Ingen vår i 2013

Så kom sommeren. Den var helt uten forvarsel i år, våren prøvde seg ikke så mye som en dag. Vi gikk like fra vinter til sommer. Det eksploderte i grønt og sommerfarger. Plutselig var fuglene og humlene og biene overalt. Lyd og lukt og farge er sommer. Og det er varmt og godt. Fra tidlig morgen til sene kvelden kan vi sitte på terrassen, folk i lette antrekk er overalt. Det er sommer. Det er plutselig blitt sommer.

Vi reiste ut til Orrestranden i dag. Det var ingenting som gjorde det vanskelig å gå i kortbukse, det var sol og varmt. Men sjøen minner oss om vinteren som har vært. Den var iskald. Vi pleier alltid starte badesesongen i påsken. I år var sjøen påskekald i pinsen. Det har vært en eksepsjonelt kald og tørr mars, april og tidlig mai. Og så løsnet det bare plutselig, 18. Mai, med temperaturer og vær som vi har det i juni og juli og august når alt fungerer.

Planter og insekter har reagert øyeblikkeligelig. Sjelden er «spretter ut» et mer dekkende uttrykk for hva som skjer med knoppene. Det går så fort, plommetreet vårt har blomstret – om ikke i løpet av dagen, så i løpet av pinsen, det er to dager. Trærne stod nakne som var det vinter. Gresset var brunt og dødt.

Så plutselig er det grønt og friskt og levende overalt. Det var dårlig gjort av årstidene å snyte oss for våren. Men vi har fått en overveldende start på sommeren. Planter og insekter griper sjansen når den er der. Det bør vi mennesker også gjøre.

20130519-222656.jpg

Tullipaner er mine favorittblomster. Samme hvor avslappet vi behandler dem, blomstrer de og sprer seg.

20130519-222709.jpg

Jeg er også blitt meget glad i plommetreet. Til alle årets tider. Om våren når det blomstrer, og om høsten når det er plommer i det.

Advertisements

17. mai 2013

Så lenge vi ikke har barn er 17. mai en dag som ikke får gjort seg ordentlig gjeldende. Vi gjorde litt forsøk på å feire i går, Olia og jeg, vi hadde litt polsk sjokoladelikør, men det kan aldri bli noe særlig ut av det, også fordi Olia alltid vil legge seg så tidlig. Klokken elleve sovnet vi begge to, enda jeg hadde en øl jeg hadde åpnet, men ikke i det hele tatt drukket.

Stavanger Open

Her skal posten komme om turneringen Stavanger Open i sjakk. Jeg har allerede skrevet og omsider fått ferdig en post om dobbeltrunden lørdagen, en post som også inneholdt filming for Comedy Box club. Her er posten om hele sjakkturneringen.

Jeg er nokså displinert når det gjelder egen sjakkspilling. Det er ett parti på nettet til dagen. Hverdagene er lengden på partiet 5 minutter hver, pluss tillegg, fridager er det et kvarter. Ellers er all sjakk jeg bedriver å følge med på storturneringene rundt om i verden, og å følge med på sjakknyheter på de mange, gode nettsidene som handler om sjakk. Noen ganger går jeg også gjennom partier på Fritz, dataprogrammet, for å analysere litt, som det heter. Om jeg er disiplinert med egen spilling, er det fritt frem med annen aktivitet som har med sjakk å gjøre.

Nå var altså tiden inne til å bli aktiv igjen.

Jeg følte meg ganske godt forberedt til åpningsrunden onsdag. Jeg husker alle åpningene jeg spiller, og jeg pleier å få med meg kombinasjonene som finnes på brettet.

Men jeg var ikke forberedt på langsjakk, som det heter. Her hadde vi halvannen time på partiet, i tillegg til 30 sekunder tillegg for hvert trekk. Jeg var ikke vant til det i det hele tatt, og smalt ut trekkene mine, som vi gjør det på nettet. Han spilte engelsk, C4, med fiancetto, og jeg satset som alltid på å slå meg frem på dronningfløyen, slik jeg lærte man skulle gjøre det i min aktive tid i Bergen. Det var bare det, at min motstander fulgte en litt annen plan, som skulle vært møtt på en annen måte, og dermed begynte jeg raskt å miste brikker, og var snart kliss tapt. En enkel seier for min motstander, som siden gikk hen og ble nummer to i turneringen.

Neste runde møtte jeg en motstander ved navn Fossan. Det er en stor sjakkfamilie i Rogaland, som også imponerte og dominerte da jeg var barn på 80-tallet, og som fortsatt er aktive. Her dreide det seg nok om et adoptivbarn, så det var ikke Fossans gener, om det var Fossans navn, og det ble i det hele tatt en ganske enkel seier, skjønt, jeg gjorde den vanskeligere med en del raske trekk i avgjørende situasjoner.

I tredje runde møtte jeg en som lå lavt i rating, men som hadde bra spillstyrke. Jeg hadde hvit, og jeg satte som vanlig alt inn på et kongeangrep i det som må ha vært en litt uvanlig fransk åpning. Jeg var helt sikker på at jeg hadde formidabel fordel, men min motstander hadde ressurser, og det viste seg at partiet egentlig var helt likt. Det var et dramatisk sluttspill, der ingen av oss hadde kontrollen, verken på brettet eller med klokken. Begge hadde fribønder langt fremme, og begge hadde en løper som passet på den. Så var det konge og tårn, og andre bønder å forstyrre med. Til slutt fikk jeg rullet frem bøndene mine på kongefløyen, og lirket dem forbi hans ende i g-linjen. Dermed var det enkelt, og min motstander gav seg etter et maratonparti.

Lørdagen tok jeg halvannet poeng, som jeg har skrevet om i den omtalte posten om sjakk og film. Dermed var jeg oppe og snuste på teten før søndagens parti.

Og søndagens parti ble vanvittig som jeg liker det. Spesielt siden jeg fant. Min motstander, en veldig ung østlending, åpnet med 1. d4, 2. Sc3, 3. e4, en åpning som burde ledet til fransk, men som jeg ble forvirret av, og stod nesten ferdig tapt etter fire trekk. Han fikk bonde på d4 og e5, jeg byttet av springer på e4, og fikk med det bonde på e6 og e4. Han sendte dronningen til g4, og dermed røk g-bonden min. Siden fulgte også h-bonden, og heisan tårnet mot en løper. Jeg stod kvalitet og to bønder under, i tillegg til å ha en helt håpløs kongestilling. Det at min motstander tenkte litt over trekk 18 gjorde at jeg ikke straks gav opp.

I forsøket på å finne den mest kliniske avslutningen, han ville ikke engang gi slipp på rokaden, så gjorde min motstander en overseelse, og slapp til hvitfeltsløperen min, slik at jeg fikk en meget sterk springer på d3. Det var ganske illustrerende, min motstander hadde full kontroll over de svarte feltene, jeg over de hvite, han ledet enormt i materiell, men begge tårnene hans stod foreløpig unyttige. Det var heller ikke så enkelt å få dem i spill, siden springeren min på d3 var umulig å gjendrive, og den hold vakt over e1 og c1, og med det muligheten for åpne og halvåpne linjer. Det viste seg snart at ikke bare var seieren vanskelig å hale i land for min etter hvert stakkars motstander, det ble også umulig å sikre seg remis. Løperen, springeren og dronningen min hadde et mer dødelig angrep mot hans konge, enn hans løper og dronning mot min.

Så etter 30-40 minutters tenketid endte det med at unge Grønn, som han heter, måtte gi tilbake løper og to bønder, for å få byttet av dronningene. Dermed hadde jeg løper og springer og bonde, mot tårn, og stillingen hadde helt skiftet karakter. Fra dette kom partiet veldig raskt til en avgjørelse, raskt i form av antall trekk, ikke i form av tiden det tok å tenke dem ut. En lekker springergaffel gjorde det av med det siste tårnet hans, etter at vi hadde byttet av på g1, men i manøvrene som ledet til dette hadde han sendt frem en fribonde i h-linjen. Denne hadde jeg beregnet å stoppe med løperen fra d3, men når han etter springergaffelen satte kongen på e3, og ikke gikk opp mot bonden, som jeg i planleggingen hadde tatt som en selvfølge, så var det plutselig jeg som så ut til å tape allikevel. Det nektet jeg å gå med på. Og fant at han kunne bare ta løperen min på d3. Jeg rakk da tilbake til fribonden med springeren, med tempogevinst etter sjakk på e5, via f3. Det gikk en kalddusj over Grønn da han så dette. Og det var ingen flere triks. Jeg vant.

Med det fikk jeg 4,5 av 6 poeng, og endte på delt tredjeplass i B-gruppen. Av de som hadde denne poengsummen hadde jeg dårligst kvalitet, så min plassering ble sjetteplassen. Men jeg ble best av alle med under 1500 i FIDE-rating, og med det fikk jeg en pengepremie som dekket deltakeravgiften.

Det var kjekt å spille sjakk igjen. Men jeg må være litt forsiktig. Det er helt besettende. Når jeg vinner er det veldig gøy. Men når jeg taper har jeg bare lyst til å gi opp alt. Det er også potensiale til å gå veldig mye tid bort i sjakkspillingen. Det er kanskje ikke så galt. Av alle ting i livet å kaste bort tiden på, er sjakk slett ikke det verste.

Sjakk i Stavanger Open og film for Comedy Box Club

Jeg er nødt til å ta en liten tilbakeposting denne gangen, siden tiden ikke har tillatt meg å skrive posten tidligere. Også tilbakepostingen skulle vise seg å ta sin tid, først tok sjakken tiden, så var det litt forskjellig, og med pinsen kom finværet, og i det hele tatt: her kommer posten.

De dagene jeg liker best i mitt liv er de dagene der det er veldig tett program av veldig forskjellige ting. Denne dagen kvalifiserer. Som følge av superturneringen Norway Chess bestemte jeg meg for å gjøre comeback i aktiv sjakk. Parallelt med mesterturneringen skulle det være en turnering for oss vanlige sjakkspillere, og ved å delta i den, fikk vi lov til å se på superstormesterne når de spilte. Det kunne jo være verdt å benytte anledningen. Også fordi når det først er en verdensbegivenhet utenfor stuedøren, bør vi som er interesserte følge opp og delta. Jeg meldte meg derfor inn i Sandnes sjakklubb, og på i turneringen.

Så ville uhellet det slik at samme helg skulle det være reklamefilming for Chis nye humorkonsept her i fylket, Comedy box club. Det skulle dekke lørdagen fra 0900 – 1600, film og foto. Denne lørdagen skulle det også være dobbeltrunde, med start klokke 1000 og klokken 1700. Veldig dumt.

Først tenkte jeg at filmingen måtte gå foran, jeg kunne ikke være med på sjakkturneringen. Så tenkte jeg at jeg nok måtte være med i sjakkturneringen, jeg måtte bare hoppe over runden som gikk lørdag klokken 1000. Men det er jo ergerlig også, når jeg først er med, så vil jeg jo gjerne vinne litt. Sjansene minker betraktelig når man går på et tvungent tap en av rundene.

Det endte med at jeg skulle prøve å få til begge deler.

Planen var slik: Jeg skulle møte i Stavanger for fotografering. Jeg skulle fotograferes først, så jeg kunne forlate de andre og spille sjakk. Partiet skulle jeg gjøre meg raskest mulig ferdig med, for å komme meg tilbake og delta i film. Så skulle jeg tilbake til sjakken, for enda en runde, når filmingen var ferdig.

Det hadde aldri nyttet uten å ha lånt bilen til mor. Det må med.

Vi har et søvnmønster hjemme hos oss, som gjør at det aldri er noe problem å stå opp lenge før sju. Jeg fikk spist en god frokost, satte meg i bilen, og kjørte til Stavanger. Der fant jeg alle de andre vente utenfor fotografen, til avtalt tid. Det vil si, fotografen var der ikke.

Det var jo litt dumt, siden jeg hadde liten tid. Sjakkturneringen var på Forus, og det tar sine drøye ti minutter å kjøre fra Stavanger sentrum dit, i tillegg til at det tar litt tid å gå – eller løpe – fra fotografen til parkeringsplassen. På dette tidspunktet var jeg heller ikke sikker på om de kjørte FIDE-nazi-systemet, med at den som kommer for sent taper partiet. Det gjør de heldigvis ikke. Vi spiller sjakk for gøy, og det blir vanskelig for oss som spiller på hobbybasis, å rekke alle partiene akkurat på prikken, med jobb og familie og andre hobbyer vi også har å ivareta.

Tja, fotografen kom, jeg ble fotografert, og så løp jeg til bilen og kjørte til sjakken.

Det ble et veldig artig parti. Jeg visste jeg burde bli ferdig etter høyst to timer. Siden min motstander hadde halvannen time å tenke på, i tillegg til et halvt minutt ekstra for hvert trekk han gjorde, hadde jeg regnet meg frem til at jeg praktisk talt ikke kunne tenke noen ting. Jeg skulle spille på tilleggstiden. Det var også et parti jeg ikke måtte styre ut i langvarige manøvre, det måtte komme til en avslutning, og jeg trengte ikke være redd for å ta sjanser. Det var jo et parti jeg egentlig hadde tapt, men så valgte jeg bare å spille det allikevel.

Min motstander spilte en C4-åpning med g3, der han både spilte a3 og b3 også. Jeg bestemte meg for å straffe ham med en gang, og fikk en springer frem til c3 via ruten f6-d5. Denne springeren måtte han gi sortfeltsløperen for å fjerne. Dermed hadde mine fiancettoløper hele diagonalen fra h8 til a1 for seg selv. En veldig god start, for et parti jeg ikke bare måtte vinne, men også måtte vinne raskt.

Videre tilbød min motstander seg å bytte dronning, hvorpå jeg tvang frem et bytte av tårnene også. Vi var i et sluttspill med bare lette offiserer. Det er enkelt å spille, og særlig for meg, som har løperparet. Det er en veldig enkel plan, som skapt for det raske partiet jeg måtte få til. Den ugangen han forsøkte å få til, var enkel å blokkere, og gjorde det stort sett verre for ham.

Etter omtrent halvannen time var det ferdig. Det passet veldig godt. Jeg hadde nå 3 av 4 poeng, og nærmet meg teten. Så kunne jeg skifte helt tankesett, til filming for Chi.

Konseptet var artig tenkt ut, og disse plakatene kommer jo til å være godt synlig rundt omkring i fylket. Filmen kommer sikkert på Youtube. Vi parodierer Men in Black. Så alle komikerne gikk i svart dress og mørkt slips (det vil si, alle de andre hadde svart slips, jeg hadde bare et mørkeblått). Det var forresten et artig antrekk å spille sjakk i. Kanskje var det derfor min motstander gjorde det så lett for meg.

De andre var i full gang med filmingen da jeg kom bort til UiS, som var stedet filmingen skulle være. Dessverre havnet jeg bare inn i en liten, usynlig birolle, siden jeg ikke kunne være med hele tiden, men e andre gjorde en veldig morsom jobb. Siden jeg ikke var med på så mange scener, ble det også mer tid for meg å gomle chips og hvile i gangen.

Helt til slutt var det en liten scene Dave og jeg spilte inn sammen. Alle er alltid slitne etter en lang dag med filming, det er krevende arbeid, men jeg mener vi fikk til en morsom vri også på vår del av traileren, og så får vi se hvordan det går i klippingen. Hovedresultatet vil i hvert fall bli veldig bra.

Men nå var klokken fire, det var sjakkrunde om en time, og jeg hadde ikke spist siden frokost. Jeg var bare fylt opp av kaffe (fra sjakkturneringen) og epler, chips og cola (fra Comedy box club). Vi bestemte oss for å gå på restaurant, Al forno i Stavanger, og jeg tenkte jeg skulle rappe meg og bli med.

Det ble jo ganske spesielt. Jeg kjørte i forveien, tråkket inn i restauranten, og bestilte bord til 8-10 stykker som skulle «komme snart», og jeg ville gjerne bestille og få maten med en gang. Det tok litt tid før personalet hang helt med på den.

Heldigvis kom pizzaen lynraskt, så jeg fikk omtrent tid til å spise den. Etter ikke altfor lang tid kom også Chi, og kunne ta kontrollen. Vi fikk også snakket litt sammen, og det er jo hyggelig. Det har vært veldig lite aktivitet i komi-miljøet rundt Stavanger, så vi har ikke oppdatert hverandre dette halve året.

Men jeg hadde ikke tid, jeg hadde ikke tid i det hele tatt. Nå er klokken kvart på fem, sa Chi, da jeg ennå ikke hadde spist opp hele pizzaen. Det er et farlig klokkeslett, når det selv i løpefart tar minst fem minutter å komme fra restauranten i sentrum til parkeringsplassen ved jernbanestasjonen. Jeg spiste – og løp.

På parkeringsplassen var alle uhells mor ute og luftet seg. Parkeringsautomaten virket ikke. Det er stress. Det er veldig stress. Når man ikke har tid i det hele tatt, og skulle vært ute av parkeringsplassen og i god fart på motorveien, når det er minutter til runden begynner, og så er man innestengt på en parkeringsplass et kvarter unna, og slipper ikke ut fra den. Ingen jeg spurte visste hvor den andre parkeringsautomaten var, eller hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde lappen, men fikk ikke betalt, så portene ville åpne seg.

Det tok sikkert ti minutter før jeg fant den andre automaten.

Med det var klokken allerede fem. Runden var allerede begynt. Jeg kom vel 12 minutter for sent.

Og spilte så rundens lengste parti.

Dette partiet begynte med skandinavisk åpning. Jeg lot ham slå av en springer på f3, og fikk for det en isolert dobbeltbonde der, men jeg har ikke noe i mot en litt rotete stilling, og lot det stå til. Så hadde jeg en plan jeg var godt fornøyd med: jeg trakk hvitfeltsløperen tilbake til f1, klar til å gå til g2 eller h3, og angripe hans lange rokade derfra. Også denne motstanderen gjorde et dårlig strategisk valg med å bytte dronning. Straks etter fikk jeg inn en kjekk kombinasjon som vant tårn og to bønder for løper og springer.

Stillingen min ble nå ganske vanskelig å spille, selv om jeg ledet. Jeg hadde to tårn og syv bønder, og med dem måte jeg rulle frem, uten at han tullet det til med sin løper og springer og tårn. Springeren og tårnet ble raskt aktive, mens løperen stod passiv og innelåst, men litt forstyrrende borte på b4. Jeg gjorde raskt en feilberegning, han fikk inn en kombinasjon som vant tårn og bønder for tårn, og plutselig var det jeg som stod til tap.

Alt jeg kunne gjøre var å forstyrre, og gjøre det irriterende for ham. Det gjorde jeg 20 – 30 trekk, der det var om å gjøre for ham å vri ut løperen, og sette i gang med en bondevandring av det som etter hvert ble en enslig fribonde i g-linjen. Mitt håp var å komme meg rundt med tårnet, og rappe bønder på b7, og der omkring. Sjansene var små.

Men så bød det seg en mulighet. Jeg snek meg inn i a-linjen, den minst sannsynlige, g-bonden falt, og plutselig var det jeg som kunne spille på gevinst. Den hadde jeg også klart, med litt mer erfaring. Men et par raske trekk i avgjørende stillinger gjorde at partiet munnet ut i remis litt over halv ti. Klokken 2200 var jeg hjemme. Det hadde vært en hektisk dag med sjakk og film og foto hele dagen, det hadde gått i ett.

Resultatet var halvannet poeng i sjakken, og artige bilder og film for Comedy Box Club. Det er hva man kan kalle en bra lørdag.

Comedy Box Club har egen facebook side. Der kan dere se noen av bildene, og finne informasjon. Vi setter i gang med arrangement og stand up fra høsten av.

Sjakkbrikke

Litt tilfeldig leste jeg i mine 365 korttekster i dag, de jeg hovedsaklig skrev i årene 2003 – 2007, en tekst for hver uke, 52 tekster i året. Pluss reserver, om noen tekster ikke ble gode nok, eller det ble for mange i noen av ukene, eller hvordan jeg nå organiserte det. Jeg systematiserte det så etter dagen de var unnfanget, sånn at det skulle bli 365 tekster, en for hver dag (også skuddåret har sin tekst, så det er 366). Det var dette som egentlig var hovedhensikten med å starte denne greie bloggen i det hele tatt, jeg måtte ha et sted å vise frem tekstene mine. De var akkurat ikke gode nok til ikke å bli antatt av noe forlag.

Jeg så altså gjennom tekstene i dag, siden det nå er veldig hektisk, helt ekstremt hektisk, med oppussing og styr hjemme, mulige eksamener, forskjellige ting sånt. Og så er jeg med i sjakkturnering og vil hver dag se på sjakkturneringen i nærområdet, der hele verdenseliten deltar, og på toppen skal vi lage kul film og plakater med det nye stand up konseptet til Chi i morgen. Det er ybertravelt, for å si det litt lydlig.

Sånn liker vi det.

Og passende nok var teksten for i dag, akkurat en sjakktekst. Tenk det, skrevet i 2006, redigert litt nå i dag, så det ikke skal bli helt prikklikt det jeg skrev den gang.

Sjakkbrikke

Hvis jeg skulle være en brikke på et sjakkbrett, tror jeg at jeg ville vært en bonde, selv om jeg føler meg som en konge. Jeg føler jeg er den viktigste brikken, den alle de andre brikkene må passe på. Enhver som har den minste forståelse for sjakkspillet, vet at aller øverste prioritet er å få kongen i sikkerhet. Slik føler også jeg at min sikkerhet nok er det viktigste. Jeg ser for meg hvordan et parti ville vært, med meg som konge. Jeg ville trolig være den sorte kongen, for det er de hvite som begynner. Det kan neppe være mine brikker som begynner, men når de hvite har begynt, farer de sorte brikkene ut på brettet for å beskytte meg. Etter en stund går jeg inn i rokaden med tårnet, sjakkspillets mest spekulative trekk. Det eneste som beveger to brikker på en gang. Og jeg er med i det. Så er jeg i sikkerhet frem til sluttspillet, om det ikke skjer en fadese i midtspillet. Det er de andre brikkenes ansvar å sørge for at det ikke skjer. Sånn føler jeg meg. Når sluttspillet kommer, da går også jeg ut på brettet, stor og tung. Jeg ser kanskje klumpete ut, der jeg bare kan flytte meg et felt om gangen. Til gjengjeld kan jeg flytte meg i alle retninger. Og jeg er den som er best egnet til å holde motstandernes konge unna meg. Dette skal jeg nok sørge for får stor betydning. Det kan fort vise seg at det er nettopp jeg som ordner det slik at mine farger vinner! Jeg fører den tapre bonde inn til ny dronning, motstanderens konge kan ikke nærme seg når jeg står i veien! Med min hjelp kan den sorte bonden fortsetter sin marsj frem mot forvandlingen, sannsynligvis i kappløp med en eller annen hvit bonde. Sånn føler jeg meg. Det er jeg som betyr noe, meg alt dreier seg om. Men som jeg skrev det i innledningen, tror jeg det er bonde jeg er. Og neppe den som til slutt ble forvandlet. Snarere en som ble slått ut og forsvant før han fikk gjort noe særlig.

10. mai 2006 (rev 2013, 10. mai)

Når enden er god på Rogaland Teater

I går var jeg med min mor og så oppsetningen av Når enden er god er allting godt på Rogaland teater. Det er en oppsetning jeg har engasjert meg litt i, med poster om Stavanger Aftenblads anmeldelseGreit? og om selve stykketHeltgreilitteratur. Med mor var det selvsagt mest en sosial happening, som de sier på engelsk, å gå ut. Det var ikke så nøye hva som egentlig ble vist der på teateret (vi er blitt besteborgere, vi er blitt sånn som vi foraktet den gang vi var studenter og selv drev med teater), hovedpoenget er at det blir en fredagskveld annerledes enn vanlige fredagskvelder. Likevel, det er alltid enda kjekkere når ting er skikkelig gjort.

Fra vår side var tingene skikkelig gjort. Jeg hadde lånt mors bil, og på årets verste uværsdag (helt sant – i 2013 har det vel ikke vært verre dager å være ute i, enn i går, 3. mai, #SånnErVæretHer, som vi ville kalt det på Twitter) slapp jeg å løpe eller sykle til jobb. Det er jo ganske bra. Jeg droppet også den planlagte joggeturen rundt Frøylandsvannet. Vi er ikke redd for været, men grenser får det være. I stedet var det tidlig middag med sherry i sausen (Tvittertegn: #Kvalitet),  og vin fra klokken fire. Ingen skal si at vi ikke kom lystig og forberedt. I mitt stille sinn tenkte jeg at jeg kanskje også måtte skylle ned litt vodka, for å døyve forargelsen over boybandscenene jeg visse ville komme i stykket.

Vi tok toget inn til Stavanger, spaserte opp til teateret, bestilte vin for pausen, og fant våre plasser. Alt var klart.

På scenen satt en av karakterene i ubestemmelige klær. Det viste seg å være narren Lavatch, som i denne oppsetningen skulle ha rollen å lose publikum gjennom forestillingen. Så godt som alle hans replikker var bare til publikum, replikkene han hadde i det egentlige stykket var stort sett strøket. Skuespiller Morten Espeland har derfor den enkleste oppgaven i denne oppsetningen, siden han står fritt til å spille helt på lag med publikum, og ha et helt distansert forhold til grunnteksten, slik også denne oppsetningen har. Narren uttaler navnet Shakespeare som var det en vi alle ler av, og spør oss hvorfor vi ikke har gått hjem i pausen. Han spiller som har han fått beskjed å kjede seg i stykket. Det er veldig kjekt å spille sånne roller, det vil jeg ha sagt. Det var også slike roller jeg passet til å spille, den gang jeg var aktiv i studentteateret og omkringliggende teatergrupper i Bergen rundt 2000-tallet.

Hele første del satt jeg og tenkte at denne oppsetningen har mye til felles med studenteaterne. Det var mye spille hver for seg, ingen av karakterene hadde jo egentlig noe forhold til hverandre, og de ulike scenene hang heller ikke særlig godt sammen. Skuespillerne hadde også den karakteristiske rynken i pannen, som amatørskuespillere har når de skal si noe veldig alvorlig. Stykket ble spilt helt uten følelse, det vil si, karakterene var distansert til handlingen, som oppsetningen var distansert til grunnteksten, her stod ingenting på spill. Helena elsket jo slett ikke Bertram, hennes gråt i starten var helst for at det skulle se moro ut, Bertram skulle spille fjols, og slask, som han jo også til dels er, og den stakkars moren, som har replikker det ikke går an å fremføre særlig godt uten å føle dem, stod der nokså hjelpeløs, siden hun ikke hadde noen å spille mot. Det var sånn stykket var lagt opp. Jeg nekter å tro det ble gjort forsøk på troverdige følelser i første del av stykket.

Målet var fjas og underholdning. Derfor var også replikkene som var skåret bort erstattet med helt vanvittig mye boyband-syning. Snakk om å melke et billig poeng. Det var som om oppsetningen var livredde for å la publikum bli sittende og tenke, livredde for å utfordre dem til å konsentrere seg og få med seg noe, og – aller mest – livredde for å la publikum kjede seg. Jeg liker ikke dette. Skal teateret forsøke å holde tritt med youtube og videosnutter, der ingen forventer konsentrasjon mer enn et par minutter, så er det dømt til å tape. Teateret er en flott arena for ettertanke og refleksjon. Hvis man ikke kan kjede seg der, hvor skal man ellers gjøre det?

Etter pausen tok det seg opp. Da var det mindre fjas, og mer av originalteksten. Orginalteksten er jo også virkelig flott skrevet, her. Oppsetningen konsentrerer seg om to parallellhandlinger, hvordan gutta boys  får satt pratmakeren Parolles på plass, og hvordan Helena får utført sengetrikset mot Bertram. Det er jo en ganske kompleks sak som skal løses fra første del. Helena er blitt gift, på en måte, med Bertram, etter at kongen har befalt det slik. Bertram har imidlertid nektet å innfri giftemålet, og sverger på aldri å gjøre det inntil hun har fått barn med ham. Så hun må lure ham til å sette barn på henne. Det er jo ganske spennende å følge med på hvordan det gjøres.

Og det er virkelig morsomt å følge med på hvordan Parolles blir tatt til fange av sine egne menn, og under trusler om tortur avslører absolutt alt som er mulig å avsløre av militære hemmeligheter. Det er et klassisk, komisk triks, her mesterlig utført. Med bind for øynene utleverer Parolles flere av de mennene som står og hører på ham, i den tro at han er fange hos fienden, og må gjøre det for å berge livet. Dette er også roller det virkelig er morsomt å spille, og de gjorde det virkelig godt. Her var det også følelser, her var det mennesker i karakterene. Og Parolles var ikke uberørt av egen skjebne, slik alle karakterene var det i første del.

Når disse to tingene var satt på plass, det artige sengetrikset som også var skikkelig gjort, og det kostelige avhøret av Parolles, så var stykket stramt og fint til det sluttet. Det var ikke lenger nødvendig med så mye fjas fra narren og boybandet. Publikum satt stille, spent og konsentrert i den obligatoriske sluttscenen, der alle er samlet og alle tråder skal nøstes opp. I dette stykket er det jo litt komplisert det som har skjedd, og oppsetningen tør ikke la være å ta et forbehold, med å la narren spørre «skjønner dere noe av dette her?» til publikum. Det vekker latter, men den er kanskje litt billig. Det er klart vi som fulgte med skjønte veldig godt hva som foregikk.

Stykket heter All’s well that ends well, direkte oversatt «alt som ender godt er godt». Det kan godt stemme, men det er så absolutt et spørsmål om det er noen særlig god ende i dette stykket. Det er til og med spørsmål hvor «endelig» denne enden er. Bertram har jo bare minutter før han går med på forpliktelsene i giftemålet med Helena, fortsatt vist seg som den slasken han er, og løyet og snodd seg for å komme unna historen med Diana. Det har ikke skjedd noenting siden da som har gjort det troverdig at han har forandret seg.

Oppsetningen på Rogaland Teater løser dette problemet med å la Bertram og Helena stå lenge med hverandre, hånd i hånd, og uten replikker, for med minespillet å vise at dette slett ikke er noen harmonisk ende. Det Las Vegas-aktige «The end» som daler ned fra taket understreker kanskje det spesielle i dette. Det er kanskje ikke slutten, selv om stykket insisterer på at det er det. På ny er det følelser i karakterene. Det skulle det vært gjennom hele oppsetningen.

Jeg vil også ha med en ting som virkelig begeistret: Scenografien. I min kategoriske ungdom var jeg nærmest en prinsippiel motstander av all scenografi, jeg vil ha frem den nakne teksten. Men scenografien i dete stykket går ikke an å argumentere mot. Den var vakker.