Sommeren 2017

Så har vi funnet roen hjemme. I dag virket kaffemaskinen. Vi fikk lagt litt provosoriske planker i oppkjørselen – på uzbeksk vis – kalte kona det, artig ukorrekt, og vi fikk kjørt ut og handlet skikkelig med mat. Til middag laget hun en georgisk inspirert rett, med hint av Kiev, og vår lille Irina var sitt gamle jeg igjen, blid og fornøyd, og full av innfall. Det var i det hele tatt en god dag.

Men det kommer ikke opp mot sommerferien vi hadde. Den var makeløs. Jeg har skrevet rikelig om det allerede, med tema hvordan det har vært så barnevennlig, hvor lett det har vært for Irina å finne andre barn å utvikle seg med. Jeg har skrevet om alle mulighetene vi har hatt, alle strendene langs elven vi kan reise til, alle lekeplassene rundt omkring, Kievs fremragende transportsystem, med hyppige og billige avganger. Jeg har skrevet om all maten vi har spist, om ølet og kaffen. Det har vært for oss alle, Ira, Olia og meg.

Selvsagt har det sammenheng med at vi lever der nede på norske lønninger. Det gjør at alt vi benytter oss av, føles gratis. Vi hadde ikke oppført oss stort annerledes, om vi bare kunne forsyne oss av alle tilbudene. Leker, drikke og søtsaker til Irina koster 10 – 20 kroner, eller mindre, aktiviteter aldri mer enn en tier. Vi tre spiser helt utmerket for en hundrelapp. Vi lever billigere der nede, enn hjemme i Norge. Ganske atypisk for hvordan det pleier være på ferie.

Det har også sammenheng med at vi alle har hatt fri, og har kunnet gjøre som vi vil. Olia har hatt mange forpliktelser, men de er selvpålagt, og kan til en viss grad sammenlignes med mine «forpliktelser» med trening og gloselæring. Hun har ikke vært nødt til å kjøpe alle de tingene hun har kjøpt, styre sånn med å finne gode tilbud på nettet, reise langt for å hente dem. Hun har heller ikke vært nødt til å arbeide på datsjaen, selv om arbeidet hun har gjort der, vil gi oss gleder en gang i fremtiden. Dog skal det sies at vi har det så fint i Kiev, at vi strengt tatt ikke trenger noen datsja. Når det er sagt, er jeg veldig glad for at vi har én, og det er jeg som pleier være mest i mot de gangene det kommer opp om vi kanskje bare skal selge den. Her er det imidlertid Olia som bestemmer, jeg legger meg ikke så mye opp i det.

Kiev er en fantastisk by når man har fri og har penger. For de som bor der, og jobber der, gjennom hele året, er det selvfølgelig en helt annen historie. Det er svært krevende, lange arbeidsdager, lite lønn, og mye kreativitet for å få det til å gå rundt. De fleste skjuler det godt, hvor ille det står til. Kommer man uvitende til byen, kan man lett tro man kommer til en middels europeisk storby, med grei levestandard. Etter valutafallet har ukrainerne de laveste lønningene i Europa. Det føles så billig for oss nordmenn, fordi arbeidskraft i Ukraina praktisk talt ikke koster noen ting.

Desto mer bemerkelsesverdig er det at – stort sett – alle er så blide og imøtekommende. I hvert fall er de det med meg og Irina. For et skjønt barn som Irina, er det ikke så rart, og en eksotisk kar fra Norge, som har tatt seg bryet med å lære russisk, det vekker nysgjerrighet hos dem. Men de er hyggelige med oss lenge før de skjønner hvor vi er fra. Og med Olia pleier det altså å ende med utveksling av telefonnummer, eller annen kontaktinformasjon. Bak dette ligger det nok kanskje litt nysgjerrighet om det å utvandre til Europa, men også tror jeg litt nedarvede instinkter om at i en tøff verden gjelder det å ha kontakter som kan hjelpe når det kniper. Også Olia har dette instinktet. Hun har en gartner, en snekker, en altmuligmann, og med andre kvaliteter, også det at de bare er flinke til å bla-bla, som hun kaller det.

I Norge venter nå arbeidslivet, med forpliktelser om dagene. Det er et helt annet liv enn det vi lever der nede, men sammenligningen er litt urettferdig. Når vi er i Kiev har vi alltid fri, er alltid utømmelig rike, kan alltid gjøre som vi vil, og har ikke noen forpliktelser overfor noen. I Norge er vi i hverdagen, må tenke litt økonomisk, og har forpliktelser både her og der. Olia sa det på vei hjem, at vi gjør det lurt i å jobbe i Norge og feriere i Ukraina, altså reise fra høykostland til et lavkostland. Da hadde hun nettopp snakket med en venninne, som skulle feriere fra Ukraina til Italia, altså motsatt. Det er ganske annerledes.

Så vi er privilligerte med lange ferier, og gratis sted å bo i en by og en kultur vi kjenner veldig, veldig godt. Både Olia, Ira og jeg føler oss helt hjemme der borte, behersker språket og alle vanskeligheter og utfordringer Kiev har å by på, det er veldig lett for oss å få mye ut av det. Og selv om det er dumt at ferien er slutt, tiden går, vi blir eldre og barn vokser opp (som en innfødt så flott formulerte det), så vet vi at vi benyttet tiden vi hadde der nede helt maksimalt. Og minnene er også tatt vare på, gjennom utallige bilder, gode samtaler, og til og med denne bloggen.

Takk.

Med storfamilien på søndagstur i botanisk hage

Det er søndag kveld, og jeg har fått fri til å tusle rundt som jeg vil. Den tiden har jeg så langt brukt til å gå rundt i gater jeg sjelden går, og hørt på foredrag om Bach og barokken, mens jeg har vært på halvhjertet jakt etter et sted med nett å sette meg ned med PC. Det har jeg ikke funnet, ubekvem som jeg er med å vippe opp datamaskinen en pub eller ren restaurant der det er mange folk. I stedet har jeg satt meg ned i parken (som om det var noe bedre), der med minnesmerkene for andre verdenskrig og for sultkatastrofen 1932-33, like ved siden av Lavra. Der er det nydelig utsikt over til venstre side av Dnjepr, med den nye bebyggelsen som ikke helt klarer å ta over løvtrærne som dominerer landskapet. Kiev er heldig som storby, som har disse høydene langs elvebredden til å gi ro i sjelen, til å la øynene hvile over stort landskap og sletteland. Mange gjør som jeg, og tilbringer kvelden her.

Dagen tilbrakte vi i dag i botanisk hage. For første gang denne ferien var alle sammen med, babusjka, tante Tanja, søskenbarn Tasia og oss tre i kjernefamilien. Særlig for Tasia er det stor stas når alle er med. Irina liker det også godt, når storesøsten, som hun blir kalt, er med som forbilde og lekekamerat. Olia liker veldig godt å ha med familien, særlig moren, mens Tanja og babusjka kanskje gjør det litt mer som et pliktløp, om enn et kjekt pliktløp. For meg kan det bli litt anstrengende. Det blir veldig markant at jeg er havnet i en familie med bare jenter, med mye prat og jenteting, og barna som er klart mest masete med meg. Både Tanja og babusjka er mye, mye mer beskyttende med barna enn jeg er vant til, så Irina og jeg leker som med handicap. Vi gjør ikke, og kan ikke gjøre tingene som vi pleier.

Symptomatisk, kanskje, er at babusjka kjøper meg en kaffe ved inngangen. Eller, hun sier hun skal kjøpe kaffe. Det hun kjøper er en sukkerbombe av kaffe, krem, sukker, eple, sukkerkuler, sjokoladekuler, sukker, honning, og jeg vet ikke hva. Det er snilt av henne, veldig snilt, hun skjønner bedre enn det egentlig er nødvendig, at det kan bli litt kleint for meg i dette selskapet, så hun kjøper alltid noe godt til meg. Hun er min svigermor, men hun er snillere mot meg enn noen andre i verden.

Atypisk for barna, så er vi ikke lenge i lekeparken like innenfor portene. Irina har jo nettopp vært i denne lekeparken, kanskje er det derfor hun blir fort lei, mens de også aldri helt klarte å bli enige hvor de skulle være. Tasia ville være nede med de nye lekene, de hun aldri har prøvd (og som egentlig er for handicapede), mens Irina ville være oppe i den vanlige, og prøve apparatene der. Særlig dissene.

Fra lekeparken pleier turen vår å gå ned de store trappene sentralt. Det er også dit Irina setter kursen, i en veldig fart. Men ikke fort nok for Tasia, hun vil ned og se på dyrene, fontenen, og alt som er nede i enden av disse trappene. Nå er det imidlertid de voksne som bestemmer, og de vil gå en annen rute, på oversiden.

Så da er det bare å gå opp igjen. Irina er motvillig først, men blir dradd med. Oppe blir det tatt mange bilder, foran alle slags blomster og fine steder. Olia tar bilde av barna, jeg tar bilde av henne, og barna, babusjka tar også bilde, med sin mobiltelefon hun har fått av Olia, og i det hele tatt. Turen blir dokumentert flittig.

Barna har med seg mange leker, dukke, bamse og dukkevogn. Irina setter seg i dukkevognen, Tasia triller den. Olia filmer dem. Jeg filmer alle.

Det er en haug Tasia klatrer opp på. Irina vil også med, men tante Tanja er redd Irina skal fall, og sier Tasia må passe godt på. Lite vet vel Tanja at Irina har forsert slike hauger snart et år nå, de er ingenting for henne. Hun klarer jo å klatre opp og ned når det er bratt, så hun må krype. Hun har gått søndagsturer hele sitt liv.

Med så mange mødre og barn med på tur blir det snart pitstop. Det passer alle bra. Jeg får min øl, resten får sine iser. Olia forteller igjen, og igjen, hvor lykkelig hun er. Det er ikke så ofte hun får være samlet med hele familien, på denne måten. Og lille Irina har en prateprestasjon som overgår det jeg har registrert, da Tasia spør om hun skal ha isen Olia har kjøpt til meg, og som jeg ikke vil ha. – Budet, sier Tasia på russisk, selvsagt. – Njet, sier Irina, – ne budu, «Nei, det skal jeg ikke». Og så: Eto mamasjki morozjnoe. Det er mors is. For å få til dette på russisk, må hun sette verbet fra tredje til første person, fra budet til budu, og så få mor i genitiv, attpåtil i kjæleform, mamasjki i stedet for mamasjka. Hun tar også med det spesielle eto, best oversatt med «det er», og substantivet morozjnoe (is), slik at det blir fullstendige og helt korrekte setninger.

I en alder av tre år er det sikkert ikke så spesielt, men for meg som svært språkintressert er det fascinerende. Det er også spesielt hvordan Irina mye, mye lettere enn jeg snapper opp nye ord hun har bruk for, slik som slikkepinne og trampoline. Trampoline har jeg omsider lært meg, etter å ha sett det skrevet, det er badut, mens slikkepinne har jeg nå glemt igjen. Irina bruker begge to, helt usjenert og uanstrengt.

Etterpå er det opp å se på rosene. Mye mer for de voksne, enn for barna, men barna løper jo glade rundt allikevel, og stiller opp på bilde. Særlig må Irina til pers mange ganger. Babusjka får vekke til live minner fra den gang og hennes nå avdøde mann, sammen gikk her med Olia og Tanja som små. Nå tar vi det samme bildet med meg og Irina, som de har tatt med ham og Olia, på samme stedet.

Det har kommet noen regndråper, mens vi er der, og nå blir det så sterkt at vi må søke ly. Babusjka må også ta på Irisjka en lett bukse, hun klarer ikke å se på at hun går i skjørt og bare ben når det regner. Ned trappen må Irina holde i hendene, enda hun få dager i forveien har gått ned alene lenger og verre trapper, uten rekkverk, og med dokkevogna og slepe på. Det er også fast rutine at hun går opp og ned trappene til leiligheten i fjerde etasje selv, i alle fall når hun går med meg. Men nå måtte hun holde i hendene. Man skal ha respekt for folk som er bekymret.

Kjedelig for Tasia ble det ikke mer i botanisk hage denne dagen. Vi skulle egentlig bort i lekeparken for en stund, men så begynte det å regne igjen, og da er det brått stopp. Det er forståelig hun blir lei seg og synes det er dumt når denne sjeldne muligheten til å være alle sammen samlet, varer så kort, men sånn er det.

Buss nummer 14 kommer med en gang, og vi reiser hjem. Der får jeg bildene over på data, og på nett. Der får jeg skrevet ferdig bloggposten for i går. Og der får vi spist en sedvanlig kraftig lunsj, med mengder av kyllingvinger, georgisk brød, fylte paprikaer og godt øl. Lille Irina har spist litt med babusjka, og spiser så litt med meg, ettersom babusjka går ut. Her har Irina og jeg en veldig koselig samtale, der jeg spør om hvordan hun har hatt det, hva vi har gjort og hva vi har sett. Sjeldent for henne å være, samtaler om ting som har hendt for en stund siden, eller skal hende om en stund. Det er så lett å se på det søte ansiktet hennes at hun tar spørsmålene og samtalene veldig alvorlig, og virkelig prøver å huske om vi har sett humler og fluer og biller, og når vi kjørte trolleybuss, autobuss og metro, og trikk. Hun vil gjerne bidra selv, og sier «humlen er død», – sjmel umej, som hun kaller det (umer, er riktig), det er jeg som har brukt uttrykket om insekter og biller som ikke beveger seg, eller ser knuste ut. Det har tydelig gjort inntrykk. I dag også, så så vi en død humle som maur spiste på. Så hun hadde helt rett.

Om kvelden fikk jeg altså fri, og gikk ut. På ny ble jeg overrasket av regnet, slik at jeg gikk inn i patrick pub, like ved, der jeg skrev ferdig denne posten, og postet den.

Siste varme helgen på en stund

Denne helgen var det fremdeles rundt 30 grader her i Kiev. Fremover er det meldt mellom 20 og 25.

Natt til lørdag var konemor Olia som sov dårlig. Det skyldtes ikke lille Irina, med henne har vi lært. Når hun våkner om natten gir vi henne litt vann og et kjapt eventyr, så sovner hun raskt. Men kona, hun lå og leste på mobiltelefonen. Så da morgenen og dagen kom, ville hun bare sove.

Derfor ble det til at lille Irina og jeg tok ut på egen hånd etter frokosten. Det var varmt, men jeg orket ikke styre med ryggsekk og klær for å reise til stranden, ikke en gang badebukse. Min plan var Marinskij-parken, en tur jeg synes passer som lørdagsaktivitet. Men straks jeg var ute og lille Irisjka trippet skjønn og herlig ved siden av meg, så skjønte jeg at jeg hadde gjort noe dumt. Det var klart jeg skulle hatt med badetøy, så vi kunne ha slengt oss i en metro, og reist til Hydropark. Ennå angrer jeg litt på at vi ikke gjorde det.

Ikke at Marinskij-parken ikke byr på opplevelser. Både negative og positive. Nederst i enden av parken er plassen for vennskap mellom folkene. Det er laget til av russerne, selvfølgelig, for å symbolisere vennskapet mellom det russiske og det ukrainske folk. De har laget en vennskapsbue, og en skulptur typisk kommunismen og sovjettiden. Det viser de typiske «sovjetmenneskene», støpt i betong, grovhugde og maskinaktige, og lent fremover og med hammeren og sigden høyt hevet. Til høyre for disse er en samling ukrainere, også støpt av den samme kunstneren, som et overtydelig symbol på at den ukrainske historien ser frem mot «sovjettiden». Nå ser ukrainerne altså annerledes på det, og vet vel ikke helt hva de skal gjøre med denne skulpturen. Under melodi grand prix så malte de buen i regnbuefarger, for å symbolisere «den nye tid» i Ukraina. Og så malte de den ikke helt ferdig, for å symbolisere at «russerne ikke helt har sluppet taket», det ennå er litt igjen.

Symbolismen er kanskje fullendt når regnbuefargene nå er tatt helt bort, og buen er den samme, gamle grå. På plassen pleide det være rikelig med aktiviteter, karuseller og leker for barn, reneste tivoli, og mange kiosker og utsalg, kaffe, øl og is, og mye mer. Det var sydende liv, på denne plassen som også er et flott utsiktspunkt nordøstover i byen, oppover elven, og på slettene bak den. I fjor tok de bort ølsalget her, og i år var det tatt bort det meste. Den en gang så sydende plassen, var nå blitt ganske stusselig.

Så Irina og jeg forlot den raskt. Det lille barnet vårt gjorde en ganske bra prestasjon alderen tatt i betraktning, med å komme seg opp alle trappene til selve parken, helt selv. Alle som har vært her, vet dette er ikke verst for et barn som ennå ikke er tre.

Tapet av øl- og kaffesalg gjør noe med Marinskij-parken også. Det pleide være mange hyggelige fortauskafeer her, bare å sette opp en bod, og noen bord, så var det en slags kafe. Nå er alt dette vekk. Om det kan gjøre noe med alkoholismen i landet, så er det kanskje greit, men det gjør jo også noe med sommerstemningen for de som klarer å drikke med måte. Jeg er med lille Irina, og vi får en prøvesmak av en ny sportsdrikk, før jeg kjøper en is til hver av oss. Like ved er det konsert med politiets orkester, på scenen de har der. Det var rett som jeg tenkte, parken passer for en lørdagstur, men det er altfor varmt.

Målet med turen var egentlig lekeparken de har øverst. Det er søskenbarnet Tasia som har lokket Irina med at de har et hoppeslått der. Så hver gang vi spør Irina hvor hun vil, så svarer hun «Marinskij», på sitt vis. Nå er hun der. Dessverre er hoppeslåttet altfor varmt, der i solen, til at det gir mening for henne å hoppe og skli der, i bare kjolen og bare ben. Så det får vente.

I stedet reiser vi hjem, i det som på mange måter ble en litt amputert dagen. Den ble avsluttet med kraftig sommerregn, lyn og torden.

I dag insisterte jeg på ikke å gjøre samme feilen igjen, og fikk med meg Irina og Olia til stranden. Det var den vanlige ruten, buss nummer 118, så venstre side av veien. Tre busser med nummer 118 kjørte forbi oss, før kom oss inn i en, langt oppe i gaten. Det skyldtes at Olia ville gå og snakke litt, hun ville ikke vente på bussholdeplass, og hun ville også inn i en butikk og handle litt enkle leker til Irina. Mens dette skjedde, kunne Irina og jeg konstatere at buss 118 går ganske ofte. Også om søndagene.

Og der, på andre siden skjønte vi som vanlig at vi hadde gjort det rette. Jeg visste det jo på forhånd, men også Olia skjønte det. Hun kjøpte meg en kaffe, og gav Irina eplejuice å drikke. Ved neste kaffeutsalg kjøpte hun enda mer, nå en sukkerbombe av espresso, kokos, krem og sukker, og en sånn overflod av søtt at selv Olia syntes det ble for mye. Irina, derimot, drakk i vei, om enn det kan være spørsmål hvor mye espresso det lønner seg å få i en snart treåring.

På stranden var det som alltid deilig å bade, deilig å hvile. Og Irina hadde i tillegg til meg og vannet, nå også de nye lekene sine å interessere seg for. Hun har alle tiders ferie her nede i Kiev, så mye skal være sikkert. Kiev er barnevennlig.

Men vi ble ikke så lenge på stranden som vi pleier, og det var jeg som brøt opp. Jeg la merke til at det var to litt eldre jenter som ganske merkelig forsøkte å få leken fra lille Irina, og også presset henne mens hun gikk alene på til henne å være dypt vann. Jeg gikk selvfølgelig og hentet henne med en gang, og tok henne ut dit hun og jeg leker, og vi har vannet for oss selv, men det var noe litt merkelig med disse jentene, særlig hun ene.

Senere så jeg moren, og da ble litt av hvert forklart. Jeg tok en litt tilfeldig spasertur, tilsynelatende tilfeldig spasertur frem og tilbake på stranden, og kunne se det var rene fyllefesten på gang. Vodkaen ble drukket i literflasker, og noen hadde helt åpenbart fått for mye, og ikke bare denne dagen. Jeg syntes det var såpass ubehagelig at jeg ville forlate stedet. Olia var enig. Både Ukraina og jeg er veldig tolerante når det gjelder alkohol og fyll, men det er grenser for alt, særlig når det er barn til stede. Og det er ubehagelig når folk er så fulle og rare at man ikke helt kan vite hva de vil finne på.

Vi gikk det som en tur, over de fine gresshaugene og sanddynene i området. Det er naturen som den var, midt i storbyen. Her er det også mange som griller og har flasker både med det ene og det andre, men her er det som det skal være, og ikke som på stranden som vi forlot. På et tidspunkt tar jeg Irina på skuldrene, og på et annet tidspunkt går Olia for å kjøpe oss en øl og en is. Turen går videre til Livoberezjna, der vi tar metroen hjem til en overdådig kveldsmat laget av babusjka.

Strandtur igjen, etter litt strev om natten og morgenen

Stort sett sover lille Irina godt hele natten gjennom. Natt til i går våknet hun imidlertid mens det ennå var mørkt, og ville ikke stoppe å gråte. Alt godsnakk fra mama Olia, og etter hvert papa meg, hjalp ingenting. Det var et eller annet som plaget henne, og hun klarte ikke å si hva det var.

Det viste seg nok at hun antagelig var tørst og plaget av varmen, og alle instektbittene hun har fått. Jeg husker da jeg var i tenårene, og en gang tenkte det måtte være en slags rekord at jeg hadde 13 myggstikk på samme fot. Jeg følte i alle fall at det var veldig imponerende. Irina har nok flere. – «Masekomie», kaller hun dem etter det russiske ordet for instekt «nasekomie», som jeg bruker. Hun virker ikke til å være særlig plaget av stikkene, hun har dem bare, og peker av og til på dem, sier hva det er. Kanskje plaget de henne om likevel om natten, og i varmen. Det er over tretti grader om dagene, godt over tjue om nettene. Mye for varmt for oss nordboere.

Babusjka kom også inn for å hjelpe. Her i landet er det viktig å virke sikker og besluttsom, det er ikke den norske tradisjonen med å lufte ideer og prøve forskjellige tanker, liksom diskutere seg frem til hva det kan være. Antakelig hjalp det at Irina fikk litt vann, og at Olia satte på litt rolig musikk på nettbrettet, «musikk for søvn», på russisk. Da sovnet hun ikke, akkurat, men hun sluttet i alle fall å gråte. Hun var våken i flere timer.

Likevel fulgte jeg treningsprogrammet mitt, og reiste bort i Hydropark i 9-tiden, da jeg våknet. Det var ikke så populært. Olia var ganske sint da jeg kom tilbake, og mente jeg hadde stukket av fra morgenforpliktelsene. Jeg var jo ikke tilbake før tolv, så hun hadde grunn til å være irritert, men på den annen side var det jeg som hadde ligget lengst med Irina på natten da hun ikke ville sove, så det var egentlig ikke noen stor sak. Olia har et sterkt, russisk temparement. Det gjelder bare ikke å fyre henne opp, så går det helt fint.

Min opprinnelige plan var at vi skulle reise til Hydropark, et sted jeg mente det kunne være skygge rundt strendene. Vi hadde vår teori at det hadde blitt vel mye sol for Irina dagen før, og at det var en del av grunnen for at hun hadde sovet så lite. Men det gikk ikke så bra å komme seg dit. På veien ville vi ta ut penger, noe som gikk veldig bra, og var ganske greit, tatt i betraktning Kiev i likhet med resten av Ukraina var rammet av et cyberangrep, og minibanker og andre visaterminaler har vært ute av funksjon. Nå virket de imidlertid som om ingenting var skjedd, så med det merket vi ikke dette angrepet i det hele tatt. Vi brukte hele tiden penger og oppførte oss akkurat som vanlig. Men vi kom oss ikke til Hydropark, for vi hadde glemt badebuksene.

Her var det nok litt torden i hodet på Olia. Men det ble snart oppholdsvær og mildt, når vi kom oss på riktig buss, fantastiske 118, og reiste over til venstre bredd, der vi pleier å være. Hun gikk inn i en nærbutikk, og handlet mat, slik hun pleier, mens Irina og jeg gikk rolig til stranden. Der lekte hun først i den store, fine båten de har laget til som et lekeapparat, så var det le-enge, leenge i dissene, så lenge at jeg begynte å lure på hvor Olia ble av, før hun kom, og vi kunne ta fatt på badingen. Da var det bare velstand.

Selv til Ira å være badet hun vilt denne dagen her. Hun er helt ustoppelig, og vil bare uti igjen. Er ikke redd for noen ting. Denne dagen var det tross varmen, litt vind, og det gjorde at det var litt bølger. Ved en anledning gikk hun uti selv, og kom i skyggen av en litt omfangsrik dame, slik at jeg ikke så henne. Det er jo litt skummelt, så jeg måtte straks uti – og ganske riktig. Der stod hun med vann til halsen, og bølger som skvulpet over hele ansiktet, nese og munn, uten at det så ut til å plage henne det minste. Jeg løftet henne straks opp så hun fikk puste, selvfølgelig. Tøff som hun er, synes jeg det er viktig at hun skal være overbevist om at alt er helt trygt så lenge vi er her, hun må aldri få noen drukningsfornemmelser eller panikk, som gjør henne redd for vann.

På vei tilbake kjøpte vi ekstravagante mengder og sorter med kaffe. Kievianerne har det med å behandle kaffen skikkelig respektløst, de har oppi alt mulig, akkurat som om de ikke er opptatt av smak, og i alle fall ikke ren smak. Først kjøpte jeg det som het «kaffe med eplepirog», noe som var kaffe, krem, karamell og epleessens, eller noe sånt. Så kjøpte Olia til meg, på min oppfordring, «humle», som var kaffe – espresso – med isklumper, karamell, appelsinjuice og honning. Så det så.

I nærbutikken Olia hadde vært i, kjøpte hun også litt leker til Irina. De hadde hun å holde på med, mens Olia og jeg drakk alle kaffeeksperimentene de driver med her nede. Vi kjøpte mye godt til henne også, selvfølgelig, og hun fikk være lenge, lenge i lekeparkene, lekt skikkelig fra seg, før vi reiste hjem, slitne og lykkelige. Irina sovnet tungt på bussturen hjem, sov som bare barn kan gjøre det, slapt og varmt og trygt. Og denne natten, sov hun gjennom, foruten et lite gjestespill våken for å drikke et glass vann. Det fikk hun.

Ny tur til venstre bredd i et Kiev hardere rammet av cyberangrepet enn vi trodde

Jeg skrev i går at vi ikke har merket så mye til cyberangrepet som har rammet Ukraina, og flere andre land og selskap. Det kommer vi kanskje til å gjøre. I dag, ute på lekeplassen for ungene fikk vi høre at bankterminalene ennå ikke virker. Det lar seg ikke gjøre å ta ut penger med kort, eller betale med visa, så vi utlendinger kan ende opp i vanskeligheter. Sant å si er jeg usikker på om det går an å ta ut penger manuelt heller, i bank, altså om vi kan få Olias familie til å ta ut deres penger, og låne av dem, om det skulle knipe. I dag, en varm dag det var nødvendig med mye drikke, gikk det raskt ned mot null for oss i kontanter. Vi klarer bare morgendagen før vi går tom, altså dagen dette innlegget postes. Det er skrevet om kvelden, dagen før.

Vi hadde en rolig morgen med selv til Kiev å være en lang og god frokost. Det var både plov – en sentralasiatisk ris- og kjøttrett – og blini – russiske pannekaker. Jeg spiste meg mer enn mett, og var sedat fornøyd da vi tok ut sånn litt over klokken tolv. Først var jeg alene litt med barna på lekeplassen, så kom Olia og babusjka. Babusjka tok seg av lille Tasja, tantebarnet vårt, og Olia og jeg tok med oss vår egen Irisjka over til venstre bredd. Den fantastiske buss 118 tok vi ikke ennå, litt tilfeldig slik vi forlot lekeplassen gikk vi heller til gamle, gode nummer 55. Begge er gode å huske for andre turister som vil komme til noen av Kievs vakre strender, og vil unngå kaoset og støyen i Hydropark, eller bare vil variere fra den folk flest drar til, siden den har en metrostopp. De fleste busser fra stoppestedet Druzjba Naroda (metrostopp, grønn linje) går også over hit.

Anyway, det var en varm dag, opp mot 30 grader, stekende sol, men Olia ville likevel gå litt rundt i boligområdene der på venstrebredden. Hun er nostalgisk, vet dere, hun er herfra. Og hun tåler nok varmen bedre enn oss bleke nordmenn. Jeg led i alle fall lite grann, med lille Irina på skuldrene, og forsøkte å komme meg inn i skyggen, der det var mulig. Disse boligområdene er egentlig ganske attraktive, nær sentrum og nær elven som de er, men sånn ser det ikke akkurat ut. Det kunne nok være en tanke for godt vante og god bortskjemte nordmenn å ta en tur bort hit, og se hvordan folk egentlig bor rundt om i verden. Det er heller ikke lett å komme på at alle de pent kledde og pent utseende menneskene vi møter på gaten, alle sammen bor i boligblokker som dette. Kaksene som bor bedre, viser seg aldri blant folk.

Irina lekte litt på noen av lekeplassene. Det var ikke så lett, apparatene stod midt i solen, og alt av metall og plast var så varmt at det ikke gikk an å komme i berøring med det med bar hud. Så hun satte seg heller på en huske, og ble husket frem og tilbake, slik hun liker så godt disse månedene mens hun nærmer seg tre år.

Klokken var nærmere tre da vi endelig krysset veien, og var over på strandsiden. Jeg ymtet frempå noe om businesslunsj, et måltid mat, men Olia klarte heldigvis å overtale meg. Vi var jo allerede gode og mette fra frokosten. Hva vi trengte, var bading. Og det fikk vi deilig, deilig på den langstrakte stranden langs denne delen av elven. Irina badet i hundre og ti, som hun alltid gjør, nå også syngende «Ro, ro til fiskeskjær», for virkelig å understreke at her er det et barn det er noe spesielt med. Og mellom øktene i vannet, hadde mama Olia et godt teppe for oss å hvile oss på. Is, juice og øl fikk vi kjøpt i en kiosk like ved, mye nyttigere og bedre enn businesslunsjen jeg hadde ymtet frempå om. Så var det uti vannet igjen, og igjen. Og enda en gang.

Så var det også stopp. På spørsmålet «vil du bade mer» svarer Irina for en sjelden gangs skyld, nei. Det er mor og far, altså jeg og Olia som har oss en siste dukkert. Hver for oss, selvsagt. I tillegg til verdisakene vi har i sekken, har vi en veldig stor verdisak i lille Irina, vår. En av oss måtte alltid være på land og passe på. Her var det lett å passe på Irina. Hun hadde fått seg en tube såpebobler, og for første gang i sitt veldig unge liv klarte hun å blåse boblene ut selv. Så var hun opptatt for en stund.

Dette var dagen babusjka kunne fortelle oss at også Olia nektet å gå på potte da hun var barn. Nå får hun det igjen, med Irina som blånekter, enda hun vet når hun må på do, og klarer seg uten bleie. En annen ting Olia hadde for vane, sagnomsust, da hun var barn, var å labbe i vei på egen hånd, midt i storbyen Kiev, og mye lenger unna foreldre og andre som passet på, enn alderen skulle tilsi. Det samme gjør Irina. Ikke så ille som andre barn, vil jeg tro, Irina er innen rimelighetens grenser, men det koster henne ikke stort å forlate stranden når hun er lei av den. Olia er på vei for å skifte, og får det ikke med seg, mens jeg i tillegg til å passe på tingene våre, også vil passe på Irina. Eller omvendt.

Det er den slags små utfordringer foreldrelivet gir. Oppe på paviljongen, eller strandpromenaden, er vel et bedre ord, kjøper vi kaffe til Olia og meg, og mer å drikke. Det er slik pengene går. Lille Irina prøver seg på alle lekeplassene som er der, disse er skikkelig fine, og noen av dem havner også gunstig i skyggen av trær og andre ting, slik at det ikke blir steinhett å være på dem. Her treffer vi også for første gang her i Kiev, et barn som bare snakker ukrainsk, som ikke kan et eneste ord russisk, og som vi dermed ikke har noen sjanse å kommunisere med. De aller, aller fleste er jo ellers tospråklige, og kan slå om og tilpasse seg.

Språkbarrieren gjør at Irina og han ikke får lekt skikkelig sammen. Det kan jo stå som et symbol på hele situasjonen i Ukraina.

Vi tar den fantastiske buss 118 hjem igjen. Det er ikke til å tro, den stopper 50 meter fra inngangen vår, det er ikke mulig å komme nærmere fra en bilvei. Vi går til den vante lekeplassen like utenfor blokka, der mange kjente barn leker. Her er språket utelukkende russisk, og Irina har allerede kontakt med mange, mange barn, og lærer seg å leke på den naturlige måten. De voksne, stort sett mødre og bestemødre, sitter på benker rundt omkring og snakker sammen og følger med, og griper bare inn når barna gjør noe galt eller noe skummelt. De med små barn, er på beina og følger med konstant. Større barn er også med på å følge med, og gripe inn om det er noe som skjer galt, for eksempel om noen griper en leke fra en annen på en urettmessig måte.

Da babusjka og Olia er godt forsynt med druer og frukt Olia har kjøpt, der forsvant enda mer av pengene våre, får jeg fri og tillatelse til å gå opp på rommet og skrive denne posten. Men ikke før jeg har fått høre at cyberangrepet ikke bare har rammet bankene, men selveste nærbutikken vår, supermarkedet Velika Kesjenia, som i går var stengt, og i dag bare solgte varer i et helt begrenset utvalg. Og bare med cash, selvfølgelig. Forhåpentligvis varer ikke problemet så lenge. Kanskje er det allerede løst når dette innlegget postes. Er det ikke løst i løpet av dagen, er vi i trøbbel.

Morgenpost fra Kiev

Denne morgenen tilbringer jeg hjemme. Kona og barnet sover ennå, her, i samme rom som jeg. Det er leilighet i gammel, sovjetisk stil, likt over hele den veldige unionen; kjøkken, gang og tre rom, pluss bad, som regel med atskilt dusj og toalett. Vi har det ene rommet, søster Tanja og barnet hennes det andre, og babusjka det tredje. Alle dørene er alltid åpne, særlig barna er flittige i å løpe usjenert rundt i dem alle. Jeg flytter meg også litt rundt av og til, til rom der det er ro og fred.

Både i går og i forgårs ble litt ufrivillig rolige dager hjemme. Fredag var det et varslet uvær som ikke kom så voldsomt som det var meldt, i går var det mer tilfeldigheter. Frokostene er som alle måltidene her, veldig tunge, og jeg faller rett og slett i søvn av og til, etter å ha spist godt og lenge. I går var det poteter og lever og smørsaus, med dill og vårløk og tomater. Mens jeg sov, tok babusjka med seg barna ut på lekeplassen. Konemor Olia har alltid sine prosjekter, nesten flere prosjekter enn heldig er, og i går gjaldt å få skiftet ut et nettbrett som ikke virket. Det er snilt av henne, men det går mye tid vekk. Kiev er en by med store avstander, og selv om offentlig transport er ypperlig, så går trafikken tregt, og både busser, marsjrutkaer og metroen har mange stopp som forsinker reisen. Det går raskt et par timer, selv når det bare gjelder å få ordnet en liten ting. Sånn må livene være veldig frustrerende for de som faktisk bor her, og aldri kan slippe unna de lange arbeidsdagene, lave lønningene og alt som suger tid utenom.

Olias mor jobbet i sin tid i barnehage. Etter hva jeg forstår, hadde hun ansvar for 30 barn om gangen. Da gjelder det å ha faste regler, og ikke nøle. Hun liker at man ikke tar noen sjanser med barna, at de leker i ro og fred på en lekeplass like i nærheten, at de spiser godt, og sover mye. Vår Irina er litt av en annen støpning, jeg er veldig av en annen støpning, eventyrlysten og sulten på noe nytt som jeg alltid er, men vi jenker oss selvfølgelig så babusjka føler hun har kontrollen. Det er nesten urimelig snilt at hun tar med barnet vårt ut, så vi kan slappe av hjemme.

Da de er ferdige med lufteturen, setter hun barna i badekaret, mater dem med en god lunsj, og vil ha dem til å sove. Det er derfor Olia drar ut på egen hånd denne dagen, lille Irina er nybadet og mett. Nå skal hun liksom sove. Jeg gjør et hederlig forsøk på å få henne til det, forteller om bukkene bruse som vi pleier når det er sovetid, men jeg vet jo at Irina sjelden sover om dagen, og slett ikke på kommando. Det er ganske håpløst. Så løper hun rundt i huset.

Jeg får fulgt bedre med på sjakk og nyheter enn jeg egentlig har behov for, denne dagen. Det er verdensmesterskap for lag i Khanty-Mansisjk, og det er stor og prestisjefylt lyn- og hurtigsjakkturnering i Paris. Vår mann Carlsen er veldig i sentrum av begivenhetene, han har ledet turneringen fra første stund, og har vært nær ved å dominere feltet, men har også hatt noen uhell og feil som kan se ut til å ha vippet ham litt ut av balanse. I et intervju med den offisielle mediekanalen til turneringen, erfarne Maurice Ashley var intervjuer, så svarer Carlsen merkelig irritert på spørsmål om at «alt ikke er godt så smooth«. Filmen og hendelsen er veldig diskutert i sjakkretser og på sosiale medier, og det må vel kunne gå an å si at Carlsen ikke kommer så godt fra det, om enn spørsmålet nok ikke helt anerkjente prestasjonen Carlsen hadde gjort. Han ledet jo tross alt, og har stort sett spilt godt. Det kommer nok frem at Carlsen lever og opptrer under et voldsomt press, og at han nok ikke har det helt behagelig under dette presset. Kanskje er det også andre ting som spiller inn. Andre ting som har vært diskutert, er at Carlsen får spesialbehandling, og slapp å delta på et arrangement de andre i turneringen måtte delta på. Slik fikk Carlsen to timer ekstra hvile, noe Sergej Karjakin fant så urettferdig at han måtte twitre om det. Tweeten ble likt av Hikaru Nakamura, så det kan se ut som han har et poeng. Det skal jo heller ikke være slik at noen får spesialbehandling. Konkurransen skal være på like fot.

I Verdensmesterskapet for lag er det ingen slike kontroverser jeg kjenner til. Mediedekningen der er jo også langt mindre intens, enda dette er langsjakk, med lang betenkningstid, og skikkelig. Hurtigsjakken i Paris er mer av et show, det er en amerikanisert form for sjakk, veldig medievennlig, med store penger involvert, og med svært trente PR-agenter og medieaktører. Smooth, kan det vel kalles. I Khanty-Mansisjk er det skikkelig. Der spiller de sine partier, mange ukjente spillere fra Tyrkia, Hviterussland, Polen og Egypt, og også mindre kjente spillere fra de store nasjonene Russland, Ukraina, USA og India. Kina er vel de eneste som stiller noe nært et fullt lag, om enn også her vet jeg folk som mangler, og lille Norge er med med et veldig redusert lag. Jeg trodde det skyldtes at stormesterne våre ikke ville bruke sommerferien på sjakk i Sibir, at dette var noe for unge og sultne kommende mestere, men forstår nå at en stormester som Kjetil Lie hadde veldig lyst å være med, og er sterkt kritisk til uttaket. Det skal ha vært et omstridt krav om «aktivitet», som skal ha vært med å gjøre utslaget. I alle fall har Norge punktert litt etter en lovende start, der de var nær ved å gjøre et sensasjonelt resultat, men der det likevel endte opp med knappe tap. Siden har tapene ikke vært så knappe lenger, og kritikken mot uttaket får fornyet kraft. To av spillerne som er med har bare oppnådd et halvt poeng til sammen, de har sammenlagt bare klart en remis, ellers har de tapt alle kampene. Ofte har de stått godt underveis, men det hjelper så lite når de går ned i tidsnøden. Det er jo det som er med på å skille de gode fra de nesten gode sjakkspillerne, de gode får de gode stillingene i mål, og klarer å redde dårlige stillinger. De nesten gode glipper det for, enten de står godt eller dårlig.

Jeg tror Kina nå gikk opp i ledelsen, etter å ha slått Russland. India gjør det også bra, og vant i går mot Ukraina. USA satte en stopper for overraskelseslaget Tyrkia, med en klar seier. Hviterussland fortsatte fremgangen etter storseieren mot Norge, og vant nå mot sisterangerte Egypt. Norge møtte Polen, fikk remis på førstebord, vant på tredje, og tapte de to siste. Vi ligger nå nest sist, bare foran Egypt.

Lille Irina ble utålmodig, og ville ut igjen et stykke utpå dagen. Hun snapper opp russiske ord og uttrykk i en rasende fart, og vil vel kanskje i løpet av sommeren passere meg i forståelsen av språket. Her leker hun stadig med Tasja, hører russisk fra babusjka og fra unger og mødre på lekeplassen, det er veldig friske språkomgivelser, ikke lenger bare morens ord og uttrykk å måte å formulere seg på, og min tillærte, primitive. Nå gjaldt det å få på seg de hvite skoene, hvite sandalene. Det skjedde akkurat i det Olia veldig beleilig kom hjem. Tasja klarte også å snike seg med på turen vår, hun har en drøm om å komme seg til Marinskij-parken, der hun vil hoppe i hoppetårnet. Slik gikk det imidlertid ikke.

Irina strever litt med å bli avvennet med bleier og tilvennet med potte. I Norge går man gjerne rett fra bleier til do, så vidt jeg har forstått, man kjøper bare en ekstra ring for barn, og så slipper man bryet med potte. Her har jeg inntrykk av at man kan drive med potte i årevis, helt opp i skolealder. Uansett så nekter Irina å sette seg på potten. Hun tisser bare i badekaret. Større ting kommer ufrivillig. Det er et problem vi har å overvinne. Det har milliarder av barn overvunnet før henne, så det går seg til. Men akkurat nå er det vanskelig for henne, når hun kjenner at det trengs. Så vi kom oss ikke lenger enn til lekeparken. Irina holdt seg til baken, gråt og sa domoj – «hjem». Tasja gråt også, for nå ble det ikke noen tur i parken denne dagen heller.

Lignende ble resultatet da babusjka tok med seg barna og bikkja på kveldsturen. Olia og jeg gikk også ut, etter at hun hadde brukt lang, lang tid på å ordne med internett og nettbrettet og de tekniske tingene hun har kjøpt til familien sin. Vi lekte litt på lekeplassen, men så var det på nytt domoj, fra Irina. Denne gangen kom det også.

Utenom dette, er Irina i storform, og ser ut til å ha funnet seg veldig godt til rette. Barn har den fantastiske egenskapen at de aldri tenker på problemer som ikke er gjeldende akkurat nå, så når hun ikke må på do, er alt fint. Hun har mange lette, fine sommerklær som gjør henne helt skjønn, og babusjka og mama Olia pleier å sette opp håret hennes med haler og sløyfer, så hun blir ganske uimotståelig. Sånn ser det ut som hun føler seg også, der hun løper rundt, og forteller alle hvordan verden henger sammen.

Sommerferie! (Lille St. Hans)

I dag ble det sommerferie. Det har vært travelt i mai og i juni, ganske intenst egentlig, og det er ganske vanskelig å få inn i hodet at det nå er slutt. Sommerferien begynte i dag. På mandag reiser vi til Kiev. I dag reiste mitt lille barn og jeg rett til Borestranden, og deretter til min mor, hennes mor, for å innlede det jeg føler er en velfortjent ferie, med en liten St. Hans feiring på forskudd.

Konemor Olia er hjemme. Det er nesten vondt å være uten henne i dag. Men det har vært travelt for henne også, alene med barnet fra morgen til kveld, mens jeg har vært uvanlig opptatt og hatt mye å gjøre. De gangene jeg har vært hjemme, har jeg selvsagt tatt barnet. Ingen blogging, ingen lesing, ingen skriving. Olia, Ira og jeg skal være sammen hele sommeren. Denne første dagen er vi litt hver for oss, så også hun får hente seg inn, og lille Ira og jeg får vært med bestemoren hennes.

Det er en tradisjon vi har, jeg har blogget mye om det før, for de helt spesielt interesserte, den helt nære slekten og meg selv. Hver gang solen snur, til jul og til St. Hans, så feirer vi med min mor, med å spise rømmegrøt og spekemat, og drikke øl og akevitt. I år er vi allerede i Kiev på St. Hans, så vi tok feiringen et par dager før, på lille St. Hans.

Lille Irina har allerede overnattet flere ganger her borte. Det begynner å bli rutine. Hun pusser tennene, får på seg pysjen, og legger seg i bestemors seng der hun får høre et eventyr. Så sovner hun. Det minner om hvordan jeg sov hos min mormor, da jeg var liten. Rutinene var atskillig fastere der, alltid stillere, varmere og mørkere.

Ute på Bore har lille Irina og jeg vært før. Det var på 40-års dagen til Gry, noe jeg ville blogget om da bloggen var yngre, nå er jeg ikke lenger så komfortabel med å skrive andre mennesker inn i min blogg. De skal få kontrollere sitt eget nettliv. Det var en veldig, veldig kjekk fest, og for meg en oase i en travel tilværelse. Da festhelgen var slutt søndagen, kom min mor med mitt barn, Irina, og lille Irina og jeg ble igjen, da mor reiste. I dag reiste vi ut til Bore igjen. Det er badestranden her på Jæren, den beste å bade fra, men selv om det var varmt hjemme på Ganddal og vekke fra sjøen, var det kaldt ute på stranden. Irina ville ikke engang ned til bølgene. Men hun ville være lenge, lenge, le-enge med dissene og sklien, der med kuene.

På vei hjem til mor så vi en ørn. Jeg trodde ikke mine egne øyne, og både fotograferte og filmet, gikk ut av bilen, nå fikk trafikk være trafikk. Andre biler fikk komme seg rundt og forbi på det viset de kunne, her var en ekte ørn bare meter unna. Den satt kongelig og giddalaus, og så det ikke verdt å fly unna bare fordi et menneske nærmet seg, og de vanlige jærfuglene gjorde sitt beste for å plage den unna. Den var litt ung og pjuskete, det skal sies, det var et eller annet merkelig i at den fant seg i å sitte nede på bakken og bli harselert med.

Hos mor var som vanlig alle detaljer lagt ned for en vellykket St. Hans-feiring, enda det ikke engang var St. Hans. Hun hadde vært på polet og kjøpt skikkelig øl, rømmegrøten var hjemmelaget fra bunnen av, spekematen kjøpt hos slakter, og rugkransene hjembakte og ferske. Det var veldig, veldig godt. På TV var sendingen var Norway Chesss, både lille Ira og jeg er interessert. Jeg har fulgt turneringen tett, og fulgte nøye med i dag også. Tre-fire ganger har jeg vært inne og sett, på Clarion hotell og på konserthuset. Store sjakkturneringer er noe jeg vil støtte opp om. Og kanskje kan jeg skrive på nettet at det er litt rart at de mest usportslige, som vår egen Carlsen og amerikanernes Nakamura, er de mest populære. Jeg hadde neppe skrevet det om det ikke var for ølet jeg har drukket, egentlig mener jeg at man skal respektere sjakkspillere mister litt kontrollen over seg selv etter et tap. For meg og mange andre var det i alle fall kjekt at Aronian vant, jeg blir rett og slett glad når jeg ser på ham. Han har en forbilledlig opptreden og væremåte.

Hjemme hos mor har jeg tilgang på TV, Netflix og hva det måtte være. Jeg endte opp med Bachs Johannespasjon, i en utgave på YouTube, japaneren Suzuki. Det er liksom ikke noen filmer jeg vil bruke over en time på å få sett. De jeg prøver meg på fanger meg ikke, selv Bob Dylan og dokumentaren «Don’t look back» klikket jeg meg vekk fra. Klokken nærmer seg tolv. Snart legger jeg meg. I morgen skal jeg stå opp, og drikke kaffe. Ikke noe arbeid og plikter venter meg før i august. Min vakre kone og eventyrlig skjønne datter skal få all min oppmerksomhet, dag og natt, hele sommeren til ende. Det er knapt til å tro.