Det er vinterferie her nå. Vi hadde planlagt en reise, men den er avlyst. Vi må reorientere oss litt i en verden veldig mye skumlere enn vi noensinne har levd i, og vi må ta vare på oss selv og hverandre.
Vi følger veldig godt med på det som skjer i Ukraina. Men jeg kommer ikke til å skrive om det her, kommer neppe til å skrive noe her i det hele tatt. Dette er ingen særlig aktiv blogg lenger. Og nå er det best slik.
Det blir en vinterferie på den gamle gode måten. Rolige dager. En og annen utflukt, en og annen tur. I morgen skal Irina ut og spille Bowling med en venninne. Kanskje skal jeg gjøre noe jeg har gjort uttallige søndager opp gjennom livet, gå en liten tur, eller gjøre noe jeg svært sjelden har gjort, ta en tur på kino. Det er hundrevis og tusenvis av gode bøker å lese, bøker jeg har selv, eller kan finne på nasjonalgalleriet.
Irina og jeg baker brød hver lørdag, rundstykker hver søndag. Olia er en god del på Skype og på nett, naturlig nok, men hun driver også med det hun alltid gjør, strikker litt og finner gode tilbud på brukte ting å kjøpe, hobbyen hennes.
Vi er jo rystet så det holder. Tenk den fantastiske verden Irina ble født inn i 2014, og den urealistisk problemfrie verden barna ble født inn i tiåret før her i vår del av verden. Tenk det som har skjedd siden 2020, og som skjer nå, akkurat nå.
Man må ta vare på hver eneste gode dager man har. Og kjempe hardt for at en selv og andre skal få flere av dem. Det var liksom en selvfølge for noen år siden, er ikke det lenger nå.
Jeg håper jeg kan hente frem denne bloggposten om noen år, lese den på ny, og tenke at det gikk bra.
En helt grei blogg 