… Mer om Olias graviditet og Ukrainas vanskelige år…

Posten i går ble avbrutt, da Olia ropte, og barnet var våkent. Slik er vår nye hverdag. Det skrev jeg vel også litt om i posten, vi disponerer ikke tiden vår selv. Sånn gikk det også da jeg begynte på denne, Olia ropte, barnet var våkent. Så gjaldt det å finne ut hva barnet ønsket, og hvordan vi skal få det oppfylt. Bare en glede, som jeg også avsluttet i går.

I dag var skjedd litt for mye til bare å plukke opp tråden, og skrive videre. Det er funnet massegraver i områder av Ukraina som har vært kontrollert av ukrainske styrker, altså nær Donetsk. Russiske medier og sosiale medier gjør et svært stort poeng av dette. Noen av de døde skal være bakbundet, og skutt på nært hold. Kiev benekter å ha gjort noe galt, og vestlige medier skriver vel ikke om det, skjønt, jeg her må ta forbehold om at jeg ikke har tid til å sjekke like grundig som vanlig.

Jeg tar meg i å tenke på NRKs korrespondent i Moskva, Morten Jentoft, som på Verden på lørdag, lørdag, på NRK P2, meldte om at han hadde vært på middag hos en russisk familie, og blitt overrasket over hvor ensidig de så konflikten i Ukraina, hvor påvirket de var av russisk propaganda. Han hadde også sett på russisk fjernsyn, der de er opptatt av problemene den siste russiske nødhjelpskonvoien har med å komme inn i Ukraina, og få yte humanitær hjelp. Han går til og med i diskusjon med familien, liksom for å belære dem.

Jeg synes nok vi burde være noe mer ydmyke. Vel har vi frie medier, her i vest, men de ligger nå veldig tett på statsmakten og det offisielle syn, uansett. Mediene rapporterer om det samme, og på samme måte, i hvert land. Norske medier gir et norsk syn på verden, britiske et britisk, amerikanske amerikansk, og russiske russisk. Vi skal være ytterst forsiktige med å tro at vi er så mye bedre. Våre medier går også i flokk.

Og jeg tenker på Peter Handke, den kontroversielle, østerrikske forfatteren som fikk Ibsen-prisen for en uke siden. Det skulle jeg skrevet om, hadde jeg bare hatt tid til det. Handke går rett inn i den østerrikske tradisjonen, med Thomas Bernhard i spissen, med bitre og uforsonlige forfattere, forfattere som ikke er redde for å gå rett i strupen på sitt eget publikum. Jeg elsker det. Det må jeg få si rett ut. Det er noe herlig med folk som sier hva de mener, og ikke tenker på hvordan det vil bli oppfattet. Det trengs. Slike folk kan man stole på. Folk som må leie inn PR-byrå for å si de riktige tingene på den riktige måten, jeg er så i mot. Det er vår tids løgn.

Jeg skriver meg som så ofte før langt ut av tema. Men det har med krisen i Ukraina å gjøre også, og vår oppfatning av den. Mot Peter Handke ble det sterke protester, fordi han tok serbernes side i konflikten i Jugoslavia, han støttet Karadzic og Milosovic, var sågar i begravelsen til han siste, og holdt en famøs tale. Han har ikke tatt avstand fra serbernes folkemord. Han forsvarer heller serbernes handlinger, og forsøker å forklare den.

Det har fått det til å klikke helt her i Norge. Folk man skulle vente bedre av, som forlagssjef William Nygård, leder av Penn-klubben og en ytringsfrihetens frontkjemper, skutt på i forbindelse med Rushdie-saken, han uttalte at Handkes uttalelser ikke lå under ytringsfriheten. Demokratipyntedukken Bernt Hagtvedt uttalte at han skulle legge seg i lenker, så Handke ikke skulle få Ibsen-prisen.

Er ikke det spesielt? Handke er forfatter. Fra forfattere skal vi forvente og forlange mer, de skal ikke være en del av koret i det vanlige mediesamfunnet. De kan utmerket godt bevege seg i ytterpunktene av den gode smak, og presse grensene litt. I Norge er det litt ekstra betent, siden vi har Hamsun. Men på grunn av at vi har ham, overser vi helt de langt verre fascistiske forfatterne i mellomkrigstiden, med Ezra Pound som stjerneeksempel, og vi overser også de kommunistiske forfatterne som glatt så mellom fingrene på alle Sovjetunionens forbrytelser. En storhet som Jean Paul Sartre kjente til Stalins konsentrasjonsleire, men ville tie om dem, siden de ikke tjente kommunismens sak. Dette er ille. Og Sartre var filosof, ikke bare forfatter.

Peter Handke er meningsberettiget når det kommer til Jugoslavia. Hans mor var Jugoslav, hun kom fra Slovenia, men følte seg som Jugoslav, det var Jugoslavia hun elsket. Sammen med sønnen sin bodde hun på den østerrikske siden av grensen, og kunne bare se over til sitt kjære hjemland, nå stengt bak jernteppets grenser. Skal ikke Handke da kunne ønske at landet fremdeles eksisterte? Og forsvare de som ønsker det samme, altså serberne? Hvem er vel vi, i Norge, og andre vestlige land, som viser frem våre edle tanker og følelser i den til enhver tid gjeldende krise, og så haster videre til det neste, når det kommer noe nytt?

Nå er det Ukraina. For noen år siden var det Araberlandene, i den arabiske våren. Før det var det vel en tid alle var spesielt opptatt av hvor ille Taliban var. Rett som det er kommer en naturkatastrofe, og får samme form for sympati. Kort, og midlertidig.

I dag var det også store demonstrasjoner i Hong Kong. Det blir spennende å se på vestens reaksjoner. Standarden er jo å ta demonstrantenes parti, og gå i strupen på statsmakten demonstrantene demonstrerer mot. De demonstrerer jo for demokrati, og for at Kina skal holde løftene sine med tanke på valget i 2017. Hong kong skal ha en spesiell status. Det skal ikke være som resten av Kina. Det skal være frie. Det er helt legitime mål.

Min spådom er imidlertid at ingen offisielle amerikanere kommer til å reise til Hong kong og dele ut småkaker til disse demonstrantene. Vår utenriksminister, Børge Brende, kommer ikke til å kreve det kinesiske regimets avgang. Han kommer til å være musestille, sann mine ord.

Så kan man jo prøve å forklare meg og seg selv hva som er den store forskjellen, mellom demonstrasjonene i Hong kong, og dem i Kiev, for et knapt år siden. På meg virker demonstrasjonene i Hong kong mer legitime, Kina bryter jo løftene sine, med tanke på valget, i 2017. Det skulle være rimelig fritt, nå er det visst det offisielle Kina som skal plukke ut hvem som skal styre Hong kong, likevel. Demonstrasjonene i Kiev ble utløst av at president Janukovitsj ikke ville skrive under en avtale med EU. Slett ingen forbrytelse.

Det offisielle Russland og russiske medier er for tiden veldig opptatt av at Ukrainas integreringsavtale med EU på ny er utsatt. Det er en del av avtaleverket etter drøftingene i Minsk, drøftinger og avtaler som får liten oppmerksomhet i vestlige medier, men som er veldig viktige for alle som bryr seg om Ukraina. I følge russerne har Porosjenko nå gjort det samme som Janukovitsj ville gjøre, legge avtalen til side for en stund, og hadde ukrainerne latt Janukovitsj gjøre det, så hadde man spart mange menneskeliv og lidelser, ikke strupe den ukrainske økonomien, og hatt en gasspris 100 dollar billigere. De kunne også fått kastet Janukovitsj på normal måte, i et vanlig valg, i mars. Det er fem måneder til.

En samlet vestlig verden stilte seg øyeblikkelig på parti med de ukrainske demonstrantene, da de gikk ut i Kievs gater. Vi vil neppe se det samme, med demonstrasjonene i Hong Kong. Kina kan heller ikke vente seg noen sanksjoner, samme hva de måtte finne på. EU og USA kan ikke ha handelsrestriksjoner mot Russland og Kina samtidig. Det er vel lite sannsynlig at de ville prøvd seg mot Kina i det hele tatt, så avhengige som vi er av dem, for vår egen velstand.

I Ukraina har det også utviklet seg et par uheldige tendenser, noen foruroligende trender, som våre frie, vestlige medier ikke tar særlig tak i. De river ned statuer av Lenin. Det har de gjort lenge, det er vi ikke redde for å skrive om, vi støtter det vel, egentlig. Men det er et par ting som ikke er så koselig med det. Det er statuer som betyr noe for noen, og å rive dem ned er hærverk, utøvd av pøbelen, som mener deres ønsker er viktigere enn andres, og tar seg retten til å gjennomføre dem. Det er også en handling som er fiendtlig mot Russland. De forsøker å gjøre Lenin til symbol for russernes imperialisme, og ikke for kommunismen, som var det Lenin egentlig stod for. Her har vel også de øvrige østblokklandene toet sine hender, litt, med aktivt å rive ned statuer av Lenin, og med det gjøre kommunismen til en slags russisk oppfinnelse. Med det distanserer de seg fra sine egne forbrytelser. At man river ned statuer av Lenin i Kharkov, er vel kanskje enda et hakk mer spesielt, siden det var Lenin som sørget for at Kharkov tilhører Ukraina. Det var han som la området til den ukrainske sovjetrepublikken. Før det var det Russland, godt som noe.

En annen tendens som brer om seg i Ukraina er at man har begynt å kaste politikere i søpla. Bokstavlig talt. Det foregår slik at en gjeng sterke unge menn tar med seg et filmkamera, filmer, og viser hvordan de først bøller med politikeren, så griper ham, og kaster ham i en søppeldunk. Det finnes mange eksempler. Fenomenet har til og med fått sin egen hashtag på sosiale medier. Ofte er det politikere fra Janukovitsj gamle parti, Regionspartiet, som får gjennomgå.

I vestlige medier og blant vestlige politikere er det tyst om sånne ting. Det er jo å bruke trusler og vold for å skremme meningsmotstandere, det er her vi har kroneksempelet fra nazitidens Tyskland. Ukraina må selvfølgelig slå hardt ned på dette tullet, og få en slutt på det. Det skulle ikke være så vanskelig å finne de skyldige, de er jo på film, og det er slett ingen som bruker masker. Men også dagens regime i Ukraina skiller skarpt mellom dem som forbryter seg pro og mot regimet, de som tar meningsmotstandere, slipper alltid unna. Ukrainske medier – det vil si Kievpost, der jeg fant siste utgave av saken – er mer opptatt av at politikerne skal straffeforfølges, og at denne straffeforfølgingen ikke går raskt nok og effektivt nok, er årsaken til at folk tar loven og retten i egne hender.

Forlagssjef Wilhelm Nygård gikk tilbake på sine uttalelser om Peter Handke, på Dagsnytt 18 på fredag, til programlederens smule forvirring. Han så at han hadde sagt mer enn han hadde dekning for, at han snakket om ting han ikke hadde sjekket opp, eller ikke visste. Sånn er det veldig ofte. Vi går rett i autopilot, her oppe i Norge, som så mange steder ellers i den vestlige verden, og resten av verden. Vi skal være ytterst forsiktige med å tro at vi vet så mye bedre, at vi forstår alt så mye bedre, at vårt syn er det rette og riktige. Også vårt syn og våre holdninger er helt farget av den virkelighet vi lever i. I Norge er det en virkelighet av velstand, der kriser er noe vi leser om, og der vi har lært på skoler og universitet hva som er riktig å mene. For folk ute i verden er ikke alt så teoretisk. Krisen i Ukraina er høyst reell. Og det er ikke så enkelt, verken å peke på hvem som har rett og galt, eller å løse den, som vi kan få inntrykk av, ved å følge med utelukkende på våre egne medier.

Gravid med Olia et vanskelig år for Ukraina

Barnet er badet og ligger og får melk inne hos Olia. Begge kommer til å sovne etterpå. Å få barn forandrer livet og hverdagen, som alle med barn vet. Plutselig er det barnet som dikterer hva vi kan bruke tiden vår til. Heldige er vi dog, som har fått slikt et deilig barn,

Graviditeten til Olia begynte omtrent samtidig med problemene i Ukraina. Det har vært et veldig spesielt år for oss, der vi har gått og gledet oss over lykken vi får oppleve, men også har vært plaget av ulykken landet hennes går igjennom. Vi ville jo gjerne ha et barn i skjønn forening, Norge, Ukraina og Russland, alt i ett. Det er ikke så enkelt nå.

Jeg har flere ganger tenkt at dette har farget synet mitt på krisen. Det har gått inn på meg mer enn det ellers ville gjort. Jeg har virkelig ikke lyst at Ukraina og Russland skal skille lag. Det er personlig. Det gjør meg vondt når russerne og ukrainerne snakker stygt om hverandre, når Ukraina gjør Russland til en fiende, når den vestlige verden jeg er en del av her deler det offisielle Ukrainas syn. Jeg ville gjerne hatt et russisk barn. Det skal ikke være fiende til noe.

Russland hadde sikkert fått flere venner om det hadde latt være å annektere Krim, latt være å støtte separatistene i øst med våpen, mannskap og utstyr, latt være å destabilisere Ukraina. Men som jeg har skrevet mange ganger før, så er dette viktig geopolitikk. Russland kan ikke sitte stille og se Ukraina forsvinne i vest. Vi snakker så mye om at det ikke er et nullsum spill, at man ikke skal dele inn verden i interessesfærer lenger, at alle skal få utvikle seg fritt, og alle skal vokse sammen i fellesskap. Det er hva engelskmennene kaller bullshit. Man ser det tydelig i sanksjonene mot Russland. Hele EU og det meste av NATO er med. Så skal man påstå verden ikke er delt inn i interessesfærer? Skal man vente Russland skal finne seg i at Ukraina blir enda et sånt sanksjonsland, mot dem?

Situasjonen vi har nå er framprovosert av en rekke med land og pressgrupper som følger sin egen agenda, og som alle lyver om hva som er deres egentlige mål. Russland lyver helt åpenbart, det er en finesse hos dem, de gjør det strømlinjeformet og strategisk, løgnene er en av mange strenger de har å spille på. Men når USA og EU uttaler seg om hva som er deres mål med Ukraina, så er ikke følelsen av sannhet påtrengende der heller. Det samme gjelder makten i Kiev. At ingen er ærlige med hverandre, ingen er villige til kompromiss, gjør det vanskeligere for alle parter.

Alt dette har Olia og jeg sittet og sett på, mens magen hennes har blitt større og større. Familien hennes bryr seg ikke om politikk. Moren hennes er nostalgisk til tiden under Sovjetunionen, når man ser på livet hun lever nå, er det lett å skjønne henne. Hun har ramset opp slekten sin for meg. Om man skal kalle henne russisk eller ukrainsk, er ikke godt å si. Selv har hun alltid ment at det ikke spiller noen rolle.

Der roper Olia… Da er det ingen bønn, bare glede!

*
Så gikk natten, morgenen, dagen og kvelden etter med, det ble ingen tid til å gjøre ferdig posten. Det skjedde også såpass mye dagen etter, søndagen, at jeg valgte å begynne på en ny post, for å skrive resten der, bare for å se at det fremdeles ble litt rotete. Jeg har for mye på hjerte, og nå enda mer for liten tid til å få det ut. Men nå er det ikke noe å ergre seg over, for nå blir tiden brukt på mitt lille barn, og bedre måter finnes ikke å bruke tid på.

Jeg avsluttet temaet jeg holdt på med i går, om Olias familie, som ikke bryr seg om politikk, og ikke ser noen forskjell mellom ukrainsk og russisk identitet, men som på grunn av det som har hendt siden i fjor vinter, er nødt til å gjøre begge deler. Så tar jeg det videre derfra, cirka, i morgen. Faste lesere finner vel ut av det, og bærer vel over med meg.

Normalt ville jeg bare fortsatt å skrive på gårsdagens post for å gjøre den ferdig. Jeg ville fulgt opp med hvordan mor til Olia, Olia selv, og alle i hennes lille slekt, ikke har brydd seg om hva vi kalte dem, russere eller ukrainere, hva et forskjellen, spør de. Kakaja raznitsa, som det heter på russisk.

Nå er det forandret. Jeg hadde mye jeg tenkte å skrive om det. Om hvordan det er så spesielt med språket, som er mer forskjellig fra russisk enn folk tror, det er slett ikke norsk og svensk, kanskje mer italiensk og fransk

Hybris

Nå har høstregnet kommet til Rogaland. Det pøsregner utenfor, og i lyset fra gatelyktene kan vi se greiner på trærne svinge seg hit og dit i vinden. Høstjevndøgn har vært, selv om klokken er 2028 akkurat nå, er det helt mørkt ute. I dag var min første dag på jobb etter fødselspermisjonen.

Jeg var full i lykke. Alt går bra, bra, bra, sa jeg, veldig bra, sa jeg. Laget mitt vinner i fotball, til og med bedriftslaget har vunnet alle kampene i høst, og kapret tredjeplassen i serien, og vår vesle Irina er bare gull og kjærlighet, velstand og glede.

Så kjører jeg hjem fra jobb, jeg har lånt bilen av mor, fikk låne den for å reise på Potetfestivalen på Bryne. Olia var med, enda hun sa hun var trøtt og sliten, og neppe orket å gå i noen butikker. Lille Irina var også med, trygt plassert i bilstolen, og siden i Bebeto, som vi kaller den, overdelen til en vogn, der vi hadde med overdelen, ikke vognen, fra Kiev. Den la vi i en handlevogn, og så kunne vi tusle rundt på M44 på Bryne, med veslegullet trygt i søvn, og ennå ukjent med jenters merkelige glede i handling. Jeg trenger knapt nevne at Olias trøtthet forsvant øyeblikkelig med en gang hun kom i kontakt med en butikk, og kom tilbake for fullt straks handlingen var overstått. Men hun var glad, hun fikk gjort mange kupp. Som jeg sa til henne etterpå, – du vil ikke ha 30 % rabatt, du vil ha 30 % av prisen.

Olia i sitt ess.

70 prosent rabatt er interessant for henne. Da slår hun til gjengjeld til som en hauk. Ingen vare er trygge, når de er på godt nok tilbud.

På vei til jobb i dag lugget det liksom litt i bilen, den rant liksom ikke i nedoverbakkene, det var som om håndbrekket hadde hengt seg opp, eller den på andre måter var gått i brems. På motorveien var det ubehagelig, det var like før jeg valgte å ikke kjøre inn på den. Men i morgentrafikken er det leit å måtte svinge av veien unødig, og måtte komme seg inn på den igjen. Dessuten var det bare et kort stykke på motorveien. Jeg kjørte forsiktig. Det gikk heldigvis rimelig bra, til jobb.

Hjem igjen skulle jeg ikke hjem, men til mor. Da er det et lenger stykke på motorvei. Oppe på toppen, like før det går ned til den nye rundkjøringen på jærveien, lugget det skikkelig i femte gir. Nå var det ikke snakk om annet enn å komme seg til side, og få sjekket hva som var galt. Jeg hadde jo sjekket på jobb også, men ikke funnet noe (og åpenbart ikke lett godt nok!).

Det var ikke bare punktert. Dekket var flerret av. Det var guffent.

Så måtte jeg i kast med fullt av ting jeg ikke kan. Jeg har ikke skiftet dekk på bil siden jeg var tenåring, ikke siden jeg flyttet hjemmefra. Med mor på telefonen til å forklare, var det også så som så med håp om å få det til. Det ville nok være lurt å satse på en hvilken som helst annen kombinasjon, enn at mor skulle forklare meg, over telefon, hvordan man skifter dekk.

– Spør etter hjelp, var kanskje det mest fornuftige hun sa. Jeg liker ikke det heller, jeg synes det er svært ubehagelig, det er mye bedre å gi hjelp, enn å be om det.

Heldigvis hadde jeg fått kjørt inn like ved grønnsaksboden på Skjæveland, den som heter Skjæveland, ikke det større gårdsutsalget på andre siden av veien, og litt lenger borte. Uansett, så var det folk der. Og jeg måtte jo spørre, jeg stod jo helt fast der, med bilen. – Vet du hvordan denne jekken, spurte jeg en kar, en østlending. Det visste han, og det forklarte han meg. Det var så opplagt, at det var pinlig å ha spurt.

Meg hjalp det selvfølgelig ikke så enormt å vite hvordan jekken virket. Jeg greide uansett ikke å feste den noe særlig, og måtte på ny ringe til mor, som på ny heller ikke greide å forklare det noe særlig.

Gudskjelov kom karen fra Østlandet kjørende til meg, for å hjelpe. Gudskjelov, han var sendt fra høyere makter, helt nødvendig. Som det så ofte går, prøvde jeg å gjøre tingene selv, ikke være helt håpløs, men det endte opp med at han gjorde praktisk talt alt, uansett. Han skiftet hjulet, man kan si det så sterkt. Jeg tenkte jeg måtte be om navn og adresse, og sende ham blomster, det var det verdt. Men jeg var nok for sjenert til å spørre, så jeg sa bare takk, og tok ham i hånden. Det så nok i det minste ut som jeg mente det.

To uker!

Om vårt lille barn, som i dag er to uker gammelt…

Kommer…

Irina Salen

Så er det offisielt! Hun heter Irina Salen!

Klokken 0410 natt til i dag tikket det inn en melding på Olias telefon. Det var et merkelig tidspunkt, og det er ikke så mange som sender meldinger til henne. Vanligvis er det tilbud om vakter på sykehuset, eller varsel om salg i noen av butikkjedene hun er på meldingslisten til. Men slike meldinger, midt på natten?

Olia var akkurat i ferd med å amme lille Irina da vi hørte meldingen. Telefonen hennes lå i naborommet. Og siden vi uansett var våkne, stakk jeg over for å sjekke.

Det var fra altinn, statens offisielle nettsider. Det var melding til Olia om at hun nå kunne logge seg inn, og registrere navnet på barnet der. Ganske rart å sende en sånn melding også midt på natten, enten den går automatisk, som den sikkert gjør, eller manuelt.

Uansett, i dag morges logget hun seg inn, og registrerte navnet Irina Salen. Nå gjenstår det bare for meg å bekrefte det. Jeg er er ikke like kjapp som henne, men det vil nok bli gjort i løpet av morgendagen. I kveld er det tid for å slappe av.

Det er en krevende glede å ha småbarn i huset. Det vet nok de fleste av leserne her. Vår lille Irina er et drømmebarn, det er jo så mange barn som kan være plaget av forskjellige ting, for tiden. Vår Irina ser ut til å ha sluppet fri fra det meste. Når hun gråter, kan vi gå ut fra det er fordi hun er ukomfortabel, slik hun ligger, eller så er hun sulten. Noen ganger er det fordi det hun har spist, skal ut igjen. Men i det store og hele er hun veldig rolig og snill, og skriker bare skikkelig, når hun er skikkelig sulten.

Det er hun til gjengjeld ofte. På sykehuset spurte de oss hvordan vi kunne vite at barnet tok til seg nok næring. Jeg måtte smile innvendig av spørsmålet. De vet nok ikke så mye om ukrainsk kultur, de er besatt av mat, kolossalt opptatt av at barn og gjester spiser skikkelig. En gjest vil aldri unnslippe å måtte forspise seg i et ukrainsk hjem, et barn av en ukrainsk mor vil aldri kunne unngå å spise nok til å legge på seg, så lenge det er nok mat tilgjengelig. Det er det hos oss.

Ammerådet om hver tredje time og 10-30 minutter blir helt sprengt hos oss. Det er som med riene til fødselen, de er der hele tiden. Jeg blir stadig forundret av at jeg går og bærer barnet, og det liksom skal rape og gulpe, og så ender det opp med at det gir tegn til at det vil spise mer. Det har aldri hendt at vi har lagt det til brystet, og så vil det ikke ha. Det har alltid spist, glupsk, som for å statuere et eksempel, hvordan kunne vi vel tro annet enn at det var mat hun ville ha?

I dag morges spurte Olia om jeg ville ha grøt, risengrynsgrøt. Det ble en klassiker i mann og kvinne-kommunikasjon. Når en mann blir spurt om han fryser, sier han nei, når en kvinne blir spurt, svarer hun med å spørre om hun skal lukke vinduet. Sånn var det også her. Jeg ville ikke ha risengrynsgrøt. Det hører hjemme på lørdager, og ikke til frokost. Så jeg sa nei.

Og så måtte jeg reparere etter en stund. Olia kunne ikke skjønne hvordan jeg kunne være så lat, jeg hadde jo fødselspermisjon og alt, betalt fødselspermisjon, for å hjelpe henne, og så kunne jeg ikke lage risengrynsgrøt engang!

Det kunne jeg selvfølgelig. Men typisk Olia, lenge før grøten var ferdig, hadde hun spist all mulig slags annen frokost, med stor og god appetitt. Grøten fikk stå og kose seg til det ble lunsj. Da spiste vi den, jeg også.

Lille Irina åpner seg stadig mer opp, for oss og for verden. Etter knappe to uker er mange av nyfødt-tegnene vekk, navelen er ramlet av, ansiktet blitt hvitt og fint, hodet er ikke så sammentrykket, og i dag ble vi slått av hvor store, blå øyne hun har. Det har vi sett hele tiden, men i dag åpnet hun dem fullstendig, de har liksom alltid vært knepent litt igjen, etter fødselen.

Og Olia hadde kledd på henne en slik fin kjole vi har fått fra søstrene mine, tror jeg det var, og en strømpebukse. Lille Irina ble selve skjønnheten enda mer enn før. Jeg tenkte på nabogutte på ett, hvor ulykkelig forelsket han kommer til å bli! Det sa jeg til Olia, som lo godt.

På en sånn dag passet det godt at mor til Olia ringte. Vi kunne vise henne de store, blå øynene, på Skype, og vi kunne fortelle at dette er øynene til Iurzhenko, dette har hun etter moren, og hennes slekt, og ikke min, som jeg først trodde.

Det var koselig for Olia å snakke med moren. Men det var også nyheter fra Ukraina, som ikke var så koselige. I dag hadde slått av gassen. Gass og strøm og varmtvann, i flere timer hadde det vært borte. Moren til Olia mente dette kom til å bli helt vanlig fremover, og har flere ganger spurt hvordan de skal kunne holde varmen om vinteren. Uten gass, kan de heller ikke lage mat. Olia er også veldig bekymret for dette.

Lille Irina lever imidlertid fritt for bekymringer, ennå. Hennes største plage i livet er at maten av og til ikke kommer fort nok. Det er en plage Olia og jeg gjør alt vi kan for å hjelpe henne med å unngå. Lykkes vi i det, er hun veldig godt fornøyd. Enn så lenge.

En liten oppdatering fra krisen i Ukraina

Da barnet vårt ble født, ble det nødvendigvis slik at jeg fulgte mindre med på nyhetene. Også viktige ting for oss, som krisen i Ukraina. Det ble innført nye sanksjoner, Skottland fikk holdt sin folkeavstemning om uavhengighet, Ukrainas president, Petro Porosjenko, har vært på rundreise i Nord-Amerika for å tigge hjelp fra Canada og USA, det har vært flere møter og nye avtaler i Minsk, og Russland har sendt inn sin tredje hvite hjelpekonvoi med humanitær nødhjelp, som de kaller det. Alt mens vi har vært mest opptatt av lille Irina.

Jeg merket at jeg etter fødselen ble enda mer ergerlig, nesten, over at man ikke bare kan slutte fred. Jeg skal skrive en mer utfyllende post om det siden, om hvordan vi gjennom graviditeten tenkte på vår lykke, og Ukrainas vanskeligheter, og vi som gjerne vil føde et barn som skal være norsk og russisk og ukrainsk i skjønn forening. Det er nesten noe naivt over det, som i hvert fall jeg ønsker at Russland og Ukraina bare skal finne ut av det med hverandre, at de to hører sammen.

I virkeligheten er det ikke så enkelt. Eller kanskje man heller skulle driste seg til å si at det i virkeligheten er så enkelt. Det er krigen som er meningsløs, at man setter seg ned og finner ut av det, er hva som er fornuftig, menneskelig, og riktig. Mange mener særlig russerne er så kyniske, at det er ikke så lett. Man må nok legge til at kynismen ser ut til å være nokså likelig fordelt. Statslederne i Kiev ser ikke ut til å lide mer med befolkningen sin i øst, enn statslederne i Moskva gjør det. Kanskje kan man mene at en stat har rett til å slå ned et væpnet opprør i eget land, særlig når dette opprøret er støttet av en stormakt. Men man må vel også for Kiev kunne si alt med måte. Separatistene eller terroristene eller bandittene eller hva stygt man skal kalle dem, okkuperte offentlige bygninger i Donbass. De blir angrepet med tanks, bombefly, grad-raketter og ballistiske missiler. Jeg synes det er drøyt. Særlig når befolkningen i disse områdene ikke støtter regimet i Kiev. Det er noen skikkelig stygge undertoner i disse kampene. Det er kommet et hat mellom de ytterliggående ukrainervennlige og de ytterliggående russiskvennlige, og det hatet minner om noe av det verste man har sett i verdenshistorien, om enn ikke drapstallene kan måle seg ennå. Jeg synes det er svært ubehagelig, sånn som Kiev aldri minnes de som dør i Donbass, eller de som døde i brannen i Odessa. Det bringer tankene til langt verre ting som har hendt.

Den siste avtalen fra Minsk er sånn som jeg har skrevet hele tiden. Krim forblir uavklart, det blir økt selvstyre i Donbass.

Der kommer Olia, jeg må slutte for nå, skriver mer i morgen…

Eventyrfortelling med lille Irina på terrassen

– Fortell henne et eventyr,

sa Olia til meg i dag. Vi satt på terrassen i finværet, lille Irina i barnevognen, akkurat en uke siden hun kom hjem fra sykehuset som nyfødt. – Fortell henne et eller annet, snakk på norsk.

Jeg nølte litt. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, og tenkte vår vesle gulljente kanskje heller ville sove. Dessuten liker jeg ikke å snakke på kommando. Jeg liker samtaler og fortellinger som oppstår av seg selv, uanstrengt.

Ikke Olia. Hun mente at Irina trengte å bli underholdt, og at hun trengte språkstimulans. Så hun satte seg opp til henne, og gav seg til å fortelle et eventyr på russisk, enda hun selv egentlig spiste middag, eller lunsj.

Jeg kjenner igjen en farlig situasjon når jeg ser en, så her skjønte jeg det bare var å sette i gang med å fortelle. Men det var for sent, Olia følte hun måtte ta ansvar, når jeg ikke gjorde det, og fortalte i vei. Det handlet om en mann på en øy, og jeg mener det kanskje var noen fisker der. Det var i alle fall lansert ganske mange ting som kunne skje videre, og jeg ble selv litt nysgjerrig. De russiske eventyrene er vakre, og de har en overflod av fortellinger og regler og annen folklore.

I en pause så jeg likevel mitt snitt til å skyte inn eventyret om Bukkene bruse. Det var jo for galt at Olia skulle sitte og fortelle eventyr, når hun egentlig skulle spise mat. Hun var dessuten ganske sint. Og når hun er sint, er hun farlig.

Så jeg satte i gang med Bukkene Bruse. Det er et eventyr jeg har kommet skjevt ut med før, jeg prøvde å fortelle det til Olia en av våre første netter sammen. Jeg tenkte det var et enkelt og greit eventyr jeg kunne fortelle på russisk. Men om det er enkelt og greit på norsk, enkelt og greit å ha i hodet hva det går i, tre bukker over broen, den siste stanger trollet, så er det betraktelig vanskelig å fortelle det på et fremmed språk. Jeg kom i beit for ord med en gang. Ikke hadde jeg ordet for troll, og ikke for bukk, og når det gjaldt å forklare hvorfor den største bukken ikke var redd for trollet, da ble det helt håpløst. Ikke visste jeg hvordan man sier «gå til seters og gjøre seg fete heller», på russisk. Prøv bare å fortelle det på engelsk! Det er ikke lett på noe språk, annet enn norsk.

Nå var det heldigvis norsk, for lille Irina. Men jeg fikk det ikke til likevel. Poenget er jo å bygge opp spenningen, til den siste bukken, og få det frem slik at hver av bukkene er i stor fare, på grunn av trollet under broen, og at dette trollet virkelig vil komme og ta dem, og den eneste grunnen til at han ikke gjør det, er at det kommer en enda større bukk etterpå. Med den siste bukken må det komme en avgjørelse, og da må det virke ganske utrolig at denne bukken ikke er redd, at den virkelig vil ta kampen opp, med trollet!

Her skal den største bukkens beskrivelse av egne krefter være spenningsskapende frem til selve kampen, som jo er over ganske fort, bukken stanger jo trollet i elven med en gang. Jeg fikk ikke dette til, jeg husket bare det med «spjud» som skulle stange «øyne ud», og noe med «stene», eller noe slikt, som skulle stange ut «marg og bene». Hos meg fislet eventyret ganske slapt ut, her. Irina virket ikke særlig overrasket over at bukken vant, og virket heller ikke særlig glad på bukkenes vegne, over at de alle kunne gjøre seg fete på seteren.

Så jeg bestemte meg for å fortelle noe mer interessant. Om Isac Newton. Da gjelder det først å sette rammene, tid og sted, født 1643, mener jeg det var, nærheten av London. Jeg vil gjerne ha med at han gikk på universitetet, og var der under den store brannen i 1666, den har Irina selvfølgelig ikke hørt om, så her hørte hun det for første gang, den kjente brannen, storbrannen i London. Det var den som gjorde at Isac Newton måtte flytte ut på landet igjen. Og det var der han gjorde sine store oppdagelser, de første av dem.

– Det Isac Newton lurte på, fortalte jeg vesle Irina, som lå i vognen sin, med åpne øyne, – var hvorfor solen og månen holder seg på plass? Hva er det som gjør at jorden går rundt solen som den gjør? Jeg merket at jeg var i gang med å forklare Newtons grunnleggende fysiske lover, og tenkte, jaja, da får jeg vente med differensialer og derivasjon, Newtons utrolige oppdagelser innen matematikken, jaja, det passet jo inn i fortellingen jeg hadde begynt på, med Newton ute på landet.

Og jeg skyndte meg å få det litt mer jordnært, det blir jo lett litt abstrakt å snakke om gravitasjonskreftene for solen og månen, for et lite barn på 10 dager. Så jeg sa han lurte også hvorfor ting faller ned i bakken, hvorfor eplene og bladene på trærne faller ned, hvorfor noe faller ned på gulvet når man slipper det. Newton stilte spørsmålet om det kanskje kunne være de samme kreftene som sørget for begge disse tingene, fortalte jeg lille Irina, som lå i vognen.

Så oppdaget jeg at jeg på dette punktet var nødt til å fortelle litt om krefter, ellers gir det ikke mening. Hva er egentlig krefter? Krefter er det som får noe til å skje. Krefter er det som fører til bevegelse, eller mer presis, til endring i bevegelse. Det er en meget viktig presisering, og jeg våget meg til uttrykket «genial» her, overfor Irina, et uttrykk jeg synes hun skal være forsiktig med, men når det gjelder Newton og hans syn på krefter, så er det på sin plass. Han tenkte radikalt nytt, og radikalt riktig. Etter alle disse tusen årene var det endelig noen som skjønte hvordan det hang sammen!

For å forklare Irina hvor briljant dette her var, måtte jeg nesten tilbake til de gamle grekerne, til Aristoteles, og hvordan han og de så på krefter og bevegelse. De så det slik, at krefter er det som holder bevegelsen i gang. Og det virker jo fornuftig, for når det ikke er noe som sørger for å holde bevegelsen i gang, så stanser den jo. Det har du jo selv merket, forklarte jeg Irina, – når jeg kjører deg i vognen, da stanser du med en gang hvis jeg ikke skyver på deg mer, og det ikke er nedoverbakke, riktignok. Det er ikke vanskelig å forstå at dette synet på krefter og bevegelse holdt seg helt frem til 1660-tallet i London, der det var en kar som het Isac Newton, og som reiste ut på landet da London brant, og universitetet stengte, og at han der på landet tenkte ut tingene selv. Helt forskjellig fra hva alle hadde tenkt tidligere.

– Det som gjør at vognen stopper, fortalte jeg Irina, er ikke det at jeg slutter å skyve, men at det virker krefter mellom hjulet og bakken. Det heter friksjon. Hvis det ikke var friksjon, ville du rulle av gårde i all evighet, om jeg dyttet seg litt, fortalte jeg henne.

Her stoppet Olia meg. – Barn liker eventyr, sa hun. Det må skje ting, være spennende.

Fødsel!

Forrige uke fødte Olia og jeg et vakkert barn. Torsdag 11. september skjedde det, klokken 1802 er den offisielle tiden. Jeg syklet til jobb med Olia i kraftige rier, men vi visste jo ikke hvordan disse tingene fungerer, helt, så vi kunne ikke vite at fødselen var så nært forestående som den var. På vei hjem snakket hun og jeg i telefonen. Jeg var opptatt av om riene var regelmessige, hun var opptatt av at de var konstantene. Jeg syklet innom min mor på Sandve, der hun var på besøk, det er hun som har bilen, og forklarte situasjonen. Vi tenkte hun skulle avslutte besøket.

Det ble det ikke tid til. Jeg måtte ringe henne, hun måtte komme. Vi kjørte litt i hastverk til sykehuset. Vi hadde ikke vært inne lenge, før barnet var ute. Selve fødselen tok en knapp time. Og det var ufattelig stort.

Jeg var ikke forberedt på at det skulle virke så sterkt på meg. Jeg er jo veldig glad i barn, jeg hadde virkelig gledet meg, jeg så frem til å ha henne her, vesle barnet vårt.

Men da barnet var ute, og ble lagt skjelvende og nakent på mors bryst, og Olia ble overveldet av følelser og kysset det på hodet, det var overveldende også for meg.

Barnet skrek ikke så godt med en gang, det hadde svelget litt fostervann på vei ut, så det var litt blått og fremmed, og måtte få litt oksygen. Og det var så levende at jeg egentlig ikke fikk det til for meg. Det var et liv vi hadde født. Det er et mirakel, helt ufattelig at det går an.

På universitetssykehuset i Rogaland har de et barselhotell. Olia skulle sove der, med barnet. Jeg måtte reise hjem. Jeg reiste hjem til mor. Etter en krevende dag, så jeg for meg at jeg ville sovne med en gang. Så skulle jeg stikke innom jobb dagen etterpå, og forberede de 14 dagene med fødselspermisjon jeg har rett til.

Ikke snakk. Det var ikke nubbesjans til å sove. Det barnet hadde en vanvittig tiltrekning på meg. Vanvittig er rette ordet, jeg måtte bare være med det. Det var en vanvittig kraft. Selv om det var midt på natten, ringte jeg Olia, som selvfølgelig heller ikke sov. I bakgrunnen hørte jeg barnet gråte. Det virket enormt sterkt på meg.

Den natten gjorde jeg alle forberedelser som skulle til for å gå ut i permisjon allerede straks, og sendte melding til nærmeste overordnede – jeg er vekk.

Neste morgen reiste jeg ut for å besøke dem igjen, være med dem hele dagen. På vei ut spilte de «Can’t take my eyes off you»

You’re just too good to be true, can’t take my eyes off of you,

You’re like heaven to touch, I just wanna hold you so much.

Jeg var ikke forberedt på at det skulle virke så sterkt. Jeg fikk problemer med å kjøre bilen. På radioen sa de at det var versjonen til Morten Harket, og jeg måtte spørre hva i all verden det er som skjer med meg. Jeg er blitt far.

Søndag morgen reiste vi hjem fra sykehuset. Siden har vi vært hjemme. Barnet er sunt og friskt og har en enorm livsappetitt, det spiser mesteparten av sin våkne tid, akkurat som sin far, og ser seg forundret rundt på den vidunderlige verden vi har. Jeg må anstrenge meg for ikke å vekke henne når hun sover. Det virker over alle grenser på meg. Jeg var forberedt på at det skulle bli fantastisk, men ikke så sterkt, og på den måten.

Vi er meget lykkelige nå, alle tre. Dette er et høydepunkt i livet for oss. Og solen spiller på lag med oss, den skinner varmt og klart hver dag, så vi kan tilbringe mye tid på terrassen, og være ute og ha det godt. Lille Irina er bare en uke gammel, men har allerede forandret seg, det klemte og skeptiske nyfødte utseendet er borte, hun er rød og hvit og varm, sterk som en stålstreng, og titter på verden som hun blir stadig mer vant med. Olia er også helt i slag igjen, som hun var nesten øyeblikkelig etter fødselen. Hun er fortapt i barnet, slik jeg også er det, og ofrer alt som er av egen tid og helse og overskudd, for at barnet skal ha det bra, noe det helt tydelig har. En fantastisk mor, og et fantastisk barn.

Da er det godt å være meg. De sover nå. Jeg gleder meg til de våkner. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle få to så skjønne jenter, så nær meg. De er ikke bare en del av livet mitt, de er livet mitt. Det er uvirkelig. Med en gang Irina ble født, tenkte jeg at vi må lage flere barn, for dette er det beste som finnes. Dette overgår alt. Jeg føler jeg drukner i lykke. Lykken har fått et navn, hun heter Irina. Hun har en mor som heter Olia, og det er min kone.

Det blir ikke bedre enn dette.

Problemer med det ukrainske parlamentsvalget

I dag var en dag jeg kom over uvanlig mange interessante artikler rundt omkring på forskjellige nettsider. Det er tydelig mange som engasjerer seg i hva som skjer i Ukraina, og det er flere som ser når de graver seg litt ned i stoffet, at det er ikke så svart og hvitt som det kan se ut på overflaten. Russland har annektert halvøyen Krim, fra Ukraina, og de har også fyrt opp og støttet opprør i de østlige delene av landet. Samtidig er et klart flertall av folket på Krim veldig fornøyd med å være annektert, og ser det slett ikke slik at de har blitt erobret med våpenmakt. Det er heller slik at de har blitt hentet hjem av mor. Tilhørende Russland føler de seg trygge. I det østlige Ukraina er meningene mer delte. Det er slett ingen unison oppslutning om det som nå foregår i Kiev, langt i fra. Det store flertallet av folket i øst ser ikke ut til å støtte verken Kiev eller Moskva. De gir temmelig klart uttrykk for at det eneste de ønsker, er fred.

Jeg selv har blitt plagsomt forkjølet. Så alt går litt langsommere for meg om dagen. Da er det godt at dagen i dag var en slik solskinnsdag. Olia og jeg kunne sitte på terrassen hele ettermiddagen. Det var en passende geskjeft å lese den ene oppsiktsvekkende artikkelen om Ukraina og Russland, etter den andre. Mange av de kom fra Washington post, som har en egen side viet til saken. Her var det mange skatter, også fra en tid tilbake, helt fra krisen begynte. Ved siden av artikkelen om det ukrainske parlamentsvalget, som vil være hovedsaken, vil jeg anbefale artikkelen om Putins oppslutning i Russland. Der står det ganske uomtvistelig at krisen i Ukraina øker oppslutningen til Putin. Det går ikke å argumentere seg vekk fra.

Mange som helst vil støtte Ukraina og være mot Russland, har fått med seg at det er litt for mange litt for høyreekstreme ultranasjonalister med litt for farlige våpen i og rundt den ukrainske hæren, og det ukrainske statsstyret. Det har nå begynt å strømme inn med informasjon om alle de høyreekstreme ultranasjonalistene på russisk side, både blant separatistene, og i Moskva. Svensken Mikael Skilt, den selverklærte nazisten, er en kjent mann i den beryktede Azov-bataljonen. Han uttalte til Berlingske tidene at han kjempet i Ukraina for et hvitt Europa. Nå har Klassekampen funnet frem til en slags nordmann, som også er erklært nazist, og som kjemper på separatistenes side. Han her er imidlertid ikke noen nordmann, men en russer, som har bodd i Norge i åtte år, og ganske riktig har vært aktiv i nynazistiske miljøer.

Så det er ganske farlig.

Her er artikkelen om det ukrainske valget. Posten om den, er under arbeid.

MH17-rapporten frigitt i svært usikre tider for Ukraina

I dag ble den første rapporten om hva som egentlig skjedde med det sivile flyet fra Malysian airlines, som ble skutt ned over Donbass i sommer. Det var det som fikk konflikten til å gløde i verdensnyheter igjen. Siden har det vært ganske intenst. Både i Ukraina, og med alt verdens medier av stort og smått har skrevet og ment om hva som skjer der.

Rapporten inneholder ingen overraskelser. Flyet er truffet av en misil, skadene tilsvarer en BUK, og selv om rapporten er nøye med ikke å dele ut skyld, og ikke skrive noe det ikke er dekning for, så er det liten tvil om at det er de pro russiske separatistene som avfyrte skuddet. Det er mer sannsynlig at de har fått våpensystemet levert fra Russland, enn at de har greid å stjele det i Ukraina.

Med denne flyulykken er drapstallet i Ukraina nå oppe i over 3000. Det tilsvarer omtrent det man hadde i Irland gjennom 30 år med bitter konflikt. I Ukraina går det raskt. Et gripende bilde på nettet viser et enkelt trekors, et navn, og årene 1913-2014. Denne kvinnen ble født rett inn i første verdenskrig. Hun overlevde den russiske revolusjonen, og den blodige borgerkrigen som fulgte. Hun overlevde Stalin, overlevde sultkatastrofen på 30-tallet, overlevde andre verdenskrig og nazistene, overlevde alle årene med kald krig, overlevde kaoset på 90-tallet, overlevde alt. Frem til nå.

Kanskje er bildet en forfalskning. Propagandaen går for fullt på begge sider. Det er dukket opp tre vitner som «har sett» de russiske separatistene frakte en BUK, de har til og med hørt at de snakket med russisk aksent. Kort etter dukket det opp tilsvarende «vitner», som «har sett» det ukrainske militærflyet som skal ha flydd like i nærheten av det malaysiske flyet, og som russerne er så opptatt av. Løgnene virker nokså jevnt fordelt på begge sider.

Jeg håpet i dag at rapporten om MH17 ikke skulle få verden til å gå i klikk, med nytt propagandakjør mot Russland, nye sanksjoner, ny knallhard retorikk. Det er ikke her det at Russland ikke fortjener det, det er en annen diskusjon. Det er at tiden ikke er inne. Ukraina er inne i en periode med en hanglende, sjanglende, skjør, knusbar våpenhvile. Det er så viktig at den holder. Det vil være så vanskelig å få til en ny, om denne også skal ryke. Da begynner vi farlig å nærme oss en situasjon der man bare vil fortsette med å skyte på hverandre og bombe hverandre, til man står igjen med en vinner. Det kan ta veldig lang tid. Særlig hvis separatistene i øst er støttet av Russland, og de ukrainske styrkene får påfyll fra Vesten. Om Vesten velger å la Ukraina stå alene, så vil nederlaget komme raskere. Men det vil langt fra være en ønskelig situasjon. Mildt sagt.

Heldigvis ser det ut til at man jevnt over har holdt hodet kaldt etter offentliggjøringen av rapporten. BBC intervjuet til og med noen av de etterlatte, de virket ikke så opptatt av at de skyldige skulle finnes, og straffes, de var mer opptatt av at krisen i Ukraina skulle ende, slik at enda flere liv går tapt. «Krisen har skylden», sa den ene, forsonende og vakkert. Det er den slags tanker og holdninger som bringer menneskeheten videre, for å si det litt stort, som det også er. «Hver dag krisen fortsetter, gjør det vondt for oss», sa han. Kloke ord.

Det er fremdeles en sjanse for at våpenhvilen skal vare. Russerne ser ut til å jobbe ganske hardt, utenriksministeriet er aktive med stadige meldinger om hvordan Minsk-samtalene må holde frem, hvordan man nå må komme til enighet. Jeg ser ingen grunn til at russerne skal lyve her. Det er klart i deres interesse å roe krisen ned, og få begynte på det langsiktige arbeidet med å prøve å bygge opp et slags forhold til den vestlige verden igjen.

Separatistene på bakken er mer tvilsomme. Deres uttalelser spriker i alle retninger. Det samme gjelder konglomeratet av hærstyrker på ukrainsk side. Det er disse som er den største trusselen mot den ukrainske våpenhvilen. Sanksjoner mot Russland vil være helt overflødig. De må komme når våpenhvilen er brutt. Vitterlig brutt, bekreftet av OSSE. Og man skal være meget klar over at det sannsynlige utfallet av en brutt våpenhvile, er at separatistene stormer inn og tar kystbyen Mariupol, som de har siklet sånn etter. Det er separatistene som er på offensiven, og vil vinne seire. Så det er å håpe at flere sanksjoner ikke blir nødvendig. Det er inderlig å håpe at våpenhvilen holder.