Bloggåret 2017

Det er et par timer igjen av 2017, vi ligger i min lille familie lavt i terrenget og venter på at feiringen skal ta av om noen få strakser. I Kiev er konas lille familie snart i gang med årets aller siste time, og de vil ganske sikkert ringe oss både for deres nyttår og for vårt. Vårt lille barn, Irina, har også fått med seg at det er noe spesielt med denne dagen, og lurer på om Fader frost (Djed Moroz) kanskje vil komme med gaver? Rakettene har hun vært begeistret for siden de begynte å skyte dem opp, sånn i sekstiden, her, men hun syntes nok at det smalt litt vel høyt, da vi gikk ut for å se på dem nærmere. Med andre ord, og om andre ting, det er takk for det gamle her på bloggen, og en post som skal fylles med litt statistikk og oppsummering om året som har gått.

Bloggen ble opprettet i 2008, så den har nå gjennomført sitt tiende år. Det jubileet blir forbigått i stillhet. Slik 2017 har vært blant bloggens roligste år. Jeg har forsøkt å skrive daglige poster når jeg har vært i Kiev, ellers har det vært ganske sporadisk. I november skjedde det noe som gjorde at det ble stor aktivitet fra USA, slik at det ble er par poster om ny bloggrekord og de ti mest leste postene på bloggen. Karakteristisk er også mange av disse de ti mest leste for i år. Jeg skal langt ned på listen for å finne noen skrevet i 2017, men det har jo også å gjøre med at disse postene trenger litt tid på seg for å få treff. Så er heller ikke denne bloggen med i noen klikkekonkurranse. Den er for meg å få utløp for min enorme skrivetrang, og for kjente og ukjente å følge med på hva som skjer med vår lille norsk-ukrainske familie på tre.

Diverse

Under kategorien for diverse var det en enkelt, men fin post om samleutgaven av Bachs verker på Hänssler classic. Jeg er sikkert en av ytterst få som fortsatt kjøper CD-plater, og en av ganske få som hører på Bach, men vi som fremdeles gjør det bør støtte opp og promotere slik at sånne utgaver fremdeles blir laget og gitt ut. Et par poster om andre ting har også fine og humoristiske innslag av vår lille Irina, som snakker om Bach. Det er jo et artig barn som har fått med seg to av de viktigste musikalske størrelsene i historien, Bach og Neil Young. Ved å søke på Bach og andre klassiske komponister vil det nok komme opp en del poster, som det også vil gjøre det for Neil Young og andre artister i den kategorien.

For underkategorien Data og teknikk var det en rekke på fire poster, alle med produkt som virkelig har forbedret livet mitt: De longhi kaffemaskin, Sony fotoapparat, Lenovo laptop og Apple iPad. Mange av disse tingene er ganske dyre, noe som indikerer at økonomien vår er blitt bedre. Har man råd til det, vil man ha glede av disse tingene, vil jeg si, men i 2018 venter ikke like store investeringer, og pengene vil bli spart. For øvrig vil jeg også si at mange nettsteder er veldig raskt ute med tester, jeg vil si denne bloggen har noe å bidra med her, med test og omtale fra en vanlig forbruker, og ikke fra teknomennesker som lever av å teste og skrive om disse nye produktene. Generelt vil jeg også si at teknologien nå om dagen er superb, og at man sjelden trår feil om man kjøper det ene eller det andre. Det meste er bra.

Kategorien sport fikk seg en sjelden post, Juventus på vei mot en trippel. Juventus fikk ikke denne trippelen, og det var nok også slutten på sport- og fotballinteressen for meg. Sportsinteressen mistet jeg forresten tidligere, jeg kan ikke identifisere meg med eller engasjere meg i sport sånn som det nå er blitt. Det får holde med sjakk.

Faglig

Under kategorien Faglig ble det i år til sammen 8 poster. Ikke alle av dem er ennå skrevet ferdig, ser jeg. Det mangler den historiske posten om den amerikanske borgerkrigen. Det er synd jeg ikke rakk den, for hendelser i høst i Charlottesville og fjerning av statue av Robert E. Lee har gjort noe av det jeg hadde tenkt å skrive veldig aktuelt, og nå som jeg må skrive den i ettertid vil det måtte bli en nesten bibelsk måte å se fremover på i hendelser som ligger bakover i tid. Det siste der var noe jeg fikk spørsmål om i min muntlige eksamen i historie, jeg lurer på om ikke det kan være noe med Daniel og Baltasar, og riket som skal gå til grunne, men nå skriver jeg meg – i kjent stil – bort fra det dette skal handle om.

Et par av postene under faglig gjaldt forskjellige jubileum, hundreårsjubileet for februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen i Russland, og femundreårsjubileet for reformasjonen. Sånne poster blir gjerne mer populære med tiden, enn de er første året. Nettet må bli kjent med at de eksisterer. Det skal være god kunnskap lagt ut gratis og fritt, dette her. Den polsk-tyske ikkeangrepspakten av 1934 er den siste historiske posten, med en avtale som ikke er så kjent som Molotov-Ribbentrop pakten noen år senere. At nazi-Tyskland og Polen også hadde en ikkeangrepspakt passer ikke så godt i den vanlige narrativen, der Stalin og Sovjetunionen skal være kyniske skurker, mens Polen skal være et hjelpeløst offer. Det er nok riktig å si at Polen lå ganske brunt til høyre i mellomkrigstiden, som de nok har noen tendenser til ennå, og at bildet av Polen som et harmløst offer i stormaktenes storpolitikk rett og slett ikke er riktig. Polen kom veldig godt ut av 1. verdenskrig og Versailles-traktaten, og de forfulgte sine egne små stormaktsambisjoner på bekostning av nabolandene ganske kraftig de også, i mellomkrigstiden.

Utenom det var de faglige postene litt om andre ting, altså poster der det faglige ikke var hovedsaken. Du finner dem ved å trykke Faglig i menyen til høyre.

I nyhetsbildet

Dette var en kategori jeg hadde tenkt å ikke bruke lenger, men som har livnet til igjen. Det er en ny president i USA, jeg tenkte ikke å skrive så mye om ham, det er det nok av andre som gjør, men jeg spanderte tre poster på ham og forholdet mellom USA og Russland, i januar. Dette er betent, og betente saker vil jeg gjerne unngå her på bloggen. Det er nok av dem som fyrer opp stemningen og gjør folk sinte om dagen. Jeg vil ikke være med på det. Året har også vist at forholdet mellom USA og Russland ikke har blitt noe bedre. Jeg synes det er nitrist, og lever med det.

En sjelden post til denne bloggen å være er den viet Christine Meyer og føljetongen om Statistisk sentralbyrå, den saken fulgte jeg tett, og skrev litt om det. Krisen i Syria og konfliktene i Midt-Østen blir det heller ikke mange poster om, men det ble en kort etter at Iran, Tyrkia og Russland forhandlet om fred der.

Krisen i Ukraina skriver jeg ikke om lenger, men fire poster er lagt inn under kategorien, deriblant Sirkus Sakashvili, om den tidligere presidenten i Georgia som nå forsøker å gjøre comeback etterå  ha blitt kastet ut av Ukraina også. Posten om Klitsjko på flyplassen har også litt om krisen å gjøre, men nå forsøker jeg altså ikke å bli for engasjert i den. Det blir ikke noe annet enn dårlig stemning av det, og det er ikke verdt det.

Om andre og mer generelle meninger har jeg postene Farvel til Rema 1000 og Reise i Norge, 2017.

Kultur

Jeg har i år laget en ny kategori, for kultur, med underkategori Tradisjoner. Erfaringen er at det gjerne blir mer rot enn ryddig med alle disse kategoriene og underkategoriene, men nå fikk jeg i alle fall et sted å putte Daniels konfirmasjon, 17. mai med Irina og russisk jul og nyttår.

Om meg og mitt

De store kategoriene nå om dagen er om meg og mitt, og om reisene jeg gjør. Hovedkategorien Om meg og mitt fikk 10 rene poster, de fleste på høsten. Ellers blir de fleste postene som har med meg og mitt å gjøre lagt i underkategoriene. Godt nytt år – 2017, starter året, God hjemmehelg i finværet blir kanskje vel hverdagslig, mens Gøyeste eksamen i tysk handler om gjennomføringen av skriftlig eksamen, og det var jo ganske gøy. For oss ble eksamensopplevelsen nesten som en ferieopplevelse, med en fin tur til Sørlandet. Nesten så posten kan legges under reise i Norge, der jeg nå også lar den få plass.

Underkategorien Barn har hele 23 poster, hvilket indikerer ganske riktig at lille Ira er det viktigste i livet for meg nå. Dette er fine og inspirerte poster, alle. Barn og språk skulle være en spesialitet her på bloggen, men jeg får ikke helt fulgt det opp, og Irina gjør kjempesprang uten at jeg får skrevet om det. Snakkesalige Irisjka og Mor, hvor skal du? er to tidlige poster om temaet, fra januar. Så følger Irinas ord, Fra barnemunn – på russisk!, ну, ладно, Ty, svinja, Polutsjilos! og Jablotsjnyj sok. Bare det siste er fra denne siden av sommeren, fra november. Så det er for stor spredning til å behandle det skikkelig, men enkeltvis er postene fine og morsomme.

Andre bemerkelsesverdige om Irina vår og temaet barn er Irina i svømmebassenget, første overnatting, første telefon til babusjka i Kiev, Irina spiller sjakk, venninnen Sonja og Italiensk venn for Irina, begge i forbindelse med arrangment i regi av foreningen Rogaland-Novgorod, Irina gjør ting for første gang og til slutt det litt vemodige Irina 3 år. Innimellom her er også mange andre som også handler om Irina, eller der hun spiller en avgjørende rolle, men uten at posten har havnet i kategorien barn som hovedkategori. Viktigst her er nok Pottetrening og Vår lille tøffing, blant mange, mange flere.

Jeg er ingen bilmann, men fikk kjøpt meg en Kia soul electric i 2015, og har siden hatt en kategori «Bil». I den ble det to poster, Punktert dekk og morsomt også muntlig. Den siste er om kjøreturen til Kristiansand for å ha eksamen i tysk, muntlig, og er ikke primært om bil. Den første om punkterte dekk og skifte av hjul for den som egentlig ikke kan noe med det, og får sånne ting som det som et stort problem.

Underkategorien Høytid og feiring fikk noen poster, 8 stykker, de fleste sammen med andre kategorier. Mot jul, God jul og Fredelig jul fikk regjere alene, kald påske har også litt politikk flettet inn. Under Hus & Hage fikk fugl i stuevindet plass. Måltid hadde ingen poster, Min nye familie fikk Nytt pass til Irina på årets første sommerdag, Olia fikk bursdagen sin og Irina og Olga til Kiev, som man ser går kategoriene litt over i hverandre. Kategorien Slekt hadde ingen poster, og Stand up blir ikke lenger brukt.

Kategorien Tur er lagt under meg og mitt, fordi jeg hadde en tanke om at det var min familie og nærmeste venner som er interessert i den. Nå ser jeg at den blir en del brukt, og at den har interesse også for folk som er interessert i litt turtips. Så den skulle kvalifisere til å være hovedkategori. I alle fall har den mange turer, og stort sett morsomme og fyldige poster. Å anbefale er Rundt Melsvatn for første gang, der lille Irina før hun fyller tre år på egne ben går rundt det ca 4. km lange Melsvatn, den fyldige posten om turene til Sælandskogen og Edlandsfjellet, Supertur til Sele, tittelen er det dekning for, Fjelltur 2017, fire dager på Hardangervidda, fra Tinnhølen til Kvenna, ved Hansabu, den ganske normale turen til Vedafjell og den ganske unormale turen ut i hagen.

Reise

Opprinnelig var dette også en reiseblogg. Første året jeg blogget var jeg ennå ikke gift, og hadde ennå ikke møtt min kone. Så jeg stod fritt til å reise som jeg ville, og jeg brukte reisene til å blogge om dem. Siden jeg giftet meg, går reisene stort sett til Kiev, og bloggingen er veldig langt fra å være noen hovedsak. Det er heller ikke sånn at mine reiser kan fungere som eksempel og ideer for andre reiselystne, det er ikke lett for andre uten familie i Kiev å feriere der som vi gjør det. Jeg blogger ikke lenger om reiser jeg gjør i jobbsammenheng, så selv om det særlig i høst var usedvanlig mye reising for meg, er det tyst om det her. I februar hadde jeg en langhelg i Bergen, med skitur til Kvamskogen, ellers er alle bloggpostene herfra om Ukraina, og Kiev.

Det er veldig mange inspirerte og minneverdige poster, iblandet en del halvferdige og uferdige, så det er ikke så lett å finne frem, selv ikke for meg som nå vil plukke frem en håndfull. Jeg tror jeg skal organisere en side med reisepostene til Kiev, sånn at det går an å orientere seg etter tittelen på postene. Det arbeidet er nå påbegynt. Siden heter Ukraina, og derfra går det an å klikke seg videre og lese postene man er interessert i. Jeg tror ikke jeg vil anbefale den ene fremfor den andre, er, de er fine alle.

Oppsummering

Så det ble litt nye poster i 2017 allikevel, når jeg bare fikk sett litt nærmere på det. Det samme vil fortsette inn i 2018. Nye reiser til Kiev er allerede bestilt og påtenkt, de vil bli dekket her på bloggen, sammen med andre ting jeg gjør og som opptar meg, slik det har vært, og slik det vil bli.

Godt nytt år – la det så starte!

 

 

 

 

 

Romjulsro

Jeg føler jeg har gjort en god jobb som far når barnet på tre er i stand til å kjenne igjen Toccata og fuge i D-moll, Dorian, sånn at jeg kan spørre: hvem er det som spiller? – Det er Bach. Følelsen får seg imidlertid en knekk når jeg spiller en Madrigal av Monteverdi, og barnet spør om det er – Neil Young…

Det har vært noen svært rolige romjulsdager dette året. Jeg har som så mange ganger fortapt meg i sjakken, hurtigsjakk og lynsjakk, direkte på NRK, og mange nettsider og sosiale medier. Det tar overhånd, men ikke verre enn at jeg skjønner jeg må ut med mitt lille barn, de få dagene vi har snø her i Sør-Rogaland, og at jeg skjønner hun er i sin fulle rett til å forstyrre meg samme hva jeg måtte holde på med. Og at ingenting er viktigere enn at jeg ikke øyeblikkelig kan legge det bort for henne.

Fredag reiste hun og jeg bort til mor. Egentlig var det for å se sjakk, men på veien fikk vi også gått noen skritt på ski. Det var hennes første forsøk. Kanskje kommer det av at hun har prøvd seg litt på skøyter, hun var i alle fall stødig og sikker fra første stund på skiene, om enn hun ikke fant hun helt hvordan hun best skulle bevege seg på dem. Det var såpass lite snø at jeg måtte gå til fots, så jeg kunne ikke vise, hun måtte finne det ut selv. Det gjorde hun på enkleste vis, og beveget seg på skiene som om hun hadde lange bein. Om hun skled på dem, så falt hun.

I dag klarte hun seg litt bedre på skiene, men fremdeles er det veldig langt igjen. Hun går helt fint på flat mark, da faller hun ikke lenger. Men det er bom stopp, om det går opp eller ned. Da må hun ha hjelp. Det samme gjelder når hun faller, hun kommer seg ikke opp uten at jeg løfter henne. Dagens fremgang var at hun klarte å snu seg rundt. Og hun er etter de riktige bevegelsene, når jeg holder henne i jakken i nakken, og løper etter henne når hun sklir ned bakken utenfor. Hun vil gjerne hvile seg på meg, men det får hun ikke lov til. Holder hun ikke balansen selv, stopper jeg, eller lar henne falle. Det er i overført betydning å lære barnet selvstendighet, tenker jeg. Hun må lære å stå på egne ben.

Ellers er det veldig rolig, her hos oss. Juleselskapene gjør vi unna lille julaften, julaften og første juledag, da er det hektisk og tradisjonsrikt. Siden var vi for oss selv. Vi har kjøpt inn overdådig med julemat, men vi rekker ikke helt å spise den. Jeg er også mer bedagelig anlagt enn vanlig, og sjekker heller tøysenyheter og sosiale medier, enn å ta fatt på noe mer ordentlig. Veldig mye går jo også med i sjakk, først alle timene med runder, så alt før og etter med å lese om det og delta i diskusjonen. De fleste tingene som ble diskutert fant sin løsning, heldigvis.

Og så fortsetter jeg en tradisjon fra ungkarsdagene. Hver dag i feriene åpne jeg en ny CD-plate. Det er klassisk musikk, og det er i den forbindelse den morsomme episoden med Irina og Neil Young og Monteverdi jeg satt opp i innledningen oppsto. Alle som vet det minste om Neil Young, skjønner hvorfor det er så artig. Kjenner man det minste til Monteverdi, forstår man det desto mer. Om ikke er det bare å spille av noe av ham,, fjernere fra Neil Young er det vanskelig å komme. Dog er jeg veldig godt fornøyd med at barnet mitt har lært navnet på to artister her i verden, to navn fra musikkhistorien: Bach og Neil Young.

Det er velvalgte navn.

 

Våpen til Ukraina

Vi har gode juledager hjemme i Norge. Men det er nyheter få vet om ute i den store verden egnet til å ødelegge enhver god stemning hos oss.

Jeg er i stuss hvor mye tid og krefter jeg skal bruke på det. Det gjør meg bare deprimert, sint og redd, og det gir meg en overveldende følelse av maktesløshet. Jeg kan ikke gjøre noe med dette uansett, så hvorfor ta belastningen med å engasjere meg?

Det er ikke frivillig at jeg gjør det. Det er ikke et valg jeg tar. Jeg kan ikke la være å ta til orde for noe som provoserer meg noe helt forferdelig, selv om jeg vet at mine stakkars ord ikke hjelper mot noe som helst.

Vår allierte USA har besluttet seg for å gi våpen til Ukraina. Disse våpnene skal brukes til å drepe mennesker der borte. Jeg vet ikke om det er noen vestlige medier som rapporterer det? Har det stått i noen norske aviser, blitt nevnt i NRK? Det er rystende nyheter, for få år siden var det stor diskusjon, og også ganske stor enighet om at å gi våpen til Ukraina ikke var særlig lurt. Det var Obama-administrasjonen. Her hjemme hos oss i Norge var det ingen som forsvarte å forsyne Ukraina med våpen, der gikk grensen.

Nå er den grensen brutt. Til øredøvende taushet. Og det Trump-adminstrasjonen, den vestlige medier og vestlige leg-intellektuelle er hysteriske etter å stemple som «Russlands-vennlig». Enkelte ser ut til å ville ha Trump avsatt på grunn av hans forbindelser til Russland, at det liksom skal være en nødutgang fra en president som nå en gang er demokratisk valgt, men som oppfører seg som en vandrende katastrofe.

Jeg har en ikke så altfor fjern slektning som har vært involvert i denne krigen, på ukrainsk side. Det er ikke noe tema, ikke når vi har snakket med ham, og ikke når jeg har snakket med de nære slekningene mine som er kona, og familien hennes. Det har ikke så veldig mye å si om det er ukrainsk eller russisk side, eller om inndelingen «ukrainsk» og «russisk» gir noen god mening. Det er en veldig vestlig tanke, dette her, at det finnes gode og dårlige sider i konflikter, og at vi i vest på nesten magisk vis alltid er i stand til å velge den moralsk riktige.

Jeg tror ikke lenger noe på det. Krig er vold, drap og grusomheter. Alt man lærer der, er å drepe hverandre, og at den som har de beste våpnene og største ressursene kan påføre sin egen vilje andre. Jeg er helt i mot, man skulle holde seg unna, ikke gripe til våpen, ikke sende våpen, ikke sende soldater, ikke krige utenfor egne landegrenser, og egentlig ikke krige innenfor landegrensene heller.

Det er akkurat nå ikke noe håp. Det er opprustning alle veier. Krigen i Donbass ser ut til å ville kunne fortsette med utømmelige ressurser fra stormaktene i alle fremtid, krig i muslimke land vil jeg holde meg unna fra å snakke om en gang. Ukraina er ødelagt av stormaktenes politiske spill, der vi i vest helt merkelig har overbevist oss selv om at vi ikke er en del av spillet, av vi liksom «bare vil det beste» og at vi er de eneste i verden med gode hensikter. Så når vi gir våpen til Ukraina for å drepe mennesker i Donbass, så er det gode våpen som dreper dårlige mennesker. Når Russland gjør ganske det samme, så er det onde Putin som ønsker egen makt og verdensherredømme.

Tilbake til julefeiringen.

Fredelig jul

Julaften i dag feiret vi hos Nygård på Kverneland. Det ble en veldig flott jul, en riktig barnejul, og dermed veldig fin for de voksne også.

Irina og jeg våknet borte hos mor etter lille julaftensmiddagen dagen før. For første gang hadde vesla julestrømpe å kikke i, og for første gang fikk hun følelsen av å eie store mengder sjokolade helt selv. Følelsen var overveldende, og vår vesle skatt reagerte med å pakke opp alle bitene på en gang.

Frokosten besto av restene fra dagen før, det vil si, for meg gjorde de det. Mor opprettholdt tradisjonen med en veldig pietistisk julaftens frokost. Det skyldes ikke noen religiøs overbevisning, heller en overbevisning om at det er viktigere ting å gjøre for en mor i det vi går inn i julen. Hun skal ha julegjester dagen etter, tradisjonell steik, og da må hun gjøre klar allerede nå. Jeg spiste fløtegratinerte poteter med fenalår. Mor spiste altså knekkebrød med aprikossyltetøy. Lille Irina spiste sjokolade. Og løp rundt.

Hjemme på Ganddal har vår egen kjære mor og kone julen best når hun slipper å være med på den. Olia er ikke vant med sånn overdådig feiring i dagevis, med julepynt og juledildal, hennes jul varer en kveld, en natt og en morgen, og kombineres med nyttår. Pynten er som man pynter til fest. Den varer så lenge som festen, og ikke i ukevis, som julen varer hos oss. I stedet for å tvinge henne inn i en integrering hun ikke ønsker, får hun være i fred. Og har det best med det.

Den siste julegudstjenesten i Frøyland og Orstad kirke varer bare en halv time nå for tiden. Det er nesten merkelig å være til stede, der jomfru Maria blir helt menneskeliggjort, og presten forsøker å sette seg inn i hodet hennes, hvordan hun må ha reagert over de store nyhetene hun ble til del, og alle hverdagsbekymringene og hverdagstankene hun måtte få over saken. Det er også hverdagshistorier fra en i menigheten, og musikk med band og mikrofoner. Så mye for den vakre akkustikken som finnes i alle kirkebygg.

Deretter var det å kjøre til festne. Lille Irina er så ivrig at hun dropper jakken og luen, der hun løper til bilen. Jeg tror sannelig vi kjører av gårde før vertsskapet også, men de svinger inn i gårdsrommet like etter oss, så det blir ingen problemer med låst dør eller noe sånt. Inne er det pyntet til fest, og barna er fininnstilt fra første stund. De løper rundt, tar av og på nisselue, og leker med hverandre mens de venter.

Middagen er pinnekjøtt, helt ypperlig laget, og med førsteklasses rødt, salt kjøtt. Alt er godt planlagt. Mens middagen skal skiftes ut med dessert, har barna i huset tenkt ut en aktivitet. Den foregår riktignok på skjerm, men er inkluderende og samlende, ikke sånn at hver av oss går inn i vår egen verden med vår egen skjerm. Jeg tror det heter «It’s you», eller noe sånt, og det gikk ut på å gjette hvem av oss som passet best til eller ville gjort forskjellige ting. Spillet var tilrettelagt barn, noe som alltid er lurt, siden gode voksne – som vi er – har det best når barna har det bra.

I vår familie har vi lagt oss til en litt merkelig tradisjon med å ha flere desserter enn gjester. Trude begrenset seg til tre, sjokoladepudding, gele og riskrem, til sin egen familie, min lille familie og mor alene. Barna til Trude er blitt såpass store at utålmodigheten til gavene er blitt håndterbar, mens min egen Irina ennå er så liten at hun ennå ikke helt skjønner hva det er å glede seg til. Hun har fått med seg dette med gaver og juletre, men det er ikke gitt for voksne å trenge inn i barnesinn hva konsept som «senere» og «etterpå» har å si for treåringer.

Det hører med å gå rundt juletreet. Irina og jeg har øvd inn Per Sjuspring, og nå er det så å si premiere. Det er veldig sjarmerende å se hvordan hun ivrig synger med og vifter med begge pekefingrene for tror du ei han danse kan,  og helt riktig rekkefølge med det var én, og det var to, og det var tre, og så videre, med stort sett de riktige bevegelsene til også. Uheldigvis lærte jeg henne feil første gang, og var nede med albuen allerede på tre, mens den ikke kommer før på fem. Den er vanskelig å avlære. Ellers er alt på plass. Og for Irina var det fantastisk å holde i hendene og gå rundt treet med alle.

De andre sangene var Et barn er født i Bethlehem, som hun nå har fått høre et par ganger, men ennå ikke har lært, Glade jul, som er ny for henne, og Å jul med din glede, som hun også har øvd på. Den siste satt, med bevegelse og det hele, fra klapper i hendene til svinge oss i kretsen og neie og bukke.

Så var det endelig tid for gavene. For Irina var det bare enda et ledd i alt som er kjekt. Lille Benjamin på snart ti stod for å lese navnelapper og dele ut gaver, med lille Irina på altså tre som mer enn velvillig hjelper. Benjamin var midt i blinken for oppgaven, og krasjet rett inn i problemet med bare å finne gaver til de samme folkene til å begynne med. Moren og faren hans er rutinerte foreldre, og så problemet i god tid, og sendte inn den store hovedgaven til Irina – en sykkel. Herlig trårig var hun ennå for liten å si hva den innpakkede sykkelen var for noe, så det kom som en stor overraskelse for henne – en sykkel! Dermed var hun opptatt for kvelden. Og det var ikke lenger noe problem at de samme folkene stadig ble forsynt med gaver.

Som far og mor er man mest opptatt av at barnet skal ha det bra i julen, og ellers. Jeg var sant å si ikke forberedt på hvor sterk denne følelsen er, og hvor sterk ekstra juleglede det gir. Irina fikk plastelin, eller Dough, som det kanskje heter, lego, kasseapparat, byggeklosser og sykkelhjelm til sykkelen, pluss kanskje litt til. Det var overveldende for henne. Hun lekte med alt, hele tiden.

Vesle Benjamin var ferdig med gaveutdeling da han selv fikk dronebil. Det var en fantastisk gave fra tante Tonje & Co. Den var radiostyrt, kunne kjøre, og fly, og begge deler råtøft. Det tok en god stund før han var i stand til å dele ut flere gaver etter den. Også storebror Daniel, var solgt. Og la bort alle sine gaver for å hjelpe lillebror å montere. Sofie hadde fått iPhone, og med det fått både julen og 2018 sikret.

Vi voksne småsmilte også over våre egne gaver, men det har jo virkelig ikke så mye å si lenger. Alt vi trenger kan vi kjøpe selv. Det er, vil jeg tro, viktigst at våre egne barn får oppleve den samme julegleden vi selv har opplevd.

Selvsagt er det ting som endrer seg. Tiden går, og det er ikke lett å få alle samlet over brettspill eller kortspill som det en gang var, dataspillene og teknologien tilbyr noe som ikke lar seg utkonkurrere. Men det analoge og virkelige har ikke tapt, det ble ennå gitt brettspill og kort, og Daniel fant også frem Bordhocky – eller ishocky, som jeg kaller det – og han og jeg hadde oss en match. Han er aktiv, faktisk, og reiser på turneringer og greier, så jeg var ikke noen egentlig motstand mot ham. Lille Irina fikk også være med, og til og med gamlemor.

Nei, dette var julen sin. Klokken var nærmree elleve da vi reiste hjem. Irina var supertrøtt og supervåken på en gang, vilt syngende i bilen, særlig Per Sjuspring, selvfølgelig, men også Bjelleklang, Å jul med din glede, og Haren uti gresset, Fader Jacob og En elefant kom marsjerende. Ingen diskriminering for hva som var julesang og ikke. Ved den minste motstand var gråten på plass, som da hun ikke fikk lov til å sykle straks da vi kom hjem, men i stedet måtte hjem. Den gråten lot seg lett overvinne med litt plastelin og litt andre juleleker.

Vi var ikke i seng før nærmere ett. En skikkelig jul. Takk til Trude og familien Nygård, og til mor, som alle var med på å lage den.

God jul!

Det er ikke noe å si på ambisjonsnivået til kona. På barnets vegne. Vår lille Irina er 3 år, snakker russisk ganske godt, holder igjen litt på norsken, og har også et visst ordforråd på engelsk etter utallige YouTube-videoer (og vi som trodde vi skulle ha sjanse til å begrense barnets skjermbruk). Nå er det tysk. Bøker ble kjøpt inn i sommer, det ser ut til å være lærebøker for småskolen, for de fordrer barnet kan lese, men vi leverer det ut til lille Irina allerede nå. Det er kalendergaven hennes i dag. En tyskbok med klipp og lim og fargelegging.

For andre fedre som må ta seg av juleforberedelsene og julepynten selv: Jeg gjør det på enkleste vis. Hver dag pakker jeg inn en liten gave, og så skriver jeg nummeret på dagen på en papirlapp ved siden av. Sånn får Irina lært tallene også. Hun har lenge kunnet 1 – 10, nå kommer de videre tallene også. På norsk og på russisk. Og engelsk like bak. Og nå altså – tysk.

Mine juleforberedelser og min julestemning er litt mer hindret av at jeg ikke får stereoanlegget til å virke. Det gamle, flotte jeg arvet av far sluttet å virke om det var like før eller like etter sommeren. En god venn fikk montert forsterkeren jeg har stående nede, det gamle studentanlegget mitt, men nå som mørketiden er her og jeg fyrer i peisen, så trenger jeg et anlegg nede også. Etter jeg var ferdig med eksamen i tysk, fikk jeg kjøpt ny og flott forsterker, C388 fra NAD, med innebygget Bluesound, men jeg får ingenting av det til å virke.

Jeg tenker på det, det er ganske sykt. Jeg har veldig mange vekttall og studiepoeng, inkludert i fysikk, med labøvinger og det hele, men å få mitt helt vanlige og på forhånd oppsatte stereoanlegg til å virke, det får jeg bare ikke til. På ny må jeg nok kanskje vente til min gode venn kommer på besøk. Skjønt, jeg har virkelig løst å høre på den flotte julemusikken min, nå som julen er her, og jeg skulle gjerne greid det før romjulen da kameraten min kommer.

Vi får nå se hvordan det blir med det. Vår lille Irina har i år for første gang forstått noe av dette med jul, at det er noe her, og at det innebærer mye som er gøy. Hun ser husene som lyser, amerikaniseringen er over oss også her, og jeg må si jeg hører til dem som synes det er ganske koselig at folk pynter. Ellers kunne det jo ha blitt riktig mørkt her, langt mot nord, i årets mørkeste måned. Siden det er jul og julelys, forbinder folk flest det heller med glede og trivsel, enn noe mørkt og trist. Det er ikke så trist det, synes jeg.

I dag skal Irina og jeg til den tradisjonelle juletrepyntingen hos min mor, hennes bestemor. Vi har øvd inn Per Sjuspring til vi skal gå rundt treet, den er blitt en hit for lille Ira-vår, enten det følger bevegelse med den, eller bare sang. Ellers oppsøker hun selv og vil høre Bjelleklang, kanskje er hun litt på vei med På loven sitter nissen, Rudolf er rød på nesen og Når nettene blir lange, men sant å si foretrekker hun da heller gamle klassikere som Lille Petter Edderkopp og En elefant kom marsjerende. Ride ride ranke i forskjellige versjoner, Bjørnen sover og Haren uti gresset lever også godt, samt Ro, ro, ro min båt, en sang Irina har nytolket for meg, og virkelig har løftet til uante høyder. Det har vi på film. Det er en del synging her hos oss, og Irina er akkurat i den alderen der hun elsker å bli filmet mens hun gjør det.

Ellers venter hos mor rømmegrøt og spekemat, som alltid når solen snur. Og så er det juleøl og akevitt, og fløtegratinerte poteter til fenalåret. Rikelig med mat, sånn jeg liker det. Og begrenset med drikke, selvsagt, når små barn er til stede. I år gleder jeg meg noe helt enormt. Vi kommer til å overnatte der borte, og ta julaftens morgen på Klepp.

Der våkner Irina – og dagen er i gang!

Mot jul

Først litt selvskryt (det vil si skryt av barnet): Jeg spilte i går Toccata og fuge i D-moll, den som blir kalt «Dorian», BWV538. Så spurte jeg lille Irina på 3, hvem er det som spiller? – Det er Bach, svarte hun.

Helt riktig. Vi går mot jul. Eksamener er gjennomført, det venter oss ikke mer stress, nå, og det er bare å gli inn i den gode julemodusen. I beisen brenner det med lyd, lys og lykt, det er den beste varmen som finnes. Som om alle sansene blir varmet. Til middag var det fenalår, og konas potetmos. Alt helt topp. Vintermørket får ikke tak på meg dette året her, ikke i det hele tatt.

Og snart snur solen. På fredag kjøpte vi oss nye billetter til Kiev. Vi flyr sammen 23. mars, jeg blir over påsken, og kona og barnet får være der helt frem til litt uti mai. Jeg savner dem så det gjør vondt, men jeg ser hvor godt de to har det der nede, og unner dem gleden. April er også en av de aller, aller beste måneder å være i Kiev i. Da blomstrer magnoliaen, og da går våren raskt over i å være som en god norsk sommer, med temperaturer over 20 grader, kortbuksevær og sol.

Vi forsøker å gjøre det kjekt for Irina i vinternorge også. Jeg har laget julekalender for menn, julekalender av aller enkleste sort. Hver morgen pakker jeg inn en liten gave, og så skriver jeg nummeret på dagen på en papirlapp ved siden av. Slik får Irina lært seg tallene lite grann, også. Og hun har fått med seg det er noe som heter jul, som nærmer seg.

En dag i uken drar vi for å svømme i vårt lokale basseng. Nå sist fikk vi advarsel om vannet var kaldt, 26 grader, om vi virkelig ville dette. Særlig hvis barnet er lite aktivt, kunne det bli kaldt for henne. Akkurat det med å være lite aktiv er liten fare for oss med Irina. Hun er helt vill, selv til barn å være. Ingen jeg har sett er i nærheten av å holde det aktivitetsnivået hun holder. Hun er 3 år gammel, og nå for et par uker siden insisterte hun på å hoppe uti vannet selv. Hun ville ikke bli løftet uti. Så hopper hun, og er ute av stand til å komme seg opp selv, men hun stoler selvfølgelig fullt og fast på at far vil ta tak og hjelpe henne. Og faren er jeg, og den tryggheten kan hun ha, jeg er der. Torsdagen nå i denne uken svæmte hun for første gang med slike luftbeholdere i plast på ryggen, sånn svømmehjelp. Det er helt i tidligste laget for en 3-åring, men Irina tar initaitivet helt selv, vi presser ikke noen ting. Og ved minste tegn på at det blir ubehagelig for henne, med vannet som skvetter opp i munnen, så tar vi henne, og holder henne og lar henne puste noen sekunder. Før det er på an igjen, med ny, vill aktivitet.

Også på skøyter er det i ferd med å bli til noe. Skøyter er typisk fredagsaktivtet. Skøytene kjøpte vi i fjor, altfor store da, i ferd med å bli passe nå. Men hun er ikke i stand til å ta et eneste skritt, uten at jeg holder henne helt fast. Nå, forrige gang vi var der, forsøkte hun imidlertid for første gang selv å styre bevegelsen. Årsaken var at det var andre folk der, Irina ville gjerne være med dem. Så hun satte fart på de små bena sine, sparket og kavet i vei, uten helt å skjønne skikkelig hvordan man beveger seg på skøyter, og uten å kunne holde sin egen balanse. Men det var en begynnelse. Om ikke lenge kan jeg slippe henne, på isen.

Ellers er det å sparke ball rett utenfor her. Vi har fått oss noen ski til henne, gitt oss av noen kolleger, men skoene er allerde blitt for små, så selv om det har vært noen snøfiller hos oss her i Rogaland dette året, har det ikke blitt noe skigåing. Og akebrettet har ikke fått noe fart på seg. Dermed er det å sparke en liten ball, kjekt det også, på isen.

Det er bare en liten uke til selveste julaften. Julepynt er det sparsomt med, i dette huset her, og julestemningen er preget av at et av medlemmene i vår lille husstand regner nyttår og «novyj god» som den viktige dagen. Men lille Irina skal bli helt norsk og helt russisk, eller ukrainsk-russisk, om man vil, så hun må lære seg juletradisjonene som vi har dem her. En sang som har festet seg, er Bjelleklang, og hun har altså også skjønt at det venter en liten kalendergave hver morgen. Torsdag er det bursdag hos Sara, lørdag – lille julaften – er det tradisjonell pynting av juletreet, rømmegrøt og spekemat hos ‘na mor. Da har julefreden senket seg.

Morsomt også muntlig!

I dag var det muntlig eksamen i tysk for Olia og meg. På ny reiste vi ut til mor på Klepp for å overnatte i går, og på ny satte vi av gårde til universitetet i Agder i dag morges. Det var litt mer stressende enn skriftlig eksamen, men alt i alt en fin opplevelse denne gangen også. Som vanlig var ikke det verste for oss selve eksamen, men å få ordnet alt det praktiske med å levere Irina til barnevakt og komme oss frem og tilbake til rett sted. Denne gangen måtte vi til og med fylle vindusspylervæske – for første gang i våre liv!

Da måtte også telefonen frem for å ringe til mor.

Den skriftlige eksamen var veldig enkel å forberede seg til, for vi hadde øvingsoppgaver etter mønster for hvordan eksamen ville se ut. Den var også laget slik at det ikke var så nødvendig med så veldig mye tysk, det holdt med grammatikkunnskaper og fagkunnskaper om språket. Til muntlig var det lautlehre – lydlære – som stod på programmet. Vi hadde en tynn lærebok, og undervisningsmateriell som langt på vei sa det samme som denne tynne læreboken, men kunnskapen vi tilegnet oss måtte vi legge frem på tysk. Det uroet meg, for jeg er ennå ikke i stand til å uttrykke meg raffinert, og ikke i stand til å unngå grove feil og dumme krasj.

Olia fikk også siste helgen før eksamen forstyrret av problemer for familien hennes i Kiev. Hun tilbrakte lange samtaler med moren på Skype, og fikk egentlig bare sett gjennom læreboken søndagen. Altså i går. Den dagen tilbrakte jeg stort sett ute i snøen med Irina, eller inne med henne, der hun turnet i sofaen, spilte sjakk, eller gjorde andre ting jeg måtte være med på. Så jeg fikk ikke forberedt meg helt inn til mål jeg heller. Jeg fikk ikke sånn jeg hadde tenkt skrevet ned eller planlagt utvalgte formuleringer for å legge frem lærebokstoffet jeg hadde lært meg.

Skypesamtalene Olia hadde med moren gjorde også at vi kom oss altfor sent bort til min mor. Mor blir veldig trøtt om kveldene, så det er viktig vi kommer frem i alle før ti, for så å gå rett i seng. Men det var ikke så godt å formidle dette til Olia, når hun var i alvorlig samtale med sin mor. Da vi omsider kom oss ut, ble vi ytterligere forsinket av at (bensin)bilen vi skulle hente hos Tone, var frosset ned, og måtte varmes opp for å gi oss sikt (vi fant ikke skrapen), og at vi deretter måtte fylle bensin på den. Tre minutter over ti sendte mor en SMS om at vi måtte komme. Fem minutter over ti, var vi der.

Lille Irina senset lite grann uro, og ville ikke gi slipp på moren sin for å ligge hos (sin) bestemor. Og mama Olia hadde ikke morshjerte til å gi slipp på henne når hun gråt, så dermed endte vi opp alle tre i den lille sengen Olia og jeg delte gjennom tiden i Bergen. Det ble dårligere søvnkvalitet på meg denne natten, enn natten vi tilbrakte før den skriftlige eksamenen, og det til tross at den natten måtte vi opp halv fem.

Dessverre stod jeg opp halv seks, i den tro klokken var halv syv (klokkeradioen på rommet stod på sommertid). Da jeg fant det ut, var jeg allerede nede i stuen, og tok meg litt hvil før Olia kom ned. Snart kom mor også, og laget frokost og nistepakke slik hun pleier å gjøre. Fra da av ble dagen behagelig for oss, men starten og innledningen hadde jo vær ganske dårlig.

Jeg var tung i hodet og stiv i nakken da vi kjørte av gårde. Hjernen var seig og treig, og fant ikke frem til tyske ord og lydlære på noe sett og vis, i det sene morgenmørket fra Klepp til Ålgård og ut over E39. Jeg hadde tenkt vi skulle snakke tysk i bilen på veien opp, men de samtalene gikk ganske godt i stå, og særlig Olia slo stadig over i russisk, for å forklare alle de tingene hun ville forklare, og som ikke hadde noe med tysk å gjøre.

Mors gode matpakke hjelp litt. Og fra vi kom til Vest-Agder, klarnet i alle fall mitt hode litt. Men jeg var ikke som forrige gang helt ubekymret, da vi svingte inn på parkeringsområdet til UiA i Kristiansand. Nå var det senere på dagen, så parkeringsplassen var full, men i tråd med vårt hell som nå hadde vekslet, var det akkurat ei som kjørte ut i det vi stod der, og så kjørte vi inn.

Det var godt én time til eksamen. Den timen brukte jeg til å få de siste tingene på plass, mens Olia i kjent stil var mer bekymret for frisyren enn for tysken. Hun var også opptatt av å få tatt fine bilder med ulike motiv, så vi ruslet rundt i det hun trodde var eksamenslokalet, og fotograferte. Da det var et kvarter igjen, var vi litt urolige for at det ikke var noen aktivitet i eksamenslokalet vi trodde var vårt. Jeg hadde skrevet ned et romnummer på mobilen, men jeg hadde glemt strøm til PC, og jeg kunne ikke sjekke meldingen der dette romnummeret hadde stått. Og jeg hadde problemer med å få koblet meg til nett, på mobil eller nettbrett, for å dobbeltsjekke.

Da det var fem minutter igjen, sjekket Olia, og fant at vi var i feil rom og feil bygg. Heldigvis lå det riktige like ved, og vi løp ned, der det rommet Olia hadde notert, ikke fantes. Det var stressende øyeblikk å lete i det starten for eksamen passerte, men noen minutter etter kom tysklæreren vår ut, og sa at i dette rommet skulle det være tysk. Det var et annet rom. Vi kjente hverandre ikke, for vi har ikke vært på noen forelesninger og ikke sett hverandre annet i rommet for skriftlig eksamen, men vi kunne peke på navnene våre på listen, og så var det greit.

Olia var første mann inn. Jeg forberedte meg videre mens hun var inne, etter hvert stort sett med å drikke kaffe og vann, og da hun kom ut, kunne hun si eksamen var veldig lett. Det var bare å lese en liten tekst, og kommentere utvalgte ord. Det var ikke i nærheten av den vanskelighetsgraden jeg hadde forberedt meg for. Tysken min var selvfølgelig et takras, men jeg kunne selvsagt kommentere stavemåte og uttale i alle ord jeg ble bedt om, og fylle på med rikelig med tilleggsopplysninger, uten at mitt kunnskapslager ble tomt, og også uten at min egen tysk ble korrekt. Pussig var det nok for eksaminator og sensor å registrere at jeg knotet over på russisk ved enkelte anledninger, typisk når jeg hadde gjort noen feil og skulle rette meg selv, njet, eller oppdaget noe åpenbart, konetsjno. Min russiske kone fra Kiev, derimot, gjorde denne knotingen på norsk.

Vi gjorde nok et fint inntrykk.

Så var det å reise hjem. Det alvorligste problemet nå, var at bilen hadde gått tom for vindusspylervæske. Og på slapsete vinterveier var det ganske kritisk. Hver gang en bil svingte inn foran oss, eller en lastebil kjørte forbi mot oss, så sprutet det snø og søle på vinduet, og vindusviskerne greide ikke å viske det bort uten væske. Forsøkene gjorde bare vondt verre.

Vi hadde altså fint lite valg. Da vi kom til Mandal, måtte vi svinge inn til bensinstasjonen og det som har blitt vår faste rasteplass. Der stod heldigvis vindusspylervæsken lett utstylt, så den var det bare å forsyne seg av. Men hvordan fylle den på tanken? Her var det å ringe til mor, som måtte instruere meg hvordan panseret åpnes, og hvor tanken for vindusspylervæske her. Det var ikke så lett over telefon, og mor kunne bare huske det sånn noenlunde, men vi fant ut av det, og Olia hentet vindusspylervæsken på, mens jeg stod i telefonen og instruerte gjennom ytterligere instrukser fra mor. Godt samarbeid.

Selvsagt er det en liten lettelse da bilen starter, og vi ikke har heldt på vindusspylervæske der kjølervæsken eller motoroljen skulle være, det hadde vært kjedelig, og da første lastebil sprutet forbi og vi kunne etterpå spyle det vekk, så var det bare velstand.

Eksamen var overstått, og vi var på vei hjem til det som vil bli en lang og fin juleferie, og lang tid før tyskfaget på ny blir påtrengende. Nå kan vi gjøre hva vi vil. Sørlandsskapet fra Agder til Rogaland lå dekket i snø, og før solen gikk ned hadde vi muligheten til å se det. I det beksvarte vintermørket føles det veldig sent, men klokken var ikke mer enn seks da vi hentet Irina hos Nygårds. Hun hadde også hatt det fint, og hadde ingen spesiell lyst til å reise hjem.

Jeg hadde litt av hvert av planer for hva jeg skulle gjøre utover kvelden, nå som jeg ikke hadde tysk å lese på. Men disse planene overtok Irina. Kvelden var fullt og helt med henne.

Å studere tysk på avstand ved universitetet i Agder har vært en veldig fin opplevelse for oss. Det gleder vi oss til å fortsette med.

 

Sirkus Saakashvili

Da krisen i Ukraina var mer intens og denne bloggen var mer politisk, skrev jeg en del om den tidligere georgiske presidenten, Mikhail Saakashvili. Den gang ble han sett på som en Vestens mann, mot korrupsjon, og for demokrati, og som en som skulle hjelpe Ukraina på sin vei mot å bli mindre russisk og mer europeisk. Jeg var sterkt kritisk til ham, som jeg var til det meste av det som foregikk i Ukraina, noe jeg også skrev om her på bloggen den gangen. Det var ikke så mange som skrev på den måten, da.

Nå, 4 år etter de første demonstrasjonene på Maidan, så er det få som snakker om Ukraina. Det som skjer der, får liten oppmerksomhet. Konflikten mellom Russland og Vesten – ledet av USA – har nå funnet seg andre arenaer, og mangelen på tillit har nådd nivåene fra den kalde krigens dager. Det gir helt god mening å si at vi er inne i en ny kald krig, mange av de gamle mekanismene er nå på plass, med gjensidig propaganda og dyrking av fiendebilder, mens en del andre ting er annerledes enn den gang.

At to av verdens stormakter ikke lenger er på god talefot med hverandre hadde vært en dyr pris å betale, om Ukraina hadde blitt et bedre land å leve i. Dessverre har vi bare betalt prisen, ikke fått levert varen. Ukraina har ikke blitt noe bedre, og det er heller ingen som later som lenger. Ukraina er i levestandard verre enn det var under Janukovitsj, den tidligere presidenten, og de har ikke fått bukt med korrupsjonen eller vanstyret de har lidd under siden Sovjetunionens oppløsing.

Ukraina har rett og slett maktet å få det verre. Etter 25 år med selvstyre og teknologisk utvikling. Og med startpunkt fra et notorisk ineffektivt og tungrodd sovjetisk system.

Mikhail Saakashvili tok makten i Georgia gjennom et kupp. Det ble fremstilt som en «fargerevolusjon», typisk for de tidligere sovjetrepublikkene. Felles for disse «revolusjonene» var at de skulle dra de tidligere sovjetrepublikkene i vestlig retning, og ut fra Russlands skygge og kontroll. Mikhail Saakashvili var Vestens og særlig USAs mann, tett opp til det republikanske partiet der. Han har tette kontakter til John McCain, har kalt opp en gate i hovedstaden etter George Bush, og har også vært buddy med Donald Trump, før denne ble president. Han startet en krig mot Russland, i håp om at han skulle få NATO-styrker trukket inn på sin side, og måtte spise slipset sitt på TV, da dette ikke gikk.

Siden ble han kastet fra makten i Georgia, og er der anklaget og etterlyst for korrupsjon. Det er et kjent trekk ved de tidligere sovjetrepublikkene. Om makten skifter, forsøker man alltid å få de gamle arrestert. Som man også arresterer (eller dreper) sine politiske rivaler og meningsmotstandere. Når det skjer i Russland, eller utført av «russiske sympatisører», så får det alltid stor oppmerksomhet i vestlige medier. Når det er «våre menn», de som liksom skal være «vestlige», så blir det fortiet. Det var således enorm oppmerksomhet over Janukovitsj, som arresterte Julia Timosjenko, men ganske stille om alle de nåværende president, Porosjenko, vil arrestere og arresterer.

Det er mot denne bakgrunnen sirkus Saakashvili må ses. Han er tidligere vant med å få Vestens støtte, og gå i mot regimer han kaller korrupte og kriminelle. Det lyktes ham i Georgia, men her i Ukraina er kritikken hans rettet mot en president som med stor brask og bram ble ført inn til makten med stor vestlig støtte. Porosjenko er Vestens prosjekt, ikke Russlands, og om Vesten allerede nå støtter at Porosjenko fjernes, så blir det veldig synlig hvor spektakulært Vesten med alle dets institusjoner her har feilet.

Så Saakashvili gjør alle de samme tingene, men når ikke frem til noen av de store vestlige mediene. Han blir nå filmet og fotografert av sine egne, og bildene av han og hans tilhengere blir lagt ut på sosiale medier, men det fremstår vel heller nettopp som et sirkus, enn som en politisk kamp å ta helt alvorlig. Saakashvili kom tidlig inn som en av president Porosjenkos mange rådgivere, og ble deretter satt inn som guvernør i det omstridte og russisk-vennlige Odessa. Der fikk han med amerikansk støtte og penger iverksatt noen høyprofilerte «reformer», men disse var nok mer synlige i mediene, enn i virkeligheten. Og de hadde ganske sikkert mer betydning der.

I alle fall mistet Saakashvili sin posisjon. Han kom på kant med Porosjenko, ble avsatt fra å være guvernør, og mistet også det ukrainske statsborgerskapet. Så Saakashvili er nå formelt statsløs.

Likevel reiste han altså inn i Ukraina nå tidligere i høst. Det var et iscenesatt sirkus, han krysset den polsk-ukrainske grensen, liksom båret frem av sine tilhengere. Den ukrainske statsmakten kunne ikke hindre ham. Ikke er jeg så sikker på om de egentlig prøvde.

Deretter møtte Saakashvili alltid levende Julia Timosjenko, hun har også ambisjoner på den storpolitiske arenaen, og hun spiller sine kort nøye. Så ble det stille om Saakashvili.

Inntil han i går plutselig ledet en demonstasjon a’la Maidan. Dette var mer sirkus enn sirkus, der han liksom maskert og med sekk over hodet, listet seg ut av hjemmet sitt, og over hustakene, alt på film, selvfølgelig, før han endte opp utenfor parlamentsbygningen. Der hadde han håndjern på høyre arm, og lar seg fotografere med dem på, mens han smilende viser V-tegnet i luften.

Alt er fritt tilgjengelig gjennom enkle søk på internett.

Det er ikke nødvendig å kommentere så mye mer. Saakashvili har støtte fra 1-2 prosent av den ukrainske befolkningen. Det er omtrent det samme som den russiske opposisjonspolitikeren Navalnyj har, men oppmerksomheten Navalnyj får for sine demonstrasjoner kan ikke sammenlignes med dem Saakashvili nå har fått. Porosjenko og den ukrainske statsmakten trenger ikke forsvare seg en gang. Det er ikke lenger noen som tar Saakashvili alvorlig. Og det er få som nå følger med på Ukraina.