River grill + pesto (og endelig en post som skrives helt ut!)

Jeg vet ikke, jeg tror jeg i flere år har levert poster hver dag når jeg har vært utenlands på ferie med Olia, i hvert fall når vi har vært i Kiev og i Ukraina. Det er ikke alle årene jeg har hatt tid til å skrive alle postene helt ut, som regel er dag etter dag etter dag etter dag dokumentert, og fått seg en liten post, med gjøremål og betraktninger. I år har jeg kommet på etterskudd, det har vært andre ting å skrive, og bloggingen med minnene og tankene er satt på vent

De siste dagene har vi hver eneste dag vært på restaurant River Grill, langs bredden av Dnjepr. Irina liker seg enormt, de har et flott lekerom, og for meg er det greit, siden de har god mat, og jeg får tid til å skrive det jeg skal. Jeg skal se om jeg ikke får skrevet litt mer for hver av dagene etter hvert, de har jo alle sine ting og ta med seg. Irina er 4,5 år, på høyden av sin skjønnhet, en fantastisk alder, som alle hennes aldre har vært fantastiske.

Olia har vært veldig opptatt med sine egne prosjekt, det dreier seg mye om møbelkjøp, og sånn var det også i går. Jeg har hanglet aldri så lite grann, etter en dårlig natt til søndag, veldig sjelden til meg å være, og både mandag og tirsdag var jeg litt uggen og halvhjertet med morgentreningen. Jeg hadde også alle tingene jeg følte jeg måtte skrive, alt å lese og sette meg inn, og det gikk litt på dagen før Irina og jeg kom oss ut.

Da vi endelig forlot leilighet var babusjka i mot. Hun hadde jo god grunn. Det var tunge, mørke skyer ikke bare i horisonten, men på hele himmelen. Det kom ganske, ganske sikkert til å bli regn. Men klokken var 1530, jeg måtte ut, og jeg fikk med meg Irina, og en paraply.

Så reiste vi til venstre bredd, og straks inn på River Grill. Der er vi nå ganske kjent etter hvert, de skjønner vi skal spise, og at Irina skal leke, og vi har sågar på et vis fått vårt faste bord. Maten vi bestiller er også veldig lik, øl til meg, kompott til henne, spaghetti carbonara, pommes frites, og så en suppe. Irina lekte, jeg skrev. Og innimellom spiste vi.

Deretter var det ut for å late som vi skulle bade.

Nesten bading, men i hvert fall over på venstre bredd

Det meldes om rekordtemperaturer rundt omkring i Europa, og at også Norge ligger godt over det vi har her i Kiev. Kiev er på breddegrad med Paris, men serverer oss denne sommeren temperaturer som ligner en god vestlandssommer. Det er som regel litt over 20 grader, ganske mye sol, men også regn og pøsregn.

I går var treningsdag igjen. Jeg fikk påfyll for intellektet gjennom In our time, det fantastiske radioprogrammet på BBC, de har holdt det gående siden 1999, og om de slutter, vil det være et personlig tap for meg. Jeg har ikke noe behov for å være sterk, men jeg liker disse morgenene, hvor jeg trener litt, hører disse programmene, og har noen kopper kaffe på vei hjem.

Dagen min var også preget av at jeg skulle skrive et leserbrev om vindkraft, og at den siste setningen ikke ville lykkes meg. Jeg fikk det ikke ferdig. Det meste av brevet var skrevet med sedvanlig produktivitet, det gikk rett frem, men så var det denne avslutningen, som skulle sette kronen på verket. Den ville seg ikke.

Og det hjalp ikke at Olia stadig stakk innom og forstyrret, med nye leilighetsprosjekter hun gikk og tenkte på. Vi har egentlig ikke råd til flere leiligheter akkurat nå, og vi har heller ikke behov for det, men så er det når muligheten byr seg, og nå var det en leilighet like overfor Park Otradnyj, der vi har vært så ofte og hatt det så kjekt dette året.

Alt dette gjorde at det tok veldig, veldig lang tid – selv til oss å være – før vi kom oss av gårde. Da vi først fikk forlatt huset, var det for å ta buss 118 over til venstre bredd, og kanskje bade litt.

Som så utrolig mange ganger før, hadde Olia en ting å gjøre, så vi måtte bruke litt tid i det vi kaller «det italienske kvartal», det er mine ord, fordi det minner meg om Italia. Der fikk Olia betalt internett, og Irina lekt litt med ei ny venninne. Hun finner mange av dem.

Vi tok bussen over broen fra stoppet like før, der er det rikelig som passerer, så der er det aldri ventetid å snakke om. Men nå var klokken sikkert over fem, og vi hadde somlet ytterligere.