Ingenting utført, men forkjølelsen vekk og finværet på plass i Kiev

Som jeg skrev i posten i går, hadde vi en del planer for dagen. Ingen av dem ble gjennomført. Men det ble en fin dag for oss allikevel, der særlig kvelden på stranden over gangbroen var nydelig. Og nå er jeg ikke forkjølet lenger, heller.

Den første tiden Olia og jeg kjente hverandre, og jeg besøkte henne her, hadde hun alltid forskjellige ærender hun skulle utføre. Hun forsvant for lange tider av dagen, og jeg var overlatt til meg selv. Nå er vi ofte sammen om disse ærendene, og jeg ser med egne øyne hva frustrasjoner det ukrainske byråkratiet fører med seg.

Ikke for det, oppgaven for oss i går var vår egen sak. Irina har rett til å være her så lenge hun vil, hun er ukrainsk statsborger, men vi å ha de nødvendige dokumentene for å bevise dette. Der har vi en selvforskyldt vanskelighet, med at vi i stresset ved avreise ikke fikk med oss fødselsattesten til Irina. Den vil vise at Olia er Irinas mor, og så kan hennes pass vise at hun ennå var ukrainsk, den gang i 2014, Irina ble født. Jeg for min del er vel så opptatt av å få vite og bekreftet hva slags dokumentasjon som er tilstrekkelig, slik at jeg er forberedt når Irina og jeg reiser hjem sammen 14. August.

Morgen på kaffebar

Disse morgenene er gull verdt for meg. Etter et par kopper kaffe føler jeg alt er gull verdt. Det er et rikt liv, mye å dyrke og ta vare på. Feriene i Kiev er de beste jeg kan tenke meg, og resten av året er ikke verst det heller.

Rutinene mine her nede er to dager med trening, en dag med lesing og skriving og datamaskiner. To dager for kroppen, en for hodet. Jeg kommer meg ut av huset, så jeg er sikker på at jeg får fred.

Det er ikke mange jeg kjenner som deler interesser med meg, men jeg dyrker dem for deres egen skyld. Mitt liv ble lettere da, det ikke lenger var om å gjøre å overbevise andre om min måte å tenke på. Jeg har det fint som jeg organiserer mitt liv, andre får finne sin måte å gjøre det på.

For meg er det balsam å trenge inn i tidligere tiders spørsmål og problemer. Jeg finner stor glede i å åpne eldre litteratur, og bruke den tiden som trengs for å komme meg gjennom dem i original. I min nye lesing er jeg ved den tredje av trettifire sanger i Dantes inferno, siden er det Purgatorio og Paradiso. Hvem vet om jeg vil komme gjennom alt i løpet av livet? Det er så mye annet interessant å lese, også.

I dag var det Goethes romerske elegier. De er det sikkert ingen som vet noe om, det er en måte å tenke på og skrive tekster på, helt fremmed for vår tid. Først må man bruke en del tid på å finne ut hva en elegi er for noe, og så må man vite litt om Goethe, Roma og opplysningstiden, og så må man sakte gjennom teksten, for meg med å slå opp en lang, lang rekke med ord og referanser. Men jeg synes det er deilig å lese tysk igjen, etter en kort pause etter eksamen, med oppfrisking av italiensken og gass på russisken.

Jeg skriver blogginnlegg, om Rusanivka, og har tid til å slå opp om broen, kanalen og stedet. Nå vet jeg at broen er 1543 meter, et tall veldig lett å huske, og at den ble bygget mellom 1941 og 1953, juni til november. Det klistrer seg til hodet, og jeg finner det interessant, om enn det er helt unyttig. Men jeg er ikke med på at all kunnskap skal kunne brukes til noe. Det er som morgentreningen. Hva skal jeg bruke musklene til? Ingenting, selvfølgelig, annet enn at det er fint å kunne løfte mitt lille, deilige barn som jeg vil. Og plutselig kommer noe av kunnskapen til sin rett, også, i samtale med noen med samme interesse, eller bare som en artig slengbemerkning.

Så får jeg pleiet litt mine andre blogger. Det er nesten litt sykelig, å skrive så enormt som jeg gjør, men jeg har dette umettelige uttrykksbehovet. Og jeg finner en merkelig glede å strukturere tankene, i form av ord, skritlig og muntlig. Jeg hører In our time, mens jeg trener, noen av programmene har ting jeg reagerer på, og så må jeg få det ut av systemet på et vis. For meg er det å skrive det ned. Dagens internettmuligheter gjør det veldig lett, og akkurat passe meningsfylt.

Nå er klokken elleve, her nede. Dagen skal begynne. Hjemme venter en god frokost, og så er det ut for å få gjort først et par praktiske ting. Lille Irina og jeg har litt tannbehandling i vente, jeg kan stikke innom i dag, og ta noen bilder, Irina har time onsdag og torsdag. Det blir fryktelig, det er noe jeg virkelig gruer til, aldri har jeg vel kunne grue meg så enormt på andres vegne. Irina vet ingenting ennå, og når det er gjort vil det alt være over. Ellers i dag er det å sørge for å få hånd om de nødvendige dokumenter for å vise at Olia er Irinas mor, og a hun var ukrainsk da hun ble født, slik at Irina automatisk er ukrainsk og har rett til å være her så lenge hun vil. Det verste som kan skje om vi ikke klarer å bevise dette tilstrekkelig, er at vi må betale en bot. Tidligere har jeg vært bekymret for at vi ikke vil komme oss med flyet vårt. Det skal mye til.

Så da er det å få drukket opp kaffen, slå ned datamaskinen, og komme i gang med dagen. Det gir lave odds å tippe at når de praktiske gjøremålene er unnagjort, så venter det en eller annen form for vann og bading. Gull verdt!

 

En lang, rolig kveld i Rusanivskaja-distriktet

Rusanivka er en kunstig halvøy på venstre bredd av elven Dnjepr. I Kiev renner ikke denne mektige elven som en bred flod, men som en mengde små og store sideelver mellom de mange øyene som er spredd her. Kanalen som gjorde det lille distriktet til en øy, ble bygget i Sovjettiden. Informasjonen både på engelsk og russisk Wikipedia er sparsom, og det kommer ikke frem hva som var poenget med å gjøre bydelen til en øy, i stedet for en del av fastlandet. Det gjør i hvert fall stedet ganske idyllisk, med vann og promenader på alle kanter.

Om sommeren forsøker jeg som regel å få oss til å reise hit ut om søndagene. Det er et fint sted å ta det langsomt på. I de aller siste årene har også restauranttilbudet tatt seg opp, særlig den georgiske restauranten som kom i år, gjør det attraktivt for oss. Med strender, lekeplasser og god plass for gående er det også barnevennlig. Dette er et ypperlig sted å være turist, ikke så anmasende som Hydropark, men likevel full av sydende liv og feriestemning.

Vi brukte ganske lang tid før kom oss av gårde i dag. Jeg hadde min sedvanlige morgentrening, men den fordømte forkjølelsen nekter helt å slippe taket. Da jeg kom hjem, var jeg mer interessert i å hvile, enn i å spise. Hva er det som skjer med meg? Dette er katastrofe.

Litt utpå dagen kom i hvert fall Irina og jeg oss ut på lekeplassen utenfor. Der var søskenbarnet Tasia med vennene sine, så dermed var det garantert Irina ville være opptatt for en stund. Og det trengtes, for inne var Olia og vasket og ryddet og ordnet. Da tar det alltid lang ting. Lang tid.

På et tidspunkt gikk vennene til Irina inn, og hun ble igjen alene på plassen. Med bøyd hode kom hun mismodig gående mot meg – dunkt! i vippen av jern de har satt opp her. Da var det bare å gråte, dette ble for mye.

Og jeg ringte til Olia, for å få henne ut, på telefon og på Skype – men hun hadde skrudd av lyden, og hørte ingenting. Det er som regel bare Olia som bruker Skype, og hun er logget på med sin konto på telefonen jeg nå bruker til mitt ukrainske sim-kort. Så når jeg ringer fra min norske telefon, med min Skype-konto, ringer det i min ukrainske, med hennes. Der svarer lille Irina, og gir seg i vei med å prate som bare et barn på tre-snart-fire-år og kan gjøre.

Til slutt må jeg rope på babusjka og søster Tanja på balkongen. Lekeplassen er rett utenfor leiligheten, så det er ikke lang vei. Det er lenger opp de fem etasjene, for å si det sånn.

Etter noen minutter kommer Olia ut, når hun forstår at vi venter. Hun er uansatt ferdig, sier hun. Snart etter sitter vi i buss 55, på vei over Patona-broen.

Eller Paton-broen, som den egentlig heter. På russisk kaller vi den Patona most, med genitiv a, og så har jeg tatt med meg denne over i norsk. Jeg kaller den «Patona broen». Det riktige er nok Paton, og jeg skal se om jeg klarer å skjerpe meg. Den er for øvrig oppkalt etter Evgenij Paton, den sovjetiske ingeniøren som midt  i den verste Stalin-tiden kom med ideen om å sveise sammen en bro over hele den brede Dnjepr-floden i Kiev, fra bredd til bredd. Det er den første broen i verden, i sitt slag, og med sine 1543 meter den lengste av broene i Kiev. Byggingen startet litt uheldig i juni 1941, få uker før den tyske invasjonen og den forferdelige krigen som fulgte. Den åpnet for trafikk 5. november 1953, samme år som Josef Stalin døde (han døde i mars). Så det er en bro med historie, dette. Som så mye i Kiev.

Få bryr seg om denne historien, nå. Folk har nok med sine egne liv, sommerens gleder, og hverdagens problemer. Promenaden i Rusanivka er flott laget til. Langs den er gresset grønt, lekeapparatene for barna er nye, og restaurantene står ikke noe tilbake for de man finner overalt i Europa og verden om dagen. Men de falleferdige betongblokkene folk her bor i, stiller en riktig kontrast til idyllen. Det er av og til snakk om vi skal kjøpe en av disse leilighetene her. De er så billige at vi kan gjøre det i forbifarten, men det kommer aldri opp som en seriøs mulighet. Vi har jo leiligheten i Petsjersk, og trenger ikke bo to steder.

Siden vi er inne på dette med bolig, og dette utvikler seg til en post med mer enn hva som skjer med oss, kan jeg ta med den litt uhyggelige måten enkelte boliger blir omsatt på nå om dagen. Det er pensjonister, uten sjanse til å holde på leilighetene sine, selv om de er gjeldfri, og har bodd der de bor siden Sovjettiden. Men de kommunale avgiftene er for høye til at pensjonen strekker til, og oppsparte midler vil alltid bevege seg ned mot null, særlig med inflasjonen Kiev og Ukraina har sett de siste 5-6 årene. Noen har dermed kommet opp med den briljante ideen at leiligheten selges, med oppgjør ved dødsfall. Kjøper forplikter seg til å overføre en fast sum i måneden til pensjonisten, frem til denne dør, og leiligheten blir kjøpers. Det er typisk pensjonister uten arvinger som benytter seg av denne muligheten.

Og så har vi kontrasten. Vi kan ta inn på georgisk restaurant, den vi synes er best i denne delen av Kiev, og bestille mat og drikke som om alt er gratis. I overskuelig fremtid vil vi ha en inntekt, vi har hus med gjeld som alle andre, men de norske lønningene gjør at vi ikke trenger å tenke på noe feriebudsjett her nede. Vi kan bare kjøpe alt vi har lyst på, alt vi klarer å få i oss. Jeg har spist en latterlig liten frokost, og vil kompensere nå. Så vi bestiller en meny, til komiske 449 ukrainske penger, hryvnaer, som det skrives, griven, som vi sier (årsaken er den spesielle russiske bøyningen for tall, og ukrainsk uttale der g og h går i ett), og får for det hvert vårt glass georgisk vin, zhinkali, hatsjapuri og hver vår kyllingrett. I tillegg bestiller vi mer vin, mer zhinkali, limonade til Irina, og mer limonade, og kompott. Samme hva vi gjør, blir det aldri mer enn norske hundrelapper.

Etterpå er vi mette og glade. Irina stikker innom en lekeplass, Olia sniker seg bort til en butikk, under påskudd av å skulle kjøpe kaffe. Jeg hjelper Irina på lekeplassen, og forsøker å få henne til å huske kunsten å hoppe fra en disse, eller huske, som østlendingene sier. Når Olia kommer tilbake, går vi bort til den lille stranden, den lille viken, der vi pleier å bade når vi er her.

Her får vi litt Øst-Europeisk kultur av en annen form. Det er satt opp klosser med psykedeliske mønstre og farger. Det er satt opp lys og kamera, tydeligvis et eller annet profesjonelt. Det er et stort crew. Og så stiger lettkledde unge damer opp på disse klossene, og danser til aggressive rytmer. Sånt ser man vel ikke andre steder? Veldig rart. Jeg blir stående nesten litt fjetret. Og Olia, stakkar, blir aldri så lite grann misunnelig – og lurer på om det er på tide for henne å farge håret?

Hun kan ta det helt med ro. Hun har ingen konkurranse for meg, ingen er i nærheten, hun er helt overlegen, suveren. Og det vet hun egentlig ganske godt, men så er det disse snikende følelsene og bekymringene da, som fornuften ikke alltid fungerer som et forsvar mot.

Irina og jeg har også vår badeaktivtet. Nytt denne gangen, var at hun holdt seg fast om halsen min, mens jeg svømte og dukket under. Det er spesielt, for under vann ser jeg ingenting, og Irina trenger å holde seg over til jeg kommer opp igjen. Hun må svømme litt, uten tilsyn. Det er ikke noe problem, hun kan det, og hun finner seg i alt, så lenge det er i vann. Et triks vi også fikk til skikkelig, for første gang denne dagen, var at jeg løftet henne opp med føttene hennes i håndflatene mine. Sånn at hun står helt rett opp og ned, i hendene mine, like over vannet. Ganske kult.

På hjemveien er det nødvendig pitstop, med is og juice, og et obligatorisk opphold på en av lekeplassene. Irina har ennå ikke skjønt konseptet med is, at den må spises for ikke å smelte. Hun har ennå den tanken at den kan spises «etterpå». Så vi må holde isen, mens hun leker. Sånn er mye is forsvunnet for oss.

Ikke at det gjør noe. Vi kommer oss til bussholdeplassen, der vår beste buss, nummer 118, kommer med en gang. Der er det vår vante konduktør, en av kjenningene til Olia, og de to får en prat på reisen hjem. Det er nå mørkt, og ikke lenge til leggetid.

Endelig bading og ferieliv igjen

I dag går det an å si at forkjølelsen var vekk. Og i dag kom også finværet.

For første gang på et par uker våknet jeg uten forkjølelseshode, med trykk mot tinningene. Jeg kunne rusle bort til metroen, kjøre til Hydropark, og gjennomføre mitt vanlige treningsprogram helt som planlagt.

Hjemme var det plov til frokost. Min plan var så å reise til Hydropark på ny, for å leie sykkelbåt, men etter å ha vært positiv noen dager, trakk Olia seg fra dette. Hun mente det kunne være farlig for lille Irina, at det var for tidlig. Siden hun neppe ville fått redningsvest, er det kanskje noe i det. Eller kanskje hadde det fulgt redningsvest med leien? Jeg vet ikke.

Uansett droppet vi denne planen. Den var også en del av at jeg tok hensyn til værmeldingen, som sa varmt, men ikke sol i dag, og sol og varmt fremover. Derfor trengte vi ikke ta bare stranden. Men det var bare stranden det ble.

Typisk oss forandret vi planen enda en gang, da buss 55 kjørte forbi mens vi var på vei over gaten for å ta en buss til metroen Arsenalnaja, for deretter å kjøre til en annen strand, en vi sjelden er på. Olia har aldri vært der, faktisk, mens Irina og jeg har vært der 1 gang i fjor. Det er en grunn til at vi ikke er der så ofte, den er litt mer tungvint å komme til, og den er ikke noe spesielt bra heller. Like bra å hoppe på 55, når den først kom.

Vi tuslet bort til strendene på høyre siden av Patona-broen. Jeg var spent på hva arbeid de hadde gjort der, vi hadde før sett gravemaskinene og lekteren fra bussvinduet. Det virket helt meningsløst hva de hadde gjort. På stranden lå det noen enorme sandhauger som dekket nesten hele stranden. Det kan ikke være mulig at det er meningen det skal være sånn, men det er heller ikke godt å si hva de skal gjøre videre, hva denne sanden skal brukes til.

På ukrainsk var det skilt jeg senere fikk Olia til å forklare: Forbudt å gå på sanden. Ukrainerne viste akkurat den respekten slike skilt skal ha. Stranden ble brukt, som den skal og må om sommeren. Noen benyttet til og med sandhaugene som sted å være, og sole seg på, og barn brukte dem til å leke. Resten la seg til på de områdene som var igjen, som ikke var dekket av disse sandfjellene.

Irina og jeg kunne godt bade. Jeg mener jeg merket de hadde tatt masse fra bunnen, det kjentes litt annerledes ut, men jeg skal ikke være kategorisk. Ennå var jeg bitte lite grann forsiktig, etter å ha vært småforkjølet en stund, så Irina og jeg gjennomførte ikke den aller villeste badingen. Det var likevel mer enn nok til å parkere alle andre barn og voksne som var der.

Siden hun ble født har Irina vært utrolig i vann, helt fryktløs. Før hun er fire år, svømmer hun, med å legge ansiktet over vann, og plaske seg frem med armer og ben. I dag var det også tydelig hun klarte å slappe av i vannet. Hun kan svømme, eller flyte, lenge, og hun er ikke avhengig av at jeg kommer og hjelper henne etter en stund. Er hun ute der hun ikke rekker bunn, som hun som regel er, kan hun kave seg inn til grunnere vann. Særlig når hun svømmer på ryggen. Men jeg er der alltid med en gang om hun ser ut til å streve, eller ber om hjelp. Hun skal fortsette å være helt trygg.

Tidligere i sommer har jeg trodd at ølsalget er slutt på strendene. Det er nesten slik, men ikke helt. I dag fikk jeg kjøpt meg en øl, der, på strandkafeen, de selger ennå tappert i plastglass, og det ser ut til at det vil de få fortsette med. Det er de små kioskene og avleggerne som er helt utradert. Det samme gjelder salg av ølflasker, noe som ikke er så dumt, siden strendene i Kiev er plaget av temmelig store mengder glasskår.

Mens jeg drikker min øl, kommer Irina, og får seg en slikkepinne og en liten eplejuice. Slik sitter vi og koser oss, og prater sammen. Det er et seilas, som foregår, jeg tror kanskje det er fast takst, lørdagene. I alle fall ser vi de ofte, disse seilbåtene som kjennerne straks vil vite hva er. Løypen i dag virket veldig kort, rundt og rundt noen bøyer, like ved der vi var. De samme båtene passerte hele tiden, 20-30 meter fra strandkanten. En artig ting å hvile øynene på.

Det var godt å få litt ferieliv igjen. Etter ølen og juicen gikk vi og badet litt igjen, før det var opp til promenaden, der Olia kjøpte oss is, og Irina fikk prøvekjøre en lekebil for første gang i sitt liv. Hun har fått sitte i disse bilene før, men da er det jeg som har kjørt med hjelp av en fjernkontroll. Nå styrte hun ratt og gasspedal helt selv, og kjørte en liten runde. Hun gav klart uttrykk for at dette var gøy, men det trengtes ingen overtalelse for å få henne ut av bilen da vi var fremme.

Siste post på programmet var kafeen kvartal. Der bestilte Olia noen slags pannekaker fylt med løk og grønt, delikat servert med en liten mugge rømme, og en øl til meg og kompott til Irina. Irina har også tilgang til et hoppeslott for en god norsk tier, med påfyll av penger når hun har hoppet for lenge. Det er ganske avslappet. Vi voksne har Internett på mobilen, eller hverandre.

At det har vært en bra dag, viste seg også at buss nummer 55 kom straks vi var ved holdeplassen. På bussen var en påminnelse om at hverdagen ikke er så enkel for alle. Det var et par, ganske unge, og ganske alkoholiserte og hjemløse. Særlig han virket ganske ute. Hun var gravid, langt på vei. Billettselgerern bad om penger til billett, men det hadde de ikke. Hun, den gravide damen, hadde rester av sin gamle mennesker og sine sosiale egenskaper, hun smilte og snakket høflig til billettselgeren. – Vi vet det, sa hun, da selgeren krevde de måtte forlate bussen neste stopp. Det er ren rutine for dem. Og ved neste stopp, midt i ingenting, på vår side av Patona-broen, gikk de av, og satte seg for å vente på neste buss, for enda kanskje noen stopp fremover.

Vi kjørte videre til vårt stoppested. Derfra gikk vi raskt hjem. Det vil si, Irina stoppet ved lekeplassen utenfor, der Olia rapporterer at det var 5-6 gutter ville etter henne. Her var et varsel hva vår lille skjønnhet har i vente. Jeg fikk fri av Olia til å gå hjem, dusje og gjøre mine ting. Og det gjorde jeg, helt til Olia kom inn med Irina, og laget pannekaker til oss.

Lang dag, lang tur, lite gjort

Det er med forundring jeg ser det er varmere i Sandnes enn Kiev om dagen. 33 grader skal temperaturen ha nådd der i dag. Det er godt over det jeg finner komfortabelt, og slike temperaturer vi pleier å slite med her nede i Ukrainas hovedstad. I år har det vært konstant under 30, og vel så mye overskyet vær, som solskinn.

Forkjølelsen har gitt seg, men ennå kjenner jeg det presser mot hodet. Det begynner å irritere vettet av meg nå. Kan den ikke bare alt slippe taket? Jeg får trent, gjennomført programmet jeg hadde tenkt, og jeg drikker kaffe etterpå, men hele dagen er jeg liksom akkurat litt redusert. Og appetitten er ikke i nærheten av å være som den skal.

Det får være dagens frustrasjon. Den kommer igjen, mot slutten, da det viser seg at Olia har lagt oss ut på langtur, og jeg vet jeg sliten og trøtt må gå opp hele bakken til Petsjersk. Vi ender opp et område uten kollektivtransport for oss.

Dit er det ennå et stykke frem. Først skal dagens planer legger. Vi har en del ting å gjøre. Viktigst er å få ordnet med dokumentene som kan vise at Irina etter loven er ukrainsk statsborger. Olia rakk ikke å finne fødselsattesten hennes hjemme i Norge, før vi reiste, og her i Ukraina har vi bare passene. På altinn og det offentlige Norges nettsider er ingenting overbevisende.

Så vi drar opp til ambassaden, eller konsulatet, som det strengt tatt er.

Dit kommer vi ikke helt uten problemer. Det er veiarbeid over Kiev. Så selv om vi kommer oss på buss 118, tar den oss bare ned bakken vi bor i. Den er riktignok lang. Men den bringer oss ikke egentlig noe nærmere ambassaden.

Vi tusler bort til Klovskaja, metro. Den er for spesielt interesserte, det vil nesten overraske meg om noen lesere av bloggen kjenner den. Det er stasjonen mellom Palas Sportu og Petsjersk på grønn linje, altså første stopp fra vår nærmeste. Der går vi inn. Men Kiev har av en eller annen grunn bestemt seg for ikke å sette noen i billettluken for akkurat denne stasjonen. Vi har pent å bruke automatene. Det hadde godt ganske fint, om det var de gamle prisene som gjaldt. For 5 griven kan man putte på en tier, og få to sjetonger ut. Når det koster 8, så må man ha akkurat. Vi hadde 15 løse griven. Tjuelapper og femtilapper og den slags tok den ikke i mot, bare tiere og femmere og toere og enere. Olia måtte helt idiotisk opp og handle noe, for å få den tøysete gryvnaen vi manglet. Selv med det hadde vi bare en lapp med 7, og en med 1. Billetten kostet altså 8, og med det virket ikke automaten.

Enden på den visa, var at vakten måtte hjelpe oss å snike oss inn.

Resten kommer…

Vi har det fint, men det skjer ting i vårt aller nærmeste nabolag

I dag var det treningsfri for meg. Jeg benyttet derfor morgenen til å få gjort unna en del praktiske ting, på datamaskinen. Det gjorde jeg på kaffebaren Skyberry, like ved der vi bor. Jeg var hjemme i elleve-tiden. På samme tidspunkt ble det skutt i restauranten like over gaten fra der vi bor, den jeg tidligere pleide å bruke for sånne morgenøkten.

Det var babusjka som formidlet nyheten en stund etter vi hadde kommet hjem for kvelden. Hun var tydelig rystet, en venninne hadde ringt henne opp, og sagt at de skyter der du bor. Det er virkelig rett ved der vi bor, utenfor er den bussholdeplassen vi bruker oftest. Nummer 118 til stranden og 14 til botanisk hage går her. Busskuret er to skritt fra uteplassen til restauranten, der skuddene skjedde.

Babusjka ringte oss straks, for å høre om alt var ok. Men telefonen til Olia var til lading, hjemme. Så babusjka måtte leve gjennom dagen i skrekk.

Vi ante fred og ingen fare. Vi hadde først sittet ved bussholdeplassen på vår side av veien, der bussene 118 og 14 går i motsatt retning, før vi ruslet opp og tok metroen i stedet. Slik rakk vi akkurat restauranten Mon Chere til businesslunsj. Deretter gikk vi forbi det norske konsulatet, vi må nok innom der en gang, for å forsikre oss om at vi har de riktige dokumentene for å vise at lille Irina er halvt ukrainsk, med rett til å være her lenger enn 90 dager i halvåret.

Så var det for Irina å leke litt i keramikklekeplassene langs høyden. Det er et område av byen Olia liker veldig godt, dette, godt på oppsiden av Kresjtsjatik, og så går det ned Andrejskij spusk. Der kjøpte Olia en liten matrusjka til Irina, en slik russisk dukke-i-dukke-leke, og så var det over Kontraktovaja plosjad til restauranten Liubov Markovka, med lekerommet. Faktisk var det jeg, som hadde lyst på vafler og te. Jeg kjenner ikke meg selv igjen.

Olia hadde verken lyst på kaffe eller te, og jeg gav henne fri til å reise hjem. Etter at Irina gråt litt over at mor gikk, fant hun seg fint i det, og vi hadde det kjekt, som vi pleier. Buss nummer 62 gikk ti meter foran oss, men jeg skyndte ikke på. Irina ville sjekke opp om taubanen virket, noe den ikke gjorde – og så er det minst 20 minutter til neste buss. Sannsynligvis lenger.

Vi gikk ned til fontene, der Irina fikk lov å leke, som hun pleier. Nå hadde hun ingen klesskift, men jeg tenkte det får stå til. Hun kan ta kortbuksen på uten truse, og så har hun alt ganske tørt. Det skulle vise seg at Irina heller ville ha kortbuksen utenpå den våte trusa hun hadde badet i fontene i, og slik reiste vi hjem.

Hjemme var Tasja kommet hjem etter noen dager hos sin andre babusjka, og gjensynsgleden mellom henne og Irina var svært stor. Mama Olia hadde benyttet frikvelden til å ta seg et varmt bad.

En fin dag, med andre ord. Men det er jo ikke noe særlig, når det blir skutt så nær der vi bor, og et sted vi er så ofte. Vi er ikke på den restauranten lenger, Katusjka heter den, en kjederestaurant åpen 24 timer i døgnet, men vi er på holdeplassen utenfor hele tiden. Og det er nærmeste sted for meg å finne nett, om det ikke virker hjemme.

Jeg legger ved lenke på russisk om hendelsen: https://kiev.segodnya.ua/kaccidents/v-centre-kieva-proizoshla-strelba-v-restorane-1157736.html

Typisk Kiev, så ser det ut til å være et eget oppgjør. Så vidt meg bekjent, er det aldri angrepet tilfeldige forbipasserende eller tilstedeværende her. Den type terror har Kiev og Ukraina vært fri for. Nå holder jeg krigsområdene i øst utenfor. Men man leser jo om terror og drap andre steder i verden, og jeg tar meg av og til i å tenke hva jeg gjør om det dukker opp en galning med kniv eller gevær, eller om en eller annen bil finner det for godt å meie noen ned. Så langt har det altså ikke skjedd noe slikt, her i Kiev.

Dog skjer det drap, skuddveksling og også bomber, men alt sammen altså målrettet, og svært sjelden med uskyldige utenforstående skadd. Det skjer også bilulykker. Så sent som i går døde ei lita 10 år gammel jente, i akkurat det krysset vi gikk over gaten i dag for å komme til metroen vår.

Helaften på byen med torden og gratiskonsert

Skal du se på tyskerne i dag? Dette spørsmålet fikk søster Tanja på jobb, og det var også spørsmålet min kjære kone Olia spurte henne da hun kom hjem. Det skulle vi.

Jeg hadde tenkt at nå skulle den forbaskede forkjølelsen og det mindre forbaskede dårlige været være over. Men jeg våknet med skikkelig trykk mot øyne og panne, ikke helt bra, og på treningen ville jeg heller sovne, enn å løfte noe. Det var så ekstremt at jeg droppet kaffen på vei hjem.

Babusjka er frisk igjen, og hadde laget skikkelig frokost. Oksekjøtt. Jeg spiste, men det jeg ville, var å sove. Det gjorde jeg like etterpå, og hele dagen.

Det ble rett og slett en helt ekstrem hviledag, dette. Irina ville selvsagt ut, men ikke så insisterende som hun pleier. Hun slo seg til ro med mobilen i sengen, hun også. Eller med å leke med lekene sine på gulvet. Olia sier aldri nei takk til en dag med søvn, hun lå formerlig og smilte. – Den beste dagen i ferien, sa hun.

Og om vi skulle ha forhåpninger om større sprell, var det rikelig med lyn, torden og regn utover ettermiddagen, som holdt oss fra det. Irina fant her en ny lek, og sa simit grom, i stedet for grimit grom, som er det riktige for «tordner torden», eller bare tordner. Hun lo høyt da vi rettet henne, og holdt på sitt, simit. Særlig da jeg kilte henne som straff. Da hadde vi en lek gående.

Tordnet varte i timevis, og var en kort stund så nær at vi trodde det var nabobygningen som ble rammet, et skikkelig brak. Og på kveldingen kom regnet, som pleier å følge med. Klokken var 1806. Vi hadde ikke gjort noe som helst hele dagen. Og nå var det snart konsert.

Vi hadde jo tenkt å få spise litt før konserten. I alle fall hadde jeg det. Men nå begynte det å bli knapt tiden og veien. Konserten skulle begynne klokken 1900, trodde vi først, 1930, viste det seg etterpå, og den ekstra halvtimen gjorde oss godt. Vi hadde trengt ytterligere en time, skulle det senere vise seg.

Da Olia skjønte klokken var over seks, fikk hun litt bevegelse i seg. Irina ble gjort klar, mer eller mindre. Det er ei skjønn, lita jenta, og hun har mange kleskombinasjoner som får meg til å smelte helt. I dag var det konsert, så da var det litt røff, med kortbukse og t-skjorte, og pannebånd. Tre og et halvt år, er hun.

Sminke tok hun ansvaret for selv. Om det er kulturelt betinget, vet ikke jeg, men Olia tar det veldig piano når lille Irtsjik går i voksne sminkesaker. Resultatet kan man selv tenke seg. Det er sminke både her og der. Men Olia tar og glatter det ut, sånn at det ser ikke så verst ut. For ei nydelig jente som Irina vil uansett sminke gjøre mer skade enn nytte. Naturen klarer dette best selv.

Alt dette her førte til at klokken ble sju, og Tanja kom hjem. Nå var det pøsregn, og Tanja frarådet oss sterkt å gå. Hun var selvsagt ivrig med at vi skulle se tyskere, det er det som har vært snakket i vår omgangskrets, det kommer tyskere til Kiev! Det er det deilige russiske mindreverdighetskomplekset: Tenk at det vil komme tyskere til byen vår!

Olia har en egen forkjærlighet for tyskere, hun var absolutt med på å få meg til å studere faget, og hun er alltid på jakt etter tyske bekjente i sin omgangskrets. Så vi skal gå på denne konserten. Jeg har hatt det for meg at det er noe tysk pop, et eller annet band, men nå blir det klart at det er orkestermusikk, vi får besøk av et tysk, lite symfoniorkester.

Da blir jeg bare desto mer interessert, og presser skikkelig på for å komme oss av gårde. Konserten begynner jo vitterlig snart. Den skal være oppe ved historisk museum, litt klønete beliggende for oss, ikke sånn at det er en god buss, og så er vi der. Og regnet pøser ned.

Moren kommer hjem, og vil servere oss mat. Da vet jeg det raskt går en time, så dette vil jeg unngå. Jeg har også lyst til å spise ved den georgiske restauranten Zhinkali, som opprinnelig var planen. Bare etter konserten, og ikke før den. Så nå presser jeg på for å få oss av gårde, går hvileløst omkring, litt redd også for at det hele ikke skal bli noe av. Det ville ikke vært moren i mot. I dette været. – Metroen er stengt, sier hun, med den ukrainske skråsikkerheten jeg har lært meg ikke alltid betyr at det som blir sagt er uomtvistelig.

På nettet finner jeg ingenting om at metroen er stengt. Metroen er én av tre måter vi kan reise til dette museet på, det ligger oppe ved Andreiskij spusk, ikke så langt fra der taubanen ender, nær utenriksministeriet. Hadde taubanen virket, hadde buss 62 og bane vært en god reisevei, men det ser ut til at det er fast at den stenger noen uker i sommermånedene for reperasjon og vedlikehold. Det samme gjaldt i fjor.

Vi endte i buss nummer 14. Planen om å vente til oppholdsvær, holdt ikke. Med to paraplyer skulle det liksom hjelpe, men Irina tok den ene, og så måtte Olia eller jeg bli våt. Bussen tar oss bare ned Lesu Ukrainka, og så må vi går rundt hele det bessarabiske kvartalet, og over hele Khresjtsjatik. Når lille Irina har paraply, er det ikke så lett å leie henne, eller bære henne, så det er hun som bestemmer tempoet. Klokken er 1950. Konserten begynte for tjue minutter siden.

Og som om det ikke var vanskelig nok fra før, måtte Olia på do. Det må hun aldri, det er alltid jeg som må på do, jeg som drikker så mye øl og kaffe, Olia drikker ingenting, literally, som de sier på engelsk. Alle med ukrainsk eller russisk familie kjenner dette fenomenet, det er som om de ikke trenger væske. Men nå hadde hun altså et eller annet som måtte ut, og sedvanlig nok for oss, stakk hun av, før vi hadde gjort en skikkelig avtale hvor vi skulle møtes. «Vi hadde jo telefon».

Dette var i undergangen under Maidan, uavhengighetsplassen der alle revolusjonene skjer. Det er den mest håpløse plassen, for det finnes minst to utganger, og fra dem er det 3-4 veier å gå opp mot museplassen der konserten skal være. Det er ingen steder for oss å stille oss, der Olia helt sikkert vil gå forbi.

Jeg har lyst på kaffe, det vet Olia, det har vært et tema, om jeg skal kjøpe meg en kaffe, og nå er det naturlig vi kjøper, mens vi venter. Irina får en kopp varm sjokolade. Kaffebaren vi kjøper på, heter Aroma Kaffe, en kjede, den finnes over hele byen, blå og oransje er fargene, og den vi sitter i, er rett ved utgangen der det går en rulletrapp opp. Det var også den Olia så eller burde sett, Irina og jeg gå opp, da vi forsvant fra hverandre. Fra denne kaffebaren, holder jeg konstant oppsyn med denne utgangen. Ingen Olia.

Ingen Olia.

Ingen Olia. Irina og jeg får drikkene våre, lovlig sent. Det er tre stykker som jobber der, fem gjester, men det ser ikke ut til å være prioritert å få gjestene servert. Han som ekspederer oss er lynrask med penger og bestilling, og med informasjon om hvordan vi kan få rabatter. Han ekspederer straks alle som kommer til. Men ingen får servert. Det tar en stund. Og at Olia kommer opp, tar enda lenger stund. Jeg ringer en gang, ingen svar. En gang til – rasende Olia.

Hun er gått opp på plassen. Hun har tatt det for gitt vi har gått opp til konserten, slik vi alltid gjør, i følge henne. Hun har et godt, østeuropeisk temperament, uvant for oss, men vant for meg, som har vært gift med henne alle de årene. Koselig vile Irina sitte igjen for seg selv i kaffebaren, og drikke sjokoladen sin, mens jeg var ute og så etter Olia og ringte henne. Hun tar alt med stoisk ro.

Nå må hun ut å gå. Med kakao i hånden og litt for stor jakke, blir det litt søl. Stadig må hun ta pause, for å drikke sjokolade i sugerøret. Så det går ikke noe fort. Litt økt fart blir det, når jeg overtar sjokoladen. Men det er tung oppoverbakke for et lite barn, opp på høyden. Da hun vil sitte spå skuldrene, må jeg ta gulltrikset: kappløp.

Oppe på toppen hører vi musikk. Det er fin, klassisk musikk, og jeg blir desto ivrigere etter å komme dit konserten er. Nå kan vi også gå etter lyden, og finne enklere frem. Akkurat dette historiske museet er litt tricky, det var noen år jeg rett og slett ikke var i stand til å finne det, så jeg fikk ikke besøkt det på ny, etter å ha vært der første gang jeg var i Kiev, i 2007. Det ligger liksom litt bakom.

Omsider var vi på plass. Klokken var 2030. Vi var én time for sent ute, ganske utrolig, en dag vi hadde gjort så lite, men veldig typisk oss, egentlig. Olia var blid som en sol, og kunne fortelle at hele den første timen hadde bare presentert hverandre, «typisk tysk». Dette var det første verket de spilte. Det var akkurat ferdig i det vi kom, så Irina fikk med seg applausen. – Spasibo! ropte hun, veldig, veldig glad for å være på konsert. Veldig rørerende og kjekt.

Oppe på skuldrene ble det selvsagt raskt klart at dette gikk litt i sakteste laget for Irina. Men de hadde laget til to tegnebord for barn, med hver sin vakt. Der fant Irina seg øyeblikkelig til rette. Hun ble sittende hele konserten, og gråt vilt da vi skulle gå. Dette var kjekt! Her ville hun være.

Konserten var et samarbeid mellom et tysk og et ukrainsk ungdomsorkester. Veldig fine greier, akkurat sånn verden trenger mer av, samarbeid og samspill. Tyskerne var glade over å være i Kiev, mens ukrainerne var glade for å ha tyskere på besøk. Det var tjukt av folk på plassen, de kjenner sin besøkelsestid, når noe er gratis. Av verker mener jeg å dra kjensel på noe av Haydn, jeg har melodien i hodet, men er rimelig tonedøv, så jeg aner ikke hva tonearten er, og har ingen mulighet til å kontrollsjekke hvilken det kan ha vært. Haydn har 108 symfonier, så det er litt å velge mellom. Det andre som ble spilt, kjente jeg ikke igjen.

Artig nok ble jeg også intervjuet. Jeg er ikke sikker på om det var for TV, eller hva det var, kanskje noen nett-greier? Kameraet var et fotoapparat, speilrefleks, så det ut som, men det var en som filmet, og en dame som intervjuet, med mikrofon, så jeg tror ikke det var privat. Hun lurte på om jeg hørte mye på klassisk musikk, og i hvilken stemning jeg gikk til konserten i. Det første var enkelt å svare på, et rungende ja, for det andre har jeg jo gjort ganske godt rede for det her i blogposten, hvordan det var for oss på vei til konserten.

Russerne har et godt ord, nanja, for folk som passer barn. Det er ikke blitt belastet, som vårt barnehagetante, og det virker ikke så oppkonstruert som «barnepasser». Det var en nanja ved hvert av barnebordene, ett der det ble tegnet og farget, ett der det ble klippet og limt. Hun på tegnebordet kilte Irina lite grann, og dermed var det gjort. En grense var overskredet, og barna skjønte at det var lov å ta på hverandre. Irina kilte noe så til de grader tilbake, og flere barn kom til, krøp opp på fanget hennes, og omfavnet henne. Irina også.

Som alltid fikk hun god kontakt også med de andre barna. Hun ene hadde en liten bror, de kunne prøve å lære å gå. – Ja, det var rett og slett kjempegreier. Hver gang vi prøvde å snike oss av gårde, ba Irina oss om å være litt til, tsjut-tsjut, som det heter på russisk. Da det ikke var noen vei utenom, og hele konserten var over, gråt Irina sine modige tårer, slik hun alltid gjør når det er oppbrudd.

Vi rakk innom den georiske restauranten også. Klokken var over ti da vi gikk inn, konserten sluttet 2200, og det var 10-15 minutter å gå. Vi var ikke ferdige å spise før stengetid, 2300, og så var det den tungvinte veien hjem. Helt bort til Lev Tolstova, metro, hele Khresjtsjatik med Irina på skuldrene, hun falt vondt på det harde fortauet, og var ferdig med å gå selv. Hjem gikk det i metro. Ingen busser går så sent.

Klokken 2330 var vi hjemme, etter det som må kalles en helaften. Ingen problem å sovne da, lykkelige hele gjengen.