Direkte til arbeidsdag på datsjaen

Olia er ikke akkurat undertrykt. Hun vet som regel hva hun vil, og får det som regel som hun vil. I dag ville hun restaurere datsjaen vi har. Det er en datsja foreldrene hennes kjøpte på 1970-tallet. Den var heller ikke den gang, ny, 50 eller 60 år skal den være. Og de siste årene har den stått til forfall. Nå er tiden til å gjøre noe med det.

Jeg har et litt romantisk forhold til datsjaer, som jeg har til det meste som er russisk. I 2007 var vi i en, vi som det året brukte sommeren til å studere russisk, i Minsk. Datsjaen den gang lå i nærheten av Gomel, Hviterussland, et av områdene som er hardest rammet av atomkraftulykken i Tsjernobyl. Nedfallet blåste nordover, som vi vet, og Tsjernobyl ligger helt oppe ved grensen til Hviterussland. Det var Hviterussland som fikk det verst. Vi spøkte og lo – som innbyggerne selv, der borte – om at kjøttet og grønnsakene vi spiste var radioaktive. Og derfor så godt.

Da Olias far døde for noen år siden ble det snart bestemt at Olia skulle kjøpe søsteren ut. Så det er Olias datsja. De fem årene vi har vært gift, har jeg aldri vært der ute, men Olia har vært der ute noen ganger for å jobbe litt eller hente noe. I fjor sommer skulle jeg også være med, for å gjøre litt hagearbeid, men den gang hadde Olia glemt nøkkelen, så det ble ikke til at vi reiste.

Nå skulle det bli annerledes. Olia hadde funnet en arbeidskar på Internett, vi skulle sitte på med ham ut, og vi møtte ham utenfor en av Kievs metrostasjoner langs rød linje. – Jeg tok med mannen min, siden vi skyter hverandre så fælt nå for tiden, spøkte Olia og lo. – Pravilno sdelala, sa mannen, og smilte han også, – det gjorde du rett i.

Det var en skikkelig kar Olia hadde funnet, ikke noe tull med ham. Han het Rustam, og var av jødisk opprinnelse. I bilen på vei til datsjaen fortalte han at han gjerne ville forlate landet, Israel kunne være et alternativ. Det var slik han fikk sagt han var jødisk. Han var også troende, som han sa, og han ville leve riktig, som han kalte det, men det var ikke så lett sånn som Ukraina er nå. Ingenting blir sagt nedtrykt og trist, det er med humor, galgenhumor, eller svart humor, som er så karakteristisk for disse landene.

Så hva skal man si om datsjaen? Jeg har lyst til å legge ut bilder, og kommer sikkert til å gjøre det, men Olia synes ikke den er presentabel ennå, og vil gjerne jeg skal vente. Jeg ble imidlertid overrasket over hvor fin den var. Preget var den, selvfølgelig, av at ingen har tatt seg av den på noen år. Det er mye å gjøre, både innvendig og utvendig i huset, og i hagen. Men det er ikke umulig å få dette skikkelig flott. Utgangspunktet er flott.

Huset på datsjaen er delvis av mur, delvis av tre. Det er to etasjer, og har ganske fin opprinnelig standard. Det er ikke det hjemmelagede preget som kjennetegner så mange russiske og ukrainske datsjaer og hus. Inne er det ingen som har bodd på årevis, der er fullt av skitt og skrot og rot. Det må foreløpig karakteriseres som ubeboelig. Olia sa det var mye verre før hun begynte å ta fatt på det.

Utvendig er det hva man kaller «noen strøk maling» som trengs. Hagen vokser vilt, men ikke verre enn at det går an å få ordnet på det med bare hender, arbeidsredskaper og muskelkraft. Det er lett å se at dette blir en skikkelig fin hage. Jeg ble overrasket over hvor stor den var. Det er større tomt, enn den vi har på Ganddal.

Mens vi jobbet, både hører vi og ser et ukrainsk militærfly som patruljerer like over hodene på oss. Det er en påminnelse om at situasjonen ikke er så positiv overalt i Ukraina, som den er hos oss på datsjaen. – Det fløy nettopp et russisk fly over, sa Rustam. – Ukraina vil vise at vi også har, så vi kan føle oss trygge.

Svart humor. Det var nok ikke riktig at det fløy et russisk fly over, det var nok det samme ukrainske som fløy frem og tilbake hele tiden. Men det gjør ikke situasjonen tryggere å se militærfly i luften. Jeg ankom til nyheten om at det har vært skuddvekslinger på uavhengighetsplassen i sentrum av Kiev. Olias lille familie var meget opprørte over dette, men siden dette ikke var dekket i vestlige medier jeg fikk sjekket opp, tenkte jeg at dette kunne være enda et av de mange ryktene som er så levedyktige når situasjonen er så kaotisk og truende som nå.

Russiske medier kunne imidlertid vise med både bilder og film at det hadde vært trefninger, både på uavhengighetsplassen og utenfor parlamentsbygningen. Det var ulike pro ukrainske grupper som sloss med hverandre, de moderate mot ekstremistenes i høyre sektor. Det ble ikke skutt med skarpt, men det ble brukt fyrverkeri, tåregass og slagvåpen. Kampene var ikke så alvorlige i antall skadde, og ingen ble drept, men det er meget alvorlig at de oppstår, og de viser hvilke enorme problemer Ukraina er inne i. Selv blant de som støtter revolusjonen fra Majdan, er det store indre motsetninger, så store at det ender med vold og trefninger. Høyre sektor gjør stor skade, hvis de får utfolde seg fritt. Det spille propagandaen til Russland rett hjem, om at Ukraina er fullt av farlige nynazister det gjelder å holde seg borte fra. Støtten i vest vil heller ikke være så unison, om det viser seg at det er voldelige høyreekstremister vi støtter.

Derfor er det positivt at ukrainerne tar et oppgjør med høyre sektor, og de andre høyreekstremistiske grupperingene, som vitterlig er i klart mindretall her i landet. De skulle ikke få dominere. Men dette oppgjøret er meget vanskelig, siden regimet i Kiev trenger støtten fra ytre høyre, og ikke kan våge å provosere dem. Når vanlige folk forsøker å ta oppgjøret, ender det i trefninger, sånn som i går. Høyre sektor har sine mål de kjemper for, og de vil ikke bare oppgi kampen, fordi meningsmotstandere gir dem beskjed om det.

Derfor er det heller ikke tilfeldig at det nettopp er russiske medier som er ivrigst etter å rapportere om disse trefninger. At høyreekstremister er i kamp, viser at man har noe å frykte. At kampen var mot mer moderate krefter i Ukraina, de som støtter en mer moderat linje, det har ikke så veldig mye å si. Poenget er at høyreekstremistene ikke lar seg kontrollere.

Det er mye som ikke lar seg kontrollere i Ukraina for tiden. Midlertidig president, Turtsjenov, har kommet med offisielle uttalelser om at de to opprørsregionene Donetsk og Lugansk, er utenfor Kievs kontroll. De såkalte «antiterror»-operasjonene har vært helt mislykkede, så mislykkede at man kan lure på hva som var poenget med dem. Kanskje var det viktigste å vise egen befolkning at man prøver seg, at det ikke ser så lett ut, som det gjorde på Krim. Men forsøket var knapt nok symbolsk, for regimet i Kiev manglet full kontroll over egne hærstyrker og eget maktapparat, og de mangler også støtte i området de skulle inn og «forsvare».

Så dette var operasjoner som hadde minimale sjanser for å lykkes. Sjansene var da større for at de skulle ende i full katastrofe, med mye større tap av menneskeliv, krig og krigshandlinger. Det er i alle fall unngått. Kanskje bør man se det som viktigere å unngå krigstilstander, enn å holde på alle landområder. I en eventuell krig med Russland vil temmelig sikkert landområdene gå tapt uansett.

Men dette er vanskelige spørsmål. Jeg tror ikke noe på regulære krigshandlinger her i Ukraina. Russland vil kunne oppnå det de ønsker uten såpass dramatiske virkemidler, og til og med maktmenneskene er fornuftige nok til å skjønne at krig her er skadelig for alle. De små bandeoppgjørene og trefningene er alvorlige nok, de er forferdelige og setter stor frykt også i de delene av befolkningen som ikke vil ha noe med disse tingene å gjøre, men det er ikke katastrofen en invasjon eller en borgerkrig ville vært. Så langt vil det ikke gå.

Det er heller ikke noen som vet hva som vil skje med Donetsk og Lugansk. Som vanlig holder russerne kortene tett til brystet, og det kan godt hende det er de som mest av alt styrer den videre utviklingen der. De selverklærte «presidentene» og «borgermesterne» der borte, er vanskelige å forholde seg til, og det er vanskelig å vite hvor stor støtte de egentlig har i folket de liksom er talsmenn for.

Da er det enklere og mer konkret arbeidet vi har å gjøre ute på datsjaen. Olia har det i seg, at hun liker veldig godt å rive ned, ta bort, fjerne, kvitte seg med ting. Hun er minimalist, ting er rot. På datsjaen er det mye å fjerne. Arbeidskarens oppgave er å fjerne en medtatt balkong, så rusten og falleferdig at bare å se på den er skummelt. – Skal vi bygge en ny balkong, etterpå? spør jeg, jeg er glad i balkonger. – Nei, sier hun. Med det vil døren ut fra andre etasje se tåpelig ut.

Det er enklere å billigere å rive ned enn å bygge opp. Kanskje får jeg en balkong med tiden, når finansene blir bedre. Kanskje har Olia rett, når hun sier vi ikke trenger en. Kjøkkenskuret og det tilhørende, hjemmelagde dusjkabinettet, det kjemper jeg for å beholde, og får henne med på kjøkkendelen. Dusjskuret skal vekk. Det er gammelt og til nedfalls, men slik et koselig lite, skur – skikkelig bestemorsstemning. I det lille kjøkkenet flyter det av nøtteskall, rester av fordums, siste gleder.

Vi bruker hele dagen der ute på datsjaen. Min oppgave var å fjerne en stubbe, med røtter. Det er evighetsprosjekt, jeg fikk gravd frem noen av de digre røttene, og hogget litt løs på dem, men med slike store, gamle stubber er det alltid langt igjen, selv når man føler man er ferdig. Arbeidskaren fikk tatt ned balkongen. Han gjorde det veldig billig, mot at han fikk beholde metalldelene, som han sa han kunne få bruk for i annet arbeid, eller noe. Hyggelige gamle bestemødre trippet inn og hentet plankebiter, de kunne få bruk for dem. Det er hva man kan kalle gjenbruk.

Så det er et land av kontraster, Ukraina. Ute på datsjaene står frukttrærne i blomster, folk smiler og hjelper hverandre. Vi har for eksempel ikke strøm på vår datsja, men fikk låne av naboen, mot å betale for strømmen vi brukte. Alle kjente Olia, der ute, og kalte henne Olia og Olinka og Olitsjka, kjælenavnene. De husker jo Olia fra hun var liten, var venner med foreldrene, og kunne fortelle hvordan faren hadde tenkt med forskjellige ting som var på datsjaen.

Det andre Ukraina går ut i gatene for med vold og makt få det landet de ønsker. I denne maktkampen deltar også større aktører. Det står i landets grunnlov at Ukraina er et fritt land, men i virkeligheten viser det seg at det er ikke helt fritt til å gjøre alt som det selv vil. Det er ikke helt klart hva landet egentlig vil, heller. Det er mange som river i forskjellige retninger, og nesten nå river landet i fra hverandre. Dette er skremmende og truende.

Men det store flertallet er som vi alle var der ute med datsjaene. Det er viktig å huske det.

Advertisements

Med flybillett til et Ukraina der mange, mange brenner broer

Snart reiser jeg tilbake til Ukraina, til Kiev. Min kone er der nede, jeg snakker med henne hver dag, og hun har de siste dagene vært mer opptatt av andre ting, enn om krisen. Det er heller ikke så lett å holde oversikten. Mange av de tingene som var akutte og brennbare for bare få dager siden, er allerede overskygget av nye akutte og brennende hendelser. Noe av det som hender ser nesten ut til å være irreversibelt, med alt som har skjedd er det vanskelig å se for seg hvordan øst og vest i Ukraina skal kunne leve sammen i gjensidig forståelse. Kreftene som ønsker konflikt, har i lang, lang tid vunnet frem. De moderate stemmene drukner i kaoset og støyen.

I går ble borgermesteren i Kharkov skutt. Skutt. I ryggen. Det er forferdelige nyheter. Borgermesteren heter Gennady Kernes, og illustrerer godt en del av de problemene som er i Ukraina og i ukrainsk politikk. Han har skiftet frem og tilbake mellom alliansene. I 2004 støttet han oransjerevolusjonen, i 2010 støttet han Janukovitsj, og ble borgermester i Kharkov. Han var medlem i Janukovitsj’ parti, regionspartiet, men skiftet side da Janukovitsj falt, og støttet så den nye revolujonsbevegelsen. Og beholdt posisjonen sin.  Han er også beskyldt for å være del av organisert kriminalitet, og skal i følge Russian today være dømt for tyveri og bedrageri.

Så hvem skjøt ham? Det er vanskelig å si, mange har grunn til å skyte ham, og det kan være drapet er mer kriminelt enn politisk. Han hadde mange fiender, og skal ha mottatt flere trusler. Det er aldri bra når noen bare kan skyte folk, og slippe unna med det. Det er imidlertid vanskelig å se for seg at de skyldige skal bli funnet, og straffet.

Pro russiske styrker har også okkupert flere bygninger. Anti terror operasjonene til regimet i Kiev ser ut til å være nokså innstilt. Kiev er handlingslammet, siden de ikke har full kontroll over egne hærstyrker, har liten kontroll over områdene øst i landet, liten og ingen støtte blant folket der, og i tillegg har en overlegen motstander med overveldende hærstyrker like over grensen. Går Kiev for langt, kommer russerne.

Så har de også presset fra vest i Ukraina å forholde seg til. Derfra kommer krav om tøffere og mer resolutt motstand mot russerne. Regimet i Kiev blir beskyldt for å være tafatte og ettergivende. Ved siden av alle de andre umulige oppgavene det nye regimet står overfor, må det også manøvrere slik at det får beholde makten. Nå som Regionspartiet til Janukovitsj ligger nede med brukket rygg, er Fedrelandspartiet til Timosjenko – og hovedpartiet i den nye regjeringen og statsmakten – det største partiet i Ukraina. Det vil gjerne forbli størst, når presidentvalget og parlamentsvalget snart kommer. Da nytter det ikke å være på godfot med fienden.

Nei, det er ikke så lett å se hvordan man skal komme seg ut av dette. Oppstanden i øst begynner mer og mer å ligne hærverk og kriminalitet, enn demonstrasjoner og politisk kamp. Mye av hva de gjør, er for dumt til å være taktisk, oppførselen er for bøllete og voldelig til å kunne tjene saken, hva saken enn måtte være. Jeg kan vanskelig se for meg at det har kommet ordre fra Moskva om å arrestere og banke opp journalister, for eksempel. Mange av bandene som flyr rundt i disse områdene ser ut til å leve nokså sitt eget liv. Situasjonen er kort og godt litt ute av kontroll. Og det er ikke godt å si hvem som kan roe den inn igjen.

I denne situasjonen er det USA og EU innfører nye sanksjoner mot Russland. USA er først ute, EU er ventet å komme snart etter. For USA er det lett, de er i en maktkamp med Russland, og har en befolkning som liker man går hardt og tøft ut mot fienden, og viser hvem som er superstormakten i verden. USA har heller ikke så mye å tape selv, på sanksjonene, det koster ikke dem så mye. Det er verre for Europa. De har egentlig egne problemer å rydde opp i, det er stor indre uenighet, og tøffe sanksjoner vil slå hardt tilbake på dem. Derfor er sanksjonene fra Europa alltid mildere, enn de som kommer fra USA.

Jeg er uansett skeptisk til disse sanksjonene, og tror ikke det løser noe. For dette har jeg fått litt kritikk i kommentarfeltet, forståelig nok. Det ser ikke pent ut, om Russland kan gå inn og forsyne seg i et annet land, uten at det får konsekvenser for dem. Men som en høyerestående tysk politiker uttalte: Vi bruker mye tid på å finne ut hvilke sanksjoner vi skal innføre. Hvis vi hadde brukt like mye tid på å løse krisen…

Det er ikke så lett. Mange i Ukraina føler seg forlatt av vesten, som lovet å hjelpe, men nå viser seg ikke å være i stand til å gi den hjelpen man hadde forventet. Her skulle nok vi i Vest vært litt mer forsiktige i startfasen, det lå hele tiden i kortene at vi verken kunne eller ville gi Ukraina den hjelpen de trenger, gitt de enorme problemene landet er inne i. Særlig USA ønsket et nytt regime i Ukraina, også Europa ønsket og ønsker et Ukraina nærmere Vesten, men vi er ikke villige til å betale prisen det koster.

Jeg tror altså Ukraina må finne seg en plass mellom Russland og Vesten, ellers så må det dele seg mellom de to. Dette er det egentlig få som ønsker, men av og til går det slik her i verden, at forskjellige grupper ønsker forskjellige ting, og så ender man opp med noe ingen ville ha. Ukraina kan tåle å miste Krim, Krim var en utgiftspost, og det er også tydelig at befolkningen der ikke deler oppfatningen man har ellers i landet om hvilken vei Ukraina skal gå. Om grensene bare åpner igjen, vil Ukraina kunne ha like stor glede av Krim som de hadde før, om man holder ut å reise på ferie til et land man føler skulle være sitt eget, men nå er rappet fra en. Det østlige Ukraina er verre, det er landets industriområde, og det er også der de har sine viktigste gassforekomster. En parallell kan være Ruhr-området i Tyskland. Det er vitalt.

Ukraina bør gjøre sitt beste for ikke å bli ytterligere delt. Det kan innebære å svelge noen vonde kameler. Det er også risikoen at Russland ikke vil gi seg, enda de skulle bli innrømmet mer enn de har gjort seg fortjent til. Alternativet å stå hardt på sitt kan innebære at alt blir vondt, at landet uansett blir delt, og at Russland uansett får fordelene de ikke skulle ha. Så prioriteten må ikke være å straffe Russland, men å redde Ukraina. Det gjør man ikke ved å straffe Russland, tror jeg.

Foreløpig er det de destruktive kreftene som råder grunnen. Begynnelsen av mai har noen datoer som kan varsle endriger, 1. mai er datoen Russland vil ha forhånsbetaling av gass, 11. mai er datoen for folkeavstemninger i de to uroregionene, Donetsk og Lugansk. Russland har ingen interesse av et ustabilt Ukraina for evig og alltid. Det er bare inntil landet har nådd sine mål. Russland har heller ingen interesse av å ha hele den vestlige verden mot seg, og vil nok også være glade når dette får roet seg, og man i større grad går hver til sitt igjen.

Problemet er kanskje at det er litt for stor skade skjedd, til at det lar seg helt reparere igjen. Det blir brent for mange broer, i Ukraina for tiden. Man skulle før det er for sent heller begynne å bygge dem. Mener jeg.

Det blir spennende å reise ned på ny, og se hvordan det ser ut nå, og hva som skjer videre.

Fremdeles lite å glede seg over i Ukraina

I dag ringte min kone Olia to ganger på Skype. Det går jo an å glede seg over. Hun ligger i sengen på rommet sitt, og snakker helst om andre ting enn politikk. Snart reiser jeg ned til henne igjen. Hun har blitt igjen i Kiev, etter påskeferien.

Ellers er nyhetene fra Ukraina jevnt over forferdelige. Det blir ikke snakket så mye om vannet som er skrudd av på Krim, det ser ut til å være mer fremme i norske medier, enn i internasjonale. Verken russiske eller ukrainske medier gjør noe nummer av det, ingen høyerestående politikere har kommet med uttalelser, verken i Russland eller Ukraina. Det tyder på at det ligger mer bak, at vannet kanskje er skrudd av nå, i en periode det ikke er så viktig å ha det på, eller at situasjonen på annen måte når det kommer til dette, er under kontroll.

Jeg tenkte i dag, at om Ukraina ikke lar vann og strøm gå som normalt til Krim, så kommer Russland til å invadere fastlandsukraina for å sørge for dette selv. Jeg tror det blir orden på vannforsyningen, før det kommer så langt.

Det kommer også forunderlige meldinger om at de kidnappede OSSE-observatørene i Slaviansk har hatt pressekonferanse. Pressekonferansen er lagt ut på nettet, en selsom forestilling. Nå viser det seg, melder BBC, at dette ikke var den offisielle OSSE-delegasjonen, men enkeltpersoner fra OSSE-land, invitert av det ukrainske regimet. Så det var ikke helt ute av det blå at opprørerne i Slaviansk arresterte akkurat dem. Det er også andre merkverdigheter i dette, som at delegasjonen kjørte sivil bil i sivile klær på en sivil vei, der det ikke er noen spesielt godt bevoktede vaktposter, men opprørerne klarte allikevel å arrestere akkurat dem. Det kan tyde på at de har informanter høyere oppe i systemet, som visste at denne bilen skulle komme.

Det er vanskelig å vite hva som skjer, hvem som står bak hva, og hva som er motivet bak mange av handlingene. Russland forsøker å ligge lavt, de vil unngå sanksjoner, men nå er det varslet nye sanksjoner morgen, likevel. Jeg tror ikke disse sanksjonene vil gjøre det bedre for noen. Man løser ikke krisen ved å straffe Russland. Kanskje vil man bare eskalere den.

Fredag skrev jeg et innlegg om hvor fort det går i Ukraina, det handlet om hvor mye verre alt er blitt, bare en uke etter man i Geneve var enige om å roe ned situasjonen. For dette innlegget fikk jeg en del kritikk i kommentarfeltet, det ble for Russlandvennlig, og kommentarene og mine svar på dem bidra forhåpentligvis til å bringe det mer i balanse. I dag stod det også en artikkel, eller en slags kronikk, i TheGuardian, der en som heter Ruth Diamond gir uttrykk for hva hun mener er Russlands motiver. Jeg er enig i denne analysen. Russland ønsker ikke å gjenopprette Sovjetunionen, som Ukrainas statsminister Jatseniuk så kategorisk sier, og som han har interesse av å si, siden Russland må være mest mulig truende for at Ukraina skal få mest mulig hjelp. Det er heller ikke noe uttrykk for nyimperalisme, det Russland nå gjør, i følge Diamond. Det er et forsøk på å bevare sin rolle som stormakt. I dette er Ukraina helt nødvendig, derfor gir ikke Russland det fra seg, nesten samme hva vesten måtte finne på. Mange snur seg provoserte vekk fra slike meninger, det ser man også av kommentarfeltet etterpå, men man kan ikke snu seg vekk fra at det er nødvendig å forstå situasjonen, for å finne en løsning på den. Her har Diamond et godt poeng. Det vil ikke hjelpe med sanksjoner, siden her står mer på spill for Russland, enn noen måneder og år med økonomisk tilbakegang. Det er deres status og identitet, som Diamond skriver.

I et slikt syn ligger også at Russland ikke har noen interesse av at situasjonen eskalerer. De ønsker ikke krig, de sender ikke militærfly over grensen «for at vi skal skyte dem ned, og gi dem et påskudd til invasjon», som Jatsienuk sier. Det kan godt være Putin er genuint bekymret når Kiev sender militærstyrker mot opprørerne i øst. De store russiske militærstyrkene gjør jobben når de står truende oppstilt langs grensen. Det gjør at opprørerne i øst kan operere i fred, destabilisere situasjonen, og tvinge frem løsninger som sørger for at russiske interesser blir bevart.

Jeg mener altså at konfrontasjonslinjen med Russland bare gjør alt verre, og at det er Ukraina og dets folk som lider mest. Av andre ting som skjedde i dag, er at TV-bygningen i Donetsk ble erobret, slik at regionen nå viser russiske TV-kanaler. Det er veldig mye som tyder på at Donetsk og Lugansk er utenfor Kievs kontroll, og regimet i Kiev står foran skikkelige vanskeligheter for å vinne dem tilbake. Neste uke er det 1. mai, det er dagen Russland har annonsert at de vi begynne å innkreve gasspenger på forhånd fra Ukraina, eller skru av gassen. Det er altså litt av hvert å uroe seg over.

Og lite å glede seg over, i Ukraina.

En dag i hagen

I dag hadde det vært greit å skrive om hverdagen. Min kjære Olia er i Kiev, men jeg skal snart ned dit selv, og se henne igjen, så det går fint med noen dager alene. Det er også noen gode og varme solskinnsdager i Rogaland nå, vel fortjent, etter alle dagene med regn og kraftig motvind, som vi hadde, vi som syklet og sprang til jobben gjennom vinteren. I dag var det altså sol, og så varmt at det ikke bare var jeg som valgte kortbukse.

I butikken, der jeg hadde gått for å kjøpe ferskt brød, traff jeg en kompis fra barneårene. Jeg hadde ikke sett ham på mange år, og konen hans på enda flere år. På et blunk gikk en halvtime ekstra, der i butikken.

Frokosten ble selvfølgelig spist på terrassen. Det var heller for varmt, og for lyst, solen kunne bare ha dempet seg litt, for min del, jeg måtte duppe nedpå litt etter kraftanstrengelsen av å spise frokost og lese litt i avisen på nettbrett. 8 skiver spiste jeg, halve ferske brødet jeg hadde kjøpt. Alt var godt. Jeg hvilte også godt.

Jeg hadde ting å gjøre på datamaskinen, ting å lese, men i solen skal man være ute, og ute var det for lyst å lese, eller gjøre noe på datamaskinen. Så jeg valgte å jobbe og tusle litt, i hagen og i garasjen. I garasjen dreier det seg om søppel som skal kastes, det skal ryddes, i hagen er det ugress og å klippe plenen. Klippe plenen kunne jeg ikke gjøre, fordi min motorklipper ikke var ladet opp, den lot seg ikke starte.

Se så, sånn kan man også skrive blogg, langt unna kriser og katastrofer og tunge trusler om krig. Jeg satte støtet inn mot løvetann, når det gjaldt ugress. Jeg prioriterte foran huset, det som var mest synlig for andre. Hagen ligger jo litt diskret. Det er forbausende så mye det har vokst, de to ukene huset har stått for seg selv, uten oss. Selv om jeg jobbet noen små timer, ser det ikke ut som jeg har begynt en gang.

I pausen skrev jeg litt på bloggposten fra i går, der fikk jeg jo sagt litt om krisen i Ukraina, det som skulle være nødvendig å si i dag. I dag kan jeg skrive om hagen. Jeg svarte også på en kommentar fra bloggposten for to dager siden, der jeg nok ble litt for krass, og ble høflig moderert av en som selv er ukrainer. Hadde det bare vært så lett å moderere seg, også for partene i konflikten, når de blir for krasse, som de alle sammen blir hver gang de åpner munnen. Når var det noen sist sa noe forsonende, og mente det, i denne krisen her? EU, USA, Ukraina og Russland – det er stort sett en strøm av endeløse fordømmelser av motparten.

Tulipanene blomstrer vakkert, vakkert, vakkert. Vi har så mange av dem, det er min far, som døde så vondt for oss i 2008, han likte å kaste tulipanløker rundt omkring. Nå får vi premien. Det er tulipaner overalt. De vokser i kaos, ikke noe system i det hele tatt, slik jeg liker det, etter at jeg leste en beskrivelse av en lignende hage i Nikolaj Gogols «Døde sjeler». Russerne lar det vokse i kaos, tyskerne skal ha system hele tiden. Vi skulle sikkert hatt litt mer system i hagen vår, Olia og jeg, men det er jeg som har ansvaret, og jeg får det ikke til. Å ta opp ugress rekker for meg, det gjør jeg ganske samvittighetsfullt. Å flytte friske planter tar jeg ikke sjansen på. Det får vokse der det vokse vil.

Olia ringte meg på Skype. Hun var glad i dag. Lille Tais er aldri mer enn to meter unna. Hun vil leke, ha oppmerksomhet. Olia kunne fortelle at ukrainerne hadde skrudd av vannforsyningene til Krim. Det går ikke an å tro på, det er for stygt. Ikke engang i Afrika, i Israel og Palestina, alle vonde og forferdelige konflikter, vannet er hellig. Man tar ikke vannet fra folk. Det er toppen av galskap.

Utover dagen kom det litt sprikende meldinger om dette var gjort eller ikke. NRK levnet ingen tvil, dette var gjort, 85 % av Krims vannforsyning kommer fra Ukraina, nå var den skrudd av, og det var nøyde beskrevet alle de fryktelige konsekvensene det ville få, for avlingene, for økonomien og for vanlige folk, hvis det fortsatte. De refererte til BBC, men BBC har ikke dette som noen av sine overskrifter. Russiske ITAR-tass melder det er gjort, ukrainske Kyiv-post at det ikke har gjort det. Utenom NRK, har ingen jeg sjekker dette som noe hovedoppslag. Det burde det jo ha vært, om noe så alvorlig har blitt gjort.

Det er nok av andre alvorlige ting som har skjedd, og fortsatt skjer. En BBC-journalist – den samme som besøkte familien i øst, og viste filmsnutten de hadde funnet, om ukrainske barn som hopper opp og ned og vil henge russere, altså langt fra en journalist som kan kalles «anti-russisk», eller «pro ukrainsk», eller noe som helst, en samvittighetsfull journalist som gjør sitt beste for å finne ut av ting, og lage reportasjer – hun reiste nå tydelig rystet bort fra Slaviansk, etter å ha fått en pistol rettet mot hodet.

En gruppe utsendinger fra OSSE, var det vel, var fanget av pro russiske «selvforsvarsmilits», også i byen Slaviansk. Det er også sånt som ikke skjer i siviliserte land, man arresterer ikke fredsutsendingene, de har diplomatisk frihet, som det vel heter, de er hellige. Russland – altså regimet i Kreml – forsikrer at de skal gjøre sitt beste for å få utseendingene frigitt. Antagelig snakker de her sant, de må ha fått panikk når de ser hva opprørsgruppene driver med, midt mens russerne er under trusler om kraftigere sanksjoner. Jeg tror ikke Moskva likte denne arrestasjonen. Det er i alle fall ikke de som har bedt om den.

Men det er ikke godt å si. Innbyggerne i Slaviansk tror på en russisk invasjon, jeg gjør det ikke, men de er tettere på situasjonen enn jeg. Kanskje forsøker de å røre opp stemningen, slik at det skal bli grunnlag for invasjonen, men det ville være dumt av dem, og derfor tror jeg de lar det være. De er fornøyde så lenge de har Krim, med Svartehavsflåten under kontroll, og et Ukraina ellers, som ikke går inn i EU og NATO. Det målet trenger de ingen invasjon for å oppnå. Kostnaden ved en invasjon er enorm, selv om det skulle gå bra, og risikoen for katastrofale kostnader om det skulle gå galt, er altfor stor. Det er ikke verd det.

Akkurat i dag ser det ut som om situasjonen er ute av kontroll for noen og enhver.

En dag i hagen, skulle det handle om. Men det ble krisen i Ukraina enda en gang. Den overskygger det meste.

Plommetre, Fruktre, Blomsting

Krig med ord

Det er sent på kveld, jeg skal kjøre min mor på flyplassen i natt, jeg må til sengs, og rekker ikke å skrive posten nå. Den skal handle om ordkrigen mellom USA og Russland, den også Ukraina selv er med på, og der det i alle fall ikke er snakk om noen deeskalering.

Før jeg rakk å skrive posten, er det blitt midt på dagen lørdag, solskinnsdag i Rogaland, mor er kjørt på flyplassen, og det er varslet nye, strenge sanksjoner mot Russland fra mandag.

Det lå kanskje i kortene. USAs utenriksminister, John Kerry, var usedvanlig krass i ordbruken i går. Han holdt Russland ansvarlige for at opprørerne i øst i Ukraina ikke har gitt fra seg våpnene, og ikke har forlatt bygningene de har okkupert. Han sa også at russerne ikke har gjort noen ting som helst for å gjennomføre Geneve-avtalen, noe som ikke stemmer, for utenriksminister har oppfordret opprørerne å legge ned våpnene, slik det står i avtalen han og det offentlige Russland skal gjøre.

Problemet er at USA mener Russland fører et dobbelt spill, i to ord. På ovetflaten oppfordrer de til fred og dialog, i tråd med avtalen fra Geneve, men i det skjulte, så fortsetter de med å trekke i trådene i hvordan opprørerne i Ukraina skal oppføre seg. Det blir mer enn antydet at de er under russisk kommando.

Dette er nok delvis sant, og delvis ikke sant. Russerne kan vanskelig ha kontroll over befolkningen i et fremmed land, og det er mange fra Donetsk og Lugansk som deltar i demonstrasjonene. Det er kanskje drøyt om Russland skulle ta ansvaret fra dem. På den annen side er operasjonene i de forskjellige byene i de to oblastene litt for koordinerte, litt for organiserte. Ingen på bakken peker seg ut som naturlige ledere for andre enn sin egen lille gruppe, og da går mistankene lenger mot øst, til storebror Russland.

Jeg synes det er drøyt å gå i gang med sterkere sanksjoner, nå, på dette grunnlaget. Jeg ser ikke hva dette skal løse. Men jeg ser hvordan de ulike partene i konflikten trekker hverandre nedover. Russland spiller nok mer provosert enn de har grunn til å være, de nekter for å ha noe med opprørerne i øst å gjøre, og går hardt ut mot Kiev som ikke får avvæpnet pro ukrainske militante grupper, og dessuten bruker militæret mot egen befolkning. Russerne er kloke, de ser nok at de såkalt væpnede ukrainske gruppene, som Høyre sektor, nå spiller en helt minimal rolle i krisen, mens de væpnede russiske gruppene nå eskalerer den. Men de har ingen interesse av å si dette offentlig. Strategien er å peke på andres feil, heller enn å snakke om sine egne.

Det er krig med ord. De deltar i den alle sammen. Den ukrainske krigeren er statsminister Jatseniuk, det er sjelden fungerende president, Turtsjenov, eller noen av de andre uttaler seg i formuleringer som blir sitert. Jatseniuk står bak setninger som «det er krystallklart Russland er en trussel mot kloden, mot Europa og en virkelig trussel mot Ukraina», «russerne eksporterer terrorisme», og nå siste døgn, «verden husker ennå andre verdenskrig, nå vil russerne sette i gang den tredje».

Dette er bare et lite utvalg. Målet er at dette midlertidige regimet skal bli avløst av et regime som skal regjere over hele Ukraina, også de delene der store grupper sympatiserer med Russland, eller er russere. Slike uttalelser bidrar ikke til å bygge bro. Det er nok dekning for å mene at det nåværende regimet ignorerer øst-Ukraina, fordi det er i vest valget skal stå 25. Mai, og man vinnet ikke stemmer i vest, om man ikke er tøff i øst.

Dermed er man i en situasjon det ikke er så lett å se hvordan man skal komme seg ut av. Jeg tror ikke den tøffe linjen vil føre til noe godt. Det er forståelig at USA, som enda en gang synker dypere og dypere ned i en krise langt unna hjemlandet, at de gjerne vil ha ro og fred nok i Ukraina til at valget 25. mai kan gjennomføres noenlunde demokratisk troverdig. Så da velger de å sette hardt not hardt, så hardt de bare kan. Dessverre tror jeg ikke dette vil løse noen ting. Ofte er det jo slik, at når man setter hardt mot hardt, blir motstanderen bare mer innbitt.

En mer fruktbar linje ville være å overbevise befolkningen i øst om at de er bedre tjent med å leve i det Ukraina man har tenkt å bygge. Dette er man ikke i stand til, og derfor forsøker man å holde på dem med tvang. Resultatet kan bli at man ikke klarer å holde på dem i det hele tatt.

Som andre kriger er også krig med ord skadelig for alle som deltar. Og den rammer uskyldige, som ikke ønsker noen krig eller konflikt eller krise, slik som det store flertall av den ukrainske befolkning, både i vest, og i øst.

Det går så fort, så fort i Ukraina

For en uke siden møttes utenriksministerne i Russland, USA og EU med regimet i Kiev. Møtet fant sted i Geneve, og det var på forhånd lave forventninger til at det skulle være mulig å komme frem til noe. Likevel kom de frem til en avtale som så veldig fin ut. De fleste så ut til å få viljen sin, det var enighet om at militante grupper måtte gi fra seg våpnene, og at okkupanter måtte forlate okkuperte bygninger. Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa skulle se til at avvæpningen gikk riktig for seg. Russland skulle oppfordre de pro russiske demonstrantene i øst til å roe seg, noe de gjorde.

Det var skjærtorsdag, dette, jeg var i Kiev, og skrev en lang post om dagen, om avtalen og om fremtidsutsiktene.

Som vanlig er det vanskelig å henge med i hvor fort det går. I dag gikk ukrainske hærstyrker til regelrette angrep mot pro russiske vaktposter. 5 stykker skal ha blitt drept, flere skadd. Russland protesterer på det aller sterkeste, i deres versjon av historien er det det midlertidige regimet i Kiev som bruker våpen og hæren mot sin egen befolkning. Kanskje er ikke den versjonen uten skinn av sannhet? De pro russiske militsstyrkene er mistenkelig godt utstyrt, men så er det også fryktelig mange våpen på avveie i Ukraina. Det er ikke sikkert Kievs versjon er sann, at disse militsstyrkene er utstyrt med våpen fra Russland.

Russland har også vist sin reaksjon ved å innføre massive militærøvelser, like oppe i Ukrainas grense. Her er ikke snakk om øvelser «som har vært planlagt lenge», slik de tidligere har pleid å si. Dette er ment for å skremme. Ukrainas maktbruk vil «få konsekvenser», sier russerne, i en ordbruk som minner om den til USA etter at Russland truet med og deretter annekterte halvøyen Krim. USA gjentar sine trusler, om at russisk maktbruk vil føre til «massive sanksjoner», en trussel som skal skremme russerne fra å handle, slik russerne forsøker å skremme regimet i Ukraina til å gjøre det.

Tirsdag var USAs visepresident, Joe Biden, på et daglangt statsbesøk i Kiev. Er Ukrainas militærmanøvre klarert av ham? Er det en samordnet strategi, at regimet i Kiev går til angrep, og USA forsøker å skremme Russland fra å gå til motangrep, med å true med lammende sanksjoner?

Det er kanskje et tegn at Europa har holdt seg stillere i denne krisen, den siste tiden. Det er USA som uttaler seg. Er det fordi Europa ikke synes det er helt greit at et midlertidig regime, satt inn med makt, bruker statsmakten de har fått kontroll over, til å slå ned som ikke er enige i at disse skal ha makten? La meg minne om at de to partiene som er representert i den midlertidige regjeringen, er Fedrelandspartiet til Timosjenko, et parti som har tapt to valg på rad, presidentvalget i 2010, og parlamentsvalget i 2012. Nå har de fått makten likevel, etter at demonstranter i Kiev jaget bort presidenten folket valgte i 2010, og partiet som fikk makten etter parlamentsvalget i 2012. Er det ikke rimelig, at befolkningen i øst, som aldri har stemt på dette partiet og hater alt det står for, er rasende over det som har skjedd? Skal ikke de også ha rett til å protestere?

Det andre partiet som sitter i regjeringen er det fascistiske partiet, Svoboda.

Det har gått tapt så mange sjanser til en bedre løsning på vei til det punkt der Ukraina er nå. Og det blir stadig verre. Hvordan skal man nå kunne forene øst og vest, når de i vest kaller de i øst for «separatister» og «terrorister», og de i øst kaller de i vest for «fascister»? Hvordan skal det gå når de i vest sender militærfly over hodene på de i øst, og sender hæren mot dem? Hvordan skal det gå når de i øst ber den mektige nabo enda lenger øst, Russland, om hjelp?

Det blir mange ganger forsøkt fremstilt slik at Putins maktregime styrer alt som skjer øst i Ukraina. De er hjernen bak det meste, de forfører befolkningen i øst med løgnaktig propaganda, og får dem til å reise seg mot et regime som skal hjelpe til med å gi Ukraina de samme rettighetene og noe av den samme velstanden som vi har her i vest. Putins regime ønsker ikke noe annet enn kontroll, og makt. Det blir også lagt frem slik at Russland har «ansvaret», at det er de som må sørge for at okkuperte bygninger blir frigitt, for det er de som står bak okkupasjonen. De holder befolkningen i øst foran seg, for å oppnå egne mål.

Til det er å si at det foregår mye mer både øst i Ukraina som i resten av landet, enn regimet i Moskva har noen som helst mulighet til å kontrollere. Det er tjukt av videoer som blir delt på sosiale medier, mange av tvilsom kvalitet og tvilsom sannhetsgehalt, men også noe som kan gjøre oss som ser dem, rasende. Det går ikke an å fremstille dette som om Russland er skurken, og Ukraina er offeret. Det går ikke an å fremstille det som om USA og EU er heltene som skal redde offeret.

BBC er å stole på. De har laget en reportasje, om en familie på landsbygda øst i Ukraina. I den viser et av familiemedlemmene en film. Han er tydelig opprørt, og det er ikke så rart, for filmen viser en skoleklasse i Ukraina, i Kiev, sier de. Der er en stor mengde barn, med ukrainske flagg, hoppende opp og ned, mens de roper og roper, «HENG RUSSERNE», «HENG RUSSERNE». – Hvordan tror dere det får oss til å føle? spør russerne, øst i Ukraina. – Nå kan dere fortelle oss hvem som er separatistene, hvem som er de slemme?

Det er barn som vokser opp med hatet. Og det er ukrainske barn.

Den forferdelige videoen får meg til å tenke på et bilde i det jødiske museet i Terezin, like ved Praha. Her var en ghetto, her var en konsentrasjonsleir, den gang det var de tyske nazistene som styrte her. Bildet viser et jødisk barn stå med en skammens hatt ved siden av lærerinnen sin, og foran klassen. På tavlen står ordene: «Jødene er våre verste fiender», om jeg nå husker ordene korrekt. Når de voksne lærer barna hat på skolen, begynner det å bli for sent.

Det er på tide den vestlige verden også reagerer på Ukrainas forbrytelser, og ikke bare russernes. Følelsen av urettferdighet kan sette seg dypt og tungt i mange, mange år når den først får feste, og det er mye som er i ferd med å bli for sent den veien Ukraina går nå. Det er ikke bare Russlands feil. Det er sannelig ikke bare dem som gjør stygge ting i krisen. Og det er i alle fall ikke den russiske delen av den ukrainske befolkning. De har ikke bedt om noen ting av det som nå er kommet. Skal de ikke få lov til å forsvare seg?

Skal de ikke få lov å reagere på at skolebarn i deres eget land roper at de skal bli hengt? Skal de ikke reagere mot at en av presidentkandidatene i det kommende valget – Julia Timosjenko – i en lekket telefonsamtale mener de skal bli sprengt vekk med en atombombe?

Alt dette får russerne meget godt med seg. Vi i vest, får stort sett med oss at Putin kommer med skremmende uttalelser, og at russerne pønsker på et eller annet. Dette bygger ikke bro og skaper løsninger, det er bare med å skape konflikter og følelse av urett og urettferdighet. Det går fort i Ukraina. Vi kan ikke holde på sånn som dette her stort lenger.

Intenst i Ukraina

– We stand with you and all the Ukrainian people, sa visepresident i USA, Joe Biden, i en pressekonferanse sammen med statsminister i Ukraina, Arsenij Jatseniuk. Videoklippet er lagt ut på BBC, blant annet, og det må også med at det offisielle USA her endelig uttaler at ikke hele Ukraina er like fornøyd med demonstrasjonene i Kiev, og hva som hendte der. Jeg tenkte imidlertid på denne uttalelsen, we stand with you, «vi står med dere», eller som jeg husket uttalelsen i hodet mitt: Vi står med Ukraina.

Det fikk meg til å tenke på en episode i den britiske humorserien Blackadder, fra den fjerde serien, der handlingen er lagt til første verdenskrig. – We stand behind you, sa General Melchet, i Stephen Frys skikkelse, da, hvorpå Rowan Atkinson som Blackadder repliserer for seg selv: yes, 150 km behind us. Jeg husker ikke tallet, men jeg husker poenget. Generalene står bak soldatene, langt bak. Det samme gjelder USA og Ukraina. USA står kanskje med Ukraina, en halv verden unna.

Dette er også med på å gjøre Ukraina dømt, og gi dem følelsen av at de står for seg selv. Skuffelsen var stor da verden ikke gjorde noe mer konkret, da Russland rappet til seg Krim, like for alles øyne. USA kjenner også kanskje på dårlig samvittighet. De har brukt 5 milliarder dollar på opposisjonsbevegelsen i Ukraina, eller «demokratibevegelsen», som de kaller den. De har oppmuntret til å få et mindre pro russisk regime, til å trekke landet i vestlig retning. Og selv om det ikke var de som fremforhandlet avtalen som ledet til demonstrasjonene i første omgang, det var det EU som gjorde, så var USA raskt på banen da demonstrasjonene begynte, og utviklet seg. USA, og Europa, har nok gitt inntrykk av at de vil hjelpe Ukraina mer enn de er villige til å gjøre. De forsøker å lappe på dette inntrykket, med å sende etter dem noen penger, i form av lån, og sende sine toppolitikere til Kiev for å la seg avbilde med det nye, og midlertidige regimet. Men de er neppe villige til å risikere egne interesser, verken liv eller penger, og helst skulle de vel gjerne unngå å risikere prestisjen, som har tapt seg skikkelig i dette eventyret de har begitt seg ut på.

USA spiller nemlig på bortebane. De er en halv verden unna. Et overveldende flertall i befolkningen vil ikke være i stand til å plassere Ukraina på et kart. Et tilsvarende flertall bryr seg mindre om Ukraina, enn at USA skal vise at de fremdeles er verdens eneste superstormakt, og at det alltid blir som de vil. I hvert fall når det gjelder konflikt med Russland, den gamle fienden fra den kalde krigen. USA kjenner heller ikke forholdene i Ukraina særlig godt. De har selvsagt utmerkede Russlandkjennere i landet, men disse kommer ikke til orde, de blir ikke hørt. Beslutningene som blir tatt, blir tatt uten helt å se konsekvensene av dem.

Da er det helt annerledes med Russland. De ligger like ved siden av Ukraina, store deler av Ukraina er gammelt russisk kjerneland. Det var i Kiev det hele begynte, Ukraina er en del av russisk historie. Russerne skjønner på en prikk hvordan folket tenker i dette landet, de vet akkurat hvordan propagandaen skal være for å virke, de vet akkurat hvilken taktikk de skal bruke, og de er villige til å risikere egne interesser, egen økonomi, egne liv, hva det måtte være, for å lykkes med å holde Ukraina innen sin interessesfære. De amerikanske toppolitikerne virker til å ha gått lei av konflikten. Se bare på ansiktsuttrykket til utenriksminister John Kerry, for eksempel, hvor halvhjertet han er, hele tiden, hvor gjerne han skulle ønsket å ha vært andre steder. Russernes tilsvarende minister, Sergej Lavrog, er den rake motsetning, toppmotivert, og tilsynelatende villig til å kjempe om Ukraina resten av sin karriere.

Man kan nok også argumentere med at Russland har legitime interesser i Ukraina, mens det er et betimelig spørsmål hva USA har der å gjøre. USA har jo sin Monroe-doktrine, som holder resten av verden utenfor hele Sør- og Mellom-Amerika, det er «USAs interessesfære». Selv om de ikke tillater andre makter å blande seg inn der, blander de seg selv inn i hvem som skal regjere og bestemme i alle områder i hele den vide, verden. Med varierende hell, får en kanskje si.

Maktkampen mellom USA og Russland foregår langt over hodene på vanlige folk. De er bare et middel, demonstrasjoner som oppstår mer eller mindre av seg selv, blir brukt av USA og Russland til å legitimere egne ønsker og krav i Ukraina. Ukraina selv slipper heller ikke unna denne kritikken, også regimet der utnyttet demonstrasjonene på Majdan til selv å komme til makten, og bruke den til med alle midler å forsøke å konsolidere den. De ønsker nok også USAs hjelp, og EUs hjelp, og NATOs hjelp, mer fordi de ikke er i stand til å hanskes med Russland alene, enn fordi de har så veldig lyst til å bli så veldig vestlige og demokratiske av seg. De vet godt at når medienes flomlys forsvinner, så kan de gjøre nokså som de vil, nokså som før.

Både på russisk side og på ukrainsk side kjøres det knallhard propaganda, av statskontrollerte medier. Vi i vesten har frie medier, de er for det meste uavhengige av statsmakten, men det hindrer ikke at de over lang tid har bygget opp et bilde av Putin som et udyr, noe som passer godt til propagandaen USA og Europa trenger for å øke våre innflytelsesområder ytterligere. Det er mye å kritisere Putin for, men vi tar nok litt for lett på at han er støttet av en meget stor del av den russiske befolkningen, også den russiske befolkningen i Ukraina. Han har også gjort en formidabel jobb med å bringe lov og orden og stabilitet i det vanvittige kaoset Jeltsin etterlot seg. Han har nå skremmende stor makt, og nesten total kontroll, men selv om man er i mot ham, er det imponerende at han har kommet seg i en posisjon der han har denne makten og denne kontrollen. Det er svært, svært mange som gjør alt de kan for å sverte ham. Går man dypere inn i sakene, smører de kanskje for tjukt på. Han gjør det som er nødvendig for å løse de problemer som er, for å tjene det han mener er egne og Russlands interesser, og han tar ingen hensyn for å nå sine mål. Det går an å argumentere for at det er dette som kreves av en statsleder. Han har i hvert fall svært stor støtte i egen befolkning. Det er mer enn man kan si om statslederen i våre, demokratiske land.

Nede på bakken i Ukraina er det blitt en svært farlig og intens situasjon etter den lange maktkampen i storpolitikken, og at ingen egentlig gjøre noe forsøk på å stagge demonstranter som tjener ens sak. Regimet i Kiev kan ikke godt sitte og se på at bevæpnede opprørere okkuperer offentlige bygninger, og heiser russiske flagg på dem. Men de er alvorlig handlingslammet i hvordan de skal løse det. Dette er ikke så bra, med tanke på valget som skal være 25 mai. Ukrainere – som andre slavere – liker ikke handlingslammede politikere. Det skal være makt og styrke i dem. Så de må gjøre noe.

Dermed har de altså satt sitt meget skjøre militærvesen i sving. De har gjenopprettet elitestyrkene i Berkut, de som straks ble oppløst etter Majdan-demonstrasjonene, de som skjøt på egen befolkning. Nå skal også dette regimet ut og skyte egen befolkning. De forsøker seg med propaganda om at det er russere, gjerne russiske spesialstyrker, men det er også helt åpenbart at det store flertallet misfornøyde demonstranter i øst, er ukrainske borgere, som ikke er fornøyd med landet de lever i, og regimet som styrer dem. Akkurat sånn som demonstrantene på Majdan var, de som sørget for at det nåværende regimet kom til makten.

11. mai er det planlagt folkeavstemningen i Donetsk oblast. Det ligger vel litt i kortene at regimet i Kiev ikke kan tillate at den skjer utenfor deres kontroll. De er nødt til å være makten som styrer begivenhetene, både her, og ellers i landet. Det har de ikke vært i nærheten av, ikke i de store sakene som destabiliserer landet, skaper kaoset og ødelegger økonomien. Der halser de bare etter, er sterke og klare i uttalelsene, men helt uten evne til å følge uttalelsene opp med handling.

Handlingsmulighetene er blokkert av Russland. De har 40 000 mann klare ved Ukrainas grense, like ved Lugansk og Donetsk, de to opprørsregionene. Ukraina har knapt nok kontrollen over sin egen hær, de har ingen sjanse mot denne overmakten. Så det ser ut til å drive Russlands vei fortsatt. På grunn av propagandaen vi kjører mot Russland, så ser vi det som en katastrofe. Foreløpig er imidlertid den største katastrofen Ukraina, og det er nok når alle hensyn tas bedre med russisk innflytelse, enn det som nå skjer med landet.

Jeg har flybillett til Kiev i neste uke. Jeg tok meg i å tenke i dag, tenk om jeg da flyr inn i et land med krig. Jeg er overbevist om at det ikke kommer til regulære kamphandlinger, det er for dumt, Russerne tjener ikke på å starte dem, og for Ukraina er det selvmord å starte dem. Alle vi snakket med og overhørte i Kiev forrige uke, var også overbeviste om det samme. Krig blir det ikke.

Men akkurat nå, er situasjonen litt for intens til at det føles helt trygt. Man sammenligner hele tiden med andre verdenskrig, og opptakten til den. Kanskje burde man heller se litt til første verdenskrig, som startet uten at noen egentlig helt ville det.