Hjemme til rotehus og ny vår i Rogaland

Det er ikke ofte jeg begynner å vaske og rydde når jeg har tid for meg selv, i stedet for å skrive et eller annet. Det sier litt om meg, og min kjære kone som jeg holder høyest nesten samme hva hun gjør, er blant dem som liker dette minst. I går morges var imidlertid huset i en sånn forfatning at jeg i stedet for å oppdatere meg på mine ting de mange morentimene jeg fikk, så vasket jeg kjøleskapet.

Vi har vært vekke så lenge at vi nesten hadde glemt litt hvordan vi hadde det. Huset er under oppussing, og sånn ser det ut. I ett år har vi bodd i en byggeplass. To måneder i normale Kiev gjorde at i alle fall jeg glemte hvordan det er. Varmen hadde vi også av mens vi var borte. Fra jevnt over 10 grader tar det tid å varme opp et helt hus. Det er erfaring for boligeiere.

Avreisene hos oss er alltid litt dramatiske, det blir alltid litt hektisk. Vi gav bort all maten som blir dårlig til mor, men vi vasket ikke kjøleskapet, og matrester som ble igjen levde sitt eget liv, kan man si. Gav spirer til nytt liv, er å si det nøyaktig. Jeg satte ikke engang på kaffen.

Imidlertid gikk jeg opp til nærbutikken. På veien fikk jeg se at vi har det fint i hagen og rundt huset. Tullipanene er ikke sprunget ut ennå, rosene står nakene, frukttrærne står i knopp, magnoliaen har så vidt begynt årets liv, men når det gjelder planter og grønt, så er det fint. Det er bare veldig mange planker og uferdig arbeid som ligger rundt omkring. Vi følte vi hadde ryddet før vi reiste. Og vi hadde virkelig kjørt bort det meste av rotet og restene. Det sier bare hvor mye vi egentlig hadde liggende her.

På vei til butikken ser jeg også at våren ikke har kommet noen vei her i Rogaland hos oss. Det er som det var i Kiev for en måned siden. Morgenkulden er også helt annerledes, kald og fuktig, rim på bakken, det kjennes ikke slik ut i Kiev. Kanskje skyldes det at det tar lenger tid å varme opp jorden her oppe i nord hvor solen står på skrå, slik at nattekulden får god hjelp av den kalde bakken? 2 av 3 morgener i Kiev løp jeg til Hydropark, noen ganger var temperaturen rett rundt null. Det føltes helt annerledes, og så ut helt annerledes. Det var aldri rim på bakken der, som det er så karakteristisk i april, her.

God frokost fikk jeg kjøpt. Brød og melk og friskt pålegg. Den smakte godt da kona og barnet våknet en del timer senere. Lille Irisjka stråler over alle lekene hun hadde glemt at hun hadde. Jeg kjenner igjen meg selv i det, også jeg pleide å like spesielt godt å komme hjem i fra ferie, og leke med lekene jeg ikke hadde rørt på ukesvis. Irina har blitt to måneder større. Og i barns andre leveår skjer det mye på den tiden. En svær tøytiger vi har løfter hun nå rundt, lekene som gir lyd klarer hun plutselig nå å skru av og på selv. – Vi får ikke fred mer nå, sa jeg til Olia, – ikke på mange år.

Her hjemme går spaserturene til Ira og jeg ut i terrenget, naturlig nok. Fredagene har vi pleid å kjøre ut til Melsvatn ved Lye, nær Bryne. Det er en liten kjøretur, men den går langs smale jærveier med liten trafikk, god tid å se på det karakteristiske terrenget. På veien hørte jeg nyhetene om den forferdelige helikopterulykken i Øygarden utenfor Bergen. Jeg bodde jo i Bergen hele 17 år, kjenner godt også området rundt, og har selvfølgelig venner og kjente i oljå, som vi sier det her. Det var en nyhet som gjorde inntrykk. En helikopterferd skal være trygg. Det skal være trygt å reise til og fra jobben. Lille Irina sovnet på turen, så jeg stod på parkeringsplassen ved vannet og hørte videre til Ira ble vekket av at Olia ringte.

Det regnet rundt vannet. Irina satt i vognen hele turen, gumlet på et eple vi hadde kjøpt i gårdsbutikken på Skjæveland, den lille som bare tar kontakter. Det er også tradisjon å reise innom den for å kjøpe ukens frukt og grønt. Vi sparer noen kroner på det, og støtter også en liten nærbedrift vi gjerne vil støtte.

Også rundt Melsvatn har våren kommet ingen vei. Det er først når man går helt opp i trærne man ser at jovisst, det er på plass nye skudd, men de har ennå et stykke igjen før de åpner seg. Det er en sen vår hos oss i år. Spørsmålet om bjørka står i blader til 17 mai ser ut til å få et negativt svar dette året.

Mens Irina og jeg har var vært ute har Olia ryddet og vasket klær. Smått om senn er huset på vei til noe levelig, i hvert fall litt bedre. Olia og jeg er flinke til å ignorere rot og ting vi ikke kan gjøre noe med, eller ting det tar lang tid og mye arbeid å gjøre noe med. Lille Irina har ikke lært å bry seg. Selv YouTube er uinteressant for henne, hun har ikke sett det siden vi kom hjem. Det går i leker, og i å kravle opp på møbler hun ikke har vært i på en stund. Hun var i toppslag hele dagen. Et godt dunk og sår i tinningen bremset henne knapt. Litt morsmelk, så var hun i gang igjen.

Og vi laget oss slik et nydelig, godt måltid, Olia og jeg. Det er ikke så altfor ofte vi lager mat sammen, men slik ble det i går. Jeg hadde kjøpt inn laksefileter på morgenen, grønnsaker på gårdsbutikken. Poteter hadde jeg glemt, men vi hadde ris. Laksen ble stekt i smør, og så var det purreløk og gulrøtter, og lite grann vårløk. Olia vasket, skrellet og skar opp gulerøtter, veldig fine biter, hun brukte rivjern. Det tok tid, men gav mye smak. Noen sitronskiver slengte hun også oppi stekepannen, med skall og det hele. Jeg har aldri gjort det før, men det ble bra. Et smått tilfeldig utvalg krydder gav finishen, litt sukker ville Olia også ha på, og det ble virkelig et herlig, appetittelig måltid. In i tiden er det også, uten verken tjukk rømme eller fløte, typiske ingredienser når jeg skal lage laks (eller andre ting). Vi må holde oss i bevegelse for ikke å bli fete, her hos oss, virkelig en vinn-vinn situasjon.

Til maten hadde jeg god, tysk hvitvin, og etterpå koste jeg meg med litt svensk humor fra 90-tallet. Jeg jo selv semiprofesjonell, men ser jeg er låst fast i en periode noen få år før og etter 1990. Det var de formende årene. Da gikk revolvermagasinet på radioen, jeg så Tomas von Brömsen og de norske komikerne i hans generasjon, og vi tok på video opp noe som het Kurt Olssons television. Den har jeg siden ikke fått sett, jeg har ikke funnet den på YouTube, men jeg fant den i går, og fikk meg noen smil for meg selv. De har ikke mange treff, disse snuttene, blir ikke ofte snakket om eller referert til, men det overrasket meg nesten litt hvor direkte jeg har hentet setninger og ideer herfra i måten å snakke på og være morsom på. Det samme gjelder andre komiprogram fra denne perioden, vi tok dem opp på video, og jeg gikk på ungdomsskolen og videregående. De formende årene. Gjensynet er nostalgisk.

Sånn gikk en flott dag. Magnus Carlsen vant Norway Chess, jeg fikk dessverre ikke anledning til å se dem live, dette året. I USA er Garry Kasparov tilbake der han hører hjemme, ved sjakkbordet, der liker jeg ham. På direkten var det siste jeg så før jeg la meg, at han nedspilte den nye amerikanske stjernen (med japanske aner) Hikaru Nakamura i lynsjakk. Det var flott! I dag morges våknet jeg tidlig, og nå er det ikke noe rydding. Nå er det data. Kaffen står på.

Taxikollisjon, mistede fly og trøblete hjemreise

Vanligvis pleier vi selv sørge for stresset når vi reiser til og fra Kiev. Vi har for mye å pakke og er for sent ute, og rekker ikke gjøre alt vi skulle gjort før vi haster av sted. Som regel kan vi roe oss ned og slappe av når reisen er i gang. Denne gangen var det da problemene begynte.

Først krasjet taxien. Like ved der vi bor, et av de første lyskryssene, knapt var vi på vei før reisen fikk en brå pause. Taxisjåføren var en liten pjokk i treningsbukse og skyggelue, han skiftet aggressivt fil for å komme raskere frem, slik de gjør det her nede. Så ble det rødt lys uten at han fikk det med seg, og han kjørte rett inn i bilen foran. Det ble noen nervepirrende øyeblikk for oss, og et vanskelig valg: skulle vi gi opp denne taxien og finne oss en annen, eller satse på han kunne kjøre videre etter en stund.

Flyet vårt skulle gå 1620. Taxien bestilte vi til 1430, litt knapp tid, men de siste gangene har taxiene våre kommet så mye for tidlig at vi heller bestilte den litt sent. Nå nærmet klokken seg tre, og det tar vel en halvtime ut. Olia begynte å ta ut tingene fra bilen, klar for å finne en annen bil. Men det var brysomt, sterkt trafikkert vei, fire felt i hver retning, og hun kunne bare få ting opp på fortauet når det var grønt lys.

Hvor mye bedre hadde ikke alt sett ut tidligere på dagen? Den startet nydelig, jeg løp ut halv seks, frisk og opplagt, i en vakker soloppgang og Kiev på sitt beste en aprilmorgen. To ganger måtte jeg bade i elven, treningsprogrammet gikk som en lek, jeg løp hjem igjen også. 41 bilder tok jeg. Kl ni var jeg hjemme, uten at Olia en gang hadde fått med seg jeg var ute.

Etter en god frokost med varm mat og friskt øl tok jeg lille Irina med meg ut noen timer. Vi tok bussen ut til en lekepark ved minneparken for andre verdenskrig. Der var det så varmt at jeg gikk i kortbukse og bare det, lille Ira fikk av kjeledressen mor Olia og babusjka ville ha på henne. Så kunne hun krype fritt omkring i lekeapparatene, og virkelig få vist hvor flink hun har blitt til å klatre her i Kiev. Fine filmsnutter og foto fikk jeg til den digitale minneboken. Dagen ble utnyttet optimalt før vi måtte av gårde.

Noe av det som gjorde situasjonen litt ekstra pikant var jeg var veldig det som på godt norsk kalles tissetrengt. Det gav meg litt ekstra innsikt i den psykologiske behovspyramiden, trenger det seg på, er det vanskelig å tenke på andre ting. Det var liksom ikke så farlig med det flyet, men å komme seg på do, det var – påtrengende. Så for hvert minutt som gikk, så var det ikke bare problemet at flyet vårt nærmet seg avreise, men også at det ville ta lenger tid før jeg endelig kunne få lettet trykket.

Litt over tre kom vi oss av gårde. Og når vi først var på vei, igjen, gikk det fint. Vi var ved Borispol litt før halv fire. De har sikkerhetskontroll også for å komme inn på flyplassen, en lettere en, bare å sende bagasjen gjennom en skanner, og det samme med en selv. Vann og mat og datamaskiner er lov, bomber og sprengstoff er ikke lov, slik det burde vært ved alle sikkerhetskontroller. Så løp jeg til toalettet, og først deretter kunne vi orientere oss, og sjekke inn, og komme oss på plass. Vi var de siste som sjekket inn, vil jeg tro, ingen mennesker, og ingen kø, og da vi endelig kom til gaten, stod passasjerene allerede oppstilt, på godt russisk vis. Olia og jeg satte oss imidlertid ned, mens Irina løp rundt og lekte. Hun liker seg på flyplasser. Det vil neppe vare livet ut.

Boardingen i flyet gikk tregt. Jeg vet ikke hva som var grunnen. Været var fint, flyet var på flass, folk kom seg bare ikke ombord. Vi var 20 minutter forsinket ut fra Kiev, eller så. Det skulle gi oss store problemer resten av reisen.

Vi har dårlige minner, Olia og jeg, fra en flyreise via flyplassen i Frankfurt. Det er ikke den flyplassen du vil haste fra det ene flyet til det andre. Ikke bare må du fra den ene enden til den andre, du må kanskje over i en helt annen terminal, du må ta toget. Olia og jeg løp oss til sprintere og orineteringsløpere en gang, det må vel ha vært i 2010, vinterferien.

Flyplassen i München er verre. Skiltingen er helt elendig. Vi hadde veldig dårlig tid, ante ikke hvor vi skulle. Tysk effektivitet så vi heller ikke noe til. Vi hadde barnevogn på flyet. Den stod ikke akkurat klar da vi forlot det. Rusletempo. Resten av passasjerne var langt av sted da vi endelig fikk den.

De har ingen overgang mellom connected flights, som det heter på engelsk, i München. Ikke når flyet kommer fra utenfor EU, som flyet fra Kiev gjør. Vi havnet der bagasjen kommer, måtte følge skiltet som viste «Exit», vi holdt på å passere tollen. Det var ingen skilt i det hele tatt som viste hvordan vi skulle gå, vi som hadde neste fly innen minutter, og det var heller ingen å spørre. Lille Irina og vogn og håndbagasjer hadde vi også å drasse på. Ikke bra, ikke behagelig.

Og så er det

30 år siden Tsjernobyl

Det har ikke vært noe tema her hos oss i Kiev, men jeg ser engelskspråklige medier og nettets sosiale medier er fulle av stoff om Tsjernobyl-ulykken på denne datoen i 1986. Jeg har skrevet et fyldig innlegg om det, i 2011, da det var 25 års jubileum, og verden også nylig hadde Fukushima-ulykken i Japan å tenke på. Det var også det året jeg studerte fysikk, så jeg skulle ha gode forutsetninger for å skrive om emnet. Nå ser jeg Gorbatsjov er ute og mener Tsjernobyl er en viktigere årsak til Sovjetunionens fall, enn perestroikaen hans. Han mener nå Tsjernobyl tvang glasnost til å fortsette. Som de sier i Russland: «Vår historie er uforutsigbar».

President Porosjenko i Ukraina lar ingen sjanse gå fra seg til å hamre litt på Russland og på opprørerne i Donbass. I hans munn er Tsjernobyl den verste utfordringen Ukraina har hatt siden nazistenes okkupasjon under andre verdenskrig, og opprøret i Donbass nå. Så er han over i å snakke om dagens situasjon, og ikke om Tsjernobyl som han skulle minnes. Ham om det. Forhåpentligvis får talen hans den oppmerksomhet den fortjener, lite og ingenting.

Jeg ser også flere nå trekke frem det fine faktum at dyrelivet rundt Tsjernobyl har tatt seg opp, nå som det ikke blir forstyrret av mennesker. Det er noe å tenke på. Ellers anbefaler jeg altså min egen post fra 2011 for å få vite mer. Lenken ligger under.

https://esalen.wordpress.com/2011/03/15/tsjernobyl-26-april-1986/

En vidunderlig, vidunderlig helg i Kiev

Det er mandag morgen. PCen jeg skriver på går snart tom for batteri. I sengen sover min kjære kone Olia og vårt nydelige barn, Ira. Vi har hatt en aldeles vidunderlig helg sammen.

Fredag var det Irina og jeg. Olia hadde behov for å sove. Ferden vår gikk nedover hovedveien mot sentrum. Det vil si, vi gikk på baksiden av blokkene på venstre side, for å se et område av nabolaget vi ikke så ofte er i. Ved første lekepark slipper jeg Irina fri fra vognen, og hun prøver alle lekeapperatene, før hun selv setter seg i vognen igjen, og lukker den.

Her i nærheten er det et festningsanlegg. Enda så ofte jeg har vært i Kiev, jeg går på niende året som regulær gjest, og siden jeg giftet meg har jeg selvfølgelig også bodd i Lesu Ukrainka hvor kona har sin familie. Før det bodde jeg også tilfeldigvis i området noen ganger. Jeg var klar over det var en festning der, men besøkte den liksom aldri, merkelig nok. Jeg pleier ellers være en av dem som er villig til å gå langt og tungvint for å komme meg til sånne historiske minnesmerker og steder.

Denne dagen gikk jeg inn i anlegget for første gang. Det var jo så naturlig, vi passerte det tilfeldig, porten var åpen, folk gikk inn og ut, vi strømmet liksom inn vi også. En enorm kaserne buktet seg langs plassen. Kanoner stod ennå oppstilt, men så ut til å være støpt igjen. På festningsvollen stod det enda flere kanoner. De hadde virkelig laget den vanskelig å innta, først en mur, og så en svært bratt voll. Det var slik at man på toppen var litt redd for å falle ned. Irina sovnet lite grann der på den humpende brosteinen, så jeg hadde god tid til å tusle for meg selv og filosofere.

Fra festningen gikk vi ned mot den gigantiske respublikanskij stadion som ble bygget for finalen i Europamesterskapet i fotball i 2012. Vi var på oppsiden, og måtte gå rundt. Det var mange trapper å bære vognen i. Underveis våknet også lille Ira, og fant sine egne trapper hun ville gå, opp i et lite skogsterreng det finnes så mye av her i storbyen Kiev. Den langsiktige planen min var å komme oss ned til restauranten Al forno, og få spist litt.

Jeg liket bedre den gamle stadion til Dynamo Kiev, den som nå heter Lomanovskij, etter den legendariske treneren. Der kan jeg få en magisk følelse når jeg nærmer meg, den ligger ved foten av veien opp til Arsenalnaja, i nedre enden av Marinskij parken. Vi er der ofte. Jeg satt fjetret i finalen i Europacupen for cupvinnere i 1986. Dynamo Kiev spilte en fotball jeg aldri hadde sett før, og slo Atletico Madrid 3-0. Dette var magi. I årevis kunne jeg på rappen navngi alle elleve spillerne på laget. Nå er det bare stjernene som sitter igjen. Og Dynamo Kiev av i dag har jeg ingen følelser for. De insisterer på å skrive det Dynamo Kyiv. Og spiller på denne kunstige, overdrevent flotte og hypermoderne stadion. Finansene får de fra en av de kjente oligarkene. Magien er der ikke lenger. Jeg har ikke engang lyst til å besøke museet deres, selv om klubbens historie interesserer meg enormt. Det er finansiert av brødrene Klitsjko, de har satt pappfigurer av seg selv utenfor en av dørene.

Jeg skriver meg som vanlig litt vekk. Stadionområdet var noe vi forsøkte å forlate, men det var ikke så lett, for det var satt opp gjerder overalt. Stadig måtte vi snu, og prøve nye veier.

Til slutt kom vi oss ut, og gikk bort til Al forno like ved. Det er den italienske restauranten jeg liker best her i Kiev, men jeg kan langt i fra si jeg har prøvd alle. Den hadde fin businesslunsj, 150 hryvna for suppe eller salat, pasta og et glass vin. Det blir omtrent en norsk femtilapp. Godt brød og et glass frisk limonande fulgte også med. De hadde barnestol og leker for lile Irina. Hun storkoste seg, og spiste italiensk mat med stor appetitt. Jeg ble så revet med at jeg kjøpte dyr Tiramisu og cappuccino i tillegg, pluss ufrivillig dyrt øl, slik at den samlede prisen ble litt mer enn doblet. Det var det vel verdt, for et langt og godt måltid.

Etterpå sovnet lille Irina tungt og lenge. Jeg fikk et par timer for meg selv og med foredrag om russisk historie på øret oppe i Park Sjevtsjenko. Vi satt på en av disse nye, elegante, sponsrede benkene de har satt opp. Jeg liker dem ikke, men sitte måtte vi. Det var god tid å observere folkelivet. Et ungt, flott par satt på benken overfor oss. Hun en blondine, han litt brunlig i håret. Hun var klart mest forelsket, og klenget seg opp i ham, begge lykkelige. På øret var foredraget om hvordan Lenin kom til makten, og hvordan kommunistene konsoliderte den på 1920-tallet.

Da lille Irina omsider våknet var hun ikke altfor interessert i å leke på lekeplassen. Så vi beveget oss hjemover. På veien kjøpte jeg et krus espresso i noe som må være blant de mest sjarmerende kaffeutsalg jeg har sett. «Coffee on the go», het det. Og det så rett og slett ut til å være en vanlig familie som hadde et lite utsalg direkte fra leiligheten sin, som lå på bakkeplanet. De åpnet bare vinduet. Det virket som de solgte blomster også. Den unge damen kom i alle fall med en fin en til lille Irina, liksom for å illustrere idyllen. På Klovskaja kjøpte jeg meg en øl, favorittsjappen, alt på enklest mulige måte, og øl til 13 hryvna. Jeg kom i snakk med innehaversken som kjente meg igjen. Om en uke reiser vi hjem til Norge, sa jeg.

Søndagsro med grillukt ved Dnjepr

Denne posten skulle jeg skrevet mens jeg var der. Jeg satt på et barneteppe, et av dem min kone og hennes mor sendte med oss for at barnet skulle ha noe mykt å sitte på i vognen. På teppet ved siden av meg lå denne kona og dette skjønne barnet og sov. Jeg var våken, og med alle sanser åpne.

Vi var ved Dnjeprs venstre bredd, den brede elven som renner gjennom Kiev og så mange andre av Ukrainas viktige byer. Vårt lille barn hadde blitt utålmodig i vognen, og da vi slapp henne ut, satt av gårde for seg selv. Vekk fra promenaden vi gikk på, inn i den lille skogen og stranden, dette praktfulle terrenget som gjør at man kan glemme helt man er i en storby. Her vokser trærne fritt, og dør fritt. Bier og fluer summer, en bille kryper over gresset. Mellom gresstustene er det sandbanker. På kryss og tvers går det stier. Ekte stier, trådt opp av mennesker, ikke laget med maskiner.

Overalt kjenner vi grillukten. Her reiser Kievianerne om søndagene. Dette er deres gratis datsja, som min kjære, kjære kone så treffende formulerte det siden. Det er veldig enkelt å komme hit. En kort tur i metroen, rød linje, en liten busstur over broen, og så er man der, praktisk talt. De som virkelig vil ha det bedagelig kan ta en ny buss eller marsjrutka de få hundre meterne fra holdeplassene til dette vidunderlige området i hjertet av byen.

Jeg vet ikke hvor lenge vi har vært her. Timene svevde forbi. Vårt lille barn løp omkring på gresset og i sanden, perfekt terreng for henne. Spennende å gå, mykt å falle. Enormt mye å se å gjøre. En gruppe unge menn har satt opp vollyballnett og merket av en bane. De spiller hele ettermiddagen. Familier er samlet, fedrene lykkelige med alkoholen, barna lykkelige med leker brakt med til dem og all oppmerksomheten de får. Mødrene smiler over idyllen de her har vært med på å få til.

Og alt er så varmt og godt. Det er rundt de 20 grader, en sval vind. Vi ligger delvis i skyggen av et tre, men kan rulle oss en meter, og på ny være i sol. Grillukten kommer alle steder fra, jeg har selv vært med på noen slike grillpiknikker, de er nydelige. Enkelt og billig, alle kan få det til, selv med de små budsjettene familiene her har å rutte med. Det går som regel i vin, med øl blir det så mange tunge flasker å bære på. Noen har med vodka eller annen sprit også, ingen er synlig full. Alle går bare rundt og smiler og er glade. Verden er et annet sted.

 

Festmarked på Kontraktova plosjad

I går fikk vi oss en overraskelse, Olia og jeg, da vi etter en lang, fin dag endte opp på Kontraktova plosjad for å ta bussen hjem. Jeg la merke til at nr 115 kom fra en annen retning enn vanlig, en det aldri kommer busser fra, og forklaringen fikk vi straks etter. Hele plassen var stengt av for et gigantisk torg, en folkefest av et marked. Her var det vin, selvfølgelig med smaksprøver, de var ikke smålige på det. Prøv hvilken vin du vil, kjøp gjerne, og åpne den straks, om du har lyst til det. Plastglass får du med deg. Det var satt opp bord, langbord, slik det er når det er festivaler og store fester. Rundt området med bordene var det rikelig med utvalg mat, det meste grill, og inspirert av områder lenger sør og øst, der grillen ennå blir brukt mer kreativt enn hos oss (skjønt, vi kommer etter). Festlig hadde de også konditorfarge (eller annen farge) på noe av maten, så de kjøttfulle burgerne kom i brød som jeg aldri har sett dem. Mye annen festlig, forlokkende mat ble også servert, og drinker som boblet og freste og aldri gav seg. Dessverre hadde vi nettopp forspist oss på georgisk restaurant, så vi fikk ikke testet herlighetene.

Derimot fikk vi en flott opplevelse på enden av en flott dag. Kiev og Ukraina og Russland har mange problemer og gjør mye verdt å kritisere, mye som gjør folks liv og hverdag verre enn nødvendig, men de kan også slå til med slike opplevelser vanskelig å finne i andre deler av verden. Denne avkoblingen fra en grå og trøstesløs virkelighet, det er spesialiteten deres. Og så får man for en stund følelsen av at livet er ikke så verst allikevel, det er vel verdt å leve det. Det er slike stunder man trenger.

 

 

Nytt reisebrev fra Kiev

I går var en kald dag igjen. Temperaturen nådde på sitt høyeste 6 grader, men vår allvitende iPhone kunne fortelle oss at det føltes som 2. Da jeg løp ut i går morges var temperaturen 2-3 grader, det føltes varmere i vannet enn i luften da jeg badet i elven. Det var ikke noe kortbuksevær, men jeg fulgte som vanlig kalenderen, og ikke været, i april skal det være kortbukse. Så sånn ble det.

Vi har også blitt litt syke igjen, merkelig nok. Vår lille niese har vært borte fra skolen denne uken. Det er en liten forkjølelse, vi i min familie var aldri hjemme fra noe på grunn av noe sånt, men de ser annerledes på tingene her, og jentungen holder seg hjemme. De er mye reddere for kulde enn for smitte, så å være ute eller på noen måte ha det litt kaldt er ikke bra, mens det å være uforsiktig med mat og bestikk og tallerkner og bestikk knapt er noe tema. Min søster som nylig var i et arabisk land kunne berette om noe lignende derfra. Kulde og regn er farlig, å kjøre uten barnesete og sikkerhetssele er ingenting.

Lille Ira vår har rennende snue, men er ellers helt seg selv, energinivået er helt upåklagelig. Hun løper rundt fra rom til rom, jager katten og hunden, prøver lue og sko, jubler av glede, løfter hendene til værs, og styrter inn til neste rom der det kanskje er noen. Hun er uimotståelig søt der hun løper av gårde så fort hun kan, men ennå er så liten at hun har litt problemer med balansen, så armene må opp og til siden for å justere, og alltid disse gledeshylene. Uimotståelig.

Søndag var på ny en veldig god og varm dag. Det var en dag der Irina og jeg reiste ut alene, til Dnjeprs venstre bredd. På søndagene går ikke buss nummer 55 så ofte, så vi måtte ned til Druzjba naroda («Folkets vennskap» – fint navn!) for å ta en buss derfra. Det er et metrostopp på grønn linje, og bussene går hyppig alle dager. Jeg tror de alle sammen går over Patonabroen til andre siden av elven, vi gikk i alle fall bare på en buss, og ble transportert trygt over.

Der var det Irina og jeg ved elven, og derfor stor frihet. Jeg tok av henne alle klærne, så hun kunne vase helt usjenert, uten å være redd for å bli våt eller skitten noe sted det ikke er lett å få det bort. Huden vår er et overlegent materiale, ingen flekker setter seg fast der, skitt renner av, vann er lett å tørke – mye bedre enn klærne vi går i. Det var en annen liten gutt der i badebukse, ellers var de godt kledde i det varme været, Kievianerne. Det var bare Ira og jeg som var i vannet. To unge jenter roste oss for tøffheten vår, malatsi, men jeg hadde en naturlig forklaring i at vi er norske. 23 grader og sol er sommer for oss, det blir ikke bedre enn det.

Jeg vet at de som bor her er redde for å ha unger lenge i vannet selv når det er 30 og 35 grader, selv når det er uutholdelig å være på land. Jeg har hele mitt liv vært mer plaget av varme enn av kulde, mye bedre å være litt for kald enn litt for varm, så jeg vil veldig gjerne ha lille Ira i vannet når det er varmt. Det skal være behagelig for henne. Jeg husker også egen barndom, blå lepper og kraftig skjelving var standard etter lange bad i kald, norsk sjø, ingen av oss tok noen skade av det, så vidt jeg kan registrere. I vår familie er vi sjeldnere syke enn de fleste å sammenligne seg med, og i alle fall enn de som er forsiktige og har det varmt hele tiden. Så jeg lot lille Irina vasse og kose seg og leke ved vannet så lenge hun ville.

Responsen var ikke til å ta feil av. Hun hylte av glede så hele stranden hørte det, kastet våt sand i været så den landet på henne selv, og lo, og gjorde det igjen og igjen og igjen. Så var det å løpe langs vannkanten, så var det å prøve seg litt lenger utover, der vannet var kaldere, så derfra gikk hun inn igjen, og så var det å finne ting og tang i vannet, løfte det og kaste det. Jeg tenkte nok mange så på meg som en dårlig far som lot barnet bade så lenge, men herre min hatt, lille Iras sunnhet og friskhet skulle være bevis godt nok på at hun har det veldig, veldig bra. Heller være henne, enn de godt kledde barna som fikk se, men ikke røre.

Senere på dagen kom også mor Olia over til oss. Hun hadde sagt at hun skulle komme, men jeg hadde gitt opp det håpet. Det var allerede begynt å kveldes. Irina og jeg var på vei hjem, hadde bare en kort stopp ved en av lekeplassene langs promenaden. Lille Irisjka briljerte ved å kravle opp stiger og trapper slett ikke ment for barn på hennes alder, selv en vant klatrer som jeg og mine ble overrasket, vi har alltid fått prøve oss i fjell og steiner og trær, om vi selv har hatt lyst, og fått det til. Vår Irisjka jublet høyt hver gang hun nådde toppen, akkurat sånn vi føler det hele livet når vi har klart en utfordring, men hun har ennå ikke noe behov for å legge bånd på seg. Hun viser gleden sin helt utilslørt.

Selvsagt blir det nye høydepunkt for henne når også mor kommer, og hun får melk, og mat, som Olia på mødres viser løper og kjøper i en av nærbutikkene. Det er knapt forskjell på søndager og andre dager her. Til meg kjøper hun øl, alle er fornøyde. Lille Irina sovner rett og slett av all gleden, utladet må være et riktig begrep, faller i søvn er også passende, hun blir satt i vognen, og så er det slutt.

Dermed får hun ikke med seg sin første tur i metro. Vi tar den fra Levoberezjdna til Arsenalna, rød linje, en annen rute for de som vil til denne siden av elven. Men fra Levoberezjdna er det et stykke å gå til den koselige promenaden, veien går samme vei som elven renner, for de som vil forsøke. Jeg har også spesielle minner herfra, siden det var på denne siden av elven jeg bodde første gang jeg var her, i 2007. Og det var denne veien jeg gikk for å komme meg fra der jeg bodde til skolen jeg hadde privatundervisning i russisk, med Irina Teselenko, ei søt jente jeg dessverre har mistet kontakten med nå.

Uken etter det har vært fylt med forskjellige gjøremål. Olia og hennes lille familie har balet med noen store spørsmål og store prosjekter, det har tatt tid og energi, og vi har forsøkt å spise lunjsen ute, så mama Irina får hvile fra å lage suppe til oss, som hun ellers insisterer på å gjøre. Olia er også veldig glad i blomster, hun blir litt besatt av interessene sine, og kjøper inn i stor skala. Mye tid har gått med for oss til å reise rundt i byen og hente inn blomstene hun har bestilt. Det har jo ikke vært noe problem, akkurat, det har jo vært en del av å være her, og det har bestemt hvor vi skulle reise om dagene.

Tirsdagen reiste vi til utkanten av byen, i nærheten av Ivano Lepse Boulevard, der familien har sin andre leilighet. Det er trikk nummer 3, den går fra stasjonen, men det er neppe noen tur for turister, annet enn for dem som bare vil se en tilfeldig del av byen. Få en følelse av hvor stor den er. Vi reiste vel i en halv time fra stasjonen, og kom likevel til et sted med karakteristisk Kiev, boligblokker, lekeplasser og butikker. Restaurantene er imidlertid ikke så tett på hverandre her ute, men straks vi er ute av trikken ser vi både McDonalds og en sushi-kjede, de trenger seg inn overalt.

Årsaken for reisen var å hente noen magnolia. Det var fint og eksotisk, Olia sparte en del i porto, og fikk se en del av Kiev der hun tilbrakte deler av sin barndom, og jeg synes også det er kjekt å se noe nytt. Den ene vinterferien vi var her bodde vi også litt i Lepse, og jeg kunne fornøyd konstantere at jeg kjente meg litt igjen. Det er også kjekt å se hvor glad Olia blir når hun får noen nye planter. Hun kjøper mer enn vi har plass til, synes jeg, men de koster så lite at det skjer ikke store skaden, jeg bruker mye mer penger på å glede meg selv, enn hun gjør. Plantene går også til glede for oss begge.

Dette kjøpet endte imidlertid i en liten tragedie. Olia hengte posen med de små trærne på den lille vognen Irina satt i. Trærne stod i jord, så posen var tung. Og da Irina skulle ut, veltet vognen over posene slik at to kvister knakk. Det var omtrent det det lille treet bestod av, så det var virkelig en liten tragedie. Det var så fint som det var, det lille treet, og skaden var så ugjenkallelig.

Olia forsøkte tappert å teipe treet sammet med scotch, som det heter her, men skjønte nok selv at det var fånyttes. Kanskje overlever treet allikevel, men det vil ta en god stund for det å bli så fint som det var. Eller, skjønnheten det hadde er tapt, nå får det finne seg en annen skjønnhet.

Onsdagen ble en litt mislykket dag i botanisk hage. Det er rart å kalle en dag der mislykket, men det er likevel litt på sin plass. Dagen startet med en lang treningsøkt for meg, jeg var ikke tilbake før halv elleve, og da ville Olia snart ha meg ut igjen. Jeg rakk bare en kort frokost, til meg å være, knapt en halvtime, og uten å kose meg og tulle med internett og sosiale medier.

Så reiste vi ut, Irina og jeg, Olia skulle komme senere. Men det ville seg ikke for henne, hun kom aldri. Lille Irina oeg jeg ventet hele dagen. Jeg hadde i overkant dristig prøvd meg i kortbukse, noe temperaturen ikke forsvarte i det hele tatt. På overkroppen hadde jeg både genser og jakke, i sekken hadde jeg bukse. Først på ettermiddagen fikk jeg sett mitt snitt til å komme meg i den. Jeg kjøpte meg en øl for å kose meg, men det var så kaldt at det var ikke mye kos i den.

Irisjka hadde det forunderlig i lekeparken, selvfølgelig, hun hadde ikke noe sted i hodet at vi ventet på mor, hun var storfornøyd med tingene som de var. Veldig sjarmerende krøp hun inn igjennom et hull i et av lekeapparatene, et hull slett ikke ment for å klatre gjennom, det var et kikkehull. Og for å komme inn gjennom det, måtte overkroppen altfor høyt opp, sånn at hun kom ned med hodet og armene først på andre siden, måtte åle seg gjennom. Som om ikke det var nok, krøp hun gjennom hullet tilbake igjen også. Da med bena først. Da lo damen ved siden av meg. – Hun er selvsendig, den lille jenta di, sa hun.

Da jeg skjønte Olia ikke ville komme, gikk jeg min egen runde i parken. Det er ikke det samme uten Olia, og Irina var uvanlig grinete. Jeg mente hun skulle sove, men hun fikk det ikke til for seg, og ville stadig ut av vognen, uten at det var så mye for henne å gjøre der. Blomstringen av magnoliaen hadde nå kommet lenger, jeg kunne fornøyd konstatere at vi hadde truffet høydepunktet da både Olia og jeg var der, nå var de vakreste blomstene på det største treet begynt å visne.

Snart sovnet lille Irina omsider, og jeg satt meg på en benk og tenkte over hva jeg skulle gjøre. Til slutt fant jeg ut at jeg like godt kunne gå hjem, noe jeg gjorde til fots. Og hjemme hadde Olia en veldig god forklaring på hvorfor hun ikke kunne komme.

I går hadde vi bare noen små gjesteopptredener ute, kaldt som det var. Dagen ble også avsluttet ved at Olias familie fikk avsluttet prosjektet og løst problemet som tæret sånn på dem denne uken, slik at alt på ny er bare velstand.

Nydelig dag i botanisk hage i Kiev

Det er kontraster i Kiev og Ukraina om dagen. Våren springer ut på sitt aller vakreste. Trærne er på ny fylt av grønne blader, kastanjene har allerede gitt fra seg frøene, de ligger strødd på bakken, og flere av frukttrærne har blomstret ut. Denne uken kom også magnoliaen, en turistattraksjon her i Kiev, særlig alle dem som er samlet i botanisk hage. Folk kommer langveis fra for å se på dem. Strengt tatt gjør vi også det, helt fra Norge, men vi har nær familie like ved, i Petsjersk, hvorfra det bare er minutter i hyppige busser til hagen. Torsdag reiste vi dit.

Jeg tror også det var torsdag det ble klarhet hvem som skulle bli den nye statsministeren i Ukraina. Det var sist søndag den forrige, Jatseniuk, annonserte sin avgang, jeg tror det kan være på sin plass med en lenke til YouTube-klippet med en lekket telefonsamtale mellom USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, og hennes ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt. Jeg gråter ingen tårer over at han er vekk, i motsetning til de fleste har jeg vært mot ham fra første stund, den ukrainske befolkning trengte et par år, mens i den vestlige verden og i USA har han vel ennå ikke helt tapt sin merkelige stjerne. Jeg sier som professor Richard Sakwa, det er uforståelig at Europa kan støtte en sånn regelrett (outright) nasjonalist.

I stedet for Jatseniuk har det kommet en som heter Vladimir Groisman. Det mest omdiskuterte ved ham har vel hittil vært hvordan navnet hans staves, med ukrainsk omskrivning blir det noe helt annet, Volodymir Hroysman, om jeg nå fikk det riktig. Han er president Porosjenkos lakei, en nikkedukke, men i følge konstitusjonen trenger han også støtte i parlamentet, og den støtten har simpelthen ikke Porosjenko. Normale spilleregler skulle tilsi at presidenten da skrev ut nyvalg, men det kan han ikke, for han vil da tape store deler av sin maktbase, upopulær som han og hans støttespillere nå er blitt.

Ukraina går adundas. At Groisman ikke vil vare perioden ut er en forsiktig spådom, at Ukraina som land ikke vil vare så lenge er det litt mer kraft i, men det er vanskelig å se hvordan landet kan klare å henge sammen med alle problemer som rir det. Jeg håper bare Ukrainas langsomme død ikke også resulterer i væpnet konflikt mellom atommaktene USA og Russland. Jeg ser de gjør sitt beste for å få det til, med amerikanske krigsskip like opp til russiske havner (Kaliningrad), og åpne trusler om å skyte ned russiske kampfly som forsøker å fortelle dette krigsskipet at dette er farvann der det ikke hører hjemme. Amerikanerne har tradisjoner for å sende sine krigsskip hvor det måtte passe dem, og i farvann det ikke ville være snakk om at de selv ville akseptere tilsvarende nær deres havner, noe denne artikkelen sier mye mer om. Den er skrevet av tidligere ambassadør Chas W. Freeman Jr., og inneholder svært mye stoff om amerikansk utenrikspolitikk opp gjennom historien, og i dag. Få i Norge er så kunnskapsrike at de ikke kan lære noe av den, jeg anbefaler den på det varmeste.

Torsdag morgen hadde jeg som vanlig en løpetur til Hydropark og treningsanlegget, et lite bad i elven, og hjem igjen til en god, lang frokost. Frokosten i Ukraina er som en middag, alltid noe varmt, aldri brød og pålegg som vi er vant til hos oss. Etter den er det godt med en hvil, og denne dagen falt det sammen med at også vesla vår sovnet, slik at hun og jeg fikk slappet av ved siden av hverandre en liten time. Klokken var dermed omtrent tolv da vi omsider kom oss av gårde til hagen.

Olia var også med. Hun hadde så koselig, så koselig smurt matpakke og laget kaffe latte på termos mens lille Ira og jeg sov. Kaffenavnene er forresten artige her hos oss, min kone Olia har ingen respekt for dem, og kaller de ulike betegnelsene i hytt og vær. Hun bryter reglene, kan man trygt si, men kaffen på termosen smakte godt, og det er nå en gang det viktigste.

Første stopp i den botaniske hagen er lekeparken like til høyre for inngangen. For interesserte som planlegger reise i Kiev og vil besøke hagen, så er det buss nummer 14 eller nummer 62. Nummer 62 er veldig praktisk, og går hele veien nede fra Kontraktovaja plosjad, mens nummer 14 starter ved jernbanestasjonen, og går oppover boulevard Lesu Ukrainka, der vi bor.

Tradisjonen er at jeg får kjøpe meg en øl, mens vi sitter på lekeplassen. Olia kjøpte også is til oss, det var slik en varm solskinnsdag. Jeg satt i bar overkropp. Lille Irina koste seg enormt på plassen, sprang rundt og lekte på sitt vis med de andre barna, eller krøp rundt i apparatet satt opp for barn under 3-4 år. Passe høyde, passe utfordringer. Det er et rør man kan krype gjennom, noe lille Irina gjør mens hun hyler av glede. Oppgaven til oss som foreldre er å sitte på en benk og smile og se på, kose oss med matpakken og kaffen, og knipse noen blinkskudd når de byr seg.

Militærfly lavt over himmelen ødelegger idyllen. Det må jeg få lov til å si. Det var transportfly, det så ut som de gikk inn for landing et sted her i Kiev, hva de fraktet kan ikke vi vite, det blir bare spekulasjoner. De får våpen fra forskjellige NATO-land, noe vi er sterkt, sterkt i mot, og tankene trenger seg på, det er en provokasjon å se militærfly på himmelen, særlig når det ikke er i fredstid, og når det er slik en maktdemonstrasjon som det er nå. Vi er hjelpeløse mot dette, kan ikke gjøre annet enn å se på dem. Siden har jeg fått vite gjennom John Batchelors podcast at det nå foregår trening av ukrainske piloter, det er engelskmenn og amerikanere som står for treningen, om jeg nå husker riktig. Kanskje var det dette vi så, kanskje var det noe annet. Vi skulle gjerne vært synet foruten.

Det er så mye annet fint å se på i hagen. Tullipanene blomstrer nå. De har sånne små tullipaner her, jeg kan ikke huske å ha lagt merke til slike i Norge, bare noen centimeter eller en knapp diameter høye, plantet i midten av den brede veien ned fra plassen ved inngangsporten. Olia er full i planer om hvordan hun skal pynte det til hjemme hos oss på Ganddal, og på datsjaen vår i Hrovlika, om jeg nå greide å stave navnet på plassen den ligger. Vi går av veien for å se på forskjellige planter vi kanskje også kan plante. Olia vil fotografere meg stående i en sti av maur, ikke på grunn av maurene, men fordi akkurat der blir det et fint motiv. I kortbukse og bar overkropp kjenner jeg maurene kravle omkring, særlig når hun vil ha meg til å ligge ned, men såpass må man ofre for en vakker kone og et fint foto.

Lille Irisjka vår har det herlig der hun kan løpe rundt på grønt gress, god plass, og ingen biler. Hun finner seg interessante ting å pusle med, alltid noe nytt å se på og å prøve ut. Olia har insitert på at vi skulle ta med en sånn sparkesykkel, som det kaltes før, en slik man kan stå på og sparke, og så beveger den seg fremover. 1 år og 7 måneder som Ira er, er hun håpløst for liten til denne sykkelen, så hun kan kun bruke den når vi holder henne helt fast, og står for alle bevegelsene. Disse syklene er populære her nede, og Ira har alltid vært interessert i å ta på dem og se på dem, når andre barn har hatt dem. Denne dagen fant babusjka frem en gammel slik sykkel, tilhørende niesen vår, Tasja.

Hovedattraksjonen i hagen på denne tiden av året er uten tvil magnoliaen. Vi har en magnolia utenfor huset vårt på Ganddal også, arvet etter mine foreldre jeg kjøpte huset av, det er kanskje den planten jeg setter aller størst pris på. Den vinteren det var så mye frost ble magnoliaen sterkt plaget, det året blomstret den ikke. Men den har heldigvis livnet til etterpå, og blomstrer nå som vanlig. Om vinteren er greinene ideelle å henge fuglemat på. Det lille treet står like utenfor kjøkkenvinduet vårt, hvorfra vi kan se på det hver gang vi spiser.

Men det er noe eget med den overfloden det er av magnolia her i den botaniske hagen. De er i alle størrelser og fasonger, flere forskjellige farger, på ulike stadier i blomstringstiden. Vi er rikelig utstyrt med fotomuligheter, to gode mobiltelefoner, og et speilreflekskamera. De blir brukt alle sammen, nærbilder og fjernbilder, av trærne, blomstene, og av oss sammen med dem.

Den største samlingen ble plantet i 1966, står det på et skilt, det er i Sovjettiden. Jeg tror området blir kalt «magnoliahagen», men husker det ikke helt, det står alt sammen på skiltet. Her er det tettpakket med folk, de aller fleste opptatt av å fotografere. Ukrainske jenter er mer feminine enn norske, mer opptatt av å være jenter og å utstråle sin feminitet, og her blant blomstertrærne får dette utløp i utallige foto der de stiller seg opp, vrikker på kroppen, og lukter på blomstene, veldig, veldig karakteristisk. Norske jenter legger mer humor i bildene, så vidt jeg har oppfattet, det skal være litt morsomt, man skal gjøre seg litt til, og i hvert fall ha smilet på lur om man forsøker å gjøre seg fin. Her i Ukraina er det ingen ironisk distanse, noe som også kan være litt befriende.

Det er spørsmålet om mat som gjør at Olia omsider vil hjem. Jeg har det kongelig, og vil ikke hjem før kvelden, maten kan utsettes. Vi begynner likevel å bevege oss, sakte, i mitt tempo, og mitt opplegg og håp slår til for fullt i det vi støter på en som arbeider i hagen. Olia er full av spørsmål om hva de ulike typene magnolia heter, hvilke hun kan kjøpe, og hvor mye de vil koste. De to snakker sammen nesten en time, jeg så ikke på klokken. De gjorde avtaler, og Olia fikk telefonnummeret. Han blir gartneren vår på datsjaen vår, han vil hjelpe til. Slik knyttes kontakter her i landet, det er viktig for å klare det her, og Olia mestrer det til fulle. Det er ikke like lett for henne i Norge.

Jeg benytter ventetiden til å få kjøpt meg en øl. Kioskene i parken er ikke åpne i vintersesongen, sist vi var her for noen uker siden var det ikke spor av dem. De settes opp og åpner akkurat nå, direkte talt. Teltene var satt opp, kjøleskap og frysebokser satt opp, og arbeidfolk fra lastebiler lesset vannflasker og styret og ordnet. Det var ledninger og kontakter, noen vasket kjøleskapene innvending (et pussig syn, en skitten ukrainsk arbeidskar, tøffing, bokstavlig talt inni kjøleskapet, med såpeflaske og vaskeklut, vaske i vei), alle så ut til å være opptatt med noe. Kioskdamen var også på plass, enda varene ikke var det. Det eneste som stod som det skulle i kjøleskap, klar for salg, var øl. Det viktigste. Jeg kjøpte en flaske for 20 hryvna, kioskdamen hadde armen i fatle, og måtte ha hjelp på min anmodning om å åpne flasken opp. Hjelpen fikk hun fra en skitten gamp, en skikkelig kraftkar, han fant et skrujern, og åpnet omhyggelig så hans skitne hender ikke skulle besudle tuten jeg skulle drikke fra.

Da var det lett å vente på Olia. Lille Irina løp selvfølgelig rundt omkring, kikket på de forskjellige plantene og trærne, var lett å se til og passe på. Et lite bleieuhell skjedde kort etter, da også Olia var på plass, men vi hadde heldigvis helt sett med rent tøy, og det var et toalett like ved, med god plass og vann, og rent å skifte. Så kunne vi være enda et par timer.

Nå var det begynt å kveldes. Irina var denne siste tiden enda mer selvstendig enn hun ellers pleier å være, puslet for seg selv, langt unna oss. Olia og jeg kunne gå omkring på små stier, og se på de forskjellige nåletrærne, blomstene og plantene de har satt opp i hagen. Alt var også en inspirasjon for hvordan vi kan gjøre det selv. Lille Irina satt seg på grusveien og puslet med steiner, fant noen andre barn å henge rundt, løp rundt på en plen og viftet med hendene, lykkelig i egen verden.

 

Så fant Olia enda en samtalepartner, mens Irina fant noen trapper hun ville opp. Der oppe var det barn med noen forunderlige leker, lille Ira vår fikk låne, og dermed seilte enda noen kvarter av sted. Da vi endelig forlot hagen var det kveldslyst, skyet og kjølig. Hjemme ventet babusjka med rikelig med mat.

 

 

Kald regnværsdag innendørs

Denne posten blir tilbakepostet fra lørdag ettermiddag. Jeg sitter utenfor restauranten Prego, lille Ira sover ved siden av meg, og når hun våkner skal vi inn og spise. Det er hun og jeg i dag, mor Olia har fri fra oss, og sysler med de tusen ting som stadig opptar henne.

Jeg vet ikke om det er innlandsklimaet i Kiev som gjør at temperaturen kan svinge så mye fra den ene dagen til den neste. Hos oss på Vestlandet i Norge kan også værskiftene være plutselige og dramatiske, som utlendingene setter på t-skjortene sine: disappointed about the weather? Wait five minutes! Men hos er det været som skifter, regn og sol, skyet og pent, temperaturen pleier være ikke så verst stabil. Når det først er kaldt eller varmt, pleier det være det en stund.

Ikke i Kiev. Der kunne jeg gå i kortbukse og bar overkropp torsdagen. Det var sol og over 20 grader, sommer i Rogaland, men neste dag var det under 10 grader og regn. Pøsregn.

Jeg startet dagen grytidlig ved å løpe til Hydropark, i kjent stil, kortbukse og t-skjorte. Det er et litt autistisk trekk hos meg, jeg følger kalenderen og hva jeg har bestemt meg for. Har jeg først begynt med kortbukse, kan jeg ikke ta hensyn til været og begynne å skifte og styre etter hvor kaldt og vått det er. Iphonen viste også at det skulle være opphold på morgenen, frem til klokken ni. Rikelig med tid for meg, som løp av gårde før klokken var seks.

Værmeldingen var altså feil. Det var 7-8 grader, uopphørlig regn, og så ufyselig at jeg løp til metroen heller enn til parken. I treningsanlegget var det 3 stykker som trente, inkludert meg. De to andre var selvfølgelig godt kledd, tykt i flere lag, lue og vanter. Og de holdt seg konsekvent under tak.

Ikke jeg. Jeg smøg meg bare under taket mellom øktene, alle apparatene jeg skulle bruke var ute i den frie luft. Mange av dem måtte jeg sitte eller ligge på. Klissvåt ble jeg, selvfølgelig, og iskald. Men jeg strevde med ikke å vise det med en mine, og undertrykke skjelvingen jeg sterkt følte for.

I metroen hjem ble det dirkete tåpelig. Den er stappfull om morgenen, selv om det går under minuttet mellom hver avgang. Man må virkelig presse seg inn. Og der kom jeg, klissvåt og i kortbukse, tydelig fra trening. Mellom tørre og velkledde damer og herrer, ærbødig på vei til jobb. Min oppgave var å la være å hakke tenner.

Jeg tok en laang, vaarm dusj da jeg endelig kom hjem. Så mye kan jeg si. Helt ulikt meg tok jeg på meg en tøyjakke utenpå genseren, innendørs, og gikk slik hele dagen. Jeg lukket vinduer vel så ofte igjen, som opp. Med andre ord var jeg ikke til å kjenne igjen.

Sammen med de andre var jeg inne hele dagen. Sov mye, eller lå på sengen. Spiste lange måltider. Brukte tid på å oppdatere meg i nyhetsbildet, ta igjen litt av det tapte, der. Hele dagen regnet det. Først helt på kvelden kunne lille Ira og jeg ta en tur ut, i lekeparken, frem til det ble mørkt. Det ble det etter en halvtimes tid.

Alle tiders søndag

Det er regnværsdag i dag, onsdag. Jeg rakk ikke å skrive noen morgenpost i dag, selv om jeg ikke trente, men lille Irina sover nå, og Olia er ute i et ærende, så jeg har tid til å gjenkalle en alle tiders søndag som vi tre gjennomlevde nå søndagen som var.

Det er en del politiske forandringer på gang i Ukraina om dagen. Statsminister Arsenej Jatseniuk har annonsert at han trekker seg, i stedet har det kommet en ved navn Groismann, tilhørende presient Porosjenkos parti. Jatseniuk annonserte dette på søndag, og det skal ha skjedd i går, uten at jeg har sjekket opp om det virkelig ble slik denne gangen, eller om det enda en gang ble med snakket. Uansett er det lite håp om at det vil gå noe bedre med Groisman enn det gikk med Jatseniuk, han vil ikke akkurat ha noen styringsdyktig koalisjon bak seg, og han har et navn som tilsier at han ikke vil gjøre det godt blant Ukrainas mange nasjonalister. Et raskt søk på nettet viser også at det annonserte statsministerskiftet ikke ble noe av, Groisman nektet å ta i mot posten. Det blir alt sammen møtt av et skuldertrekk her nede, det er ingen av de vi møter som ser ut til å bry seg, ingen som har tro på at noe vil bli forandret.

Søndag var en ny dag med varmt vårvær. Olia og jeg tok med lille Irina ned til sentrum, buss nummer 15, ned Lesu Ukrainka. Vi kom oss opp til Park Sjevtsjenko, der lille Irina fikk lekt litt i lekeparken. Når bare far er med, er alt åpent og fritt, når også mor er der, må hun være litt forsiktig. Det så ikke ut til å være i vårt lille barns interesse, hun insisterte på å klatre opp i det høyeste apparatet, og å gå over de dinglende plankene som henger i kjettinger, de hun strengt tatt er altfor liten til. Mor Olia er bekymret når hun går her, vil passe på, holde fast, og sette føttene til Ira på trygge steder, mens far jeg heller vil la det stå til. Det kan jo ikke gå annet enn gå. Blir det mye trafikk, med større barn som også løper over og beveger plankene, så får jeg heller holde dem fast og passe litt på, ellers er det ikke mye å være redd for.

Da lille Irina var i samme lekepark med bare meg noen dager tidligere, gikk alt av seg selv. Hun lekte snart fra seg i det høye lekeapparatet, og gikk over til det mindre, der hun også var en sund, før vi forlot hele plassen, og hun snart sovnet. Med mor Olia også der gikk det ikke så lett. Kanskje var det fordi vi forsøkte å presse og lokke vårt lille, egenrådige barn? Om ikke det lekeapparatet lenger borte var mer interessant? Ikke snakk. Denne gangen gjaldt bare det høyeste. Det som var for barn på hennes alder og størrelse berørte hun ikke engang.

Olia er noen hakk mindre tålmodig enn jeg, og pleier på et eller annet tidspunkt å bestemme seg for at nå er det nok, nå skal vi videre. Når det er bare Ira og jeg, er evigheten perspektivet. Da kan vi være på samme sted, så lenge barnet bare vil. Akkurat nå den siste tiden har hun fått dilla på å bevege noen skiver fra den ene kanten på en stang til den andre, det er som en slags kuleramme, bare med litt større kuler, og så er det skiver, ikke kuler. Hun kan stå lenge, lenge og bevege slike skiver frem og tilbake. Også der i Park Sjevtsjenko gjorde hun det, svært sjarmerende også sammen med andre. Men på et ellar annet tidspunkt var det altså nok, Olia ville videre, og vi tok lille Ira med oss.

Turen gikk oppover Boulevard Sjevtsjenko, veien som går opp fra parken, veldig bred og synlig. Planen også fra Olias side var å gå i midten av veien, der de i typisk stil (jeg tror det må være etter en ide fra Sovjettiden) har gangfelt i midten av brede veier, og beplantede trær og blomster for at det skal være behagelig å gå. De lange, rette og brede veiene roter ved oppfatningsevnen for en nordmann som jeg. Veien ser ut til å fortsette akkurat som den er, helt inn i horisonten. Det er ingen synlig ende på den. Det er bare by og bred vei så langt øyet kan se.