REM – Accelerate

 I dag kom REM med ny plate, den heter Accelerate og er den første siden Around the sun, som kom i 2004. Jeg har skrevet om mitt forhold til REM i denne posten her https://esalen.wordpress.com/2008/03/07/rem-konsertbilletter/, og skal her konsentrere meg om platene, og spesielt den siste, som jeg i god tradisjon kjøpte straks den kom ut.

REM er band det er lett å dele opp i perioder. Vi har de såkalte IRS-years, med platene fra Murmur  til Document, selveste storhetsperioden i følge blodfans, uskyldstiden, der de gav ut stor musikk få kjente til, det var collegemusikken, indie, det var bandet som skrev «To the one I love» som deres første kjærlighetssang. Og det var jo slett ingen kjærlighetssang, det var «a simple prop, to occupy my time» og «FIRE!» med karakteristisk hyl fra Michael Stipe. Alle platene fra denne perioden er uhyre slitesterke, sangene er herlige å spille på gitar, dette er rock, med en vokalist som bevisst synger utydelig, slik at lytteren mer skal føle, enn høre budskapet. Og tekstene fantes jo ingen steder, før internett kom, og fansen nilyttet og diskuterte for å finne ut hva Stipe egentlig sa, og fortsatt ingen kan være helt sikre på for eksempel «It’s the end of world as we know it (and I feel fine)». Om disse platene kan man si noe så kjekt, som at alle er meget bra, og alle er undervurderte. Jeg tenkte jeg kunne nevne en, men tenkte at jeg da like godt kunne nevne alle de andre, i denne musikken trår man ikke feil.

Så kommer storhetstiden, der REM liksom klarer kunststykket å bli superstjerner, samtidig som de beholder indie-kvaliteten og undergrunnsstempelet, de er liksom klubbandet som spiller på fotballstadioner, de er bestselgere også kritikere og kjennere og alle og enhver anerkjenner, det er superbandet. Platene er Green, Out of time og Automatic for the people, plateselskapet er Warner brothers, og jeg må få trekke inn meg selv, jeg gikk siste året på videregående da Automatic kom ut, det var helt perfekt, REM og jeg traff hverandre på høyden, de fant meg på sitt beste, da jeg var i min mest inntrykksømme (for å låne et nydelig uttrykk av Dag Solstad) periode, og disse sangene er jo større, mer følelsesladde, mer svimlende, sanger man kan høre alene på øretelefoner og høre seg helt bort. Green er jo bare hiter, Out of time er enda større hiter, og Automatic er både hiter og helhet og simpelthen en av verdens aller beste plater noensinne gitt ut. Dette er storhetsperioden, alt REM gjorde i perioden er fantastisk, kjøp bare Automatic box, unplugged, hva som helst. Outtakesene og coverne fra denne perioden er også perler, jeg kan nevne «Fretless» og «It’s a free world baby», eller nydelige «Dark globe», fra tidlig Pink Floyd, morsomme «In the jungle», tøffe «Ghostraider», vakre «Arms of love» eller hva som helst.

Jeg sa forresten feil, da jeg sa REM på denne tiden ble et stadionrock-band. De gav ikke konserter, ikke før Monster kom, og denne platen var jo litt annerledes. Det var rockeplaten så elektrisk som det blir, det var tekster som ikke betydde noen ting (bortsett fra på Let me in, selvsagt, til minne om Kurt Cobain), eller i hvert fall ikke var så uttrykksfulle og meningsfulle som på Automatic og de tidligere platene. Dette var platen der «Strange currencies» spilte rollen til «Everybody hurts». Jeg kan liksom ikke helt forstå de som ble fan av REM, etter å hatt denne platen som sitt første møte, dette var et REM som reagerte på seg selv, og en plate hvor man for første gang ikke var samstemte over at dette var et mesterverk. Siste plate i denne perioden var New adventures in hifi, der det finnes sanger som kan måle seg med de beste, men den er jo litt sammenrasket da, av sanger som ble laget og forsøkt spilt underveis på turneen, og nye sanger, laget for å få fylt opp platen. Med Monster og New adventures hang fansen fortsatt med, fordi de tidlige platene var så gode.

Så sluttet Bill Berry, trommeslageren, og REM går over i sin siste fase (hittil, får man kanskje si). Den første platen var Up, riktignok også den med mange sterke sanger, men dette var et nytt REM, mer elektronisk og med trommemaskiner og med flere studiomusikere og mer vekt på produksjonen, dette var ikke det samme, nei og nei, så trist det var, at Bill Berry sluttet. Han var jo den morsomme, det var jo han som kunne kjøre traktor, og det var han som fant på den enkle trillen til Everybody hurts, og at det ville bli fint med å sette sammen akkordene D og G. Etter Up kom Reveal, den eneste REM-platen jeg ikke når som helst kan ramse opp alle sporene på, forlengs og baklengs, her er nok en del anonyme spor, ja, og de beste sangene er ikke noe en supergruppe som REM kan slå i bordet med. Skjønt, «Imatition of life», er jo fin, og min favoritt er «All the way to Reno», og hvis man anstrenger seg litt, får man sikkert «I’ll take the rain» og «Bang a drum» til å bli fin også. Around the sound er kanskje den platen som har fått mest kritikk, men jeg har ikke noe i mot den, «Leaving New York» er en trivelig hit, og de fire siste sporene («High speed train», «The worst joke ever», «The ascent of man» og «Around the sun») hører i alle fall jeg med innlevelse og glede. Og i anstendighetens navn må vi jo nevne sangene som ikke har funnet veien til noen ordinær plate, «The great beyond», «Bad day» til dels «Animal» og «I’m gonna DJ» som jo nå fant veien til accelerate, det er jo kjempesanger som må med i regnskapet, REM er nok fortsatt et superband, i hvert fall for meg.

Nåvel, jeg har tenkt på det, det er ikke så lett for grupper å bli eldre. Jeg kommer egentlig ikke på noen grupper som har holdt høyt nivå over 20 år. Det er enklere for Bob Dylan og Neil Young å utvikle seg og ta nye veier, det er bare å leie inn noen nye studiomusikere, mens for band som REM må hele gruppen være enige for veien gruppen skal ta. Og så var det jo det med at REM og jeg fant hverandre på topp, det vil si, de var på sitt mest uttrykksfulle, jeg på mitt mest inntrykksfulle, det vil aldri kunne bli det samme, selv om de klarte å lage en plate som Automatic igjen. Jeg kjøper alle platene og går på alle konsertene, og kommer til å fortsette med det så lenge de og jeg eksisterer – for gammelt vennskaps skyld.

Accelerate

Det er sagt at REM med denne platen er tilbake på rockesporet, og jeg er enig. De fleste sangene er god, REMsk rock, med Peter Buck på skjærende gitarer, klart elektrisk, og med de typiske trillene og triksene hans. Mike Mills er med og får kore, som i de gode, gamle dager, og Michael Stipe har jo alltid hatt stemmen sin, selv om den kanskje ikke har fått komme helt til sin rett på de aller siste platene. Dette er sang som passer å spille på fest, som passer å ha på god styrke på vårens grillkvelder, på ungdommens fester, overalt der øl drikkes. Her kan jo REM rett og slett vinne nye fans, det er nok kanskje en stund siden.

Her er platen, sang for sang

«Living well is the best revenge» – Platen begynner som lovet, dette er REM tilbake i Rock n’ roll sporet, med tempo og skurr, som i gode gamle IRS-dager. Vi må vel tilbake til gode gamle «Finest worksong» for å finne lignende trøkk i åpnigssporet. Det er godt driv i refrenget, med hes og rask sang av Michael Stipe, og koring i bassgang fra Mike Mills. Det høres også ut som de har lagt inn et av Stipes varemerke, med å skrike i mikrofonen, som han rister frem og tilbake foran munnen, eller riste på hodet foran mikrofonen, et slags skrik på og av. Og der det er pauser, fyller Peter Buck in med en liten gitartrille. Bra start.

» Man-sized wreath» – Det er ikke mye pause mellom de to sporene. Her er tempo, her er accellerate. Denne sangen høres bedre ut. Tøft gitarspill av Peter Buck, med elektrisitet og fuzz, og karakteristisk koring av Mike Mills, og potensielle superreplikker fra Michael Stipe «like you just don’t care», med trykk på hvert ord, joda, denne sangen kommer nok jeg til å like.

«Supernatural Superserious» – Denne sangen har allerede ligget ute på nettet en tid, (sjekk http://supernaturalsuperserious.com/, der du kan høre forskjellge versjoner, og liksom sete sammen egne videoer) og er den første hitsingelen. Dette høres ut som en sang det passer å drikke øl til, gjerne utendørs om sommeren, det er en sang det passe å være ung og ubekymret til. Også denne har karakteristiske licks av Peter Buck, og karakteristisk koring av Mike Mills, og typiske REM-overganger.

«Hollow man» – Den første rolige sangen. Eller, det første rolige minuttet, med Stipes klare, rustne stemme og det som må være et elektrisk piano, men det var bare minuttet før det ble fullt band og bråk her også. Sånn går sangen, rolige vers og gass i refrenget. Vi får se hvordan den vokser, foreløpig satt ikke denne så veldige spor. «I become the hollow, man, now – I see, I see, I see» Slike avslutninger har Stipe laget mange av, og de er skikkelige kjekke å spille på gitar.

«Houston» – Denne sangen høres mer krevende ut, med abrupte rytmer, temposkift og mange instrumenter i et rotete lydbilde. Kanskje kan denne sangen plasseres i tradisjon med perler som «Pilgrimage», «Feeling gravity pull» og til og med «Ignoreland»? Kanskje ikke.

«Accelerate» – Tittelsporet skal jo alltid være sterkt. Første gang REM kalte opp en plate etter et spor, var med «Around the sun», ikke engang «Green» het «World leader pretend». Sterke sanger skal jo ikke alltid sitte ved første gangs gjennomhøring, og for meg, må nok denne gå flere runder. Foreløpig har den ikke imponert meg. Men linjen «I got to follow another direction – accelerate» er tøff, med rullende, mørke trommer og Stipe meget velartikulert til ham å være. Kanskje.

«Until the day is done» – En enkelt gitar spiller opp, Michael Stipe synger forsiktig. Det gjør seg med stemmen hans, det skal ikke mye til for å lage bra musikk med en slik stemme. Og bandet kommer karakteristisk inn, også her, dette høres ut til å kunne bli en favoritt. Det er tradisjonelle bassganger, en fin sang å ta på konserter, når bandet og publikum trenger en pause og i gamle dager skulle holde oppe lighterne lite grann. Men når jeg hører etter på teksten, så er den vel kanskje litt i overkant.

«Mr. Richards» – Denne sangen høres ut til å begynne med de samme akkordene som «What’s the frequenzy, Kenneth», men skal jeg gjette, vil dette bli en bedre sang, enn den. Også dette er sang som passer til fest, ung og ubekymret, med øl og vin og damer, og alt i blanding, og peanøtter i sofaen, og livet er for kort til ikke å danse og snakke og synge med på en gang. Dette er sangen som gjør det best på de første gangers høringer.

«Sing for the Submarine» – Noen som husker «I remember California»? Den er på Green den også, den er sangen de færreste trekker frem, når de skal nevne en god sang derfra, men den er der den også, vanskelig å spille, og slett ikke særlig catchy. Dette er REM, slike sanger hører hjemme, og «Sing for the Submarine» høres til og med ut til å være tilgjengelig. Nei, dette er jo en spesialitet fra de gode gamle dager, da de med vanskelige harmonier og støymusikk, setter de vakre partiene i kontrast, og i slike omgivelser, blir det vakre bare enda vakrere. Foruten de jeg allerede har nevnt, er for eksempel «Low» fra Out of time, et typisk eksempel på dette, og det finnes mange flere eksempler. «Sing, sing for the submarine» – det er vakkert.

«Horse to water» – Trommer og støy, instrumentene vil liksom overdøve Stipe, men han har jo mikrofon og holder stemmen på topp, og her kommer sannelig Mr Mike Mills inn med kor, også, dette er også en festsang, men det gjenstår å se om det blir en «Star 69» eller en «Departure».

«I’m gonna DJ» – Denne sangen er allerede gitt ut på liveplaten som kom i fjor, og jeg hørte den selvsagt på konserten i Stavanger da jeg var der. Den finnes også på konserter mulig å laste ned fra internett, eller se på youtube. Denne er blodtøff, «It’s on my mind, it’s in my mind, it’s what I find» det er typisk Stipe «You cannot resist, you cannot resist, you cannot resist», slike tekstlinjer er det Stipe gjør best. «Hey steady, steady, hey steady, I don’t wanna go untill Im good and ready!»  Det passer til allsang, det er slike sanger som liksom er laget for å spilles live. «I’m gonna DJ at the end of the world» «You cannot resist, you cannot resist!» Bare kremlinjer.

Og med REM skal man alltid lytte til siste ord, eller siste setning på platen. På Automatic for the people er det «All of this is coming your way», på Out of time «What about me», på New adventures in Hifi er det «I’m out of here» (samtidig som Bill Berry slutter), og på Up er det «I am free». På Accelerate er det – «Yeah!»

Reklamer

En virkelig mislykket skitur

 SKituren er avlyst, Martin kommer ut fra sitt hjem

Først en liten detalj, jeg har funnet ut at jeg kan bestemme «tidsstempelet», som det heter, selv, og dermed ikke trenger å være bundet av når jeg poster innlegget, slik jeg har trodd. Jeg er historiker, og vil ikke rote for mye med dette, det som er skrevet den dagen, skal postes den dagen, og sånn skal jeg ha det. Men i dag bestemte jeg meg for å gjøre et unntak, og plasserte månedens film, som jeg jo uansett ikke klarer å få til ennå, til den eneste dagen i måneden hvor jeg ikke hadde postet noe, det vil si 14. mars. Der står det nå en kort, morsom tekst om problemene, og vil komme en kort, morsom film der jeg leser opp teksten «Eivind ligger på sofaen». Med det får jeg ryddet plass til dagens skitur, som ble så mislykket, at det ikke ble noen skitur i det hele tatt.

Jeg og min venn, Martin, har faste rutiner for skiturene våre. De går til Kvamskogen, og de går med buss, og det er alltid om søndagene. Vanligvis går sesongen frem til påske, der min venn, Martin, tar skiene hjem til Sandnes og lar dem stå der. Siden påsken kom så tidlig i år, og vi bare fikk tatt en eneste skitur før den, og den attpåtil var i regnvær (forresten, det siste der, har nullnix å si), så bestemte vi oss for å forlenge sesongen litt og ta noen turer også etter påske. For eksempel i dag.

Tekstmeldingene frem og tilbake er enkle: «Jeg kommer kl 1100, du ordner middag, jeg ordner resten» og greit. Og vi spøker alltid litt med at vi forventer at vi kommer presis, og at vi straks er klar, og jeg fikk denne gangen også med at jeg forventet han ikke tullet og tøyset med å stille klokken, eller trengte å pakke eller noe sånt, da jeg kom, presis, og kort og konsist svar. Jeg er sånn noenlunde i seng i går, og kommer meg opp kl ca kvart over åtte, gammel tid, kvart over ni, ny tid, og rekker søndagsfrokosten med egg og rundstykker og te, og lage kakao, og det ene og det andre, og det blir jo litt travelt, etterhvert, og det er alltid så mye å pakke, og det er det ene, og det andre, vi har alltid pølser til middag, men hva om vi ikke har det i dag, jeg må ha med talrikslådaen, men den finner jeg ikke, den leter jeg etter, finner den ikke, jeg slutter å lete, finner en annen tallerken, finner bestikk, det tar tid, det tar tid, og det er det ene, og det er det andre, og jeg har jo te, jeg liker ikke å helle ut te, men jeg må jo pusse tenner, og det er så mange ting å tenke på, og aldri kan jeg gå, aldri kommer punktum.

Så går jeg, vanligvis pleier jeg som jeg nettopp skrev i en tidligere post, at jeg vanligvis kommer meg ut når jeg skal være fremme, denne gangen kom jeg meg ut litt etter, altså litt over elleve, og jeg hadde ikke med penger, og måtte ta ut penger på veien, og det gjorde jeg, og jeg hadde ikke med klokke. Men det skulle gå greit, bussen går halv tolv, og det er bare bort til bystasjonen. Og min venn, Martin, er sånn noenlunde klar da jeg kommer, men jeg må opp en tur å se litt, avtale litt, er det noe ekstra, vann, kanskje? litt sånn, så går vi, og heller ikke han har klokke. Klokken over Dickens på torgallmenningen er 1121, det er god tid, vi kan gå rolig.

Ved Lundegårdsvannet bygger de bybane, og det må vi gå rundt, vi må gå litt klønete rundt, og vi går og snakker og diskuterer, han studerer jo pedagogikk, hva i all verden driver han med der, det har vært påske, jeg har vært i bryllup, det er litt av hvert å diskutere, så kommer vi til bystasjonen, det er ett minutt igjen, vi må kanskje løpe litt, jeg har ikke klokke på meg, det går sikkert bra, vi har vært verre ute enn dette, han løper litt, jeg også, men ikke sånn at det blir stress, ikke sånn at vi rekker bussen. Ikke sånn at vi rekker bussen. For i det vi kommer ut på plassen, går bussen, vi ser at den går, rettere sagt, han ser det, og løper etter, mens jeg tar dette helt med ro, og tror at dette jo ikke kan være sant, vi skulle jo til fjellet denne dagen.

Velvel, virkeligheten talte jo her sitt tydelige språk. Bussen var gått. Men er det noen som ikke mister hodet her på denne planeten, så er det vi, hva skal vi gjøre nå er et helt greit spørsmål. Vi står fullt pakket for skitur, alt er klart for skitur, skitur må det bli, men er det umulig, så er det umulig, er det mulig, ordner vi det. Neste buss er uaktuell, andre busser er uaktuelle, eneste muligheten er hvis vi kan ta et tog til Arna, og ta igjen bussen der, det er teoretisk mulig, siden toget går gjennom Ulriken, mens bussen kjører rundt Åsane, hvis toget går nå med en gang, går det fint. Så vi går for å ta toget, der neste tog til Arna går 1205, altså for seint. Det er fordømt, det er fordømt.

Og det bringer meg minner om en annen og langt verre situasjon, da jeg skulle på intet mindre enn et stevnemøte, jeg hadde truffet henne på en fest og fått henne straks med til Voss med en gang, slett ikke verst, slett ikke verst. Og jeg skjønte jo det var spesielt viktig å rekke toget nå, det var veldig viktig, så jeg måtte beregne å være på stasjonen klokken 1115, når toget gikk 1130, så jeg kom meg hjemmefra klokken 1115, og var på stasjonen klokken 1130, da toget gikk. – Vi rakk det akkurat, sa jeg med et smil, mens hun stod og ristet på hodet og toget gikk. Det der ble et veldig godt blide på hele vårt forhold, akkurat sånn gikk det også.

Men det var mange gode år siden. Nå var det jeg og min venn. Vi holdt som alltid hodet kaldt, men i denne situasjonen hjalp ikke engang det, det var jo ingenting vi kunne gjøre. Vi sjekket toget til Voss, det gikk kl 1300, som det også gjorde den gang for mange gode år siden, vi så opp mot byfjellene, nei, nei, det var regn, det var bart, til og med på Ulriken var det bare flekker av snø, og hvis ikke engang banen gikk, som vi ikke riktig visste, ville det bli veldig langt å gå, bare for å bevege seg lite grann frem og tilbake på flekkene vi eventuelt fant. Skituren var en tapt sak. Og jeg som sprang så tappert opp Stolzen fredag, i snø vi kunne gått på ski i som bare det, slik er vestlandsværet, slik er vestlandsværet, og nå stod vi der altså med ski og pakning, men uten transportmuligheter til steder med snø.

Så da var det ingenting annet å gjøre — eller det var selvsagt mange andre ting å gjøre, men vi gjorde ingenting annet, enn å gå hjem til ham med skiutstyret hans (og mitt – vi prøver igjen neste søndag), og så til meg der det står fire gitarer (hvorav én er hans – han tok den ikke med sist), og dem spilte vi på, dem spilte vi på. Nistepakken, sjokladen og appelsinen spiste vi, da det var middagstid, kokte vi pølsene vi hadde planlagt, og serverte dem med pølsebrød, ketchup og sennepp, som planlagt, som planlagt. Og klokken 1850, da bussen skulle gå fra Kvamskogen, spilte vi to avslutningssanger (Driver 8, Don’t cry no tears, Barestool blues, Pop song 89 og Swan, swan hummingbird – akkurat to, som dere ser), og så gikk han.

Dette er hva jeg kaller en virkelig mislykket skitur. Men til virkelig mislykket å være, var det helt greit.

Valg i Zimbabwe

Det er valg i Zimbabwe i dag. Og valg i Afrika er alltid noe for seg. Zimbabwe er et fantastisk land, med en natur som selv i Afrikansk standard kan konkurrere med det meste, fjell og savanne, store savanner, jungel, den enorme innsjøen Kariba, den afrikanske flod Zambezi med Victoria-fallene, og afrikansk dyreliv, en gang den største konsentrasjon dyrearter i verden, dette er så langt i fra et ressursfattig, uttørket land. Dette landet er fruktbart, en gang kalt Afrikas kornkammer, og det har også andre ressurser der metaller og kull kan regnes som de viktigste. Landet skulle slett ikke vært fattig. Men det er nå blitt lutfattig, og opplever matmangel, og det skyldes direkte vanstyret til Robert Mugabe. Den gamle helten som på 80-tallet at han skulle ta jorden fra de hvite, og gi dem til de svarte. Lenin sa noe lignende etter den russiske revolusjon, han skulle ta jorden fra de rike (kulakkene) og gi den til folket. Også Russland, som den gang ble Sovjet, opplevde hungersnød som følge av dette, men nøden til Zimbabwe er enda mer vanvittig og enda enklere å kritisere. Mugabe tok jorden fra de hvite, og han gav dem til de svarte, men de svarte var venner, støttespillere og familiemedlemmer, slett ikke folk som kunne drive jordbruk. Og historien er heller ikke så enkel at alle de hvite som eide jord der, var sleipe utnyttere, noen av dem hadde kjøpt jorden ærlig og redelig (eller, det er kanskje en forenkling andre veien igjen) for å drive den skikkelig, for å flytte til et land med bedre klima, for å prøve noe nytt. Det er mange årsaker, og mye å diskutere.

Hva som ikke er noe å diskutere, er at Mugabe har vist seg som en særdeles dårlig statsleder. All ære til motkandidaten, Morgan Tsvangirai, som vet hva det vil si å utfordre Mugabe, og som likevel tør å stille opp på ny. Den norske ambassadøren i Harare sa at valget i Zimbabwe ikke var så opplagt som det pleide, og at det ikke var så lett for Mugabe å jukse som det hadde vært før. Årsaken er delvis en tredje kandidat, som kommer fra Mugabes egne rekker, og som har en viss støtte blant dem som kunne stått for jukset. Men ærlig kommer valget langt fra å bli. Ingen valgobservatører er tillatt, og heller ingen vestlige journalister.

Det er vanskelig hva man skal håpe på ved slike valg. Mugabe lover bråk hvis han ikke vinner ved første valgomgang, og allerede er det vel kommet meldinger at folk er drept, men freden til Mugabe er kanskje verre enn kortvarige opptøyer som leder til et nytt regime. Men slike spørsmål er ikke enkle, og i Afrika pleier de være verre enn noe annet sted i verden.

Årsmøte i Nordnes sjakklubb

En gang i uken springer jeg opp Stoltzekleiven her i Bergen. Sesongen min er fra februar til november, men sommermånedene er jeg jo bortreist, og ofte i de andre månedene er jeg jo også heldigvis bortreist, allerede i år har jo tre uker gått ut pga Polen, Ukraina og påskeferie, så det er greit. Vanligvis springer jeg tirsdag etter jobb, men denne gangen var det så mye jobb å gjøre etter påskeferien, og i tillegg var jo døgnet nokså omsnudd etter påskereisingen, så jeg trengte meg også en ettermiddagshvil denne dagen. Onsdag var det flott vær, som det også var tirsdagen, og det er jo alltid deiligere å slite i finvær, det var bare det at det var snø og is, og jeg tenkte som så, at det er bedre å springe når isen er smeltet. Og i dag fikk jeg det. I går forsvant solen, det snødde i stedet, og i dag var det slaps og snø og tilløp til regn, og altså verst tenkelige forhold, og jeg løp opp på 18,10 som er nest dårligst for i år, og milevis unna den vanvittige rekorden på 14,07 fra i fjor.

Det var imidlertid ikke mine tapre løpeturer opp til Sandviksfjellet jeg tenkte å skrive om. Det var et tappert møte i Nordnes sjakklubb, et bilde på idealismen og hverdagsånden som fortsatt finnes i Norge, et eksempel på vårt daglige tapre liv. Det skulle altså være årsmøte i Nordnes sjakklubb, sjakklubben jeg er med i, årsmøte i Nordnes bydelshus kl 1830. Og jeg var som vanlig for sen, jeg har det med å komme meg av gårde når jeg skulle være fremme, og denne gangen ble jeg litt sen til og med til det. Klokken var litt over halv da jeg gikk hjemmefra. Og det snødde tett, jeg tenkte i all verden, skal jeg løpe i dette, det er ille nok å gå i, enda det bare var de få meterne fra der jeg bor på Nordnes til bydelshuset der. Det var sånt meningsløst vestlandsvær, lass på lass med snø, sent i mars, og ingen sjanse for at det skal bli liggende 24 timer, og uansett hvor mye det snør, vil vi aldri kunne gå på ski eller bruke snøen til noe.

Med et hufs og et grøss gikk jeg inn døren på Nordnes bydelshus, den karakteristiske ristingen, for å få av snøen, og fordi man fryser litt og endelig er i varmen. Men på Nordnes bydelshus var det ikke så veldig varmt, og ganske mørkt og helt tomt. Det var bare en mengde dører, hvorav de fleste var låst. Så jeg fulgte de dørene som var åpne, og endte etter å ha gått gjennom en god del av dem opp i et rom som fortsatt var mørkt, men der var det folk. Nordnes sjakklubb.

Det var tre stykker som var kommet, og når jeg også kom, var vi fire. De hadde også fåtttak i en til på telefon, som var på vei, men satt fast i trafikken i snøværet. Fem. Og uansett måtte vi vente på rommet vi skulle få, for det var en barnehage der frem til sju. Vi kunne bare vært i det rommet vi var, men der virket altså ikke lyset. Så ble vi da sittende der i mørket og vente, vente, noen gikk ut og røykte, jeg gikk inn i alle åpne rom. I ett av dem var en gammel innrammet plakat, en reklameplakat for et hotell, kanskje det gamle bruksområdet for Nordnes bydelshus? Hva vet jeg? Det var i hvert fall «5 minutes from the haven», «in the most beautyfull party (sic) of the town». Og det stod også på tysk og fransk, og på dansk, som den gang var norsk.

Etter en stund kom sistemann, og vi kunne gå inn og ha årsmøte. Det vil si, vi måtte først sette ut stoler og bord, for barnehagerommet vi skulle være i, var helt tomt, det var bare kasser og hyller med leker langs veggene, og barnestoler på to bord i et hjørne. Så vi hentet stoler og bord, 8 stoler, i tilfelle det kom flere, og vi måtte også moppe gulvet, siden skoene våre var så snøete og slapsete, og vi gjerne ville være venner med dem vi leide av. Og det er norsk hverdagsånd.

Så begynte møtet. Ingen hadde med seg sakspapirer, og han som holdt møtet og hadde innkalt, hadde ikke tatt kopi, for det hadde han gjort i fjor, og da hadde alle bare kastet det med en gang. Det ble valgt ordstyrer, det ble ham, eller han ble valgt, eller ingen hadde innsigelser, det var helt greit, men da han først var valgt, var det ikke så lett å styre noe særlig, for praten gikk om løst og fast og om sjakk og om det man kom på å si. En annen post var årsberetning, den var det ingen som hadde laget, og det var heller ikke så mye å lage, for det hadde ikke vært noen aktivitet. Vi hadde bare hatt et lag i vestlandsserien, og dette laget rykket ned i andre divisjon, noe som var en tung dag for Nordnes sjakklubb.

Deretter var det økonomi. Det var ikke laget noe budsjett, for det var ingen utgiftsposter som var kjent på forhånd, ingen visste om det ville bli holdt noen turnering, og ingen var engang riktig sikre på hvor mye det kostet å leie lokalet, men vi hadde noen penger på konto og det var helt greit. Det var også en sak om at vi hadde fått igjen noen penger for en reise til Førde, det var 750 kroner fra forbundet, og de skulle deles ut til dem som hadde reist og hadde hatt utgifter, men hvem var nå det, og når var denne reisen, og hvem kjørte bil og hvem satt på, og spleiste de som satt på for bensinen? Da ingen husket noen ting, kom det et godt forslag om bare å sette disse pengene inn på konto for fremtidige reiseutgifter, og som alle forslag, ble det raskt vedtatt.

Deretter var det en tung og viktig sak, godt plassert på eventuelt, denne saken var reelt tung og viktig, og den var fra et par år tilbake, men det er ingenting å skrive på en blogg, så derfor – ti stille med en.

Så var det bare å velge nytt styre og å underskrive protokollen. Tre av dem som var der ble leder, nestleder og revisor, de to andre, hvorav den ene var jeg, skrev under protokollen, som altså i følge reglene for  Brønnøysundregisteret er nødt til å underskrives av uavhengige medlemmer, eller hvordan det var. Og der skrev vi under på det eneste virkelige vedtaket som ble gjort, at vi nå skulle ha 100 kroner i vervepremie for alle dem som fikk nytt betalende medlem til Nordnes sjakklubb. Så om noen lesere er interessert, ta bare kontakt, jeg skal ikke være vanskelig, vi kan godt dele vervepremien i hver vår øl.

Etterpå gjorde vi det eneste vi kan, nemlig å spille sjakk, og sånn vi spilte, viste vi at vi kunne ikke det heller. Alle partiene ble avgjort av stygge feil, der hele offiserer forsvant i et trekk, det gjaldt i hvert fall alle mine partier. Dette var lynsjakk, og vi kunne jo egentlig merke fra først til sist at ingen der egentlig hadde kommet for å holde årsmøte, vi var kommet for å spille lynsjakk. Og det gjorde vi da årsmøtet var slutt.

Sånn har vi det i Nordnes sjakklubb. Velkommen til oss, it’s the best party in town.

Nye oppdateringer om bloggen

 Jeg skriver på tekster hjemme i påsken mars 2008

Jeg har nå blogget i tre måneder, én måned mer enn forrige gang jeg la ut noen oppdateringer. Siden den gang har antall besøk noenlunde stabillisert seg på det som var mitt mål, 30 stk per dag. Det er et fint tall, det var det vi pleide ha plass til på forestillingene våre da vi spilte teater med Teaterskapet og Salen teater som vi het. Vi klarte riktignok aldri å fylle opp disse 30 plassene noe særlig, snittet pleide være 15 stk hver gang, til gjengjeld var disse 15 riktig fornøyd og hadde vært med på noe spesielt. En litt søt eksklusivitet, kan man si, i og meg at det aldri var noe bevisst ønske fra vår side, vi ble bare eksklusive fordi vi ikke greide å være noe annet.

De fleste som kommer innom, kommer inn til startsiden og sjekker ikke de enkelte postene. Det ser jeg ved at tallet for besøk på de enkelte postene, ikke er i nærheten av å komme opp mot antall treff på selve bloggen. De fleste som leser enkeltposter, er gjester som har søkt på Google eller en annen søkemotor etter emner jeg skriver om, og så har de klikket seg inn på siden min på akkurat den posten. Derfor er nå som sist Polen-posten den mest populære. Den får mest treff i skoletiden, noe som tilsier at det er elever med prosjektoppgaver som finner frem – og tar jeg ikke feil, er oppgavene gitt i forbindelse med skoleturer. Det forklarer hvorfor Polen-posten er så mye bedre besøkt enn tilsvarende om Kiev. Skoleklasser reiser ikke til Ukraina.

Allright, her er listen som den ser ut akkurat nå

Polen 86 More stats
Språkskole i Hviterussland 48 More stats
Tidlig påske! 35 More stats
Åpen blogg! 33 More stats
Tone Sivertsen – 30 år 29 More stats
Bobby Fischer (1943-2008) 28 More stats
På tur til Brekko 25 More stats
Skoletur 2008 24 More stats
I will survive 22 More stats
REM – Konsertbilletter 19 More stats

Det er jo kjekt å se at «Tidlig påske» har slått seg opp, det kommer nok av at mange var ute etter hvorfor påsken kom så tidlig i år, men det gav jo ikke min post noe svar på. Jeg skrev bare om at nå var påsken kommet til meg. En annen nykommer er «Tone Sivertsen – 30 år», noe som ganske enkelt skyldes at posten inneholder et dikt, og mange har søkt etter «Dikt + 30 år». Så det er jo litt komisk, diktet jeg skrev der, har jo ingenting med å fylle 30 år å gjøre. Forresten, en annen mulig teori her, er at min søster Tone selv er ivrig på besøk på denne siden for å få sin egen post høyere opp. For hennes familieblogg er den lenken som får mest treff hos meg, og «Tone Sivertsen» er til og med blant de mest brukte søkeordene for å finne frem til siden min. Så hun står kanskje på, for å komme til topps overalt. Hilsen til henne, hun er en fin søster å ha.

Og så har vi turen til Brekko, en annen påskepost som har gått rett inn på listen. Her er mange av treffene fra folk som har søkt etter «Brekko» og «snø», i tillegg til at blogger med kommentarer alltid får mer treff, siden man på klikke på posten (og få den registrert) for å lese kommentarene. Siste nykommer er R.E.M konsertbilletter, og det er jo klart, det er stadig noen som søker etter dette. For øvrig var 10 plassen delt mellom denne, og Fra en leilighet i Kiev, som også fikk 19 treff. Dette er etter min mening en langt bedre post, og nå er jeg over i det jeg tenkte å spe på med i disse bloggoppdateringene.

Det er nemlig slett ikke de 10 beste postene som er best besøkt. For eksempel «Åpen blogg» oppe på fjerde plass inneholder knapt noe som helst, og får bare treff fordi jeg nevner Magnus Carlsens blogg i den. Jeg nevner nå de fem beste postene, i forhold til besøket, eller de mest underbesøkte postene, de som best fortjener bedre besøk. Da har jeg nevnt «Fra en leilighet i Kiev», som sammen med alle Kiev-postene er skikkelig bra og lite besøkt, finn bare frem til dem. Jeg vil særlig nevne På landsbymuseet Pirohovo, med bare to registrerte treff, og en praktpost. Ellers må jeg ta med den historiske gjennomgangen jeg nevnte, Kiev (en historisk gjennomgang). Den skal jeg også pusse opp litt, slik at jeg ikke blir beskyldt for å fremheve Polen mer enn Ukraina, jeg liker jo Polen, men de snakker ikke akkurat russisk der. Og for meg er det argument godt nok. Påsketurene jeg har lagt ut er helt greit besøkt, men Dårlig kuling er av samme kategori, og langt dårligere besøkt, uten at det skal være noen grunn til det. Det er hytteturen til Ljosanbotn. Til sist en av korttekstene, og da velger jeg meg Tale for det nye året, som jo er en riktig nyttårstekst, men som jeg også synes er riktig fin.Til den finnes også en film, jeg altså fortsatt ikke klarer å legge ut skikkelig.

Så det var det. Underveis har jeg gjort noen små endringer på bloggen, enten direkte i postene eller i organiseringen av dem. I flere av postene har jeg lagt ut nye bilder, særlig «Språkskolen i Hviterussland» er forbedret av det. Jeg har tenkt det, at da vi drev med teater, så skrev jeg tekstene og komponist Jan Erik Mikalsen komponerte musikken, og han fant musikere på Grieg-akademiet for å fremføre dem, og sceneografien ble laget av folk fra kunsthøyskolen, kunstakademiet eller arkitektskolen, alt ble kort sagt laget av oss, og det likte jeg godt. Jeg bestemte meg derfor plutselig en gang for at jeg skulle slutte å legge ut ting her, som det ikke er jeg som har gjort. I praksis vil det si, at jeg skal slutte å søke på Google etter bilder for å illustrere det jeg skriver om. Første posten etter det prinsippet, var Kaffens historie. Ingen stjeling fra meg, der.

Ok, det var det for i dag, og oppdateringene for denne måneden. Nye poster hver dag eller nesten hver dag vil fortsette en god stund ennå. De nærmeste dagene venter et nytt forsøk på film, litt oppdateringer om reiseplaner fremover, Europa sett gjennom en kopp kaffe og en gjennomgang av REMs nyeste plate, Accelrate, bare for å nevne noe. Så velkommen igjen, og takk for besøket!

Jeg ved skiltet til Dalevatnet Påsken mars 2008

Professor Prudenskjold – Akt III

Vi fortsetter postingen av det litt utradisjonelle, eller det skuespillet som bare nesten klarer å komme seg opp til et helt greit nivå. Dette er altså akt 3, for dem som har lyst å lese det, og ikke har fått med seg begynnelsen, så begynner det her:

https://esalen.wordpress.com/2008/03/11/

Der står også litt om bakgrunnen for stykket. Ellers er det bare å lese, velbekomme, og for dem som ikke gidder, kommer ny post av grei kvalitet i morgen. 

Professor Prudenskjold – Eller: Hvorvidt en elefant faller ned på bena

Et hørespill av Eivind Salen 

Medvirkende:              Professor Prudenskjold

Herr Sverre Snoben

Fru Tuppa SnobenEnkefru Olga (Bibi) GrünebergElinor KlageAgnes BeileHerr Karl Erik Svinesen Fru Sarah SvinesenHerr Kurt OscarsenAbdullah

Akt III

 Forskjellige steder [Hos Sarah Svinesen og Tuppa Snoben.

Sarah sitter og leser avisen. Tuppa serverer.]

Tuppa S:          Huff, ja, jeg beklager, det står virkelig dårlig til med oss nå, vi har ingenting å servere. Men det ser du jo, ditt trenede øye ser straks at det står dårlig til, det nytter ikke å skjule noe for deg, så jeg sier det like ut. Jeg beklager altså men slik er det.

                        [går inn og ut]

                        Det skyldes min mann og hans elendige forretningssans. Jeg hører din mann har slått seg opp i shipping. Min mann har slettes ikke slått seg opp i shipping. Han har ikke slått seg opp i noe. Han er en elendig forretningsmann og en forbannet bløffmaker. Ja, det sier jeg like ut.

[går inn og ut]

                        Ja, det skammer jeg meg ikke over å si. Men jeg skammer meg over å servere deg så fattigslig som her er gjort. Men: Ikke noe å gjøre ved det. Vær så god. … Vær så god.

Sarah:              Å, beklager, jeg ble bare så opptatt av avisen. Nå har det kommet i avisen.

Tuppa:             Næh? Hva da?

Sarah:              Veddemålet mellom din mann og professor Prudenskjold.

Tuppa:             Ja, det må jeg si, jeg håper han taper. Han har bare godt av å tape hundre tusen. Han er som sagt en elendig forretningsmann.

Sarah:              Vel, det ser ikke ut til å bli noe av.

Tuppa:             Hva? Ikke noe av? Det er typisk min mann, ingenting blir noe av når det gjelder ham. Vil du ha en skvett kaffe, fru Svinesen?

Sarah:              Jeg synes det er noe mistenkelig med hele greiene. Karl Erik har oppført seg så rart i det siste. Her om dagen kom han hjem alldeles rasende, over at Prudenskjold hadde veddet med din mann og ikke med ham, og at han deretter hadde stukket av fra hele greiene.

Tuppa:             Hvem hadde stukket av fra hele greiene?

Sarah:              Professor Prudenskold. Karl Erik kalte ham en feiging. Men her i avisen står det at professoren vedder hundre tusen krone med hvem som helst, som tør sette i mot at en elefant lander på bena når den blir sluppet opp ned fra en kran fire meter over bakken.

Tuppa:             Opp ned fra en kran fire meter over bakken!? Det har jeg hørt før et sted. Det var sannelig når vi besøkte… Agnes Beile!.. Der skulle du vært, du som er så klok, det var en merkelig forsamling. Det var Agnes, Sverre, Karl Erik og Elinor.

Sarah:              Hva er det du sier? Karl Erik og Elinor! Tenkte jeg det ikke! Karl Erik har oppført seg så rart i det siste, han føler seg nok varm i pungen. Hva i all verden har han med Elinor å gjøre? Den tøyta.

Tuppa:             Ja, jeg må si det virket litt rart med Sverre og Agnes også. Sverre var liksom så nervøs på en måte.    [Det ringer på døren]

                        [roper] Et øyeblikk! [går for å åpne. Kommer inn igjen, mens Oscarsen blir stående i gangen]

                        Det er Kurt Oscarsen, kranføreren.

Sarah:              Er han kranfører?

Tuppa:             De sier så. Det skjedde mye på det møtet hos Agnes. Du skulle ha vært der.

Sarah:              Hvorfor var du der egentlig?

Tuppa:             Det var P…

Oscarsen:         [kommer inn] God dag, forstyrrer jeg?

Tuppa:             Alldeles ikke, du er alltid hjertelig velkommen hos oss, Oscarsen, i dag har vi dessverre ikke så meget å by på, men litt kaffe kan vi alltids servere selv i slike trange tider som nå.

Oscarsen:         Jeg skulle egentlig ha truffet din mann.

Tuppa:             Han skulle jeg også gjerne ha truffet. Jeg aner ikke hvor han er hen. Jeg ser ham nesten ikke for tiden. Sarah og jeg lurer på om han er utro.

Oscarsen:         Oi, jeg beklager…

Tuppa:             Ja, det kan du saktens gjøre. Men Sarah og jeg har bestemt oss, vi skal sette en stopper for det. Koste hva det koste vil.

Oscarsen:         Jeg legger meg ikke opp i det der, jeg skulle bare ha en endelig bekreftelse om han trekker seg fra veddemålet. Prudenskjold må vite om han skal avbestille elefanten.

Sarah:              Avbestille elefanten? Er ikke den allerede på vei fra India da?

Oscarsen:         Jo, så man kan trygt si det haster. Jeg skjønner meg ikke på det der, men når Prudenskjold sier den kan avbestilles, så kan det for meg like gjerne være sant.

Sarah:              Det er virkelig rart. Skal skipet bare snu? Jeg tror det brenner under føttene på professoren. Jeg skulle virkelig ha fått min mann inn i det veddemålet, jeg skjønner godt at han er rasende.

Oscarsen:         Kan ikke du være med selv, fru Svinesen?

Sarah:              Jeg?! … Ja… hvorfor ikke? Ja, jeg vil gjerne være med. Hvordan gjør jeg det?

Oscarsen:         Du sier bare fra til meg. Jeg skal snakke med Herr Prudenskjold etterpå. Vil du også være med, fru Snoben?

Tuppa:             Hva da? Veddemål? Jo, det kan jeg godt være med på. Det står så dårlig til med finansene nå, at vi kan godt satse litt. Min mann er så elendig når det gjelder forretninger, det har du sikkert fått med deg.

Oscarsen:         Vel, da går jeg og sier fra til Prudenskjold med en eneste gang. Så kommer elefanten bort hit. Jeg tror det kan bli morsomt. De snakker om å leie stadion og greier.         [går]

Tuppa:             Stadion. Wow.

Sarah:              Jeg synes dette blir rarere og rarere.

På hemmelig sted

[Snoben sniker seg rundt, med avisen under armen]

Svinesen:          Psst! Psst! Her borte!

Snoben:            Hvor?

Svinesen:          Her. Har du avisen?

Snoben:            Jeg har den her, jeg har ikke lest den ennå. Jeg kom rett bort hit.

Svinesen:          Så la oss se

Snoben:            Skal vi se, sidene syv til ni, her har vi det… Nei, nå har jeg aldri… Han kaller meg en feiging!

Svinesen:          Det er ganske utrolig.

                        [Setter ring rund feiging]

Snoben:            Hvor er han?

Svinesen:          Jeg kan ikke tro det

Snoben:            Hvor er professor Prudenskjold. Dette skal han ikke få slippe unna med. Jeg trekker meg ikke.

Svinesen:          Det er ganske utrolig.

Snoben:            Jeg trekker meg alldeles ikke.

Svinesen:          Ikke engang i Shippingbransjen har jeg opplevd noe slikt.

Snoben:            Se her, han utfordrer hvem som helst. Hvem som helst kan bli med i veddemålet.

Svinesen:          For en tvers igjennom ufordragelig fyr.

Snoben:            Vi må finne ham. Vi må finne ham med øyeblikkelig virkning.

Svinesen:          Dette her er litt for mistenkelig. Hvorfor snakker han om å avbestille elefanten, samtidig som han utfordrer hvem som helst til å stille opp i veddemålet? Og ikke har han gjort nytte av meg og mine shippingkontakter heller. Han bløffer, det er det ingen tvil om. Men denne gangen er det særdeles vanskelig å avsløre bløffen hans.

Snoben:            Tull! Med Prudenskjold er det bare å syne, kom så går vi.

                        [går]

På besøk hos Grüneberg…

[Agnes og Elinor kommer gående. Agnes leser en lapp]

Agnes:              Det skulle være i denne retningen.

Elinor:              Det var rart. Her blir det bare mer og mer øde.

Agnes:              Mannen hennes var sikkert ikke så bemidlet som navnet gir inntrykk av.

Elinor:              Grüneberg? – Det høres ikke så bemidlet ut på meg.

Agnes:              Her er det.

Elinor:              Er det her?

                        [Agnes banker på]

                        Er du sikker?

Agnes:              Slike enker tar alltid lang tid. [Banker på]

Grüneberg:       [kommer bak dem] Hva er det dere vil?

Elinor:              Å, god dag, enkefru Grüneberg. Vi ville bare hilse på.

Grüneberg:       Å, jaså? Tro bare ikke dere får noe kaffe av meg. Etter at min mann døde, har det blitt smått med inntekter, vet dere, og det skal jeg bare ha sagt, at det var det mens min mann levde også. Men besøk kan være hyggelig nok, det skjer ikke for ofte på disse kanter. Dere får være med meg inn. Stig på.

Elinor:              [til Agnes] Hun gir ikke samme inntrykk her, som under festen.

Agnes:              [til Elinor] Folk er alltid annerledes privat.

Elinor:              [til Agnes] Men hvordan skal vi få sagt…

Grüneberg:       Hva er det dere hvisker om? Vi skal ikke ha noen hvisking her.

Elinor:              Ingenting enkefru Grüneberg, vi bare…

Agnes:              … snakker sammen litt,.. om hvor fint du har det!

Grüneberg:       Her er det ikke fint. Fint er sløseri. Her er mer enn nok for meg og min katt. Hvor er den forresten? [roper] Snehvit! [går for å lete] Snehvit!

Agnes:              For en merkelig skrulle.

Elinor:              Kanskje vi bare skulle gå?

Agnes:              Hva mener du? Her er penger å tjene.

Grüneberg:       [kommer tilbake] Snehvit! [Det mjaues] Der er den! Snehvit! kom her! [går og henter den] Å stakkars lille nussepussenøste til mor, har du savnet meg fryktelig? Hva? Har du ikke hatt det så lett? Nei, det har du nok ikke, lille kjælemælemiemor. Smask! [Fortsetter å koseprate og nusse på katten]

Elinor:              [Til Agnes] Hun har et merkelig forhold til den katten.

Agnes:              [Til Elinor] Det kan vi utnytte til vår fordel. [Til Grüneberg] Det er en nydelig katt du har, Grüneberg, vi har ikke sett den siden festen, tror du den har savnet oss?

Grüneberg:       Det tror jeg helt sikker, Snehvit er så utrolig følsom. Når jeg har vært borte en tid, hender det den blir fornærmet og gjemmer seg for meg. Og når jeg finner den igjen, gjengjelder den ikke min kjærlighet.

Agnes:              Se Elinor? Har du sett noe så skjønt?

Elinor:              Nei, aldri.

Agnes:              Det er et prakteksemplar av en katt.

Grüneberg:       Jeg er meget fornøyd med den.

Agnes:              Det har du grunn til.

Elinor:              Får jeg lov til å holde den?

Grüneberg:       [mister den] Oi, der spratt den unna for meg! Snehvit! [løper etter]

Agnes:              Den er meget spretten, enkefrue! Det er et ytterst livlig kreatur! Akkurat som elefanten.

Grüneberg:       [bråstopper] Hva!!

Agnes:              Ja, jeg sier akkurat som elefanter.

Grüneberg:       Elefanter?

Agnes:              Ja. Elefanter er også meget friske og raske og livlige, et naturens underverk.

Grüneberg:       Sammenlign ikke elefanter og katter i mitt hus, elefanter er store og klumpete, katter er slanke og smekre, katter kan gjøre alt mulig. Elefanter kan bare lubbe rundt omkring og vifte med snabelen.

Agnes:              Elefanter kan også mange triks, skal man tro Professor Prudenskjold.

Grüneberg:       Professor..? Sier han det?

Agnes:              Ja, husker du ikke det? Fra festen?

Grüneberg:       Jo, når du sier det så… Ja, akkurat der må jeg si meg uenig med ham, men ellers synes jeg Professoren er en meget galant herre. Det finnes ikke mange som han lenger.

Agnes:              Nei, det har du rett i. Men jeg må si, jeg reagerte også på det der med elefanter. Har du avisen, Elinor?

Elinor:              Ja, tilfeldigvis… her i vesken.

Agnes:              Nå skal du få se, Grüneberg, kan jeg få kalle deg Olga?

Grüneberg:       Kall meg Bibi, det er det mine venner kaller meg.

Agnes:              Ja, jeg vet ikke hva du synes, men jeg reagerte litt på det der, men så tenkte jeg som så at han er jo en professor og vet nok best, men likevel… en elefant som lander på beina?

Grüneberg:       Det er tull!

Agnes:              Er du ikke enig?

Grüneberg:       Reinspikka tull!

Agnes:              Ja, vi diskuterte det Elinor og meg.

Grüneberg:       Snehvit hadde med letthet landet på føttene, men hun ville aldri gått med på å la seg heise opp etter en kran. Katter er altfor selvstendige til det. Katter er naturens åttende underverk, spør du meg. De er så elegante, de er de eneste som kan gjøre meg forelsket. Ja, jeg må si, mellom oss, jeg var aldri forelsket i min mann.

Agnes:              Nånå, la nå dette ligge, Grüneberg, jeg mener Bibi, det var dette med elefanten, hva? Tull hva?

Grüneberg:       Reinspikka tull!

Agnes:              Men se her, professoren vil vedde hundre tusen med alle som går mot ham.

Grüneberg:       De pengene har han tapt. Elefanten lander på knollen, snur seg ikke en meter.

Agnes:              Ja, tror du ikke?

Grüneberg:       Slik lander den. [viser]

Agnes:              Ja, det er så man kunne være fristet til å delta i veddemålet.

Grüneberg:       Fristet!? Det er hundre tusen sikker gevinst.

Agnes:              Vi skulle ikke prøve oss da?

Grüneberg:       Prøve oss? Det er hundre tusen rett i lommen. Elefanten lander på knollen. Jeg vil ikke være i nærheten, det blir sikkert jordskjelv.

Agnes:              Det er bare å skrape sammen hundre tusen, så er vi med.

Grüneberg:       Det vil jeg absolutt råde dere til. Hvis dere trenger pengene. Dette er garantert seier.

Elinor:              Vi lurte på om vi kunne låne hundre tusen av deg, enkefru Grüneberg.

Grüneberg:       Hva?

Elinor:              Ja, vi har ikke hundre tusen.

Grüneberg:       Har dere ikke?

Elinor:              Nei.

Grüneberg:       Ja, men det har jeg.

Elinor:              Kan vi låne dem? Du blir selvfølgelig med i veddemålet.

Grüneberg:       Dere lurer meg ikke nå?

Elinor:              Nei, vi lurer deg ikke.

Agnes:              Se det står her i avisen.

Grüneberg:       Haha! Jeg kan tjene hundre tusen! Nå skulle min mann ha sett meg, jeg er mye bedre i forretninger enn ham, det er hva jeg alltid har visst!

                        [går for å hente pengene]

Samling, et sted i skauen…

[Svinesen og Snoben småløper]

Snoben:            Hvorfor slikt hastverk?

Svinesen:          Det er slik det fungerer.

Snoben:            Men vi vet jo ikke hvor vi skal.

Svinesen:          Vi kan i hvert fall ikke være her.

Snoben:            Men hvorfor tar vi det ikke litt med ro og planlegger hva vi skal gjøre.

Svinesen:          Fordi… hvis vi blir sett her, så vil det virke meget mistenkelig.

Snoben:            Hvorfor det?

Svinesen:          To menn, langt til skogs, med en avis, det er ikke vanlig.

Snoben:            Ja, vel så går vi.

[Sarah og Tuppa småløper]

Tuppa:             Hvorfor slikt hastverk.

Sarah:              Dette er ikke hastverk.

Tuppa:             Det går fort for meg.

Sarah:              Det får du vende deg til. Nå skal vi finne Herr Prudenskjold.

Tuppa:             Men hvor er han?

Sarah:              Jeg vet ikke.

Tuppa:             Hva er da vitsen med å gå så fort, når vi ikke vet hvor vi skal?

Sarah:              Fordi… da kommer vi til mange steder… fort. Et sted må han være. Og hvis vi finner mennene våre, skulle også de ha nok å svare for.

Tuppa:             Jeg synes dette er spennende, jeg. Det er mye som skjer.

[Agnes og Elinor småløper]

Agnes:              Hvorfor slikt hastverk?

Elinor:              Pussig. Det var akkurat som om jeg visste den replikken skulle komme.

Agnes:              Da har du kanskje forberedt et svar. Det er tullete av oss å haste rundt slik.

Elinor:              Fordi vi ikke vet hvor Prudenskjold er, mener du? Du har helt rett.

Agnes:              For en fordømt situasjon. Vi har hundre tusen vi kan tjene, men vi vet ikke hvor vi skal levere vinnerloddet.

Elinor:              Vi kunne kanskje gå til avisen. Kanskje de vet noe.

Agnes:              Kanskje.

Elinor:              Eller vi kan sette oss ned her å vente.

Agnes:              Det er lurere. Kanskje det dukker opp noe.

            [Svinesen og Snoben kommer løpende]

                        Der ja.

Svinesen:          Obs! Gjem deg!

Elinor:              Var ikke det Sverre og Karl Erik?

Agnes:              Jo.

Elinor:              Hva i all verden gjør de her?

Agnes:              To menn, alene i skogen, med en avis. Det er mistenkelig.

Elinor:              Kanskje vi skulle undersøke.

            [Går for å undersøke. Imens kommer Sarah og Tuppa fra andre siden. De spionerer]

Svinsesen:        God dag, Elinor. Jeg hadde ikke ventet å se deg her.

Elinor:              Nei, det hadde du nok ikke. Er det Herr Snoben som står bak deg?

Snoben:            God dag, Elinor. Takk for sist.

Elinor:              Selv takk. Vil dere ikke komme frem? Agnes er her også.

Svinesen:          Jo, det… kan vi ikke like godt gå frem Sverre?

Snoben:            Jo, jeg stod akkurat og tenkte på det samme. La oss gå frem.

Svinesen:          Se det! Det er virkelig en fin dag i dag, strålende dag.

Agnes:              Hvorfor har der den avisen?

Svinesen:          Den? Å, den? Nei, den kan vi kaste. [Kaster den] Hva gjør dere ute i skogen, da, eller hva var det jeg skulle si… hva i all verden var det jeg skulle si. Hjelp meg, Sverre.

Agnes:              Hva gjør dere ute i skogen, da?

Svinesen:          Vi? Hva vi gjør her? Vi to? Sverre?

Agnes:              Ja, hva gjør du ute i skogen uten meg, Sverre? Driver du og farer til skogs uten å gi meg beskjed?

Elinor:              Kom og sitt med oss, da vel…

Svinesen:          Ja, det…

Agnes:              Kan dere ikke bare ta med dere avisen, så kan vi kose oss med den?

Elinor:              To menn, og en avis. Det ser rart ut. Da er det bedre med to menn, to kvinner og en avis.

                        [Sarah og Tuppa kommer frem]

Sarah:              Hva med to menn, to kvinner og to hustruer?

Tuppa:             Og en avis?

Sarah:              Karl Erik, hva gjør du her til skogs?

Svinesen:          Sarah? Jeg hadde ikke ventet å se deg her.

Elinor:              Ikke hør på ham, han sa det samme til meg.

Sarah:              Og hva slags forbindelse har du med denne tøyta?

Svinesen:          Denne tøyta? Ingen forbindelse, jeg kjenner henne knapt.

Sarah:              Hvorfor har dere avtalt stevnmøte her ute da?

Svinesen:          Vi har ikke avtalt noe stevnemøte, vi bare… Sverre?

Sarah:              Hva gjorde du her ute i skogen? Svar nå på dette.

Elinor:              Ja, det kan du godt svare på. Hva gjorde du her ute.

Agnes:              Ja, hva gjorde du her ute?

Tuppa:             I skogen?

            [Grüneberg kommer, med katten]

Grüneberg:       Der er dere! Jeg har lett etter dere! Jeg kom til å tenke på, katten kan også være med. Det står ingenting om det, hva? At katter ikke kan være med? Hvorfor skal ikke katter kunne være med? Snehvit er meget oppegående og ansvarlig for egne handlinger, det er ingen grunn til at hun skal holdes utenfor og gå glipp av hundre tusen kroner. Ikke sant, nusling, musling, tusling – smask!

Snoben:            Å, du hellige jul.

Elinor:              Ja, dere har møtt på… enkefru Grüneberg, alle sammen.

Grüneberg:       Dere kan kalle meg Bibi, ja dere to kan kalle meg Bibi. Dere andre har å kalle meg enkefru Grüneberg. Den moderne liksomvennskaplige tonen vil jeg ha meg frabedt. Jeg må si jeg setter pris på litt galanse, og i så måte må jeg si at Professor Prudenskjold er en eksemplarisk representant for hvordan det skal være. Det er nesten synd å rappe hundre tusen kroner fra ham. Men når han sier at elskede Snehvit her ikke faller bedre enn en elefant, ja, da fortjener selv galante menn en lærepenge. Ikke sant tylle, bylle, hylle – smask!

Snoben:            Og den hellige jul, enda en gang.

Svinesen:          Jeg tror du må ta med den hellige påske og pinse også, denne gang. Og alle søndager i året. Jeg gir meg ende over.

Sarah:              Kan noen si meg hva som foregår her?

            [Oscarsen kommer]

Oscarsen:         Der er dere! Ja, men der har jeg dere alle sammen samlet på et brett. Nå snakker vi om flaks. Prudenskjold begynner å bli utålmodig.

Svinesen:          Jeg tror det er noen komplikasjoner, Oscarsen.

Tuppa:             Og jeg tror min mann ikke er uten skyld i dem.

Oscarsen:         Nei, men her har neppe skjedd noe som ikke kan ordnes. Hva er problemet.

Svinesen:          [hvisker til Oscarsen] Jeg tror det er mange flere som vil være med på veddemålet.

Oscarsen:         Er det bare det? Ja, men da har vi ikke noe problem lenger. Alle som vil kan få være med. Det står jo i avisen. Her ligger jo avisen. Hvorfor ligger den her på bakken? Og hvorfor er det en ring rundt Snoben er en feiging? Er det din avis herr Snoben? Merkelig. Nåja, her står det i alle fall.

Agnes:              Men har Professor Prudenskjold nok penger til å betale alle som vil vedde med ham?

Oscarsen:         Aner ikke, jeg kjenner ham ikke. Jeg vet bare at alle som vil kan være med. Akkurat det la han veldig stor vekt på. Han ville bevise en gang for alle at han ikke var en bløffmaker, sa han.

Snoben:            Den snoken, jeg skal ta ham. Jeg skal ta det svinet!

Tuppa:             Nei, men Sverre, nå må du… Unnskyld, dere, det er min mann, han er bare slik…

Agnes:              Din mann er god nok på sine måter. Jeg er interessert i dette veddemålet, hvor finner vi ham?

Alle:                 Jeg er også interessert. Hvor finner vi ham? Nå må vi få satt en stopper for dette her.

Oscarsen:         Rolig! Rolig! Jeg vet hvor han er. Han har gitt meg adressen.

Alle:                 Adressen? Adressen til Professor Prudenskjold?

Grüneberg:       Ja. Han har den der.

Tuppa:             Hva venter vi på?

                        [De går]

  Og neste akt kommer neste uke…

https://esalen.wordpress.com/2008/04/02/204/

Sanger

Huff da, jeg hadde to teaterbilletter, jeg hadde fått dem, jeg kjente noen i kompaniet som skulle spille, det er ikke poenget. Poenget er at jeg sendte en tekstmelding til en dame jeg gjerne ville ha med, men så ville hun ikke. Hun skrev tilbake at hun ikke kunne, og hun skrev også hvorfor, men jeg var ikke i humør til å høre på slikt, hvis hun virkelig ville, så kunne hun også ha ordnet det slik at hun kunne, slik var det, og ferdig med det. Riktignok var jeg ikke ferdig med det, jeg ergret meg over det og fortsatte å ergre meg over det, jeg ergret meg over det mens jeg laget meg middag, og jeg ergret meg over det, mens jeg spiste den. Siste del av den spiste jeg nokså aggressivt. Det var kjøttkaker, jeg spiste opp så mye jeg orket og lot bare resten stå i gryten, det fikk være det samme, det fikk være det samme med alt. Jeg tok på meg jakken og skoene, jeg var jo nødt til å gå på dette teaterstykket uansett, jeg hadde jo sagt fra om det, jeg hadde til og med ringt til en i kompaniet, ”jeg kommer på forestillingen,” hadde jeg sagt, ”hold av to billetter,” sa jeg så kjekt. Jeg må få meg kjæreste, tenkte jeg, det må bli slutt på dette at jeg liksom skal gå på teater med en dame, og så har jeg ikke noen dame å gå med fordi hun ikke kan, eller vil. Men hvem skal det i så fall være? tenkte jeg etterpå. Det kunne jo være hun jeg liksom skulle gå på teater med, men hun ville jo ikke, det var jo temmelig åpenbart. Og de andre var det alle sammen noe med som jeg ikke likte, skulle jeg liksom overvinne det? Selvfølgelig skulle jeg det, det var jo den konklusjonen jeg var ute etter nå. Slike tanker som dette hadde jeg tenkt mange, mange ganger før, nå tenkte jeg dem igjen, og så gikk jeg inn i teateret. Det var et nyskrevet stykke, det var en friteatertrupp. Jeg har ikke nevnt det, jeg har ikke nevnt det på lenge, mine lesere (i den grad jeg har lesere, vanligvis har jeg jo ikke det) er kanskje ikke klar over at jeg selv har vært aktiv i byens friteatermiljø, og til dels er det ennå, nok om det, jeg kom altså inn på teateret, blant publikum, det var ikke så mange, jeg skammet meg litt over å komme alene, først og fremst at jeg hadde lovet å komme med to, jeg så det stod på gjestelisten, Eivind Salen + én til, stod det, det er bare meg, sa jeg, jeg likte det ikke, likte ikke situasjonen. Men situasjonen var der, og jeg var i den, og der begynte stykket. Nå begynner det. Det var en nokså bra teatertrupp jeg satt og så på, de var flinke, de hadde laget et stykke som hadde noe å melde, det er selvsagt ikke lett å lage noe slikt i våre dager, eller forresten ikke i noen dager, for den saks skyld, for så vidt, men dette var et stykke verd å tenke over. De var en liten trupp, fire stykker var med, to unge menn og to unge kvinner, de hadde ikke noen egentlig handling, det var mer tablåer, en teaterform jeg må innrømme jeg ikke liker noe særlig, men hvem bryr seg vel om det? her fungerte det uansett sånn noenlunde, jeg ble faktisk litt grepet der jeg satt, jeg syntes det var vakkert å se på dem. De to kvinnene var flotte å se på, og hadde bare på seg en lett liten kjole som viste meget godt hvilke former de hadde, jeg kunne så lett se og forestille meg brystet under der, det var som et renessansemaleri, tenkte jeg, litt malplassert, men det var nå det jeg tenkte, jeg ble svært grepet og forelsket og tenkte jeg burde kjenne disse skuespillerne. Jeg ville ikke nøle med å vise dem denne teksten her, og diskutere den med dem, jeg er meget spent på om de ville bli skuffet eller fornærmet over hva jeg fikk ut av stykket de spilte i, at jeg fikk meget mye ut av det, men det var fordi de var så fine å se på. Mine lesere (i den grad jeg har noen) kan selvsagt også tenke på dette, hva ville de likt best, at jeg forelsket meg i dem eller likte stykket de spilte i. En scene hadde de laget spesielt godt. Det var hun ene, hun som nok var den vakreste, hvis det ikke var den andre som var den vakreste, de var svært vakre begge to, men den ene hadde i hvert fall blitt forsømt av den ene gutten, så det ut for, hun kom liksom hjem til de to andre, som liksom var et par, slik jeg forstod det, rett etter at hun var forsømt, og så skulle hun fortelle sin historie, og det gjorde hun på et språk som ikke finnes, et tullespråk, gibbrish, som det av og til heter, i teateret, jeg fikk det for meg at de gjorde det for å vise at det er ikke språket som er det viktigste i kommunikasjonen, det er slik vi driver og viser i friteatermiljøet, jeg har selv forsøkt å vise det mange ganger, men jeg har aldri klart det så godt som disse her gjorde nå. Hun snakket gibbrish på en svært gripende måte, og paret som tok i mot henne fant det også svært gripende, det var lett å se på dem. Og for å forsterke denne effekten, slik jeg tolket det, så begynte kvinnen, altså hun som var i et par, hun som ikke snakket, hun begynte å nynne, hun nynnet liksom bakgrunnsmusikken, slik vi hører den på film, effekten var overveldende, det var virkelig vakkert å se på, og høre på, og ikke bare fordi skuespillerinnene var vakre, alt var vakkert, og etter hvert begynte også mannen der å nynne, slik at det ble tostemt, og det viste seg at det var alt sammen planlagt, for nå begynte de få musikerne det lille teaterkompaniet disponerte å spille på instrumentene sine, et piano, en cello og en fløyte, det var ikke flere instrumenter enn det, men det var overveldende vakkert, og for virkelig å vise hva de holdt på med, hva de hadde oppdaget eller tenkt ut om den menneskelige kommunikasjon og om teateret, så spilte de nå uten videre scenen på ny, og på ny, hele tiden med litt mer musikk og litt mer følelser, også lydmannen og regissøren og suffløren begynte å nynne, slik at effekten ble en makeløs surround, eller hva jeg skal kalle det, også blant publikum var det noen som laget lyd, flerstemt og fantastisk, jeg lot meg fullstendig rive med. Jeg begynte å synge jeg også. Og for en gangs skyld hadde jeg en vidunderlig sangstemme. Jeg traff tonene, sang rent og fant også en melodi som passet perfekt inn med de andre stemmene. Og med det ble verket fullkomment. Jeg skjønte hva jeg holdt på meg, jeg reiste meg opp, alle publikummere og hele verden burde gjort det samme, vi sang alle sammen, skuespillerne, musikerne og jeg, ingen måtte stoppe, dette måtte fortsette, og for en gangs skyld klarte jeg å få det til å fortsette.

ES2006