Med far og Irina på sommertur i Kiev

Finnes det en større lykke enn å sitte på stranden med en kald øl, og se sin egen, velskapt datter leke lykkelig i sanden en varm sommerkveld? Jeg tenkte på det, der jeg satt, med en kald øl, og mens jeg kikket på denne datteren min som jeg er så glad i, og som betyr så mye for meg. Det måtte være om stranden var ved en sjø, ut mot havet, og ikke en elv, som strendene i Kiev er. Til gjengjeld har Kiev tusen år historie, mange har seilt opp og ned denne elven, og kirkene på andre er så gamle, og har sett så mye. Det er et godt liv, tenkte jeg. Det er ikke så viktig om det finnes noe bedre eller ikke.

Olia ble hjemme denne dagen. Hun skulle egentlig vært med, men eksamensnervene tok overhånd (selv om det ennå er måneder til eksamen, det er sommerferie, folkens), og hun ville se noen forelesninger fysikk i stedet. For Olia er det eksamenstid hele året, hun stresser seg lett opp. Og som hun sa, i Norge vil jeg ha husbygging og barnepass. Det første var sant i året som gikk, det andre i året som kommer.

Alene litt lille Irina og jeg nedover på baksiden av husene langs Lesu Ukrainku, oppkalt etter poeten, og derfor vanskelig for meg å få inn i hodet hvordan skrives. Det ser ut som det betyr «Den ukrainske skogen», men det er altså ikke det som er saken. På beina hadde jeg endelig, endelig de blå sandalene vi kjøpte på Krim tilbake i 2009, de er kanskje det fottøyet som har tjent meg best av alle jeg har hatt. Hittil i ferien har de ligget låst i en koffert med kodelås vi ikke fikk opp, men i går klarte Olia å åpne den. Ikke på servicesenteret, som vi hadde planlagt, men med rå makt og en baufil. Knekk var den åpen.

Målet for spaserturen vår var al Forno, den italienske restauranten nær det nye fotballstadionet i sentrum, det bygget til EM-finalen i 2012. Der har vi spist før, Irina og jeg. Der har de god mat og leker for henne. For 150 hryvnaer får du forrett og hovedrett, og et lite glass vin i tillegg til en limonade. Prisen i kroner finner du ved å dele på 3, og kanskje plusse på litt. En litt treig kelner gjorde at dette måltidet ikke ble fantastisk, og at jeg nøyde meg med en cappuccino etterpå. Ellers har jeg tidligere plusset godt på grunnbeløpet med ekstra drikke og god dessert, tiramisu. 

Til stranden på venstre bredd

Fra Klovskaja går buss nr 55 hele veien over Patonabroen til Dnjeprs venstre bredd, den med strendene. Om sommeren er det en svett fornemmelse, særlig når man tar bussen på ettermiddagen når folk skal hjem fra jobb. Den fyltes raskt opp med folk, bussen, på alle stoppestedene de hadde plottet inn langs ruten, og det gikk seint mellom stoppestedene også. I Kiev er det mye trafikk. Irina var heldig, og sovnet. Jeg stod og led.

Ren besluttsomhet fikk meg ut av bussen da det endelig var vår stopp på andre siden av broen. Det var så fullt i bussen at vi kjente skuldrene til hverandre, men jeg skulle ut med meg selv og vognen, med en sovende Irina i. Jeg bråkte og ropte og sørget for at bussjåføren hadde døren åpen lenge nok, og at folk gav den plassen vi trengte.

Så var det å håpe at lille Irina ikke våknet der i vognen, mens vi gikk bort til promenaden, og jeg kanskje kunne få kjøpt meg en øl å få drikke i fred? Vognen er så liten at håndtakene rekker meg til hoften, slett ikke spesielt behagelig å sitte i, ei mindre sove i. Særlig ikke langs Kievs ujevne og hullete gater og fortau. Jeg gjorde meg flid, trakk vognen bak meg, slik at lille Ira fikk en slags liggestilling, og løftet vognen varsomt over og ned alle høye kanter og hindringer. Slik kom vi oss til promenaden. Men der fikk jeg ikke kjøpt øl, siden det nå ikke er mulig lenger, som jeg nå vet her jeg sitter og skriver med en flaske øl foran meg på en strandcafe i Hydropark, men den gang ikke visste, der jeg betuttet stod med Irina i vognen og 20-seddelen i hånden ved teltkiosken jeg har kjøpt så mange ganger før, og med slik en stor glede, før.

Jeg skal ikke gjøre en lei situasjon verre enn den var. Det var bare å bære vognen med Irina i ned en trapp, og en til, så var det en kafé, der jeg fikk ølet mitt, og ikke bare en gang, men to. Jeg skal heller ikke gjøre den bedre, det trengs ikke.

Vi havnet midt i et lass koner som skulle et eller annet, den sovende Irina, og jeg, på jakt etter ølet mitt, jeg allerede har skrevet jeg fikk, så den spenningen skal ikke være poenget med å lese videre. Det var mye styr, der på restauranten, eller kafeen, ingen som kunne servere meg, alle så ut til å være opptatt med noe, og da jeg endelig, endelig ble servert, gav hun meg feil tilbake på 200-seddelen jeg betalte med, hun jeg betalte til. De hamret og styrte, bygde og styrte, det er et under lille Ira ikke våknet, men det gjorde hun altså ikke, ikke på en god stund ennå. Jeg hadde lent vognen varsomt bak mot en stol, slik at hun fikk en slags liggestilling, og jeg drepte en flue som forstyrret henne mellom hendene mine. Bare slik fikk jeg roen og freden jeg trengte, til å drikke ølet mitt, og etterpå kjøpe en til. Der, for de som er svært interesserte, skrev jeg ferdig blogginnlegget om opplevelsene våre på flyplassen i Frankfurt, og begynte på posten om hvordan alt var hjemme hos oss dagen før vi reiste ned hit, alt med den samme mobiltelefonen jeg sitter og skriver på nå, men en helt annen dag og et helt annet sted, lørdag 2. Juli, Hydropark i Kiev.

Mot kveld med bading og is

Så våknet lille Irina, der på stranden, torsdag for nesten en uke siden, men her jeg sitter og skriver morgenen onsdag 6. Juli, sover hun. Nå – eller da – var det tid for bading. Det er en tid for alt, nå er tiden for å skrive om det.

Med bare far med er det ingen grenser. Da kan hun bade så lenge hun vil, da er hun fri. Og det utnyttet hun og gjengjelde hun med alt et hjerte kan be om. Hun hylte av glede da jeg snurret henne rundt, i og over vannet. Hun brølte av glede da hun selv løp frem og tilbake, så lenge hun ville, opp og ned i vannet. På strandkanten satte hun seg ned og silte våt sand mellom hendene, før hun kastet ny sand i vannet med et brøl. Så løp hun selv uti, med det samme brølet.

Hun er uvirkelig når hun bader, Irina. Det finnes ingen grenser for henne. Hun er med på alt, gråter aldri, bremser aldri. Når hun får hodet under er jeg selvfølgelig rask med å løfte henne opp igjen, det er viktig hun ikke får frykt i seg, hun ramler under flere ganger, hoster og nyser, blir helt rød i fjeset, men vil bare fortsette, i samme tempo. De små armene og bena går i turbo. Hun vrir seg og kaver, løper og setter seg, ruller og ligger, kryper og tramper, alt, og mye av det.

Hadde jeg ikke sittet her og skrevet om det, en morgen jeg hører Olia er i gang med frokosten, hadde jeg trodd det aldri endte. Men det gjorde det jo. Jeg tar aldri Irina opp med tvang, jeg forsøker å lirke henne ut av vannet. Etter et par forsøk, gikk det. Da var leppene blå.

Og da var det tid for is. Den fikk hun spise helt selv, og det endte helt galt. Hele henne ble bare is. Det samme ble klærne og vognen. Jeg hadde selvfølgelig ikke ned noe tørkepapir, eller noe sånt. Det ble å være kreativ. Jeg sier ikke hvordan.

Et sted her var det vi endte opp i situasjonen denne posten begynner med. Jeg sitter med en øl, på stranden i Kiev, og ser på mitt skjønne barn som leker lykkelig i sanden, og tenker om det går an å ha det bedre. Jeg lurer på å fiske opp mobiltelefonen fra lommen og skrive om det straks, mens inntrykkene er sterkest og så det ikke blir glemt. Men jeg tenker nei, skrive gjør jeg senere.

Reklamer

Badetid

Ukraine feirer grunnlovsdagen sin med intet mindre enn fire fridager. Fra lørdag 25. Juni til tirsdag 28. Juni var det offisiell høytidsdag. De respekterer grunnloven mer på denne måten, enn de gjør i realiteten, siden ukrainske styresmakter har for vane å endre den hver gang makten skifter. Den nåværende grunnloven er eldre enn vår datter Irina, men ikke eldre enn at hun allerede var unnfanget i det den forrige konstitusjonen ble revidert. Forvent ikke ar den nåværende grunnloven skal vare lenge den heller. Det er kanskje derfor de har satt så mange fridager til den, for å late som de respekterer den og late som de synes den er viktig.

Det har vært noen tunge frokoster hos oss disse dagene. Kombinert med varmen som er her pleier jeg bli slått ut noen timer etter å ha spist. De er også engstelige for varmen her nede, og vil helst ha oss inne, særlig lille Irina. Det blir en slags lang, spansk siesta, bare i Kiev. Jeg har mange nyheter å oppdatere meg på, det skjer mye i verden om dagen, og jeg bruker tiden jeg har til det til å lese meg opp, og ta igjen.

Fra i går kom jeg meg også i gang med morgentreningene i Hydropark. Jeg våkner før de andre, før sju, og sniker meg ut for å trene noen timer med In our time fra BBC på øret. Det er en fin tid for meg, men det er med på å tulle med døgnrytmen etter flyturen og alt, med på å gjøre at jeg ikke er så ivrig som vanlig på å benytte dagen, og komme meg ut.

I går kom vi oss ut først i firetiden. Det var mama Irina som tok initiativet, vi skulle ut og bade. Hun, lille Tasja, Irina og jeg. Det var tydelig godt for henne at hun fikk dagen som hun ville. Om ettermiddagen og kvelden er det kjøligere. Da går det an å gå ut. Konemor Olia ville hvile, og fikk lov til det.

Turen gikk med buss og metro til Hydropark. Det var meldt regn og torden i noen meldinger, og mama Irina var tydelig redd noen tunge, mørke skyer som samlet seg over oss. Vi skulle ikke være lenge, i følge henne, jeg skjønte greit at ved første regndråpe var det rett hjem. Vi vestlendinger har større stayerevne, tenkte jeg.

Stakkars lille Irina fikk bade et blunk med babusjka. Hun hylte av glede, som hun alltid gjør i vannet, men det er stor frykt for at hun skal bli kald, og så er det opp og i tørre klær. Irina koste seg i sanden også, pekte på båtene og andre ting som beveget seg, og var generelt i storslag. Men hun kunne nok ikke skjønne hvorfor hun ikke fikk bade mer, når hun har badet atskillig lenger i atskillig kaldere norske vann og i nordsjøen langs jærstendene.

Mama Irina er en nesten urimelig snill svigermor med meg. Hun har det for seg at jeg blir plaget og sliten av barna, og vil gjerne liksom avlaste meg, selv om hun gjør veldig mye mer av arbeidet som er kjedelig og krevende. Jeg overtar når det blir kjekt. Her på stranden fikk jeg gå og kjøpe meg en øl eller gjøre hva jeg ville en stund, da hun skjønte det ikke ville bli regn. Jeg var ikke vanskelig å be med det.

Dagen ble avsluttet på et lite slags tivoli som er der. Irina fikk sin første tur i karusell, sittende på fanget mitt, men hun hadde det sant å si vel så kjekt da toget vi satt i stod stille, og hun kunne utforske vognene og lokomotivet som hun ville.

Kanskje ville hun hatt det kjekkere i hoppeslottet, men der mente lille Tasja på snart sju at hun kunne falle og alt slags, så i hoppeslottet hoppet Tasja alene. Lille Ira utforsket etterpå bilene og helikopteret man kunne putte mynter på, så ville det bevege seg. Dette var det kjekkeste for henne, krype opp og ned i dem, trykke på knapper og styre ratt. Det var slett ikke nødvendig å legge penger på for å få bevegelsen, det var overhodet ikke noe savn.

På vei hjem sovnet lille Ira, som hun så ofte gjør når vi glemmer henne og ikke tenker på det. Hun sart bare der på fanget til babusjka, i taxibilen, og sovnet. Jeg spiste pizzarester fra frokosten og fikk maten jeg trengte, og så var det ikke mer å gjøre denne dagen enn å sovne.

Onsdag

I dag var det Olia, Irina og jeg som tok ut, og litt tidligere. Det var også bedre vær, ned mot 25 grader, og ikke opp mot 30. Olinka vår hadde som så mange ganger før noen ærender, i en bank, og lille Ira og jeg ventet på en av de mange lekeplassene de har her. Så reiste vi led buss 55 over til Dnjeprs venstre bredd.

Der hadde vi businesslunsj på en god restaurant, den eneste på den siden av elven, så vidt jeg har funnet ut. Ellers er det stort sett kjeder, hurtigmat, burger og pizza på den siden. Olia fikk nesten en tung depresjon over seg da hun skjønte hun hadde bestilt utenlandsk hveteøl til 73 hryvnaer, i stedet for vanlig ukrainsk eller østeuropeisk til under halvparten. Med det kom måltidet opp i mot 400 hryvnaer, drøye hundrelappen, noe hun tenkte mye på utover dagen.

Det var ikke nødvendig. Det var et godt og kjekt måltid, suppe, salat og hovedrett til hver av oss, pluss øl og te for to, 130 kroner er ingenting for sånt.

Også på denne siden av elven hadde Olia ærende i bank, så lille Ira og jeg kom først til elvebredden. Vi kunne imidlertid ikke begynne bading, for Ira hadde gjort stort i bleien, og Olia hadde badebuksen min. Hun kom, fikk ordnet opp i alt, og så var det Badetid.

Nå var det badetid, og nå var det ingen begrensning hvor lenge vi kunne være uti. Ira var ustoppelig, med på ethvert sprell, svømte og plasket og hang i armene mine, det var mye mer jeg enn hun som var bekymret for at hun skulle svelge for mye av det skitne elvevannet. 

Olia er også skeptisk til lange badeseanser, så for hennes skyld forsøkte jeg å lirke Irina opp. Men det var ingen som helst til om hva barnet ville, det var uti igjen, alene eller med meg, ligge i vannet, sitte i vannet, gå så langt uti som mulig i vannet, gjøre absolutt alt mulig i vannet, fort og voldsomt. Hun parkerer alle barn i Kiev i dette. Konkurranse må komme fra andre steder i verden, steder vi ikke kjenner.

På vei hjem langs Dnjeprs venstre bredd


På vei hjem traff Olia ei venninne. Det var ganske spesielt, og helt tilfeldig. Vi tok ikke den snareste veien, gikk på en uvanlig buss, og der var hun, mens vi gikk fra holdeplassen og hjem, den ganske lange veien. Hun hadde vært elev ved språkskolen til Olia, lært italiensk, Olia har snakket en del om henne, men jeg har aldri sett henne.

Hun kansellerte straks avtalen hun hadde, og ble med oss hjem. På ukrainsk vis kjøpte hun vann selv, for ikke å belaste oss med drikke. Jeg tilbød det vi hadde, hun avslo. Men hun spiste av ploven Mama Irina hadde laget, som vanlig rikelig nok til flere. Olia og venninnen utvekslet telefonnummer og email og navn på Facebook, de opererer ikke med egne, fulle navn her, de er mer skeptiske enn oss, gir ikke fra seg personlige opplysninger så lett. Og de snakket som en foss, begge to, fulle av informasjon om alt som har skjedd alle årene de ikke har sett hverandre.

Venninnen hadde en trist historie. Mannen hennes hadde forlatt henne for ATO, som de eufemistisk kaller det her av og til, krigen i Donbass. Olias historie er den med meg.

Konen på bussholdeplassen 

I går da jeg gikk hjem etter å ha sett fotballkampene på pub så jeg på veien en gammel kone sitte i et busskur en holdeplass langs gaten fra Arsenalnaja til Petsjersk metrostasjoner. Klokken var halv ett, det var blitt mørkt, og hun hadde fullt av poser og knytter ved siden av seg. Med en gang fikk jeg tanken om at dette var alt hun eide. Jeg grøsset, og skjønte hun kom til å sove der, sittende på benken, med eiendelene sine i poser rundt seg. Neste morgen da jeg gikk for å trene i Hydropark så jeg henne ganske riktig sitte der fremdeles. Jeg skrev hun var gammel, men det kan godt henne hun bare var gammel for alderen. Mer overrasket enn at jeg så henne der tidlig om morgenen, ble jeg over at jeg så henne også på vei tilbake. Sittende i solsteiken, litt over kl ti, med poser, sekker og knytter rundt seg, uten å gjøre noe. Bare sitte der gjennom det umulige livet hun er satt til å leve.

Trygt plassert i Kiev

Etter at vi først var kommet oss på flyet fra Frankfurt til Kiev gikk reisen veldig greit. Lille Ira sovnet med en gang, og sov hele flyturen. Lufthansa gav oss enda ett av plastbrødene sine, enten med ost eller med kalkunskinke. Vann, tomatjuice og vin var drikken. Vi var tørste og sultne, særlig jeg, og vi måtte hatt det meste i større mengder skulle det hjelpe. Så sovnet jeg også, og våknet bare av at vi dumpet ned i bakken. Vi var fremme.

Litt uhell hadde vi. Den lille vogna vi hadde måttet sende som vanlig bagasje pga fullt fly fra Stavanger til Oslo, var brekt i festet foran. Den superdupre kofferten fra Samsonite lot seg ikke åpne. Som det så ofte er gav alle disse sikkerhetsanretningene som er så populære om dagen større problemer for eierne, enn for tyvene. Kofferten har kodelås. Og var gått i vranglås. Først på onsdag får vi fikset den.

Men dette var små riper i gleden over å være fremme. Flyet landet 20 minutter før tiden, og Olia hadde ingen problemer å finne taxi hjem. Taxisjåføren var en diplomatisk fyr som ikke ville si for mye om situasjonen i landet, forsiktig med kanskje å provosere kunder han vil ha på ny. Han kjørte lynfort.

Og hjemme ventet babusjka med overdådig mat, som alltid. Det var pizza, fylte paprika, stekte poteter og et kjøttstykke på opp mot et kilo. Alt til meg. Lille Ira skjønte øyeblikkelig hvor hun var, hun husket det fra april hvor vi var her sist, og løp rundt og fant leker. Olia hadde en rekke med ting å fortelle, ikke minst fra oppholdet i Frankfurt, men denne gangen var babusjka trøtt, og det var hun som avsluttet seansen.

Klokken var vel i firetiden da vi gikk til sengs, og vi sov grundig til utpå formiddagen. Da ventet for meg en solid frokost, mildt sagt, med alt det samme som velkomstmaten, pluss sirniki, eller ostekaker, som er det nærmeste vi kan kalle det på norsk.

Etter denne frokosten og vodkaen som fulgte med, sov jeg det meste av dagen. Det er også svært varmt her, 30 grader, og ingen aircondition eller noe sånt. Vi gjorde et forsøk på å få åpnet kofferten hos en Samsonite forhandler oppi gata, det er ganske viktig å få åpnet den, i den ligger alle klærne til Irina, pluss sandalene mine, men de henviste oss til spesialist som har åpent onsdag.

Jeg hadde lyst å se Italia – Spania etterpå, men måtte ta min tørn med barna først. Skulle bare mangle, med all den maten og servicen jeg får. Så jeg gikk glipp av det meste av første omgang, inkludert Italias mål, men er bare glad mitt liv er innrettet slik det er viktigere å passe eget barn, enn å se fotballkamp. Og da jeg først slapp fri, fikk jeg sett mye fotball, drukket mye øl, og spist både spaghetti carbonara og bolognese, det ene var jo altfor lite.

Mellomspill i Frankfurt

Jeg spanderer et tilbakepostet innlegg på den kjappe turen vi gjorde til Frankfurt sentrum mens vi mellomlandet i byen. En rolig reise ble med det dramatisk, og vi var på nippet til å miste flyet da vi tok feil tog tilbake til flyplassen.

Reisen til Kiev var ikke ideell denne gangen, men var den beste vi kunne gå når vi på kjent vis bestilte litt for sent. Den gikk fra Sola til Gardermoen kl 1025 søndag formiddag. Min mor stilte som vanlig opp for å kjøre oss. Min kone Olia var som vanlig roligheten selv når reisen nærmet seg, og stresset burde komme. Hennes stress er dagen og dagene før.

Vi fløy greit til Oslo uten mat på flyet, og ventet de par timene vi skulle på Gardermoen. I Frankfurt var vi kl 1500, flyet videre skulle gå kl 2200. Jeg hadde undersøkt dette på forhånd, og funnet vi hadde god tid til en tur inn til sentrum. Så ville også Olia få se en tysk by for første gang.

Helt strømlinjeformet var det ikke å ta banen inn. Betalingsautomatene godtar ikke Visa-kort, og heller ikke store sedler som var det eneste minibanken på stedet hadde å tilby. Vi måtte kjøpe litt frukt i en slags butikk der, for å få veksel. Selv da fikk vi bare 20-sedler, som maskinen heller ikke aksepterte. Men da fikk Olia nok, og gikk og vekslet på manuelt vis.

Når billettene først var i hende gikk reisen inn til sentrum helt fint. Stoppet vårt er Hauptverche (tror jeg, men ble i tvil, det var noe sånt, Haupt-, og noe på V). Reisen inn tok noe sånt som 20 minutter.

Olia hadde utbytte av turen, og tok intet mindre enn 87 bilder. Hun var dog ikke imponert, «dette var som i Kiev», mente hun. Jeg som har vært i mange europeiske byer mente det var en erketypisk tysk by, gotiske kirker og gamle rådhus, og plasser med statuer og fontener rundt omkring, veldig typisk. Frankfurt skiller seg ut med at det også er finanssentrum, med flere høyblokker og nybygg.

Vi gikk rundt nokså på måfå. Jeg hadde et mål om at vi skulle komme oss til elven, krysse den, og gå langs bredden. Det klarte vi, over den vakreste broen til og med.

Det var kamp i EM mellom Tyskland og Slovakia mens vi var der, vi hørte brøl hver gang Tyskland laget mål. Langs bredden av elven satt de sløvt, de som ikke er interessert i fotball. Det var en varm dag, og flyklærne vi gikk i var ikke tilpasset forholdene.

Lille Irina vår hadde gøy med å mate gjessene som holder til der med Mariekjeks. Vi tok bilder av disse gjessene allerede før vi begynte å mate. Jeg var også interessert i å mate oss selv, men Olia var nådeløs. Her var alt for dyrt.

Jeg er dypt uenig, og skulle gjerne ofret pengene det kostet for litt tysk pølse og øl på et tradisjonelt utested. Ellers hadde vi bare maten fra Lufthansa å leve på, lille Ira hadde morsmelk. Men Olia går heller sulten enn å bruke det hun mener er for mye penger på mat, det har vårt ekteskap lært oss. Jeg jenker meg.

Så begynte det å nærme seg tiden å reise tilbake til flyplassen. Klokken var ti på åtte, kampen mellom Tyskland og Slovakia var slutt, flyet vårt gikk altså kl 2200. Jeg ville gjerne ha god tid på den enorme flyplassen Frankfurt er. Olia ville se en siste gate før vi reiste. Lille Ira ville gå opp og ned trapper og rulletrapper, en hobby vi ikke ante hun hadde.

Dermed endte det slik. Olia gikk ned gaten sin, jeg fintet Ira vekk fra trappene ved å tilby en statue (av David og hodet til Goliat) å klatre på.

Irina og jeg venter på toget til flyplassen i Frankfurt

Klokken var litt over ni da vi gikk ned til Hauptvache, eller hva det heter, uten helt å vite hvilken bane og hvilket tog vi skulle ta, annet enn at vi skulle til flyplassen. Den tyske oversiktligheten så vi lite til, dette var vanskelig å finne ut av. Og folkene vi spurte var bare moderat til hjelp. Mange av dem var turister, som vi.

Til slutt kom et tog, nr. 1, vi hev oss på, og Olia fikk i farten spurt en fyr som sa det var til flyplassen. Jeg fikk spurt en kar med koffert på samme tog, han visste ikke, han skulle ikke til flyplassen. Jeg hadde også sett dette toget hadde samme endestasjon som togene til flyplassen. Så vi slo oss til ro.

Vi slo oss til ro.

Olia snakket i vei om sine ting, blid og ubekymret. Om prisene på boliger de forskjellige stedene i byen. Hvor tyskerne bodde, det var mange i Frankfurt med en annen opprinnelse enn tysk. Om sammenligningen mellom Frankfurt og Kiev. Om en tysk venn i Norge, han er fra Frankfurt. Helt ubekymret.

Kl rundt halv ni kjørte vi forbi et digert fargeverk vi overhodet ikke kunne huske fra turen inn til byen. Turen skulle bare ta omlag 20 minutter, nå var det en halv time, og ingen antydning til flyplass. 

Olia var mer opptatt av at en dame med sykkel skulle få sitte, slik mistet vi enda en stasjon. Jeg fikk Olia til å spørre damen med sykkelen om dette var veien til flyplassen. Hun skjønte ikke spørsmålet, men det gjorde en annen et sete lenger unna. Han kunne fortelle oss at det var det IKKE.

Kalddusj.

I hodet svimlet tankene om overnatting i Frankfurt og nytt fly og hvor mye det ville koste. Det var halvannen time til flyet gikk, vi var en halv time på feil vei, og hadde ingen som helst unnskyldning. Vi måtte bare sette alt inn på å komme oss raskest mulig tilbake, og over på riktig tog.

Så var det å håpe vi raskt ville komme oss til riktig terminal i Frankfurt, og raskt gjennom sikkerhetskontroll og passkontroll. Det så lite realistisk ut, jeg vurderte å skaffe oss en taxi, hvordan vi nå skulle få til det.

Herre min hatt så nervepirrende det var å løpe full fart i undergangen og over broer, for å komme oss over på andre siden før eventuelt neste tog kom. Så var det å håpe neste tog kom raskt. Vi kunne ingenting gjøre annet enn å vente, og være klare.

Toget kom, vi satte oss på. En ting talte til vår fordel, vi trengte ikke reise helt tilbake til stasjonen vi hadde reist fra. Hauptbahnhof – Hovedbanestasjonen – holdt lenge. Klokken var litt før ni i det vi gikk av der.

Nå tok vi ingen sjanser. Olia spurte togsjåføren hvor linjen til toget til flyplassen var. Fra vinduet svarte han hvor vi måtte gå, og vi løp. Jeg hadde allerede sjekket nøye plakaten for togene, og funnet hva vi hadde gjort feil. Vi spurte flere, for sikkerhets skyld. Det var ikke tog nummer 1, men 8 eller 9. Endestasjonen for disse tre togene var den samme. Men ruten bort dit var litt forskjellig. Nr 1 går altså ikke innom flyplassen.

Olia forsøkte å trøste med at kanskje flyet var forsinket, noe som var fullstendig urealistisk en finværsdag som denne. Vårt tog skulle komme i løpet av ti minutter.

Jeg regnet på det. Fra 20 minutter før avgang risikerer vi at gaten stenger, vi bør være der 2140. Alt under 20 minutter å løpe bort dit er et mirakel. Det var derfor kritisk vi var på flyplassen før halv ti, og ti på halv ti skulle vi ha gode sjanser. Senere ville være bortimot håpløst.

Det ventet oss en svært gledelig overraskelse, nesten utrolig. Reisen fra denne stasjonen var raskere, det stod opplyst vi ville være på flyplassen 2112. Da ville vi greie det.

Klokken 2111 stoppet toget og stod stille. Skjermen viste toget ville bli forsinket med ett minutt, men vi så det ville bli flere. Vi stod klare med Irina på armen, vognen hadde vi ikke.

Da toget stoppet, løp vi. Vi fant raskt vi var ved rett terminal, det hjalp veldig. Sikkerhetskontrollen gikk trengt, som vanlig, de hadde et veldig kult system med røntgten-fotografering, men det systemet taklet ikke barn som løp rundt, som Irina gjorde.

I passkontrollen måtte vi stå i kø, for automatisk visning fikser heller ikke barn. Deretter var vi fri til å løpe. B28 var gaten, helt i enden, husket jeg, fra tidligere reising med lignende løping.

Men nå trengte vi ikke løpe. Klokken var så vidt over halv ti, boarding var ikke engang begynt, vi hadde greid det, vi kunne gå vanlig bort til gate!

Og der kunne lille Ira endelig få se på flyene eller løpe rundt som hun ville, mens Olia og jeg vekslet på å gå på do. Det gikk enda en tid før vi kunne gå ombord, vi hadde antagelig rukket det hadde vi tatt det neste toget også, men det visste vi ikke mens det stod på, og det var mildt sagt stress.

Men det endte godt. Og da er det ekstra deilig å la freden senke seg mens man setter seg i flysetet. Man er på plass, flyet kan lette, man er med, men greide det.

Dagen før avreise…

Jeg spanderer et tilbakepostet innlegg fra her jeg sitter med en kald øl og sovende Irisjka ved bredden av Dnjepr der vi etterpå skal bade, til den sedvanlig stressende dagen før vi reiste ned hit. Mens det stod på var det ingen sjanse til å få til noe.

Vi fikk enorm hjelp av mor. Det tror jeg jeg har skrevet i en annen post. Hun hadde oss til St. Hans aften, så Olia fikk malt og jobbet, og hun vasket og ryddet hele kjøkkenet vårt, fra grunnen av, så å si. Hun tilbød seg også å ha Ira lørdagen, men der var det vi som mente det fikk være måte på. Her kunne vi klare oss selv. Jeg tok Ira mens Olia fikk malt ferdig. Og mens Irina sov, kunne jeg luke og fylle opp søppeldunken med hageavfall.

Irina sov ikke. Ikke i det hele tatt, ikke ett sekund, hele dagen.

Og Olia var som alltid urolig dagen før avreise. Denne gangen var jeg forberedt, og styrte ikke inn i noen eksplosjon. Men hun har ingen følelse for Tid, og legger gjerne til noen ekstra byrder, i tillegg til dem vi allerede har. Denne gangen ville hun for eksempel kjøpe deler til takrennene, og støtteplanker til den nye terrassen vi skal lage. I august.

Jeg fikk overtale henne til å la være. Vi spiste en god frokost, Olia gikk i gang med malingen, og jeg tok Irina med ut i hagen. Der løp hun kjent ivrig etter ballene vi lekte med. 

Så gikk vi rundt vannet, der jeg håpet hun ville sovne, noe hun altså ikke gjorde. Hun sovner aldri på bestilling, den jenta der.

Bryllup. Hest og vogn

Rundt vannet møtte vi et bryllupsfølge i hest og vogn. Det er sjelden.

Ettermiddag og kveld

Da vi kom hjem var det begynt å kvelden. Lille Irina ville likevel ha en runde i lekeparken like ved der vi bor, den gamle også jeg har lekt i, men der lekeapparatene vår generasjon lekte i er fjernet.

Hjemme spiste vi amputert lørdagsmat, laks og ris, og med åpnet hvitvin fra noen dager før. Irina spiste lite grann før hun la seg med mor. Jeg gjorde som jeg måtte, og gikk ut og lukte i hagen selv om klokken var ni en lørdagskveld. Bossdunken måtte fylles opp med ugress. Om ikke ville det få vokse og spre seg hele sommeren.

Det var manns jobb, og tok opp mot to timer. Det er store problemer i skråningen vår, som er fra 1977, og aldri har vært renovert av gravemaskin eller annet enn ren håndkraft. En god del typer ugress har fått lov å sette seg. At naboen i flere år ikke forvaltet egen skråning i det hele tatt.

Den samme naboen tilbød meg nå en øl, jeg jobbet så lenge, i bare kortbukse, en lørdagskveld som ble stadig mer kveld, kjøligere og skumring. Jeg takket nei, jeg måtte få dette arbeidet ferdig.

Olia var også stresset av forskjellige ting, typisk henne av alt annet enn å pakke. Nå var det kvistene og grapset på fremsiden av huset hun ville ha vekk. Det har ligget der en liten måned, plager ingen, det er restene av noen furutrær vi (eller Olia, hun klatret opp i treet og sagde det ned for hånd, det er Virkelig mannskor) hjalp naboen å sage ned, og også noen gamle busker hos oss selv. Nå skulle de plutselig vekk, kvelden før avreise.

Jeg hjalp Olia med det, lastet opp i søppelsekker og esker, bossdunkene var fylt av ugress. Så våknet Ira, og Olia måtte inn. Som alle barn værer lille Ira når noe er på ferde, og blir urolig når hun får følelsen hun kanskje ikke er det viktigste i verden, som hun er. Jeg pakket ferdig i sekkene og eskene vi hadde fremme, men fant ikke frem noen nye.

Ennå var vi ikke begynt å pakke. Klokken nærmet seg midnatt. Jeg fikk overtale Olia at det ikke var nødvendig å fjerne alle kvistene og greinene på fremsiden, de ligger godt over sommeren. Vi har mer presserende problem. Hun var enig i det, og fikk pakket en liten time til Irina våknet på ny.

Da var det natt.

St. Hans

Det var St. Hans-aften på torsdag, årets lyseste kveld, og for oss ble det en veldig hektisk dag som ble avsluttet med rolig spekemat og rømmegrøt hos mor, før lille Irina og jeg tok toget hjem til litt fotballspilling i hagen til skumringen falt på. Det var kortversjonen, her er detaljene.

På søndag – som allerede er i morgen – reiser vi til Kiev. Flybilletter er bestilt, de ble dyre denne gangen, og reisen går fra formiddagen av via Oslo og Frankfurt, til vi er i Kiev natt til mandag. Før det håper vi at vi har huset i best mulig stand. Det håpet vi også i fjor, da vi bare skulle skifte noen planker. Nå har vi skiftet hele kledningen, og etterisolert alle vegger utenom den vi har motoren til varmepumpen på. Ennå ligger plankerester i gårdsrommet. Håpet er at vi skal få malt huset ferdig, og ha hagen og busker i noenlunde stand. Vi har klippet ned med hard hånd, og også fra det ligger det graps i gårdsrommet og i hagen. I tillegg er terrassen kappet opp i kantene, slik at vi skulle komme til og få skiftet kledning på huset, og det ligger plankerester og kapp på terrassen også. I hagen ligger plankene til den nye terrassen vi skal bygge. Takrennen er det også problemer med. Vi har forsøkt å sette opp ny, men har ikke greid å få den tett, og den er heller ikke satt opp helt ferdig.

Kort sagt, tingene er ikke ferdige her, og det ser ut som en byggeplass rundt huset. Hagen og bedene har sett ut som en villmark. Inne har lille Irina fått regjere fritt, tiden vi har hatt til overs har vi jobbet ute, inne er det mildt sagt rotete. Og også inne kan man få ideer om å befinne seg på en byggeplass, oppussingen inne kommer til å starte – eller fortsette – når vi er blitt ferdige ute. Det er mye å gjøre der også.

Men nå gjaldt det altså å få huset i noenlunde stand til reisen. Det er å få malt det ferdig, få takrennen i rør, og gjerne få ryddet unna det verste hagegrapset. Olia tar seg av byggearbeidet, jeg har hagen. Og jeg har Irina. Den kombinasjonen gjør at jeg som regel har Irina, hun slipper oss ikke fri til å jobbe med andre ting enn henne, det er bare i korte øyeblikk jeg kan rydde unna ugress mens hun leker med noe annet. Inne er ikke prioritert, ikke når det er fint vær. Der får det se ut som det vil disse dagene.

Torsdag var siste dag med meldt fint vær. Fredag – som var i går – var det varlset pøsregn. Derfor gjaldt det å få gjort mest mulig torsdagen. Vi fikk hjelp som tilkalte seg selv, min mor, hun skulle ta sin tørn innendørs. Hun kom en stund etter lunsj, og gav seg i kast med den smått uovervinnelige oppgaven å rydde og vaske kjøkkenet vårt. Min kjære Olia var ute og malte fra tidlig morgen til sen kveld, hun hadde en langvegg, en trekant opp mot taket og en garasjevegg igjen. Jeg tuslet med Irina i hagen, og rev opp ugress i uoppmerksomme øyeblikk fra henne. Da mor kom tok jeg Irina ut i vognen, hvorpå hun svært, svært velkomment sovnet, slik at vi alle tre fikk arbeide for fullt.

Mor satte seg fore å rydde og vaske kjøkkenet grundig, ikke bare få vekk det synlige. Som jeg sa til henne etterpå kom hun inn i flytsonen, glemte tid og sted, bare jobbet og gjorde det som må gjøres, overvant uforutsette hindringer, planla og improviserte, jobbet som en mester. Hun ble ikke ferdig og ville ikke gå, og da vi fikk overtalt henne til å gjøre det, så var det ikke uten garantier for at hun fikk komme tilbake neste dag og fullføre arbeidet. Utrolig. Snilt. Og imponerende.

Jeg fikk fullt to dunker med ugress, klippet plenen til klipperen gikk tom for bensin og lagt kvister og greiner vi kan bruke i esker. Olia malte ufortrødent, det har hun gjort de siste dagene og ukene så lenge hun har vært fri fra Irina, som hun denne dagen ble fullt og helt. Kort sagt kom vi veldig langt, og svever egentlig i en lykkefølelse om dagen over at vi en gang, en gang kommer til å bli ferdige.

Så var det for Irina og meg å kjøre ut til mor for å spise St. Hans-mat mens Olia fortsatte å male. Hun foretrekker å jobbe fremfor det sosiale, hun er snål slik, som regel liker hun best når hun slipper å være med, og det får hun derfor som regel lov til å slippe. Lille Ira og jeg, derimot, liker å være med på det meste, og er som regel i toppslag når det er noe som skjer rundt oss.

Hos bestemor er det noe som heter Playdo, leire, kalte jeg det, men det sa mor er uriktig. Uansett var det en stor opplevelse for barnet vårt, selv om hun ikke er stor nok til å lage figurer ennå. Det ble med å ta de fire ulike fargene ut og inn av fargene, og rive den tøyelige massen litt fra hverandre. Det var mer enn nok.

Til maten hadde vi øl og akevitt, noe som hører med, men ikke gjør så mye annet med oss enn at vi ikke blir kjørbare hjem. Til kaffen så vi gammel film fra sommerferien 1987, da mor og far var yngre enn vi  eldste i søskenflokken er nå, og vi barna var like gamle som våre egne barn er nå. Det vil si, ikke mitt, selvfølgelig, jeg er eldst og senest ute, vi er småbarnsforeldre, Olia og jeg. Det er søsknene mine som har barn på vei inn i og utover tenårene.

Så var det hjem. Det var med toget klokken ti. På Jærbanen er det stort sett arbeid på linjen, det er nesten utrolig så ofte det er arbeid på linjen, buss for tog er snarere regelen enn unntaket på kvelden om sommeren på Jæren, men heldigvis gikk det vanlig tog fra Klepp og innover til Stavanger. For Irina var det en glede som overgikk det meste, vi skulle ut og ta toget, Toget! det første ordet hun lærte. Før vi gikk begynte hun å bli trøtt og gned seg i øynene, da vi var ute og på vei til Toget! var hun et fyrverkeri med fingre i været og høye rop Toget! Toget!

Det gikk over alle grenser da vi gikk forbi kuer på veien, og det på et tidspunkt kom et helikopter. Det svimlet for Irina, hun visste ikke hvor hun skulle se eller hva hun skulle vise oss, overalt var det noe interessant, et tog som gikk forbi, et helikopter som fløy, det ble mye for et lite barnesinn. Øynene var som tinntallerkner da vi gikk over perrongen, og inn i toget. Jeg vet ikke hva hun tenkte og skjønte da, om hun klarer å koble at toget vi ser kjøre forbi på utsiden nå er det samme vi sitter i, på innsiden. Hun satt stille og storøyd og så ut av vinduet på den korte reisen fra Klepp til Ganddal.

Hjemme var Olia godt i gang med garasjeveggen. Det er risikabelt å gå inn med Irina da, plutselig vil hun sove, og da trengs mor, da blir hun veldig oppmerksom på at mor ikke er der.  Om vi er ute og spiller fotball derimot…

Så det gjorde vi med stor aktivitet og sterkt engasjement. Vi hadde en stor og en liten plastikkball. Lille Irisjka løp og sparket, og likte enda bedre når jeg holdt henne i hendene og snurret henne rundt så det ble mer kraft i sparkene. Noen ganger løp vi etter hverandre til hun falt og rullet rundt i det nyklipte gresset, klukkende av latter. Så opp igjen, og løpe etter ballen. Slik gikk en hel time, og vel så det. Vår kjære Olia ble ferdig å male garasjeveggen, det gjenstår bare nå noen flekker og en liten kortvegg å male, kanskje klarer vi det i dag. Lille Irina vil legge seg øyeblikkelig når vi kommer inn, klokken er jo henimot midnatt, men Oliamor må jo vaske seg først, og strengt tatt må jo også lille Ira det, skitten og svett som hun har blitt av all fotballen.

Det kaller jeg skikkelig St. Hans-feiring. For lille Ira var det en dag alt skjedde, bestemor på besøk, fotball i hagen, playdo, tog og helikopter, hun sovnet som et pistolskudd. Vi voksne sovnet også sammen, slitne og lykkelige etter en lang dag vi fikk gjort mye, både av kjekt og nytte.