Avatar på Sandnes kino

I går var Olia og jeg på kino. Det er sjelden. Jeg pleier å se én til to filmer på kino hvert år, og ofte når jeg er ferdig med å se dem, så skjønner jeg hvorfor. Det koster for mye, og er for dumt. Så får vi se hvordan det går med Avatar.

Årsaken til at jeg ønsket å se denne filmen er først og fremst teknisk. Jeg var spent på hvordan 3D-filmen virket, og husket med fryd tredimmensjonale opplevelser på småkinoer på tivoli og fornøyelsesparker på 80-tallet. Disse små kinosalene var spesielbygd, man satt på gulver i en slags kuppel, og lerretet var hengt rundt over vegger og tak. Jeg hadde aldri opplevd ordentlig 3D på 2D lerret.

På den annen side tiltalte ikke handlingsreferatene fra filmen meg i det hele tatt. Jeg liker heller ikke filmer som soler seg sånn i suksessen, som denne filmen har gjort. Jeg ønsket ikke å støtte den.

Så jeg vekslet frem og tilbake om jeg skulle se den eller ikke, og har gjort det lenge. Dråpen – som ikke fikk begeret til å flyte over, men meg til å bestemme meg – var at jeg i fysikkstudiet jeg holder på med kom over hvordan prinsippet med moderne 3D film virker, og dette prinsippet var overbevisende nok. Dette kan jeg tro på. Man filmer med to linser som tilsvarer venstre og høyre øye, og de er også plassert like langt fra hverandre som øynene er. Så gjelder det bare å sørge for at venstre linse går til venstre øye, og høyre linse til høyre øye. Det er det brillene som tar seg av. Tidligere ble det gjort med rød og blå farger, den røde brillen tok røde bølgelengder og den blå tok blå. Effekten ble tredimmensjonal nok, men fargene ble rare. I dag går den venstre brillen på tvers, og den høyre på langs. Rasende enkelt prinsipp, og så lenge øynene fungerer, vil også dette prinsippet fungere.

Dermed reiste Olia og jeg på den andre kinofilmen i vårt liv. Den første var på Terminator IV på Krim, den opplevelsen var ubetalelig, og vi fikk den for 15 griven. Jeg har skrevet om den på bloggen.

Denne gangen var det første gangen i Norge, og første gang Olia ser byen Sandnes. Hun var henrykt. Her er fjord og fjell, og smått idyllisk. Vi parkerte på Ruten, og lette oss frem til kinolokalet.

Jeg går sjelden på kino, og det er veldig lenge siden jeg har vært på kino i Sandnes. Det nye kinolokalet med flere saler har jeg aldri vært i. Det var jo fint nok, og greit at man kan stikke ned til billigbutikk på Vågen og kjøpe kinosnop. Men den fine opplevelsen som hadde vart helt fra vi satte oss i bilen for å reise, sank litt ned da vi kom inn i selve kinosalen.

Billetten kostet 130 kroner. Det er 20 kroner mindre enn en fin kjole Olia fant – men ikke kjøpte – på Hennis & Mauriz, like under kinoen. Og på kjolen er det ikke plassert 20 minutter reklame. Jeg er enig i at det er kjekt å se litt reklame før selve filmen, det øker stemningen, og da vi var små, pleide vi å dele ut reklamen til hverandre annen hver gang, og lo hvis den andre fikk noe dumt. Olia og jeg kom litt tidligere, for å få med oss alt. Her varte reklamen så lenge at filmen var 25 minutter forsinket. Det var som vi skulle på rockekonsert.

Mange skoler og utdanningsinstitusjoner hadde også sett seg råd til å sponse amerikansk filmindustri litt ekstra. Jeg er glad dette ikke vari min tid som elev og student, for da ville jeg valgt en annen utdanningsinstitusjon. Gudskjelov var ingen av stedene jeg hadde gått – Sandnes videregående og universitetet i Bergen – representert. Lærerutdanningen og BI var imidlertid der, og det med en melding det lyste kom til oss og bli en idiot av. Universitetet i Oslo hadde også betalt, og viste en student som lykkelig leste juss på T-banen i Oslo og London, ta gjerne et halvår eller to i utlandet. Huff.

Om filmen vil jeg ikke si så mye. Det er en underholdningsfilm, og må tas som det den er. Men jeg greier det bare ikke. Jeg får ikke til å distansere meg fra en film som later som den har et budskap og litt ettertanke, men der både budskapet og ettertanken er fordummende. Jeg gremmes over at det går rundt ganske mange som har sitt virkelighetsbilde ganske sterkt farget av filmer som denne. Jeg fryktet dette ville skje, og det skjedde.

Jeg ville mest av alt se den spektakulære teknologien og de nyeste spesialeffekten, og det fikk jeg jo, her holdt filmen hva den lovet. Om den bare hadde holdt handlingen litt nede. Om bare underholdningsindustrien kunne utfordret i stedet for å bekrefte fordommene våre, eller i alle fall ikke latet som om den hadde noe å melde. Fredag kveld så jeg en virkelig bra film. Det var den japanske «De syv samuraier» fra 1954. Spesialeffekter fantes ikke i det hele tatt, og handlingen var så enkel som at en helt vanlig landsby som alle andre var truet av banditter. Syv samuraier skulle beskytte den mot å få tre måltid mat hver dag. Det var stort sett det hele, filmen varte tre timer.

Etterpå var det å reise hjem. Olia var henrykt, og det var jeg også. Men det var for hverandre.

Hjem på påskeferie

Det har ikke blitt mye bloggingen på meg i det siste. Og det har ikke blitt så mye andre ting heller, for jeg fikk det usannsynlig travelt før påsken. Jeg har nemlig bestemt meg for å formalisere mine russiskkunnkaper, og er dermed oppmeldt til russisk eksamen ved universitetet i Bergen. Og jeg kommer til å ta den. I tillegg studerer jeg fysikk i ledd av et etterutdanningsprogram jeg var så heldig å få være med på. Dermed blir det to nye universitetsfag til våren, i noe som tilsvarer halvannet studieprogramg, og begge fagene skulle ha innlevering nå før påsken.

Men nå er det alt sammen levert, og Olia og jeg har reist på påskeferie til barndsomshjemmet mitt på Ganddal. Der ventet mor i leiebil på flyplassen, det vil si, vi ventet på henne, for hun var litt for sen. Vi kom raskt i gang med livet som det vil bli her, det vil si mat og hvile, først var det frokost, og så var det til sengs. Vi hadde nemlig tatt morgenflyet til Sola, og jeg hadde nok sittet litt utover natten for å gjøre ferdig russiskoppgaven.

Jeg fikk også i løpet av dagen tatt meg en liten joggetur, og på norsk vis satt meg  på terassen i kortbuksen for å lese avisen. Er det påske, så er det påske. Og akkurat nå er det fint vær.

Til lunsj var det noen overnaturlige type rundstykker, hjembakte, som en slags grove, små frokostbrød, og de hadde den egenskapen at det var helt umulig å slutte å spise på dem. Særlig med osten hvit castello var de gode, og jeg spiste 4-5 slike før jeg gikk over til et annet pålegg, surfet litt rundt med variasjoner over hvitost, brunost, gräddost – eller fløteost, fra Danmark -, før jeg vendte tilbake til castelloen. Jeg ser grunntemaet her er ost, og i ettertid, her jeg nå sitter, angrer jeg ikke på det.

Tone stakk innom med barna, de skulle litt underlig skifte klær eller hva det var de skulle, de skulle feire bursdagen til Andreas i fornøyelsesparken Lekeland, eller om det er en lekebutikk, eller hva det er for noe, stort skal det i alle fall være. Jeg husker en tid da jeg var barn, og det absolutt største som da kunne skje en bursdag, var at vi skulle se film. Sannsynligheten var imidlertid alltid større for at den store dagen gikk med til pølser og rødbrus, skive med gele, og så var det leker, der det i en av dem gjaldt å få en blyant bundet til en snor rundt livet ned i en brusflaske. Gratulerer med dagen!

Etterpå var det helt sikkert mer hvile.

På kvelden ble alt roet ned, utenom maten, som ble giret opp med en spaghettirett, verken jeg eller Olia klarte å rive oss fra. Og enda hvor mye vi anstrengte oss, klarte vi ikke å slutte å spise selv om all spaghettien var spist opp, og mor måtte pent til med å lage mer. Hun har laget kjøttdeig og spaghetti hele sitt liv, det har alltid vært en favoritt, men på sine gamle dager har hun tatt den til en ny dimensjon. Samtidig så vi på TV, som det gamle ekteparet vi er, vi har nå tross alt vært gift i månedsvis, og vi har allerede kjent hverandre mer enn et år.

E-boken og jeg

I vinterferien var jeg i Kiev sammen med min ukrainske kone.  Før hun flyttet til Norge drev hun en språkskole, og i forbindelse med den og en språkinteresse jeg ikke klarer å utgrunne, så hadde hun kjøpt inn grammatikkbøker, lærebøker og ordbøker for en rekke med språk. Jeg stiller ikke så verst selv i klassen for å ha språkbøker for en rekke språk, tallet mitt er 12, men i forhold til min kone, kommer jeg sørgelig til kort. Hun har flere. Nå som hun ikke bor i Ukraina lenger, må språkskolen avvikles, og derfor tenkte hun nå i vinterferien at hun skulle selge unna noen av språkbøkene sine. Jeg så selv hvordan hun skrev inn priser med gråblyant i permen, 15 griven, 20 griven, 40 griven (trekk fra cirka en femdel, og få verdien i kroner), og jeg opplevde på ny hvor mye bøker egentlig betyr for meg. Jeg syntes det var forferdelig at disse vakre bøkene med russisk-portugisisk, russisk-tyrkisk og russisk-nederlandsk skulle selges bort.

Jeg har i år sett media skrive litt om e-bøker. Ikke overraskende er de fleste journalister for e-boken, de synes det er fine greier og kan nesten ikke vente til papirboken skal forsvinne. De kappes i sammenligninger med platebransjen, og hvordan nye medier og overføringsmetoder har revolusjonert distribueringen av musikk. De kappes også i å spå hvordan fremtiden vil bli, hvor fort det vil gå og hva slags muligheter som med tiden vil bli realisert. Her glemmer de riktignok at når det gjelder teknologi, er det sjelden man finner korrekte spådommer 10 år frem i tid, 20 år er allerede vanskelig, og for 30 år siden fantes det vel verken internett eller CD-plater, eller personlige datamaskiner. Det fantes i alle fall ikke vidt utbredt. Og man har vel også på veien sett en del ting som har forsvunnet igjen, slik som minidisk og DAT-teknologi, og, ja, jeg skal ikke gjøre samme feil som dem, og snakke for mye om ting jeg ikke har greie på.

Jeg har greie på bøker. Og jeg har bedre greie på historie, enn Morten Strøksnes, som lørdager er betalt for å skrive i Bergens Tidende. Han innleder med å spørre hva som er den viktigste oppfinnelsen siste tusen år, svarer selv boktrykkerkunsten, og fortsetter med å skrive at «Ingenting har vært viktigere for å definere vår kultur. Den trykte boken revolusjonerte spredningen av vitenskap og ideer, og ga vesten et forsprang på andre kulturer». Det er mye å diskutere her, hva som i alle fall må med, sånn bare til å begynne med, er at boktrykkerkunsten slett ikke er en vestlig oppfinnelse, dette drev de med i Kina flere hundre år før Gutenberg fikk til sin første klønete maskin på 1400-tallet.

Tidligere har jeg sett en kvinnelig journalist – trolig i Dagens Næringsliv eller Morgenbladet, jeg husker dessverre ikke hvor og hvem – skrive om hvordan lesing på e-bok gir en «renere leseopplevelse». Hun siterer Walter Benjamin, den store, tyske litteraturkritikeren fra mellomkrigstiden, og hvordan han mente leseropplevelsen ikke bare lå i boken, men også i stemning, lukt og raslingen i papirene, bokens fysiske egenskaper. Lesing på lesebrett var ren lesing, i følge denne journalisten. En veldig pussig påstand.

Den store kaken ble tatt av Sverre Rørvik Nielsen, journalist i Hegnar online. Med det er han jo allerede plassert, han vil aldri vinne noen premie for skarphet. Han bestemte seg for å legge absolutt alle hemninger bak seg, og ikke holde igjen på noe når det gjaldt lanseringen av I-pad, lesebrettet fra Apple. For Rørvik Nielsen er det ikke bare en teknologisk nyhet, det er en realisering av drømmer.

Når jeg leser disse artiklene tenker jeg at det er en del ting disse journalistene aldri vil forstå. Språket er et mektig verktøy, men det har også sine betydelige begrensninger, og ganske store mengder meninger og innsikt lar seg ganske enkelt ikke overføre fra den ene til den andre gjennom språk. Det er sikkert mye bra med lesebrett, og jeg ville med glede tatt i mot om jeg hadde fått et. Og om jeg ikke får, så kommer jeg til å kjøpe. Og jeg vil også være glad når jeg kan ta med lesebrettet for eksempel på ferie, slik at jeg slipper å ta med boksamlingen. Jeg er ofte kritisert for å ta med altfor mange bøker når jeg reiser forskjellige  steder. Jeg har sant å si ofte kritisert meg selv for det. På ferie vil lesebrett kunne være ypperlig.

Men hjemme i hyllen er det nå bøker som er vakkert. Folk vil jo ha det trivelig hjemme, og noen satser da på å kjøpe pyntegjenstander, noen vil ha et moderne kjøkken, noen vil ha det nyeste nye innen teknikk. Noen ønsker til og med design. Jeg og folk som meg ønsker bøker. Jeg starter alltid et nytt besøk med å ta en titt i bokhyllen, og finner jeg der bøker av samme interesse, så har vi noe å snakke om. Det vil aldri bli det samme å sjekke boksamlingen på et leserbrett.

Alle gamle bøker av interesse ligger allerede ute på internett. Storverkene finnes ganske så sikkert også i flere oversettelser, i hvert fall til de større av verdensspråkene. Jeg tror nedlastningsinteressen for disse verkene er sånn noenlunde moderat, fordi de som er interessert i disse verkene, er ikke interessert i nettutgaven av dem. De vil ha ekte vare, i blekk og papir. Jeg kjenner meg selv.

I Kiev i vinterferien var jeg som vanlig oppe på bokhandelmarkedet i Petrovka. Jeg var på jakt etter bøker, selvfølgelig, og et av verkene jeg hadde i tankene, var en samleutgave av Dostojevskij på russisk. Jeg har selvfølgelig på norsk, men jeg ville ha i original. Jeg fant en utgave i to bind, men jeg ville ha det ordentlig, i mange bind, ett for hver roman, og de store romanene kan gå over flere bind. Det er en interesse som kan sammenlignes med når en klesinteressert jente kjøper klær eller sko, det skal være ordentlig. For Dostojevskij fant jeg ikke det perfekte, men jeg fant det for Tsjekhov. Det var et lite antikvariat som viste seg å ligge like ved siden av det store supermagasinet vi pleier å handle i. Da jeg kom inn, var det to stykker der.

En skitur til Kvamskogen

Min kamerat, Martin, har vært i Italia i Roma for å skrive på doktorgraden sin der og fordi han hadde muligheten til det. I mellomtiden har jeg vært hjemme og i Kiev, så nå hadde vi en del ting å snakke om. Vi tok bussen fra bystasjonen i dag klokken 1130, gikk av i Furedalen, og hadde en skitur som vi har hatt mange av etter hvert.

Det var en enkel solskinnsdag, så man trengte ikke store anstrengelser for å komme seg rundt standardruten vår. Den går opp fra skitrekket til Måbødalen, eller Negerlandsbyen, opp til Såta, og så rundt og ned på platået til venstre. De gangene vi er tidlig ute og vær og føret er vennlige mot oss, tar vi her til høyre og stikker opp mot Tveitakvitingen. I dag gikk ikke det, fordi det der oppe var skyer og sterk vind, og fordi solen ville gå ned før vi ville rekke dit.

Dermed gikk vi rundt den vanlige runden. Føret var ypperlig, godt og fast underlag med nysnø oppå. Selv moderate skiløpere som oss kommer oss lett opp og ned overalt når det bare er slik.

Middag spanerer vi alltid på oss. Denne gangen var det Wienerpølser,det eneste spenningsmomentet vårt når det gjelder middag, er hva slags pølser det er, og om de skal være stekte eller kokte. Kanskje vil en av oss også en gang spille galning, og servere pølsebrød i stedet for lomper, kanskje har det til og med skjedd. Det har kun skjedd en eneste gang at vi har hatt noe annet enn pølser, da hadde vi rømmegrøt.

Selv om vi er avhengig av bussen tar vi aldri med klokke eller noe slikt på skiturene våre. Vi nøyer oss med klokkene vi har på fotoapparatene våre, men vi kan aldri stole på at de er stilt inn riktig. Så etter en god middag og påfølgende bygging av snøvegg, mer for å holde varmen og for at det er gøy, enn for at veggen var nødvendig, kikket først han på klokken på kameraet og så den var 0111. Min klokke var 1906. Vi stolte på klokken min, jeg mente å ha stilt den til norsk tid da jeg stilte den, men det viste seg at det hadde jeg ikke gjort.

Og det var et lykketreff. Bussopplysningene vi hadde var nemlig 1835 og 2235 avgang fra Nordheimssund, det er ti minutter senere fra Furedalen, og de lå dermed an til en sen kveld i fjellet og en veldig sen hjemkomst. Men vi rant lystig ned på det flotte føret jeg har beskrevet, og gamblet sånn halvveis at det likevel skulle gå en buss 1935 eller noe slikt, eller at vi bare skulle ta det helt med ro og uansett finne på noe. Nede ved NAF-hytten så jeg bussen, til overmål kjørte den inn på busstoppet på motsatt side av veien, og vi fikk drøyt hastverk med å få av oss skiene og stille oss opp.

Det gikk akkurat. Det gikk akkurat sånn at min kamerat stod og holdt i bagasjeluken da bussjåføren ville svinge ut og dra av gårde. Han slapp oss inn. Og vi kom tidligere hjem enn vi pleier, og vil ikke klage et øyeblikk over det.

Selv om skisesongen for oss tradisjonelt har sluttet ved påske, er det så gøy at vi nok kommer til å ta oss noen turer etterpå også. Med Roma-turen og alt det der, har det bare blitt to stykker, og i april er solen oppe lenger, og vi kan også få oss en lenger skitur.

Tilbake i Bergen etter sedvanlige problemer på reisen

Borispol flyplass i Kiev har sine mangler i forhold til hypermoderne, stålbørstede flyplasser i vest, men den tar igjen på det som er viktigst, man kommer raskt igjennom dem. Selv på Flesland og Sola bør man ikke være altfor lenge etter de anbefalte to timene før avreise, for å være på den sikre siden at man kommer med i god behold. Den helautomatiske innsjekkingen innebærer vel stort sett bare en ekstra kø, siden man uansett må stå i kø for å levere kofferten fra seg etterpå.

Fra Kiev reiste vi klokken 1300 når flyet skulle gå 1515, og det er lenger fra Kiev til Borispol enn både fra Bergen til Flesland og Sandnes til Sola, likevel finner man seg bestandig ute i god tid. Det er når man skal inn i landet køene er, og også de går raskere enn de pleide. Avskjeden tok forresten lenger enn et kvarter, så klokken var heller 1320 da vi la i vei med vår faste sjåfør, Andrej.

Jeg skal ikke ta mange detaljer på reisen. Vakrest var det fra Kiev til Dusseldorf med Lufthansa. Det var rikelig med både mat og drikke, rikelig fordi jeg også fikk Olias porsjoner, og utenfor vinduet var det store deler av turen sol og skyfritt og god utsikt. Alt vel.

På Dusseldorf måtte vi gjennom ny sikkerhetskontroll. EU og land utenfor EU stoler ikke på hverandre, og flyplassen stoler ikke på vann servert oss på Lufthansas egne fly.Så det mistet vi. Jeg skjønner ikke at verden ikke irriterer seg mer enn den gjør over disse tøysete kontrollene.

Fra Dusseldorf til København var det slutt på maten og vinen. Heretter var det SAS, og nå måtte vi betale. Dermed ble det ikke mer vått og tørt på oss denne flyreisen. I tillegg var reisen plaget av at det ble mørkt og vi mistet utsikt, og jeg mistet MP3-spilleren min ved å legge den igjen i flyet. Det er elementært: Sjekk alltid vesken foran deg og setet du satt på før du går ut.

Selv om Olia heltmodig forssøkte å få tak i den igjen ved å på noen måte komme seg inn i flyet igjen, var det sjanseløst. Når flyet først er forlatt, skal det være fysisk umulig å komme seg inn i det igjen. Det har med sikkerhet å gjøre, og en slik sikkerhet kan til og med jeg være enig i.

Det førte imidlertid til at jeg mistet MP3-spilleren min. Vi hadde heller ikke tid til å få tak i den på flyplassen, siden vår neste tur fra København til Bergen var i løpet av en liten time. Jeg har kontaktet SAS i dag, men anser sjansene for å få spilleren tilbake som små. Hadde det enda vært på Gardermoen, hadde det nok vært håp, men fra Kastrup til Norge og Flesland tror jeg ikke noe på det. Vi får se.

Underveis fra Bergen til København kom det melding fra kapteinen om tåke i Bergen, og fare for landingsforholdene. Olia og jeg ville nok klare oss fint med en gratis natt i hotell i nærheten av Oslo, men for en skremt familie i Kiev som ventet tekstmelding ved landing ville det være fælt. Heldigvis gikk det bra, det vil si vi landet i tåka.

Det siste sedvanlige uhellet var at det gikk noe i stykker under reisen. Denne gangen er det ganske utrolig, det er få som pakker så oppmerksomt og forsiktig som Olia. Men bagasjen blir tøft behandlet under reisen, som vi selv kunne se da bagasjen ble losset av flyet i Dusseldorf og slengt i fraktevognen. Og hvor varsomt alt enn var gjort, åpnet lokket seg på en honningkrukke, sprakk en ølboks og spraymekanismen i en hårspray knakk, slik at også noe hårspray rant ut. Det er ergerlig når sånt skjer, og ergerlig det ikke skal være mulig å få en koffert med innhold helskinnet fra Kiev til Norge med fly. Særlig sprekkingen av ølboksen må regnes som et kunststykke.

Det gikk ut over bøker, klær og litt forskjellige andre ting, men ikke i særlig grad utover oss. Det var en reise fra Kiev og hjem med sedvanlige uhell.

Det er ikke lett å se hva som er gjort galt i pakkingen her.

Avreise, Kiev

De siste dagene har blitt uten bloggposting. Det skyldes ikke mangel på internett, tvert i mot, på onsdag eller var det torsdag oppdaget jeg at det er tilgang på WiFi fra leiligheten. Det er ikke verst, dermed kan jeg bruke mitt bærbare vidunder, og være oppkoblet når jeg vil. Jeg merket imidlertid etter en stund at det å være på ferie ble akkurat som å være. Jeg gjorde akkurat de samme tingene, bare at jeg gjorde dem fra en leilighet i Kiev, i stedet for en leilighet i Bergen.

Så jeg tok grep, og gjorde noen strategiske endringer. De siste dagene har jeg vandret rundt i byen på egen hånd. Det er jo en by jeg er svært glad i, og det er klart jeg må se den, mens jeg først er her. Fredag reiste jeg opp til bokmarkedet i Petrovka, det som kanskje kan gjøre krav på å være verdens største i antall kvadratmeter, og som i alle fall Kievianere vil gjøre krav på at den er det, uten å blunke. Der vil jeg selvsagt kjøpe alt mulig, billige, russiske bøker er så godt som det blir, men jeg holdt meg i skinnet med tanke på at leiligheten i Bergen er tom for plass, og det ligger i kortene at det venter oss en flytting om ikke så altfor lenge. Jeg nøyde meg med Bulgakovs samlede verk i ett bind, det er ikke til å fatte at noe sånt er tilgjengelig for noen hundrelapper. Verden har gått helt av hengslene når det gjelder verdsetting av ting. Man kan få Bulgakovs samlede verk eller to kinofilmer for omtrent samme pris. Valget er vårt, og valget er gjort, i alle fall for min del.

Lørdag var det familieselskap i familien Iurzhenko, og for første gang var absolutt alle sammen samlet. For meg blir det svigermor, svigerfar, svigerinne Tanja med niese lille Taias, og min kone Olia og meg. Alle som kjenner litt nærmere til historien vet at denne samlingen er temmelig sensasjonell, til dem er å si at den i fremtiden vil bli mindre sensasjonell.Vi menn ved bordet satt som vanlig som konger rundt bordet, mens kvinnene trippet rundt omkring og sørget for at tallerkner og glass bestandig var overfylt. Det var også dem som lot praten gå, raskt og kvitrende, mens svigerfar og jeg hyklet intelligens ved å tie stille.

Søndag hadde jeg meg en liten rusletur mens Olia forfulgte en av sine mange businessplaner. Hun er en hvirvelvind i hodet, og selv om man forklarte henne i tusen år, vil hun aldri forstå prinsippet med dørstokkmila. Da jeg kom tilbake hadde hun besøk av en perser. Dette besøket varte i fem timer. Jeg lar resten av informasjonen stå åpen.

Olia og jeg er forelsket i hverandre og går bare rundt og suser i hodet, som om vi fortsatt er på bryllupsreise. Siden hun er fra Ukraina og jeg fra Norge, vil reisen alltid fortsette for den ene av oss, slik at hele livet vårt vil bli en eneste lang bryllupsreise fra sted. Det er i alle fall sånn det ser ut nå, fra mitt forelskede standpunkt.

Familien til Olia er også veldig, veldig glad i henne, og alle som tenker at vi nå kan hjelpe dem med penger og være en sikkerhet i tilværelsen og alt sånn, de vet ikke hva de snakker om. De er helt tydelig preget av at deres kjære Olia skal bo i et fremmed land langt unna, og at de bare sjelden vil få se henne. De er glade over at hun har det bra, selvsagt, og savner henne fryktelig. Penger savner de ikke.

Det er første gang Olia og jeg har reist ned hit som mann og kone sammen. Det er kjekt å se henne så å si i naturlige omgivelser, hvor hun kjenner alt og alle, og hvor hennes måte å oppføre seg på bent frem er den vanlige. I Norge møter hun ikke alltid de ventede reaksjonene på dette. Det skal bli spennende å se hvordan hun vil forandres, hvor mye av det norske hun vil ta til seg, og hvor mye av det ukrainske eller russiske hun vil beholde. Jeg elsker begge deler.

I dag er det altså avreise. Flyselskapet er Lufthansa, som overhodet ikke har noen ytterligere informasjon om den varslede streiken, så vi må bare regne med at den er avlyst stille og rolig. Avgang fra Borispol er 1515, reisen går via Dusseldorf og Kjøbenhavn, og vi vil forventelig være i Bergen klokken 2300 norsk tid.

Russisk frokost (eller er det lunsj, middag eller kvelds). Med hilsen fra Kiev.

Ettårsdagen

Det er en spesiell dag i dag. Tirsdag for ett år siden var det 3. mars. Jeg var på ferie i Kiev, som nå, og jeg hadde via noen ukrainske venner eller studiepartnere i Norge funnet meg en leilighet i Lesu Ukrainka nummer 3. Jeg kom i fjor som i år til Kiev sent fredag kveld, natt til lørdag er riktigere å si, og jeg var imponert over at mine venners venninne i Kiev virkelig stod opp midt på natten, for å ordne meg taxi fra flyplassen og vise meg leiligheten. Lørdagen den gang brukte jeg til å skifte leilighet til en som lå enda litt nærmere sentrumskjernen, eller hovedgaten, Kresjtsjatik, og jeg var også godt fornøyd over at jeg snakket så  godt russisk med denne jenta.

Hun var imidlertid for lenge siden gift, eller i alle fall hadde hun en kjæreste, og han var også med å vise meg leiligheten, så det var ikke mer enn det. Det var rett og slett en alle tiders vennetjeneste, eller til og med venners vennetjeneste. Jeg undres om noen ville kunne gjort noe lignende i Norge.

Jeg skrev om alt dette på bloggen i fjor, akkurat på denne tiden. Den som vil kan klikke seg tilbake og lese. Det var imidlertid en ting som også skjedde som jeg ikke kunne skrive så godt, fordi det ennå var åpent hvordan det ville gå og hva som ville bli.

Søndagen i fjor hadde jeg enda en venninne å møte. Det er gamlevenninnen Irina, hun som mer enn noen har hjulpet meg med russisk, og som jeg besøkte hver gang jeg reiste ned til Kiev. Også med henne snakket jeg lett og greit på russisk, jeg var i alle fall fornøyd, og det var hun også, hun er alle tiders når det kommer til oppmuntringer.

Mandagen var første dagen jeg var for meg selv her i Kiev. Jeg hadde det bra, og koser meg i Kiev, leiligheten var utmerket med internett som fungerte, og jeg hadde fullt av prosjekt å forfølge. Men det var nå en gang det, at det var veldig kjekt å snakke med noen, så jeg hentet frem en gammel halvkontakt jeg hadde. Hun drev en litt merkelig språkskole som tilbød alle mulige språk, deriblant indisk, persisk og norsk, som det stod på hjemmesiden, og jeg lurte i det hele tatt på hva dette var for noe. Dette var mens jeg var i Norge. Jeg kontaktet skolen, og hun som drev den var noe så i overkant velvillig og interessert, jeg måtte bare komme ned, hun skulle ordne leilighet, og jeg kunne også ta noen timer engelsk om jeg var interessert, selv om hun nok ikke kunne tilby norsk standard i lønn. Det var i det hele tatt merkelig, og vi utvekslet et par mailer, før jeg bestemte meg for å heller satse på leiligheten jeg kunne få via de jeg allerede kjente.

Mandag kveld, 2. mars, altså for nøyaktig ett år siden, hentet jeg frem igjen disse mailene, og sa at jeg nå var i Kiev som planlagt, og godt kunne komme til engelskundervisning som gjesteartist, om det fortsatt var interesse for det. Jeg slengte også med noen ord om at vi godt kunne møtes uansett, for det er nå en gang hyggelig å møte folk, sånn omtrent formulerte jeg meg.

Svaret kom neste dag. Og det var ikke i form av en mail, hun sendte meg en tekstmelding (jeg hadde oppgitt mitt ukrainske telefonnummer). Det var ikke så merkelig, som at tekstmeldingen var skrevet på feilfritt norsk. Og da jeg ikke svarte på tekstmeldingen øyeblikkelig, ringte hun. Hun ville gjerne møtes, kanskje allerede samme dag, og aller helst om formiddagen. Jo, det var klart, jeg kunne godt møte henne noenlunde straks, og begynte å foreslå møtesteder, men hun ville ikke vite av det, hun lurte på hvor jeg bodde. Jeg husket gaten, men ikke adressen, og ble naturligvis forundret da hun bodde i akkurat den samme gaten. Jeg i nummer 3, hun i nummer 11. Vi ble enige om å møtes utenfor hos meg, jeg skulle bare gå ut og stille meg på gaten klokken 1400. Så ville hun finne meg.

Nå – ett år senere – sitter jeg i leiligheten hennes og er gift med henne.

Dette er stedet vi møttes. Ingen kan kalle det anonymt.

Der er søknaden levert for samordna opptak..!

Det går litt hulter til bulter med postene her vi er i Kiev. Vi har internett i leiligheten, og vi bruker den gamle Dell-maskinen til far, den som vi for mange år siden ville kaste i søpla, men som jeg beholdt i alle tilfellers skyld. Nå er det den jeg sitter og skriver på her nede. Den jobber sakte og samvittighetsfullt, men er ikke noe for å få tingene unna i en fart.

Saken er at i går gikk fristen for samordnet opptak ut for utenlandske studenter. Det betyr at valgene Olia nå har gjort, de er endelige. Hun kan riktignok endre rekkefølgen på valgene sine, men hun kan ikke legge til flere ønsker eller skifte gamle ønsker med nye. Så nå er løpet langt på vei lagt, om min kone klarer Bergenstesten 24. april, så vil hun mest sannsynlig ta fatt på en eller annen olje-relatert utdannelse fra høsten av. Det går mye i ulike typer geologi og petroleumsteknologi, med en liten redningspost kjemi for læreryrket til slutt. Aller øverst står tannlege, men det er kanskje lite realistisk at hun skal komme inn på odontologisk i Bergen som hun har søkt, siden innpass der krever bedre enn bestekarakter, og utlendinger ligger dårlig an med tanke på ekstrapoeng. Papirene er uansett inne hos NOKUT, og så får vi se.

Jeg må gjerne siden dette er en bloggpost som kommer til å bli liggende ta et lite forbehold. Livet har det med å ta veier ingen har tenkt på, helt åpne muligheter kan vise seg helt lukkede allikevel, og fort kan et eller annet gå galt (eller til og med riktig!) slik at Olia kommer til å gjøre noe helt annet fra høsten av. Jeg stoler ikke på noenting, før papirene er i orden og i hånden. Først er det altså Bergenstest 24. april, så er det å motta papirene fra NOKUT, og så er det det endelige opptaket i sommer. Det er egentlig lenge siden jeg har vært med på en avgjørelse som kommer til å få så mye å si for mitt fremtidige liv. Og det gjelder ikke engang direkte meg, det gjelder min kone.