Bob Dylan på Viking stadion

30. Mai spilte Bob Dylan på Viking stadion på Jåttå i Stavanger, og for meg var det en maktdemonstrasjon. Forrige gang jeg så Bob Dylan var i Pistoia under en festival i 2006, jeg var i Firenze og skulle lære italiensk, og så skulle Bob Dylan spille i en for meg den gang ukjent naboby. Det var ikke engang særlig med plakater eller oppmerksomhet rundt kurset, det var noen venner fra språkkurset som nevnte det, og jeg trodde det knapt, men det var altså sant, og slik fikk jeg sett mr Bob på en piazza i Italia. For meg er det alltid magisk å se Dylan, og det var det så visst den gangen også, men Dylan bak keyboardet er ikke det samme som Dylan med gitar. Han står sidelengs mot publikum, og snur seg svært sjelden mot publikum, og stemmen er en gammel manns, og han gjør heller sitt for å forsterke det, enn å skjule det. Siden kritikkene også hadde vært litt blandet, var jeg forberedt på at det kunne bli større å se legenden, enn å høre musikken. Så feil kan man ta, så feil kan man ta.

Vi var en gjeng på 7-8 stykker fra Bergen Dylan society som var nede (hvem som helst kan bli medlem, 100 kr i året), og vi hadde etter hva jeg forstår gjester fra Wales, en blodfan som hadde vært på 55 konserter hittil (eller, dette var den 55’te). Hun skulle nå hjem igjen og ha en eksamen, og deretter følge Dylan på 6 konserter i Spania. Jeg med mine 3 konserter er miniputt i dette selskapet, her er alle sanger i alle versjoner mulig å diskutere. Flere av den eldre garde har fulgt Dylan og konsertene hans siden 80-tallet, og har de nødvendige bootlegs og konsertopptakene fra 70- og 60-tallet også, noe som i disse internett-tider ikke lenger er så stor kunst som det var. Og vi kom godt forberedt, en av oss hadde med utskrift av setlisten fra de siste konsertene, godt å studere i ventetiden før konserten tok til.

Så kom han. Og alle forbehold forsvant fra første øyeblikk, dette ville bli en konsertopplevelse av de aller største. Bandet i grå dresser, gamle og ærverdige menn, Tony Granier, Danny Freeman, George Recile, Stu Kimball og Donnie Herron, skal du se kul ut, må du være det, disse hadde ingenting å bevise, dette var ren, skjær musikkmakt. Og så Dylan selv, i sort dress med hvit, spansk-mexico-inspirert pynt, ditto hatt, som et nesten komisk midtpunkt, den suverent dårligste musikeren, vesle mannen, krokrygget over keyboardet og dirigerer alt. Jeg skal ikke holde igjen her på posten, hver sang skal få sin kommentar, så til sangene er det bare å sjekke lenger nede.

Her er det til musikken og musikerne og konserten som helhet. Oppvarmingsband var Hellbillis, et norsk band som slett ikke er så verst på instrumentene sine, men som her bare satte i kontrast hvor vanvittige Dylans musikere er. De har spilt hele livet, og er så stødige at de kan gjøre omtrent hva de vil, de andre henger med. Ta for eksempel trommeslager George Recile, rett som det var fikk jeg intrykk av at han simpelthen bare forandret rytmen, han spilte bare raskere, eller saktere, eller han fylte ut med langt flere trommhvirvler enn det egentlig var plass til. Han spilte rett og slett på trommer, i stedet for å slå på dem, og med ham på rytmebunnen stod det aldri i fare for å bli statisk. Og Tony Garnier på bass og kontrabass, han er garantisten, han holder det sammen uansett, man får inntrykk av at han i søvne kunne holdt bassen på stell om rytme, tempo og toneart skiftet etter forgodtbefinnende, Med Recile og Garnier i bunn, blir det rikelig med plass for de andre å fylle ut, og her er det vel sologitarist Danny Freeman som imponerer mest. Han ikke bare spiller briljant, han får det også til å se usannsynlig lett ut, og han trenger ikke engang bøye knærne for å se tøff ut. Og både Stu Kimball på rytmegitar og Donnie Herron på steel, banjo og mandolin og slike typer strengeinstrumenter, er kapable til å trå til og fylle ut med både rytme og solo og øvrig pynt, skulle det bli nødvendig. Lydbildet var rett og slett fabelaktig.

Og sånn var konserten sang for sang

Bob Dylan, Stavanger 30. mai, 2008

1. Rainy day woman #12 #35

Introen var bare fenomenal, der Dylan og bandet slentret inn og spilte denne merkelige sangen, som er mer populær utenfor Dylan-kretser enn i dem. Sangen er jo naturlig urytmisk, og her kunne bandet bare leke seg, og Dylan både så og hørtes ut som om han ikke engand hadde gjort forsøk på å lære seg teksten sin. Et herlig signal, det er bare tull alt sammen, nesten 20 000 mennesker har betalt et halvt tusen norske kroner for å se ham, og han gjør som han vil. Det er det vi har betalt for. Kongestart.

2. Don’t think twice, it’s allright

Denne sangen skrev  Dylan da han var 21, nå er han nettopp fylt 67. Og det er klart, å avslutte et kjæresteforhold er ikke det samme i de to alderne, han kan ikke synge den nå, som han sang den da, og dette tar Dylan helt på alvor. Det var en nydelig versjon, som også gav meg mye latter, det var så briljant gjort. It ain’t no use to sit and wonder why, babe, synger Dylan med en frasering som tilsier, at det er det nettopp ikke.  En fin beskjed fra 67-åringen til 21-åringen, og konserten var allerede verd inngangsbilletten for min del.

3. Rollin’ and tumblin’

Den første sangen fra det nyeste albumet, Modern times. Disse sangene ligger i anstendighetens navn bedre til stemmen Dylan har nå, og bandet spritet opp alle de raske, nyere sangene så det ble virkelig godstemning.

4. Tangled up in blue

Dylan pekte og forklarte voldsomt før denne sangen, og det er ikke så rart, for selv om dette er blant hans aller største sanger, ble den spilt i en helt ugjenkjennelig versjon selv for oss svorne Dylan-tilhengere. Vi kjente den bare igjen på teksten, men vi kjente den ikke så godt der heller, for han forandret den også. Han forandret faktisk toneart, tempo, det karakteristiske riffet (som er en sus4-akkord) og teksten, men den samme sangen var det likevel. Og tekstlinjen «Me I’m still on the road, heading for another joint/we allways did feel the same/we just saw it from a different point of view, var med, i en litt omskrevet versjon, men artig fra en 67-åring dette også.

5. I’ll be your baby tonight

Denne sangen er sistesporet på John Wesly harding, og skiller seg ut som en kort og koselig sak på den. Det er enkelt og greit, ingen bekymringer, I’ll be your baby, og tekstlinjen jeg liker så godt Do not fear/bring that bottle, over here. Grepene er F og Bb, og det er seigt og hest og deilig. Her i konsertversjonen gikk sangen i et lystigere tempo, den hadde mer karakter av smørswing, og den var dradd ut til godt over dobbel lengde, med soloer, trommer og fyldig instrumentering. Og så gøy så gøy at gamle Dylan vil være vår baby tonight.

6. High water (for Charlie Patton)

Denne sangen er vel fra «Love and theft», mener jeg å huske, der han etter min smak heller skulle spilt «Mississippi», men la gå, la gå. Disse nye sangene er laget for Dylans liv og stemme nå til dags, og jeg mener de satt godt og er helt uenig med dem som mener Dylan skulle spilt mer av de gamle. For eksempel har sangen tekstlinjen «It’s tough out there, high water evevrywhere». Der særlig første del av setningen ble sagt med et artig alvor som gjorde meg mer oppmerksom på denne sangen, enn jeg ellers har vært.

7. Just like a woman

Denne sangen ble spilt i en aldeles nydelig versjon. I likhet med Rainy day woman # 12 # 35, er ikke dette sangen Dylan-fans trekker frem fra platen Blonde on blonde, derfra er nok av andre perler å velge mellom. Men slik den ble spilt i Stavanger, er det ingen som skulle ha noe å klage på. Det var en lang intro, med gitartrillen etter refrenget fremhevet, men nå i en appeggio-versjon, som om han skulle spille en sang på måten feks «Everybody hurts» eller «Unchained melody» er spilt på. Dylan har imidlertid ingen slik sang, dette var Just like a woman, og meget inspirert. Også publikum var inspirert, og sang på i refrenget, da Dylan hadde arrangert en liten pause før «Just like a woman», som blir sagt så enkelt og greit etter «She gives», «she takes», «she gives love», og på meg virket det som Dylan ble aldri så lite grann overrasket over publikumsreaksjonen. Det ble i alle fall riktig så vakkert, og Dylan fylte ut med sitt mer gryntende «just like a woman», i tråd med melodien, sånn den var arrangert. Denne var en høydare.

8. Honest with me

Den ene av to sanger fra Love and theft, og sanger fra Time out of mind spilte han ikke. Honest with me er en rask sang som kanskje blir litt anonym på platen, men som bandet her kan kose seg med. «I can’t understand it, my feelings for you», og den lille bendingen på gitaren, er det vel, som får melodien liksom til å hoppe av gårde, en sang å nesten danse til.

9. Spirit on the water

Dette er en gladsang med en karakteristisk, synkende bassgang, fra Modern times. Den skulle passe meget godt til dette formatet, særlig når Dylan var i slaget og prøvde å synge, men sangen gikk ikke helt som planlagt, da Donnie Herron fikk litt problemer med steelgitaren sin, og måtte ha hjelp av teknikerne. Det hadde gjort seg med en stilgitar til å fylle ut lydbildet, men det var ikke verre enn at en av de andre musikerne fylte inn det som steelgitaren skulle spille, så det ble en flott versjon, også som den ble. Ja, de andre musikerne så rett og slett ut til å bry seg mindre over Herrons problemer.

10. Highway 61… revisited

Før konserten hadde jeg to favoritter jeg ønsket han skulle spille, den ene er denne, med det legendariske første verset

God said to Abraham, kill me a son

Abe said, man, you must be pullin’ me on

God said, no, Abe, said what,

God said you can say what you want, Abe, but

Next time you see me coming, you better ruuuuuuunnnn

I konserten i Nygårdsparken i Bergen var det ikke måte på hvor langt Dylan dro ut dette ruuuunn, det var et løp uten hastverk, kan man si. I utgaven på Stavanger stadion var det ikke dette som var poenget, her var det musikken mer enn teksten som regjerte.

11. Working man’s blues #2

Den beste sangen fra den nyeste platen, og en av de beste Dylan-sangene overhodet. Tekstlinjene er usannsynlig vakre.

I can see for myself that the sun is sinking

how I wish you were here to see,

tell me now I’m wrong in thinking

that you have forgotten me.

Den var også meget inspirert utført, med uvanlig tonal sang til Dylan å være, og et praktfullt arrangement. Dessverre var det et par gærninger blant publikum som skulle både snakke og klappe, denne sangen skulle bare nytes i andektig stillhet. 

12. It’s allright ma

Dette var den andre sangen jeg på forhånd ønsket Dylan skulle spille, og igjen er årsaken å hente i konserten i Nygårdshøyden. Det var ikke så altfor lenge etter Clinton og Lewinsky hadde holdt på med sitt, slik at tekstlinjen Even the president of the United states sometimes have to stand naked, fikk et ekstra betydningslag. Dylan hadde også det som ikke kan være annet enn et glimt i øyet, da han sang I got nothing mum, to grow up to, en tekstlinje som gjør seg godt noen og seksti år gammel som han den gang var. På konserten på Viking stadion gikk Dylan nokså rett gjennom disse linjene, og jeg er temmelig overbevist om at han hoppet over et par vers (det er nok å ta av i denne sangen). Sangen var likevel et av konsertens absolutt høydepunkt, drevet av det kraftulle riffet, som på en akkustisk gitar kan gjøres ved å flytte en d-akkord opp til 5, 7 og 9 bånd, om jeg ikke husker helt feil, men enda så mye jeg fulgte med på gitaristene, var det ingen som løste riffet på denne måten. Men det var der, og det samme var en banjo, som i hvert fall ikke jeg har hørt til denne sangen før, og i refrenget gav rytmeseksjonen på og drev opp tempoet i aller riktigste forstand.

If my thought dreams, could be seen

They’ld rather put my head, in the guljotine

But it’s allright, ma

It’s life and life only.

13. Beyond the horison

En slapp og fin og rolig sang for godfølelsen, dette, bygget over en gjentakende og synkende bassgang. På konserten fikk den vel kanskje preg av å være en liten mellomstasjon, i likhet med

14. Summer days

som passet godt den varme sommerkvelden. Dylan roet ned kvaliteten, når konserten gikk mot slutten, kvaliteten på sangene, ikke på fremførelsen. Den holdt mål frem til siste slutt, etter min mening.

15. Masters of war

Den gamle antikrigssangen var siste sangen i det ordinære settet. Den var naturlig nok mer lavmælt nå, enn kraftversjonen den var på 60-tallet, da Dylan var kraftigere i stemmen og var yngre og sintere. Det er en av mange Dylan-sanger som er meget enkelt oppbygd, det er en moll-akkord med litt add og sus og litt forskjellig, kraften ligger mer i hva som blir holdt igjen, enn hva som kommer, og slik var det også her. Og den har en av de mest kraftfulle bilder rocken har produsert:

And I see through your words, and I see through your mind

As I see through the water, that runs down my drain.

Tenk gjennom den, dere.

Eksttranummer

Thunder on the mountain

Det er spesielt å begynne ekstranumrene med en av de aller nyeste sangene, Dylan som har så mange kremsanger. Vi var flere som håpet på en overraskelse, og en lang versjon av Desolation row, men slik gikk det ikke. Det svingte dog skikkelig av denne.

Like a rolling stone

Han pleier å avslutte med denne eller Blowing in the wind, og vi var alle glade han avsluttet med denne i forhold til den andre. Også denne sangen var mer lavmælt enn den var på 60-tallet, og Dylan var mer medfølende enn sint, til denne damen , som i storhetstiden pleide å gi de fattige en mynt, og nå selv er en av dem. Dedikerte fans la sikkert merke til at han hoppet over tredje vers, det med Never turned  around to see the frowns, on the jugglers and the clowns/when they did their tricks for you/Never understood that it ain’t no good/you should not let other people get your kicks for you, og der diplomaten med den siamesiske katten stjeler alt he could possibly steel, husker jeg ikke feil, droppet han dette verset i Pistoia også. Men hvem forutenom oss legger merke til sånt? Publikum kunne heller ikke her la være å synge med, selv om Dylan hadde lagt til en ny melodi, som slett ikke var så lett å synge med til, sånn er han, sånn liker vi ham.

Etterpå gikk vi alle og kjøpte en t-skjorte, det hører med, det følger liksom av seg selv etter en opplevelse som dette. Med Dylan er det akkurat som om det gjelder å bli gammel, så lenge det er liv som dette, vil det alltid være håp.

 

 

 

 

Reklamer

Bob Dylan – En trosbekjennelse

I dag er den store dagen for Bob Dylan-konsert på Stavanger stadion. I den forbindelse legger jeg ut en post jeg laget for Bergen Dylan society, hvor jeg er med, en slags uhøytidelig fanclub. Vi møtes noe sånt som fire ganger i året, de som har tid, og så litt ekstra når det er konsert et sted i Norge eller i nærheten, eller det er noe annet Dylan-arrangement i en eller annen form.

Det er skrevet et Dylan-evangelium. Det høres ut som en spøk, og burde sikkert vært det, men det er ingenting i den boken som tyder på at det ikke er alvorlig ment, og dyrkelsen av Dylan i den, står ikke tilbake for dyrkelsen av noen religiøs helt. Vi hadde tradisjon for å lese et lite utdrag av teksten, eller budskapet, som vi kaller det, for å komme i stemning. Men så kom det forslag om at vi kanskje like godt kunne lage budskapet selv, og la det gå på rundgang.

Jeg var da nummer to som skulle til pers, og gikk til oppgaven med det alvor den fortjente, og holdt som vanlig ikke igjen når det gjaldt omfang. En trosbekjennelse gjennom karrieren hans var det jeg hadde planer om, men jeg kom ikke lenger enn de 6 første platene. Der var han på sitt aller mest utrolige, selv om han var fantastisk på 70-tallet og på noen av platene fra 80-tallet, 90-tallet og etter 2000 også, men det skulle jeg eventuelt ta på en senere bekjennelse. Her er det altså 60-tallet, første halvdel.

 

Bob Dylan

En bekjennelse av Eivind Salen

 

Jeg tror på Bob Dylan. Skaperen av et trettitalls plater, og mange, mange flere sanger. Født i Dulut Minnesota, 24. mai 1941, sønn av Abraham Zimmerman og Beatrice Stone, kalt Robert Allan Zimmerman, tok navnet Bob Dylan i 1959, eller 1960, mens han bodde i Minneapolis og spilte nede på Dinkytown folk club. Jeg tror på ham. Jeg tror på den første platen han gav ut, Bob Dylan fra 1962, jeg eier den, og jeg tror på den, selv om den stort sett består av coverlåter og disse stort sett er bedre enn Dylans egne bidrag, ”talkin’ New York” og ”Song to woody”. Jeg tror på The freewheelin Bob Dylan, plate nummer 2, utgitt 27. mai 1963, Dylan er da 22 år, det er ikke til å tro, men jeg tror det. Jeg tror han – selv om det ikke er mulig – laget ”Don’t think twice, it’s allright” mens han var 21 år. Jeg må tro det, fordi han gjorde det, og ikke bare gjorde han det, han forandret også musikkhistorien ved å gjøre det. Jeg kan ikke musikkhistorien godt nok til å si han var først ute til å lage en usentimental, ulykkelig kjærlighetssang, men jeg tror jeg kan si ingen annen singer-songwriter den gang hadde behandlet et kjærlighetsbrudd som 21 år gamle Bob Dylan gjorde her.

 

I hope there’s something you could do or say

to try to make me change my mind and stay

but we never did to much talking anyway

Don’t think twice, it’s allright.

 

Denne sangen har jeg snakket mye om, men nå skal jeg snakke om en annen sang. Og dette er en plate som har ”Blowin in the wind”, ”Masters of war” og ”A hard rain’s a-gonna fall”, av politiske sanger, jeg tror på dem, og jeg tror på vakre, vakre ”Girl from the North country”, hvordan er det mulig å la være å tro på den, disse sangene er det mulig å tro på, men hvordan 21 år gamle Bob Dylan fikk til ”Bob Dylan’s dream” er ufattelig, men jeg må tro det, fordi han gjorde det. De to sangene der, ”Don’t think twice” og ”Bob Dylans dream” overgår alt jeg tror en par og tjueåring kan klare få til, tenke det, uttrykke det, og på en slik måte, det er ikke mulig å få inn i hodet, men han gjorde det, og jeg tror på ham.

 

As easy it was to tell black from white

It was all that easy to tell wrong from right.

 

We thought we could sit, forever in fun

But our chances was really a million to none.

 

I wish I wish I wish in vain

That we could simply in that room once again

Ten thousand dollars at the drop of a hat

I’ll give it all gladly, if our lives could be like that.

 

Jeg tror på det.

 

The times they are a-changing

 

Jeg tror han gav ut en ny plate etter litt mer enn et halvt år. Jeg tror på denne platen. På protestsangene ”The times they are a-changing”, ”With God on our side” og slett ikke minst ”The lonesome death of Hattie Carol”, jeg tror også på “The ballad of Hollis Brown” og “Only a pawn in the game”, selvsagt, disse sangene er mulig å tro på, selv om de er førsteklasses og skaperen av en helt ny sjanger, protestsjangeren, og egentlig en helt ny bevegelse, en helt ny tid, egentlig, jeg tror på det. Men at en ung mann vil protestere mot samfunnet han vokser opp i er mulig å forstå, selv om det er vanskelig å forstå hvordan noen kan gjøre det så bra, hva som er ufattelig er hvordan en ung mann kan være så dypfølt som ”One to many mornings” og ”Boots of spanish leather”, og, ja, forresten også ”When the ship comes in”. Dette er samme mann som skrev Don’t think twice, it is så definetly allright.

 

But if I had the stars from the darkest night

and the diamonds from the deepest ocean,

I’d foresake them all for your sweet kiss,

for that’s all I’m wishin’ to be ownin’

 

But I might be gone a long old time,

and it’s only that I’m askin’.

Is there something I can send you to remember me by,

To make your time more easy passin’?

 

Oh how can, how can you ask me again?

It only brings me sorrow.

The same thing I would want today

I would want again tomorrow.

 

Eller det grusomt vakre i ordenes retteste forstand ”One too many mornings”

 

From the crossroads of my doorstep,

My eyes start to fade.

And I turn my head back to the room

Where my love and I have laid.

And I gaze back to the street

the sidewalk and the sign.

And I’m one too many mornings

And a thousand miles behind.

 

It’s a restless, hungry feeling

That don’t mean no one no good.

When everything I’m saying,

You can say it just as good.

You are right from your side,

And I am right from mine.

We’re both just one too many mornings

And a thousand miles behind.

 

Jeg tror på det.

 

Another Side of Bob Dylan

Jeg tror han gav ut en ny plate etter så vidt over et halvt år, 8. august 1964. Jeg tror ikke denne platen er noe dårligere enn de forrige, jeg tror på den fra start til mål og har mange, mange favoritter her. Og jeg tror jeg vil gå rett på sak, ”To Ramona”, en av de kåteste sangene som er laget, slikt dampende begjær så lite vulgært utført ser man sjelden, og så godt som aldri andre steder enn hos Mr. Bob Dylan, tror jeg.

 


Your cracked country lips

I still wish to kiss

As to be by the strength of you skin

Your magnetic movements

Still capture the minutes I’m in

 

I’d forever talk to you

But soon my words

They would turn into a meaningless ring

For deep in my heart

I know there is no help I can bring

Everything passes

Everything changes

Just do what you think you should do

And someday, maybe

Who knows, baby

I’ll come and be cryin’ to yo



 

Og samme plate har ”My back pages”, ”I don’t belive you”, ”Ballad in plain D”, og “It’s not me babe”. Der første plate – for meg – mest er sjokkmodenheten, og andre platen – opplagt – er protestsangene, så er den tredje platen også moromannen Bob Dylan, han som bare har det litt gøy. Ta melodien og teksten i ”I don’t belive you”, eller teksten (og melodien) i ”It’s not me babe”

 


But if you want me to

I can be just like you

And pretend that we never have touched

And if anybody asks me: «Is it easy to forget?»

I say, «It’s easily done

You just pick anyone

And pretend that you never have met.»

 

You say you’re lookin’ for someone

Who’s never weak but always strong

To protect you an’ defend you

Whether you are right or wrong

Someone to open each and every door

But it ain’t me, babe


 

Jeg tror på det også.

 

Bringing It All Back Home

Jeg tror han gav ut en ny plate før det var gått mer enn et drøyt halvt år. 22. mars 1965. Og jeg tror denne platen er bedre enn de tre første til sammen. Jeg tror ikke det er mulig å lage en sånn plate, og nå tar jeg ikke engang alderen i betraktning, dette er i ren, skjær kvalitet. Her er absolutte klassikere som ”Subterranan homesick blues” og ”Mr. Tambourine man” , ”Maggies farm”, sanger til og med dem som aldri har hørt om Bob Dylan, har hørt om. Tror jeg. Og her er kjente skatter for alle sanne Dylan fans, ”She belongs to me”, ”Love minus zero/no limit”, og fantastiske ”It’s allright ma, I’m only bleeding”, en sang som – for meg – slår alle tidligere protestsanger til Mr. Bob Dylan av banen. Og her er en skjult skatt som ”It’s all over now, baby blue”, en sang jeg ville spilt om bord på Titanic, om verden gikk under, når alt er slutt og bare la det stå til.

 

Leave your stepping stones behind, something calls for you.

Forget the dead you’ve left, they will not follow you.

The vagabond who’s rapping at your door

Is standing in the clothes that you once wore.

Strike another match, go start anew

And it’s all over now, Baby Blue.

 

Det er sånn tempo og energi i den sangen at det er helt rett at en slik sang avslutter en slik plate som Bringing it all back home, det er klart verden må gå under etter en slik plate og det er klart man må spille It’s all over now, baby blue, mens det skjer.

 

Og jeg tror, jeg vil gå en av klassikerne nærmere etter i sømmene, en sang så oppskrytt at den ikke alltid blir trukket frem i Dylan-kretser, jeg tror den kunne blitt trukket frem oftere. Jeg skal ikke si hva den egentlig handler om, jeg skal si hva den handler om for meg, for meg er den et uttrykk for noe av det mest fortvilt ensomme som er laget i en sang, og for meg inneholder denne sangen noen av de beste sanglinjene som er skrevet, og hvis jeg skulle hente frem de 12 beste Dylan-sanger, ville jeg tatt denne med, og aldri blir det sårere enn

 

Then take me disappearin’ through the smoke rings of my mind,

Down the foggy ruins of time, far past the frozen leaves,

The haunted, frightened trees, out to the windy beach,

Far from the twisted reach of crazy sorrow.

Yes, to dance beneath the diamond sky with one hand waving free,

Silhouetted by the sea, circled by the circus sands,

With all memory and fate driven deep beneath the waves,

Let me forget about today until tomorrow.

 

Jeg tror på Mr. Tambourine man og hver eneste sang på platen.

 

Highway 61… revisited

Jeg tror ikke det er mulig å lage flere plater etter Bringing it all back home. Jeg tror Bob Dylan gjorde det, før det var gått et halvt år. 30. august, 1965. Og jeg tror at den første sangen her, viser at han har tenkt å overgå seg selv. Intet mindre enn å overgå seg selv, altså overgå det beste som hittil er gjort, og kanskje noensinne vil bli gjort. ”Like a rolling stone”. Den sangen feier alle hans tidligere sanger og alle andre sanger, av banen. En sang kanskje enda mer klassisk og oppskrytt enn ”Tamburine man”, men intet skryt vil nå opp til hvor bra denne sangen egentlig er, tror jeg. Jeg tror på den, jeg tror på hver eneste tekstlinje i den og jeg kjenner dem fortsatt som knyttneveslag mot brystet når jeg hører dem, selv om jeg kan hver eneste en av dem. Dette er rock, så rock som det blir. En energisk, aggressiv, drivende melodi, og tekst om en bedrestilt kvinne som faller til bunns, til bunns, til bunns. Og hver eneste bitende tekstlinje er mulig å gni inn så seigt, sarkastisk og herlig hensynløst at det blir en nytelse, en nytelse i all sin gru, rytmen og rimene er briljant utført, alt henger sammen, it’s as good as it gets, så godt som det blir, til og med opplest er det sinne

 


Once upon a time you dressed so fine

You threw the bums a dime in your prime, didn’t you.

 

You said you’d never compromise

With the mystery tramp, but now you realize

He’s not selling any alibis

As you stare into the vacuum of his eyes

And say do you want to make a deal?

 

You used to be so amused

At Napoleon in rags and the language that he used

Go to him now, he calls you, you can’t refuse

When you ain’t got nothing, you got nothing to lose

You’re invisible now, you got no secrets to conceal.


 

Man ber ikke om mer fra en slik artist. Men man får mer, man får Mr. Jones, man får herlige, herlige Highway 61, energisk og morsom og full av referanser, og utmerket utført av gamle Dylan på live opptredener nå om dagen, man får fantastiske ”Just like Tom Thumbs blues”, fantastiske ”Just like Tom Thumbs blues”, det er ingen sanger man kan spille så gøy på gitar og skrike så godt til,

 

When you’re lost in the rain in Juarez,

and it’s eastern time too,

 

tenk på det, da, man er fortapt i regnet i Juarez, og i tillegg er det påske. Det er deilig, morsomt og fortvilet, og ved siden av narkotikaen og snusket som det nok egentlig handler om, kan man bare la det handle om alt mulig annet også, teksten er så rik, så rik. Og alle sangene har fraseringer, altså måter å synge på, altså organiseringen av teksten, som ikke står tilbake for noen i musikkhistorien. Ikke for noen, tror jeg. Hør, bare hør, aldri trenger man slutte å hyle på siste ordet

 

If you see Saint Annie, please tell her ”Thanks a lot”.

I cannot move and my fingers are all in a knot.

(…)

 

But the joke was on me

There was no one there, to even call my bluff

I’m going back to New York city,

I do believe I’ve had enough

 

 

Det er så morsomt som det blir, og vil man være frustrert, er det fullt mulig å være frustrert også i den. Jeg tror det er en kjempesang. Og jeg tror den neste, og siste sangen, er et mesterverk uten sidestykke i musikkhistorien. Verken før eller senere. Jeg tror den heter ”Desolation row”. Hvem andre enn Bob Dylan får til så mange åpne og skjulte referanser, og en sang som på en gang er så intuitiv og så dyp?

 

Og blant 10 uovertrufne vers er min favoritt

 


Now Ophelia, she’s ‘neath the window

For her I feel so afraid

On her twenty-second birthday

She already is an old maid

To her, death is quite romantic

She wears an iron vest

Her profession’s her religion

Her sin is her lifelessness

And though her eyes are fixed upon

Noah’s great rainbow

She spends her time peeking

Into Desolation Row


 

Jeg tror på Highway 61… revisited.

 

Blonde on Blonde

Jeg tror han gav ut alle disse fem platene i løpet av en to års periode, fra mai 63 til august 65, og jeg tror han toppet det med en sjette før det var gått ett år. 27. juni, 1966, Blonde on blonde, 14 sanger, og jeg måtte høre denne platen mange, mange ganger og lese mange, mange ganger på coveret for å fatte at denne platen er fra 1966, fra 60-tallet. Dette er sanger som ville vært revolusjonerende og vakt oppsikt for sin originalitet i hvert fall gjennom 70-tallet, tror jeg, og på 80-tallet ville den feid alle andre plater av banen, som det meste Dylan gjør feier det meste annet av banen, tror jeg, og jeg ville ikke blitt mer overrasket om platen var fra 1996, enn 1966, det er en fantastisk rik og mangfoldig plate, synes jeg. Jeg tror på den platen. Jeg tror vi går forbi forrest gump sangen, festlig nok, ”Rainy day woman #12 # 35” som også ”Pledging my time” kunne blitt lagt merke til hvis det bare var en annen som hadde laget den eller det var en annen plate  den var på. For på Blonde on blonde er ”Visions of Joanna” sang nr 3, oh, visions of Joanna, for en energi og for et begjær, på ny. Jeg tror alle har fått med seg hvordan Louise prepares for the peddler som lurer på om noen ikke er parasitter, slik at han kan be for dem, ”you can’t look at much, can you man,” sier hun, og kler altså av seg, for ham, så jeg henter et annet eksempel fra vers 3, det er altså den lille tapte gutten som skryter av sin ulykke og liker å leve farlig, og viser det ved å snakke om – Joanna.

 


And when bringing her name up

He speaks of a farewell kiss to me                

He’s sure got a lotta gall

to be so useless and all

Muttering small talk at the wall

while I’m in the hall


 

Og allerede neste sang er ”Sooner og later”, som i musikkhistorien i den genren bare blir overgått av ”She’s your lover now”, og det finnes vel ingen andre, og ”Sooner og later” er egentlig en morsom sang, men den har tekstlinjer som

 


When you whispered in my ear

And asked me if I was leavin’ with you or her

I didn’t realize just what I did hear

I didn’t realize how young you were


 

og en melodiføring som gjør at teksten kommer noe så til de grader til sin rett, noe jeg tror, er et av Bob Dylans mange varemerker. Og neste sang er ”I want you”, så enkelt kan det sies, og så gnistrende elegant blir det utført at også her har vi et musikkhistorisk toppunkt innen sjangeren, jeg tror på alt i den sangen, på den lille trillen, på teksten, på farten i melodien, på alt fra start til mål og alt som er rundt og høyt og dypt.

 


Now your dancing child with his Chinese suit,

He spoke to me, I took his flute.

No, I wasn’t very cute to him,

Was I?

But I did it, though, because he lied

Because he took you for a ride

And because time was on his side

And because I . . .

I want you, I want you,

I want you so bad,

Honey, I want you.


 

”Stuck inside of mobile with your Memphis blues again”, “Leoprd skin pill box hat”, “Just like a woman”, “Most likely you go your way, I’ll go mine” kommer på rekke og rad, “Absolutly sweet Marie”, og “Forth times around”, en gammel favoritt for meg.

 


Her Jamaican rum

And when she did come, I asked her for some.

She said, «No, dear.»

I said, «Your words aren’t clear,

You’d better spit out your gum.»


 

Og så avslutter denne platen med et 11 minutter og 19 sekunder langt verk jeg tror ikke kan bli langt nok. Jeg tror denne sangen kunne vare resten av livet når jeg hører den. Jeg tror det er noe av det vakreste som er laget. ”Sad eyed lady of the lowlands”, bare tittelen er poesi, og poesien fortsetter. ”Girl of the north country” er en nydelig sang, og det tegner et nydelig portrett av en nydelig kvinne, men Bob Dylan er blitt fem år eldre, og på de fem årene har han hvor uventet det enn kan høres, utviklet seg. Og fra det utgangspunktet, jeg tror det er like ufattelig som det var den gang, da han laget for eksempel alle sangene fra The freewheeling.

 


Oh, the farmers and the businessmen, they all did decide

To show you the dead angels that they used to hide.

But why did they pick you to sympathize with their side?

Oh, how could they ever mistake you?

They wished you’d accepted the blame for the farm,

But with the sea at your feet and the phony false alarm,

And with the child of a hoodlum wrapped up in your arms,

How could they ever, ever persuade you?


 

Jeg tror Blonde on blonde fullførte den mest produktive perioden av noen artist noensinne, og jeg tror absolutt ikke Bob Dylans karriere endte her. Jeg tror den fortsatte.

ES2006

Oppdateringer og bloggstatistikk Mai 2008

Det var litt problemer med postingen av dette innlegget, men nå skal alt være klart, og jeg kan poste det i sin helhet som det skal være. Velbekomme.

Det er mye som skjer om dagen. Jeg er hjemme igjen nå, i anledning konserten med Bob Dylan på Viking stadion i morgen. Den begivenheten vil bli belønnet med fyldige poster både i morgen og i over i morgen. Så langt har jo Bob Dylan stått litt i skyggen for REM og Neil Young her på bloggen, men når det gjelder kvalitet på tekst og musikk, står ikke Bob Dylan tilbake for noen.

Det var også prøveforestilling på «Bare det beste» i går. Dette er forestillingen Stand up Bergen tar til humorfestivalen i Stavanger neste helg. For anledningen hadde vi flyttet opp til storsalen på Rick’s, i stedet for å være nede i den intime visekjelleren som vi pleier, og det var nok en del av oss som var litt preget av stundens alvor, enda det bare var en prøveforestilling. Men det gikk seg jo til og ble en fin kveld, der vi fikk en ekstra føling for hva som fungerer og ikke, slik at vi virkelig kan smelle til i Stavanger (og Sandnes, der det vil bli forestilling fredagen). Lesere i regionen må selvfølgelig ta turen, det kommer til å bli artig. Og lesere utenfor regionen, må gjerne ta turen de også.

Jeg stelte meg til slik at det ble en opphopning av faste poster her på slutten av måneden. Denne gangen skal det handle om oppdateringer og statistikk. Om oppdateringer er ikke mye å melde, jeg får ikke til å redigere filmene med opplesning av korttekstene ned til youtube-format, så her er en serie poster som allerede er postet og som fortsatt venter på å bli utfylt. Nå er det ikke flere slike filmer, men jeg skal lage nye, og det direkte i riktig format. Og jeg skal få til det der med redigeringen. Jeg skal også få til å laste opp bilder igjen, det tror jeg er et mindre problem, med en enkel løsning. Jeg ser jo alle andre wordpress-brukere klarer det uten å skrive om problemer.

Nå har stand up Bergen fått billedblogg, og jeg legger ut link på bekostning av «Eit eige rom med utsikt», bloggen til Olaug Nilssen. For det første var ikke den bloggen oppdatert på en stund, og for det andre har ikke jeg noen egentlige relasjoner til henne. Det har jeg riktignok heller ikke til Martin Paulsen, og hans russerblogg, men den er såpass bra og handler om Russland, så den lenken lar jeg være.

På listen over de 10 mest besøkte postene har det skjedd ganske store forandringer, og vi har fått en nykommer helt opp på andreplassen, og det er nå to poster med over hundre treff. Det er Jennys konfirmasjon, og treffene skyldes søkeordene konfirmasjon + sang, og også en del på «tænke sjæl», som det ser ut til å være flere som vil bruke som melodi til sang ved slike anledninger. Dette er en post som egentlig ikke er ferdig, det hører jo bilder til, og de vil bli lagt ut så snart jeg får det til. Da vil nok posten få noen nye besøk av de som var med, men så vil den nok forbli nokså død frem til neste konfrimasjonssesong. En annen – og for meg, kjærkommen – nykommer, er den historiske gjennomgangen av byen Kiev. Denne posten er også litt uferdig, men den er en av de få tekstene om Kiev på norsk, og når Polen-posten er så suveren nummer 1, burde Kiev i det minste være inne på listen. Det er jo Kiev, Ukraina og Russland som er mine områder, og det vil komme flere poster derfra når jeg reiser dit i sommerferien.

Allright, her er listen. Som vanlig må postene bli aktivt trykket på for å få registrerte treff, de er mer lest enn tallet som står, og det er slett ikke de beste postene som er best besøkt.

Polen 184 More stats
Jennys konfirmasjon 108 More stats
Tone Sivertsen – 30 år 89 More stats
Språkskole i Hviterussland 64 More stats
Vodka – En overlevning fra fortiden (o 55 More stats
Skoletur 2008 46 More stats
OL-Boikott 45 More stats
Tidlig påske! 45 More stats
REM – Konsertbilletter 43 More stats
Kiev (en historisk gjennomgang) 41 More stats

Så er det de 5 utfordrerne med poster jeg liker, men som er dårlig besøkt. Her vil jeg som sist trekke frem Dikson, posten om den gudsforlatte byen i det russiske nord, en god kandidat til å være den mest meningsløse byen i verden, og også et sjarmtroll blant de unyttige tingene å vite her i verden. Denne posten har også bilder, limt inn fra en av de få innbyggerne i byen. De har fortsatt kuldegrader, så vinteren har ikke helt sluppet taket ennå, selv om det nå snart vil bli midnattssol der. Jeg vil også trekke frem Dårlig kuling, en tidlig post jeg laget mens jeg ikke helt skjønte dette med overskrifter. Det er en fin post, om en hyttetur til Ljosanbotn, og den er vel så godt skrevet som mange andre turposter med flere treff, og bedre søkeord. No more «I’m wonderin'» på youtube er en post som under rette omstendigheter kunne skapt en skikkelig debatt, det måtte bare vært flere som leste den og tok stilling til den. Selv om det kanskje er like greit at det ikke skjer, det kunne jo blitt ordentlig bråk. Av Kiev-postene – som er postene jeg skrev mens jeg var i Kiev i vinterferien – vil jeg denne gangen trekke frem Lille Russland, en omfattende og morsom post om å kjøre seg vill i Marsjrutka. Og av korttekstene – som jo skal spille hovedrollene her i bloggen, er det Jeg vil leve som får anbefalingen denne måneden. En sår og fin og optimistisk tekst, en ordentlig hverdagstekst, en tekst fra i fjor.

Ellers ser dette ut til å bli den første måneden med nedgang i antall besøkende, om ikke Bob Dylan-postene i morgen og lørdag slår til med kjempetreff. Det skyldtes at april fikk svært mange treff i fra youtube, treff som gikk ned etter at «I’m wonderin'» i sin første versjon ble fjernet. Men med cirka 50 treff til dagen er det 20 mer enn nok for meg, det var 30 som var målet, og den er grei, det er svært sjelden færre enn 30 innom. Og daglige oppdateringer vil fortsette i månedsvis fortsatt. Det er humorfestival neste helg, og så skal sommerferien planlegges og gjennomføres, alt vil bli helt greit omtalt her inne på bloggen.

 

Edderkopp (i Kalahari-ørkenen)

I Kalahari-ørkenen finnes en edderkopp som spinner sanden sammen og legger seg under den. Den spinner en tråd fra sandkorn til sandkorn og lager på denne måten et fint teppe som beskytter mot solen, og som også er et fint skjulested der den kan ligge på lur og fange småkryp som prøver å gå over den. Av og til skulle jeg ønske at jeg var en slik edderkopp. Jeg sier ikke at jeg ofte ønsker det, jeg sier at jeg ønsker det av og til. Og jeg ønsker det omtrent alltid i overført betydning, i virkeligheten vil jeg jo ikke være en edderkopp, og i hvert fall ikke i Kalahari-ørkenen. Det er kraftig å overdrive. Det er greit nok å være den jeg er, noen små forandringer ville gjort seg, men ikke så dramatisk store som å bli til en edderkopp i Kalahari-ørkenen. Det ønsker jeg slett ikke å bli. Jeg ønsker det i overført betydning. Jeg ønsker i overført betydning at jeg kunne spinne meg et nett av sandkorn som jeg kunne gjemme meg under, og fange meg et småkryp også jeg.

ES2007

REM – Reckoning

Reckoning cover

Forrige måned begynte jeg å anmelde platene til den amerikanske rockegruppen R.E.M fra begynnelsen, og lovet jeg skulle fortsette med det frem til konserten i september. Fire dager før konserten med en kanskje enda større artist, Mr. Bob Dylan, i Stavanger, så fortsetter jeg med plate nummer 2: Reckoning.

Dette var den siste platen jeg skaffet meg fra IRS-årene, så jeg var allerede godt fan og kjente det meste R.E.M hadde gjort. Av sangene på Reckoning kjente jeg allerede meget godt og hadde som favoritt So. Central rain og Time after time (Ann Elise…), gjennom medlyen fra bonussporene på Dokument-platen jeg har (Nyutgivelsene av disse platene inneholder alle bonusspor, som man også kan finne en del av på bonusplaten Dead letter office). Jeg kjente også melodien til Seven chinese brothers, gjennom Voice of Harold, og jeg hadde sikkert vært innom Camera og Letter never sent, lite grann.

Der debutplaten Murmur er nettopp det, mumling,  med obskure sanger man skal lytte godt til for i det hele tatt å skille dem fra hverandre, består Reckoning av flere enkeltsanger det skal gå lang tid før R.E.M klarer å overgå. Særlig nevnte So. Central rain, Time after time (Ann Elise…) og Camera er nydelige, mens Don’t go back to Rockville er artig og Letter never sent interessant, og Seven chinese brothers altså udødelig gjennom hva som skjer med den i Voice of Harold. Mellom disse er en samling flotte popsanger, der Peter Bucks gitartriller og Michael Stipes assosiasjonsrike lyrikk og karakteristiske stemme sikrer for kvaliteten. Og jeg har ikke engang nevnt koringen til Mike Mills, den store musikeren i bandet, som på denne tiden fortsatt var en herlig nerd (i motsetning til nå, hvor han har langt hår og lilla blomsterdress).

Før jeg går over til sangene, vil jeg bare si at platen kom i 1984, og solgte bedre enn debuten, og fortsatt selger godt, så vidt jeg vet. Det skulle bare mangle. 

RECKONING

1. Harborcoat

Platen begynner med en enkel popsang, av typen R.E.M lager på denne tiden. Den består av en intro og mellomspill med et liten gitartrille, to vers som begge blir gjentatt to ganger, og et refreng med koring. Teksten handler ikke om særlig mye, og det gjør ikke sangen heller. Det er således en fin start til en fin plate.

2. Seven chinese brothers

Denne sangen består av et riff over en d-akkord gjennom hele verset, og en forløsende Cadd2 sammen med en d i refrenget. Riffet er utformet slik, at basstrengen alltid klinger, og gir en flott og suggererende effekt. Så har de en slags bridge, med en slags F#-akkord, som er veldig tøff, og det er d-riffet som blir forløsningen igjen. Sangen handler om 7 chinese brothers «swallowing the ocean», «7 years to sleep away the pain», med et lidende «she will return» som blir gjentatt. Det er en veldig bra sang, som blir suveren når samme riff og melodi blir brukt til teksten på coveret til en plate av The revelairs (tror jeg det staves), en fantastisk tekst som blir løftet til det sublime i sangen «Voice of Harold». Dere finner den på Dead letter office, og det er noe av det beste (og i hvert fall morsomste) R.E.M har gjort.

3. So. central rain

Denne sangen kåret jeg i sin tid som sangen med de vakreste akkordskiftene. Første gang jeg hørte den, var i versjonen som jeg fikk på min utgave av Document. Sangen er der en lang og akkustisk medly, bestående av denne, time after time (Ann Elise…) og av alle ting, Red rain, av Peter Cetera. Dette var noe av det vakreste jeg visste i 1994 og 1995, og det var ganske overraskende for meg å høre studioversjonen som er mye raskere, og med en mer markert bass. Den handler så vidt jeg har forstått om en flomulykke i USA, det var oversvømmelse, og telefonlinjene virket ikke. Tekstlinjen «Did you never call», blir dermed meget konkret, selv om det også går an å høre sangen som en ren kjærlighetssang, slik at «Did you never call», blir noe helt annet. Det følger «I waited for you call/This river of suggestion/Here’s a boy without a dream», og refrenget «I’m sorry», meget lidende, og sterkt sunget. Akkordene i refrenget er en c med et karakteristisk riff (av typen publikum alltid vil kjenne igjen og klappe for på konserter), og en d eller d-moll.

So. står for Southern, og enkelte andre steder er sangen oppført med tittelen Southern central rain, og noen steder også med parantesen (I’m sorry).

4. Pretty Persuassion

En enklere sang, som for meg lenge var anonym. Men denne har også et flott riff, og har den karakteristiske popsang-type melodien, som R.E.M var så flinke til den gangen. «She’s got, Pretty Persuassion,» og «Got damn, she’s good looking» er så talende som det blir.

5. Time after time (Ann Elise…)

Dette er en nydelig sang, der verset er bygget opp over en enkel d-akkord (det vil si, det er mulig det er Eb og capo på gitaren). Så kommer det en enkel og vidunderlig vakker forløsning i refrenget, med Em og deretter G, og tekstlinjene «time after time after time after time». Den passer som bare juling til ungdommen, verselinjene har også flotte setninger som «the third time you can’t lose» og «you can find me in my room» og en rekke med ting å spille videre på. Også denne var nesten overjordisk vakker på medlyen jeg snakket om, på Document-utgaven min, der sangen var satt sammen med Red rain og So. Central rain, men denne er ikke så ulik her på platen. Forskjellen er stort sett at den her er elektrisk, og har en kraftfull, eller kanskje heller man skulle si effektfull, Peter Bucksk, solo. Den er så enkel at selv jeg kan spille den, men den funker som bare juling, og det er jo det det gjelder om.

6. Second guessing

En rask gladsang, med d- og a-akkorder, og nøyaktig (eller så godt som nøyaktig) samme vers tre ganger mellom refrengene som består av «uuuuhh-uuuuhhh» og «heeere we aaaaare».

7. Letter never sent

Jeg leste for lenge siden en R.E.M bok (jeg leste alt som var om R.E.M på bibliotekene, det var omtrent én bok), og der snakket forfatteren om en undervudert sang på denne platen, og mente denne sangen kanskje var en av de beste R.E.M noensinne hadde laget. Jeg var sikker på han tenkte på Camera (neste sang her), som er både undervudert og nydelig, men det var «Letter never sent», som jeg ganske riktig hadde lagt merke til. Den består av et riff som ikke er så slående som det i Voice of Harold, og som det krever en del gjennomhøringer for i det hele tatt å huske, men når det er gjort, så vokser sangen. Den har også en slags abrupt rytme i teksten, eller sanglinjen, som spesielt fungerer bra i «knock, knock, knock on wood», og før refrenget en hylende «It’s so loooong/It’s sooooo daaark/I’m sooooo loooooost» og refrenget med «Heaven is yours/Heaven is yours», et refreng som fungerer veldig bra i overgangen til verset igjen. Nei, denne sangen er rett og slett riktig godt laget.

8. Camera

Dette er en skjult skatt. Verset består av enkle triller og riff rundt en d-akkord og en liten g, før det blir en oppbygning av spenning til refrenget med a og asus4, og en voldsom forløsning med G og D, siden C og A i refrenget. Bassgangene til Mike Mills løfter sangen ytterligere, som også velvalgte enkelttoner på gitaren gjør det fra Peter Buck. «Alone in the crowd, a battered lantern borrowed» er første linjer i refrenget, «If I could be your camera, than who will be your face» er den neste. Og før refrengene, slutter versene med variasjoner over tekstlinjene «Will you be remembered, will she be remembered». Assosiasjonsmulighetene er ubegrensede, noe som karakteriserer tekstene unge Michael Stipe laget. Men denne sangen er først og fremst melodi, og som sådan, en av de aller beste R.E.M noensinne laget.

9. Don’t go back to Rockville

Dette er en artig sang det er artig har funnet veien til en R.E.M-plate. Den hevdet seg langt oppe på countrylistene i USA, og er en country-sang eller en parodi på en country-sang, alt etter hvordan man ser det. Melodien er glad og rask og lett, og Michael Stipe legger seg til en liten countrystemme, om det da ikke er Mike Mills som synger her. Eller, på platen er det Mikael Stipe, nå for tiden er det Mills som synger den på livekonsertene. Det er visstnok hans sang, skrevet meget konkret til kjæresten hans på den tiden. Ved siden av bassen, tar han seg også av et lite countrypiano her, med plinging og plonging av akkorder. R.E.M på sitt beste har evnen til å få sangene til å høres skikkelig gøy ut å være med på, og denne er kanskje selveste kroneksempelet (den overgår i hvert fall uten sammenligning senere forsøk på feks. Stand, fra Green, og Shiny happy people. fra out of time). «To night I’ll drink myself to sleep, and I pretend I don’t care if you’re not here with me» er en flott tekstlinje, refrenget «Don’t go back to Rockville/and waste another year» er en annen, på en sang der hver eneste tekstlinje egentlig er en liten perle. «Looking at your watch a third time/waiting at the station for the bus» sånn er det i Rockville. Don’t go back, there.

10. Little America

Dette er en sang som lenge var anonym for meg, men når jeg først satte meg inn i den, ser jeg at den er riktig så tøff. Det er aggressiv D-C-G i refrenget, og tøff G-Em-d i refrenget. Stipe har så mye tekst, at han knapt har tid å si den i farten, og må si den riktig så aggressivt, mens særlig Peter Buck briljerer ved å trille rundt i verseakkordene. På refrenget blir det tøff lyd, og tekstlinjene «The biggest wagon/is the empty wagon/a consul a horse/Jefferson I think we’ve lost», der Jefferson kan være alt fra gamle, gode president Thomas Jefferson, via (mer sannsynlig) sørstatenes president under borgerkrigen, Jefferson Davis, til bandets manager Jefferson Holt.

 

Film: Brev til Eivind Salen (fra hele verden)

Jeg lurer på om jeg noensinne vil få til dette her, å redigere filmene mine slik at de passer til youtube-formatet, og deretter kan legge dem ut her. Siden det nå har gått noen måneder, kan jeg kanskje også lure på om jeg i det hele tatt kommer til å forsøke. På det siste spørsmålet vil jeg svare ja, og da følger det første av seg selv, da blir det ja der også. Inntil det skjer, er disse filmpostene lite verd.

Så jeg kan benytte anledningen til å minne om stand up show på Ricks (storscenen) på onsdag. Det er showet vi reiser til Bergen med, det heter «Bare det beste», og koster for anledningen bare 50 kroner, etter hva jeg forstår. Der er det bare å komme, det blir bedre enn film.

Benjamins dåp

En kort helg på Ganddal ble avsluttet med Benjamins dåp. Jeg vil kanskje komme tilbake med en utvidet post senere, i kveld blir det bare en liten gjennomgang. Selve dåpen foregikk i forsamlingshuset hvor Frøyland og Orstad menighet nå holder til mens kirken deres blir bygget. Det var dåpsrekord i menigheten med fire barn som skulle døpes, og det var postmoderne gudstjeneste med videokanon og keyboard og elektrisk bassgitar og et lite skuespill og «Bridge over troubled water» og en liten livshistorie og det postmoderne alt er lov, og alt er gøy, og alt er viktig, det er ikke lenge før gudstjenester som dette blir gjenstand for en doktorgrad. Men Benjamin ble altså døpt i den, og det var det viktigste for oss.

Etterpå var det hjem til familien Nygårds praktfulle hjem på Kverneland. Her skulle et bilde sagt mer enn tusen ord, men det kommer verken bilde eller tusen ord nå, bilde får jeg ennå ikke til, og særlig mange ord kommer jeg ikke til å skrive nå i kveld.

Det var koldtbord og is til mat, og etterpå var det stort sett ut til forskjellige aktiviteter. Smått og senn kom det også kaffe og kaker, det var meget vellykket, og de stolte foreldre Trude og Lars kunne bare la barna stråle, Benjamin som dåpens selvsagte hovedperson, Daniel og Sofie som kjernesunne norske solskinnsbarn.

Klokken sånn i fem seks tiden reiste vi hjem, og jeg begynte å forberede tilbakereisen til Bergen, det vil si, det var ikke stort å forberede, så jeg gjorde ingenting som helst. Mor greide imidlertid å trylle frem litt mat og kaffe og forskjellig å fylle sekken med, slik at ikke mitt gode humør skal forlate meg til jeg kommer hjem igjen allerede torsdag.

Det er liten fare. Onsdag er det Stand up show med Bare det beste, samme som vi reiser med til Humorfestivalen i Stavanger, og tirsdag skal vi ha noen gjennomganger og øvinger med oss selv. Det vil si at jeg må bruke morgendagen til å se på hva jeg skal gjøre. Og fredag er det konsert med hans Bobhet, mr. Bob Dylan. Alt vil bli helt greit berettet om på bloggen for dem som følger med.

Til da – god natt.