist som bare juling, hun trenger pengene hun har og alt hun kan få. Jeg er riktignok i min beste alder, men dette huset er et kolossalt løft for meg. Og siden Olia ikke har fått helt tid til å etablere seg i Norge ennå, er det jeg som må bære tyngden av kjøpet og lånet som følger med det. Selv om både mor og jeg vil være storsinnede, og gjøre det enklest mulig for hverandre, har ingen av oss pengene som skal til for å være storsinnede i ett og alt.

Og vi leser disse dokumentene vi har fått, for to dager siden fikk vi dem. Vi satt med cognac og leste dem. De fleste punktene var for oss litt uklare, de var ikke helt til å forstå. I hvert fall jeg ble litt stresset over at nå hadde vi bare tre uker på oss til å få alt ordnet, det var bare så lenge lånetilbudet ville gjelde. Mor er jo en slik som ringer rundt. Hun ringte rundt, og sendte også for sikkerhets skyld en tekstmelding til mitt søskenbarn, Geir, som nettopp har kjøpt hus uten bruk av megler, om det var greit vi ringte ham? Før hun gikk og la seg, og etterlot Geir i forvirringen om hva det egentlig kom til å bli med den ringingen. Vi må neste ringe ham, om ikke annet, så bare for å få sagt at vi har funnet ut av en del av tingene selv, nå.

Det er så mange forskjellige ting, og vi har begge ideer i hodet om hvordan alt skal være. Punkt 1 er at oppgjøret skal skje gjennom megler eller advokat, akkurat det vi skal spare penger på. Punkt 2 er at ved privat oppgjør skal hjemmel være overdratt før lånet utbetales, og forresten at huset skal være fri for heftelser, står det i samme punkt. Privat oppgjør må da være for noe oss? Men hva er egentlig hjemmel? Og hvordan får vi det overdratt, og hvordan får vi gjort dette med privat oppgjør, og hva var det der med megler og advokat?

Jeg satte av dagen i går til ene og alene å ringe rundt omkring, sjekke forskjellige steder, ordne disse tingene. Samtidig foregår det jo litt rundt ellers, også. Jeg må fullføre salget av leiligheten i Bergen, mor og jeg reiser søndag. Det blir noe forferdelig stress, overdragelsen skjer mandag morgen, alt skal ryddes ut og vaskes ned i løpet av søndagen. Men først gjelder det altså å overholde denne treukers fristen.

Det viser seg at internett som alltid er en kilde til informasjon og desinformasjon. Det er mange, mange sider om det meste, men noen av dem er et par år gamle, og dermed i disse spørsmålene allerede for gamle. Derimot hadde alle offentlige etater man bare kan drømme om helt fine nettsider, med fiks ferdige dokumenter å laste ned og skrive ut. Slik fikk vi standardkontrakt fra Forbrukerrådet, Statens kartverk ordner med tinglysningen. Treffer man først blink, er det rett frem.

Og jeg fikk også svar på spørsmål fra låneinstitusjonen min. Det var ingen sak med privat oppgjør, det var bare å sørge for tinglysningen, statens kartverk, og så var det at hjemmel må være hos kjøper, altså meg, når lånet utbetales. Det er dette statens kartverk og tinglysningen ordner. Meglerkonto trengs når kjøper og selger ikke kjenner hverandre, eller ikke har grunn til å stole på hverandre. Da er det ikke bra at den ene av dem sitter med både huset og pengene, altså hjemmelen og oppgjøret. Slik blir både oppgjør og eiendom satt i en slags pool, på en klientkonto, og så kan selger og kjøper foryne seg av det de skal ha, når begge er fornøyde.

Mor og jeg vil sikkert også opprette klientkonto, men det er i banken hennes, og ikke noe som koster penger. Jeg får huset før lånet utbetales, til denne kontoen, slik vi har forstått det. Jeg vil altså sitte med hus og innvilget lån en kort stund før pengene kommer frem til mor, men det er det verdt. Enkle søk på internett viser at de første advokatene man finner tar skamløse 10-15 000 kroner for disse helt enkle oppgavene. Det er mye penger spart på å stole på hverandre.

Det dukket imidlertid opp et annet, og uventet problem. Det ene var forresten ventet, men uforutsett. Akkurat denne dagen hvor alt skulle ordnes, var det lenge planlagt at søster Trude med familie skulle komme over og levere kaninen de har fått seg, før de reiser på ferie. Mor ville diske opp med middag, dermed hadde hun en travel dag, når hun i tillegg skulle svare på spørsmål og se gjennom kontrakter med meg. Det andre var verre.

Punkt 2 om hjemmelen hadde også noe om heftelser på huset. Det ene er at mor har et lite lån på det, dette ordner vi raskt, vi betaler det ned, jeg hjelper til med å betale et lite forskudd. Det andre er at mor og far for mange år siden var kausjonister da søster Tone med familie kjøpte sitt første hus for mange år siden. Denne heftelsen måtte vekk, men hvordan skulle vi få til det? Det ville være veldig ergerlig om vi ikke fikk gjort opp med hverandre, fordi Tone og Torben av alle, skulle ha heftelser på huset de ikke ble kvitt. Så kom familien Nygård på besøk, og mor fikk ikke ordnet dette i går.

I dag morges var det imidlertid ordnet på enkleste vis. Tone og Torben refinansierer lånet, det skjer as we write, for å omskrive et engelsk uttrykk. For virkelig å ordne det opp som rike forretningsfolk gjør, ble Tone med barn invitert på fersk lunsj med ferskt brød. I en sideopplysning ble jeg forsinket til denne lunsjen, fordi jeg løp meg vill i skogen her oppe. – Er du kjent her, spurte en siddis på Sandnestrakter, – litt, sa jeg, og burde sagt «Nei».

Neste punkt var å få undersøkt hva vi skulle gjøre med taksten på huset. Vi har en takst, en veldig fin taskt, men den er gjort muntlig, og det er vel kanskje slik at de som betaler ut lån og skal ha huset i pant, godtar det, selv om det er veldig lett for meg å godta det, når mor sier det er slik. Men før dette kom seg til en ordning, rant det inn med andre ting. Jeg skifter jobb, hvordan er det med skattekort. Det kan allerede se ut som jeg ikke rekker å sende det inn før første lønning.

Og så har vi han som skal kjøpe leiligheten av meg, i en tekstmelding skriver han at det ikke var så greit å møte mandag morgen som avtalt, allikevel. Han kunne møte, men han hadde også noen håndverkere som skulle ta noen mål, de kunne kun neste dag, var det mulig å låne nøkkel?

Det er dilemma. Det er dumt. Mor og jeg har virkelig snudd oss rundt for å få til dette møtet mandag, bestilt bil på kort varsel, innstilt oss på stresset. Å gi bort nøkkelen før pengene er på konto er selvsagt uaktuelt. Men det er klart, om kjøper ikke får komme med håndverkerne sine, er han kanskje ikke like innstilt på å skrive under på at alt er i orden. Endelig overtakelse er første august. Må jeg opp enda en gang? Bør mor og jeg utsette hele oppreisen?

I skrivende stund et par timer senere er alt ordnet. Om ikke lenge er disse løste problemene sikkert erstattet med noen flere uløste. Det er fortsatt en del å gjøre. Men alt som virket vanskeligst de to siste dagene er ute av verden nå. Og det som ser vanskeligst ut, er noe så enkelt som å få en megler eller takstmann til å komme med en verdivurdering på huset. Vi har svært stort slingringsmonn på å få lånet innvilget. Da er det større risiko for at prisen på huset har steget pinlig mye siden mor og jeg ble enig om vår pris, og jeg har gjort en bedre handel enn strengt tatt fortjent.

Det er veldig fint at Olia og jeg har fått denne hjelpen, for det er den som gjør det mulig å flytte ned hit allerede nå. Vi takker alle som har hjulpet oss, og særlig mor som har hjulpet oss mest. Og så må jeg legge til at det fremdeles er detaljer som må ordnes, ting må bekreftes, mye må gjøres og en del ting må vi til og med fortsatt finne ut av. Men det ser veldig lovende ut nå. Så lovende, at det sannsynligvis kan regnes som sikkert at fra første august er jeg huseier. Jeg vil bli en veldig lykkelig huseier.

Lånet er innvilget!

I dag kom meldingen om at lånet for kjøp av hus er innvilget. Så da ser det veldig lovende ut, og jeg kan endelig legge ut på nettet hva det egentlig er vi prøver på og har prøvd på hele dette halve året.

Det er å kjøpe barndomshjemmet. Jeg har særlig siden far døde alltid hatt i tankene, at om huset skal selges, er det jeg som skal kjøpe det. I fjor begynte dette å bli veldig konkret, mor orket ikke å ha hele store huset når hun skulle bo alene, og hadde veldig lyst å flytte over i en moderne, lettstelt leilighet. Så var det om Olia og meg kunne klare å snu oss rundt, og få samlet opp midlene som skulle til for å kjøpe det.

I fjor høst var jeg hjemme en tur på snarvisitt, jeg hadde ikke sett familien siden påske, sommer- og høsterie hadde jeg i Ukraina. Da hadde mor nettopp fått meglervurdering på huset. Denne var betydelig høyere enn noe jeg kunne ha råd til, og mye høyere enn ventet. Det så stygt ut.

Så kom det en mail fra min kunderådgiver eller hva det kalles, i DNBnor, der jeg hadde lånet på min gamle leilighet. De lurte på om jeg ville ha et møte om min personlige økonomi. Det ville jeg jo, jeg lurte på om det kanskje ville være mulig om mor og jeg ble enige om den minste summen i prisintervallet megleren hadde anslått, og vi i tillegg fikk litt hjelp av gode krefer og viljer rundt omkring, om det kunne være realistisk.

Jeg glemte greit en del papirer og måtte ta noen summer fra hukommelsen, fikk sagt cirka hva Olia og jeg tjente og hva vi gjorde, og så at lånet som ble antydet ikke ville få oss i nærheten. Det ville bli altfor lite. Men på dette møtet skjedde en feil. Kundekonsulenten min sjekket opp verdien på leiligheten min, og fikk en voldsom høy sum, flere hundre tusen mer enn den faktisk var verdt.

Det visste jeg ikke da. Jeg gikk ut av møtet med et visst håp om at hvis vi virkelig strakk oss og var litt kreative, så kunne vi klare å få kjøpt huset til minimumssummen. Og da kunne det jo være mulig å forhandle litt med mor, i det minste. Det ville kanskje gå an å finne en løsning alle var fornøyde. En meget hyggelig konsekvens ville jo være at vi fikk flyttet hjem til Rogaland, og stiftet familie der.

Ved juletider skjedde en ny gledelig – men på ny feilaktig, – oppdagelse. Jeg undersøkte lånemulighetene på Skandiabanken, og så at jeg med Olia som medlånetaker kunne få et lån som gjorde vår økonomiske situasjon romslig. Vi ttrengte ikke kjøpe for minimumsprisen, eller litt over den, vi kunne møtes på midten.

Da ble det mye lettere for mor å få til. Intervallet i slike summer det her er snakk om er flere hundre tusen, og når vi gikk fra minimum til midten gav det mor betydelig mer i inntekt fra salget. Det gjorde hennes økonomiske situasjon friere, og det var heller ikke lenger sånn at jeg ville bli altor forfordelt i forhold til mine søsken. Vi ble enige om summen, om kjøpet, og det stod i det hele tatt veldig godt og veldig lovende til.

Så var juleferien slutt, og jeg måtte gå i gang med å få solgt min leilighet. Da fikk prosjekt huskjøp sitt største tilbakeslag. Megler kom på besøk, og hadde en helt annen verdivurdering enn den jeg hadde fått i banken. Meglers antydning var mer i tråd – faktisk helt i tråd – med den antagelsen jeg hadde hatt, den tiden alt var umulig. Her er det på sin plass å bruke ordentlige summer, 700 000 kroner mindre var den.

Jeg ble deprimert. I to glade juleferieuker hadde jeg gledet meg, nå skulle jeg flytte hjem, få meg hus, hage, alt skulle bli som det skulle være. Nå falt alt. I stedet for å planlegge for å stifte familie på mitt kjære Ganddal, i huset vårt, der jeg selv hadde vokst opp og kjente alt og likte alt, måtte vi nå innstille oss på å kjøpe ny leilighet i Bergen, og bo der noen år, før vi eventuelt måtte ta det videre derfra. Det var fryktelig.

Det varte et par dager. Olia var helt klar, det tar seg ikke ut at en mann er deprimert. Selv når jeg sa det skulle ta tre dager, fra tirsdag til torsdag, var hun ikke med, en mann kan ikke bare sitte og se lei seg ut. Det er ikke sikkert det er så dum holdning. Torsdag kveld var det innebandy, jeg tok noen øl etterpå, med Henriette, og la situasjonen frem for henne.

Det var kanskje mulig å snu det til allikevel. Det var jo så enorm forskjell på å etablere seg for godt på Ganddal, nær familien, enn å få en tilværelse fremover på stadig flytting, i stadig litt bedre leiligheter, og med hundrevis av tusen i megler- og flytteutgifter underveis. Kunne det ikke kanskje gå å lirke det til?

Nøkkelpersonen i dette var mor. Prisen for huset var grei, vi skulle betale det som var avtalt. Men vi trengte litt hjelp for å kvitte oss med risiko. Den viktigste var at vi fikk utsatt betalingstidspunktet til vi hadde sikre penger, og sikker inntekt. Låneevnen vår ville ta seg betydelig opp, om Olia fikk seg litt fastere jobb, for eksempel. Hver 10 000 kroner ekstra for henne i året, ville gi oss 100 000 kroner mer i lån.

Det var veldig, veldig mye frem og tilbake med dette. Men mye ble satt på plass etter at jeg hadde lagt frem situasjonen for mor, fikk en mail med tittelen «Dette skal vi klare!» Planen ble å flytte tingene ned til henne, forsøke så godt vi kunne å få oss jobb, jeg og Olia, og så ta det derfra.

Det viste seg enklere enn fryktet for meg å få meg jobb. Den var klar i god tid. Og Olia er strålende på å ta alle de arbeidsoppdrag hun bare kan, det er ikke hennes feil at det ikke blir noe fast. Det kommer forresten med tiden. Men oppgjøret for huset skulle jo helst komme før, enn senere. Mor vil jo også gjerne flytte ut, og realisere sin drøm om en lys og fin leilighet.

Som nevnt har det vært veldig, veldig mye frem og tilbake. Det er så mange ting, vår leilighet skal selges, vi må undersøke lån, mor ser etter leilighet, mange ting, og samtidig holder jo livet ellers også seg gående. Vi fikk imidlertid solgt leiligheten til en ganske ok pris, til det som var takst, et par hundre tusen over det som var meglers prisantydning der i januar. Og etter påske tok Olias inntekt seg opp.

På et tidspunkt bestemte vi oss bare for å skjære gjennom. Vi kjøper huset nå, så godt vi kan. Det var midt oppe i eksamene mine i fysikk. Men det fikk ikke hjelpe, mor hadde noen leiligheter hun var interessert i. Og for at hun skulle kunne legge inn bud, måtte huset bli solgt. Det viste seg forresten at det skulle enda litt mer til for at hun skulle kunne legge inn bud, men det er en annen sak. Det var det at hun skulle få legge inn bud, som gjorde at vi satte i gang kjøpsprosessen før vi egentlig var helt klar.

Første forespørsel ble glatt avslått. Jeg hadde tatt for hardt i, og måtte ringe og snakke med dem for å høre litt hva slags summer som kunne være realistiske for oss. Vi fikk en sum, den var godt ned mot smertegrensen, men også greit over det som var mulig. Jeg fylte ut søknaden en gang til, avla mine eksamener med godt resultatet, og reiste hjem på sommerferie når sommerferien begynte.

Det var svaret på denne andre lånesøknaden som kom i dag. Den er innvilget. Det kvalifiserte for et glass cognac.

Veien er imidlertid ennå ikke brulagt helt inn til mål. Dette var det ene lånet, vi trenger et til. Men vi har fått godkjent en finansieringsplan som har to lån som sammen blir den summen vi ba om, og vi har fått innvilget det klart største av de to lånene. Vi må også få sendt inn dokumentasjonen, og få godkjent. Det kan bli litt problemer, både å få tak i den, og få den godkjent. Det er en del utfordringer som må overvinnes på veien her.

Og så mor og jeg, som aldri har drevet med denne typen handel før, finne ut av hvordan vi gjør det rent praktisk. Det er mye uklart for oss, om tinglysing og hjemmel, megler og advokat, kontrakter og all slags, hvordan gjør man det egentlig?

Det skal vi – forhåpentligvis – finne ut av i løpet av den neste måneden, for overtakelsesdato er satt til første august. Da er jeg huseier. Og det kvalifiserer for champagne.

Hjem til St. Hans

Det er årets lyseste dag. På så mange måter er det det. Jeg sitter på Flaggruten. Om noen timer er vi i Stavanger. Der står mor og venter. Vi kjører opp til sykehjemmet der Olia jobber, hun er ferdig ni, da står vi og venter. Hjemme venter rømmegrøt. Hjemme blir det fest på årets lyseste dag, en av livets lyseste dager, jeg er på vei hjem, hjem til kona, hjem til mor, hjem til det som skal bli mitt nye liv.

I går tok jeg meg en lang tur over Ulriken. På min engelske blogg har jeg lagt ut bilder og litt tekst, det var min siste fulle dag i Bergen. Jeg hadde noe arbeid, det var fellessensuren, den var veldig raskt unnagjort. Jeg gikk hjem, pakket sekken skikkelig, inkludert vinrester fra semesteravslutningen Martin og jeg hadde søndag, min siste dag skulle bli en skikkelig turdag. Det samme ble for øvrig min neste siste dag i Bergen. Da var det opp Skredderdalen, videre til Rundemannen, inkludert en dukkert i Storvatnet som ligger like bakom Blåmannen. Det var slik en solskinnsdag, varmt og godt. Jeg gikk ned Sandviksfjellet, fikk med meg alle steder og minner jeg hadde fra den siden av byfjellene, inkludert å gå meg lite grann fast her og der. Jeg var kledd og skodd for joggetur, ikke sølegåing og dryge avstikkere fra stien.

Men det var altså nest siste dagen. Siste dagen måtte bli til Storfjellet, Ulriken. Jeg tenkte å ta tiden opp. Et godt treningsprogram med løping, innebandy og fotball på begynnelsen av året gav meg løpstider som gikk pent nedover, med eksamen krasjet det helt, og nå er det som å begynne fra bånn. Jeg hadde droppet å fylle vann i vannflasken i håp om å gjøre sekken lettere, jeg kunne alltid fylle med noe vann oppe på toppen, tenkte jeg feilaktig. Jeg hadde glemt Ulriken er omtrent fritt for vann, i hvert fall skikkelig drikkevann. Så den lille sekken var gjort lettere fånyttes. Jeg sprengte meg opp allerede opp første skikkelige stigning, som riktignok er svært drøy, og kom opp til toppen mange minutter etter årsrekorden. Og uhyggelig tørst.

Jeg skal ikke dvele for mye ved dette, det ble en fin tur. Jeg lurte i meg litt vann fra småpyttene der oppe, ikke var det rennende og ikke var de store nok, men jeg resonnerte som så at i den tilstand min kropp er i nå, er dårlig vann bedre enn intet. Og det endte jeg gikk over Vidden.

Vinen som jeg skulle kose meg med, tok jeg ikke før jeg var kommet praktisk talt helt over. Fjellvidden mellom Ulriken og Fløyen er en fin tur, det er over tregrensen, fin utsikt og flott terreng hele tiden. Men det er ikke noe vann der, ikke noen ordentlig rasteplass. Har man først begynt, må man gå hele. Så det gjorde jeg.

Jeg tror kanskje det heter Tarlebøvannet, vannet jeg gikk ned mot, langs med bekken som faller i ganske stor høydeforskjell, det ser passe dramatisk ut når man begynner på denne nedstigningen. Men de virkelige problemene begynner først når man er nede. Da går man seg fast i Einerbusker. Det skjer forbausende ofte når jeg er på turer for meg selv. Denne gangen hadde jeg litt for mye kortbukse til at det ble helt behagelig. Og jeg ble liksom aldri ferdig med disse Einerbuskene, streinurene og tuene jeg måtte forsere. Min gode venn Martin og jeg har også gått denne turen. Det er sterke og gode minner. Jeg har gått her alene, med den gamle soldaten Espen Solberg, med flere.

Så var det nedover Tarlebødalen, der drakk jeg siste slant med vin et sted også jeg og Olia hadde vært. Det ble veldig sterke minner. Jeg forlater denne byen, hvor jeg nå har tilbrakt 17 år av mitt liv. Det har gått i etapper, kortere og mer intensive i starten. Først var det IAESTE-årene, de kan deles i to, med to generasjoner medlemmer, enda det bare var de to første årene på universitetet som hadde med dette å gjøre. Det var også realfagsårene, som sluttet omtrent med en gang, siden jeg gikk over til først nordisk, senere historie. Realistforeningen begynte jeg i, det er også en epoke, rundt midten av 90-tallet var det dette det gjaldt om. Så begynte jeg i studentteateret, Immaturus, var med Marte og Ingrid, og alle de andre, intensive og formende år som bare juling. Jeg var i bryllupet til begge, til ingrid som toastmaster.

Og studiene gikk sin gang, det var pedagogikk, det var hovedfag. Jeg var også innom Studentradioen, to og et halvt år, til og med, uten at minnene derfra er så sterke, og de som var med der har jeg veldig liten kontakt med nå lenger. Rundt her flyttet også Martin til Bergen, vi var venner fra Sandnes gymnas, hadde holdt kontakten siden, hver ferie, nå flyttet han til Bergen. Og hovedfaget ble intensivt, det siste året med det var det bare å skrive. Samtidig hadde jeg begynt å skrive teaterstykker, og fikk dem satt opp.. Jeg hadde teatergrupper, halvprofesjonelle som jeg kalte dem, siden vi fikk penger, men det var så lite at selv halvprofesjonell blir litt komisk å kalle det. I 2001 var jeg ferdig med studiene, og siden da har alt gått litt saktere. Det var fem år på det ene arbeidsstedet, fem år på det andre. Det var gode år begge steder, men det var ikke de dramatiske forandringene hele tiden som studieårene hadde ført med seg.

Så flyttet jeg, til Strandgaten 204, fikk kjøpt meg leilighet, den første jeg eide. 8 år bodde jeg der, merkelig mange, til å være en leilighet jeg følte meg nesten litt fremmed i. Den var altfor shinet, som man vel må si det på engelsk, til å passe helt med hva jeg liker godt. Jeg satte meg liksom fast i denne leiligheten. Det så ut som jeg kunne bo der for alltid. Tja, arbeidsårene førte jo også til at jeg fikk lært meg et par språk, helt uavhengig av jobben, selvsagt, dette var noe jeg fikk gjort i feriene. Det var veldig moro, førsteklasses ferier, og en slags flashback til studielivet, der det var kolossalt mye drikking, men også meningsfylte ting å gjøre på dagtid. Reisevirksomhet har vært veldig viktig for meg på 2000-tallet, i hvert fall fra 2004 og fremover. På en av disse reisene traff jeg Olia, min kone. Det siste halvannet året bodde hun med meg i den knøttlille leiligheten i Strandgaten 204.

Jeg burde vel ha tatt med Stand up miljøet, som har vært gjeldende fra 2007. Det har også vært innslag av ungdommelig fart, i en tilværelse der man ikke lenger helt kan forstå hvordan man egentlig fikk plass til alt som skjedde i 20-årene, hvor mye man fikk gjort, og hvor godt man husker det man gjorde.

Nå reiser jeg fra Bergen, og det spiller liksom ikke noen rolle noe av det. Jeg har truffet mange, mange, mange mennesker i løpet av disse 17 årene, noen dukker plutselig opp på TV eller i mediene, noen treffer jeg bare tilfeldigvis på de merkverdigste steder, sånn som alle vet det er, og noen har jeg aldri sett igjen, men husker utmerket godt. De har gjort sterkt inntrykk. Og de har vært med på å gjøre disse 17 årene i Bergen ganske slik det ikke er vits i å angre på, skal man først leve 17 år, kan man godt gjøre det på denne måten. Det var veldig gøy.

Og på tur nedover Tarlebødalen, videre nedover Kalfaret, strømmet minnene på. Alle festene som har vært, alt jeg har gjort, alle husene og stedene som har betydd noe spesielt, men som jeg nå ikke lenger vet hvem som bor i, eller hva som foregår der. Det er livet som går videre. Det var en dag for de store tanker, godt hjulpet av de store forandringer som nå skal foregå i mitt liv. Jeg skal bli huseier, familiemann. Jeg skal se det som en viktigere oppgave å holde hagen presentabel, enn å kunne uttale meg om hvert eneste stykke av Shakespeare, av å få lest ut Dostojevskij på russisk, av å tviholde på farten og utviklingen fra ungdomstiden.

Jeg er blitt 37 år. Det er på tide å slå seg ned. Det begynner fra i dag, på årets lyseste dag, med reisen hjem til Gaupeveien 5. Det er barndomshjemmet vi skal kjøpe, Olia og jeg. Og der skal vi forhåpentligvis lage en likeså lykkelig og fin familie, som mor og far fikk det til med oss. Det skal bli veldig gøy å være med på dette livet også. Jeg er uhyre motivert.

Angrepet på Sovjetunionen 22. juni, 1941

Det er i dag 60 år siden nazi-Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen i den største militære operasjonen verden til da og til nå har sett. Fronten gikk fra Østersjøen i nord og ned mot Svartehavet i sør, fra dagens Estland til dagens sørlige Ukraina. Det er ikke til å tro at så kolossale troppebevegelser ikke skulle bli oppdaget på forhånd, at angrepet ikke skulle bli varslet. Og det ble det da vitterlig også, men varlsene ble avvist av den eneste som behøvde å tro på dem: Josef Stalin. Slik ble historiens mest massive angrep også et av de mest vellykkede. De tyske hærstyrkene møtte de sovjetrussiske praktisk talt uforberedt, ja, verre enn det, den røde armé hadde fått streng ordre om ikke å angripe og ikke å svare på provokasjoner. Josef Stalin ønsket ikke å starte krigen ved et uhell. Han visste utmerket godt hvordan vinterkrigen i Finland hadde startet, ved et uhell forårsaket av russerne selv. Dermed stod de sovjetrussiske kommandantene i et pikant dilemma. De hadde ordre om ikke å besvare provokasjoner, og de visste godt hvordan det gikk med dem som ikke lystret ordre i den røde hær. Samtidig måtte de forholde seg fra et massivt bombardement fra de tyske styrkene. For å gjøre en umulig situasjon bare enda verre, falt Josef Stalin inn i en tilstand av apati, og klarte ikke å svare på henvendelsene han fikk. Tvert i mot flyktet han ut til en av datsjaene sine utenfor Moskva, der han var overbevist om at han ville bli arrestert da man endelig fant ham.

Tragedien er bortimot umulig å forestille seg. De sovjetrussiske militærflyene kom seg ikke opp i luften engang, før de ble bombet bort av det tyske Luftwaffe. Slik fikk nazi-Tyskland herrdømmet i luften, et herredømme som skulle vare langt inn i slaget ved Stalingrad halvannet år etter. Tysk artilleri skjøt de russiske forsvarsstillingene møre, og tyske tanks kunne kjøre rett gjennom dem. For infanteriet og kavaleriet og resten av styrkene som kom etter, var det bare å forsyne seg. By etter by falt, mange på tross av ordre om å forsvare seg for enhver pris og til siste mann. Stalin var livredd for tilbaketrekninger, livredd for å gi fra seg noe. Slik ble de sovjetrussiske tapene bare enda større. Hundretusenvis av russiske krigsfanger ble sendt vestover, fra hver eneste storby, hver eneste region, hvert eneste område. Hver av disse hundretusnene er en menneskeskjebne, og fortvilelsen er ikke til å forestille seg når man nå vet hva de har i vente. I de tyske konsentrasjonsleirene fikk de russiske fangene en behandling som bare er overgått av det ufattelige som skjedde med jødene, millioner av russere døde i tyske fangeleire. Og av dem som overlevde, ble hundretusener sendt like i russiske fangeleire straffet for forræderi, for å ha overgitt seg til fienden. Det er ikke til å forestille seg.

Dimensjonene i det som skjedde er ufattelige. De tyske nazistene var kjent for sin strenghet og grusomhet, hvor de enn kom, og mange franskmenn, særlig, men også mennesker i andre vestlige land fikk lide under nazistenes terror. For dem som gjennomgikk disse lidelsene, er det vanskelig å forestille seg dem verre. Men i øst var grusomhetene på en helt annen skala. Først i Polen, der nazistene møtte Untermensch, slavere, som det fantes for mange av, men som godt kunne bestå som rase, for å arbeide for det tyske herrefolket. Dette var Hitlers store plan, og at den ikke lar seg fatte i et av vår tids siviliserte hoder, betyr ikke at det var akkurat sånn den var. Menneskeheten ble inndelt etter raser. Noen skulle herske, det var tyskerne, noen skulle bestå for å arbeide for herskerne, dette var slaverne, og noen måtte utryddes, jødene. I Polen var dette ille, men i Sovjetunionen overgikk det alle grenser. Dette var verdens største land, et enormt område fullt av det verste som kreler på jorden, russiske slavere, jøder og kommunister. Selveste elitestyrkene, SS, ble satt inn for å få ned dette antallet. De kom etter hovedstyrken inn i byen, og skjøt rett ned uønskede element, jøder, såkalte bolsjeviker, andre som kunne utgjøre en trussel eller være til skade, heller for mange, enn for få. Her er det topptrente elitesoldater, Tysklands beste menn, som skyter ned nakne kvinner, menn og barn, på 8 – 10 meters avstand. Det er en grusomhet som ville vært enda mer kjent, om den ikke var blitt overskygget av den enda større grusomheten som skulle finne sted i de tyske dødsleirene, der masseutryddelsen av mennesker blir industrialisert. Det er det grusomste som har skjedd i menneskehetens historie, toppen av ondskap, for den som tar det inn over seg blir det umulig å opprettholde troen på mennesket og vår sivilisasjon. Dette var det endelige forfall, undergangen, alt mennesket hadde tenkt og gjort kan vanskelig forsvares når det endte i dette.

I det siste er det kommet forskning – blir det sagt på nyhetene, – som viser at de tyske soldatene ble tatt bedre i mot av den Sovjetrussiske befokning enn hittil antatt. Alt er relativt. Det kommer an på hva man mener med hittil antatt, det har lenge vært kjent at i hvert fall deler befolkningen – om enn ikke i Russland, så i de baltiske statene og Ukraina, så på tyskerne som befriere fra det forhatte regimet til Josef Stalin. Det er heller ikke så underlig, og man trenger ikke mye forskning for å skjønne det, det er bare å sette seg litt inn i hva som egentlig skjedde, og hadde skjedd. De baltiske statene var sammen med de østlige delene av Polen angrepet og erobret av Sovjetunionen like etter at nazi-Tyskland hadde angrepet og erobret vest-Polen. Grusomhetene i øst stod ikke særlig tilbake fra dem i vest, den kvalitative forskjellen er at i vest var overgrepene også rasistisk motivert, mens man i øst bare ville kvitte seg med absolutt alle som kunne utgjøre en trussel. Og i Stalins verdensbilde var dette så godt som alle og enhver. Hundretusenvis ble sendt til sovjetiske fangeleire i avsidesliggende deler av riket, like så mange, og like så rettsløst og dypt urettferdig som hos tyskerne i vest. Går man på krigsmuseum i noen av de baltiske statene, er det ingen forskjell mellom den russiske okkupanten og den tyske, krigen begynte for dem 17. september 1940, da russerne kom, og ikke 22. juni da det var tyskerne som angrep. At hele resten av verden har sett annerledes på det, skyldes stort sett at man følte seg noenlunde nødt til å se med milde øyne på en tidligere alliert, og på en superstormakt man uansett måtte forholde seg til. De baltiske statene var lette å ofre.

I Ukraina er forholdene noe mer kompliserte. Dette landet hadde i årevis vekslet mellom å tilhøre russere og polakker, gjerne med flytende grenser, og som regel ganske diskriminert. Men i Ukraina finnes også og har alltid vært en ganske stor del av befolkningen som har vært noe man like greit kan kalle russiske nasjonalister, en stor del av befolkningen er endatil russere, disse har i prinsippet ikke hatt noe særlig i mot at Ukraina har stått under den russiske tsaren. I de vestlige delene av Ukraina finnes få slike, her er enkelte ukrainske nasjonalister, og de ønsker med alle midler en selvstendig, ukrainsk stat. Disse få setningene skraper bare overflaten av hvordan det egentlig forholder seg, det er komplisert, og man blir aldri ferdig med å sette seg inn i det og forstå mer av det. På 30-tallet var det imidlertid få som støttet kommunistregimet. Det har sin meget enkle forklaring. Fra omtrent 1933 til 1935 ble mange millioner ukrainere sultet i hjel, som en direkte følge av kommunistregimets politikk. Kommunistene ønsket å organisere jordbruket i kollektivbruk, jordeierne skulle gi fra seg jorden til det russiske kommunistregimet, man kan forestille seg, gi fra seg det man eier til det man hater mest på jord. Mange brant heller avlingene, enn å gi den fra sg. Uansett skulle de sovjetrussiske jordbruksmyndighetene ha oppfylt målene i den overambisiøse femårsplanen sin. Det betydde at de skulle ha inn så og så mange sekker korn, enten kornet fantes eller ikke, om så befoklningen som eide kornet sultet i hjel. – Det er like bra det dør noen ukrainske bønder, de som overlever vil være mye mer medgjørlige, er et bare mildt omskrevet sitat. Det er klart, ethvert regime som ikke er dette, vil være velkomment.

Det er imidlertid like kjent at velviljen mot tyskeren ikke varte lenge. Man kan kanskje si at Hitler misbrukte muligheten sin, han ville ha mye større sjanse til å holde på de nye landområdene sine om han hadde forsøkt å spille på lag i hvert fall med noen deler av befolkningen. Hitler gikk i stedet direkte i gang med utrenskelsespolitikken sin, godt synlig for alle, og uten påtrengende ønske om å holde noen av overgrepene skjult. Tvert i mot var det uttalt politikk at befolkningen i de okkuperte områdene, og særlig i øst, skulle vite hva som ventet den som ikke i ett og alt støttet Hitlers regime og var med på det han foretok seg. De som kritiserer Hitler for ikke å ha gått mildere til verks og gjort seg til venns med befolkningen, har ikke helt forstått hva som var denne mannens mål. De har heller ikke forstått hans grenseløse selvtillit på egne og tyskernes vegne. Det er klart at han kunne ikke samarbeide med slavere, utermensch, bare for å tekkes dem. Hitler var helt sikker på at han var den utvalgte fører for den utvalgte rase, seieren var skjebnebestemt, og han behøvde ikke å gå på kompromiss med noe. Det hadde han aldri gjort, og frem til 22. juni 1941 og vel så det, hadde dette ledet ham til en lang rekke seire og nøkternt sagt imponerende prestasjon å bygge opp Tyskland fra praktisk talt null, til Europas klart dominerende makt på drøyt åtte år. Hitler fortsatte denne politikken sin like til det siste, og han var skremmende nær å lykkes med den atskillig mer varig enn slik det nå kom til å gå.

For frem til denne datoen, og litt videre ut over dette året 1941, hadde all Hitlers gambling endt i hans favør. Han hadde spilt svært høyt, tatt enorm risiko, hver gang hadde han vunnet, og gevinsten hadde blitt deretter. De samme argumenter om hans overambisiøse planer som blir brukt mot ham i Sovjetunionen, kunne like gjerne vært brukt i Polen, Norge & Danmark, Be-ne-lux-landene, ikke minst Frankrike, nord-Afrika, Hitler satset alt hver gang. Det var ikke gitt det skulle gå bra.

Det er alltid lett å tolke historien i ettertid, og komme med sine kjølige vurderinger når man vet hvordan det kommer til å gå. Jeg mener at av og til fører de riktige valg til galt resultat, og gale valg kan likevel gi gode resultat, og man skal kanskje ikke alltid dømme en persons handling etter hvordan det gikk. Fra Hitlers ståsted var det slik jeg ser det helt nødvendig å gå inn i Sovjetunionen. Det var et godt tidspunkt, fortsatt fra Hitlers ståsted, han hadde alltid startet angrepene sine før de var ventet, og det var en kanskje ikke helt uvesentlig forklaring på hvordan han hadde lyktes så godt med dem. I Sovjetunionen lyktes han også godt, over all forventning godt. Alle militære mål ble nådd, mange av dem langt tidligere enn planlagt, det var umulig – selv for Hitler – å planlegge for den som suksessen som skulle komme i starten av angrepet mot Sovjetunionen. Men den enorme suksessen skulle vise seg akkurat i dette landet også å bli et problem. De store avstandene gjorde det vanskelig å opprettholde gode forsyningslinjer, det var vanskelig å unngå at hærstyrkene ble spredt. Og Sovjetiske styrker, og særlig sovjetisk industri, kunne alltid bli fraktet lenger øst og være utenfor tyskernes rekkevidde. Slik har Russland det fascinerende ved seg, at det kan bli mørbanket og tynet og herjet med så mye man måtte ønske, utslått blir det aldri. Det har i hvert fall historien vist så langt. Napoleon og Hitler har fått unngjelde for dette.

Men strengt tatt kan man aldri vite hvordan resultatet ville bli, da Hitler gikk i gang med sitt voldsomme angrep, var han forutbestemt til å tape, eller kunne han ved å handle annerledes klart å holde på seieren han tross alt fikk også her. Mitt syn er at en mann som Hitler ikke kunne handle annerledes, det var nettopp at han handlet og tenkte som han gjorde, at han var havnet der han nå var. Og å forvente at han plutselig her, akkurat i denne krigen skulle begynne å handle annerledes, det er slik jeg ser det enda mer umulig enn å overvinne Russland.

Semesteravslutningsturen 2011

Hver vår feirer jeg og min gode venn Martin et vellykket semester ved å ta en lang tur opp til Ulrikens topp, og bli der omtrent trekvart døgn. I år har vi mye å feire, jeg snakker for meg selv, alt har gått veien, leilighet er solgt, hus er på vei til å bli kjøpt, min kone elsker meg og jeg henne, og det samme kan man nesten si om verden. Vi elsker hverandre, verden og jeg. Ingen vin vil være nok til å drikke ut gleden.

Jeg og min kamerat skal likevel gjøre vårt beste. Lang erfaring med å kjøpe inn all slags ekstra snacks og dingeldangel har lært oss at det eneste vi kan savne der oppe på toppen er mer vin. Det tar vi konsekvensen av så godt vi kan.

Resultatene fra eksamen er kommet, de ble flatterende bra, mitt arbeid for i år er unnagjort, før tiden, og det er nye og spennende prosjekt i vente. Og til uken reiser jeg hjem til min kone, i løpet av sommeren vil vi glidende ha en overgang fra å være på ferie i huset til å flytte inn i det. Det er godt å leve, og jeg skal ikke gjøre skam på den gleden ved å holde igjen der oppe på Ulriken.

 

Printer til mor

Mor har vært ganske snill med oss den siste tiden. Det er vanskelig å tolke inn for mye underdrivelse i den setningen der, hun har virkelig hjulpet meg og Olia. Mye av hjelpen er inntil alt er helt sikret og endelig på plass, utenfor bloggstoff, men av det som kan skrives er for eksempel det at hun nå har tatt i mot min kone Olia, og langt på vei tatt henne til seg som et nytt barn. Hun gjør mye mer enn man kan forvente, og Olia er veldig fornøyd, og jeg selvfølgelig enda mer veldig fornøyd.

Så i dag bestilte jeg printer til henne. Av mange store ting som foregår i familien vår for tiden, er at søster Tonje skal gifte seg. Hun har vært gifteklar i månedsvis, og det har strengt tatt mor også, på Tonjes vegne. Dette bryllupet har vært forberedt lenger enn Olia og jeg hadde kjent hverandre da vi giftet oss.

Selv om det fortsatt er over en måned igjen til bryllupet, har mor likevel en eller annen ting hun vil printe ut. Printeren har lenge hanglet, etter hva jeg har forstått, og når jeg tenker meg om, har jeg også erfart det. Det er et eller annet galt med den, for å si det kontant. Olia skiftet blekk på den i dag morges, men det hjalp ingenting, for det var ikke at den manglet blekk som var problemet. Den skrev like dårlig ut med det nye blekket.

Så jeg bestemte meg for å skjære igjennom, her var det ingenting å nøle etter. Jeg gikk inn på komplett, en side jeg har blandede følelser til nå, etter at forrige bestilling der bare ble delvis vellykket. Jeg så gjennom et par printere, og landet på HP Photosmart Plus e-AiO B210a. Den er ikke det første alternativet som kommer opp, det er heller ikke den som får best brukeranbefalinger på Komplett (den får ingen), men sjekker man det opp på engelske nettsider, ser den rett og slett ut til å være en bedre printer enn de som får de tøysete anbefalingene på komplett. Ser man nærmere på den, er det gjerne folk som har hatt printeren eller hva de nå har kjøpt i tre dager, og er fornøyd eller misfornøyd for det virker eller ikke virker. De har ikke noen god formening om hvordan det egentlig skal være, ikke har de prøvd forskjellige varianter av det de nå har kjøpt, og ikke har de prøvd det over tid. Det siste er et problem også med det som liksom skal være «profesjonelle» anbefalinger, profesjonell i hermetegn. Problemet med tekniske duppeditter nå for tiden er jo ikke at de ikke er imponerende når man får dem, men at de slutter å virke etter halvannet år. Som printeren mor hadde.

Dette siste kan man ikke forsikre seg mot. Tiden krever at man kjøper nytt fremfor å reparere, og folk er så rike og tekniske dingser så billige at folk uansett vil kjøpe nytt etter halvannet år, det gamle er gammelt og ut.

Nåvel, hensikten med denne posten var ikke å sukke over tiden. Jeg er veldig fornøyd med tiden og lever veldig lykkelig, hver dag bringer nye gleder, verden er et godt sted å være. Og om et par dager kan min kjære mor på ny gå og hente en postpakke på Prix på Ganddal, forrige gang inneholdt pakken en datamaskin (det ble bare delvis vellykket, derav min reserverte holdning til komplett). Denne gangen er det en printer. Og det er en printer som koster noen hundrelapper mer enn de billigste, men som skriver ut litt bedre og viktigere enn det, er lettere å koble opp, og ikke skal ha noe tull eller vanskelig med seg. Den trekker svært lite strøm, med 3,5 watt i hvilemodus er det bare et par tre ganger mer enn en gammel klokkeradio, 15 ganger mindre enn en lyspære, sånn rundt regnet og litt avhengig av pæren. Men printeren kan stå på, og den virker trådløst, slik at mor kan sitte i stuen og skrive ut nede. Og alle som kommer på besøk til henne kan skrive ut på den rett fra datamaskinene de kommer til å ha med seg, ingen ledninger eller styr.

Det er nesten så jeg skulle kjøpt en til meg selv også. Men Olia og jeg har den gamle til mor, den hun og far hadde før den de nå forkaster. Så tiden kan være som den vil, vi beholder de gamle tingene – og har det veldig fint!

Her er printeren som den ser ut på nettsidene til komplett. Bildet er forsøkt limt inn, og ikke lastet opp, så her er det prøvd et lite eksperiment. Om det virker, kan man se at printeren har et lite display, der det skal være touchscreen. Den eneste fysiske knappen man trenger trykke på er on/off. Det skulle være greit.

To måneder med Spotify

Får jeg tid skal jeg skrive en blogg om dette, men jeg har strengt tatt annet å gjøre, så vi får se hva det blir. Jeg har i alle fall hatt Spotify i to måneder nå, etter at jeg ble med på en gratisuke til å begynne med. Gratisuken var et listig triks fra selskapet Spotify, vi måtte legge inn kredittkortinformasjonen, og om man glemte å melde seg av, ble kortet automatisk belastet. Jeg glemte å melde meg av – dermed var jeg betalende Premium-medlem.

I perioden har jeg tenkt og tenkt hva jeg egentlig mener om denne muligheten til å ha tilgang på det meste av musikken som er utgitt på plate. Det høres jo positiv ut. Samtidig er det en side ved meg som er dypt konservativ, en side som ville gjort at jeg ville vært vinyl for alltid om jeg var født i vinylalderen, jeg ville vært mot vinyl, hvis jeg var før vinylen, jeg ville helt sikkert vært i mot innspilt musikk, om jeg hadde levd i tiden gramofonen og lydbåndet ble oppfunnet. Komposisjoner gjør seg best på noter, eller spilt i levende live, ville jeg sagt da. Innspillingen ødelegger musikken.

Og det er selvfølgelig helt riktig, selv om innspillingsteknikkene har tatt seg betydelig opp siden den gang, og i hvert fall musikk spilt på elektroniske instrumenter blir bedre spilt inn i studio, enn hørt i levende live. Jeg er komisk i mot fremskrittet, ser jeg. Jeg tror verden ville hatt godt av noen tilbakeskritt.

Jeg er ikke helt med på at denne nye internettiden, der alt skal være tilgjenelig alltid, er bare av det gode. Jeg er ikke lei meg at jeg levde mitt unge liv akkurat når CDen ble introdusert, slik at jeg har kjøpt bare en eneste LP i mitt liv, Vazelina Bilopphøggers, for sikkerhets skyld, jeg har kjøpt en del kassetter, de fleste verdiløse i enhver henseende nå. Og jeg har bygget meg opp en anseelig CD-samling. Det gjelder både innen klassisk musikk, og innen rock.

Denne samlingen betyr noe for meg. Gjennom livet har betydningen vært ikke til å måle. Fra den første ungdom, på videregående skole, da jeg bygde opp en samling ved å kjøpe hver eneste plate av Queen, og en rekke andre bomkjøp jeg har brukt min voksnere ungdom til smidig å kvitte meg med. Fra overgangen fra videregående til studielivet, da jeg flyttet hjemmefra, jeg kjøpte alle platene til REM, jeg skiftet ut Queen med tilsvarende U2 og Pink Floyd, jeg begynte å høre på Neil Young og Bob Dylan. Jeg kjøpte de fleste platene av Neil Young og Bob Dylan også.

Fra jeg var 20 til jeg var 30, og vel så det, egentlig har denne tradisjonen aldri verken begynt eller sluttet, hver måned har jeg åpnet en ny CD-plate. Det har vært et av mine særtrekk. Jeg kjøpte CD-plater når de var på tilbud, forseglet dem, og så åpnet jeg dem hver gang det var en ny måned. Det var en fest og en glede. Slik er musikksamlingen min oppbygd.

Hver plate betyr noe for meg. For de aller fleste husker jeg godt når de var kjøpt, og i alle fall når de ble åpnet. Det var alltid en plan, hvilken plate skulle jeg åpne først, hvordan skulle rekkefølgen bli. En stakkars plate av U2, Wide awake in America, rakk jeg aldri å åpne mens jeg likte U2. Den åpnet jeg bare en gang uten andakt, en gang jeg ikke hadde noen andre plater å åpne. Alle som bryr seg om musikk, vet hvordan musikken farger livet, at man knytter tider og steder til musikken man hørte.

På spotify kan man aldri få det samme forholdet til platene. Der er den minste innskytelse nok, alt er tilgjengelig alltid. Det blir storkonsum, man hører en plate et par ganger, og så videre til neste. Jeg tror ikke på denne måten å høre musikk på. Selv når jeg har hatt det meste av plater tilgjengelig, er det bare et lite utvalg jeg egentlig har hørt. Det har vært noe Randy Newman, Richard Thompson, artister jeg oppdaget mot slutten av min CD-samleperiode, plater jeg aldri fikk kjøpt inn. Det var «Music from the Big Pink», av The band, forskjellige deluxe utgaver fra REM. Men det er ikke i nærheten av å være den samme gleden å holde CD-platen i hånden, åpne etuiet første gang, legge platen i spilleren, og vente spent på hva som kommer ut.

Jeg kommer til å leve godt med den CD-samlingen jeg har. Jeg kommer neppe til å kjøpe flere plater, det blir bare noen ytterst få av kjære artister, for gammelt vennskaps skyld. Jeg har fremdeles noen uåpnede CDer liggende også, fra en mindre boks av Neil Young, og en enorm boks fra russeren Vladimir Vysotsky. De skal jeg åpne når det blir nye måneder, og når jeg får tilgang på CD-spilleren min igjen (den er sendt med flyttelasset, derav også at jeg måtte hengi meg til Spotify).

Jeg kommer ikke til å bli noe fast medlem av Spotify, eller Wimp, eller noen av disse greiene, og jeg kommer i alle fall ikke til å bli noe begeistret medlem. Jeg vil eie min egen musikk. Jeg vil fortsatt føle at musikken betyr noe for meg. Det gjør den ikke på Spotify. Det er rent konsum.

Ska det ver… Så ska det ver!

De siste ukene har jeg hørt en del på en av Norges beste rockeplater. Det er gode, gamle Stavangerensemblet. Jeg husket min far hadde platen på kassett, jeg må ha vært 7-8 år den gammel den gangen, og har ennå minner fra at far og jeg sang med på dem og danset til dem. Nå er jeg 30 år eldre, har funnet platen igjen på Spotify, og merket at platen har gjort godt både for platen og meg. Dette er kvalitetsrock, det er rock med mening, rock til å bli i godt humør av.

Jeg har som vanlig når jeg blir litt interessert i noe satt meg litt inn i historien. Da får jeg historien om hvordan vokalist Frode Rønli stilte seg på torget i Stavanger for å selge «Fersk råkk», skrevet på den måten. Det var som om selve livet stod på spill, det var å lykkes eller tape for alltid.

Mange av tekstene er skrevet av den gang unge Gunnar Roalkvam, en kapasitet som gjør seg best når han har noen som skikkelig kan fremføre tekstene hans. Denne noen er nettopp nevnte Fråddien. Han er et medium. Han kan fremføre hva budskap som helst, uten filter. Her er det ingenting som holder igjen, ingenting som antyder at dette kanskje kan være dumt, at det går an å være uenig, eller å mene noe annet.

Roalkvams tekster er gjerne ganske enkle, det er hvermannsfilosofi og mildt politiske tekster litt til venstre. Akkurat sånn god rock skal være. Det skal være litt protest, men ikke så mye at det ødelegger festen.

Platen begynner med klassikeren Radio, en sang som må være en av Norges beste rockesanger. Vokalist Frode Rønneland synger som om selve livet står på spill, og det gjør det kanskje også, det er å lykkes eller gi tapt. Alternativer finnes ikke. Hør bare hvordan første refreng fraseres, om man kan bruke et så lærd ord om noe som er så tøft sunget. Sangen er også riffbasert, et riff som sitter fra første øyeblikk, og etterpå bærer gjennom hele sangen.

Andresporet har det herlige dialektnavnet Kvelden va kalle, med tekstlinjene i første vers:

Kvelden va kalle og månen va halle og eg sto i snøen og frøys. /Eg stod der og stirde mens tankane stirde, då hørte eg nogen så nøys./ Då såg eg ei jenta så var ude og henta litt ved før hu steig det køys/ Eg sa eg va sterke, så skred eg te verke’ og bar opp ei heile røys!

Se og lær alle som skriver rocketekster. Sangen har også ellers alt som god rock skal by på, tøffe bassriff, hvinende gitarsoler og som vanlig vokalist Frode Rønneland som begynner der alle andre ville sagt de gir alt, og tar det videre derfra.

Tredje sang fortsetter å kjøre løpet. Smått e godt er et eksempel på hvordan riktig innspilling kan løfte en sang som ellers bare ville være helt grei. Jeg var sikker på teksten var skrevet av Svein Tang Wa, men litt graving i materialet viser at denne i likhet med de fleste andre har teksten skrevet av Gunnar Roaldkvam.

De ese ud og breie seg som om de var fodle av gass.

La-la, la-la-la-ka, oh-oh!

Smått e godt!

Vi kan vinkle det slik at det er en grunn til at det ikke er noen som har gjort coverversjon av denne sangen. Det går ikke an å ta den mer ut enn Stavangerensemblet gjør det

Bill mrk. «God plass» lar intet humør synke. Dette er Stavangerrockens rockesang for samlivsbrudd, med Froddien som fortsatt aldri holder igjen på en enste note, men verken ham eller tekstforfatter Gunnar Roalkvam eller noen andre i bandet ser egentlig ut til å ha gått gjennom følelsene de synger om. Det er sånn det går når man setter seg inn i en annens samlivsbrudd.

Hu tog me seg kjærler, hu tog med seg kler/ Og plutseligt blei det så romsligt her.

For eg sa at jeg forstod/ eg forstod koffor hu drog/ Så jeg sidde og spekulere koss med konne gjort det bere/ Eg sa at eg forstod, men me sko jo våre to!/ Så eg sidde og fantasere i ei seng så e for svere!

I Bergen må vel kanskje kalles platens første bremsespor. Denne sangen er skrevet av Svein Tang Wa, mestertrubaduren, men den er kanskje litt vel eksperimentel til å være ordentlig rock.

I Bergen e Brann fo’ballaget/(…)/ Har du en slange på tage, kan du spyla de lengar tebage.

Nå finne eg’kje noge så rime/ Eg trur det e best eg besvime.

Tittelsporet Ska det ver… så ska det ver… er platens korteste. Hele teksten består av setningen De e nok av de som ikkje forstår, at de snakke seg i hjel mens tiå går. Det er jo tøft nok.

For den smått anonyme Får meg kje te må man legge merke til gitarlicken i starten. Selv om den kanskje er noe halvhjertet laget, er den ikke halvhjertet utført. Uniumet Frode Rønlien synger med nøyaktig samme innlevelse enten det er en superhit eller platefyll han har å gjøre med.

Den smått hjemmesnekrede og spesielle Vareulf er skrevet av Salomonsen og Tang Wa. Da er det nok Salomonsen som har melodien, mens Tang Wa har teksten. Kanskje kan man si at tekstene til Tang Wa er litt mer dristige enn de til Roalkvam. Roalkvams tekster er enkle og direkte, de uttrykker rockens fortvilelse, fest og opprør, mens Tang Wa forsøker å uttrykke noe mer kompliserte. Etter min mening blir Vareulf for oppkonstruert, jeg mener denne er platens dårligste.

Ud i det grå er ingen hit for de fleste, men for meg er de et ugjendrivelig minne fra min aller yngste barndom. Helt til slutt i denne sangen er det snakkesekvenser, der Fråddien ber ei Åse – eller Åsta, som jeg trodde det var – om å lukke opp døren. Lokk opp, då, Åsa! er kanskje den tekstlinjen jeg merkelig nok husker aller best og har sagt aller mest av alle til Stavangerensemblet.

Vent på meg er laget for å avslutte konserer.

Ikkje gå fra meg, for her kjenne eg ingen/ Og eg vet ikkje kor eg e.

Superhiten Foggel i dag er noe av det beste som er laget i Norge. Det er mange detaljer som løfter denne sangen. Teksten er selvfølgelig førsteklasses, og Fråddien synger som om han selv er født foggel.

Eg hette Markus Trost, og eg fyge rondt omkring/ Og synge triste sanga om alt og ingenting.

Loftå den e fodle av skrig og larm og lig/ Og seint når alt e stilt, så synge eg øve et lig/ For magne e dei så blør/ Og når det friska dør, då e det ingen enkel sag/ Det e’kje greit å vera foggel i dag.

Eg hette Markus Trost og eg fyge øvealt/ (…) Eg fryse nok i hjel, i både kropp og sjel/ Mens du tar det med ro og mag/ Det e kje greit å vera foggel i dag.

Nei, det e jammen ikkje greit å vera foggel i dag.

Ei sjel og ei skjorta avslutter en flott plate. Dette er også en av sangene jeg husker fra barndommen. Det er klassisk rockeriff, en bassgang hvem som helst kan spille, og Fråddien som enda en gang vrenger sjelen i tekstlinjer som om det ikke hadde vært for han aldri ville vakt oppsikt. Hør bare hvordan han uttaler ordene Eg har for mange plassar å gåååååå.

Eg lige å fyga, men ikkje å landa!

Om ikkje dette e rock kan de ta seg ei pera.

Lykkelige de i livet som har vært unge slik at de har fått være på vorspiel  Jeg kunne reist langt og betalt mye for en gjenforeningskonsert.

Endelig ferdig

Det er så jeg er fristet til å bruke utropstegn. I dag var det eksamen. Det har vært forferdelig travelt fra og med påsken, og etter at Olia reiste på søndag har jeg ikke gjort annet enn å lese hele denne uken. Og i dag kom utløsningen, eksamen ble avholdt, og nå er jeg endelig fri til å få ordnet det som bare har måttet ligge den siste tiden.

Eksamen i dag var muntlig om moderne fysikk. Det var ganske krevende pensum, med Einsteins relativitetsteori, Shcrödingers bølgeligning i kulekoordinater, og hvordan det forklarer kvantetallene og elektronets bevegelser i hydrogenatomet, og litt om grunnlaget for bevegelsen i tyngre atomer. I tillegg var det statistisk fysikk, begrenset til den klassiske fysikken, med Boltzmannfordelingen og Maxwells hastighetsfordeling, og til slutt om ledere, halvledere og isolatore, dioder og transistorer, litt om elektronets oppførsel i elektronikken.

I kjent stil fant jeg liten interesse i den matnyttige delen av pensum, kunnskap som kan brukes til noe skal man generelt være skeptisk til, da blir det med en gang rotete og urent, og for sleipe folk kan det lønne seg å fuske seg til kunnskap og gi inntrykk av at ting er viktigere enn de er. Da er det bedre med ærlig og redelig matematikk, skikkelig teoretisk, godt atskilt fra den alltid forstyrrende virkeligheten. Da er Einstein helt utmerket, med ham kan man holde et bilde i hodet der han sitter på trikken i Bern, og tenker ut hele den moderne fysikken. Det eneste holdepunktet man trenger til å utarbeide det hele er at lysfarten er konstant, og så må man være innstilt på å holde på det uansett hva vanvittige ting som måtte dukke opp. Det er meget vakkert, og fullt ut mulig for alle interesserte å kopiere, i hvert fall når man blir lempet over hindringer av andre som kjenner metodene fra før av. Jeg brukte mye tid på Einstein og relativitetsteorien hans denne gangen, av den generelt korte tiden jeg hadde å bruke. Spesielt brukte jeg mye tid på de to tilsynelatende paradoksene, hvordan løpe så raskt at man får en 10 meter lang stang på langs inn i en fem meter lang låve, mens bonden står og ser på og i rette øyeblikk smeller igjen døren, og det andre om hvordan man kan sende en eldre slektning på en lang, rask ferd ut i verdensrommet, og når han kommer tilbake igjen er det du som er eldst. Det virkelige problemet med det siste – teoretisk sett, praktiske forhold må selvfølgelig ikke blande seg inn her – er at man like godt kan tolke reisen fra slektningens synspunkt, og se det slik at det er jeg som fjerner meg lynraskt fra ham, mens han blir igjen, og når vi da treffes igjen skulle han være enda mye eldre enn meg enn han pleide å være. Det er et paradoks.

I stedet for Einstein trakk jeg Schrödinger, og direkte til sannsynlighetsfordelingen, den komplekskonjugerte, det midterste av fem kampitler, der det begynner å bli vrient, der min kunnskap om Schrödingerligningen begynner å fade ut. Men med sterke hint om fremgangsmåte greide jeg å sette opp det meste av hvordan det skulle være. Og at sensor og eksaminator var litt røffe med temavalget fra Schrödinger, kompenserte de med å kun ta det grunnleggende om ledere, halvledere og isolatorer. Dette er jo fullstendig matnyttig kunnskap, helt uinteressant, her var både om hvordan solceller og LED-skjermer virker, her var om transistorer, her var altfor mye praktisk og nyttig. Men i starten av kapittelet var teorien ennå ikke forlatt, og om hvordan elektronet går i valensbånd og ledningsbånd, om hvorrdan det er sperresjikt mellom for isolatorer, og at sperresjiktet er for lite til å holde båndene helt atskilt i halvledere, og hvordan man kan tilføye atomer for å gjøre halvledere enda mer ledete, alt det der gikk lett og greit som om jeg forklarte meg om en russisk roman.

Og så var det slutt, eksamen var unnagjort. Og siden har de gode nyhetene bare trillet inn, akkurat som det skal være. Neste store prosjekt er klart, det er kreativt, og det har fåt veldig god starthjelp. Bloggstoff blir det ikke før det blir mer konkret, før det for alvor er i gang. Ellers skal jeg begynne å lese aviser igjen, lese litt skjønnlitteratur, tenke på andre ting enn fysikk, cruise inn til sommerferien, det er ganske fabelaktig – og akkurat som livet mitt akkurat nå.

Til sist vil jeg si det var en artig eksamenssituasjon i dag. Vi var både sensor, eksaminator og jeg studenter på 90-tallet, der har vi livene våre, der skjedde tingene. Og nå var liksom fasiten her, hva var det blitt av oss, der satt vi. Det var en fin opplevelse, de kaotiske studentene fra den gang var nå alle unge menn i solid jobb.

Olia har reist

Det er trist, og det er sant. I dag reiste Olia med flaggruten klokken 1230. Jeg stod på kaien, og kunne ikke være med på denne hennes første og sannsynligvis siste båttur nedover langs Vestlandskysten. Hun har flyttet.

Jeg flytter etter først om et par uker. Jeg har arbeid å fullføre i Bergen. Olia begynner sitt nye arbeid i morgen, sommerjobb i Rogaland. Det er en lykke at hun fikk denne jobben, at hun gikk på dette intervjuet vi vekslet frem og tilbake om det var bryet verdt å gå på. Nå har hun jobbkontrakt frem til midten av august. Det er sikret med rettigheter og det hele, arbeidstiden planlagt på forhånd, blir hun syk, får hun lønn. Og hun kan på forhånd beregne hvor mye hun vil tjene i løpet av en måned. Som ringevikar er det meste uvisst.

Det meste har gått veien for Olia og meg den siste tiden. Vi mangler imidlertid den siste lille bekreftelsen på at vi får kjøpe huset vi planlegger å kjøpe, vi har den muntlig og ser den går rundt, men det er alltid fornuftig å vente til man har dokumentet i orden og alt på plass før gleden utbasuneres.

Midt i alle disse tingene som mildt sagt fyller hodet mitt for tiden, skal jeg ha eksamen i fysikk. Det er sprenglesning om Einsteins relativitetsteori, Schrödingerligningen i tre dimensjoner og forklaringen av kvantetallene, det er flere ting jeg ikke har kommet til ennå. Eksamen er torsdag. Det blir ikke tid til annet før den tid.

Men enda så krevende Schrödinger og Einstein har tenkt ut forklaringsmodellene sine, de klarer ikke å holde unna Olia som stadig smetter Olia-smilende frem i hodet mitt. Hun er nå hos svigermor i Gaupeveien 5. Det er de to som bor sammen nå. Olia har reist, og jeg stod igjen på kaien.