Flybilletter til Ganddal og Kiev

I dag var det flybillettkjøpdag. Mulighetene for ordsammensetninger er greie på norsk.

Første billett var for reisen til Ganddal i juleferien. Det er hjem til mine foreldre, eller min mor, som det nå har blitt. Vi kan reise allerede onsdag 15. desember denne gangen, så det blir en lang og god juleferie i Gaupeveien 5 frem til 2. januar. Det kan også bli en smått vemodig jul, siden dette fort kan bli siste jul i barndomshjemmet. Mor kommer stadig nærmere den tiden da hun selger huset og kjøper seg en mindre leilighet å flytte inn i, hun har allerede fått veiledende takst på huset og har også vært på en visning. Det er store forandringer på min side av slekten.

Andre billett var for reisen til Kiev i vinterferien. Den turen går i slutten av februar og første uken i mars. Vi fant et greit tilbud med kombinert billett, ned med SAS og tilbake med Airbaltic. Ganske ofte viser det seg at Airbaltic har billigere hjemreise om søndager enn konkurrentene. Vi kommer igjen til å bo sammen med hele Olias familie i leiligheten i Lesu Ukrainka.

Vi fortsetter altså tradisjonen med min familie i helligferiene, jul og påske, og Olias familie i resten, vinter, sommer og høst.

 

Reklamer

Olia åpner bankkonto og går på handlerunde

Blant de som følger bloggen vet jeg det er en del som mest av alt er interessert i hvordan det går med Olia i Norge, om hvordan det er å finne seg en kvinne i utlandet, gifte seg med henne, og finne seg vei gjennom alt som kreves for at hun skal få lov til å bo her og klare seg godt her. Olia og jeg er for lengst over de viktigste problemene, vi er lykkelig gift og får bo sammen, Olia har nettopp fått fornyet oppholdstillatelsen med enda et år, det var bare å stikke innom politiet, levere søknad og betale 1100 kroner, dyrt, men forståelig.Vi har videre fått godkjent utdannelsen hennes fra Ukraina etter standarden, alt godkjent minus ett år. Olia har også klar den høyeste norsktesten hun er nødt til å ta, norskprøve 3. Det holder til normalt arbeid, og til noen høyskolelinjer, for høyere utdannelse kreves Bergenstesten som hun ennå ikke har. Etter alt dette formelle er selvsagt det viktigste å finne seg noe meningsfylt å gjøre, enten en god utdannelse eller en god jobb.

Dette neste skrittet har vært Olias største bekymring og hva hun har satt alle krefter inn mot fra første dag hun kom til Norge. Hun har satt inn støtet alle retninger hun kan få napp, og har brukt timevis, dagevis og uke- og månedsvis på å søke rundt på Finn.no etter jobb, og på nettsidene til forskjellige utdanningsinstitusjoner etter studieplass. Hun har søkt på alt som har vært relevant og det meste som ikke har vært relevant, ingenting for høyt eller lavt, fjernt eller dumt, og som regel fått høflige avslag, eller noen få kanskje, men likevel ikke. Det har på det verste gått på humøret løs, men det er jo til å overleve, at det bare er humøret som blir råket.

Og nå i det siste ser det ut til å ha løsnet. Hun er ringevikar i et vikarbyrå, og storfornøyd med det, fordi hun nesten hver dag blir ringt til, og må ut å jobbe i en eller annen barnehage. Når hun kommer hjem skriver hun sirlige notat hvor hun har vært og hvor lenge hun har jobbet, og gleder seg veldig over muligheten hun har til å tjene egne penger. Hun er med det storfornøyd, og har for øyeblikket slått fra seg alle planer om å bli noe som helst annet enn ringevikar i barnehage, så lenge hun er ønsket der og får penger for å jobbe, har hun det bra.

Nå har hun nettopp fått seg egen mobil og egen bankkonto. Hun logget seg inn på Skandiabanken første gang i går. Snart skal pengene komme direkte inn på hennes konto, og ikke via en gammel reservekonto hos meg. Å bestille alle disse tingene har gått like greit for Olia, som for en hvilken som helst nordmann, det har ikke vært andre problemer enn de vi selv har tullet til.

Pengene Olia tjener går foreløpig uavkortet og vel så det til gaver. Selvoppofrelse er en så stor og naturlig del av Olia, at om noen mener oppofrelse er galt, så er det ikke så mye igjen av Olia om hun må gi slipp på dette. Det er ikke tillært eller noe hun mener er godt eller dårlig, det er henne. Det er fryktelig vanskelig å få gitt henne noe eller få henne til å kjøpe noe til seg selv, mens hun til enhver tid vil være parat til å gi fra seg absolutt alt for en av sine nærmeste. Her er vi komplimentære. Jeg er alltid parat til å ta i mot det meste, mens jeg vanligvis har vondt for å gi fra meg noe.

Jeg sier for spøk til Olia at det er farlig de dagene hun har fri, for da stikker hun alltid ut i en butikk for å kjøpe seg noe, det vil si, kjøpe seg noe å gi bort. Det har vist seg det er like farlig om hun ikke har fri, for hun stikker gjerne innom en butikk på vei hjem. Sånn som i går, hun hadde vært på en kjempejobb, varslet på forhånd og over åtte timer, og på vei hjem kjøpte hun hele dagens fortjeneste i gaver til familien for neste gang vi reiser til Kiev. Heldigvis finnes det en grense med at det fysisk blir umulig å få mer ned i kofferten, eller inn på flyet, så drøye to måneder før vi reiser ser det ut til å bli en nødvendig kjøpestopp. Og til Olias enorme glede og endeløse forundring kommer pengene raskere inn på konto enn hun klarer å bruke dem opp. Først nå er hun i ferd med å skjønne at Norge er et godt land.

Julehandel

Olia med dagens fangst. Interesserte kan jo gjette om hun er godt kledd fordi hun ikke har tatt av seg ennå, eller fordi det er kaldt i leiligheten min.

To nye poster postet fra Kiev-turen i høst

Fredag fikk Olia fikset det eksterne harddiskkabinettet mitt, og jeg fikk overført dataene jeg hadde på harddisken i den bærbare PCen som gikk sundt i Kiev. På den var det to bloggposter som nå er postet.

Den ene er Ikke lenger migration-card i Ukraina fra ankomstdagen 6. oktober, hvor jeg i en kort post informerer om hvordan vi nå slapp å fylle ut imagration-card ved ankomst Kiev, og at slik vil det bli fremover. Siden har jeg fått med meg at årsaken til endringen nok henger sammen med EM i fotball som Ukraina skal arrangere sammen med Polen i 2012. Og det er bare en av flere endringer på gang.

Den andre er Høstferie i iskaldt Ukraina fra dagen etter. Der skriver jeg i en nokså utfyllende og melankolsk stemningsfull post om hvordan vi ble mottatt da vi kom frem til Olias leilighet der for første gang hele familien nå er samlet. Flere forhold gjorde at vi måtte endre litt på ferieplanene og at stemningene ble litt spesiell, men vi løste det alt sammen på godt russisk vis med å sette problemer og bekymringer til side, og mat og vodka frem.

Folk som følger bloggen vil ha glede av disse to postene.

Utrolige Olia reparerer datamaskinen min!

Det er i ferd med å bli en liten føljetong hvordan jeg fikk datamaskinen ødelagt, og har forsøkt å reparere den igjen. Siste gang jeg skrev hadde jeg fått en ny forsendelse med duppeditter, men jeg fikk dem ikke til å virke. Jeg skrev til komplett at jeg måtte skifte ut det eksterne harddiskkabinettet mitt, kabinettet var for SATA-300, mens harddisken var SATA-150. Fra komplett fikk jeg imidlertid beskjed om at kabinettet var bakoverkompatibelt.

Ok, jeg har eksamenstid, og enda hvor ivrig jeg er etter å få reddet dataene mine, så har jeg i det siste prioritert lesningen. Først en fridag denne uken prøvde jeg meg mens Olia var på jobb. Jeg fant ut man kunne skru ut harddisken også, den lå beskyttet inni en slags beholder, et slags metallomslag man kunne ta av. Jeg klarte å ta det av, men ikke tale om at jeg fikk festet disken til kabinettet. Ikke tale om. Jeg holdt på 10 minutter, et kvarter, kanskje lenger. Det var jo fortvilende når det skulle være kompatibelt, men så gikk det ikke allikevel. Jeg prøvde i alle mulige retninger og på alle mulige måter, ikke tale om. Det virket som den hadde en idiotsikkermekanisme, så man ikke engang skulle prøve å sette harddisken fast i et system som ikke virket, eller man skulle brekke systemet med en harddisk som ikke virket. Jeg gav kort sagt opp.

I dag kveld skrev jeg også et siste brev til komplett. Egentlig skulle jeg jo bare skru på maskinen for å hente tilbakeforsendelseskoden, og sende det tilbake i morgen. Men jeg tenkte jeg skulle gjøre et siste forsøk på å skrive etter hjelp, det er jo fortærende å sende tilbake for å få et eldre kabinett, hvis det nyere skulle virke. Og jeg kunne jo se for meg at jeg ville få akkurat samme problemer når neste forsendelse kom. Jeg forklarer gjerne inngående hvorfor det er så lite sannsynlig at fusjonsprosessene i solen skal komme i gang, og hvorfor de allikevel gjør det, og detaljene i hvordan alt virker, men be meg bare ikke sette sammen noe. I teoretisk fysikk er jeg ikke så verst, på laboratoriet er jeg håpløs.

Olia satt ved siden av. Hun hadde først litt problemer med å forstå hva som mentes med kompatibel, hva hele denne mailen gjaldt, hun hadde jo vært med på å prøve den gangen vi ikke skrudde harddisken helt ut. Jeg forklarte det, og gikk for å lage meg espressokaffe. Da kaffen var ferdig, var harddisken på plass i kabinettet. Det var like enkelt for å Olia å gjøre det, som det var for meg å skrive det. For meg kunne ingen tryllekunst virke mer imponerende.

Nå vel, i dette øyeblikk er alle dataene på vei fra den gamle harddisken over til min nykjøpte eksterne harddisk, alt blir reddet. Det ble litt som i barndommens iver over datafinessene, jeg ville bare redde alt i hop på en gang, og overbelastet systemet faktisk, litt, så det hele brøt sammen. Men da jeg så fikk tvunget datamaskinen til å skru seg av, og alt virket da jeg skrudde den på igjen, så gikk jeg direkte inn og hentet ut de viktigste dokumentene og fikk dem lagret både her og der. Så nå er alt på plass, og den gamle datamaskinen kan endelig sendes tilbake for reperasjon.

Og det er ene og alene takket være Olia det blir gjort. Jeg hadde gitt opp. Takk skal hun hjertelig ha!

 

Olia blir sendt ut i barnehagejobb

I dag er det fridag og lesedag for meg. Jeg har vært gjennom pensum og tatt gode notater når det gjelder selve fysikken, men jeg går nå gjennom en gang til for å komme ordentlig inn i matematikken vi bruker. Dette er matematikk på høyere nivå, som det er en stund siden jeg har holdt på med, og da jeg holdt på med det, var jeg yngre og en helt annen person. Jeg holdt på i går til leggetid, og våknet to minutter før vekkerklokken i dag, for å fortsette straks. Matematikk kan være riktig besettende når man er i ferd med å få det til. For innvidde er det integraler, cosinus- og sinus-, og logaritmefunksjoner (og ikke minst sammenhengen mellom dem), rekker og imaginære tall som skal beherskes. Formlene står oppgitt i kompendiet vi bruker, jeg undersøker dem og forsøker for meg selv å vise hvorfor de må være som de er. Foreløpig er det en langsom suksess, men senest tre minutter på elleve – tre minutter før siste dag av VM i lynsjakk begynner -, fant jeg for alvor ut hvorfor Cos 2θ = Cos^2 θ – Sin^2 θ. Jeg måtte sjekke noen formler i formelsamlingen (Karl Rottmans) for å få det til.

Men det var altså meg. Olia våknet og stod opp omtrent en time etter meg, spiste frokost og drakk sin morgenkaffe, og gikk straks i gang med husarbeidet, klesvask, vask og søppelsamling. Det er klart, det er koselig å ha henne her, men hun snakker i vei og fra rydding og vasking kommer det alltid litt lyd. Siden det er eksamenstid, hadde det vært bedre å ha henne her en annen dag, for å si det sånn.

Og så er det slik at klokken litt over ti ringer de fra vikarbyrået. Det er tid for å bli sendt ut til barnehagejobbing. Olia sier alltid ja, alltid, uansett vær, sted og helse, hun reiser uansett. Denne gangen var det ikke lenger enn til Sandviken barnehage, gangavstand og lett å finne, og hun var ved godt mot og er frisk og fin, været er bra og alt er bra. Det blir en enkel jobb. Hun dusjer og skifter klær, og kommer seg raskt bort til barnehagen. I Sandviken barnehage har hun aldri jobbet før, noe som betyr at det er nye rutiner, nye barn og nye medarbeidere å forholde seg til. Slik er det som regel når man er ringevikar.

Mens jeg sitter og spiser lunsj ringer fasttelefonen. Den er det få som kjenner nummeret til, så dette er alltid en overraskelse. Det var Olia. Hun stod i Kirkegaten 1 i det som skulle være Sandviken barnehage, men som viste seg å være Sandviken menighetsbarnehage, og slett ikke den barnehagen hun skulle til. Hun skulle til Solbakken, bussavstand. Og hun var ikke så fortvilet over det, og at hun ikke visste hvor det var eller hvordan hun skulle komme seg dit, som hun var over at hun tapte penger på dette. Som ringevikar får du lønn fra du kommer, og finner du ikke frem, går det direkte på lønnsslippen.

Jeg var jo delvis medskyldig i at Olia var på feil sted. Det var jeg som hadde funnet stedet frem. Jeg hadde søkt etter Sandviken barnehage, som Olia fortalte meg, men hun hadde hørt feil på telefonen, som ofte kan skje når det er et fremmed språk, og man generelt bare er ivrig etter å komme seg ut. Vikarbyrået sendte melding hvor det var, ren rutine, men jeg sjekket ikke denne meldingen, og sendte henne ut til Sandviken. Først der ute leste Olia at hun skulle til Solbakken.

Så var det til for meg å søke etter Solbakken barnehage, mens jeg snakker med Olia i telefonen. Jeg hører hvordan hun optimistisk spør bussjåfør etter bussjåfør, på helt tilfeldige busser langs en av Bergens mest trafikkerte ruter «kjører du til Solbakken?» Solbakken ligger på en sidevei av en sidevei, det er klart ingen bussjåfør kjenner til stedet, som ikke kjører dit selv. Men jeg finner nå frem på Google Earth, det er ikke så langt fra Handelshøyskolen, og Handelshøyskolen vet Olia hvor er.  Så før jeg får forklart noe særlig mer enn at hun der skal gå langs Helleveien til hun finner Solbakken, har Olia lagt på røret og er på vei inn i en buss.

Slik er det å være ringevikar.

Olia og jeg leser og leser…

Vi har muret oss inne nå, Olia og jeg. Mine eksamener er første og andre eller tredje desember, i russisk, og 6. desember i fysikk. Det er tiden og veien.  Russisk skal jeg ha noenlunde kontroll på, og har for så vidt det, men jeg må lese tekstene vi legger opp, og jeg må gjøre de obligatoriske oversettelsene.Alt er tutsatt til nå. Fysikken er abstrakt og vanskelig, det er kvantefysikk og kosmologi, jeg strever med partiklenes bølgenatur, og med det som kjennere vet heter Schrödingerligningen.

Olia skal ha sin eksamen i R1 den 30. november. Det er fag fra den videregående skole, fag jeg kan undervise i, og jeg hjelper henne selvsagt om hun har noen problemer. Det største problemet er nok for henne å motivere seg til akkurat denne eksamen, hun har jo hatt stoffet før hemme i Ukraina, og hunskjønner ikk ehelt hvorfor hun må ta det en gang til for å komme inn på realfagsrettede studier i Norge. Men det ser det altså ut til at hun må.

Olia har i det siste hatt det mer travelt med andre ting enn med lesingen. Hun har nesten hver dag jobbet i barnehage, samtidig som hun har slitt litt med en sykdom som ikke helt har villet gi seg. Til slutt var hun så dårlig at hun ble sendt hjem igjen, personen hun skulle vikariere for kunne umulig være så syk som Olia var. Hun er også stadig i kontakt med familien i Kiev, og stresser veldig med hvilke planer hun skal være med å hjelpe til med der. Til slutt har hun noen små jobbnapp og de evinnelige søknadene sine, hvor en mulig, fremtidig undervisningsstilling sannsynligvis vil innebære spansk, noe som igjen gjør at hun må skjerpe opp spansken igjen. Hun leser mye på det. Og hun leser mye fysikk, som hun tydelig liker bedre enn matematikk, og som kan bli relevant om hun velger å slå inn på en ingeniør-utdannelse.

Jeg stenger ute alt annet enn fysikken. Jeg gjør det arbeidet med russisk jeg må, og så er det rett over til fysikken igjen. Alt annet blir satt på vent. Den gamle (men strengt tatt fortsatt nye) PCen er fortsatt uavklart, jeg gjorde visst noe feil med det eksterne harddiskkabinettet jeg skrev om forleden, men jeg ser ikke nærmere på det nå. Olia har et Sim-kort hun har betalt, men ikke satt inn i telefonen. Hun har ennå ikke opprettet bankkonto, selv om hun bør det, nå som hun jobber litt fastere, og som hun har sin egen telefon hun selv skal betale. I dag var vaskemaskinen lekk. Lyset på badet har vært uskiftet i månedsvis, leilighetsproblemer er det flere av, alt er på vent.

Helgen har vi bare vært inne, Olia og jeg. Det var kun en liten luftetur i dag ned til bryggen, kun for den friske luften, som gjorde godt. Vi leser og spiser. Det er sånn dagene våre er nå. Jeg klager ikke, ikke et øyeblikk, jeg liker slike dager. Kaffe er det nok av, rett som det er lager Olia et eller annet måltid, plutselig har hun noe på hjertet. 6. desember er alt over, og jeg blir svært, svært fri frem til i alle fall midten av januar, og vel så det, da fysikken begynner igjen. Det er gode tider.

Og nå skal jeg som kveldens siste oppgave finne ut av tunneleffekten, som gjør at en partikkel kan komme over en barriere den ikke skulle hatt energi nok til å kunne klare, som om vannet et øyeblikk rant over demningen, før det fortsatte nedover dalen og innrettet seg etter sine vanlige lover. Det er også dette som gjør at alfapartikkelen kommer seg ut av urankjernen når denne kjernen spaltes til for eksempel Thorium og Alfapartikkel pluss energi. Under vanlige fysiske forhold skulle den sterke kjernekraften holde den nye partikkelen på plass, men kvantefysikk og tunneleffekten tillater noen av dem å slippe ut allikevel av og til, selv om det er aldri så mye umulig. Før jeg legger meg skal jeg kunne det ordentlig.

Det er gode tider.

Ny forsendelse med duppeditter fra Komplett

Jeg skrev i høstferien så vidt at min lenge trofaste HP pavillion tx2010 – vidunderet, som jeg kalte det – gikk sundt, og alle dataene jeg hadde på maskinen ble utilgjengelige for meg. Jeg gjorde noen spedte forsøk på å få den fikset i Kiev, rettere sagt var det min kone Olia som gjorde det, men da det ikke lot seg gjøre helt enkelt, ble det jeg som overtok reperasjons- og redningsforsøkene her i Norge. Først var det slik at servicen fra komplett.no som jeg bestilte PCen av etterlot alt tilbake å ønske, de leverte et standardsvar som ikke svarte på noen av mine spørsmål. Jeg stilte spørsmålene på ny, denne gangen skikkelig, og nå fikk jeg svar. Dataene på harddisken kunne reddes ved å bestille et eksternt harddiskkabinett, og maskinen kunne kanskje gå under reklamasjon fra produsenten. En PC skal jo ikke slutte sånn å virke uten videre.

Så jeg bestilte dette kabinettet her: http://www.komplett.no/k/ki.aspx?sku=338312, oppgitt i link i svarmailen jeg fikk, eMagic 2,5″ eSATA heter det. I samme slengen bestilte jeg en ekstra ekstern harddisk, den tredje, denne gangen Western Digital MyBook 3.0 med 2 Tb lagringsplass. Denne skal benytte seg av det nye, superraske USB 3.0 Valget stod mellom denne, og en annen med samme lagringsplass og samme pris, men den alternative hadde i stedet for den superraske hastigheten, fancy informasjon om navn på disk og ledig plass lysende på selve disken enten den var av eller på. Fancy. Det var bare så vidt jeg bestilte den raske versjonen.

Den superraske WD 3.0 er nå i gang med å ta i mot omtrent 250 Gb datainformasjon fra min nye og egentlige ganske råflotte PC fra januar i år. Den har i alle fall holdt på en time, og det står fortsatt beregnet tid en time igjen. Så den superraske hastigheten holdes foreløpig skjult for meg. Jeg har hørt noe om at det er bare nye PCer som tillater de høye hastighetene, 10 måneder er altså ikke nytt nok. Man kan visstnok kjøpe ekstrautstyr som gjør hastighetene mulig også for eldre maskiner, men jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å gjøre dette. Det er jo ikke så ofte jeg har behov for å overføre så store datamengder. Til daglig bruk har jeg My passport som ekstern harddisk. Den er ypperlig, tar liten plass, og henter strøm fra USBen og trenger ikke noe eksternt adapter. Den tar imidlertid bare 500 Gb, så den nye med den store lagringsplassen er mest for data som kan frosses ned og sjelden brukes.

Spenningen lå imidlertid ikke i den eksterne disken, men i det eksterne kabinettet. Det var den som ville avgjøre om jeg kunne redde materialet på den lille, bærbare. Jeg er jo notorisk trenevet, og møtte min første uoverkommelige utfordring da det gjaldt om å få åpnet esken forsendelsen kom i, allerede her måtte kona til hjelp. Med henne gikk det imdlertid greit, esken ble åpnet, og det samme ble den lille computeren. Harddisken ble både funnet og hentet ut, det var ikke så vanskelig som fryktet, derimot var det litt styr å finne ut hva vi egentlig skulle gjøre med kabinettet. Bruksanvisningen var mildt sagt sparsommelig, fire bilder med noen piler og bittelitt tekst, slett ikke til å bli helt klok på. Etter å ha skrudd og prøvd litt måtte vi nesten komme til konklusjonen og harddisken og kabinettet rett og slett ikke passet sammen. Det var ikke bare jeg som var trenevet og Olia som ikke skjønte hva det var, harddisken var akkurat litt for stor til å få plass i kabinettet, og de elektroniske kretsene var det i alle fall ikke snakk om å få satt sammen.

Jeg gikk derfor inn på nettet for å forsøke å finne ut hvordan andre egentlig hadde løst problemet. Det hadde jo vært litt spesielt om vi var de eneste i verden som hadde dette problemet. Jeg fant omtrent ingen informasjon om montering, altså skal det ikke være noen sak, og jeg gikk derfor inn på komplett sine nettsider for å sjekke hva jeg egentlig hadde bestilt. Der så jeg at kabinettet jeg hadde bestilt var for Serial Ata-300, mens min harddisk var Serial ATA-150. De var altså ikke kompatible, og jeg står fortsatt på stedet hvil.

Ny forespørsel er sendt til komplett. Jeg vil bytte kabinettet jeg bestilte med det riktige, og jeg ber om å få det gjort uten ekstra omkostninger for meg. Så får vi se hva som kommer ut av det.

Og i mellomtiden har gjenstående tid på overføringen av data med den superraske eksterne harddisken gått opp fra 1 til 2 timer…

Dataforsendelsen fra komplett med kona i bakgrunnen.