Færre oppdateringer på bloggen

Den oppmerksomme leser vil sikkert ha fått med seg at det den siste tiden har vært færre oppdateringer på bloggen enn vanlig. Det vil bli en vane. Jeg har andre ting å gjøre, og når jeg har tid til å skrive, har jeg andre ting å skrive. Så nå vil det ikke bli daglige oppdateringer som det var i fjor, og heller ikke nesten daglige, som det har vært i år. Men det vil høre med til sjeldenhetene at det blir to dager på rad uten ny post, og det vil omtrent ikke forekomme at det blir uker der det er flere dager uten post, enn med. Som det har vært i mars, vil det bli også fremover.

I fjor hadde jeg måndedlige oppdateringer på bloggstatistikken. Det vil det ikke bli i år, men en og annen gang vil det være, og dette er en av dem. Året er i ferd med å avslutte sitt første kvartal, og jeg vil poste hvilke poster som har vært best besøkt i perioden.

Russland 169 More stats
Henrik Wergeland (1808-1845) 167 More stats
Konflikter i Kongo og andre steder i ver 166 More stats
Tone Sivertsen – 30 år 156 More stats
Hedda Gabler, på DNS 132 More stats
Å reise med den transsibirske jernbanen 122 More stats
Skitur til Tveitakvitingen 95 More stats
Flere russiske ordtak… 95 More stats
Polen 77 More stats
Jekaterinburg 73 More stats

Det er som man ser en fin blanding av nye og gamle poster, flest gamle, forresten. «Hedda Gabler» og «Flere russiske ordtak» er skrevet i år. Det er flere andre poster som er helt oppe i nærheten av å komme med, av dem som er skrevet i år, også noen som overrasker meg. Men hvis jeg ser på listen over de best besøkte postene for hele året som er gått, altså ett år bakover i tid, så er det de gamle postene som alltid har dominert. Det er fire kjente poster som er med der, men ikke i posten over årets mest populære.

Jennys konfirmasjon 280 More stats
Einar Salen (1948-2008) 233 More stats
Buss Bergen – Stavanger 222 More stats
Kjøretur Bergen – Stavanger 219 More stats

I fjor pleide jeg å anbefale en del underbesøkte poster på disse oppdateringspostene, det vil jeg ikke gjøre i år. Jeg har ikke tid. Jeg vil bruke mer tid på andre ting. Og jeg vil øyeblikkelig starte med å gå til sengs, og få meg en god natts søvn til en aktiv dag i morgen.

Advertisements

Ola Borten Moe, FRP og Stalingrad

Vel. Det er ikke mulig å holde seg. Man kan prøve å være så uinteressert i norsk politikk som man bare kan, vi er så små og rike her, den er så ufarlig, som også hele landet vårt er ufarlig og uskyldig og med få virkelige problemer. Hos oss er politiske problemer og utfordringer som oftest teoretiske, det står svært lite på spill, og våre drøye 4,6 millioner innbyggere vil klare seg helt fint uansett hva som skjer med politikken og hvem som bestemmer.

Men nå har altså Senterpartiet hatt landsmøte, og der har en idiot ved navn Ola Borten Moe, dette er en blogg, jeg kan skrive hva jeg vil, og Ola Borten Moe som jeg tidligere aldri hadde hørt om, heldigvis, har selv stått frem og demonstrert seg som idiot, langt sterkere enn jeg kan gjøre det ved å kalle ham det. Han har sagt – fra talerstolen på landsmøtet til et våre regjeringspartier – at kampen mot FRP skal bli et nytt Stalingrad.

På 1980-tallet var det en i travselskapet, eller en som drev med trav, jeg husker ikke helt, jeg leste det bare i avisen for noen år siden, og kan ikke sjekke det opp. Han drev med trav, og med spill på hester, eller noe sånt, og uttalte sånn cirka: «Jeg nøler ikke med å sammenligne regjeringens forfølgelse av oss travfolk, med nazistenes jødeforfølgelse under Holocaust».

I Stalingrad døde 1,5 millioner mennesker. Det er vel omtrent flere enn det har levd mennesker som har stemt FRP. Krigen til Borten Moe skal vel kanskje da gå ut på å skyte alle FRP-velgere, eller kanskje han heller vil la dem fryse i hjel, sulte i hjel, eller dø i et bomberegn? Han kan jo også godt skjære dem opp med kniv, eller bajonett, sånn var det mange som døde. 10 000 døde hver dag i Stalingrad mens kampene varte. Det er like mange som Auschwitz.

Lederen i SP, Liv Signe Navarsete, uttalte i Søndagsavisen på P2 i dag, at hun syntes at uttalelsene til «han Ola» kanskje var litt sterke, at hun ikke ville formulert seg slik, men at «vi trengte litt friske innspill». Det trenger vi ikke. Forhåpentligvis gir hun ham en ganske annen beskjed på bakrommet.

Kampen mellom FRP og SP, skulle det liksom være som Sovjet mot Tyskland,  Stalin mot Hitler, er det dette Borten Moe har i tankene? I Stalingrad stod så mye på spill, at de fleste av oss som lever i dag ikke har opplevd noe lignende i sin levetid, ikke i nærheten. Kampen mellom SP og FRP er så uviktig, at jeg må bruke hele min forestillingskraft for å tenke meg noe mindre viktig. Og det endatil det i det ene partiet finnes politikere – endatil i Stortinget – så kunnskapsløse at de kan bruke verdenshistoriens blodigste slag som sammenligning med en flik av den politiske situasjonen i Norge i dag.

Det er så dumt. Jeg får vondt i hodet av det. Jeg kan ikke la være å skive om det. Jeg håper man kan se tilbake på uttalelsen til Borten Moe, med samme distanserte smil, som man i dag ser tilbake på uttalelsen til fjotten i travselskapet. Jeg håper det går nye 20 til 30 år før noen uttaler noe så bortenfor alle grenser dumt offentlig. Og jeg håper det aldri mer vil komme fra en stortingspolitiker.

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

I dag fullførte jeg lesningen av femte del i Fjodor Dostojevskijs store roman «Forbrytelse og straff». Det er den nest siste delen. Som vanlig blir det av det en post, og som vanlig gjenstår å se hvor mye jeg får skrevet på den.

Romanen nærmer seg nå slutten, det er etterpå bare et kapittel som gjenstår.

Femte del består av fem lange kapitler. Første kapittel handler om Pjotr Petrovitsj Luzjn, forloveden til Raskolnikovs søster, Dunja, og hans samtale med Andrej Semjonivitsj Lebezjatnikov, hans medlosjerende fritenker, og også en scene mellom Luzjin og Sonja. Alt foregår i leiligheten til Lebezjatnikov, der Luzjin altså også bor, og vi blir godt kjent med ham og får vite hvilken fullblods drittsekk han er. Andre kapittel er gravølet hos Katerina Ivanovna, hun som var gift med Marmeladov, drukkenbolten, som Raskolnikov snakker med på kneipen i kapittel 2, første del. Dette gravølet er finansiert av Raskolnikov, og Katerina Ivanovna slår det stort opp for å vise hvilken adelskvinne hun egentlig er, hun kommer fra et fornemt hjem, og hører ikke hjemme i den fornedrende situasjonen som hun befinner seg i. Men hennes forsøk på å få til et verdig gravøl går ikke noe bra, det er bare fattigfolk og drukkenbolter som kommer, og ingen fra de finere kretser hun også har invitert fra. Tredje kapittel er aldeles grusomt, da kommer Pjotr Petrovitsj inn, og anklager Sonja for å ha stjålet 100 rubler av ham. Det er en forferdelig scene, og for egen del må jeg si det var uutholdelig å lese den på russisk, og ikke komme raskt nok frem til hvordan det gikk. Jeg husket det ikke fra første gangs lesning. Det ender med full skandale, om enn ikke som man hadde ventet, og i fjerde del blir Raskolnikov med Sonja hjem, eller han besøker henne hjemme, like etter gravølet, og bekjenner for første gang at det er han som er morderen på pantelånersken og hennes stedatter. Det er et stort kapittel, et fantastisk kapittel, der Sonja står frem som en av de flotteste karakterene i verdenslitteraturen. Femte kapittel er rent tragisk, Katerina Ivanovna går fra forstanden etter fornedrelsene ved gravølet, og tar med ungene ut på gaten for å tjene til livets opphold ved å synge og danse. Det er grotesk.

Jeg kommer sikkert til å skrive litt mer om denne delen.

Her er for øvrig de andre delene:

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Epilog

Myteknuseren, fra Tanum lydbok

I dag ramlet det inn et tilbud fra Tanum lydbok i mailen min. Jeg ble medlem av denne bokklubben, fordi jeg ønsket hurtigsvarspremien, som jeg trodde var en Mp3-spiller jeg enkelt kunne frakte med meg, men som viste seg å være en CD-spiller, som også kunne spille MP3-filer. Jeg gav denne spilleren til mor. Og jeg må selv ta ansvaret for å avbestille månedens lydbok hver gang. Noe av det jeg frykter aller mest, er at jeg en gang skal glemme å avbestille, slik at jeg må betale de 250 kronene for en lybdok jeg aldri kommer til å høre på, og dermed ikke tjene noen ting på at jeg fikk denne MP3-spilleren. Jeg har tatt en risiko.

Måndedens lydbok for april er Myteknuseren, av John Lloyd og John Mitchinson. Oppleserne er Torkjell Berulfsen og Knut Borge, og det kan jo være artig nok, ikke et vondt ord om boken eller lydboken, for dem som er interesserte, er den sikkert kjekk. Jeg skal i stedet ta meg omtalen av boken, den som er å finne på nettsidene http://www.tanumlydbok.no/200/201.asp, og jeg skal bruke denne omtalen til å lære bort lite grann om språk, og lite grann om humor.

Her er teksten i sin helhet:

Myteknuseren

Denne boka har tatt en hel verden med storm! En grenseløst morsom og lite pretensiøs sjarmbombe av en bok som vil gjøre deg mer nysgjerrig på livets små og store gåter …

Nå får du endelig oppklart hvilken vei badevannet renner ut av sluket på den andre siden av ekvator, hvilken farge Robin Hood hadde på strømpebuksene og hvilket havdyr som er det mest bråkete (reker). Vitenskapelig korrekte, korte og morsomme tekster påpeker, forklarer og korrigerer utbredte misforståelser, vanlige feiltolkninger, allmenn kunnskapsmangel og bevisst desinformasjon. Dette er først og fremst en grenseløst morsom og lite pretensiøs sjarmbombe av en bok som vil gjøre deg mer nysgjerrig på livets små og store gåter – men den kan også leses som en omfattende og ydmykende katalog over menneskehetens kunnskapsløshet.

 

Man skal ikke harselere for mye. Man skal ta teksten for det den er. Jeg har selv måttet skrive små, fyndige omtaler av egne teaterstykker til bruk i programmet og til pressemeldinger og løpesedler, det er slett ikke enkelt, det er mange hensyn å ta. Man skal i få ord få frem det som ellers er brukte en hel bok på å få frem, man skal vekke interessen, og man skal skrive noe man kan stå inne for, noe som er sant. Ja, og så skal man ikke skrive en tekst som skal studeres og rives fra hverandre. De fleste som leser den vil lese den, og øyeblikkelig glemme den. Det blir dumt å bruke altfor mye tid på teksten, greit nok holder i massevis.

Det var forbeholdene. Nå til det morsomme. Første setning er sikkert ment som en teaser, et slags lokkemiddel til å lese videre, eller en slags ingress. Men i en så kort tekst ser en slik teaser rar ut, i hvert fall når den er en tilnærmet ordrett – for ikke å si fullstendig ordrett – gjengivelse av en setning som kommer på ny tre setninger lenger nede. Da blir «en grenseløst morsomt» og «lite pretensiøse sjarmbomben», kanskje litt utvannet, eller hva? Det blir vel kanskje litt komisk når disse uttrykkene blir repetert, de mister vel kanskje litt av sin slagkraft? Man skulle trodd noen hadde skrevet denne omtalen av boken, for å tøyse med den.

Så kommer påstanden om at den vil gjøre deg mer nysgjerrig på livets små og store gåter, fine greier, det er sånn man skriver det, men hva med «en omfattende og ydmykende katalog over menneskehetens kunnskapsløshet?» Jeg synes vel ikke akkurat omtalen av boken er noe særlig ydmyk. Heller ikke tror jeg kunnskapsløsheten blir noe særlig mindre av å lese denne boken. Og når man bringer inn hele «menneskeheten», det er da et usedvanlig kraftullt uttrykk? Jeg har riktignok ikke lest den grenesløst morsomme og lite pretensiøse sjarmbomben av en bok, og har derfor kanskje unngått å bli ydmyket av vår kunnskapsløshet, men jeg har nå alltid regnet folk som Aristoteles, DaVinci, Newton og Einstein som en del av menneskeheten, bare for å nevne noen ganske få. Jeg må si jeg ikke finner deres kunnskapsløshet noe særlig ydmykende.

Min egen kunnskapsløshet, derimot, den er jeg ydmyk overfor. Særlig når det gjelder hvilken vei badevannet renner ut av sluket på andre siden av ekvator, hvilken farge Robin Hood hadde på strømpebukser og hvilket havdyr som er mest bråkete, her kommer jeg sørgelig til kort, som jeg gjør på sørgelig mange andre felt også. Og jeg tror ikke en grenseløst morsom og lite pretensiøs sjarmbombe av en bok kan gjøre noe særlig med det, i hvert fall ikke når den påberoper seg «vitenskapelig korrekte» tekster. Hele setning to, forresten, jeg har sjelden sett noe mer pretensiøst, det er ikke måte på hva denne boken skal og gjør. Jeg teller opp: 3 verb, 8 adjektiv og 5 substantiv må til.

Men først og fremst er altså dette en grenseløst morsom og lite pretensiøs sjarmbombe, men den kan også leses som en omfattende og ydmykende katalog over menneskehetens (intet mindre) kunnskapsløshet. Det er komisk.

Myteknuseren skal forresten ikke lastes for omtalen av den. Og ingen omtale i verden kunne få meg til å bestille boken.

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

I dag fullførte jeg lesningen av fjerde del av Dostojevskijs store roman «Forbrytelse og straff». Jeg har en del andre ting å ta meg av for tiden, så jeg får ikke skrevet ordentlige poster om den, og heller ikke satt postene ordentlig sammen. Med tiden vil det kanskje bli ordnet, med tiden kanskje ikke.

Fjerde del bringer en del nye motiv inn i romanen. Første kapittel er der Svidrigajlov møter Raskolnikov på rommet hans, og foreslår å forære Raskolnikovs søster Dunja (eg Avdotija Romanovna) 10 000 rubler, i tillegg til de 3000 hun skal arve etter Svidrigajlovs avdøde hustru, Maria Petrovna. Andre kapittel er der Dunjas forlovede, Luzjin, møter med familien Rasklonikov, pluss Rasumkhin, og avslører seg som den selvgode, forfengelige og egoistiske mann han er, og blir så til de grader avvist.  Tredje kapittel er der Raskolnikov like etter denne scenen, forlater moren og søsteren (og vennen Rasumkhin), med beskjeden om at han aldri vil komme tilbake. I fjerde kapittel besøker han Sonja hjemme, og får henne til å lese fra Bibelen om Lazarus, et meget sterkt kapittel, der den prostituerte Sonja blir tegnet som en av de mest hjertegode mennesker i hele romanen. Femte kapittel har den første ordentlige avhørsscenen, foreløpig har ikke Raskolnikovs skylfølelse og frykt for å bli avslørt som morderen ikke blitt ordentlig prøvd, nå møter han Porfirij Petrovitsj, den store avhørslederen, og vi får begynnelsen på den psykologiske maktkampen mellom de to. I sjette kapittel følger vi Raskolnikov hjem, etter at avhøret har fått en uventet ende, og det er også et lite besøk Raskolnikov mottar, der Raskolnikov får svar på en rekke av de spørsmålene han måtte ha, slik at han får betydelig mindre å bekymre seg over.

Rasklonikov skulle også ha gått i Marmeladovs begravelse, men det ble det ikke tid til.

Som det heller ikke ble tid for meg å skrive mer, foreløpig.

Resten av romanen finner dere her:

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Epilog

En begivenhetsrik busstur med polsk bussjåfør i Bergens utkanter

I dag hadde jeg russisk-norsk kollokvie ute på Hjellestad igjen, det er ikke den jeg skal skrive om, jeg skal skrive om veien hjem.

Det tar sine 50 minutter å komme seg ut dit, og nye 50 minutter tilbake, og jeg benytter tiden til å få lest litt videre i mine russiske bøker. På oppveien leste jeg mine selvpålagte lekser, på tilbakeveien tenkte jeg å lese i Forbrytelse og straff, eller Prestuplenije i nakazanie, som den heter på russisk, med norske bokstaver.Veien helt der ute og kronglete og svingte, og jeg hadde som vanlig et og annet å tenke på, men etter hvert kom jeg i gang, og det gikk radig, svært så radig til vi kom til Birkeland og ble stående der. Mens bussen stod stille, gikk det veldig greit å lese, jeg merket at jeg til og med måtte bla om et par ganger. Jeg merket også at bussjåføren drev og snakket med noen, uten at jeg la noe særlig i det, det er ofte at bussene skifter sjåfør på dette stoppet.

Etter en stund startet bussen opp for alvor, den hadde startet og skrudd seg av et par ganger først, nå startet den for alvor, og gav seg til å kjøre – rundt holdeplassen. Det var jo litt merkelig, særlig når den gjorde det to ganger. Jeg registrerte også på et tidspunkt at det var noen som snakket slavisk, det var jo påfallende når jeg leste russisk og så nylig hadde vært i Ukraina, men hvem det var som snakket, var ikke godt å si. Foran meg så jeg ingen, foruten sjåføren, som til og med så ut til å snakke i telefonen.

Nåvel, etter enda en stund gav bussen gass ut av parkeringsplassen, og la seg ut på hovedveien, der den kjørte litt rundt mens jeg prøvde å lese. Og jeg leste jeg, til jeg registrerte at bussen stoppet på ny, fortsatt ved Birkeland. Hm.

Nå kom til og med bussjåføren tilbake med et stort glis, det var bremsene, de virket ikke, og han illustrerte mye bedre med kroppen enn med ordene hva som var problemet, det var bremsene, og han la også tross sin begrensede norsk vinn på å forklare hva som var problemet, når bremsene ikke virket. Det kunne bli problemer når bussen kjørte nedover. Han ville ikke ta ansvaret for det, og han ristet på hodet og hele kroppen, og viste nok en gang hvordan det kunne se ut når det var bratt, og smilte også med hodet og hele kroppen. – Det er klart du ikke kan kjøre når bremsene ikke virker, sa jeg, og gikk ut.

Det var på det tidspunkt tre stykker på bussen, jeg og to andre. De andre spurte hva som nå ville skje, det var lenge til buss, og jeg svarte at de ringer vel etter ny buss? – Dette er TIDE, sa de. – Du skal ikke være for sikker. De var tydeligvis ikke sikre i det hele tatt, og virket heller ikke særlig oppsatt på å finne noe ut, så det ble jeg som gikk tilbake til bussen – som fortsatt stod med fullt lys, motoren på og dørene åpne – for å spørre når neste buss kom. Og sjåføren fant frem ruteheftet, – det er vel 30 minutter, tror jeg, sa han hjelpsomt. – Du kan jo ringe etter ny buss, sa jeg.

Og på det lyste formelig sjåføren opp, som om han ikke engang hadde tenkt tanken på at det gikk an å ringe etter ny buss, og han ringte ikke bare med en telefon, men med to. I mens stod jeg utenfor i mørket, med bøkene i hånden, uten av stand til å kunne lese. De to andre var stadig nærmere å gi helt opp. Og sjåføren snakket i telefonene sine, og svingte på rattet, og virket egentlig ikke til å bli ferdig med snakket med det første.

Jeg tok sats og satte meg inn i bussen. Det var ingen vits i å stå ute i kulda, og inne var det lys, der kunne jeg lese. Jeg hadde jo dessuten betalt bussbillett. Om riktig var, skulle jo den nye og fungerende bussen komme, slik at vi kunne stige direkte fra den gamle over i den nye, og ikke måtte stå og vente.

Etter å ha satt meg noenlunde synlig ned i bussen og fått begynt å lese litt, jeg fryktet jo litt at sjåføren ikke skulle legge merke til meg, og kjøre avsted med både dårlige bremser og meg, men det skjedde ikke, da jeg hadde lest litt, var bussjåføren ferdig å snakke, og klar med informasjon. Han snakket først med de ute, men da jeg reiste meg bak i bussen, henvendte han seg til meg, og sa at han skulle kjøre til parkeringsplassen i Fana, og så skulle det komme ny buss.

På dette tidspunktet gav de to andre opp, de forsvant. Bussjåføren skrudde av lyset, og jeg måtte ut. Han gikk også ut, og tok seg en røyk, og forklarte på ny hva som var problemet, det var bremsene, og så la han til at det var en gammel buss, og klappet på den. Deretter slengte han ut et nytt problem, han hadde bare vært i Norge i tre måneder, og nå måtte han snakke norsk i telefonen, hahaha, han lo også, det var vanskelig, han jobbet som bussjåfør, sa han. – Hvor er du fra? spurte jeg. – Polen, sa han. – Har du bodd her bare tre måneder? – Ja, sa han, – og så må jeg snakke i telefonen, det er ikke lett, hahaha! Han la også vennskapelig til at han hadde kone, og to barn.

Jeg var jo svært, svært fristet til å snakke russisk, endog prøve meg med de to-tre setningene jeg kan på polsk, men jeg kom ikke så langt. – Nå skal vi la lyset være av i et minutt, sa han, – så kjører vi. Han skulle bare røyke ferdig, virket det som, men så skulle han plutselig ikke det heller, og stumpet røyken i trappene på bussen, og satte seg bak rattet. – Skal jeg være med, spurte jeg, og smatt inn.

Dermed kjørte vi. Tilsynelatende i feil retning, jeg antok fortsatt at han skulle til Fana for å skifte buss, men det var like greit for meg å sitte på bussen og lese, som å stå på holdeplassen og vente. Ikke skulle vi til Fana, heller, forresten, ferden gikk strake veien mot byen. Og ikke var det passasjerer å plukke opp og somle tiden på heller, det var bare meg og sjåføren, som forresten kjørte slik at det kunne virke som han ville minne meg på hvor viktig det var med bremser.

Først på Danmarksplass kom det på nye passasjerer, til Bergen kom vi 2032, når ferden skulle ta 50 minutter, og vi begynte fra Hjellestad 1925, cirka. Det gikk jo fint, det, sa jeg smiliende til bussjåføren, jeg la vinn på å gå ut fordøren, selv om jeg satt bak. – Nei, sa han, like smilende, og henviste til klokken, vi var forsinket. – Det gjør ingenting, sa jeg, – vi kom i alle fall frem.

Og det gjorde vi. Og jeg kvalte alle tilløp til ergrelse ved hele tiden å tenke at her har jeg noe å skrive om. Og det har jeg nå gjort.

Viktigere ting enn sjakk?

Det foregår for tiden en sjakkturnering i Nice, den er sjarmerende kalt «Amber», etter navnet på datteren til rikmannen som arrangerer den. Han har så mange penger, at han hvert år klarer å samle hele verdenseliten, til en uhøytidelig turnering som består av blindsjakk og hurtigsjakk. Blindsjakk vil si at spillerne spiller uten å se brettet, så de må huske hvor alle brikkene står og hvilke trekk som er gjort. Hurtigsjakk vil si at de har 25 til 30 minutter hver for hvert parti, i motsetning til langsjakk hvor partiene kan foregå i timesvis. Denne posten skal egentlig ikke handle om sjakk. Den skal handle om lidenskap.

I disse internettider blir alle partiene sendt direkte på flere forskjellige nettsteder og -systemer. Flere av dem har mulighet for chatting, det både mesterspillere og amatører som jeg kan trå til med kommentarer og synspunkt. En av dem som ofte er innom systemet jeg følger med på, ICC, er den unge, amerikanske stormesteren Hikaru Nakamura. Han er en meget sterk og meget populær spiller, en av de aller sterkeste i verden på korte tidskontroller, med lengre betenkningstid spiller han for rufsete og tar for store sjanser til virkelig å tilhøre eliten. Men han er veldig populær, så når han begynner å kommentere, er det mange som henger seg på og begynner å kommentere ham og stille ham spørsmål. Han har også den karakteristiske, bastamte amerikanske selvtilliten, i en ungdommelig utgave, han nøler ikke med å si at han er best i verden i bullet (tidskontroll på ett minutt, hver), uten tvil, og han kritiserer veldig når noen på brettet gjør noen feil.

En gang la jeg merke til Nakamura skrev at han kunne vært verdens beste også i alle typer sjakk, om han bare brukte mer tid på det, men han konsentrerte seg om andre, viktigere ting. Deriblant nevnte han ulike typer fysikk, mye som gikk på verdens skapelse og hvordan universet henger sammen, så vidt jeg kunne se. Jeg kom imidlertid inn litt uti diskusjonen, så jeg vet ikke helt hva det gikk i. Men jeg merket meg altså denne «viktigere enn sjakk», og også der i kommentarfeltet kommenterte jeg det, «viktigere enn sjakk?», med spørsmålstegn.

Nakamura er 18 år, og da er det klart, utdannelse er viktigst. Man må sørge for at man får seg en fremtid, og at man får det bra. Men når det er gjort, når man har funnet seg sitt riktige yrke, og funnet seg et liv å leve, hva er det da egentlig som er viktig?

En annen spiller som jeg liker godt, og som jeg tidligere har skrevet om, heter Vassilij Ivantsjuk. Han brenner for sjakken, for ham er sjakken hele livet. Han spurte en gang uformelt i pauserommet under en turnering om hvorfor den gamle storstjernen Garri Kasparov sluttet med sjakk, han kunne jo bare skifte åpning, hvis han var lei av åpningen han spilte. Kasparov spilte jo omtrent alltid Siciliansk med svart, «det finnes jo fransk», sa Ivantsjuk.

Jeg tror det er viktig å ha en lidenskap i livet. Og om det er sjakk, eller om det er noe annet, det er ikke så farlig. Men det hjelper på om det medfører hjerneaktivitet eller annen type aktivitet, slik at lidenskapen ikke blir så passiv. Og det er heller ikke så bra om den blir besettende, eller går utover resten av livssituasjonen. Å ha gambling som lidenskap, er for eksempel ikke så altfor bra. Dataspill kan også være et problem. I motsatt retning går det å sørge for at de rundt seg har det bra, venner og familie, det er klart, lidenskapen må aldri gå på bekostning av dem. Tvert i mot, dem skal man glede på alle mulige måter.

Men ellers, tror jeg at det i det voksne livet er viktig å finne seg interesser å fylle dagene med og å utvikle. Da blir ingenting viktigere enn den, og om lidenskapen er sjakk, blir ingenting viktigere enn sjakk. Selv har jeg mange lidenskaper, og kan ikke si at noen er viktigere enn andre. Litteratur, kultur og historie står på lik linje med innebandy, humor og sjakk, selv om lidenskapen for det førstnevnte riktignok stikker dypere. Lidenskapen for norsk natur og turer der står ingenting tilbake for russisk land og rike, og reiser dit. Derfor har jeg også mye større respekt for Ivanchuk, som vier hele sitt liv til sjakken, sin store lidenskap, enn til Nakamura, som liksom begynner å snakke om viktigere ting. Hva skulle det være?

Det finnes ikke noe viktigere enn lidenskap.