Her står jeg ved inngangen til Bømlo Bowling og Biljard. Vi skal spille nede i Gruvo.
Jaja, posten i dag vil nok få folk til å tenke om igjen, om noen skulle tro det er noe luksusliv å være komiker. Pussig ting å tro, forresten. Fredag og lørdag var Stand up Bergen på rundreise i distrikene sørover, og jeg var en av dem som var med.
Første dag gikk turen til Bømlo, hjemstedet til Arne Larsen Økland, som storspilte på Bryne tidlig, tidlig på 80-tallet, og headet ballen rett i mål mot Vest-Tyskland i OL-kvalifisering, stupheading, der han vinket for å få ballen, og fikk den, og kastet seg frem og headet den inn. Da jeg var liten og spilte «veggen» med meg selv (det går ut på å skyte ballen i veggen, og så en gang til, og den som ikke klarer å treffe veggen, taper. Normalt er det en lek for to eller flere spillere) var det bare to spillere aktuelt å være, Arne Larsen Økland og Diego Armando Maradona. Det var et stort tap for Bryne fotballklubb da storstjernen Arne Larsen Økland gikk til Bayer Leverkusen som fotballproff, det var prisen vi måtte betale for at vår mann headet ballen rett i mål mot Vest-Tyskerne, de tok ham. Og vi kom ikke engang til OL, fordi vi boikottet lekene i Moskva. Alt dette husker jeg litt uklart, jeg var bare et barn, men Larsen Økland gikk i alle fall videre til Racing Paris, hvor han spilte sammen med Algerieren Madjer, han som scoret målet da Algerie helt uhørt slo Vest-Tyskland 2 – 1 i VM i Spania i 1982.Så dere forstår, å komme til Bømlo er noe helt spesielt. Og jeg skulle altså etter alle disse årene komme dit som komiker, en av fire fra Stand up Bergen. Vi reiste hjemmefra i komimobilen til Rune Lothe, den lovende komikeren fra det kommunale arkivet, og i tillegg til meg var også den erfarne distriktskomikeren Vidar Hodnekvam og selveste Pål Rønelv med. Det går i kjent stil utover til Os og Halhjem, litt sånn på kryss og tvers, riktignok, siden de bygger så mye bybane for tiden, og Rune slett ikke har som prinsipp å ta den snareste veien alltid. På ferjen fra Halhjem til Sandvikvåg blir det kjøpt mat vi kan håpe å få trukket fra på skatten, om vi bare greier å ta vare på kvitteringene, og ellers blir det mye snakk om hva som er morsomst.
Klokken sånn cirka litt over sju kjørte vi inn på Bømlo Bowling og Biljard, med nettadresse www.Bowlingen.no, som dere ser av det fine bildet, hvor også jeg har sneket meg med.
Her står jeg ved inngangen til Bømlo Bowling og Biljard. Vi skal spille nede i Gruvo.
Vi skulle imidlertid ikke spille direkte der, men i et lite hjørne i denne bygningen, i utestedet Gruvo. Vi fikk beskjed om at det var solgt 58 billetter, og at det kunne være hundrevis der i helgene. Og det var jo strengt tatt helg. Men de fleste – for ikke å si alle som én – går der for å danse og drikke seg Bømloskitings, de fleste – for ikke å si ingen – går der for å se på komikere, og sitte stille og følge med. Cirka sånn er det.
Frem til vi skulle på klokken ti satt vi nede i discoen og så på «The roast of Bob Sadget» på den bærbare datamaskinen til Vidar, og litt over ti gikk Vidar på scenen og sa at nå begynner showet, før han selv begynte det. Man kan trygt si at alle de 58 ikke møtte opp.
Lydprøve på scenen i Bømlo. Legg merke til leoparden i bakgrunnen.
Men alright, vi leverte nå varene våre, og folk lo av dem. Etterpå var det å kjøre samme veien hjem, denne gangen i mørke. Vi var vel fremme i Bergen sånn mellom halv ett og halv to, da var det ti timer til vi skulle møte for neste jobb på Øygarden.
Tor Inge introduserer showet som skal komme. Man hadde en underforstått enighet om at det ikke ville bli nødvendig med scenevakter
Til den var Tor Inge Ulveseth – den lovende komikeren som også er tryllekunstner – skiftet inn for arkivkomikeren Rune, fordi Rune skulle være morsom i Norheimsund den kvelen, som oppvarming for Roar Brekke. Tor Inge er en meget god erstatning, for det første var han en av dem som vant nykommerkonkurransen usett og uhørt på humorfestivalen i Stavanger i vår, for det andre har han bil. Så det var han som kjørte.
Vi kom frem til Øygarden ungdomsskole, hvis det var det det var, vi var hele tiden litt usikre på hva dette egentlig var, en ungdsomsskole var det i alle fall, men hva mer og hva vi gjorde der, skjønte vi vel egentlig aldri. Uansett, vi kom frem dit litt over klokken ett, da det skulle være lydprøve, det var det ikke. Men vi fikk brus og rundstykker, og frem til vi skulle begynne klokken halv fire på ettermiddagen, satt jeg i et klasserom, som også var bandrom og komikerrom, og skrev fremtidige manus. Et av dem ble veldig morsomt, heldige de som får se det.
Ok, om Bømlo bare kan kalles en betinget suksess for oss, ble Øygarden en ubetinget fiasko. Av og til bør man ikke bruke så mange ord, men heller vise frem et bilde, og la det tale for seg selv.
Den erfarne distriktskomikeren Vidar Hodnekvam mente dette ikke hadde noen ting med noen grenser for noe han ville være med på å gjøre, riktignok litt enklere formulert enn det jeg refererte ham, dette ville han bare ikke. Og Tor Inge, som vel praktisk talt kom rett fra Latter i Oslo for å spille her, var enig. Dette gjør vi bare ikke. Selveste Pål Rønelv ville kanskje også vært enig, men det var litt for sent for ham, for han hadde allerede gjort det.Dermed hadde min spede motstemme lite den skulle sagt, jeg mente vi burde gjennomføre showet uansett, det var det vi var betalt for, og for min del ville det bare vært gøy og noe å snakke om resten av livet, å ha spilt på denne surrealistiske scenen med strikkhopping og hoppeslott like ved. Jeg var også spent på om jeg ville klare det, om jeg ville få noen her ute til å le av de tingene jeg synes er morsomt, eller i det minste få noen til å følge med. Eller kanskje det beste å håpe på, at de som ikke fulgte med, ikke fikk en følelse av at jeg forstyrret dem. Det fikk jeg aldri prøvd, i stedet reiste vi hjem.
Det er kanskje ikke så lett å forstå ut i fra det dere ser, men selveste Pål Rønelv er faktisk på scenen i det bildet blir tatt.
Jeg må jo også si at arrangørene var veldig greie, og forstod godt at det ikke var noe særlig for oss å gå opp på den scenen, sånn som det ble. I settingen som det var, passet det bedre med dans og musikk, og andre ting som gjorde at folk kunne kjøpe pølse og brus, snakke sammen og kose seg i finværet. Vi har ingenting usnakket med dem, og jeg synes det er veldig kjekt at det skjer ting rundt omkring, og at vi får være med.
Stand up Bergen har nå show hver onsdag i visekjelleren på Rick’s, der er vi på hjemmebane og drar godt med folk og god stemning hver gang. Som gode (for ikke å snakke om mindre gode, og elendige) fotballag ofte gjør, sliter også vi litt på bortebane av og til. Men vi vet at vi må lykkes også der, om det virkelig skal bli til noe, derfor reiser vi gladelig igjen når noen spør. Og det skjer ganske ofte for tiden, så det er bare å følge med. Plutselig så er vi der.
Jeg har kjøpt en sånn blomst, eller jeg har ikke kjøpt den, jeg fant den, jeg plukket den, en sånn blomst som det går an å ta bort et og et kronblad, og så sier man skal og skal ikke etter hvert som man plukker, eller av og til sier man elsker, elsker ikke også, en sånn blomst var det jeg hadde plukket, funnet. Det er naturligvis bare et bilde på situasjonen, noen slik blomst finnes ikke i mils omkrets her jeg bor i sentrum av Bergen, jeg måtte i så fall plukke den fra hagene til folk, og det gjør jeg bare ikke, nei jeg gjør meg ikke til kjeltring for å finne ut om jeg skal eller ikke skal. Men som bilde på situasjonen fungerer det bra, jeg sitter i leiligheten min på Nordnes, en leilighet fra 2003 i en arbeiderblokk fra 50-tallet, kontrasten er finfin, også med det at jeg har denne skjøre blomsten midt i dette asfalt- og betonglandskapet, og at det hele bare er et bilde på situasjonen. Så begynner jeg å plukke da, vet dere, plukker ett og ett blad og legger det i søpla, for jeg vet om jeg legger det andre steder i leiligheten min kommer det til å bli liggende der i ukevis. Jeg legger dem like godt i søpla, ett for ett, skal, skal ikke, jeg hadde kvaler nok med å bestemme meg for om den første jeg trakk skulle være en skal eller en ikke skal, jeg tenkte på signaleffekten, nå skulle jeg endelig være offensiv og skulle, altså skal først, men så tenkte jeg at når jeg skulle være så offensiv og skulle, hvorfor hadde jeg da behov for å plukke på blomsten? Nei, det er ikke lett å være valgveik, jeg skar igjennom og sa skal første gang, resonnementet var slik at det hørte hjemme i rekkefølgen, vi sier tross alt skal, skal ikke, og å bytte om ville være det mest oppkonstruerte, altså skal, skal ikke, ett og ett blad ned i søppelbøtten. Jeg var selvsagt fra første stund klar over at det eneste avgjørende var om antall kronblader var et oddetal eller et partall, og min eneste sjanse for å skulle var at det var et oddetall, det er sånt jeg ikke kan unngå å tenke på, så jeg visste at når jeg begynte med skal, så hadde jeg tatt valget om å satse på at blomsten hadde et odde antall kronblader, da skulle jeg, hvis ikke skulle jeg ikke. Det ble oddetall, ja, jeg innrømmer det, i dette bildet her ender det med at jeg plukker de siste bladene på blomsten med skal, skal ikke, skal, skal ikke, skal og så var det slutt, jeg plukket det siste kronbladet av og holdt det mellom tommel og pekefinger, skal, jeg skulle altså, det ble skal, bildet endte opp med skal, jeg skal.
ES2006
Om en uke fra nå, våkner jeg varm av lykke, etter å ha vært på min fjerde REM-konsert i livet, og den første i Bergen. Rapportene tyder på at de spiller flere sanger fra de gamle IRS-platene, noe som er både gledelig, og ikke så helt gledelig. Det er gledelig, fordi disse sangene rett og slett er bedre enn de nyere, men dette er ikke så gledelig, for det tyder på et band over middagshøyden. Et band som begynner å spille det publikum vil ha, er i ferd med å resignere og har ikke lenger noe å melde, de må gå på kompromiss for å fylle lokalene og stadioene. Men alright, jeg må innrømme at jeg først og fremst ble glad da jeg så setlistene, også fordi det skal bli gøy å se hvordan moderne REM spiller sine gamle sanger.
Jeg har siden april gått gjennom plate for plate i de såkalte IRS-årene til REM, årene før de signerte kontrakten med giganten Warner Brothers, og ble også en kommersiell suksess, slik de alltid har vært en kunstnerisk. Document er den siste platen REM gav ut i disse årene, og den har noen storsanger som bærer bud om megahitene som skal komme, men den har også noen mindre bra spor, som bærer preg av å være litt venstrehåndsarbeid.
Tematisk følger sangene litt i samme gate som Life’s rich pageant. Det er sanger som liksom har noe på hjertet og som vil noe, men det er på REMsk vis kryptisk og tilbaketrukket, slik at det aldri blir påtrengende og pinlig. Michael Stipe er jo en uutdannet mann, men han skjuler det godt, og lar det være opp til lytteren å danne mening ut av sangene. Det gjør han smart i, og det gjør han godt. Platen har også REMs første kjærlighetssang, eller sang om kjærlighet. Når den kom, ble det ikke en lykkelig en.
Musikalsk synes jeg denne passer godt i mellomlandet mellom IRS-years og Warner brothers-årene. Noen av sangene er obskure og utilgjengelige av godt gammelt merke, mens andre kunne vært spilt på en hvilken som helst radiokanal. REM begynner å bli riktig profesjonelle, på denne platen. De kan håndverket, uten at det ennå går helt på bekostning av leken.
Document
Dette var sammen med Lifes rich pageant den første platen jeg skaffet meg, etter Out of time og Automatic for the people. Og jeg var fortsatt såpass grønn, at jeg syntes det var flott den hadde bonusspor (nå synes jeg det er en uting, sånt hører hjemme på ekstra utgivelser, eller for nedlastning på internett), og vel egentlig likte disse best. Document har også de suverent beste bonussporene av disse platene (Life’s rich pageant er nest best), med to tøffe alternative versjoner av finest worksong (noe som forresten skulle illustrere poenget, tre ganger samme sang på samme plate?), den fine instrumentalen «Last date», og noen helt vidunderlige, akkustiske vesjoner av To the one I love og en medly med Time after time, Red rain (av Peter Cetera, av alle) og So. central rain. Dette gjorde meg helfrelst på REM, og særlig den akkustiske, lavmælte versjonen av bandet, der også Gardening at night, egentlig var det eneste som kunne måle seg med de overjordiske sangene på Out of time, og enda mer overjordiske sangene på automatic.
Smaken min har jo forandret seg litt siden den gang, og jeg har knapt hørt bonussporene etter år 2000, men de er fortsatt vakre, og resten av platen har jo bare vokst. Da jeg hørte den på 90-tallet og lagde statistikker, hadde jeg en favoritt ingen klarer å gjette, mens jeg nå har slått meg til ro med at den fineste tittelen også er den beste sangen. Jeg er også blitt en så gammel og svoren og seig fan, at jeg mener at dette er den svakeste av IRS-platene, der jeg vitende og vel, vet at mange mener dette er den beste REM noensinne har gitt ut. La oss se på den sang for sang, som vanlig.
Platen er egentlig litt variabel, med noen sanger helt i ypperste toppkvalitet, noen som vel ikke helt holder REMs kvalitetsstempel fra denne tiden.
Finest worksong
I likhet med Lifes rich pageant begynner enne med solid rock. Men der Begin the begin har både trøkk og fart, har Finest worksong mest trøkk. Det er til gjengjeld voldsomt, med et karakteristisk en-tones riff som går gjennom hele sangen, og ingen akkordskift i verset, det er bare trøkk og innestengt energi. I sanger som dette skal man ikke henge seg for mye opp i teksten, men Stipe har nå fått til noen linje som passer godt inn i stemningen. Meldingen er: Take your instinct by the reins, what we want and what we need, has been confused, been confused! Med mike Mills som gauler «Blow your horn» i bakgrunnen, noe som også kan høres ut som «worksong». Dette er noe av det tøffeste REM har gjort, det er deres «Finest worksong».
Welcome to the occupation
Dette er en skjult perle på platen. Det er en ordentlig politisk sang, av ordentlig REM-merke. Okkupasjonen er altså livet og samfunnet i USA. Akkordene er Em – G – Em – D, med noen nydelige rullende bassganger opp og ned. I refrenget er det Am – C – Am – Fmaj og Am – D – G. Soloen over akkordene Fmaj og Em er noe av det søvnigste som finnes, og det er ment i aller mest positive mening. Den er herlig å sovne til, herlig avslappende. Denne sangen har også en flott avslutning, som også flere av platene her har, med Michael Stipe som roper «Listen to meeeee…» igjen og igjen, mens akkordene ruller og går. Dette er også veldig kjekt å spille selv.
Exhuming MacCarthy
Denne er en av sangene de har hentet frem for de nye konsertene. For min del kunne de godt tatt en annen, selv om denne også er artig. Det er en akkord- og rytmebasert sang, munter og hamrende rytme, akkorder i en dur som ikke blir altfor mye brukt – F#. Refrenget går slik «Enemy sited, enemy met/I’m adressing the real (tysk uttale) politic/look who bought the myth». Mac Carthy er jo den store kommunistforfølgeren i USA på 50-tallet, men selv en historiker som jeg, finner ikke så mange referanser til det i denne sangen, uten å ha sjekket det opp. Det er en munter sang, men i dette selskapet et hvileskjær.
Disturbance at the heron house
En ting som kan gjøre at jeg føler meg utenfor her i verden, er at en sang som denne, ikke er en større hit. Det er en briljant popsang, laget over et briljant riff, som durer og går mer eller mindre gjennom hele sangen. Verset er melodiøst, selv om det bare består av en d-akkord, og refrenget er ikke mer enn en G og en A. Enkelt og briljant. Og enda mer briljant når de får til en solo som en forløsning, en solo over C og G.
The feeding time has come and gone/They lose theyr heart, and head for home/Try to tell us something we don’t know»
og så gjentas den siste setningen igjen og igjen (eller burde gjøre det, vi gjør i hvert fall det når vi spiller det, og det blir veldig gøy, for når den blir gjentatt mange nok ganger, forandrer den mening!), eller det er vel «Everyone’s allowed», de gjentar.
Strange
Dette er en pussig en. Det var lettere å like den i ungdomstiden, enn nå, det er liksom litt fart og moro uten innhold. Teksten er «There’s something strange going out to night/There’s something strange, and it’s not quite right/Michael’s nervous and the light has changed/There’s something going on, and it’s not quit right» og et refreng med dudu-du-dudu-du-dudu. I rocken er det enkle ofte et kvalitetstegn, men jeg synes denne sangen beviser at det ikke alltid er slik. Man skal være i veldig god stemning på forhånd, for å la seg rive med av denne.
It’s the end of the world as we know it (and I feel fine)
Om ikke annet, så er dette den sangen som har den beste tittelen. Den er herlig, og før man har hørt sangen, hvis det da er mulig å se tittelen og lure på hvordan sangen er, før man hører den, må man vel lure seg ihjel på hvordan den er. Jeg tror samme hva man tenker, blir man overrasket. Sangen er et fartsfylt fyrverkeri av en fest, der verset går så fort og med så mange ord at det er urolig det går an å holde det melodiøst, og i kontrast blir refrenget riktig så artikulert, det er hva man sitter igjen med, i kaoset.
Dette er en sang de spiller i ekstranumrene i konsertene nå for tiden, og den er ofte brukt i avslutninger, hvor den passer meget, meget godt, energiutblåsningen som den er.
Og gjentagelsen «I feel fine…» det er jo det beste man kan gå ut i konsertnattemørke med, it’s the end of the wold, eller ikke.
To the one I love
Dette er renget som REMs første kjærlighetssang, karakteristisk nok uten å være en kjærlighetssang i det hele tatt, i hvert fall ingen kjærlighetserklæring. «A simple prop to occupy my life», er meldingen, og «This one goes out to the one I left behind». Fremdeles mener jeg den akkustiske versjonen er bedre enn studioversjonen, og har nok mange uenige med meg i det.
Fireplace
Også en merkelig en, jeg likte bedre i ungdommen, enn jeg gjør nå. Den gang var det jo helt riktig med «Crazy, crazy world», i surrealistiske omgivelser, eller det jeg trodde var surrealistiske omgivelser. Jeg fikk alltid en følelse av alt svevde og snurret rundt, når jeg hørte denne dangen, det var «Crazy, crazy world». Så kom «Hang up your chairs/You better sweet, clear the floor for dance/Sweep the floor upon the fireplace»
Lightning hopkins
Det tøffeste i denne sangen er ropet: «Crow!»
King of birds
Vel, her har vi den gamle favoritten. Og fremdeles synes jeg den har sin sjarm, selv om den ikke står seg mot hitene på platen.
Oddfellow local 1-5-1
Platen åpner med en slager og en umiddelbar hit, og slutter med oddfellow local 1 – 5 -1, en sang jeg selv etter alle disse årene har litt vanskelig for å huske, og fortsatt kan komme i tvil om egentlig er denne, eller lighting hopkins, når jeg hører den. Jeg synes dette er en av de svakeste sangene REM laget på 80-tallet, og at den hadde passet bedre sammen med en haug med andre sanger, slik som Dead letter office, enn her på en offisiell plate. Dog skal jeg ikke underslå at jeg har lært den på gitar, og spilt den flere ganger. Det er jo REM. Man er ikke fan for ingenting.
Mindre enn et år etter at Brann tok sitt første gull på 40 år, og feiringen savnet enhver begrensning, er den kjente og kjære begredeligheten tilbake i Brann. Og i Bergen, og i de Bergenske aviser. Både BA og BT (som er tabloid i form og ikke i innhold, hehe) har ryddet hele forsiden for å si at nå må Mons gå. Når Brann ikke engang greide å kvalifisere seg for mesterligaen, får det være nok. Da finnes det ingen annen utvei enn å sparke treneren. For egen regning vil jeg legge til at de øyeblikkelig må sparke nestemann også.
Det er morsomt å følge med. De samme avisene som var tøylesløse i sin begeistring i fjor, som lanserte føljetonger og kampanjer månedsvis før gullet var sikret, og satte et gigantisk banner over hele Fløyen, da Brann skulle spille den siste avgjørende kampen, og sikre gullet, men i kjent stil tapte 2 – 1. Og gullbussen som var klar til å frakte spillerne fra Flesland ble bare komisk, og byen våknet neste morgen til forsøpling i gatene og tjukt av folk i fyllearresten. Men den sesongen var jo alle lag så elendige, at det skulle svært mye til for ikke å vinne. Så Brann greide det jo til slutt allikevel.
Da skulle man ikke være store spåmannen for å tippe årets sesong ville bli en fiasko. En klubb og en by som lar selv manglende suksess gå til hodet på seg, som om det var en suksess, vil aldri kunne bære det å være seriemester. Det er en naturlov. Og særlig BT har jo vært etter Mjelde siden han ble ansatt, til tross for at han har vunnet både cupgull og seriegull i en klubb som stort sett ikke vinner noen ting. Det er jo ikke vanskelig da å gjette at Brann vil tape noen kamper, og kravet om trenerens avgang vil vokse frem på ny, og man vil morsomt og offentlig diskutere hva som går galt, i stedet for å konsentrere seg om oppgaven, som er å vinne fotballkamper.
Og nå kom altså kravet for fullt i begge Bergensavisene etter en kamp Brann etter rapportene spilte ganske bra, Mons må gå, med fornavn og det hele. Det er jo direkte komisk. I mai fikk Mjelde forlenget kontrakten, med klausul om skikkelig kompensasjon om han må gå før tiden, altså får sparken. Dette er jo god saft for aviser på trenerjakt, så kan de sparke klubbledelsen i samme slengen. Det er jo talentløst å love en trener en million kroner for å sparke ham, et par måneder før de gjør det. Selv ikke fotballklubber kan sløse millioner på den måten. Eller forresten, nå lyver jeg, det kan de.
Dermed er vi med det eneste jeg synes er litt alvorlig med norske fotballklubber og sånn det nå er blitt. Så vidt jeg vet er Brann støttet av Bergen kommune, som også flere andre er støttet av kommunene sine. Dette er lette penger for kommunene å bevilge, for de fleste klubbene er så populære (upopulære klubber får selvsagt ikke penger), at folk flest synes det er helt greit, og kan godt stemme på partier som gir offentlige penger til rike og velstående fotballklubber – eller fotballsluk. Jeg synes ikke våre skattepenger skal gå til trenere får sparken. Og jeg synes ikke kommunale midler som kunne vært brukt til skoler, helse og miljø (kunne jeg ikke blitt en glimrende politiker? det er veldig lett), blir brukt til å kjøpe spillere for 10 millioner kroner, i stedet for 5.
Ellers er det hele bare morsomt. Og i Branns tilfelle, er det mye gøyere og følge med på underholdningen rundt , enn det som skjer ute på banen. Der er det stort sett begredelig tippeligafotball som foregår. Alle må gå.
But there’s a warnin’ sign on the road ahead/There’s a lot of folks sayin’ their’ll be better of dead/Don’t feel like Satan, but I am to them/So I try to forget in any way I caaaannn…
Keep on Rockin’ in the free world/Keep on rockin’ in the free world/Keep on rockin’ in the free world/Keep on rockin’ in the free world
Wow.
Det var ikke noe å si på avslutningen av Neil Youngs ordinære set, som det heller ikke var noe å si på begynnelsen, midtpunktet, eller noen som helst del av den. Det var Rock n’ roll og en konsert som den bare kan bli, når det er Neil Young som holder den. Fra han kom inn, feit og fin, og uten særlig plan om sceneshow og dingel dangel og den slags type ting, fra han kom inn og fant frem gitaren sin, slo an noen toner til «Love and only love», fra Ragged glory. og satte i gang med en flere minutter lang solo for fansen, fra da og inn i evigheten var det bare Neil Young.
Og han øste på så til de grader der i starten, «Love and only love» er nevnt, det er rockesang, Love and only love can endure/Hate is everything you think it is/Love and only love can bring you down/Love and only love – can bring you down… og så er det solo som bare vrir ut alt som er av gitaren, Only love can bring you down. Det er kunst, rockekunst. Og et enda større kunstverk er «My, my, hey, hey», unnskyld, «Hey, hey, my, my», elektrisk versjon, må vite, fra Rust never sleeps, en av rockens beste platetitler, og et sitat fra samme sang. Denne sangen har et riff og en rytme bare Neil Young kan komme på, fra Am til G, og hamring på Fmaj, vidunderlig, vidunderlig hamring. Og så forløsningen med C – G- Em7 og F, og høy, lys synging, for eksempel med verdensberømte «It’s better to burn out, than fade away» (som han riktignok ikke sang på konserten da, der var det «It’s better to burn out, cause rust never sleeps», og igjen solo og pryling av gitaren. Det var bare to sanger, men det hele var på plass, det var flat pedal og øs på.
Og så fulgte de som elektriske perler på en snor, «Everybody knows this is nowhere», fra platen med samme navn, kraftigere enn versjonen på platen, «Powderfinger», der godeste Neil hadde et lite, artig feilskjær med teksten, slik at det ble «Daddy’s gone and…/Daddy’s rifle in my hand felt reassurin'», han begynte rett og slett på tredje vers en gang til etter å ha sloss litt med gitaren noen minutter i en sedvanlig solo. Og så kom den nye «Spirit road», some Neil Young sa han skrev for et år eller to siden, «I don’t know, they are all the same», og så skampryler han gitaren en gang til, og har helt rett. «They are all the same». Selv over 60 lager Neil Young sanger som er like bra som på alle steg av karrieren, denne står slett ikke tilbake for de tre første her på konserten, og i euforien tenker jeg på Neil Young selv som sa: At når han laget en ny sang, satte han den på full guffe og gikk inn i naborommet. Om det da gikk an å høre melodi gjennom all støyen, var det en sang.
I starten her var det ingen bremser i det hele tatt. «Down by the river» har alltid vært en av mine absolutte favoritter av Neil Young, et episk, lidende drama, der alvoret i sangstemmen og kraften av gitarspillet helt kamuflerer det litt enkle mordet som skjer i refrenget, det burde jo være komisk, men er her intenst alvor. Down by the river, I shot my baby/Down by the river, I shot my baby/Dead, shot her dead. I dagens konsertversjon hadde Neil Young kuttet ut at han «shot her dead», kanskje ikke så dumt, og siden stemmen kanskje ikke bærer så godt som den en gang gjorde (ikke at den bar så godt den gangen heller), kom koring og instrumenter langt tidligere inn og overtok i overgangen mellom verset og refrenget, i en riktig så vakker effekt, som jeg syntes løftet sangen. For om refrenget ikke er så lett å ta på alvor, er verset rock så godt som det blir «Take my hand, I take your hand, babe/Together we might get away/There’s so much sadness, so much sorrow/I don’t know if I can’t make it this waayyyyyyy (som han sang i går)» Så er det refrengtid. Mesterlig. Og Cinamon girl, krydderjenten av kanel, som Neil Young vil leve med, tredje knallsang fra Everybody knows this is nowhere, den smalt inn i går også, som den alltid gjør det.
Det var 7 sanger elektrisk rock i både direkte og oveført betydning, her står Neil Young uten sin like, her er han kongen og eneste mann på haugen. Så gikk han inn i et akkustsk set, og her vartet han ikke opp med sine vakreste sanger, uten at han lot være å overbevise av den grunn. «Oh’ lonesome me», av Don Gibson, er jo en helt annen sang når Neil Young synger den, enn når Don Gibson gjør det, for Don Gibson er det jo en munter trudelutt, for Neil Young er det fortvilet lidelse. «I bet she’s not like me/She’s out and fancy free/flirting with the boys with all her charm» Prøv å si den med den lyseste og mest pipende, lidende stemmen dere kan, prøv å etterligne Neil Young. Det er klart, ordene kan dog ikke ha samme betydning når han nå står og synger dem som godt over 60-åring, som den gang han gav den ut på plate (After the goldrush) og var i 20-årene. «Mother earth» på orgel er det bare Neil Young som kan få til, mer er ikke å si om det, sånt må bare oppleves, og for å oppleve det, må man kjenne godt både Neil Young og sangen. Videre sanger i det akkustiske settet var «Needle and the damage done», der Neil Young vel ikke var helt inspirert, og spilte litt feil, «Unknown legend», som jeg synes er en helt herlig sang fra Harvest Moon. Nei, den sangen her, den er gøy å spille å høre og å tenke på, og tenk at han spilte den her for oss, også. «Heart of gold» er en hit, og når jeg hørte den i går, skjønner jeg det, det er jo en nydelig sang, og jeg spiller den så sjelden, at den ikke er overspilt. I det akkustiske settet dominerte sanger fra Harvest, og til slutt kom «Old man», der det var veldig koselig å høre Neil Young referere til siste sang til Real Ones (som var oppvarmingsbandet), de er jo et Bergensband, og liksom er en del av oss. «Ballad of an old man», heter sangen til Real ones, flott den også, og en finfin avslutning på oppvarmingen, men det er nå Neil Young som er Neil Young, og når han sier «This is my version of that song», det er litt av et kompliment. Og når banjoen kommer inn, som den jo skal og alltid gjør, men likevel er overraskende, da er det kanskje den som i knallhard konkurranse tar den akkustiske premien. Jammen overbeviser ikke Neil Young her også, og det altså uten å plukke fra de aller største skattene sine.
Deretter fulgte den mest krevende delen av konserten, krevende selv for blodfansen. Jeg som har kjøpt «Old ways», countryplaten, og også de fleste andre av de tvilsomme platene fra 80-tallet, jeg har selvfølgelig glede av «Get back to the country», i en elektrisk versjon som ikke er til å kjenne igjen fra komikøntrien på platen (gjennomført, med munnharpe og det hele). Men «Just singing a song», «Sea change» og «When world’s collide» er ennå ikke utgitt, og ikke så enkle å bli klok på ved første gangs høring. Både Neil og bandet kjørte imidlertid på med både innlevelse og glede, så det er tydelig at de liker sangene og vil noe med dem, i det minste, og de to første hørtes vel ut til å ha noe ved seg.
Det var god greit å kunne kjenne igjen Cowgirl in the sand, etter at Neil Young hadde hamret litt på gitaren noen minutter. Dette ble en kraftversjon, som sikkert varte et kvarter om noen tok tiden, hva vet vel jeg, og hver gang var det like tøft når Neil Young etter en solo for evigheten på ny gav seg i gang med et vers «Hello Ruby in the sand/Is this place at your command«, «Could I stay here, for a while/Could I see your sweet, sweet smile«. Og så var det avslutningsvis ingen over, ingen ved siden, «Keep on rockin’ in the free world», den sangen er bare helt utrolig, både i tekst og melodi. Em – D – C, med basshamring i mollakkorden, og selv en som ikke kan spille gitar, kan få det til å bli tøft, Neil Young bare pøser på med lyd og elektrisitet. Og når man da får forløsningen med en G i refrenget, og tekstlinjen «Keep on rockin’ in the free world», forløsning både fra tekst og melodi, for teksten er jo nød og elendighet og rockens samfunnsengasjement. Det er mye enklere utført enn for eksempel hos Bob Dylan, men med en direkte ærlighet som når Neil Young gjør det blir vel så bra. «Now she puts the kid away and she tries to get a hit/She hates her life, and what she’s done to it/That is one more kid, that will never get to school/Never get to fall in love, never get to be cooooollll…» med beintøff koring på «NEVER», og aggressivt fortvilt, og forløsningen Keep on rockin in the free world, igjen og igjen. Til hvilepunktet og energioppsamlingen, en ren, skjær A-akkord, i overgangen fra refreng til solo, uten annen hensikt til å hamre opp energien, og så skyter bare Neil Young avgårde i et oppgjør på liv og død på gitaren, eller om det er et kappløp vekk fra elendigheten, hva det enn er, det er så tøft, det er så rock, og når det er Neil Young, så vet man at det trenger aldri å ta slutt. Det fortsetter in i evigheten.
There’s a a man in the people/Says keep hope alive
Got fuel to burn/Got roads to driive….
Yes.
Ekstranummeret var temmelig pussig A day in the life, den store Beatles-sangen fra Sergeant Pepper, og man skulle vel kanskje tro at det ble litt stilkrasj mellom Beatles og Mr. Young. Neil Young har jo en ganske annen måte å lage musikk på. Men det var jo så godt innøvd at man skjønner godt at de spiller denne hver eneste kveld denne turneen, og har den som siste sang. Neil Young går jo mye lenger enn Beatles når det gjelder å lage støy i overgangen fra det første verset, til det fantastiske innskuddet (Woke up, got out of bed…), for ikke å snakke om avslutningen, der Neil Young ryker alle strengene i en kakafoni av lyd. Konserten er slutt.
Arrangementet var også meget bra, synes jeg, ros til konsertarrangøren Bergen Live. Koengen er ikke det beste området å holde konsert på, siden det kan bli trangt ved inngang og utgang (i motsetning på et fotballstadion, for eksempel, der hele anlegget er laget for å håndtere sånne menneskemengder). Men her gikk det ganske så raskt både inn og ut. Det var fullt av frivillige rundt omkring som ble synlige bare når man trengte dem, for eksempel når man skulle på do eller kjøpe øl, og til det første hadde de meget smart laget en skikkelig lang renne for mannfolkpissingen. For ølkjøp hadde de briljante holdere, slik at en person raskt og enkelt kunne kjøpe opptil 10 øl til gjengen sin. Nei, dette var bra fra ende til annen.
Og om en drøy uke, er det R.E.M…
Blant Neil Young-konsertene som er blitt holdt opp gjennom årenes løp, er det mange, mange, mange jeg kunne ha tenkt meg å ha vært på. Hva han gjorde rundt 1970-tallet, er jo musikalsk helt uovertruffent, og det blir gitt ut på Live-plater nå, slik som Fillmore east og Live at Massey hall. Her skulle jeg selvfølgelig likt å ha vært, dette er fantastiske utgaver av fantastiske sanger, og fantastiske utgaver, av sanger som til vanlig slett ikke pleier å være så fantastiske. Å, ja, alle konsertplatene til Neil Young, for eksempel Live rust, eller til Rust never sleeps, der han spiller først akkustisk, så elektrisk, og når det er elektrisk, så er det så til de grader elektrisk. Weld, det er jo Neil Young på høyden, tenk å ha vært på en slik konsert, da dere, da Neil Young begynner på Like a hurricane, og så simpelthen bare aldri slutter. Ja, det hadde selvfølgelig vært artig å ha vært der på 90-tallet også, da Neil Young reiste rundt og spilte skjorta av Pearl jam, som for ham fungerte som bandmusikere. Det hadde jo vært kjekt å sett, og fått forholdet i rocken litt på plass. Ja, jeg hoppet visst over unplugget, som jeg selv som svoren Dylan fan, vil si at Neil Youngs konsert rett og slett er bedre, og mye bedre. Det er vidunderlig, 14 sanger, deriblant akkustiske skatter alle visste var vakre, og nye skatter i form av nye innpakninger. Mine favoritter fra denne platen, er for eksempel Pocahontas, Helpless, Transformer man og Like a hurricane, og det er ikke alt dette man kan si høyt i Neil Young kretser, så jeg sier det bare her på bloggen.
Og jeg skulle så gjerne vært på mange av de konsertene som ikke er kommet ut i offisielle utgivelser også. For meg henger materialet som har nådd ut på Accoustic young veldig høyt, det er en eventyrlig kombinasjon av ustyrtelig vakkert og ustyrtelig komisk. Neil Young spiller og synger med en innlevelse som gjør et ubetalelig inntrykk med den altfor lyse stemmen hans, og de altfor enkle tekstene. Og så snakker han mellom sangene, og blir både fornærmet, lei seg og irritert på publikum når de buer på ham for det. Særlig er hva han holder på med i forbindelse med sangen «Too far gone», en sang gitt ut på Freedom så sent som 1989, og der gitt ut mest som en spøk, som sangen ikke kan være noe annet enn. Bortsett fra her, i denne 1970-talls konserten, der publikum har betalt for å høre hits som Harvest, Heart of gold og After the goldrush, Down by the river, og alle de andre, og så kommer denne sangen her, som ingen har verken hørt eller hørt om.
«I know you can relate to this song, all though I wrote it about myself», og så går han i gang med en sang så fortvilet som det blir. Og som han ikke det var nok, har han også en liten snakkesekvens midt i, om hva som skjedde da hun og han satt i bilen hans. Ubetalelig. Musikken, teksten, sangen, ubetalelig. Her skulle jeg veldig gjerne vært.
Og jeg hadde heller ikke hatt noe i mot å ha vært med en hvilken som helst konstellasjon på 80-tallet, det være seg rosapop med «The shocking pinks», country, blues, eller den rent strålende turneen etter Trans, og her er jeg knapt nok ironisk. Og selvfølgelig, da han vender tilbake med «Freedom» og «Ragged glory», som om ingenting var skjedd. Som om han alltid hadde vært den beste, og bare leverte praktplater og energikonserter. Jeg skulle vært der, jeg skulle så gjerne vært der.
Å, ja, selv om billetten kostet over 1000 kroner, og jeg hadde sjansen til å gå, og lot være, angrer jeg. Konsertene etter Greendale ville jeg ikke hatt det minste i mot. I en alder av godt 50+, gjør Neil Young det samme som han gjorde i ungdommen, som han den gang ble pepet ut for, og siden ble elsket for. Han holdt konserter og spilte bare sanger ingen hadde hørt. En ting er å gjøre det på høyden av karrieren, mens man er ung og sint og fremmadstormende, og de nye sangene senere finner veien til Tonight’s the night, en plate ingen med sans for god musikk og god smak vil finne på å klage på. Det er noe annet å gjøre det når man altså er 50+, har tyngdepunktet av karrieren bak seg, og nettopp har levert platen Greendale. Men herlighet, jeg liker Greendale, og skulle hatt minnet om denne konserten i hodet, enn 1000 kroner i banken.
Nei, jeg har vært på en eneste konsert, det var på kalvøya på 90-tallet, og Neil Young hadde nettopp utgitt Broken arrow. Den platen har siden alltid vært en sommerplate for meg, «Big time», «Loose change» og «Slip away» har alltid passet å bli spilt utendørs. Jeg synes de er klassikere alle tre, lange og gode, og med typiske Neil Youngske tema, han er der fortsatt, «I’m still living the dream we had, for me it’s not over», og nå skal jeg også være med på denne drømmen, lite grann.
Det er konsert på Koengen, Neil Young har nettopp gitt ut «Chrome dreams II», men han spiller omtrent ingen sanger derfra. bare rockeren «Spirit road», epikiren «No hidden path» og av og til «Dirty old man», ellers er det gammelt stoff fra mellom 1970 og 1990. For min del kan han bare spille hva han vil. Jeg gleder meg som en gammel venn, så lenge det er Neil Young er det håp, og nå går jeg, nå går jeg.
Nå går jeg på konsert med Neil Young. Tenk å skrive noe slikt, og så er det helt sant!
I en uke der det er Neil Young konsert i morgen, og stand up onsdag, fredag og lørdag, så er det like greit å få unna oppdateringene og statistikken på en dag som det er plass. Det er jo mye som skjer i Ossetia også, i dag ble Sør Ossetia anerkjent av Russland som det første landet i verden. Det kunne jo også være verdt en post, jeg synes denne anerkjennelsen er gledelig, for den ville neppe kommet om Russland ønsket å inkorporere republikken i riket. Samtidig har demokratene landsmøte i USA, også det kunne være verdt å skrive om. Men alt må altså vike plass for oppdateringen og bloggstatistikken for august.
På oppdateringene har det skjedd en rekke med ting. I juli greide jeg å legge ut bilder igjen, og poster som skal ha bilder blir utstyrt med det, forløpende og kaos, med solid forakt for ethvert system. Noen ganger velger jeg en post jeg liker godt, noen ganger velger jeg en post som blir godt besøkt, noen ganger velger jeg en nyere post, noen ganger en eldre, og noen øyeblikk velger jeg å ta det systematisk forfra eller bakfra. Smått om senn får postene de bildene de skal ha, og fremstår med nytt liv. Interesserte kan bla seg gjennom ferien langs den transsibirske jernbanen, og nå se hvordan det ser ut der.
Jeg hadde allerede i juli kjøpt meg en ny datamaskin, en HP pavilion tx2010, liten og hendig, og full av triks. Med den er det enda lettere å laste opp filmer til youtube, noe som har gjort at flere poster nå er utstyrt med en liten videosnutt. Disse har youtube i tagen. Dere kan også skrive youtube i søkefeltet for å se youtubefilmene mine. For eksempel er nå alle diktene i den fine, men alltid uutgitte diktsamlingen «Dikt som rett og slett sier ja! til livet» nå utstyrt med videoopplesning, fra min leilighet i Spania. Jeg har også bestemt at tekstopplesningen skal ha videosnutt samme dag som teksten blir postet, og ikke to forskjellige dager, som jeg opprinnelig hadde tenkt. Første tekst som har det, og som det virker med, er fra 2. juli. Det er ikke den beste teksten, og heller ikke den beste opplesningen, men noen av dem er riktig fine. Og de er filmet av min søster Tonje, takk, takk.
Det er også en oppdatering i gang, men ikke offisiell. Den får vente.
På statistikken begynner det å bli vanskelig å trenge seg inn på ti på topp listen, etter hvert, i hvert fall for poster som bare har vært aktive et par måneder. Det virker som om Google prioriterer poster som får mange treff, så når de først får fart på seg, kommer de raskt oppover. Vodka-posten er et eksempel på det, som de to postene om bil- og bussreise fra Bergen til Stavanger gjør det. Bussreisen er forresten månedens eneste nykommer, på bekostning av Skoletur 2008.
Her er altså listen:
Polen er fortsatt på topp, men nå blir den presset. Jennys konfirmasjon imponerer, med fortsatt å få omtrent daglige treff, og gjerne flere treff til dagen, til tross for at konfirmasjonstiden er månedsvis unna. Polen er også en typisk skolepost, som også flere poster nedover på listen er det. De vil nok få opp treffprosenten igjen, nå som ferien er slutt. Det er også noen nykommere like i vannskorpa på 58, 57 og 54 treff, noen som aldri har vært inne på listen før, og som ikke er akkurat dem man skulle vente å se der. Jeg kan forresten generøst anbefale den ene, Dreyer på stubben, om slaget ved Trangen i 1808, og kaptein Nikolai Peder Drangen som stiller seg opp på en stubbe for å skyte på svenskene. En inspirasjon for nordmennene eller en god blink for svenskene? Historien forandrer seg, selv om den forblir den samme, kan man si, og det er kjekt en post som går så tatt til hovedfaget mitt og er såpass for spesielt interesserte, også blir såpass godt besøkt.
Men nå får det være nok historie og alvorsprat, det er jo tjukt av poster fra Sibir å anbefale, og jeg begynner med den største og beste, Mine første dager i Sibir, en post med flere bilder, enn det var plass til i en god gammeldags filmrull. Den handler om de tre dagene jeg var i Tobolsk, og er både en fin reiseguide for dem som selv vil vurdere å reise dit (og det bør jo alle gjøre), og en fin beskrivelse av hvordan jeg hadde det der og hva jeg gjorde. Jeg må også anbefale Badetur, den første teksten med opplesning til. Omrokkeringer i diktrekkefølgen min, førte til at Livet er godt, måtte det vare, ble postet i februar, lenge etter at februar var over. Det er et fint dikt med linjer som «og aldri tar det slutt/at jeg skal holde ut», og det har selvfølgelig en film til.
Til slutt vil jeg anbefale det trivelige postkortet i Et postkort fra Spania, med et alle tiders forsidebilde, tenk at jeg har fylt den personen som sitter i midten der med tanker og følelser, jaja-ja, og noen av dem finner dere ved å trykke på lenken under dette bildet. Dette er postkortet. Les det gjerne, for det er jo akkurat til dere!
Det er ikke så mye jeg har fått fulgt med på OL denne gangen. Jeg er ikke så sportsinteressert som jeg en gang var, men jeg følger nå med og leser også sportssidene når jeg har en avis for hånden. Tidligere slukte jeg alt som var, og husker ennå hvordan jeg i tenårene hadde vekkerklokken på midt på natten, og stilte opp med te og kjeks for å se OL direkte. Sånn er det ikke lenger.
Men det er en utøver jeg har fulgt litt med på de siste par årene, en jeg har lagt merke til i en idrett der jeg ikke la merke til noen som helst i min ivrige periode. Kappgang. 50 kilometer kappgang. I denne lite publikumsvennlige og også lite deltakervennlige sporten har vi i Bergen en utøver like oppunder det øverste toppsjiktet. Han heter Trond Nymark. Mange ganger har jeg tenkt at om jeg noen gang skulle måtte velge en favorittbergenser, så måtte jeg velge ham eller Per Ove Ludvigsen.
I en alder av snart 32 år har Trond Nymark sviktet i hvert eneste større mesterskap han har deltatt i. På godt Bergensk vis går han alltid offensivt ut og skal ta medalje, men ender på 7, 8 og 13’de plass, og sånt noe. Likevel mister han aldri troen, og lover hver gang at neste gang er det hans tur.
Det er ikke mange idrettsutøvere som trener så mye og så hardt som Trond Nymark. Jeg har mange ganger lurt på hvordan han klarer å motivere seg til sånt blodslit i en idrett som kappgang, for bestandig å ende utenfor pallen i mesterskapen. Og han blir kolossalt skuffet. Hver gang. Under forrige OL i Athen fløy han høyt før start, denne gangen skulle det skje, men så endte han på 13’de plass. I intervjuet etterpå haddde han allerede bestemt seg for å kutte ferien, og trene enda hardere i stedet for.
Hver gang er grundige analyser og gjennomgang av hva som gikk galt, med forsikringer om at samme feil aldri skal gjøres igjen. I Athen gikk han for hardt ut, og sprakk, siden har han gått på pulsklokke. Men det hjelper ikke stort, når pulsen ikke tillater farten man må ha for å lykkes. I VM i Japan i fjor, ble han nummer 8, enda han gikk så disiplinert som noen kunne forlange av ham.
Men det var noe galt med oppkjøringen til Japan, og jeg lurer på om det ikke også var der det var for varmt, eller så var det et annet sted det var for varmt, eller for høyt. Ikke at det er noe problem for Trond Nymark, han liker det når det blir tøft, men han måtte også hatt hardreningen forut for konkurransen på tilsvarende varmt, eller høyt sted.
Så nå før Bejing, har han blant annet vært i Afrika, i Sør Afrika, tror jeg det var, og har der hatt besøk av Bergens tidende, som har kunnet raportere om et optimistisk team Nymark. Denne gangen var alt i rute. Denne gangen i Bejing, skulle det skje. På hjemmesiden hans www.Trondnymark.no, rapporteres det om toppform like opp til konkurransestart.
Dessverre for alle fans av Trond Nymark ble skuffelsen denne gangen enda større enn den pleier å være. For første gang i karrieren brøt Trond Nymark et viktig løp uten å være syk eller skadet. Han kom ikke engang i mål, fikk ingen plassering. Han som daglig går flere mil, klarte ikke å gå fem av dem når det gjaldt.
Men som vanlig lover han seg selv og andre at nå skal treningsmengdene økes, og at han neste gang skal slå til og få vist hva han er god for. Vi får vente og se. Neste sjanse er verdensmesterskapet i Berlin til neste år.
Her er innslag fra Bergens tidendes WebTV: http://www.bt.no/webtv/?id=12883.
Legg merke til taktikken: «Det blir som det pleier, gå fornuftig første 35, og så er det å kline til». Han brøt etter 33.
Jeg har skrevet om hver etappe langs den transsibirske jernbanen, og min opplevelse av den, men jeg har ikke skrevet en samlet oversikt. Den kommer her, til hjelp for dem som selv skal reise.
Billetten
Engelske nettsider er fulle av informasjon om hvordan dere skal kjøpe billetter gjennom dem, og det finnes sikkert tilsvarende norske sider også. Men kjøper du billetter her hjemme, betaler du en god del til reiseselskapet, da det ennå ikke finnes noe automatisk billettkjøp. Billettene må fortsatt kjøpes manuelt. Så om du kjøper gjennom et reiseselskap, må de gå til stasjonen, og kjøpe billetten.
Jeg kjøpte alle billettene mine i Russland, og det gikk helt fint. Det står at togene lett blir fylt opp om sommeren, og det stemmer for øvrig, da skal også russerne ha ferie, og de har ikke råd til fly. Men det blir også satt opp ekstra tog, så det vil ikke være vanskelig å få billett mellom enkeltstasjoner, i hvert fall hvis man følger den russiske linjen, og ikke reiser nedover Mongolia og Kina med turistene. I løpet av hele min reise, var det bare en eneste billett jeg ikke fikk akkurat som ønsket, og det var et tog fra Irkutsk som stoppet i Ulan Ude torsdagen, og et nytt fra Ulan Ude, og videre til Vladivostok innen søndagen. Er man fleksibel, vil jeg absolutt anbefale å kjøpe billettene der borte, det er ingen sak.
Billetten ser for øvrig slik ut, med den viktige informasjonen ringet inn. Den er oversiktlig og fin, når man bare kjenner godene. Merk at alle tider langs den transsibirske jernbanen, og alle andre større jernbanestrekninger i Russland, er Moskvatid.
Slik ser billetten ut
Byene langs ruten
Mange vil sikkert komme borti vurderingen om man bare skal reise fra start til mål, eller om man skal stoppe langs byene underveis. De aller fleste turistene kjører strake veien fra Moskva til Irkutsk, før de tar noen dager rundt Bajkal, det vil si, de reiser til Listvjanka og er der til toget går videre fra Irkutsk. Og fra Irkutsk reser de nedover Mongolia og Kina. Noen ytterst få jeg traff, reiste nedover Kina uten å reise innom Mongolia. Jeg traff ingen på reisen som skulle til Vladivostok. Jeg traff heller ingen turister før Irkutsk, bortsett fra to Ukrainere lystig gående over broen i Krasnojarsk, og en liten gjeng som plutselig var på stasjonen i Tomsk, og skulle til Irkutsk.
Jeg besøkte bare byer øst for Ural, og konsentrerte meg om byene mellom – ja, Ural og Bajkalsjøen. De Europeiskrussiske byene var et bevisst valg at jeg ikke reiste til, de er lette å besøke fra Moskva eller hvor som helst, når man nå en gang er der. Byene øst for Bajkal skulle jeg gjerne hatt tid til å ha sett, særlig Ulan Ude, Tsjita og Khrabanorsk, og forresten, Komsomlosk na amure og Severjebajkals langs BAM-linjen, som jeg skal ta en annen gang.
Dere kan lese om byene i egne poster, de er spredt rundt i juli2008 (trykk på arkiv), eller på taggen ”Den transsibirske jernbanen”, eller kategorien reise. De skulle ikke være vanskelige å finne frem til, og dere vil finne informasjon om byene, om severdigheter og overnatting og hvordan finne frem, og om historien og hva jeg synes om dem. Her vil jeg bare si at planen med reis og stopp fungerte meget bra. Det var ingen av byene som skuffet, og særlig i Tobolsk likte jeg meg veldig godt. Ja, jeg likte meg jo de andre stedene også, men Tobolsk var liksom en skjult skatt jeg fant. Der var jeg alene turist, og det i en by som er historisk viktig og har en aldeles nydelig Kremlin. Når den i tillegg et uovertruffent utsiktspunkt over det russiske landskapet, der landet blir som et endeløst hav, og en av verdens største elver (Irtysj) renner igjennom, da har ikke jeg mer å forlange. Men sjekk posten før dere reiser dit, den er ikke tilrettelagt for turister, ikke i det hele tatt, og man skal vite hva man går til, for å reise dit.
Hvis dere vil stoppe i byene langs ruten, vil jeg si det er direkte dumt å kjøpe billettene på forhånd. Da trenger dere ikke noe reisebyråhjelp, det er bare å gå inn på en hvilken som helst stasjon i hele Russland (og Hviterussland, faktisk), og kjøpe billettene dere trenger. Det skulle ikke forundre meg om billettene kan kjøpes i Ukraina også. Jeg reiste midt i høysesongen, og fikk alle billettene jeg trengte, på dagen jeg trengte dem. Det eneste stedet jeg ikke fikk presset inn, selv om jeg ville dra dit, var Ulan Ude. Og det eneste jeg måtte være fleksibel med, var om jeg skulle ha kupe eller plastkart.
Hva må man ha med?
Man får utdelt håndkle og sengetøy på nattogene, og på det lille, shabby badet finnes det vanligvis en såpe, og som oftest også toalettpapir. Fisefine folk vil gjerne ha med en egen såpe, og for å være på den sikre siden, bør man kanskje fortsatt ha med sitt eget toalettpapir. Jeg hadde aldri det.
Om hva slags mat det er lurt å ha med, kan dere lese lenger nede. Generelt gjelder at man med en tannbørste og litt tannkrem kan klare seg hele veien fra Moskva til Vladivostok, om man har billetten, passet og pengene i orden. De tre tingene er viktige. Og penger er ikke viktig, om man har med sin egen mat. Har man tenkt å kjøpe mat, er det lurt å ha med litt småpenger, for det er det ikke sikkert selgerskene på stasjonene har.
Noen av togene serverer både kaldt og varmt vann gratis så jeg, tror jeg, men jeg prøvde aldri det kalde vannet og hadde alltid med mitt eget. Varmt vann er tilgjengelig døgnet rundt, ubegrenset og gratis, i en slags beholder i enden av vognen.
Kupe eller plastkart?
Her har dere en plastkart, før alle sengene er redd opp
Kupe og plastkart tilsvarere noe sånt som andre og tredje klasse på reisen. Plastkart er svært mye billigere, men ikke så svært mye dårligere. Sengene er akkurat de samme, det er bare at i en plastkart, så er det ingen dører, og det står senger i to etasjer langs etter korridoren. Det blir derfor lett litt trangt, 54 stykker i en vogn, når det er fullt, og bare to toalett. Det går heller ikke an å stå i korridoren og se ut av vinduet, det står jo senger der.
I en kupe har man et avlukke med fire senger, og kan lukke seg inne der. Det er jo på sett og vis behageligere, og man kan gå ut og stille seg i korridoren om man vil være i fred, og ofte vil de andre gjøre det, slik at du blir i fred, i korridoren.
Det kan være god liv og røre og riktig gøy både i plastkart og kupe, så ro og fred, eller lyst på livet, er ikke noe argument.
Jeg ser en del guidebøker anbefaler plastkart for at det er ”sikrere”, siden det er flere til å holde oppsyn med bagasjen. Det tror jeg ingenting på. Jeg tror både kupe og plastkart er like sikkert. Og russerne selv forlot vognene helt ubekymret når det var lengre stopp, de stod helt tomme, eller omtrent helt tomme, både i plastkart og kupe. Jeg vil si det er like trygt å ha bagasjen på et russisk tog, som på et norsk, og man skal ikke være bekymret, verken i plastkart eller kupe.
Det er også guidebøker som skriver det kan være greiere for jenter som reiser alene å ta plastkart, så de slipper å dele kupe med tre fremmede menn. Sannsynligheten for å dele med tre fremmede menn er svært liten. Som oftest kommer man med en liten, russisk familie, eller litt av hvert kjønn.
Landskapet
Russland er et enormt land, og det er stort sett helt flatt. Fra Moskva og inn til Ural er landskapet akkurat som det er fra Moskva til St. Petersburg, også, og videre innover til Polen. Det er grønne sletter, bjørkeskog, furuskog og litt gran. Det typiske, russiske jernbanelandskapet, er trær og buskas og kratt som står like inntil jernbaneskinnene, og ser ugjennomtrengelig ut. Dukker det opp en dam, er den full av alger.
Toget passerer Ural et sted der fjellkjeden er på sitt laveste, og man må være konsentrert for å få det med seg. Men man har jo vært spart for stein i landskapet helt siden man kom til Russland, og man legger jo merke til at her er det noen kampesteiner og fjellaktig oppover haugene, det er fjell, det er Ural. For øvrig renner en elv ved siden av her, og det er mange datsjaer som ser kostbare ut. Dette er nok et luksusområde, og det med rette, for det er nærmest idyllisk vakkert.
Etter Ural er det flatland igjen. Man kommer til Sibir, men det er ikke den store forskjellen som jeg på forhånd hadde trodd. Det er skog, men fortsatt like mye bjørk, som furu og gran. Det hender det er noen hauger og at landskapet bukter seg litt, men stort sett er det flatt.
Rundt Krasnojarsk kommer det på ny fjell, og det er nesten rørende for en nordmann. Den enorme elven Jenitsjej renner også ved siden av, området er en naturperle, og man er anbefalt å se de omrkingliggende Stolnij, om man velger å gå av toget her.
Frem til Irkutsk er landskapet altså egentlig nokså litt, enten man er øst eller vest for Ural. Men etter Irkutsk, blir det med en gang idyllisk vakkert, med små, koselige elver og bekker, skog og sletteland omhverandre, og små fjell, som alltid skjuler et landskap man vil se rundt neste sving. Siden jeg tok en ekstratur til Sliudjanka, fikk jeg sett dette landskapet ganske nøye. Om sommeren blir landskapet ytterligere sjarmerende ved at russerne tar det så fint i bruk, for eksempel ved å bade eller fiske i elvene, ofte med ei ku beitende like ved.
Så kommer Bajkal. Den er suggererende vakker, og man har den ære å være ved den 7-8 timer langs jernbanelinjen. Det sier litt om hvor stor den er. Nedkjøringen til Sliudjanka er nesten magisk, der Bajkal først viser seg litt mellom fjellene i det fjerne, som et lyst, hvitt hull, ser det ut med en gang, paradisisk. Og så viser den seg mer og mer, til man fra en høyde ser ned mot Bajkalsk og Sliudjanka, liggende nede på sletten. Bajkal til venstre, fjellene til høyre, og over på andre siden. Man kjører ned, og russiske og utenlandske campingturister vinker velkommen, og rundt, stadig med nye folk som camper eller bare nyter utsikten langs vannkanten.
Etter Bajkal kommer Ulan Ude, og det asiatiske landskapet. Om dette har jeg skrevet i en egen post.
Maten
Som utenlandsk turist har man ikke altfor mye å velge i, her. Russerne disker opp mye mer, laget hjemme på kjøkkenet under stor kjærlighet og omsorg. Vi som ikke disponerer kjøkken, har stort sett brød og nudler å velge mellom. Allerede nokså tørt russisk brød, blir bare tørrere og tørrere som dagene går (dog har det den fordel, at man kjenner ikke store forskjellen på smaken). Av nudler og annen middag der man bare skal tilføre vann, har man mye å velge fra, men det smaker nokså likt, og i lengden blir man lei av det, og får lyst på litt ordentlig mat.
Slik ser de ut, nudlene. Denne butikken er akkurat ved Jaroslav-stasjonen i Moskva, like ved perrongen der togene går.
Det går an å ordne seg lite grann ekstra. På alle togene henger det timetabell over stasjoner og stopp. På de stasjonene som har lange stopp, er det alltid selgere som selger varer fra stedets spesialitet (Les: Omul i Sliudjanka). Her skal man som turist ikke være pysete, men kjøpe i vei. Se hva russerne gjør, det som er godt for dem, er godt for oss. Noe som uventet er godt på slike turer, er kokte poteter dyppet i salt. Det er litt som å være på fjelltur i Norge, alt blir godt på tur. Noe av den samme følelsen fikk jeg på toget.
Jeg må for øvrig innrømme at jeg ikke fulgte mine egne tips særlig godt på min reise. Jeg var stort sett lastet opp med nudler, og ble bare springende rundt og kope på langstasjonene. På den ene av dem kjøpte jeg riktignok et brød, men det spiste jeg ingenting av. Heldigvis var det flere av russerne jeg delte kupe med (og vogn med) som forbarmet seg over meg, slik at jeg fikk mat av dem.
Det finnes også en restaurantvogn, men den fikk jeg aldri prøvd. På toget jeg hadde trengt å prøve, fra Irkutsk til Vladivostok, fantes ingen slik vogn.
Passasjerene
Dette er noe av det gøyeste med turen, og det blir ekstra gøy hvis du kan aldri så lite grann russisk. Fra starten i Moskva til enden i Vladivostok, traff jeg ikke på en eneste en som snakket engelsk så godt, at det var verdt å snakke sammen på det språket. Særlig lenger mot øst var det i hvert fall på min reise en del som prøvde seg litt på engelsk, men de hadde store problemer med setninger på mer enn tre ord. Så kan du mer enn tre ord på russisk, blir det språket.
Og da vil du få oppleve en verden av vennlighet og interesse for deg og ditt liv og livet i Norge. De er også svært villige til å dele hvordan de har det i Russland. Spesielt er de interessert i lønningene og prisnivået, som begge deler imponerer dem veldig. Men selv om prisnivået kan være fire ganger så stort, og lønningene ti ganger så store, deler de med deg det de har når de har mat, og mat har de alltid. Jeg trodde strengt tatt dette var en overdrivelse, og før Sibir skjedde det heller ikke, men etter Sibir levde jeg vel så mye på andres mat, som min egen. Og det til tross for at jeg hadde med fulle rasjoner. Den russiske gavmildheten var rett og slett en inspirasjon, det er jo så fullstendig utenkelig i Norge, at noen skal dele maten sin med andre, på toget. Men det blir virkelig god stemning når noen disker opp, og alle er invitert til å forsyne seg.
De hyggelige passasjerene og samtalene som oppstår, gjelder ikke bare langs den transsibirske jernbanen, men også når jeg har reist i Ukraina og Hviterussland. For den som kan bittelitt russisk – og jeg er virkelig ikke flytende – er dette en glimrende mulighet til å få praktisert litt, med folk som har det som morsmål.
Sikkerhet
Folk er paranoide nå om dagen. På den transsibirske jernbanen er det ingen grunn til det.
De færreste som har råd til å reise med dette toget vil stjele, tvert i mot vil de fleste være påpasselige hvis uvedkommende kommer seg inn på toget, eller noen begynner å rote med bagasjen som ikke er deres egen. Vognverten kontrollerer billetten til alle som går om bord, så det skal veldig mye til om noen kommer seg på og av toget med ekstra bagasje på noen av de lengre stoppene på stasjonene. Jeg har aldri vært i nærheten av å oppleve noe ubehagelig på noe russisk tog, jeg har ikke sett noe mistenkelig, og jeg har ikke engang hørt om noe tyveri. Man kan jo holde pass, penger og visakort på kroppen, men ellers er den transsibirske jernbanen noe av den sikreste plassen du kan være på i Russland. Og ellers i verden.
Stasjonene
De russiske stasjonene er store og flotte. Allerede på 1800-tallet skulle jo stasjonen være et praktbygg, et symbol på den nye tid, og da kommunistene overtok, ble det i Russland ikke mindre. Stasjonene skulle jo være for folket, og de likte jo dette med å bygge palasser for folket, både i metrostasjoner, og vanlige stasjoner.
Plasseringen av dem kan imidlertid være litt så som så. I Tobolsk ligger den regelrett utenfor byen, og også i andre byer må man kanskje gå litt eller ta en trikk eller buss, for å komme seg dit man skal. I storbyer som Moskva og St. Petersburg, er det selvfølgelig slik.
Selv om de er store praktbygg, gir de et godt, kaotisk inntrykk, i alle fall for førstegangsreisende. Utenfor er det tjukt av taxisjåfører, selgere av alle slags varer, fullt av tvilsomme folk og russere i alle fasonger, det er et kaos utenfor, og innenfor er det samme kaoset, og med en fin stank i tillegg. Man er ikke garantert det er informasjon på engelsk, selv i store stasjoner, men man er garantert at damene i billettluken ikke snakker engelsk. Man kan ikke regne med at noen snakker engelsk.
Det kan være forvirrende med lukesystemet. De har for lokaltog og fjerntog, og noen steder også for tog som går samme dag, og tog som går senere. I Simferopol i Ukraina har de til og med en eneste luke, for dem som ikke har fått brukt billetten sin, og skal ha refundert halve prisen. Havner man i feil luke, blir man ikke ekspedert, og kan man ikke russisk, forstår man ikke hvorfor.
Men å kjøpe billetter er jevnt over ikke problemet. Man må bare ha motet til å stå gjennom køen, og si frem sitt ærende. Ofte vil man også få hjelp av velvillige russere i køen, jeg fikk til og med en vakker gave av en av dem, dette er ingenting å frykte. Og får man det ikke til, har de fleste større stasjoner (og i de mindre stasjoner er det ikke så fæl kø) såkalte ”servicesenter”, der man kan kjøpe billetter av folk som kanskje kan litt engelsk, og for 25 kroner gebyr, får god tid til å kjøpe billetten, og slipper støyen og køen.
Med billetten i hånd, gjelder det bare å finne riktig plattform. Russerne operer med plattform og pyt, slik vi operer med perrong og spor. Normalt er det to spor, for hver perrong, og man må som regel gjennom en tunnel eller over en bro for å komme til dem. Hvilket spor og perrong toget går fra, blir vanligvis opplyst om på en tavle i god tid før avgang. Det er absolutt en fordel å kunne kyrillisk. Ved gjennomgangsstasjoner blir det opplyst om når toget kommer, og når det skal gå i god tid. Ved avgangsstasjoner blir togene normalt satt opp 40 minutter før avgang.
Togene
Togene og vognene er jevnt over veldig fine. De er ikke så opptatt av den norske komfort, og de ser ikke så lynraske og fancy ut som de gjør hos oss. Dette er tog som er tog, og ikke noe tull. De kan ofte være litt nedslitt, men de er rene og pene, og alt som er i dem fungerer. Det kan dere være sikre på.
Merk at russerne har et system, der lavere nummer betyr bedre tog, og høyere nummer er eldre og dårligere. De beste togene går de lengste strekningene, tog 1 går for eksempel fra Moskva til Vladivostok, mens dårligere tog med høyere nummer, gjerne tar seg av lokale småstrekninger på en dag og to. Toget fra Jekaterinburg nordover mot Tobolsk, var for eksempel tog nummer 642. Her lå jeg på plastkart. Men generelt sett er togene og vognene veldig like, så dette er ikke så mye å tenke på. Dessuten er togene med de høyere numrene billigere.
Vognene
Det er alltid mange vogner på russiske tog, og det kan være et stykke å gå, før man kommer frem til vognen man skal ha. Det er derfor godt å være ute i god tid.
Alle vognene er utstyrt med en egen vognvert, som har ansvaret for denne vognen. Denne personen, som oftest en babusjka, kontrollerer billettene til alle som går om bord, deler ut og samler inn sengetøy og håndklær, støvsuger og gjør rent, selger teposer (med teposen følger også en kopp, så mange russere kjøper den første koppen, og bruker etterpå den til sine egne teposer) og annet småtteri. Mange av disse togvertene er kanskje av dem som kan bekrefte ryktet om russere som uvennlige og lite serviceinnstilte, men her synes jeg vi turister burde slutte å oppføre oss som konger. Det er jobben deres å kontrollere billettene våre nøye, de har plikt til å kontrollere at nummeret på billetten er det samme som i passet, og at navnet stemmer, og at dette tar tid, betyr ikke at du blir dårlig behandlet. Og forlanger du de skal snakke engelsk, reiser du ikke til Russland. Det er mer enn hva vi får til i Norge, at hver vogn har sin egen ansvarlige, og de har en anstendig lønn også.
Vognene har et lite, rustent toalett i hver ende. Det er av den gamle, gode typen som skyller rett ned i skinnegangen, så de blir låst i nærheten av større stasjoner. I nærheten av stasjonene kan bety en halvtime, så det kan lønne seg å følge litt med på oppslaget som henger i alle vogner, om når toget kommer til alle stasjoner, og når toalettene blir avlåst. Før Irkutsk kom også vognverten og informerte meg, at nå måtte jeg gjøre mitt morgentoalett straks, eller ikke på toget.
Ellers er vognene alltid utstyrt med denne varmtvannsbeholderen, som alltid er fylt med vann, og hvor det bare er å forsyne seg. Oppvarmingen skjer med overskuddsenergien fra toget, så det er energieffektivt, men det gjør også at det tar litt tid å varme det opp fra aller første stasjon. Det fikk jeg erfare, da jeg forsøkte meg med en pose nudler like etter avgang fra Irkutsk
Slik ser den ut. Varmtvannsbeholderen på tog 642, Jekaterinburg - Tobolsk
God reise!
Man skulle kanskje kunne tenke seg at jeg ville finne på å besøke henne. Og hvis hun da var hjemme, ville hun vel hvis hun ikke visste det var jeg som ringte på og eventuelt hadde noe i mot meg, ha lukket opp. Og jeg ville ha steget inn. Det ville jeg forsøkt å gjøre mest mulig naturlig, liksom i forbifarten, som om jeg var vant med den slags og ikke tenkte noe videre over det, jeg ville simpelthen sett en annen retning i det hun lukket opp, og jeg skulle trå over dørstokken hennes, jeg ville sett mot venstre, eller mot høyre, eller opp eller ned, eller tomt ut i luften, først deretter ville jeg gått inn, mens jeg samtidig tilsynelatende i farten fant på et eller annet å si, sagt jeg stod akkurat og tenkte på, og så sagt et eller annet jeg akkurat stod og tenkte på, eller kanskje mer sannsynlig hadde tenkt ut lang tid i forveien, for ikke å risikere å si noe dumt, eller i verste fall være helt stum, i det jeg går inn til henne, slik hun, hvis hun da ikke lar meg bli stående der ute på dørstokken, mens hun selv går inn, lar meg gjøre. Hun hadde sikkert ikke ventet et slikt besøk. Og nå som det likevel kommer, for det gjør det jo, det er jo akkurat det som skjer, jeg besøker henne, og nå som jeg gjør det, burde hun vel strengt tatt sette på litt kaffe eller finne frem noe å bite i, et eller annet enkelt å servere meg, mens jeg løgnaktig sier at det ikke er nødvendig, men det er det altså, strengt tatt. – Takk, ville jeg ha sagt, hvis hun kom, med mat, eller kaffe, eller noe, like før hun satte det ned på bordet, – takk, ville jeg sagt, hva det enn var, – takk, og så ville jeg etterpå sagt ”dette var godt”, hvordan det enn smakte. Jeg ville ikke nølt, jeg ville ikke ha tygget mye før jeg sa det, en dråpe kaffe ville være nok, ”dette var godt”, først en gang, så en gang til, forsterket, kanskje med et adverb eller noe, ”dette var virkelig godt”. Og jeg ville sagt dette igjen og igjen, i stadig nye variasjoner, hvis praten her skulle se ut til å ramle sammen, som jeg tror den ville gjort, om jeg da ikke hadde tenkt ut noen fine ting å snakke om på forhånd, som jeg tror jeg ikke ville gjort. Men jeg ville holdt frem, jeg ville fortsatt i samme spor, jeg ville sagt det var gode kaker om og om igjen, hvis det da var kaker hun serverte, og kaffen ville jeg sagt var god, om hun serverte kaffe, samme hva det var, ville jeg sagt det var godt, det hun serverte, om og om igjen, ville jeg sagt det, og tygget og spist, eller drukket, og svelget, og lett etter noe annet å si. Noe som kunne innlede en mer naturlig samtale og involvere henne noe mer. Noe hun kunne svare på, i det minste. Men det hadde jeg vel ikke klart å finne, kjenner jeg meg rett, og det skulle jeg jo gjøre, jeg er jo meg. Eller er jeg egentlig det? Ja, sånn til vanlig er jeg selvfølgelig det, men i dette tilfellet her? Er det egentlig jeg som i dette tilfellet har besøkt henne, og sitter der og skryter av kakene hennes, hvis det da er kaker hun serverer, om hun serverer noe, om hun slapp meg inn, om jeg ringte på, om det i det hele tatt skjedde noe. Man skulle kanskje kunne tenke seg en slik situasjon.
ES2003
En helt grei blogg 