Det er spesielt å kalle opp militære farkoster etter personer, synes jeg. Helge Ingstad kjenner jeg som en slags mellomkrigstidens Lars Monsen, bare mye mer. Ingstad var pelsjeger, vitenskapsmann, sysselmann på Svalbard og Grønnland, jurist og forfatter, en ordentlig eventyrer. Jeg kjenner ham ikke inngående, men mener å huske noe om en forfrossen tå, som han skriver om som noe han like godt kan kvitte seg med, helt usentimentalt. Arbeidet hans med vikingbosettinger i Newfoundland er vel kjent. Jeg vet ikke om det er ham til ære at han har gitt navn til et krigsskip.
Nå krasjet dette krigsskipet veldig passende med en oljetanker, på vei ut Hjeltefjorden utenfor Bergen. Min halvrussiske kone (fra Kiev) kaller det Karma, etter at skipet hadde vært med på den gigantiske NATO-øvelsen vi nettopp gjennomførte her, den største i historien på norsk jord. Det var noe symbolsk over det, at dette påkostede skipet, laget for å være så fryktinngytende at det aldri trenger å komme i bruk, at det skal krasje en stjerneklar stille natt, med en oljetanker som slepes ut fra Stureterminalen. Flere oljefelt ble stengt ned i timevis på grunn av problemene. Skipet, som liksom skal forsvare oss, gir nå en gigantisk regning på flere hundre millioner kroner, og en rekke med problemer vi ikke hadde trengt.
Det var surrealistisk å høre det på radioen, mens jeg kjørte til Kristiansand, der jeg skulle delta på en forelesning, og holde et lite innlegg. Mitt innlegg var om Anschluss, det skulle være på tysk, og jeg tenkte jeg skulle få pugge det litt på veien. Men det var ikke så lett, for det går ikke å lese manuskript mens man kjører bil, og jeg kunne det ikke godt nok, til at jeg bare kunne gå gjennom det i hodet. På norsk hadde det nok kanskje godt, men tysk er ikke et språk jeg behersker, så da trenger jeg mine skrevne formuleringer, som jeg har kontrollert og sjekket opp.
I kjent stil, som absolutt alltid, ble jeg kraftig forsinket ut dørene. Jeg skulle liksom komme meg av gårde klokken syv, så jeg hadde 4 timer til Kristiansand, + 1, siden jeg kjører elbil. Da ville jeg være der klokken 1200, og så begynner forelesningen klokken 1315. Da har jeg god tid. Vekkerklokken stod på klokken seks, og så skulle jeg liksom bare skrive innlegget mitt ferdig. Jeg kan, eller trodde jeg kunne, Anschluss ganske godt, men sånn er det her i verden, at når man virkelig setter seg inn i sakene man trodde man kunne, så ser man at her er atskillig mer. Her var problemet at jeg kunne veldig lite om hvordan Østerrike så på Anschluss, generelt om hvordan de politiske forholdene var i Østerrike, og når jeg så hvor innfløkt dette var, så så jeg også at innledningen på innlegget mitt, ikke stod helt i stil med avslutningen. Og så måtte jeg endre og pusse, og så kom jeg meg ikke av gårde før godt, godt over åtte, og egentlig nærmere halv ni.
Så var det nyhetene, med denne fregatten. Det som var så fint, var at jeg fikk med meg nyhetene gjennom dagen, hvordan de ble endret, fra innslag til innslag. Det begynte veldig beroligende, at alt så ut til å gå bra, ingen drepte, ingen alvorlig skadde, ingen miljøødeleggelser, ingen trusler, ingen problemer, utenom økonomiske, og det er jo bagateller, i møte med liv og helse og miljø, og bla, bla, bla. Men at en oljetanker kolliderer med en militær fregatt, er selvsagt hinsides uaktuelt. Det er noen som har tabbet seg ut langt, langt utover det tilgivelige. Mellom linjene gikk det an å snappe dette opp, i kommentarene og intervjuene, og i forsøk på å besvare det veldig naturlige hvordan dette kunne skje? Her var det i kjent norsk stil alle forholdsregler tatt, fullt av teknikk og overvåkning, ingen ytre omstendighet som kan forklare, ikke noe stress, press eller dårlig vær. Bare en ufattelig og uakseptabel kollisjon, en stille natt.
Å kjøre langtur med elbil er i seg selv en ekspedisjon. Dette er min fjerde, og nå begynner jeg å bli godt vant. Jeg har skrevet ned adressen til alle ladestasjoner mellom Sandnes og Oslo, og skrevet ned noen viktige avstander for meg, slik at jeg kan beregne. Jeg visste nøyaktig hvor jeg skulle lade, ingen fomling i bilen, ikke noe 4G internett, alt forberedt på forhånd. Min Kia Soul Electric har ladestasjoner innlagt, og avstanden til dem, men den skiller ikke mellom hurtiglading og vanlig lading, og de skiller heller ikke mellom min leverandør, og andre leverandører. Det gav oss gigantiske problemer da vi forsøkte å kjøre til Oslo, forleden. Nå ladet jeg på Ben’s Cafe, den sagnomsuste på Helleland, den som gjorde nytten da vi som alle andre reiste til sørlandet på 80-tallet, og så ladet jeg i Lyngdal. Da hadde jeg mer enn nok strøm for å komme meg til Kristiansand, og så lade på ny i Søgne på vei hjem igjen.
Mens jeg kjørte, hørte jeg at skipet nå var sikret, det var ingen fare for at det skulle kantre. Reporteren som intervjuet, sa ganske passende at det så jo ikke slik ut, det hadde veldig kraftig slagside, men det var visst ikke noe problem, i følge redningsmannskapet. Det var også en litt spesiell «sikkerhetssone», på over en kilometer, og også i luftrommet. Så ingen utenforstående fikk lov til å nærme seg. Og det viste seg også at skipet fikk kjempeproblemer, også etter dette, med ytterligere å velte over mot siden. Det var med nød og neppe man fikk berget det, og slept det inn mot land, og lagt det mot noen steiner. Det var absolutt ingen kontroll. Og det var utslipp, av olje, og fare for mer utslipp.
Jeg kjørte feil vei til universitetet. Jeg er fæl til å overvurdere meg selv når det gjelder å finne frem. Nå har jeg reist opp til dette universitetet 2-3 ganger, så nå skal jeg jo vite det. Men jeg svingte av for tidlig, og måtte skru på 4G på mobilen, for å finne adressen, eller et eller annet, som kunne vise meg til rett vei. Det er også å utsette på kartet i bilen, det er kun adresser, også for store og kjente steder som universiteter, der ingen bruker adressen. Nå var det en tidligere kommandørkaptein som snakket på radioen, en som virkelig hadde peiling, og han forklarte hvordan disse båtene er bygget opp, og hva som er meningen med dem. De er jo laget for å tåle en trøkk, de skal jo i teorien kunne delta i krig, og bli beskutt, så det gjelder å lage det slik, at båten ikke tar inn vann, og synker, om enn deler av skroget blir revet opp. Her hadde det imidlertid kommet vann helt inn i maskinrommet, og da var det kjørt, da er synkefaren akutt og reell.
Så fikk jeg ikke høre noe mer, dessverre. Det var et kort mellomspill på universitetet. Her drakk jeg opp min liter med kaffe, kan jeg skrive, og sett hvordan universitetet er og fungerer nå, til forskjell til hvordan det var i min egen studietid på 90-tallet, og i etterutdanning med ujevne mellomrom fra 2000. Tidene forandrer seg raskt, og ikke alltid til det bedre, men i tiden og i systemene er det jo ennå levende mennesker, som vil det beste for seg selv og andre, og som forsøker å innrette seg som best de kan. Jeg trives jo med slike korte besøk i forskjellige miljøer, litt innsyn i hva som foregår. Og så ut.
Klokken fire var båten sikret på den nye måten, mot fjæresteinene. Jeg var også i rushtrafikken ut av Kristiansand, det gikk sakte, jeg stod tidvis stille, og det begynte å mørkne. På Søgne var ladestasjonen ved en Coop Extra. Det er virkelig som hele Norge blir prikklikt, de store kjedene er overalt, i akkurat de samme butikkene i akkurat de samme omgivelsene. Coop Extra, Kiwi, Coop Mega og pizzabakeren, var det her. I tillegg til et eldresenter, noen rekkehus, og et byggefelt, for mer rekkehus, antagelig. Jeg kjøpte meg et par skoleboller, og forsvant.
Jeg liker ikke så godt å kjøre i mørke, og ikke så godt i regn. På radioen begynte Her og nå, der de spiller den evinnelige norske musikken, i alt vår mangfold skal man ha norsk pass, for å ha noen forhåpninger om å komme på radioen. Jeg skrur over til min egen radio, Theme Time Radio Hour, med Bob Dylan, det er jo skikkelig. Så er det jevnlig tilbake til norsk radio, for å høre om det er noe interessant. På Dagsnytt 18 var det også noen tunge deltakere, som virkelig visste hva de snakket om. Men NRK var ennå tilbakeholdne med de kritiske spørsmålene, de svever bare i bakgrunnen. Og det er på en måte sivilisert, før situasjonen er under kontroll, og man begynner å få oversikten. Dog må jeg si jeg er skuffet om det ikke er noen som er forbannet, og som skjuler det godt, i de runde uttalelsene de er medietrenet til å komme med.
På Flekkefjord ladet jeg på ny, og kjøpte meg en sjelden pizza. Selvfølgelig er akkurat de samme kjedene her også, akkurat de samme butikkene. Det er ikke lenger noe poeng i å kjøre den ene plassen eller den andre, for å se og oppleve forskjellige ting. Det er et veldig ensrettet mangfold vi har fått.
Fra Flekkefjord skrev jeg dessverre ikke inn min egen hjemmeadresse, så jeg visste hvor langt jeg hadde igjen. Normalt vet jeg det rekker med en ladning fra Flekkefjord til Sandnes, men nå måtte jeg ha på varmen, og vindusviskere, litt mer strømforbruk, ganske mye mer høst. På skiltet til Stavanger stod 126 km, eller noe slikt. Jeg hadde 119 (med 80 % lading). Da jeg så et skilt til Sandnes, med 85 km, der jeg hadde 86, tenkte jeg at jeg ikke burde ta noen sjanser. Det ble en ekstra, kort, lading på Ben’s cafe, for å fylle på en sikkerhetsmil.
Den var ikke nødvendig. Jeg kom hjem med rikelige kilometere til overs, og fikk se igjen min kjære kone, og kjære barn. Allerede i morgen er det ny kjøretur, nå til Oslo.
Da krisen i Ukraina var mer intens og denne bloggen var mer politisk, skrev jeg en del om den tidligere georgiske presidenten, Mikhail Saakashvili. Den gang ble han sett på som en Vestens mann, mot korrupsjon, og for demokrati, og som en som skulle hjelpe Ukraina på sin vei mot å bli mindre russisk og mer europeisk. Jeg var sterkt kritisk til ham, som jeg var til det meste av det som foregikk i Ukraina, noe jeg også skrev om her på bloggen den gangen. Det var ikke så mange som skrev på den måten, da.
Nå, 4 år etter de første demonstrasjonene på Maidan, så er det få som snakker om Ukraina. Det som skjer der, får liten oppmerksomhet. Konflikten mellom Russland og Vesten – ledet av USA – har nå funnet seg andre arenaer, og mangelen på tillit har nådd nivåene fra den kalde krigens dager. Det gir helt god mening å si at vi er inne i en ny kald krig, mange av de gamle mekanismene er nå på plass, med gjensidig propaganda og dyrking av fiendebilder, mens en del andre ting er annerledes enn den gang.
At to av verdens stormakter ikke lenger er på god talefot med hverandre hadde vært en dyr pris å betale, om Ukraina hadde blitt et bedre land å leve i. Dessverre har vi bare betalt prisen, ikke fått levert varen. Ukraina har ikke blitt noe bedre, og det er heller ingen som later som lenger. Ukraina er i levestandard verre enn det var under Janukovitsj, den tidligere presidenten, og de har ikke fått bukt med korrupsjonen eller vanstyret de har lidd under siden Sovjetunionens oppløsing.
Ukraina har rett og slett maktet å få det verre. Etter 25 år med selvstyre og teknologisk utvikling. Og med startpunkt fra et notorisk ineffektivt og tungrodd sovjetisk system.
Mikhail Saakashvili tok makten i Georgia gjennom et kupp. Det ble fremstilt som en «fargerevolusjon», typisk for de tidligere sovjetrepublikkene. Felles for disse «revolusjonene» var at de skulle dra de tidligere sovjetrepublikkene i vestlig retning, og ut fra Russlands skygge og kontroll. Mikhail Saakashvili var Vestens og særlig USAs mann, tett opp til det republikanske partiet der. Han har tette kontakter til John McCain, har kalt opp en gate i hovedstaden etter George Bush, og har også vært buddy med Donald Trump, før denne ble president. Han startet en krig mot Russland, i håp om at han skulle få NATO-styrker trukket inn på sin side, og måtte spise slipset sitt på TV, da dette ikke gikk.
Siden ble han kastet fra makten i Georgia, og er der anklaget og etterlyst for korrupsjon. Det er et kjent trekk ved de tidligere sovjetrepublikkene. Om makten skifter, forsøker man alltid å få de gamle arrestert. Som man også arresterer (eller dreper) sine politiske rivaler og meningsmotstandere. Når det skjer i Russland, eller utført av «russiske sympatisører», så får det alltid stor oppmerksomhet i vestlige medier. Når det er «våre menn», de som liksom skal være «vestlige», så blir det fortiet. Det var således enorm oppmerksomhet over Janukovitsj, som arresterte Julia Timosjenko, men ganske stille om alle de nåværende president, Porosjenko, vil arrestere og arresterer.
Det er mot denne bakgrunnen sirkus Saakashvili må ses. Han er tidligere vant med å få Vestens støtte, og gå i mot regimer han kaller korrupte og kriminelle. Det lyktes ham i Georgia, men her i Ukraina er kritikken hans rettet mot en president som med stor brask og bram ble ført inn til makten med stor vestlig støtte. Porosjenko er Vestens prosjekt, ikke Russlands, og om Vesten allerede nå støtter at Porosjenko fjernes, så blir det veldig synlig hvor spektakulært Vesten med alle dets institusjoner her har feilet.
Så Saakashvili gjør alle de samme tingene, men når ikke frem til noen av de store vestlige mediene. Han blir nå filmet og fotografert av sine egne, og bildene av han og hans tilhengere blir lagt ut på sosiale medier, men det fremstår vel heller nettopp som et sirkus, enn som en politisk kamp å ta helt alvorlig. Saakashvili kom tidlig inn som en av president Porosjenkos mange rådgivere, og ble deretter satt inn som guvernør i det omstridte og russisk-vennlige Odessa. Der fikk han med amerikansk støtte og penger iverksatt noen høyprofilerte «reformer», men disse var nok mer synlige i mediene, enn i virkeligheten. Og de hadde ganske sikkert mer betydning der.
I alle fall mistet Saakashvili sin posisjon. Han kom på kant med Porosjenko, ble avsatt fra å være guvernør, og mistet også det ukrainske statsborgerskapet. Så Saakashvili er nå formelt statsløs.
Likevel reiste han altså inn i Ukraina nå tidligere i høst. Det var et iscenesatt sirkus, han krysset den polsk-ukrainske grensen, liksom båret frem av sine tilhengere. Den ukrainske statsmakten kunne ikke hindre ham. Ikke er jeg så sikker på om de egentlig prøvde.
Deretter møtte Saakashvili alltid levende Julia Timosjenko, hun har også ambisjoner på den storpolitiske arenaen, og hun spiller sine kort nøye. Så ble det stille om Saakashvili.
Inntil han i går plutselig ledet en demonstasjon a’la Maidan. Dette var mer sirkus enn sirkus, der han liksom maskert og med sekk over hodet, listet seg ut av hjemmet sitt, og over hustakene, alt på film, selvfølgelig, før han endte opp utenfor parlamentsbygningen. Der hadde han håndjern på høyre arm, og lar seg fotografere med dem på, mens han smilende viser V-tegnet i luften.
Alt er fritt tilgjengelig gjennom enkle søk på internett.
Det er ikke nødvendig å kommentere så mye mer. Saakashvili har støtte fra 1-2 prosent av den ukrainske befolkningen. Det er omtrent det samme som den russiske opposisjonspolitikeren Navalnyj har, men oppmerksomheten Navalnyj får for sine demonstrasjoner kan ikke sammenlignes med dem Saakashvili nå har fått. Porosjenko og den ukrainske statsmakten trenger ikke forsvare seg en gang. Det er ikke lenger noen som tar Saakashvili alvorlig. Og det er få som nå følger med på Ukraina.
Jeg vet mange som følger denne bloggen er mest opptatt av hva som skjer i Russland og Ukraina, og forholdet mellom disse landene og resten av verden. Blant alt det negative som blir sagt om USAs nye president, Donald Trump, blir det også lagt vekt på at han er «Putins mann» og at han vil svekke NATO og den vestlige alliansen på bekostning av et nærmere vennskap med Russland. Jeg skal her, i all støyen, forsøke å gi min nøkterne vurdering av hva et slikt vennskap eventuelt består i.
Helgen har vært ganske spesiell. Trump har fortsatt sine første dager som president, som om han fortsatt var i valgkamp, med sterke beskyldninger mot meningsmotstandere og utskjelling av mediene. Hundretusenvis har tatt til gatene i USAs største byer, og ellers rundt om i verden, i protest mot Donald Trump, og fortvilelse av at en sånn mann har inntatt verdens mektigste posisjon.
Kanskje skulle man gjenta at amerikanerne har seg selv å takke. De har gjort demokratiet sitt og valgkampene sine om til et sirkusshow. De skulle ikke være overrasket over at sirkusdirektøren vinner. Resultatet av valget og protestene viser dype strukturelle problemer i det amerikanse samfunnet. Merk at det er kvinner i byene som protesterer, det som var Clintons kjernevelgere, og de protesterer først og fremst mot Trumps nedlatende syn på kvinner og utlendinger. Det er idealistiske protester, mot at Trump er så grov og plump. Den slags protester vinner ikke over velgerne som stemte på Trump. De er uutdannede, landsens folk, vanlige arbeidere, og antagelig langt mer konservative enn de progressive kvinnene i byene. Det er et delt samfunn, i kjempeproblemer. Trump er selvfølgelig ikke noen løsning på disse problemene, han vil bare forsterke dem. Han er den polariserende kandidaten i et polarisert samfunn.
Jeg er av den oppfatning at USA i likhet med resten av den vestlige verden nå burde være mer opptatt av egne, ganske store problemer, enn å ville løse alle andres problemer rundt om i verden. Vår demokratiske, liberale kapitalisme har kjørt seg litt fast, systemet har utfordringer det ikke er gitt vi vil overvinne. Det er blitt en ganske stor avstand mellom eliten og folket, eller det er blant folket en sterk oppfatning av at det er en slik, stor avstand, og folket som er opplært til å ytre sin mening og stemme etter egen mening, gjør det. Det ble oppfattet som politiske jordskjelv at Storbritannia ville ut av EU, og at amerikanerne ville ha Trump. Det kan også være et uttrykk for at eliten – eller makten – ikke har folket med seg i sine prosjekter. Mange av prosjektene har da også vitterlig kjørt seg grundig fast.
Derfor mener jeg og er villig til å argumentere for at Trump ikke er så horribel utenrikspolitisk, som han er som person, og som han vil være for amerikanerne selv. Mye av det han blir beskyldt for å gjøre, er slik som alle presidenter også før han har gjort, bare ikke så eksplisitt og med så sterke ord om det. Selvfølgelig satte også Obama, Bush x 2, Clinton og Reagen, og alle de andre, America first. Det er naivt å tro noe annet. Alle amerikanske presidenter har også presset på for at NATO-landene skal oppfylle sine forpliktelser, deriblant bruke 2 % av nasjonalbudsjett til militære formål (les: kjøpe amerikanske våpen), og truet med at amerikanerne ikke vil stå ved sine forpliktelser heller, om de lar være. Det var et viktig tema i Obamas siste, store intervju, i magasinet The Atlantic. Free riders, kalte han dem, de som ville ha militær hjelp av amerikanerne, men ikke ville ta sin del av utgiftene.
Jeg har vondt for å få hodet mitt rundt at det ikke er mer debatt om dette. Hvordan har det kommet til at vi aksepterer og forventer at fattige land, som de baltiske og Montenegro, skal bruke 2 % av sine nasjonale budsjetter, til å kjøpe våpen og finansiere hæren? Som jeg har skrevet og sagt mange ganger før, disse våpnene blir ikke brukt til forsvar, de blir brukt i USAs angrepskriger rundt omkring i verden. Som regel mot fattige, muslimske land.
Folk er imidlertid så skremt av Russland, at de tror at det er nødvendig. De tror at Russland, med et militærbudsjett på størrelse med Storbritannia og økonomi med størrelse med Italia, vil kunne invadere vestover om ikke NATO-landene har skikkelige militærbudsjetter og en aggressiv retorikk. Eksempelet med Hitler og andre verdenskrig, der Vestens unnfallenhet gjorde han fikk drive det for langt og bli for sterk før han møtte motstand, blir husket. Eksempelet med skuddene i Sarajevo og første verdenskrig blir glemt. Der var det alliansepolitikk og opprustning og skremselspropaganda som kastet verden ut i storkrig, på grunn av en enkelthendelse ingen kunne ha styringen over.
Fra Trump ble valgt til Obama gikk av skjedde en rekke merkelige ting. Obama-administrasjonen skrudde til presset mot Russland, og en sedvanlig samlet vestlig medieverden fulgte villig etter. Når det gjelder Russland og Putin, ser det ut til at ellers intelligente mennesker kan miste sin kritiske sans. Noe er, eller var, påstander uten bevis, noe var blank løgn, eller helt feil, og noe var egentlig mest av alt ganske sykt. Til det siste hører påstanden om at «det skal eksistere en sex-video med Trump og russiske prostituerte», og at «russerne kan bruke det til å presse Trump».
Hva skal man si om noe sånt? Kanskje skal man hengi seg til konspirasjonsteoretikerne, som mente at dette var lagt ut fra vestlig side for å presse Trump om han ble for snill mot russerne, man kunne da påstå om han at han var truet med sexvideoen. Ellers forventer vi vel ennå fra mediene våre fnugg av bevis, fnugg av hold i påstandene. Det skal ikke bare være å si at «det finnes en sexvideo» om en statsleder, og så kunne påstå at dette brukes av fremmede makter til utpressing. Ryktet er for øvrig utspekulert, siden russerne og Putin har brukt slike sexvideoer før (nettopp med to prostituerte), og brukt det til å ødelegge karrieren til egne politikere. Det passer også til Trumps moralske mangler, at han skal ha kjøpt seg prostituerte. Men det er sykt å påstå, sykt at det har fått så mye oppmerksomhet. Putin måtte ut og kommentere selv, til og med, noe han med respekt å melde klarte bedre enn våre vestlige «eksperter».
Det har også vært mye snakk om russisk «hacking». Det er merkelig hvordan den intelligente verden plutselig har fått sånn tiltro til CIA, som at det skal være umulig den organisasjonen der skal komme usanne eller ubekreftede opplysninger, til deres egen og USAs fordel. Er liksom hele historien glemt? Det er ikke lenger siden enn 2003 samme organisasjon hardnakket hevdet det fantes masseødeleggelsesvåpen i Irak, noe som førte til en hel krig. Kanskje hacket russerne, kanskje ikke. Ingen vet. Bevisene som er lagt frem, for at det skal være russere og den russiske stat, er ikke tilstrekkelige. Rapporten som er offentliggjort, i samarbeid mellom CIA, FBI og NSA, er direkte pinlig. Les den selv. Den ligger fritt tilgjengelig. Stort sett hevder den med «high confidence» at russerne blandet seg inn i det amerikanske presidentvalget, og de bruker som eksempler sitat fra russiske nasjonalister og den statsfinansierede TV-kanalen RT (tidligere Russian Today).
Hvor pinlig det er, viser for eksempel at deler av rapporten er et par år gammel, og omtaler programmer på RT, som gikk av sending i 2014, eller noe sånt. De skal liksom vise at TV-kanalen fremmer et negativt bilde av USA. Som om ikke ethvert vestlig medium i verden nå om dagen fremmer et negativt bilde av Russland. Og å bruke en TV-kanal, om den er aldri så statsfinansiert, som eksempel på «innblanding i valget», det er jo ikke akkurat oppsiktsvekkende. USA har i årevis hatt sin Radio Liberty og Radio Free Europe, til forveksling likt både i mål og innhold med RT, bare der er det uttalte målet å fremme amerikanske interesser.
I hackehysteriet ble det også sagt at russerne hadde hacket seg inn på elektrisitetsanlegget i en delstat nordøst i USA. Mediene slo det stort opp, inntil det ble slått fast at det var det reneste tøv. Det var funnet skadelig materiale på en laptop til en ansatt i el-verket, fiendtlig kode, ellers kjent som virus, av og til. Forbindelsen med Russland var null. Hvem som helst kunne ha laget denne koden. Forbindelsen med el-anlegget var null, det var bare laptopen til en ansatt.
På grunn av den angivelige hackingen og den ulovlige innblandingen fra Russland i den amerikanske presidentvalgkampen – de forsøker å undergrave demokratiet vårt, som det ble hevdet, intet mindre – så utviste Obama om det var 35 ambassadører og ambassade-ansatte fra USA. De måte reise midt under feiringen av nyttår. Putin svarte, allerede berømt, med å invitere de amerikanske ansatte ved ambassaden i Moskva til nyttårsfest. Russerne ville ikke være med på en like for like, slik det har vært vanlig. En billig propagandaseier, for dem, og for Putin. Storsinnet gikk som alltid rett hjem i den russiske befolkning.
For meg med familie i Kiev er det også spesielt å høre amerikanerne snakke om innblanding i valg. De blandet seg jo inn i det ukrainske valget, før valget i det hele tatt kom i gang, med å arbeide for og støtte avsettelsen av den valgte presidenten Janukovitsj, for så å arbeide for og støtte at Jatseniuk og hans parti ble de nye makthaverne. Det var i 2014, når valget skulle vært i 2015. Ukraina er ødelagt på grunn av dette, sjanseløst fortapt. Det var toppene i amerikansk politikk som arbeidet for dette, i første rekke ambassadør Geoffrey Pyatt, viseutenriksminister Victoria Nuland og visepresident Joe Biden. Sistnevnte har en sønn, Hunter Biden, med styreplass i det ukrainske selskapet for utvinning av skiferolje. Kanskje er det derfor han har vært så ofte over i Kiev, talt i parlamentet, og også brukte sin siste helg som visepresident, nettopp der? Ukraina er bare et av veldig mange eksempler, men det er det jeg har fulgt på nært hold.
Obama-administrasjonen brukte også sine siste uker og dager til å meget offentlig og meget synlig utplassere stasjonere permanente tropper i Polen og baltikum, helt opptil Russlands grenser. Tanks i bevegelse, om det så er på jernbanevogner, jeg synes ikke det er noe pent syn. Jeg synes ikke det er noe fredsprosjekt. Jeg ville like om freden med Russland, kom på en annen måte.
Kanskje vil Trump være en løsning? Historien har vist at det lønner seg å være pessimistisk. Propagandaen har gått så høyt på begge sider, at det vil være vanskelig å ro den tilbake. Det er forunderlig hva man i vesten for tiden er i stand til å tro, om Russland og Putin, hvilken kontroll han og landet har, hvor langt blekksprutarmene rekker. Man trenger liksom ikke være så kritisk til negative påstander om Russland og Putin, det er bare å slenge ut. Man får oppmerksomhet og klikk, og skulle det vise seg å være feil, er det raskt glemt. Det er veldig uheldig, synes jeg. Stort bedre er det ikke på russisk side, der de har kjørt propagandaen ganske langt på at amerikanerne og vesten vil dem vondt. Der også har det blitt bred akspet for at det er nødvendig å ruste opp, for å forsvare seg.
Så om USA og Russland under Trump og Putin kunne kommet frem til en avtale som på ny gjorde nedrustning og avspenning til honnørordene, ville jeg støtte det så godt jeg kan, og på mitt ubetydelige vis. Trump har ymtet frempå at en slik avtale kunne være å lette på sanksjonene, mot en nedrustningsavtale om atomvåpen, for eksempel. Jeg har vært i mot sanksjonene fra første stund, jeg tror ikke de hjelper mot noe, og at det heller kan være de gjør vondt verre. Atomvåpen er jeg også sterkt i mot, og finner det skremmende at både USA og Storbritannia nylig har vedtatt opprustning og modernisering av atomvåpnene, begge i hundemilliardersklassen og vel så det, og praktisk talt uten debatt. Antagelig er folk så redde, for de tror Putin ikke er til å stole på. I Russland er de tilsvarende redde, for de har lært seg at vi heller ikke er til å stole på.
Det er såpass mange som står klar til å torpedere en eventuell avtale, at det skal mye til om det blir noe reelt løfterikt ut av det. Mange vil også finne det uakseptabelt at Russland får beholde Krim, noe som for russerne ikke er opp til forhandlinger, så der er situasjonsen allerede låst. Antagelig vil folk kunne folk leve veldig godt med at Krim er russisk, når ting bare får roet seg litt, slik det ikke vakte store debatten når de baltiske landene formelt ble akseptert som del av Sovjetunionen, så sent som i 1975. Men akkurat i det avtalen eventuelt blir inngått, kan det bli bråk. Mange har posisjonert seg for at en avtale ikke skal bli noe av.
Jeg tror det angivelige vennskapet og forståelsen mellom Trump og Putin er blåst ut av alle proporsjoner. Trump er erkeamerikansk, et oppblåst ego, stor i ord, korttenkt og impulsiv. Putin er nøktern, forsiktig, holder alltid kortene tett til brystet. Russerne er avventende skeptiske til hvordan dette kommer til å gå, men håper selvfølgelig på en bedring i forholdet til Vesten.Trump har også uttalt at en slik bedring ville være «wonderful». Men han er notorisk slepphendt med de store ordene.
Det gjenstår å se. Personlighetsmessig er Trump ingen match for Putin. Trump virker til å være enkel å manipulere, et par rosende ord går rett til hodet på ham. Putin får man aldri tak på. Han vet man aldri hvor man har. Teamet til Putin virker også mye bedre, særlig med utenriksminister Lavrov mot den tidligere direktøren, Tillerson. De russiske forhandlingsdelegasjonene er alltid godt forberedt, har alltid mye å spille på, og er dyktige til å skaffe seg initiativet i de viktige sakene for dem. Trump og hans team er mer forretningsmenn, vante og villige til å strike a deal, eller forlate forhandlingene med no deal. Det blir ikke referert så ofte i våre medier, men russerene har kommet frem til lassevis med bilaterale og multilaterale avtaler under Putin-administrasjonen, også med oss i vesten. Det var med Putins-menn vi endelig fikk en avtale om delelinjen i Nordishavet, for eksempel. De er ikke så umulige som vi forsøker å gjøre dem til.
Trump og Putin er blant verdens mest negativt omtalte mennesker, akkurat nå. Det vil neppe hjelpe dem om de klarer å komme frem til en avtale med hverandre. Det er også veldig langt frem for en avtale å bli inngått, mange hindringer som må overvinnes. Så det er grunn til å være nøkternt skeptisk, avventende. Jeg synes imidlertid at det er ganske spesielt å håpe at det ikke skal bli noen avtale, at misnøyen med Trump og Putin skal være så sterk at folk går rundt og håper at forholdet mellom USA og Russland ikke skal bli bedre. De som har det i mine øyne litt fåfengte håpet at NATO bare skal fortsette å ruste opp og sette soldater på grensen, inntil russerne skjønner at her er det bare å legge seg ned og gi opp.
Dit vil vi aldri komme. Alternativet er forhandlinger. Og det forunderer meg litt at jeg synes å være en av de få, som i hvert fall håper at disse forhandlingene går bra, om enn det er vanskelig å tro det.
Vi er blitt aldri så lite grann småsyke igjen, her i Kiev. Det gjør sammen med mange nyheter å følge med på ute i verden at jeg atter en gang har kommet på etterskudd med bloggingen, med mange poster hengende uferdige. Nå som NATO-toppmøtet er over, og rystelsene etter Brexit får roet seg, og det ikke er ventet flere rapporter om Irak-krigen og det forhåpentligvis ikke blir noen flere skytedrama mellom svarte og hvite i USA, så vil jeg kanskje finne tid å skrive dem ferdig.
Her i Kiev har de funnet på å kalle gamle, ærverdige Moskovskij Prospekt om til Prospekt po imena Stepana Bandera. Det er den kontroversielle nazikollaboratøren. Da jeg først så det trodde jeg det var en spøk, men ingenting er visst for drøyt til å være en spøk her i Ukraina. Jeg tar meg i å ønske dem alt vondt, men slike tanker hjelper verken dem eller meg, så de forsøker jeg å tenke meg vekk fra.
NATO-møtet i Warszawa endte ut i mange fagre ord og vel så åpenlyse provokasjoner. De pyntet det eneste Stalin-monumentet utenfor tidligere Sovjetunionen med NATO-logoen. Man kan mene mye om denne «gaven» fra Sovjetunionen til Polen, men dette trekket fra Nato var unødvendig. Likeledes fortsetter de å late som de ikke forstår at NATOs ekspansjon, opprusting og troppeplassering er et sikkerhetsproblem for Russland. De er ikke dunme, de vet dette utmerket godt, men spinner propagandamaskineriet som om det er Russland som er trusselen. NATO er helt overlegne på alle sett og vis, Russland har økonomi på størrelse med Italia og militærbudsjett litt under Storbritannia og Frankrike, vil jeg tro.
De har også vedtatt å sende fly med radar til Midtøsten for å delta i kampen mot IS, langt utenfor det som skulle være Natos interessefelt, og stikk i strid med propagandaen om at det skal være en forsvarsorganisasjon. Det er det ikke. Våpnene og budsjettene blir brukt i Afghanistan, Midtøsten og Libya. På denne måten får USA Europa med i sin stormaktspolitikk.
Jeg er glad konferansen er over, så vi får fred for slike nyheter. Det er også deilig å koble av, som jeg må gjøre hele tiden. Komme meg ut med familien. I dag skulle være Irinas dag. Hun har kommet litt i bakgrunnen i det siste, vi har hatt gjøremål som ikke helt har vært tilpasset henne, litt mye gåing og butikker, litt lite lekeplasser og bading. Det har vært litt kaldere og vi er blitt litt småforkjølte, selv ikke jeg vil ta noen sjanser. Om ikke annet så fordi at om Irina blir syk hun også, etter å ha badet lenge med meg, så får jeg skylden, og badingen blir forklaringen.
Kort sagt reiste vi til Botanisk Hage. Irina og jeg først, Olia skulle komme etter, om hun orket. Der i Botanisk Hage skulle Irina være på lekeplassen så lenge hun ville, få gjøre hva hun ville. Jeg lot henne også få leke litt på lekeplassen utenfor blokken, siden hun absolutt ville dit, og nå var den som bestemte.
Om morgenen hadde jeg fått kommet i gang med mitt lille treningsprogram igjen, litt forsiktig, siden jeg ennå har snue og litt hoste. Der i Hydropark så jeg til min forskrekkelse at fangarmene til den nye loven om ølsalg brer seg også dit. Alle de koselige bodene jeg har så mange gode minner fra gjennom så mange år, var pakket ned og borte. Uten ølsalget går det ikke. Hydropark, som Kiev, blir ikke det samme etter det.
Også i Botanisk Hage var det slutt på å få kjøpe øl på fat. I stedet for friskt øl i plastglass måtte jeg nå kjøpe på boks, og med et godt påslag på prisen. Til Irina kjøpte jeg is.
Olia kom i det jeg nettopp var ferdig med å skifte en utfordrende bæsjebleie. Botanisk Hage må kalles bortebane. Den botaniske hagen i Kiev er stor, men hun gikk rett på oss og fant oss med en gang, enda det var ingenting som skulle tilsi vi var akkurat der vi var, ved toalettet, som ligger midt i mellom de to vanligste veiene å gå.
Olia var sliten, men fikk slappet godt av der med oss i hagen. Både hun og Ira fikk gå dit de ville. For Olia var det til rosene, for Irina var det å løpe omkring der det er litt vanskelig. Hun har nettopp lært koden for å gå i trapper, så det er ekstra kjekt.
Vi var der ikke lenge. En eldre dame som drev og lurte til seg Irina flere ganger, og kalte seg babusjka, traff vi igjen på bussen, ganske morsomt, og ganske tilfeldig. At vi skulle komme på akkurat samme bussen, blant alle som går derfra, og at vi ble sittende slik at vi så på hverandre. På bussen kom det også et par stykker nesten verd en egen post. Hun, i rullestol, skittenbrun, og energisk, han stor og tøff, og med utallige arr etter det som må være kniv i høyrearmen. Hadde han skåret seg selv, eller vært i slåsskamp eller annet trøbbel? Han lystret jentas minste vink, hun var energisk, som sagt, og fortalte ham at han måtte stemple billetten, flytte bagasjen de hadde med, finne et stempel som virket, forskjellige ting. Til ham snakket hun et språk vi ikke forsto, til andre på bussen, som ville bruke stempelet som ikke virket, snakket hun russisk. Smilte til Irina gjorde hun også, tynn og energisk var hun, håret i stram flette, kvikk. Men altså i rullestol. Og med det som kunne virke som et stort arr etter kokende vann på venstrearmen.
Irina ville være litt på lekeplassen utenfor blokken også. Det fikk hun lov til. Flere timer var vi der, hun og jeg. Jeg duppet sågar av lite grann. Det var en tidlig morgen, og ingen hvile i løpet av dagen.
Da vi omsider kom inn forsøkte Mama-Irina seg med en fisk Olia hadde kjøpt. Jeg tror ingen kokkekunst kunne redde den fisken. Ikke var appetitten min på topp heller. Jeg ville sove.
Det fikk vi snart alle sammen lov til. Det ble en tidlig kveld. Irina sovnet for natten som norske barn gjør det, og det var ikke mange timene etterpå også Olia og jeg sov. Det er det som er den beste hvile. Det hadde vi begge behov for nå.
Det er kontraster i Kiev og Ukraina om dagen. Våren springer ut på sitt aller vakreste. Trærne er på ny fylt av grønne blader, kastanjene har allerede gitt fra seg frøene, de ligger strødd på bakken, og flere av frukttrærne har blomstret ut. Denne uken kom også magnoliaen, en turistattraksjon her i Kiev, særlig alle dem som er samlet i botanisk hage. Folk kommer langveis fra for å se på dem. Strengt tatt gjør vi også det, helt fra Norge, men vi har nær familie like ved, i Petsjersk, hvorfra det bare er minutter i hyppige busser til hagen. Torsdag reiste vi dit.
Jeg tror også det var torsdag det ble klarhet hvem som skulle bli den nye statsministeren i Ukraina. Det var sist søndag den forrige, Jatseniuk, annonserte sin avgang, jeg tror det kan være på sin plass med en lenke til YouTube-klippet med en lekket telefonsamtale mellom USAs viseutenriksminister, Victoria Nuland, og hennes ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt. Jeg gråter ingen tårer over at han er vekk, i motsetning til de fleste har jeg vært mot ham fra første stund, den ukrainske befolkning trengte et par år, mens i den vestlige verden og i USA har han vel ennå ikke helt tapt sin merkelige stjerne. Jeg sier som professor Richard Sakwa, det er uforståelig at Europa kan støtte en sånn regelrett (outright) nasjonalist.
I stedet for Jatseniuk har det kommet en som heter Vladimir Groisman. Det mest omdiskuterte ved ham har vel hittil vært hvordan navnet hans staves, med ukrainsk omskrivning blir det noe helt annet, Volodymir Hroysman, om jeg nå fikk det riktig. Han er president Porosjenkos lakei, en nikkedukke, men i følge konstitusjonen trenger han også støtte i parlamentet, og den støtten har simpelthen ikke Porosjenko. Normale spilleregler skulle tilsi at presidenten da skrev ut nyvalg, men det kan han ikke, for han vil da tape store deler av sin maktbase, upopulær som han og hans støttespillere nå er blitt.
Ukraina går adundas. At Groisman ikke vil vare perioden ut er en forsiktig spådom, at Ukraina som land ikke vil vare så lenge er det litt mer kraft i, men det er vanskelig å se hvordan landet kan klare å henge sammen med alle problemer som rir det. Jeg håper bare Ukrainas langsomme død ikke også resulterer i væpnet konflikt mellom atommaktene USA og Russland. Jeg ser de gjør sitt beste for å få det til, med amerikanske krigsskip like opp til russiske havner (Kaliningrad), og åpne trusler om å skyte ned russiske kampfly som forsøker å fortelle dette krigsskipet at dette er farvann der det ikke hører hjemme. Amerikanerne har tradisjoner for å sende sine krigsskip hvor det måtte passe dem, og i farvann det ikke ville være snakk om at de selv ville akseptere tilsvarende nær deres havner, noe denne artikkelen sier mye mer om. Den er skrevet av tidligere ambassadør Chas W. Freeman Jr., og inneholder svært mye stoff om amerikansk utenrikspolitikk opp gjennom historien, og i dag. Få i Norge er så kunnskapsrike at de ikke kan lære noe av den, jeg anbefaler den på det varmeste.
Torsdag morgen hadde jeg som vanlig en løpetur til Hydropark og treningsanlegget, et lite bad i elven, og hjem igjen til en god, lang frokost. Frokosten i Ukraina er som en middag, alltid noe varmt, aldri brød og pålegg som vi er vant til hos oss. Etter den er det godt med en hvil, og denne dagen falt det sammen med at også vesla vår sovnet, slik at hun og jeg fikk slappet av ved siden av hverandre en liten time. Klokken var dermed omtrent tolv da vi omsider kom oss av gårde til hagen.
Olia var også med. Hun hadde så koselig, så koselig smurt matpakke og laget kaffe latte på termos mens lille Ira og jeg sov. Kaffenavnene er forresten artige her hos oss, min kone Olia har ingen respekt for dem, og kaller de ulike betegnelsene i hytt og vær. Hun bryter reglene, kan man trygt si, men kaffen på termosen smakte godt, og det er nå en gang det viktigste.
Første stopp i den botaniske hagen er lekeparken like til høyre for inngangen. For interesserte som planlegger reise i Kiev og vil besøke hagen, så er det buss nummer 14 eller nummer 62. Nummer 62 er veldig praktisk, og går hele veien nede fra Kontraktovaja plosjad, mens nummer 14 starter ved jernbanestasjonen, og går oppover boulevard Lesu Ukrainka, der vi bor.
Tradisjonen er at jeg får kjøpe meg en øl, mens vi sitter på lekeplassen. Olia kjøpte også is til oss, det var slik en varm solskinnsdag. Jeg satt i bar overkropp. Lille Irina koste seg enormt på plassen, sprang rundt og lekte på sitt vis med de andre barna, eller krøp rundt i apparatet satt opp for barn under 3-4 år. Passe høyde, passe utfordringer. Det er et rør man kan krype gjennom, noe lille Irina gjør mens hun hyler av glede. Oppgaven til oss som foreldre er å sitte på en benk og smile og se på, kose oss med matpakken og kaffen, og knipse noen blinkskudd når de byr seg.
Militærfly lavt over himmelen ødelegger idyllen. Det må jeg få lov til å si. Det var transportfly, det så ut som de gikk inn for landing et sted her i Kiev, hva de fraktet kan ikke vi vite, det blir bare spekulasjoner. De får våpen fra forskjellige NATO-land, noe vi er sterkt, sterkt i mot, og tankene trenger seg på, det er en provokasjon å se militærfly på himmelen, særlig når det ikke er i fredstid, og når det er slik en maktdemonstrasjon som det er nå. Vi er hjelpeløse mot dette, kan ikke gjøre annet enn å se på dem. Siden har jeg fått vite gjennom John Batchelors podcast at det nå foregår trening av ukrainske piloter, det er engelskmenn og amerikanere som står for treningen, om jeg nå husker riktig. Kanskje var det dette vi så, kanskje var det noe annet. Vi skulle gjerne vært synet foruten.
Det er så mye annet fint å se på i hagen. Tullipanene blomstrer nå. De har sånne små tullipaner her, jeg kan ikke huske å ha lagt merke til slike i Norge, bare noen centimeter eller en knapp diameter høye, plantet i midten av den brede veien ned fra plassen ved inngangsporten. Olia er full i planer om hvordan hun skal pynte det til hjemme hos oss på Ganddal, og på datsjaen vår i Hrovlika, om jeg nå greide å stave navnet på plassen den ligger. Vi går av veien for å se på forskjellige planter vi kanskje også kan plante. Olia vil fotografere meg stående i en sti av maur, ikke på grunn av maurene, men fordi akkurat der blir det et fint motiv. I kortbukse og bar overkropp kjenner jeg maurene kravle omkring, særlig når hun vil ha meg til å ligge ned, men såpass må man ofre for en vakker kone og et fint foto.
Lille Irisjka vår har det herlig der hun kan løpe rundt på grønt gress, god plass, og ingen biler. Hun finner seg interessante ting å pusle med, alltid noe nytt å se på og å prøve ut. Olia har insitert på at vi skulle ta med en sånn sparkesykkel, som det kaltes før, en slik man kan stå på og sparke, og så beveger den seg fremover. 1 år og 7 måneder som Ira er, er hun håpløst for liten til denne sykkelen, så hun kan kun bruke den når vi holder henne helt fast, og står for alle bevegelsene. Disse syklene er populære her nede, og Ira har alltid vært interessert i å ta på dem og se på dem, når andre barn har hatt dem. Denne dagen fant babusjka frem en gammel slik sykkel, tilhørende niesen vår, Tasja.
Hovedattraksjonen i hagen på denne tiden av året er uten tvil magnoliaen. Vi har en magnolia utenfor huset vårt på Ganddal også, arvet etter mine foreldre jeg kjøpte huset av, det er kanskje den planten jeg setter aller størst pris på. Den vinteren det var så mye frost ble magnoliaen sterkt plaget, det året blomstret den ikke. Men den har heldigvis livnet til etterpå, og blomstrer nå som vanlig. Om vinteren er greinene ideelle å henge fuglemat på. Det lille treet står like utenfor kjøkkenvinduet vårt, hvorfra vi kan se på det hver gang vi spiser.
Men det er noe eget med den overfloden det er av magnolia her i den botaniske hagen. De er i alle størrelser og fasonger, flere forskjellige farger, på ulike stadier i blomstringstiden. Vi er rikelig utstyrt med fotomuligheter, to gode mobiltelefoner, og et speilreflekskamera. De blir brukt alle sammen, nærbilder og fjernbilder, av trærne, blomstene, og av oss sammen med dem.
Den største samlingen ble plantet i 1966, står det på et skilt, det er i Sovjettiden. Jeg tror området blir kalt «magnoliahagen», men husker det ikke helt, det står alt sammen på skiltet. Her er det tettpakket med folk, de aller fleste opptatt av å fotografere. Ukrainske jenter er mer feminine enn norske, mer opptatt av å være jenter og å utstråle sin feminitet, og her blant blomstertrærne får dette utløp i utallige foto der de stiller seg opp, vrikker på kroppen, og lukter på blomstene, veldig, veldig karakteristisk. Norske jenter legger mer humor i bildene, så vidt jeg har oppfattet, det skal være litt morsomt, man skal gjøre seg litt til, og i hvert fall ha smilet på lur om man forsøker å gjøre seg fin. Her i Ukraina er det ingen ironisk distanse, noe som også kan være litt befriende.
Det er spørsmålet om mat som gjør at Olia omsider vil hjem. Jeg har det kongelig, og vil ikke hjem før kvelden, maten kan utsettes. Vi begynner likevel å bevege oss, sakte, i mitt tempo, og mitt opplegg og håp slår til for fullt i det vi støter på en som arbeider i hagen. Olia er full av spørsmål om hva de ulike typene magnolia heter, hvilke hun kan kjøpe, og hvor mye de vil koste. De to snakker sammen nesten en time, jeg så ikke på klokken. De gjorde avtaler, og Olia fikk telefonnummeret. Han blir gartneren vår på datsjaen vår, han vil hjelpe til. Slik knyttes kontakter her i landet, det er viktig for å klare det her, og Olia mestrer det til fulle. Det er ikke like lett for henne i Norge.
Jeg benytter ventetiden til å få kjøpt meg en øl. Kioskene i parken er ikke åpne i vintersesongen, sist vi var her for noen uker siden var det ikke spor av dem. De settes opp og åpner akkurat nå, direkte talt. Teltene var satt opp, kjøleskap og frysebokser satt opp, og arbeidfolk fra lastebiler lesset vannflasker og styret og ordnet. Det var ledninger og kontakter, noen vasket kjøleskapene innvending (et pussig syn, en skitten ukrainsk arbeidskar, tøffing, bokstavlig talt inni kjøleskapet, med såpeflaske og vaskeklut, vaske i vei), alle så ut til å være opptatt med noe. Kioskdamen var også på plass, enda varene ikke var det. Det eneste som stod som det skulle i kjøleskap, klar for salg, var øl. Det viktigste. Jeg kjøpte en flaske for 20 hryvna, kioskdamen hadde armen i fatle, og måtte ha hjelp på min anmodning om å åpne flasken opp. Hjelpen fikk hun fra en skitten gamp, en skikkelig kraftkar, han fant et skrujern, og åpnet omhyggelig så hans skitne hender ikke skulle besudle tuten jeg skulle drikke fra.
Da var det lett å vente på Olia. Lille Irina løp selvfølgelig rundt omkring, kikket på de forskjellige plantene og trærne, var lett å se til og passe på. Et lite bleieuhell skjedde kort etter, da også Olia var på plass, men vi hadde heldigvis helt sett med rent tøy, og det var et toalett like ved, med god plass og vann, og rent å skifte. Så kunne vi være enda et par timer.
Nå var det begynt å kveldes. Irina var denne siste tiden enda mer selvstendig enn hun ellers pleier å være, puslet for seg selv, langt unna oss. Olia og jeg kunne gå omkring på små stier, og se på de forskjellige nåletrærne, blomstene og plantene de har satt opp i hagen. Alt var også en inspirasjon for hvordan vi kan gjøre det selv. Lille Irina satt seg på grusveien og puslet med steiner, fant noen andre barn å henge rundt, løp rundt på en plen og viftet med hendene, lykkelig i egen verden.
Så fant Olia enda en samtalepartner, mens Irina fant noen trapper hun ville opp. Der oppe var det barn med noen forunderlige leker, lille Ira vår fikk låne, og dermed seilte enda noen kvarter av sted. Da vi endelig forlot hagen var det kveldslyst, skyet og kjølig. Hjemme ventet babusjka med rikelig med mat.
Jeg bestemte meg for å vente med morgentreningen i den kalde luften her i Kiev til jeg helt har sluttet å hoste. Våren med sine tosifrede varmegrader fortsetter å være en uke unna. Værmeldingene forskyver seg, kulden klamrer seg fast. Hver natt er det frost, og nå en tidlig morgen er det 3 grader ute, skyet og grått.
Da Olia reiste ut til datsajen på mandag satt hun i bilen til en i fra Azov-bataljonen. Det var uklart om han hadde vært med dem å krige i Donbass, eller han bare støttet dem. Olia sa det var Azov-flagg i bilen, de er karakteristiske, med det ukrainske flagget og symbolet som ikke så rent lite minner om nazisistiske. Det var arbeidsfolkene hun hadde funnet til å hjelpe henne, som var slike ukrainske nasjonalister. De snakket bare ukrainsk hele gjengen.
Min kjære kone var litt ute av seg, da hun kom hjem. Ikke noe alvorlig, og ikke bare av denne grunnen, det er også stort stress for henne med mye penger hun må ta ut for å betale, og mye å styre og ordne. Selv om de er nasjonalister og snakker ukrainsk, snakker hun russisk. Selv om hun kan ukrainsk, kommer hun aldri til å bruke det. Azov-karen i bilen sa at hans plan var et Ukraina som var ukrainsk, ikke noe å gjøre med Russland, ikke noe å gjøre med Europa. Han er neppe den mest utdannede og beleste i verden, og har nok ikke fått med seg at Ukraina er avhengig av hjelp for å få det til å gå rundt. De er bankerott, og vel så det.
Samtalen kom også inn på Krim, han ville selvsagt ha tilbake Krim, det var ukrainsk. Olia er uredd som få, ikke redd for å gå inn i en diskusjon, heller ikke når hun sitter alene i en bil med en fremmed mann. De hadde nok en saftig diskusjon, der i bilen, og mens de arbeidet på datsjaen. Hun på russisk, han på ukrainsk.
Også jeg fikk en liten opplevelse av at alt ikke er som det skal i Ukraina, da jeg tok en tur gjennom sentrum med lille Irina samme dag. Lite er som det skal, hva man ser på overflaten skjuler hva som egentlig foregår. Fattigdommen er ikke synlig, folk går i ordentlige klær, det er flust av biler på veiene, man får inntrykk av at dette er en storby, der folk har det og lever greit. Men nesten hver dag ser vi folk komme og rote i søppeldunkene våre, mon det kan være noe der. Vanlige folk, ikke alkoholikere. Det gjorde vi aldri før.
Oppover Mikhaila Hrusjevskovo ulitsa langs Marinskij-parken i Marsjrutka så jeg også en demonstrasjon utenfor parlamentsbygningen. Det var satt opp telt i det ukrainske flaggets farger, blått og gult, det så ut til å være velfinansierte protester. Jatseniuk må gå, var meldingen. Nok nå med Jatseniuks tariff. Presset mot statsministeren er stort. Min gjetning er at det ikke er så viktig for de som trekker i trådene at Jatseniuk virkelig må gå av, men at han vet å oppføre seg og lydig gjør som han blir fortalt. Han lengter nok tilbake til tiden da vestlige statsledere i hopetall reiste til Kiev for å smilende la seg avbilde med ham. Det er en annen tid nå.
I Brussel var det terrorangrep i går. Det er ganske uhyggelig, selvfølgelig, med enda mer muslimsk terror. Europa ser overhodet ikke ut til å være i stand til å ta den diskusjonen som må følge. Få dager etter at hovedmannen blant de gjenlevende etter Paris-terroren ble tatt, er de i stand til å slå til på ny, og det i samme by som han oppholdt seg i. Det er også byen der både EU og NATO har sitt hovedkvarter, der makten er samlet. Mitt første skritt ville være at Europa innrømmet at vi har et problem, at noe har gått alvorlig galt for oss, og at tiden for enkle, ideelle løsninger for lengst er forbi.
I Kiev hadde de en original vri på hva dette kunne være. Sikkerhetssjefen i landet ville ikke se bort fra at dette kunne være del av Russlands hybride krigføring. Det må ha rablet for ham. Også vestlige journalister og menigmann er i ferd med å innse det, fra Ukraina kommer det mye rart, og det er ikke nødvendigvis samt selv om offisielle representanter for landet sier det. Europa må adressere sine reelle problemer, de er ikke Russland. Selv om Ukraina sammen med de baltiske landene og Polen til enhver tid er klar til å skrike at russerne kommer, så betyr ikke det at det er slik. Europa og NATO har gjort lurt i å ikke la Hellas styre sikkerhetspolitikken mot Tyrkia. Det ville være dumt å lytte til Pakistan for å gjøre seg opp en mening om hva India pønsker på. Men for Russland, gir vi megafon til landets fiender, og innretter vår sikkerhetspolitikk og våre budsjetter etter det. Det er veldig dumt, og veldig farlig.
Jeg har ingen illusjoner om at det vil bli noen endring i dette. Vi går inn i en tid med økte forsvarsbudsjetter og tegning av fiendebilder for år fremover. I stedet for å bli venner og allierte med Russland, skal vi på ny være fiender med dem og redde for dem. Det kommer aldri til å bli noe russisk terror på europeisk jord, de kommer aldri til å angripe noen av de baltiske landene, enn mindre andre land i Europa. De er ikke i krig med oss, og vil ikke være i krig med oss. De er ikke noen trussel. Trusselen og problemene kommer fra andre steder, og om det ikke blir håndtert skikkelig, vil det ta knekken på Europa som vi kjenner det i dag.
Vi får se. EU har et par folkeavstemninger nå fremover som vil vise hvor populære de har blitt. Nederland skal stemme over Ukrainas forhold til unionen, om det skakkjørte landet skal tilbys partnerskap, mens britene skal stemme over om de vil forlate unionen. Særlig den siste avstemningen er kritisk. EU har gapt over for mye og hatt for mange storslåtte prosjekter på en gang. Nå kommer regningen, og den har de veldig store problemer med å betale.
Da er det bedre å skrive om hyggeligere ting. Konsentrere seg om seg selv og sine. I vår lille familie blir vi nå friske, og kan begynne å fungere som vanlig igjen. Olia og jeg tok med vår vesle Irina i den lille, rosa vognen i vår. Den store blå er forsvunnet. Stjålet eller fjernet – hvem vet? Den står ikke i oppgangen lenger, som den gjorde. I den lille vogna sovnet veslejenta vår raskt, hun var nok veldig trøtt, det var blitt ettermiddag. Vi gikk nedover Lecu Ukrainka, uten noe egentlig mål om hvor vi skulle. Ved første regndråpe ville Olia snu og hjem, null stayerevne, ingen motstandskraft.
Vi snudde, og gikk oppover igjen. Mot oss kom en svart afrikaner, veldig mørk, ingen innblanding av hvite gener her, og han spurte oss på russisk hvor nummer 7a, var? Det var jo ganske spesielt. Det var blokken jeg bodde i vinterferien 2009, da Olia og jeg traff hverandre for første gang. I storbyen Kiev ville tilfellet at vi skulle bo i samme gate, jeg i nummer 7, hun i nummer 11. Det var klart det måtte bli oss. Den mørke afrikaneren fikk forklart hvor han måtte gå.
Jeg skriver disse postene om morgenen, før barnet og Olia våkner. Når de gjør det, er det slutt. Da går det i ett med barnepass, og andre ting. Slik må det være.
I går ble en litt travel, litt gøy og litt annerledes dag. Jeg kan egentlig ikke huske at det har vært så mye oppmerksomhet rundt kvinnedagen, som det var det i går. Det kom blomster på bordet, tullipaner og trekvister med gåsunger. Jeg oppfattet aldri om det var spøk eller sant at det var en mann som leverte juice som kom med dem. De kom i alle fall samtidig, juicen og blomstene, og moren sa det var fra ham. Hun bestilte mye juice, i flasker som ser mer ut som syltetøysglass, og har skrulokk som slike, heller enn skrukork, som flasker flest. Grapefrukt, druer, eple, appelsin, jeg aner ikke engang alle sortene. De står nå på fryseboksen, ved siden av mikrobølgeovnen Olia kjøpte til sin mor, noe jeg hadde tenkt å skrive om i går, men som jeg aldri kom frem til.
På kvinnedagen var Olia ute og kjøpte verktøy. Skikkelig verktøy, i mannfolksklassen. Som må ha motor for å virke, som bråker og er tungt, jeg vet knapt hva det var. Hun skal bruke det til datsjaen vår, kanskje får vi reist ut dit en gang under oppholdet. Jeg syntes det var en passende gave på kvinnedagen å betale denne for henne, men hun syntes det var altfor mye. Jeg insisterer, som man skal gjøre det her nede.
Hun reiste ut i halvni-tiden i går, hadde vekkerklokken på klokken åtte. Det var for øvrig årsaken til at skrivingen min ble raskt avbrutt. Jeg måtte være med henne og spise frokost, den er ofte lett når det er Olia som lager den. En skive med ost, inn i mikrobølgeovnen. Moren våknet og sa hun skulle lage skikkelig frokost til meg senere, sånt vas som en skive med ost går ikke an. Klokken ti var det borsjtsj, som det korrekt skal transkriberes, eller borsj, som det like godt kan skrives. Det er jo slik vi får til å uttale det, vi som ikke er fra språkområdet .
Da lille Tais, eller Taisja, som hun sier hun vil kalles, niesen vår, våknet, ble det liv i leiren. Hun er hjemme fra skolen fordi hun er syk, men i går var den ekstra dagen «for sikkerhets skyld». Hun var frisk og livlig. Jeg tok med henne og Irina vår ut på lekeplassen utenfor, en liten time, så barna fikk løpt for seg og babusjka fikk ro. Irina får også til å leke litt nå, og kan kravle opp på lekeapparatene, og nesten skli ned igjen, i hvert fall om hun får litt hjelp. En litt eldre gutt var der også og lekte, 7-8 års alderen. I begynnelsen gikk det fint, men så var det noe som ble feil, og Taisja ville inn.
Der hadde Olia kjøpt «instrumenter» for en tier, lekefløyter, munnspill og tamburin, i billig, rød og gul plast. Med det ville Taisja ha konsert, ledsaget av ekstra «melodier» fra den rose eventyrbilen hun eier. Alle småbarnsforeldre vet hva slags lyder slike lager. Lille Irina løp også rundt og ville være med. Det var ganske intenst. Og jeg tenkte hvordan i all verden Olia kunne kjøpe slike gaver, og så stikke av for å la meg være igjen og lide med dem.
Etter Maidan-revolusjonen i 2013-14 har Ukraina havnet i bitter konflikt med Russland. Kanskje er det riktigere å si at det er statslederne som har havnet i konflikten. Eller at det er de som har forårsaket den og som nå sørger for at den er der, mens folk flest har havnet i den , uten å kunne gjøre så mye fra eller til. Olias mor har aldri engasjert seg i «politikk», som nesten må settes i hermetegn her. Jeg vet ikke om hun har stemt noen gang i sitt liv, etter Maidan har hun i alle fall ikke stemt, verken på Porosjenko eller Jatseniuk, eller noen av de andre som nå styrer landet. Men hun klaget nå da vi kom. Trykket i gassen er blitt svakere, slik at maten på kjøkkenet ikke lar seg varme skikkelig opp.
Det er sånt Ukrainas mange millioner husmødre merker godt. Ukraina er i gasskrig med Russland, de vil ikke lenger kjøpe «russisk gass». Så i stedet kjøper de fra «Europa». Jeg setter det i hermetegn, for den europeiske gassen har selvfølgelig vært i Europa først. Det er russisk gass Ukraina liksom kjøper fra Slovakia, den blir offisielt fraktet først til Slovakia – over Ukraina, – og så tilbake igjen til Ukraina, for å bli brukt der. Så syk er verden blitt her nede. For å unngå å kjøpe gass direkte fra Russland, må Ukraina også spare på gassen. Derfor er trykket svekket, slik at alle hus og hjem blir tvunget til å bruke mindre. Og resultatet er at maten ikke lar seg varme godt opp. Det tar lang tid, og mat som skal stekes på høy varme, blir stekt på den varmen som er.
Så suppen moren skulle varme raskt opp, ble varmet på den tiden det tok. Det skjer samtidig som general Breedlove har vært ute i mediene igjen, han er kommandør over NATOs styrker i Europa, og nå kan han varsle om «økt aktivitet i Donbass» og at «russerne bomber Syria for å lage flyktningekrise i Europa». På annen måte kan ikke han forstå at russerne bomber som de gjør. Det er veldig, veldig spesielt sagt. Og nå blir det heldigvis møtt med manglende interesse, i det minste. Forhåpentligvis kommer en tid da uttalelser som dette vil bli møtt med avsky.
Å skrive som dette pleier bringe meg i trøbbel. I stedet for å gå ut i det, ber jeg interesserte lese denne artikkelen av Paul Craig Roberts, på Foreign Policy. Ta det opp med ham. Det handler om en bok av John Perkins, Confessions of an Economic Hit Man, hvor Perkins skriver hvordan amerikanske interesser overtar økonomien i verdens land. Oppskriften er nøyaktig som den er brukt i Ukraina, skifte ut en leder som ikke ville være med på spillet, lasse på med lån fra IMF og andre institusjoner, innføre «austerity» og privatisering i landet for å kunne betjene lånene, og med det overta landenes økonomiske politikk. Det er økonomisk nyliberalisme i ekstrem utgave, noe vi er sterkt i mot i Norge, når det gjelder oss selv, men som vi tilsynelatende ikke har noen problemer med å være med på lasset for når amerikanerne og big business utøver den samme politikken i den tredje verden, og nå også i Europa, som både Perkins og Craig Roberts skriver.
Jeg har gode dager med ikke å bry meg så veldig, lenger. Verden går sin gang samme hva jeg skriver om den. Og om jeg lar være å skrive, så slipper i alle fall jeg problemer. Vi løste problemet med den omtalte gassen ved å kjøpe til moren en mikrobølgeovnen. Så kan hun varme suppen raskt opp i den. Ikke alle har råd til det, men vi har norske penger, og det gjør at vi har mistet kontakten med virkeligheten ellers i verden. Vi kan løse de fleste problemer med enkelt og greit å betale oss ut av det.
Olia kjøpte også et lite nettbrett til moren, eller en stor smarttelefon, fra Lenovo. Så nå kan hun gå på internett og se youtube uten å måtte skru på datamaskinen først. Nå kan hun sitte ute på altanen og holde på med sitt. Hun kan snakke med Olia på Skype, de trenger ikke først å ringe til vanlig telefon, for å få kontakt. Hverdagen blir mye enklere. Mikrobølgeovnen fikk hun dagen før kvinnedagen, det var bare en gave, mens tablettelefonen ble pakket inn i gave, og høytidelig overbrakt. Vinen jeg drakk het Kleopatra, fra vinprodusenten Kobleva, et passende valg, syntes jeg, men også helt naturlig siden det nå en gang var den rødvinen vi hadde igjen.
Vi var litt engstelige for om hun skulle synes det ble for mye med alle disse gavene, men hun ble veldig, veldig glad, og var yr som et barn hele kvelden. – Nå er jeg tapt for dere, sa hun. – Det er deres egen feil, det er dere som har kjøpt denne telefonen!
Frosten har nå kommet til Rogaland. I går reiste folk ut i hopetall, i et magisk vakkert vinterlys, umulig å få dårlige bilder, samme hvor man var. Det var 8-10 kuldegrader, gnistrende snø på bakken, skarp, blå himmel, lav vintersol. Sosiale medier ble fylt opp av nydelige bilder og skryt av naturen. Også lille Irina og jeg var selvsagt ute, reiste til Ølberg, men var litt sent ute slik at vi bare fikk med oss den siste drøye timen sollys. Så lav som solen er nå, betydde det at stranden og mesteparten av området var dekket av skygge.
Den beste lenkesamlingen om forhold i Russland og Ukraina finner man på siden til David Johnson, Russialist.org. Nå om dagen er det andre nyheter som dominerer vestlige medier, Ukraina er glemt, som jeg tidlig skrev det ville bli. Verken EU eller USA eller noen av de internasjonale institusjonene de kontrollerer vil være villige til å gi landet den hjelpen de trenger, den hjelpen er enorm. Det vil alltid komme en annen krise som overtar oppmerksomheten. Nå er det flyktningekrisen, og Syria, som er over det hele. Også Syria vil en dag bli glemt, når nyhetene ikke lenger er så dramatiske som de er nå. Hvordan det går etterpå er sjelden interessant, selv om det er etterpå størstedelen av livene til de som bor der, leves.
Ukraina er nå blitt landet i Europa med lavest lønninger. En lærer tjener under 100 dollar i timen. Det er ikke engang nok til å dekke faste utgifter, om man har leilighet i sentrum av Kiev, som min kones lille familie har. Som de fleste ukrainere er de gjeldfrie, og fikk boligen sin tilbake i Sovjettiden. Utgiftene til mat og klær er ikke stort annerledes enn i Norge, ting koster stort sett det samme, klær koster helst mer. Ukraina har blitt et utviklingsland. Da Sovjetunionen ble oppløst var de republikken med best fremtidsutsikter, økonomisk. Sånn skulle det altså ikke gå. Sammen med Kirgisistan (om jeg husker riktig) er de det eneste av sovjetrepublikkene som nå har dårligere levestandard, enn i Sovjettiden.
Det er ikke meningen å provosere noen, selv om mange pleier å bli provosert når disse faktaene hentes frem. Mange trodde virkelig på Maidan-revolusjonen, håpet i hvert fall på den, både i Ukraina og ellers i verden, og det er ubegripelig vondt at enda et forsøk på å slå inn på en bedre for Ukraina ender i en håpløs fadese. Også på grunn av at Ukraina er som det er, og har sitt spesielle forhold til Russland, så ble det aldri noen ordentlig kamp mot korrpsjon og vanstyre. Det ble heller en kamp mot Russland og fortiden. Russland har et helt annet syn på Ukraina enn store deler av folket i landet selv har, og de disponerer enorme ressurser til å kunne tvinge sin vilje igjennom. For også i Ukraina selv, eller i det tidligere Ukraina, som det var mellom 1991 og 2014, er det mange som deler det russiske synet, og mener Ukraina og Russland hører sammen. Derfor var det lett for Russland å vinne støtte på Krim, slik at Krim defacto skiftet eier, og til å fyre opp stemningen i Donbass, slik at ukrainske styresmakter defacto har mistet kontrollen der også.
I et slikt klima er det selvsagt ikke lett å kjempe mot korrupsjon og vanstyre. Det har imidlertid ikke blitt noe lettere av at det styret som tok makten etter Maidan-protestene er temmelig like korrupte som de tidligere statslederne, og står for temmelig det samme vanstyret. De er nemlig del av den samme eliten, noe vestlige toppolitikere umulig kan ha unngått å vite den gang vi helhjertet støttet dem, og måten de kom til makten på.
Jeg er også av den mening at Ukraina hører til Russland, de er del av samme kultur og har samme historie, der er bånd som ikke kan brytes. Jeg støtter selvsagt Ukraina som selvstendig stat, de hører ikke til Russland som en klientstat, slik USAs president Barack Obama nedlatende formulerte det i sin state of the union-tale. De hører til Russlands interesseområde, de hører til russisk kultur, de to statene bør være brødre, samarbeide. Russland bryr seg om Ukraina på en måte USA aldri kan være i nærheten av å gjøre, russere har et tett og nært forhold til Ukraina, tettere og nærere enn de har til fjernere områder i sitt eget veldige rike, som Altai, der kulturen er en helt annen, eller til og med det fjerne østen, med Magedan og Vladivostok. Russerne har inngående kjennskap til Ukraina. De har slekt der, venner der, har besøkt landet, og sett at forholdene der er nøyaktig som de kjenner dem hjemmefra, det er de samme bygningene, samme planløsningene, de samme problemene. Ukraina vil aldri få samme status i EU, eller som alliert med USA, som de nå forsøker å bevege seg nærmest. Det er mest morsomt å høre amerikanere snakke om Ukraina, dette er noe de simpelthen ikke kan.
Mange ukrainere og folk som støtter dem vil bli forbannet av setningene over. Noen av dem er rene nasjonalister, og ønsker et sterkt, selvstendig uavhenig Ukraina, mange av dem er rene rasister og har et helt urealistisk bilde av hva Ukraina kan bli. De er ikke spesielt for EU heller, i hvert fall ikke EUs liberale og demokratiske verdier, og de ønsker helst allianse fra USA for sammen med dem å knuse all russisk innflytelse i landet. Disse folkene er farlige, og til stor skade for sitt eget land, som de sier de elsker så høyt. Men det finnes også en veldig stor del som ønsker at Ukraina skal bli en del av Europa, med europeiske verdier og europeisk velstand. For disse blir Russland en fiende, fordi de hindrer dem i fritt å kunne gå denne veien. Hvis Russland hadde latt Ukraina være i fred, så kunne kanskje Ukraina klare å bli med i EU, og følge EUs regler, og med det bli mindre korrupt og bedre styrt. De hater Russland for dette, den store og mektige naboen som aldri helt kan skjønne at Ukraina nå er sitt eget land, med rett til å ta sine egne valg.
I en bedre verden kunne det kanskje gå an å bygge en bro mellom disse motsetningene. Russland har jo sin egen strid mellom vest og øst, og spørsmålet om de tilhører Europa eller Asia, eller om de er noe eget. Den tohodede ørn som ser i begge retninger er Russlands symbol. Russland har også mange av de samme problemene som Ukraina, med korrupsjon og vanstyre, og kunne i likhet med dem hatt gått av å bevege seg nærmere EU, og innrettet seg litt mer etter EUs lover og regler. Ukraina kunne vært en bro i midten, landet med et godt forhold til begge. Men da EU forhandlet med Ukraina høsten 2013 ble Ukraina tvunget til å velge, de kunne ikke få begge deler, det måtte bli vest eller øst, Europa eller Russland, EU eller den eurasiske union. Den sittende presidenten valgte Russland, ble styrtet, og det nye regimet valgte Europa. Og krisen brøt løs.
Jeg lenket til Johnsons russia list lenger oppe. Det er en fin lenke der, til en artikkel om handelskrigen mellom Russland og Ukraina, den forferdelig ødeleggende handelskrigen som forverrer allerede skakkjørte økonomier. Jeg var vennlig da jeg formulerte det slik at det nye regimet i Kiev valgte Europa, det er et valg som ikke akkurat virker helhjertet, i hvert fall ikke om man ved å velge Europa også mener å velge europeiske verdier. Den kan vel helst se ut som om president Porosjenko og hans menn ønsker europeisk pengehjelp, europeiske reformer er det smått med. Siden det nye regimet kom til makten gjennom at det gamle ble jaget bort, har de litt problemer med legitimiteten. De er nødt til å være bedre enn det forrige, slik at maktovertakelsen etter Maidan uttrykker folkets vilje, at det ikke bare gjaldt en håndfull demonstranter. Med oppslutningen presidenten og enda verre regjeringen har nå, så er denne legitimiteten ganske skral. Oppslutningen har sin ganske naturlige forklaring i at de ikke har vært i nærheten av å oppfylle folkets forventninger, ikke i nærheten av å brine Ukraina nærmere Europa når det gjelder velstand og rettigheter, folk har fått det verre, ikke bedre.
Så regimet har forsøkt å bygge støtte på at problemene skyldes Russland, at det er russisk innflytelse, innblanding og militære aktivitet som gjør det umulig for ukrainske styresmakter å konsentrere seg om noe annet. Siden styresmaktene selv nyter godt av korrupsjonen er det dessuten ikke så fristende for dem å bekjempe den. Da er det greiere å gå til frontalangrep mot alt russisk, vedta lover i øst og vest som skal bryte båndene til «Ukrainas dystre fortid», bryte båndene til den gamle imperialistmakten, Russland. Først var det den såkalte «dekommuniseringen» som var tema, alt sovjetisk og kommunistisk ble forbudt, i lover som er så antiliberale og anti-ytringsfrihet at det er en gåte hvordan de slapp unna med det, og beholdt veien mot partnerskap i EU. Nå er det alt russisk som skal bort, alle russiske navn skal endres til ukrainske, som om Los Angeles i USA skulle endres til «The Angels», latterlig og vilt, og gjort på en måte som ikke akkurat minner om demokratiske prosesser.
I to år nå har Kiev tenkt ut stadig nye «sanksjoner» mot Russland. De fleste har det til felles at de gjør livene vanskeligere for vanlige folk, særlig i Ukraina, men også i Russland. 2015 var det første året i historien Russland ikke var den største handelspartneren, EU og Kina har overtatt. Russlands andel av handelen er nå nede i 12,7 %. Fra nyttår har det blitt verre, Ukraina har undertegnet frihandelsavtalen med EU, og Russland har svart med å si opp sin egen frihandelsavtale med Ukraina. Det er ganske rimelig, så ikke Ukraina skal kunne kjøpe varer tollfritt fra EU og selge dem videre tollfritt til Russland, og tjene penger på å være mellomleddet uten skatt. Disse tingene er blant det som kunne vært løst i normale forhandlinger, men som man ikke har fått til, fordi man på begge sider har vært prinsippielle og kompromissløse.
Både USA, EU og Ukraina må etter hvert ha lært seg at Russland under Putin ikke reagerer som beregnet, det er ikke slik at Russland møter sanksjoner med tilsvarende motsanksjoner, de finner gjerne på noe ekstra, som gjør litt mer vondt. For eksempel har de nå bestemt seg for ikke bare å boikotte ukrainske varer, men også for ikke å være transitland for ukrainske varer på vei til andre land i Asia. Artikkelen jeg lenket til siterer investeringsbanken Dragon Capital i Kiev, som anslår tapet på den russiske boikotten til mellom 0,5 og 0,7 % av BNP. Det merkes.
Europa står selvfølgelig ikke klar til å ta over de russiske markedene for ukrainske produkter. Europa har mye mer enn nok med sine egne problemer, europeisk landbruk lider også under russiske sanksjoner, trenger slett ikke ytterligere press fra også ukrainske matvarer. Salg til Asia må gå gjennom lengre, og dyrere transportruter. Folk i Ukraina mister arbeidet, og illusjonene. Allerede lave lønninger blir enda lavere, særlig relativt til andre land. Sånt øker oppslutningen til de ekstreme, som det i Ukraina er god grobunn for, med den spesielle historien om motstandshelten og nazikollaboratøren Stepan Bandera, og rollen han har endt opp med å få i ukrainsk nasjonsbygging. Ultranasjonalistene har ingen løsning å tilby, også de er med på å gjøre en umulig situasjon verre.
I det skjulte er det forhandlinger på gang. Viseutenriksminister Victoria Nuland fra USA var nylig i Kaliningrad og snakket med russiske tjenestemenn, president Barack Obama ringte til Vladimir Putin. Hva som kom ut av det, er ikke kjent. Bare at temaet var Ukraina.
Så hva skal man si? Ukraina får enda en gang avgjort sin fremtid over hodet på seg. Det har sin ulykke også i at det er et strategisk land, grundig gjort rede for i den famøse boken til Zbigniew Brzezinsky, the Grand Chessboard, søk der på Ukraine, og se selv. I den forfatning Ukraina er nå er landet ikke langt unna å bli satt i administrasjon. IMF har sin politikk om austerity, balanse i budsjettene, og privatisering, men i den kampen som vanlige folk gjennomlever i Ukraina nå, blir dette bare grelt. Rett etter Maidan var budskapet det at prisene ville gå opp, blant annet som følge av kutt i subsidier, men det var fulgt med et viktigere budskap om at også lønningene ville gå opp. Så langt er det altså bare det første som har skjedd. Og det er lite håp om endring.
Frosten har kommet til Rogaland. Sannelig er det frost i Ukraina også.
Kanskje kan man gå så langt som å si at fasiten er ute. Resultatet av protestene i sentrum av Kiev vinteren 2013-14 er ikke at Ukraina har blitt et bedre land å bo i, ikke på noen måte. Det er heller ikke på vei til å bli bedre, ikke økonomisk, ikke politisk, ikke når det gjelder verdier og holdninger. Ukraina har ikke beveget seg mot Europa, ikke blitt mer europeisk, og det har ikke lenger utsikter til å bli det. Det den vanlige demonstranten demonstrerte mot, brikken i spillet, korrupsjonen, vanstyret og oligarkkontrollen, den er akkurat den samme som før, om ikke det er blitt verre. Kampen mot de kreftene som før ødela Ukraina er blitt erstattet av en kamp mot Russland, og i ly av at Russland har annektert Krim og støtter opprøret i Donbass, har regimet i Kiev innført «sanksjoner» mot Russland, og med det gjort livene til befolkningen i Ukraina helt håpløs.
Ved å fremstille tingene på denne måten ville jeg blitt nektet innreise i Ukraina, om jeg hadde vært en kjendis og bloggen hadde hatt innflytelse. Hadde jeg bodd i Ukraina, og vært en del av den politiske opposisjonen, ville mitt liv vært i fare. Jeg kunne blitt kastet i søppeldunken, slått ned, eller drept. De som eventuelt drepte meg ville ikke blitt funnet, det ville ikke blitt noen sak. Det er så mange eksempler på dette at det begynner å bli pinlig for dem som fremdeles støtter Ukraina, og de som styrer der, og kontrollerer landet.
De som tok over Ukraina februardagene 2014 påberopte seg en voldsom moralsk legitimitet, siden «Janukovitsj hadde skutt og drept sin egen befolkning». Vi har i Norge en knall ved navn Hans Wilhelm Steinfeldt som har reist ut og sagt at «slik var det», «han var der», som om han fra hans posisjon i Hotell Ukraina rett ved Uavhengighetsplassen kunne få med seg alt som skjedde. Norske politikere og norske medier var også overveldende overbevist om at her var det en kriminell villmann, en galning av en president, som hadde beordret snikskytere til å skyte mot ubevæpnede demonstranter, og så stukket av. Alle sammen var de raske på avtrekkerne, og dømte på forhånd, uten bevis, og uten at noen tvil kunne komme tiltalte til gode.
Allerede den gang fantes en film. Jeg legger den ut nå, jeg vet ikke om jeg har lagt den ut før, men jeg har omtalt den. Det var jo litt rart, EUs utenrikskommisær Catherine Ashton snakker med Estonias utenriksminister, Urmas Paet, og diskuterte de mystiske tegnene på at det ikke var snikskytere fra Janukovitsj’ regime som skjøt, at det kanskje var Maidan selv, og i alle fall at det var de samme skuddene som rammet både demonstranter og politi. I vestlige medier var det ikke særlig oppmerksomhet rundt at demonstrasjonene var voldelige, at det ukrainske spesialpolitiet Berkut ble banket opp, kastet isvann på, kjørt mot med bulldoser, kastet brannbomber mot, skutt, drept, og så videre, og så videre. Det var alltid politiet som gjorde overgrepene, slik det ble fremstilt her, for å passe vår evinnelige narrativ om at «våre» demonstranter er «fredfulle», «moderate» og «ikke-voldelige». Kanskje bør denne narrative endres til en som er mer i tråd med realitene, i større medier enn denne lille, norske bloggen. Her er videoklippet:
Det ble naturligvis ingen «etterforskning» av hva som egentlig skjedde på Maidan, da opp mot hundre mennesker ble skutt og drept, langt flere ble skadet. De få forsøkene som var, rant alle ut i sanden, slik enhver «etterforskning» på vold som tjener det nåværende regimet i Kiev, har en tendens til å forsvinne av seg selv. Symptomatisk er at de eneste arrestasjonene som har skjedd av den høyreekstreme, ultranasjonalistiske og livsfarlige gruppen Høyre sektor, er av de idiotene som angrep den komisk latterlige «homomarsjen» i Obolon-distriktet i Kiev. Marsjen var et pinlig forsøk på å vise at Ukraina virkelig har blitt mer «europeisk», at det nå er mer «liberalt», og at homofile nå kan gå i fred i Ukraina, noe de ikke kan. Marsjen ble lagt i hovedstaden Kiev, men et sted godt utenfor sentrum, som ikke pådro seg så mye oppmerksomhet (vi var i Kiev da marsjen var, jeg fikk det med meg fordi jeg følger vestlige medier, min kone og hennes familie ante ingenting om den, selvsagt). Likevel var det noen fra Høyre sektor som fant veien, og som angrep de homofile. Disse er arrestert og tiltalt, de angrep nemlig «vestlige» verdier. Ingen av de som har angrepet «russiske» verdier eller alt som kan kalles «russisk» (uhyggelig likt sånn som nazistene i Tyskland og andre jødehatere i sin tid omtalte alt som var fælt «jødisk»), de slipper alle sammen unna.
Det er ikke jeg som er pro Russisk, det er fakta. Stilt overfor slike fakta pleier innbitte antirussere å si at dette er russisk «propaganda», at vi er «betalt av Putin», eller «hjernevasket av ham», i stedet for å komme opp med enkle motfakta om at det virkelig er noen i Høyre sektor som er arrestert, for noe som er et angrep på noe de som støtter Russland støtter. Vinteren 2015 ble det drept 8 – 10 opposisjonspolitikere og journalister i Ukraina, noen av dem berømte. Er noen av drapsmennene tatt? Er noen forsøkt tatt?
Slike ting beveger ikke «innbitte forsvarere av Ukraina», ingen faktiske forhold kan endre deres versjon av historien, der Russland er skurken og skyld i alt vondt, mens det nye vestvendte regimet i Kiev forsøker å ordne opp så godt de kan, i en håpløs situasjon. Sannsynligvis kommer det ikke til å endre noe at det nå er blitt trygt å skrive at det var Maidan-demonstrantene selv som skjøt og drepte under de en gang så mye omtalte demonstrasjonene for det som nå er to år siden. Janukovitsj er ikke skylden. De som tok over makten gjorde det på en løgn, og det en løgn som kostet opp mot hundre menneskeliv, og siden har kostet flere. Det ligger nok av rapporter, beskrivelser og filmer ute på nettet for alle som gidder å sjekke, et enkelt søk viste meg for eksempel denne.
Slike funn vil ikke finne veien til store vestlige medier. De var jo alle sammen veldig raske til å slenge seg på den «gledelige» nyheten om at den korrupte morderen Janukovitsj var erstattet av et nytt og godt og «vestvendt» ukrainsk regime. I ettertid ser det enda mer rart ut enn det gjorde den gang, nå har jo de nye makthaverne vært i Kiev vært lenge nok ved makten til å vise hva de står for, også for de som ikke kjente dem fra før, eller ikke brydde seg med å sjekke bakgrunnshistorien deres. Wikielaks har en egen avdeling for Ukraina, brevene fra den amerikanske ambassaden der, årene 2005-2010, der kan man lese om Porosjenko, Jatseniuk og alle de andre den gang, se hva amerikanerne egentlig mener. Man skal være bra opphengt i sin egen versjon av historien, om man ikke kaller det underlig at Porosjenko i 2014 er en «bra», «vestvendt» president, en representant for det «nye Ukraina», når han i forrige falg, i 2009, var en varm støtte av Janukovitsj, den korrupte morderen som nettopp var avsatt. I 2012 satt Porosjenko i regjering, pro Janukovitsj.
Jeg har vært veldig forsiktig med å ta i en av de største tragediene i den ukrainske krisen. Nedskytingen av MH17, flyet fra Malaysia airlines som ble skutt ned over Donbass juli 2014. Også der fikk Russland øyeblikkelig skylden, nye og kraftige sanksjoner ble vedtatt og iverksatt med en gang, enda det like før nedskytingen nettopp var innført andre sanksjoner, allerede en opptrapping. Russland ble på denne tiden beskyldt for å «innvadere Ukraina», det var vel ikke mindre enn det, opprøret i Donbass var «russisk», de som deltok var «terrorister» og «separatister». Stemningen i vestlige medier var slik at man skulle være ytterst forsiktig med å kritisere Kievs bombing og blokade av opprørsområdene, det er bare å gå tilbake og se hva jeg selv skrev, enn si vanlige, tradisjonelle medier. Jeg kommer fremdeles til å være forsiktig med å skrive om det flyet, det er en tragedie, mange liv gikk tapt, og det kunne vært oss. Det blir også brukt politisk, fremdeles i dag, om noen vil fyre opp anti-russiske stemninger, er det bare å skrive om dette flyet og nedskytingen av det (BBC reiste til og med og besøkte en av de etterlatte i Nederland, og sendte et helt program om det, noe de aldri gjorde med det russiske flyet som ble skutt ned over Sinai-ørkenen, der fremstillingen heller var slik at «Putin mislyktes i sin politikk med å gjøre Russland tryggere gjennom å bombe i Syria», det er en fremstilling korrespondenten i Moskva, Steve Rosenberg, fremdeles lager saker på). Den svenske venstrepolitikeren og filmregissøren, Maj Wechselmann, blir spekulativ i denne posten på the Indicter, men hun stiller noen spørsmål som bør stilles, og hun kommer her med en påstand som vel bør undersøkes nærmere:
B: The Ukrainian army produced a falsified sound recording of a conversation between two separatist-leaders, which allegedly confirmed that the separatists had downed MH17 – but the recording originates from a conversation two days BEFORE the downing according to the time-stamps.
Jeg har selv hørt de opptakene. Er det sant at de er falsifisert, så er det oppsiktsvekkende. Jeg har hatt ganske liten tro på den nederlanske etterforskningen av hva som egentlig skjedde med det flyet. Den virker til å være politisk, slik det er et problem her i verden at internasjonale domstoler og etterforskningsorganer er kontrollert av vestlige statsmakter – eller, jeg skal være mer presis, domstolene er uavhengige statsmaktene, ingen statsmakt kan diktere dommene, men det er statsmaktene som utnevner dommerne, og i dette ligger en veldig, politisk makt. Nå venter jeg imidlertid på resultatene med litt større spenning, nederlenderne er ikke lenger så uforbeholdne i støtten av Kiev, og ikke lenger så raske i avtrekkeren på fordømmelsen av Russland.
Nederland har selv hatt sine problemer med Ukraina denne uken. Det vil si, problemene stammer fra tidligere, med det er denne uken det har nådd frem i mediene. Det dreier seg om noen malerier som for ti år siden ble stjålet fra Westfries museum i Hoorn, nord for Amsterdam. Maleriene er nå funnet, de befinner seg i Ukraina. Nyhetsbyrået Reuters siterer avisen De Telegraaf at det er en ultranasjonalistisk militsia øst i Ukraina, som har maleriene, og er vel kanskje med det litt omtrentlige i sin omgang med fakta. Å skrive «øst i Ukraina» er å plassere problemet der det ikke hører hjemme, for dette har ikke noe direkte med krigen i Donbass å gjøre, tyvene tilhører partiet Svoboda, der lederen med det vanskelige navnet Tyahnybok var en av frontfigurene på Maidan, og partiet fikk flere av regjeringspostene i overgangsregjeringen som fulgte. Partiet kontrollerte blant annet innenriksministeriet, og det hemmelige politiet, SBU, noe avisen The Guardian fikk bedre med i sin fremstilling av saken, der det i det minste stod at SBU var involvert (uten at det stod hva SBU var). Jeg kan legge til noe man neppe finner i noe vestlig medium, nemlig at den nevnte lederen, Oleh Tyahnybok, i den forbindelse postet et innlegg av seg selv på Facebook, der han viser hvilke bilder han har på veggen, Stepan Bandera, og andre ukrainske nazi-kollaboratører fra andre verdenskrig. De nederlanske museene kan jo komme og hente dem.
Jeg nevnte SBU. De fikk nettopp besøk, av viseutenriksministeren i USA, Victoria Nuland. Hun styrer sammen med visepresident, Joe Biden, og USAs ambassadør, Geofferey Pyatt, Ukraina mer enn Russland noensinne har gjort siden oppløsningen av Sovjetunionen. De kontrollerer pengesekken, gjennom det internasjonale pengefondet, IMF, og Ukraina er dermed avhengige av dem. Joe Biden var også på besøk, det femte i hans regjeringstid. Han slapp til i Nasjonalforsamlingen, ved talerstolen i Verkhovna Rada, og i den forbindelse ble det ukrainske flagget firt, det amerikanske reist, symbolsk nok. Hele talen han holdt er lagt ut på YouTube, men med enerverende ukrainske oversettelser oppå den engelske talen, slik at det er vanskelig å høre hva Biden sier. Mottakelsen han får er imidlertid klar nok, særlig er det morsomt å se president Porosjenko, som oppfører seg som den lakeien han er.
Besøket fra de amerikanske toppolitikerne faller sammen med en del hendelser og avgjørelser, som man ikke trenger være konspirasjonsteoretiker for å la være å kalle tilfeldig. Jeg skrev tidligere i en post at Russland hadde tilbudt å rullere videre et obligasjonslån på 3 milliarder dollar, gitt til Janukovitsj i hans siste måneder som president, et lån som nå volder Ukraina og deres allierte betydelige problemer. Jeg fikk ganske riktig kommentaren og rettelsen at rulleringen var gitt på visse betingelser, nemlig at USA og EU skulle garantere for lånet, noe USA nå har nektet for å gjøre. Dermed skal lånet betales tilbake nå like før jul, noe Ukraina ikke er i stand til å gjøre, og heller ikke vil, siden de forlanger at Russland skal gå med på gjeldsreduksjonen de andre kreditorene har gått med på. Det betyr at Ukraina er diskvalifisert for nye lån fra IMF, for IMF kan i følge sine egne regler ikke gi nye lån til land som ikke har orden i sine gamle. Disse reglene har IMF nå omgått, nettopp nå, som Victoria Nuland og Joe Biden var på besøk. Hva de snakket om og ble enige om, vet ingen, heller ikke om det fulgte amerikanske betingelser med deres overstyring av reglene til IMF, for at Ukraina skulle få lånet de så sårt trenger, og som likevel vil ende i lommene på de rike.
Det skjedde nemlig noe annet også, i løpet av besøket til Biden og Nuland. Krim fikk strømmen tilbake. Under like lite oppstyr som den ble tatt fra dem. Det er en krigsforbrytelse i følge Geneve-konvesjonen å angripe strømforsyningen til sivile. Jeg kjenner rett og slett ikke til tilfeller der det er gjort i et slikt omfang, som det ble gjort av ukrainske ultranasjonalister mot befolkningen på halvøyen, Krim. Det bor 2 millioner der, anslagsvis 1,6 millioner ble rammet, i dager og uker, vinterstid. 1,6 millioner er cirka 1 million flere mennesker enn det bor i Montenegro, landet som nettopp ble med i NATO, i en typisk provokasjon fra verdens mest aggressive militære allianse, den eneste alliansen som fører kriger i andre land. 2 millioner er det samme som bor i Latvia. Man kan tenke seg reaksjonen om russiske «aktivister» hadde sabotert den russiske strømføringen til Latvia, da Latvia frigjorde seg fra Moskva i forbindelse med oppløsningen av Sovjetunionen. Særlig om de russiske aktivistene var ultranasjonalistiske høyreekstremister.
Meg bekjent har Israel aldri kuttet strømmen til Palestina, Aserbajdsjan til Nagornoa-Karabakh, det finnes ingen eksempler på noe lignende, det er helt ekstremt. Og det ble møtt med øredøvende taushet i vestlige medier, av vestlige politikere, vestlige kommentatorer og «menneskerettighetsaktivister». Det er en helt merkelig stemning at om befolkningen på Krim ønsker å tilhøre Russland, da kan de bare ha det så godt. Da kan de fryse, sulte, dø, samme det. Betegnende nok var at avisen the Guardian slo størst opp da det var en sjelden tigerunge som døde som følge av strømbruddet, den frøs i hjel, eller hva den gjorde.
Jeg kan vel i denne forbindelse skrive at ønsket på Krim om å være fri fra Ukraina er vel så stort som ønsket i Ukraina å være fri fra Russland, og Sovjetunionen, i sin tid. Det var en folkeavstemning i august 1991, året Sovjetunionen ble oppløst, der Ukraina stemte for uavhengighet, merk – ikke for Sovjetunionens oppløsning, men for uavhengighet. I mars samme år var det en folkeavstemning der Ukraina stemte for å beholde Sovjetunionen, at det ikke skulle bli oppløst. Også i Polen, som i de baltiske landene og alle andre land i EU, så er det klart at en folkeavstemning om uavhengighet, ville gitt flertall, sannsynligvis, man vil ikke være avhengig av EU, det er et annet spørsmål om man ønsker å forlate unionen, eller at den skal bli oppløst. Jeg skriver dette som et argument for at det er ganske dobbeltmoralsk, det russerne kaller dobbel standard, å være så aggressiv mot en Krim-befolkning som aldri har ønsket å tilhøre Ukraina, å bare lage et Helvete for dem når de har stemt for å tilhøre Russland, mens Ukrainas egen frigjøringskamp får uforbeholden støtte.
De samme argumentene kan brukes, men i mindre grad, om Donbass, der stemningen anti-Kiev er åpenbar, men det ikke er like åpenbart at det innebærer at de ønsker løsrivelse, eller å bli lagt inn under Russland. I en ideell verden kunne de fått hatt en folkeavstemning, som de hadde i Skottland, der folket selv kunne avgjøre hvem de skulle tilhøre. En slik verden er vi veldig, veldig, veldig langt i fra å ha, og vi beveger oss lenger vekk, maktpolitikken har overtatt helt. Det var nettopp valg i Mariupol, havnebyen som var et gjennomgangsmotiv sommeren 2014, byen skulle hele tiden «angripes» fra «russiske styrker» som ønsket «landforbindelse til Krim», og diverse andre motiv som ble tillagt dem. Ingen vestlige medier viste bilder eller filmer av ukrainske tanks i denne byen, og folket i byen som forsøkte å sette opp sperringer for dem, og kastet stein på dem, når de braste gjennom sperringene i toppfart (for å unngå pinligheter av at folk stilte seg foran, og hindret fremrykkingen, slik det hadde skjedd tidligere det året, mens tanksene ennå rullet sakte). Få skrev også om det opprinnelige valget, der valget i Mariupol ble «utsatt», fordi det var «mistenkelige forhold». De mistenkelige forholdene var neppe noe annet enn at partiene lojale til Kiev lå an til å tape fullstendig, noe de også gjorde. Ingen av regjeringspartiene eller noen som støtter dem fikk inn en eneste representant, alle partiene pro Kiev havnet under sperregrensen.
Det er faktum. Folk som skriver om Ukraina og uttaler seg om landet bør orientere seg etter fakta, i to år har de eller basert seg på tankespinn og ønskedrømmer, der konflikten i landet er satt opp som en fremtidsrettet pro europeisk linje, og en bakoverrettet, korrupt pro russisk. Den såkalt pro europeiske linjen har styrt landet i snart to år nå, og har kjørt det rett i grøften. Det nytter ikke lenger å snakke om at det er «Russland sin feil», og at de har «annektert Krim» og «invadert Donbass», og alt som blir sagt og skrevet. Problemene er vel så heller at befolkningen på Krim og i Donbass er fullstendig ignorert, overlatt til seg selv, deres stemmer og ønsker har ingen betydning og ingen vekt, kun de som hjernetomt støtter det «nye Ukraina» har rett til å uttale seg. Kampen mot vanstyre og korrupsjon var aldri reell, den ble med en gang overtatt av en kamp mot Russland og alt russisk i Ukraina.
Det kjører landet rett i grøfta, og har gjort det for jævlig å leve i og å være i. Ukraina har et av verdens fineste flagg, gult og hvit, som hvetemarkene og den blå himmelen, men nå maler de hele landet i disse fargene, og gjør det nasjonalistisk. På den gale måten. Alle folk er blitt fattigere, alle har fått det verre, alle vi snakker med, alle vi kjenner. Kun en mann er blitt rikere, president Porosjenko, og det er sikkert en og annen tett på ham som har beriket seg, uten at det lar seg lese av noen lister eller oversikter.
Jeg har ikke engang skrevet om Saakashvili. Den vandrende bomben, ilden ved sprengladningen, bensinen på bålet. Han er satt til å være guvernør i Odessa i noe som må nå høyt opp på listen over de mest vanvittige utnevnelsene så langt i dette ennå korte århundret. Hans menn og parti tapte selvfølgelig også lokalvalget, når folket fikk lov til å uttale seg, uten at dette ser ut til å plage denne «demokraten» og hans allierte. Ukraina er en katastrofe, Saakashvili gjør den farlig. Han har ambisjoner om å bli statsminister, han er republikanernes mann i USA, stod tett til George W. Bush, er veldig tett på John Mc. Cain, har sterk støtte fra USA, og det er nå i desember nåværende statsminister, Arsenij Jatseniuk, mister sin immnuitet, og kan erstattes.
Jeg tror ikke det er noen grunn til å holde igjen, her. Saakashvili ønsker en krig mellom NATO og Russland. Han har tidligere vist at han er villig til å gå til ekstremt drastiske skritt for å få til en sånn krig, som president i Georgia angrep han russiske, i navnet fredsbevarende styrker, i utbryterrepublikkene Sør-Ossetia og Abkhazia. Han visste godt Russland med det ville starte sin krig, men han feilberegnte totalt da han trodde han så ville få støtte av NATO. Det fikk han ikke, den gang.
Nå er forholdene i verden slik at en væpnet konflikt mellom Russland og NATO er nærmere. På sett og vis er konflikten allerede her, med den tyrkiske nedskytingen av det russiske flyet ved grensen til Syria. Det tidligere gode forholdet mellom Tyrkia og Russland er med det på et blunk blitt iskaldt. Det er neppe vanskelig å nå finne russiske offiserer og soldater som mer enn gjerne skyter ned et tyrkisk fly, som krenker en eller annen grense, som tyrkiske fly hele tiden gjør. Det finnes også de som er villige til å skyte ned tyrkiske fly, eller andre NATO-fly, og late som de er russere. Det er ganske enkelt livsfarlige tider. Så langt har krisen i Ukraina bare fått oppfylt alle de verste spådommer, og det er ingen tegn i tiden på at dette vil snu, eller endres.
Hva som gjelder å følge med på fremover er hva som skjer med statsminister Jatseniuk når immunitetsperioden hans går ut, om angrepene mot ham og utskiftningen kommer med en gang, eller om det går litt tid. Jeg tror datoen er 11. desember. Så er det 19. og 20. desember, da det er på tide for Ukraina å betale tilbake lånet til Russland. Kanskje vil Kiev finne på noe før det, for å gjøre det ytterligere legitimt at det ikke er nødvendig å betale tilbake dette lånet, at det er Russland som er skurken. Befolkningen i Donbass og på Krim er utsatt. Det er der Kiev eller halvmilitære ultranasjonalister eventuelt vil slå til, det er der de kan provosere frem en reaksjon. OSSE melder at Kiev flytter tungt, militært utstyr tilbake mot fronten. Det lover ikke godt. Derimot er det veldig sannsynlig at visepresident Biden har diskutert lånet til Russland med de ukrainske styresmaktene, og forlangt klar beskjed om hva Ukraina har tenkt å gjøre. Tidspunktet er dårlig for en amerikansk konfrontasjon med Russland, for det er ikke sikkert de vil få Europa med på den. Europa har andre problemer. Så det gjør at Ukraina kanskje kan hangle videre, og at den iskalde krigen ikke blir varm, ennå.
Det er utrivelig så alt det verste bare holder frem med å skje de siste to årene. Som om alle og enhver på sin måte vil bidra til å eskalere konfliktene, som om det var nødvendig. Vi snubler inn i tredje verdenskrig, tenkte jeg å skrive, det er muligheter for en virkelig storkrig i det som springer ut av særlig Syria, men også Ukraina, det utvidede Midt-Østen, og andre deler av verden hvor stormaktene og andre makter møtes. At et NATO-land skulle skyte ned et russisk fly er det lenge blitt advart om. Omstendighetene rundt viser at dette er en krise ingen har kontroll over, som følger sine egne irrasjonale regler og logikk, fanget av forbannelsen av hver av fordømt mange parter må svare på andres eskaleringer.
Den siste halvannet uke har det virkelig vært intenst, hver dag fylt med nyheter og oppfølging som krever Live-dekning på de store nyhetskanalene. Brussel er fortsatt stengt på grunn av terrorfrykten, Frankrikes president Hollande er på besøk hos Obama i USA for å samle sammen en storkoalisjon mot IS, Frankrike er ennå i unntakstilstand etter terroren i Paris, og vil være det i et halvt år fremover, amerikanerne anbefaler ikke å reise noe sted, Sverige har begynt med grensekontroller for ikke å ta i mot flere flyktninger, i Makedonia er siste bølge flyktninger fanget av stengte grenser og noen har begynt å sy igjen leppene sine i protest. Alt dette er rikelig til å fylle nyhetssendingene, selv til kanaler som sender 24 timer i døgnet.
Så skyter Tyrkia ned et russisk fly.
Som så mange av de andre store sakene de siste dagene og ukene har det tatt litt tid for at det skal gli inn hvor alvorlig det er. Først kommer meldingene, så kommer bekreftelsene, og så overtar det helt. Det har vært litt forvirring rundt enkelte av hendelsene. Tyrkisk side hevder å ha bevis for at flyet krenket deres luftrom, og har lagt ut «bevis» på nettet. Russisk side hevder å kunne bevise at det aldri krysset grensen. Tyrkerne mener også at de skal ha advart russerne 10 ganger over en periode på 5 minutter for å få dem til å snu.
Litt rart er det da at kartet tyrkerne selv har lagt ut viser at det russiske flyet vitterlig var på vei ut i det det ble skutt ned. Flyet landet også 4 km inne på syrisk territorium. Et litt merkelig brev gjengitt av Al Jazeera og Wikileaks viser at flyet var inne på tyrkisk luftrom kun 17 sekunder.
Bemerkelsesverdig er også skjebnen til de to pilotene i flyet. De skjøt seg ut i fallskjerm, og i timene etterpå ble det postet bilder og meldinger på sosiale medier fra turkmenere i Syria som hevdet å ha funnet pilotene og ha skutt dem, det var bilde av han ene liggende livløs på bakken. Selv sa disse opprørerne, som er blant mange som kjemper mot Assad og kanskje andre i den uoversiktlige krigen i Syria, at de hadde skutt pilotene «på vei ned», altså mens de dalte ned i fallskjerm. Siden har det kommet motstridende meldinger om at pilotene fremdeles er i liv, og at tyrkerne jobber med å få funnet dem, og levere dem tilbake til Russland i live, for med det kanskje å reparere noe av den livsfarlige skaden i forholdet til Russland.
Det er også denne interessante artikkelen om Hatay-provinsen, og andre forhold i Tyrkia, og Syria, skrevet av en som kaller seg The War nerd. Det var Hatay-provinsen det russiske flyet skal ha krenket, og i følge den anonyme skribenten er dette følsomt for tyrkerne, som fikk området i gave av franskmennene i mellomkrigstiden. Det var bekostning av syrerne, som eide det fra før.
Selv NATOs krigstrommer har vært dempet etter denne hendelsen. De skjønner nok at det vanskelig går an å beskylde russerne for «aggresjon», når alle og enhver kan se på kartet at flyet sneier innom Tyrkia i en landtunge inn i syrisk land, at om det i det hele tatt har vært inne, så vil det være ute i løpet av sekunder, eller minutter. Her er det tyrkerne som har overreagert, og det til de grader. Man skyter ikke en inntrenger som sneier innom gården din, man ser til at han kommer seg ut igjen.
Russland har reagert meget hardt på nedskytingen, naturlig nok. Den skjer nettopp som man skal forsøke å lage i stand en skjør allianse mot den islamske stat, Tyrkia skal liksom være på lag, og så skyter de ned det som i denne sammenhengen skal være en av sine egne. Putin kaller det dolket i ryggen. Utenriksminister avlyser møte med den tyrkiske utenriksministeren i morgen. Han oppfordrer samtidig alle russere om ikke å reise til Tyrkia, det skal være like farlig som Egypt. En av de største russiske turoperatørene har allerede avlyst alle reiser dit. Russland er det landet i verden som nest etter Tyskland sender flest turister til Tyrkia. Det er også en av Tyrkias aller viktigste handelspartnere, og de står for opp mot 70 prosent av energiforsyningen. Det er splitter pine galskap av Tyrkia å sette seg opp mot Russland, å rote i stand noen krise der, på toppen av alt annet.
Dette får meg til å tro at han som fyrte av skuddene nok ikke hadde de nødvendige fullmakter. Dette var ikke noe ønske fra høyeste hold. Jeg får ikke hodet mitt rundt at Tyrkia vil risikere den krisen de og resten av verden kan havne i nå, bare fordi et russisk fly sneiet innom dem på vei andre steder. Flyet var åpenbart ikke noen trussel for Tyrkia. Krisen de har ramlet i nå, er det.
NATO er en del av problemet. Det er en altfor sterk militærmakt, og har altfor mange medlemmer. Også noen av tvilsom karakter, som kan bjeffe høyere enn de selv kan ta ansvar for. Det er problem med de baltiske statene, og det er nå et problem med Tyrkia. De kan litt for trygt skyte ned fly, både syriske og russiske, fordi de vet at USA og resten av alliansen er forpliktet til å forsvare dem, skulle det bli noen militære problemer.
Det er også lyden i de offisielle uttalelsene nå. Jens Stoltenberg maner til ro (litt spesielt å gjøre det, når de nettopp har skutt ned et fly), men stadfester også at NATO står ved sine forpliktelser til Tyrkia og at Tyrkia har rett til å forsvare sitt luftrom. Det samme sier Barack Obama, i USA. Pipen hadde en helt annen lyd både i Tyrkia og i NATO da det var et tyrkisk fly som ble skutt ned, fordi det havnet over i Syrisk luftrom. Daværende generalsekretør Anders Fogh Rasmussen uttalte sågar – i ettertid smått komisk –
«It is another example of the Syrian authorities’ disregard for international norms. Nato allies will remain seized of developments.»
Det er altså ikke snakk om rett og galt, verken juridisk eller moralsk, men av hvem som gjør hva.
Å snakke om tredje verdenskrig er prematurt. Det var det også å snakke om den første før den var i gang. Situasjonen i Syria minner litt om religionskrigene som herjet i Europa på 15- og 1600-tallet. Den er uoversiktelig som 30-årskrigen, den tidens verdenskrig. Rebellene i dette området av Syria, turkmenerne, har det ikke vært noen oppmerksomhet rundt, før de nå jager nedskutte, russiske piloter. Hvor sterke interesser Tyrkia har og hvor drastisk de vil kjempe for dem, begynner også å demre. Det er altfor mange grupper som ikke er interessert i å få slutt på konflikten om de ikke får oppfylt sine motstridende ønsker, og det er altfor mange våpen og bomber i fly i hendene på mennesker villige til å bruke dem.
Ordene har mistet sin makt. Det er terrorhandlinger og krigshandlinger som leder utviklingen. Om tyrkerne er misfornøyde med russisk innblanding i konflikten i Syria, så skjer ikke protestene i internasjonale fora eller i debatter, men ved at en eller annen tar saken i egne hender, og skyter ned et fly. Ekstreme og sinnsforvirrede muslimer går til terroraksjoner over hele verden. Ukrainere kan sprenge kraftledninger eller sende av gårde noen granater i Donbass. I Russland og i Donbass finnes også ekstremister, selvsagt, som kan bestemme seg for å ta saken i egne hender, og finne på noe ekstremt. De finnes på alle sider.
Det er derfor situasjonen er så farlig. «Ingen ønsker en krig mellom NATO og Russland», hørte jeg på nyhetene i dag morges, der jeg måtte avslutte posten. Det er selvfølgelig helt riktig. Ingen ønsket krisen i Ukraina heller, eller borgerkrigen i Syria. Men det er den situasjonen vi har. Vi snubler inn i stadig verre, hendelser utenkelige for et par år siden, er hverdagen nå. Fortsatt er ikke stemmene om å dempe konfliktene kraftige nok, fortsatt er det de som mener man må reagere hardt som dominerer verden og mediene. I en slik verden er det ekstremistene som vinner.
En helt grei blogg 