Observasjoner (Kiev, februar 2019)

Noen observasjoner jeg har gjort her nede, og ikke har skrevet om.

Tinderparet

Jeg er ganske inkognito her for andre norske og andre turister. Vår lille familie snakker kun russisk, og vi kler og oppfører oss som de innfødte. Min kone er herfra, jeg er integrert, og vårt lille barn er like russisk-ukrainsk som hun er norsk. Så når det er norske eller andre skandinaver rundt oss, har de ingen sjanse til å vite at alt de sier blir forstått. Her om dagen ble vi overrasket av å høre norsk språk på en restaurant som ikke hører til de opplagte turistmålene, der vi sjelden eller aldri hører andre språk enn russisk og de som en gang hørte til Sovjetunionen. Det var et par, mann og kvinne, og de lignet på hverandre. Først trodde jeg de var et ektepar, på ferie for seg selv, etter at ungene var ute av huset. Men så så jeg at de ikke hadde vanene og den felles forståelsen som kjennetegner par som har vært lenge sammen. Jeg la også merke til at mannen ikke hadde giftering. Kvinnen, fra Bergen, og de finere strøkene fra Bergen, med bokmålsspråk og Bergens tonefall, hadde en del å klage over. Hun satt store deler av tiden lent opp mot bordet, mot ham, mens han satt lent tilbake, i stolen. Det virket ikke til å være fantastisk kjemi, ikke to som ikke kan holde ut å være andre steder enn med hverandre. Samtalene døde ofte ut, og det var nesten alltid hun som tok dem opp. Bestillingen var omstendelig, de måtte ha rettene forklart, hva de var, og servitøren var kanskje ikke så stødig i engelsk, at han var i stand til å forklare alle detaljer. Jeg vet ikke. Mannen gjorde litt for mange bevegelser, litt for mye å rette på brillene, og skifte sittestilling, til å kunne overbevise om at han var helt bekvem. Kvinnen snakket om en annen restaurant, nær hotellet. Da maten kom, en liten aperitiff, med brød og noe å smøre på, grep mannen etter en skive. Kvinnen snerret, og gav ham en våtserviett å tørke hendene på først. Slik gjør ikke gamle ektepar. Lukten av våtserviettene bredte seg i lokalet.

Nazisten

En gang vi kjørte buss nummer 14 så vi en ekte nazist. Han satt på stolen rett overfor Irina, på fire år. Jeg stod bak henne, og kunne derfor naturlig se på ham. Han påkalte oppmerksomheten da han brøt opp, og plutselig spurte den litt eldre damen ved siden av Irina, at bussen – eller hun – skulle til stasjonen, jeg oppfattet ikke nøyaktig spørsmålet. Stasjonen er buss nummer 14s endestasjon, og kvinnen bekreftet mannens forespørsel. Han lente seg tilbake i stolen. Håret var snauklipt langs ørene, og var kort og gredd på toppen, skikkelig nazisveis. Han var kledd i uniform, intet mindre, feltuniform, kamuflasjejakke og brune militærbukse. I vesken var det som så ut som et økseskaft. Han latet ikke som han var nazist, han hadde hakekorset litt halvveis gjemt under kragen, sånn flaue kristne la korset halvveis i genseren på 80-tallet. Jeg vet ukrainske nazister er mot oss, russere, jøder og polakker er fienden, men han var så liten og stakkarslig at det der på bussen umulig kunne være noe truende med ham. Han hentet opp en bok, tydeligvis en veldig gammel bok, tykk og liten, sånn pocketordbøker kunne være på 90- og 00-tallet, den var mindre enn hendene hans, men tykk som en Bibel, og vel så det. Det var gammel, gotisk skrift, med sirlig sort og pyntet i rødt for enkelte bokstaver, skikkelig gammelt og nazi. Jeg stod og så på ham en stund, og kunne ikke helt avgjøre, om han leste i boken, eller sovnet.

Njanka

Irina og jeg var ute på lekeplassen. Det er så kaldt i Kiev nå, at det er sjelden det er barn der. Denne dagen var det imidlertid 8-9 grader, og litt aktivitet. Det kom en dame med en liten gutt. Hun ville at han skulle vippe med Irina, Irina satt allerede på vippen, og det var jeg som vippet henne, opp og ned. Hun snakket ukrainsk, og jeg gikk inn i mine vante tankebaner når folk snakker ukrainsk rundt oss. Det stenger oss ute, vi kan ikke ukrainsk, men vi kan russisk, som er det språket folk flest her snakker. Det er trist hvis det skal være slik, særlig for Irina, som er halvt ukrainsk, og ikke kan språket i sitt andre hjemland. Damen stiller et spørsmål jeg skjønner må være hvor gammel Irina er, og jeg sier på russisk hun er fire år. Så forklarer jeg med et smil at vi er norske, så derfor kan vi ikke ukrainsk. Damen slår øyeblikkelig over til russisk. Det er ingen problem. Hun snakker det helt flytende. Det samme gjør den lille gutten. Så lenge det er slik, er alt i orden. Ukraina er et tospråklig land, og det er min sterke mening at det ikke kommer noe godt ut av å undertrykke det ene språket. Det gjorde det heller ikke, den gang det var russerne som var undertrykkerne. Det skaper bare vondt blod, og det sitter i i årtier og århundrer. Blant oss vanlige folk går det helt fint. Vi vil ha kontakt, og språk vil ikke være noen hindring, når det ikke må. Den lille gutten snakker også russisk helt uten problemer, helt som en fireåring skal, og Irina og han finner virkelig tonen. De leker med en tennisball han har, de leker gjemmeleken på russisk vis, og de snurrer på karusellen. De har det helt topp, og er selvfølgelig helt uvitende om at det er noe som heter Russland og Ukraina, og at langt over hodene på dem skal de to landene være i konflikt. Det er symbolsk og fint, synes jeg. Det gir håp.

Siden fikk jeg en oppklaring av Olia, som kom til, og også snakket med damen. Hun var ikke moren hans, og heller ikke bestemoren. Hun var njanka, barnepasser, og hun var betalt for å snakke ukrainsk med gutten, slik at han skal lære det språket. Det er russisk som er førstespråket, både for han og henne, men hun er en god njanka, siden hun også behersker ukrainsk, og kan få gutten i kontakt med det språket, mens han er liten og kan lære det.

Gateband

Utenfor Petsjerk, metrostasjonen, på den store åpne plassen, der vi skulle vente på buss nummer 62 ned til Kontraktova, stod er skikkelig rockeband, verdt å skrive hjem om. De spilte for penger, sånn gatemusikanter gjør. Det er alltid noe stakkarslig med slike, å spille sånn, er akkurat hakket over å tigge. Her i øst er det mange ordentlig flinke musikere som er tvunget til å spe på inntekten på denne måten. Det hender vi støter på klassisk skolerte, som spiller verk av Bach og Mozart, på gaten eller i metroen, i stedet for i konserthallen. Disse fire spilte rock, amerikansk rock. Og de gjorde det ved å sette originalen ettertrykkelig på plass, som om amerikanerne skulle skrevet romanen Anna Karenina, you bet! De så ut som de hadde levd rock´n roll livet på gamlemåten, den herlige holdningen «er det så farlig med alt i verden, da?» Skikkelig uteliggerskjegg. Ingen klær som ikke var brukt i årevis. Ekte vare. Det var standard besetning, trommis, bass, rytmegitar og sologitar. Alt elektrisk. På gamle, slitte, små høyttalere. Trommesettet var ikke fullt, det var en skarptromme, eller hva det heter, og en cymbal. Og så spilte de som guder, som om evigheten var kommet. Det var instrumental, ekte rockere kaster ikke bort tiden med sang og dans, de gjør seg ikke til. De står og spiller på instrumentene sine. Og de har et tempo og driv det ikke er mulig ikke å la seg hive med på. – Move every-fucking-one of you, this is a robbery, brøler han ene, urkomisk, akkurat så identisk med originalen en mannlig mester fra Ukraina kan gjøre det, og så spiller de plettfritt, og vel så det, den herlige melodien fra Pulp Fiction. Etterpå er det Runaway, med en gitarsolo ingen amerikaner jeg har hørt har vært i nærheten av. Det er et superband, midt her på gaten, i Kiev. Det er amerikansk kultur, men som så mye av den opprinnelig amerikanske kulturen, er den overtatt og blir vedlikeholdt, her i øst. De er noen tiår for sent ute. Men de viser ettertrykkelig hvorfor originalen erobret verden.

Senere på kvelden så vi en gatemusikant prøve seg på Creep, av Radiohead. Det var den nye tid, ungdommen, på en kassegitar, like lidende som hans manglende publikum, alle gikk raskt forbi, I’m a creep, I’m a weir-do, helt riktig min venn. Skaff deg et liv, lær deg rockn roll. Vi er kryp og raringer hele gjengen, men setter oss ikke ned og gauler det ut i Kievs gater for det.

Ukraina, 2019

I dag var en dag stort sett med spising. Jeg spiste frokost litt over ti, fabelaktig mange poteter med griseflesk, og sure agurker og russisk kål i lake ved siden av. Deretter reiste Irina og jeg til Liubov Markovka, der vi hadde businesslunsj med suppe og sandwich, og litt pannekaker og is. Da Olia kom, tok vi trikken til en georgisk restaurant, der det var hatsjapuri, suppe og ginkali (tror jeg det heter). Hjemme igjen, var det sannelig laget pannekaker.

I stedet for å for å gå i detaljer med all denne spisingen, vil jeg skrive litt om hvordan det er i Ukraina nå, i 2019, noen uker før valget.

Det er fem år siden Maidan, 2014, «Revolution of dignity», som de kaller det, illustrerende nok på engelsk. Det samme gjelder «The heavenly hundred», om de som døde i de forferdelige gatekampene og nedskytingen. Det var en helt forferdelig tid for oss. Vi fikk med oss både russiske vestlige nyheter, og det var vanskelig å tro at de dekket samme sak. Jeg skrev mye om det den gang, med meninger som skilte seg ut i det norske nyhetsbildet, men jeg vil nok driste meg til å påstå at jeg i motsetning til de velmenende var litt informert. Den revolusjonen i 2014, var ikke noen lykke for Ukraina. Og skulle det noensinne ha håp om å bli et fungerende, demokratisk land etter vestlig standard, så kunne ikke starten være det som skjedde den forferdelige vinteren 2014.

Nå er det 2019. Valget står mellom sittende president Petro Porosjenko, og en evige utfordreren, Julia Timosjenko. Vi ser valgbodene hennes spredd over byen. Mottoet er: Ny kurs for Ukraina. Et motto til forveksling likt det hun kunne brukt i 2004, 2009, 2014, og alle de andre valgene hun har stilt i. Nå er jeg ikke sikker på om jeg fikk årstallene riktig. Jeg mener det var valg i 2004 og 2009, og jeg vet det skulle være valg i 2015. Det var noe av grunnen til at jeg fant Maidan så meningsløst, sittende president Janukovitsj kunne uansett felles ved vanlig valg, året etter. Men det var for risikabelt for den ukrainske opposisjonen og vennene i EU og NATO. Om de fikk tvunget ham til å gå av med en gang, så ville hans side ikke rekke å mobilisere til en valgkamp, og den nasjonalistiske og liksom-EU-vennlige siden, kunne gjøre rent bord.

Ganske nøyaktig som det skjedde. Petro Porosjenko vant, praktisk talt uten en motkandidat. For sikkerhets skyld ble det alt sammen avgjort på et hotellrom i Wien, der oligarken ?? sørget for at Porosjenko og bokseren Klitsjko forente sine krefter, og Klitsjko trakk seg som utfordrer. Som kompensasjon fikk Klitsjko rollen som borgermester i Kiev, noe han ennå er. Og Porosjenko vant et valg som hele den vestlige verden anså som demokratisk, selv om hele den russiske siden av Ukraina, tradisjonelt omtrent 50 % av befolkningen, ikke hadde noe parti å stemme på.

Og så har vi hvordan russerne reagerte, med å snappe til seg Krim, og støtte et opprør i Donbass, og så har vi det i det hele tatt gående. Resultatet er at vi nå har Russland som fiende igjen, ikke så ulikt sånn det var under den kalde krigen, bare at nå går vi bort fra avtaler om nedrustning, i stedet for å lage dem. Mest alvorlig er at mellomdistanseraketter med atomstridshoder på ny er lov.

* Posten blir skrevet ferdig i morgen tidlig. *

Sjakk med Irina (4 år)

Vår lille Irina er den herligste av alle herlige, og det kan jeg si helt objektivt, selv om jeg er hennes far. Hvor jeg mister dømmekraften, er når jeg tenker på hvor glad jeg er i henne. Blant hennes mange usedvanlige talenter, alderen tatt i betraktning, er å spille sjakk. I går tok vi turen ned til Park Sjevsjenko for å spille, i dag var tanken å kjøpe oss vårt eget brett. Her er historien om hvordan det gikk!

I går var en solskinnsdag. Det var godt i plussgrader, unger i gatene, og mulig å oppholde oss utendørs. Ellers har dagene gått med på å finne oss en restaurant med lekerom for barn, disse dagene. Ute er det for kaldt til å være lenge.

Vi tok buss nummer 14 ned til Palats sportu, og derfra våre egne bein opp til parken. Aldri har jeg sett så få sjakkspillere der. Det er jo noe av det jeg liker med Kiev, sjakkspillere er immune mot vær, det går alltid an å finne noe på de trivelige, gamle benkene og bordene. Sjakk, kort og backgammon. Mest sjakk. Nå var det bare en håndfull.

Men vi fant et brett som stod ledig. 20 hryvnaer skulle han ha, for å la oss spille. Da var han også så sjenert at han forlot plassen, og lot oss spille i fred. Det er omtrent åtte kroner, og en ganske bra pris bare for å gi brettet fra seg. Dog hadde vi lovet Irina å få spille, og det ble virkelig verdt de åtte kronene, for å si det med et understatement. Det er nesten så jeg har lyst å slette noen av de gamle bildene på bloggen, slik at det blir plass å legge ut nye. Dette var nydelig, gamle jeg, og lille Irina, bak hver våre brikker på et sjakkbrett i sentrum av Kiev. Konemor Olia stod for fotograferingen og filmingen.

Hun fikk med noen skikkelig fine trekk. Til ennå å ha to år igjen før hun begynner på skolen, spiller Irina ganske normal sjakk. Hun klarer aldri planlegge mer enn to trekk fremover, hun er svært dårlig til å reagere på mine trekk og se mine planer, selv når jeg forteller dem til henne, og det er få matter hun greier å sette helt selv. Men hun kjenner mønstrene, åpner skikkelig, utvikler brikkene, og tar rokade. Hun ser også ettrekkskombinasjoner, og hun klarer å sette en gaffel. Flere ganger har Olia – kona – forslag, som lille Irina forbedrer. Hun er gløgg, fireåringen. Selvfølgelig vant hun begge gangene.

Sjakkspillingen ble avbrutt av at den lille skulle på do. Vi hadde begynt på parti nummer 3, Olia hadde uhyre raust gitt bretteieren ytterligere 15 hryvnaer, ytterligere en femmer, og det ble så mye for ham, at han pakket sammen brettet, og forlot plassen, straks vi var vekk. Jeg var på vei tilbake etter å ha fått meg en kaffe, for å spille mot ham, at jeg så det. Greit nok, det var fin sjakk i solskinnet, og to partier pleier uansett å være Irinas dose. Resten av den dagen var vi på lekeplassen, der i Park Sjevsjenko. Temperaturen var ok, men det var slaps og snø og is og sølevann på bakken, så helt trivelig var det aldri.

Likevel en flott dag, alt i alt.

Sjakk-kjøp

Posten kunne godt sluttet her. Det er historie passe lang for en bloggpost, og den har kommet til en avslutning. Det er bare det at i dag begynte og sluttet en ny historie, også sjakkrelatert, så da blir det to poster i en, i dag. Dagens sjakkhistorie er ikke så smooth, som de sier på engelsk, og vi tar etter i Norge.

Jeg ymtet frempå for Olia at Irina og jeg burde ha vårt eget sjakkbrett, her i Kiev, så vi kunne spille også hjemme, eller selv ta med i parken. Hjemme spiller vi på nettbrettet mitt, digitalt, og det er jo ikke så skikkelig.

Joda, Olia tok på seg den oppgaven, ved å finne et billig og brukt sjakkbrett på nett. Tilsvarende vårt Finn.no. Jeg har litt anstrengt forhold til dette her, vi har jo pengene til å slippe bryet, og bare kjøpe nytt. Men Olia har det i sitt genetiske materiale og innpodet i sin oppvekst, at penger må man spare der man overhodet kan. Og hun elsker det der, med å søke på nettet etter gode handler, både å kjøpe, og å selge. Om dette hadde vært et yrke, hadde hun funnet yrket for seg.

Først ville hun møte sjakkselgeren klokken 0900. Det kom ikke på tale. Da er jeg på trening. Jeg betaler gladelig noen hundrelapper for å gjennomføre den, sammen med den hellige morgenstunden min. Derfor ble det utsatt til klokken 1200.

Også altfor tidlig for oss. Jeg kommer hjem litt over ti, dusjer, og spiser frokost. Irina har prioriteringen i orden, også passende for denne posten, å spise frokost er ikke nødvendig, å spille sjakk er nødvendig. Hun vil spille sjakk med meg, og finner seg bare ikke i at jeg heller vil få spist frokosten ferdig. Til slutt må jeg gi meg, og vi spiller, mens jeg spiser. Her skal det med i regnskapet at jeg liker at frokosten drar ut, lenge, så det er forståelig et lite barn blir utålmodig.

Og som så veldig typisk for oss, har vi plutselig dårlig tid. Ikke kritisk, sånn til å begynne med, men det er en halvtime til vi skal møte selgeren nede i sentrum. Jeg avslutter frokosten, Irina og jeg pusser tennene, vi kler oss, og vi har ned mot ti minutter i det vi kommer oss ut. Olia er allerede veldig, veldig stresset, og jeg jobber med meg selv for å gå med på at det er sånn Olia liker det, mens jeg liker lange, rolige morgener, og så gå ut, når vi har tid. Sjakkbrett, og andre ting vi trenger, kjøper vi når vi trenger det. Jeg er ikke laget for å være på et bestemt sted, et bestemt klokkeslett, ikke når jeg ikke må. For min del er det mye bedre å kjøpe sjakkbrettet nytt, betale den hundrelappen eller hva det koster ekstra, ikke styre og stresse.

Men Olia styrer og stresser veldig, veldig, veldig. Det er et karaktertrekk hos henne. Bussen kommer ikke i det hele tatt. Den er forferdelig forsinket i det dårlige været med sludd, og snø. Og for å gjøre en pinlig og klein historie enda mer av det samme, smatt hunden Mike ut sammen med oss. For en nordmann er det nesten uutholdelig, hunden er ikke i bånd, og den springer rundt blant de andre som venter på bussen, skitten av sølen, og veldig glad. Det kunne ikke bry Olia mindre. Hun hopper på bussen når den kommer, og så kjører vi ned til sentrum. Hunden er igjen.

Det er mye de gjør annerledes i Kiev, enn i Norge. Ikke spør.

Vi kom kolossalt mye for sent. Bussen sneglet seg nedover. Det var trafikkork av rushtidstypen klokken tolv om dagen. Da vi endelig var fremme, løp Olia av gårde, og vi mistet henne. Lille Irina er også flink til å løpe, men Olia løp en annen vei enn oss, så da hadde vi ingen sjanse.

Vi skulle møtes på McDonalds, utenfor, der ved Plosjad Lev Tolstovo, men der var det ingen Olia. Vi ventet i 20 minutter, gikk frem og tilbake, ingen Olia. Så sendte vi en tekstmelding, og så prøvde vi å ringe, og så prøvde vi oss på Skype. Det kom svar, hun var reist til Asjan, kjøpesenteret, for det hadde ikke lyktes henne å kjøpe sjakk.

Her skal jeg ikke underslå at jeg var irritert. Men det er ikke noe å blogge om. I stedet skriver jeg at etter ytterligere forviklinger, litt meldinger frem og tilbake, og Ira og jeg helt nede i metrokøen for å kjøpe sjetong, og reise hjem, så møttes vi litt før klokken ett, der ved McDonalds. Hele stuntet hadde tatt over en time. Bare stress.

Men vi hadde sjakkbrettet. Og det var verdt det stresset vi gjennomlevde. Det var et ordentlig fint, ukrainsk sjakkbrett, akkurat sånn som de spiller med i Park Sjevsjenko. Brettet er av papp, med rutene i papir limt oppå, men så skikkelig gjort, at det ser fint og profesjonelt ut. Brikkene er ikke som vi kjenner dem, men ser fine ut på brettet, og det er ikke vanskelig å skjønne hvem som er hva. Det var akkurat et sånt sjakkbrett jeg ville ha.

Med det gikk vi til restaurant Rukkola i Khresjtsjatik, hovedgaten, og kjøpe øl, pizza, kake, te og limonade. Så spilte vi i vei, på ny med Olia til å fotografere og filme, veldig bra. Der ble vi lenge. Og alle anstrengelser og vanskeligheter ble ettertrykkelig glemt.

God mandags morgen fra Kiev!

I dag var en riktig god morgen med sedvanlige morgenrutinen her i Kiev.

Litt over klokken seks våknet av meg selv, som alltid, og var litt før sju på vei til treningsanlegget Katsjalka i Hydropark. Det er allerede lyst på denne tiden av døgnet, her nede, og godt kledd var ikke null grader noe å fryse i.

Ferden går til Arsenalnaja metrostasjon, en spasertur på en liten halvtime, og derfra er det to stopp til treningsanlegget. Der har Petja fått på plass en ny seksjon, med noe så sjeldent som et reelt styrkeapparat, fra et treningssenter, der man stikker en stift inn, etter hvor mange lodd man vil løfte. Ellers er alt som er her lodd og kroker og skiver og trinser og kjettinger fra den sovjetiske tungindustrien, alt sammen av jern, og alt sammen tungt.

På øret var en forelesningsserie om den russiske revolusjon. Jeg har hørt denne og andre serier om dette mange ganger, jeg har lest mye om det, og jeg har mest det meste av oversatt litteratur russiske forfattere gav ut på denne tiden. Likevel er det alltid mye fascinerende nytt. Historien er alltid kompleks. Men det er noe eget med den russiske, et så gigantisk land, som så mange har meninger om, og som selv har så mye mystikk om seg.

Nytt var det å høre hvor strenge betingelsene var for Russlands nederlag i Krim-krigen, og hvordan russerne fortsatte å krige mot tyrkerne (ottomanerne) utover andre halvdel av 1800-tallet, og hvordan europeiske stormakter grep inn om den russiske suksessen ble for stor. Så er det alltid forfriskende å høre detaljene om krigen mot Japan, 1904-05, etter lang tids konflikt. Den asiatiske delen av Russland blir ikke viet så mye oppmerksomhet her i vest.

Alt sammen er minner og sår som russerne drar på, og som kan være med på å forklare hvorfor de oppførte seg som de gjorde på 1930-tallet og etter annen verdenskrig. Det ligger mye bitterhet i russisk historie. Men russerne har selv skyld i betydelige overgrep, og oppførte seg mot slutten av 1800-tallet mot ukrainere, baltere, finner og polakker, akkurat som russerne nå mener de tidligere undertrykte folkene oppfører seg mot dem. Jeg hører til dem som synes det hadde vært en god ide å bygge vennskap mellom disse problematiske nabolandene, der grenser har blitt flyttet med tvang i århundrer, og mange, mange overgrep har ført til dype, dype sår. Men slike meninger har ikke gjenklang i verden som den ser ut nå.

Jeg konsentrerer meg om treningen. Det er ikke noe bestemt mål jeg har med det, annet enn å holde kroppen i form, og føle meg sunn og sterk. Samme mål har den nesten komisk omfattende gloseøvingen jeg har, i tysk, russisk og italiensk. Det er hundrevis av gloser, hver eneste dag, i ren pugging. Mange av disse glosene kommer jeg aldri til å få bruk for, men det øver opp hodet, og får jeg bruk for det, er jeg klar.

Det er arbeid på den svært sentrale Arsenalnaja-stasjonen på rød linje, en av de travleste i Kievs metrosystem. Bare to av de tre rulletrappene virker. Jeg mistenker det er årsaken til at metroen stopper midt inne i tunnelen? Det er svært ubehagelig, det må jeg si. Vognen jeg står i er proppfull, og skulle det skje noe, har vi ingen sjanser til å komme oss unna. Blir vi stående lenge, vil det bli uhyggelig varmt. Vi står ikke ett minutt en gang, før toget setter fart, men stopper enda en gang, før vi når stasjonen. Det er et klaustrofobisk instinkt, dette. Jeg har veldig lyst til å komme meg vekk. Allikevel står jeg rolig, og memorerer tyske gloser. Alt vil gå fint, om bare ingen får panikk.

Også på Arsenalnaja er det altfor mange folk. Jeg husker på barneskolen det ble trengsel i en av dørene, og folk begynte å gråte, fordi de ble klemt fast. Det sitter i. Jeg liker ikke når det er for mange folk i en trang sluse, da vil jeg ut i luft, alltid ha sjanse for å komme meg vekk. Men de andre opplever antagelig dette hver dag, og skal fortsette å gjøre det frem til 2020, da arbeidet er planlagt avsluttet. Folk går mer eller mindre frem til rulletrappen, og står to og to oppover.

Så kommer vi til det som egentlig skulle være hovedsaken i dette innlegget: Besøket på det lille kaffestedet. Det har jeg skrevet om før, det er det beste i Kiev, og jeg kjenner ikke noe bedre andre steder heller. Selvfølgelig er det mer stil og følelse av å være viktige Italias mange, mange kaffebarer, de er jeg livslangt forelsket i, men her i Kiev har de fått til en liten og uhøytidelig kaffebar, eller kaffested, der kaffen serveres i plastkopper, for folk på farten, og det er noen få steder å sitte for de som vil drikke kaffen opp, før de går. De er like billige som utsalgene på gaten, og veldig, veldig hyggelige. Derfor er det også en jevn kø av kunder, slik at de klarer kaffeselgernes mål, om å selge et par kaffe i minuttet, før de begynner på mersalget og fortjenesten.

I dag var det sjefen selv som stod der, en ung, vanlig dame, som ser ut som hvem som helst, og har gjort alt riktig i denne lille kaffeplassen. Hun husker kundene, og kan slå av en bitte liten prat, for de som ønsker det, og hun vet på forhånd hva stamkundene vil ha, fordi hun husker hver enkelt. Meg husker hun også, selv om jeg stort sett er her om somrene, og hun husker jeg er fra Norge. Det er ikke så lett å vite hva slags kaffe jeg skal ha, for jeg veksler helt usystematisk mellom espresso og cappuccino. Til cappucccinoen har de sukker og sjokoladestrø, og kanel og flere andre ting for de som ønsker det. Jeg blir rett og slett i godt humør av dette stedet, og smeller ned tre espressoer på rappen.

Da er jeg også i kjempegodt humør. Jeg har fått trent, brukt hodet og tenkt en rekke med tanker, tanker av typen jeg her har skrevet ned, og er også full av ideer om nye prosjekt, og om ting jeg kan gjøre. Jeg tenker det der, at det er viktig å ha noen mål i livet, noe som driver deg gjennom dagene, som gjør at det er viktig å stå opp, og ikke bli liggende og sove. Sånn fungerer gloseprosjektet, treningen og bloggingen veldig fint for meg, jeg har liksom alltid noe jeg må gjøre. Og så er det rett og slett gøy å tenke på at det finnes et kaffested i Kiev, der jeg kan komme inn, og innehaverne straks vil vite hvem jeg er.

Hjemme er de mest fantastiske menneskene jeg vet, min kone og mitt barn, og venter på meg. Klokken er litt over ti, dagen er så vidt kommer i gang, men jeg føler jeg har unyttet den enormt, allerede.

Tanjas bursdag

I dag var det bursdagen til Tanja, min kones søster, mitt barns tante, min svigerinne. Det er ikke så altfor ofte vi får være her på dagen, midt på mørke vinteren, men i år har vi tatt turen, og får være med på den lille feiringen.

Jeg våknet mye tidligere enn de andre, men trente i går kveld, og vil ikke starte rett med trening i dag, sånn jeg pleier. I stedet ble det Goethe, Dichtung und Wahrheit, den kolossale selvbiografien, om en gigant som kjenner sin betydning, og uten blygsel vil forklare verden hvordan han ble til. Det går min kone på nervene, det er noe med russere og tyskere, det er nasjonal mentalitet fullstendig i krasj. Russerne, i form av min kone, klarer ikke den selvhøytidelige, rasjonelle og alltid seriøse tyskeren, de vil ha mer latter, sarkasme og følelser.

Vi er tre familier som deler tre rom og kjøkken i leiligheten, tre husstander, eller hva man skal si, men tett knyttet til hverandre. Det er min kone og søsteren, med mann og barn, og det er moren, vår alles babusjka. Skal jeg være for meg selv, inne, må jeg på kjøkkenet, og håpe det er ledig. Ellers er det å sitte på rommet, som jeg gjorde i morges. Og dermed våknet både Olia og Irina lenge før tiden.

Med Irina våken, gikk det ikke lenge før lille Tasia også våknet. Og så var vi i gang. I 2013, da vi var her i julen, og min bursdag, så fikk jeg en helt nydelig genser strikket av søster Tanja. Vi har hatt den liggende her i Kiev, noe som har gjort at jeg ikke har fått brukt den så mye, siden vi som regel er her om sommeren, da det er altfor varmt å gå i genser. Nå er det imidlertid vintersurt, med gufne kuldegrader og kald vind. Da passet det jo å gå i genseren, særlig siden det var hun som hadde strukket den, som fylte året.

Dette gjorde også at Olia skrudde opp pengegaven vi gav til Tanja. I Norge er vi opptatt av å gi ting, eller opplevelser, eller til en god sak, her er folket den gode saken. Penger kommer alltid godt med. Olia fant en papirbit hun brettet rundt pengesedlene, men lille Tasia hadde en bedre løsning, – jeg kan lage konvolutt! sa hun. Så laget hun en konvolutt, av den samme papirbiten, eller en annen. Jeg vet ikke hvordan hun gjorde det, men det gikk an å legge pengene inni, og lukke igjen.

Så var det gaveutveksling og stor glede. Vi gav konvolutten med pengene, lille Irina vår hadde laget en slags tegning med glitter drysset som hjerter, og lille Tasja til Tanja selv, hadde laget en forseggjort pakke av en legoeske hun selv hadde fått tidligere. Dette er gjenbruk på ekte. Rundt var det knyttet en sløyfe, som Tanja klippet forsiktig av, slik at den kan brukes på nytt. Inni var det fullt av tegninger, barnekunstverk og andre ting Tasja hadde laget helt selv. En skikkelig overlevering av kjærlighet fra barn til mor. Den beste gaven man kan gi.

Deretter var det matfest. Her i Kiev er det ingen hindring at klokken er ni på morgenen. Det var Plov, flere stekepanner, og øl og sprit. Spriten var konjakk, ukrainsk konjakk er sikkert riktig å si her, og det er ikke noe flottenfeieri, man drikker det som shots, som var det vodka. Det er jeg og Sergej som står for spritdrikkingen, Sergej som står for skjenkingen, og babusjka som sier når det er på tide å skjenke på ny. Det er ganske sivilisert. Alle deltar i frokosten. Jeg spiser som vanlig lengst av alle.

Resten av dagen består av at vi går hver til vårt. Familien Tanja reiser ut på utflukt, jeg tror de skal på kino eller noe sånt, mens vi andre slapper av hjemme til godt utpå dagen. Det var en ordentlig morgenbursdag, med morgenfeiring, helt ulikt noe man kan oppleve i Norge, sånn som jeg kjenner landet mitt.

Gratulerer med dagen – с днём рождения!

Å komme til Ukraina fra Norge

Jeg tenker på det, å komme til Ukraina og Kiev etter en intens høst og vinter i Norge, er å komme til virkeligheten. Hva er det egentlig som har ridd diskusjonene og fylt forsidene på avisene våre? Jeg vet ikke om jeg ville klart å forklare folk her nede hva som er problemet engang. Hvorfor det gikk sånn i kok da KRF valgte høyre eller venstre, hvordan abortspørsmålet kom opp igjen, og hva det egentlig var med abortspørsmålet vi diskuterte. Å kalle det diskusjon er å være diplomatisk, folk ble rasende sinte, og kledde seg ut på Slottsplassen. Så er det klimakrangelen, for lengst sklidd ut in absurdum, med folk som ikke kan nok fysikk til å forklare termodynamikkens lover, i panikk over at verden vil gå under før 2050, om vi ikke får gjort noe så vi når 1,5 graders målet. Nå sist er det Giske-saken, eller ikke-saken, som jeg som en anstendig blogg har lyst til å kalle det.

I Kiev står en enslig, liten vindmølle, rett ved flyplassen. Det er ikke monstrene som ødelegger utsikten i mils omkrets, slik vi setter dem opp i Norge, liksom for å redde verden. Folk som praktisk talt ikke får lønn, har begynt å smile i passkontrollen. Man kommer seg raskt gjennom. Jeg husker da jeg var i Moskva i 2005, da det tok lenger tid å komme seg ut av flyplassen, enn det tok å komme seg fra flyplassen til sentrum. Taxi-sjåførene i avgangshallen er mindre aggressive, det er ikke lenger sånn at den som får kunden, får pengene, de er organisert, og neste i køen kjører kunden dit man skal, til fast pris, eller med taksameter.

Vi har ikke taxi denne gangen, men Sergej, en mann min kones søster er med. Han og Tanja, konas søster, kjører oss hjem i ei bomma, som vi kaller det i Rogaland, en varebil. Den er gammel og slitt og tung på rattet. Ingen heisan-hoppsan elektronikk som alle biler man setter seg inn i, har i Norge. Den fyller bensin på bensinstasjon, der det finnes en kar som har som jobb i livet, å sette bensinpumpa inn i bensintanken, sånn vi for lengst har effektivisert bort hos oss. Pengene blir betalt kontant, inne i butikken, eller bensinstasjonen. Det er ennå uvanlig å bruke kort, nettbank er veldig lite i bruk, om det finnes, og regninger betales fysisk, med at man oppsøker den man skal betale til, og betaler. Det er en annen verden. Men det er en sånn verden som er hverdagen, for langt flere mennesker, enn den rike og ubekymrede boblen vi lever i i Norge. Da må man kanskje hisse seg opp over sakene vi gjør, og få panikk over at kloden blir varmere?

Jeg bagatelliserer ikke klimaendringene. De er et reelt problem verden skulle ta høyst alvorlig. Men de blir ikke løst av at man blir hysterisk i Norge, og legger ned all økonomisk aktivitet, og tapetserer villmarken vår med vindmøller. I Kiev blir man møtt av røyken til et av de seks kullkraftverkene, i det man kjører over Patona-broen, og inn til sentrum. Dette er verden. I Norge vil man helt seriøst betale milliarder av kroner for å sette opp vindmøller i vår vakre og verneverdige natur, og frakte strømmen langt til havs, slik at vi kan pumpe opp olje og gass med strøm fra land, i stedet for å bruke gassen til å lage strøm direkte. Det skal liksom være klimavennlig å frakte utslippene ut av Norge.

Ukraina har som alle østblokklandene ingen problemer med å nå klimamålene i Kyoto-avtalen og Parisforhandlingene. Hvert land skal forplikte seg til å redusere utslipp, og året de skal redusere fra, er satt til 1990. Det året var Ukraina del av Sovjetunionen, klimautslippene var himmelhøye, de blir redusert uavhengig av alle møter og forhandlinger, med det at ineffektiv sovjetisk tungindustri blir faset ut. Norge hadde praktisk talt ikke utslipp i 1990, siden all vår strøm den gang kom fra ren vannkraft. Så når vi er hysteriske hos oss, og som alltid skal være best i klassen og redusere mer enn alle andre, så må vi ta av det som gav utslipp i 1990. Og det var transportsektoren og oljeutvinningen. Derav elbilene og landstrømmen, folkens.

Å ta bort kullkraftverk og å erstatte det med gass er tiltak som monner. Å erstatte med kjernekraft, monner enda mer. Vindkraft er kosmetikk. Det trengs temmelig mange vindmøller for å gi strøm til en by som Kiev, og den leverer bare strømmen når det blåser. Kiev kommer ikke til å fase ut kullkraftverkene med det første. For i den virkelige verden er det økonomien som avgjør, og Ukraina er ikke i nærheten av å ha pengene som skal til for å få bort kullkraftverkene, og få inn noe annet. Kullkraftverk forurenser så det blir rent komisk å snakke om bilturer og kjøttspising, men de har den fordelen at de er billigst. Og når de først er bygget, sørger de for at fattige folk får strøm de har råd til å betale for. Dessuten er det arbeidsplasser i kullindustrien, noe også selvgode Norge har fått merke, da det ble spørsmål om vi kanskje burde legge ned gruvedriften på Svalbard? Å legge ned kullgruver er å legge ned hele lokalsamfunn. Det har også en kostnad.

I Kiev har de andre bekymringer enn den globale oppvarmingen. Man skal være ganske rik og velutdannet for at det skal være den største bekymringen. Det finnes dem som har nådd opp dit her også, og kan skrive om det i tidsskrift og på sosiale medier, slik vi gjør det i Norge. Men for de fleste andre handler livet om å komme seg gjennom latterlig lange arbeidsdager, for latterlig lite lønn. Folk kunne prøve å jobbe mer for en tidel av lønna, i måned etter måned, år etter år, liv etter liv, og se hvor mye engasjement man har igjen for spørsmålene som setter sinnene i kok i Norge.

Veldig kjekk ankomst Kiev, etter en ikke fullt så kjekk reise

Jeg tenkte først å skrive denne bloggposten ved Kastrup flyplass i København, der vi hadde det meste av ventetiden vår. I stedet skriver jeg den her, etter en helt utmerket velkomst, med vodka og russisk fest, og kjærlighet herfra til evigheten.

Vår lille Irina våknet da vi vekket henne halv fire i morges. Det gikk ikke lang tid før hun var superklar. Hun skulle fly til Kiev.

Klokken fire var min mor og Irinas bestemor på plass, og det gikk bare noen minutter før vi var på vei mot flyplassen. Der gikk altså alle ting fint, litt ekstra tid med å sjekke inn, litt ekstra tid i sikkerhetskontrollen, men det var aldri slik at vi var i tvil om vi ville komme med flyet. Og det er det viktigste.

Det var opprop om at flyet var overbooket. Min kjære kone Olia vil nok irritere seg lenge over det, 150 euro i kompensasjon, men vi var ikke raskt nok fremme. Vi satt for langt vekke.

I København skulle vi være fra tidlig morgen, til 1320. Jeg er veldig i mot den flyplassen, og føler den er laget for å presse meg til å bruke penger. Slik er det verden er blitt, men jeg liker ikke denne verden. Om jeg hadde fått skrevet denne posten der, ville den blitt gankea annerledes.

Men vi gjorde ikke så mye annet på Kastrup enn å vente. 6 timer. I det minste burde de lage det litt levelig for barna, flyplasser er avhengig av reisende, og det er ikke noe å gjenta, om ikke reisen er behagelig.

Resten kommer…

(Enda en gang) Dagen før avreise Kiev

Vinterferie. Ti år siden jeg traff kona i Kiev for første gang. Nå reiser vi dit igjen. Det er dagen før avreise, en dag med inntrykk og tanker.

Lille Irina på 4 er superklar. Hun har funnet det for godt å legge seg, alle klærne er av, og hun ligger med vidåpne øyne. Hvert annet minutt løper hun for å se på klokken. Nettopp nå ropte hun at det er «45» på russisk, klokken er 1845. Klokken fire i natt reiser vi herfra, for å ta morgenflyet klokken 0600.

For første gang går deler av reisen med Ukrainian International Airlines. Jeg er ikke sikker på hvilken oligark som står bak dette selskapet, jeg vet minst en av dem er involvert i fly, og mener dette er Kolomojskij, om jeg ennå er i stand til å stave navnet hans riktig. Jeg følger ikke så enormt mye med lenger. Det går færre fly til Kiev, og de er jevnt over dyrere, men det er ikke verre enn at vi alle tre kommer oss ned og opp, uten at vi må ta noen seriøse diskusjoner om vi har råd til dette.

Jeg kom meg også rundt Frøylandsvannet i dag. Det er 16,6 km løping. På øret var først en roman av George Elliot, den fikk jeg ikke med meg så mye av. Og så var det om protoner. Der kan jeg litt fra før. Det er alltid underholdende med påfyll og påminnelser, det er fantastiske tall og størrelser, ubegripelig hva vitenskapen har funnet frem til, og vet mer om verden enn hva vi ser.

Løpingen gikk ikke fullt så godt. Jeg brukte godt over halvannen time, og det var særlig mot slutten ganske slitsomt. Men ikke verre enn at jeg hentet meg inn igjen i løpet av et minutt, og siden har hatt en vanlig dag og kveld. Mange kopper kaffe har det blitt. Og de vanlige rutiner med Irina: spille sjakk, spille dyredomino og leke tannlege. Hva gjør dere med deres fireåringer?

Det er ikke så nødvendig å pakke så enormt til Kiev lenger. Det meste av klær og ting vi trenger ligger allerede der nede. Det er bare Olia som styrer og ordner, og frakter gaver og ting hit og dit. Der er hun i sitt ess, hun elsker det. Men i sin iver etter å få med seg disse tingene jeg ikke forstår meg på, glemmer hun gjerne viktige og elementære ting. Slik er min Olia, og jeg elsker henne.

I Kiev er det frost. Jeg mener vi har vært der en gang i vinterferien, etter vi møttes første gang, og jeg bet meg merke i at det er ikke fullt så gøy når det er kaldt og mørkt, som når det er lyst og varmt om sommeren. Det er skikkelig guffen østblokkulde, ikke sånn at man har lyst å være ute i mange timer. Og når kvelden kommer, er det lite som er opplyst, annet enn hovedgatene. Inne er det ikke stort mer å gjøre i Kiev, enn i Norge. For min del innebærer det litt å drikke øl i stedet for kaffe, men ikke i mengder som går over ut over konsentrasjonsevnen.

Så har vi restaurantene og minnene. Irina gleder seg helt enormt, og Olia gleder seg også. Hun har sitt eget prosjekt hun har satt litt i gang, det er mye derfor hun har presset oss til å reise allerede i vinterferien, i stedet for å vente til påske, da det vil være varmere, og lysere og bedre. Jeg reiser gjerne begge feriene, men det får vi se hvordan går.

Nå sitter jeg i alle fall foran peisen. Min egen peis. I et helt annet liv, enn det jeg reiste fra for ti år siden, da jeg satt i en knøttliten leilighet i Bergen, og reiste ned til Kiev og traff Olia. Det har vært ti gode år. De skal nok bli godt minnet.

Til Bergen for RF 60-årsjubileum

Jeg har de siste årene forsøkt å gjøre bloggen litt mer upersonlig, og jeg sa uttrykkelig til en på festen at dette kom jeg ikke til å skrive om. Som man vil se, stemmer ikke dette, for her kommer en personlig tekst om RF og festen.

Bergen Realistforeningen ble stiftet for 60 år siden av realiststudenter ved universitetet i Bergen. Det var i den anledning det var jubileum. Jeg var med på det glade 90-tallet, det rent ut ubeskrivelig kjekke og lystige 90-tallet, da livet og verden lå foran oss, og optimismen var uten sidestykke. Alt var gøy og muligheter. Jeg begynte studenttilværelsen høsten 1994, og begynte i RF våren 1995, det året de flyttet fra Hulen til Kvarteret. Det var året vi flyttet fra ubegrenset frihet, til frihet med litt regler. Først var jeg med i booking, og gjorde en notorisk dårlig innsats i booking, men tok det igjen i det sosiale, og var med på absolutt alle arrangementer, alle de år jeg var medlem og æresmedlem og arbeidende pamp, det vil si alle studieårene mine.

Det var så gøy at det vanskelig lar seg forklare. Og det var et glimt av det på ny, med denne festen, der alle nåværende og tidligere RF-medlemmer var invitert, og der 150 av oss kom. Det var en påminnelse om hvor kjekt vi egentlig hadde det, og hvorfor det var så gøy. Det er noen enestående personligheter, ressurssterke, kreative, smarte og sosialt intelligente, sånne folk du har lyst til å være med, sånne som får ting til å skje. Vi har jo arrangert konserter og andre arrangement hver eneste torsdag, siden starten for 60 år siden, og vi har i tillegg til det arrangert interne fester og hytteturer og gøy og moro.

Jeg besøkte også en kamerat, når jeg først var i Bergen. Og jeg tuller ikke med sånt, helgen ble benyttet, fredagen var det øl og vin og snakk med min venn og hans dame fra Brasil, og lørdagen var opp i Kvamskogen på ski. Fredagen var jeg latterlig forsinket opp, fordi jeg enda en gang feilberegnet hvor lang tid det egentlig tar å kjøre med elbil, når man må lade, og stå i ladekø, og fordi jeg ikke kom meg av gårde hjemmefra. Det siste er riktig prioritering. Uansett hvor kjekt det er å være på utfart, er konemor og barnet prioritet nummer 1, og det er ingen prioriteringer på de neste plassene. Kona og barnet er viktigst, og det er ikke noe her å trekke inn som «også er viktig». Så når jeg var klar til å gå, klokken 1400, og lille Irina på 4 satt klar med sjakkbrettet, og ingen å spille med. Så ble det spill med meg. Og ikke en gang, men to, og uten noe hastverk og «snart må jeg gå» og den slags type ting. Vi spilte sjakk i en time. Og jeg kom frem til min venn klokken halv ti. Så var det øl og vin og pizza til litt utpå natten.

Kanskje var det dette som gjorde at jeg også på skituren ikke ville ha noe mas om at jeg skulle noe etterpå også. Vi tok oss all den tiden vi trengte. Normalt er det jeg som står for gjennomføringskraften, jeg vil fullføre runden, alltid klar for litt ekstra, aldri stoppe før det er ferdig, alltid overvinne enhver vanskelighet. Nå var det tåke, der oppe på fjellet, og jeg var egentlig innstilt på å avslutte turen før runden var ferdig, og heller komme meg hjem igjen i tide til festen. Men min venn ville gå på, og gå på gikk vi, helt til vi begynte å bli usikre på hvor vi egentlig var, i tåka. Det var ingen sikt, der oppe, og de 10-20 meterne vi kunne se fremfor oss, stemte ikke med sånn vi mente det burde være i hodene våre. Det var for mildt og for varmt til å være egentlig farlig, og vi var også altfor nært veldig sivilisert område, så det var ganske trygt. Men vi snudde likevel, og det var jeg som ville.

Min venn hadde leiebil til klokken 1700. Festen skulle begynne klokken 1800. Vi var tilbake i Bergen litt over 1800, og jeg var på vei ut til bybanen litt over 1900. Til festen ankom jeg godt over 2000, sikkert halv ni, etter at maten var ferdig spist, de første talene holdt, og folk satt og ventet på desserten. Kjedelige greier. Men når jeg først var der, ble alt stilt på maks. Det var intense timer til 0430, da jeg og to karer fra Bryne lusket hjemover med pizza og kebab og full kontroll på hele universet. Til min venn hadde jeg sagt at det sluttet i sivilisert tid, og at jeg nok ikke kom til å gå på nachspiel, uten at det var ekstremt kjekt.

Ekstremt kjekt var det altså. Det var fullt av folk jeg husket og hadde glemt, og som jeg straks husket igjen, straks jeg så dem. Uten unntak var det kjempegreier å se dem på ny, fulle i farten og kompetanse på fest, akkurat som i de gode, gamle studiedager, gladtiden. En helt merkelig stor del av dem arbeidet i det private, i stedet for å si hva de var, som jeg er vant med, sier de jeg jobber i, og så navnet på bedriften. Dette er de som holder Norge i gang, og det er skikkelige folk, landet er i stødige hender. Selv om man kan tro hva som helst når man går inn og sjekker sosiale medier, og mer og mer også andre medier. Det er liksom som om vi sklir inn i en inndeling mellom de som skriker og skråler og krangler om hvordan ting er, og bør være, og de som bare holder kjeft og har det fint, og gjør en god jobb på sin plass.

Det var også tankevekkende å se hvor sterk RF-kulturen er, og hvor viktig og bra det er å ha sånne ting som binder oss sammen. I RF er de fleste tingene gjort med humør, som rivaliseringen med våre unevnelige konkurrenter, som alle sangene, minnene, geita, mottoet, bibleringen, ordboken, kulturen, hytteturene og festene. Veldig kjekt var det å høre om hvordan man gjorde det på 80-tallet, og på 90-tallet, og så videre, og om alle tingene som har skjedd. Det er hundrevis av ting å si ekstra også, veldig, veldig mange av hytteturene er legendariske, i ordes retteste og riktigste forstand. Disse turene er å skape historie, slike ting å snakke om og huske på resten av livet. Sånn at vi går rundt som fyrverkeri av glede, fytti helsiken så kjekt det har vært å være oss.

De aller, aller fleste av oss er nå familiefedre og -mødre, med barn og ektefelle, hus og jobb på stell. Men alle hadde ennå livet og glimtet i øynene, i stand til å lukte en fest, og få maks ut av den. Ikke sant, det finnes folk der man lurer på hva man skal snakke om, og så har vi her, hvor samtalene bare syder og bobler, hvor neste påfunn bare er en idé unna. Og dans og moro, selvfølgelig, til band og til vanlig musikk, festdans, energiutspruting. RF danser ikke, var det en som sa, hvorpå jeg kunne minne om at vi gjør riktignok ikke det, vi legger oss i mølje. En herlig idé fra hytteturer på 90-tallet, alle legger seg bare oppå hverandre i en haug, til tonene fra Cornershop, «darje», som vi kaller sangen.

Det var ikke snakk om annet enn taxi. Vi var fire stykker i vår. Tvers igjennom herlige folk. Det kunne vært fire hvem som helst, var fire oss, to over stokk og stein attraktive kvinner, og så to karer mer på det jevne, en kjempekar han andre, forresten, og så er det fullt av minner og ideer og historier knyttet til alt vi har opplevd sammen.

Vi skulle på nachspiel. Og enda hvor intelligente vi er, selv der og da på nachspiel ville hver av oss være i stand til å bevise pytagoras eller utlede en derivert, om det var det som var saken, men vi kunne bare ikke få inn i hodet at vi ikke kune få gå inn fordi «det er fullt». Det er jo nettopp poenget med nachspiel, det er aldri fullt, alltid plass. Vi arrangerte fester for studentene, og kunne selv feste etterpå, på nachspiel, der det alltid var plass til alle som hadde rett til å være der. Og retten fikk vi nettopp av det, at vi gjorde denne frivillige innsatsen, for studenter og andre, på den begivenhetsrike og fartsfylte fritiden vår. Og fritiden, den strakte seg over mesteparten av døgnet, som vi husker. Det var aldri noen god grunn til at studier og plikter skulle gå ut over fritiden vår, plikter til sin tid, fritid til all tid. Vi har også det sunne instinktet at om vi møter en hindring, går vi rett igjennom den, om det ikke er slik at vi må gå rundt eller over eller under.

Vi lar oss i alle fall ikke stoppe. Regler er regler, og vi er høflige og ordentlige, og står i den dumme køen når vi må, når det er slik man gjør det i vår tid. Men det er inne på nachspielet vi på ny er i drift og i fart, hvor det er mer øl å drikke, flere samtaler å ta, mer gøy å finne på. Vi drikker glasset til bunns, vi i i RF. Det er ikke sånn at vi etterpå sier det var mer vi burde gjort, muligheter som var der, og som vi ikke benyttet. For meg er det helt ekstremt å kjøpe slummat på vei hjem, jeg tror aldri jeg har gjort det før. Men nå hørte det med, skikkelig pizza og kebab, i dress og godt selskap, helt hjem.

Tur langs Bråsteinsvannet

Det er nedslående tider for oss som er glade i naturen. Store deler av vårt uberørte, uforstyrrede areal er satt ut til vindmøller, og de lager sår i landskapet selv de som ikke følger med nå begynner å reagere på. Det som ikke vindmølleindustrien tar, tar endeløse veiprosjekter, boligutbygginger og kjøpesentere, og varelager og industriområder. Her vi bor, i Rogaland, er det ikke den grønne flekk som ikke ligger utsatt til for de kortsiktige markedskreftene.

Jeg tror ikke på det livet vi tilbyr neste generasjon. Mye av det ligner dystopiene vi leste om på 80-tallet, og før det, med mennesker som maskiner, i sterile hus, på rullebåndet som er bilen, på vei til arbeidsplassen, der alt går etter klokkeslett. Jeg tror vi trenger naturen. Vi trenger å bevege oss, og noe å hvile øynene på. Det er noe som ikke blir tilbudt på skjerm, og som jogging på tredemølle ikke kan erstatte.

Det er nedslående tider for oss som har det sånn.

Heldigvis har jeg en motvekt i et herlig barn og en deilig kone. Lille Irina på 4 har vært med ut i naturen siden hun ble født, og har gått i den siden før hun kunne gå. Vi trenger folk som er glade i den, for å ønske å bevare den. Og glade i den blir vi av å være der. Alle som selv bruker naturen, vet hva jeg snakker om. Den er uerstattelig.

I dag var målet for Irina og meg å komme oss til Melshei. Heller ikke der er det fredet, for en utbyggingshissig Sandnes kommune. Det skal bli boliger der også. Og som alltid når boliger og alt annet bygges, gjøres det dype innhogg i naturen rundt. Bare siden vi flyttet tilbake igjen i 2011, er det kolossalt med tidligere grøntområder som nå er lagt under asfalt, rett rundt der vi bor.

Til Melshei kjørte jeg som så mange ganger før feil vei. Jeg får ikke til den der avkjøringen til Bogafjell, den er ulogisk, svinge til høyre, for å komme til venstre. Så er det tre rundkjøringer man skal gjennom. Man liker rundkjøringer i dette landet.

Har man først kjørt for langt, der på motorveien, eller hva denne veien skal kalles, ut til Ålgård og videre til Kristiansand. Har man først kjørt for langt, er det veldig tungvint å snu. Ofte har jeg derfor kjørt til Arboretet, i stedet for Melshei, eller en sjelden gang til Bråsteinskogen. Denne gangen valgte vi brått Bråsteinsvannet.

Enda så nær jeg er, har jeg aldri gått tur i akkurat dette terrenget før, ikke akkurat der vi gikk i dag. Og det er det som er så viktig for meg, ha nye områder å utforske, gjerne rett utenfor stuedøren, sånn det er enkelt å komme seg til.

Vi hadde gjort det maksimalt enkelt i dag. Vi hadde med appelsinjuice på en liten flaske, og en stor sjokoladeplate. Alt sammen i lommen. Ingen sekk. Det skulle bare være en liten minitur.

Men Irina ble straks godt i laget, som jeg også ble det. Hun begynte med å kaste steiner og kvister i vannet, sånn utforsking jeg synes det er så altfor lite av i våre dager. Å komme til et sted, og å utforske mulighetene. Etterpå gikk langs med vannet, helt nede, der det var noe så flott som en god, gammeldags sti. Ellers er jo alt grusvei og maskinlaget på kryss og tvers i skogene våre, jeg er meget glad i disse stiene som blir til av at folk går på dem.

Langs vannet fant vi mange interessante trær og Bråsteinsvannet på mange måter vi ikke har sett det før. Noen kanoer og en robåt lå slengt, så fikk Irina lære de ordene også, og også lære hva det vil si å padle og å ro. Ikke at vi fikk prøve, båtene var lenket fast, men jeg kunne forklare, og vise med en pinne. Jeg kan ikke få sagt hvor viktige jeg synes disse tingene er, arven fra generasjoner tilbake, det kan ikke gå tapt i byliv og skjermtitting.

Irina fant noe bærlyng, og ville ha meg å se på det. Jeg fant noe sopp å vise henne. Vi kunne komme oss over bekker på kjekke måter, og hive pinner og gresstrå uti dem. Det var rikelig med bildemotiv. Og så halvvarmt i den spede februarsolen, at Irina kunne ta av seg jakken, og jeg bære den i hånden. 8 grader var det denne dagen.

Så kom vi til en forlatt hytte, med uthus og naust. Et skilt med alarm var hengt opp på veggen, men det så ikke ut til å hjelpe så enormt, for en rute var knust, og stuedøren stod åpen. Det virket ikke som noen hadde vært der på ordentlig på noen år. I sin tid var dette nok en flott hytte, på et flott sted. Og ennå var det rester av en velholdt fortid, med rododendron og berberis.

Etter dette var ikke stien noe god. Men Irina og jeg er eventyrere, vi går på. Det skiller oss fra vår striglete samtid, der folk parkerer på oppmerkede plasser, og går langs grusveiene, den tilmålte tiden. Irina og jeg vil ut i terrenget, vi vil inn i opplevelsene, se noe nytt og utvide horisontene våre. Det bar rett inn i skogen, der vi raskt mistet stien, for det var ikke noen sti lenger. Den stien som var, var nok brukt til hytten. Og videre til andre siden, var det nok få som har gått.

Bråsteinsvannet er ikke noe stort, så det er umulig å gå særlig lenge før vi er i eller har utsikt til veldig kjent terreng. Nå kom vi bort til beitemarkene, det klassiske Rogaland, landskapet jeg er vokst opp i, og kjenner som mitt eget. Det gjør meg vondt når dette forsvinner. Aldri er jeg så ensom, som når jeg føler andre ikke bryr seg. Matjord, beitemark og turterreng er verdier som ikke måles i penger, men gir mye mer igjen enn enda et kjøpesenter eller ytterligere rekkehus.

Irina og jeg smatt over gjerdet, slik jeg har gjort i hele mitt liv. Og selv det lille barnet på 4, sa at her var det vakkert, og sukket. Utsikten var helt vanlig, men den var stor og flott. Bråsteinsvannet, Åslandsnuten, Heiene og fjellene opp fra Sviland mot Figgjo, innover mot Gjesdal. Det er deilig å hvile øynene på. Herlig avslappende å sitte på en knaus, inntil en liten fjellvegg, solvegg, og bare speide utover.

Som ikke alt allerede var nok, ringte Olia, kona, og fullbyrdet vår lykke.

Hjem igjen var rene transportetappen. Da gikk vi langs markene, bort til hovedstien, av grus, og presset sammen av maskiner. Til vår overraskelse var kyr allerede sluppet ut, jeg er ikke så trygg på dem, som jeg burde være, så jeg tok Irina i hånden, og kom meg raskt vekk, og ut. Så var det til bilen.

En flott tur. Det er dette vi gjør det for. Hver søndag. Det er ingen bedre måter å lade batteriene på, ingen rekreasjon som føles så meningsfull. Tidligere var det fritt frem, og bare å komme seg ut. Nå føler jeg det også gjelder å kjempe for det vi har igjen. Sterke krefter ønsker å rive ned, og bygge ut. Og det går veldig, veldig fort nå om dagen.