Mangfoldig familie

Vi er bare to stykker, men vi er ganske mangfoldige allikevel, Olia og jeg.

I morgen reiser jeg til Bergen. Der skal jeg på kurs, jeg skal på fagpedagogisk dag og jeg skal på scenen og være komiker. Manuskriptet er omtrent skrevet, ideen er på plass, men det er langt fra renskrevet og ikke noe man ennå kan kalle presentabelt. Det er heller ikke garantert sikkert det er en lur ide, å bruke sånn jeg har tenkt å bruke den, selv om ideen i seg selv er lur og morsom. Kort sagt er jeg ganske nødt til å skrive et godt manuskript ferdig i dag. Og lære meg det når jeg kjører med kystbussen til Bergen etter jobb i morgen.

Det ble litt ekstra i tidspresset med det at jeg er student igjen. Jeg studerer litt matematikk ved UiS, og det er obligatorisk oppgave som skal leveres denne uken. Altså måtte jeg få den ut av verden. Så i går kveld var det matematikk. Sannsynlighet og statistikk. Det første er kult, det andre er litt for nært samfunnsfag til å være noe for meg. Oppgavene gikk mye på standardavvik og histogrammer. Standardverdi er jo egentlig ganske greit, når man ikke henger seg opp i de kanskje litt omstendelige formlene. Det dreier seg jo egentlig bare om å finne gjennomsnittet av alle avvikene. Hvert avvik finner man ved å ta hver verdi minus gjennomsnittsverdien. Så gjelder det å trikse litt så ikke positive og negative avvik nuller hverandre ut. Det er grei skuring.

Olia tar også dette faget. I tillegg med en bråte andre fag ved universitetshøyskolen, som jeg nok er nødt til å kalle det, og for videregående skole, for å forbedre karakterer. Det har ledet til den smått absurde situasjonen at hun som morsmålsbruker i russisk og høyere eksamen i nabospråket ukrainsk, ved siden av eksamener i engelsk og master i italiensk, hun skal nå ta eksamen i russisk ved videregående skole i Norge. Altså russisk som fremmedspråk, på videregående skole. De som vet litt om hvordan det står til med fremmedspråkene der, altså andrespråkene, bak engelsk, de kan uttale seg om hva de synes om dette. For mange er det bare å undersøke sine egne kunnskaper i tysk, fransk eller spansk, eller hva de nå valgte som B- og C-språk, som det het den gang, og hvem vet hva det heter nå. Hva om det kom en innfødt med høyere utdannelse – attpåtil i språk – som skulle ta den samme eksamenen? «For å forbedre karakterene».

For å gjøre farsen morsom er det jeg som er oppnevnt som sensor i dette faget. Det hadde tatt seg ut, om jeg skulle sensurere min kone i russisk. Snakk om at læremesteren blir hørt av eleven.

Men sånn er det. Det er videregående karakterer som danner grunnlag for opptak til høyere studier. Da er det disse må forbedres. Selv om det er bortkastet tid og bortkastede penger. Ingenting av det Olia nå vil forbedre, vil hun ha nytte av i det hun senere skal studere. Var det opp til meg, ble det en endring i disse reglene. Det som er sykt, bør gjøres friskt.

Olia står for en god del mangfold og prosjekter for sin egen del. Hun har endelig redusert arbeidsbyrden sin noe dette året. Det ser ut som hun vil slå seg til ro med en mindre stilling i helsevesenet, og heller satse på studier og en bedre stilling et annet sted i fremtiden. Dette har alltid vært målet, men hun har jobbet altfor mye til å være skikkelig i stand til å nå det. Nå studerer hun altfor mye.

Så Olia er oppmeldt i 5-6 fag på videregående og på universitetet, og hun følger vel langt på vei tilsvarende det samme med tanke på fag hun skal ta i fremtiden. Det er alt sammen realfag. Hun som er så flink i språk, hun er meg helt overlegen der, hun setter nå sine ressurser inn på matematikk, fysikk og ingeniørfag. Målet i sikte er oljebransjen.

Jeg må holde fortet, og kan ikke ha en kone som forstår mer enn jeg i matematikken. Derfor er jeg også 100 % student denne våren, i tillegg til å være 100 % i jobb og bruke litt tid på alle sideprosjektene. For eksempel det at jeg må skrive et manuskript jeg kan fremføre på scenen i morgen. Klokken er nå 1956. Det er 25 timer igjen.

Sånn er det hos oss akkurat nå. Det er store forandringer fra den ene dagen til den andre, og få baller som ikke er i luften.

Dalsnuten 2013

Vi gjorde det i fjor, så nå er det en tradisjon. Tidlig på vinteren tar mor og jeg en tur til Dalsnuten i Sandnes. I fjor var det 12. februar, i år allerede 20. januar. Begge årene var det i strålende vær, og med nydelig mat.

I drømmevær som dette er det minste føre (som far pleide å si) å gå tur.

Det har egentlig siden Olia kom over vinteren 2009/10 blitt helt vanlig med uvanlige vintre. Første året var det kolossalt med snø, og iskaldt – lenge. Året etter var det også kaldt, og i år har vi på ny hatt både en sjokkperiode med stort snøfall og nå en lang periode med stabile kuldegrader og pent vær. Da er det bare å komme seg ut på tur.

Olia syklet tidlig av gårde på jobb, så jeg var klar fra tidlig morgen. Det var mor som ble forsinket denne gangen, hun ventet gjester (Tonje og Espen, de vordende foreldre) på kvelden. Så kjørte vi treffsikkert opp til Dalsnuten.

Der ble jeg enda så ventet det var, forbauset over isen på vannet.  Det er tiltrekkende som en stein man bare må klatre opp på. Is bestemmer veien man må gå, jeg vil si det så sterkt. Man må gå på isen. Mor var nølende med å gå ut på isen på Gramstadtjørna, det nederste vannet ved parkeringsplassen. Først mente hun noe sånt som at den kanskje kunne være usikker, siden isen på Frøylandsvannet alltid er usikker, kommunen måler ikke denne isen engang, og da kan den umulig bli sikker noensinne, deretter hadde hun det noe mer rimelige argumentet at isen «var glatt». Det er i det minste sant.

Mor gjemmer seg bak et tre, trygt på stien, heller enn å gå på den glatte isen.

Så vi fant det kompromisset at jeg gikk på isen (som man skal), mens mor gikk ved siden av (fordi isen var glatt). For de som vil bli opplyst av det vi snakket om, så var det språk, bøyning av ordene «å dette (falle)» og «å omgås». Jeg prøvde meg med «å dette – detter – datt – har duttet», men var usikker som tynn is med den siste. Jeg tror ikke jeg ville skrevet det noe sted. Det skal man heller ikke. Verbet «å dette» brukes ikke i perfektum skriftlig. Å omgås er enkelt og greit, med det ordet kommer man ikke lenger enn til presens, man omgås i nåtid, og kan prøve det i fremtid, man skal omgås med celebriteter. Det er det som på engelsk kalles «habital action», en vane, det går ikke så godt å si det om  noe man gjør akkurat nå. Jeg omgås min mor. Det gjør jeg dag for dag, ikke akkurat der og da, her og nå, på Dalsnuten.

På en tømmerstokk har man full kontroll. Det er når man prøver seg på den tynne isen ved siden av, man kan gå igjennom, som jeg gjorde.

Dette var noe av det vi snakket om. Mens vi snakket så jeg noe av det kjekkeste, en bekk. På den var det selvfølgelig is, og til overmål en tømmerstokk. Det var ut å balansere, mor til å fotografere, og så var det å kontrollere om isen holdt. Det gjorde den ikke. Men sånt går ikke an å finne ut uten å prøve det med sin fulle tyngde. Det er som å få seg kjæreste. Man kan ikke få det uten å satse alt. Satser man alt, risikerer man å gå igjennom – som jeg gjorde, eller man kan lykkes – som jeg gjorde etterpå. Det gjelder både i å få seg kjæreste, og i å gå på isen.

Her er isen tykkere. Da har man intet valg. Man går på den.

Begge deler er viktig. Nå gikk jeg oppover isen (som selvfølgelig bestemte hvor vi måtte gå!), mor gikk ved siden av. Da vi kom til en bro, gikk mor over den. Da vi kom til et sted der det ikke lenger var skygge på isen (bekken gikk i en skog), var det sjokoladepause. Der fortalte mor hvem Jesus var, i fra barnemunn, sønnesønn til mors søster, Trine, det «er’n’ Jens Arnold!» Forstå det den som kan. Og det kan alle som kjenner forklaringen. De skal ha julespill, og Jens Arnold skal spille gjeter.

Straks bekken med isen er ute av skyggen, og i solen, blir det vakkert. Og sjokoladerasteplass.

Det fulgte et stykke uten is, men med sti. Det gikk vi raskt forbi.

Her er vi akkurat i ferd med å komme oss bort fra det intetsigende partiet med sti, og over til Revholdstjørn med is.

Så kom Revholdstjørn. Dekket av klink is, og barn og familier på skøyter. Det var strålende. Det var så få som gikk her på skøyter, at isen lå helt blank og fin, nesten ingen riper og sår,helt glatt. Det var gøy! Vi hadde heldigvis en pause her også. Kanelruller.

Mor gjør et forsøk på isen. Som man ser er den ikke særlig glatt akkurat der hun står.

Litt lenger oppe måtte jeg bruke list for å få mor med på is, siden det var så åpenbart i feil retning i forhold til hvor vi skulle. I tillegg var dette is som gikk nokså bratt nedover. Det var is man kunne sette seg å ake på. Eller gå forsiktig oppover. Jeg gikk oppover på isen, mor ved siden av (isen var glatt), som alltid. Hun snakket om ferieplanene sine. Slik fikk hun ikke med seg at Dalsnuten lå rett frem, mens vi gikk rett til høyre. – Hvor skal vi? spurte hun plutselig. Jeg tenkte raskt, men klarte ikke å svare like raskt. Det var ikke så mye å si. – Vi skal gå her oppover isen, sa jeg.

Det er ikke mange som klatrer over dette gjerdet på vei til Dalsnuten. Men vi måtte det. Fordi det var is der.

Isen brakte oss slik at vi måtte klatre over et gjerde, det var ingen vei utenom. Og så måtte vi gå gjennom det noen vil kalle skog og kratt, andre – som jeg – vil kalle sti. Etter en stund var vi tilbake på hovedstiden.

Da gikk det rakt oppover.

Fantastisk. Av og til må man ta sånne uttrykk i bruk.

Utsikten var fantastisk. Av og til må man ta slike sterke uttrykk i bruk. De er spart til anledninger som dette. Gjesdalsfjellene lå innover, Sandnes lå under noen tynne kuldeskyer, Stavangerhalvøya badet i vintersola, og Jæren og storhavet åpnet seg i det fjerne. Den lave vintersola gav det hele et veldig vakkert lys. Det er liksom soloppgang og solnedgang hele dagen nå i de dypeste vintermånedene.

Det er mor dere ser her i grønn jakke.

På toppen var det niste: Kakao, fylte horn, rundstykker, sjokolade. Vi satt og speidet på utsikten. Solen gjorde at det umulig ble kaldt, tross alle kuldegradene.

Det er til og med et par isråker på Gandsfjorden. Mor er opptatt med telefonen sin.

Så var det bare ned og hjem igjen. Jeg måtte hjem til min kone, som snart var på vei hjem fra jobb, mor måtte hjem til middagsgjestene sine.

Denne steinen er veldig lett å legge merke til. Den er på nedsiden av Dalsnuten. Revholdstjørn er lenger nede.

Nedturen går på andre siden av Revholdstjørn, så det blir liksom en slags runde. Jeg var tro til mine prinsipper, og holdt meg på isen der det var mulig. Mor var tro mot sine, og holdt seg konstant ved siden av. På et tidspunkt ringte Olia, og så måtte jeg snakke med henne på russisk.

Dette bildet får godt frem hvor stor mor er i forhold til porten hun skal igjennom.

Olia har det ved seg at hun sjelden vil slutte å snakke når hun begynner, og som regel har begynt, så telefonsamtaler med henne kan ta all tid som er, men på tur tar det seg ikke helt ut å snakke i mobiltelefon. Jeg måtte avslutte samtalen, jeg var jo på vei hjem, vi skulle snakkes om en halvtime, det som var viktig og uviktig nå, vil være like viktig og uviktig da, Olia reagerte ikke noe på det. Hun trengte ikke den omstendlige forklaringen.

Mor har valgt sin vanlige rute ved siden av isen, og tar bilde – til Instagram – av meg som har valgt den riktige ruten. På isen.

Først da vi kom helt ned til Gramstadtjørna igjen gikk også mor ut på isen. Det hadde også tatt seg ut, om hun skulle insistere på å gå helt rundt, noe som ville inkludere å klyve over et gjerde, når man bare kunne gå rett over isen. Og ha det mye gøyere. Jeg gikk først, hun kom etter.

Mor på vei ned mot Gramstadtjørna i solnedgangen (som det er alltid er på vinterdager).

Det var en veldig flott tur, skikkelig vintertur, som vinterne gjerne er her nede i det vestlandske lavland. Det blir gjerne kaldt, men snø blir det gjerne ikke. Man går til fots hele året. Men landskapet, naturen og lyset forandrer seg gjennom årstidene, hver tid har sitt, og vinteren kommer ikke dårlig ut på turer som denne.

Endelig tok mor også sjansen ut på isen. Man ser tydelig hvor glad hun er.

Flere bilder fra turen er lagt ut på min engelske avlastningsblogg. Det vil etter fem år med blogging stadig oftere bli en vane at store og mange bilder må legges ut der, siden jeg nærmer meg å bruke opp min tildelte opplastningsplass på WordPress.

Ansiktsløfting på bloggen

Jeg opprettet bloggen januar 2008. Det er fem år siden. Bevare meg vel som tiden går, alt fra den gang synes allerede gammeldags. Jeg hadde da bloggen ble opprettet ikke ennå kjøpt min første bærbare datamaskin, jeg hadde aldri hatt en mobil jeg ikke hadde arvet eller fått i julegave, aldri noen det var noen triks med, og ting som facebook, twitter og instagram fantes ikke. Jeg var ganske tidlig med å lage meg blogg, men ikke veldig tidlig. Min søster hadde for eksempel allerede hatt noen år, og om mine foreldre ennå ikke hadde, så var det like før de laget seg en. På tips fra min søster, Tonje, valgte jeg WordPress som plattform. Det var lurt, det anbefaler jeg også. De sørger for at det er lett å utføre fine triks, og gjør at vi kan konsentrere oss om skrivingen, eller eventuelt pyntingen, de som er opptatt av den slags. Lite tid er nødvendig å bruke for å finne ut av ting. WordPress er også flinke til å tilby nye funksjoner før vi skjønner vi vil ha glede av dem. Jeg er fornøyd bruker.

Disse fem årene har jeg brukt akkurat den samme layouten hele tiden. Den heter Quentin, uten at jeg tror navnet skal ha noen betydning. For noen år siden ble den oppdatert til Quintus, og nå skifter jeg til den. Selv om innholdet er det viktigste for meg, gjør det ikke noe om det ser friskt og fint ut. Quintus er nok også bedre tilrettelagt for alle mulige andre plattformer det er mulig å lese bloggen på. I 2008 fantes ingen nettbrett, ingen.

Jeg kommer også til å pynte litt rundt omkring ellers også. Bildet i toppen er fra hagen en tidlig vintermorgen.

Så kommer jeg til å rydde opp i kategoriene. Gamle kategorier som ikke lenger er aktive, kommer til å bli samlet i en sekk: Gamle kategorier. Navnet vil være informativt.

Bloggen har fått mange avleggere opp gjennom årene. Den siste er Greit?, på adressen heltgreit.wordpress.com (Greit.wordpress.com var reservert). Der vil jeg skrive meningsinnlegg.

 

Søndagstur til Danilels bursdag

I går var det meldt nydelig vær. Det var også meldt bursdag hos Daniel Nygård, i juvelveien på Kverneland. Da var det å slå fluer i samme smekk, enkle beslutninger – det var å kombinere søndagsturen med å gå bort til ham. Det er en avstand på sånn cirka halvannen mil, om man går riktig vei, som ingen kan forvente at man gjør.

Olia var på jobb denne dagen, så jeg måtte gå turen alene. Da allierer jeg meg med mobiltelefonen, min iPhone, som ingen for 10 – 12 år siden skulle trodd jeg ville bli fortrolig venn med, men som nå er en grei intellektuell partner, et godt fotoapparat og til og med trådløst internett med alt det fører med seg. Skamløst benyttet jeg meg av 3G denne gangen, og lastet kontinuerlig opp bilder på Instagram. Hvem skulle trodd jeg kunne komme til å leve sånn i tiden.

Men grunnelementene er de samme. Det er gode fjellsko, turklær og ryggsekk. Det skal gås. Jeg hadde sjekket kartet (også på iPhone, sånn er det), og lagt opp en løype som ville få meg over Figgjoelven ved Møgedalshølen, så oppover dalen vest for Åslandsnuten, og passe på å krysse Åslandsveien før jeg kom til Fjermestadveien, som jeg heller eventuelt kunne følge nedover. Den ville jo tross alt lede meg frem til målet.

Jeg kom meg av gårde sånn i tolvtiden. Etter frokost ble jeg døsig, og slumret meg gjennom store deler av Søndagsavisen på P2, før jeg begynte pakkingen.

Første del av turen er den kjedeligste og dummeste. Det er opp langs Stokkalandsfjellet, som nå er å gå i byggefelt og villahus, vi må mye lenge før vi er i turterreng, enn det var da jeg vokste opp. I denne delen av turen hørte jeg passende om arven etter det britiske imperiet, kledelig kjedelig, som grus- og asfaltveiene jeg gikk på.

Deretter blir det mer terreng i Stokkalandsskogen. Selv om jeg er her ofte, er det ikke helt selvsagt hvordan man kommer seg til Bråsteinsnuten, og videre derfra til Møgedalshølen. Det er lett å la seg forvirre litt, og mange stier leder feil vei, som den gang mor og jeg overhodet ikke fant frem, julen 2009, den verste julen i våre liv.

Nå gikk det imidlertid rimelig greit. Jeg holdt meg mye – litt for mye – i rydningene for kraftledningene. Det er en uting. Heller ingen elektrisitet, enn slike vederstyggeligheter i naturen vår. Det er tøffest med dem som tar sine standpunkt til endes.

Med appen RunKeeper på kan jeg etterpå se nøyaktig hvor jeg gikk. Jeg ser da at jeg hadde en delvis ufrivillig ekstra sløyfe, så jeg kom opp til Skrudstjørna, like ved foten av Bråsteinsnuten. Men den var bare delvis ufrivillig, for jeg vet at om man kommer ned på feil side av den lille fjellknausen ved Møgedalshølen, så kommer man seg ikke tørrskodd til broen. I flomtider som dette kommer man seg dit neppe i det hele tatt.

Det er etter broen jeg kommer i sjeldnere terreng, om man kan bruke ordet sjelden i denne mening. Jeg er der sjeldnere. Så langt. Her begynte det også å bli friskere radioprogram. Det handlet om kelterne, og akkurat her, om hvordan de ikke ville gi fra seg erobrede hodeskaller for gode summer penger.

Rett ved foten av Åslandsnuten er det noe som heter Mogedalstjørn. Der er det vakkert. Nå i januar står solen lavt på himmelen så å si hele dagen, det blir veldig vakkert lys. Og nå var det sauer ute på vinterbeite. Til og med det var en estetisk opplevelse, å se sauer springe.

Når man går etter et kart i hodet sitt, der retningen er klar, og det langsiktige målet er å krysse først en, så en til, bilvei, så står man rimelig fritt om man vil ta til høyre eller venstre ved forskjellige hindringer. Jeg kom meg veldig elegant over Åslandsveien. Det var kjempegreier, et karakteristisk sted med et stort tre og en liten bekk, Lambakk heter det der. Jeg hadde meg en sjokoladepause. Kortest mulig. På podcasten hadde de begynt med Krim-krigen. Det katastrofale angrepet fra britenes lette brigade, ved Balaklava.

Det var mange fotovennlige steder og øyeblikk på turen. Alt sammen ble lagt ut, eller forsøkt lagt ut, på Instagram. Et av forsøkene ødela plottingen for treningsappen RunKeeper. Den stoppet litt oppi stien på andre siden av veien, der fra hjørnet av Lambakkskogen. Jeg har bare hukommelsen å stole på hvor jeg gikk hen, derfra.

Men hukommelsen er veldig til å stole på. De drev med veiarbeid, det så ut til at de bygget en ny vei, der opp fra Åslandsveien. Hvem vet hva de tenker med den. For en som er i mot kraftledninger trengs hvert fall ikke flere veier. Det er alltid mer terreng som trengs.

Fri som jeg var kunne jeg gå nokså der jeg ville. Jeg valgte alltid den veien som gav mest terreng. Jeg husker jeg krysset en bilvei, men tenkte at dette umulig kunne være Fjermestadveien. Så jeg fortsatte ufortrødent. Det var oppi her jeg fotograferte det falleferdige huset jeg la ut på Instagram. Oppi her ble det også slik at jeg måtte begynne å tenke på at jeg måtte komme frem noenlunde på tiden.

Så jeg satte opp farten. Det var bare fjell og ukjente jærheier i alle retninger, så jeg hadde få muligheter til å anslå hvor langt jeg hadde igjen, eller finne riktig vei, om jeg skulle la meg forvirre. I horisonten så jeg en bilvei, det måtte være Fjermestadveien. Jeg gikk frem til den, krysset noen marker det er ugreit å krysse i sesongen, krysset veien også. Det ville bli for kjedelig å gå ned langs etter den.

Omtrent her åpnet jærlandskapet seg ut mot havet. Det er alltid en glede, da er det alltid lett å orientere seg. Som regel skal vi i retning havet. Nå også skulle jeg det. Jeg skulle også retning Frøylandsvannet. Fra der jeg skulle er det fin utsikt til det. Men Frøylandsvannet, det store, digre, var ikke å se. Så det var nok ennå et stykke igjen.

Jeg gikk helt bort til Mosvannet, før jeg for alvor vendte mot vest. Jeg husker at jeg hadde sett noen vann på kartet, og at jeg ikke skulle dit, men jeg husket ikke hvordan disse vannene var plassert i forhold til dit jeg skulle. Jeg holdt meg i terrenget. Jeg fikk fremdeles mange opplevelser med det. Solen stod lavt hele dagen, nå var den på vei ned. På en mark hoppet et rådyr foran meg.

Til slutt feiget jeg ut, og gikk tilbake til bilveien. Alternativet var et stykke skogkratt. Det vil som regel være et fristende alternativ, men nå begynte jeg å bli sent ute. Jeg måtte gå nedover Fjermestadveien i god fart. Nå fikk jeg startet RunKeeper-appen også, og hadde god kontroll med hvor jeg var og hvor fort det gikk. Jeg kom frem akkurat samtidig med Sivertsens.

Og det ble en trivelig bursdag også. Trude hadde laget kyllingsuppe, nå på en annen måte enn en annen gang. Big deal, som de sier på engelsk. Det var kjempegodt, og nå hadde jeg turappetitt. Det ble noen tallerkener, kan man si, og en god neve focacciabrød. Dessert kunne jeg også forsyne meg av ubeskjedent. Det er noe av fordelen med et aktiv liv. Det forsvarer aktiv spising. Jeg liker begge deler.

Takk for en fin bursdag, og for en fin tur!

Permanent oppholdstillatelse

I går kom beviset i posten. Det er et lite plastkort på størrelse med et bankkort. Slik de fleste identitetskortene er nå for tiden. På kortet er det et bilde av min kone Olga, og det står at hun nå har permanent oppholdstillatelse i kongeriket Norge. Med det oppfyller hun også vilkårene for norsk statsborgerskap. Det vil antagelig gå i orden i løpet av våren, slik at hun kan stemme ved valget nå i høst. Og hun kan reise til utlandet sånn som alle norske statsborgere kan, og hun slipper styret og kostnadene med å fornye oppholdstilatelsen hvert år.

Kravene som er nødvendige for å få innvilget permanent oppholdstillatelse står godt og greit forklart på UDI sine hjemmesider. Der står også hvordan man skal gå frem for å søke. For de som er kommet til Norge på familiegjenforening etter giftemål, er det viktigste kravet at de skal ha bodd i Norge sammenhengende i tre år. Olia kom julen 2009, og passerte altså tre år for en knapp måned siden. I tillegg er det krav om deltakelse i opplæring i norsk språk og norsk samfunnskunnskap. Fra 2012 er disse reglene skjerpet, fra til sammen 300 timer til sammenlagt 600 timer norsk og samfunnskunnskap.

Det er politikernes fine ord om integrering som ligger bak denne doblingen, som ikke tar hensyn til hvilket utbytte deltakerne har i undervisningen. For Olga opplevdes mange av timene særlig i norsk språk som meningsløse, siden hun allerede kunne norsk ganske godt da hun kom, og hadde bestått alle nødvendige tester da hun hadde de siste undervisningstimene. I andre kulturer ville det vi kaller integrering fort kunne kalles indoktrinering. Vi kaller oss åpne og tolerante. Men nåde den innvandrer som er kritisk til våre grunnleggende verdier. Hele intensjonen med dette kurset sier litt om hvor overlegne vi føler oss. Vi legger ikke frem vårt samfunnssyn og våre holdninger som noe som er åpent for diskusjon, det er noe vi skal lære bort. For innvandrere fra andre kulturer og med et annet samfunnssyn må det til tider oppleves ganske nedlatende, hvordan vi legger frem vårt syn som riktig, mens deres syn er feil.

Om Olga nå blir norsk statsborger så vil hun aldri bli norsk. Hun er i Norge fordi hun er gift med meg. Men hennes tanker er i Ukraina, hennes identitet er russisk, hun vil alltid føle seg fremmed her hos oss. Enda hvor kritisk hun er til alt tullet som foregår i hennes egentlige hjemland, og hvor mye elendig det er med så mange russere og ukrainere, så er hun umåtelig stolt av sitt hjemland, og vil forsvare det til sin død. Også dets måte å tenke og oppføre seg på. Der er folk for eksempel åpent og ærlig drittsekker, mens her hos oss foregår baksnakkingen og selvdiggingen bak et skinn av vennlighet. Russere er til å stole på, med det at du med en gang forstår at her må du ikke stole på noen. Her i Norge blir man lurt av falske smil.

Det var mest praktiske forhold som gjorde at Olga valgte å søke permanent oppholdstillatelse. Det viktigste er at det koste et par tusen kroner å fornye den midlertidige hvert år. Det er også plagsomt med måneder med behandlingstid hver gang. I fjor gjorde det at vi ikke fikk reist til Kiev i vinterferien. Nå kom bekreftelsen på at oppholdstillatelsen var innvilget i juleferien, slik at vi allerede har bestilt billetter og kan reise. Nå blir det ikke flere problemer med å reise dit når det passer oss. Det er derfor Olia er så glad for den permanente oppholdstillatelsen hun har fått.

Treningsapper

Det lå jo i kortene at jeg skulle bli betatt av dette, jeg som gjennom hele mitt liv har vært besatt av tall og statistikk. Jeg har kjørt løpet gjennom egne notater med penn og papir, egen programmering i GW-basic og Turbo pascal på datamaskiner, stadig bedre databaser og regneark, for så nå å ende opp med ferdiglagede apper. De gjør det enkelt for oss, nå om dagen. Eller de gjør det farlig for oss. Det er alt etter hvordan man ser det.

Det var i fjor januar jeg fikk min iPhone. Motvillig lastet jeg ned min første treningsapp, for jeg visste jo jeg kom til å bli bergtatt av den. Jeg begynte å bruke den, og er som ventet blitt hektet. Statistikkene skal følges med på, og de skal se fine ut. Når man ser hvor langt man har løpt, blir det mer motiverende å løpe langt. Når man ser hvor fort man har løpt, blir det mer motiverende å løpe fort. Ulempen er at man kanskje ikke lenger tar seg tid til å stoppe for å betrakte et ekorn eller et rådyr, eller fotografere det, som man også kan gjøre med telefonen. Det ødelegger gjennomsnittsfarten.

Resultatet er at man blir bedre trent. Og det går bare begrenset ut over naturopplevelsen, siden man antageligvis kommer seg oftere ut, for ikke å ødelegge mengdestatistikkene. I hvert fall gjør jeg det. 2012 er mitt suverent beste treningsår, når det kommer til joggeturer, sykkelturer og aktive gåturer. Under gåturer må ikke tidtakningen ta overhånd, det blir for dumt, men det er kjekt å se at man har vært av gårde noen mil på søndagsturen.

Det er tre apper jeg særlig har brukt. Her er min vurdering av dem. Jeg må si jeg ikke er noen avansert bruker, og jeg har ikke undersøkt grundig hvilke muligheter jeg har og ikke har. Dette er for hverdagsbrukeren, som ønsker en lett og grei app, og ikke gidder bruke mye tid på å sette seg inn i avanserte funksjoner vanskelig å finne frem til. Om jeg tar feil i noen av dem, eller det er opplagte funksjoner jeg ikke har sett, er det bare å skrive inn en kommentar. Der kan dere også anbefale andre apper jeg ikke har brukt.

Endomondo

Denne har jeg nettopp tatt i bruk. Den ser veldig fin ut. Etter min mening er det denne det er lettest å holde styr på venner og kjente, om man har felles treningskamerater. Jeg likte også godt nettsiden, der man får opp en kalender, med et lite ikon for hver treningsøkt man har gjennomført. Det er også veldig lett å legge inn treningsruter. Statistikkene er omfattende, med distanse, tid, gjennomsnittstid, maksfart, kalorier og minimums og maksimumshøyde. Om man vil se gjennomsnittsfarten for hver kilometer, er det et klikk bort.

Jeg har nokså nettopp begynt å bruke denne, så jeg har ikke lært meg alle funksjonene. Jeg savner et felt der jeg kan skrive inn en kommentar for hver økt.

LogYourRun

Kommer…

Runkeeper

Dette er den jeg har brukt oftest. Jeg er meget godt fornøyd med den. Den er svært enkel å bruke med start, stopp og pause. Den har nydelige og lett tilgjengelige statistikker. For eksempel er det i denne appen man lettest kan se gjennomsnittsfarten kilometer for kilometer, minutt for minutt. Den har også et praktisk oppsummeringsfelt, der man kan gi en kort kommentar til økten, for eksempel om det har vært problemer med snø og is, eller andre ting har skjedd som har påvirket farten. Man kan også kort og greit si om turen var fin, eller om det var et slit. Ulempen med Runkeeper er at denne så vidt jeg vet er tilkoblet WiFi, i hvert fall når man skriver denne kommentaren, og laster økten opp. Det er ofte fristende å gjøre rett etter økten er slutt. Når det etter hvert også blir svært mange økter, er de litt vanskelige å finne frem i, siden man bare må bla seg opp og ned i aktivitetene som ligger i rekkefølge. Der har de løst det bedre i Endomondo, der man kan se hva man har gjort i kalenderen.

Bursdagsselskap trettende dag jul, med 13 til bords i 2013

Det var ingen garanti for at det skulle bli vellykket i dag, da jeg inviterte den nærmeste familien til bursdagsselskap i dag. Tvert om, nesten, forhold utenfor det jeg blogger om gjorde at jeg rett og slett måtte sende en sms rundt om, og insinuere at det kanskje ikke var så lurt å komme. Alle kom allikevel – det er første gang på et par år vi er samlet absolutt alle – og det ble et riktig trivelig selskap. Merkelig, men et ugjendrivelig faktum.

Mye skyldes Olia. Hun strever litt med disse selskapene, som ikke er med hennes familie, og ikke er som i hennes kultur. Det blir også ganske mange av dem, siden vi er ganske mange folk. Olia har moren og søsteren, lille Tais, og fetteren i New York. Det er alt. De blir sjelden flere enn disse, som oftest færre, siden fetter Dennis slett ikke så ofte kommer seg over til Europa. Det blir derfor ganske voldsomt for henne når vi hver gang er 10 – 12 stykker som en standard.

Jeg tenkte derfor å invitere til brødmat, for det kan jo også jeg lage i stand, om Olia ikke vil involvere seg. Men brødmat ville ikke Olia høre snakk om, sånt går ikke an å servere gjester. I det hele tatt hadde hun ganske mange tanker om hva som gikk an og ikke, og hvordan alt skulle være. I fjor forsøkte jeg å lirke det til så det passet for oss. I år bestemte jeg meg for å la henne stå for styringen. Fullt og helt.

Grunnet et par andre ting kom vi ikke i gang med forberedelsene før sånn halv to. Da gikk Olia og hentet to hele laks, og ville ikke høre snakk om at dette kanskje kunne være i overkant. Jeg bekymret meg også over at mange nordmenn ikke liker fisk, og at Olia plutselig kan få veldig anstrengt forhold til folk som ikke liker noe. Så jeg forsøkte å finte inn litt spekemat, eller noe.

Jeg trengte ikke bekymre meg.

Verken Olia eller jeg er planleggere. Enda vi gikk sammen til butikken i går, var det litt av hvert som vi trengte, men ikke hadde. Hvem skulle trodd det, sånn selskapet ble. Jeg skrelte litt poteter, siden vi hadde litt lite ris, og så ble det fløtegratinerte poteter i tillegg. Og så sendte hun meg til gardsutsalget på Skjæveland for å kjøpe paprika til en spesialdelikatesse med fylte paprika, så vi også kunne få brukt noe av all kjøttedeigen vi hadde. Da jeg ringte for å høre om det vår noe mer vi trengte, mens jeg var der, var hun rasende for at jeg hadde kjøpt matfløte i stedet for kremfløte, og hun hadde stått et kvarter og forsøkt å kreme den likevel.

Selvsagt ble vi forsinket. Med det ble heldigvis gjestene også. De kom litt etter litt, så vi liksom kunne fase oss inn, all maten kunne lages, og stoler og bord settes på plass. Det ble jo etter hvert en ganske artig og uhøytidelig løsning, der alt vi hadde av stoler stod rundt spisebordet, og de som hadde plass på dem, kunne spise. De som hadde spist ferdig, forlot plassen, og overlot den til en annen. Sånn fikk barna spist i en fart, og sluppet pinen med å måtte sitte ved bordet, når de heller vil løpe og leke. Overraskende nok var det laksen som gikk rett hjem, særlig blant barna, de ropte og skrek etter den, og var spesielt begeistret for å finne bein. Som lille Benjamin klokelig sa: du må spise mye for å finne mange bein.

Du måtte i det hele tatt spise mye for at det skulle merkes i matfatene. Første pulje ble skiftet ut, en ny kom det til bords. Men det gjorde sannelig også nye retter. De omtalte paprikaene kom, Olia hadde insistert på en til hver, men de ti som kom var også rikelig i overflod. Den første laksen slet med å bli halvspist, enda vi alle gjorde store innhogg. På kjøkkenet lå enda en laks, like stor, nyttet og urørt. Brød fra jærbakeren var hele tiden tilgjengelig, flere salater, plommetomat og agurk. Alt laget ferskt av Olia etter at hun hadde tatt en løpetur i formiddag.

Barna var også i bemerkelsesverdig godt humør denne dagen. Det er svært sjelden dagens barn ikke maser etter skjerm og dataspill. I dag maste de etter penn og papir, for de løp kappløp fra rommet til stuen, og tok tiden og ville skrive det ned. Stolene og sofaen i stuen er veldig digre og tar veldig mye plass, men de er også deilige og klatre i. Og slik Olia har plasser dem, kan man klatre, hoppe og løpe i alle retninger. De store guttene tok seg av dette, mens de halvstore jentene tok seg av Benjamin som nå var blitt hund ved navn Hugo. Han ble matet med agurk. Trude og Tone ble stolte mødre til barn som spurte etter agurk i en skål, og ikke sjokolade.

Så var det kaffe. Rundt alt dette her ble det også fikset forskjellige ting, det må ingen glemme. Nå har vi ringeklokke, og Lars gjorde et oppriktig forsøk på å få på plass kjøkkenlampen i taket, men måtte gi opp, fordi vi – eller jeg – veldig klønete har somlet bort skruene vi kjøpte til dette formålet. Under arbeidet fant han imidlertid frem til hele kaffeserviset vårt, sterkt bra, siden vi akkurat skulle drikke kaffe.

Til kaffen hadde mor laget firkløverkake, pepperkaker og kokosboller, mor til Espen flere julekaker, og så er det alltid Olia som klarer å trikse frem noe. Denne gangen hadde hun kjøpt festlig snop, med biler som motiv. Det gikk rett hjem blant barna, og flere av de voksne.

Plutselig var det på tide å gå hjem. Det gikk også i pulver. Først var det Nygård og Sivertsen, så Tonje, mor og Espen. Det var en pussig vellykket bursdag fylt av tallet 13. Til og med gavene var av bemerkelsesverdig kvalitet, virkelig nyttige ting, som kommer godt med. Takk til alle som kjøpte dem til meg, og som var i så godt humør og blide og fornøyde når de kom på besøk.

Godt nytt år, god jul og Olia med permanent oppholdstillatelse!

I går var det stor fest i Gaupeveien 5. Deltakere var Olia og meg på stedet, Olias mor og søster i Kiev via Skype. Det er den første festen her i Norge Olia har hatt fullt og helt kontrollen over selv, og den ble vel så bra som andre fester vi har hatt her. Den overgikk i alle fall tidligere nyttårsfeiringer, der jeg har forsøkt å ta styringen.

Den første overraskelsen fra Olias side var å slå til med middag allerede i fem-tiden. Jeg satt nede og hadde tent opp i peisen, og følte jeg nettopp hadde spist, litt brødmat, sånn midt på dagen. Det var på tide å spise igjen.

Olia hadde laget pinnekjøtt med en naturlig vri, som en følge av at hun aldri har vært oppdratt til å lage pinnekjøtt. Blant annet var kjøttet stekt i ovnen, hun hadde laget en salat vi nordmenn aldri har tenkt på når det gjelder pinnekjøtt, og hun hadde laget en ekstra, tykk saus.

Selv på nyttårsaften, leeenge før en eventuell eksamen, leser Olia på ingeniørstudiet.

Kjempegodt. Jeg ble mer og mer sulten etter hvert som jeg åt. Det ble 5-6 store poteter, godt gjort når man på forhånd er mett, og det ble en god flaske juleøl.

Deretter gikk Olia og tuslet med sitt, mens jeg fyrte opp kopp etter kopp med Espresso, som vi smart har fått installert her nede i kjelleren.

Akkurat da jeg var ferdig med å drikke espresso, kom Olia med forslag om en flaske vin. Eller kanskje var det litt tidligere forslaget kom. Det passet i alle fall veldig godt: Jeg sluttet å drikke Espresso, og begynte å drikke vin.

Omtrent på dette tidspunktet gikk vi også opp. Det er veldig kjekt å sitte i peisestuen, der vi har peis. Men på nyttårsaften er det også kjekt å være oppe, så vi kan se på rakettene.

Vi kan ha det gøy også før vi har fått pyntet oss.

Det passer også så godt at nyttår i Ukraina er en time tidligere enn her i Norge. Så vi får markert det ordentlig to ganger. Klokken 2230 (ukrainsk tid: 2330) ringte Olia sin søster og mor på Skype, gjennom min fancy iPad-mini.

Der var det stor stas, siden jul og nyttår er ett og det samme for dem, de feirer begge deler samtidig. Det vil si, de er ikke så nøye med julen, men de gir hverandre gaver på nyttår. Og de kaller det nyttår, novij god.  Gratulasjonen er S novim godom.

Olia snakker med sin mor på Skype, og har fornuftig satt nettbrettet opp mot vinflasken sånn at alt er innen rekkevidde.

Oppglødd av dette og av vinen kom jeg på at jeg hadde gave til Olia. Jeg løp for å hente den med en gang, nå var det ingenting lenger å utsette, skjønt, vanligvis utsettes nok gavene til neste morgen. I hvert fall var det slik da Olia var liten. Men nå tilbød jeg å gi henne gaven med en gang, og hun ble nesten gråtende av lykke, enda jeg hadde sagt på forhånd at jeg kom til å gi gave og til og med hadde spurt om det var greit om jeg gav akkurat denne tingen.

Olia pakket opp denne gaven i opp mot ti minutter. Det er en lang billedsekvens som følger med, men jeg har ikke plass til å legge dem ut på bloggen.

Om Olia husket dette eller ikke, vet jeg ikke. Ingen gavegiver kunne i alle fall bedt om mer oppmerksomhet rundt gaven som ble gitt bort. Hun hadde også bare denne ene, alle andre gaver ble gitt oss på vår julaften. Nå pakket hun forsiktig opp, forsiktig så forsiktig, fordi hun etterpå tenkte å pakke inn gaven til meg i det samme papiret.

Nå nærmer det seg at presangen blir åpnet.

Underveis her hadde vi også fått tid til å skifte fra hverdagsantrekk til festanrekk. Det må også med.

Plutselig var det nyttår i Ukraina snart. Vi måtte få med oss talen til Janukovitsj, det er tradisjon. Om presidentene og statslederne er aldri så udugelige og kriminelle, så sitter det dypt i sjelen at tsaren er nasjonens far og naturlige leder, hans myndige ord kan få nasjonen inn på den riktige vei. Dette er min hobbyanalyse, jeg vet ikke om det virkelig er slik. For oss nordmenn er jo kongens og statsministerens tale på nyttår smått ironisk, jeg har aldri tenkt på dette som noe jeg må få med meg.

Nå fikk jeg altså med meg den ukrainske presidentens tale i det klokken slo tolv i Ukraina. Olie og jeg var lynraske i å skåle i rødvin, dette klokkeslettet kom brått på. Det kom så brått at hele vinglasset veltet, og ipaden med skypesendingen falt på gulvet. Det var et veldig uheldig tegn, i følge Olia, men i følge meg gjorde det ingenting, vårt nyttår skulle jo komme først om en time. Da skulle vi skåle i champagne.

Her sitter jeg i gaven min. Som alltid når jeg får klær av Olia,må jeg ta dem på med en gang.

I mellomtiden en eller annen gang var det plass til gave til meg også. Olia rotet litt om det skulle være nyttårsgave eller bursdagsgave. Det var sikkert i november hun kom med en diger bærepose med klær som skulle være gaver til jul og bursdag i årevis fremover, men hun klarte ikke å holde seg så mye som en time, og gav meg alt straks. Til jul gav hun meg en ny skjorte, og nå en ny genser. Alt sammen fint.

Og så var det nyttår også for oss i Norge. Vi begynte å tusle ut på terrassen og rundt omkring. Det ble sånn kaos som det gjerne blir på en fest, selv om vi bare var to stykker på den. Jeg måtte tenne fakkel, alle skikkelige folk har fakkel på trappen når det er fest. Og Olia snakket stadig med familien i Kiev. Og så hadde vi fotograferingen. Og vi hadde nå både champagne og rødvin vi måtte ta oss av.

Det er tradisjon i Olias familie, og sikkert rundt omkring i Ukraina og Russland, at man skriver ned et lite ønske på en serviettbit, og sluker denne med nyttårsskålen. Så blir ønsket oppfylt. Jeg har ønsket det samme hvert eneste år, det har aldri blitt oppfylt. Så denne overtroen er jeg skeptisk til. Men jeg ønsket det samme enda en gang, og tror det denne gangen vil gå.

Jeg ble etter hvert nå travelt opptatt med å drikke vin. Olie er en finfin festpartner, full av humør og innfall, men hun mangler stayerevne. Tidlig slutter hun å drikke vin. Og tidlig vil hun bare droppe alt i hop og legge seg. Klokken var sikkert rundt ett da det siste inntraff. Jeg er altfor gammel til å gå rundt og feste på egen hånd, jeg er tross alt 39 år, så jeg la meg jeg også.

Første nyttårsdag, og Olia er straks i gang med lesingen til eksamen laangt frem i tid.

I dag våknet vi til en praktfull dag på alle mulige måter. Jeg stod opp to ganger. Først altfor tidlig, for jeg uansett ikke vil klare å sove i sånn oppglødd stemning, så en gang til, for det er alltid kjekt å våkne med Olia. Vi spiste en herlig frokost. Olia kastet seg over ingeniørstudiene, og jeg kastet meg over henne, fikk jeg lyst til å si.

Rettere sagt er at jeg hadde en utedag i finværet. Jeg ryddet i garasjen, noe jeg aldri ville tro jeg ville skrive som et hyggelig gjøremål, og jeg plukket vodkaflasker fra hagen. Alltid et bevis på en solid fest. Jeg fikk også satt ut terrassemøblene, i hvert fall en stol. Solen har snudd, det vil våres, det er ingen ting å utsette. Jeg hadde på årets første dag årets første sjakkparti utendørs – på iPhonen.

Det begynner å bli en fast juletradisjon at min venn kaster vodkaflasken ut vinduet når den er tømt.

Og Olia fikk i dag meldingen om at hun er innvilget permanent oppholdstillatelse i Norge. Hun er på vei til å bli norsk statsborger, og vi kan reise til Ukraina når bare vi vil. Middagen var i dag på ny pinnekjøtt, på ny med Olias vri, nå bare litt bedre, siden jeg begynner å bli vant til den. Og så var det kaffe, og så var det bra alt i hop.

Det har vært en nydelig nyttårsfeiring, jul og bursdag, nydelig alt. Om bare 2013 kunne fortsette som det har begynt. Det var ingen snubling i starten dette året her.