Georgs magiske medisin, med Riksteateret på Sandnes kulturhus

Tidligere gikk jeg på teater engasjert og kritisk. Ensemblet måtte ville noe med oppsetningen sin, og jeg ble regelrett irritert hvis det var jeg kalte bare tull. Det måtte være skikkelig.

Nå har jeg blitt voksen familiemann, og har lagt fra meg engasjementet og kritikken. Teater skal være en opplevelse. For folk flest er det viktigste å komme seg ut, gjøre noe annet, og spise og drikke noe godt før forestillingen og i pausen.

Jeg er barnefar, og alltid på jakt etter noe som kan være gøy og spennende for vår lille Irina på fire. Teater er viktig å få med seg. Det gjelder alle, og spesielt vår russiskspråklige skjønnhet. Hun trenger å bli eksponnert for norsk.

Så fikk jeg med meg at Riksteateret spilte Georgs magiske medisin på Sandnes kulturhus. I den gamle engasjerte tiden, da vi selv drev med teater, og mange av oss hadde ambisjoner, så var Riksteateret stedet man ville ende opp, om man ikke helt lyktes. Det var en måte man kunne leve av teater, ha det som jobb, og ikke være tvunget til å gjøre noe annet ved siden. Men man var tvunget til å spille uvesentlig teater. Det er ikke Riksteaterets oppsetninger som blir diskutert i kretser som gjelder, de kommer ikke inn i lærebøkene, bringer ikke teaterkunsten videre.

Men Georgs magiske medisin er gøy. Roald Dahl er noe eget, og Georgs magiske medisin og Charlie og sjokoladefabrikken troner aller øverst blant bøkene hans. Dette vil jeg gjerne ha med meg.

Vår familie er ikke blant de rike. Full pris på teaterbilletter er ikke sånt vi kan unne oss uten å tenke oss om litt. Vi kan heller gå på teater i Kiev, der det koster en brøkdel, og kvaliteten i hvert fall ikke står noe tilbake for den norske. Dog er Ukraina blitt uheldig politisert, sånn at teaterforestillingene må foregå på ukrainsk, et språk vi ikke kan. Så der mister ukrainsk kulturliv oss som publikum. Vi hadde ellers benyttet oss av det veldig flittig.

Nå gjelder det imidlertid Norge. Der har min mor fått et gavekort til Sandnes kulturhus, og vi kan benytte oss av det. Jeg snudde meg i kjent stil raskt rundt, sjekket om det var ledige billetter, fikk fatt i gavekoden fra mor, og så at billettene i mellomtiden var blitt utsolgt. Også i kjent stil gir jeg meg ikke så lett. Vi kjørte ned til Sandnes allikevel, dette stykket ville vi virkelig ha med oss. Og når man vil noe veldig gjerne, finnes det som regel en utvei.

Denne gangen var det så enkelt at kulturhuset nok må gjøre noe med billettbestillingen sin. De bak skranken hadde knapt fått med seg det var utsolgt. Jeg begynte forsiktig, «vi vil ha billetter, hvis mulig, vi har sett det er utsolgt, kanskje er det noen uavhentede», men den slags var de ikke interessert i å høre på. Det var billetter igjen. Vi betalte 500 kroner for Irina på fire, og meg. En skammelig blodpris. Og den direkte årsaken til at det denne kulturkvelden i det mangfoldige Norge, var hvitt og vellykket og vanlig, som vi husker det fra 80-tallet.

Dette er en politisk diskusjon om å subsidiere kunsten og underholdningen. Jeg går ikke inn i den, annet enn å si at om barn på 4 må betale full pris på teater, så har vi ikke råd til det. Vi kunne gjøre det denne gangen, siden min mor har gavekort.

Og vi gjorde det skikkelig, med kaffe og kinderegg før forestillingen, og brus i pausen. Også her var prisen helt latterlig, bare best å ikke si det til min kone, man kan få fullverdig middag med alt tilbebør for 3, for prisen av en vanlig kaffe, kinderegg og pepsi, i Norge.

Men sånn er det blitt. Og Irina elsket det. Hun syntes det var forferdelig skummelt med bestemora, og så bare inn i programmet så lenge det var hun som regjerte scenen i starten. Seansen med at Georg laget medisinen syntes hun var altfor lang, – hvorfor holder de på så lenge? spurte hun på russisk. At bestemora vokste etter å ha fått den magiske medisinen, og at ei høne ble til menneskestørrelse, det syntes hun var fantastisk.

Og da forestillingen var over, etter halvannen time, hadde hun langt fra fått nok. – Jeg vil se mer, sa hun. For hennes del kunne forestillingen bare fortsette. Godt, i en verden der man har fått panikk for å la barn holde på med samme ting i fem minutt. Evnen til å konsentrere seg og sitte stille, er viktig, også i en verden der man har fått det for seg at alt skal være nye inntrykk, fart og bevegelse. Det led også forestillingen under. De våget ikke ha mye snakk og samtale, før de måtte trykke på med fartsfylt musikk, elektrisk gitar, trommer og keyboard, og bass også, noen ganger. Historien til Roald Dahl druknet, ganske. Originalhistorien er fantastisk, det var ikke det vi så her.

Men Irina hadde fått en opplevelse. Og det var også målet med turen. Hun er utrolig inntrykksøm, som Dag Solstad formulerer det, hun ler i vei når hun skjønner man skal le, og hun roper ja, når det er spørsmål ut til salen, selv om hun ikke skjønner spørsmålet. Og hun klapper alle steder folk klapper, også der hun synes det har vært skummelt, eller så som så. Høydepunktet var den kjempehøye bestemoren med de kjempelange armene, og det kjempestore egget. Hjemme ville hun leke vi ble til høner, og fluer, men noen medisin våget hun ikke ta. Selv når det var lekemedisin i en tom skje.

Når enden er god på Rogaland Teater

I går var jeg med min mor og så oppsetningen av Når enden er god er allting godt på Rogaland teater. Det er en oppsetning jeg har engasjert meg litt i, med poster om Stavanger Aftenblads anmeldelse på Greit? og om selve stykket på Heltgreilitteratur. Med mor var det selvsagt mest en sosial happening, som de sier på engelsk, å gå ut. Det var ikke så nøye hva som egentlig ble vist der på teateret (vi er blitt besteborgere, vi er blitt sånn som vi foraktet den gang vi var studenter og selv drev med teater), hovedpoenget er at det blir en fredagskveld annerledes enn vanlige fredagskvelder. Likevel, det er alltid enda kjekkere når ting er skikkelig gjort.

Fra vår side var tingene skikkelig gjort. Jeg hadde lånt mors bil, og på årets verste uværsdag (helt sant – i 2013 har det vel ikke vært verre dager å være ute i, enn i går, 3. mai, #SånnErVæretHer, som vi ville kalt det på Twitter) slapp jeg å løpe eller sykle til jobb. Det er jo ganske bra. Jeg droppet også den planlagte joggeturen rundt Frøylandsvannet. Vi er ikke redd for været, men grenser får det være. I stedet var det tidlig middag med sherry i sausen (Tvittertegn: #Kvalitet),  og vin fra klokken fire. Ingen skal si at vi ikke kom lystig og forberedt. I mitt stille sinn tenkte jeg at jeg kanskje også måtte skylle ned litt vodka, for å døyve forargelsen over boybandscenene jeg visse ville komme i stykket.

Vi tok toget inn til Stavanger, spaserte opp til teateret, bestilte vin for pausen, og fant våre plasser. Alt var klart.

På scenen satt en av karakterene i ubestemmelige klær. Det viste seg å være narren Lavatch, som i denne oppsetningen skulle ha rollen å lose publikum gjennom forestillingen. Så godt som alle hans replikker var bare til publikum, replikkene han hadde i det egentlige stykket var stort sett strøket. Skuespiller Morten Espeland har derfor den enkleste oppgaven i denne oppsetningen, siden han står fritt til å spille helt på lag med publikum, og ha et helt distansert forhold til grunnteksten, slik også denne oppsetningen har. Narren uttaler navnet Shakespeare som var det en vi alle ler av, og spør oss hvorfor vi ikke har gått hjem i pausen. Han spiller som har han fått beskjed å kjede seg i stykket. Det er veldig kjekt å spille sånne roller, det vil jeg ha sagt. Det var også slike roller jeg passet til å spille, den gang jeg var aktiv i studentteateret og omkringliggende teatergrupper i Bergen rundt 2000-tallet.

Hele første del satt jeg og tenkte at denne oppsetningen har mye til felles med studenteaterne. Det var mye spille hver for seg, ingen av karakterene hadde jo egentlig noe forhold til hverandre, og de ulike scenene hang heller ikke særlig godt sammen. Skuespillerne hadde også den karakteristiske rynken i pannen, som amatørskuespillere har når de skal si noe veldig alvorlig. Stykket ble spilt helt uten følelse, det vil si, karakterene var distansert til handlingen, som oppsetningen var distansert til grunnteksten, her stod ingenting på spill. Helena elsket jo slett ikke Bertram, hennes gråt i starten var helst for at det skulle se moro ut, Bertram skulle spille fjols, og slask, som han jo også til dels er, og den stakkars moren, som har replikker det ikke går an å fremføre særlig godt uten å føle dem, stod der nokså hjelpeløs, siden hun ikke hadde noen å spille mot. Det var sånn stykket var lagt opp. Jeg nekter å tro det ble gjort forsøk på troverdige følelser i første del av stykket.

Målet var fjas og underholdning. Derfor var også replikkene som var skåret bort erstattet med helt vanvittig mye boyband-syning. Snakk om å melke et billig poeng. Det var som om oppsetningen var livredde for å la publikum bli sittende og tenke, livredde for å utfordre dem til å konsentrere seg og få med seg noe, og – aller mest – livredde for å la publikum kjede seg. Jeg liker ikke dette. Skal teateret forsøke å holde tritt med youtube og videosnutter, der ingen forventer konsentrasjon mer enn et par minutter, så er det dømt til å tape. Teateret er en flott arena for ettertanke og refleksjon. Hvis man ikke kan kjede seg der, hvor skal man ellers gjøre det?

Etter pausen tok det seg opp. Da var det mindre fjas, og mer av originalteksten. Orginalteksten er jo også virkelig flott skrevet, her. Oppsetningen konsentrerer seg om to parallellhandlinger, hvordan gutta boys  får satt pratmakeren Parolles på plass, og hvordan Helena får utført sengetrikset mot Bertram. Det er jo en ganske kompleks sak som skal løses fra første del. Helena er blitt gift, på en måte, med Bertram, etter at kongen har befalt det slik. Bertram har imidlertid nektet å innfri giftemålet, og sverger på aldri å gjøre det inntil hun har fått barn med ham. Så hun må lure ham til å sette barn på henne. Det er jo ganske spennende å følge med på hvordan det gjøres.

Og det er virkelig morsomt å følge med på hvordan Parolles blir tatt til fange av sine egne menn, og under trusler om tortur avslører absolutt alt som er mulig å avsløre av militære hemmeligheter. Det er et klassisk, komisk triks, her mesterlig utført. Med bind for øynene utleverer Parolles flere av de mennene som står og hører på ham, i den tro at han er fange hos fienden, og må gjøre det for å berge livet. Dette er også roller det virkelig er morsomt å spille, og de gjorde det virkelig godt. Her var det også følelser, her var det mennesker i karakterene. Og Parolles var ikke uberørt av egen skjebne, slik alle karakterene var det i første del.

Når disse to tingene var satt på plass, det artige sengetrikset som også var skikkelig gjort, og det kostelige avhøret av Parolles, så var stykket stramt og fint til det sluttet. Det var ikke lenger nødvendig med så mye fjas fra narren og boybandet. Publikum satt stille, spent og konsentrert i den obligatoriske sluttscenen, der alle er samlet og alle tråder skal nøstes opp. I dette stykket er det jo litt komplisert det som har skjedd, og oppsetningen tør ikke la være å ta et forbehold, med å la narren spørre «skjønner dere noe av dette her?» til publikum. Det vekker latter, men den er kanskje litt billig. Det er klart vi som fulgte med skjønte veldig godt hva som foregikk.

Stykket heter All’s well that ends well, direkte oversatt «alt som ender godt er godt». Det kan godt stemme, men det er så absolutt et spørsmål om det er noen særlig god ende i dette stykket. Det er til og med spørsmål hvor «endelig» denne enden er. Bertram har jo bare minutter før han går med på forpliktelsene i giftemålet med Helena, fortsatt vist seg som den slasken han er, og løyet og snodd seg for å komme unna historen med Diana. Det har ikke skjedd noenting siden da som har gjort det troverdig at han har forandret seg.

Oppsetningen på Rogaland Teater løser dette problemet med å la Bertram og Helena stå lenge med hverandre, hånd i hånd, og uten replikker, for med minespillet å vise at dette slett ikke er noen harmonisk ende. Det Las Vegas-aktige «The end» som daler ned fra taket understreker kanskje det spesielle i dette. Det er kanskje ikke slutten, selv om stykket insisterer på at det er det. På ny er det følelser i karakterene. Det skulle det vært gjennom hele oppsetningen.

Jeg vil også ha med en ting som virkelig begeistret: Scenografien. I min kategoriske ungdom var jeg nærmest en prinsippiel motstander av all scenografi, jeg vil ha frem den nakne teksten. Men scenografien i dete stykket går ikke an å argumentere mot. Den var vakker.

Hjemme igjen etter teaterweekend i Trondheim

Så har jeg kommet trygt og godt hjem etter en temmelig spesiell helg i Trondheim. Jeg har skrevet om reisen opp og om fredagen allerede, om stykket G7 skrev jeg i går, og nå skal jeg skrive om resten. Jeg gjør oppmerksom på at jeg er litt forsinket, dette er skrevet onsdag ettermiddag, altså tre dager etter at jeg kom hjem.

Mor og jeg hadde en fin middag nede på restauranten på Hjørnet, restauranten som hører til Britannia hotell hvor vi var. Etterpå skulle vi opp på rommet og drikke litt vin. Der hadde Olia gjort som hun pleier når dagen er slutt og hun ikke har mer å gjøre – tatt kvelden. Men det var ingen begrensning på gjestfriheten, vi måtte bare komme inn. Hun skulle sove, vi kunne gjøre som vi ville. Så det ble en artig seanse der mor og jeg drakk vin, mens Olia nå og da våknet opp med en kommentar eller bemerkning, og ellers sov.

Morgenen etter var min viktigste prioritet frokosten. Jeg vil ikke gå glipp av et minutt hotellfrokoster. Riktignok hadde frokostene enda større verdi den gang jeg ikke skjønte hvor all denne måten kom fra, hvor jeg ikke var vant til å spise den, og hvor alt var et eventyr. Nå vet jeg at det meste er greie kjøp i enhver butikk, og at mye av maten til og med kan være friskere hjemme, hvor den ikke må ligge ute i timevis og vente på at noen skal forsyne seg av den. Dessuten synes jeg ikke såkalt godt pålegg er så veldig mye bedre enn såkalt vanlig pålegg, hvit og brun ost gjør nytten og gleden – og i det hele tatt. Jeg spiste likevel fra de åpnet til vi ble jaget ut, flerfoldige skiver med kjøttpålegg og fisk, i tillegg til egg og eggerøre, stekte poteter og bacon, kaffe, juice og melk, mye av alt, fra 0700 til 1030.

Hotellet hadde også dagens aviser. Før mor og Olia kom ned koste jeg meg med dem. Særlig hadde Aftenposten en kjekk sak om valget i Hellas, med bilde av ei lita, gresk jente som måtte gå sulten til sengs, som det stod. Det var bare litt pussig at på samme bilde var foreldrene hennes, og de var smellfeite. Aftenposten luktet tabben, og sa farens fedme skyldtes en alvorlig bilulykke (jeg tror de skal lete lenge etter en lignende bilulykke i Nord Korea), noe som bare henledet oppmerksomheten til at også morgen var ganske rund. Ingen som virkelig sulter vil spise maten barnet skal ha, saken som skulle være alvorlig og vekke medynk ble bare komisk, og der satt vi og spiste virkelig mye mat og hadde det moro med den.

Etter frokost var det en ny runde i hotellets spa-avdeling. Jeg foretrekker et godt russisk Banja, der det er tøft og svett og hett, spa blir litt for feminint med gode dufter og velvære, jeg er ikke helt hjemme der. Men Olia koste seg enormt, og det var veldig kjekt å være der med henne. Særlig likte hun det hun kalte «Bulk», det russiske ordet for «plask», cirka, bare at bulk er mer «bulk», som Olia forklarte meg. Og sånn som hun gjorde det, ble det veldig klart hva hun mente. Det var et lite basseng på kvadratmeteren med iskaldt vann, der bulket hun oppi mellom øktene i de forskjellige varmerommene. Hun viste for øvrig her fin stayerevne, og holdt ut lenger enn meg når det begynte å røyne på i badstu og damprom. Men så var det jo også jentete for meg…

Cirka klokken når det passet seg sånn skulle vi ut og møte slektninger. Mor liker å avtale klokkeslett, og gjorde det. Jeg liker å ikke være bundet av noe som helst, og gikk når vi var klare, Olia og jeg. Da hadde hun fått badet lenge, og vi kunne komme oss ut i byen for litt pizza og sosialt samvær. Det var med mors tantebarn, mine søskenbarn, og deres moderne konstellasjoner av barn og samboere. Olia fikk også endelig snakket med Andre, som hun lenge hadde gledet seg til.

Så var det teaterstykke og fest lørdag kveld.

Søndag var det på ny frokost. Den åpnet klokken åtte, og ikke klokken halv åtte, da Olia og jeg var nede. Vi benyttet sjansen til en siste seanse i spa-avdelingen, selv om også denne åpnet klokken åtte. Jeg var der bare lite grann, mens Olia var der lite grann lenger. Så var det frokost, på ny i enorme mengder, men nå var det begrenset av at vi også måtte gå. Mor ville veldig gjerne at vi skulle komme oss ut av hotellet klokken 1000, og det kunne vi jo godt gjøre. Klokken 0959 avsluttet vi frokosten, gikk opp og hentet koffertene, og var klare til å gå. Mor fant på et lite stunt med å tulle bort en øredobb en stund, så vi lot en buss gå fra oss på denne måten. Det førte bare til at vi traff akkurat på min gode venn, Martin, da vi kom ut til flyplassen. Han var der med kjæresten sin, og det var et opprør mot enhver sannsynlighetsberegning at vi begge skulle være på Værnes flyplass på samme dag og samme klokkeslett, all den tid han bor i Bergen, jeg på Ganddal.

Vi kom oss greit gjennom alle kontroller og greit hjem. Min søster, Tone, hentet oss, og måtte kjøre Olia direkte på jobb. Jeg ble så kjørt hjem, hvor jeg ikke har gjort noen ting spesielt frem til nå.

G7 på Avant garden i Trondheim

I dag var det premiere på Pontenegrinernes oppsetning av teaterstykket G7. Dette er et stykke basert på en novelle jeg har skrevet, og den er bearbeidet for teater av Ingrid Weme Nilsen i samarbeid med meg. Arbeidsfordelingen har vært slik at hun har hatt siste ord, jeg har hatt første. Jeg har hatt ideene, hun har bestemt hvordan det skal være til slutt. Hun har også vært regissøren, initiativtaker og drivkraft for stykket. Det må også med at hun er en god venn.Vi møtte hverandre i studiedagene i Bergen, der vi sammen startet opp teatergruppen Teaterskapet, som Pontenegrinerne kan ses som en videreføring av. Det vil si, da Ingrid flyttet til Oslo startet hun Pontenegrinerne, mens jeg drev det som nå het Salen teater. Det var fine tider. Jeg kom meg aldri ut av lavbudsjettene, mens Ingrid egentlig ganske raskt drev Pontenegrinerne opp til et helprofesjonelt nivå. Oppsetningen denne gangen var full pakke, med institusjonsteateret Trøndelag teater i ryggen, og flere skuespillere i ryggen. Teaterhuset Avant garden var også med, selvsagt, det var der stykket ble satt opp.

Jeg har skrevet en del teaterstykker som er blitt satt opp. Det har alltid vært lavbudsjett, enten har jeg satt dem opp selv gjennom min egen teatergruppe, eller så har de blitt satt opp av studentteatere i Bergen og i Oslo. Da har det som regel vært del av forskjellige slags dramatikerprosjekt, eller -konkurranser. Jeg har også spilt i og regissert, både egne stykker og andres. Tja, så har jeg også gjort forskjellige slags andre ting på forskjellige slags scener, mange forskjellige ting. Men det er ingenting som er så nervøst som å se oppsetninger av egne tekster. Det er veldig kjekt når noen vil realisere dem, men akkurat når det står på og jeg sitter der og ser på det, så er det mest av alt forferdelig. Man føler et enormt ansvar, og om noe ser dårlig ut eller ikke fungerer som man hadde tenkt, så vet man ikke hvor man skal gjøre av seg. I hvert fall er det slik for meg.

Denne gangen var påkjenningen sterkere siden det skulle settes opp ved et institusjonsteater og av profesjonelle skuespillere med profesjonelt produksjonsapparat. Det går ikke da an å gjemme seg bak idealismen, det er ikke bare på gøy, det er nødt til å være litt skikkelig. På den annen side hadde Ingrid gjort så store endringer i manuskriptet at jeg ikke helt følte eierskapet til det lenger. Det vil si, hun instruerte meg hvordan hun ville ha det, jeg prøvde å få det til, men fikk det ikke helt til å fungere. Så overtok hun, og skrev litt på det selv. Jeg syntes fortsatt ikke det fungerte, men Ingrid tok ansvaret og sa at sånn skal det bli. Hun viste her en helt enorm realiseringskraft. For hun måtte ta sjefsavgjørelser mot meg, og etterpå måtte hun helt sikkert ta mange av de samme sjefsavgjørelsene mot skuespillerne og andre i produksjonsapparatet. Det er mye lettere å se hva som er feil, enn å gjøre tingene riktig. Og å skrive teaterstykker på et visst nivå er virkelig vanskelig. Jeg pleier også være ganske bra på å få tingene gjort, men denne gangen ble jeg litt handlingslammet, og fikk det ikke til så teksten fungerte for Ingrid og for meg. Her spiller det nok også inn hva stykket handler om og hvilke karakterer som er med. Jeg var nok mer opptatt av å få tingene riktig, det skulle fungere på alle planene jeg ønsket, og replikkene skulle det ikk være noe tull med. Ingrid skar på et tidspunkt igjennom, og sørget for at replikkene fungerte sånn at stykket kunne bli noe av.

Så sånn var det. Ingrid er en ok dramaturg, men det er som regissør hun virkelig har talent. Jeg var sikker på at teksten uansett hvordan den måtte være, så ville den få den beste realisering gjennom Ingrids regi. Det ville ganske sikkert bli en fin teateroppleveles. Det har aldri vært annerledes når hun har hatt kontrollen.

Jeg var likevel nervøs til tøysete nivåer. Jeg gikk på toalettet tre ganger før vi forlot hotellrommet, og to ganger etter vi kom frem til Avant garden, enda vi kom dit et kvarter før forestillingen. Andre gangen jeg måtte på do, somlet jeg for sikkerhets skyld bort billetten for et øyeblikk, slik at min kone, min mor og jeg ble forsinket inn, og ikke fikk sitte ved siden av hverandre. Jeg ble sittende helt nede i høyre hjørne, helt ute i kanten. Det var en fin og anonym plass.

Jeg tror ikke jeg skal skrive så mye om selve stykket. De tingene som ergret meg under arbeidet med manuskriptet, ergret meg nå også. Regien og oppsetningen var førsteklasses. Skuespillerne gjorde en kjempejobb, og fungerte alle sammen utmerket i sine roller. Det er en påkjenning å se egne tekster fremført, men det er selvsagt en stor glede å se det skikkelig gjort.

Etterpå var det premierefest. Vi var der alle sammen, og mange holdt tale. Jeg også. Det er litt for lenge siden jeg har vært i noe teatermiljø, jeg trives jo egentlig veldig godt i det. Og det var for meg ganske spesielt å høre profesjonelle teaterfolk snakke om mitt stykke og denne produksjonen helt på alvor.

Så er det jo også så kjempegøy å være på fest. Jeg vil aldri gå hjem igjen. Her var Harald, som jeg nå gjerne heretter vil kalle Zevs, han er gammel skuespiller ved Trøndelag teater og gikk ut av teaterhøyskolen for mange år siden. Under opptaksprøven hadde han brukt en tekst av Tarjei Vesaas, og hadde også skrevet til ham for å forhøre seg om meningen med teksten. Han hadde fått fyldig svar. Det er ikke verst, en person som jeg beundrer så sterkt som Vesaas, og så har han fått brev fra ham.

Den gang jeg drev veldig aktivt med teater var det alltid et sideprosjekt. Det var riktignok et sideprosjekt som tok all vår tid, men det var ikke noe som skulle brukes til å betale regninger og skaffe mat og klær. Inntektene kom alltid fra andre steder. Her var det folk som når de var ferdige med denne produksjonen, skulle i gang med den neste. Ikke fordi det er så gøy, men fordi det er en jobb og jobbe må man gjøre. Særlig for de som er frilancere må det være en krevende måte å leve på. Og det var det vi alle ville, friteater i sin frieste konsekvens, ikke bundet av noen og av noen.

Det var veldig kjekt å være en del av dette igjen. Det gav selvfølgelig mersmak. For alle som måtte være interessert, går stykket i to uker fremover på Avant garden i Trondheim. Det begynner klokken sju, og koster 150 kroner. Det kan være vel verdt å få med seg. Det er også veldig kjekt at institusjonsteaterne satser på nyskrevet dramatikk, så hjertelig takk til Trøndelag teater og til Avant garden.

Nærmere informasjon finner dere på Avant Garden sine nettsider om stykket.

 

I Trondheim for teaterstykke

Nå har mor, Olia og jeg reist opp til Trondheim for å se et teaterstykke der jeg er medforfatter. Fyldigere poster kommer senere. Nå er det mat.

*

Og nå er det skriving av denne posten. Jeg har kommet hjem og det er søndag, men i tankene og i denne bloggposten er det fredag ettermiddag mot kveld. Mor og jeg har så vidt stukket bortom datamaskinene ved Britannia hotell i Norge, for å sjekke hva som har skjedd på nettet siden sist, og gi en liten oppdatering hvordan vi har det. Jeg rakk den gang oppdateringen som står øverst, rekker resten nå, og skriver som satt jeg ved hotellmaskinen og skrev.

Reisen til Trondheim var grytidlig i dag morges. 0615 gikk flyet. Selv om jeg som invitert av Trøndelag teater kanskje får reisen dekket, det vet jeg ikke, så valgte jeg det aller billigste flyet, enn om det var på et litt ugunstig tidspunkt. Det er ikke så veldig farlig. Når jeg først er på reise, liker jeg å komme tidlig frem, slik at jeg får mest mulig ut av den. Min kone Olia er hardcore på at det skal være aller billigst mulig, ethvert tidspunkt er greit nok, pris er alt, mens min mor nok gjerne skulle reist litt senere og betalt litt mer.

Uansett, det gikk veldig fint. Å stå opp klokken fire føles helt galt, kroppen skjønner ingenting, hva er dette for slags tøys? Vi fikk smurt oss noen brødskiver, Olia og jeg, og gjort siste rest av pakking og stell. Klokken kvart på fem stod mor utenfor, Tonje og Espen kjørte. Nygifte som de er kan de ikke være fra hverandre så mye som et øyeblikk når det ikke er nødevndig, begge to stod opp og var med på kjøreturen.

På flyet får vi kaffe, og da våkner i alle fall jeg. Olia snakker og snakker, og jeg hadde også litt aviser å lese. Det ble en fin tur. Så var det flybussen inn til Trondheim sentrum, med Olia i fyr og flamme over alt som er også på dette stedet i Norge. Satt av i Trondheim sentrum på riktig plass vil jeg finne frem til hotellet ved hjelp av eget hode og egen stedsans, mens mor vil spørre om hjelp og retning. Kombinasjonen gjorde at vi fant frem med en gang, og fikk sjekke straks inn selv om vi var veldig tidlige. Det var jo mer enn gunstig.

Så var det å forsøke å duppe av de timene vi hadde blitt frastjålet av nattesøvnen. Det tror jeg ikke ble særlig vellykket for noen av oss, man blir jo litt giret av å være på reise. Ganske snart gikk vi ned på hotellets godt kjente og mye omtalte spaavdeling. Der ble vi i timevis.

Etter dette ville Olia sove lite grann, eller hva det nå var hun ville, mens mor og jeg tok en tur ut i byen. Der fant vi mange forskjellige ting, mest av alt noe treningstøy å kjøpe til meg, Trøndelag teater og noe å spise. Nattergalen, het stedet, pizza og øl var menyen for oss, og jeg fikk også sjekket hvor Avant Garden lå på mobiltelefonens nettkart. Det er litt av noen tider vi lever i. Både at vi kan finne hva som helst på kart på telefonen, og at jeg skal få satt opp et teaterstykke jeg har vært med på å skrive, og at det blir satt opp på Avant Garden i Trondheim.

Da vi kom tilbake til hotellet var vi mette og glade, og også trette. Olia var imidlertid godt utvhilt, nå ville hun ut og kikke litt. Så da ble det ingen mer hvile på meg, da var det å komme seg ut en gang til. På ny gikk vi bort til Trøndelag teater, og sjekket og fotograferte teaterplakaten til stykket vårt. Det er helt merkelig å se sitt eget navn på en så flott plakat. Underveis kom vi også over 100 års jubileet til Nidar, med gratis utdeling av sjokolade og boller. Godt overskudd for oss.

Det er svært vanskelig å få Olia med på restaurant. Selv om jeg kan sette deler av regningen på foretaket mitt, blir norske priser mer enn hun vil akseptere. Så hun ledet an inn på Rema, der hun kjøpte for gode 180 kroner all slags mat og frukt og pålegg. Det ble jo ikke så langt unna restaurantprisen, men hun fikk jo mye mer for pengene.

Et glass vin før middagen.

Denne maten satt Olia på rommet og koste seg med, da jeg gikk ned for å spise middag på Hjørnets, hotellets restaurant, en av mange. For mor var dette inkludert i pakken hun ganske pussig hadde kjøpt, med middag og besøk på Rockheim inkludert i prisen.For meg var det sted å spise godt som noe annet. Etter maten blir det vin på rommet, og så er det i morgen det skjer med frokost på hotellet hele formiddagen, og urpremiere på teaterstykke på kvelden. Det kommer til å bli en opplevelse.

Er BT blitt Gaahl?

Er det noe jeg er glad for her i livet, så er det det at jeg stoppet abonnementet mitt på Bergens tidende den dagen avisen ble tabloid. Det har gjort det mye lettere for meg når avisen irriterer meg, for jeg vet at jeg i alle fall ikke bruker penger på den. Og jeg får stadig bekreftet at jeg gjorde et riktig valg da jeg sluttet å abonnere.

Nå sist er det saken om teatermusikalen «Svartediket» som skal settes opp på DNS under festspillene i år. I en av rollene skal fyren med det snille navnet Kristian Eivind Espedal spille, han er bedre kjent under artistnavnet Gaahl, og er en Death metal rocker som mener det. I Norge er vi bare vant med å ta ting på liksomalvor, så når en person for eksempel støtter det å brenne ned kirker, så blir det her raskt en teoretisk diskusjon om ytringsfrihet, i stedet for ektefølt avsky som man burde hatt for slike meninger.

Bergens tidende satte Finn Bjørn Tønder på saken, han er ikke akkurat kjent som en alvorets mann, og han syntes sikkert det var skikkelig kult da Kristian Eivind Espedal gikk med på at han kunne bruke overskriften «Jeg støtter kirkebranner veldig, veldig sterkt», eller hvordan formuleringen var. Spinngale Espedal tok slett ikke avstand fra sine tidligere meninger.

Det pussige er at heller ikke Bergens tidende tar avstand fra dem. I lederen fredag lar de på ny ytringsfriheten spille hovedrollen, og gjør seg like gal som Gaahl når det gjelder synet på kirkebranner. De skulle bare slengt på noen setninger om at det er riktig å brenne skoler og barnehager også, for slike institusjoner skaper tapere, og det er forresten også riktig å kaste syre i ansiktet på kvinner som har brutt sin manns vilje, slik de gjør det Bangladesh. Man kan selvfølgelig ikke mene sånn som dette i hytt og vær, selv om vi har aldri så mye ytringsfrihet.

For noen måneder siden mistet skøytetreneren Petter Mueller jobben sin fordi han sa et eller annet til en av de kvinnelige skøyteløperene sine. Det er vel også en og annen som har mistet jobben sin på grunn av feil syn på kvinnelig omskjæring. Det er rett og slett litt merkelig at Bergens tidende i denne saken ikke går med på at det slett ikke er noe som heter ubetinget ytringsfrihet, man kan slett ikke si hva man vil, og i alle fall ikke uten at det får konsekvenser.

Jeg synes det beste eksempelet er studentradioen i London som sensurerte den amerikanske artisten Eminem. Det var ikke på grunn av hans stygge språk, selvfølgelig, eller hans syn på narkotika og vold, trakassering av kvinner og sin mor, eller noe av det andre det kunne vært vanlig å reagere mot, men fordi han var i mot homofile. Det er alltid slikt i et samfunn at det er noen man kan snakke stygt om, og noen man ikke kan gjøre det med.

Bergens tidende har aldri vært en utpreget kristen avis. Men den kunne kanskje forstå at det fortsatt er en del nordmenn som er det, og at for disse er kirkene hellige bygninger. De er sågar mer hellige enn ytringsfriheten. Jeg er ikke kristen, men jeg støtter fullt ut opp om et slikt syn.

Og jeg mener såpass alvor her i livet, at for meg er dette så viktig, at jeg verken kan se oppsetninger på DNS eller under festspillene, om de ikke ordner ordentlig opp i denne saken. Det er riktig at de har ytringsfrihet. Men ytringene de kommer med viser holdninger, og disse holdningene vil jeg ta maksimal avstand fra. Jeg vil ikke ta avstand med forbehold, slik Bergens tidende og teaterdirektør Bjarte Hjelmeland her gjør.

Guttene i skyggen, av Lars Noren

Denne dagen var jeg og så teater på Den nationale scene i Bergen. Jeg har gjort det før, og var da mindre fornøyd. Den gang var det Hedda Gabler av Henrik Ibsen jeg så, denne gangen var det Guttene i skyggen av Lars Noren.

Lars Noren er den største nålevende svenske dramatikeren, og sammen med Jon Fosse den største i Norden. Jeg har imidlertid aldri sett noen stykker av ham, og heller ikke lest noe, så jeg kjenner ham bare av omtale. Omtalen tilsier at han er ikke noe for meg.  Han er en rå dramatiker i tradisjonen der teateret har som sin fremste oppgave å sjokkere. Tradisjonen oppsto for alvor i England på 1990-tallet, med en form som fikk navnet In yer face theatre, og med Mark Ravenhill og Sarah Cane som fremste representaner. Vassilij Sigarev, som jeg så oppsetningen Plastilina til med Bergen prosjektteater forleden, er også en dramatiker som skriver på denne formen.

Jeg har for min del litt problemer med å skjønne hvorfor de er så populære i teaterkretser. Jeg skjønner ikke at teater som skal ville noe, skal ville slike forestillinger.

Jeg så forestillingen «Guttene i skyggen», fordi jeg kjenner noen av skuespillerne, og fordi jeg nesten må følge med hva som rører seg innen ny dramatikk. Men jeg skjønner ikke hva som er problemet med å servere teater på denne måten. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal se teater, når teater skal være sånn som dette.

Rollefigurene i stykket er utelukkende pedofile, voldtektsforbrytere og mordere, bortsett fra en vakt, som på mange måter er den verste karakteren av alle. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være meg interessant hva Lars Noren tenker om pedofili og hvordan det er å være pedofil. Jeg tror ikke på ham, jeg tror ikke han vet det. Og jeg finner ingen glede, oppbyggelse eller dypere innsikt i hva han tør skrive, og hva skuespillerne tør si og gjøre. Jeg har ikke ordforråd til å gjengi det, jeg har ikke lyst til å bruke slike ord og uttrykk.

Man kan si at stykket skal skape debatt, men jeg har ikke registrert noen debatt om denne oppsetningen, og jeg kan heller ikke skjønne hva godt som kan komme ut av en slik debatt. Jeg skjønner ikke hvilken glede de mest vellykkede, rike og velstående landene, som Norge, Sverige og England, jeg skjønner ikke hvorfor nettopp vi skal finne slik interesse i folk som lever i fornedrer seg og lever som en krenkelse av menneskeverdet. Hvorfor skal seksualiteten plent være voldelig og rettet mot barn, helst unge gutter, er et helt relevant spørsmål både for stykket til Sigarev og nå til Lars Noren. Sigarev er riktignok russer, men det er her i Norge han blir satt opp. Jeg skjønner det ikke, jeg skjønner ikke tiden jeg selv lever, jeg skjønner ikke hvorfor dette er den type stykker som nå blir satt opp.

Og på meg virker det ikke som publikum skjønner det heller. De satt og humret og smålo gjennom hele forestillingen, og svarte etterpå med stående applaus. Jeg skjønner det ikke. Jeg skjønner at de smålo, det gjorde jeg også, for det nytter jo ikke å ta til seg det som foregår på scenen, det er jo for dumt, og det ble morsomme scener fordi skuespillerprestasjonene var gode, og håndverket var godt. Men jeg tror slett ikke Lars Noren mente man skulle le av stykket hans. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å le først, og klappe etterpå av dette stykket, hva det var de likte, de som likte det.

Jeg var ikke noe særlig provosert da jeg forlot teatersalen. Det er jo for dumt, «de prøver for hardt», som hun jeg var med sa, det er litt vanskelig å ta det helt alvorlig. Men siden har jeg tenkt litt hva de egentlig sa og gjorde, og jeg har kommet til at jeg egentlig ikke vil ha slike tanker og bilder i hodet. Derfor tror jeg ikke jeg kommer til å se flere stykker av Lars Noren. Jeg har bare aldri likt nakne, pedofile menn som smører seg inn med dritt.

På russisk teater i Ukraina

I går var jeg og skulle se teater. Det var på det russiske teateret i Kiev, jeg vet ikke helt hva det heter, men det befinner seg like ved Teatralna metrostopp. Det er det eneste teateret i Kiev som spiller på russisk, de andre spilles på ukrainsk, så skal jeg se noe der, vil jeg ikke forstå hva som blir sagt.

Kort fortalt: Vi skulle se Don Quiote, og hadde kjøpt billetter, og særlig jeg gledet meg jo veldig, Don Quiote på russisk etter en bearbeiding av Mikhail Bulgakov, på teater i Kiev, det er jo saker, men stor var overraskelsen da vi levete billettene, og fikk vite at Don Quiote var skiftet ut med en kommedie det er meg plent umulig å huske navnet på.

*

Det der var cirka starten, her kommer fortsettelsen, her kommer posten. Det var altså Irina og jeg som skulle på teater og se Don Kisjot, sånn må det transkriberes fra russisk, de skriver det som de uttaler det, og ikke Don Quijote, som er den spanske varianten og originalen. Det var det stykket vi skulle se. Og vi skulle se det i en bearbeidelse for teater gjort av selveste Mikhail Bulgakov, i det store terroråret 1938, året for den andre store terrorbølgen til kamerat Josef Stalin, og jeg ville ha litt av hvert å tenke på under stykket.

Vi møtte i god tid, klokken 1800, når stykket skulle begynne 1900. Det var Irinas første teaterbesøk noensinne i sitt liv, i hvert fall på dette teateret. Og nå vet jeg hva det heter, det er «Russkij drama», og det er altså det eneste teateret i Kiev som spiller på russisk. Dere kan lese i denne posten om språksituasjonen i Ukraina, jeg har skrevet om det før, det er temmelig spesielt. Anyway, teateret befinner seg lett å finne like ved metroen Teatralna. Og før vi gikk på inn på det, tok vi inn på en stolovaja like ved, stolovaja er en russisk kantine. Det er en slags kafe eller restaurant med selvbetjening, usannsynlig billig, men maten lider jo litt under å stå fremme hele tiden, og atmosfæren der inne etterlater også litt å ønske.

Uansett, vi hadde en times prat der på russisk til teateret begynte. Irina har en ytterst kvinnelig retningssans, ytterst, så da vi kom ut, husket hun ikke om vi skulle til høyre eller venstre, og ville helst til høyre, enda teateret lå i samme gate omtrent i syne og lenger nede. Godt gjort. Da hun så sterkt ville til høyre og oppover, kom jeg i tvil om det jeg trodde var teateret egentlig var teateret, men det var det jo, jeg hadde jo vært der før, det hadde aldri hun.

Så var det sitrende av spenning å levere billettene til Don Kisjot, og det første vi hører da de har revet av billettene, er at det blir ikke Don Quijote likevel, det er tatt av plakaten og erstattet av en kommedie. Pussig. – Velkommen til Ukraina, sa Irina.

Jaja. Sånn går det når man kjøper billetter så tidlig som fem dager i forveien. Da kan man ikke være riktig sikker på om stykket som blir spilt er stykket man har bestilt. For oss ble det altså ikke det.

I stedet for den høylitterære klassikeren Don Quijote, ble det altså i stedet en høyst folkelig, russisk, moderne komedie. Moderne i betydningen ny. Det handlet om en ektemann som for første gang i sitt liv skulle være utro, og hvordan han prøver tre ulike kvinner i sin mors hjem. Han er eier av en restaurant, og får kvinnene med seg ved å skrive adressen på regningen. Det går ikke bra med noen av dem, og det ender med at han i steedet ringer til sin kone, for å få henne til å møte ham der hos moren.

Stykket resulterte i stående applaus fra et smilende publikum. Og blant de applauderende var så absolutt jeg.

Plastilina, i Skatehallen

I går var jeg og så teaterstykket «Plastilina» av russeren Vassilij Sigarev. Det var en produksjon oppsetning i regi av Bergen prosjektteater, med superhelten Thorleif Linhaven Bamle som leder av det meste. Thorleif kjenner jeg fra tiden i Immaturus, hvor han kom inn med akkurat de hemningsløse produksjonene han har holdt på med også etter at han sluttet i studentteateret. Han har evnen til å tenke stort, og til å få realisert sine prosjekter, og det skal han ha for. Det står respekt av det.

Jeg har imidlertid litt blandede følelser for at han har valgt russeren Sigarev som hovedleverandør av tekster til oppsetninger. Jeg er jo selv russofil, og synes det er glimrende at russisk dramatikk blir fremhevet, men akkurat han Sigarev har en stil som ikke ligger til mitt temperament. Han skriver teaterstykker som skal sjokkere, det er mennesker helt nederst på rangstigen, de bader i vold og dop og rus og skitt og sex og nedrighet, det er bunnskrapet. Teaterstykkene til Sigarev er også gjerne brokker av opptrinn og scener, i stedet for en helhetlig handling med dramatisk utvikling. Det er in-yer-face teater, sjokkteater, det er teater som skal få publikum til å føle vemmelse, Sigarev skriver selv at han var fornøyd når publikum følte seg fysisk uvel over stykket hans. Jeg liker ikke så godt å føle meg fysisk uvel, så dette er ikke noe for meg.

Jeg har også litt problemer med at Thorleif selv driver og oversetter den russiske originalteksten til Sigarev. Det må jo være litt problematisk, når han selv ikke kan russisk. Forrige stykke, Божьи Коровки возвражщаются на землю, eller «Bozji korovki vozvrazjsjtsjaiotsja na zemlio«, på norsk: «Marihønene vender tilbake til jorden». Den hadde oversatt til «Guds ku», fordi «bozje» også betyr Gud, og «korovka» betyr «ku». Ingen russiskkyndige jeg har snakket med, har latt være å le av den oversettelsen.

Med «Plastilina» har Thorleif og prosjektteateret ikke forsøkt en tittel som skal overgå originalen. Stykket heter «Plastilina» også på russisk. De har også latt være noen andre grep, som plaget meg ordentlig i «Marihøna» (jeg kommer aldri til å kalle det stykket Guds ku, det går bare ikke). Der hadde de tvunget den russsiske teksten inn i en norsk virkelighet, der den ble komisk utroverdig, med ungjenter som første gang får se navnet sitt på print, eller norsk ungdom som frykter mer enn noe annet å bli sendt til Afghanistan. Til Afghanistan kommer bare soldater som har søkt seg inn i Telemarkbataljonen, tjenestegjort der, og vist seg dyktig nok til å få lov til å reise. Det er kamp om plassene. Til Tsjetsjenia, derimot…

Stykket blir satt opp i Skatehallen i Nøstegaten. Dette er noe vi alle drev med i studentteatertiden, å flytte teateret ut av teaterlokalet, og prøve ut nye scener og steder å spille teater på, og i. Den store hallen, som også ser ut som en lagerhall, er helt ypperlig å spille teater i. Og det er fristende å sammenligne med institusjonsteateret DNS, der man er bundet til sine stoler og sine profesjonelle scener, der man kan gjøre en rekke med triks, men der alle triksene temmelig sikkert er brukt før i andre stykker. Med Plastelina-oppsetningen begynner teateropplevelsen allerede i det du skal plukke deg ut en varmedress, fordi det er så kaldt i hallen. Og du kommer ikke inn i en sal, der publikumsstolene er ett sted, scenen et annet. Man må rett og slett orientere seg litt for å finne ut hvor man skal sitte, og hvor scenen skal være. Klokelig nok har de valgt å legge scenen overalt.

Dermed blir det en friskhet og en vilje man ikke finner så ofte på DNS, og andre konforme institusjonsteater. Det er blå svingstoler i plast, helt enkle, som står litt rotete rundt noe som kan se ut som en liten scene, med et lite bord og en lampe, og det virker naturlig at det er her spillet skal foregå. Men det begynner plutselig, forsiktig, et helt annet sted, foran et stort lerret, der det plutselig står en gutt og fomler med litt leire, eller plastilina. På lerretet vises også film, bak lerretet står et stilas, og fra stilaset stikker hoder ut og snakker til og latterliggjør den stakkars gutten, hovedpersonen Maksim, 14 år, som nå står der. Det er et vakkert bilde, friskt bilde, og det passer til stykket og det stykket skal handle om.

Sceneografien og oppsettet er jeg uforbeholdent positiv til. Jeg liker godt at man har stoler man kan svinge rundt på, og selv velge hvor man skal se. Jeg liker for eksempel godt å se på resten av publikum og deres reaksjoner, og det var det rikelige muligheter til her, uten at det virket påfallende. Skuespillerne kunne også gå rundt mellom stolene om det skulle være nødvendig, det er god plass i hallen, og hele plassen ble utnyttet i spillet, noen ganger også med at man snakket med hverandre tvers over hele publikum. Og den ene gangen bordet i midten ble lyst opp og benyttet, det var rett og slett vakkert.

Stor ros skal Bergen prosjektteater også ha for å velge levende musikere. Wow! Jeg kan ikke huske sist jeg har sett det i Norge i en skikkelig oppsetning. Wow! De stod diskret helt bakerst i hallen, men opplyst når de spilte, så man kunne velge å se på dem, i stedet for på spillet, som jo som regel var temmelig rått. Instrumentene var gitar, cello og trekkspill, av det jeg kunne se. Tenk var det flere teatertrupper som lot kostnadene fare, for å gjøre det skikkelig. Man lager jo ikke teater for økonomisk overskudd.

Jeg synes også det er befriende å se skuespillere som ikke så beveger seg så tvunget. Ser man to forestillinger av en teateroppsetning, så skal de ikke være prikklike, mener jeg, teater skal være levende. Bergen Prosjektteater bruker også ikke helt skolerte skuespillere, slik at spillet gjerne blir litt rufsete, og også det faller i min smak.

Thorleif har denne gangen dempet de aller råeste opptrinnene. Der han sist gang trakk frem på scenen en voldtekt som skulle foregå bak scenen, eller det var vel ikke voldtekt, hun solgte seg for et eller annet, og det måtte plent vises for publikum hvordan det var, det var sist gang. Denne gangen var slagene tydelig til side for skuespillerne, man traff ikke med spyttingen, pulingen var ikke så eksplisitt, det var litt dempet. Men det var likevel altfor mye for meg. De hadde også funnet frem en renspikket pornofilm å vise på storskjerm, gamle Caligula, det er vist ikke pornofilm, men det er porno som vises, og jeg skjønner ikke hvorfor det skal være nødvendig. Det grensesprengende teater er virkelig i krise, når det er dette som skal til for å sprenge grenser.

Og uansett hvor rått og fælt og ille alt var, hvor fælt lille Maksim ble banket opp, skreket til og voldtatt, så var det ingen jeg kunne se som forlot skatehallen rystet. Jeg tror ikke det er så lett å identifisere seg med en karakter som Maksim, jeg tror ikke han er representativ. Det går selvfølgelig an å lete opp en unge som har det skikkelig fælt, som er 14 år og blir voldtatt, men jeg tror ikke han er representativ for noe lenger. Selv ikke i Russland finnes det så mange av dem, lenger, selv om det finnes mange som har det ille. De har det imidlertid ille på en helt annen måte, og jeg mener denne virkeligheten er viktigere å få frem. Jeg mener teateret gjør det best når det rammer akkurat dem som sitter og ser på. Og i Norge er det ingen som blir rammet av skjebnen til unge Maksim. Bergen prosjektteater forsøker rett og slett å sjokkere oss med en verden verre enn den er, og det skulle være helt unødvendig, med alle de problemene som egentlig finnes, og som angår oss alle.

Jeg vil likevel anbefale stykket og oppsetningen, teateropplevelsen er det ingenting å si på, selv om jeg personlig hadde likt det bedre om de ikke var så opptatt av å sjokkere hele tiden. Noen av scenene er rett og slett skikkelig fine.

http://www.bit-teatergarasjen.no/

Hedda Gabler, på DNS

I trær som faller av «Thomas Bernhard» sitter helten i en ørelappstol under et middagsselskap i et øvre middelklassehjem i Wien, og slynger ut sin edder og galle om småborgerligheten, tarveligheten og forfallet i kulturen. Jeg har tatt plass i min dyre lenestol, kjøpt på Skeidar, for å gi min vurdering av «Hedda Gabler», som jeg så en prøveforestilling av på Den nationale scene i Bergen.

Det er «Vildanden» helten i Holzfällen: Eine Erregung snakker om, og forkaster. Det er et stykke som på Wiens borgerlige teaterscene har fått mye ros, særlig blir de flotte skuespillerprestasjonene fremhevet, men helten slakter både dem, og stykket og dem som roser det. Jeg hadde likt godt om alle som så «Hedda Gabler» på DNS i går, eller som ser det under de ordinære forestillingene, straks går hjem og leser Bernhards utmerkede roman i løpet av en dag eller to.

Henrik Ibsen er Norges suverent største og en av verdens aller beste dramatikere. Det er rett og riktig at hans stykker nest etter Shakespeare spilles mest i hele verden. Men han faller likevel ikke helt i min smak, jeg foretrekker Shakespeare, Tsjekhov, Beckett og de greske tragediene for de aller største teateropplevelsene mine. Det er av slike teaterstykker jeg kan gå ut av teatersalen og være rystet. For meg blir Ibsen litt for ryddig, det henger for godt sammen, alt er så motivert og så perfekt, at det nesten blir litt forutsigbart og uspennende. Ibsen blir for flink, rett og slett. Det er sjelden karakterene hans foretar seg noe uventet, noe irrrasjonelt, eller noe som ikke er perfekt forklart ut i fra det som tidligere er hendt i stykket, eller i karakterens tidligere liv. Noen liker teateret slik, og synes nettopp dette er en kvalitet med Ibsen, men jeg foretrekker altså når Antigone sier nei inntil døden, når Othello dreper Desdemona som han elsker over alt i verden, når Onkel Vanja og Sonja fortsetter å sende penger til dem som har ødelagt livene deres, og når Vladimir og Estragon har en mening med livet fordi de venter på Godot.

Hedda Gabler er nettopp et av stykkene til Henrik Ibsen jeg liker best, nettopp fordi denne karakteren ikke er helt fullt ut forklart. Hun mister litt herredømme over seg selv i løpet av stykket, hun har en lidenskap som overvinner fornuften, og hun har grunn til å være redd for seg selv, fordi hun kan finne på handlinger som blir fatale både for seg selv og for andre.

Henrik Ibsen har også et problem med sin egen suksess som dramatiker. Hans stykker er et voldsomt og kraftfullt oppgjør med samfunnet som det var mot slutten av 1800-tallet, og spesielt med borgerklasseidealene der kvinnen skulle være underlagt mannen, og det viktigste var å holde en fasade av lykke. Innen Ibsen var død, var standpunktene hans allerede på vei mot å bli ufarlige, og allerede i mellomkrigstiden ble stykkene hans feiret av nettopp den samme borgerklassen som han egentlig bittert kritiserer. 70 år etter det igjen, er problematisk å få en trovedig oppsetning av «Et dukkehjem, fordi alle moderne kvinner ville forlatt en mann som Helmer for lenge siden, og ingen ville et øyeblikk finne på  å kritisere dem. Ibsens stykker har blitt kutyme, det er ham som nå er den konforme.

Hedda Gabler skiller seg ut her også. Det finnes ikke den kvinne i verden som vil forsvare at det er riktig å brenne Eilert Løvborgs manuskripter, og ta livet av seg, det er skandale. Det er en virkelig skandale, også i 2009.

Så skal altså Den nationale scene i Bergen dramatisere dette teaterstykket Henrik Ibsen skrev i 1890. Og de velger å ufarliggjøre det så fullstendig at det eneste målet med oppsetningen må være å få nettopp den rosen, som Vildanden fikk av middagsgjestene i Trær som faller: En irritasjon. Stykket begynner med Johan Sebastian Bachs himmelsk vakre Goldberg-variasjoner, temaet der, og Hedda Tesmann kommer inn og overtar spilingen av det, på flygelet sitt. Så faller stykket sammen.

Den første irritasjonen er at regissøren har utstyrt skuespillerne med noe så vanvittig som en trådløs mikrofon. Alle karakterene går rundt med en vorte på kinnet. Alle stemmer kommer som hørespillstemmer fra høytalere oppe i taket, gjerne med de mannlige karakteren på litt høyere volum, og alltid så dødt som en stemme fra en middels høytaler blir i forhold til en stemme i levende live. Skal teateret virkelig gi fra seg denne eventyrlige fordelen de har i forhold til film? Hva skal da bli igjen av teateret?

Den neste irritasjonen er at alle skuespillerne er instruert til å snakke med en intonasjon som man bruker når man skal parodiere Ibsen. Dette er fjernsynsteateret, som det var på sitt verste. «De er ikke egentlig lykkelig, – det er nok saken» med fjernsynsteaterstemme. «Å, jeg burde jo føle meg så inderlig glad,» med fjernsynteaterstemme.

Tredje irritasjon er at man nå som det er blitt ufarlig plent skal ha med så mye en gang dristige sex-scener og sex-antydninger. Back kan nå komme inn mens Hedda står i dusjen, ikke mens hun skifter, og Hedda følger opp med obskøne bevegelser når hun spør om mannen til fru Elvested tar seg av henne sånn på sin måte. Jeg kunne bedt regissøren eller skuespilleren prøve et sånt spørsmål med en sånn bevegelse i virkeligheten, og sett hvilken reaksjon det ville vakt. Og hvorfor gjør teateret det mot seg selv, at Jørgen Tesman skal klemme sin Hedda klamt på brystene helt fremme på scenekanten, og hun skal rulle seg over ham og de skal legge seg ned og ha en utilslørt akt med klærne på, og han etterpå liggende med sine sprikende ben mot Hedda, og sitt skallede hode mot publikum, i en stilling som kort og godt krenker menneskeverdet. Jørgen Tesman i denne posituren er for meg et bilde på hele forestillingen.

Fjerde irritasjon er at samtlige karakterer med nevnte Tesmann i spissen, har fått forbud mot å virke troverdige. Tesman blir utlevert som en fjott, ikke engang skuespilleren er glad i karakteren sin, og forsøker heller i hver eneste replikk og hver eneste bevegelse å utlevere ham til latter for publikum. Og et publikum som med det slipper å bli truet eller utfordret, ler godmodig og hjertelig fordi han er jo så dum, og heldigvis er ingen i verden sånn som ham lenger. Eilert Løvborg er ikke bare en bohem, men et vrak, og han må spille den viktige scenen der han forklaret at han har mistet manuskriptet – i kadaverfylla. Det er like skummelt som ham som hyler «Alt håp er ute!» på vei hejm fra Nachspiel. Fru Elvestad har tydeligvis fått beskjed om å spille ut følelsene sine, for om de ikke blir spilt, er det ingen som forstår hva de vil være.  Legg for eksempel merke til hvordan hun reagerer da advokat Brack kommer med beskjeden om at Eilerrt ligger for døden. Og i dette selskapet løper Hedda Gabler rundt omkring, travelt opptatt av å huske alle sceneinstruksjonene sine.

Femte irritasjon er sceneogafien. Den er vakker og minimalistisk, med rette linjer og turkise farger, de omtrent eneste rekvisittene er pianoet og pistolene, det er gardiner og vegger som går opp og ned, og frem og tilbake. Det er tydelig at de her har tenkt å ha et visuelt vakkert teater, et estetisk teater, det skal være fint å se på. Dette er ikke teater av typen jeg foretrekker, for estetiske opplevelser ser jeg på andre ting, men det er en smakssak. Problemet var at det estetiske her ikke var skikkelig gjort. Scenen var kanskje vakker, men den ble ikke spilt vakker. For i spillet skulle skuespillerne opptre naturlig, eller teatralsk, er vel rettere sagt, bortsett fra at det var tydeligvis viktig at de beveget seg rundt omkring for å gi flotte teaterbilder, så var det likesom ikke det som skulle være poenget. De skulle liksom bevege seg, fordi det passet til samtalene og var motivert av impulser og følelser. Resultatet ble en Hedda som midt i enhver samtale og ethvert følelsesmessig oppbrudd, kunne finne på å gå rundt og passere, over og under pianoet, og med å trekke i det digre, grønne teppet. Hva i all verden var det for noe? Er det ingen som i løpet av den lange produksjonen har sagt at dette ser bare rart ut?

Og slik kan man fortsette med den ene irritasjonen etter den andre. Hver scene er et problem, og en irritasjon, og hele tiden er stemmene fra høytalerne i taket med på å minne om det om man skulle glemme det. Denne produksjonen er dårlig teaterhåndverk. De faller mellom stolene om å lage et visuelt vakkert og et menneskelig troverdig teater. Skuespillerne skal både løpe rundt og se fine ut på den enorme scenen, samtidig som de liksom naturlig skal spille ut de menneskelige følelsene. Resultatet er at de ikke oppnår noen av delene, og står svært langt fra å få til begge. Det er et teater som ikke vil noe. Det er et teater som velger minste motstands vei. Det er et teater som er fornøyd når publikum klapper når forestillingen er slutt, og etterpå snakker positivt om det under middagsselskaper i de tusen hjem. Det er akkurat den typen helten i Trær som faller løper hjem fra, og tenker «jeg må skrive noe med en gang, samme hva, jeg må skrive om dette, nå.» Og akkurat den stemningen var det jeg gikk hjem fra prøveforestillingen i.