Oppsummering av bloggåret 2011

Det er på tide  å oppsummere bloggåret. Dette er året samlede treff på hovedbloggen for første gang har gått tilbake, men samlet sett i mitt greie bloggunivers er det 400 daglige treff. Det var også det som var målet, 100 flere treff år for år. Dette var fjerde året, så da blir det 400 treff. Neste år blir det 500. Bloggen som drar lasset er helt grei poesi, der det i dag på nyttårsaften blir ny rekord med over 1000 treff for første gangen. Årsaken er det svært populære nyttårsdiktet som mange er interesserte i.

Listen over de mest populære her på hovedbloggen er:

Første forsøk på Bergenstesten gjennomført More stats 1 056
Bryllupet til Ingrid og Pål More stats 690
Bølgekraftverket på Toftestallen, Sotra More stats 646
God russisk jul! Счастливого Рождество! More stats 634
Giftemål i Kiev More stats 632
Tone Sivertsen – 30 år More stats 481
Mitt russiske bryllup i Kiev! More stats 477
Å reise med den transsibirske jernbanen More stats 460
Tablet Samsung P1000 Galaxy tab More stats 376
Jennys konfirmasjon More stats 342

 

Takk for det gamle!

Oppsummering av 2011

Det er ikke så mange år som vil gå inn i historien som et av de virkelig betydelige, og enda færre får vi oppleve i vår levetid. Fra de siste tusen års historie har vi slaget på Stikkelstad i 1030, det store skisma i 1054, Svartedauden i 1349, oppdagelsen av Amerika i 1492, reformasjonen i 1536, the glorious revolution i 1689 og den franske revolusjon i 1789, grunnloven av 1814 og parlamentarismen i 1884, revolusjonsåret 1848, unionsoppløsningen i 1905, verdenskrigene i 1914-1919 og 1939-1945, romfarten fra slutten av 1950-tallet og 1960-tallet, det nye revolusjonsåret 1968, diktatorers død og fall i 1975, revolusjoner og krig i 1979, kommunismens fall i 1989, terrorangrepet på USA i 2001, tsunamien i 2004 og nå altså den arabiske våren og 22. juli-angrepet i Norge 2011. Dette året vil finne sin plass som et av de mer begivenhetsrike, og vil ha sin plass i historiebøkene i lang tid fremover.

Den arabiske våren begynte i Tunisia. Det begynte med det som er en parallell til Praha-våren i 1968, med at en ung satte fyr på seg selv i protest mot regimet. I Tsjekkoslovakia var det Jan Palach som gjorde det etter at Warszawa-pakten sine tropper og tanks hadde gått inn i Praha og gjort slutt på reformene, i Tunisia var det Mohamed Bouazizi som gjorde det i desember og 2010. Palach symboliserte desperasjonen og fortvilelsen over et mislykket opprør, Bouazizi satte opprøret i gang.

I januar 2011 falt regimet i Tunisia, mens opprøret forplantet seg videre til Egypt. Det er et land med mye større pondus. Tunisia har cirka 10 millioner innbyggere, Egypt har over 80 millioner. Egypt har også en nær og fjern historie som gjør landet ekstra betydningsfullt, det har Nilen og Suez-kanalen, og det ligger sentralt plassert i krysningspunktet mellom tre kontinent og i hjertet av den arabisktalende verden. I Egypt stod også det gamle regimet, ledet av Hosni Mobarak, sterkere enn i Tunisia. Da også dette regimet falt var det klart vi stod overfor noe meget spesielt.

Protestene spredde seg over mange av de arabisktalende landene. Det lignet på hva som skjedde i Øst-Europa i 1989. Også der kom oppstanden tydelig nedenfra, det var et undertrykket folk som trakk ut i gatene for å  markere sin misnøye mot det undertrykkende regime. Opp gjennom historien har regimets løsning da vært å sende militæret mot folkemassene. Det har fungert så lenge regimene har vært skruppelløse nok til å ta i bruk de maktmidlene som finnes, så lenge de militære har fulgt ordre og så lenge det internasjonale samfunnet ikke har blandet seg inn. I Øst-Europa var det nummer to og delvis nummer en som sviktet. De europeiske kommuniststatene hadde skrevet under på Charter77, en avtale om at menneskerettighetene skulle oppfylles. Statene kunne sende politiet mot demonstrantene og banke dem opp, men de våget ikke sende tanks og skyte dem ned. Det var også slik at politiet skiftet side under demonstrasjonene, og selv deltok i protestene. Da har ikke regimet noe å hvile maktbasen sin på, og de er tvunget til å gå av.

I Egypt og Tunisia lignet det veldig på hvordan det til å begynne med foregikk i Øst-Europa.  Mubarak forsøkte å slå opprøret ned, men han forsøkte ikke hardt nok, og demonstrantene vant frem. I Libya satt imidlertid Muhamar Ghaddafi, og han nølte ikke med å ta i bruk alle de midlene han hadde. Han ville slå ned opprøret med tanks og bombefly. Her var det punkt tre som ødela, det internasjonale samfunn blandet seg inn med mer avanserte tanks og bombefly, og knuste Ghaddafis regime i det som utviklet seg til en regelrett krig. Det etterlater mye for samfunnsviterne og historikerne å diskutere, for eksempel hvordan det internasjonale samfunn kunne legitimere denne angrepskrigen med å ville forsvare sivile. Det er også det alltid ubehagelige spørsmål hvorfor det internasjonale samfunn grep inn i Libya, og ikke i andre land. Og vi har også rekord i at en fredsprisvinner setter i gang en krig etter at han har fått fredsprisen. I dette skal Barack Obama bli vanskelig å slå.

Det er alltid gledelig når autoritære regimer faller til fordel for tilnærmede demokratier. For de ararbiske landene tror jeg imidlertid det er et stykke igjen før målet blir oppnådd, og det er heller ikke sikkert at det vil bli det. De Øst-europeiske landene kunne raskt la seg integrere i resten av Europa. Skillet jernteppet laget var alltid ganske kunstig, mange av landene var tidligere en del av det habsburgske kongeriket,  de var selv en del av Europa, språklig og kulturelt. De arabiske landene har ingen slike modeller og forbilder de kan følge. Vi kan ikke forvente at de skal lage demokratiske tradisjoner og institusjoner etter vår opplysningstid, de følger en helt annen historisk linje og har andre idealer. Det ser lovende hva som skjer i Tunisia, men det er også det landet som har ligget nærmest Europa. Hva som for tiden skjer i Egypt tror jeg er mer representativt. Der har kraftige motsetninger kommet til syne, og demonstrasjonene fortsetter på samme måte og med samme virkemidler, men nå rettet mot makten som har overtatt etter Mubarak. Det har vel også kommet ganske klart frem at befolkningen ikke akkurat har vært samstemt i hva de ønsker seg i stedet for det gamle.

En personlig oppsummering av 2011

Vanligvis pleier jeg ved årets utløp å ha en liten oppsummering om bloggåret som har gått, hva slags poster jeg har skrevet og hvor mange treff jeg har fått. Slik får jeg også oppsummert hva som har hendt meg og i verden, siden jeg skriver om begge deler. Denne gangen har året imidlertid vært usedvanlig begivenhetsrikt, med huskjøp og flytting for meg, og med store hendelser i verden. Jeg har derfor valgt å dele oppsummeringen i to, der jeg i dag vil ta den generelle oppsummeringen om hva som har hendt, og i morgen hva jeg har blogget om.

For meg var det store spørsmålet ved inngangen av 2011 om jeg ville få råd til å kjøpe barndomshjemmet når mor flyttet ut. Det så lovende ut i julen, Olia hadde fått økt antall oppdrag som barnehagevikar, og vi forholdt oss til et feilaktig anslag hvor mye vi kunne vente oss for leiligheten vår i Bergen. Hadde jeg vært overtroisk, ville jeg kanskje bekymret meg over at jeg ved inngangen til året var meget syk. Jeg hadde høy feber, og måtte til legevakten for en av de veldig sjeldne gangene i mitt liv foreløpig. Alle planene jeg hadde og prosjektene jeg var i gang med for meg selv, det var ikke snakk om. Jeg holdt sengen eller satt i lenestol med tent peis i kjellerstuen og sov eller forsøkte å sove. På bursdagen min første januar laget Espen og Tonje biffmiddag, jeg spiste ingenting. Kanskje var dette et forsvarsel om hvordan året ville gå?

Forvarselet slo i alle fall til til å begynne med. Anslaget vi hadde for leiligheten var satt noen hundre tusen for høyt, og hundre tusener av kroner er ikke slikt Olia og jeg klarer å trylle frem uten videre. Det var ganske deprimerende. Skulle vi bli tvunget til å flytte midlertidig i Bergen? Skulle vi måtte etablere oss der? Eller skulle vi ta enda noen år i den lille leiligheten, før vi kunne flyte hjemover til noe skikkelig i Rogaland? Det var elendige alternativ alt i hop. Det var så elendig at det måtte bare gå å få kjøpt huset.

Så gikk jeg ut på pub med Henriette, en torsdag etter å spille innebandy, jeg husker det godt. Optimismen kom tilbake. Neste dag ringe jeg mor på Skype, lanserte noen forslag, og etter at hun hadde brukt litt tid på å forstå hva forslagene gikk ut på, var vi bestemte på at dette skulle vi klare. Vi flytter hjem uansett. Og så utsetter vi betalingen eller deler av betalingen til vi har fått finansene under kontroll. Jeg liker å ha god buffer i økonomien, nå var det på tide å tære på den. Maksimalt.

Slik gikk senvinteren mot påsken. Jeg husker jeg hadde problemer med å konsentrere meg for eksamen i fysikk, og jeg trakk meg fra eksamen på høyere nivå i russisk. Jeg fant ut at jeg kunne ikke legge ned så mye tid i det som faget krevde, og at dette ville gå på bekostning av annen viktig tid. Jeg måtte trekke meg i tide, selv om det så ut vil å være virkelig kjekt, med mange herlige tekster jeg allerede hadde lest og har et inderlig forhold til. Det var synd jeg måtte la sjansen til å ta eksamen i dem gå i fra meg. Men slik var det.

Samtidig gikk livet til Olia også sin gang. Antall vikaroppdrag i barnehage tok en bratt vending nedover, det var lite i januar og februar. Det var også sykdom i familien hennes, som selvfølgelig plaget henne. I februar hadde vi som vanlig vinterferie i Ukraina, for første gang i leiligheten i Lepse Boulevard, i utkanten av Kiev. Man skal være veldig godt kjent for å vite hvor det er. Det var en opplevelse å bo der. Så skriver jeg ikke mer om hva opplevelse det var.

I mars kjørte vi hjem med første flyttelasset. Det er noe så til de grader travelt å flytte, og det passer meg så til de grader lite. Vi skulle gjøre leiligheten klar til fotografering og visning. Olia pakket og ordnet som hun kan gjøre det, dørstokkmilen er ikke noe begrep for henne, som jeg mange ganger har skrevet. Hun bruker aldri tid på å okke seg over noe hun må gjøre, enten gjør hun det, eller så gjør hun det ikke. Og er det vanvittig mye, begynner hun bare, og så får hun det ferdig med tiden det trenger.

Leiligheten ble helt forandret, selvsagt, av dette stuntet. Den ble enda mer fremmed for meg enn den alltid hadde vært, ryddig og tom, men beboelig for dem som liker å ha det oversiktlig. Og den så lekrere ut enn den egentlig var, slik leiligheter skal gjøre under fotografering og visning.

Påskeferien ble denne gangen en slags trening på hvordan vi ville få det til høsten. Olia og jeg bodde nede i kjelleren, mens mor bodde oppe i første etasje. Men egentlig bodde vi alle om hverandre. Ved siden av bekymringer og tanker om kjøp av hus og salg av leilighet, var jeg også nødt til å begynne å lese skikkelig på fysikken. Det begynte å bli bare tiden og veien, med mer vei enn tid.

I mai var det ny visning, klønete satt opp av megleren, men denne gangen gikk det bra. Vi fikk opp en budrunde med konkurrerende budgivere, og fikk med det et par hundre tusen mer enn det første, forsiktige verdianslaget, og ti tusen mer enn takst, men fortsatt en halv million mindre enn det første, merkelige anslaget vi hadde forholdt oss til. Leiligheten var solgt. Overtakelsesdato ble satt til første august.

Så var dette ute av verden. Jeg kunne sprenglese til eksamen, og klarte det flatterende bra. Astronomi og moderne fysikk med Einstein og Schrödinger var temaene, astronomi det største, det andre litt tilfeldig sammenrasket. Etter eksamen måtte det til et krafttak for å ta igjen forsømt arbeid i min vanlige jobb. Det gikk også fint. Og så var det sommerferie.

På denne tiden hadde allerede Olia hatt sommerferie en tid. Hun reiste 6. juni for å begynne på sommerjobben sin, som skulle utvikle seg til en fast deltidsstilling hun med ekstra vikariat greit fyller opp til 100 %. Hun bodde altså nesten en måned sammen med mor, mens jeg var i Bergen og sprengleste fysikk og tok igjen tapt arbeid. Det var en veldig fin tid, husker jeg.

I sommer var det for første gang på mange år ingen utenlandsferie, og for første gang i mitt liv ingen ferie i det hele tatt. Jeg var hjemme og ordnet med huset, og støttet Olia som jobbet og jobbet, og mor som hadde mange ting i hodet og skulle forberede bryllup og kjøpe leilighet til seg selv. Sommeren hadde også en travel tur for mor og meg til Bergen, for å ta med det siste flyttelasset. Det står i ettertid som en romantisk feriereise. Det var jo ganske koselig, med den enorme bilen, og det altfor store flyttelasset vi måtte ta på altfor kort tid.

Første august var offisiell overtakelse av huset. Det druknet litt i bryllupet til Tonje og Espen noen dager senere. Og det var fremdeles noen problemer med siste del av finansieringen. Ellers ble dagene brukt til flittige løpeturer og rusleturer i terrenget rundt der vi bor.

Så begynte hverdagen også for meg, med jobb på nytt arbeidssted, og fortsatt boende med mor og kone i samme hus. Nå var også mor for alvor begynt å se seg om etter et sted å flytte, det ble jo noen tærende krefter som virket med stress om finansieringen og om flyttingen, og om at mor og Olia om de er aldri så velvillige overfor hverandre, så er de veldig, veldig forskjellige.

I september fikk mor inn budet på et rekkehus på Klepp stasjon. Flyttedatoen ble satt til første oktober. Først den dagen hadde Olia og jeg overtatt for alvor, og kunne flytte fra kjelleretasjen og opp i det egentlige huset. Endelig hadde vi tilgang på alle rom, og på alle ting. Vi hadde mer skapplass enn vi hadde pleid å ha romplass, for å si det litt overdrevet.

Det var veldig, veldig kjekt for meg dette. Jeg kan fremdeles sitte i en hvilken som helst stol, og bare se ut av vinduet. Jeg kan vandre litt fra rom til rom. Se meg rundt. Selv om resten av familien er mye mer øyeblikkelige med å få tingene på plass enn Olia og jeg er, koser vi oss veldig, og lar tingene finne sin plass når det faller seg slik. Plutselig blir en ting plassert et sted den blir stående.

I oktober hadde jeg også et lite gjestespill tilbake til Bergen, for en sceneopptreden og gjensyn med gamle venner. Det ble gjensyn til ganske  mange og noen veldig gamle venner, altså venner fra langt tilbake, og det ble både tur i Bergensfjellene og tradisjonsrik tur på flott restaurant med Henriette. Det var en kjekk tur, men jeg var også glad for å kunne reise hjem fra Bergen.

Deretter ventet de lange høstmånedene, med stadig mørkere kvelder og morgener, og det hjemmekoselige høstværet med pøsregn og vindkast. Men jeg har syklet ganske langt til jobb, og hørt interessante foredrag og annet intellektuelt på veien, og når jeg har kommet hjem, har det vært bare velstand i huset. Det er dumt når Olia har kveldsvakt, og vi ikke får sett hverandre annet enn noen minutter på kvelden før vi legger oss, og grytidlig om morgenen før en av oss må haste av gårde på jobb. Utenom det er det veldig fint.

Og så gjenstod bare desember med sjarmøretappen inn til mål. Det var den første hele julemåneden i Gaupeveien 5, og den første hele julen uten mors julepynt og julemat. Det har bare vært en glede. Jeg gledet meg veldig til ferien i år, og vi har virkelig kjøpt inn med julemat og julepålegg. Olia har et litt ambivalent forhold til den norske julen, så hun vil bare være med på deler av den. Men jeg er godt fornøyd med å ha fri hele dagene, drikke rikelig med kaffe og spise rikelig med god at, jeg er godt fornøyd. Fra i fjor har jeg også innledet tradisjonen å lese 12 sanger i Dantes guddommelige komedie, og alle juler innvilger jeg meg rause porsjoner internettsjakk, i år på playchess, og med god ratingfremgang. Julaften ble feiret hos Trude, første juledag hos Tone, og i morgen kommer de alle sammen for å ta med det aller, aller siste flyttelasset herfra. Det er en symboltung handling det passer godt å avslutte posten med.

Det er blogget om det meste, for dem som ønsker ytterligere informasjon eller vil lese mer om noe av det jeg har skrevet om. I morgen kommer en oppsummering av 2011 for Norge og verden, og på lørdag kommer oppsummeringen av bloggåret. Jeg traff som alltid mange kjekke mennesker dette året, og de var som alltid velvillig innstilt og fine å vær med. Til dem og til alle vil jeg si: Takk for det gamle, og jeg ser frem til det nye!

Julen 2011

I år er den første julen hvor vi feirer julen med hus på Ganddal. Det er 17 år siden jeg har feiret julen og bodd her. Det er første gang i voksen alder jeg ikke skal reise bort når julen er overstått. Jeg skal bli her, jeg skal bo her. Det er en enorm forskjell.

Lille julaften feiret vi denne gangen hos mor i Kvednadalen. Jeg kaller det Kvednadalen, selv om det bare er gaten hun bor i som heter det. Plassen heter Klepp stasjon, der også søster Tone bor. Uansett, det har alltid vært tradisjon å pynte juletreet og spise julemat lille julaften. Det var mor og far og Tonje og meg som pleide å gjøre det, så døde far, og det ble et par stusselige år. Nå har vi fått forsterkninger med det at både Tonje og jeg er blitt gift, særlig er hennes Espen flink til å være med, flinkere enn jeg, når sant skal sies. Jeg legger mer innsats i maten enn i treet. Denne gangen hadde mor laget en helt fabelaktig rømmegrøt, som kanskje bare var sånn som den pleier å være. Men vi spiser det bare når solen snur om sommeren og vinteren, St. Hans og Lille julaften. Det er en veldig hyggelig gjensmak hver gang.

Foreløpig er det bare Espen som har satt seg til bords, strategisk like ved akevitten.

Selve julaften feiret vi i år hos familien Nygård på Kverneland. Men det var bare Olia og jeg som våknet opp i huset på Ganddal. Det ble en god julefrokost med rømmegrøten fra dagen før, og ellers få juleaktiviteter. Jeg hørte Bachs juleoratorium og Bob Dylans juleplate, spilte et parti sjakk jeg vant spektakulært (noe som alltid hjelper på julestemningen) og leste en Canto i Dantes inferno. Olia brukte veldig mye tid på å sove. I hennes tradisjon er det nyttårsaften som har overtatt vår jul, mens første nyttårsdag blir som en amerikansk første juledag, med åpning av pakker strakfs fra morgenen av. Dette er en levning fra Sovjettiden, der kommunistene i mellomkrigstiden forbød den kristne julehøytiden, som russerne dermed feiret i smug nyttårsaften i stedet.

Før vi reiste ut til Trude besøkte vi graven til far. Det begynner å bli en fast tradisjon, vi har gjort det alle fire årene etter han døde. Første året var det grusomt, andre året fælt, men nå går det lettere. For meg er det viktig at jeg har fått meg en kone, og i år veldig kjekt at jeg har fått kjøpt huset. Da er det som om alle tingene som betydde så mye for meg, kan fortsette.

Her sitter vi til bords, julekvelden.

Deretter var det å reise opp til Trude og Lars som denne gangen hadde invitert til Kverneland. Der var vi samlet alle utenom familien Sivertsen som ville feire julen for seg selv dette året.

Her er middagen godt fortært, og vi er godt i gang med kaffe og sjokoladepudding.

Til middag var det pinnekjøtt og alt som godt var. De hadde virkelig lagt seg på kvalitet, dette året, Trude og Lars, mandelpoteter og ekstra godt pinnekjøtt hadde de kjøpt. Og ekstra godt ble det. Jeg spiste som en kraftkar, og til alles overraskelse, insisterte også Olia på å forsyne seg litt ekstra når alle trodde det egentlig var slutt. Hun pleier i slikt å være altfor beskjeden når hun er på besøk. Forhåpentligvis ser vi her en varig bedring.

Olia fotograferer hvordan jeg og Benjamin på hver vår måte uttrykker vår glede over julen.

Etterpå var det gang rundt juletreet, der Olia startet showet med en russisk sang ikke engang jeg kunne være med på. Deretter var det for oss norske mer kjente Et barn er født i Betlehem, Glade jul og Per Sjuspring. Så var det gaveåpning.

De er kanskje gift, men de er ikke voksne ennå. Her har de fått et lyssverd i gave av bestemor.

Det er alltid stusselig få gaver til oss. Selv om jeg har mange søsken, er det ingen andre enn dem og mor som gir gaver til oss. Dermed blir det fem stykker. Det hadde tatt seg ut om Olias familie hadde sendt oss gaver fra Ukraina, gaver fra dem får vi hver gang vi er på besøk. De tenker også litt annerledes enn oss om julen, vi har ingen problemer med det.

Her er jeg med det fine bildet vi fikk av Tonje og Espen. Kyndige i slovakisk kan forstørre bildet, og se hvilken hiilsen vi har fått med oss.

Olia og jeg hadde kjøpt tallerkner til hverandre. Det vil si, jeg hadde kjøpt tallerkner til oss. Fine middagstallerkner fra Figgjo, for å prøve meg på en ufullstendig setning jeg ikke kan få meg til å la bli stående som den er. Ellers utvekslet vi duker med familien Nygård, de fikk en mørk grågrønn med mønster av oss, vi fikk en hvit med uthevet mønster av dem. Fra Tonje og Espen fikk vi innrammet bilde av oss fra bryllupet deres, innskrevet med tekst på slovakisk, så ingen andre enn Olia og jeg og Tonje skal forstå det. Fra Sivertsens fikk vi bestikk, og er veldig glade for det. Det ble en god jul, der kvaliteten tok over for kvantiteten når det kommer til gaver.

Til slutt var det kaffe med snop og julekaker. Det ble en veldig fin julefeiring. Jeg hadde det veldig bra, det var ikke så uventet, men også Olia koste seg, og det er ingen selvfølge. Hun har det litt vanskelig for tiden, med at hun ikke får behandlet søknaden om fornyet oppholdstillatelse, og dermed ikke kan reise hjem til sin familie i julen. Det er et par ting som gjør det ekstra vanskelig, og som ikke hører hjemme på en blogg.

 

 

Fornyelse av oppholdstillatelsen

Da jeg startet denne bloggen hadde jeg ingen anelse om at jeg skulle komme å gifte meg med det første, langt mindre at det skulle være med en kvinne fra Ukraina. Slik gikk det imidlertid, og dermed har flere av postene handlet om hvordan det er å få ordnet giftemål og oppholdstillatelse for slike kvinner. Noen av postene er skrevet i ettertid, som en ren oppskrift av hvordan man skal gå frem, og noen er skrevet underveis, om usikkerheten og spenningen når man ikke vet hvordan man skal gå frem og hvilket resultat som vil komme på hvilket tidspunkt.

Så langt har det meste gått bra. Vi er trygt i Norge begge to, og vi har nettopp flyttet fra leilighet i Bergen til hus på Ganddal. Olia har nettopp klart bergenstesten, og er klar for høyere utdanning i Norge. Hun har allerede studieplass ved universitetet i Stavanger, og hun har i tillegg fast jobb i en deltidsstilling det er lett å få fylt opp med ekstra vakter. Det meste har gått veien for oss.

Under bloggingen har vi også mistet fedrene våre. Jeg mistet min far før jeg traff min kone, det er det frykteligste jeg har vært i gjennom. Min kone mistet sin far nå i høst. Hun planla nå i julen å reise ned til Kiev og få ordnet med arveoppgjøret. Dermed vi er vi ved det denne posten skal handle om, og som det ikke står så mye om ellers rundt om på nettet. På grunn av lang behandlingstid for fornyelse av oppholdstillatelsen kan ikke min kone forlate landet, uten å risikere å ikke få lov til å komme tilbake på månedsvis.

Reglene er slik at man kan søke om familiegjenforening med permanent oppholdstillatelse. Dette gjorde Olia og jeg i 2009, rett etter at vi giftet oss. Den høsten var en eneste lang ventetid. Så kom hun inn i landet den julen, 14. desember, toårsjubileum i går. Vi hadde virkelig tanken i hodet at slik ventetid skulle vi aldri måtte oppleve igjen, nå skulle vi leve sammen for alltid.

Det er imidlertid lagt inn noen hindringer og ekstra vanskeligeheter. Hvert år må min kone og alle andre i tilsvarende situasjon søke om å få oppholdstillatelsen fornyet med enda et år. Det gjør hun og alle andre hos politiet, det koster en drøy tusenlapp. Etter tre år kan hun søke norsk statsborgerskap og slippe dette. Det blir eventuelt til neste år.

I fjor søkte hun fornyelsen i Bergen politidistrikt, noe som gikk så glatt og smertefritt at jeg ikke engang husker hvor lang tid det tok. Olia stakk innom politistasjonen på vei hjem fra et av sine barnehageoppdrag, etter en stund var alt i orden.

I år har vi søkt hos politiet i Sandnes, Rogaland politikammer, må det vel være. Hun søkte 21. november, en knapp måned før visumet går ut 21. desember. Stor var sjokket da hun fikk vite at fornyelsen ikke vil bli ferdig i tide.

En ting hadde vært om dette hadde blitt litt problemer, litt å vente, hun fikk reise på midlertidig visum eller noe sånt. Saken er at om hun reiser, vil hun ikke få komme tilbake før behandlingen er ferdig. Fra politikammeret har hun fått høre fem måneder. Temmelig like lenge som da oppholdstillatelsen ble gitt første gang.

Olia ble helt fortvilet da hun fikk vite det. Hun hadde gledet seg sånn til å se igjen familien sin. Koffertene har stått ferdig pakket med julegaver i ukevis, nesten hver dar hun vært på Skype og snakket med dem, om hva hun har kjøpt, og om alt de skal få gjort når hun kommer. Det har også en praktisk side. Arveoppgjøret i Ukraina er nødt til å bli gjort innen et halvt år. Den tiden går ut før behandlingstiden for fornyelsen av oppholdstillatelsen gjør det.

Jeg har vært i kontakt med Utlendingsdirektoratet, og fått det hele bekreftet. Det er som vi tror. Rogaland politidistrikt har stor søknadsmengde, så 5 måneders behandlingstid er ikke uvanlig. Det betyr også at så fort min kone har fått innvilget denne, må hun begynne å tenke på å søke om neste.

Det finnes en utvei. Vi kan søke om prioritert behandling. Da må vi legge ved dokumentasjon om at prioritert behandling er nødvendig. Det betyr nytt kjør med oversettelse av dokumenter, og apostillestempel. Denne gangen er det imidlertid Olias mor og søster som må ordne med alt, som om ikke de hadde nok å gjøre. Alternativet er å holde Olia utenfor arven, eller å håpe på et lite mirakel sånn at behandlingen går litt raskere.

Vi var så sikre på at alt var i orden at det er rene tilfeldigheter at vi ikke allerede hadde kjøpt billetter. Jeg var så smått begynt å helle mot at jeg skulle være med selv, og var begynt å jakte billetter om det skulle finnes noe vanskelig å si nei til. Nå er vi imidlertid tilbake i en juleforberedelse som minnet om den for to år siden. Vi er invitert rundt omkring i familiebesøk, selvsagt, men det er vanskelig å si sikkert om vi kan komme eller ikke, eller hvor det blir av oss i julen.

Noe av det dummeste med dette er at det kom så brått og uventet. På nettsidene til UDI står det at man må søke en måned før oppholdstillatelsen går ut. Det gjorde Olia fire dager for sent. Betyr det at hun må vente fire måneder ekstra før hun kan forlate landet og se igjen familien sin? Akkurat nå ser det sånn ut.

Johnatan Dimblebys ønske om demokrati i Russland

Da vi kjøpte huset på Ganddal hadde mor en løpende avtale med Canal Digital. Den gjør at Olia og jeg de siste ukene har hatt tilgang på flere TV-kanaler enn vi ellers ville hatt, og som vi ville betale for. Blant dem har vært BBC HD. Et av programmene denne kanalen har sendt er Russia: A journey with Johnatan Dimbleby. Det er en serie på fire programmer, og de har alle sammen blitt sendt rett som det er, både i sommer og gjennom høsten. Programmet er enkelt tenkt ut. Briten Johnatan Dimbleby reiser inn i Russland oppe ved Karelen, og så tar han turen ned til St. Petersburg, videre til Moskva, og deretter ned til Syd-Russland og problemområdene i Kaukasus. Derfra reiser han opp til Jekaterinburg, hvorfra han med noen små avstikkere følger den transsibirske jernbanen til Vladivostok. Russland er et enormt land, og ut i fra årstidene å dømme har reisen tatt noen måneder. Det er med andre ord gjort grundig arbeid.

Siden Johnatan Dimbleby har med seg en tolk og disponerer alle ressursene til BBC, får han tilgang mange forskjellige steder og kommer i kontakt med mange mennesker. Det er garantert mange han har snakket med som er klippet bort fra programmet, og blant dem som er med må man regne med at mesteparten av det de har sagt, er klippet bort. Det er likevel gjort med britisk grundighet og høflighet. Dimbleby har helt sikkert gjort grundig forarbeid før reisen, og rådgiverne hans har kunne fylle inn med det han selv ikke har hatt kjennskap til. Han virker også oppriktig interessert i menneskene han møter, og ser ut til å møte alle med dyp respekt og et åpent sinn. Det er rett og slett skikkelig gjort alt sammen.

Et tema Dimbleby liker å ta opp med sine russiske samtalepartnere er deres syn på demokrati. Han gir uttrykk for at han er overrasket at russerne fra St. Petersburg til Vladivostok ikke ser ut til å ønske seg et demokrati etter vestlig modell. I Volgograd finner han til og med en passe ung dame som ønsker seg tilbake til Stalin. I regien virker dette sterkt, da Dimbleby nettopp har vært i Voronzeh, hvor folk sultet i hjel i hundretusener på grunn av Stalins redselsfulle jordbrukspolitikk med kollektivbrukene og tvangsinnløsningen av korn, og i Tsjetsjenia, hvor hele befolkningen ble deportert til sentral-Asia under andre verdenskrig, fordi de angivelig sympatiserte med nazistene. Det er da selvfølgelig sjokkerende at russerne ikke har noe sterkere forhold til sin egen historie, enn at det ennå finnes mange som ser med lengsel tilbake til Stalintiden og beundrer den store despoten.

Dimbleby er selvfølgelig britisk korrekt. Han behandler også denne kvinnen med respekt, og konfronterer henne med reaksjonen han har når han hører hun snakker pent om Stalin, i stedet for å bare henge henne ut på TV. Russerne selv er herlig lite korrekte. Denne kvinnen er en «baba», en gammel kjerring fra landet. Fra henne kan man ikke forvente noe som helst, i hvert fall ikke noe som har med kunnskap og dannelse å gjøre. Det er rått parti når Dimbleby snakker med henne om historie, også russisk historie, og man kan se hvor redd hun blir, når hun plutselig må forsvare sine meninger.

Det er slående hvordan russerne omtaler sin fryktelige fortid og hvordan for eksempel tyskerne gjør det. Det finnes ikke et normalt utstyrt menneske i Tyskland eller resten av verden som vil finne på å glorifisere nazitiden, og ønske seg Hitler tilbake. Den lille gruppen som gjør dette er erklærte nynazister, de vet de provoserer ved å si det, og er klare til å backe opp sine argument med knyttnevene om det skulle bli nødvendig. Den russiske kvinnen ønsket ikke å provosere ved å glorifisere. Hun uttrykte etter min mening et genuint ønske om bedre tider, og en ærlig mening om at bedre var det under Stalin. Hun ble overrasket da Dimbleby plutselig ikke var enig med henne.

Mamaja Kurgan, Stalingrad, Volgograd, Sovjetiske minnesmerker

Volgograd - eller Stalingrad, som byen het under andre verdenskrig - er en by hvor stoltheten og nostalgien over fortiden er spesielt sterk. Det var her sovjetrusserne vant det blodige slaget som snudde krigen, og satte nazityskerne på defensiven. Monumentene er storslåtte, som også slaget og seieren var det.

Jeg mener videre at denne kvinnen og hennes drøm om Stalin er representativt for noe som sitter svært dypt i det russiske folk, og som vi i vesten vanskelig kan sette oss helt inn i hvordan må være. Russerne ønsker drømmen, det fantastiske, storheten, og de ønsker det like inn i det vanvittige. Det er derfor russerne i sin historie aldri har tatt overgangen fra en tid til en annen i mange skritt. Det skjer alltid øyeblikkelig, ledet av en sterk mann eller til og med ikke særlig sterk mann, bare en som kan vise retningen, denne veien går inn i det eventyrlige! Slik valgte russerne sin religion, den ortodokse kristendom der messene åpnet portene til himmelen, slik erobret de det som nå er verdens suverent største land, slik åpnet Peter den store sitt vindu mot Europa, slik innførte Lenin kommunismen, slik tok Stalin den nye kommuniststaten til å bli en supermakt, og slik ble liksomdemokratiet og kapitalismen overført omtrent over natten etter Sovjetunionens fall.

Det er for russerne bare å se på kartet og å lese historiebøkene. På 1920-tallet lå Russland helt nede i søla, etter en ødeleggende verdenskrig og en enda mer ødeleggende borgerkrig. Etter krigen i 1945 var Sovjetunionen en av verdens bare to supermakter, selv fantastiske USA skalv, og hadde grunn til å skjelve. Den gang var det i Sovjetunionen tingene skjedde, riktignok ikke så mye i virkeligheten som i propagandafremstillingene av dem, men dog: det var sovjetrusserne som ledet an i romkappløpet og de fikk kjernefysiske våpen bare noen få år etter de fikk det i vesten. I dag føler russerne at alle ler av dem, og har grunn til å le av dem. Om historiekunnskapene ellers ikke er helt på topp, som den jo ikke trenger være for den jevne mann og kvinne i noe land, så er det lett å ikke få med seg alt av hva som egentlig skjedde i Stalinperioden, og la være å tro på det man får med seg, men som ikke passer helt inn i bildet man ønsker seg. Jeg sier ikke at det ikke er farlig, jeg tror tvert i mot dette kan være meget farlig. Det russiske folket er veldig lett å få med seg i halsbrekkende endringer, når de aldri vil ta et ordentlig oppgjør med fortiden, og en sterk leder har så lett å få folket med seg på storslagne løfter om en bedre fremtid.

I St. Petersburg og Vladivostok snakket ikke Dimbleby med noe gudsord fra landet. Her var det unge mennsker med utdannelse og studenter som  ikke ville gå med på at demokrati etter vestlig modell er noe for Russland. Ungdommene i St. Petersburg minnet forresten fryktelig om de høyere, dannede kretsene i samme by i Lev Tolstojs roman, krig og fred. I den byen klarer man mer enn kanskje noen annen å leve helt atskilt fra verden og virkeligheten, og diskutere alt som om det var en konkurranse i teorier og meningsutveksling, som om alt snakk er et middel for å holde kjedsomheten unna, og ingenting av det man sier eller mener egentlig er tenkt å ha konsekvenser.De mente at friheten stod høyere enn demokratiet, og at de der i St. Petersburg var friere enn for eksempel tyskerne. I Tyskland er det nemlig lover for alt, mens i St. Petersburg kan man gjøre hva man vil.

Diskusjonen i Vladivostok foregikk også med unge russere som snakket engelsk. Med disse forsøkte Dimbleby å argumentere for demokratiet, slik den argumenter som er overbevist om at man selv har rett, og de man diskuterer med en gang vil forstå det. De kom inn på USA, og Dimbleby argumenterte med at om amerikanerne var misfornøyd med presidenten, så kunne de kaste ham og velge en ny. Det er kanskje ikke et argument som holder helt inn til mål. De fikk riktignok kastet George W. Bush, men mange av problemene har vist seg å fortsette også under Barack Obama. Det er ikke så enkelt å kaste ham, for alternativene republikanerne for tiden er i stand til å komme opp med er ikke akkurat forlokkende. Det amerikanske demokratiet har også i det siste demonstrert problemene med at de ulike partiene snakker seg i hjel. De blokkerer for hverandre, slik at de ikke får funnet en skikkelig løsning på økonomikrisen. Og det er stadig vekk en ny valgkamp som er litt for nærme. De demokratiske lederne i EU har vel heller ikke i det siste levert noen overbevisende demonstrasjoner på at demokratiet er en overlegen styreform. Både i USA og i EU har man vel tvert i mot fått demonstrert at demokratiet kan være en uheldig styreform i krisetider der tøffe tiltak kreves, fordi det er vanskelig å samle flertall for å gjennoomføre dem. Og å gjøre det, krever tid og diskusjoner. Det er det ikke alltid man har.

Russland er et land som mer eller mindre permanent har vært i krisetider. Det er vanskelig å se for seg hva demokrati man skulle få til der, på kort sikt. I dag har russerne tatt ut i gatene og demonstrert mot parlamentsvalget. Vestlige medier har rapportert dette som et rop om mer demokrati. Det er kanskje å lese mer inn i demonstrasjonene enn de er. Demonstrantene vil ha nytt valg, fordi det ble jukset med opptellingen. De har ingen kandidat de vil ha i stedet for Putin, ingen motkandidat å samles om.

Det er gledelig at det russiske folk engasjerer seg. Der i landet er en av de farligste fiendene apatien. Det hadde vært enda mer gledelig om demonstrasjonene hadde ført til at demokratiet i Russland fungerte bedre, at folkets vilje ble mer hørt og at makten ikke ble konsentrert på så få hender og rikdommene i så få lommer. Det hadde vært gledelig, men historien til Russland har vist at der i landet lønner det seg helst å være pessimistisk, om man vil være sannspådd.

Toppmøte i Brussel og Durban

I Norge lever vi veldig godt for tiden, og i Roaland lever vi enda bedre. Her er økonomien smurt av oljepenger, som med dagens oljepriser gjør at vi kan bli veldig mye rikere og jobbe veldig mye mindre enn for bare noen få år siden. De økonomiske utfordringene i Norge går på å holde tilbake penger vi egentlig har, men som det ikke er så lurt å bruke, siden det vil gjøre oss fattigere i fremtiden. I Rogaland er utfordringen at det offentlige ikke er like søkkrikt som det private, slik at standarden på offentlige tjenester ikke svarer til de private forventinger. Private husholdninger sparer ikke på noe, så den eneste kontakten rogalands innbyggere har med sparetanken er i møte med det offentlige. Skoler, bybane, ryfast, hurtigtog, aldershjem, det skal bygges alt sammen, og fint skal det være. Vi er kanskje rikere enn Rogalendingene for hundre år siden, men vi har kanskje mistet noe sjarmerende på veien, når vi nå sitter og forlanger at vi skal få alt i fanget og at vi ikke skal jobbbe noe særlig for det.

Denne uken avsluttes to viktige forhandlinger. De ene er Klimaforhandlingene i Durban, i Sør Afrika, de andre EU-toppmøtet i Brussel. Begge omhandler svært kompliserte saker som kan få alvorlige konsekvenser om man ikke klarer å bli enige. For EU står Europas økonomi på spill, med veldig direkte konsekvenser for millioner av mennesker som kan bli berørt av arbeidsledighet, verdifall på leilighet og eiendommer, økte skatter og avgifter, konkurser og alt som egentlig følger med en dyp økonomisk krise. I Klimaforhandlingene kan konsekvensene være enda verre, om de verste prognosene slår til. Det vil bli temperaturøkning på jorden, og en rekke av områdene på jorden som nå er i balanse, vil få sin balanse forrykket. Det kan føre til en kjedereaksjon som gjør store områder som i dag er bebodd ulevelige.

Selv for teoretikere som står utenfor forhandlingene er det vanskelig å peke på hva en løsning egentlig kan gå ut på. Det er nesten fascinerende å lese fagøkonomene være uenige med hverandre. Problemet er at EU har innført en felles valuta, men ingen felles sentralbank. Det betyr at det finnes ingen sentral institusjon som kan justere kursen om økonomien kommer under press. En svak valuta er en fordel for eksportbedriftene, som kan produsere og selge sine varer billigere. En sterk valuta er en fordel for folks sparepenger. I Tyskland er man ikke interessert i å trykke så mange penger som grekerne trenger. Det vil føre til at nøysomme tyskere med oppsparte midler vil se sin beholdning mindre verdt, for at tøylesløse søreuropeere skal få finansiert sitt hodeløse overforbruk fra tidligere. Tyskerne har jo også et par episoder godt festet i det kollektive minnet, om hvordan det går når staten bare pøser på med opptrykte penger inn i systemet. Inflasjon er alltid en bekymring for dem som forvalter og har ansvar for et lands økonomi. I Tyskland er trusselen ekstra skremmende. De har opplevd hyperinflasjonen.

Så er det bare det at Tyskland også er med på seilasen de glade søreuropeere har fått eurolandene ut på. Grekerne er ikke i stand til å betale gjelden sin, den er allerede redusert med 50 %, og det etter atskillige milliarder var pøst inn i sluket i et fånyttes redningsforsøk. Det er klart, ingen investor med sunn fornuft vil finne på å plassere pengene sine i gresk statsgjeld. Da skal man i så fall ha skikkelig rente. Risikoen er enorm for at gjelden blir redusert enda en gang, og man kort sagt ikke får tilbake pengene sine.

Hadde det bare vært Hellas, kunne man kanskje leve med det. Hellas betyr ikke så mye, de klarer seg alltid på et vis og er ikke store nok til virkelig å kunne ødelegge for andre av betydning. Men situasjonen er faretruende lik i Irland, Portugal, Spania og Italia. Det er ikke snakk om at resten av Europa kan redde alle dem med puslepakker som er brukt på Hellas. Og skulle disse landene bli tvunget til å redusere gjelden sin, vil det bety alvorlige problemer for dem som har lånt pengene ut. Det er selvfølgelig banker og investorer, fond og institusjoner, noen av dem statlige, så dette vil få konsekvenser for langt flere enn rikinger det er lett å mislike. Jeg synes noe av det som er mest skremmende med denne krisen, er at i forrige krise som bare var for et par år siden, så ble bankene reddet med at statene gikk inn med store redningspakker – lån. Nå er det statene som har de finansielle problemene. Det virker ikke helt pålitelig å løse disse med enda større lån.

Den siste ideen som er lansert med en viss tyngde, er å kvitte seg med hele eurosamarbeidet, og la hvert land gå tilbake til sin egen valuta. Det blir foreslått som om dette ikke vil medføre noen problemer. Det vil selvfølgelig medføre noen helt forferdlige problemer. Og nå snakker vi ikke bare om at et av Europas største foreningsprosjekt i historien blir en fiasko, vi har kanskje lett for å glemme i vår fredelige tid at Europas stater opp gjennom historien gjerne har ligget i krig med hverandre, etter EU har ikke det vært noe spørsmål. Men problemene nå er mye mer enn prestisje, hvem i all verden vil være interessert i greske drakmer og italienske lire om de vil ha tilbake sin gamle myntenhet? Forretningslivet i disse landene vil lide katastrofe.

Jeg tror nok jeg er ganske tysk i mentaliteten når det gjelder disse spørsmålene. Jeg skulle bare sett at de hadde en større statsmann enn Angela Merkel ser ut til å være. Det ser ut til at hun blir sendt av gårde av rådgiverne sine dit pucken har vært, i stedet for hvor den er på vei, for å bruke et uttrykk jeg snappet opp på nettet forleden. Det er ingen andre enn tyskerne som kan ordne opp i denne krisen. Av og til er jeg fristet til å si som den greske forretningsmannen, at de skulle bare lagt hele Hellas og resten av Sør-Europa inn under Tyskland, så det ble litt orden i disse landene. Men det er klart, slike ord klinger ikke godt i munnen på en historiker.

Det er i morgen konklusjonen på EU-toppmøtet skal komme. Det må komme noe skikkelig, ellers er det bare å håpe at økonomene og finansmarkedene tar feil. Det bare det, at de har levert veldig gode argumenter på at de har veldig rett denne gangen. Vi har levd over evne, og mange europeere må nå akseptere noe som for oss i Norge og Rogaland er helt utenkelig, en fremtid med redusert levestandard. Det er jo noe som kan forandre livet til det verre, selge huset, ikke fordi man vil, men fordi man må. Og til en mye lavere pris enn man kjøpte det for, og uten at man med det får betalt tilbake lånet man har tatt opp på det.

I morgen kommer også konklusjonen på klimaforhandlingene i Durban. Disse klimaforhandlingene har år etter år vist seg som en oppvisning av stillstand. Etter optimisme fra 1992 i Rio de Janeiro og 1997 i Kyoto har det vel ikke skjedd så veldig mye, utenom at forventningene om at det skal skje noe har gått ned. Kanskje er ikke det så dumt. Mange av klimaavtalene som hittil har kommet i stand har vist seg forhastede. De har hatt åpenbare mangler og både urettferdige og ufornuftige konsekvenser, som for eksempel at rike bedrifter i i-land kan legge produksjonen til u-land og slippe unna hele klimaregnskapet. Kanskje skulle debatten gått grundigere inn på hvilken type avtale som egentlig vil være mulig, og hva slags avtale som er fornuftig, enn presset som har vært nå om at man skal komme opp med en avtale for enhver pris, og at det er kappløp om å kutte mest mulig for å bli populær. Det er ingen grunn til å vedta kutt i målsetninger, om de viser seg umulige å gjennomføre. Og det er ingen hjelp for kloden å finansiere kutt i eget land ved å flytte de samme kuttene utenfor landets grenser, sånn som vi liker så veldig, veldig, veldig godt å gjøre i Norge.

Det er en veldig spennende dag i morgen. Millioner av mennesker vil bli berørt av avtalene politikerne kommer frem til i morgen. Vi i Norge slipper unna. Vi er ikke med i eurosamarbeidet, og har vår oljerikdom til å stå i mot det meste som måtte kunne komme av økonomiske kriser. Vi synes kanskje tyskerne burde ordne opp her, men selv vil vi ikke bidra med en krone, selvsagt. I klimaet vil vi gjerne bidra, men helst på utstilling, spektakulært, så alle får se hvor flinke vi er. Vi betaler dyrt og bygger kraftlinjer gjennom naturen vår for å frakte gassen vår til Tyskland for å brenne den der, så tyskerne kan ta ansvar også her. I nyhetene kommer vi til å være opptatt av smørkrisen. For her i vårt land har vi surret det sånn til at vi tross alle pengene våre ikke engang er sikre på om vi får smør til jul! Enn om verden visste det.