Med buss i Rogaland

På grunn av opptreden i Stavanger onsdag kveld (innlegget er skrevet lørdag morgen, og tilbakepostet) måtte jeg ta bussen denne torsdagen. Det vil si, jeg måtte selvsagt ikke ta bussen. Jeg valgte å overnatte i Stavanger, i stedet for å reise hjem med toget allerede 2337, og torsdag morgen valgte jeg å ta bussen, i stedet for å løpe til jobb. Jeg hadde med joggesko. Jeg kunne godt løpt. Men det var 12 kilometer, litt langt, og siden jeg skulle opptre denne torsdagskvelden også, tenkte jeg det kanskje var best å ikke risikere å slite seg ut med å løpe en halvmaraton tredje dag på rad (fra jobb og hjem er cirka en mil, jeg løp de to foregående dagene).

Advertisements

Et statsbudsjett som rammer Olia og meg økonomisk

Det har vært spennende mandager de siste ukene, for oss som er litt interessert i politikk. Nå er ikke norsk politikk så veldig interessant å være interessert i. Det var spennende med valg, ganske spennende med regjeringsforhandlingene, og de forskjellige regjeringsplattformene, alt lansert eller avgjort mandager. Men det er jo egentlig litt grunn til å tro at det bare blir mer av det samme. Partiene er nokså like her i landet, og FRP klarer neppe sette større farge på Høyre, enn SV klarte på AP. De store lanseringene og dristige prosjektene, de har det med å koke ned til utredninger, komiteer og testsenter. Det blir liksom ikke noe av.

I dag var det statsbudsjettet. Det er jo egentlig spennende, særlig når det skal gå fra en regjering til en annen. Det er den siste hilsen fra den avgående, utøvende makt, her får de gjort sin siste maktutøvelse, og kanskje også laget det litt taktisk, med tanke på fremtidige valg. Det var jo kanskje litt påfallende at de nå, i det siste budsjettet, etter åtte år, endelig klarte å komme seg opp i at kulturen skulle ha 1 % av budsjettet. Etter åtte år. Så kan de si at de klarte det, når FRP og Høyre nå ganske sikkert komme til å kutte.

Men med våre vanvittige oljemilliarder er det liksom ikke noe å bråke over, uansett hva som skjer. Regjeringen kan bare pøse på med milliarder, uten at det går ut over handlingsregelen, siden det år for år kommer flere oljemilliarder inn, og alltid mer enn beregnet. Det er mer til alle, og mye mer til de fleste. Problemene i økonomien ligger mange år frem i tid.

Regjeringen med AP, SP og SV har vært veldig heldig med regjeringsperioden sin. De var der på toppen. Det vil komme problemer. Og problemene er at oljeinntektene nødvendigvis vil gå ned. Kanskje ikke så fort og så mye som man tidligere hadde forventet, men det er en økonomiens naturlov som gjør at prisene ikke kan fortsette å stige og stige, det er en naturens egen lov at vi kommer til å pumpe opp mindre olje, rett og slett fordi det vil finnes mindre av den. Vi har også problemene med fossilt brensel, som foreløpig utsettes til senere generasjoner. Det vil heller ikke kunne gjøres evig.

Samtidig som inntektene vil gå ned, vil utgiftene gå opp. Det er trygdeordningene som gjør det. Folk lever lenger, og er friskere mens de gjør det. Det er veldig gledelig, men det er også noe som koster penger. Og pengene må tas fra en plass. Selv folk som ikke liker matematikk skjønner at 30 år med pensjonsutbetalinger er dyrere enn 20. Det er forskjellen på 95 år og 85 år. Siden barnekullene heller ikke er så store lenger, blir det etter hvert en foruroligende stor andel av befolkningen som ikke jobber, og som må trekke veksler på tidligere oppsparte midler, eller skattepengene fra dem som gjør det. Regnskapet går ikke opp.

Derfor må regjeringen spare inn. Det har vist seg veldig vanskelig å røre sykelønnsordningen. Det er også svært, svært vanskelig å røre pensjonsordningene. De er jo en del av en slags kontrakt, vi jobber og arbeider nå, og betaler inn til vår pensjonskasse, og forventer å få igjen når vi en gang blir pensjonister. Hvis reglene vesentlig endres, sånn at vi får mindre enn vi er forespeilet, det er klart, dette er noe vi ikke lett vil gå med på. Siden mye av makten i samfunnet ligger hos menn og kvinner i femtiårene, akkurat i rette alder, så blir det ingen pensjonsreform som monner. Regningen utsettes.

De kunne imidlertid lett ta penger fra Olia og meg. Det gjør de ved å fjerne skatteklasse 2. Det rammer svake grupper som ikke har makt til å stå opp for seg selv. Kvinner som er hjemme er ikke fagorganiserte, det er ikke noe LO som kjemper for dem. Egentlig er det ingen som kjemper for dem. Det ligger i sakens natur at de ikke er godt representert rundt omkring, heller. De er jo hjemmeværende, eller har av ulike grunner lav inntekt.

Min kone Olia har lav inntekt fordi hun nokså nylig kom til landet. Hun har ikke rukket å få seg utdannelse, og god, ordentlig jobb. Så jeg må forsørge henne. Skattelettelsen ved å være i skatteklasse 2 kommer veldig godt med. Det kan være snakk om femsifrede beløp. Og alle som kjenner oss vet at vi slett ikke sitter godt i det. Femsifrede beløp merkes veldig godt hos oss. Hadde vi begge hatt stor og god inntekt, hadde det ikke vært noen stor sak. Men dette er jo nettopp pengene, vi har bare min inntekt, og den skal rekke for to, i et samfunn som nå er laget for doble inntekter.

Jeg spurte for øvrig Olia, om hva hun mente om denne loven. Hun var helt enig i den. Folk som ikke jobber, skal ikke ha penger, mener hun. Det er en annen kultur, der det ikke er om å gjøre å klage sin nød, men å gjøre noe med saken. Så nå studerer hun til ingeniør.

Godt gjettet, Olga

Min kone er av og til flink til å gjette. Det er særlig to ganger hun har utmerket seg enormt.

Første gang var i fjor sommer, da vi var på ferie på Krim. Der satt vi inne på en lokal kro i Alusjta, og surfet nyheter på nettet. Det var den sommeren en blogger i Bergen ble landskjent fordi han ble siktet av politiet for ting han hadde skrevet. Vi kjente til ham på forhånd, og hadde snakket litt om ham. Det er han som skriver at samfunnet er så feminisert at det er blitt umulig å være mann, noe andre også kan finne på å skrive, men han her tar det litt lenger, og mener at det umulige problemet er å få ligge med noen. Han skriver jo ganske merkelig om dette, det ser ut til at hovedproblemet er at han selv ikke får ligge med noen, og så blir han frustrert helt utover det vanlige.

I hvert fall, det tok av da han begynte å skrive om 22. juli, og at det «endelig» var noen som forsvarte seg, eller hvordan han formulerte det. Han gikk langt, veldig langt, i å sympatisere med Breivik, og hadde noen latterlig, upassende hatske utfall mot Knut Storberget. Bloggeren holder Storberget og politiet ansvarlig for håndhevelsen av sexkjøpsloven, noe som gjør det helt umulig for ham å få seg noe, eller hvordan argumentasjonsrekken går. Han er jo masterstudent ved universitetet, denne tapre antifeministen, så han vet å ordlegge seg, og skriver for så vidt sammenhengende. Det er bare ganske merkelig. Selvskading i form av skriving, er kanskje den beste merkelappen.

I forbindelse med saken om ham som rullet denne sommeren, kom det frem at han hadde fått seg kjæreste. – Du klarer å gjette hva hun heter, sa jeg til min kone. Og det klarte hun.

I går presterte hun en ny bragd av lignende karakter. Jeg er sporadisk aktiv på Twitter, og hadde en ny runde med kvitring i forbindelse med at jeg stod på Sandnes brygge på torsdag. Det var der en kar som reagerte på meg, og jeg sjekket ham opp, hvem han var for en. Fra ham kom jeg videre til en ung dame som hadde et litt spesielt bilde, to tvitringer, noe sånt som 20 stykker hun fulgte, og 8 som fulgte henne. Såkalte «Følgere». Jeg klikket inn på hvem disse følgerne var, av og til er det jo ting man bare må vite, 7 av dem var helt ukjente, men den åttende…

– Kan du gjette hvem det var? spurte jeg min kone, Olga.

– Jens Stoltenberg, svarte hun.

Det var riktig.

Niebelungens ring, av Richard Wagner

Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å kjøpe flere CD-plater. Jeg har veldig mange, og det finnes youtube og strømmetjenester. Det er penger å spare på å la være å kjøpe, det har jo vært en ikke helt ubetydelig utgift opp gjennom årene.

Av klassisk musikk er jeg veldig godt representert med Bach. Jeg har det meste av Beethoven, og det meste av det viktige av Mozart. Schubert, Brahms er stort sett på plass, jeg har symfoniene til Mahler og Bruckner, pianomusikken til Chopin, jeg har det meste av Sjostakovitsj, jeg har samling av Grieg, jeg har en god del pianokonserter, det er så det holder.

Men jeg har lite Wagner. Wagner begynte jeg sent å like. Jeg kjøpte først operaen Tristan og Isolde, den tok tid for meg, lang tid. Det er først nå i høst, egentlig, at jeg virkelig har blitt begeistret for den. Da har jeg likt bedre Den flygende hollender, det andre verket jeg har av ham, noe som nok sier litt om modenhetsnivået mitt.

Ellers har jeg hørt Wagner når jeg har hørt musikk på jobb. Han passer godt der, har jeg tenkt. Storverket, Der Ring des Nibelungen, hører jeg bare om våren, når vi går mot sommerferien. Denne gangen ble det ikke til at jeg fikk høre det da. Så jeg hørte det i høst, i stedet, i utgaven til Karl Böhm.

Og nå var det ikke noe spørsmål lenger. Nå var det å bestille, inn på Platekompaniets nettsider, jeg vet ikke om det er så mange andre som selger CD-plater nå. Jeg måtte finne hvilken versjon jeg skulle velge. Jeg har hørt Böhm og Solti, og ellers har jeg sett Rheingold noen ganger på DVD og på Youtube, der vet jeg ikke under hvilken dirigent.

Det ble Solti. Det måtte bli studioversjonen. Riktignok kunne jeg valgt Böhm, det gjør seg med en tysker når det er Wagner, og at Böhm ble beskyldt for å være nazist er vel kanskje bare en styrke. Dette er massiv musikk, det er tyskeren som verdens overmenneske, det er laget for å erobre deg. Det er ganske sikkert det mest ambisiøse, stormannsgale kunstverk som er tenkt ut, og i hvert fall som er gjennomført. Det er en ubeskjedenhet Wagner har vært alene om i denne verdens historie. Da kan man ikke ha noen puslete dirigent, dette er ikke noe for ironisk blikk og kritikk. Jeg valgte likevel Solti, ungareren. Det var for å få studioversjonen, og den versjonen som har fått aller best kritikker.

Første bind av Tsjekhovs samlede er utlest

I årets vinterferie lastet jeg ned det som var av tekster av Dostojevskij, Tolstoj, Gogol, Tsjekhov og Turgenjev. Det er de offisielle samleverkene, på russisk, med omfattende noter. I sommer begynte jeg på Dostojevskij og Tsjekhov, med det mål å få lest dem ut, alt sammen. Med Tsjekhov skal det være en novelle til dagen, startet fra 1. juli, som skrevet i en morsom post, for de andre skal det være cirka en roman i måneden, men her har jeg kommet tregt i gang.

Det første bindet i Tsjekhov-samlingen inneholder tekster fra årene 1879 – 1882, da Tsjekhov var 19 – 22 år (han er født i 1860). Det er altså ungdomstekster, stort sett humoresker, som han skrev for forskjellige tidsskrift, for å finansiere medisinstudiene i Moskva. Her er en del artig, litt å smile og humre av, men få skikkelige perler. Den beste er nok novellen Суд – Retten – om en gutt som ute i den russiske provinsen angivelig skal ha stjålet penger av sin far, og nå skal straffes hardt. Med i straffekomiteen er faren, gudfaren, legeassistenten, kirketjeneren og den lokale lensmannen, gendarmen. Det er nydelig skildret, varmt og levende, om hvordan de voksne, viktige personene på det gudsforlatte stedet, så gjerne vil lære denne guttekjeltringen en lekse, og banke ham skikkelig. Den stakkars gutten har ingen sjanse mot overmakten, og finner seg lydig i sin straff, «riv meg opp», sier han, i et kraftigere uttrykk enn vårt «riv».

Særlig kirketjeneren er ivrig i at gutten stadig må få flere slag. Saken får en uventet – eller kanskje ventet – vending, da moren til gutten også kommer til. Det er en så artig historie, at jeg skal ikke gi bort slutten på den. Det er et velkjent motiv, og ideen er nok også brukt av andre, men det er skikkelig gjort, og har den modne Tsjekhovs signatur. Om ideen kanskje også er brukt av andre, så er den kanskje ikke brukt bedre enn her. Og rollen til de viktige folkene som står rundt gutten og vil ha strengere straff, det bringer noe nytt og originalt til motivet. Jeg har prøvd å oversette den på HeltGreiLitteratur.

Tur til Steinkjerringa og Juventus – Milan (3 – 2)

I dag var stor turdag. Hele storfamilien var med, alle som kunne, Sivertsens. Nygårds, mor og jeg, fem voksne, fem barn, mange.

Jeg har aldri tidligere gått i terrenget rundt Synesvarden. I oppveksten gikk vi alltid i Sandnes og Gjesdal, Jærheiene har fått være i fred for oss. Litt merkelig, siden det er der vi har røttene. Men nå er det så mange av oss som bor i Jærkommunene, det er vel strengt tatt bare Olia og jeg som fremdeles bor i Sandnes, resten er Time og Klepp, så nå er det nesten nærmere til Undheim enn til Ålgård.

God plass på parkeringsplassen, der avgiften er 20 kroner.

God plass på parkeringsplassen, der avgiften er 20 kroner.

.Uansett, i dag skulle vi til Steinkjerringa. Det var målet. Turen har vært avtalt uker i forveien, lenge, sånn må det kanskje være når det er barnefamilier involvert. Jeg ble hentet av mor klokken halv elleve, vi har fremdeles ikke bil, og min opprinnelige plan om å sykle ut til mor ble endret, da vi fikk et fast klokkeslett å forholde oss til. Det var bra, for det var godt å spise en lang frokost med Olia. Halv elleve var det imidlertid slutt, da var det på med klærne, og ut i bilen. Olia hoppet over denne turen, som hun hopper over det meste for tiden, hun prioriterer ikke noe annet enn studiene, og de prioriterer hun så det nesten tar helt overhånd.

Det var mange slike trappestiger å klatre over gjerder til.
Det var mange slike trappestiger å klatre over gjerder til.
Gjerder, Jæren

Den første lille kilometeren går mellom gjerder som dette.

Ute hos Trude og Lars var alle på plass, det var inn i bilen, og ut til parkeringsplassen. Det var det som heter lang tur, vi skulle gå. Jeg lurer på om det ikke heter Brusali, i nærheten av der parkeringsplassen er. Grunneier forlanger 20 kroner for at vi skal få parkere der. Kanskje en uting, dette her, at det skal koste penger å være parkert i nærheten av friluftsområder, og det like mye som det koster å være parkert i tjukkeste byen. Ennå er det i alle fall en høflig anmodning, og ingen kontroll. Friluftsliv skal være gratis, synes jeg.

DSC_0633

Vi passerer en engelsk familie, som har en rast, noen meter før oss.

Starten på turen går mellom gjerder. Disse gjerdene kan ikke være for annet enn mennesker, for det er stadig trapper opp og ned. Det begynner å bli striglet og ordnet, også på Jæren.

DSC_0635

Ungene har et sunt instinkt å klatre opp på steiner, og alt som er høyt. Foreldre og søsken og søskenbarn – og onkler – fotograferer.

Men til slutt er vi helt ute i friområdet. Det er vanlig flott jærterreng, lyng og gras. Denne dagen er det tykk tåke. Så utsikten fra Synesvarden ser vi ingenting av.

DSC_0636

Søle og tåke, det oppsummerer en del av underlaget og været, men lite og ingenting av stemningen.

Barna er i veldig godt humør, og klager ikke et øyeblikk, enda det er halvannen times gange å komme seg inn til Steinkjerringa, og halvannen time samme vei tilbake.

Selve Steinkjerringa er jo et underlig syn. Langt ute på heien er det en skulptur, laget av vanlig stein, og ikke helt ferdig. En lokal kar kom også, tilfeldig, og forklarte villig vekk om hvordan alt hadde gått til for at Steinkjerringa skulle havne her. Det skjedde i 1925, da teknikken ennå ikke hadde gjort det for lett, og det kunne begynne å bli et problem at for mye av naturen er tilrettelagt, skiltet og ordnet. For barna er det selvsagt kjekt med denne kjerringa av stein, men det er jo ikke noe spesielt med plassen som gjør den til et naturlig mål for voksne. Her er verken noe spesielt å se på, eller gode plasser å sitte. Men her er denne kjerringa, og på grunn av den, var det tett i tett med folk, også utenom oss.

DSC_0637

Jeg tror ikke engang jeg skal gjøre forsøk på å beskrive hva de driver med, her…

DSC_0639

Daniel og Andreas, ved steinkjerringa, har en rast.

På vei hjem var jeg stort sett tatt til fange, av Sara og Sofie, som på upåklagelig engelsk ga klare ordre om hvordan jeg skulle oppføre meg, og hva som ville skje om jeg fant på noe tull. Stort sett fant jeg på tull, og så var det til å fange meg, og iverksette straffen. På denne måten holdt de veldig godt humør, og god fart, på veien tilbake til bilen.

DSC_0652

Vel tilbake på parkeringsplassen sjekker Daniel, Sofie og Sara hvor vi har vært.

Jeg hadde også en plan om å se fotballkamp denne dagen. Det var Juventus – Milan på serie A. Jeg har havnet på en arbeidsplass der mange av kollegene mine er veldig interessert i fotball, og da er det bare å henge med. De har sin elsk på engelsk fotball, vondt for ham som holder med Tottenham, og om jeg ikke tar helt feil reiste helt til London nå i høstferien, for å se laget som nå endelig etter alle disse årene en kort stund var topplaget i ligaen, men nå ble banket 3 – 0 av bunnlaget West Ham. På hjemmebane.

Fra Juventus får vi ikke sånt tull. Mor disket standsmessig opp. Som oppvarming, øl, Old speckled hen, kulturøl, med ale. Artig. Det var også suppe, jeg lurer på om det ikke kalles mexicansk kyllingssuppe, eller så er det kyllingssuppe fra et annet land, eller ikke kyllingsuppe i det hele tatt. Godt var det i alle fall.

Men til kampen var det vin. Det er tross alt Italia. Riktignok ødela Milan litt i starten, med å straks score et mål, 0 – 1 etter 19 sekunder, det er drøyt. Juventus kan man imidlertid stole på. De taper ikke på hjemmebane. De roter det ikke til. Se søler det ikke bort. Etter en stund var det frispark til Juventus, like utenfor 16-meteren. Det er Pirlo. 1 – 1. I andre omgang laget Juventus et mål til, midt mens jeg var og hentet sjokolade. Flott mål, lille Giovinco. Så var det frispark for Juvnetus, og utvisning for Milan. Skurken Mexes – ut. Pang fra Pirlo, i tverrligger, returen i mål. 3 – 1.

Da er det avgjort. Da kan vi slappe av. Riktignok fikk Milan enda et mål. Og selv om Juventus ikke søler bort ledelser, er det alltid skummelt med Milan. Det var også et surt mål å få i mot. Podga soser bort ballen på egen banehalvdel, en enslig Milan-spiller, Muntare, som også hadde laget det første målet.

Klokken var 2235, og jeg var glad etter en bra dag. Jeg fikk låne mor sin sykkel, og sykle meg selv hjem, i stedet for å ta toget.

Høstferie

I fjor en eller annen gang kjøpte min kjære Olia det som var av laks på tilbud et eller annet sted. Det var sikkert tusen kroner i laks, til 40 – 50 kroner kiloen eller noe sånt. Hun kom hjem, med laksen tungt i en pose, og så la hun bare laksen rett i fryseren i den samme posen som den kom i. Det var to laks i samme pose, de ble frosset sammen, og dermed var det ikke så fristende å ta dem opp og spise dem noen gang. De har blitt liggende. Sammen med alt det andre vi har kjøpt på tilbud.

I dag var det på tide. Jeg syklet hjem fra jobb, en uke høstferie, der vi ikke kommer til å reise noe sted, fordi jeg skal på scenen på Sandnes brygge torsdag, og Olia har sine studier å passe på. Jeg tenkte kanskje å ta en svipptur et sted, en liten kortferie, til Tonje i Martin eller et sted i Norge, eller noe annet artig. Vi begynner å få råd til det nå.

Men når høstferien begynte å nærme seg, er det akkurat hjemme jeg vil være. Det skal bli godt å komme i balanse, bruke tid på det man vil, lese og skrive. Jeg har jo mitt leseprogram med Tsjekhov og Dostojevskij som er på etterskud. Jeg har dessuten bestilt CD-plater igjen, og det skikkelig, hele ring-syklusen til Wagner. Den gleder jeg meg til å høre.

Så jeg syklet hjem i stygt vær, men i godt humør. Jeg svingte innom Mega, kjøpte ytterligere litt luksusmat (det meste gått ut på dato, alt på tilbud), syklet hjem.

Etter en stund kom også Olia hjem, alltid full av historier, eller denne gangen av en historie, fra en opplevelse på universitetet. Ut fra den sprang mange betraktninger og vurderinger. Hun slet seg helt ut på å fortelle dem, og oppleve den, så hun mer eller mindre sovnet.

Dermed ble jeg satt til å ta meg av huset, og lage maten. Dessverre var vannet skrudd av, noe jeg oppdaget i det jeg skulle sette på potetene. Så fikk det bli bakte poteter. Bakt laks, bakte grønnsaker, alt bakt, alt rett inn i ovnen. Etter tre kvarter hadde jeg fått nok, og vekket Olia. Jeg hadde en oppskrift jeg sånn cirka fulgte, det gjaldt å blande sennep og honning, det gjorde jeg. Men jeg smurte ikke inn laksen med blandingen, sånn det stod i oppskriften man skulle, og i tillegg ha krydder på. Jeg hadde blandingen til å smøre på etterpå, som en dressing.

Vi hadde også vin. Olia bestemte seg plutselig for å rydde hele huset, som hun plutselig kan gjøre. Jeg har gjort mitt med den veldige matlagingen. Det blir laks i morgen også, den andre, som nå ligger nede i kjølerommet. Vinen skal drikkes opp i kveld. Jeg har funnet frem litt Mozart å spille fra nettet. Det syder og koker behagelig i hodet. Høstferien er i gang. Den skal leves langsomt.