Frie familiedager i Kiev

I dag var det semifinale i VM i fotball. Jeg fikk det ikke engang med meg, før jeg så resultatet av kampen på sosiale medier. Det skulle jeg også være foruten, men så ble jeg hektet på da Boris Johnson trakk seg som utenriksminister og Juventus av alle ting kjøpte Christiano Ronaldo. Det får være nok fotball og politikk, denne posten skal handle om to flotte og helt forskjellige dager med familien her i Kiev.

Begge dagene startet med morgentreningen i Hydropark. Begge dagene kom jeg litt sent ut, og følgelig litt sent hjem, slik at klokken var nærmere tolv før jeg fikk begynt på frokosten. Så ble den nærmere ett før jeg fikk kommet meg ut, først med Irina til lekeplassen utenfor, og så ytterligere opp til to timer før Olia kommer ut etter oss. Hun skal liksom bare gjøre seg ferdig, så går det sjelden under en time.

Det gjør ingenting. Jeg sjekker gloser på mobilen i ledige stunder, ellers så skyver jeg Irina frem og tilbake i dissen, det mest meningsfulle som er i tilværelsen akkurat nå. Gloseprogrammet mitt har forresten hengt seg litt opp, de siste par dagene, superkjøret fra starten av sommeren har vist seg vanskelig å holde, og er sikkert litt meningsløst også. Jeg har fullt av avanserte ord og uttrykk inne på italiensk, russisk og tysk, men kommer sjelden i posisjon til å kunne si dem. Det viktige er å mestre dagligtalen, og holde en samtale. Det kan jeg bare uanstrengt på russisk, men også der gjør jeg mange feil enhver innfødt hører og skjønner jeg er utlending.

Mandagen

Nok om det. I går var planen å reise inn til sentrum først, så Olia kunne ordne noen datagreier. Det dreier seg om skjermen til et gammelt nettbrett, fra Sony, som er tråkket på og ødelagt av barnet, og så gjelder om å kjøpe en bedre router til leiligheten i Kiev, slik at nettet virker over hele leiligheten og for mange nettbrett og mobiltelefoner.

Vi satte oss på buss nummer 14, og kjørte den nesten til endes, nesten til stasjonen. Buss nr 118 kom like bak, den ville vært et mye bedre alternativ. Vi oppdaget det akkurat litt for sent til at det gikk an å hoppe ut av vår buss, og skifte. Dermed ble det å spasere noen hundre meter i varmen og trafikken i Kievs tjukkeste transportsentrum ved stasjonen. Med kaffe til meg, og is til Irina, ble det lettere.

Så skilte vi lag, Olia gikk for å besørge sine ærender, Irina og jeg gikk til Aoutpab, eller Tfe far aout place. Det må skrives med russisk-engelsk, stedet ligger rett ved en trikkholdeplass, men det er akkurat så langt ute at det blir vanskelig for turistene. Det er likevel dem stedet henvender seg til, med sitt kreative engelske navn, og sånn de forsøker å fremstå. Vi har tatt trikken her mange ganger, og jeg har vært fristet av den.

For å si det sånn: vi går dit ikke igjen. Det var utmerket servering, vennlig personell, og de hadde leker til Irina, men maten var ikke noe særlig, og importølet var 2-3 ganger dyrere enn hva øl trenger å være her. Selv når det liksom var satt ned 50 % i forbindelse med VM. På en TV-skjerm viste de Brasil – Mexico i opptak, hvilket brakte meg til erkjennelsen at der de viser fotball på TV, er maten ikke god.

Det er, som jeg sa, et trafikknutepunkt, dette, og det går mange trikker forbi i alle trikkeskinnenes retninger. Irina har alltid lyst til å reise med dem, som barn flest, vil jeg tro, liker hun transport, alle transportmidler liker hun seg, og så blir det til at vi hopper på trikken vi også, linje 18. Som så mange, mange ganger før bringer den oss til Kontraktovaja Plosjad, et sted vi kan nå mye fortere og lettere ved å reise rett ned, og ikke rundt den svære høyden det meste av Kiev ligger på. Fra Kontraktovja går vi til Postjovaja, vår faste rute, som nå er blitt gågate, og på veien stikker vi innom Liubov Markovka. Det er et favorittsted for Irina, siden de har lekerom der. Stedet er bra for oss voksne også, men mer en kafé enn en restaurant, og klart best på desserter og søtsaker. Greit nok, siden vi allerede hadde dummet oss ut ved å spise litt på te far aot pleis

Og så begynte eventyret. Som så mange ganger før, når det gjelder oss. I stedet for å reise hjem, tok vi den lille taubanen opp på høyden, hvor Irina fikk boltre seg på den nye lekeplassen så lenge hun bare ville. Olia og jeg satt ved siden av hverandre på en benk, og tenkte barnepass nå allerede er ganske lett. Irina er 3 år og 10 måneder, og klarer seg stort sett selv. Det er bare av og til vi må opp, og sjekke hvor hun er blitt av.

Tirsdagen

Så mandagen var fin, men det var også den som gjorde at jeg måtte skrive «to flotte dager i Kiev» og ikke «to fantastiske dager» i innledningen. Tirsdagen kvalifiserer til fantastisk.

Etter det vanlige morgensommelet vårt reiste vi med linje 118 over til venstre bredd, da denne bussen omsider kom. En observasjon av interesse var en gretten gammel mann som klaget til billettselgersen over at bussene kom så sjelden, og når de først kom, så kom de flere etter hverandre. Folk måtte stå og vente på holdeplassene, lenge, og bli gretne, sånn som han var. Den stakkars billetselgersken kunne jo lite gjøre med det, hun tusler jo rundt i den enda varmere og overfylte bussen dagen lang, og samler inn penger til billettene hun leverer ut, og så billige billettene hennes er, må lønnen hennes være tilsvarende. Den gretne gamle mannen reiste 1 stopp, ca. 500 meter, og kjøpte ikke billett, som billettselgersken så riktig og oppgitt påpekte.

Vi er i en annen verden. Men det er lett å være i godt humør, når man har helsen og penger nok. Da er det en forpliktelse, synes jeg. Og for oss er det enkelt.

På andre siden har Irina sparkesykkelen, samokat, og med den sparker hun seg av gårde langs strandpromenaden. Olia har det aldri bedre enn når hun er i en butikk, og hun smetter unna denne gangen også, alltid noen småting å handle inn.

Irina og jeg drar rett til den lille stranden, den lille viken, med lekebåten og det brådype vannet, der hun fortsetter å bryte grenser i vannet i forrykende tempo. Denne dagen kaster jeg henne ikke bare så høyt opp i luften jeg bare kan, men jeg hopper selv også, for å få henne enda høyere opp. Jeg er høy og kraftig, så det blir bra høyde på det. Og ved en anledning fikk jeg selv vann i øynene, så jeg så ingenting, og greide ikke å ta Irina i mot. Hun hostet og harket og spyttet skittent elvevann i flerfoldige sekunder, før hun på klingende russisk sa jesjå raz. En gang til.

Og hun klarer for første gang å svømme inn fra der vannet rekker meg til halsen, til hun selv kan stå i bånn. På ryggen begynner det å minne om svømming, det hun driver med. Hun legger hodet bakover, og løfter beina litt, og klarer sånn å slappe litt av, før det er over til kavingen og hundesvømmingen igjen. På bryst er det antydninger til at hun tar svømmetak med armene. Hun kan stå på skuldrene mine, mens jeg dukker henne under, jeg kan snurre henne rundt så fort jeg bare kan, i og over vann, og vekselsvis, og jeg kan kaste, dukke og gjøre det aller, aller meste. Selv viser hun meg også hvordan hun kan dukke, og svømmer lite grann med hodet under vann, eller synker seg frivillig under.

Det er herlig å se på, og være far til.

Så kommer Olia, og er med og bader litt. Det blir også tid for Irina i lekebåten, det store blå seilskipet med plass å løpe på og rutsjebaner. Ved siden av er en liten karusell, Irina liker seg i, og favorittleken, disser, eller husker, som det vel heter på østlandsk. Jeg liker meg imidlertid bedre da vi kommer oss bort til en restaurant. Det er den nye restauranten Tibliso, georisk, og den har overvunnet Olia helt. Det er også noe av fremgangen med Olia, alle årene vi har vært gift, hun er ikke lenger fullt så redd for pengene, som hun var. Tidligere var det aldri restaurant på oss, om det ikke var businesslunsj, eller superbillig. Det resulterte i en del plastmat, gummipizza, og vi smilte begge over sammenligningen, denne overdådige mengden nylaget georgisk mat, og vassenpizzaene i Hydropark. Olia stod for bestillingen, og holdt ikke igjen på noe. Hun ble tatt inn, og vist kjøkkenet og forskjellig også, og kom ut med krydder og serveringsfat. Hun var solgt, eller kjøpt, eller hva man skal kalle det. Hun lastet ned appen til stedet også. De har fått seg en kunde.

Jeg er stor fan av geogrisk mat. Dette året har det for alvor vært tema, vi har nå oversikten over 5-6 stykker av dem, og vet de fleste steder i byen hvordan vi raskt skal komme til nærmeste georgiske. Jeg har siden Moskva 2005 vært blodfan av hatsjapuri, mens Olia i år har lagt sin elsk på det som vel må skrives zhinkali, kjøtt pakket inn i pasta formet som en slags blomst. De er veldig karakteristiske, og man må vel si dette er Sovjetpasta, eller russisk pasta, den må ikke forveksles med den italienske. Vi kjøpte intet mindre enn 20 stykker av disse zhinkaliene, dette måltidet, i tillegg til alt det andre vi kjøpte. Et solid måltid på en solid tirsdag.

Dagen ble avsluttet med Irina på lekeplassen. Det er en lekeplass vi nesten ikke har brukt. Den pleier å ligge midt i sollyset, noe som gjør apparatene for varme og hele stedet uutholdelig, men i år har vi så langt unngått de verste temperaturene, og plassen er mulig å benytte. Lekeapparatene her er betraktelig eldre, enn de fleste andre her nede, typisk sånn folk assosierer med et mistrøstig Øst-Europa, kommunisme og Sovjet, falmet og slitt og delvis ødelagt. Men det var fullt av barn der, og Irina storkoste seg, alene og sammen med andre. Olia fant stadig vekk unnskyldninger for å kjøpe inn et eller annet, deriblant kaffe til meg, og ellers satt hun og strikket. Rett som det var måtte jeg bort til Irina å fotografere og filme, eller skyve på henne i dissen. De hadde laget til en sandhaug med sand fra stranden, litt umotivert plassert, egentlig, ved siden av en sandkasse, men den var innen rekkevidde å hoppe fra, både fra dissen og fra et lite klatreapparat. Så fikk Irina prøve å hoppe fra stor høyde, og fra disse. Det siste er å bryte nyte grenser, det er første gang i livet for henne, og hun likte det straks.

Det var veldig kjekt og harmonisk, hele greiene. Da det begynte å kveldes for alvor, tuslet vi bort til bussholdeplassen, og ventet på nummer 55 eller 118 som kunne ta oss hjem. Irina var lys våken og glad, oppvakt som bare juling, klar til å lære tall, eller hva det måtte være. Hjemme fant hun sammen med lille Tasia, og lekte litt med henne, mens jeg benyttet meg av det skrøpelige internettet vi har til å smekke gjennom noen nyheter, og begynne på denne omfattende posten. I det den avsluttes, er det en ny dag, med de samme mulighetene!

Reklamer

Fotballkveld etter to fine badedager i Kiev

Jeg har fått fri til å se de to kvartfinalene i VM i kveld. Irina og Olia vinket meg farvel på bussholdeplassen, og jeg var med dem selv om kampen hadde begynt. Det er ingen tvil om hvem som betyr mest, hva som er gøyest.

Både i dag og i går har vi vært og badet. I dag var vi hele gjengen, også babusjka og Tasja. For Tasia er det et eventyr, hun har ingen voksne å leke med seg som jeg kan, og hun får bare glimt av det livet Irina lever alltid. Tasia har litt tendenser til å være overbeskyttet, mens Irina vel heller er anti-overbeskyttet.

Det viser seg tydelig i vannet. Tasia er fem år eldre enn det lille søskenbarnet sitt, men Irina er mange ganger modigere og gjør mye mer i vannet enn Tasia gjør. Irina har bade med meg siden hun lærte å leve, og alltid har grenser blitt prøvet og flyttet. Vi har det veldig, veldig gøy, også Tasia hyler av glede. Hun har to baderinger og flytemadras, og vil likevel bare bli kastet og hoppe forsiktig fra meg. Irina kan jeg slenge rundt om kring av alle krefter.

Normalt vil jeg passe litt på når Irina ligger og kaver i vannet, der hun ikke rekker bunn. Men Tasia vil hoppe, og hun har problemer med å komme seg opp på foten min, og lille Irina får klare seg som best hun kan. Irina får også hodet under vann hele tiden, frivillig og ufrivillig, kult nok begynner hun til og med å dukke der hun liksomsvømmer.

Mama Olia og Babusjka er på stranden og ser på. Babusjka sier jeg er akkurat som Olias far var, slenger henne ut på, og lar henne svømme selv. Olia endte opp som en mestersvømmer. Det vil kanskje Irina også gjøre?

Ikke at det betyr så mye. Det var en flott dag på stranden, og det skulle ikke ha vært nødvendig om Olia heller ville ha meg hjem, enn til å se fotballkamp.

I går var vi også innom stranden. Det var en av de dagene der flere timer går med til Pesto, restauranten med flott lekerom for barn, men middelmådig mat. Irina har det fint, der, og får treffe andre barn, og vi to voksne har god tid til hverandre, og til Internett og hva vi ellers skulle ha behov for å undersøke. Olia greier som regel å snike seg ut i et eller annet ærende. Denne gangen dreide det seg om å skaffe en bedre router til nettet hjemme, den vi har klarer ikke å håndtere alle nettbrettene og telefonene vi nå har.

Den lille stranden med båten er lett å være ved. Så sent på kvelden er det ikke mange som bader, men Irina og jeg bader som bare det. Som alltid.

Endelig ukrainsk SIM-kort igjen!

De fleste vil vel få utenlandsk SIM-kort når de gifter seg med noen fra landet. De vil vel ikke som meg, kvitte seg med det de allerede har?

Jeg begynte å reise i Russland fra 2004, og utvidet med Hviterussland og Ukraina i 2007. Fra tidlig av fant jeg ut at det lønte seg veldig å investere i et lite SIM-kort i landet, det gjorde det praktisk talt gratis å ringe og sende SMS, skulle jeg komme i kontakt med noen her. Så mange kontakter hadde jeg selvsagt ikke, men de jeg hadde, lå på adresselisten, sånn at jeg kunne melde dem når jeg var her, og vi kunne avtale å treffes.

Da jeg traff Olia her for første gang, hadde jeg ennå en slik telefon, og kan utmerket huske følelsen da den første meldingen hun sendte meg – var på norsk! Det kunne virke skjebnebestemt, at det skulle bli oss.

Men så gikk kortet ut på dato, av en eller annen grunn, jeg husker ikke lenger omstendighetene, jeg vet bare at i ganske mange år nå har Olia og jeg ikke hatt muligheter til å ringe eller melde hverandre når vi har vært her. Vi har i så fall måttet bruke dyre norske omveier, noe vi praktisk talt aldri har gjort.

I går fikk vi det i orden igjen. Og det på en dag som viste at det trengtes.

*

Vi tok ut i vanlig tid, sånn litt ut på ettermiddagen. Akkurat i det vi gikk ut, Irina og jeg først, ble det litt regn og litt kald vind, sånn at jeg ba om en ekstra genser til meg selv. Da gikk de amok. Irina hadde allerede strømpebukse og langbukser, to gensere, tøyjakke og luke, tross at prognosene varslet 22 grader. Det er liksom andre regler for været, her. Men da solen brøt frem, og vi satt og ventet på bussen, skjønte vi at vi hadde overdrevet. Vi hadde flere klær enn vi hadde plass til i vesken, og det var så varmt at det var plagsomt.

Olia skulle løpe hjem med dem, og så skulle vi avtale å treffes.

Not.

Dette er å be om problemer. Irina og jeg setter oss på buss nummer 62, ned til Postjova, med plan om taubane og lekeplass. Olia skal liksom treffe oss på en lekeplass, der oppe, en vi sånn cirka har avtalt, etter at jeg har gjort rede for henne vår sannsynlige løype. Neste 62 går om cirka 20 minutter, Irina og jeg kan godt vente nede på havneplassen de minuttene. Det vil ikke Olia. Hun vil heller komme til oss, via metro, fra en annen vei.

Trøbbel. Bussen er steike varm, går langsomt i den tiltagende rushtrafikken, og da Irina og jeg kommer ned til havneplassen med fonten, vil Irina selvsagt inn i den. Og fra meg får hun alltid, alltid, alltid lov til det. Til tross for at jeg ikke har tørre klær til henne etterpå, overhodet. Olia har tatt med absolutt alt.

Og etter hun har vært i fontenen, må vi plent opp taubanen, for å ha sjanse til å treffe Olia. Der oppe er det som ventet en nylaget lekepark, jeg ville treffes der, men det kunne være problemer for Olia, derfor gikk vi bort til den gamle og verre lekeplassen lenger unna. Hele tiden var det en kamp for meg, å finne et eller annet nett, for å finne ut om det var England og Columbia som spilte, en kamp jeg hadde lyst å få litt med meg.

Men ingenting. Irina lekte riktignok fint, ingen problemer der, men jeg hadde verken kontakt med Olia, eller med nettet, og kunne ikke vite noe om verken henne eller kampen. Så det var å tusle rundt og se seg om, hele tiden med forsøk på å finne et nettverk å koble seg på.

Til slutt kom Olia, glad og fornøyd, som alltid. Hun hadde fått kjøpt sim-kort, og plassert det i min gamle iPhone 4. Det er en favorittelefon, den telefonen som sikkert har utgjort det største spranget, perfekt i format og evner, men den tålte ikke å ligge i en lomme det kom snø i, dermed ble den frostskadet. Her i Kiev klarte de å reparere alt, utenom fotoapparatet, og siden har denne telefonen vært en ytterste reservetelefon og Olia sin telefon. Nå var den min ukrainske. Hadde Olia bare brukt telefonen vi arvet av mor, iPhone 5, der alt ennå virker på et vis, og som jeg ennå stadig har med meg. Det er et fremtidig mål, å få sim-kortet over dit.

I forbifarten bemerket: det vil ikke utgjøre noe stort problem. Det er bare å skjære sim-kortet til en mindre størrelse, og plassere det der. Kjenner jeg oss rett, vil dette ta litt tid.

Irina lekte lenge, lenge også etter at Olia kom. Hvilken fotballkamp som enn var, så var den slutt, da vi endelig kom oss til et sted med nett. Det var en georgisk restaurant, med nett, som Olia fant, i det hun var og så etter garn i en butikk i nærheten. Dette er en georgisk restaurant vi ikke visste om, og som jeg ikke vet om er ny. Den ligger rett opp fra Maidan, virkelig nær sentrum, men var likevel av de billigere. Olia likte den kjempegodt, mens den for meg var mer grei. På georgisk mat er dette standard mer enn godt nok. Olia kjøpte meg til og med en liten shot, så da var jo alt velstand.

På vei hjem greide vi akkurat ikke å komme oss ombord i nummer 62, så vi måtte gå til fots langs Marinskij Park, opp til Arsenalnaja. Det er et godt stykke, og selv med Irina på skuldrene, kom vi oss ikke opp før fotballkampen jeg ville se, hadde begynt. Vi skilte lag, Olia og Irina reiste hjem, mens jeg reiste til Patrick pub.

Der så jeg kampen England – Colombia. Alle som så kampen, vet hva det var for noe. Det er kjekt å sitte på pub og drikke øl, og følge med på sosiale medier, men fotballen i seg selv, er ikke hva den var. Jeg så ferdig kampen, straffesparkene og alt, og gikk hjem og la meg, sammen med de andre. Nå har jeg også ukrainsk sim-kort. Foreløpig er det installert i en telefon der jeg ikke vil ha så mye nytte av det.

Sommeren 2017

Så har vi funnet roen hjemme. I dag virket kaffemaskinen. Vi fikk lagt litt provosoriske planker i oppkjørselen – på uzbeksk vis – kalte kona det, artig ukorrekt, og vi fikk kjørt ut og handlet skikkelig med mat. Til middag laget hun en georgisk inspirert rett, med hint av Kiev, og vår lille Irina var sitt gamle jeg igjen, blid og fornøyd, og full av innfall. Det var i det hele tatt en god dag.

Men det kommer ikke opp mot sommerferien vi hadde. Den var makeløs. Jeg har skrevet rikelig om det allerede, med tema hvordan det har vært så barnevennlig, hvor lett det har vært for Irina å finne andre barn å utvikle seg med. Jeg har skrevet om alle mulighetene vi har hatt, alle strendene langs elven vi kan reise til, alle lekeplassene rundt omkring, Kievs fremragende transportsystem, med hyppige og billige avganger. Jeg har skrevet om all maten vi har spist, om ølet og kaffen. Det har vært for oss alle, Ira, Olia og meg.

Selvsagt har det sammenheng med at vi lever der nede på norske lønninger. Det gjør at alt vi benytter oss av, føles gratis. Vi hadde ikke oppført oss stort annerledes, om vi bare kunne forsyne oss av alle tilbudene. Leker, drikke og søtsaker til Irina koster 10 – 20 kroner, eller mindre, aktiviteter aldri mer enn en tier. Vi tre spiser helt utmerket for en hundrelapp. Vi lever billigere der nede, enn hjemme i Norge. Ganske atypisk for hvordan det pleier være på ferie.

Det har også sammenheng med at vi alle har hatt fri, og har kunnet gjøre som vi vil. Olia har hatt mange forpliktelser, men de er selvpålagt, og kan til en viss grad sammenlignes med mine «forpliktelser» med trening og gloselæring. Hun har ikke vært nødt til å kjøpe alle de tingene hun har kjøpt, styre sånn med å finne gode tilbud på nettet, reise langt for å hente dem. Hun har heller ikke vært nødt til å arbeide på datsjaen, selv om arbeidet hun har gjort der, vil gi oss gleder en gang i fremtiden. Dog skal det sies at vi har det så fint i Kiev, at vi strengt tatt ikke trenger noen datsja. Når det er sagt, er jeg veldig glad for at vi har én, og det er jeg som pleier være mest i mot de gangene det kommer opp om vi kanskje bare skal selge den. Her er det imidlertid Olia som bestemmer, jeg legger meg ikke så mye opp i det.

Kiev er en fantastisk by når man har fri og har penger. For de som bor der, og jobber der, gjennom hele året, er det selvfølgelig en helt annen historie. Det er svært krevende, lange arbeidsdager, lite lønn, og mye kreativitet for å få det til å gå rundt. De fleste skjuler det godt, hvor ille det står til. Kommer man uvitende til byen, kan man lett tro man kommer til en middels europeisk storby, med grei levestandard. Etter valutafallet har ukrainerne de laveste lønningene i Europa. Det føles så billig for oss nordmenn, fordi arbeidskraft i Ukraina praktisk talt ikke koster noen ting.

Desto mer bemerkelsesverdig er det at – stort sett – alle er så blide og imøtekommende. I hvert fall er de det med meg og Irina. For et skjønt barn som Irina, er det ikke så rart, og en eksotisk kar fra Norge, som har tatt seg bryet med å lære russisk, det vekker nysgjerrighet hos dem. Men de er hyggelige med oss lenge før de skjønner hvor vi er fra. Og med Olia pleier det altså å ende med utveksling av telefonnummer, eller annen kontaktinformasjon. Bak dette ligger det nok kanskje litt nysgjerrighet om det å utvandre til Europa, men også tror jeg litt nedarvede instinkter om at i en tøff verden gjelder det å ha kontakter som kan hjelpe når det kniper. Også Olia har dette instinktet. Hun har en gartner, en snekker, en altmuligmann, og med andre kvaliteter, også det at de bare er flinke til å bla-bla, som hun kaller det.

I Norge venter nå arbeidslivet, med forpliktelser om dagene. Det er et helt annet liv enn det vi lever der nede, men sammenligningen er litt urettferdig. Når vi er i Kiev har vi alltid fri, er alltid utømmelig rike, kan alltid gjøre som vi vil, og har ikke noen forpliktelser overfor noen. I Norge er vi i hverdagen, må tenke litt økonomisk, og har forpliktelser både her og der. Olia sa det på vei hjem, at vi gjør det lurt i å jobbe i Norge og feriere i Ukraina, altså reise fra høykostland til et lavkostland. Da hadde hun nettopp snakket med en venninne, som skulle feriere fra Ukraina til Italia, altså motsatt. Det er ganske annerledes.

Så vi er privilligerte med lange ferier, og gratis sted å bo i en by og en kultur vi kjenner veldig, veldig godt. Både Olia, Ira og jeg føler oss helt hjemme der borte, behersker språket og alle vanskeligheter og utfordringer Kiev har å by på, det er veldig lett for oss å få mye ut av det. Og selv om det er dumt at ferien er slutt, tiden går, vi blir eldre og barn vokser opp (som en innfødt så flott formulerte det), så vet vi at vi benyttet tiden vi hadde der nede helt maksimalt. Og minnene er også tatt vare på, gjennom utallige bilder, gode samtaler, og til og med denne bloggen.

Takk.

Med storfamilien på søndagstur i botanisk hage

Det er søndag kveld, og jeg har fått fri til å tusle rundt som jeg vil. Den tiden har jeg så langt brukt til å gå rundt i gater jeg sjelden går, og hørt på foredrag om Bach og barokken, mens jeg har vært på halvhjertet jakt etter et sted med nett å sette meg ned med PC. Det har jeg ikke funnet, ubekvem som jeg er med å vippe opp datamaskinen en pub eller ren restaurant der det er mange folk. I stedet har jeg satt meg ned i parken (som om det var noe bedre), der med minnesmerkene for andre verdenskrig og for sultkatastrofen 1932-33, like ved siden av Lavra. Der er det nydelig utsikt over til venstre side av Dnjepr, med den nye bebyggelsen som ikke helt klarer å ta over løvtrærne som dominerer landskapet. Kiev er heldig som storby, som har disse høydene langs elvebredden til å gi ro i sjelen, til å la øynene hvile over stort landskap og sletteland. Mange gjør som jeg, og tilbringer kvelden her.

Dagen tilbrakte vi i dag i botanisk hage. For første gang denne ferien var alle sammen med, babusjka, tante Tanja, søskenbarn Tasia og oss tre i kjernefamilien. Særlig for Tasia er det stor stas når alle er med. Irina liker det også godt, når storesøsten, som hun blir kalt, er med som forbilde og lekekamerat. Olia liker veldig godt å ha med familien, særlig moren, mens Tanja og babusjka kanskje gjør det litt mer som et pliktløp, om enn et kjekt pliktløp. For meg kan det bli litt anstrengende. Det blir veldig markant at jeg er havnet i en familie med bare jenter, med mye prat og jenteting, og barna som er klart mest masete med meg. Både Tanja og babusjka er mye, mye mer beskyttende med barna enn jeg er vant til, så Irina og jeg leker som med handicap. Vi gjør ikke, og kan ikke gjøre tingene som vi pleier.

Symptomatisk, kanskje, er at babusjka kjøper meg en kaffe ved inngangen. Eller, hun sier hun skal kjøpe kaffe. Det hun kjøper er en sukkerbombe av kaffe, krem, sukker, eple, sukkerkuler, sjokoladekuler, sukker, honning, og jeg vet ikke hva. Det er snilt av henne, veldig snilt, hun skjønner bedre enn det egentlig er nødvendig, at det kan bli litt kleint for meg i dette selskapet, så hun kjøper alltid noe godt til meg. Hun er min svigermor, men hun er snillere mot meg enn noen andre i verden.

Atypisk for barna, så er vi ikke lenge i lekeparken like innenfor portene. Irina har jo nettopp vært i denne lekeparken, kanskje er det derfor hun blir fort lei, mens de også aldri helt klarte å bli enige hvor de skulle være. Tasia ville være nede med de nye lekene, de hun aldri har prøvd (og som egentlig er for handicapede), mens Irina ville være oppe i den vanlige, og prøve apparatene der. Særlig dissene.

Fra lekeparken pleier turen vår å gå ned de store trappene sentralt. Det er også dit Irina setter kursen, i en veldig fart. Men ikke fort nok for Tasia, hun vil ned og se på dyrene, fontenen, og alt som er nede i enden av disse trappene. Nå er det imidlertid de voksne som bestemmer, og de vil gå en annen rute, på oversiden.

Så da er det bare å gå opp igjen. Irina er motvillig først, men blir dradd med. Oppe blir det tatt mange bilder, foran alle slags blomster og fine steder. Olia tar bilde av barna, jeg tar bilde av henne, og barna, babusjka tar også bilde, med sin mobiltelefon hun har fått av Olia, og i det hele tatt. Turen blir dokumentert flittig.

Barna har med seg mange leker, dukke, bamse og dukkevogn. Irina setter seg i dukkevognen, Tasia triller den. Olia filmer dem. Jeg filmer alle.

Det er en haug Tasia klatrer opp på. Irina vil også med, men tante Tanja er redd Irina skal fall, og sier Tasia må passe godt på. Lite vet vel Tanja at Irina har forsert slike hauger snart et år nå, de er ingenting for henne. Hun klarer jo å klatre opp og ned når det er bratt, så hun må krype. Hun har gått søndagsturer hele sitt liv.

Med så mange mødre og barn med på tur blir det snart pitstop. Det passer alle bra. Jeg får min øl, resten får sine iser. Olia forteller igjen, og igjen, hvor lykkelig hun er. Det er ikke så ofte hun får være samlet med hele familien, på denne måten. Og lille Irina har en prateprestasjon som overgår det jeg har registrert, da Tasia spør om hun skal ha isen Olia har kjøpt til meg, og som jeg ikke vil ha. – Budet, sier Tasia på russisk, selvsagt. – Njet, sier Irina, – ne budu, «Nei, det skal jeg ikke». Og så: Eto mamasjki morozjnoe. Det er mors is. For å få til dette på russisk, må hun sette verbet fra tredje til første person, fra budet til budu, og så få mor i genitiv, attpåtil i kjæleform, mamasjki i stedet for mamasjka. Hun tar også med det spesielle eto, best oversatt med «det er», og substantivet morozjnoe (is), slik at det blir fullstendige og helt korrekte setninger.

I en alder av tre år er det sikkert ikke så spesielt, men for meg som svært språkintressert er det fascinerende. Det er også spesielt hvordan Irina mye, mye lettere enn jeg snapper opp nye ord hun har bruk for, slik som slikkepinne og trampoline. Trampoline har jeg omsider lært meg, etter å ha sett det skrevet, det er badut, mens slikkepinne har jeg nå glemt igjen. Irina bruker begge to, helt usjenert og uanstrengt.

Etterpå er det opp å se på rosene. Mye mer for de voksne, enn for barna, men barna løper jo glade rundt allikevel, og stiller opp på bilde. Særlig må Irina til pers mange ganger. Babusjka får vekke til live minner fra den gang og hennes nå avdøde mann, sammen gikk her med Olia og Tanja som små. Nå tar vi det samme bildet med meg og Irina, som de har tatt med ham og Olia, på samme stedet.

Det har kommet noen regndråper, mens vi er der, og nå blir det så sterkt at vi må søke ly. Babusjka må også ta på Irisjka en lett bukse, hun klarer ikke å se på at hun går i skjørt og bare ben når det regner. Ned trappen må Irina holde i hendene, enda hun få dager i forveien har gått ned alene lenger og verre trapper, uten rekkverk, og med dokkevogna og slepe på. Det er også fast rutine at hun går opp og ned trappene til leiligheten i fjerde etasje selv, i alle fall når hun går med meg. Men nå måtte hun holde i hendene. Man skal ha respekt for folk som er bekymret.

Kjedelig for Tasia ble det ikke mer i botanisk hage denne dagen. Vi skulle egentlig bort i lekeparken for en stund, men så begynte det å regne igjen, og da er det brått stopp. Det er forståelig hun blir lei seg og synes det er dumt når denne sjeldne muligheten til å være alle sammen samlet, varer så kort, men sånn er det.

Buss nummer 14 kommer med en gang, og vi reiser hjem. Der får jeg bildene over på data, og på nett. Der får jeg skrevet ferdig bloggposten for i går. Og der får vi spist en sedvanlig kraftig lunsj, med mengder av kyllingvinger, georgisk brød, fylte paprikaer og godt øl. Lille Irina har spist litt med babusjka, og spiser så litt med meg, ettersom babusjka går ut. Her har Irina og jeg en veldig koselig samtale, der jeg spør om hvordan hun har hatt det, hva vi har gjort og hva vi har sett. Sjeldent for henne å være, samtaler om ting som har hendt for en stund siden, eller skal hende om en stund. Det er så lett å se på det søte ansiktet hennes at hun tar spørsmålene og samtalene veldig alvorlig, og virkelig prøver å huske om vi har sett humler og fluer og biller, og når vi kjørte trolleybuss, autobuss og metro, og trikk. Hun vil gjerne bidra selv, og sier «humlen er død», – sjmel umej, som hun kaller det (umer, er riktig), det er jeg som har brukt uttrykket om insekter og biller som ikke beveger seg, eller ser knuste ut. Det har tydelig gjort inntrykk. I dag også, så så vi en død humle som maur spiste på. Så hun hadde helt rett.

Om kvelden fikk jeg altså fri, og gikk ut. På ny ble jeg overrasket av regnet, slik at jeg gikk inn i patrick pub, like ved, der jeg skrev ferdig denne posten, og postet den.

Siste varme helgen på en stund

Denne helgen var det fremdeles rundt 30 grader her i Kiev. Fremover er det meldt mellom 20 og 25.

Natt til lørdag var konemor Olia som sov dårlig. Det skyldtes ikke lille Irina, med henne har vi lært. Når hun våkner om natten gir vi henne litt vann og et kjapt eventyr, så sovner hun raskt. Men kona, hun lå og leste på mobiltelefonen. Så da morgenen og dagen kom, ville hun bare sove.

Derfor ble det til at lille Irina og jeg tok ut på egen hånd etter frokosten. Det var varmt, men jeg orket ikke styre med ryggsekk og klær for å reise til stranden, ikke en gang badebukse. Min plan var Marinskij-parken, en tur jeg synes passer som lørdagsaktivitet. Men straks jeg var ute og lille Irisjka trippet skjønn og herlig ved siden av meg, så skjønte jeg at jeg hadde gjort noe dumt. Det var klart jeg skulle hatt med badetøy, så vi kunne ha slengt oss i en metro, og reist til Hydropark. Ennå angrer jeg litt på at vi ikke gjorde det.

Ikke at Marinskij-parken ikke byr på opplevelser. Både negative og positive. Nederst i enden av parken er plassen for vennskap mellom folkene. Det er laget til av russerne, selvfølgelig, for å symbolisere vennskapet mellom det russiske og det ukrainske folk. De har laget en vennskapsbue, og en skulptur typisk kommunismen og sovjettiden. Det viser de typiske «sovjetmenneskene», støpt i betong, grovhugde og maskinaktige, og lent fremover og med hammeren og sigden høyt hevet. Til høyre for disse er en samling ukrainere, også støpt av den samme kunstneren, som et overtydelig symbol på at den ukrainske historien ser frem mot «sovjettiden». Nå ser ukrainerne altså annerledes på det, og vet vel ikke helt hva de skal gjøre med denne skulpturen. Under melodi grand prix så malte de buen i regnbuefarger, for å symbolisere «den nye tid» i Ukraina. Og så malte de den ikke helt ferdig, for å symbolisere at «russerne ikke helt har sluppet taket», det ennå er litt igjen.

Symbolismen er kanskje fullendt når regnbuefargene nå er tatt helt bort, og buen er den samme, gamle grå. På plassen pleide det være rikelig med aktiviteter, karuseller og leker for barn, reneste tivoli, og mange kiosker og utsalg, kaffe, øl og is, og mye mer. Det var sydende liv, på denne plassen som også er et flott utsiktspunkt nordøstover i byen, oppover elven, og på slettene bak den. I fjor tok de bort ølsalget her, og i år var det tatt bort det meste. Den en gang så sydende plassen, var nå blitt ganske stusselig.

Så Irina og jeg forlot den raskt. Det lille barnet vårt gjorde en ganske bra prestasjon alderen tatt i betraktning, med å komme seg opp alle trappene til selve parken, helt selv. Alle som har vært her, vet dette er ikke verst for et barn som ennå ikke er tre.

Tapet av øl- og kaffesalg gjør noe med Marinskij-parken også. Det pleide være mange hyggelige fortauskafeer her, bare å sette opp en bod, og noen bord, så var det en slags kafe. Nå er alt dette vekk. Om det kan gjøre noe med alkoholismen i landet, så er det kanskje greit, men det gjør jo også noe med sommerstemningen for de som klarer å drikke med måte. Jeg er med lille Irina, og vi får en prøvesmak av en ny sportsdrikk, før jeg kjøper en is til hver av oss. Like ved er det konsert med politiets orkester, på scenen de har der. Det var rett som jeg tenkte, parken passer for en lørdagstur, men det er altfor varmt.

Målet med turen var egentlig lekeparken de har øverst. Det er søskenbarnet Tasia som har lokket Irina med at de har et hoppeslått der. Så hver gang vi spør Irina hvor hun vil, så svarer hun «Marinskij», på sitt vis. Nå er hun der. Dessverre er hoppeslåttet altfor varmt, der i solen, til at det gir mening for henne å hoppe og skli der, i bare kjolen og bare ben. Så det får vente.

I stedet reiser vi hjem, i det som på mange måter ble en litt amputert dagen. Den ble avsluttet med kraftig sommerregn, lyn og torden.

I dag insisterte jeg på ikke å gjøre samme feilen igjen, og fikk med meg Irina og Olia til stranden. Det var den vanlige ruten, buss nummer 118, så venstre side av veien. Tre busser med nummer 118 kjørte forbi oss, før kom oss inn i en, langt oppe i gaten. Det skyldtes at Olia ville gå og snakke litt, hun ville ikke vente på bussholdeplass, og hun ville også inn i en butikk og handle litt enkle leker til Irina. Mens dette skjedde, kunne Irina og jeg konstatere at buss 118 går ganske ofte. Også om søndagene.

Og der, på andre siden skjønte vi som vanlig at vi hadde gjort det rette. Jeg visste det jo på forhånd, men også Olia skjønte det. Hun kjøpte meg en kaffe, og gav Irina eplejuice å drikke. Ved neste kaffeutsalg kjøpte hun enda mer, nå en sukkerbombe av espresso, kokos, krem og sukker, og en sånn overflod av søtt at selv Olia syntes det ble for mye. Irina, derimot, drakk i vei, om enn det kan være spørsmål hvor mye espresso det lønner seg å få i en snart treåring.

På stranden var det som alltid deilig å bade, deilig å hvile. Og Irina hadde i tillegg til meg og vannet, nå også de nye lekene sine å interessere seg for. Hun har alle tiders ferie her nede i Kiev, så mye skal være sikkert. Kiev er barnevennlig.

Men vi ble ikke så lenge på stranden som vi pleier, og det var jeg som brøt opp. Jeg la merke til at det var to litt eldre jenter som ganske merkelig forsøkte å få leken fra lille Irina, og også presset henne mens hun gikk alene på til henne å være dypt vann. Jeg gikk selvfølgelig og hentet henne med en gang, og tok henne ut dit hun og jeg leker, og vi har vannet for oss selv, men det var noe litt merkelig med disse jentene, særlig hun ene.

Senere så jeg moren, og da ble litt av hvert forklart. Jeg tok en litt tilfeldig spasertur, tilsynelatende tilfeldig spasertur frem og tilbake på stranden, og kunne se det var rene fyllefesten på gang. Vodkaen ble drukket i literflasker, og noen hadde helt åpenbart fått for mye, og ikke bare denne dagen. Jeg syntes det var såpass ubehagelig at jeg ville forlate stedet. Olia var enig. Både Ukraina og jeg er veldig tolerante når det gjelder alkohol og fyll, men det er grenser for alt, særlig når det er barn til stede. Og det er ubehagelig når folk er så fulle og rare at man ikke helt kan vite hva de vil finne på.

Vi gikk det som en tur, over de fine gresshaugene og sanddynene i området. Det er naturen som den var, midt i storbyen. Her er det også mange som griller og har flasker både med det ene og det andre, men her er det som det skal være, og ikke som på stranden som vi forlot. På et tidspunkt tar jeg Irina på skuldrene, og på et annet tidspunkt går Olia for å kjøpe oss en øl og en is. Turen går videre til Livoberezjna, der vi tar metroen hjem til en overdådig kveldsmat laget av babusjka.

Strandtur igjen, etter litt strev om natten og morgenen

Stort sett sover lille Irina godt hele natten gjennom. Natt til i går våknet hun imidlertid mens det ennå var mørkt, og ville ikke stoppe å gråte. Alt godsnakk fra mama Olia, og etter hvert papa meg, hjalp ingenting. Det var et eller annet som plaget henne, og hun klarte ikke å si hva det var.

Det viste seg nok at hun antagelig var tørst og plaget av varmen, og alle instektbittene hun har fått. Jeg husker da jeg var i tenårene, og en gang tenkte det måtte være en slags rekord at jeg hadde 13 myggstikk på samme fot. Jeg følte i alle fall at det var veldig imponerende. Irina har nok flere. – «Masekomie», kaller hun dem etter det russiske ordet for instekt «nasekomie», som jeg bruker. Hun virker ikke til å være særlig plaget av stikkene, hun har dem bare, og peker av og til på dem, sier hva det er. Kanskje plaget de henne om likevel om natten, og i varmen. Det er over tretti grader om dagene, godt over tjue om nettene. Mye for varmt for oss nordboere.

Babusjka kom også inn for å hjelpe. Her i landet er det viktig å virke sikker og besluttsom, det er ikke den norske tradisjonen med å lufte ideer og prøve forskjellige tanker, liksom diskutere seg frem til hva det kan være. Antakelig hjalp det at Irina fikk litt vann, og at Olia satte på litt rolig musikk på nettbrettet, «musikk for søvn», på russisk. Da sovnet hun ikke, akkurat, men hun sluttet i alle fall å gråte. Hun var våken i flere timer.

Likevel fulgte jeg treningsprogrammet mitt, og reiste bort i Hydropark i 9-tiden, da jeg våknet. Det var ikke så populært. Olia var ganske sint da jeg kom tilbake, og mente jeg hadde stukket av fra morgenforpliktelsene. Jeg var jo ikke tilbake før tolv, så hun hadde grunn til å være irritert, men på den annen side var det jeg som hadde ligget lengst med Irina på natten da hun ikke ville sove, så det var egentlig ikke noen stor sak. Olia har et sterkt, russisk temparement. Det gjelder bare ikke å fyre henne opp, så går det helt fint.

Min opprinnelige plan var at vi skulle reise til Hydropark, et sted jeg mente det kunne være skygge rundt strendene. Vi hadde vår teori at det hadde blitt vel mye sol for Irina dagen før, og at det var en del av grunnen for at hun hadde sovet så lite. Men det gikk ikke så bra å komme seg dit. På veien ville vi ta ut penger, noe som gikk veldig bra, og var ganske greit, tatt i betraktning Kiev i likhet med resten av Ukraina var rammet av et cyberangrep, og minibanker og andre visaterminaler har vært ute av funksjon. Nå virket de imidlertid som om ingenting var skjedd, så med det merket vi ikke dette angrepet i det hele tatt. Vi brukte hele tiden penger og oppførte oss akkurat som vanlig. Men vi kom oss ikke til Hydropark, for vi hadde glemt badebuksene.

Her var det nok litt torden i hodet på Olia. Men det ble snart oppholdsvær og mildt, når vi kom oss på riktig buss, fantastiske 118, og reiste over til venstre bredd, der vi pleier å være. Hun gikk inn i en nærbutikk, og handlet mat, slik hun pleier, mens Irina og jeg gikk rolig til stranden. Der lekte hun først i den store, fine båten de har laget til som et lekeapparat, så var det le-enge, leenge i dissene, så lenge at jeg begynte å lure på hvor Olia ble av, før hun kom, og vi kunne ta fatt på badingen. Da var det bare velstand.

Selv til Ira å være badet hun vilt denne dagen her. Hun er helt ustoppelig, og vil bare uti igjen. Er ikke redd for noen ting. Denne dagen var det tross varmen, litt vind, og det gjorde at det var litt bølger. Ved en anledning gikk hun uti selv, og kom i skyggen av en litt omfangsrik dame, slik at jeg ikke så henne. Det er jo litt skummelt, så jeg måtte straks uti – og ganske riktig. Der stod hun med vann til halsen, og bølger som skvulpet over hele ansiktet, nese og munn, uten at det så ut til å plage henne det minste. Jeg løftet henne straks opp så hun fikk puste, selvfølgelig. Tøff som hun er, synes jeg det er viktig at hun skal være overbevist om at alt er helt trygt så lenge vi er her, hun må aldri få noen drukningsfornemmelser eller panikk, som gjør henne redd for vann.

På vei tilbake kjøpte vi ekstravagante mengder og sorter med kaffe. Kievianerne har det med å behandle kaffen skikkelig respektløst, de har oppi alt mulig, akkurat som om de ikke er opptatt av smak, og i alle fall ikke ren smak. Først kjøpte jeg det som het «kaffe med eplepirog», noe som var kaffe, krem, karamell og epleessens, eller noe sånt. Så kjøpte Olia til meg, på min oppfordring, «humle», som var kaffe – espresso – med isklumper, karamell, appelsinjuice og honning. Så det så.

I nærbutikken Olia hadde vært i, kjøpte hun også litt leker til Irina. De hadde hun å holde på med, mens Olia og jeg drakk alle kaffeeksperimentene de driver med her nede. Vi kjøpte mye godt til henne også, selvfølgelig, og hun fikk være lenge, lenge i lekeparkene, lekt skikkelig fra seg, før vi reiste hjem, slitne og lykkelige. Irina sovnet tungt på bussturen hjem, sov som bare barn kan gjøre det, slapt og varmt og trygt. Og denne natten, sov hun gjennom, foruten et lite gjestespill våken for å drikke et glass vann. Det fikk hun.