Kunne jeg elske Borussia Dortmund?

Den første finalen i serievinnercupen jeg hadde noe forhold til var Hamburg – Juventus i 1983. Jeg var ni år. Italia var verdensmestere, og Juventus hadde i tillegg Platni og Boniek. Hamburg hadde ikke engang lenger Kevin Keagen. De var ingenting. Alt de hadde av navn verdt å huske var Hurst Hrubersh, villdyret. Et navn det passer å stave feil. Den gang navnene på de tyske spillerne var like motbydelige som spillestilen. Hamburg vant 1 – 0. Villdyret laget målet.

Det var det mest uforståelige resultatet jeg hadde sett med egne øyne. Det kan bare måle seg med Vest-Tyskland – Ungarn, 1954. 3 – 2. Alltid er det tyskere med i fotballresultat man siden skulle hatt lyst til å forandre.

Jeg ventet i 14 år på sjansen for revansj. Det var Juventus – Borussia Dortmund i finalen i det som nå heter Champions league. Det var akkurat som i 1983, Juventus var helt overlegne på papiret, de var uovervinnelige og vel så det. Midtforsvaret var umulig, Ferrara og Montero, på midtbanen hadde de Deschamps til å vinne ballen og Zidane til å utføre magien etter arven fra Platini, selv når kapteinen Conte var skadet var midtbanen så god som man kan sette den samme. Fremme i angrep hadde de lille og lette DePiero, og tanksenteren Vieri, i tillegg til alle reservene som figurerte fast i landslagstroppene til landene sine. Borussia Dortmund bestod stort sett av fallerte Juventus-stjerner, spillere som ikke lenger var gode nok for de beste.

Borussia Dortmund vant 3 – 1. Uretten går sin gang. Jeg har hatet alt tysk og heiet på motstanderen alltid siden.

*
Det vil si, det har utviklet seg. Det er ikke det samme nå. Fotballen er ikke den samme, og jeg er ikke den samme. Jeg forstår litt for mye av verden og vet litt for godt hvor pengene kommer fra. Den ryddige og rene barneverdenen fra 80-tallet, og som hang igjen på 90-tallet, den gjelder ikke lenger. Tyskland har ikke vunnet noen ting siden år 2000. Spania er verdensmestre og Europamestere.

Det er bare å ta en titt på historien. De gangene Spania har vært i førersetet, har det ikke stått særlig godt til. De krasjet med Sør-Amerika og hentet gullet der til Europa på 1500-tallet. De etterlot seg genmateriale der som har ført til spillere som biter. Fra Spania kommer ingenting av kultur. De er Europas syke bror, om ikke Tyrkia hadde tatt seg av rollen. De skal alltid, alltid, alltid bli satt på plass av Europas egentlige stormakter. Selv med all verdens gull og hele Sør-Amerika på lag, skal de trekke seg tilbake i hjørnet sitt og pleie seg selv når det trekker seg til finalerundene.

Gjennom hele 1900-tallet vant ikke Spania noen ting (annet enn noen lokale Europamesterskap, med prestisje som en firenasjonersturnering). Spanske lag vant riktignok Europacupene, men det var General Franco og import. Det er så stygt som det blir. 20 år etter krigen, hyller verden propagandaseieren, og har gjort det i all ettertid. Real Madrid på 50-tallet var et stjernelag. Men det var et stjernelag bygget opp av fascister. Andre lag besto av lokale helter, Real Madrid kunne forsyne seg av verdensstjerner (ofte på flukt, som Puskas fra borgerkrigen i Ungarn), finansiert av et regime som få år tidligere bombet sin egen befolkning. Hvor begeistret ville vi vært for et stjernelag fra Syria, Al Damaskus?

Riktignok er.det vanskelig å mislike Spania av i dag, og ingen vil vel la seg overbevise av argumentasjon om at Italia av 1982 er å foretrekke fremfor Spania av 1982. Så er heller ikke fotball argumentasjon og fornuft. Den fungerer bare når det kun er følelser. Det er vel derfor den står aller sterkest blant uutdannede og arbeidere, mens akademikere og overklassen alltid vil ha et litt distansert forhold til den. De later som de er begeistret. Men de får det ikke til for seg å la verden gå under etter et nederlag, slik en ekte fotballtilhenger gjør. De tilgir favorittklubbem alt. Dommeravgjørelsene er alltid riktige når de går i rette lags favør, og alltid vanvittige ellers.

Det er en del med at verden er i orden for meg at de rette lagene vinner de store fotballturneringene. Nå sist vant Spania 4 – 0 over Italia. Det var en kniv rett i hjertet. Det var urettferdighet satt i system. Jeg var selv i Kiev, der finalen gikk, og så det. Det vil si, jeg så så langt det gikk å holde ut, og gikk så nedtrykt hjem til vodka. Spania, kaoslandet, som alltid må ha hjelp fra Italia for å få til noe. Selv Columbus var jo italiener. Nå står Spania igjen som verdens suverent beste fotballag.

Det er ikke tid nok igjen av menneskehetens historie til å gjøre opp igjen den urett som har skjedd. De spanske lagene har allerede vunnet for mye. De skulle få sin straff i årets Europacup. Men både Barcelona og Real Madrid har marsjert fram, de har slått ut AC Milan og Manchester United, Milan som nå er i ferd med å drive økonomisk lovlig. Det var ikke italienske lag igjen til å stoppe dem.

Det var bare to tyske. Tyskland, landet som nå er Europas motor, økonomien som holder alle andre oppe. Spania, som mottar penger fra tyske skattebetalere for å fylle på med stjerner til Barcelona og Real Madrid. Hvor har de to klubbene fått pengene fra, til å utføre de dyreste handlene i fotballhistorien? Alltid har de største stjerne gått til Spania. De har aldri gått til Tyskland. Der driver man ordentlig. Man er ikke i nærheten av å finne tilsvarende skandaler der, som i et hvilket som helst annet fotballand.

Tyskland har alltid vært lette å hate, man hater alltid den som er størst og sterkest, og det er alltid irriterende når de man misliker mest, er best. Ikke før var Tyskland samlet, før de like godt startet to verdenskriger mot alle oss andre. Det var selvsagt å overdrive. Det er likevel noe trygt og godt når det er Tyskland som har kontrollen. De er veldig irriterende, men det er i hvert fall noe ordentlig over det de holder på med.

Hvem vil vel la seg styre av Spania? El classico blir det aldri på Wembly. Det blir Der Klassik, Bayern München mot Borussia Dortmund. To tyske industriland forsterket med polakken og hollendere, men tysk kontroll. Det er egentlig greit Tyskland på ny får kontrollen over Europa. Det er som de strenge lærerne våre når vi er små. Vi misliker dem, og ønsker dem vekk. Men vi ønsker dem snart tilbake når de er borte, for det blir bare kaos uten dem.

Regnværsdag hjemme

I dag kom regnet. Det er underlig å skrive sånn på vestlandet, som om det er lenge siden regnet har vært her. Men nå har vi hatt den kaldeste, tørreste og mest solrike mars måned vi kan huske, og det har fortsatt inn i april. Graset ligger brunt på Jæren. Det er april, og ikke orden på noen ting.

Her ser vi hvor brunt Jæren ligger, Vagleskogen til venstre, Figjoelven rett frem. Brunt. Bilde fra fredag.

Men i dag kom regnet. Det gjorde det også forsvarlig å ha en innesøndag. Det er kjekt å gå tur, og solskinnet lokker, men det er noe avslappende med søndager det også er godt å nyte hjemme av og til.

Jeg har alltid tenkt at den sinnsykdommen jeg ligger nærmest er manisk depressiv, med bare manisk som nummer to, men i de siste tiden har jeg blitt mer moden og forstått at jeg kanskje ligger nærmere å være litt autistisk. Være litt asberger, om det kunne blitt en kul ting å si. Ting klistrer seg i hodet, faktahukommelsen er upåklagelig, og i visse hverdagslige gjøremål må det være en viss rutine. For eksempel søndags frokost, da skal det være te og kokt egg.

Så dere kan tenke dere hvor endevendt alt ble hos oss da jeg stod opp litt tidlig, og bare begynte å spise av pizzaen Olia hadde laget for i går til frokost. Så stod Olia opp, og hun er det mest antiautistiske man kan tenke seg. Være null asberger, om det kunne blitt en kul ting å si. Hun har ingen rutiner i det hele tatt, ingen system, hun kan spise kokt egg hver dag hele uken, morgen og kveld, åpne vin på tirsdager og drikke vann på lørdager. Plutselig slår hun til med fløtegratinerte poteter på en tirsdag. I studieårene gikk ikke en tirsdag hos meg uten fiskepinner eller fiskepudding til middag.

Olia bare begynte å spise frokost av seg selv i dag. Hun laget te, det gjør hun alltid. Men ellers skar hun bare opp litt brød, la det i brødfatet, spiste rett fra det, og tok med litt pålegg hun satte ved siden av og spiste litt forskjellig. Mens hun pratet i vei, som alltid, som alltid. Ingen tallerken, kniv, glass, eller noe. På det samme bordet vi spiste middag eller om det var frokost eller noe annet i går, og som nok ikke var helt ryddet, også av andre ting enn mat. Gradvis frokost, kan det kalles. Også jeg spiste av skivene etter hvert. Men jeg måtte ha tallerken, og kniv, og glass. Og jeg fant det frem til Olia også. Først når vi var ferdig å spise hadde vi dekket på.

Formiddagsoppgaven i dag var et problem som angikk differensialligninger. Vi kranglet, rett og slett kranglet (Diskusjon er en utveksling av kunnskap, krangel en utveksling av uvitenhet – Sitat fra sitatboken jeg fikk en tenåringsbursdag ikke langt fra 1990, et eksempel på min autistiske hukommelse) over Eulers identitet, e^i Pi = -1. I læreboken stod det i = e^i pi/2, så det er klart, det var jo litt å heve stemmen etter. Olia er en spesiell student med det at hun ikke bare lytter etter det som blir sagt, hun er mer uenig enn enig. Dette var bare en bitte liten del av et større problem, en generell løsning til ligningen Y»» + Y = 0, altså fjerdederiverte til Y + Y = 0.

Det var bare å sette seg ned ved skrivepulten, gå i gang. Olia tok den kaotiske søndagsformiddagen til sitt høydepunkt, da hun også laget kaffe – på en søndagsmorgen! Jeg hadde til overmål nettopp pusset tennene, etter frokosten. Men kaffen kom godt med til løsningen av den omstendelige ligningen. Det var virkelig kjekt, jeg måtte innom imaginære og komplekse tall, få en liten repetisjon på det, jeg måtte forsikre meg om hva de riktige, eksakte verdiene til cosinus- og sinusfunksjonene er, og jeg måtte være helt stødig på regneregler med potenser. Det var ikke så imponerende at jeg fikk det til, som at Euler gjorde det, den gang han fant det ut. Jeg kan bare forestille meg hvor berusende det må ha vært, når man ser at alt bare løser seg, ideen fører frem, man kommer i mål. Man har funnet løsninger til ligningssystemer ingen i hele verden er i stand til å lese. Det er virkelig briljant enkelt, når man bare har funnet den riktige metoden. Og sammenhengen mellom reelle og imaginære tall, størrelsen e og de trigonometriske funksjonene cosinus og sinus, det er noe som skulle skape begeistring i matematikkretser.

e^xi = cos x + i sin x

De som ikke forstår seg på det, har gått glipp av en glede. Dette er ligningen sin.

Olia var veldig glad for at jeg fant løsningen på dette, og med det hele oppgaven. Hun kysset meg skikkelig for det.

Jeg gikk i gang med dagens andre hovedgjøremål: Titus Andronicus, av William Shakespeare. Det er sikkert hans minst kjente og minst vellykkede tragedie, men det er hans første, og i dag og i resten av helgen har jeg gjort skikkelig arbeid med den for å skrive om den i litteraturbloggen. Så det var liksom det jeg ville gjøre noe med i dag, da. Det er bare det, at akkurat dette stykket her, er det neppe noen som har særlig interesse av å lese noen om. Og de som er så interessert i Shakespeare at de vil bruke tid på dette stykket, de finner nok andre kilder for kunnskap om emnet enn en norsk blogger.

Men jeg kan ikke ta hensyn til sånt. Jeg liker når det blir kombinasjon av ting få folk gjør, det er ikke så veldig mange her i Norge som på samme dag er i stand til å løse differentialligningenY(4) + Y = 0, og greie ut om stykket Titus Andronicus av William Shakespeare, arbeide og finne interesse i begge deler samme dag. Det er et veldig merkelig stykke, det har store svakheter, men ikke sånn at det helt går an å avvise stykket. Karakterene er litt flate, det er ikke helt lett å finne motivasjonen for handlingene, utviklingen er nok litt tilfeldig, det er en ganske komisk avstand mellom den overdådige veltalenheten og den helt groteske handlingen. For det er i det Titus Andronicus utmerker seg. Her er voldekt, lemlestelser, drap og kanibalisme, det å drepe et menneske er som å drepe en flue – bokstavlig talt, det blir slått i hjel en flue i stykket, og det blir reagert på det, «den har en far og en mor», som det sies. Første gang jeg leste det syntes jeg bare det var fascinerende, og kunne egentlig ikke helt tro på at handlingen var sånn som det vitterlig stod at den var. Den er virkelig ekstrem. In yer face er ikke bare 90-tallet, dette er blod og gørr. Men nå har jeg lest stykket på ny, og også lest mer om det, og sett at stykket tross sine svakheter også har kvaliteter. Stykket er fremdeles fascinerende, men ikke bare fordi det er så dårlig og rart.

Nåvel, denne dagen tenkte jeg også å ha lunsj, siden frokosten ble så merkelig. Også her grep Olia inn, og begynte å skrelle poteter når klokken var bare litt over tolv. Tidlig middag. Vi fikk også tid til å avvise fryseren denne dagen, det tok jeg meg av, og der fant vi også dagens middag. Laks. Det ble overdådig. Russisk potetmos, jeg vet ikke hva hun gjør, jeg vet bare at den er litt annerledes, god laks, sitron og agurk- og tomatsalat. Kjempegreier. Olia toppet det med litt «Sirniki», som vi kaller det, en slags «ostelapper», som det kanskje kunne hete på norsk. Cottage cheese er en viktig ingrediens.

På kvelden tok vi oss en liten rusletur i regnet. Det var Olia, hun gikk rundt og sparket hit og dit, rastløs. «Jeg må bevege meg», sa hun, hun søkte jobb, begynte å få lemmings i blodet. Hun ville ikke ut i pøsregnet, hun ville vente til det stoppet. I overimorgen, sa jeg.

Vi gikk ut. Det blåste og var kaldt, det regnet. Hun fant plutselig ut at hun ville jogge (null asberger, det er i hvert fall helt sikkert), så det var bare å henge seg på i langbukser, genser og ytterjakke. Etter en stund sluttet joggingen, og vi gikk igjen, i det som lå an til å bli rundt vannet. Men så oppdaget Olia at jeg var klissvåt på buksen, det var jo en vanlig langbukse i regnet. Da var det ingen bønn, da måtte vi hjem. Jeg har gått med våte bukser og klær hele mitt liv, det hjalp ingenting, hjem.

Jeg stjal meg til et bilde av Olia da vi kom hjem. Kul, som alltid.

Hjemme var det fremdeles kaffe på trakteren. Det var fremdeles litt vin siden fredag. Jeg kunne spille dagens sjakkparti, et kvarter hver, siden det var helg, en artig seier mot en som kalte seg «Dnieper», altså fra Ukraina, og med en uvanlig åpning 1. e2 – c5 2. b4. Det ble kaotisk, og akkurat i rette, feile øyeblikk, i den kritiske fasen, da alt skulle avgjøres, og jeg gjorde en dum feilberegning som forlenget partiet en stund. Men med alle mine lette offiserer i behold, og et tårn, ble det ganske greit mot hans to tårn og løper. Stillingen var helt åpen, jeg hadde h,g, a og b bonden, han f, g og h. Så løperne og springerne mine stod og passet på hverandre, og det viste seg umulig for ham å flytte rundt på tårnene sånn at de ikke snart ble rammet av en gaffel.

Nå er det kveld, og det venter en ny arbeidsuke. Forhåpentligvis vil regnet føre til at det blir litt grønnere og friskere her. Vi vil gjerne at naturen rundt oss skal stå i stil med hvordan vi føler oss.

Snøklokker. Skinnende hvite i regnet.

For øvrig: Bildene i denne posten er lenker til Googles fototjeneste, Picasa. Det er første gangen jeg prøver det. Det ser ut til at bildene blir litt små, men det er veldig praktisk, siden bildene blir lastet opp automatisk fra Sony Xperia. Det sparer også plass på WordPresskontoen, der jeg begynner å nærme meg grensen.

Sony Xperia vs Apple iPhone

Med sin iPhone redefinerte Apple hva en mobiltelefon skulle være. De var først ute, og laget smarttelefoner som simpelthen var mye, mye bedre enn de som allerede fantes. Etablerte merker, som Nokia og Ericsson, ble parkert. De har aldri kommet seg igjen. Ericsson er spist av Sony, Nokia samarbeider desperat med Windows for å redde både seg selv og Microsoft. Begge de tidligere gigantene er blitt de som løper etter de andre, og ikke de som løper først og bestemmer farten og retningen.

Apple har hatt nokså clean score med sine produktlanseringer på denne siden av 2000-tallet. Til å begynne med var det iPod, så kom iPhone, og til slutt iPad. Alt har redefinerte verden. Apple er i samme situasjon som Windows og Nokia var i for en stund siden, og kanskje vel så det, siden Apple en kort stund var det største private selskapet i verden målt etter markedsverdi. Dit kom aldri Microsoft, og Nokia var aldri i nærheten.

Apple har siden toppen tapt seg i markedsverdi. Spørsmålet er om dette er starten på en nedgang lik den til Windows og Nokia, om også Apple går i fellen og tro de vil forbli best, fordi de en gang har vært det.

Jeg kjøpte min iPhone 4S i fjor, og brukte den med stor glede hele året, helt til den ble vennskapet nå i påsken. Den var en telefon i en helt annen kategori enn min tidligere Nokia, enda den var en av toppmodellene, fra den gang Nokia fremdeles var på tronen. Men den kunne jo ikke egentlig surfe på nettet, den var håpløs å ta lengre notater eller skrive brev med, den kunne spille musikk og fotografere, men var elendig til å navigere og kunne ingenting jeg ikke hadde tenkt på. Med iPhone følte jeg at jeg kunne gjøre alt. Det var en verden som åpnet seg. Trening, kart, vær, spille sjakk, lese bøker, surfe ubesværet, den var akkurat den følgesvenn jeg hadde trengt på de tidligere reisene mine, fra den gang jeg var ugift og reiste alene på eventyr. Med den kunne jeg gå hvor som helst, med alt jeg trengte i lommen.

Når jeg nå skulle kjøpe ny, var jeg innstilt på å kjøpe en ny iPhone. Hvorfor velge noe annet når jeg var så fornøyd? Vel, det dukket opp et par argumenter, som jeg tidligere har skrevet om. Det viktigste var prisen, og det faktum at en del av konkurrentene rett og slett overgår Apple når det kommer til spesifikasjonene. Jeg betaler ikke mer for en telefon som er dårligere.

Kanskje vil den neste iPhone 5S som ventes til sommeren hamle opp det som nå er på markedet hos konkurrentene. Men jeg er ikke sikker. Det kan se ut som Apple vil at kundene skal holde seg til dem av gammel vane, akkurat sånn Windows og Nokia tidligere gjorde det. Kanskje er de i ferd med å bli for feite og bakoverlent, kanskje er de i ferd med å bli tatt igjen i kappløpet de selv var med å bestemme. Det vil i så fall kanskje være litt urettferdig, siden mye av det konkurrentene nå tjener penger på, er ideer nokså direkte kopiert i fra Apple. Sånn er det, innovative selskaper får følgere, og når forbrukeren er ute med lommeboken ønsker han og hun det produktet som er best, alt tatt i betraktning.

Så er Apple fremdeles best?

Jeg har sammenlignet min erfaring med Apple iPhone 4S og Sony Xperia S, med argumentene for og i mot begge.

*
iPhone

For
Det viktigste argumentet for Apple og iPhone, er at den er så enkel å bruke. Apple er kjent for brukervennlighet, der er de fremdeles best. Alt er fort gjort, og intuitivt. Uansett hvilke problemer man har rotet seg opp i, er det bare et enkelt tastetrykk på den eneste tasten tilgjengelig, hjem-tasten midt på, og så er man tilbake igjen i utgangsmenyen. For å fjerne program som kjører i bakgrunnen, er det to kjappe trykk på denne knappen. Hva ellers? Det er ingen andre knapper, og ikke noe annet Apple synes det er nødvendig vi skal gjøre. Med oppsettet av ikonene fant Apple den beste løsningen med en gang: alle ikoner stilt opp ved siden av hverandre. Man kan dra rundt på dem og flytte dem som man vil, legger man to oppå hverandre, blir det en katalog. Veldig enkelt, og veldig greit.

Også knappene på sidene til iPhone er fine og praktiske. Det går på et øyeblikk å skru lyden av og på, og man ser med en antydning oransj om lyden er av. Så enkelt, at det er rart ingen tenkte på det før. Å skru lyden opp og ned gjør man lett med store og tydelige knapper på siden, som man også veldig lett slokker telefonen på toppen. Alt er veldig enkelt, og veldig greit.

IPhone og iPad har også en del triks jeg savner hos konkurrentene. Den innebygde ordboken er herlig, og fungerer i ibooks og safari, og sikkert mer. Er det et ord man er i tvil om, trykker man fingeren mot det, og får opp en liten meny, der man blant annet kan få en ordforklaring. Foreløpig har jeg bare fått det til for engelsk. Sony Xperia får det ikke til for noe. Notatfunksjonen i iBooks er også gull verdt for meg som liker å ta notater til hva jeg leser. Det er diskret og elegant lagt opp, med mange muligheter, og ingen som er unyttige. For Sony Xperia må jeg laste ned app for i det hele tatt å kunne lese noe lengre, og funksjonaliteten til iPhone er den ikke nærheten av.

Det samme gjelder mange av de andre innebygde appene. En for en banker de tilsvarende hos Sony. Notatappen kan ta notater, fyldige sådanne, det er en digital notatblokk. Tilsvarende hos Sony er en digital PostIt-lapp. Den kanten rekke med triks, skifte farge og skrifttype, og annet tull, men man kan ikke skrive på den. Plassen blir brukt opp med en gang.

Værapp, aksjeapp, Podcast, alt er skikkelig gjort, praktisk og oversiktlig, og klart bedre enn hos Sony. Hvis Sony har disse appene i det hele tatt.

Mot
Apple er kjent for å være kompromissløse. Med det legger de listen høyt, man skal være godt fornøyd med alt annet, om man finner seg i alle begrensningene selskapet gir oss. Nå tenker jeg ikke på at det ikke er noen løse deler, man kan verken skifte batteri eller sette inn ekstra minne, om det gir en smidigare og billigere telefon må det være greit. Jeg skulle nettopp skifte batteri til min fire år gamle Nokia, den som nå er overtatt av min kone. Så gammelt batteri er ikke å oppdrive. Da hadde det kanskje vært like greit å montere batteriet fast.

Det er imidlertid en del andre ting der de godt kunne gjort det enklere for oss. Når man kobler telefonen til PC, får man bare tilgang til bildene på den. Hvis man vil laste over filmer eller musikk, kreves det styr og tilleggsprogram. Jeg fikk meg aldri til å laste ned og bruke dette programmet, med det resultat at jeg i praksis bare kunne spille av Podcast på telefonen (Heldigvis finnes det nok av Podcast der ute, og Apples podcast fungerer aldeles utmerket). Og selv nå, som jeg har lastet ned iTunes for å overføre musikken min og filmene mine til iPaden, så har jeg store problemer med å få det til, og har ennå ikke fått til filmer i det hele tatt. Appels løsninger er glimrende for alt man kjøper og laster ned hos dem, men det er tungvint og umulig med ting man har fra før og vil legge til.

Jeg irriterte meg også over iCloud og minne og alle de tingene der. Jeg ble aldri helt klok på hvordan det virket, og følte det ikke var jeg som hadde kontrollen over egne filer. 5 gigabyte lagringsplass i skyen er også altfor lite. Skal det være noe poeng i sånne skyer, må det være plass til alt der. Det hjelper ikke med automatisk synkronisering, når det er forskjellig med plass på de ulike enhetene. Skyen blir bare enda et lagringssted å holde styr på. Antagelig er det et triks de gjør for å få oss til å kjøpe ekstra lagringsplass, men med det ville vi fått utgifter til noe vi ikke skulle trenge. Det er jeg ikke villig til.

Når vi er inne på dette med penger, Apple er grådige. Det kan de være så lenge de er kulest i klassen, men det er en utnevnelse som pleier å være tidsbegrenset. Jeg er av dem som liker maksimalt med lagringsplass på enhetene mine, jeg vil ha mye å velge mellom, jeg liker ikke å slette ting jeg vil ha, fordi jeg trenger plassen. Hos Apple er det en svært stiv pris for å gå opp fra de 16 GB standard, til 64 GB maks. Det gjør iPhone 5 halvannet tusen kroner dyrere enn Sony Xperia Z. Det er den ikke verd.

Sony Xperia Z

For

Apple har et forsprang i programvare og er bedre i enkelhet. Ellers ligger fordelene hos Sony. Det betyr for eksempel bedre maskinvare. Dette er en svært kraftig telefon, med tekniske muligheter iPhone ikke kan måle seg med. Samme hvor god programvare de skulle få til å lage.

Det første som slår en, er hvor rask Sony Xperia er. iPhone er slett ingen treging, man har inntrykk av at appene starter straks man trykker på dem, og at det ikke er noen oppbremsing i navigeringen rundt omkring, fordi systemet trenger tid på å laste ned og behandle data. På Sony Xperia ser man hva fart virkelig er. Det er knallsterke prosessorer, når dataene er lastet ned, går behandlingen av dem på et øyeblikk. Det er Wow-opplevelsen, datatesterne snakker så veldig om.

Det neste er skjermen og størrelsen, utformingen. Apples iPhone 4 hadde allerede så høy oppløsning at det menneskelige øyet ikke er i stand til å skjelne at den er der. Pixlene er usynlige. Det viser seg likevel at det er et poeng med litt til. Denne skjermen er full HD, det dansende mønsteret av farger når telefonen skrur seg på, viser hva det betyr. Man har sett lignende mange ganger før, men dette er flortynt. Man sitter igjen med et inntrykk av at dette ikke er mulig med en vanlig skjerm. De som liker det vakkert, får sitt.

At telefonen er litt større gjør den også akkurat litt lettere å lese på. Det gjelder særlig for lengre tekster. Apple kompenserer litt med sin utmerkede lesefunksjon (synd ikke konkurrentene kan stjele ideen, uten at det blir litt for tydelig det er tyveri), men den større Sony er likevel å foretrekke om man har tenkt å bruke telefonen til å lese på.

Sony Xperia er en halvannet år nyere telefon, og det merkes veldig godt. Den kan nok også hamle opp med iPhone 5, som ikke er så mye mer enn en litt bedre iPhone. I Sony Xperia blir man overveldet av mulighetene. Fotoapparatet har flere funksjoner, og tar bedre bilder. Musikkspilleren er utmerket, og diskriminerer ikke filer man har skaffet seg andre steder enn gjennom dens eget selskap. Man har et utall innstillinger å velge mellom, mange av dem artige, og noen også nyttige. Den tåler vann, noe jeg håper jeg ikke får bruk for å finne ut stemmer, og den har USB-utgang.

Jeg sitter med en følelse av at den egentlige motstanderen akkurat nå ikke er Apple, men Samsung. Samsung Galaxy har jeg ikke prøvd selv, men den skal ha mye krutt og muligheter skal den hamle opp med Sonys Xperia. Dette er telefon i elitedivisjonen.

Mot

Sony Xperia kan mange fine triks, den ser flott ut og er superrask. Men når alt kommer til alt er det viktigste med slike tekniske duppeditter at de virker enkelt og greit når man har bruk for dem. Man skal ikke behøve å tenke så mye, det er kjekkest når alt går av seg selv. Foreløpig har jeg bare hatt telefonen en snau uke, så jeg har kanskje bare ikke blitt vant med den. Likevel er det ikke akkurat følelsen av at det bare er å slå den på, og så går alt av seg selv jeg sitter med. Batteriet tømtes til å begynne med etter et døgns bruk, men har bedret seg etter de første nedlastningene er blitt gjort, og systemet har kommet ordentlig i gang. Batteriet er litt dårligere enn hos Apple, men så har det også mye mer å gjøre, med kraftigere prosessor og større skjerm.

Det kan også kanskje holdes mot telefonen at fabrikkinnstillingene var litt underlige. Strømsparerinnstillingene er for eksempel ikke på, ringelyden er satt til null, og det var også et par andre ting det tok litt tid å få satt på plass.

Det er ennå ingen selvfølge at telefonen kobler til nettverk jeg allerede har vært på, rett som det er finner jeg WiFi av, uten at det er jeg som har gjort det. En morgen var hele telefonen død, jeg måtte restarte den, noe som ikke hendte en eneste gang med iPhone. Musikkspilleren har bra lyd, men hva hjelper det, når jeg på en løpetid på 25 minutter med mobilen i lommen på treningsjakken 5 ganger opplevde at avspillingen stanset. Var det fordi telefonen ristet, eller hva? Uansett skjedde dette aldri med iPhone (der var det et annet problem jeg sjelden opplevde, når jeg brukte de originale øretelefonene, hendte det at lyden av seg selv skrudde seg ned til null, veldig rart). Jeg har også opplevd litt mer problemer med GPSen, uten at jeg skal si det skyldes telefonen, eller applikasjonen.

Konklusjon

Det er ingen tvil om at Sony Xperia er den beste telefonen. Når den også er billigere, skulle valget være enkelt. Apple har imidlertid fremdeles kanskje det beste konseptet. Det er lurt å gjøre det enkelt, og ha at alt fungerer som viktigste prioritet. Men akkurat nå kan det litt for mye se ut til at de lever på tidligere prestasjoner. De oppfører seg som de fremdeles er best, mens de egentlig er i ferd med å bare bli dyrest.

 

Kortbuksetur til Vårlivarden

I dag gikk mor og jeg til Vårlivarden i Sandnes. Det var årets første kortbuksetur. Jeg gikk i kortbukse fra start til mål, selv om det skyet over og begynte å snø litt og blåste iskaldt på toppen.

Kanskje ikke det fornuftigste av bilder, men dette var det eneste bildet som ble tatt av meg med mitt kamera på turen. Jakken tok jeg på der oppe på toppen, fordi det var så kaldt.

Det var en frisk og fin tur. Jeg legger ut flere bilder på min engelske blogg, der jeg har bedre plass til dem. Pictures from Vårlivarden.

Mobil CV

I anledning at jeg jeg nettopp har kjøpt ny mobiltelefon, og skiftet merke til Sony, har jeg tenkt at mens det ennå er rimelig enkelt å finne ut av det, vil jeg sette opp min mobiltelefon CV. Dette er de telefonene jeg har eid i mitt liv. Jeg ser jeg har skrevet en lignende post før, den gang jeg kjøpte Nokia N82 i gave til meg selv.

Nokia 3310 (des 2001)

Den første mobiltelefonen min fikk jeg julen 2001. Mine studievenner hadde da gjerne hatt mobiltelefon et par år, mens jeg hadde vært nokså bastant motstander, jeg ville ikke være en av dem som gikk med kul mobiltelefon i beltet, og trodde jeg var noe. Jeg likte heller ikke hvordan det utartet med å ringe og sende tekstmeldinger og sjekke og dobbeltsjekke, jeg likte og liker bedre å få et møtested og møte der, forsinkelser og misforståelser får komme som de vil. Men i 2001 ble jeg ferdig med mitt hovedfag i historie, jeg gikk ut i jobb, to deltidsjobber, og på vei fra den ene til den andre hendte det at jeg på grunn av bussen ble forsinket, og da var det dumt om jeg ikke fikk gitt beskjed.

Nokia 6233 (frem til oktober 2008)

Jeg husker ikke helt når jeg fikk denne mobilen, men jeg husker den ble stjålet fra meg i Rostov i Russland. Jeg er heller ikke helt sikker på at det var akkurat modellen 6233, men ut i fra bilde, så antar jeg at det må være den.

Nokia N82  (mai 2009)

Dette var den første skikkelige telefonen jeg fikk. Det var i mai 2009, like før jeg reiste til Ukraina for å gifte meg. Jeg har skrevet en bloggpost om den, en anmeldelse.

Apple iPhone 4S (jan 2012)

Min første iPhone fikk jeg til bursdagen i 2012. Jeg kjøpte den til meg selv.

Sony Xperia X (apr 2013)

Denne telefonen fikk jeg mandag. Det er den første jeg har kjøpt som har vært den aller nyeste og beste på markedet.

Sony Xperia Z

Jeg har kjøpt meg ny mobiltelefon, Sony Xperia Z. Det var en høyst ufrivillig oppgradering fra iPhone 4S, etter at det kom vann på den. Det ble naturlig å velge en telefon som var vanntett.

Generelt var jeg engstelig for at telefonen skulle være stor og tung. Noe av det jeg bruker telefonen mest til, er å løpe med den med treningsapper tellende kilometre, og med ulike podcaster og foredrag på øret. Det er ikke bra om den ligger stor og tung i lommen, eller kanskje ikke får plass der. Frykten har vist seg helt ubegrunnet. Den er lett og fin i lommen, lett og fin i hånden, jeg er storfornøyd.

Den viktigste forskjellen jeg merker med denne telefonen i forhold til iPhone er at denne er superrask. Det er ganske utrolig, min iPhone var slett ikke gammel da jeg kjøpte den for et drøyt år siden. Allerede nå blir den altså parkert av telefonen fra Sony. Det er en annen divisjon. Alt fyker inn på skjermen, selv Google Earth oppfører seg som var det installert hele greiene på forhånd. Det er overhodet ingen hakking. Det samme gjelder alle triks man forsøker seg på med den, den får alt til å se enkelt og smidig ut. Sjekk for eksempel hvor elegant den lar deg endre størrelsen på billedikonene når du skal velge bilder å sette inn i blogger og andre steder, bittesmå når man skal se gjennom, så store man vil når man skal velge, og overgangene er så artige at man får lyst til å leke seg med den.

En annen viktig forskjell ligger i oppsettet. Apple gjør alt enkelt. Jeg husker at når jeg hadde den og lurte på noe, tenkte jeg at det helt sikkert måtte være veldig enkelt, sånn at alle og enhver fikk det til. De er kongen av brukervennlighet. Android-telefonene har latt valgfrihet være viktigere enn enkelhet. Det er litt mer avansert å få telefonen til å se ut som man vil enn det er med Apple, men så er det også flere muligheter for hvordan den skal se ut. Jeg var veldig godt fornøyd med Apple, jeg trenger ikke noe mer avansert enn det. Alle applikasjoner enkelt tilgjengelig med et lite ikon, og så kan man gruppere dem i små, slags esker. Holde nok, som vi sier i Rogaland. På min nye Sony har jeg også såkalte widgeter å styre med, litt mer triks, som at været ligger åpent på et av menybildene, i stedet for at man må åpne en app for å se det. Ikke store forskjellen, spør du meg.

Applikasjoner

I den forrige opptellingen jeg så (april 2013) hadde Apple 800 000 applikasjoner tilgjengelig, mens Android hadde 850 000. Apple var først ute, men er altså nå passert av Android. En venn av meg som er dataingeniør sier det er lettere å programmere for Android, det skal ikke jeg uttale meg om. Foreløpig er det en del fine applikasjoner som jeg hadde på iPhone, som jeg rett og slett ikke har tilgjengelig her, eller som jeg har, men i et dårligere system. Jeg tror det er litt tilfeldigheter hvilke applikasjoner som er best på den ene og den andre telefonen, litt smak og behag. Jeg skulle gjerne hatt en ordentlig sjakkspill-app, Apple har Chess.com, der man kan spille mot hverandre. På Android har jeg ikke funnet andre muligheter enn å spille mot en computer. Det er jo ikke like gøy.

Jeg kjenner ikke Android godt nok til å vite hva Sony har gjort ekstra med systemet. Jeg har det også på en gammel tablet, Samsung Galaxy tab, den første, som jeg nå har gitt min kone.

Batteri

Noe av det største problemet med alle moderne duppeditter er oppladningen av batteriet. Det hjelper ikke å ha fin-fine dingser, om de ikke virker på grunn av at batteriet ikke holder. Det er fint om telefonen holder en helgetur i fjellet, uten tilgang på strøm, eller at man klarer seg om man skal på overnattingsbesøk, og har glemt laderen. Jeg synes det er for ofte om den må lades hver kveld. Batteriet i iPhone 4S var glimrende. Det holdt lenge, og gikk fort å lade når det var nødvendig. Selv etter ett års bruk merket jeg få tretthetstegn, bare noen ytterst få ganger når jeg hadde glemt å lade ble det problemer med at batteriet gikk ut. Sony Xperia har slitt litt i starten. Dette er en telefon som i anstendighetens navn utfører mer krevende oppgaver. Det er en en betydelig større skjerm med HD som skal lyses opp, og det er en kraftig prosessor som kjører. Etter min mening er det ikke verdt det om batteriet sliter seg ut på det. Første ladning varte ikke 24 timer, ganske intensiv bruk med mange nedlastinger og innstalleringer, og ingen strømsparing. Andre gangen forsøkte jeg å få til noen av strømsparerfunksjonene (hos Apple er disse i større grad automatisk innstilt), uten at det sparte meg fra å måtte lade neste kveld også. Nå er jeg på tredje ladning, og har lært meg litt mer om hvordan den virker, hva jeg må skru av, og hvordan jeg kan spare batteri. I kveld slipper jeg å lade.

Etter å ha hatt telefonen en stund virker batteriet helt fint. Det var en del tunge installasjoner mens telefonen var helt ny som tok på. Jeg lastet ned en rekke med applikasjoner, og flyttet en rekke med bilder hit og dit, alt uten å være tilknyttet strømkobling. Ved å være litt forsiktig, får man greit telefonbatteriet til å strekke til en helg man er på fjelltur.

Brukervennlighet

Det er en stor knapp til høyre, midt på, som skrur telefonen av og på. Startbildet gir hurtigvalg til musikkavspiller eller kamera, om enn det er en liten forsinkelse før begge faktisk starter når man trykker på dem. Ved å bevege litt på skjermen, får man tilgang på alle menyer. Android-telefoner har «Apple-menyene» under et eget ikon, ved å trykke på det, får man tilgang på alt man har installert, plasser side ved side, på skjerm etter skjerm, og om man vil, i kataloger, som hos Apple. Ellers ligger de forskjellige applikasjonene man vil ha rask tilgang rundt omkring på startakjermen, om man kan kalle den det, et system som til å begynne med er fem skjermbilder bredt. Man kan bla til høyre og venstre, og utvide skjermen ved å legge til flere, eller ta bort, som man vil. I tillegg til ikoner kan man ha widgets, programmer som kjører direkte på skjermen. Sånn får man sett været direkte, uten å måtte starte en app først. Jeg vet ikke om alle disse ekstra triksene står seg mot det man taper i enkelhet. De som liker å putle med slikt koser seg, mens mange ikke gidder, og lar bare alt være som det er. Eller får en slektning til å sette det opp en gang for alle.

Telefonen er vanntett, men den har mange innganger for elektriske komponenter. Disse må selvfølgelig dekkes til, om telefonen skal forbli vanntett. Det skjer med forskjellige luker det er litt styr å lukke opp og igjen. For meg, som bestandig løper med øretelefoner fra telefonen i ørene, blir det litt ekstra styr med denne luken som hver gang må fikles opp. Man sitter vel kanskje også med en følelse at når regnet kommer, har man glemt å lukke luken igjen, eller den er ødelagt, og så blir telefonen vannskadd allikevel. Det er et stort pluss at telefonen er i stand til å være vanntett. Men det kommer til en pris, ellers ville alle telefoner vært det.

Tastaturet i telefonen tror jeg er en variant av den meget gode applikasjonen «Swiftkey», en applikasjonen vanligvis må kjøpe for penger på android-telefoner (her hadde Apple et forsprang, med meget gode tastatur som godt skjønner hva du vil skrive, både på iPhone og iPad). Jeg har ennå ikke funnet ut hvordan jeg skal få den til å bruke andre språk, jeg trenger i hvert fall russisk og engelsk, men på norsk er det et utmerket tastatur som gjør skrivingen rask og enkel.

Kamera

Det blir sagt at denne telefonen har dårlig fotoapparat. Det er mildt sagt ikke sant. Det er noen foto på min engelske blogg. Bildene overgår klart alle digitalkamera jeg har hatt opp igjennom årene, fra min første Sony til min siste Fuji, og innom et par Canon på veien, og er imponerende skarpe og klare og fine både på mobilskjermen og når jeg overfører til PC. iPhone sin bilder tapte seg alltid litt, syntes jeg, når jeg lastet dem over til PC. Det var som om de var laget for å se på telefonen selv. Noe av kritikken mot kamerafunksjonen på Sony Xperia Z er at den ikke har noen utløserknapp. Det skulle den kanskje hatt, når alt annet er så bra. Selv savner jeg det ikke, det er bortskjemt ikke å klare å trykke på skjermen.

Oppløsningen er på 13,2 megapiksler. Det er mer enn på mitt fire år gamle speilreflekskamera, og må kanskje kalles en overdrivelse. Jeg bruker bare 9,2 av dem. Det er standardinnstillingen.

Kameraet har også noen artige tilleggsfunksjoner. Noen er bare artige, som de forskjellige manipuleringstriksene man kan gjøre, der jeg nok har blitt oppriktig glad i nostalgia, men der det er nok av billedbehandlingsprogrammer rundt omkring som kan gjøre nokså nøyaktig det samme. Panoramafunksjonen, derimot, det er noe jeg aldri har hatt, men som fungerer overraskende fint.

Ellers er å si at jeg har ypperlige erfaringer med dette kameraet, i all slags lys og fra alle slags avstander. Man kan tappe med fingeren hvor man vil ha fokus, og få fine effekter med det. Nærbilder blir skarpe og fine, raske måkevinger stanses i luften, landskapsbilder praktfulle.

En ekstra pluss med kameraet er at også frontkameraet leverer god kvalitet. 3,2 megapiksler er det samme som mine foreldres første digitalkamera, fra rundt 2000, også det en Sony. Kvaliteten er også den samme. Med det kan jeg ta flotte bilder av meg selv i alle situasjoner, for moro, og til bruk på alle slags kontoer jeg måtte finne på å ville ha.

Jeg har ikke tatt mye levende film ennå, men av det jeg har sett, er kvaliteten den samme. Kamerafunksjonen alene er verdt mange penger i denne telefonen.

Et artig tilleggstriks telefonen er i stand til er å ta snapshots av sitt eget skjermbilde. Det er greit for oss som blogger, eller om man skulle ønske å ta vare på noe man har der, og gjøre det på en litt fiffig måte. For å gjøre det, holder man bare inne den blanke hovedgruppen på siden noen sekunder. Man får opp en meny, der man blant annet kan velge «ta skjermbilde».

Her har jeg tatt et snapshot av fotoalbumet på telefonen. Jeg har valgt det omtrent minste formatet. Med vanlig tommel- og pekefingerbevegelse, kan jeg gjøre bildene større, for lettere å finne hvilke jeg skal sette inn forskjellige steder, eller bare for å se på dem.

Musikk

Det er god kvalitet, og god oversikt, men det er en selvfølge. Det irriterer litt at spilleren lett stopper opp når telefonen rister, som når jeg springer. Det skulle det ikke være noen grunn til. Når jeg har hatt den i jakkelommen, har det hendt den har stoppet hvert femte minutt. Det er så mye at det er ikke verdt det. Det er bedre når jeg har den i bukselommen, men det er ikke alle bukser jeg trener i som har lomme, og det er uansett mer behagelig å den i jakken, så det er dumt den ikke virker stabilt der.

Jeg skulle også gjerne sett at det gikk mer i en fei å lage spillelister. Hva jeg liker å høre på, er foredrag, og da er det naturlig nok viktig at filene kommer i riktig rekkefølge. Det gjelder særlig når 45 minutters foredrag kommer oppdelt i filer på 3-5 minutt. For noen blir sorteringen feil, og da må jeg raskt kunne lage spilleliste, eventuelt bruke rekkefølgen i katalogen filene er kopiert fra (dette er metoden jeg brukte i min gamle MP3-spiller, fra Phillips).

Alt dette gjør at musikkspilleren er veldig bra, men bare nesten veldig bra. Hadde alt bare fungert som det burde, hadde det vært topp.

Jeg må ha med et stort pluss for at telefonen har FM-radio. Det er kjempegreier, forhåpentligvis blir det aldri slått av. Jeg er ikke interessert i å betale for nettradio, og vil gjerne kunne høre radio når jeg er på farten. Nå kan jeg høre P2s nyhetsmorgen mens jeg springer til jobb, om det har skjedd noe spennende og jeg skulle ønske det. Det kunne jeg ikke med min gamle iPhone.

Telefon og SMS

Dette pleide å være det viktigste ved telefoner. Det sier litt om tiden vi lever i, at dette er filleting nå. Ønsker man en telefon for å ringe og sende melding, får man kjøpt en helt ok for et par hundrelapper, vær så god. Dyre smarttelefoner skiller seg ikke nevneverdig ut. Jeg har lest en norsk anmelder som mente denne telefonen var litt skarp når man «trykker den hardt mot øret». Maken til fjott. Lydkvalitet, adressebok og system på hvem som har ringt når er selvsagt helt på topp. Apple får det riktignok til å se finere ut, men det fungerer helt ok med android-løsning også.

Konklusjon

Det er klart det var surt å miste telefonen sin. Med den nye telefonen fra Sony, føles det nesten verdt det. Jeg ville aldri kjøpt den, om ikke min gamle iPhone hadde blitt vannskaddet.

Magnus Carlsens sponsoravtaler

I forbindelse med at Magnus Carlsen nå nylig kvalifiserte seg til tittelkamp mot verdensmester Viswanathan Anand har mange norske medier vært opptatt av at «markedsverdien til Carlsen nå øker». Som om sjakk var forretninger, og Carlsen en handelsvare. For noen er det slik det selvfølgelig er, de måler verdien av alt etter sin pengeverdi. Da har sjakken blitt mer interessant, nå som det er et eventyr av en ung nordmann som er i ferd med å slå seg frem, og ikke enda en fra det tidligere Sovjetunionen. Vi liker det best når det er den uventede som vinner, og vi liker det aller best når denne ligner oss selv.

For en stor del er Carlsen selv uforskyldt i sirkuset som omgir ham. Men ikke helt. Vi skal ikke lenger tilbake enn forrige kandidatturnering, mai 2011, da Carlsen lot være å stille opp. Han var riktignok uenig i formatet, han ville ha turnering i stedet for matcher, og han mente verdensmester Anand var urimelig forfordelt. Nåvel, Anand har akkurat samme fordelen denne gangen, han er direkte kvalifisert til tittelkampen. Slik har det alltid vært i sjakken, og i flere andre idretter, der hver kamp er en duell mellom to spillere. For å bli verdensmester i boksing, må du slå verdensmesteren. Det er kanskje spesielt når utfordreren lar være å stille opp, fordi han mener verdensmesteren skal kjempe om sin egen tittel på lik linje med alle andre.

Denne gangen ble kandidatturneringen arrangert etter systemet der alle spiller mot alle to ganger, som en vanlig sjakkturnering med litt mer på spill, og ikke som en cup-turnering der to og to spiller og slår hverandre ut. Det viste seg at turneringssystemet produserte mye mer spennende sjakk, i cup-turneringen som sist ble holdt i Kazan, ble redselen for å tape større enn viljen til å vinne, noe som resulterte i forsiktig spill og mange remiser. Nå i London var spillerne nødt til å ta sjanser for å vinne, slik at de kunne holde følge med dem som allerede hadde vunnet noen ganger. Dette var årsaken til mye av dramatikken, helt frem til sisterunden, der vanligvis så forsiktige Kramnik spilte den uoversiktlige Pircs åpning, og frivillig gikk inn i uklare stillinger som viste seg ikke å være en fordel for ham. Det er nå veldig bred enighet om at turneringssystemet er bedre. Kanskje vil det medføre litt urettferdighet, med at noen får lettere gevinster mot enkelte motstandere enn andre, man er ikke helt herre over egen suksess i turneringen (for eksempel er det ment at Carlsens nærmeste utfordrer i starten av turneringen, Aronian, fikk noen enkle seire mot Ivanchuk og Gelfand), men over så mange som 14 runder jevner dette seg vanligvis ut, og det er vanskelig å hevde annet enn at vi får en verdig vinner. Carlsen hadde nok rett i at det forrige opplegget var dårlig, men at det skulle være så dårlig at han nektet å stille opp? Det er et langt skritt.

Samme halvår som Carlsens rivaler lå i hardtrening og forberedte seg til kandidatturnering i Kazan, reiste Carlsen rundt på modelloppdrag for motemerket Raw, og andre  mer spennende ting enn hardt arbeid. For en 20 åring på vei opp og frem er det kanskje ikke slik det skal være. Det er tidlig å hvile på laurbærene før man har fått dem.

Men det er også disse tingene som gjør historien om Carlsen lettere å selge, for dem som lever av å selge historier. Han er den norske 20 åringen, som tilsynelatende uanstrengt hamler opp med alt den sovjetrussiske maskinen har å stille opp med. Det blir laget et bilde av at disse spillerne har tilgang til alle mulige ressurser, de er oppvokst med sjakk, de er en del av en kultur, de ofrer livene sine for sjakken og bruker alle timene hver dag til å studere sjakk og øve. Vår egen Carlsen kan reise på modelloppdrag for motemagasin, og allikevel vinne. Det var vel samme år Carlsen reiste til storturneringen Wijk-an-Zee, og ble overrasket over at Anand hadde tatt med sekundant, Heine Nielsen, som Carlsen hadde sett frem til å spille playstation med. Jeg vet ikke om det er noe som ligger spesielt for norsk kultur, for vestlig kultur, eller om det er universelt, men vi aner vel kanskje her en større begeistring for naturtalentet, enn for dem som har jobbet hardt for resultatene sine.

Kanskje bør jeg nå ta med for å unngå misforståelser at Carlsen selvsagt også var meget godt forberedt til denne turneringen, gratis har heller ikke han kommet til resultatene sine. Jeg vil ikke fornærme ham. Det er de som betaler seg inn i historien hans for å gjøre penger på den jeg vil reagere mot.

Per i dag er det avisen VG, meglerfirmaet Arctic securities og advokatfirmaet Simonsen som har sponsoravtaler med Carlsen. De er alle sammen (kanskje bortsett fra VG) merkelige avtaler. Noe av poenget med sponsorer, mener jeg, er at utøveren eller idretten skal identifiseres med merket. Men det er temmelig åpenbart at Carlsen ikke har noe med meglerfirmaet Arctic å gjøre. Han har ikke i noe han har sagt eller gjort vist noen som helst interesse i pengeplasseringer. Enn mindre advokatfirmaer. Kjøpt og betalt er ordene på sin plass. Han godtar å ha disse firmanavnene på klærne sine, fordi de har betalt ham for å ha dem der.

Det ser også merkelig ut med at han er den eneste i sjakksirkuset som går med sponsornavn på klærne. Alle andre har sin integritet i behold, går i pene dresser de har valgt selv. Carlsen får dressen sin ødelagt ved at det står VG på den. Det kunne kanskje vært forståelig om Carlsen hadde vært i pengemangel. Men han får såpass mye i deltaker- og seierspremier, at han ikke akkurat skulle ha problemer med å dekke sine daglige utgifter. Jeg skjønner ikke helt hvorfor han går med på det. Og jeg skjønner ikke helt hva sponsorene mener de kan tjene på det.

Jeg har skrevet et innlegg om dette før også: Hjernekraftverk?

 

Mediedekningen av Magnus Carlsen

Mandag kvalifiserte Magnus Carlsen seg til tittelkamp mot inderen Viswanathan Anand. Det er ikke en VM-finale, dette er ikke et verdensmesterskap, sjakken bruker ikke slike begreper. Det var en kandidatturneringen som blant flere kandidater produserte en utfordrer til verdensmestertittelen. Denne utfordreren er nå Magnus Carlsen, fra Norge. Her i landet ser vi ut til å ha store problemer med å behandle det noenlunde anstendig.

Et problem er selvsagt at norske journalister ikke kan sjakk. De blåser det hele opp med floskler som at «dette er stort i utlandet» og «nå kan han tjene så og så mange millioner». I idretter man forstår seg på er det ikke pengepremiene som pleier være hovedsaken. De som er så dumme at de går inn i sjakk for pengenes skyld, er allerede så fortapt i hodet at de umulig kan gjøre det noe bra. Vil man bli rik, satser man på andre ting. Selv for de som lykkes og blir millionærer, bare en liten håndfull av de millionene som er mer eller mindre aktive spillere, så er det ikke noe jet-set liv som venter. Det er altfor mye konsentrasjon som må til, både for å forberede seg til turneringene og matchene, og for å spille dem.

Det er heller ikke så stort i utlandet at det trenger seg frem i de største mediene, det blir høyst en bisak. Det er veldig stort i sjakkverdenen, men den interesserer ikke norske medier seg altfor mye for. De gjør den kunstig.

De fleste mediene som dekker saken i Norge setter skikkelige sjakkspillere til å skrive og kommentere. Men disse lar seg også fange av at man skal «gjøre sjakk interessant for dem som ikke er interessert», man selger gladelig sjelen for at folk skal interessere seg for den. Straks sjakkspillerne er utenfor sjakkmediene, kommer flosklene. Da er det «større enn Northug» (typisk for dem som ikke er noe for seg selv, man må alltid sammenligne seg med andre, ingen trenger si tøys som at Northug er den største siden Dæhlie) og «det er vanskelig for oss i Norge å fatte hvor stort dette er». Det som er stort, trenger ikke beskrives som stort.

Dette er grunnen til at jeg aldri orker å lese om sjakk i tradisjonelle norske medier. Særlig ikke på nettsidene. Nettavisen er verst.

For dem som er interessert i å finne ut hva dette egentlig er for noe, er det nok av engelske nettsider som dekket kandidatturneringen på en skikkelig måte. De behøver ikke overdøve dramatikken med sammenligninger som ikke passer inn. Kandidatturneringen ble spennende som var den planlagt på forhånd, det ville være vanskelig å tenke ut et bedre manuskript for den. Det toppet seg med de utrolige tre siste rundene, men det var nerver og resultater og spennende spill fra runde nummer to.

Vi må også ha med at det var med hårfine marginer Carlsen vant. Det var slett ikke slik at han la resten av feltet sprellende bak seg. Han hadde like mange poeng som Kramnik, men vant på det som norsk heter kvalitet, han hadde flere seire (og med det også flere tap, som den engelske kommentatoren og stormesteren Nigel Short påpekte, ved poenglikhet og likt i innbyrdes oppgjør vinner den med flest tap). Det er ikke å vinne på målforskjell, det er å vinne med flere scorede mål. Aronian og Svidler fulgte et halvt poeng bak der igjen, de hadde +2, som det ofte skrives i sjakkverdenen; to flere seire en tap. Carlsen og Kramnik hadde +3. Det var svært tett i toppen.

Alle som blir interessert i en idrett blir det på idrettens egne premisser. Alle som interesserer seg for golf, kjenner en birdie og en bogey, det er ikke snakk om å skifte uttrykkene ut for å gjøre dem mer forståelige for «folk flest». Sjakkdekningen i Norge burde være mer nøktern. Vi har en verdensener og en tittelutfordrer nå, det tar seg ikke ut at dekningen satser på å nå alle dem som ikke skjønner noe.

Den store sjakknasjonen er Russland. Bortsett fra akkurat de to som nå skal kjempe om VM-tittelen, Anand og Carlsen, er praktisk talt alle i verdenseliten fra noen av de tidligere Sovjetrepublikkene eller utvandret derfra. I kandidatturneringen Carlsen vant snakket alle utenom ham russisk, 3 russere, 1 asarbadsjaner, 1 armener, 1 ukrainer og 1 utvandret til Israel fra Minsk. I Russland blir sjakk aldri dekket med at «sjakk er ubegripelig stort» og «nå blir vinneren veldig rik». Russiske rikfolk ler av sjakkspillerne. Der er det alltid ordentlige ting, på sjakkens premisser. Det handler om hvordan spillet forløp, om hvordan kvalitetsberegningen ved poenglikhet var utformet og hvordan den virket, den er om spillet ved bordene og bak bordene. Den er laget for folk som forstår seg på hva det dreier seg om.

Slik burde det være i Norge også. De som kan sjakk og får lov til å skrive i riksmediene, bør gå foran med et godt eksempel.

Uhell, uhell, og så kan jeg ikke skrive uhell en gang til, heller hell

Litt av en overskrift.

Så var det også litt av en dag.

Vi som har fulgt intenst med på kandidatturneringen i sjakk er rimelig utladet nå. For meg gikk det med timevis hver dag, jeg fulgtDet e omtrent hvert trekk, det var fra klokken 1500 til klokken 2000 omtrent hver dag det var runde. Slik det etter hvert forløp var det nesten som det skulle være regissert på forhånd. Det ville være vanskelig å tenke ut noe mer dramatisk.

Men i går var det slutt, og det var også påskeferien. I dag var det arbeidsdag. Og etter den, skulle jeg sykle ut til Kvadrat for å kjøpe ny mobiltelefon, etter at min forrige, min kjære iPhone, gikk tapt i snøen på Madland. Det var ikke mye snø som skulle til for å gjøre slutt på en så fin telefon. Siden torsdag har jeg vært utilgjengelig å ringe til. Det går ikke lenger, og jeg er tilbake på nett nå.

Sykkelen min har stått punktert for vinteren. Jeg fikk lappet den på lørdag, må det ha vært. Dette var første tur. Jeg tok en god, ekstra sløyfe på jærveiene nær jærstrendene i Sandnes og Sola, syklet de veier jeg er sjeldnest, sånn som vanlig. Det ble noe sånt som tre mil før jeg var på kvadrat.

Der kjøpte jeg litt av hvert. Mobiltelefon var en av tingene. Alt tok lang tid, både å finne butikkene, og å finn det jeg skulle ha i dem. Det var så jeg ble rent sulten til slutt.

Jeg vet ikke helt hva klokken var da jeg gikk ut til sykkelen for å sykle hjem, bare for å finne på ny – flatt dekk.

Det var ikke i nærheten av å være luft i det. Det var ikke snakk om at jeg kunne late som jeg kunne sykle hjem. Det var en god mil, Sandnes – Ganddal, jeg måtte gå og leie sykkelen.

Jeg brukte i alle fall ikke noen tid på  å nøle. Jeg gikk med en gang. Hadde jeg hatt telefon som virket, hadde jeg kanskje ringt noen.

Da jeg kom til Sandnes motorhotell, gamle Sandnes motorhotell, som nå er Thon, der på Lura, så var det en sykkelbutikk. Den var stengt.

Fra dette området og inn til sentrum er det stygt på Sandnes. Det fikk jeg god tid til å se.

På Vågen vurderte jeg å gå inn og kjøpe en hamburger. Det hadde jeg også gjort på Kvadrat. Begge steder hadde jeg nesten stilt meg i kø, men skiftet mening, det er ikke verdt det.

Klokken var også 1845, så jeg. Om sykkelbutikken på Sandnes var åpen til 1900, ville det være en god prioritering å rekke den.

Det gjorde jeg. Jeg kjøpte der slange og lappesaker, inkludert sånne dingser å stikke under slangen, så man får den lettere av. Jeg pumpet også opp dekket, i håp om å få syklet litt hjemover.

Det rakk til Mega. Cirka 500 meter, eller noe sånt.

Det var ikke så ille nå. Bare et par tre kilometer, eller så. Jeg ergret meg litt over at jeg hadde latt være å sykle Sandveparken, siden det var grus og ville gå saktere der, og jeg ville komme lengst mulig før dekket ble flatt igjen. Jeg kom akkurat så kort at jeg heller burde tatt Sandveparken.

På toppen av Hove-sletten kunne jeg ta inn til venstre, og få tatt en titt på de nye Sørbøhagene. Det er et nytt nabolag, fremmed for min barndom. Derfra var det kort hjem.

Og der ventet min kone med mat og seg selv. Jeg skjønte mitt hell var i ferd med å snu.

1. April og nytt forsøk på vår

Det ble ikke noe særlig vellykket forsøket mitt på å introdusere våren første mars. Det fulgte den kaldeste mars siden krigen, og vel så det. Kuldegrader hver natt, som regel om dagene også. Vi har her is på alle vann, og så tydelig vinter som det blir her.

Jeg laget dette bildet lite, siden jeg tenkte det uansett ikke ville bli noe særlig fint når det var tatt med minipaden. De andre bildene i posten viser at her tok jeg feil.

Men vi har hatt sol (det er derfor det har vært så kaldt), og det har vært fine greier. Nå er det også april, og da går det ikke an å vente lenger. Dette er en vårmåned, nå er det vår.

Dette bildet kan på ingen måte kalles verst, tatt rett i farten, med det enkleste kameraet jeg hadde for hånden, iPad-mini.

Plantene sliter riktignok litt med å henge med. Snøklokkene kom for lenge siden, men de har ikke vært helt fornøyde, altfor tørt som det har vært. Andre planter ser ut til bare å ha lukket seg inne i kulden. Her er ikke akkurat noe knoppskyting.

Både krokusen og gresset rundt er skarpt og klart, selv om jeg ikke har fotografert med iPhone, som er ødelagt, men iPad-mini, som jeg bruker i stedet. Det er ikke så håpløst reservekamera som jeg forestilte meg. Det kan brukes.

 

Vi har hatt påskeferie, den første på lenge og det blir lenge til neste det ikke går an å bade i. I påsken har vi hatt god tid til å følge med på hagen og hva som skjer med dem. Ikke at det skjer så mye, men forrige uke kom krokusen. En og annen flue har vi også sett.

Denne krokusen er zoomet inn med fotoapparatet i mini-paden. Det er slett ikke verst skarphet og kvalitet, til å være tatt med slik et merkelig og sjeldent brukt kamera!

Og så har vi selvfølgelig satt ut putene til hagemøblene. Jeg sitter i kortbukse og bar overkropp og skriver, godt forsynt med rødvin, det er siste runde i kandidatturneringen i sjakk like etter. Den skal jeg følge med på, minutt for minutt.

Det følger mye arbeid med denne våren. Vi har hus som skal fikses på og males. Men etter hvert som jeg er blitt eldre, og ikke altfor mye eldre, jeg er ikke mer enn 39, så er det blitt bare kjekkere og kjekkere når vinteren gir slipp, og livet spretter ut. Jeg introduserte den i mars, det var overivrig, denne gangen skal jeg få ha mine ord i behold.

Selv om vi så vidt har fått vannet hagen litt og raket den, er den fortsatt gul og tørr og full av mose etter den spesielle marsmåneden vi har hatt.

Det er vår.