Handel, bading og – reklameannonse!

Internett er av og til ustabilt hjemme hos oss, og når jeg sitter i sofaen og skrivere pleier jeg å vekke Olia. Så de siste gangene har jeg dager med treningsfri om morgenen gått til en restaurant like ved, og gjort mine ting der. Frokosten blir likevel på samme tidspunkt.

I går var det lørdag, og ikke noen businesslunsj å rekke. Vi kom oss likevel ut i rimelig tid. Det vil si, Olia gikk først, lenge før Irina hadde våknet engang. Olia skulle handle blomster og andre ting. For Irina tar det på med de inntrykksfulle dagene og sene kveldene. Hun sov til godt over tolv.

Da var frokosten min for lengst ferdig, inkludert det jeg kaller dessert, og som enkelt sagt går ut på å spise litt mer, og drikke litt. Søster Tanja tok over Irina da hun våknet, veldig generøst, laget grøt og skiftet bleie. Jeg fikk Irina fiks, ferdig servert mellom ett og to en gang. Ren, mett og påkledd.

Så gikk vi ut, Irina og jeg, og traff tilfeldigvis og veldig kjekt på Olia i det hun kom hjem. Dermed kunne hun bli med fra starten av.

Vi stakk innom butikken og markedet, handlet litt leker og drikke, så slengte vi oss på en marsjrutka til Druzjba naroda, og så til venstre bredd. Der fikk jeg med meg Olia til restaurant Kvartal, selv om det ikke var businesslunsj. Vi bestilte noe billig til Ira og meg, Olia spiser ikke når hun synes det er for dyrt.

Det var en svært varm dag, så vi måtte straks å bade etterpå. Irina var som vanlig i hundre, med på alt, og vil bare ha mer og villere. Jeg er rette far for den slags, snurrer henne rundt så fort jeg kan, kaster henne opp i luften så høyt jeg kan, og lar henne ofte kave i vannet fordi jeg holder henne eller lar henne stå så det blir akkurat litt vanskelig. Nytt denne dagen var at hun selv tok initiativ så hun flere ganger fikk hodet under. Ingen sak, mer av alt.

Olia hadde også kjøpt badering vi nå prøvde. Ved starten av ferien var her en liten grense, hun ve ikke så trygg i den, og foretrakk uten. Nå var hun med på alt, også i ringen, sprellet med beina og beveget seg, og fikk ingen panikk av at jeg lot henne duppe for seg selv ute på dypt vann. Men det er en overdrivelse å si hun behersket baderingen, hun fant ikke ut av det, og kunne ikke selv svømme og bevege seg i den. Det var mer kav, enn plan. Så er hun heller ikke to år ennå.

– Hun er modig, sa en mor med et annet lite barn, som nøyde seg å leie stille i hånden inne på grunna.

Olia kom i snakk med en annen mor, og bestemor, inne på stranden. Vi overhørte en telefonsamtale, og Olia gav henne ros for henne, støttet henne i den. Det var en familiekonflikt, eller om det var en venninne. Hun skal få slippe å få den lagt ut her på bloggen. Olia snakket i timevis med henne, det ble et nært vennskap, i den grad det er mulig, på så kort tid.

Det er virkelig gode dager. Jeg kjøpte en kald frisk øl, og en øl til. Stadig vekk ville Irina bade, og jeg badet med henne. Da det begynte å kveldes, gikk vi opp til lekeplassen, som tradisjonen er. Irina kunne kose seg med lekeapparatene og se andre barna, jeg med kaffe, Olia med fysikk. Vi venter til Irina er helt utlekt, og klar til å sovne, før vi bryter opp.

Også da løper hun av gårde på de små føttene sine, klar for hva som enn måtte komme, foran oss.

Den norske kulde

På vei hjem plukket Olia opp noen peoner ved metrostasjonen Kharkova, grønn linje. Det gjorde at vi måtte ta en litt uvanlig rute hjem, med marsjrutka langs elven nedover, til vi kom til veien vi kjører til flyplassen som regel. Irina sovnet, det mørknet, alt var som det skulle. Grønn linje er til og med vår. Den går gjennom Petsjersk, der vi bor.

I metroen er det Olia som legger merke til en reklameplakat. Jeg har også lagt merke til den, i sideblikket. «Den norske kald» står det på den. Jeg kjenner igjen de norske ordene, selvsagt, men det gir ikke mening. Resten av plakaten er på kyrillisk, kyrilliske bokstaver, utenom et navn: «Leberg».

Jeg går nærmere og ser, og oppdager etter en stund at det er bilder av varmepumper der. Tre stykker, alle under 10000 Uah, noen tusen norske kroner.

Men hva i all verden er det de har prøvd på? Den norske kald. Det er vanskelig å få så mange feil i bare tre ord. Samsvarsbøyningen er helt håpløs, dermed krasjer det helt for norske språkbrukere, det går ikke an å ha e på norske og ikke på kald. Det måtte vært «norske kalde», og komma imellom, og noe som var norsk og kaldt. Substantivet mangler.

Så jeg kommer til at de har valgt feil ord. De skulle sagt «Den norske kulde», noe som ikke ville vært så bra i reklameøyemed. Kulde er et negativt ladet ord, ingen ønsker vel den norske kulde? Riktignok er det altfor varmt i Kiev om dagen. Men å erstatte varmen med kulda, da skulle man vel være ganske spesiell, eller ønske å gjøre seg til?

Det er en asterisk etter den norske overskriften. Så jeg leter etter om det finnes en forklaring et annet sted i annonsen. Det gjør det, loddrett nedover langs kanten på venstre side. Норвеска прохолода, eller Norveska prokholoda. Jeg kan russisk, og selv de som ikke kan det gjetter sikkert første ordet betyr «norsk». På russisk er pro en preposisjon som i likhet med de fleste andre preposisjonene ofte blir brukt som prefiks. Veldig ofte, det er sentralt i hvordan språket er bygget opp. «Pro» betyr «gjennom», men kan også ha andre betydninger, særlig som prefiks. «Kholod» er kulde, «kholodnyj» kald, så jeg gjettet meg til det hadde noe med «gjennomkulde» å gjøre, eller noe beslektet med det.

Min kone, som er fra Kiev, hjalp meg. Dette var ikke russisk, men ukrainsk. Der betyr ikke prokholoda som der gjør på russisk, på russisk ville man sagt prokhladnyj for samme ord. «Kjølighet».

Hva de ville skrive, var altså «Den norske kjølighet», eller «Den norske kjøligheten», for å få det helt riktig, med dobbel bestemming. Det var et stykke frem, kan man trygt si.

Gode dager på venstre bredd av Dnjepr

Siden posten om den gladfulle ukraineren og damen hans fikk en egen post i går, slår jeg sammen torsdagen og fredagen i denne posten her. Det er skrevet delvis fredag morgen, i Hydropark, og lørdag morgen, i restauranten Katusja, rett ved der vi bor.

Torsdag

Dagene har blitt varmere igjen her i Kiev nå. Temperaturen kryper over 30, og alt går langsommere. Jeg er jo selv skyld i at frokosten blir sen, og jeg liker å spise den lenge. Etterpå har jeg gjerne ting jeg vil ha lest ferdig, mens Olia vil snakke med sin mor eller sjekke noen greier hun også. Vår lille Irina løper rundt, og roper på «Tasja», som nå er en forbedret versjon av «Dadja», som hun pleide å si. Navnet på søskenbarnet er altså Tasia, med distinkt i og a.

Det gjelder å komme oss ut så vi rekker businesslunsj som varer til fire. Det gjør mange ting enklere. Onsdag klarte vi det ikke, og endte opp i Hydropark, der jeg kjøpte meg en pizza å spise. I forgårs var jeg ivrig på å rekke den nye favorittrestauranten vår, Kvartal, på venstre side av elven. Der koster en tre retters businesslunsj latterlige 45 Uah. Selv i norske kroner blir det en god pris. Den skal altså deles på tre.

Jeg gikk ut på lekeplassen med Irina litt over to. Men Olia kom ikke. Klokken nærmet seg tre, og jeg fikk for å hente henne. Det var viktig å rekke bussen som går cirka kvart over tre, for å komme i tide til lunsjen. Olia, var enig i det, men vi rakk den ikke likevel.

Alt går langsomt i varmen. Og Olia har en mildt sagt underutviklet følelse for tid. Den eksisterer ikke, går ikke. Det er svært sjelden vi får følelsen av at hun skal rekke noe, eller at vi nå må gjøre noe fordi klokken er det eller det. I Kiev går alltid en buss, rekker vi ikke den ene, tar vi den andre. Svært sjelden ser jeg Olia i en følelse av hastverk.

Klokken litt før halv fire sa jeg til Olia at nå går Ira og jeg for å rekke den lunsjen. Olia hadde da enda et par ærender. Ved et mirakel rakk vi buss nr 55, men noen businesslunsj fikk vi ikke. Klokken var 1555 da vi kom til Kvartal. Selv om det formelt var fem minutter igjen, var jeg nordmann, og tok et nei for et nei. Med Olia med hadde sjansene vært gode for lunsj selv om klokken var over fire.

Irina sov. Hun har det med å sovne når ingen tenker på det, sovne på antibestilling. Jeg stod der med vognen i buss 55, og så hadde hun sovnet i den. Derfor fikk jeg litt tid for meg selv, der på restauranten, og bestilte en øl og blogget.

Da Irina våknet, bestilte jeg vanlig mat, kremet soppsuppe og en rett som så spennende ut, men som jeg ikke skjønte hva var. Typisk meg. Mens vi ventet, kom også Olia, som straks ble bekymret over at vi hadde kjøpt mat som ikke var businesslunsj. Regningen ble ikke noe å snakke om etter norsk standard, men hun er vokst opp med å måtte snu på hver mynt og tenke nøye gjennom hva man bruker pengene på, så vårt ekteskap er blitt lettere når jeg aksepterer dette fullt og helt.

Etter å ha spist, går vi til den lille lekeparken like ved, den jeg kanskje vil utrope til vår favoritt. Den har et kvadratisk apparat, der ungene kan klatre opp, og løpe rundt, og så er det mulig å gå under, og det er åpent i midten. Rundt det hele er det sand, samme sanden som på stranden like i nærheten. Apparatet har tre sklier ned, den ene er gul, og går i krøll. Den klarer Irina både å klatre opp, og renne ned, når hun er barføtt. Hun synes det er helt topp, og gjør det igjen, og igjen og igjen. Vi voksne må passe på at hun ikke hindrer andre barn som vil leke alt for mye. Benkene rundt er plassert slik at vi har full oversikt, og bare noen meter å gå, skulle det være noe å ordne opp i. Barna har det kjekt, mens de voksne slapper av. Det er så bra som det blir.

 

Fredag

Etter øl og samtale med norskkyndig ukrainer og hans dame i Hydropark, tok jeg metroen hjem med en espresso på veien. Klokken var over elleve da jeg kom hjem, det seneste jeg har gjort det, så frokosten var kald, men ellers var det ingen problemer. Både Olia og Irina var i full aktivitet. Jeg spiste frokosten, som vanlig overdådig, med både pelemeni, eller russisk pasta, og pizza, og også kaker av panert kjøtt, jeg greide ikke mer enn pelemenien, og fikk lest avisen i samme slengen. Så var det å lese litt flere nyheter, jeg gjorde meg den tanken at det amerikanske presidentvalget ikke lenger er en parodi, men heller nærmer seg et horrorshow, uten at jeg tror den tanken vil ha særlig innflytelse, tingene vil gå sin gang, alt vil gå sin gang. Jeg er så glad jeg har Olia og Ira, de gjør det mye enklere å koble av fra et ubehagelig nyhetsbildet, selv om deres nasjonalitet også gjør at den antirussiske stemningen som dominerer for oss blir personlig.

Siden det ble problemer med businesslunsjen dagen i forveien, setter vi oss virkelig fore å rekke den i dag. Også Olia er med på det, vi begynner klokken to, skal komme oss ut. Lille Ira, lille Tasia og babusjka er også med, de venter på lekeplassen, der Tasias bestevenninne, Dasja, også er. Tasia og Dasja blir veldig like navn for lille Irina vår, de har hun vanskelig for å skille, men hun er hodestups forelsket i søskenbarnet Tasia, og beundrer henne voldsomt. Ganske merkelig, for Tasia gjør ikke så enormt mye for å gjøre seg fortjent til denne beundringen. Men det er vel her noe med barnesinn vi voksne ikke forstår, jeg skal ikke begi meg ut på noe forsøk å forklare det. Observasjonen er i hvert fall entydig. Når Tasia er der, blir Ira helt vill, roper navnet hennes, og gråter hjerteskjærende når hun ikke får være med henne.

Olia og jeg gikk i butikken. Olia skulle ta ut penger, og kjøpe poteter, og litt andre varer. Tiden går. Da vi kommer tilbake til lekeparken, er trioen der, babusjka vår, den unge damen fra Lugansk, og den ennå unge damen fra St. Petersburg. De har barn i samme alder, det vil si, babusjka spiller rollen som mor for Tasja, siden hennes egentlige mor, Olias søster Tanja, stort sett er på jobb. Trioen har gaver til oss, klær til Irina, og det går lang tid for Olia å se gjennom dem og takke for dem.

Kort sagt, vi får problemer med å rekke businesslunsj denne dagen også. Vi kommer oss på akkurat den samme bussen Irina og jeg var på dagen før, buss 55, halv fire. Olia er med, og vi løper til restaurant Kvartal. Offisielt varer businesslunsj til klokken 1600, men for meg var den altså slutt 1554 torsdagen. Nå var Olia med, og det var helt greit, uten spørsmål, 1551. Det lønner seg å ha med en innfødt.

Businesslunsjen er ikke til å tro. Suppe, salat og hovedrett til så vidt over 15 kroner. Drikke og brød hører med. Vi kjøper øl og juice i tillegg, de er en svært varm dag. Lille Irina er ikke så opptatt av å spise som hun har vært her før, og vil heller løpe rundt. Jeg kjøper enda en øl, og vi kjøper også te. Alt ender opp under 200 UAH.

Så er det bading. Det er så varmt, at jeg vil ikke engang gjøre et mellomstopp på lekeplassen. Jeg får Olia med, hun ville helst sitte på en benk og lese, men det er så mye lettere å være to på stranden. Jeg får henne med. Hun hadde glemt pleddet vi pleier å bruke, så hun måtte sitte på kjolen sin på sanden.

Irina bader som et eventyr. Det har jeg skrevet mye om. Det er alt på sin plass. Dessverre får vi ikke filmet eller fotografert de beste øyeblikkene. Telefonen vi har er egentlig vanntett, men jeg vet ikke om det holder, om glasset er knust. Det føles også litt rart å ta med telefon eller fotoapparat ut i vannet for å fotografere eller filme. Jeg er også den ivrigste, både på filmingen og fotograferingen, så der er det også en forklaring.

Uansett, nytt denne dagen var at Irina gikk ut så langt at vannet slo over munnen hennes. Hun er fullstendig, fullstendig uredd, og bryr seg ingenting, samme hvor vannet havner hen. Flere ganger lekte vi på en måte som gjorde at hele hodet hennes havnet under, uten at det så ut til å bry henne det minste.

Planen til Olia og meg var at vi skulle avslutte dagen med en lengre tur i utkanten av Kiev, se steder vi sjelden eller aldri er.  Olia er veldig glad i byen sin, her har hun vokst opp og hatt mesteparten av sitt liv. Her kjenner hun tingene og føler seg hjemme, i Norge vil hun alltid være en fremmed. Planen innebar at Irina skulle sovne. I så fall måtte hun få leke seg maksimalt, først. Derfor var det litt tid på en av de mange fine lekeplassene, der på høyre siden av Patonabroen, før hun også fikk løpe som hun ville, før vi satte henne i vognen. Pussig nok løp hun rett inn på et Supermarked, TamTam, et som ikke fantes da jeg bodde rett ved siden av da jeg var her første gang i 2007.

Der på supermarkedet fikk Olia kjøpt bøker og hefter til barn. Som vanlig holder det ikke lenge hos henne, hun deler det ut som gaver til de første hun ser, Tasia og Dasja, senere på kvelden, på lekeplassen utenfor huset. Mens Olia handler, får jeg meg en espresso og Internett. Alt er velstand.

Etter å fått utfoldet seg på supermarkedet og så mange andre steder sovner Irina pladask da vi setter henne i vognen. Olia og jeg har tid for oss selv, der vi går oppover en vei vi aldri har gått før. En skole er gammel og slitt, og har gamle og slitte lekeapparat utenfor. Det er likevel noe mer tiltrekkende ved den, enn vår veldig flott skole Sørbø, like ved der vi bor, og der Irina en gang skal gå. Alt er nytt og flott og gjennomtenkt. Jeg blir litt sliten av alt skal være så perfekt og flott, det er ikke bare bra alt som har skjedd i Norge og Rogaland de siste årene, jeg sier til Olia at jeg ikke hadde hatt noe i mot å sende Irina til denne skolen her, og så med et smil – så lenge den er russiskspråklig.

Vi setter oss på en marsjrutka, en helt tilfeldig marsjrutka, den første som kommer når vi stiller oss på en holdeplass som er der. Det er lett og ufarlig, vi ser den går til Levoberezjna, metrostasjonen, så da er det bare å sette oss på, og observere der vi kjører rundt i Kievs utkant. Det er ganske ufattelig at alle disse boligblokkene vi ser rommer mennesker, og alle de glade menneskene vi ser bor i slike massive, slitte boligblokker. Det er ikke lett å komme på av det vi ser på overflaten, hvor vanskelig livene er for de som bor her i byen. Og Kiev er drømmen for mange. Enda verre er det for de som bor ute i distriktene.

Da vi kommer til metroen, våkner Irina. Hun får med seg reisen. Fra Arsenalnaja spaserer vi hjem. Som så mange ganger før treffer vi Tasia, babusjka og hunden Mike på lekeplassen. Enda går et par timer før vi får lagt oss. Klokken er ti. Det blir ofte sene kvelder her i Kiev.

I Irinas språkutvikling fikk vi det nesten utrolige resultatet at hun denne kvelden klarte å gjenta alle lydene i det russiske alfabetet. Det var babusjka som leste fra et av heftene Olia hadde kjøpt, i supermarkedet. Hun pekte på bokstavene, og sa hva den het. Irina klarte å gjenta dem alle. Ikke prikkfritt, men helt klart sånn at det gikk an å skjønne hva hun prøvde på, at det ble likt. Hun skilte mellom stemte og ustemte lyder, og hun var etter alle de ulike formene for «sj», «tsj», «ts», «sjtsj» og «zj» de har her. Vokalene traff hun også. Mama Olia satt med store øyne og hørte på.

Gladfull

Denne posten er mildt omskrevet for bare å handle om møtet med den norskkyndige ukrainere på strandkafeen i Hydropark. Opprinnelig het posten «Nok en dag på høyre side av venstre bredd». Det stoffet er lagt i morgendagens post.

———–

Friskt morgenøl på en strandkafé i Hydropark. Treningen er unnagjort. Klokken nærmer seg nå ti. Antagelig våkner de hjemme. Men disse siste dagene unner jeg meg en tappeøl etter treningen, der er så godt med det ufiltrerte, og det jeg drikker hjemme bekrefter det at melk i ølglass gjør glasset ubrukelig etterpå. Ølet blir dovent med en gang. Sånt bryr ikke min kjære kone Olia seg om, og drikker melk og serverer is og yoghurt i alle glass hun få tak i. Vår kjærlighet består, vår kjærlighet består.

På bordet ved sden av meg sitter et par og drikker øl, de også. Han spør meg hva klokken er, om jeg kan se på mobiltelefonen min hva klokken er, og jeg sier den er kvart over ti, eller «ti femten», som jeg må formulere det. Jeg er litt forsiktig med å si klokkeslettene som de sier dem i dagligtalen, det er lett å trå feil med preposisjoner og tall på russisk, men må få det i rett kasus, og sjansen for feil er sterkt til stede. Så det er tryggere bare å si de to tallene på den digitale klokken. Mitt inntrykk er at de gjør det oftere selv også, det er ikke så naturlig her som hos oss å si «kvart over» og «fem på halv» og alt sånn. De snakker også om klokken på en annen måte, slik også vi gjorde det opprinnelig. I stedet for å snakke om klokkeslettene ett, to, tre, og så videre, så snakker de om første, andre og tredje timen, og så videre. Dermed blir ikke halv fire halv fire, men halv av den fjerde, pol tjetvortovo. Det var litt om russiske klokkeslett. Ti femten rekker lenge.

Det gikk litt tid. Jeg skrev på min bloggpost, de satt der og snakket. Jeg gikk og kjøpte meg en ny øl, etter litt tvil, morgenen gikk over i formiddag, og jeg ville jo hjem også, men fristelsen etter ufiltrert, friskt øl ble for sterk, og jeg hadde jo også lyst til å få skrevet noenlunde ferdig bloggposten min. I likhet med leserne synes jeg ikke noe om at det blir for mange liggende halvgjort. Som før lot jeg dem bruke det samme plastglasset. Nettopp på BBC har de hatt en sak om det enorme forbruket av plastkopper for kaffe. I England er det 5000 slike kopper i minuttet. Alt blir søppel. Gjenbruket, eller resirkuleringen, er helt ubetydelig. Her jeg gjør min ubetydelige innsats ved i det minste å bruke plastglasset og -koppene flere ganger. Det tenkte jeg – selvtilfreds – mens jeg gikk tilbake med ølet mitt.

Så spurte de på sidebordet om jeg hadde fyrstikker. Zazjegalka (tror jeg). Dette var et ord jeg ikke kunne på russisk, og jeg måtte avsløre jeg var utlending. Han spurte hvor jeg var fra, og jeg sa jeg var norsk. Så satte han i gang med å snakke på en makeløs norsksvensk, helt uten kontroll på verbtidene, men mer enn godt nok til at det gikk an å skjønne hva han sa. Han hadde vært i Norge, Sverige og Danmark (jeg var i Sverige, Norge og Danmark), og han var veldig opptatt av at han kunne forstå norsk, eller svensk, men han kunne ikke snakke det.

Jeg fortale ham på norsk at det var bra, det gikk godt an å skjønne hva han sa, men han var ikke mottagelig for sånn informasjon. Det var ikke helst fordi han var så dårlig i språket, men fordi han var så god og full. Ansiktet lyste rødt som en tegneseriefigur. Jeg vet ikke kunne svensk. Han var så glad at han ikke kunne klare å sitte, men måtte reise seg litt også. Han kunne fortelle han kunne mange språk. Norsk, eller svensk, tysk, engelsk, russisk og ukrainsk. Islandsk, derimot, det var veldig vanskelig. Det sa han hele tiden, med et enormt smil.

Damen hans var også full, men hun var sløvere. Hun fikk med seg jeg var utlending, og begynte straks å snakke engelsk. Engelsken hennes var atskillig verre enn min russisk, begrenset ordforråd og dårlig samsvarsbøyning, men hun fikk sagt, igjen og igjen, at dette var en bra mann. Hun hadde imidlertid for seg at han plaget meg, og at han radlet tull på de merkelige språkene hun ikke skjønte, så hun ville liksom unnskylde ham. He’s a good man.

Jeg sa jeg også kunne litt tysk, og dermed snakket vi på tysk. Hans tysk var omtrent som norsken, veldig primitiv. Min er også elendig, særlig når jeg snakker, russiske ord detter ut hele tiden, for jeg er så vant med at det er fremmedspråket jeg kaver med. Damen ville snakke engelsk, jeg tilbød min russisk, men ingen av dem fikk med seg hva jeg sa, og snakket i vei, hver i sin samtale. Først da jeg snappet opp hun het Olga, og kunne si det heter kona mi også, hun er fra Kiev, alt på russisk, så reagerte de. Damen ville ennå ikke tro det, ja ne veriu, ja ne veriu, samme hvor raffinert jeg sa at dette må du bare tro på, for dette er rent faktum, jeg snakker russisk, som du hører, selvsagt med høflig form, De. Han – som het Dimar – fikk det med seg, og snakket litt russisk, det språket som ville gjort det mest mulig for oss å ha en meningsfull konversasjon.

Men helst ville han snakke på de språkene han så sjelden får praktisert. Det var norsk, og svensk, og dansk, som er likt, men islandsk som er veldig vanskelig. Og han var plutselig opptatt av å fortelle meg at på dansk teller de enogtjue, toogtjue, mens på norsk og svensk er det tjueen, tjueto, det var et artig poeng for ham, men noe jeg aldri har tenkt på, annet enn jeg vet det ble bråk i Norge da vi offisielt gikk fra den danske tellemåten til kun den norske en gang på 50-tallet. Hun forklarte også damen hvordan dette var, på dansk adinidvadset, dvaidvadset, mens norsk og svensk, dvadsetadin, dvadsetdva. Han er en god mann, sa damen igjen.

Så hadde damen et personlig utbrudd, at hun hadde disse marerittene, og fødselsmerker på armen, eller hva det var hun ville ha frem. Hun hadde noen røde prikker, så ikke alvorlig ut i det hele tatt. Hun fortalte også at det ikke var bra å røyke, men at hun røykte. Alt dette var på engelsk. Den gladfulle mannen sa at russisk og ukrainsk var som norsk og tysk. Dette har jeg hørt sagt på norsk, og jeg har lest det, men det er første gang jeg hører det direkte fra en som har russisk og ukrainsk som morsmål, og som også har lært seg de skandinaviske språkene og tysk. I hvert fall fått seg en ide om hva det går i. Ennå har jeg det inntrykk av at det er en utbredt oppfatning i Norge og Vesten at russisk og ukrainsk er like språk, om det er som norsk og svensk, dansk og svensk eller italiensk og spansk, at det ikke er noe problem for de å forstå hverandre, og at det bare er vond vilje fra de russiskspråklige i Ukraina som gjør at de ikke vil snakke ukrainsk.

Jeg hadde veldig bra lyst til å kjøpe meg en øl til, og bli her litt utover formiddagen med mine interessante, nye venner. Vi skålte veldig, og da de oppdaget at mitt glass var tomt, så helte han litt av sitt flaskeøl over til meg. Skål, sa vi, på norsk. Han var veldig nær definisjonen på gladfull. Skal man forklare hva det er, se på ham. «Jeg vet ikke snakke norsk, jag snakke svensk, islandsk veldig vanskelig». Men familieforpliktelsene ble for sterke for meg. Klokken nærmet seg elleve, de venter med varm, stor og god frokost til meg, og etter jeg har spist den, skal vi ut å gjøre sprell. Konemor Olia ville ikke gitt meg noen problemer for å ta noen øl med kjekke, nye venner en formiddag i Hydropark, uten mulighet for å kunne si i fra, men det er jo også veldig, veldig kjekt å være med dem, min kjære kone, og kjære barn.

Så jeg brøt opp, sa jeg måtte gå og spise frokost (det må være første gang i livet jeg bryter opp godt lag over øl for å spise frokost, når ølet ikke er resultat av et langt nachspiel). Vi sa farvel på en rekke språk, damen var veldig opptatt av at vi måtte ta i hendene, og knyttneve mot knyttneve, knytte bånd, eller hva som var poenget, hun var glad og full hun også, men sløvere, det gikk langsommere med henne. Han fyren, Dimar, han var russisk gladfull, som bare russere kan være det. Det var en veldig god morgen for ham.

Hos tannlegen og godt i utkanten

Tsjernigovskaja er et av ølmerkene her. De forsøker å markedsføre seg som fotballølet, med store reklamekampanjer hver gang det er et mesterskap, og fotballspillere på etiketten av og til. Tsjernigovskaja er også et område i Kiev, godt utenfor sentrum, et par stopp etter Hydropark på rød linje langs metroen. I går reiste vi dit. Men først hadde Olia og jeg vårt årlige besøk hos tannlegen.

Tannlege i Kiev 

De som har russiskkunnskaper, tolk og/eller eventyrlyst i riktig blanding gjør lurt i å besøke tannlegen i russiskspråklige land. Behandlingen er mye billigere enn i Norge, og like god eller litt dårligere, eller bedre. Jeg kan jo ikke uttale meg, annet enn at jeg ikke har vært hos norsk tannlege siden jeg giftet meg for syv år siden, og i den perioden har hatt mindre problemer med tennene enn alle andre syvårsperioder i mitt liv.

Behandlingen min er nokså den samme hver gang. Tannstein og misfarging. De ulike tannlegene jeg har besøkt her har hatt litt ulike teknikker for å ta det bort, men resultatet ender opp med å bli det samme. Hvite tenner uten tannstein, etter maks en times behandling. Kanskje norske tannleger gjør det raskere? Det husker jeg ikke.

Hun jeg var hos i går er den som ligger nærmest der vi bor. Det er noen titalls meter å gå, så er vi der. Timen var klokken tolv, og vi gikk rett inn. Tid blir ikke brukt på røntgten-fotografering og greier, det er rett til angrep på tannsteinen. Jeg satt og tenkte på at norske tannleger brukte så mye røntgten-fotografering da jeg vokste opp, rett og slett fordi det var kult? Og dyrt? Da er det også lett å argumentere for at det er nyttig. Vanligvis har jeg respekt for fagfolk, deriblant tannleger og leger, men her i Kiev har jeg altså aldri blitt røntgten-fotografert. Og aldri hatt problemer.

Uten bedøvelse pleier fjerning av tannstein være vondt. I hvert fall for mine ømfintlige nerver og lave smerteterskel. Nå gikk det imidlertid greit. Hun brukte et slags tynt bor, og fikk det vekk med en gang. Så var det stort sett å spyle med litt forskjellige væsker, og pusse på misfargingen, drive med ting jeg ikke helt skjønte. Så var det ferdig.

200 Uah kom det på. Delt på tre blir det under hundrelappen. Det finnes ikke den håndverker i Norge som vil jobbe en time for sånn en lav sum.

Olia var med og stod for samtalen. Hun skulle behandles etterpå, for andre problemer. Hun måtte ta røntgten, og komme tilbake når det var gjort. Så for noen er det visst nødvendig.

Tirsdag 26. juli

En litt nøytral tittel på denne posten. Jeg skal prøve å få det til sånn at jeg poster om morgenen hva som skjedde dagen før. I dag har jeg et visst håp om å klare det, morgenen er treningsfri, og jeg har stukket bort til 24timers restauranten Katusja med Olias datamaskin. Jeg kunne selvfølgelig skrevet hjemme, men av en eller annen grunn pleier WiFi der å konke ut når jeg bruker WordPress. Dessuten har jeg en lei tendens til å vekke Olia, som særlig i dag har behov for å sove, etter en lang dag og kveld i går.

Morgentrening med glasskår i foten

Treningsprogrammet mitt veksler mellom 300 og 450 repetisjoner, og pause. I går var det 300. Forgårs var vi sent i seng, og enda senere i søvn, så klokken var over halv sju før jeg kom meg ut. Det gikk også ganske seigt med repetisjonene, jeg var ferdig klokken ni, som jeg også var dagen før, da jeg hadde 450. Mellom hver 150 er det pause, hvor jeg har meg et bad i elven, eller noe. Alle som har vært i Kiev og på russiske strender vet de ikke akkurat er rene. Om enn søppelpersonalet gjør så godt de kan, flyter det av sigarettsneiper og graps, og også av glasskår. Jeg husker panikken jeg hadde i barndommen for glasskår, i Norge er det jo nesten utenkelig, glasskår på strand. Her finnes det overalt. Likevel har jeg klart meg disse 9 årene jeg har reist hit uten å få glasskår i foten en eneste gang, enda jeg stort sett går barbeint og ubekymret. I går tok jeg regningen for disse 9 årene med lykke og hell.

Glassgåret var på størrelse med en finger, spisst og skarpt, og satte seg loddrett i helen. Jeg kjente det med en gang, her var det noe spesielt. Men siden skåret var så stort, var det enkelt å få ut. Det er annerledes med skårene som er små, og setter seg fast inni. Huden min under helen er tykk, så det var ikke så vondt som det burde. Siden foten var våt etter jeg nettopp hadde badet, klistret det seg fast sand som et slags plaster. Jeg kunne ta de 150 repetisjonene jeg hadde igjen.

Deretter kjøper jeg meg øl og skriver bloggpost. Denne gangen kjøpte jeg to, hvit, ufiltrert, det er noe jeg virkelig har fått smaken for denne sommeren. Ved øl nummer to blir skrivefeilene flere, vil jeg ha med. Iphone har også problemer med minnet, så når postene blir lange, som mine poster blir, tar det rett og slett tid fra jeg skriver mine ord på telefonen til ordene viser på skjermen. Det er ekstra irriterende når det følger med skrivefeil, for jeg må tilbake og rette.

En kar som er der spør om jeg kan kjøpe en øl til ham, han har veldig lyst på øl, og ser at jeg koser meg. Jeg er også full i snakk og samtale med han jeg kjøper ølet fra, og viser med det jeg er utlending. Men penger har jeg ikke, jeg tar bare med noen få kontanter, disse morgenøktene. De 15-17 grivnene jeg har igjen trengs til kaffe og buss når jeg skal hjem. Øl koster dessuten 20.

Lang frokost

Selv om jeg er sen hjem, klokken nærmer seg etterhvert elleve, så sover både Irina og Olia. Mama Irina har forberedt en solid frokost, ikke noe pasta denne dagen, det er kjøtt og poteter. Kjøttet er kalkun, og potetene er kokt. Jeg setter meg til med Dagens Næringsliv og Twitter, og BBC og litt The Guardian. Det er nesten komisk så russerne får skylden for alt mulig om dagen. Nå sist email-lekkasjene til demokratene i USA, publisert på Wikileaks. «Sporene peker mot Russland, rapporterer amerikanske medier», skriver Dagens Næringsliv.

Akk ja. Jeg håper det en gang slår tilbake på dem selv. Det antar dimmensjonene til konspirasjonsteoretikerne hvordan Putin og Russland er skyld i alt som er vondt og vanskelig i verden, fra Trump til Brexit, doping i idretten, flyktningekrisen (det var i fjor), moteordet var weaponizing, russerne weaponizer så de ender opp med å bli våre dagers jøder og kommunister. Tidligere var det jøder som stod bak, når noe gikk som det ikke skulle, og så var det kommunister, etter krigen, i USA. Jeg synes for lengst det har gått for langt, og at den vestlige verden må begynne å ta ansvar for sine egne problemer. Trump er erkeamerikansk. Ikke gi russerne skylden for ham. Brexit signaliserer at folk i ikke er helt fornøyd med EU. Det er ikke Russland sin feil.

Kanskje burde kandidater i fungerende demokrati forsøke å bli valgt på andre grunner enn «den andre er verre». Jeg synes det som skjer i USA er grotesk. Jeg skjønner ikke at vi vil være alliert med dem og delta i krigene deres. De burde konsentrere seg om sine egne problemer, som for øyeblikket er ganske store. Og verden burde være oppmerksom på at det sjelden går mer enn to år fra en ny president er valgt til en ny krig er startet. Det er amerikanerne som kommer, og det til et land i Midt-Østen eller det som kanskje kan kalles det utvidede Midt-Østen. Russerne kommer svært sjelden. De baltiske statene kan føle seg mye tryggere enn de fleste muslimske land som ikke tilltar en amerikansk militærbase innenfor grensene sine.

Det finnes i denne forbindelse en filmsnutt, av Hillary Clinton, fra 2008, der hun sier at om hun vil bli valgt til president, så vil hun bombe Iran. Hun snakker om Iran som de noen år tidligere snakket om Irak, og nå snakker om Russland, «om de finner på noe dumt», «er aggressive», og så er det at hun vil bombe dem. Som om det ikke finnes mennesker der. I år er det ikke Iran det er på moten å ville bombe, det er vel Trump som vil kansellere avtalen de har gjort, mens Clinton har snakket om flyforbudssone i Syria og å levere dødelige våpen til Ukraina. Jeg vet ikke om det er deres offisielle politikk nå, men jeg er i hvert fall reddere både for Clinton og Trump enn for Putin.

Jeg har imidlertid lært meg å leve med det. Jeg håper det vil slå tilbake på dem selv, de som gir Russland skylden for alt, det begynner jo å bli ganske komisk og parodisk etter hvert.

Kvartal

Den opprinnelige planen var at vi skulle til Hydropark, med metro fra Arsenalnaja, men straks vi var kommet ut, så tok lille Irina veien ned til bussholdeplassen for buss nummer 55. Den leder til det jeg kaller venstre bredd, over Patonabroen.

Vi ble i bussen enige om at Olia skulle gjøre enda et forsøk på å få ut de parhundre kronene hun har stående i en ukrainsk bank, i forbindelse med det lille firmaet hun hadde, mens Irina og jeg skal prøve businesslunsjen på Kvartal. Det er en liten restaurant som ligger med en gang på promenaden, om man tar til høyre straks etter broen. Irina og jeg har vært der flere ganger før, men alltid i helgene, da det ikke er businesslunsj. Det var tilfeldig vi oppdaget det forrige gang vi var der, det stod på papirunderlaget de hadde under maten, businesslunsj 45 UAH. Det er så billig at det ikke er troverdig. Det skal deles på tre for å gjøres om til kroner.

Det er fast takst på denne restauranten at jeg kjøper øl til meg selv og appelsinjuice til Irina. – Piii, piii, sier hun med en gang, til det som egentlig skal være pei, imperativformen av å drikke. Businesslunsjen består av suppe, salat, hovedrett og tilbehør, pluss brød og drikke. Denne restauranten er den billigste av alle, og man får servert rikelig. Jeg bestiller to, så Olia også vil få, når hun kommer. Det er en varm dag, så drikken går unna raskt.

Lille Irina spiser også. Enormt. Suppe, litt salat, særlig skinkebitene i den, og hovedrettene. Både den med kyllingschnitsel, og den med kjøttkaker. Pluss potetstappe. Og brød. Jeg har sjelden sett henne spise så mye. Nesten så mye som jeg.

Også Olia er veldig, veldig godt fornøyd når hun kommer. Dette er som hun vil ha det, veldig billig, og veldig mye. Hun spiser i vei av hjertens lyst, og synes det er veldig godt. Antagelig fordi det er så billig. Restauranten har også fungerende internett, noe det er vanskelig å klare seg uten om dagen, og det heller ikke er vits i, billig som det er. Så hun kan surfe litt på nettet også. Det samme kan jeg. Når Irina blir lei av å spise, går hun bort i lekeaparatene like ved. Det er ikke lekeapparater, men sport til trening, uten at Irina tar det så nøye.

Lekeplass

Vi leker litt på lekeplassen

Strand

Dagen avslutes på stranden. Det er allerede kveldingen, og solen steker ikke lenger, selv om det er veldig varmt i luften. Det er Irina som tar initiativet, antagelig husker hun det er en strand her, eller så ser hun det. Hun drar i hvert fall Olia med seg ned, Olia som tenkte kanskje denne dagen kanskje ville klare seg uten bading. Det blir jo en del skitt og sand av det, litt å vaske og gjøre rent.

Irina får av seg klærne, og er igjen full av lykke. Som alltid parkerer hun alle andre barn når det gjelder bading. Hun er med på alt, uredd og lykkelig. Hun vil selv utover, ut der det blir dypt, så beina går i været, og hun kan svinge rundt, på magen, på ryggen, hvordan jeg enn velger å holde henne og bevege henne. Hun er med på alt, kaver når hun må, når jeg holder henne så det akkurat blir litt vanskelig, og er rolig når hun får stå stødig eller jeg holder henne fast. Nytt av denne dagen var at hun falt og fikk hodet under, og kom seg opp igjen selv. Det var der vannet rakk henne til livet. Ingen problem

Hjem

Hjem igjen hadde vi en tanke om at Irina skulle sovne. Den gang ei. Hun var våken og oppmerksom. Ville litt mer på lekeplassen, ville prøve bilene. Det var kun når Olia bar henne hun gikk med på å bli forflyttet. Slik kom vi oss til busstoppen, der vi hoppet på den første bussen som brakte oss hjemover. Det var nummer 51, som går til Druzhba naroda, og ikke 55, som går hjem til oss. Jeg fortalte Olia at jeg hadde lyst til å ta buss eller metro videre hjem deretter, jeg var jo litt vond i foten etter morgeneventyret med glasskåret, men det ble til at vi gikk hele veien hjem uansett. Olia liker så godt å rusle og se seg om, se seg om i byen hun en gang bodde i, og som nå forandrer seg så fort, samtidig som den er som den var.

Utenfor leiligheten treffer vi tilfeldigvis alle de andre. Lille Tasia og hunden Mike kommer løpende. Dermed er det umulig å få Irina rolig. Tasia er også med venninen, Dasja, med mor fra Lugansk. De er vel strengt tatt for flyktninger å regne, her i Kiev, men det er sjelden noe tema i samtalene, og i alle fall ikke noe de selv vil snakke om. Tasia får lite grann problemer med lojaliteten, her er jo også bestevenninnen, selv om det er kjekt med oss, og hun velger bestevenninnen og rullebrettet. Irina gråter hjertet ut på alle, hun vil jo bare være med Dadia, som hun kaller henne, siden hun ikke skiller mellom T og D, og ennå ikke får til s og skikkelig i.

Jeg er trøtt, og vil raskt i seng og sovne. Men det går ennå en time, vil jeg tro. Klokken er over midnatt da lyset for alvor er av, og dagen virkelig er slutt.

 

Alle tiders mandag

I går hadde vi en fantastisk dag i Kiev. Det hadde vi dag også, men det skal jeg skrive om i morgen. Her kommer hvordan Olia, Ira og jeg satte oss i en marsjrutka ned til Kontraktovaja plosjad, hadde et rolig måltid mat på en restaurant med lekerom, før vi ruslet over gangbroen til paradis for Irina. Hun er alltid veldig aktiv, men denne dagen tok alle kaker. Hun var konstant løpende, øynene vidt oppspilt, her var så mye å se å gjøre, sansene må være vidåpne for å få med seg alt!

Morgen og leker

Det var treningsdag for meg igjen. Jeg våknet grytidlig, og rakk både 450 repetisjoner og en morgenøl før jeg tok metroen tilbake. Slik fikk jeg skrevet et par bloggposter på iPhone, noe som går ulidelig sakte, vanskelig som der er å treffe bokstavene med tykke voksenfingre. På Arsenalnaja Ⓜ har de Internett nå, så der får jeg lastet opp det jeg har skrevet, og sjekket morgennyheter på BBC.

Hjemme er de ennå ikke i gang. Olia er våken, men Irina sover. Til frokost er det pelemeni, en slags russisk pasta. Jeg spiser den, følger med på samtalene rundt bordet. Og når jeg er alene, er det nyheter igjen. Jeg har jo til og med en avis å lese, nå som jeg er digital sommerabonnent på Dagens Næringsliv, men jeg havner på etterskudd også her.

Når Irina våkner er det som om teppet går opp. Da begynner dagen og livet. Hun våkner fiks ferdig om dagen, strålende glad, klar til å løpe rundt og leke med Tasia, som hun kaller Dadia, noe jeg artig nok var den første i familien til å få med meg og forstå. Babusjka får lurt i henne litt mat også, og så er det å løpe litt igjen, eller finne seg en skjerm og se YouTube. Akkurat disse dagene her klarer hun også for første gang spille et spill der hun skal flytte dyr over i former som passer dem, så det gjør hun også en del.

Så er det ut å gå for oss alle. Olia vil legge veien om markedet vi har her i nærheten. Der kjøper hun leker til Irina, noe som heter Ninja, en etterligning av Lego, til en brøkdel av prisen. Helt i Olias stil. Hun handler en hel bærepose full av små plastesker med legoaktig byggesett, mens Irina og jeg har oss en kaffe og en juice. Det er første gang, forresten, litt merkelig, at jeg kommer på at også Irina må få noe godt, når jeg får kaffe. Tidligere har jeg jo bare gitt henne lokket og sugerøret til å slikke skummet av kapputsjinoen. Nå kjøpte jeg selvfølgelig en hel liten juice, på to desiliter og med sugerør, slik at vi begge tålmodig kunne vente.

Vi kom oss ikke med buss 62, som går fra botanisk hage til Kontraktovaja plosjad, men fikk en fin marsjrutka i stedet, til samme pris. Tre griven, én krone.

Gulrotkjærlighet

Temaet er ofte for oss om vi skal spise nå, senere eller ikke i det hele tatt, og om vi skal benytte av oss businesslunsjen mange restauranter har mellom 1200 og 1600. Med de kraftige frokostene vi pleier ha er det ikke alltid vi rekker å bli sultne til den tiden, men å gå helt til kvelden uten mat er også lenge. Vanligvis er det jeg som presser på for å få spist, og jeg som vinner. Sånn gikk det denne gangen også, sånn cirka, vi ble enige om å se om en av restauantene mellom kontraktovaja og postovaja hadde businesslunsj. Men vi gikk ikke opp til vår gamle favoritt, Kievskij, som vi visste hadde det.

I enden av gaten fant vi en restaurant som hadde businesslunsj, litt dyrere enn andre, men grei. Den heter noe sånt som Liubov Markovka, ord som betyr «kjærlighet» og «gulrot». Det er en litt hipster restaurant, eller litt retro, jeg kan jo ikke helt forskjellen, og er ikke sikker på om det går an å være hipster og retro på en gang. Det var i hvert fall tilgjort enkelt og uhøytidelig der inne, og litt for høy musikk. Irina og jeg var der i vår, da jeg bare var mellomfornøyd. Nettopp på grunn av musikken, og at maten var litt dyrere og litt dårligere enn andre businesslunsjer. Litt dyrere er snakk om 10-20 UAH, ikke så mye mer enn en femmer. Så det er ikke noe å snakke om.

Denne restauranten hadde også lekerom for Irina. De hadde gjort det meget smart og flott, helt inners i restauranten, i et eget rom, litt atskilt fra de andre, var det plass for voksne å spise på, og et forheng og plass for barn å leke. De hadde lagt ut mange ballonger, og bamser og dukker og biler og forskjellig. Klokt hadde de lagt ut leker som ikke bråkte så veldig. Litt eldre barn hadde tegnesaker og papir. Irina var straks i hundre, så i hundre at vi fikk ikke i henne særlig med mat, men Olia og jeg var mer enn enig i at det var det verdt, når hun og jeg kunne spise helt i fred. Det var også WiFi, så når måltidet gikk mot slutten, leste Olia litt fysikk til fremtidige eksamener, mens også jeg kunne fikse frem en telefon og sjekke mitt. Hyggelig ble vi stadig vekk avbrutt av Irina, som hadde en ny leke å vise oss.

Som det ideelle barn Irina er, så hun her på restauranten sitt snitt til å lage en bæsjebleie, slik at vi kunne skifte med tilgang til toalett og vann. Mens Olia og Ira var ute, så jeg mitt snitt til å bestille en øl til. Jeg synes det er viktig å slappe av til måltidene, ikke noe hastverk, ikke noe rusj. Businesslunsjen besto av en enkel salat eller suppe og en enkel hovedrett, ikke noe å snakke om. Men i varmen var vi ikke all verdens sultne uansett. Liubov markovka havner på listen over restauranter vi vil besøke igjen. Vi er rett og slett i ferd med å bygge oss opp et nytt reservoir, etter at mange av restaurantene vi besøkte jevnlig tidligere nå ikke eksisterer lenger.

Ny strand

De har laget en ny promenade mellom Postovaja plosjad og gangbroen. Det er et arbeid som har pågått noen år, og som ennå ikke er helt ferdig, men resultatet er veldig bra. Det er god plass å gå, pent å se, og avslappet og rolig stemning. Oppe på plassen har de laget en fontene for barn å leke i, en kjempeide i alle varme byer, men denne gangen fikk vi lirket Irina forbi, så vi kunne komme oss til stranden før det ble kveld. Hun har jo lekt noen ganger i denne fontenen før, og protesterte ikke nevnerverdig.

I gangbroen fra 1957 var det noen galninger som lekte i spennet, eller hva det kalles, det som holder broen. Det går høyt til værs, og denne dagen var det visst populært å klatre opp for å la seg fotografere. Det er noe vi ikke har sett før. Olia føler et veldig ansvar i sånne situasjoner, og har en veldig trang til å si i fra, få en stopp på det. Det er jo farlig, ramler de ned, er det slutt, men folk som tør å klatre opp pleier ha såpass kontroll at de ikke ramler ned. Temmelig forbudt er det, uansett, og jeg ser de har satt opp piggtråd og stengsler for at ingen skal få ideer. Klatrekyndige har imidlertid andre ruter å komme seg opp, noe de demonstrerte ved å være der.

Vanligvis er vår strand til venstre for gangbroen, men denne gangen ville Olia prøve noe nytt, og vi gikk til høyre. Her bygger de opp et nytt anlegg for vår tid, her er det en businessmann som vil gjøre det skikkelig. Alt er laget av tre, skikkelige planker, snekret sammen. Det er over et enormt område, og de umalte plankene binder det sammen. Det er planker på marken, så man slipper å gå og trille vogn på den myke og humpete sanden. Det er salg av øl og drinker, litt dyrere enn andre steder i Kiev, men latterlig billig i forhold til alle andre steder i Europa, eller steder hvorfra folk har råd til å reise som turist. De har også WiFi, og rikelig med stikkontakter, så folk kan sitte med computerne sine eller lade sine duppeditter. Møblementet er tilgjort laidback, det engelske ordet relax, og de har åpent kjøkken, som hippe restauranter skal ha det om dagen. Hele anlegget er under arbeid, så i løpet av året eller til neste år blir det sikkert råflott. De trenger noe å lokke med for å få folk over broen, og så til høyre, den soleklart mest populære stranden er til venstre. Rett over broen er det også tjukt av barer og kafeer hvor man kan få kjøpt sin øl og sin sjeberaska (her skriver jeg det feil, jeg må spørre Olia hva det er). Kanskje er det regelrett markedsmekanismer som gjør at eieren av dette fancy anlegget legger seg sånn i selen for å få kunder? Eller er det grunn til å være mistenksom til en som har fått rettighetene til å få drive på et så stort område av stranden?

De har det enklest som ikke tenker på det, kjøper sin øl eller drink, og surfer laidback i vei på nettet, slik meningen er man skal gjøre. Denne dagen var PC mest populært, og forbausende mange var på Skype.

Olia og jeg går imidlertid aldri på fancy steder som er litt dyrere, ikke når vi er sammen. Vi la oss ned på stranden, på et fint teppe Olia har med. Et sengetrekk er det vel, strengt tatt. Der slengte Olia ut den ene Ninja-lego-leken etter den andre, helt ubekymret for at mange «detaljer» som det heter på russisk, nok gikk tapt i sanden. Irina syntes hver eneste én av dem var fabelaktige, laget billyder når det var biler, holdt delene i været, og kastet dem i sanden.

På denne stranden var det færre folk. Vi hadde praktisk talt elven for oss selv. Jeg badet med Irina, snurret henne rundt i vannet, løp med henne, holdt henne i svømmestilling, kastet henne opp i luften, lot henne stå på føttene mine, lot henne selv måtte holde seg fast mens jeg gjorde forskjellige ting, satte henne på bakken med vann til haken, responsen var uten unntak 100 %. Dette var helt topp. Av alt ville hun ha mer. Jeg unner verden å bade med Irina. Det er en smittende glede den trenger om dagen.

Fastboende?

Litt lenger borte satt et par karer utenfor et «telt», i hermetegn. Det var ikke telt, det var vanskelig å se hva det var, men funksjonen var som et telt, og størrelsen var som et telt. De hadde satt opp et slags rør, et halvt rør, helt åpenbart til å sove i, vi kunne skimte soveposer eller madrasser eller hva det var, i åpningen. Det var klær til tørk, kjøkkenutstyr, og det røk av mat som ble laget. Karene beveget seg i ferietemp, langsomt, og satt stort sett på stoler ved siden av hverandre. Rett som det var hadde han ene noe nyttig å gjøre, skrubbe en stamp, servere maten. På et tidspunkt tok den andre på seg klær, en t-skjorte og en dongreibukse. Ellers satt de i kortbukse og bar overkropp. Den eldste av dem leste en bok. Senere kunne jeg se enda en, ligge inne i teltet, eller hva det var.

– Bor de der, eller er det ferie? spurte jeg Olia. – Jeg vet ikke. Antagelig er de boende.

Irtsjik

Denne ettermiddagen var Irinas. Hun hadde ikke klær på, og kunne når hun ville løpe ned til vannet, så kom jeg etter, og det var bading. Når hun var ferdig, kunne hun løpe opp til Olia på teppet, og leke med Ninjalego eller få melk fra brystet. På et tidspunkt bestemte hun seg for å løpe langs kanten av elven. Frem og tilbake, i stor fart for et barn på ennå ikke to år, som om hun bare hadde energi og glede hun måtte få utløp for. Jeg løp etter henne, og det syntes hun var så morsomt, så morsomt. Hun løp rett inn i snøret til en gubbe som satt og fisket, ingen sak, vikle foten ut igjen, løpe videre. Hun hadde en legoninjabil i hånden, og kastet den i sanden og i vannet. Hun tok av hjulene og kastet dem også. Så godt jeg kunne forsøkte jeg å finne igjen delen, så vi kunne få dem hjem. Men det er jo ikke så farlig, når leken koster en knapp tier. Som alltid, som alltid sjarmerte hun alle på stranden. Flere kunne ikke la være å se på henne. Hun så forundret og nysgjerrig tilbake, før hun fortsatte med sitt, løpe videre, vifte med hendene, juble.

Så var det på tide å bevege oss hjemover, sakte. Irina måtte vi lirke med oss, lure henne på rett vei, der hun løp. Å sitte i vognen var selvfølgelig ikke noe som kunne komme på tale, det var VM i uaktuelt, som var et uttrykk en vennine av meg pleide å bruke på 90-tallet. Olia så på folkene som snekret, det var platået til å gå på som var arbeidet, veldig konkret og direkte, 4-5 planker på små bjelker til å holde, og så var de klare til å legges på bakken. Det var tre stykker som jobbet i en rasende fart. Kanskje er det karakteristisk at de ikke alle hadde hammer, han ene brukte baksiden av en øks å spikre med.

En familie med små barn kom gående langs plankene, og Irina prøvde seg på dem. Hun har ikke noe ordentlig språk ennå, men hun prøver seg med triksene hun kan, smiler og legger hodet på skakket. Det er sjelden hun helt skjønner hva en eventuell lek eventuelt går i, men hun vil gjerne være med allikevel, og leker i vei på sin måte. Hun fikk lov til å gå sammen med dem, Olia kom litt i snakk med dem, eller noen andre, mens jeg gikk rundt og fotograferte. Så var Irina videre til neste eventyr.

Det var utrolig for henne. Plutselig var det en haug med katter, kiska mau, som de sier på russisk, «pusekatt mjau». Så kommer en hest gående, kon(j), i-go-go. Trapper har hun lenge likt, opp og ned, inn på kafeene, rundt omkring, opp og ned. Inni her får Olia kjøpt noe mat å lure inn i henne også, ukrainske pølser, i pølsebrød to voksne hender vil slite med å få armene rundt. Irina ville bare ha pølsene. Jeg fikk min øl, Olia sin kaffe. Det var virkelig en bra dag, virkelig en bra dag.

Hjem

Vi svidde av litt penger der på kafeen, men tingene er så billig at det merkes ikke. Olia fulgte med på en kvinne fra Thailand, eller et annet land i Asia, et sjelden syn på disse trakter. Plutselig smalt det i kaffekoppen borte hos henne, hos Olia. Den thailandske kvinnen hadde satt seg på fanget til en blond herfra. Det er virkelig sjelden, det mangler ikke på tilbud fra ukrainske kvinner til ukrainske menn som er noe å satse på. Her kommer man ikke langt om man er kvinne fra andre steder i verden. De ukrainske og russiske mennene satser på sine egne, forståelig nok.

Olia syntes dette var så utrolig at hun satte seg fore å finne ut hva det var noe. Den thainlandske kvinnen var eldre enn gutten, eller mannen, eller hva vi skal kalle ham, og hun var tykkfallen og ikke noe man til vanlig vil kalle vakker. Det var en mismatch i forholdet, om det kan kalles et forhold, også jeg er enig i det. En tredje mann i 20-årene var der også. Det viste seg at den blonde gutten var schnydens full, og at den asiatiske kvinnen hadde vært så lenge her at samtalen gikk på russisk, men om hun snakket russisk flytende kunne ikke Olia avgjøre ut i fra det lille hun sa.

I mellomtiden løp Irina frem og tilbake overalt. Ramle gjorde hun også, hun har skrubbet seg helt opp på knær og albue, men en dag som denne går det ikke an å tenke på sånt. Det var opp igjen, gråte et blunk, og så videre.

Det begynte å mørkne. Og som det ofte skjer med Irina, og sikkert de fleste andre barn. Etter full aktivitet, når de settes i vognen, så sovner de straks. Det gjorde Irina nå. Det tok anslagsvis 15 sekund.

Dermed hadde Olia og jeg god og avslappet tid til å komme oss tilbake til hovedgaten, og buss 62 hjem igjen. Tidligere på dagen hadde Olia en romantisk plan om å avslutte ved klosteranlegget Lavra. Men nå som det var mørkt og klokken nærmet seg ti og vel så det, ville det blitt rart. Vi reiste hjem. Irina ble spylt og dusjet, jeg tror Olia fikk lurt i henne litt grøt, og så var målet hun skulle sovne videre i søvnen fra barnevognen.

Det gikk ikke.

Søndag med Olia igjen

I dag var Olia med oss på stranden igjen. Dagen begynte uten trening for meg, men jeg rakk ikke å gjøre så mye likevel. Det var som vanlig en lang, god frokost. Og så gikk vi.

Siden «slemme barn» var et tema i går kan jeg ta med det var en liten gutt som slo etter Irina i dag også, utenfor blokken på lekeplassen. Han snakket russisk, det samme gjorde faren som satt på en benk uten å bry seg. Så der er forklaringen. Denne gutten fulgte med når jeg snakket til han, og sluttet å slå. Vi var heller ikke på lekeplassen lenge, for snart etter kom Olia, og vi gikk.

I helgene går turen til stranden ikke med buss 55, som går sjelden, men en av bussene og marsjrutkaene som går langs Druzjba naroda, Vennskap mellom folkene. For oss vil veien alltid være Vennskapsveien, selv om ukrainske nasjonalister nå forsøker å kalle veien opp etter en av ideologene sine.

Vanligvis går vi langs høyre side av boulevard Lesu Ukrainka eller tar bussen for å komme dit, og så tar vi ned til høyre det hovedbusstoppet og metrostasjonen er. Denne gangen gikk vi imidlertid på venstre side, og tok til venstre for å ta en buss lenger nede. Alt for avvekslingens skyld.

Hest! Du er far

På venstre side av elven er alt godt en varm sommerdag. Den rennende elven med alle sine forgreininger gir pause for øyet fra storbyen Kiev, og om det er innbilt eller reelt så får jeg en følelse av at luften svaler der også.

Lille Irina var raskt ute av vognen, og løp langs betongen de har lagt ved siden av elven som en slags promenade. Busstoppet er drøye hundre meter fra selve hovedelven, eller rettere sagt hovedforgreiningen, siden det meste av elven går på høyre side av øyen med Hydropark.

Irina er også snar til å snappe opp ord om dagen. Det er artig at hun får vært her borte under en så sentral del av den grunnleggende språkinnlæringen. De russisk dyrelydene er på plass, og en håndfull russiske utrop og kraftuttrykk sitter også. 

I dag gjentok hun plutselig ordet for hest, kon eller konj. Det skal være en myk lyd på slutten der, jeg tenker som de sier «hund» på trøndersk, men lyden er ikke helt den samme. Russerne har også et annet ord for hesten, losjad. Det er ordet som blir brukt oftest, og det gjelder for begge (heste)kjønn. Losjad har imidlertid to stavelser, og blir vanskelig for Irina. Kon(j), derimot. Den satt som et skudd denne dagen.

Poenget var at jeg spurte hva hesten sier, kon, den sier på russisk «i-go-go», med norsk «å-lyd». Irina sier det som bare juling, like entusiastisk som hun sier «toget» (i den grad det er mulig, toget er i hundre, den trumfer alt på alle språk, Toget-Toget-Toget-Togeeeeeee, sier hun rett som det er, og vinner diskusjonen). Nå sa hun også, kon(j), med tydelig j-lyd inni der, jeg sa til Olia det var viktig hun lærte Irina å si dette skikkelig, jeg får det ikke til. Det bekymret ikke Irona. – æ-gå-gå, æ-gå-gå, Konj!

Inni her sa hun også sin første setning. Jeg sier ofte ting som «du er Irina», «Hvem er du? Du er Irina, selvfølgelig» og «Hvem er du om du ikke er vår aller, aller beste Irina». Sånn som det. På russisk er det fint, siden de ikke bruker det som heter «coppola-verb», verb som sier seg selv. Eller formelt, verb som knytter sammen subjekt og predikat. Kort sagt: de bruker ikke er. På russisk spør de ikke «hvem er du», men kto ty, hvem du. Verbet er underforstått, overflødig, trengs ikke.

Så jeg kan si til Irina, ty Irina, og det betyr «du er Irina». Jeg sier det hele tiden. Plutselig nå sa hun: ty papa. Wow. Det er hennes første hele setning.

Rørt

Å abonnere på Dagens Næringsliv koster 60 kroner denne sommeren. Så det gjør jeg. På baksiden har de en sommerspalte med faste spørsmål til politikere og næringslivsfolk. Et av spørsmålene er når man sist ble rørt. Og det er forbausende så hele samfunnseliten vår nå om dagen er uttrykkelig lettrørt. De sier det alle sammen, om det er et barn eller barnebarn som gjør et eller annet, på film eller i virkeligheten, en ble rørt av EM i fotball. Følelser ser ut til å være in, og det er jo ikke så verst. Jeg blir imidlertid litt mistenksom når alle svarer likt.

Så hvordan ville jeg svart? Jeg er jo følsom inntil det sentimentale, og kan bli rørt av setninger jeg selv tenker ut. Irina er så skjønn ar brennenesler virker ikke på henne. Jeg blir selvfølgelig rørt av mitt eget barn og mitt eget liv, som jeg nå er så fonøyd med at det grenser mot selvskryt å fortelle om det. Jeg kunne ikke svart som de andre i den spalten.

Men i dag ble jeg rørt, og det skikkelig og på en måte det går an å skryte av. Olia liker alltid å handle litt godt til oss, når vi er ute sammen, og også denne gangen gikk hun inn i butikken vi kjenner så godt i dette området av Kiev. Irina og jeg venter. Og jeg lurer meg til å kjøpe en sukret espresso, i en bitte liten kaffesjappe det. Denne kaffen er litt dyrere, så Olia liker det ikke. Til gjengjeld får vi et par stoler og et bord i skyggen. Fordyringen er maks 1kr, så det er ikke rare greiene.

Så kommer Olia ut av butikken. Og hun har med seg både en is og en øl. Isen er Monaco, min favoritt, og ølet skikkelig øl på flaske. Det er skikkelig rørende, en kone som unner sin mann så mye godt, og jeg sitter der med kaffe, øl og is på en gang. Kan det bli bedre?

Det var nesten så jeg måtte slå ut kortavgift vannet Olia hadde kjøpt, så idyllen ikke skulle bli klissete, så hun kunne ropet: Hva er det du gjør? Det jeg gjorde var å la Irina mate meg med isen, hun insisterte på å holde den. Og da jeg lente meg bort, skubbet jeg borti bordet, så flasken med vann veltet.

Med far og Irina igjen på venstre bredd

I går var planen opprinnelig at også Olia skulle være med over til venstre side av elven for å bade. Det er noen dager siden sist, på grunn av kaldt vær og regn. Jeg hadde en uvanlig lang morgen i treningsanlegget i Hydropark, og skrev både blogg og drakk morgenøl mens jeg var der. Det gjorde at vi kom litt sent i gang, noe vi pleier gjøre uansett, og det var allerede ettermiddag da vi endelig, endelig beveget oss i retning av bussholdeplassen.

Vi kom imidlertid ikke særlig langt. Olia hadde stadig noe hun hadde glemt, og måtte opp og hente. Så kom resten av familien, og lille Ira ville leke litt med lille Tasia (som jeg tror jeg må skrive på denne måten, både s’en og i’en skal uttales, det er ikke den norske «sj-lyden», slik skrivemåten «Tasja» kan indikere). Det ble enda mer frem og tilbake, og tid. Så var det Irina som ikke hadde hatt, for å beskytte mot solen, det fikk jeg overtalt Olia til å gå med på. Men da Olia fant ut hun hadde glemt badetøyet sitt var det slutt. Da gikk hub hjem.

Slik gikk det til at det bare ble Ira og jeg denne dagen.

Ikke sove

For en sjelden gangs skyld kom vi oss med buss 55 denne gangen enda det var helg. På veien la jeg merke til at lille Irina gned seg i øynene og gjespet, så jeg tenkte hun kanskje var trøtt og ville sovne. Derfor ruslet jeg rundt i gatene, mens jeg sjekket russiske gloser for meg selv. Dette området av Kiev et forholdsvis nytt, det er på høyre bredd den gamle bebyggelsen er, på venstre er ennå mye sletteland å utvide på. Mange av bygningene jeg nå ser ferdige var under oppføring første gang jeg var her i 2007. Det må være en vanskelig plass å bo, langt fra metro, og med buss og marsjrutka som nødvendig del av hverdagen for å komme seg dit man skal. Dette er boligstrøk, her er ingenting for turister. Men jeg ser de har en pub som heter Gogol, og en stor reklamebanner for en nattklubb med stripping.

Irina, derimot, sovner ikke.

Mat – Kelneren som ikke klarte stoppe å le

Fordelen med at Irina sover er at jeg får en god time for meg selv til å gjøre mine ting, mens hun sover. Det er en fordel å få den tiden først, for når vi går i gang med bading og leking, blir hun så oppspilt at søvn er nytteløst. Nå var det en våken Irina som ble med meg til restaurant Kvadrat, der på strandpromenaden.

Øl til meg og appelsinjuice til Irina er fast takst, og sikker vinner. Resten av menyen måtte jeg tenke på. Lille Irina tok et selvstendig valg, og kløv opp på en stol på andre siden av bordet. Det lille hodet hennes stakk søtt så vidt over kanten. Jeg tenkte nok jeg måtte hjelpe henne litt med den juicen, så ikke alt ble sølt ut ved et uhell, og satte meg over på hennes side jeg også.

Kelneren kom med juice og øl, og jeg var klar til å bestille. Jeg sa det litt kjekt, uzje pridumal, jeg har allerede tenkt ut hva jeg vil ha, og så sa jeg hotsju hotsjupuri. Jeg siktet på retten hotsjapuri, en slags georgisk form for pizza, men en helt annen deig og smak. Bare formen og osten er felles. Men jeg byttet nok ut a’en med u (norsk ‘o’) inni der, og dermed ble det dobbel hotsju, «jeg vil ha». Så jeg sa egentlig «jeg vil ha jegvilhapuri», eller på rogalandsk: eg vil ha egvilhapuri. Med trykk som om jeg sa pure på slutten der. Det ble for mye for den stakkars kelneren som nå ikke klarte å konsentrere seg. Jeg bestilte kremet soppsuppe også, og et sugerør til Irina, mens kelneren lo hele veien til kjøkkenet, og også når han kom tilbake med sugerøret.

Slemme barn

Finnes det noe sånt som slemme barn? Kan barn ha skyld i de gjør, eller er det de voksne rundt dem og manglende oppdragelse som forklarer oppførselen? Jeg vil stille det samme spørsmålet om voksne også, og har store problemer med å kunne gå med på at det er folk som er onde og som vil andre vondt. For meg er det lettere å gå med på at dette er folk som er ledet på avveier, og som er blitt rotete i hodet om forskjellen mellom rett og galt. Det sagt, så mener jeg forbrytelser skal ha konsekvenser, forbryteren få sin rettmessige straff (og helst for å lære), og min sympati ligger hos offeret. Jeg er ingen snillist, ingen relativist, ingen som lettvint vil bortforklare ugjerninger med «dårlig oppvekst» og den slags.

Denne lange innledningen setter stemningen for en litt spesiell hendelse på lekeplassen hvor vi var. Det er en gul sklie der, karakteristisk som krøller seg, cirka to meter opp til et lite platå der barna kan løpe rundt. Når Irina er barbeint, klarer hun å klatre opp. Sklien er også laget slik at hun klarer å skli ned igjen alene, uten å få altfor stor fart, og uten å risikere brannsår.

Problemet er at det er fullt av barn som liker det samme. Virkelig mange barn, det er tjukt av dem, så godt som alle eldre enn Irina, og de klatrer opp og renner ned på alle mulige måter. Jeg digger det at min Irisjka er fullstendig uredd, krever sin plass, klatrer opp, og finner seg i at andre klatrer forbi og renner ned rundt henne. Av og til løfter jeg henne opp, for å gi plass, for så å sette henne ned igjen når kysten er klar.

Plutselig var det ei lita jente som begynte å slå etter henne. Det var ikke å ta feil av. Jenta var kanskje ett år eldre, kanskje litt mer, og hun fant seg ikke i at Irina klatret oppover. Bestemoren, babusjka, var der, og gav klar beskjed om at sånt gjør man ikke. Irina er ennå en uskyldig engel, uten evne til å forstå noen vil henne vondt. Hun snur seg, og klatrer videre. Å tilgi er ikke noe spørsmål for henne. Hun er full av tillit. Alt er umiddelbart tilgitt.

Jeg kan gå med på at det skjer ting i sklien. De er barn, og skal lære. Verre ble det da hun også løp bort og slo Irina, da Irina var i sklien, hun ikke var det. Også her gav bestemoren klar beskjed. Irina så forundret på jenta som slo, og klatrer videre.

Grensen for meg ble nådd da Irina satt i sanden og lekte, smilte til jenta, som svarte med både å slå og sparke etter henne. Da skrek jeg til henne, nå hadde hun å komme aeg vekk. Bestemoren ble også sint, og sa nå skulle hun få på rompa. Bestemoren beklaget også ordentlig til meg. Jeg er ikke langsint med sånt. Alt var greit. Men jeg tok med meg Irina, og gikk.

Morgenhistorier

Morgen i Kiev. Jeg sitter på stranden, en strandkafé, med en ufiltrert kald morgenøl. Treningen er unnagjort. Jeg har badet i Dnjepr, som i dag kjentes frisk og kald, i motsetning til i går hvor elven var varmere enn den kalde luften. Herfra er det meldt godt vær frem til vi reiser hjem, mellom 25 og 30 grader, stort sett sol.

Også verden jeg våknet til er bedre enn den jeg sovnet i i går. Det var ikke et organisert terrorangrep i München, det var en ung mann som opererte alene. Det slår meg at det veldig ofte blir overdrevet hvor mange som deltar i slik skyting, Dallas nå nylig og Utøya i fjor, de første meldingene gikk ut på at det var flere som skjøt. Det er mye mer skummelt, for det betyr at det må foregå en slags form for organisering. Det er vanskeligere å få til, og det kan ramme hardere. I tillegg er det et problem samfunnet mer må forholde seg til. Om det bare er en galning det klikker for, er det ikke stort å gjøre, annet enn å begrense tilgangen på våpen, og prøve så godt man kan å gjøre at alle føler seg velkommen. Det siste tror jeg er en umulig oppgave, men det er nå min konklusjon etter hva jeg har sett og lest i mitt liv. Selv om det er umulig har vi ikke noe annet valg enn å prøve. Jeg vil gå veldig langt i å akseptere at folk er annerledes enn jeg, tenker annerledes og har andre holdninger, men i dette har jeg vanskelig å få andre med meg når det røyner på, har jeg erfart. Derav tanken om at ikke er mulig å få alle til å føle seg velkommen, forresten. Det er lett å ta det personlig når tanker og holdninger ikke blir akseptert, særlig når det ikke går så bra ellers i livet heller. Dette tror jeg – som selv er gift med en innvandrer – er problemet for mange innvandrere i Norge. Men det er nå min sak, andre får tenke som de vil.

Vår fredag

For første gang på noen dager reiste Olia, Ira og jeg ned til sentrum. Vi tok buss nr 14, Ira sart i vognen, når hun ikke var for utålmodig og ville gå selv. Olia fortalte om familiebakgrunnen sin, og hvordan de endte opp med leilighetene de har. Hun har også søskenbarn som bor i nærheten, i samme bygning, men som vi veldig sjelden ser. Selv om jeg har lest mye om Sovjetunionen og oppløsningen, og er meget interessert, har jeg store problemer med å få grep om detaljene nok til å forstå dem og gjenfortelle dem. Olia har som oftest også et poeng med historiene sine, og legger opp historien for å få frem det, ofte noen som har oppført seg dårlig. Det er svært viktig for henne at rett person betaler rett pris for rett ting, å leve på andres bekostning er den største skam.

Øl i plastglass

Jeg kjøpte en øl til i samme plastglass jeg hadde den første. Jeg elsker å være antiintigrert i ikke å kunne bruke samme glass en selv har drukket fra en gang til på pub og restaurant. Enda hvor miljøbevisste vi mener oss å være skal vi plent bruke såpe og strøm på å vaske det gamle for selv å få nytt. – Vil du ha ølet i samme glass, spurte servetrisen. Utenkelig i det sterile Norge. – Ja! sa jeg, med et stort smil.

Sjakk

Vi gikk gjennom Park Sjevsjenko i går. Det er den store parken midt i sentrum, den alle kjenner. Det karakteristiske, røde universitetet ligge like ved. Det er i denne parken de spiller sjakk. Jeg har et romantisk forhold til det, jeg kan ikke være annet enn glad i et land der se spiller sjakk i parken. Men kommer du som grønn turist, blir du loppet for penger. Det har du råd til.

Han jeg spilte mot ville spille for 5 griven. Den formelle enheten er hryvnaer, men det er fordi de ikke får til g på ukrainsk. Det får vi til på norsk. Det heter griven, alle sier griven, hryvnaer er for Google og Internett.

Uansett, det var Olia som koblet oss sammen. Han snakket høyt og snøvlete, og hadde øretelefoner på øret. Jeg spilte svart, og åpningen ble siciliansk Najdorf med tidlig f3. Jeg har ikke spilt sjakk på månedsvis, men følger med på Bilbao og andre storturneringer, pluss landsturneringen i Norge. Jeg fant en ny plan, manøvrerte sprinteren fra f6 til e6, og blokkerte med det bondefremstøtet hans til g5. På dette tidspunktet tror jeg at jeg atos ganske bra, men stillingen min brøt sammen straks etter da jeg selv flyttet en brikke til g5, og dermed måtte gi fra meg løperen der. Så var bonden på d6 ikke tilstrekkelig dekket, og dermed ryker alt, som enhver som spiller sjakk på passe hobbynivå vet. 

Jeg forsvarte meg kreativt, mest for å vise at jeg skjønte dette, ofret en annen bonde for å forsvare d6 med springeren. Men det var helst symbolsk, ryker det i Najdorf, ryker det raskt. Så han veltet over meg.

Jeg betalte ham femmeren, og forlot brettet. Første partiet er alltid best. Så spiler jeg dårligere og dårligere, ettersom hans psykologiske overtak får mer og mer virkning. Som de fleste som spiller for penger her, er han rett og slett bedre enn jeg. De som ikke er det, finner veldig raskt noen som er.

Businesslunsj

Klokken nærmet seg halv fire, og det var på tide med lunsj. De fleste restauranter som tilbyr businesslunsj, gjør det mellom klokken 1200 og 1600. Vi vet om en bra pubrestaurant, Sunduk, like ved.

Så vi gikk dit. Dette er også i området hvor bilbomben gikk av i uken. Folk som bare er sånn halvveis kjente lan orientere seg med en gule Vladimir-kirken, som ligger der.

På Sunduk slutter imidlertid den billige lunsjen klokken tre. Da er et ikke snakk for Olia, da går vi videre. Hun ville tilbake, til Pervak, en restaurant vi kjenner, og liker godt. Jeg har imidlertid aversjon mot å gå tilbake hvor vi allerede har vært, jeg vil alltid videre. Så jeg risikerte lunsjen ved å satse på vi fant en restaurant i området.

Dette er ved den gylne porten. Området er turistifisert, her hørte vi mer engelsk enn vi har hørt i hele sommer. Olia var også like holden i lunsjen, og gikk og lusket et stykke etter oss.

Slik fant vi tilfeldigvis en ny restaurant for oss, der vi hadde oss en god lunsj.

Terrorsommer

Denne sommeren må vel gå inn som den verste i vår levetid, vi som ikke er mer enn middelaldrende. Den ene store nyheten overtar for den andre, og det er hele tiden noe negativt. Nå er det terror i München. Det er flere med skytevåpen, de har skutt vilt og tilfeldig rundt seg, og de er ennå på frifot. Det virker organisert og planlagt, slik jeg synes det er verst.

Det er spesielt å sitte i Kiev og føle seg trygg. Her skjer ikke den type terror. Som jeg skrev om den skumle bilbomben nå nylig, så er drapene og volden her som regel målrettet. Det rammer ikke tilfeldige. Det går an å unngå trøbbel.

Jeg har ikke lyst til å skrive så altfor mye om München. Jeg synes det er skummelt. Det er noe eget når drapene rammer noen som ligner på en selv. Jeg har stor sympati for svarte som føler seg utrygge for politiet i USA. Nå sist var det en psykiater som ble skutt, mens han lå på bakken med hendene i været, livredd for sin autistiske pasient som ikke skjønte politiets ordre om at han skulle legge seg ned. Alt på film. Det provoserer meg skikkelig, men jeg er jo ikke redd.

For angrep i Tyskland er det annerledes. Det er nært. Jeg synes ikke debatten vår er helt tilpasset situasjonen, debatten som den foregår i Norge. Og ved å forsøke å delta i den er man garantert å skitne seg til. Det er blitt så altfor lett å beskylde hverandre for umoral, dumskap og naivitet, man tar liksom ikke den andre part på alvor. Kanskje er det også et problem at verdenssituasjonen som vi har den er et resultat av et prosjekt til eliter som ennå sitter ved makten. Det er vanskelig for dem å innrømme at de har tatt feil, at hele det politiske prosjektet er feil.

Kanskje er det ikke feil heller. Det er viktig å diskutere, men følelsene tar overhånd.

Normaliteten har veldig sterk kraft. Det viste vår egen massemorder med ambisjoner å være terrorist for nøyaktig fem år siden. Mot hva alle tenkte da gikk det temmelig fort før alt var ganske som før. Det har også rekken av terrorangrep i Europa og ellers i verden vist, folks liv fortsetter ganske som før, om de da ikke er rammet direkte eller kjenner noen. Kanskje vil det bli som vanlig nå i høst også, tross Brexit, Nice, Tyrkia, München og hva som ennå kanskje venter. Tingene vender ganske ofte tilbake til det gamle.

Men det er ingen garanti. Kanskje er vi blitt litt bortskjemt hvor lett det er å leve våre vestlige liv, og hvor vanskelig det er å skade oss så det merkes. Jeg har selvsagt ingen løsning for hva som må gjøres. Det er noe jeg synes det er for mange som har. Jeg hadde satt pris på en mer reell debatt, at man snakket om tingene som de var, og ikke som man ønsket de skulle være. Det gjelder også når.man skal løse eller velge å holde seg unna problemer i verden utenfor oss. Det er ikke ærlig spill, det som foregår i Libya, Syria, Irak, Ukraina, Afghanistan og mange av de andre landene vi velger å involvere oss i. Kanskje er det ingen forbindelse mellom det som skjer her, og terroren som nå rammer oss. Men det må nok også holdes åpent for at det kanskje er det, og at det er folk og kulturer i verden som har fått mer enn nok av at Vesten kommer økonomisk, militært og moralsk overlegne, og belærer om hvordan alle ting skal være.

Jeg håpet de lave drapsanslagene som foreløpig.blir rapportert fra München er riktige.

•

Det viste seg senere å være bare en gjerningsmann. Han ble i løpet av natten funnet død. Så det var ikke så alvorlig som først antatt. Heldigvis. Den islamske stat er ikke så sterk som vi gjør dem til.