Tur til Lindøy

Jeg har vært uten internett hjemme i et par uker, og derfor hatt vanskelig for å oppdatere. Jeg tilbakeposter derfor denne til lørdagen da min mor, min datter og jeg reiste til Lindøy utenfor Stavanger. Med et blandet håp om at ikke denne turistperlen blir nedrent av folk, og at folk bruker den tilstrekkelig til at tilbudene der opprettholdes, legger jeg ut denne gratisreklamen. Det er virkelig en fin tur, enkel, billig og liksom litt eksklusiv.

Lindøy er en av svært, svært mange byøyer utenfor Stavanger i Rogaland. Den er lett å komme til for båtfolket, det er bare å svippe seg ut, og det finnes mange ankringsmuligheter. Det er laget til en flott brygge. Øyen er kjent for å bli brukt som barnevernsinstitusjon, det har den blitt siden 1887, og det er disse barna som har bygget en del av det lille som finnes på øya. Øya har også lite grann sauedrift, noe som også holder gresset nede og området fritt for kratt. Det finnes et par hus der, uten at jeg helt vet hva de blir brukt til.

Det finnes ingen veiforbindelse til Lindøy, og heller ingen veier på øyen. Man er avhengig av båt for å komme seg dit. Operatør er Kolumbus, som ennå opererer med en nettside som er foreldet når det gjelder rutetidene, den riktige får man bare på PDF. Båt ut fra Stavanger går klokken kvart over åtte og kvart over ti i helgene, fra den gamle bakerkaien, helt inne ved bryggen (altså ikke ut på piren med de fire avgangsstedene). Det er flere båter som går til byøyene, og det kan være litt forvirrende å vite hvor man skal hen for å finne den riktige. Båten til Lindøy er den letteste å finne.

Min mor og jeg reiste inn til Stavanger så vi kunne ta båten 1015. Vi parkerte i parkeringshuset like ved bryggen, litt usikre på om vi ville klare å finne frem på de fem minuttene vi hadde før båten gikk. Det viste seg å gå helt fint, da riktig kai er praktisk talt rett utenfor parkeringshuset, og første båtsmann vi spurte om båten til Lindøy kunne forsikre oss om at den trengte vi ikke lete etter lenger, for den var her. Det var bare å gå ombord.

Kolumbus opererer med app, og den gjelder også for båtene. Det er 20 kroner dyrere å kjøpe billetten ombord, enn om du kjøper den på appen man kan laste ned på alle smarttelefoner. Min mor gjorde det, og kjøpte billetten for både henne og meg. Når flere reiser sammen holder det at én har appen. Med denne appen kostet reisen 33 kroner per mann. Tatt i betraktning hva andre reiser koster her i fylket er det billig og bra. Til sammenligning var det atskillig dyrere å stå parkert i parkeringshuset mens vi var på øyen.

Vi hadde planlagt tur på den gamle, gode måten. Vi hadde med mat, og skulle spise frokost på veien, eller på øyen. Vi hadde med ferskt brød, kjøpt av meg på Jærbakeren på Ganddal, og rikelig med ferskt, godt pålegg. Vi hadde også med kokeapparat for å koke kaffe og egg. Det skal være skikkelig.

Lille Irina elsker å reise. Hun er glad i bil og fly, og hysterisk for tog. Nå som vi også skulle ta båt, svimlet det nesten for henne. Og så at bestemor skulle være med! Hun lærte ordet med en gang, båt, og løp bare rundt og trippet. Inne i båten satt hun limt til vinduet, og pekte på alle båtene hun så utenfor, båt, båt, båt!

Det var slik en fin og avslappende båttur. – Jeg liker tingene sånn som de var, sa jeg til mor. – Her ute ved byøyene er tingene slik som de var, slik jeg husker dem.

Jeg lurer på om det kanskje gikk en halvtime ut til øyen? Det kan gå ganske raskt, men det avhenger av hvilken rute båten tar, og hvilke øyer den kjører innom på veien. Her kjørte vi en rute som gjorde at vi la inn til til Lindøy mens vi liksom var på vei tilbake til Stavanger.

Det var en flott solskinnsdag, sånn på ettersommeren, og det var derfor vi valgte denne dagen å reise på. Øyen er liten, og jeg hadde studert den litt på Google Earth for å finne ut hvor vi skulle gå for å spise frokost, og å være. Jeg så at det var mange gode alternativ, og kort vei mellom. Nettet er fullt av opplysninger om at turstien er 2,8 kilometer lang. Her kommer denne opplysningen i denne bloggposten også.

Vi var sultne, så det hastet litt med å finne noe. Vi la i vei oppover den sjarmerende grusveien barnevernsbarna har laget. Dette er ikke som man lager dem nå lenger, industrialiserte og med fancy maskiner. Det er så striglet at jeg kan ikke bli venn med slike veier. Dette er slik som det var.

Og rundt hele øyen ligger sjøen. Luften er frisk og salt. Stillheten er som man ikke hører den mellom Stavanger og Sandnes. Her er det lite som forstyrrer. Få folk, enda færre ting. Ingen maskiner. Sauene går og gresser bak gjerdene. Alt er grønt og fint. Furutrærne er korte, og klatrevennlige.

Første, andre og tredje sjanse for å stoppe gikk vi forbi. Særlig fristet det nede ved hovedbryggen, der det var veldig flott laget til, med bord og grill, og til og med forsyninger av rent vann. Det var fullt av båter og båtfolk, og de inviterte oss vennlig til å sitte i nærheten. Små aktiviteter var også ordnet til, og det var rikelig med plass på kort gress for Irina å løpe. Hun var også trollbundet av alle båtene. Båt, båt, båt!

Vi kunne godt vært der. Jeg må myke opp mine prinsipper om at det skal være «naturlig» og passe meg. Nå er jeg noen og førti, i min aller beste alder, tingene er lett for meg, og jeg må tenke det skal være lett for andre også. Mor trenger orden og plass, Irina trenger mest av alt at det skal være trygt og lett. Hun må kunne løpe omkring uten å risikere å falle så det blir farlig, eller gjør altfor vondt. Så vi kunne godt ha vært der. Men vi gikk heldigvis videre.

For noen få hundre meter lenger unna var idealplassen for oss. Det var svaberg, en vik, og en øy. Ypperlig badeplass, ypperlig utsikt, alt man kunne be om. En sponsor hadde sågar satt ut et bord og benk, slik man gjør det om dagen, typisk rasteplass-bord. Jeg liker ikke den måten å gjøre det på, men er sørgelig i mindretall med det. Det er slik at har man penger og et firma som vil vise seg, så er det bare å bestille et bord eller en benk, feste en plate med navnet sitt på, og sette det ut. Det var en tid jeg demonstrativt ville satt meg ved siden av slike bord, eller hvilket som helst bord og byggverk. Jeg vil at det skal være naturlig, sitte på stein og svaberg.

Men jeg har myknet.

 

Telling og alfabetet

Etter en ganske intens periode i ukene rett rundt avslutningen av sommerferien der lille Irina plukket opp ord i en veldig fart, har det avtatt litt i det siste. Hun har ikke vist den helt store interessen i å plukke opp nye ord, og hun har ikke vært så ivrig etter å bruke de gamle. Hun lærte seg tallene fra 1 til 10 den gangen, på russisk, men hun har ikke vært så opptatt av dem etterpå. Ikke den gang, og ikke nå, har vi kunnet si at hun kan telle. Men nå i de siste par dagene har det vært ny fremgang vært å skrive om.

På soverommet vårt har vi en stor plakat min far fikk en gang der det er avbildet sommerfuglvinger med bokstavene i alfabetet og tallene fra 1 til 10. I dag viste lille Irina interesse, og spurte om den ene bokstaven etter den andre. Det var mama Olia som svarte, og som russiskspråklig fikk hun ikke alle bokstavene og lydene hele riktige på norsk, hun sa «å» for «o» for eksempel, og skled over mot engelsk for enkelte av bokstavene, men jeg lå ved siden av og rettet. «A, B, C» smalt det plutselig ut av Irina, mens hun pekte på de tre første bokstavene. Det er slik hun gjør det. Plutselig har hun bare lært det, og sier det helt riktig, som ut av det blå.

– Vosjem, sa hun så, og pekte på 8-tallet, som heter «vosjem» på russisk. – Dva, sa hun, og pekte på 2-tallet, også riktig. Så hun husker disse tallene fra langt tilbake. – Tri, fikk hun også med seg, et tall hun har hatt litt problemer med.

Sangen «tommelfinger, tommelfingre, hvor er du?» har vært en hit en god stund nå. Vi synger den på norsk, selv om den er en farsott på YouTube på engelsk. Lille Irisjka vår er ubeskrivelig søt der hun strever med å få opp de riktige fingrene, foreløpig går det ikke med annet enn pekefingeren og tommelen. Da er det til gjengjeld «hæ-hæ-hei» med helt riktig trykk og tonefall, slik kongstanken min er (i en lett ommanøvrering av hva ordet kongstanke egentlig betyr), at barn i motsetning til voksne ikke er så nøye på de enkelte lydene, men til gjengjeld får trykket og tonefallet som det skal være. For voksne som skal snakke fremmedspråk, er det motsatt, vi pugger bokstavene som skal være med i ordet, men er langt unna det riktige trykket og tonefallet, kraftig aksent som vi har.

Når Irina er med og synger, skifter hun ofte over til å telle. Så når tommelen kommer opp, er det adin, 1, og så er det dva. Hun har god kontroll på 1, 2 og 5, adin, dva og pjat, eller «patt» som hun sier, med riktig trykk og tonefall. For fem kan hun holde frem hele hånden, for 1 én finger. Problemet er 2, 3, 4, der hun ikke får til fingrene, og der tri for 3 og særlig tsjetyre for 4 er vanskeligere å si. Nå har hun imidlertid fått det med seg, og er etter å si tri og tsjetyre når jeg holder oppe de riktige fingrene, og hun er også ivrig etter å hjelpe meg med å holde dem opp og ta dem ned igjen.

Så vi er over i landskapet til filosofen Wittgenstein, skillet mellom ordene og meningen. Hun har sagt de riktige benevnelsene fra 1 til 5, på russisk, adin, dva, tri, tsjetyre, pjat (eller patt), men betyr det at hun har telt? Har hun skjønt hva hun egentlig gjorde?

Jeg tror ikke det. Jeg tror ennå denne rekkefølgen mest er å betrakte som en barneregle for henne, ord vi sier etter hverandre. Men hun har en spesiell interesse for tall og symboler, som bokstaver, og går og peker på bilnummer og andre skilt og steder der det står tall og bokstaver, og gjentar når vi sier hva det er. For tallene sier hun det ofte selv, men ikke alltid. I dag morges sa hun også rekkefølgen på de tre første bokstavene i alfabetet, a, b, c, og pekte på de riktige symbolene for dem.

Jeg vil også ta med at det er litt fremgang i trøbbelet jeg er så opptatt av, hvordan det skal gå med ord hun har lært på norsk eller russisk, men må bruke i det andre språket. Ordet for ball er så etablert på russisk at hun sjelden skifter, selv om hun leker med norske ball, hun sier notsj (det skal være mjatsj), enda hun ikke blir forstått. På russisk, i Kiev, løper hun rundt og sier toget! for tog, trikk og metro, enda det er bare moren og faren som skjønner.

Spesielt vanskelig synes jeg det er med tallene. Jeg er så imponert av at hun allerede har lært dem, sikkert litt faderlig stolt, så jeg har veldig lyst å gi henne oppmuntring når hun sier de riktige, russiske tallene, selv om vi er i norske språkomgivelser. Det er veldig spesielt å rette henne, å si at det ikke heter patt, med fem. Jeg gjør ikke det, eller så gjør jeg det veldig diskret, sier bare enkelt og greit det norske ordet.

Nå i forgårs tok hun imidlertid etter den norske tellemåten 1-2-3 da vi skulle hoppe ned på en trampoline på en av lekeplassene vi har i nærheten. Hun liker seg på dem, og vil gjerne ha meg med. Så skal vi hoppe, og jeg telte, på Rogalandsk, Ein-to-tri. Neste gang sa hun også – plutselig, ut av det blå – to-ti! Og hoppet.

Søtt gikk hun noen ganger direkte til – ti! Og hoppet. Så at det gjelder å telle til tre fikk hun ikke helt med seg, det var viktigere at hoppet skulle skje på ti. De gangene jeg var med å telle ventet hun imidlertid til det riktige tallet kom. Om hun skjønte det skulle være tre før hun hoppet, eller om hun ser på tre som en kode for å hoppe, vet jeg ikke. Det er veldig tidlig å ha en oppfattelse av tall før man er to år. Det er ganske usannsynlig at noen har det.

Der med denne trampolinen traff vi tilfeldigvis og veldig kjekt andre barn med russiskspråklige foreldre, en mor fra St. Petersburg. Jeg hørte hun snakket norsk med kraftig aksent, sånn russerne gjør, men hun så ikke så russisk ut, hun så norsk ut, så jeg ventet med å spørre til det kom russiske ord fra henne til barnet hennes. Veldig kjekt har de barn på Irinas alder, litt eldre, og et som nettopp har begynt på skolen. Jeg spurte på russisk om hun skjønte russisk, og vi fant tonen med en gang. Hun var veldig interessert i å treffe Olia, og den interessen er gjensidig. Det er kjekt at barna våre får felles tospråklige barn å leke med, også. Morsomt var det fire stykker som lekte, en av dem norsk, og det var hun som var ute og ikke skjønte det, når Irina snakket om notsj (ball). De lekte veldig lenge og kjekt, de fire barna, Irina var helt i hundre, som hun pleier å være det når hun finner noen å leke med, attpåtil med ball og trampoline.

Da ble språket russisk av og til. Og vi teller ikke Ein-to-tri, men Raz-dva-tri. Moren fra St. Petersburg sa Raz, og vår lille Irina svarte – dva, tri — og hoppet. Det var ganske kult.

 

Kan tallene fra 1 til 7, men kan ikke telle

Samme morgen som jeg skrev gårsdagens post smalt lille Irina inn alle tallene fra 1 til 7 på de små lappene mama Olia har kjøpt til henne. Det er ingen tvil om at hun kan symbolene, hun sier riktig hver gang, 1, 2 og 5 er sikre, 7 sier hun litt forsiktig, 6 får hun ikke helt til å uttale, og 4 er vanskelig å si, men hun vet hva det er. På russisk er 4 tsjetyre, på seks sier hun seis, eller noe sånt, det skal være sjest. Det var så fantastisk at jeg tenkte straks å skrive det i kommentaren til posten jeg skrev i går, men så gikk tiden, og det kan få plass i en ny post i dag.

Vi er også sikre på at hun ikke kan telle, om det skulle være noen tvil om det. Hun kan bare symbolene. Og fra i går til i dag har hun lært seg 8 til 10 også. 9 gjør henne litt forvirret, hun vil som regel si seis, og la det være 6, mens for 10 sier hun først djesit, som det skal være, før hun sier adin, med tanke på 1-tallet. Så sier hun ikke null, for nullen, men hun sier dva, for to. Om hun teller 1-2 eller er vant med at både hun selv og vi mange ganger sier dva etter adin, det kan vi ikke vite.

I dag var vi også ute på en liten spasertur, kald sommerdag som det er, sol og 12 grader. Det er en liten trampoline ved et av de nye byggefeltene, der ville hun ha meg med. Så teller vi før vi hopper, den russiske varianten med raz – dva –tri! (En gang – to – tre!) Irina tar etter, men hun får ikke med seg de to første tallene, så hun sier bare et eller annet i hytt og vær, før hun slår til med skikkelig trykk på tri. Da hopper hun. Det er ikke en gang å si én ting, og så én ting til, før tri, det kan være fire-fem og flere lyder som kommer ut, før den riktige og kraftfulle tri. Når jeg er med og teller, er hun med på rytmen, og vet det vil skje noe når tri kommer.

Annen fremgang av i dag var at vi sang norske barnesanger på kvelden. YouTube har tatt vekk litt av uskylden, det jeg vokste opp og trodde var norske barnesanger ser ut til å være temmelig internasjonale, mange av dem, og nå var det altså den som heter tommelfinger-tommelfinger-hvor er du? Den er ødelagt av YouTube og den milliarden av varianter lagt ut der, på engelsk og alle andre språk. Irina og jeg sang den på norsk, på gamlemåten, og da smalt hun til med å prøve å ta etter «her-er-jeg» og «her-er-jeg». Rytmen og lyden ble helt rett, ideen om hva det skulle være og hvordan det skulle høres ut, men de ulike fonemene, som det heter, var der ikke. Det var mer «lei-lei-lei» og variasjoner over det, ingen «æ» og ingen «r», men tydelig diftong til slutt «j-ei».

Det går i en forrykende fart.

Vi var også på besøk hos tante Trude igjen, i går, på dagen. Ved en feil hadde jeg fått med meg nøklene deres i stedet for mine egne da vi var der dagen før, sånt skjer, i farten – som for øvrig ikke var så altfor stor – tok jeg feil nøkkelknippe. Så måtte vi ut igjen. Nå var det bare Trude og jeg, mens lille Irina tuslet med sitt. Trudes barn var andre steder, tante Tone var hjemme, for alt vi vet.

Trude har lang erfaring fra barnehage og driver for tiden og utdanner seg videre fra førskolelærer til vanlig lærer, på barnetrinnet. Hun har mye mer direkte erfaring med barn som lærer å snakke og å telle enn jeg. Hun sa det ikke var noe vanskelig for barn å lære symboler enn å lære vanlige ord, det er bare hva de blir stimulert for. Jeg er helt enig. Hjernen klarer å koble sammen ord og ting, om det er symbol på et bilde eller en gjenstand i verden, det er ikke så veldig farlig, så lenge barnet og de voksne finner det interessant. Lille Irina får mye oppmerksomhet når hun klarer tallene riktig, det synes vi er storartet, og da synes hun også det er kjekt, og roper ut det som er riktig, før hun leter frem et nytt kort med et nytt tall å få ros for.

Det er et stort skritt herfra til å skjønne noe som er abstrakt. Til å koble ord med noe som ikke er direkte synlig og som man ikke kan ta på og som ikke er opplagt. Betydningen av tallene hører med under dette, mener jeg. Det er en ting å vite at et 7-tall heter syv, eller sem, som det gjør på russisk, men det skal mye til at et lite barn skal ha noen idé om hva dette tallet betyr, hva det ér. Det har ikke Irina ennå.

Men hun er i en begivenhetsrik periode med stor fremgang, både på norsk og russisk. Ordene ser ut til å feste seg raskt og lett. I dag tok hun etter appelsin, også på russisk, der ordet er det samme, appel-appel-fiin, sier hun, og må ha en pause og et nytt forsøk før hun får med den siste stavelsen. slon for elefant tror jeg også er på plass. Ellers er det også en fare for at vi overstimulerer henne. Mama Olia kjøpte en rekke med kortstokker, med tall og med geometriske figurer og med frukt og grønnsaker og dyr og flere forskjellige ting. Irina er ivrig på å åpne dem alle sammen, og se på dem, men det er grenser for hva det lille hodet kan registrere og huske. Vi setter inn støtet med tallene. De har hun lært. Det vil si, hun kan navnet på tallene, fra 1 til 10, på russisk, og alle symbolene, men hun har ingen formening om hva tallene er for noe, og kan ikke mer enn å si navnet på dem når hun ser dem. Hun kan ikke telle. Ennå.

Telling og flertall

Min interesse for tall og telling kommer fra matematikken og interessen for matematikkens historie. Jeg har lest bøker om dette, hørt på foreragsserier og radioprogram. Inntil nå har jeg ikke vært noe spesielt interessert i hvordan barn lærer å telle, det vet jeg lite om i sammenligning. Jeg vet det er kulturer som ikke har noen spesiell forestilling om tall, som skiller mellom «fire» og «mange», altså hvis det er flere enn fire finnes ikke noe ord eller tall for det. Jeg har lest i samme bok at fire er det maksimale antallet mennesket kan oppfatte direkte, uten å måtte telle. Er det opp til fire, ser man det straks. Er det flere, må man organisere, gruppere, eller telle.

Jeg vet også at filosofen og logikeren Bertrand Russel gjorde seriøse forsøk på å definere hva tall egentlig var for noe, en gang på begynnelsen av 1900-tallet, etter hans oppfatning fantes ikke noen entydig definisjon. Hans system var kanskje logisk entydig, men atskillig mer komplisert enn den intuitive forståelsen folk har av tallene. Som så ofte ellers i matematikken og filosofien skaper forklaringen mer forvirring enn opplysning. Men det er et poeng at det vi intuitivt oppfatter som enkelt og greit, sånn som hva det vil si å telle, ikke alltid er så enkelt og greit å forklare.

Det er også et poeng at det nok noen hundre tusen år med utvikling før mennesket lærte seg å telle, og bruke tallene som en abstrakt form. Altså ikke bare lage en tegning av seks hjort, men ha et ord for dette, og bruke samme ordet for seks pinner. Det er opplagt når man kan det, så opplagt at man ikke tenker på hvor stort skritt det er å skjønne konseptet med tall som en abstrakt enhet, til å skjønne systemet med å telle.

Derfor er jeg også skeptisk til at vår lille, søte Irina egentlig kan telle, selv om hun strør om seg med russiske tallord adin, dva og pjat. 1, 2 og 5. Hun holder fem fingre opp når hun sier pjat, eller patt, som hun sier det, triumferende. Men det er ikke sikkert hun skjønner det er antallet fem som er poenget, eller om det er de fem fingrene eller hele hånden hun tror er patt. Da vi spilte kort hos tante Trude i går sa hun dva, til spar to, noe som satte meg litt i en klemme, siden vi hos tante Trude selvfølgelig snakker norsk, og da må hun si to, som hun ikke har lært. Det er kun på russisk hun bruker tallordene.

Har hun skjønt to-tallet eller ser hun det var to spar på kortet? Eller er det tilfeldig at hun sa to akkurat for det kortet? Med hjerter seks var det ingen respons, eller så sa hun dva der også, eller kanskje adin, det husker jeg ikke. Men det går an å begynne å telle der du har en samling gjenstander høyere enn tallet du har lært å telle til, Irina kommer ikke lenger enn til to, hun sier adin, dva, så er det stopp, selv om det er flere igjen. Det er også utvilsomt hun sa dva for kortet med spar to, der tøyset hun ikke, der var hun konsekvent.

På kvelden hadde mama Olia kjøpt en pakke med firkantede, store kort med tallene på, fra 1 til 10, og så nye med gjenstander fra 1 til 10. 1 eple, 2 kaker, 3 biler, og så videre. Med Irina telte vi gjennom. Tallet 3 er ganske lett, tri, det samme på russisk og norsk, bare med en litt vanskelig R inni der. Så hun sier dette ordet ganske sjeldent, det går i adin, dva, patt! 4 er enda vanskeligere, tsjetyre, hun var etter det, men styrer unna ord hun merker hun har problemer med. Fem var imidlertid ingen tvil, det var patt, og så smelle hånden i kortet, alle fingrene opp. Det var ingen tvil om at hun koblet pjat til fem fingre opp, og kanskje tok hun også symbolet, siden hun slo på det, men symboler tror jeg egentlig skal komme senere. Uansett var Irina etter tallene fra 6 til 10 også, hun sa dem, men kommer selvfølgelig ikke til å huske dem, og i alle fall ikke rekkefølgen.

Hun var også etter å si adin, dva på kortene med bilder. Olia mente hun sa adin, dva, tri for kortene med bilder, men det hørte ikke jeg. Så da har vi en gang hver, da den ene har hørt den andre ikke, at Irina har telt til tre. Hun var opptatt av kortet med 6 blyanter, men kortet med fem tullipaner fikk jeg lite respons på, selv om jeg stadig trakk det frem, telte til pjat, og viste på fingrene, det var samme antall fingre som tullipaner.

Irina blir jo veldig ivrig, så det er ikke lett å vite hva hun egentlig har skjønt, og hva hun bare roper ut i håp om en eller annen respons. Det var imidlertid en briljant gave Olia hadde kjøpt, hun kjøpte dem i Kiev for en slikk og ingenting, helt supre kort, 10 kort med tallene fra 1 til 10, og 10 andre med fra 1 til 10 gjenstander av forskjellig sort. De skal vi jobbe med mye fremover.

Ball og baller – eller mjatsj og mjatsji

Lille Irina sov i flere timer på ettermiddagen etter at vi hadde vært på besøk hos tante Trude tidligere på dagen. Så hun var i toppform på kvelden. Etter at vi hadde lekt og lært med kortene, var det frem med en annen favoritt, mjatsj, eller ball, som det heter på norsk. Det har interessert Irina enormt siden hun var stor nok til å kunne bevege på dem, alt som er kulerundt. Baller i enhver størrelse og enhver type, og også såpebobler og ballonger. Irina blir helt vill. Det er også et av de aller første substantivene hun begynte å bruke, selv om det tok litt tid før vi skjønte hva hun mente da hun sa notsj. Hun fikk vokalen feil, og byttet n med m. Da klarte vi det ikke. Men da hun fikk til å si natsj i stedet, og vi skjønte hun brukte det på absolutt alt som hadde form som en ball, da hadde vi det. Siden har hun kommet stadig nærmere mjatsj, som det skal være.

Vi har tre stykker, så hun telte dem stadig vekk, adin, dva, men så var det dette med tri, den hørte Olia, ikke jeg. Jeg telte også, enormt. Både adin og dva og tri.

Nytt var også at Irina plutselig sa mjatsji. Det kan bety to ting. Det er korrekt for flertall, mjatsj i flertall er mjatsji, så om det er flere baller, så er det mjatsji. Det ville i så fall være første gang Irina bruker samme ord i ulike bøyninger, første gang hun mestrer grammatikk. Men det kan også være tilfeldig, at det er noe som bare dropper ut av henne. Hun var ikke konsekvent med å si mjatsj når det var én ball, mjatsji når det var flere, selv om det som regel ble ganske riktig. Slik ballene fløy om en annen var det ikke alltid bare det ene var riktig heller, det var både én ball og flere samtidig.

Olia kom og mente hun kanskje ville si mjatsjik. Det er en kjæleform. Endelsen –ik, eller –tsjik kan legges til det aller meste, og bli en slags koselig utgave av ordet. Slik får vi navnet jeg ofte bruker på Irina, for eksempel, Irtsjik. Særlig i snakk med barn er det ofte denne koseformen som blir brukt, så det er bare å lære den først som sist. Her er det både mjatsj og mjatsjik, nos og nosik for nese. Det er en av mange koder Irina må knekke. Kanskje var hun etter den, denne kvelden her? Eller var det flertallsformen hun prøvde seg på?

Det kan vi ikke vite. Russerne har også noen ekstra vanskeligheter på lager, som Irina må finne ut av, og som hun kommer til å klare uten problem. Jeg sier mjatsji er flertallsformen. Men det er bare formen i nominativ, hovedformen, vanlig flertall. Det finnes i tillegg fem andre, akkusativ, genitiv, dativ, instrumental og lokativ. Det finnes tre kjønn, med forskjellig bøyningsmønster, og innen hvert av kjønnene er det ulike bøyninger for ulike grupper av ord. Jeg som måtte pugge disse tingene, hadde 12 sett med bøyninger, 12 klasser, mener jeg å huske, at det var. Irina kommer bare til å lære det, og skjønne det. Hun vil få det riktig uten videre.

Men i innlæringsprosessen er det noen hindre. Russerne bøyer ikke vanlig flertall etter tallord, for eksempel. De har spesielle regler. Så om det er 2 til 4 skal det ikke være nominativ flertall, men genitiv entall. Fra 5 og oppover er det genitiv flertall. For ball, mjatsj, er det heldigvis likt, så jeg kunne si dva mjatsji og tri mjatsji, men for andre ord vil det være forskjellig.

Videre gjelder tallordet adin bare for hannkjønn, slik én også er det på norsk. For hunnkjønn er det adna, intetkjønn adno. Hvis vi skal telle til tre før vi gjør noe, for eksempel før vi kaster ballen til hverandre, så sier ikke russerne adin, dva, tri, men raz, dva, tri. Det første ordet er raz, som betyr gang. Oversatt blir det én gang, to, tre, for russerne er det underforstått at det er en gang når man sier raz, slik det også på norsk er underforstått at det er to ganger, tre ganger når vi først har sagt én gang.

Alt dette må Irina finne ut av, og skjønne av seg selv. Jeg har lest tykke bøker grammatikk og jobbet med repetitive oppgaver og pugget for å lære meg det. Det er heller ikke snakk om å lære inn noe feil, for å gjøre det «enklere», å vente litt med å bruke kjønn, eller å telle adin, dva, tri før vi kaster ballen, det skal være skikkelig. Hun kan bare høre det som er riktig, med en gang.

Det er lett å se at hun er veldig mottagelig for all informasjon, at hjernen jobber på høygir for alle inntrykk og alle lyder. Hun kopierer og tar etter, voksne og barn, og hun prøver og leker med de små ordene hun kan. For eksempel fikk hun det helt til med å si mjatsj-whoopaa, da hun la en ball i en eske og trillet den ut igjen. Da tante Trude sa appelsin for appelsinjuice, spente lille Irisjka hjernemusklene og hukommelsen og gjentok aple-aple-aplefiin. De norske ordene eplejuice og appelsin er de lengste hun har gjentatt, begge fra de to tantene. Ingen av ordene har hun sagt flere ganger.

Andre høydepunkt var gjentakelse av sovelyder for legofigurer (eller om det var dumlo) som sov i et slott, og hun gjentok det russiske ordet vada for vann. Det hadde vært fint om hun kunne ta i bruk vada for vann og sok for juice, så hun kunne si hva hun ville ha å drikke, i stedet for bare å si pii, som betyr «drikk», og som hun sier nå. Men så lenge hun bare gjentar ordet, og ikke bruker det selv, kan vi ikke vite om hun har lært det, eller bare etterplaprer.

 

Bil og masjina

Det ser ut til at barn og språk vil bli et hovedtema i denne bloggen fremover, slik flere andre ting har vært det opp gjennom årene. Vår lille Irina lærer ord i en forrykende fart, både på norsk og på russisk, og både for vår egen del og kanskje for andres er det interessant å skrive ned for å bedre følge med.

Torsdag skrev jeg en liste over ordene Irina hadde på norsk og russisk da vi kom hjem fra en drøy måneds ferie i Kiev. Fredag var vi på besøk hos tante Tone, der også tante Trude og barna var, så det var mye norsk å høre, og Irinas lille russisk ble ikke forstått uten min oversettelse. De likte godt Irinas «natch» for «ball», der det riktige russiske ordet skal være «mjatsj» (мяч). Irina tok til seg det norske ball også, uttalt med en liten trøndersk snert, som om det var en liten j der på slutten, eller en aldri så liten palatisering. Kanskje gjør hun det for å skille mellom den norske l’en vi bruker på vestlandet, uttalt langt fremme, tungen mot tennene, og den russiske, som er en anelse mer tykk, uten at jeg er noen ekspert i å høre forskjell. Et annet ord Irina gjentok denne dagen var eplejuice, uttalt prikklikt sånn som tante Tone sa det, og det lengste ordet Irina har sagt. Hun har imidlertid ikke sagt det flere ganger, det ble med denne ene gangen.

Et trekk jeg har merket meg er at Irina sjelden sier et ord uten å få det helt riktig. Hun er ikke den som kaster seg uti det, og lar det stå til. Det er tydelig hjernen og øynene jobber når vi sier ord til henne, når vi sier hva de forskjellige tingene vi ser er, men noen ganger er det som om hun bestemmer seg for at dette kommer jeg ikke til å klare å si, og tier stille. Andre ganger gjentar hun, og da blir det rett. Det eneste ordet hun sier markant feil er nevnte «natch» for ball, her hun gått fra «notch» hvor hun ikke ble forstått, til «natch», hvor jeg skjønte hva hun mente. Trykket og tonefallet er eksakt, som det alltid pleier å være for barn.

Det er en av mine kongstanker, hadde jeg vært forsker i dette. Barn som lærer språk får alltid tonefallet riktig, men er ikke like nøyaktige på lydene. For voksne er det motsatt. Når vi lærer språk, er vi veldig påpasselige med at alle lydene kommer med og vi anstrenger oss veldig for å få dem til å lyde likt og å huske dem, men tonefallet avslører oss som fremmedspråklige øyeblikkelig, det er ikke i nærheten. Noe av dette skyldes den naturlige utviklingen av hjernen, for voksne er det for sent, vi kan ikke klare å uttale ordene riktig på språk vi ikke lærte i barndommen, men vi kan kanskje gjøre noe med måten vi tenker språk på og måten vi lærer fremmedspråk. Det er ikke så farlig om alle lydene blir med riktig, det aller viktigste er at trykket og tonefallet stemmer, at ordet høres ut som det du prøver å si.

Her har vi vel alle historier av typen «gintonica», som for meg er for eksempel da vi var i Italia på språkskole, og noen i gruppen ville bestille «gintonic». De prøvde alle mulige måter å si det på, men kelneren skjønte ikke hva det var, før det altså kom til den siste a-en og måten å si ordet på begynte å nærme seg, «gintonica». De fleste som har prøvd seg på et fremmedspråk har en sånn historie, vil jeg tro. Og vi må ikke tro vi er bedre på norsk, også vi blir stående i villredde om utlendingen uttaler et ord han eller hun har pugget helt feil, slik at det ikke høres ut som et ord vi kan kjenne igjen. Jeg som er gift med en utlending opplever det ofte, og det går begge veier. Jeg forstår ikke henne, og hun forstår ikke meg, fordi vi bruker et ord vi har lest og lært, men aldri skikkelig hørt og brukt.

Telling

Vi – eller jeg, det er jo aller helst jeg – er opptatt av om Irina kan skjønne hva det vil si å telle, å vite forskjellen mellom 1, 2 og andre tall. Hun har begge ordene på russisk, «adin» og «dva», og hun har også lært «pjat», som er fem. Hun uttaler det patt. Hun lærte det ved at vi holdt opp fingre, én finger «adin», to fingre «dva», og så opp til alle fem, «pjat». Det er veldig koselig når Irina slenger frem hånden, som om hun skal ta high five, og roper patt. Hun har slik en utstråling av lykke når hun uttaler ord hun vet er riktige, at det er ubetalelig. Søtt klarer hun å holde opp én finger å si «adin», men å få til to fingre og de andre nede, det får hun bare ikke til, selv om det er tydelig at hun prøver. Ordet for 3 burde hun klart, «tri», men hun sier det sjelden, og ordet for 4 er vanskelig, «tsjetyre».

Av og til sier hun «adin-dva», en gang mente jeg til og med hun hadde «adin-dva-tri», og hun peker på én ting og sier «adin», og en annen og sier «dva», men så er den andre «adin» på ny, og det går ikke an å konkludere med at hun har skjønt konseptet med å telle. Jeg tror det er veldig tidlig for barn å drive med dette før de er to, men jeg vet ikke hva forskningen sier. Jeg kan ikke tro at Irina på noen måte skiller seg ut. Er hun i stand til det, vil det være mange flere som også er det.

Forskjellen mellom norsk og russisk

Noe jeg er veldig spent på er når Irina skjønner at hun lærer å snakke og forstå to forskjellige språk, og at dette er noe hun er nokså alene om. Hun må skjønne at her i Norge snakker vi norsk, og da nytter det ikke å komme med de russiske ordene hun kan. I Kiev er det russisk, der blir de norske ordene ikke forstått. Mor og far kan begge språkene, men det går ikke å blande der heller.

Irina ser ut til å ha en liten idé om at det er noe spesielt, her. Hun vet jo hun får oppmerksomhet og blir forstått for visse ord, visse steder, men at responsen er død for akkurat de samme ordene på akkurat de samme tingene andre steder. Vi har ikke hjerte til å rette henne med det norske Toge’, som hun sier så entusiastisk, for både tog, trikk og metro, i Kiev, men som ingen andre enn vi skjønner, der nede. Så hun løper ned rulletrappene i metroen, roper Toge-Toge-Toge! Men folk går bare vanlig rundt henne, som ingenting, som om de ikke skjønner at her kommer Toget! Videre hadd hun lært seg norske «hadet» før vi reiste ned i vår, og det sa hun til folk som skulle gå, men på russisk heter det altså poka. Det ordet lærte hun seg der i vår, i april, og er det første ordet hun kan ordentlig på begge språk, et av de hun kan bruke til å skille.

Så det skjedde på fredag, 5. august, litt før hun var 1 år og 11 måneder. Jeg snakker norsk med Irina når vi er ute, men vi snakker russisk om mama Olia også er med. Vi gikk langs den lite trafikkerte elgveien, her på Lundehaugen, Ganddal, og jeg sa bil, når biler kjørte forbi. Irina skjønner ordet for bil, og har gjort det lenge, men hun gjentar det ikke. Jeg har en idé om at hun bruker «bi-bi» for bil, men det bruker hun for alt som går fremover og trenger plass, og er også lyden for å «burte», det er en slags «gi plass». Uansett, da bilen kjørte forbi sa hun etterpå «hadet», og vinket med hånden.

Deretter kom Olia, og med det var det ikke lenger en bil som kjørte forbi, men masjina, det russiske ordet for bil. Det ordet har hun ikke vært i nærheten av å uttale. Men nå sa hun «poka», da bilen kjørte forbi, og hun vinket med hånden på samme måte. Det kan ikke bety annet enn at hun skjønte at masjina er russisk, bil er norsk, og for det første må hun si «poka», det andre «hadet». Det betyr at hun har en idé om at hun har to forskjellige språk, og må tilpasse ordene hun bruker til språket som blir snakket.

Jeg synes det er fantastisk. Fordi det er mitt eget barn, selvfølgelig, men også hva mennesket raskt er i stand til, hvor ufattelig hjernen vår egentlig er. Det er veldig kjekt å få observere dette på nært hold, og for et barn jeg er så glad i og som betyr så mye for meg.

Norsk r

Da jeg selv lærte å snakke var lyden r den siste jeg lærte å si. Vi bodde på Sunnmøre i den tiden, hvor de har en særdeles kraftig rulle-r. Jeg sa først j for den lyden, typisk barn, trykket og uttalen er riktig, lydene er det ikke. Men alle kunne skjønne hva jeg mente, når jeg sa «jadon». Skriftlig er det ikke like enkelt, kanskje, det er altså «radioen». Så lærte jeg R, veldig kraftig, og det hørtes veldig rart ut da vi flyttet til Rogaland, og jeg tok til meg Rogalandsdialekten, men brukte mange, mange år på å skifte ut den sunnmørske rulle-R med den vestlandske skarrevarianten.

Lille Irina er pent nødt til å lære seg begge på en gang. På russisk er det helt uaktuelt med noe annet enn rulle-R, helt utenkelig, faktisk, mens på vestlandet er det skarre-r hun må si. Den russiske R’en har hun fått til, for eksempel i ordet kRan, som er det samme på norsk, og hun har helt inne. Det blir forresten artig, når hun må lære seg at på norsk må hun si det samme ordet og skarre, kran.

Da hun og jeg gikk tur i går, langs Figgjoelven opp og ned Foss-Eikeland til Bråsteinsnuten, så klarte hun å gjenta det norske ordet tre. Hun uttalte det med en svært kraftig skarre r, så kraftig at t’en i starten forsvant, og ble erstattet med en slags x, eller kh, den tyske lyden ‘ch’ i «Bach». Khre. Det er en lyd de bruker i russisk, også ved starten av ord, noe som ikke går verken på norsk eller tysk, og som vi har litt problemer med. Det var et lite bjørketre som var gjenstand for ordlæringen, og det var særlig for slike trær hun pekte og gjentok, «khre», «khre». Den siste r’en og ‘en er så tydelig og riktig at det er ingen tvil om hva hun mener, selv om den første lyden ikke stemmer.

Det var også noe vi lærte da vi studerte norsk som andrespråk tilbake i 2002, barn er påpasselige med hvordan ordene ender, som om de har en programmering i hodet «legg merke til slutten av ord», husker jeg foreleseren sa.

Andre ord hun har vært etter er vann, som hun også uttaler med trøndersk snert, som «ball», og stein, der hun har gjentatt «tein». For disse ordene har hun ikke selv tatt initiativet, og pekt på noe og sagt det, det er kun når jeg peker og sier, at hun gjentar. Jeg har også kommet litt i tvil med meg selv, om jeg skal lære henne «vann» for både bekk og elv og ferskvann, jeg har jo egentlig mest lyst til å gå straks til det riktige. Det var for Stokkalandsvannet jeg sa «vann», da hun lærte det først, Stokkalandsvannet er jo et egenavn, og litt langt.

I dag skal vi til tante Trude med barna, igjen. Der venter det ganske sikkert nye ord. Det er en spennende tid, som enhver tid med lille, skjønne Irina har vært spennende.

Små episoder

Det var koselig jeg akkurat i går skrev om barn og språk. Straks etter skjedde nemlig nye ting, verdt å skrive om. Irina kommer seg ut i norsk språkmiljø, og de russiske ordene hennes blir ikke forstått. I går satt hun hos bestemor med to glass i hånden, og sa ganske riktig dva. Imponerende, hvis hun mente og skjønte hva hun sa. Men på norsk er det altså to.

Videre kom hun inn på rommet vårt, mitt gamle gutterom i huset. I hånden hadde hun én kloss, og sa full av fryd odin. Det er én på russisk. Litt imponerende i seg selv. Men spesielt morsomt siden det på klossen var skrevet et stort og tydelig 1-tall.

Det er vanskelig å tro hun var oppmerksom på det, jeg er ikke sikker på hvor hun har lært tallene fra. Men i dag, mens vi spilte et spill, pekte hun på et 1-tall og sa odin. Jeg tror ennå det er tilfeldig.

Også i dag, hos tante Tone, sa hun sitt lengste ord så langt: eplejuice. Uttalelsen var helt sånn som tante hadde sagt det, med lang juuice. 

Den siste koselige episoden jeg vil ta med har ikke noe med språk å gjøre, men hvordan barn tar etter eldre barn og voksne, og på den måten lærer. Søskenbarn Sara var ute med henne, og de løp rundt mens vi gjorde oss klare til å reise fra bestemor. Så satte Sara seg ned på huk, og holdt armene ut slik at Irina skulle løpe inn i dem, sånn man gjør, veldig karakteristisk. Irina hadde ikke sett noe slikt før, og stod med fingeren i munnen, i tvil om hva hun skulle gjøre. Så kastet hun seg i det, løp bort – og – snudde seg rundt, satte seg ned på huk, akkurat slik Sara hadde gjort, og like foran henne.

Irinas ord på norsk og russisk, aug 2016

Jeg tenkte jeg skulle følge nøye med på hvordan vår lille Irina lærer å snakke. Vi bor i Norge, jeg snakker norsk med henne ute, men hjemme snakker vi bare russisk. Ingen andre i min familie og ingen vi har jevnlig omgang med snakker russisk her i Norge, ingen av Olias familie eller andre vi kommer i kontakt med snakker norsk der i Kiev. Så Irina må finne ut av det, hvilke ord som hører hjemme hvor, og hvordan hun kan gjøre seg forstått for de som bare kan det ene av språkene. I praksis vil det si alle andre enn moren og faren.

Jeg ble for alvor interessert i dette første gang jeg studerte italiensk, tilbake i 2002, hvorpå jeg ble så ivrig at jeg straks gikk i gang med å studere norsk som andrespråk ved universitetet i Bergen. Tospråklige barn interesserte meg allerede den gang, men jeg tenkte aldri alvorlig at jeg skulle få et tospråklig barn selv. Siden jeg giftet meg i 2009, med Olia fra Kiev, lå det imidlertid i kortene. Med Irina, som ble født i september 2014, ble det en realitet.

Vi fikk tidlig følelsen av at Irina skjønte hva vi sa. Og det spilte ingen rolle for henne om vi snakket norsk eller russisk. Så begynte hun å fange opp ord selv, det første ordentlige ordet var vi så heldige å få på film, Toget! på Klepp stasjon, i vinter. Jeg tror jeg skrev blogginnlegg også. Hun hadde noen antydninger til ord før også, men toget var første utvilsomme, og første hun selv sier, hver gang det kommer et tog, og også – veldig morsomt – på metroen nede i Kiev.

Nå når vi var i Kiev i sommer skjøt språklæringen fart. Hun gjentok ord, og det var som de smalt fast i hjernebarken. Det hjalp at det var enstavelsesord, særlig med vokalene a og o, og hun klarte også tostavelsesord, men ikke hvis det var flere enn fire lyder. Sammen med babusjka gjentok hun alle bokstavene i det russiske alfabetet, der det er noen vanskelige lyder, men der alt går for å være enstavelsesord, sånn de uttales.

Hun har ingen grammatikk ennå, alle ordene brukes bare i den ene formen hun har lært den. Og hun former ikke setninger. Det er bare å si ordet på tingen hun ser, for substantivene, og si ordet for det hun vil gjøre eller det hun vil ha for verbene.

Jeg klarer ikke å huske alle ordene hun bruker, ser jeg, så jeg fyller litt inn etter hvert. Men jeg kommer ikke til å fylle inn ord hun lærer etterpå. Det kommer i en senere post. For eksempel sa hun Садись (sadis), sitte,  går, da mama Olia ba henne sitte i sofaen. Det er koselig for meg, for det ordet var et tema i starten av vårt forhold, da sadis! var noe Olia alltid sa når det var på tide å spise, jeg skulle sette meg ned, og bli forsynt.

Russisk

 

Verb

Litt spesielt er alle verbene i bydeform, eller det som heter imperativ.

пей (пии) drikk – Irina bruker det hver gang hun vil drikke, og som substantiv på alt som kan drikkes.

Substantiv

кран kran

нос nese

мость bro

Navn

Мама Mama

Папа Papa

Тася Tasia (søskenbarnet)

Andre ordklaser

ешё mer – Irina bruker det hele tiden, når hun vil ha mer å drikke, mer å spise, eller at leken vi holder på med skal fortsette. Det er et veldig nyttig ord for henne.

Abstrakte ord (tallord)

один – два (adin – dva) En – to – Irina kan gjenta tellesekvensen 1-2, men jeg er ikke helt sikker på om hun har skjønt hva det betyr. Det ville være ganske utrolig, for dette er etter mine oppfatninger ganske avansert for en hjerne som ennå ikke er to år. Hun gjentok

Norsk

Norsken er på etterskudd,siden vi ikke har vært her på en stund.

Substantiv

Toget

Andre ordklasser

Hadet

Sylting av bær og planting av trær

I dag var første hele dag hjemme.

Hjemme igjen etter anstrengende reise

Nå er det i seng.

Sånn begynte og sluttet første utgave av denne posten. Så sliten var jeg. Et par dager etter kan posten skrives ferdig, med håp om å få frem en forklaring hvorfor det ble slik.

Natten før sov ikke Olia og jeg i det hele tatt, annet enn sånn det er, når man snur og vrir seg gjennom natten, og kanskje dupper av en og annen gang. Det var veldig varmt, +23 grader, og vi var stresset av at klokken ville ringe fire. Olia var ferdig med å pakke halv to. Halv fire stod jeg rett og slett opp, halv fem gikk taxien.

På flyplassen hadde Olia som så mange ganger før en ambisiøs mengde håndbagasje. Enda en gang greide hun å snakke seg ut av det. Den ene håndbagasjen ble sendt som ekstra colli, uten at vi trengte betale noe ekstra.

Så var det gjennom sikkerhetskontroll og passkontroll, og direkte til gate. Flyet gikk 0635.

Første stopp var Frankfurt, der lille Irina var i hundre over alle flyene hun kunne se gjennom store vinduer, mens Olia og jeg var mer opptatt av å finne frem til riktig terminal og gate. Det er et veldig styr, og noen tysk oversiktlighet er det ikke verken i München eller Frankfurt, de to flyplassene vi pleier mellomlande på. Begge steder er vi først på villspor, før vi finner frem.

Hele timen vi hadde mellom landing og neste avgang gikk. I tillegg til å finne frem og gå den lange avstanden, måtte vi gjennom ny pass- og sikkerhetskontroll.

Neste mellomlanding var København. Nå begynte vi bli virkelig slitne. Lille Irina kunne sove litt innimellom, hun var det ingen problemer med hele reisen. Blid og fornøyd når hun var våken, ellers så sov hun. Det skulle gjerne Olia og jeg også gjøre.

De to siste flyvningene gikk med SAS. Da var det ingen mat, og ikke annet enn kaffe eller te å drikke. Lille Irina hadde ubegrenset tilgang på morsmelk, hun slet ikke med noe. Olia og jeg så frem til å komme hjem.

Reisen gikk med Lufthansa. Da får vi rikelig tilgang på aviser. Men denne reisen var det liten anledning til å lese dem. Det gikk helst på å holde ut.

Hjemme på Sola var vi så sene ut av kabinen at døren inn til flyplassen var stengt. Vi hadde ingen sjanse til å komme oss raskere ut, vi måtte vente til alle andre var ute, før vi kunne hente håndbagasjen vår. Den var plassert litt rundt omkring. Det tok litt tid å finne noen å låse opp, så vi ikke skulle bli værende der i ingenmannsland. Vi måtte banke på glasset og rope, så noen ansatte skulle skjønne hva som var problemet.

Deretter var det å kjøpe kvoten. Det liker jeg ikke gjøre i Norge. Jeg er kritisk til sånn Avinor oppfører seg, og hvor aggressivt de pusher salget, særlig sammenlignet med hvordan det er ellers i landet, hvor man knapt kan skrive ned navnet på ølet og prisen uten at det blir regnet som ulovlig reklame. Hvorfor er det så annerledes om ølet blir kjøpt på en flyplass?

Alle de fire colliene våre lå på bagasjebåndet da vi kom dit. To kofferter, en vogn og en sekk. Mor var klar på parkeringsplassen med bilen. Sola har pusset seg opp til det verre når det gjelder kjøring og henting, som om det var om å gjøre å gjøre det vanskelig for folk. Det ble som det alltid blir noen hundre meter ekstra å gå, med all bagasjen, oss selv og barnet.

For å få oss noe mat hjemme var det innom butikken. Men så var det huset, som stod som vi forlot det. Av problemer var et kjølerom som hadde sluttet å virke, kjedelig nok når det var mat der, og for hele sommeren. Dette var såntvi utsatte, alt vanskelig kommer senere. Nå var det dusj, mat, søvn.

Alt annet kommer senere. Også skrivingen av denne posten.

Siste dager i Kiev for denne gang

Så er det dagen før avreise enda en gang. Flyet går tidlig i morgen, Olia pakker, og jeg spiser et godt måltid kjøtt. Og ingenting annet. Lille Irina har ikke sovet i hele dag, men har hatt øyeblikk hvor hun kunne ha sovnet, for så å våkne til. Vekkerklokken er satt til 0400 om natten. Det er fem og en halv time til. Denne posten skal handle om våre to siste dager her i Kiev.